Øystein Djupedal (SV) (ordfører for saken): Dette er et dokumentforslag fra tre representanter om å gjøre momskompensasjonsordningen for kommuner og fylkeskommuner generell. Flertallet har valgt å vedlegge dette protokollen og viser også til revidert nasjonalbudsjett – for denne innstillingen er avgitt av finanskomiteen for noen tid tilbake, og som kjent har revidert nasjonalbudsjett blitt lagt frem.

Flertallet viser til at merverdiavgiften er en stor inntektspost for staten og en sentral del av finansieringen av den norske velferdsstaten, og at det derfor er viktig at denne avgiften får et bredest mulig grunnlag for å holde de generelle satsene lave og dermed unngå vridninger i økonomien.

Videre påpeker flertallet at selv etter utvidelsen av grunnlaget til å gjelde salg av tjenester gjennom merverdiavgiftsreformen, som jo skal virke fra 1. juli, er store deler av norsk økonomi unntatt fra avgiften. I tillegg til det aller meste av offentlig sektor gjelder det bl.a. persontransport, overnatting og finansnæringen. Aktører som ikke beregner merverdiavgift på sitt salg, får heller ikke trekke fra inngående avgift. Dette kan gi incentiv for avgiftsmotivert tilpasning fordi de som er unntatt fra ordningen, vil tjene på å bruke egne ansatte framfor å kjøpe en avgiftsbelagt tjeneste utenfra. Flertallet vil imidlertid understreke at så lenge merverdiavgiftsgrunnlaget ikke gjøres helt generelt og uavhengig av omsetningskriterier, vil avgiftsfordelen ved egenregi bestå for alle som driver virksomhet som er unntatt merverdiavgiftsordningen.

Utvidelsen av grunnlaget for merverdiavgiften har bidratt til å gjøre spørsmålet om eventuelt kompensasjon relevant for flere næringer, dog ikke på en måte som er prinsipielt annerledes enn ikke kompensasjonsberettigede næringer i dag. Men denne reformen har også redusert omfanget av problemet ved at flere næringsdrivende nå er blitt avgiftspliktige. Det betyr at etter flertallets oppfatning kan reformen ikke sies å gi grunnlag for en annen vurdering av behovet for å utvide ordningen med kompensasjon for merverdiavgift til fylker og kommuner enn den som er i dag.

Erna Solberg (H): Forslaget om å gjøre momskompensasjonsordningen for kommuner og fylker generell, er et forslag som har vært fremmet en rekke ganger tidligere i Stortinget. I løpet av de to siste stortingsperiodene har vi i alle fall stemt over det tre ganger, så vidt jeg kan huske. Men likevel er det en ny situasjon som har oppstått når vi samtidig utvider området for momsbelegging ganske drastisk, noe som har ganske store konsekvenser for kommuner og fylker.

Det forbausende med innstillingen er først og fremst at noen partier som tidligere har vært for en generell momskompensasjonsordning, slik som Kristelig Folkeparti, nå ikke står inne for merknader om å gå inn for en generell kompensasjonsordning. Det er også litt forbausende i forhold til at Kristelig Folkeparti i forrige periode var toneangivende i å sørge for at denne momskompensasjonsordningen også skulle gjelde for frivillige organisasjoner som drev i regi av og i samarbeid med kommunene, altså drev aktivitet på vegne av kommunene, innenfor sosialområdet. Jeg er noe forbauset over at Kristelig Folkeparti ikke tonet klarere et prinsipielt standpunkt om at man burde ha en generell kompensasjonsordning.

Hva er det som er problemet? Jo, først og fremst er det et problem at man på denne måten gir et mindre incentiv til å drive effektivt i kommuner og fylker. Man ser ofte at kommuner forsøker å sette f.eks. renholdet ut på anbud og la egen avdeling konkurrere. Så ser man at hadde det ikke vært for manglende momskompensasjonsordning, ville man ha valgt et annet renhold enn å fortsette med det i egenregi. Senest for bare noen uker siden bestemte Fjell kommune seg for å fortsette med eget renhold, til tross for at det var minst 12-13 pst. mindre effektivt enn om man hadde kjøpt det privat. Det lønte seg for kommunen å drive i egenregi fordi man ikke ville få kompensasjon for momsen.

