Rikke Lind (A): Kultur er viktig for vår identitet, vår livskvalitet og vår kompetanse. Å delta i kulturaktiviteter gir både hjelp til fortolkning av virkeligheten og inspirasjon til ny tenkning.

Særlig viktig er det at flest mulig på et tidlig tidspunkt i livet får oppleve nettopp dette, musikk og teater spilt av levende musikere og skuespillere og en mest mulig autentisk presentasjon av vår historie og fortid gjennom gode museer.

Kunsten og kulturen gir oss ulike kvaliteter. Skapende og utøvende kunstnere gir oss opplevelser til glede, inspirasjon og ettertanke. Arkiver, biblioteker og museer har ansvar for en langsiktig bevaring og formidling av kulturytringer i vid forstand. Dette er med og danner trygghet for vår egen identitet og kultur, som er viktig ballast i møte med andre kulturer. Det er gjennom å skape nettopp denne tryggheten vi kan hindre utslag av fremmedfrykt, som det til nå har vært altfor god grobunn for i vårt land. Flerkulturell toleranse og vilje til å akseptere kulturforskjeller vil kunne hindre også den økte volden vi ser i dag.

En skole som ikke legger vekt på dette, er en skole som ikke utvikler det hele mennesket.

Dessverre må man konstatere at den norske skole ikke har tatt dette på alvor. Sammenlignet med andre land har vi sett mange eksempler på at norsk skole har ligget langt tilbake når det gjelder satsingen på kunst, kultur og musikk. Jeg er glad for at dette er i ferd med å snu. Gjennom Reform 97 har man lagt grunnlaget, og man ser at samarbeidet mellom kulturliv og skole er styrket i mange kommuner. Men fortsatt er variasjonene store rundt i landet.

Læreplanverket legger et grunnlag og har målsettinger. Det heter bl.a. at opplæring i grunnskolen skal gi grunnleggende kunnskap, levendegjøre kulturarven, stimulere til å ta kulturarven i bruk og inspirere barn til å ta lokalkulturen i bruk.

Dette er fine og gode mål som Stortinget har vært med på å fastlegge.

Regjeringens satsing, Den kulturelle skolesekken, ser jeg på som et viktig bidrag for å realisere nettopp disse målene læreplanverket løfter opp. Det vil berike og styrke læringsmiljøet for den enkelte elev, og det vil være et viktig bidrag for å øke kvaliteten i den norske grunnskolen.

Den kulturelle skolesekken forutsettes utviklet i nært samarbeid mellom kommune, kunst- og kulturliv og skoleverket. Den nasjonale satsing som dette er, må derfor sørge for å ha basis i det lokale kunst- og kulturliv. Det må derfor gis stort rom for lokale variasjoner.

For å følge opp lovfestingen av musikk- og kulturskoletilbudet i kommunene ble det i 1998 nedsatt en arbeidsgruppe, Eikemo-utvalget. Deres mandat var bl.a. å utrede forslag til modeller for innhold, organisering og samarbeid mellom musikk- og kulturskoler, grunnskoler, skolefritidsordninger, barnehager og det frivillige kulturtilbudet for barn og unge. Våren 1999 la utvalget fram sin utredning, «Kulturskolen – kunststykket i kommunenes satsing for et rikere lokalmiljø.» I utredningen presenteres mange gode forslag som vil styrke dette samarbeidet, og som vil gi barn og unge et bedre musikk-, kunst- og kulturtilbud, nettopp med basis i det som i dag ligger i kulturskolene.

I lys av den satsingen Regjeringen nå legger fram og signaliserer gjennom Den kulturelle skolesekken, ber jeg om at statsråden gir sitt syn på de tilrådinger som Eikemo-utvalget har lagt fram.

Statsråd Trond Giske: Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kulturdepartementet har et løpende samarbeid om en nasjonal satsing på kultur i skolen under benevnelsen Den kulturelle skolesekken. Målsettingen er å gi barn og unge i grunnskolen større tilgang til ulike kulturuttrykk og selv å delta i kulturelle aktiviteter. Den kulturelle skolesekken vil være et viktig bidrag i arbeidet for å realisere læreplanverket for grunnskolen, og for å berike og styrke elevenes læringsmiljø. Tiltakene vil bli utviklet i nært samarbeid med kommunene og skoleverket.

Departementet har mottatt mange innspill og forslag knyttet til utviklingen av Den kulturelle skolesekken, og det ble gjennomført en idékonferanse med 170 deltakere den 26. februar i år.

Etter samråd mellom Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er det opprettet en arbeidsgruppe som skal foreta en faglig vurdering av allerede iverksatte modeller for kulturelle «skolesekker», «nistepakker» og liknende på fylkes- og kommunenivå, med tanke på tiltakenes kvalitet og overføringsverdi. Gruppen skal også forestå utarbeidelsen av en idékatalog eller en eksempelsamling som skal være tilgjengelig for skoler og kulturinstitusjoner før skolestart høsten 2001. Materialet blir gjort tilgjengelig via Internett gjennom Kulturnett Norge og Skolenettet med et opplegg for løpende oppdatering av informasjon.

Stortinget har fra 1983 bevilget øremerkede midler til kommunale musikkskoler. Det bidro til en sterk utvikling av musikkskoler både med hensyn til omfang og innhold.

