Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver og en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Randi Karlstrøm (KrF) (ordfører for saken): Denne saken gjelder et forslag fra Sosialistisk Venstreparti om at det skal lages en stortingsmelding om økologisk landbruksproduksjon.

Komiteen har behandlet saken og avviser forslaget fra SV slik som det er formet ut, med bakgrunn i at vi for et års tid siden la en ganske ambisiøs plan for økologisk landbruk, at 10 pst. av jordbruksarealet skal være i økologisk produksjon innen 2010. Når vi ser på Norge i dag og hvordan den økologiske produksjon er utformet, er dette et ganske ambisiøst mål.

Komiteen er enig i at det bør legges til rette for en slik plan. Ministeren har også i brev til oss lagt fram de planene som departementet har for det videre arbeidet. Komiteen synes det er riktig at for at vi skal kunne følge opp denne planen årvisst, bør departementet årlig i budsjettproposisjonen rapportere om resultatene og det videre arbeidet fram til 2010. Det kan være en høvelig måte å følge med i dette arbeidet på.

Komiteen mener samtidig at en merpris i markedet er en forutsetning både for utviklingen av det økologiske landbruket og for produsentenes økonomi. Komiteen slutter seg til dette og forutsetter at etterspørselen og markedsmulighetene i Norge og i utlandet er bra. Men ministeren har også påpekt – og det synes jeg er en veldig relevant vurdering – at i denne opptrappingsperioden fram mot 2010 som vi nå er inne i, må vi imidlertid være villig til å godta at det kan oppstå tidvis ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Vi må strekke oss mot det målet, men akseptere at vi må gjøre tiltak som ikke akkurat i det enkelte året kan forsvares helt ut markedsmessig.

I flere regioner i Norge vil det ikke være økonomisk grunnlag for å lage logistikk for både en økologisk og en konvensjonell produksjon. Det gjelder spesielt i Nord-Norge. Den økologiske produksjonen har også innenfor dagens effektivitetskrav biologiske utfordringer med hensyn til å finne plantemateriale. Når det bl.a. gjelder kløver i Nord-Norge, er det store problemer med å finne godt nok plantemateriale, så her må det gjøres en forsknings- og utviklingsjobb innenfor den subarktiske sonen.

Komiteen viser til sine merknader i Innst. S. 167 for 1999-2000 i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 for 1999-2000, Om norsk landbruk og matproduksjon, der en fremhevet behovet for et studium innen arktisk landbruk og naturbruk ved Universitetet i Tromsø. Komiteen ber Regjeringen vurdere mulighetene for å iverksette det nevnte studiet ved Universitetet i Tromsø fra høsten 2001. Etter de opplysningene jeg har fått, koster en slik iverksetting 1,3 mill. kr. Det er praktisk lagt til rette fra Universitetet i Tromsø for at en skal kunne få det i gang fra høsten 2001. Jeg håper ministeren tar kontakt med sin forsknings- og utdanningskollega i ministerkollegiet, slik at vi kan klare å få realisert dette i 2001. Det hadde vært veldig viktig.

Det er også et spill mellom økologisk landbruk og en generell økologisering av det norske landbruket. Stortinget påpekte i forbindelse med vurderingen av jordbruksavtalen i fjor dette med allsidighet – at en legger opp virkemidlene slik at allsidighet i produksjonen ivaretas. Jeg håper det er mulig å komme fram til jordbruksavtaler framover som ikke bare støtter grupper som driver økologisk, men som støtter hele den totale økologiseringen som vi må gjøre. Der er allsidighet helt fundamentalt.

Det er også helt fundamentalt å få flere husdyr på Østlandet. Det er ikke dermed sagt at man skal bryte kanaliseringspolitikken, men en allsidighet med planteproduksjon og husdyrproduksjon er på en måte fundamentet i all økologisk landbrukstenkning.

En annen viktig vurdering i den sammenheng er utmarksressursene vi har i Norge, som er store, og produksjonsmåten må tilpasses de naturgitte forholdene. Da vil vi også utnytte det komparative fortrinnet som Norge har med nok vann og nok gras.