På denne måten bidrar man altså til at man bruker midlene i offentlig sektor mindre effektivt. Dette stiller seg i grell kontrast til ønskene om å ha et fornyelsesprogram for å få mer effektiv drift i offentlig sektor, mer ut av hver krone, flere tjenester frem til brukerne og mindre tid på byråkrati. På dette området virker det som om Kommuneforbundet har lagt en klam hånd over Arbeiderpartiet. Og selv om man argumenterer med spørsmål knyttet til grunnlaget for hele momssystemet, er det slik at innenfor offentlig sektor er dette å gi med den ene hånden og ta med den andre – pengene går ut ett sted og hentes inn andre steder. Men det skaper mindre effektive fylker og kommuner, mindre effektiv drift, og dermed også mindre velferd og mindre aktivtet rettet mot brukerne.

I tillegg har det enkelte konsekvenser i fordelingen mellom kommuner og fylker. Det er nemlig slik at de mindre kommunene i større grad er avhengig av å kjøpe tjenester, for de kan ikke ha den samme egenaktiviteten spesielt på de områdene som momsbeleggingen nå utvides til, altså på tjenesteområdet. Her vil langt flere mindre kommuner være avhengig av å kjøpe hele denne delen av tjenester. Det er bare å tenke på forskjellen mellom Oslo og Bergen, som har sine egne kommuneadvoktatkontorer, i forhold til de små kommunene rundt omkring i landet som ikke har det, men som også trenger denne typen tjenester, og som må kjøpe dem belagt med 24 pst. moms.

I så måte burde offentlig sektor blitt behandlet annerledes enn privat sektor i forhold til momskompensasjonsspørsmålet, nettopp fordi vi her er opptatt av en mer effektiv bruk av midlene, og hvor det er snakk om penger som uansett – hvis man ser den offentlige sektor som en helhet – bare er omposteringer mellom ulike deler. Det er jo fremdeles slik at størstedelen av inntektene til Kommune-Norge går gjennom bevilgninger gjennom inntektssystemet og over statsbudsjettet. Det er derfor uforståelig for meg at ikke flertallet etter hvert ser at i et fornyelsesperspektiv er det å tilrettelegge for konkurranse viktig. I det fornyelsesperspektivet er det viktig å legge til grunn at man skal ha likeverdige konkurransebetingelser for dem som konkurrerer. Det ville vært en fordel også for de offentlige ansatte, og ikke minst for brukerne av kommunale og fylkeskommunale tjenester, om man hadde fått til en momskompensasjon som var generell, og som sikret at det var den mest effektive driften som faktisk var det viktigste i kommunene – ikke at staten laget et incentiv for å drive alt i egenregi.

Jeg vil få ta opp forslaget fra mindretallet Høyre og representanten Steinar Bastesen, forslag nr. 1 i innstillingen.

Presidenten: Representanten Erna Solberg har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Per Erik Monsen (Frp): Stortingets intensjon med lov av 17. februar 1995 var at det skulle være konkurransenøytralitet på de områdene som loven gjelder for. Men slik loven virker, er ikke Stortingets forutsetning om like konkurransevilkår oppfylt. Ved egenproduksjon av tjenester er ikke kommunene momspliktige, mens ved kjøp av tjenester fra private inntrer momsplikt. Kommunene skal sende oppgaver over momskostnadene innen 1. juni året etter at kostnadene er pådratt, men selve refusjonen finner sted det påfølgende år. Dette påfører kommunene en rentekostnad som er konkurransevridende. I tillegg kommer at refusjonen betales til kommunen og ikke direkte til den institusjonen som betaler momsen, noe som ikke gir noen garanti for at pengene bli tilbakeført den enkelte institusjon. Dette er to forhold som begge gjør det mer attraktivt å velge interne løsninger framfor å legge ut på anbud. Det at Regjeringens forslag den gang ble endret ved behandlingen i Stortinget ved at renhold ble tatt ut, gjør at private bedrifter i praksis er utestengt fra dette store markedet fordi deres tjenester nå etter 1. juli blir 24 pst. dyrere enn de samme oppgavene utført av kommunalt ansatte. Eller sagt på en annen måte: Den kommunale egenproduksjonen kan være 24 pst. mindre effektiv og likevel konkurrere med private firmaer.

