Rolf Reikvam (SV) (ordfører for saken): Dette er en innstilling som det stort sett er bred politisk enighet om. Et mindretall, som består av Høyre og Fremskrittspartiet, mener at ansvaret for etter- og videreutdanning innenfor bygningsbevaring skal legges til fagskolenivået – et nivå som et flertall i Stortinget tidligere har vedtatt skal lovfestes. Jeg går ut fra at de vil redegjøre for og begrunne sin merknad.

Flertallet mener at flere nivåer bør ha ansvar for utvikling av ulike tilbud. Det innebærer at både høgskoler, videregående skoler og eventuelt fagskoler skal utvikle ulike utdanningstilbud – grunnutdanningstilbud, etter- og videreutdanningstilbud og lærerutdanningstilbud.

Denne saken må ses i sammenheng med fagutdanningen innenfor små fag, verneverdige fag eller – kall det gjerne – kulturfag. Mange fag er i ferd med å forsvinne på grunn av dårlig rekruttering. I forbindelse med Innst. S. nr. 180 for 1999-2000 drøftet Stortinget måter å organisere arbeidet på som kan motvirke rekrutteringssvikten. Stortinget konkluderte bl.a. med at det bør legges til rette for at hele landet kan bli dekket av opplæringskontorer. Man erkjente at dette er partenes ansvar, men komiteen var klar her: det er statens rolle å legge til rette for å stimulere til samarbeid på tvers av fylkesgrensene. Jeg vil i den forbindelse minne om urmakerfaget – som er et lite fag, et verneverdig fag, et fag som er i ferd med å bli borte – på Kongsberg. Etter at Stortinget drøftet den saken, har fylkeskommunen tatt ansvar. De har tatt ansvaret for dette utdanningstilbudet, reddet det og etablerer det som en landsdekkende linje der de inngår forpliktende samarbeid. Dette er en god modell – den eneste modellen – for å ta vare på små fag.

Det er derfor viktig at Stortinget og departementet er klare når det gjelder hvilke forventninger de har, og at tiltak blir iverksatt. Jeg forventer at departementet nå tar initiativ overfor fylkeskommunene for å få til et samarbeid om etablering av opplæringskontorer for å rekruttere til små og verneverdige fag – vi kan godt bruke betegnelsen «kulturfag».

Fag vil alltid være i utvikling, og for at et fag skal utvikle seg, fordres det to ting: at det finnes etter- og videreutdanningstilbud for dem som har fag- eller svennebrev, og at det finnes tilbud innenfor høyere utdanning. Den som får ansvar for et slikt utdanningstilbud, må også ha ansvar for å samle inn, systematisere og utvikle kunnskapen og være en viktig aktør i det faglige utviklingsarbeidet innenfor området. Det er også behov for utdanning av lærere innenfor fagfeltet, og dette er et ansvar for de høyere utdanningsinstitusjoner.

Kunnskapen om fagene er stort sett samlet hos enkeltpersoner. For dem som skal utvikle fagene videre, er det derfor avgjørende at de klarer å etablere et nettverk av de personene som sitter med kunnskapen, altså at de høyere utdanningsinstitusjonene – fagskoler eller hva det skal være – greier å etablere nødvendig nettverk og samle inn, systematisere, utvikle og bearbeide kunnskapen. Dette ansvaret – det vil jeg ønske å understreke – skal ligge hos ulike aktører.

Vi vet at det er i gang mye bra arbeid. Det flertallet i komiteen er opptatt av, er at ansvaret må bli lagt på ett eller flere nivåer, og at det også blir lagt på bestemte institusjoner. Komiteen ber departementet komme tilbake til Stortinget med et opplegg for hvorledes dette skal organiseres videre.

Dette er faktisk en så viktig sak at den bør prioriteres, slik at de miljøene som skal få ansvaret for dette, kan komme i gang med å systematisere arbeidet.

Elsa Skarbøvik (KrF): Videregående skole har ansvaret for å utdanne fagarbeidere også i små og verneverdige håndverksfag. Komiteen har tidligere uttrykt bekymring for rekrutteringen til disse fagene og har sagt at det er av stor verdi at den fagkompetansen disse fagene representerer, blir tatt vare på, og at denne kompetansen kan bli dokumentert gjennom fag-/svennebrev. Dessuten er det pekt på at opplæringen må være praktisk orientert.

Det har tatt tid å få dette på plass. Marit Tingelstad hadde en interpellasjon om dette i oktober 1998. Daværende statsråd Lilletun responderte positivt på den og nedsatte en arbeidsgruppe for å se på utdanningstilbudet. Det ble så utarbeidet en innstilling, som ble sendt ut på høring i fjor.

