Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt med 5 minutt på kvar gruppe og 5 minutt på ein av dei uavhengige representantane.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det ikkje blir gitt høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Presidenten ser det som vedteke.

Bjørn Hernæs (H) (ordfører for saken): Med den foreliggende innstillingen er vi endelig kommet i mål med en sak som etter min mening ikke hører til de mest ærefulle i vår etterkrigshistorie.

Det har tatt 57 år å komme frem til en erstatningsordning for nordmenn som helt uten personlig skyld ble trukket inn i en verdensomspennende konflikt, hvor de måtte utholde redsler og lidelser langt utover det som den menneskelige fatteevne klarer å ta innover seg.

Det har tatt to komiteinnstillinger å bevege et – må jeg si – motvillig justisdepartement til å fremme et forslag som i noen utstrekning imøtekommer Stortingets krav om å yte erstatning og gi en oppreisning til fangene. Også under denne siste behandlingen måtte det en enstemmig justiskomite til for å komme frem til en ordning som i rimelig grad ivaretar det hensynet som er nødvendig for å virke rettferdig og dermed etter sin hensikt.

I fredsslutningen med Japan i 1946 fraskrev Norge og de allierte seg retten til å søke erstatning overfor Japan. Dermed fraskrev Norge seg det folkerettslige grunnlaget for å reise sak på vegne av tidligere norske krigsfanger i Japan.

Etter min oppfatning gir dette Norge et særlig ansvar – ikke minst et etisk ansvar – for selv å tre inn med erstatning til dem det angikk. Fangene selv var jo helt hjelpeløse og uten rettsbeskyttelse i forhold til den avtalen statsmaktene gjorde seg imellom og over deres hoder.

Det finnes neppe noe beløp som kan gjøre godt igjen fangenes lidelser. Forskjellige land har funnet frem til ulike ordninger. Vi har skåret gjennom og gitt lik erstatning til alle. Dermed erkjenner vi at en individuell vurdering ville kunne innebære kimen til strid og ny urettferdighet. Prinsippet om én for alle, alle for én er særlig anvendelig i en sak som denne.

Jeg vil understreke at 100 000 kr er et betydelig beløp. Dermed ligger det også den symbolske styrken i oppreisningen at Norge endelig og på en verdig måte anerkjenner den innsatsen fangene gjorde under ytterst vanskelige forhold i en krig hvor de selv var uten skyld.

Stortinget tar innover seg fangenes lidelser og den lidelse fangene og deres etterlatte har måttet gjennomgå i ettertid – de som var så heldige at de fikk en ettertid. Sikkert i likhet med flere av komiteens medlemmer har jeg fått reaksjoner fra noen av fangene og deres pårørende om enkelte formuleringer i proposisjonen. Jeg er enig i at proposisjonen inneholder formuleringer vi kunne vært foruten. Jeg vil allikevel oppfordre til at vi nå legger slike tanker bak oss. Nå har Stortinget talt, og Stortinget har med stor ydmykhet og stor tydelighet gitt en utstrakt hånd til de tidligere fangene i japansk fengsel eller internering under den annen verdenskrig. Jeg tror det tjener Stortinget til ære at vi har fått en enstemmig innstilling, at vi har unngått en strid om erstatningens størrelse, og at vi har kommet frem til at erstatningen gis til de gjenlevende fangene og til de etterlatte ektefeller og barn etter vanlige arverettslige regler.

Til slutt har jeg lyst til å gi en liten honnør til representanten Vidar Kleppe. Det er hans initiativ som har gjort at vi har kommet frem til denne gode løsningen.

Astrid Marie Nistad (A): Arbeidarpartiet er svært godt nøgd med at vi kan avslutte denne valgperioden med å syne respekt og gi heider til alle dei som var internerte i Japan eller japanskokkuperte område under den andre verdskrigen. Det har gått altfor lang tid før desse har fått si påskjøning frå norske myndigheiter. Difor er eg glad for at vi i dag kan samlast om eit beløp til både attlevande og attlevande ektemakar eller deira rette arvingar.

