Presidenten: Etter ynske frå kommunalkomiteen vil presidenten føreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 20 minutt, og at talartida vert fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 20 minutt, Kristeleg Folkeparti, Høgre, Framstegspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti 10 minutt kvar og Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutt kvar.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane for kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (ordførar for saka): Denne våren har vore prega av opprør fleire stader i Distrikts-Noreg. Det byrja i Vadsø, det har spreidd seg langs kysten. I mitt område, inst i Rogalands-fjordane, er det mange, av ulik partifarge, som ber om at alle dei som ynskjer å bu og arbeida utanfor dei største pressområda i dette landet, vert tekne meir på alvor, at den innsatsen dei står for, blir verdsett og synleggjord på ein meir offensiv måte enn i dag.

I St.meld. nr. 34 for 2000-2001 om distrikts- og regionalpolitikken hadde Arbeidarpartiet høve til å ta desse signala på alvor. Det ville dei ikkje.

Stortingsmeldinga gir ein god gjennomgang av tunge trendar i vårt samfunn i retning sentralisering. Komitefleirtalet, Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV, gir si støtte til Regjeringa sitt mål om å oppretthalda hovudtrekka i dagens busetjingsmønster og syta for likeverdige levekår i heile landet. Komiteen skil likevel lag i synet på kva som skal til for å nå det målet. Hovudinntrykket blir då eit arbeidarparti som er tilfreds med Regjeringa sitt opplegg, der robuste regionar og småsamfunnssatsing er hovudgrepa. Dei meiner det trengst ny politikk – den ivaretek Regjeringa i sitt opplegg – utan at det trengst meir midlar. Dei får delvis støtte frå Høgre, som ynskjer investeringar i vegar, forsking, utdanning og verksemder, og delvis frå eit framstegsparti som ikkje meiner det er noko mål i seg sjølv å ha ein eigen distriktspolitikk.

Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV meiner det er behov for ei forsterka satsing, ei kraftig og langsiktig omlegging av politikken på ulike samfunnsområde, slik at folk som ynskjer å bu i perifere strok, framleis kan ha mot og framtidstru til det. Desse partia står saman om ei rekkje forslag både i denne og i andre saker i Stortinget denne våren som har relevans for distrikta.

Her er klare lyspunkt.

Det er oppmuntrande at Regjeringa no erkjenner at sentrumsregjeringa sitt initiativ om næringshagar har vore vellukka og skal vidareførast. Det er bra at Arbeidarpartiet meiner det skal utdannast fleire positivitetsagentar.

Eg er svært nøgd med at heile komiteen ynskjer ein analyse og ei vurdering av kva avstandskostnader betyr for næringslivet i distrikta. Skatt på avstand må reduserast. Eg ser fram til ei sak der vi alle kan gå meir inn i kva veginvesteringar, vegvedlikehald, fraktutjamning, fly- og ferjetakstar osb. betyr, og kor viktig det er med konkrete endringar for å få til ei betre fordeling.

Det er gledeleg at Regjeringa får støtte til RUP-programma, eit opplegg som inneber at fylkeskommunane får ei monaleg styrkt rolle, som dei etter vårt syn òg bør ha når det gjeld næringsutvikling. Eg viser til St.meld. nr. 36, om SND, der det framgår at Senterpartiet meiner dei regionale styra som ein naturleg følgje av dette burde vore oppnemnde av fylkeskommunane.

Eit fleirtal, alle med unntak av Arbeidarpartiet, ber Regjeringa i 2002-budsjettet gjera greie for korleis kommunane kan stimulerast til å ta i bruk web-basert undervisning, m.a. elektroniske klasserom.

Eit fleirtal står òg bak og ber Regjeringa sjå nærare på eit program for utleigebustader i distrikta, noko som betyr mykje for ungdom som vurderer om dei skal slå seg til i ein meir perifer kommune.

Senterpartiet står for spreiing av makt, kapital og busetting. Vi vil at jorda, skogen, havet, vasskrafta, olje- og gassressursane framleis skal danna grunnlaget for utvikling av arbeidsplassar og busetjing i heile landet. Vi meiner reiseliv, skipsfart og kommunikasjonsteknologi er døme på næringar som kan utnyttast endå meir, til beste for ei betre fordeling av arbeid mellom by og land. Betre balanse mellom distrikt og sentrale område trengst for å sikra ei berekraftig utvikling, redusera pressproblema i storbyane og gi distrikta ny vekst.

Det er viktig å minna kvarandre om dei rike naturressursane som i generasjonar har utgjort grunnlaget for kor folk har busett seg, ressursar vi framleis haustar av, ressursar som gjer at distrikta slik vi kjenner dei, ikkje er utgiftspostar, men står for verdiskaping som på sin spesielle måte kjem storsamfunnet til gode. Gjennom samarbeid mellom bygda og byen, på tvers av næringar og yrkesgrupper, skal vi etter vårt syn framleis sikra effektiv produksjon, berekraftig og allsidig utnytting av naturgrunnlaget, trygge oppvekstmiljø og eit utfordrande arbeids- og kulturliv i tida som kjem. Eit aktivt samspel mellom bygd og by er òg viktig for at flest mogleg kan finna avkopling, glede og nye krefter i nærleik til natur og kultur.

Dersom ein ikkje set i verk ei kraftig regionalpolitisk mobilisering med forsterka verkemiddel, vil den utviklinga vi ser i dag, føra til ei endå større opphoping av etableringar og arbeidsplassar i sentrale område. Dette vil gi pressproblem i form av eit trafikkbelasta miljø, press på grønt- og fritidsareal og skyhøge bustadprisar. Ein politikk for desentralisering vil vera med på å sikra eit godt miljø og gode levevilkår òg i dei store byane.

Senterpartiet vil gi folk og lokalsamfunn større råderett over det lokale ressursgrunnlaget, sjølve føresetnaden for ein stor del av verdiskapinga her i landet.

Den statlege politikken må medverka til å sikra lokal kontroll, og samstundes syta for nødvendig omfordeling og grunntryggleik til alle innbyggjarane. Eit økonomisk system basert på fri flyt av kapital er ikkje vegen å gå for den som vil gi folk høve til framleis å ta heile landet i bruk.

Eit breitt folkeleg engasjement og evne til å lyfta i flokk er sentrale kjenneteikn ved gode lokalsamfunn. Kommunestrukturen, med sine mange små og store einingar, er eit av dei sterkaste verkemidla vi har til å sikra desentralisert produksjon og eit tilhøyrande godt tenestetilbod. Også på fylkesnivået må folkestyret styrkjast.