Problemet er generelt, og derfor bør også løsningen være generell og gjelde alle bransjer. Et diskriminerende regelverk vil i seg selv bremse utviklingen av private virksomheter, bl.a. småbedriftene i distriktene, og det å få til en mer effektiv bruk av offentlige ressurser. Særlig dette siste burde være et felles mål for flere av partiene i denne sal. Og fra 1. juli vil problemene bli utvidet til å gjelde en rekke nye områder, f.eks. ingeniørtjenester, advokattjenester og en lang rekke konsulenttjenester. Dette vil særlig ramme små kommuner, som vil få dyrere tjenester fordi de ikke har anledning til å ha alle typer fagfolk innen egne rekker. For de store kommunene vil det bety mindre, fordi de som regel har denne type ekspertise og ikke behøver å kjøpe den ute på det frie marked.

Gjennom tidligere behandlinger av saker som har omhandlet momskompensasjon til kommuner og fylkeskommuner, har det vært enighet mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette kommer tydelig fram både i felles komitemerknader, felles forslag og av debatten her i salen. Enigheten har gått på at reglene skulle være generelle og gjelde alle typer tjenestekjøp, med krav om at den forsinkede refusjonen burde være rentebærende, og at det burde utformes regler som sikret at refusjonen kom til den institusjonen som hadde betalt momsen.

Det er derfor både skuffende og uforståelig at Kristelig Folkeparti og Venstre har snudd 180 grader og plutselig mener det motsatte av det de mente og målbar så kraftig i 1995. Argumentasjonen den gangen var så klar at når de to partiene nå foretar det jeg vil kalle en dramatisk snuoperasjon, kan det vanskelig tolkes på annen måte enn at de fullstendig har skiftet standpunkt i saken, og at de nå ønsker å gå sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet for å stoppe videre konkurranseutsetting og effektivisering i kommunesektoren, og sørge for at kommunalt ansatte lever en skjermet tilværelse helt fritatt for konkurranse.

I sin begrunnelse peker flertallet på at merverdiavgiften er en vesentlig inntektskilde for staten. Det er en selvfølgelighet, men har ingenting med denne saken å gjøre. Her handler det om likebehandling av kommunal egenproduksjon og kjøp fra private. Uten en kompensasjonsordning blir det likevel ikke innbetalt moms, fordi kommunene velger egenproduksjon. Kompensasjonsordningen blir finansiert av kommunene selv, og medfører ingen tap for staten. Det dreier seg altså kun om likebehandling, og gir kommunene en mulighet til å effektivisere og rasjonalisere sin drift.

Jeg vil ta opp forslag nr. 2, som er inntatt i innstillingen. Fremskrittspartiet vil også støtte forslag nr. 1.

Presidenten: Per Erik Monsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Føremålet med Dokument nr. 8:68 er å skapa like konkurransevilkår for privat og offentleg sektor i samband med oppdrag til det offentlege.

I ein fleirtalsmerknad der Kristeleg Folkeparti er med, viser me til at momsreforma kan vera eigna til å forsterka dei konkurransevridingar som finst mellom offentleg og privat sektor. Me er i ferd med – og det skulle ikkje vera noko hemmeleg ved det – å gjennomføra ei stor momsreform der det enno står igjen ein god del med omsyn til avgrensings- og fritaksføresegner. Blant anna ser me at friviljuge lag og organisasjonar kjem svært dårleg ut førebels. Dette vil neppe finna si løysing i den saka som me no har til behandling, og dette vil me møta i andre saker som òg dette forumet har ansvar for. Frå Kristeleg Folkeparti si side vil me arbeida hardt for å finna ei god løysing med omsyn til bl.a. dei utfordringane som friviljuge lag og organisasjonar får i høve til den momsreforma som me har til behandling.

For oss er det naturleg å få ei betre oversikt over konsekvensane av momsreforma før me går vidare i dei problemstillingane som er reiste her. Det er difor ein litt pussig definisjon på ein «dramatisk snuoperasjon», som Kristeleg Folkeparti her vert skulda for, når me ikkje går inn på dei forslaga som ligg føre i denne saka. Men me seier derimot at dette treng me litt tid på, og ikkje minst må me rydda i andre samanhengar. Difor har me òg funne det naturleg at denne saka vert lagd ved protokollen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.