I 1998 ble det lovfestet at alle kommuner alene eller i samarbeid med andre kommuner skal ha et musikk- og kulturskoletilbud til barn og unge, organisert i tilknytning til skoleverket og kulturlivet ellers, jf. opplæringsloven § 13-6. 429 av 435 kommuner og Svalbard hadde etablert musikk- og kulturskoler skoleåret 1999-2000.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 40 for 1992-93, «…vi smaa, en Alen lange …», sluttet flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen seg til at kommunene bør legge til rette for samarbeid mellom musikkskolen, barnehagen, grunnskolen og det lokale musikkliv. Kommuner som ønsker det, kan legge inn andre kulturuttrykk som en del av et samlet kunst-, kultur- og musikkskoletilbud for barn og unge. Skoleåret 2000-2001 har i overkant av 300 kommuner lagt inn andre kulturuttrykk.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet oppnevnte i 1998 en arbeidsgruppe for å oppsummere erfaringer fra forsøk med musikkskoler og forsøk med kunstskoler og andre kulturaktiviteter. Arbeidsgruppen skulle utarbeide forslag til modeller for innhold og organisering som kan bidra til en god tilrettelegging og innholdsmessig utvikling av musikk- og kulturskoletilbudet. Den skulle utarbeide forslag til modeller for samarbeid mellom musikk- og kulturskoler og barnehager, skoler, skolefritidsordninger og det frivillige kulturtilbudet for barn og unge, og utarbeide utkast til veiledning om organisering og innhold i det framtidige musikk- og kulturskoletilbudet. Arbeidsgruppen, Eikemo-utvalget, ble ledet av Odd Eikemo, og utredningen ble lagt fram i februar 1999.

Utvalget la fram forslag for videreutvikling av musikk- og kulturskoler knyttet til omfang, innhold, organisering og tilgjengelighet, samarbeid innen den enkelte kommune, interkommunalt samarbeid, nasjonale tilbud og ledelse- og personalbehov. Utvalget fremmet også forslag om økonomisk tilrettelegging.

Departementet sendte utredningen til høring med frist 1. september samme år. Det kom inn ca. 250 høringsuttalelser fra kommuner, fylkeskommuner, utdanningskontorer, ulike interesseorganisasjoner, fagforeninger, universiteter og høgskoler og andre departementer. Høringsuttalelsene støtter i hovedsak opp om utredningen, men med noen reservasjoner. I enkelte spørsmål spriker oppfatningene i flere retninger.

Musikk- og kulturskolene har hatt og har stor betydning for barn og unge og for det lokale kulturlivet. Jeg vil arbeide for at musikk- og kulturskolene videreutvikles, og at tilbudene kan inngå som en naturlig del av de lokale utformingene av Den kulturelle skolesekken. Eikemo-utvalgets utredning og høringen knyttet til den, gir et godt grunnlag for det.

Eikemo-utvalgets utredning bygger på et omfattende og grundig arbeid og inneholder en rekke forslag som kan gi hjelp til kommunene i deres arbeid med å videreutvikle kvalitativt gode musikk- og kulturskoletilbud. Utredningen har slik en viktig veiledende funksjon. Departementet vil bidra til å gjøre rapporten tilgjengelig ved å legge den ut på Odin.

Høringsuttalelsene fra kommuner og statens utdanningskontorer understreker at det er kommunene som skal bestemme innhold, omfang og organisering av musikk- og kulturskoletilbudet. Jeg er enig i det. Kommunene må ha stor handlingsfrihet når det gjelder utformingen av tilbudene. Hvilke tilbud musikk- og kulturskolene skal gi, hvor omfattende tilbudene skal være, og hvordan tilbudene blir organisert og tilrettelagt, må tilpasses brukernes behov og lokale rammebetingelser, jf. Regjeringens satsing på fornyelse av offentlig sektor, arbeidet med forenkling. Eikemo-utvalgets utredning og høringen viser imidlertid at kommunene har behov for mer informasjon, veiledning og faglig skolering knyttet til arbeidet med musikk- og kulturskoler.

Kommunene er som nevnt gjennom opplæringsloven § 13-6 pålagt enten alene eller i samarbeid med andre kommuner å ha et musikk- og kulturskoletilbud for barn og unge, organisert i tilknytning til skoleverket og det lokale kulturlivet. Det blir også en oppgave for kommunene og det lokale kulturlivet å utforme de lokale utgavene av Den kulturelle skolesekken. Lokale tradisjoner, bosettingsmønstre og befolkningsstruktur krever ulike tilbud. Det er og vil være store forskjeller mellom hva de som bor i Vinje kommune i Telemark, ønsker seg, og hvilke tilbud de som bor i Trondheim eller Kirkenes, ønsker seg.

Jeg vil bidra til at det blir etablert horisontalt samarbeid mellom skole- og kultursektoren på alle forvaltningsnivå for utvikling av Den kulturelle skolesekken. Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil fortsette samarbeidet om det.

I det regionale informasjons-, veilednings- og formidlingsansvaret overfor kommunene vil både fylkeskommunen og Statens utdanningskontorer ha viktige roller. Det er naturlig å se informasjons- og veiledningsoppgaver knyttet til musikk- og kulturskolene i lys av St.meld. nr. 31 for 2000-2001, Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling, og utfallet av behandlingen av den.

Samarbeidet mellom kommune- og fylkesnivået for koordinering av ulike tilbud for kunst og kulturformidling bør videreutvikles. På kommunalt nivå bør det legges til rette for å knytte ulike kulturtilbud til skolen, herunder tilbudet som gis i musikk- og kulturskolene.