Senterpartiet vil understreka behovet for samsvar mellom oppgåver og midlar i kommunesektoren som grunnlag for gode og velfungerande velferdstilbod både i pressområda og i distriktskommunane. Vi er djupt usamde i den omlegginga Regjeringa no set i verk når det gjeld kommuneøkonomien. Ei einsidig omlegging til fordel for dei større kommunane, tapskompensasjonen, landbrukskontorkriteria, ja til og med kriteria for tilskot til idrettsanlegg, er døme på korleis ei einsidig teljing av hovud kan verka sterkt misvisande, ikkje minst for dei mange kommunane det vedkjem.

Noreg må ha handlefridom til å føra ein aktiv distriktspolitikk. Så lenge EØS-avtalen gjeld, må Noreg bruka vetoretten mot EU-direktiv som hindrar oss i å nå distriktspolitiske mål. Vi er glade for den breie semja som er i innstillinga når det gjeld differensiert arbeidsgivaravgift, som eit avgjerande viktig distriktspolitisk verkemiddel.

Regjeringa si satsing går på robuste regionar. Heile komiteen er samd i at regionane må styrkjast. Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV er usamde med Regjeringa i at det skal få følgjer for dei mindre kommunane.

Lat meg peika på forslag og merknader i denne innstillinga som viser langt større tillit til og tru på distrikta:

For det fyrste: Det er nødvendig med ei vriding av dei statlege investeringane for å sikra andre område enn det sentrale austlandsområdet nødvendig infrastruktur.

For det andre: Ein plan for utflytting av statlege arbeidsoppgåver vil gi gevinst både for staten og for mange distriktskommunar. Arbeidarpartiet og Framstegspartiet avviser eit forslag som openbert vil gi framtidstru i mange lokalsamfunn. Sentrumsregjeringa fekk utarbeidd fleire rapportar som dannar eit godt grunnlag for ein plan, eit opplegg som kunne sikra eit nærare samspel mellom aktuelle fylke, einskildkommunar og Regjeringa for å få til ei så god førebuing som råd.

For det tredje: Breiband til same kostnad i heile landet gir nye høve til større spreiing av kompetanse og varierte arbeidsplassar. Arbeidarpartiet har også her gode mål, men får diverre med seg Framstegspartiet på å avvisa å sjå nærare på kva slags statleg meirfinansiering som er nødvendig.

For det fjerde: Rutinar må fastleggjast som inneber at konsekvensane for distriktspolitikken blir utgreidd som ein del av avgjerdsgrunnlaget når Stortinget skal avgjera om politikken på viktige samfunnsområde skal leggjast om.

For det femte: Ein eigen pott på statsbudsjettet til breiband dit marknaden ikkje når, er å visa i praksis tilrettelegging av likeverdige tilbod.

Det siste eg vil nemna, er eit ungdommens SND, utflytting av studieplassar og større satsing på desentraliserte utdanningstilbod. Alle desse momenta er å ta ungdom og kvinner på alvor som målgrupper.

Sentrumsregjeringa bremsa flyttestraumen. Arbeidarpartiet held no fram med si bevisste sentralisering. Det byrja med post, tele og NSB. Det siste året har Stortinget fatta vedtak som gjer at mange lokalsamfunn blir eller vil bli tappa for arbeidsplassar. Det siste skjedde i førre veke då stortingsfleirtalet vedtok sjukehusreforma. I sum inneber svært mange av desse vedtaka lengre veg til tenestene, og i nokre tilfelle større avstand mellom dei som styrer, og dei som blir styrte.

I landbruket skal dei som verkeleg legg grunnlaget for busetjing, etter Arbeidarpartiet og høgrepartia si meining gå ned i inntekt i ei tid der alle andre går opp. Meir midlar til vegvedlikehald kunne vore sikra i revidert nasjonalbudsjett. 160 grendeskular som står i fare for å bli nedlagde, er eit symptom på ein kommuneøkonomi som knekkjer dei minste og mest spreiddbygde kommunane i dette landet.

Så vil eg til slutt ta opp dei forslaga som Senterpartiet er medforslagsstillar til.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Det vert replikkordskifte.

Leif Lund (A): Det var mye som kunne vært sagt her, men jeg får forsøke å styre meg!

Det står i innstillingen:

«Distrikts- og regionalpolitikken må mer enn før ta utgangspunkt i situasjonen i hele landet og klarlegge mulighetene de ulike deler av landet har for å møte befolkningens og næringslivets nye behov. Dette krever en bred tilnærming i politikken, der utvikling av næringsmiljø og tilbudet av offentlige og private tjenester, fritidstilbud, bosted og arbeidsplasser, blir det sentrale. Innsats for å utvikle robuste samfunn blir viktigere enn innsats mot enkeltsteder og enkeltbedrifter. Derfor vil langsiktighet og koordinert innsats, med et bredt spekter av virkemidler, være nødvendig for å lykkes i distrikts- og regionalpolitikken. Dette er hovedfundamentet i den distrikts- og regionalpolitikken Regjeringen trekker opp i denne meldingen.»

Videre står det at det er stadig flere

«som aktivt velger å bo i byer på grunn av de tilbud, eller kombinasjoner av tilbud, som bare er mulig der mange mennesker er samlet. Årsakene til denne utviklingen er sammensatt. Familie- og livssituasjon, kombinert med mulighetene for arbeid, er viktige faktorer. Utviklingen er drevet av ønsker om en livsstil preget av valgfrihet, mangfoldige arbeids- og utdanningsmuligheter, variert kulturtilbud og større variasjon i livsstil, familieorganisering, fritids- og rekreasjonsmuligheter. Dette stiller igjen nye krav til offentlige tilbud og offentlig regulering, slik at befolkningens ønsker om fleksibilitet gjenspeiles».

Det står videre at

«denne utviklingen er ikke isolert til de største byene, men finner sted over hele landet i regionale sentra, lokale tettsteder og forstedene til de største byene. Gjennom nye kommunikasjonsmuligheter og bedret samferdsel er landet blitt knyttet tettere sammen, samtidig som impulser fra omverdenen når ut til alle. Mange av de samme behov og trender gjør seg gjeldende over hele landet, og stiller nye krav til politikken».

