Se også behandlingen av sak nr. 19 på formiddagsmøtet.

Sverre J. Hoddevik (H): Hvis dette var første uka i stortingsperioden og ikke siste, ville jeg kanskje blitt skuffa når jeg nå ser at representantene etter hvert forlater salen. Jeg håper imidlertid at iallfall deler av kommunalkomiteen blir igjen til slutt.

Vi skal snakke om St.meld. nr. 34, som har en faktabeskrivelse av utfordringene i distriktspolitikken som de fleste kan slutte seg til. Det er utviklingstrekk som har vært til årviss bekymring i komiteen og i Stortinget. Sentrumsregjeringa hadde i si tid ei målsetting om å stoppe befolkningsnedgangen i Distrikts-Norge. Nå heter det mer realistisk å bremse sentraliseringa. Et nytt hovedelement i bildet er at fødselstallene nå kommer i de sentrale strøk, og at Distrikts-Norge dermed ikke lenger har et fødselsoverskudd som motvirker flyttestrømmen.

Høyre er enig med Regjeringa i at robuste regioner med allsidig kunnskap og kompetanse i miljøet, næringsmessige cluster og et bredt kultur- og tjenestetilbud langt på vei vil kunne bremse flyttestrømmen i retning av det sentrale østlandsområdet. Vi skiller imidlertid lag med Arbeiderpartiet i synet på hvorledes slike robuste regioner og slike større interessante bo- og arbeidsområder skal kunne komme i stand.

Stortingsmeldinga skal ses i sammenheng med stortingsmeldinga om SND og langtidsprogrammet og oppgavefordelinga, og da sier det seg mest sjøl at vi vil ha en annen tilnærming til dette enn regjeringspartiet. For eksempel finnes ikke fylkeskommunen i Høyres framtidige forvaltningsstruktur, mens Arbeiderpartiet satser på fylkeskommunen som krumtappen i denne dugnaden og det regionale partnerskap mellom fylkeskommunen, statlige aktører, kommuner, næringsliv, kompetanseinstitusjoner og private organisasjoner, en fellesinnsats som de mener skal finne sted. Høyre har tilsvarende liten tro på at det nå fireårige regionale utviklingsprogrammet skal være svaret på Distrikts-Norges utfordringer. Mindre enn noen gang tidligere lar det framtidige næringslivet seg langsiktig planlegge. Vi veit at mange av dagens bedrifter ikke finnes om få år. Vi veit heller ikke hvem det er – vi veit ikke hva slags bedrifter vi i grunnen skal få igjen. Vi tror at næringslivets toneangivende ledere har et annet turtall enn fylkespolitikerne og fylkesplanprosessene, de fireårige RUP-ene og det de vil representere. Trolig lite overraskende mener vi at generelle rammevilkår, framkommelighet gjennom vegbygging og bredbånd, rydding i skjemaveldet og andre forenklinger og et mer akseptabelt skatte- og avgiftstrykk lettere vil gi grobunn for næringsblomstring i Distrikts-Norge. Tilgang på arbeidskraft som matcher næringslivets behov i Distrikts-Norge er også en kritisk suksessfaktor, slik vi ser det. Det var derfor gledelig at Arbeiderpartiet for få dager siden tok til fornuft med hensyn til tilgang på sesongarbeidskraft gjennom endring av utlendingsloven. Mobilisering av restarbeidsevne i den norske befolkning og kontrollert arbeidsinnvandring generelt er også nødvendig for å holde aktiviteten oppe i Distrikts-Norge.

Høyre deltar i et mindretallsforslag om en plan for utlokalisering av eksisterende og nye statlige virksomheter fra Oslo. Når det er sagt, er det viktig å understreke at bare privat sektor kan bidra til varig vekst, og at offentlig sektor ikke skal være bærebjelken i Distrikts-Norge, men kun være tilrettelegger og tilbyder av visse tjenester. Det er derfor forstemmende å se at andre parti understreker hvor svært viktig offentlig sektor er som sysselsetter i Distrikts-Norge. Like forstemmende er det å se at Senterpartiet utroper småkommunene som garantisten for et kvalitetstjenesteprodukt i Distrikts-Norge. Det burde være kjent for de fleste at både effektiviteten og kompetansen kan trekkes i tvil i Småkommune-Norge, iallfall i enkelte kommuner. Heldigvis ser sentrum ut til å forlate kravet om et bedre tjenestetilbud i Distrikts-Norge enn i resten av landet og nøye seg med et likeverdig tjenestetilbud. I forhold til sentralisering vil det som kjent neppe være sjukehjemspasientene som vil stå for den store flyttestrømmen likevel.