Kristelig Folkeparti mener det er på tide å få etablert etter- og videreutdanningstilbud og også grunnutdanning innenfor bygningsvern, og vi ser fram til at departementet kommer tilbake med et opplegg for organiseringen i løpet av dette året.

Petter Løvik (H): Eg vil begynne med å gi ros til representanten Tingelstad, som endå ein gong har tatt opp eit tema som eg veit ho brenn for, og som fleire av oss deler interessa for.

Høgre er også bekymra for rekrutteringa av handverkarar med kunnskap og innsikt i bevaring av eldre bygningar. Derfor synest eg det er veldig gledeleg at det er ein samla komite som meiner at det er behov for å legge til rette for meir systematisk etter- og vidareutdanningstilbod også på nivået utover fagbrevet.

Når det gjeld hovudkonklusjonane, er komiteen, som saksordføraren sa, samla, men her er eit par små forskjellar som eg har lyst til å utdjupe aldri så lite.

Fleirtalet meiner at det er mange grunnar til at både høgskule og teknisk fagskule bør ha ansvaret for å ta vare på og utvikle desse faga. Komiteen sine medlemer frå Høgre og Framstegspartiet minner i denne samanhengen om at Stortinget nettopp har vedtatt av vi skal ha ei ny retning i høgare utdanning, eit fagskuleutdanningsnivå som ikkje er eit mellomnivå, men som er ein parallell til høgare utdanning. I og med at dette skal vere den praktisk retta delen av høgare utdanning, finn vi det naturleg, som vi har sagt i merknadene, at etter- og vidareutdanning blir lagd på dette nivået.

Likevel, vi har ikkje problem med å slutte oss til det som er hovudkonklusjonen frå ein samla komite, der vi ber departementet kome tilbake til denne saka med eit forslag i løpet av år 2001. Vi sluttar oss fullt og heilt til dette, og vil då også kome tilbake til korleis dette tilbodet best kan organiserast.

Marit Tingelstad (Sp): Det er nesten å beklage at Stortinget nok en gang skal bruke tid på en sak som for lengst burde vært satt på dagsordenen fra Regjeringens side. Men statsråd Giske har ikke fulgt opp Lilletuns engasjement, med en arbeidsgruppe som la fram en innstilling kalt «Utdanning i vern og bevaring av eldre bygningar». Denne ble sendt ut på høring med uttalefrist 10. juni 2000. Jeg hadde i det minste forventet at departementet hadde nevnt saken konkret i St.meld. nr. 20 for 2000-2001. Videre vil jeg spørre: Hvor er det blitt av høringsuttalelsene? Kom det ingen slike, eller var de ikke verd å nevne? Heller ikke i svaret som statsråden har gitt på komiteens spørsmål vedrørende Dokument nr. 8:49, er høringsinstansenes syn nevnt. Dessverre tror jeg dette vitner om at departementets engasjement på dette området er temmelig lunkent.

Jeg har lyst til å nevne at alle stortingskandidatene fra Oppland i valgkampen 1997 svarte ja på spørsmål om de ville jobbe for at Hjerleid vidaregåande skole i Dovre burde bli et kompetansesenter innen gamle håndverksfag. Denne skolen har jo 115 års gamle tradisjoner på dette området. Det er antakelig grunnen til at komiteens medlemmer har fått et eget brev fra Hjerleid vidaregåande skole med vedlegg fra organisasjonen Senter For Bygdekultur, hvor det framheves hvilke forutsetninger den nevnte skolen har for å ta på seg et utvidet opplærings- og/eller studietilbud innen bygningsvern. Det er også avklart med fylkeskommunen.

Jeg er selvsagt klar over at det er en fylkeskommunal sak å sikre fagtilbud på videregående nivå, og det er naturligvis flere skoler med god kompetanse og forutsetninger for å drive slik opplæring som her er nevnt. Uansett er det et overordnet ansvar å sørge for at små og verneverdige fag blir sikret og ivaretatt. Reform 94 klarte ikke å fange opp dette – det er jo det som er problemet. Derfor må det til nye politiske initiativ slik dagens sak er et eksempel på, i likhet med saken om små og verneverdige fag, som saksordføreren tok initiativ til tidligere.

Jeg er glad for at det er en samlet komite som ber Regjeringen komme til Stortinget med en egen sak om hvorledes utdanningstilbudet innen bygningsvern skal organiseres, og hvor ansvaret er fordelt på de ulike nivåer.