Så mitt spørsmål til Senterpartiet er: Hvorfor er ikke Senterpartiet med på en virkelighetsbeskrivelse, slik som resten av komiteen er i innstillingen, som jeg nå har sitert fra?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet er ikkje med på denne merknaden av ein grunn: Vi synest faktisk at denne beskrivinga gir eit noko halvvegs bilete av det som er den faktiske situasjonen. Vi ynskjer å understreka at ikkje alle flyttar fordi dei finn tilbod som er så mykje meir interessante eller fordi graset er så mykje grønare på den andre sida. Spørjeundersøkingar viser faktisk at det er svært mange, ikkje minst blant ungdomen i vårt land, som svarar at dei ville blitt buande om dei hadde hatt moglegheit til eit arbeid. I ei undersøking hausten 1999 oppgav faktisk over 50 pst. av dei som hadde flytta, at dei heilt sikkert, eller kanskje, ikkje hadde flytta om forholda hadde blitt lagt betre til rette. Då er det ikkje så viktig for oss einsidig å gjera greie for moglegheitene, kvardagen, med omsyn til flytting, sjølv om eg for så vidt ikkje tar avstand frå så svært mykje av det som Leif Lund her las opp. Vi synest det er viktig å fokusera på tiltak som gir ein betre balanse, noko som òg ville innebera langt betre buforhold både i by og i bygd.

Sverre J. Hoddevik (H): Senterpartiets og flertallets skatte- og avgiftspolitikk, inklusiv flypassasjeravgiften og avskrivningsreglene, er et godt eksempel på dårlig distriktspolitikk.

Så sier representanten Meltveit Kleppa at vegbevilgningene kunne vært berget. Ja, Senterpartiet har sviktet våre felles løfter i hele fireårsperioden når det gjelder bevilgning til veg. Men Senterpartiet ser ut til å ha behov for lys i tunnelen hvert fjerde år, og i forbindelse med revidert finner man så plutselig ut at man skulle hatt bevilgninger til veg. Høyre har foreslått en halv milliard og signalisert subsidiær støtte til alle derunder liggende forslag, men når vi nærmer oss votering, er disse forslagene vekk, og sentrum er spredt for alle vinder.

Spørsmålet blir: Er det et poeng for Senterpartiet å gå inn i sommerferien med mange gode forslag som det ikke kan bli flertall for? Og er det ikke også slik at dette distriktsopprøret som er nevnt i innlegget til saksordføreren, langt på veg må sies å være rettet mot Senterpartiet og budsjettforliket med Arbeiderpartiet?

Jeg kan ikke se at Senterpartiet med stor tyngde kan flagge støtte til et distriktsopprør nærmest mot seg selv.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fyrst til påstanden om at vi tar fram våre gode forslag kvart fjerde år. Det er eitt år både i mitt og i Senterpartiet sitt liv, og for så vidt òg i norsk historie, som vil bli ståande klårt for oss i ettertid. Det er året 1998 då budsjettet for 1999 skulle leggjast, og både norsk økonomi, internasjonal økonomi, oljeprisar m.v. var i ulage. Det vart eit budsjett der utgangspunktet faktisk var å kutta 9 milliardar kr i staden for påplussingar. Eg må minna hr. Hoddevik om at det er ein tung realitet som vi må ta med når det gjeld sentrumsregjeringa si handtering av veginvesteringane.

Når det gjeld Nasjonal transportplan, tok vi faktisk til orde for ei kraftig påplussing. Vi meinte det var rom for 900 mill. kr meir til veg pr. år i neste periode enn det Regjeringa meinte, men vi er glade for at vi fekk fleirtal for i alle fall 500 mill. kr av dei.

Når det så gjeld revidert, synest eg at Høgre kom med eit både godt og kreativt forslag. Dilemmaet er jo at det her skal vera både forslag om påplussing og forslag om inndekning. Og dei forslaga som ein her diskuterte når det gjaldt inndekning, var ikkje akkurat av dei best handterlege for Senterpartiet.

Eg er glad for at vi fekk fleirtal for 70 mill. kr til rassikring og vegvedlikehald. Men eg er einig med representanten Hoddevik i at det hadde vore ynskjeleg om vi hadde fått til langt meir.

Eg er òg glad for at Høgre står saman med Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti om ein plan for utflytting av statlege arbeidsplassar. Det trur eg verkeleg vil gi ein ny giv for distrikta.

Lodve Solholm (Frp): Det kunne vore freistande å følgje opp dette med løyvingane til veg. Sanninga er at vi har hatt fire år på oss, og det var eitt år, 1998, som var vanskeleg.

Eg synest at heile innlegget til representanten Meltveit Kleppa og merknadene til Senterpartiet og Senterpartiets program osar av mistillit til oss som bur ute i distrikta, fordi ein legg opp til ein politikk der vi ikkje er i stand til å stå på eigne bein, der vi skal ha store overføringar, der ein i politikken legg opp til at ein skal krevje inn skattar og avgifter i eit sånt monn at ein drep næringslivet, for så å dele dette ut igjen til meir eller mindre gode føretak.

No har dei prøvd denne medisinen i 50 år – dei siste 20 åra har Senterpartiet stort sett hatt handa på rattet i kvart einaste statsbudsjett – og det har jo teke livet av pasienten. Det har vist seg at om ein aukar mengda av den utskrivne medisinen, så tek det livet av han. Det siste er jo at delingsmodellen, som Senterpartiet var med på å innføre, og som Senterpartiet ikkje har teke eit einaste skritt for å gjere noko med, no fører til at bedriftseigarar sel seg ut, sel bedriftene sine til investeringsselskap som er lokaliserte i Oslo, slik at den lokale eigaren blir borte, den lokale tilknytinga som gjer at det trass mange ting eksisterer eit tital av møbelfabrikkar langs Mørekysten. Det er jo mot alle naturlover at dei er der. Det eksisterer ein del bedrifter ute i distriktet som er bygd opp der, men takk vere den lokale eigarskapen trassar dei vêr og vind, skattar og avgifter, og har gjort det i lengre tid. Men når Senterpartiet saman med dei andre berre legg på meir og meir, kuttar dei ut, og flyttestraumen held fram.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg ynskjer å ta både Framstegspartiet og særleg representanten Lodve Solholm på alvor, men eg synest faktisk det er vanskeleg dersom han påstår her at Senterpartiet sine forslag og Senterpartiet sine merknader oser av mistillit mot folk som bur i distrikta. Anten har han lese desse merknadene med spesielle briller, eller så vil han ikkje ta innover seg kva det er Senterpartiet vil.