Det er vel gjerne slik at det ikke blir fattet de helt store, banebrytende beslutningene i forbindelse med slike meldinger. Karakteristisk nok står det i innstillinga et romertallsvedtak om positivitetsagenter. Positivitetsagentene er sentrumsregjeringa sin baby, men nå er den altså blitt adoptert av Arbeiderpartiet, og det er disse partiene som har innstillinga på dette punkt. La meg si det slik at de fleste av oss som bor på de ytterste nes, stort sett klarer å avsløre fordeler og ulemper med å være bosatt i Distrikts-Norge. Ikke tror jeg at en innkjøpt næringssjef og en omreisende positivitetsagent kan overbevise oss om at slaghullene i vegen nå er å se på som et kulturtilbud.

Det har for lenge siden festet seg et bilde av en mulighet for en formidabel økning i verdiskapinga i Distrikts-Norge gjennom fiskeri og ikke minst havbruk. Dette er en utvikling som fremdeles er mulig, men det er viktig å understreke at denne utviklinga ikke vil komme av seg sjøl. Høyre skriver i sine merknader om behovet for en viss revisjon av deltakerlova og råfisklova – herunder behovet for å få til en kapasitetstilpasning i fiskeriene slik at man kan ivareta både miljømessige og økonomiske hensyn.

Det er imidlertid oppdrettsnæringa sine framtidige rammebetingelser som har stått mest i fokus de aller siste dagene. Stortingsflertallet, Arbeiderpartiet og sentrum, har nylig påført oppdrettsnæringa betingelser som medfører alvorlige hindringer for en næring som skulle hatt et stort utviklingspotensial langs kysten. Flertallet har blitt enige om at det skal innkreves avgift ved tildeling av oppdrettskonsesjoner. Oppdretterne må nå forberede seg på at Arbeiderpartiet og sentrum kanskje har plukket ut norsk oppdrettsnæring som landets neste skatte- og avgiftsoffer. Og lista over nye skatter, avgifter og reguleringer som sentrumspartiene og Arbeiderpartiet er blitt enige om, er ganske lang. Det skal kreves inn vederlag på 5 mill. kr ved tildeling av nye konsesjoner. Nytildelte konsesjoner kan ikke overdras i løpet av de ti første åra. Det skal framlegges forslag om en arealavgift og en produksjonsavgift på oppdrett, det skal utredes en egen avgift på videresalg av konsesjoner, og det er en konsesjonsbegrensning på 35 konsesjoner. Her ser det ut som om budsjettavtalen har feid sentrumspartiene grundig inn i folden til Arbeiderpartiet. Konsekvensen kan fort bli at konkurranseevnen til næringa blir betydelig svekket, og at norske fiskeoppdrettere vil se større muligheter utenfor landets grenser.

Siden jeg har noen sekunder igjen, har jeg lyst til å komme inn på en kuriositet som vi finner i meldinga. Det er jo interessant å lese vedleggene og også visse utredninger. I disse scenarioene som vitenskapsmennene våre har fått tegne opp, er min vestlandsregion tegnet som en spennende næringsregion på kysten. Men om et par tiår har disse høgskolefolkene sett for seg at kystfolket med alderen skulle flytte innover i fjordene og dyrke dialekt, nynorsk og en slags eldrekultur. La meg slå fast at dette er noe av det mest usannsynlige jeg har lest i det siste. Jeg tror kystens folk vil forbli på kysten og delta så lenge som mulig i den verdiskaping som er der. Jeg tror neppe de vil kjøpe seg en lusekofte ekstra og flytte langt inn i fjorden og tilbringe alderdommen der. De vil nok forbli på kysten og ende sine dager der – helst ikke med støvlene på.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Leif Lund (A): Siste del av innlegget til hr. Hoddevik er jeg helt enig i. Det ville jo være utenkelig at en bergenser ville flytte fra kysten!

Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag om å føre en helhetlig, realistisk og offensiv politikk. Arbeiderpartiet peker på viktigheten av å satse på robuste samfunn, som kan møte befolkningen og næringslivets nye behov. For å nå dette er det nødvendig å bidra til styrking av arbeids-, bo- og serviceorganer og regionale verdiskapingsmiljøer. Disse utfordringene krever felles innsats fra bredt sammensatte regionale partnerskap. Arbeiderpartiet vil samtidig understreke nødvendigheten av å ha en særskilt innsats rettet mot utfordringer i småsamfunn med stor nedgang i folketall og stor avstand til sentre.