Eikemo-utvalgets utredning er en støtte for det videre arbeidet både lokalt og sentralt. Som jeg har sagt tidligere, mener jeg at utredningen gir støtte og inspirasjon til det lokale arbeidet med å utvikle musikk- og kulturskolene. På sentralt hold vil jeg sørge for at utredningen blir tatt med både når det gjelder utviklingen av Den kulturelle skolesekken, og når det gjelder videreutviklingen av musikk- og kulturskolen.

Rikke Lind (A): Det er godt å høre at Regjeringen og statsråden har så stort engasjement for nettopp dette området. Det gir grunn til å tro at noe kan skje i positiv retning, slik at vi kan komme et skritt videre på veien mot et bedre musikk-, kultur- og kunsttilbud til barn og unge.

Når det gjelder oppfølging av Eikemo-utvalget, er det selvfølgelig alltid dette med det kommunale selvstyret. Dilemmaet man som stortingspolitiker står overfor, er ønsket om å ha styring med og likhet i tilbudene ute i kommunene å ha rom for de lokale variasjoner og ha tillit til det lokale selvstyret. Jeg er enig i det Regjeringen og statsråden legger opp til når det gjelder det lokale selvstyret, og samtidig synes jeg det er positivt at statsråden vil bidra til informasjon, veiledning, skolering og en samordning på tvers av etater. Det vil være et positivt bidrag i oppfølgingen av Eikemo-utvalget, slik at noe konkret vil skje med denne fine utredningen og alle de gode forslag som ligger der.

Statsråd Trond Giske: Det er både jeg, kulturministeren og Regjeringen som har et stort engasjement i disse spørsmålene. Jeg har selv gjennom min egen oppvekst og mitt eget nærmiljø sett hvor mye en kulturskole, en musikkskole, kan bety. Trondheim Kommunale musikk- og kulturskole har vært en pioner innenfor dette området og har utdannet generasjoner av dyktige musikere som har betydd enormt for kulturlivet ikke bare i Trondheim, men i hele landet. Mange musikkskoler har kommet etter, og etter hvert har man også utvidet tilbudet til flere kulturelle uttrykk. Derfor er det et sterkt engasjement for musikk- og kulturskolene.

Det som hele tiden er dilemmaet, er: Hvor mye kan gjøres sentralt, og hvor mye kan gjøres lokalt? Vi kan legge til rette for en god økonomi, en god kommunal økonomi. Vi kan legge til rette for god informasjon, formidling av gode ideer, og stimulere til ulike aktiviteter, men hovedansvaret for utforming av den lokale aktiviteten skal og må ligge lokalt.

Vi vet at det er veldig mange lokale politikere som også har et sterkt engasjement for musikk- og kulturskolen, heldigvis. Uten det hadde det vært helt umulig å få til denne typen satsing. Men at vi samtidig tar opp denne debatten sentralt, at vi holder den levende, at vi er pådrivere, tror jeg også er viktig for å få et skikkelig musikk- og kulturskoletilbud til alle barn. Jeg tror det er mye å hente på et nærmere samarbeid mellom musikk- og kulturskolene og det ordinære skoleverket. Det er også mye å hente ved et samarbeid mellom musikk- og kulturskolene og kulturlivet for øvrig. Målet må være at alle barn skal få en skikkelig oppvekst, at de skal få mulighet til å drive med kulturelle aktiviteter og få den ballasten som dette skoleslaget kan gi barn og unge i Norge.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Kultur og musikk rører ved alle. Det høyrer heime ved fest og høgtid, men også så absolutt i kvardagen. Det trengjer inn i våre sinn, og slik sett opplever me samtidig eit fellesskap med andre menneske på tvers av alle landegrenser, språk og aldrar.

Det at Stortinget lovfesta at alle kommunar skal gje eit musikk- og kulturskuletilbod, fører til at me får ei stor breidd i norsk kulturliv. Dette engasjerer og begeistrar, og mange av våre utøvande kunstnarar i dag har nettopp starta sin karriere i ein kommunal musikkskule. Eg har registrert at mange, når dei blir intervjua i aviser og vekeblad og svarer på spørsmål om kva slags talent dei skulle hatt, nesten alltid gjev det samme svaret, nemleg at dei skulle likt å kunne spele eit instrument, lært å danse eller å vere kreativ og skapande med sine hender.

I 1970 var det 12 kommunale musikkskular. I 1997 var dette talet auka til 357. I dag har så å seie alle kommunar eit slikt tilbod. Dette viser at oppslutninga om den kommunale musikk- og kulturskulen er stor, og at dette tilbodet treffer mange.

Eit anna moment er at utgiftene til slik opplæring er like for alle, både fattig og rik. Det er heldigvis ikkje slik lenger at kulturopplæring berre er for dei som har velståande foreldre. Men her skal me vere litt på vakt. Det at statstilskotet nå har vore uendra sidan 1991, har ført med seg at dei fleste kommunane i dag tar ein eigendel på i alt 1 600 kr i året. Ein slik eigendel svarer til om lag 20 pst. av utgiftene og er nå det doble av det som Eikemo-utvalet gjekk inn for i sitt framlegg til økonomisk tilrettelegging.