Det er all grunn til å merke seg at Noreg er i selskap med fleire land som no betaler ut erstatning til sine fangar. Mange av desse har valt å gi individuell utbetaling. Dette vil krevje eit stort byråkrati og vil også kunne by på vanskar for alle når det gjeld å skaffe bevismateriale. Vi må minne kvarandre om at det var unntakstilstand dei fleste stader på den tida. Eg trur heller ikkje dei fleste tenkte på å skaffe seg dokumentasjon, f.eks. på kor lenge dei var fengsla. Det viktigaste der og då var at dei var i live og vart frie. Difor er det bra at vi har samla oss om ein så pass stor sum som 100 000 kr i kvart enkelt tilfelle, sjølv om eg utmerkt godt veit at eit slikt beløp på langt nær kan erstatte dei lidingar og påkjenningar desse menneska fekk under fangenskapet og ikkje minst i ettertid.

Med eit tal på ca. 900 personar som vart frårøva fridomen sin, er det mange nære slektningar som har fått denne tragedien voven inn i livet sitt i ettertid. Difor er det viktig at vi no ikkje gjer større forskjellar når det gjeld utbetalinga, men gir ein fast sum som er skattefri, og at det heller ikkje skal kunne trekkast frå andre eventuelt mottekne erstatningar eller trygdeordningar. Heller det motsette; skulle det vere nokon som ikkje har vore merksam på at dei kan søkje krigspensjon, er det framleis fullt mogleg.

Som sagt: Arbeidarpartiet føler at vi endeleg har fått gitt attende ei takk for den innsatsen og dei påkjenning-ane som kvar enkelt vart utsett for. Eg er vel kjend med at pengar ikkje kan vege opp for den behandlinga desse fekk under svært vanskelege forhold. Dette har det vore viktig for oss i Arbeidarpartiet å få streka under i samband med handsaminga av denne stortingsproposisjonen. Difor er eg glad for at vi no kan avslutte dette kapitlet med denne erstatninga, slik at vi ikkje går på ein ny stortingsperiode før vi får synt desse fangane vår ære. Med utfallet her i dag håper eg at alle føler at den norske stat fullt ut har erkjent den innsatsen som vart gjord under dei vanskelege forholda som var i japansk fangenskap under den andre verdskrigen.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Kristelig Folkeparti er svært glad for at det er tverrpolitisk enighet i justiskomiteen om de forslagene som skal vedtas her i Stortinget i dag. De gjenlevende Japan-fangene og de avdøde fangenes gjenlevende ektefeller eller barn har ventet altfor lenge på at den dagen skulle komme da Stortinget i ærbødighet og med uttalt respekt og takk ærer de oversette og glemte fangene.

Det er riktig som saksordfører har påpekt, at erstatningsbeløpets størrelse ikke på noen måte er tenkt å være en fyllestgjørende erstatning for den smerte, det offer og den belastning som fangetiden utgjorde. Ei heller er beløpet tenkt som et plaster på såret av individuell karakter. Men det er en standardisert ex gratia- utbetaling, hvor Norge gir uttrykk for medfølelse med dem som satt i fangenskap, og verdsetter den innsatsen de gjorde under ytterst vanskelige forhold i en krig de selv på ingen måte hadde noen skyld eller delaktighet i. Og når vi har utvidet gruppen av dem som skal motta utbetalingen, til også å gjelde gjenlevende ektefeller eller barn av avdøde Japan-fanger, skyldes det naturligvis at Stortinget også vil hedre de avdøde fangenes minne, samtidig som vi er oppmerksom på de store lidelser mange av fangene og deres etterlatte har fått i ettertid.

Kristelig Folkeparti synes det er grunn til å gi honnør også til representantene Vidar Kleppe, Jørn L. Stang, Terje Knudsen og Harald T. Nesvik for deres Dokument nr. 8-forslag om å gi erstatning til norske statsborgere som satt i japansk fangenskap under den annen verdenskrig.