Det er mogleg at det er manglar ved vår politikk, men det er iallfall ein grunnleggjande forskjell når det gjeld det statlege og offentlege engasjementet som Senterpartiet meiner skal vera til stades som grunnlag for ei betre fordeling, både når det gjeld arbeidsplassar og busetjing. Eg skjønar at Framstegspartiet vil at dei sterkaste skal overleva.

Ut frå den tenkinga dei elles har når det gjeld helsetilbod, og den samanlikninga han gjorde i forhold til pasientar, skulle ein tru at han iallfall gjekk inn for stykkprisfinansiering i forhold til dei som bur i distrikta. Heller ikkje det går Framstegspartiet inn for. Dei meiner at det til og med er gale å desentralisera offentlege arbeidsplassar. Det skal heller ikkje vera ein distriktspolitisk strategi å leggja til rette for iallfall eit støtteapparat for det næringslivet som finst i distrikta.

Når det gjeld delingsmodellen, var det fleire gode forslag som fekk fleirtal i budsjettet for 2001. Med omsyn til næringsfiendtlege forslag som Arbeidarpartiet kom med, stod Senterpartiet i lag med dei andre sentrumspartia og fekk avvist dei.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Einar Johansen (A): I meldingen legges det et godt grunnlag for en god distrikts- og regionalpolitikk. I komiteen er det bred enighet om hovedhensikten med meldingen. Men det er delte meninger om hvordan målet skal nås. Fremskrittspartiets medisin er som vanlig at enhver skal være sin egen lykkes smed.

For å opprettholde et levedyktig Distrikts-Norge er det en rekke forhold som må vies oppmerksomhet. Bedre kommunikasjoner på alle områder er nødvendig. Gode helse- og kulturtilbud er viktig. Gode skoletilbud som retter seg inn mot det lokale næringslivet, er også et av de viktigste virkemidlene for å få til et sunt og godt næringsliv i distriktene. Skolevesenet har over lengre tid utdannet ungdom for andre jobber enn det hjemstedet kan tilby. Her ligger det en stor utfordring for skoleverket.

En enstemmig komite sier at fiskeri- og havbruksnæringen har et stort vekstpotensial i fremtiden. Når oljeproduksjonen går ned, vil sjømatnæringen overta og sørge for eksportinntekter til landet. Fra eksperthold hevdes det at det bare er et tidsspørsmål før biprodukter og avkast fra fisken blir mer verdt enn selve fiskekjøttet. Derfor må vi få til en økt forskning og utvikling av de såkalte biprodukter.

Når det gjelder utviklingen i fiskerinæringen, har Høyre og Fremskrittspartiet merknader i innstillingen som fortjener noen kommentarer. Det å få til en innertier når man skal regulere de forskjellige fiskerier, er svært vanskelig. Men hvis Høyres og Fremskrittspartiets holdning om færre reguleringer skal gjennomføres, så blir det ikke enklere å få til gode reguleringer. Høyre og Fremskrittspartiet har også en målsetting om at flest mulig bør ha anledning til å satse på fiskeryrket. Problemet er ikke mangel på fiskere, men at vi har for mange fiskere, og da blir Høyres og Fremskrittspartiets merknad litt malplassert.

Tilgangen på ressurser og antall yrkesutøvere henger nøye sammen, og da må heller målsettingen være å få stabilitet i næringen der det er sammenheng mellom tilgjengelig råstoff og fangstkapasitet. Når Høyre og Fremskrittspartiet også har som politikk at det må bli lettere for fiskeindustrien å eie fiskefartøy, blir situasjonen for fiskerne ytterligere forverret. Norge er tjent med en fiskereid flåte, ikke en opphoping av flåte hos fiskeindustrieierne.

Både Høyre og Fremskrittspartiet har tidligere hatt som målsetting å avvikle råfiskloven, men i innstillingen sier de ikke noe om det. De peker på at det må være mulig å inngå langsiktige leveringsavtaler mellom kjøper og selger, uten at disse kan settes til side av salgslagene. Her tar Høyre og Fremskrittspartiet opp et teoretisk problem. I dag kan det inngås langsiktige avtaler, men med den sikkerhetsventilen at salgslaget kan gripe inn og gjennomføre fangstdirigering også for dem med slike avtaler. Når jeg omtaler dette som et teoretisk problem, er det fordi sist gang det ble innført slike dirigeringer i torskefisket, var i 1977.

Også SV har noen merknader som krever en kommentar fra min side. Når SV mener at båter under 15 meter må kunne fiske fritt med passive redskaper, vil en slik ordning være et kraftig tilbakeslag for kysten. Det har vært bred enighet om at vi skulle ha en kystflåte bestående av sjarker og større fartøy. Av hensyn til fiskernes arbeidsforhold og industriens behov for råstoff har det også vært enighet om å satse på større kystfartøy. Og da kan det ikke være slik at en båt under 15 meter kan fiske fritt, mens en båt som er større og dyrere, må ligge i ro. I tillegg ville en slik ordning føre til at alle ville skaffe seg båter som var akkurat under 15 meter.

I et fritt fiske med garn, line og jukse vil det med dagens effektivitet bli tatt opp store mengder utover de fastsatte totalkvoter. Jeg har trodd at SV var tilhenger av en forsvarlig forvaltning av ressurser, men etter dette forslaget ser det ikke slik ut. Det kan vel heller ikke være slik at båter under 15 meter skal få fiske fritt innenfor totalkvoten, og at de større båtene skal få fiske det som båtene under 15 meter ikke klarer å ta. Jeg vil også vise til at Norge er bundet av internasjonale avtaler angående totalkvoter.

Nei president, det forslaget er heller ikke brukbart i forhold til å bedre framtiden for kysten.

Jeg vil avslutningsvis også peke på at alle reguleringer bør være mest mulig rettferdige og kunne gi et rimelig utkomme for alle, og at reguleringene dermed kan ha god legitimitet blant utøverne. Hvis de ikke har det, er det også vanskelig å gjennomføre dem og få forståelse for hva man egentlig krever av norsk fiskerinæring i dag.

Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Einar Johansen har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ivar Østberg (KrF): Jeg er glad for at vi i Kristelig Folkeparti er sammen med Arbeiderpartiet om hovedmålet som omtales i innstillingen, nemlig å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Jeg lurer da på, og har lyst til å spørre: Hvordan ser representanten Johansen på muligheten for det hvis vi skal fortsette på samme måte som det er påpekt i innstillingen, nemlig at 69 pst. av samferdselsinvesteringene i tiårsperioden 1988-1998 ble plassert i en 45 minutters kjøreavstand fra Oslo. Vil dette skaffe distriktene den infrastruktur som er nødvendig for at vi skal få våre varer fram til markedene?

I høringer som komiteen har hatt, har vi bl.a. hatt besøk fra Finnmark fylke – representanten Johansens eget hjemfylke. Fylkesvaraordføreren pekte da på at uten at det blir en radikal endring av investeringspolitikken, kan man legge ned Finnmark. På Sørvestlandet har man investert milliarder i forbindelse med oljeindustrien – investeringer som er som en magnet, og som nødvendigvis må føre til at det blir tilflytting – mens man i hans eget fylke, Finnmark fylke, ikke hadde investeringer i det hele tatt.

Er Arbeiderpartiet villig til å se på disse tingene?

Einar Johansen (A): Når representanten Østberg tar opp en del viktige ting, vil jeg gjøre oppmerksom på at det som er tilfellet, er jo at Kristelig Folkeparti i de siste budsjettene vel i stor grad har hatt en hånd på rattet i den sammenheng.

Men det er klart at vi trenger en opptrapping på de områdene som er nevnt. Jeg tror også at hvis vi ser på den transportplanen som er vedtatt, vil vi se at det vil bli en opptrapping, men ut fra et distriktshensyn har man vel bestandig et ønske om at det skal gå fortere. Når man så viser til investeringer og de utsagn som kom fra fylkesvaraordføreren i Finnmark, er det i hvert fall min mening at vi har store utfordringer i Finnmark når det gjelder oppdrett og på fiskeri – på begge disse områdene ligger det utviklingsmuligheter som vil gi distriktene en ny giv dersom man håndterer det på en riktig måte.

Vi har også gass utenfor Hammerfest – det såkalte Snøhvit-feltet. I den forbindelse skal det gjøres store investeringer, både på land og på den øya som er base for det som skal skje der ute. Det er store utfordringer, som også krever veldig høy kompetanse hos de som skal jobbe der. En del kompetanse har man i Finnmark, og noen som har reist ut, kan komme tilbake igjen og jobbe på den type arbeidsplasser. Så hvis både fiskeri, oppdrett og dette Snøhvit-feltet kommer i gang innen rimelig tid, tror jeg vi har utfordringer i Finnmark som vi kan ta fatt på.

Vi er 74 000 mennesker, så det er nok begrenset hvilke store investeringer vi kan gå i gang med. Vi kan ikke regne med at investeringer i størrelsesordenen Gardermoen og OL er investeringer som skal komme Finnmark til gode, men vi har utfordringer hvis vi tar dem og griper dem.

Erna Solberg (H): La meg først få lov til å komme med en innrømmelse til å begynne med.

Etter å ha lest gjennom distriktsmeldingen fra Regjeringen lurte jeg på: Hva er det egentlig vi skal diskutere når Stortinget skal lage innstilling? Og hva det er som kommer til å bli konfliktpunktene? For her står det fint lite. Her står det først og fremst mange ord og mange beskrivelser, men det er knapt et signal om et nytt tiltak som ikke er direkte knyttet til nedlegging av fylkeskommunen og endringer i den forbindelse, som allerede er omtalt i en annen melding.

Jeg har tenkt å be representanten Johansen om å forklare for meg hva han oppfatter som Regjeringens nye politikk, eller hva som er endret i denne meldingen. Eller er dette på en måte blitt en rituell avlevering av en melding om distriktspolitikken som skal komme hvert fjerde år, i siste fase av Stortingets arbeid?

Så er det jo sånn at i realiteten betyr rammebetingelsene, de andre tingene som blir gjort på Stortinget, mer enn de tingene som er omdiskutert og skrevet om i innstillingen, og det har større betydning for distriktsnæringene når avskrivningssatsen settes ned i løpet av to år – noe sentrumspartiene og Arbeiderpartiet ble enige om – fra 4 pst. til 1 pst. på næringsbygg, de samme næringsbyggene som har all den aktiviteten som vi ønsker å putte inn i innovasjonssentre og næringshager og alt det andre. Det har også betydning at mangelen på arbeidskraft for øyeblikket ser ut til å være sterkest og skape størst problemer i de næringene som er avhengig av ufaglært arbeidskraft, og som da faktisk også i stor grad er plassert i Distrikts-Norge.

Da har jeg et spørsmål som går på det svaret representanten hadde når det gjaldt optimismen i Finnmark: I hvilken grad er det mulig i Finnmark å utvikle det potensialet man har, i oppdrettsnæringen, i videreforedling og i fiskeriene, hvis man ikke får bedre tilgang på arbeidskraft og en smule større mulighet til å kunne få importere arbeidskraft fremover? Er det ikke slik at det man egentlig rapporterer fra de bedriftene som skal skape denne fremtiden, er at mangelen på arbeidskraft er det største problemet?

Einar Johansen (A): Representanten Solberg peker på at meldingen stort sett bare inneholder veldig mange ord. Det hadde jo vært mulig for Høyre å komme med radikale forslag som hadde betydd noe mer enn det som er fremmet, men det har jeg ikke sett. Jeg vil bare vise til det jeg startet med, at det egentlig var stor enighet om det meldingen legger opp til som en målsetting, og så var det en del uenighet om hvordan man skulle nå den målsettingen. Men når man snakker om distriktspolitikk, er det mange biter som skal falle på plass. Det kan være kommuneøkonomi, det kan være samferdsel, det kan være helse osv., og før man ser alle de bitene under ett, er det nok vanskelig å peke på helt eksplisitte ting som må gjøres, og bare stoppe med det. Man må nok se ting i en bedre sammenheng.

Når det så gjelder det med mangel på arbeidstakere, er det for så vidt riktig det som blir hevdet. En måte å løse det på er selvfølgelig bedre skolering, og – som jeg var inne på i mitt innlegg – at man får et skoleverk som utdanner ungdom til de arbeidsplassene som er der, og ikke utdanner dem til å reise bort til andre områder av landet.