Gunnar Breimo (A): Med bakgrunn i den dramatiske sykdomssituasjonen flere steder i Europa er det helt naturlig at spørsmålet om en sterkere økologisering av jordbruket blir reist også hos oss. Som det framgår av innstillingen, finner imidlertid en enstemmig komite det ikke hensiktsmessig å be Regjeringen om å utarbeide en egen stortingsmelding om dette temaet på det nåværende tidspunkt. Det er bare ett år siden Stortinget behandlet en altomfattende landbruksmelding hvor også økologisk produksjon inngikk, og hvor Stortinget sluttet seg til Regjeringens målsetting for utviklingen framover.

Med bakgrunn i utviklingen i det norske markedet og forbruksutviklingen i våre naboland mente Regjeringen at det er grunnlag for målsettingen om at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skal være omlagt til økologisk areal i løpet av en tiårsperiode. Selv om vi ennå har mye igjen å gjøre, har det vært en positiv utvikling på dette området. I perioden 1995–98 økte antallet bruk fra om lag 600 til 1 500, en økning på i underkant av 150 pst.

Da meldingen ble lagt fram i desember 1999, var det ubalanse mellom utviklingen av den økologiske primærproduksjonen og markedet for økologiske produkter i Norge. Av meldingen framgår det at dette særlig hadde sin bakgrunn i at markedet for økologiske produkter var i en tidlig utviklingsfase, der vareflyt og markedskommunikasjon ikke var tilstrekkelig utviklet. Det ble derfor understreket at videreutvikling av markedet for økologiske matvarer måtte prioriteres spesielt i tiden framover.

Markedssituasjonen synes ikke å ha endret seg vesentlig siden meldingen ble skrevet og behandlet. De samme problemstillingene gjør seg fortsatt gjeldende. Jeg har også merket meg at det er ulike syn blant næringsutøverne om hvor store markedsmulighetene er, bl.a. når det gjelder økologisk kjøtt. Mens enkelte hevder at markedet ikke er stort nok, hevder andre at deres største problem er mangel på økologiske råvarer. Dette viser at det er behov både for innsats for å opparbeide et stort nok marked og for å få på plass tilfredsstillende distribusjonsløsninger.

I departementets brev av 18. april i år viser statsråden til at det i løpet av 1999 og 2000 er utarbeidet strategier og handlingsplaner for økologisk landbruk på sentrale områder som forskning og markedsutvikling. I disse planene er både flaskehalser og muligheter for videre utvikling analysert og nødvendige tiltak identifisert.

Når det gjelder tilskuddsordningen rettet mot de økologiske produsentene, viser en nylig foretatt evaluering at ordningene nå har en hensiktsmessig innretning. Ifølge statsrådens brev har departementet god oversikt over hvilke grep som det er nødvendig å ta for å nå den nevnte målsettingen hva angår økologisk areal innen 2010. Jeg har også merket meg at dette er et tema i jordbruksforhandlingene.

På denne bakgrunn deler jeg og resten av komiteen statsrådens syn om at det ikke er hensiktsmessig med en egen melding nå. Det som teller i tiden som kommer, er iverksettelse av nødvendige tiltak i praksis.

Det er en viktig målsetting for Arbeiderpartiet at norsk landbruk gjennom en aktiv miljø- og ressurspolitikk skal utvikles slik at vi oppnår økologisk bærekraft. Jeg vil i den anledning trekke fram Landbruksdepartementets miljøhandlingsplan for 2001–2004. Denne planen tar for seg et mangfold av problemstillinger på dette området, fra vern av biologisk mangfold, overgjødsling og oljeforurensning, helse- og miljøfarlige kjemikalier til avfall og gjenvinning. Og her foreskrives nødvendige tiltak.