Men der slutter også honnørordene. For Kristelig Folkeparti er ikke bare skuffet, men også harm over tonen i St.prp. nr. 67 for 2000-2001. Proposisjonen er gjennomsyret av uttrykksmåter og sammenligninger, ja til dels påstander som enhver normalt tenkende og følende involvert person må oppleve sårende og nedverdigende. Men før jeg går nærmere inn på dokumentasjonen av dette, vil jeg understreke Stortingets vedtak i tilknytning til Innst. S. nr. 144 for 1999-2000:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon for de lidelser norske statsborgere ble påført på grunn av opphold i japansk fangenskap under 2. verdenskrig.»

I dette vedtaket ber man om en vurdering av alternative forslag til erstatningsordninger, ikke om en vurdering om de i det hele tatt skal få erstatning. I det spørsmålet har Stortinget med sitt vedtak allerede tatt en beslutning. Derfor er det uhørt at det brukes så mye plass på å vurdere om de nevnte fangene i det hele tatt bør få erstatning av noe slag. Og som om ikke det er nok, så ender man åpenbart opp med en konklusjon som motvilligst gjøres «tross de sterke prinsipielle motargumentene», for å sitere proposisjonens avslutning.

Jeg vil underbygge min og Kristelig Folkepartis skuffelse og harme i forhold til Regjeringen og statsråd Harlem med noen få sitater. Mot slutten av pkt. 3.2 står det:

«det synes som om den norske stat har en forholdsvis svak tilknytning til denne saken.»

Og i pkt. 3.5 står det:

«I motsetning til Norge utstedte disse landene krigserklæringer ovenfor Japan kort tid etter at Japan angrep» osv.

Ja, er ikke dette nettopp den norske stats problem og nære tilknytning til saken? Det går i anstendighetens navn ikke an å skyve ansvaret over på fangene! Det er det Regjeringen gjør med sine utsagn her, og som tilsiktet eller utilsiktet bekreftes i begynnelsen av konklusjonen, pkt. 3.6:

«En grunntanke» – i den sivile erstatningsretten – «er at ansvaret for konkrete tap blir plassert på den som står nærmest til å svare for den risikoen som voldte skaden. Noen ganger vil dette være skadelidte selv.»

Videre sier Regjeringen at rettferdighetsbetraktninger taler imot at en gir særordninger som f.eks. erstatning til Japan-fangene. Men ifølge Regjeringen er det ikke bare rettferdighetsbetraktningene; også det at man vil skape presedens for ytterligere erstatningskrav fra nye grupper, taler imot å gi erstatning. Og så følger det som skal feie til side den siste rest av forståelse for rettmessigheten i å gi Japan-fangene erstatning:

«Skal staten stadig gi kompensasjon til ulike grupper for fortidige hendelser, vil staten undergrave sin evne til å løse dagens og morgendagens oppgaver.»

Og videre:

«Ut fra en velferdstankegang bør statlige kontantutbetalinger helst gå til dem som ut fra sin situasjon i dag har det største behovet for dem.»

Dette er til å gråte av! Hvordan går det i anstendighetens navn an å si noe slikt i den kontekst alle sitatene hører hjemme, nemlig å gjøre opp for statlige unnlatelsessynder? Kristelig Folkeparti skulle ønske departementet hadde brukt tiden på å utvirke en beklagelse fra den japanske regjering, i stedet for å legge sten til byrden. Jeg håper at statsråden vil benytte anledningen til å være etterpåklok og si seg lei for den tone og det innhold St.prp. nr. 67 fikk.

Harald T. Nesvik (Frp): I dag er det en gledens dag for dem som satt i fangenskap i Japan under annen verdenskrig. Det er ikke noen gledens dag for den summen som blir gitt, og det er ikke noen gledens dag for det disse fangene ble utsatt for, men det er en gledens dag for at den norske stat endelig tar ansvar. Det er det denne saken egentlig dreier seg om.