Import av arbeidskraft er jo et tema som har versert, og man har også fått en viss åpning for å importere arbeidskraft fra våre nærområder i Russland. Det har vel vært hevdet i særdeleshet fra dem som i fiskeindustrien får den arbeidskraften, at det er god arbeidskraft, men det har vært litt lang saksbehandlingstid. Jeg har imidlertid forståelsen av at det holder man på å rette på. Det er klart at ved så store utbygginger som Snehvit-feltet vil man også trenge arbeidskraft utenfra i perioder under oppbyggingen, men i driftsfasen vil det jo stabilisere seg, slik det vanligvis gjør i slike saker.

Torbjørn Andersen (Frp): Representanten Einar Johansens innlegg ble noe snevert i forhold til de mange temaer som denne meldingen inneholder. Han begrenset seg stort sett til å skjelle ut Fremskrittspartiet og Høyre, for deretter utelukkende å snakke om fiskeri. Men la meg sette fokus på det som er et veldig sentralt element og tema i norsk distriktspolitisk debatt, nemlig det å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i distriktene. Distriktsdebatten har utviklet seg til å bli en debatt om mer penger og mer støtte til utkantkommunene og det å etablere arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet sier i innstillingen at det ikke først og fremst er pengemangel som er det store problemet for norske utkanter, men at det må skapes flere arbeidsplasser i distriktene. Det er selvsagt en riktig analyse, men samtidig synes Arbeiderpartiet å være enig i at utflytting av statlige arbeidsplasser er en god distriktspolitisk strategi. Da vil jeg gjerne utfordre Arbeiderpartiet litt rundt det med utflytting av statlige arbeidsplasser. Er Arbeiderpartiet enig i at det, slik Fremskrittspartiet hevder, bør ligge samfunnsmessige fordeler til grunn ved en desentralisering av statlige arbeidsplasser, altså at det må ligge praktiske, økonomiske eller effektivitetsøkende gevinster for landet til grunn dersom vi skal velge å desentralisere og flytte ut statlige arbeidsplasser? Eller vil Arbeiderpartiet gå inn for utflytting av statlige arbeidsplasser begrunnet i distriktspolitiske hensyn alene? Jeg skulle likt å få en avklaring fra Arbeiderpartiet på mine spørsmål.

Einar Johansen (A): Når representanten Andersen er inne på at det var et snevert innlegg, tenker han vel antakelig på det med tidsforbruket. På 5 minutter er det selvfølgelig begrenset hva man klarer å ta med seg, og da konsentrerte jeg meg om det jeg kan mest om, nemlig det yrket som jeg har holdt på med i ca. 40 år, all den tid det står flere ting om det i tilknytning til saken.

Når det gjelder bevaring av bosettingen, kan det nok være mange ting å peke på der. Men det nytter iallfall ikke å stimulere til økt antall arbeidsplasser i distriktene hvis man skal følge Fremskrittspartiets modell, der f.eks. SND ikke skal ha noen rolle i det hele tatt. SND er nok et av de viktigste virkemidlene vi har i distriktene når det gjelder å skape arbeidsplasser.

Når det gjelder offentlige arbeidsplasser i distriktene, er det klart at det må ikke være slik at man sier: Her skal det komme 100 offentlige arbeidsplasser, og så får vi nå se om vi finner på noe å gjøre. Det må jo være arbeidsplasser som har en mening, og som må legges til et eller annet sted, ikke bare fordi man i den og den kommunen trenger noe å gjøre – det er ikke snakk om sysselsetting, det er snakk om arbeidsplasser med meningsfylt arbeid. Vi har mange eksempler. Vi har Innkrevingssentralen i Bjørnevatn, som, så vidt jeg vet, har over 100 ansatte, og som gjør en utmerket jobb, og med lite gjennomtrekk, nettopp fordi det i distriktene ikke er så stor konkurranse om arbeidskraft, og da har en også mer stabil arbeidskraft, noe både arbeidsgiveren og samfunnet tjener på. Jeg tror også Posten har en egen avdeling i Hammerfest som steller med regnskap osv., hvis jeg ikke er feil orientert. Det er også stabile arbeidsplasser som man må legge til et eller annet sted, og det er den type arbeidsplasser man tenker på og ikke sysselsettingsprosjekter.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Landet er vakkert og fjorden er djup, og Kristeleg Folkeparti ynskjer å ta heile dette landet i bruk. Kvifor det? Jo, fordi det er sunt, forstandig og lønnsamt. Men det skjer ikkje av seg sjølv, og derfor treng vi ein aktiv og målretta distriktspolitikk.

Noreg er eit stort land, men med lite folk. Vi bur spreidd, og det må vi sjå på som ein føremon. Men det betyr sjølvsagt utfordringar. Og ei av utfordringane heiter samferdsel. Det er grunnleggjande både for næringsliv og for busetjing at vegane i distrikta er tilfredsstillande, og at jernbane, fly og sjøtransport fungerer der det er naturleg. Det er underleg og eigentleg veldig uøkonomisk at vi ikkje har ein kyststamveg som ein effektiv transportkorridor til kontinentet for fisk og havbruksprodukt. Det er ineffektivt, kvalitetssenkande og fordyrande at framtidas kanskje viktigaste eksportnæring må køyra ein lengre veg om Østfold for å levera fisk til kontinentet. Miljøet vert også skadelidande. Derfor er det urovekkjande når så mykje som 69 pst. av samferdselsinvesteringane over ein tiårsperiode går til Oslo-området. Det hjelper ikkje at forklaringa er Gardermoen, for distrikta er skadelidande, og dermed næringslivet.

Det er dårleg samfunnsøkonomi å ikkje satsa på distrikta. For Noreg er avhengig av at det bur folk i distrikta. Våre naturgjevne ressursar er basis for både verdiskaping og eksportinntekter, og desse ressursane finn ein altså i Distrikts-Noreg. Men det er sjølvsagt dyrt å frakta produkta lange vegar til marknaden. Derfor er det rimeleg og forstandig at vi har distriktspolitiske verkemiddel som f.eks. differensiert arbeidsgjevaravgift. Det er også urimeleg at EU pålegg eit så grisgrendt land som vårt å setja opp avgifter fordi avstanden til større sentrer er kort i luftlinje. Fjell og fjord gjer at våre distrikt har meirkostnader som ein ikkje har nede i Europa.