Økologisk landbruk bygger som kjent på miljøvennlige driftsmetoder uten bruk av plantevernmidler og kunstgjødsel. Mest mulig resirkulering av næringsstoffer, bevaring av genetisk mangfold og artsrikdom er eksempler på sentrale målsettinger. Økologisk produksjon er med på å gjøre norsk landbruk enda mer miljøvennlig, både gjennom driften i seg selv og ikke minst ved å utvikle driftsmetoder som kan overføres til det konvensjonelle landbruket, som også i framtiden vil være basisen i vårt landbruk.

Nå er vel ikke den foreliggende saken og komiteinnstillingen noe fullgodt bakgrunnsmateriale for en omfattende debatt om det økologiske jordbrukets framtid. I en merknad viser imidlertid komiteen til at en mer generell økologisering av det tradisjonelle jordbruket kanskje vil gi større miljøeffekter enn å rendyrke den økologiske filosofien for de få. Etter mitt syn er det et berettiget spørsmål. Det gjelder spesielt dersom vi ser det i en global sammenheng, hvor 75 millioner nye mennesker skal mettes hvert år, i tillegg til dem som allerede i dag sulter.

Å tro at verdenssamfunnet skal klare å brødfø en betydelig andel av befolkningen uten bruk av f.eks. kunstgjødsel, tror jeg er vel idealistisk. At vi makter å skape et bærekraftig jordbruk som ikke tøyer naturens grenser over bristepunktet, er derimot ikke bare realistisk, det er absolutt nødvendig.

Ivar Kristiansen (H): Selv om forslagsstillerne har en rett innfallsvinkel til det temaet vi har til behandling i dag, har komiteen konkludert med at brevet av 18. april fra landbruksministeren på en tilstrekkelig måte redegjør for det arbeidet som gjøres for å øke produksjonen av økologisk produserte landbruksvarer.

Forslagsstillerne har påpekt – korrekt nok – at de satsinger som har vært gjort hittil, ikke har vært særlig vellykket. Det er vel rett å beskrive det som forslagsstillerne har gjort, som at det bærer preg av en viss halvhjertethet. Denne halvhjertetheten har vært kombinert med dårlig markedsføring av økologisk produserte produkter, og resultatet er hittil blitt dårligere enn det man kanskje kunne ha forventet. Men jeg tror samtidig at vi er i en ny situasjon, en ny tid, som skal gi økte muligheter for økologisk produserte matvarer.

Jeg har også lyst til her å føye til det som forrige taler var inne på, at man heller ikke i denne debatten vil tjene noe særlig på å kritisere for sterkt i denne sammenheng det moderne jordbruk vi har i Norge. Det har liten hensikt å henvise til referanser utenfor landets grenser når man peker på den utviklingen vi ser innenfor norsk landbruksnæring. De mål man har satt seg i Norge, synes jeg er greie nok, men det vil til syvende og sist være kunden som kommer til å avgjøre om man skal innfri de ambisjonene man har. Det er fullstendig avhengig av forbrukerens preferanse om tallet innen den tid man har satt, skal være 10 pst., under 10 pst. eller kommer til å havne over 10 pst.

Hvis vi ser på utviklingen i EU, er egentlig det et marked som illustrerer at mulighetene er svært mange. Det er et raskt voksende marked i EU innenfor denne sektoren. I 1997 var omsetningen av økologisk produserte matvarer i EU på ca. 40 milliarder norske kr. Dette tallet er forventet økt til et sted mellom 200 og 240 milliarder kr i 2005. Men som sagt: Uten kunden og uten tilstrekkelig markedsføring og produktutvikling vil vi ikke være i nærheten av å kunne nå selv det nivået som EU nå makter på denne sektoren. Det vil også medføre at en rekke bruk i Norge er nødt til å omstille sin produksjon. Skal man nå de mål man setter seg lokalt innenlands, må rundt 800 bruk pr. år i Norge legge om driften for å komme i nærheten av dette nivået.