Ved å gi denne erstatningen i dag, påtar vi oss det ansvaret at vi faktisk burde gitt erstatning på et langt tidligere tidspunkt. Jeg stiller meg spørsmålet – særlig etter å ha hørt Arbeiderpartiets representant: Hvorfor har det tatt så lang tid? Alle er glade for at denne saken nå får det utfallet den får, men hvorfor har det tatt så lang tid? Hvorfor måtte det et Dokument nr. 8-forslag fra representantene Jørn L. Stang, Vidar Kleppe, Terje Knudsen og meg selv til før vi fikk denne saken på bordet? Hvis alle representantene og alle partiene mener at dette var på tide, og at vi nå er glade for utfallet, burde det vært mulig å ordne opp i dette før.

En rekke personer har faktisk gått bort mens de har ventet på at staten skulle ta dette ansvaret, og de etterlatte sitter igjen. Disse personene opplevde aldri at man fikk en løsning på denne saken, og at de fikk den oppreisningen som de nå får, fordi det har gått så mange år før man har erkjent det faktiske forhold.

Jeg vil likevel gi honnør til justiskomiteen for måten den har behandlet denne saken på – på en ryddig måte, saken har fått et godt resultat, og ikke minst står det en enstemmig komite bak innstillingen. Jeg forventer også at et enstemmig storting slutter seg til denne.

Det var også viktig at man fikk på plass det at etterlatte ektefeller og barn av avdøde er berettiget til denne erstatningen. Hvis ikke, ville det vært en viss bismak ved at man har ventet i så mange år at antall personer er blitt sterkt redusert før man kom på banen med erstatning. Heldigvis har man ikke gått i den fellen denne gangen, og jeg er glad for at vi har fått det resultatet som foreligger. Men jeg lar det henge i luften: Hvorfor har det gått så mange år?

Vidar Kleppe (uavh): Det er mangt som kan forundre en politiker i den politiske diskusjonen og debatten. Noe som har forundret meg storlig, var da justisministeren på Akershus festning overfor disse hedersmennene presenterte det forslaget som Regjeringen hadde kommet fram til, etter det pålegget som kom fra Stortinget, og som hun skulle utrede. Der så vi at de honnørordene som Arbeiderpartiet over lang, lang tid har brukt når det gjelder innsatsen til disse hederskvinner og hedersmenn for den innsatsen de gjorde, ikke var forankret i en oppriktighet og en følelse av at de her skulle ordne opp for seg – 57 år etterpå. Nei, da var det kroner og øre det var snakk om. Det er stor polemikk i St. prp. nr. 67 om hvorvidt de i det hele tatt hadde krav på erstatning, og en stor diskusjon om etterlatte og enker skulle få det. Det var dette Arbeiderpartiet strakk seg til, under skjul av at det var det oppdraget de hadde fått fra Stortinget. Jeg har lest igjennom diskusjonen fra Stortinget, og den var tindrende klar. Men arbeiderpartiregjeringen skulle altså, på dette området som på mange andre områder, spare inn og være gnitne.

Og så ser vi representant Nistad fra Arbeiderpartiet stå på Stortingets talerstol i dag og skryte av hva Arbeiderpartiet har gjort, og hva de har tenkt på oppigjennom, når det gjelder krigsoppgjøret for disse personene. Det er akkurat det samme som har skjedd med krigsseilerne, og det er akkurat det samme som har skjedd med andre som har vært utsatt for urett etter at de har gjort en innsats for landet. Det er i festtalene det stort sett skjer. Men heldigvis har vi et storting som er sammensatt på en slik måte at Arbeiderpartiet har blitt presset fra skanse til skanse til å fatte et vedtak som gjør at vi i hvert fall tilnærmet kan si at vi har gjort den jobben vi skulle gjøre, og som skulle vært gjort for lengst.