Høyre har en annen distriktspolitikk enn Regjeringen. Høyre mener Regjeringen fortsetter en distriktspolitikk med sterk vektlegging av selektiv næringsstøtte og støtteprogrammer i offentlig regi. Høyre vil kutte slik støtte. Arbeiderpartiet vil videreføre ordningen med særskilt omstillingsstøtte til kommuner og regioner som har ensidig næringsgrunnlag, og som står overfor spesielt store omstillingsutfordringer. Dette gjelder ofte nedleggelser av hjørnesteinsbedrifter, men kan også gjelde når summen av flere mindre sysselsettingsproduksjoner blir betydelig. Nå har nettopp forsvarskomiteen avgitt sin innstilling. Hvis det blir flertall i Stortinget for den innstillingen, vil vi jo oppleve at mange samfunn vil få omstillingsutfordringer, f.eks. Evje med 3 000 innbyggere, hvor 200 arbeidsplasser vil forsvinne.

Mitt spørsmål til Høyre blir om Høyre støtter en slik omstilling, for det står ingenting i innstillingen om at Høyre støtter omstillinger i det offentlige. Det eneste de bidrar med, er at de sier at det må være et konkurransedyktig næringsliv, for da blir det et levende samfunn.

Sverre J. Hoddevik (H): Det er korrekt oppfattet at Høyre har en mer målrettet distriktspolitikk, som går direkte på rammebetingelsene, enn det Arbeiderpartiet gir uttrykk for i sine merknader. Vi vedkjenner oss faktisk at vi kutter – om enn kanskje moderat, likevel synlig – på virkemiddelapparatet. Det er såkornfondet som er vårt spesielle satsingsområde innenfor virkemiddelapparatet, og vi har ikke tilsvarende tro på kommunale næringssjefer og utstrakt behandling av søkere og enkeltbedrifter. Så representanten Leif Lund fra Arbeiderpartiet har nok oppfattet iallfall deler av de politiske poengene som Høyre prøver å få fram i sin distriktspolitikk, hvor framkommelighet og vegbygging absolutt er et satsingsområde. Det betyr selvfølgelig ikke at Høyre vil avvise alle tanker om mulige redningsaksjoner i samfunn som blir sterkt råka av omstilling. Vi får vurdere disse situasjonene etter hvert. Jeg viser til at mindretallsframlegget om utflytting av statlige arbeidsplasser har fått vår støtte – riktignok med vår egen oppsang, men likevel. Det kan selvfølgelig være like spennende å dra med seg den filosofien, om vi skulle være så heldige at vi fikk kvittet oss med fylkeskommunen, at kanskje skulle det da bli en tørke på enkelte offentlige lokaliseringssteder som skulle være gjenstand for en spesiell vurdering, enten det skulle være i Finnmark eller i mitt eget hjemfylke.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Representanten Sverre J. Hoddevik og eg er begge frå Kyst-Noreg. Eg trur faktisk at med Høgre sin distriktspolitikk ville ein god del av kystkommunane overleva. Dei har stort sett klart seg sjølve. Men kva med jordbrukskommunane? Jordbruket betyr mykje både for fjordbygdene og for heile Austlandet. Etter mitt syn er det ingen tvil om at Høgre ville kaldkvela dei norske jordbruksområda med avvikling av selektiv næringsstøtte, som vert gjenteke fleire gonger i denne innstillinga. Korleis trur Høgre at bygdene ville sjå ut, og kor mange ville budd der med Høgre sin landbrukspolitikk – eller er det uinteressant for Høgre?

Sverre J. Hoddevik (H): Vi har over år sett en betydelig strukturendring i landbruket. Høyre tror nok at denne prosessen vil fortsette, delvis med vår medvirkning og også med andres medvirkning, naturligvis. Jeg vil ikke tro at bygdenes skjebne er endelig lagt knyttet til en fastlåst jordbruksstruktur. Hvis det var tilfellet, ville disse bygdesamfunnene sett annerledes ut allerede. Vi har gjennom tiår hatt en betydelig endring av sysselsettingen i landbruket, og mange bygdefolk har sett muligheten til å kombinere landbruk med annen næring, finne andre bein å stå på, og slik vil det faktisk være i framtida.