Vi har fiske og havbruk, fossar som gjev oss elektrisitet og industri, olje og gass, skog og jord – som er bøndene sitt ressursgrunnlag – skipsfart og fjord, fjell og vakker natur, som er grunnlag for turisme – eg vil understreka at store delar av Distrikts-Noreg ikkje er ein utgiftspost for landet, men har større verdiskaping og overføring til storsamfunnet enn det dei får tilbake. Subsidiane går ikkje einsidig frå Oslo til distrikta, men faktisk også frå distrikta til sentrale strøk.

Rein mat er ein viktig verdi. Dei store matkatastrofane i Europa burde ha lært oss det. Småskalalandbruk er ein garanti for god dyrehelse og dermed for sunn og rein mat, og det er det verdt å ta vare på. Og bøndene som dyrkar dei små jordlappane, er også heilt nødvendige dersom vi skal halda oppe busetjinga og dermed skapa grunnlag for turisme. Det multifunksjonelle landbruket er viktig for distrikta.

Dei som bruker ferie og fritid til å oppleva Noreg trass i prisnivå og vêrforhold, gjer det neppe dersom bygdene vert avfolka og bøane overgrodde. Skal vi ta heile landet i bruk, må folk bu og driva næring i heile landet. Og så må storsamfunnet syta for at lokalmiljøa har skule, butikk og offentlege tenester i rimeleg avstand. Det er å riva bort næringsgrunnlaget vårt dersom vi plukkar distrikta for dei tenestene som alle må ha for å kunna bu.

Sjølv om Noreg ligg på jumboplass når det gjeld gründerverksemd, har Noreg vore eit land av kreative gründerar. Vi har over 100 000 småbedrifter og mange einmanns- eller eikvinnesbedrifter. Men langt fleire idear vert fødde enn dei som kjem i produksjon, og mange har også selt ut av Noreg fordi det ikkje var kapital nok til å setja eit godt produkt i produksjon. Derfor treng vi SND, næringsfond o.l. for at levedyktige gründerverksemder skal sjå dagens lys. Offentleg medverknad i form av direkte tilskot, ansvarlege lån eller garantiar kan medverka til at mange prosjekt kjem over den fyrste kneika.

Det er usannsynleg at den private marknaden vil kunna ta hand om slike oppgåver med relativt stor risiko, og Kristeleg Folkeparti meiner derfor at det er riktig at det offentlege avlastar risikoen i prosjekt ein trur har livets rett, gjennom såkornfond eller garantiar.

No ser eg at eg ikkje får tid til å halda heile innlegget mitt, men eg vil til slutt understreka at Kristeleg Folkeparti trur lokalsamfunnet kan finna eigne løysingar til glede for sine innbyggjarar, og at fridom lokalt betyr at ein finn kreative idear.

Heilt til slutt vil eg ta opp dei forslaga som Kristeleg Folkeparti er forslagsstillar eller medforslagsstillar til.

Presidenten: Anita Apelthun Sæle har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tiden for formiddagens møte er snart over, men presidenten har til hensikt å fullføre et varslet replikkordskifte før vi hever møtet.

Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): Selv om representanten Apelthun Sæle ikke fikk holdt hele innlegget sitt, er det i hvert fall mye av det som ble sagt, som vi kan være enig i. Men innstillinga bærer preg av at SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti finner sammen i mange merknader. Og i en av dem pekes det på at det er nødvendig med ekstraordinær satsing for å nå hovedmålene i distrikts- og regionalpolitikken, og det heter videre:

«Desse medlemene saknar dei heilskaplege tiltaka som må til for å snu trendane i ei lei som kan sikre busetnad og næringsliv i distrikta.»

Og da vil jeg spørre representanten Apelthun Sæle: Hvilke konkrete helhetlige tiltak var det regjeringa Bondevik la fram og som nå ikke er fulgt opp i denne meldinga?

Så var representanten Apelthun Sæle til slutt inne på at det også er litt opp til lokalsamfunnene selv hva slags framtid de skal skape seg. Og det gjenspeiler vel det som står i merknaden fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet. Der står det at disse medlemmer «har en sterkt tiltro til at lokalsamfunnet kan finne egne løsninger på sine egne oppgaver ved å ta i bruk egne krefter». Det står også at det private initiativ kan bli «kvalt av offentlig engasjement».

Og da må jeg spørre: Hva slags offentlig engasjement, eventuelt hvilke midler, er det Kristelig Folkeparti har tenkt å si nei til fordi det vil kvele det private initiativ?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Dei spørsmåla som er generelle og store, er ofte dei vanskelegaste å svara på. Men når representanten lurer på kva som skjedde under Bondevik-regjeringa, var det verkeleg ein del ting som skjedde. Noko av det som skjedde, var at for fyrste gong i heile etterkrigstida stoppa flyttestraumen opp. Det gjorde den ikkje heilt tilfeldig, trur vi. Vi trur at det var på grunn av at distrikta fekk ei slags tru på framtida, og det er viktig. Eg trur at jordbruksoppgjeret som bøndene for fyrste gong faktisk var litt fornøgde med, var ein del av det. Ein fekk eit forslag som ein var fornøgd med, og det snudde noko av trenden i samfunnet vårt.

Så flytta vi ut statlege arbeidsplassar, og vi gav lovnad om at dette skulle gjerast. Vi sat sjølvsagt for kort tid til å få gjort det som vi ville. Kommuneøkonomien hadde også ei innretning som eg trur gjorde at flyttestraumen stoppa opp. Vi er stolte av det. Eg må berre innrømma det. Vi er stolte av det som vi klarte å gjera.

Korleis kan så offentleg engasjement kvela distrikta? Engasjement er kanskje feil ord å bruka i den samanhengen, men offentleg regelstyring kan kvela kva som helst, også engasjement eller utvikling i distrikta. Vi må vera forsiktige så vi ikkje skaper reglar som er tilpassa ein snever del av Noreg, f.eks. rundt Oslo, og så brukar vi det på Nord-Noreg eller indre Hardangerfjorden. Det passar ikkje saman. Meldingane er mange frå folk som ynskjer å gjera noko for si bygd, og som vert stansa av reglar og forordningar som dei ikkje skjønar skulle vore der i det heile teke.

Torbjørn Andersen (Frp): Norge er et stort land, nevnte representanten Anita Apelthun Sæle riktig nok, og samferdsel er grunnlaget for både næring og bosetting i distriktene. Veinettet er viktig, sa Sæle innledningsvis. Det er klart at det er prisverdig at hun er opptatt av samferdsel. Det er dyrt, det er en hemsko for norske distrikter med de avgifter vi har på avstander her i landet.

