Marit Nybakk (A) (ordfører for saken): Stortingsmeldingen om Norges deltakelse i den 55. ordinære generalforsamlingen i FN starter med å referere Hans Majestet Kongen, som i hovedinnlegget på tusenårsforsamlingen sa at verdenssamfunnet må investere i De forente nasjoner. Dette var med henvisning til de håp og aspirasjoner om fred og trygghet for alle folk som er FNs verdigrunnlag.

La meg understreke at enkelte av FNs viktigste underorganisasjoner i dag er underfinansiert, og at de har et prekært behov for at verdenssamfunnet investerer. Jeg hilser derfor velkommen den økningen i bistandsmidler som Norge nå kanaliserer gjennom FN-systemet. Mitt inntrykk er at FNs organisasjoner har en autoritet og en tillit som gjør at de kan bidra til en koordinering av utviklingsarbeidet i det enkelte land.

Jeg var før påske i Pakistan, der jeg bl.a. hadde samtaler med flere FN-organisasjoner. Jeg fikk høre om de umenneskelige forholdene som afghanske flyktninger lever under i grenseområdene, flyktninger som for det meste er kvinner og barn. Kvinnene kan naturligvis ikke repatrieres til Taliban-regimet i Afghanistan. I vinter har disse flyktningene både sultet og frosset. UNHCR, FNs høykommissær for flyktninger, er nesten den eneste organisasjonen som kan jobbe blant akkurat disse flyktningene. Det betinger økte ressurser, økte bevilgninger.

Vedtakene på generalforsamlingen om en ny bidragsskala vil forhåpentligvis føre til en styrket økonomi for verdensorganisasjonen.

Forhandlingene i 2. komite om økonomi- og utviklingsspørsmål fokuserte under generalforsamlingen på økonomiske saker – i lys av det kommende høynivåmøtet om finansiering for utvikling – til forberedelsene til konferansen om miljø og utvikling, om gjeld, handel og utvikling, og til den forestående MUL-konferansen som ble avholdt i Brussel i forrige uke. Det er verdt å merke seg at u-landene la størst vekt på den internasjonale finansstrukturen, og man kom et skritt videre med kravet om sterkere representasjon for u-landene nettopp i Bretton Woods-institusjonene.

I diskusjonen om fattigdomsbekjempelse la man fra norsk side vekt på godt styresett, handel, kamp mot hiv/aids og utdanning for jenter. Norge prioriterer sterkt grunnutdanning for jenter, men likevel er det altfor få utdanningsprosjekter som har hatt et kvinneperspektiv. Opplysning og skolegang for jenter og kvinner er helt avgjørende for kvinners utvikling og deltagelse. Vi prioriterer f.eks. kampen mot kjønnslemlestelse i Afrika, og har satt inn relativt store ressurser for å forebygge og bekjempe denne formen for mishandling av småjenter. Da er vi helt avhengige av folkeopplysning og kunnskap. Det samme kan sies om hiv/aids. Men generelt vil jeg understreke at utvikling i mange land i sør ikke er mulig uten at kvinnene får en annen status og sikres helse og utdanning.

FNs 55. ordinære generalforsamling understreker den unike posisjonen som FN har som internasjonal organisasjon, med globalt medlemskap og globalt mandat.

Så beskriver naturligvis meldingen det betydelige diplomatiske arbeidet som ble nedlagt forut for at Norge den 10. oktober ble valgt inn i FNs sikkerhetsråd. Realistisk, lavmælt og resultatorientert er stikkord som er blitt brukt i denne salen om Norges opplegg for arbeidet i Sikkerhetsrådet, der tillit er viktig, bl.a. gjennom dialog med toneangivende land i sør.

Regjeringen definerte hovedmålsettinger for arbeidet i Sikkerhetsrådet som følger:

• fokus på sammenhengen mellom fred og utvikling

• FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner

• og – kanskje enda viktigere – særlig vekt på Afrika

Jeg viser for øvrig til utenriksministerens redegjørelse om arbeidet i Sikkerhetsrådet og den påfølgende stortingsdebatten.

FN ble i sin tid stiftet med de rykende ruinene fra annen verdenskrig som bakteppe. Drivkraften bak FN-pakten var en visjon om en verden der krig kunne forebygges ved kollektiv handling. Da FN-pakten trådte i kraft et halvt år senere, hadde verden imidlertid sett den første atombomben bli sprengt. Den kalde krigen var begynt.