I samband med behandlinga av statsbudsjettet for 2001 peikte Arbeidarpartiet på at framlegget i Eikemo-utvalet si utgreiing, som skal følgjast opp på statleg nivå, må bli lagt fram for Stortinget på ein eigna måte, t.d. i kommuneøkonomiproposisjonen denne våren eller i statsbudsjettet for 2002. Dette må følgjast opp, og eg registrerte med glede at statsråden sa at departementet kan legge til rette for god økonomi.

Til slutt vil eg seie meg glad for at statsråden så klart uttaler at han vil legge stor vekt på Eikemo-utvalet si utgreiing i utviklinga av Den kulturelle skolesekken og når det gjeld vidareutvikling av musikk- og kulturskulen. Det lovar bra for framtida for kultur- og musikkskulane.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Lyngstad (KrF): Kultur i skolen er viktig for å utvikle det hele mennesket. Det var perspektivet i Rikke Linds interpellasjon. Det er et perspektiv som jeg deler fullt ut. Derfor er det viktig med et samarbeid mellom skole og kulturskolene og det øvrige lokale kulturlivet.

Jeg var ganske overrasket da Regjeringen foreslo en ny kultursatsing i skolen uten å klargjøre rollen til musikk- og kulturskolene i dette prosjektet. I Kristelig Folkeparti stilte vi oss litt undrende til at Den kulturelle skolesekken kom, og at kulturskolene ikke hadde noen definert rolle der. Vi har derfor også i budsjettinnstillingen til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen for statsbudsjettet for 2001 sagt at kulturskolene bør være en samarbeidspartner og ha en rolle i denne satsingen. Jeg registrerte at Arbeiderpartiet ikke formulerte seg på denne måten i budsjettinnstillingen.

Derimot har jeg med interesse lyttet til hva statsråden i dag har svart. Kulturskolene er og bør være en sentral aktør for å gi barn og unge kulturell interesse og kulturelt engasjement. Vi har mange eksempler på kunstnere som har sin bakgrunn i kulturskoler, og statsråden framhevet seg selv også i denne sammenhengen.

Jeg møter også flere barn som gjennom kulturskolene får et rikere liv og får utviklet nye sider ved seg selv. Vi trenger nå å gi kulturskolene et sikrere og mer forutsigbart finansielt grunnlag. Jeg vil spesielt peke på to forhold. For det første: Timesatsen for statstilskuddet har stått stille i mange år. Kristelig Folkeparti vil i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vurdere denne tilskuddssatsen nærmere. For det andre: Det øremerkede tilskuddet bør beholdes til det finansielle grunnlaget er bedre sikret. Kristelig Folkeparti er ikke enig i Regjeringens forslag i stortingsmeldingen om oppgavefordelingen, om å innlemme dette øremerkede tilskuddet i rammefinansieringen for kommunene nå.

Eikemo-utvalget har skissert et nivå for foreldrebetalingen, 10 pst., som virker rimelig ut fra et fordelingspolitisk perspektiv. Foreldres økonomi bør ikke hindre barns deltakelse i kulturskolene. Men inntil videre bør det være en samfinansiering mellom kommuner og stat, og staten bør øke sin støtte.

Statsråden var i sitt innlegg inne på at han ønsket å styrke kulturskolenes rolle i det lokale arbeidet med Den kulturelle skolesekken, og han snakket om at han ville ta Eikemo-utvalgets innstilling med i departementets arbeid med Den kulturelle skolesekken. Jeg har lyst til å be statsråden utdype hvilken rolle kulturskolene får i departementets arbeid med den nasjonale satsingen, Den kulturelle skolesekken.

Petter Løvik (H): Eg sluttar aldri å undre meg over avstanden mellom retorikk og handling etter å ha høyrt fem arbeidarpartirepresentantar og samanlikna dette med kva dei reelt har gjort.

Under budsjettbehandlinga hausten 2000 gjekk komitefleirtalet, alle unnateke Arbeidarpartiet – alle unnateke Arbeidarpartiet – inn for at Regjeringa skulle legge fram ei sak for Stortinget med utgangspunkt i den utgreiinga som er debattert i dag, Eikemo-utvalet si innstilling frå 1999. Fleirtalstilrådinga kom som eit resultat av eit Høgre-initiativ. Arbeidarpartiet gjekk imot dette, og meinte at dei fleste av forslaga frå Eikemo-utvalet er innspel til kommunane. Forslag som eventuelt skal følgjast opp på statleg nivå, kunne likevel leggast fram for Stortinget. Eg synest derfor at det er positivt at representanten Lind no tar fatt i denne saka og utfordrar statsråden på den lunkne og halvhjarta haldninga som Arbeidarpartiet har vist i denne saka.

Så til realitetane i kultursatsinga i skulen. Representanten Oppebøen Hansen sa at eigendelsatsane er for høge, og representanten Lyngstad følgde opp dette. Men då er det grunn til å minne om at Høgre vart ståande heilt åleine om eit forslag i budsjettet sist haust om å auke timesatsen for musikk- og kunstskular, ei sak som er ei hovudsak for Kulturskolerådet. Satsen er ikkje regulert dei siste ti åra, og det er sannsynlegvis det viktigaste enkelttiltaket vi kan gjere for å få ei større utbreiing av kultur- og musikkskular til norske elevar.