Helt til slutt har jeg lyst til å si at jeg har lagt merke til de råd og den anbefaling som er blitt gitt når det gjelder nisjeproduksjon, som bl.a. Bonde- og Småbrukarlaget har tatt initiativ til og henvist til. Jeg tror det ligger et potensial her, og det ligger flere gode forretningsmessige konsept og venter, men det krever at noen gjør kunden oppmerksom på at dette er produkter som har livets rett.

Øystein Hedstrøm (Frp): Fremskrittspartiet står bak innstillingen, og vi støtter ikke kravet fra Sosialistisk Venstreparti om at det er hensiktsmessig å få en melding om økt innsats på dette området nå når det gjelder økologisk landbruk. Vi har tatt signalene fra Regjeringen, og de politiske miljøene har også sagt sitt. Når det gjelder landbruksmeldingen, som ble behandlet i fjor, gikk alle partiene grundig inn i denne problemstillingen.

Sammenlignet med våre naboland ligger vi etter i omsetning av økologisk mat. Kun 2 pst. av jordbruksarealet i Norge er økologisk drevet i dag. Myndighetene ønsker å endre denne situasjonen, og har satt opp ambisiøse mål for dette arbeidet. Innen 2010 skal andelen økologisk drevet areal økes til hele 10 pst.

Men hvordan er egentlig potensialet for økologiske produkter i Norge? Er kunden faktisk villige til å betale mer for økoproduktene? Man vet at valg av økologiske produkter henger sammen med verdigrunnlag. Den typisk økologiske forbruker er politisk bevisst, opptatt av natur og miljø og litt idealistisk av type. I tillegg har man nok spesielt i Sentral-Europa de siste år spesielt fokusert på trygghet ved maten, noe som fremmer interessen for økologiske produkter. Ifølge en undersøkelse tror norske forbrukere at den økologisk dyrkede maten er sunnere enn konvensjonelt dyrket mat. På dette punktet skiller vi oss ikke ut fra europeere generelt. Forskjellene ligger nok mer i at vi nordmenn har en så grunnleggende tro på at all mat er trygg. Vi forbinder norsk mat med både renhet og trygghet. I tillegg ligger vi helt i topp i europeisk sammenheng med hensyn til troen på myndighetenes kontroll av maten. De mange matskandaler i Europa, som vi i Norge har vært forskånet for, kan være noe av forklaringen. Et tankekors er det at man faktisk ikke kan dokumentere vitenskapelig at den økologiske maten smaker bedre eller er sunnere enn konvensjonell mat.

Som et ledd i arbeidet med å få opp interessen for økologisk mat i Norge hadde man høsten 2000 en stor kampanje for økologiske produkter. Kampanjen, som fokuserte på Ø-merket, hadde som mål å gi informasjon for å påvirke holdninger til økologiske produkter. Selv om man ikke fokuserte på enkeltprodukter, var det et paradoks at man satset 5 mill. offentlige kroner på en kampanje uten at produktene faktisk var tilgjengelig for forbruker.

Fra de kommersielle aktørenes side er det selvfølgelig vesentlig at man virkelig kan få disse produktene opp og gå rent kommersielt, og det er de ikke i dag, bl.a. fordi politikerne rett og slett ikke har vært villig til å betale for det nødvendige mellomlegget for å få produktene ut i markedet.

Avslutningsvis vil jeg poengtere at Fremskrittspartiet i en overgangsperiode kan være villig til å bidra med subsidier for å få denne produksjonen i gang. Men når den er oppe og går, og distribusjonsleddet og hele kjeden er ordnet, så må dette bære seg økonomisk, og det må være forbrukerne som må ta eventuelle merkostnader for økologiske produkter.

Karin Andersen (SV): Jeg vil ta opp det forslaget som er omdelt. SV mener at det er behov for en egen stortingsmelding.

For noen uker siden var det kjøttbål som brant i Europa, og alle snakket om at vi trengte en ny landbrukspolitikk. Verken i St.meld. nr. 19 for 1999–2000 eller i forslaget til økologisk landbruk, forskningsstrategier og handlingsplan er det gjort en analyse av hva slags økologisk landbruk vi har i dag, og hva slags økologisk landbruk vi skal utvikle. Når denne analysen mangler, er det vanskelig å styre utviklingen.