Vi har nok slått til lyd, iallfall i vårt program, for en videre endring av landbrukspolitikken, slik å forstå at vi vil gjøre landbruksoverføringene mindre produksjonsrettede, mer knyttet til arealstøtte og gå inn for mer lineære oppgjør i forhold til produksjon, om det er lov til å bruke et matematisk uttrykk. Det vil ikke være negativt etter vårt syn. Vi tror at dette er vel forenlig med en framtidsrettet, god politikk for landbruket. Storsamfunnet vil da betale for de produkter storsamfunnet etterspør, og så vil vi måtte åpne grensene for resten av verden. Vi lever i et globalt marked både når det gjelder fisk og kjøtt, og det er klart at vi innser at norske landbruksministre og statsministre vil komme i et evig dilemma ute i verden hvis de skal bli revet mellom å tilgodese markedsføring av norske fiskeprodukt og eventuelt proteksjonisme i forhold til norske landbruksprodukter.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): I ein omfattande merknad går Høgre til felts mot dei endringane som har skjedd når det gjeld oppdrettslova, og Sverre J. Hoddevik gjentek dette no i sitt innlegg. Lat meg berre understreka at Senterpartiet faktisk såg på dei endringane som skjedde, som ein stor siger. Tenk å få Arbeidarpartiet med på å avverja auksjonstanken, altså at det var dei som hadde mest midlar å koma med i ein auksjon, som skulle få nye konsesjonar!

Eg vil utfordra Høgre på to punkt. Det er litt merkeleg å lytta til ein representant frå Distrikts-Høgre som er så lite oppteken av at politikarar skal leggja til rette for arbeidsplassar i distrikta utover det å skaffa arbeidskraft.

Når det gjeld veginvesteringar, ligg det føre ein rapport, og det går òg fram av ein merknad i denne innstillinga som Høgre ikkje kunne slutta seg til, som viser at 69 pst. av samferdselsinvesteringane i tiårsperioden 1988-1998 gjekk til Oslo og ein køyreavstand på 45 minutt ut frå Oslo. Ser Høgre at det er naudsynt å vri veginvesteringane, altså ikkje berre auka dei, men vri dei slik at fleire område, ikkje minst Vestlandet, blir tilgodesett?

Så er Sverre Hoddevik oppteken av å avgrensa det offentlege sitt engasjement. Kva er det som gjer at Høgre ikkje ser samanhengen mellom at det offentlege, altså kommuane, legg til rette når det gjeld barnehage, musikkskule, ein god grunnskule osv. nettopp som eit pre for distriktskommunane, for å skaffa folk til ulike bedrifter?

Sverre J. Hoddevik (H): Det må bero på en grunnleggende misforståelse hvis det bildet blir skapt at Høyre ikke vil at det offentlige skal legge til rette for arbeidsplasser i distriktene. Det er bare tilnærmingsmåten som er forskjellig i forhold til de øvrige parti, nettopp gjennom det som vi sier i våre innlegg: Det er de generelle rammevilkårene som er absolutt avgjørende, med framkommelighet gjennom veibygging f.eks. Det er en tydeliggjøring og en synliggjøring av det offentliges rolle i tilretteleggingen for næringslivet. Om vi ikke drar hele leksa om skatter og avgifter og alt som herunder måtte nevnes, så er det åpenbart at dette er vi opptatt av.

Når det gjelder dette med veiinvesteringer, ser jeg at sentrum har plukket seg ut et tilfeldig år og bruker statistikken på det. Vi deltar ikke med så stor tyngde i akkurat den biten av debatten. Vi er klar over at hvis distriktsrepresentantene skal vinne sine veisaker på kjøttvekta, så vil vi komme til å tape. Vi er nødt til å føre en politikk der det partipolitisk blir gitt et løft for hele landet når det gjelder veibygging. Da vil alle få sine prosjekter i tur og orden, og det er vår tilnærming til denne delen av politikken.