Den store gimmicken i samband med Kulturdepartementet sitt budsjett var forslaget om ein kulturell skulesekk, som etter førehandsreklamen skulle innebere ein heil revolusjon når det gjeld å bringe kunst og kultur inn i skulekvardagen. Det vart foreslått 15 mill. kr, men budsjettforslaget nemnde ingenting om korleis pengane skulle brukast, anna enn at ein skulle utarbeide ei brosjyre. Regjeringa sitt forslag fekk blanda mottaking i Stortinget. Høgre ville auke løyvingane til 30 mill. kr og bruke midlane til oppsøkjande kulturaktivitet i skulen.

Så direkte til interpellasjonen frå representanten Lind. Det er vanskeleg å sjå kva samanheng det er mellom Den kulturelle skulesekken og dei kommunale kultur- og musikkskulane. Same korleis ein tenker seg skulesekken brukt, må vel dette innebere at ein skal treffe kvar einaste elev med tiltak som nødvendigvis må ha ad hoc-karakter. Kultur- og musikkskulane vil vel på si side vere avhengige av faste opplegg som varer lenger, samtidig som det vel dessverre er ein illusjon å tru at kultur- og musikkskuletilbodet vil vere til for alle elevar, sjølv om dette måtte vere ønskjeleg.

Ei styrking av kultur- og musikkskuletilbodet vil i alle høve vere ei viktig oppgåve for Høgre i åra framover, og eg håpar inderleg at Arbeidarpartiet no vil følgje opp dette i handling, på bakgrunn av alle dei flotte orda vi har høyrt også i dag.

Marit Tingelstad (Sp): Målet med Den kulturelle skolesekken er å styrke og utvikle samarbeidet mellom grunnskolen og kulturlivet i kommunene, sier Regjeringen. Jeg merket meg at det var kulturministeren som fremmet forslaget om Den kulturelle skolesekken i fjor høst. Det er fristende å spørre om dette bunnet i at det var tynt med andre nye ting i det framlagte forslaget på kultursektoren. Men i dag får altså utdanningsministeren sjansen til å si hva han ønsker seg fra denne sekken.

Jeg viser til at Senterpartiet i budsjettdiskusjonen mente at midlene som ble foreslått til kultursekken, kunne ha vært nyttet på bedre måter. Vi burde f.eks. løfte tilskuddssatsen til kulturskolene, som har vært uforandret i ti år, slik at flere elever kunne nytte seg av de tilbudene som de kommunale kultur- og musikkskolene gir. Hva mener egentlig Arbeiderpartiet om dette?

Ideen om Den kulturelle skolesekken fikk statsminister Stoltenberg øyensynlig fra et tiltak i Sandefjord. Ifølge St.prp. nr. 1 fra Kulturdepartementet lovet han i en tale i Bergen sist sommer at alle barn skulle få en slik ryggsekk. Den skulle inneholde møter med levende musikk og teater, møter med fortid og nåtid i det lokale samfunn – noe som også er relevant for den forrige saken. Det er ikke noe å si på målsettingen, men hva blir resultatet? Det gjenstår å se.

I siste utgave i KUFAktuelt står det at det skjer mye bra i kommunene, men «Likevel er det behov for å samle prosjektene i én modell fordi tilbudene til barn i dag er skjevt fordelt». Mener Arbeiderpartiet å styre kommunene inn i én modell, eller hva er forklaringen på dette utsagnet? Lokale variasjoner, sa interpellanten, var viktig, og det er jeg enig i. Hva vil vi da med det lokale sjølstyret hvis det skal lages én modell for den kulturelle skolesektoren?

Ifølge en e-post som komiteen har mottatt fra Norsk Kulturskoleråd, håper de at «debatten omkring «den kulturelle skolesekken» – for alvor vil bidra til å rette søkelyset mot kulturskolens plass i denne storsatsingen». Norsk Kulturskoleråd sier for øvrig videre:

«Det er for oss komplett uforståelig at et skoleslag som aktivt har arbeidet med kunst og kultur i skolen – i nært samarbeid med fritidskulturlivet og det øvrige skoleverk – ikke, på noe tidspunkt, er blitt involvert i Kultur- og Utdanningsdepartementenes nasjonale satsing på kultur i skolen. Et arbeid som det internasjonalt er blitt lagt merke til, og som har gitt Norge hedersbetegnelsen «Musikkskolelandet».»

Det skal bli interessant å høre statsrådens syn på hvorfor ikke fagorganet Norsk Kulturskoleråd var tatt med på råd i Regjeringens satsing. Ifølge KUFAktuelt er dette rådet heller ikke tatt med i arbeidsgruppen som skal lage en idékatalog. Det er oppsiktsvekkende.

Det er veldig positivt at kultur i skolen settes på dagsordenen. Læreplan 97 er svært ambisiøs på dette området, men det er langt igjen før en kan å få gjennomført intensjonene. Da må det til mer penger til kommunene.

Rolf Reikvam (SV): Det er viktig å støtte og fremme kultur og kreativitet i skolehverdagen. Dersom Den kulturelle skolesekken også er ment som en del av den ordinære skolen, er det grunn til å stille spørsmål om innenfor hvilke fag og fagplaner vi skal finne plass.

Vi vil minne om at det finnes mye kultur og mange kulturytringer utenfor Kulturdepartementet, og ikke minst utenfor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Vi mottar stadig fortvilte hjertesukk fra lærere som ikke får utvikle egne læringsopplegg, som er bundet på hender og føtter av læreplaner som gir altfor lite rom for nettopp kreativitet. Elevorganisasjonene uttalte nylig at elever skremmes fra læreryrket fordi det oppfattes som kjedelig. Flere forsøk i skolen får avslag fra departementet fordi de ikke tar sikte på endringer i nasjonalt regelverk.