I disse to viktigste dokumentene er det ikke gjort noen vurdering av hvilket stadium utviklingen i økologisk landbruk befinner seg på. Det later til at man oppfatter at økologisk landbruk er ferdig utviklet, nå skal man liksom øke volumet på det. Og landbruksministeren hevder at man nå har en målrettet utvikling. Denne målrettingen går etter SVs syn nå kun på å få opp produksjon og omsetning. Men vi får ikke den utviklingen vi ønsker, hvis vi ikke bestemmer oss for å utvikle et rasjonelt og moderne økologisk landbruk. Da må vi fokusere på de nye økologene som tar i bruk moderne agronomi og moderne teknologi, og som satser på en rasjonell produksjon, samtidig som de ikke firer en tomme på miljø- og ressursvennlighet. Det er disse miljøvennlige økologiske gårdbrukerne som må prege det økologiske landbruket utad, og det er disse brukernes behov for ny kunnskap og ny teknologi som må være retningsgivende for forskning og utviklingsarbeid. Vi må spørre de moderne økobøndene og de konvensjonelle som har seriøs interesse i økologisk drift, og deres behov for ny kunnskap og ny teknologi må styre forsknings- og utviklingsarbeidet. Da tror jeg vi får en forskning som løser de agronomiske flaskehalsene, som gjør produksjonen sikrere, og som gir en ny og effektiv teknologi tilpasset økologisk produksjon og miljømål. Om noen år tror jeg vi da vil få suksesshistorier om økologiske gårdbrukere som ikke jobber seg i hjel, som ikke jobber mer enn konvensjonelle bønder, som kanskje tjener litt mer, og som er stolte av sin produksjon og sin miljøforvaltning. Det er flaskehalsene vi også må finne fram til, og ny teknologi som kan økologisere det øvrige landbruket.

Så til markedsordningene og markedsrettingen. Ja, jeg har forsøkt å leke «frøken detektiv» mange ganger, men jeg har sjelden funnet noe, og finner jeg noe, så er det dyrt. Kundene må altså kunne finne det de skal ha. Økobøndene og -produsentene mangler Coca-Colas finansielle ryggrad, som gjør at de billig kan kjøre produkter fram i stort volum og presentere disse for forbrukeren. Det er der vi som offentlig myndighet har et ansvar for å sørge for at produktene kommer fram, synes og blir presentert på en delikat og fristende måte. Det er slik det foregår. Det er ikke uten grunn at mange satser mange millioner og milliarder på markedsføring. Det virker.

Jeg – og SV – mener at komiteen ikke helt har forstått potensialet i økoproduksjon, og at de henger igjen i fordommene om biodynamisk produksjon. Det er 40 slike gårder i Norge i dag, og de øker ikke i antall. Det er heller ikke der SV ønsker satsingen.

Komiteen har også, synes jeg, noe begrenset forståelse for at økologisk landbruk i seg sjøl faktisk er mer miljø- og ressursvennlig. Ministeren sier at han har tro på mer regional forankring, og det tror vi er riktig. Det settes nå av penger til pilotprosjekter. For eksempel har landbruksministeren gitt penger til stiftelsen BioInn, som har i oppgave å lage et pilotprosjekt for Hedmark og Oppland, hvor økologiske bønder og industri skal gå sammen med faglagene og utvikle moderne forbrukerorientert økologisk landbruk i innlandet. Dette støtter vi. Men vi mener at en stortingsmelding er nødvendig fordi vi må avklare hva slags økologisk landbruk vi ønsker å utvikle for å kunne styre forskningen, tilskuddsordninger, informasjon og organisasjonsstøtte, slik at vi får god effekt ut av ressursbruken.