Representanten Kleppa tok opp dette med oppdrett, og det er en viktig sak for oss. Nå ser jeg at Senterpartiet skal skyte seg inn under den redningsaksjonen at de har forhindret en stor ulykke, nemlig auksjonsprinsippet. I politikken fins det et uttrykk som heter å sparke inn åpne dører. Det tror jeg skulle passe rimelig bra her. For jeg har forstått det slik at det var ingen fare i denne situasjonen for at flertallet skulle gå for auksjon av oppdrettskonsesjoner. Så her kan det godt hende at Senterpartiet har gjort seg skyldig i en grunnleggende misforståelse om hvor det var bruk for deres krefter i denne sammenhengen. Jeg tror rettere det er budsjettavtalen som er svaret.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Torbjørn Andersen (Frp): Det fremstår for meg som klinkende klart at det etter hvert har blitt et ikke ubetydelig behov for et kraftig oppgjør med den rådende og ofte gammeldagse norske distriktspolitiske tenkningen. Først og fremst må vi komme bort fra å se på flytting og sentralisering innenfor landets grenser som et problem som igjen krever omfattende politiske og økonomiske tiltak for å forhindre at folk flytter på seg her i landet. For hva er egentlig galt når folk flytter rundt i landet? Er det et verdistandpunkt å være imot flytting? Vi må altså heller se på fordelene med en høy mobilitet i befolkningen, og vi må positivt møte de bosettingsendringer denne naturlige flyttingen fører med seg, i stedet for å bruke mye tid og store økonomiske ressurser på å motarbeide flytting og få folk til å bo der de bor.

De urealistiske distriktspolitiske mål og ambisjoner vi i dag styrer etter, der målet er å bevare det bestående på landet, må byttes ut med positivitet til vekst og forandring, uansett hvor denne veksten skjer – i by eller i bygd. Å måtte ha en egen politikk som skal forhindre utflytting og snu flyttestrømmen for å opprettholde en spredt bosettingsstruktur, er etter mitt syn et meningsløst og urealistisk mål som ikke lar seg styre politisk over tid, samme hva man gjør og samme hvor mye penger man bevilger til dette formålet. For selv verdens dyreste og mest ytterliggående distriktspolitikk, den norske, har altså ikke klart å demme opp for flyttestrømmen. Den har ikke klart å demme opp for flyttestrømmen til byene, selv om det å stoppe flyttestrømmen hele tiden nettopp har vært det sentrale distriktspolitiske målet i Norge. Og i dag bor altså tre av fire nordmenn i byer og tettsteder. Selv ikke landbrukspolitikken, redusert arbeidsgiveravgift og et inntektssystem som til de grader er innrettet til fordel for utkantkommunene, har altså kunnet forhindre at folketallet har sunket til dels dramatisk og vil fortsette å synke i årene som kommer, i flere utkantkommuner. Sentraliseringstrenden ruller altså videre for fullt, ganske upåvirket av den særnorske distriktspolitiske storsatsingen og alle slags støtte- og hjelpetiltak til utkantene.

Vil man få til noe rent politisk til fordel for distriktene, så burde man ty til helt andre virkemidler og helt andre grep enn det man har i dag, og bl.a. endre skatte- og avgiftspolitikken i Norge, og ikke minst endre synet på f.eks. eierskapet i bedriftene.

Dagens skattlegging av eiere som arbeider i egen bedrift, er så tyngende at vi får skattemotivert utselging av f.eks. mange distriktsbedrifter. Eierstrukturen drives altså dermed i retning av investorer uten den minste lokale tilknytning. Og jeg spør: Skal det få fortsette slik? Man burde altså endre skattepolitikken og eierskapssynet vesentlig for å beholde bedriftenes lokale tilknytning bedre, dersom man vil beholde bedriftene ute i Distrikts-Norge i en langt større grad enn det man er i stand til i dag. Man burde også redusere avstandsulempene i dette langstrakte landet, ved å senke alle transportrelaterte avgifter på gods- og persontransport og samtidig øke investeringene i et bedre veinett dramatisk. Man burde også åpne bygdene ved å fjerne odels- og konsesjonslovene, slik at nye mennesker med friskt pågangsmot og kapital kunne slippe til i det lukkede landbruket vi har i dag. Det burde selvsagt gjøres lettere for gründere og etablerere, og vi måtte også redusere lov- og forskriftsjungelen samt det enorme og kvelende skjemaveldet som mange møter når de skal etablere seg.

Vi må lette de generelle rammebetingelsene for næringslivet og først og fremst skape produktive og lønnsomme arbeidsplasser, ikke minst i distriktene. Det er feil å tro at distriktsarbeidsplassene kan baseres på utflytting av statlige arbeidsplasser og/eller en oversysselsetting i kommunal sektor – eller i landbruket for den saks skyld.