Det er på tide med kreativitet i hele skolen. Faktum er at det finnes en masse kreativitet, men ofte får den ikke lov til å utfolde seg fordi læreplanene, de tradisjonelle fagplanene, fyller hele skoledagen.

Det er viktig å sikre at alle skolebarn, uansett hvor de bor i landet, skal få stimulans til å utvikle et aktivt og positivt forhold til et bredt repertoar av kulturytringer, og vi må gi skolene spillerom. La oss ikke finne på å meisle ut et felles nasjonalt kulturpensum. Jeg viser til rapporten «Kulturskolen – kunststykket i kommunenes satsing for et rikere lokalmiljø», der et av forslagene er å utforme en nasjonal læreplan for kulturskolene. Dersom dette betyr en læreplan i dagens form og med dagens detaljeringsgrad, frykter jeg for engasjementet hos lærerne. SV har for mye respekt for lærerstanden til å ønske en slik detaljstyring av innholdet. SV håper at statsråden vil åpne for lokale initiativ og lokalt definert innhold. Vi har nok av eksempler på at Regjeringen holder fast på et nasjonalt definert lærestoff og er svært tilbakeholden med å godkjenne ulike forsøk i skolen som nettopp har til hensikt å fremme kreativitet. Den kulturelle skolesekken er en sjanse, og vi må ikke prøve å utvikle nasjonale læreplaner på denne delen.

Så er det også grunn til å minne om at det er sammenheng mellom kultur og at dette koster penger. Vi forutsetter at de gode intensjonene som er kommet til uttrykk her, blir fulgt opp i budsjettbehandlingen. Et kraftig løft for utdanningssektoren er nødvendig, og det ville være det beste tiltak for å stimulere Den kulturelle skolesekken.

Leif Helge Kongshaug (V): Det er viktig å understreke at satsing på kulturskolen og Den kulturelle skolesekken sammen kan gi et skikkelig løft for kulturlivet i hele landet. Kulturskolen gir tilbud til den enkelte om opplæring og utøving innenfor ulike kulturuttrykk utenfor den ordinære skolen. Den kulturelle skolesekken skal gi tilbud om kunst og kulturopplevelser på profesjonelt nivå til alle elevene i det ordinære skoleverket. Samspillet mellom opplevelser for alle og utøving for dem som ønsker det, gir et godt utgangspunkt for kulturell vekst og fremvekst av nye kunstmiljø over hele landet.

Etter Venstres mening har ikke Regjeringen bidratt til noen satsing av betydning verken på kulturskolen eller på Den kulturelle skolesekken. Den såkalte satsingen begrenser seg foreløpig til løfter om en katalog for Den kulturelle skolesekken. Samtidig holder ferdig utviklede tilbud innenfor kulturformidling i skolen, som f.eks. prosjektet «Kulturnista» i Møre og Romsdal, på å måtte bli innskrenket på grunn av manglende midler. Verken Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet eller Kulturdepartementet har bidratt med midler.

Når det gjelder kulturskolen, har man heller ikke opplevd noe løft til tross for lovfestingen under sentrumsregjeringen. Timesatsen har vært den samme på hele 1990-tallet. Regjeringen har nok en gang varslet at den vil vurdere å ta bort øremerkingen, til tross for at stortingsflertallet i høst ville ha en overgangsperiode med øremerking på fem år for utvikling og opptrapping.

Selv om lovfestingen av kulturskolen var en milepæl, gir en lov uten forskrifter et nokså løst fundament og lite vern i en situasjon der øremerkingen forsvinner. Jeg har forståelse for at folk i kulturskolemiljøet bruker sterke ord om den situasjonen de ser for seg, og en del kaller dette for en katastrofe for kulturskolen.

Det ser heller ikke ut til at Regjeringen tar på alvor den kompetansen som Norsk Kulturskoleråd representerer, eller ser viktigheten av samordning av innsatsen på de to felt som interpellanten peker på. Det er direkte bemerkelsesverdig at Regjeringen ikke har funnet grunn til å be om representasjon fra Kulturskolerådet i arbeidsgruppen som utredet Den kulturelle skolesekken.

Ellers er det grunn til å undre seg over at det som var utropt til et hovedsatsingsområde for Regjeringen i kulturpolitikken, Den kulturelle skolesekken, bare har blitt tilgodesett med én enkelt setning i kulturkapitlet i Regjeringens langtidsprogram. Der står det at gjennom den kulturelle ryggsekken vil Regjeringen bidra til å styrke kulturtilbudet i skolen.

Kommuner og fylkeskommuner har alt selv utviklet modeller. Prosjektet er overmodent for realisering, og norske skoler har et akutt behov for profesjonell kunst og kunstformidling. Jeg er enig med Høyres representant Petter Løvik i at en forpliktende satsing fra Regjeringens side lar vente på seg.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg er glad for at denne interpellasjonen er teken opp overfor utdanningsministeren. Eg var sjølv på Cuba for eit par veker sidan, og eg var på besøk i ein barnehage og i ein barneheim. I barnehagen var det 1½–2-åringar som lærte korleis dei skulle halda rundt kvarandre og stega dei skulle bruka når dei skulle dansa salsa. Det er ganske tidleg å begynna, men det viser seg at ein kan begynna allereie då. I barneheimen var det slik at med ein gong musikken kom på, begynte ungane å dansa. Dette viser igjen i heile det cubanske samfunnet. Ein står ikkje lenge på eit gatehjørne, sit ikkje lenge på ein kafé eller ein restaurant, utan at der er eit eller fleire orkester, og dansefoten sit ganske lett.