Jeg vurderte lenge om jeg skulle fremme et alternativt forslag som gikk på erstatningsbeløpet. Men er jeg enig med saksordfører Bjørn Hernæs i at prinsippet om å gi en oppreisning, selv om kroner og øre ikke kan oppveie alle de lidelsene disse personene og disse familiene har vært utsatt for, er et så viktig og godt signal å sende ut, òg til andre allierte som fraskrev seg sitt ansvar, at jeg frafalt det, men det var med tungt hjerte. Og da vil jeg ikke i ettertid se at vi får diskusjoner med skatteetaten og trygdevesenet om at man når man har mottatt disse beløpene, skal betale skatt av det. Jeg synes justisministeren nå får bekrefte at dette skal gå uavkortet og direkte, uten å bli avspist i et system som er opptatt av å flå folk mest mulig.

På samme område vil jeg henstille til justisministeren å ta med seg videre i den diskusjonen og den debatten som går på de få personene som vi har igjen av de som har gjort en innsats under siste krig: La nå kuratortjenesten til disse hederskvinner og hedersmenn bli videreført. De som har gjort en innsats under krigen, blir ikke flere med årene, de blir faktisk færre. Det er pinlig å høre diskusjoner og debatter der folk sitter igjen med det inntrykk at Regjeringen og stortingsflertallet gang på gang i disse sakene, enten det gjelder folk som har sittet i japansk fangenskap, vært krigsseilere eller andre som har gjort en innsats på forskjellige områder for Norge, enten det er i krig eller fred, ikke tar dem på alvor, og at de stadig må kjempe for å få sine rettigheter. Derfor er min henstilling med hensyn til det vedtaket som jeg nå er overbevist om blir fattet enstemmig, at vi i ettertid slipper å få noe kluss med at beløpet blir avspist med både skattelegging og andre ting. Og er det tvilstilfelle, så må tvilen komme – ikke den tiltalte, som jeg nær hadde sagt – dem til gode som er involvert i dette, slik at vi ikke bruker polemikk, tid og krefter på dette. Det er ennå masse urett som ikke er gjort opp, og det er ennå personer i Norge i dag som ikke engang har fått den krigspensjon de har krav på, fordi vi har en regjering som er så stivbeint og paragrafryttersk at de nærmest skal ha dokumentasjon på hvilke hendelser man har gjennomgått. Og når folk som har ligget på en flåte i 19 døgn og kjempet for sitt liv, ennå ikke har fått krigspensjon, så sier det litt om de holdningene som dessverre har vært om ikke hos den politiske ledelse, så i hvert fall hos dem som har styrt dette fra departementets side.

Derfor håper jeg at statsråden nå tar fatt i dette, og at vi en gang for alle tar fatt i det og gjør opp for oss, også hvis det skulle dukke opp flere saker.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Jørn L. Stang (uavh): Erstatning til nordmenn i japansk fangenskap er et symbolsk plaster på det psykiske såret som mange nordmenn fikk under annen verdenskrig. Den såkalte standarderstatningen er på linje med den i Nederland, Storbritannia og Canada, som overfor sine borgere også har hatt et oppgjør overfor dem som satt i japansk fangenskap.

Japan har aldri betalt noen krigsskadeerstatning til Norge, slik som Tyskland har gjort. I fredsavtalen mellom Norge og Japan fra 1951 fraskrev Norge, i likhet med de øvrige allierte, seg retten til å reise erstatningssak overfor Japan.

Som en kuriositet vil jeg nevne at Norge fra japansk side ble betraktet nærmest som et ikke-eksisterende land, med det resultat at ingen nasjoner fikk offisiell tillatelse til å ivareta norske interesser i Japan. Det mente den gang C.J. Hambro, som også mente at Japan oppfattet oss som en del av Stor-Tyskland.

Sammen med en rekke land tar Norge en siste mulig runde på oppgjør med gamle synder og gir en symbolsk sum, isolert sett rettferdig, som en erstatning til ofrene. Man måtte passere år 2000 før man får dette på plass, noe som kan skyldes at Norges formelle krigsforhold til Japan er viet lite oppmerksomhet, ikke minst fordi Stortinget i 50 år har unndratt all sin behandling fra offentligheten, faktisk helt fram til 1995.