Det å satse på det moderne, forbrukerorienterte, økologiske landbruket er den beste strategien for å nå målet om 10 pst. økologisk matproduksjon i 2010. Det er også den beste strategien for å økologisere det konvensjonelle landbruket, men da må vi ha en bedre plan enn vi har i dag.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Leif Helge Kongshaug (V): Da vi behandlet stortingsmeldingen om norsk landbruk, ble det etter min mening formulert en ambisiøs, men riktig målsetting om at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skal være økologisk drevet innen 2010. Det må hele tiden settes fokus på og legges til rette for økt utbredelse av økologisk produksjon i Norge. Nå er ellers min påstand at det tradisjonelle landbruket i Norge driver på en tilnærmet økologisk god måte, der gjødselplaner, sprøyteplaner, priser, holdninger, kurs- og informasjonsvirksomhet er med på å begrense unødvendig bruk av kjemikalier og kunstgjødsel.

I vårt land har vi bruk med allsidige produksjoner, vi har en spredt husdyrproduksjon som også reduserer risikoen for smittespredning, mens utnyttingen av utmarka kanskje kunne ha vært bedre. Det er viktige økologiske fortrinn.

Den økologiske målsettingen er viktig, men det er også viktig å tenke i generelle økologiske tankebaner innen det tradisjonelle landbruket, sammen med rent økologisk produksjon.

Frankrike blir ofte tatt fram som et eksempel når det gjelder foredling av landbruksprodukt. I hele etterkrigstiden har Frankrike bevisst bygd opp en småskalaforedling, m.a. gjennom markedsordninger og regelverk som favoriserer småskalalandbruk, mens det i Norge i den samme tiden har vært fokusert på pris og volum. I Frankrike utgjør nisjeproduksjonen, 7 pst. av den franske landbruksproduksjonen, hele 50 pst. av verdien av landbruksprodukter. I Norge utgjør nisjeproduksjonen 5 pst. av landbruksproduksjonen. Den prosenten vil Regjeringen med statsråden som positiv pådriver og med stortingsflertallet i ryggen øke gjennom ulike verdiskapingsprogram for matproduksjon.

Jeg mener å se store muligheter for norsk landbruk, samtidig som man må inneha den nødvendige realisme. Norge er et land som i utstrekning er på 200 mil, og som har 4-5 mill. innbyggere. I Frankrike bor det 60 mill. innbyggere. Der er det en avstand fra nord til sør på 60 mil, og bare innen én times reisetid rundt Paris bor det 12 mill. innbyggere. Det er klart at det der er helt andre muligheter for å kunne ha nisjeproduksjon, få til distribusjonskanaler og ha et nødvendig volum både når det gjelder produksjon og også i folkemengde, som gjør at dette fungerer på en god måte. Men selv om vi ikke er så mange, og selv om vi er et langstrakt land, er det viktig å gå i retning av en økologisk landbruksproduksjon. I den prosessen må vi også være villige til å godta at det kan være ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i perioder, og vi bør være med og støtte aktivt opp om det gjennom subsidieringer over en periode.

Mitt inntrykk er at vi har en forvaltning, et forskningsmiljø, et veiledningsapparat og organisasjoner som jobber målrettet i denne sammenhengen. Etter min mening er strategien lagt gjennom tidligere behandlinger, bl.a. av stortingsmeldinger og i forbindelse med jordbruksoppgjør, og min påstand er at holdninger også er til stede, bl.a. gjennom verdiskapingsprogram og ulike enkelttiltak som er satt i verk.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Representantene Karin Andersen, Ågot Valle og Hallgeir H. Langeland har i Dokument nr. 8:65 for 2000-2001 fremmet forslag om at det utarbeides en stortingsmelding om økologisk landbruk. Representantene peker på at det er behov for en styrket og koordinert innsats for den vedtatte målsettingen om at 10 pst. av det totale jordbruksarealet skal være økologisk drevet innen 2010.

Ifølge beregninger fra FNs mat- og jordbruksorganisasjon, FAO, vil forbruket av økologisk mat i Europa vokse svært raskt de nærmeste årene. I 1997 ble det omsatt økologisk mat i EU for ca. 40 milliarder kr. I 2005 er volumet beregnet til å ligge mellom 200 og 240 milliarder kr. De store markedene for økologisk mat i Europa er i dag Tyskland, Storbritannia, Danmark og Frankrike, hvorav – og kanskje ikke unaturlig – Storbritannia er det hurtigst voksende.