Det er viktig at ungar får inn dette med kulturopplevingar tidleg. Det handlar bl.a. òg om dans i barnehagen og i skulen, og det er i alle fall det det offentlege kan gjera noko med. Difor er kulturskulen viktig. Eg var i komiteen på det tidspunktet då me bestemte at dette skulle lovfestast. Eg må seia at resultatet har vorte mykje betre enn eg førestelte meg. For resultatet har vorte stadig fleire kulturarter i stadig fleire kommunar. I tillegg gjeld det no både barn og vaksne. 1. nyttårsdag opplevde eg eit jazzband i Klepp, med ungdom frå ungdomsskulen og vaksne, og dirigenten og sjefen for dette var ein innvandrar i 60-årsalderen.

Den kulturelle skulesekken er eit samarbeid mellom skule og kulturetat. Ungar skal læra seg å oppleva, høyra, sjå og delta i lag med levande kunstnarar. Det gjev opplevingar for ungane, og det gjev kunnskap og erfaringar for framtida, som gjev grunnlag for alle til å oppleva kultur i sitt vaksne liv.

Eg er glad for at kyrkje-, utdannings- og forskingsstatsråden er engasjert i dette, og hans presiseringar av at kulturskulen og Den kulturelle skulesekken er to sider av same sak – sjølvsagt er det det. Eg ynskjer Regjeringa lukke til med den opptrappinga av kultursatsinga som er nødvendig for at alle elevar i norsk grunnskule skal oppleva eit direkte møte med profesjonell kunst og kultur. Eg er glad for at samarbeidet er godt, og eg trur at denne konflikten som ein prøver å skapa her i salen, er teoretisk og ikkje praktisk. Dette må vera to sider av same sak. Me ynskjer satsing på kunst og kultur for barn, og eg er nokså sikker på at teateropplevingar, eller for den del ein god dansefot, vil verta endå fleire til del.

Ursula Evje (Frp): Kultur er viktig i samspill med en lang rekke andre viktige faktorer som knytter seg opp til kunnskapsbegrepene mer generelt. Når representanten Lind hevder at den norske skolen ikke har tatt kulturen på alvor, har hun nok tenkt nøye over saken.

Kultur har til alle tider skapt både glede og forståelse, men også forargelse. Kultur oppfattes forskjellig, og slik må det fortsette å være. Å legge frem at kultur i skolen koster det samme for fattig og rik, er en overdrivelse, spesielt fordi tilbudet ikke er dimensjonert for å gi et tilbud til alle barn i skolen. Når man da samtidig vet at 1 600 kr er en egenandel, er dette ganske skammelig. Dette er én av grunnene til at Fremskrittspartiet ikke har prioritert dette tilbudet.

Barnas og foreldrenes oppfatning av kultur må tillegges vekt, slik at kultur som definert i det utvidede kulturbegrepet blir ivaretatt på en likeverdig måte. Når begrepet blir knyttet opp til uttrykk som «musikk- og kulturskoler», blir det derfor galt.

Skolen har et ansvar for mye mer enn kulturen. Det må foretas en prioritering i skolen, hvor fag som gir nødvendige forutsetninger for arbeid og egenutvikling får sin renessanse.

Departementet har nylig sagt nei til forsøk for å bedre de matematisk-naturvitenskapelige fagene i en skole. Forsøket skulle være tilknyttet Universitetet i Oslo og universitetsstudiene på Kjeller, vårt kanskje fremste forskningsmiljø på området. Men nei! Dette henger ikke på greip!

Hvis det er lite penger til skolen rent generelt, må prioriteringene være pinlig nøyaktige og ikke omtrentlige. Og når vi vet at kunnskapsnivået hos våre barn og ungdommer slett ikke er på topp i forhold til sammenlignbare land i OECD-området, så er det kanskje på tide at vi innrømmer at noe må gjøres, en del ordentlige samtaler gjennomføres og undersøkelser foretas, og en endring til gode for brukerne og ikke basert på ideologi må være det viktige.

Kari Brudevoll (A): Det er enkelte saker og enkelte områder i samfunnet man føler mer for enn andre. Det tror jeg er en svakhet eller en styrke, alt etter som man ser det, som vi som mennesker har.

Når det gjelder kultur, og jeg hører den innfallsvinkelen Rikke Lind har med det hele mennesket, så er det så riktig. At man får en nasjonal satsing som omfatter det hele mennesket, skal man ikke angripe fra den synsvinkelen at det ikke er stort nok anlagt fra begynnelsen av. Mange av de store satsingene i landet, mange av de riktige satsingene, har ikke vært så store fra begynnelsen av. Man har startet, og man har gått videre, resultatene har kommet, og det har blitt flott.