Det er gledelig at et samlet storting tar et kollektivt ansvar for erstatning etter initiativ fra representanten Vidar Kleppe. Spesielt viktig er det også at en samlet justiskomite innrømmer at etterlatte ektefeller og etterlatte barn av avdøde tidligere fanger skal være berettiget til å tre inn i avdødes krav etter vanlige arverettsregler. Dette er et vesentlig punkt. Det er spesielt viktig når vi alle vet at man i proposisjonen og i departementet viser en form for arroganse og en til dels ansvarsfraskrivelse når det gjelder en fullkommen, moralsk erstatning. Skulle det bare gjelde de gjenlevende, vil det utgjøre kun rundt 350 personer av totalt 900 personer. Man må være seg bevisst at en slik åpenbar forskjellsbehandling mellom Tyskland-fangene og Japan-fangene ikke kan finne sted. Ex gratia-utbetalingen på 100 000 kr må ses på som en symbolsk sum og er på linje med oppgjøret overfor Tyskland-fangene på 12 000 kr, målt i 1960-kroner. Ifølge Statistisk sentralbyrå utgjør dette beløpet pr. år 2000 litt over 109 000 kr. Ikke alle krigsfanger er kjent med at det fortsatt er adgang til å søke om full krigspensjon, som i dag utgjør nærmere 218 000 kr pr. år. Omtrent 50 personer som satt i japansk fangenskap, mottar krigspensjon i dag

Til slutt vil jeg understreke at Norge med dette initiativ endelig viser at man er oppmerksom på de lidelser mange av fangene og deres etterlatte har fått i ettertid.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg er glad for at alle – et enstemmig storting, en enstemmig komite – nå er enige om at denne erstatningen skal gis til dem som satt i japansk krigsfangenskap. Det er på tide at denne gruppen får denne symbolske summen som en oppreisning for det som har skjedd. Men nettopp fordi vi er så enige, syns jeg det er synd at denne dagen, som er så viktig for såpass mange mennesker, og denne debatten skjemmes av en ordbruk fra enkelte som vitner om at man prøver å kjøre en politisk retorikk som ikke på noen måte hører hjemme i denne saken. Det er brukt uttrykk som at man er «skuffet» og «harm» over proposisjonen, og at det er en ansvarsfraskrivelse som ligger der. Det proposisjonen gir, er hele bildet. Det er en saklig framstilling av hvilke andre økonomiske kompensasjoner som er gitt til mennesker som har sittet i fangenskap, og hvilke andre økonomiske kompensasjoner som det er mulig for dem å få. Det er en beskrivelse av den vanlige erstatningsretten som dette storting faktisk har vedtatt tidligere, og det er en kort henvisning til andre grupper som kan være i samme situasjon som dem vi gir erstatning til nå.

Jeg vil også minne om det som ikke står i proposisjonen, nemlig at Stortinget tidligere gjennom sin egen erstatningsordning, billighetserstatningen, har sagt nei til å gi erstatning til mennesker som har vært gjennom store lidelser, som har lidd tap, både på kropp og sjel og materielt, som følge av krigen. Det dreier seg om norske statsborgere som har sittet i fangenskap i Norge under krigen, det dreier seg om dem som har tapt skolegang under krigen, og det dreier seg om dem som har opplevd grov mobbing som følge av krigen. Og da har Stortinget tidligere sagt at lidelser på grunn av krigen skal man ikke gi erstatning for, fordi krig dessverre rammer mange hardt.

Det kan selvfølgelig være fristende, når man vet konklusjonen, bare å fokusere på argumentene for den konklusjonen og ikke sette saken inn i en helhet eller gi hele bildet. Men dersom Regjeringen hadde gjort det, mener jeg at den hadde forsømt seg. Da hadde den bare gjort halv jobb, det hadde vært en dårlig jobb. Bare ensidig å fokusere på for-argumentene kjenner vi fra politisk retorikk, men det hører med respekt å melde ikke hjemme i et offentlig dokument, som en proposisjon er.