Interessen for økologisk mat er økende også blant norske forbrukere, og det er viktig at det norske landbruket kan dekke etterspørselen etter slike varer. Økologisk landbruk er dessuten en viktig del av vårt arbeid for å gjøre hele det norske landbruket mer miljøvennlig. Jeg er derfor svært opptatt av at vi skal nå målsettingen om 10 pst. økologisk jordbruksareal.

I dag utgjør økologisk drevet areal 2 pst. av totalt jordbruksareal. Vi arbeider nå med tiltak langs hele verdikjeden for å nå 10 pst.-målet. Det er i løpet av 1999 og 2000 utarbeidet strategier og handlingsplaner for økologisk landbruk på sentrale områder som forskning og markedsutvikling. I disse planene er både flaskehalser og muligheter for videre utvikling analysert, og nødvendige tiltak er identifisert. Videre er tilskuddsordningene rettet mot de økologiske produsentene evaluert. Evalueringen konkluderer med at tilskuddsordningene nå har en hensiktsmessig innretning. Det er også utarbeidet utredninger knyttet til utfordringer på spesielle områder, f.eks. produksjon av økologisk korn og frømateriale.

I løpet av våren og høsten vil vi gjennom undersøkelser og dialog med bl.a. markedsaktørene fokusere på å få fram mer kunnskap om forbrukernes preferanser når det gjelder økologisk mat.

Slik jeg ser det, har vi forholdsvis god oversikt over hvilke grep det er nødvendig å gjøre framover for å nå målsettingen om 10 pst. økologisk areal innen 2010. Etter min mening er det konkrete tiltak og handling som nå må til for å bringe utviklingen framover, og jeg ser det følgelig som lite hensiktsmessig at vi nå skal bruke mye tid og krefter på å utarbeide en egen stortingsmelding om økologisk landbruk. Jeg er imidlertid enig i at det er høyst nødvendig å øke innsatsen knyttet til utvikling av økologisk landbruk i Norge. Staten har derfor i sitt tilbud under årets jordbruksoppgjør gått inn for en fordobling av satsingen på økologisk landbruk.

For øvrig har jeg selvfølgelig merket meg komiteens ønske om at man skal rapportere tilbake til Stortinget om utviklingen på dette området i forbindelse med St.prp. nr. 1.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Randi Karlstrøm (KrF): Når statsråden nevner tilbudet til landbruket og at det er pluss når det gjelder økologisk landbruk, er det jo også viktig å nevne den negative siden, nemlig at økningen er finansiert ved at man har redusert litt på muligheten for å drive allsidig. Det er ikke et helt bra bytte.

Men det er ikke det jeg skal ta opp. Jeg vil ta opp den økologiske profilen på norsk matproduksjon, der utmark spiller en helt sentral rolle, spesielt for matproduksjon når det gjelder sau og rein. I nordområdene har man en spesiell, stor utmarksressurs, men også store, spesielle oppgaver knyttet til forvaltningen av utmarken, bl.a. hvordan man produserer maten på denne ressursen, og hvordan man presenterer den. Det er litt av bakgrunnen for det forslaget som kom i Innst. S. nr. 167 for 1999-2000 til St.meld. nr. 19 for 1999-2000, i tillegg til behovet for bl.a. å utvikle en god kløver – i det hele tatt øke kompetansen rundt naturforvaltning i nordområdene. Den gang kom det forslag om å lage et studium ved Universitetet i Tromsø.

Jeg har egentlig bare et konkret spørsmål til statsråden: Hva vil statsråden gjøre med den merknaden som kom fra komiteen i fjor, og den som kommer i forbindelse med denne innstillingen:

«Komiteen ber Regjeringen vurdere mulighetene for å iverksette det nevnte studiet ved Universitetet i Tromsø fra høsten 2001.»