Når det gjelder resultatene av kultursatsing, tror jeg ikke det satses bare for at vi skal få bedre musikkvalitet, at vi skal få flere som deltar, og at teatrene skal bli mer besøkt, men det kan også være at menneskene som skal gå inn i det som kalles «the dream society», der tenkingen og kreativiteten står i høysetet, vil få det motet som skal til for å bruke hele seg. De blir trygge mennesker, som får bruke de sidene av seg som kanskje ikke er så synlige for de fleste til hverdags. De får mot til å fremstå og gjøre feil. Og det å gjøre feil og kunne tørre å bidra med seg selv på den måten også, det er av de tingene som bringer samfunnet framover.

Det at det hele mennesket får komme i fokus med sine sterke og svake sider og får utvikle både seg selv, kulturen og resten av samfunnet, tror jeg er det første skrittet på den veien. For meg er ett bilde den lille tassen som står på bordet og synger av full hals, med full frimodighet, og som tør by på seg selv. Og så er det den andre lille tassen som også gjør det, hvis han bare får lov til å stå bak døra så ingen ser han. Vi må lokke fram de små tassene som står bak døra også, og få dem med i samfunnet. Vi har ikke råd til å gå glipp av noe av den kreative skapende kraften som er en del av det hele mennesket.

Rikke Lind (A): Jeg synes dette har vært en god og interessant debatt. Alle partier, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet, har signalisert et engasjement for kultur i skolen og kultur- og musikkskolene. Det er bra, for det trenger vi også når vi kommer til budsjettbehandlingen.

Jeg blir rørt når jeg hører Oddbjørg Ausdal Starrfelts historie om disse toåringene som allerede på toårsstadiet lærer seg salsadansen. Det er noe av det vi også vil ha inn i våre barnehager og våre skoler, at vi på et så tidlig tidspunkt som mulig skal gi barn opplevelser og mulighet for å møte kunst, kultur og musikk på en måte som man ikke har lagt til rette for.

Jeg konstaterer at det er engasjement fra et bredt flertall, selv om jeg opplever at det er litt skepsis fra sentrums side, kanskje først og fremst fordi Den kulturelle skolesekken ikke ble oppfunnet av dem selv. Det var ikke så mye som kom de to årene de satt i regjering. Men nå er det kommet noe, og jeg tror at etter hvert kommer engasjementet for dette prosjektet også fra dem.

Det er interessant at det er et flertall av de politiske partiene som har signalisert at dette vil de bruke mer penger på, og da håper jeg også at det flertallet er der når vi kommer til neste korsvei senere.

Rolf Reikvam sier det på en god måte: «Den kulturelle skolesekken er en sjanse.» La oss gripe den sjansen, dra lasset sammen, og få dette til å bli et bra prosjekt. Det tror jeg denne debatten har vist at vi skal få til, ikke minst gjennom at statsråden på en egnet og god måte skal følge opp Eikemo-utvalgets innstilling og bidra til å fylle Den kulturelle skolesekken slik at det blir et bra prosjekt.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske: I likhet med interpellanten er jeg glad for det sterke engasjementet som er her i salen for både kultur- og musikkskolene, og for det arbeidet som Regjeringen har satt i gang for å få til en kulturell skolesekk over hele landet.

Det er riktig som representanten Tingelstad sa, at Norge er «Musikkskolelandet». Det skyldes et langvarig og møysommelig arbeid, først og fremst lokalt, men også fra sentralt hold, for å gi de økonomiske rammebetingelsene som har gjort det mulig å skape et tilbud som gjør at vi ofte blir kalt «Musikkskolelandet». Nå har vi utvidet det til et bredere kulturbegrep, men vi arbeider også med å få kulturen mer inn i det ordinære skoleverket.

Det ble spurt her om vi ønsket én modell. Nå kan det være litt forskjell på om vi ønsker én modell, eller om vi ønsker en modell. Det finnes mange steder i landet hvor man fortsatt ikke har fått til et skikkelig arbeid med en kulturell skolesekk, eller noe kulturarbeid i den ordinære skolen. Da kan det være greit å ha en modell å jobbe etter, selv om vi selvsagt ikke skal si at slik skal det være over hele landet. Vi har modige kommuner som har gått foran, og Sandefjord er vel den kommunen som først og fremst brukes som eksempel i utviklingen av en kulturell skolesekk. Det kan være én måte å gjøre det på, men jeg er helt overbevist om at hver enkelt skole og hvert enkelt sted vil måtte bruke sine lokale kulturkrefter og sine lokale betingelser i sitt behov for å lage et godt tilbud til barn og unge.

Selvsagt vil kultur- og musikkskolen kunne brukes i dette arbeidet. Den vil også være ulik fra sted til sted, og derfor må folk finne ut av det lokalt. Det viktigste når det gjelder Den kulturelle skolesekken, er at det ordinære skoleverket klarer å ta kulturarbeidet på alvor og gi elevene et skikkelig tilbud. Det avgjørende vil selvsagt være, som representanten Løvik tok opp, at man har en god økonomi. Å øke tilskuddssatsen kan være én måte å gjøre noe med det på, men den generelle kommunale økonomien vil jo til sjuende og sist være det avgjørende for hvorvidt man kan satse på denne type tiltak, både i kulturskolene og i det ordinære skoleverket.

Jeg er glad for å ha fått denne anledningen til å greie ut noe om vårt arbeid med Eikemo-utvalgets innstilling. Jeg er helt overbevist om at vi vil komme tilbake til disse sakene ved mange anledninger, men selvsagt særlig i budsjettarbeidet. Jeg er glad for entusiasmen og den støtten dette arbeidet har i stortingssalen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.