Det finnes veldig mange tragiske skjebner blant dem som satt i japansk fangenskap. Vi hører historier som er gruoppvekkende, og da er det lett å la følelsene ta overhånd, men vi må samtidig evne å sette det inn i en helhet.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg er glad for at Stortinget i dag vedtar å tilkjenne en erstatning til de nordmenn som satt i japansk fangenskap under krigen. Dette er en lenge etterlengtet oppreisning.

Jeg har blitt fortalt, også i dag, at noen har oppfattet enkelte formuleringer i proposisjonen som sårende. Det er jeg i så fall lei meg for, det var selvfølgelig ikke meningen. Men jeg mener fortsatt at det er riktig av Regjeringen ved innføring av særskilte erstatningsordninger å drøfte ordningen i en bredere og mer prinsipiell sammenheng. Jeg vil imidlertid understreke at konklusjonen likevel var – som nå bør være vel kjent – at det burde gis erstatningsbeløp til dem som satt i japansk fangenskap. Og når det ble konklusjonen, skyldtes det bl.a. det faktum at de allierte ved den avtale som ble inngått med Japan, i praksis fratok dem som satt i japansk fangenskap, mulighet til erstatning fra den japanske stat.

Jeg hadde ikke tenkt å si det jeg nå skal si. Men når representanten Marthinsen var såpass indignert, har jeg likevel lyst til å si at Bondevik-regjeringen satt faktisk i to og et halvt år uten å gjøre noe med dette. Så den harmen man nå presenterer, syns jeg kanskje er å overdrive noe.

Jeg er glad for at det er enighet om forslaget om at det skal utbetales en standard erstatning. Selv om det kan argumenteres godt for at lidelsene de enkelte gjennomgikk, har vært svært ulike, er likevel det viktigste nå raskt å få til en utbetaling, slik at de det angår, kan få glede av utbetalingen, og at vi får gitt uttrykk for den respekt det er ment å være.

Jeg er derfor også glad for at det er enighet om at det ikke skal stilles store krav til dokumentasjon, at erstatningen ikke skal beskattes – og da kan jeg bekrefte representanten Kleppes ønske om presisering av det – og at eventuelle tidligere mottatte kompensasjoner, det være seg trygd, pensjon eller erstatning, ikke skal komme til fratrekk.

Jeg har også lyst til å bekrefte at departementet i kunngjøringen av ordningen uttrykkelig vil gjøre oppmerksom på at berørte personer fortsatt har mulighet til å søke om krigspensjon, og ved behandlingen av søknadene vil selvfølgelig departementet for øvrig legge til grunn den prioriteringen som komiteen legger opp til i innstillingen, slik at søknadene fra dem som selv satt i fangenskap, blir behandlet og innvilget først.

Jan Simonsen (Frp): Dette er en enstemmig innstilling fra justiskomiteen. Saksordføreren har redegjort for saken på en utmerket måte, og det skulle da egentlig ikke være behov for å si så mye fra oss andre.

Jeg fikk bare lyst til å ta ordet for å gi ros til de initiativtakerne som har fått løst denne saken, de uavhengige stortingsrepresentantene Vidar Kleppe, Jørn L. Stang og Terje Knudsen og Fremskrittspartiets representant Harald T. Nesvik. For det er uten tvil riktig, slik representanten Astrid Marie Nistad sa, at Arbeiderpartiet har jobbet lenge med denne saken – i ca. 50 år – men den hadde jo ikke vært løst uten initiativet fra disse stortingsrepresentantene. Sånn sett er det gledelig at det er mulig å fremme private forslag fra representanter på Stortinget og få gjennomslag og komme til et praktisk resultat. Så som sådant ser jeg også dette som en aldri så liten seier for Stortingets uavhengighet.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Representanten Ane Sofie Tømmerås sier at denne dagen er blitt skjemmet av ordbruken i debatten. Jeg tror at denne saken har blitt skjemmet av den proposisjonen som Regjeringen sendte til Stortinget. Og det har vært nødvendig for Stortingets justiskomite å rette opp det som Regjeringen ikke klarte å få sagt i sin proposisjon. Derfor er jeg også meget glad for at statsråden imøtekom mitt ønske og sa seg lei for at proposisjonen har skapt negative følelser og reaksjoner hos dem den gjelder. Det var viktige ord og nødvendige ord.