I dag stammer ikke lenger trusselen om kjernefysisk krig eller masseødeleggelsesvåpen fra kappløpet mellom superstater, men fra nukleært materiale og biologiske og kjemiske våpen i hendene på terrorister og uberegnelige regimer. Selv om vi ikke løser nedrustningsproblemene med resolusjoner – for det gjør vi ikke – var det likevel av stor betydning at Norge under den 55. generalforsamlingen stemte for New Agenda Coalition om nedbygging og eliminering av atomvåpen.

Til slutt – for å gå tilbake til der jeg startet, til FNs økonomiske situasjon: Thorbjørn Jagland understreket i sin tale til generalforsamlingen at vi må lukke gapet mellom de oppgaver vi ber FN utføre, og de ressurser vi stiller til rådighet. Det bør det være en oppgave for oss å bidra til i det internasjonale samfunnet.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg skal bare kort begrunne den særmerknaden som SV har i innstillingen til St.meld. nr. 33.

I høst tok utviklingen i Midtøsten en dramatisk og tragisk vending. Ariel Sharons besøk på tempelhøyden 28. september ble dråpen som fikk begeret til å flyte over, og fikk det palestinske opprøret til å bryte ut. Opprøret bestod først og fremst av rasende og frustrerte palestinske ungdommer som kastet stein. Mange av oss ble sjokkerte over den brutaliteten som ble utvist fra israelsk side i forsøket på å slå ned opprøret. Bare det at israelske soldater valgte å skyte med skarpt inn i folkemengder, var ille nok. Det er ikke lett å glemme TV-bildene av den lille gutten som ble skutt i armene på faren sin en av de første dagene etter at opprøret var brutt ut. SV ønsket at Norge hadde vært tidligere ute med en klarere fordømmelse av Israels maktbruk overfor palestinerne i høst.

SV har i merknaden til stortingsmeldingen vi nå behandler, satt spørsmålstegn ved om ikke Norge burde ha stemt for den resolusjonen som ble vedtatt i FN 20. oktober 2000 om «Illegal Israeli actions in occupied East Jerusalem» under en spesialsesjon. I meldingen opplyses det at viktige argument for å avstå fra å stemme var mangelen på balanse i teksten. Med tanke på den svært ubalanserte situasjonen mellom palestinere og israelere er det kanskje ikke så unaturlig at en slik resolusjon ikke er balansert med lik kritikk til begge parter. Som okkupant og som områdets sterke militærmakt er det Israel som må bære hovedansvaret for å få slutt på volden, selv om begge parter har et ansvar.

Jeg tar forbehold om at det kan ha vært andre mer taktiske grunner for at Norge avholdt seg fra å stemme over den aktuelle resolusjonen, men bedømt ut fra innholdet i resolusjonen og de dramatiske overgrepene som Israel gjorde og gjør seg skyldig i gjennom måten det palestinske opprøret ble og blir taklet på, mener SV det også er argumenter som taler for at vi burde ha stemt for denne resolusjonen, som altså uansett ble vedtatt.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg skal ikke skli inn i en debatt om Midtøsten, det hører ikke hjemme her, men bare gi uttrykk for at Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens politikk på dette området. Vi syns Regjeringen gjør en god jobb ved å balansere og ha en rolle i Midtøsten. Da er det viktig å ha tillit hos begge parter. Jeg vil også vise til Mitchell-rapporten, som vel ble offentliggjort i dag, hvor en beskriver kritikkverdige forhold hos begge parter, og hvor bare opphør av voldshandlinger kan få partene til forhandlingsbordet og bringe en endelig fredsløsning.

Jeg tok i grunnen bare ordet for å spørre om utenriksministeren kunne kommentere de opplysninger som fremkom i pressen for et par dager siden når det gjelder det britiske initiativet med hensyn til sanksjonsregimet i Irak. Av pressen fremgikk det at dette nærmest var et britisk fremstøt som var drøftet med amerikanerne, og utenriksministeren kommenterte det slik i pressen at det syntes som om Norge ikke var blitt informert om innholdet i det. Men utenriksministeren kommenterte det på den måten at han antok at dette var helt på linje med det initiativ Norge selv har tatt som leder av sanksjonskomiteen, et arbeid som jeg syns Norge har tatt seg meget godt av, hvor Norge har gjort en god jobb og allerede har fått løst opp i situasjonen. Men jeg var litt overrasket over at det foregår drøftinger om disse vanskelige spørsmålene uten at Norge som leder av sanksjonskomiteen og nå også som medlem av Sikkerhetsrådet var informert om de initiativ som her ble tatt.