Det er imidlertid ulogisk å etablere etter- og videreutdanning dersom det ikke finnes noen grunnutdanning i botnen. Jeg vil utfordre statsråden på om han vil ta et initiativ overfor partene i arbeidslivet til å vurdere et læreløp innen f.eks. lafting, som er et meget aktuelt fagfelt innen bygningsvern. Eller mener statsråden dette er å blande seg inn i partenes kompetanseområde? Hvis svaret er ja på dette siste, forstår jeg dem som sier: Hvorfor har vi politikere?

Jeg er klar over at jeg i mitt innlegg har blandet sammen både grunnopplæring og etter- og videreutdanning. Men det har jeg gjort med hensikt. Det viser det bredspektrede behovet dette representerer. Riksantikvaren har med sitt middelalderprosjekt hatt både nybegynnere og faglærte folk under opplæring. Et prosjekt ved Lands Museum og Folkeuniversitetet Nordre Land viser samme tendens. – Det er interessant at kullet har så allsidig bakgrunn. Her finnes både yrkeslaftere, taktekkere, museumsansatte, lærere og skogbrukere, uttaler den kursansvarlige der. Jeg kjenner godt til dette prosjektet, fordi museet kontaktet meg for å få hjelp til å komme i gang med dette i fjor høst.

Det har vært gledelig å registrere de mange henvendelsene jeg har fått om denne saken, både tidligere og nå i det siste. Jeg er til og med invitert til et nordisk håndverksseminar i neste uke. Senest i går fikk jeg en telefon fra en engasjert person fra Valdres som hadde vært med og registrert 7 000 gamle bygninger bare i Valdres. Felles for henvendelsene er at det gis uttrykk for bekymring for dårlig eller manglende kompetanse på en rekke fagområder innen bygningsvern som bygger på reelt håndverksfaglig grunnlag. Noen eksempler: Tømrerfag med lafting, murerfag med tørrmuring, leirmuring, kalkmuring mv., smedfaget med kunst og pryd, verktøy, vøling mv., takarbeid med vekt på eldre tekkingsmåter som skifer, stein, spon, never m.v., malerfaget med lasering, ådring og lignende teknikker. Jeg slutter her, men listen kunne ha vært mye lengre. Jeg ser forresten at i Aftenposten på søndag står det om oppussingen av Slottet bl.a.:

«På dagsordenen står også spørsmål om å opprette en nordisk kunnskapsbase med håndverkere som behersker gamle bygge- og dekorasjonstradisjoner. Under oppussingen av Slottet viste det seg at vi manglet kompetanse innen enkelte håndverk, men at det var mulig å hente fagfolk i andre land.»

Dette er nesten så en kan kalle det en skam, at vi ikke har klart å ta vare på slik kompetanse i vårt eget land.

Kunnskaper fra de gamle håndverksmestrene har i lang tid ikke vært holdt i hevd. Teoretiske læringstilbud alene fører ikke fram til praktiske løsninger. Slike løsninger står og faller på at læringstilbud på håndverksfaglig grunnlag blir gjenreist i disse fagene. Her må en skille mellom skapende håndverk, såkalt håndbåren kompetanse, og rutinemessig industriproduksjon, hevder Senter For Bygdekultur. Dette utelukker ikke at det også trengs vitenskapelig dokumentasjon på den håndverksmessige siden. Det er ikke slik at alle fag passer inn i en A4-struktur. Vi må tåle å ha noen såkalte særløp på flere utdanningsnivåer. Det er min utfordring til statsråden. Departementet sier i sitt svarbrev til komiteen at det vil be Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Gjøvik om å vurdere muligheter for å utvikle et etter- og videreutdanningstilbud for håndverkere innen bygningsvern. Å vurdere muligheter er meget svakt etter mitt skjønn. Jeg forventer at Regjeringen kommer med noen mer håndfaste tiltak etter stortingsvedtaket i dag, der betydningen av kompetansen innen bygningsvern blir tydeliggjort. Ikke minst er dette et viktig moment innenfor et helhetlig kulturminneperspektiv. Oppland har 1/5 av alle fredede og verneverdige bygninger i landet. Gudbrandsdalen og Valdres står i en særstilling, og vi topper også statistikken når det gjelder middelalderkirker og vernede kirker. Dette er selvsagt en medvirkende årsak til mitt engasjement i denne saken, og jeg ser med forventning fram til det departementet vil komme tilbake til Stortinget med når jeg ikke er her.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.