Representanten Tømmerås sa for øvrig at denne proposisjonen var en saklig framstilling. Da skjønner jeg ikke hvorfor Arbeiderpartiet har snudd ryggen til denne proposisjonen og utvidet grunnlaget på tvers av det som står i denne proposisjonen. Det viser at man ikke har tenkt og handlet grundig nok.

Statsråden sier også til undertegnede at Bondevik-regjeringen satt i to og et halvt år uten å gjøre noe med det. Ja, det er det ingen grunn til å være stolt av, og jeg har heller aldri påberopt meg noen stolthet i den sammenheng. Men jeg har gitt uttrykk for honnør til dem som tok et initiativ, og det synes jeg også Arbeiderpartiet kunne ha gjort i denne saken, og vist at det var nødvendig at noen reagerte. At det var disse representantene, tjener dem til ære og heder. Og at det nå er blitt en løsning på saken, tjener justiskomiteen til heder og ære, for justiskomiteen har i sin innstilling gått inn på det som er kjerneproblematikken i det som Regjeringens proposisjon overhodet ikke greide å fange opp i sin konklusjon.

Jeg avslutter derfor med å gi uttrykk for at jeg er glad for at vi endelig kan sette en strek for en sak som burde vært løst for lenge siden.

Vidar Kleppe (uavh): Det var representanten Tømmerås som fikk meg til å ta ordet igjen.

Selvfølgelig har jeg lest innstillingen, og den proposisjonen som kom, St.prp. nr. 67 for 2000-2001, la jo overhodet ikke opp til det som Arbeiderpartiet har støttet i justiskomiteen. Det er et faktum. Erstatning som ble utbetalt f.eks. fra Tyskland til Norge, ble fordelt ved lov og den ble overført til søkers ektefelle, barn, foreldre, etter fordelingsreglene i arveloven. Arbeiderpartiet hadde i den stortingsproposisjonen som lå til grunn her, ikke tatt hensyn til det i det hele tatt, og de driver polemikk på om de i det hele tatt skulle få erstatning. Det er det justiskomiteen har ryddet opp i. Det er et faktum. Og at Arbeiderpartiet prøver å vaske sine hender og rose seg selv for at de har stått på og jobbet med denne saken og fått til en løsning på den, det er greitt nok, de kan ta den hederen og rosen for meg. Det som er viktig, er at disse personene endelig har fått noen kroner og øre i oppreisning, og ikke minst at vi her på Stortinget har verdsatt den innsatsen de gjorde for Norge da de satt i japansk fangenskap – det er det viktigste her. Jeg synes derfor det er bra, selv om erstatningsbeløpet er altfor lite etter min mening.

Så kan vi godt si at kroner og øre ikke kan erstatte de lidelsene de har gjennomgått. Jeg er helt enig i det, men det hjelper da godt på å få noen ekstra kroner. For mange av disse har hatt det vanskelig økonomisk opp gjennom årene, mange har ikke fått endene til å møtes, mange har ikke hatt en far. Derfor synes jeg vi alle skal avslutte med å legge oss på minne det justisministeren bekreftet, at dette blir skattefritt, det blir en grei måte å utbetale dette på, det blir ikke noe byråkrati, og er det tvilstilfeller, skal man ordne opp der også, slik at de som kan komme inn under denne ordningen, får den oppreisningen som vi alle tross alt – med votering i dag – vil gi disse personene.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.