Marit Nybakk (A): Bare noen merknader til representanten Rugtvedts innlegg.

For det første vil jeg understreke at Arbeiderpartiet tar klart avstand fra den voldsbruken som skjer i Midtøsten, og vi erkjenner også ganske klart at det er en ubalanse mellom okkupant og okkupert.

Så vil jeg vise til det jeg sa om vårt arbeid i Sikkerhetsrådet og vårt arbeid i FN generelt sett, at vi ønsker å være resultatorienterte og realistiske, og at det vi gjør, skal skape tillit.

Når det gjelder det resolusjonsforslaget, var det slik at Norge og en rekke andre vestlige land, ikke minst Storbritannia, Nederland, Tyskland og Danmark, var bekymret for at spesialsesjonen og resolusjonen skulle virke negativt inn på den videre utviklingen i regionen, og man var også opptatt av om spesialsesjonen og resolusjonen skulle undergraves ved den nye posisjonen som FNs generalsekretær hadde fått i fredsprosessen.

Så vil jeg vise til at etter at denne saken har vært oppe i FN, har vi fått Mitchell-rapporten, som bl.a. veldig sterkt kritiserer bosettingen på Vestbredden. Jeg vil også understreke at vår egen utenriksminister har hatt veldig stor påvirkning når det gjelder formuleringene i den rapporten, og jeg vil nok mene at innholdet i Mitchell-rapporten er betydelig mer verdt enn en hvilken som helst resolusjon som fremmes. Og jeg tror kanskje at vi av og til skal forholde oss til den rollen som vi har i en gitt situasjon, i hvert fall må vi forholde oss til den rollen hvis vi ønsker resultater av det arbeidet som vi nedlegger.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Jeg ville bare svare på det spørsmålet som Steensnæs stilte. Vi var selvfølgelig informert om det britiske forslaget, men når jeg sa det jeg sa, var det fordi jeg tok forbehold på grunn av at jeg ikke visste alle detaljer i det papiret som ble lagt på bordet akkurat på det tidspunktet. Men ellers kan jeg si at det forslaget som britene la fram, kunne like godt Norge ha lagt fram. Det var basert på de tanker og ideer som vi hadde fremmet allerede i februar for den amerikanske utenriksminister, som vi hadde utviklet videre, og som da var fremmet overfor de andre fem faste medlemmene. Når britene har lansert det, er det fordi at det er riktig at en av de fem faste medlemmene tar ansvaret for å drive dette, og nå er det i høy grad en dialog mellom de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet som skal til for at man skal få alt dette igjennom. Det er et visst håp om at det skal kunne lykkes, men det er fortsatt en god del gjenstående problemer her mellom de fem faste medlemmene av rådet.

Når det gjelder spesialsesjonen, har jeg bare lyst til å si at jeg synes det må være et prinsipp at Norge stemmer for det som er i samsvar med norsk politikk. Vi kan ikke stemme for resolusjoner som ikke er i samsvar med norsk politikk som har bred forankring i denne salen. Hvis vi skulle ha stemt for resolusjonen i spesialsesjonen, hadde vi rett og slett trukket opp en annen linje i Midtøsten, og det følte ikke jeg at vi burde gjøre i forbindelse med den spesialsesjonen.

For øvrig synes jeg det er ganske viktig å merke seg det som står i FNs charter, nemlig at generalforsamlingen har overlatt ansvaret for fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet, og man bør derfor være forsiktig, synes jeg, med å tromme sammen til spesialsesjoner, spesielt på områder som opplagt har ligget inn under Sikkerhetsrådet. Så det i seg selv var ikke noen god ting, følte vi, og når man kom til det punkt at man heller ikke var i stand til å forhandle om en fornuftig tekst, så var det ikke noe annet å gjøre for oss enn å stemme imot den teksten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.