La oss, siden representanten fokuserte på samferdsel, fokusere på de særnorske avstandsulempene, som også Kristelig Folkeparti har gjort sitt beste for å maksimere gjennom høye avgifter. Jeg tenker ikke bare på den distriktsfiendtlige særnorske avgiftspolitikken på bil og drivstoff, men på avgifter vi har på avstander gjennom flyreiser, som, så vidt jeg har skjønt, også Kristelig Folkeparti har vært med på å heve nivået på opp til de store høyder. For tur-retur Tromsø koster en flybillett nå over 6 000 kr. I snitt er avgiftsdelen her i landet ca. 34 pst. på flyreiser, mens i resten av Europa er det samme avgiftsnivåsnittet ca. 15 pst. Man betaler altså rundt 2 500 kr i avgift på en flyreise tur-retur Tromsø–Oslo.

Jeg vil spørre Kristelig Folkeparti om de virkelig ikke innser hvor lite hensiktsmessig slike særnorske flyavgifter er i distriktspolitisk sammenheng, når hun innledningsvis nevnte at vi har et stort og langt land. Alle vet jo det. Vi har et land som er avhengig av et godt kommunikasjonsnettverk, ikke bare når det gjelder vei, men fly blir mer og mer viktig i vår tid. Og så presterer vi her i landet å legge så store avgifter på flyreiser at det nesten ikke er mulig å reise med fly.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Vegar er viktige, sa representanten frå Framstegspartiet. Det er bra at vi er einige om noko. Derfor har Kristeleg Folkeparti vore oppteke av å fremja vegutbygging, og i Nasjonal transportplan har vi for ein tiårsperiode fått heile 9 000 mill. kr meir til vegar og vegutbygging. Når eg brukar det store talet, er det ikkje fordi eg ikkje kan dela, men fordi Framstegspartiet ofte brukar dei store tala. 900 mill. kr kvart år til veg vil sjølvsagt bety noko, sjølv om det er sant at landet er langt og stort, og veginvesteringar pr. meter er dyre i Noreg i forhold til det dei er i mange andre land.

Avstandskostnader er eit problem for næringslivet, for flyreisene òg. Eg skal innrømma at Framstegspartiet har eit poeng her når ein kan reisa for halve prisen til New York i forhold til det det kostar å reisa til Tromsø, og det er ei problemstilling som vi er nøydde til å ta på alvor i ei meir internasjonal verd. Samtidig går noko av avgiftene og inntektene som kjem inn til statskassa, tilbake igjen til ein del distrikt. Vi har også det, som vi må ta på alvor, at miljøet er det viktigaste rammevilkåret vi har i verda for å kunna leva her vidare. Forureininga må ein også ta på alvor. Men sjølvsagt – å tenkja er å samanlikna, og samanlikninga mellom Oslo–Tromsø og Oslo–New York viser at prisen til Tromsø er vel dryg.

Karin Andersen (SV): Representantene fra Senterpartiet og SV skriver i innstillinga at «kunst og kultur både er rotfeste i lokalsamfunn og brobygger til resten av verden». Vi har videre en merknad om at kulturuttrykk kanskje er uttrykket for forskjelligheten rundt omkring og noe av grunnlaget for det gode liv i lokalsamfunnet.

Det har forundret meg ganske mye at Kristelig Folkeparti ikke har vært med på denne understrekinga av hvor viktig kulturen er for det gode liv, også i distriktene. Jeg kunne tenke meg at representanten Apelthun Sæle kunne forklare litt hvorfor Kristelig Folkepartis distriktspolitikk er så nesten kjemisk fri for kultur som det iallfall går fram av denne innstillinga. Det forundrer meg. Jeg mener at det er en veldig lite målrettet politikk, for jeg tror at det å kunne delta i kulturaktiviteter er en del av det gode liv for et moderne menneske, enten man bor i bygd eller by. Så jeg kunne tenke meg å få svar på det.

I tillegg til det avsluttet representanten Apelthun Sæle sitt hovedinnlegg med å prise lokal frihet i beslutninger, og at det ville fremme mange gode, nye tiltak. Det tror SV også. Derfor har SV fremmet et forslag, som vi står aleine om, om at de fleste distriktspolitiske virkemidlene skal legges inn i samlepotter, slik at kommuner eller fylkeskommuner kan få lov til sjøl å bestemme hva de vil bruke pengene til. De veit sjøl hvor skoen trykker. De har sjøl grunnlaget for å ta de beste beslutningene. Vil de bruke pengene på næring, så la dem gjøre det. Vil de bruke pengene på veg, la dem gjøre det. Vil de bruke pengene på kultur, la dem gjøre det. Er det skolen som trenger penger, skal de få lov til å bruke pengene der. Hvorfor er ikke Kristelig Folkeparti villig til å gi slik frihet?

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det stemmer at Kristeleg Folkeparti er saman med Senterpartiet og SV om svært mange merknader – ei stund var det så mange merknader at eg lurte på om det kunne verka urovekkjande; ein kunne tru vi var eitt parti. Det er vi trass i alt ikkje. Men i distriktspolitikken har vi mange samanfallande synspunkt.

Når det gjeld kultur, har Kristeleg Folkeparti skrive ein eigen liten merknad om kultur, som SV ikkje sluttar seg til. Det forundrar meg. Den går på at kulturen, Kyrkja, idretten og frivillige organisasjonar er viktige for at det skal blomstra ute i Distrikts-Noreg. Det har kanskje noko med at vi har ulikt syn å gjera, men for meg var det viktig å understreka dette.

Det er viktig for Kristeleg Folkeparti å understreka at vi ikkje berre treng noko å leva av, vi treng også noko å leva for. Kunst og kultur er ein slik dimensjon som vi ynskjer å ta vare på. Så om representanten frå SV trur at vi ikkje vil understreka det, er det altså ei gigantisk misforståing.

Så til dette med lokal fridom. Kristeleg Folkeparti er med på mange merknader der ein understrekar lokal fridom, der ein understrekar behovet for eit enklare Noreg, og der ein understrekar at ein på lokalt plan må kunna ta eigne avgjerder som er tilpassa lokalsamfunnet. Då får det stå si prøve at det er ein merknad som vi ikkje er med på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme. Det er også tiden for formiddagens møte. Presidenten hever nå formiddagens møte, og nytt møte blir satt kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 19 fortsatte på kveldsmøtet.