Jeg har også nevnt at dette er praktisk mulig å gjennomføre. Det er et kostnadsspørsmål. Jeg vil gjerne høre hva statsråden har tenkt å gjøre i den sammenheng.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg må jo ta den merknaden på alvor og gjøre det komiteen ber om, nemlig å få gjennomført en vurdering av spørsmålet. Jeg har selvfølgelig merket meg dette og vil ta det opp med kirke-, utdannings- og forskningsministeren.

Karin Andersen (SV): På noen områder oppfatter jeg at det er uenighet mellom SV og flertallet og ministeren. Det gjelder spørsmålene: Vet vi nok om økologisk landbruk i dag? Og har vi bestemt oss for hva slags økologisk landbruk vi ønsker å utvikle?

Jeg hadde i mitt innlegg en beskrivelse av hvilket økologisk landbruk SV ønsket å utvikle, nemlig det moderne økologiske landbruket. Jeg har ikke med meg innstillinga, men det står en beskrivelse av det der. Deler ministeren det synet at det må utvikles langs de linjene?

Noe av SVs bekymring er at vi ikke finner dette uttrykt med tilstrekkelig tyngde verken i St.meld. nr. 19 for 1999-2000 eller i det forslaget til handlingsplan for økologisk landbruk som er laget. Man har på en måte tenkt at økologisk landbruk er ferdig utviklet, så nå skal man bare blåse opp volumet. SV er uenig i det, og vi mener også at det å satse langs en slik linje vil føre til at det blir vanskeligere å få økologisert det konvensjonelle landbruket, for det krever at man moderniserer og utvikler det økologiske landbruket langt mer enn i dag. Jeg kunne tenke meg å få statsrådens vurdering av det.

Og til det andre: Når det gjelder markedsordningene og prissettingen, er det enstemmighet i komiteen om at merpris skal tas ut i markedet, og så kan man diskutere hvor mye av dette som skal tas ut. Kan statsråden tenke seg å legge inn større og kraftigere virkemidler, slik at man i en overgangsperiode kan få fram flere produkter til kjøper til en rimeligere pris, slik at man kan få opp volumet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Ja, jeg er langt på vei enig i det representanten Andersen beskriver som behovet for hva slags økologisk landbruk vi nå først og fremst bør satse på. Det er å få fram mer rasjonelle produksjoner, så vi får et større volum som kan komme ut på markedet og fylle det markedsbehovet som jeg er rimelig sikker på er der. Jeg er kanskje litt overrasket over hvor sterkt representanten Andersen vektlegger det moderne, rasjonelle i produksjonen, for jeg tror ikke det skal ekskludere at vi også i framtiden vil ha et mangfold av bruk også innenfor den økologiske landbruksproduksjonen. Vi vil også i framtiden ha mange små bruk som driver økologisk og som lager produkter innenfor ikke-butikk-markedet, eller man kan si de store kundegruppene, men spesialprodukter, der forbrukerne er villig til å betale en høy pris. Det ene må ikke ekskludere det andre.

Jeg tror representanten Andersen er inne på et kjernepunkt når hun snakker om behovet for å stimulere det å få produktene fram fra produsent til forbruker. Det er jo nettopp det som er et hovedpunkt i de tiltakene staten har foreslått i sitt tilbud i årets jordbruksoppgjør, nemlig at vi nå også skal inn og stimulere – kan man si – veien fra produsent til forbruker for å få fart i omsetningen. Det er helt uakseptabelt at f.eks. bare 10 pst. av økologisk storfekjøtt i dag kommer fram til forbruker som økologisk storfekjøtt. 90 pst. går altså inn i vanlig, konvensjonell produksjon. Det kan vi ikke leve med! Derfor er dette ett av de punktene vi nå helt konkret skal bygge opp systemer for å unngå i framtiden. Jeg tror vi nå har et grep på dette, som skal sørge for at det vil skje ganske mye på ganske kort tid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk, og flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 6.