Etter mitt syn er norsk distriktspolitikk på helt feil spor. Jeg vet at det er mange i denne salen som er sterkt uenige med meg i dette synet, og som vil rose resultatene av norsk distriktspolitikk, men jeg velger altså ikke å se det på denne måten. Problemet er at flertallet nekter å forstå at distriktspolitikken er på et feil spor. En kjører dermed ufortrødent videre i det som jeg vil betegne som en helt gal retning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A): Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er, som en nå sikkert hørte, helt på kollisjonskurs når det gjelder virkemidler i distriktspolitikken. Der Arbeiderpartiet mener at det er verdifullt med levende bygder og regioner, mener Fremskrittspartiet at det er «mislykket, gammeldags og dyrt» – «ytterliggående» ble også nevnt – i hvert fall i forhold til å bruke økonomiske virkemidler i distriktspolitikken.

Fremskrittspartiet har ingen målsetting om, eller, som de selv skriver, «ser det ikke som et mål i seg selv for enhver pris å opprettholde bosettingen i perifere strøk av landet». I tillegg mener Fremskrittspartiet at distriktspolitikken er «ineffektiv, lite hensiktsmessig, for ressurskrevende og representerer en ufornuftig bruk både av menneskelige og økonomiske ressurser».

Det er ikke småtteri vi nettopp hørte. Jeg skal ikke gi noen omfattende karakteristikk av Fremskrittspartiets politikk på dette området, annet enn: Takk og pris for at Bygde-Norge ikke får kjenne Fremskrittspartiets politikk på kroppen!

Vi nekter ikke å se hvordan det er ute i Distrikts-Norge, tvert imot. Vi har bare noen andre og etter min vurdering mye bedre løsninger enn dem Fremskrittspartiet står for. Men jeg har likevel lyst til å spørre representanten Andersen: Hva mener Fremskrittspartiet er «perifere strøk»?

Torbjørn Andersen (Frp): Til det siste først: Det var et godt spørsmål. Jeg har undret meg litt over det og prøvd å finne en definisjon. Hva er egentlig «perifere strøk»? Kanskje er Norge et perifert strøk, men alt er relativt i en slik sammenheng. I europeisk målestokk er vel Norge kanskje en utkant. Men jeg vil se det ut fra de store byene vi har i Norge – om de finnes. Da er Tromsø i Nord-Norge ikke et perifert strøk, slik jeg velger å se det. Det er et rimelig sentralt strøk. Perifere strøk er vel mer små samfunn som har en viss avstand til et mer sentralisert strøk eller en by.

Det var et voldsomt angrep representanten Brørby rettet mot vår utmerkede distriktspolitikk – det vil jeg si. Det er klart at vi ser forskjellig på dette, det skulle bare mangle om vi ikke gjorde det. Men hvis en i dag ser på det distriktspolitiske hovedmålet som det lenge har vært styrt etter, beveger det seg stadig lenger bort fra virkeligheten. I mange, mange år har hovedmålsettingen vært å opprettholde bosettingsmønsteret i distriktene. Det er moderert noe den senere tid. Men til tross for den massive innsatsen som alle andre partier unntatt delvis Høyre og vi står for i denne salen, har den jo ikke lyktes. I de første månedene av Bondevik-regjeringens regjeringstid flyttet 7 000 eller 8 000 mennesker fra distriktene inn til sentrale strøk i dette landet. Dette var altså under partier som til de grader påstod at de førte en utmerket distriktspolitikk. Dette er tunge trender, og jeg tror at uansett hvilket ambisjonsnivå vi politikere har, uansett hvor mye politisk press vi utøver, og uansett hvor store økonomiske ressurser vi velger å sette inn, så lar de seg ikke stoppe. Dette er trender som markedet styrer selv.

Ivar Østberg (KrF): Folk har alltid flyttet i Norge. Og folk vil fortsette å flytte i Norge. Det har faktisk vært slik gjennom hele det forrige århundret at mindre enn 50 pst. av kvinnene forble i den kommunen de vokste opp i. Dette er ikke noe nytt.

Men vi er helt avhengige av en distriktspolitikk der vi først prøver å bremse flyttestrømmen, og så å snu den, fordi Norge trenger det. Norge trenger, som representanten Torbjørn Andersen sa, produktive og lønnsomme arbeidsplasser i distriktet, for det er der hoveddelen av verdiskapingen skal skje. Da må vi ikke som Fremskrittspartiet legge oss flate og si at sentraliseringen skjer uansett.

Det er ikke sant at det er de høye avgiftene og skattene som er faren i dette landet. Vi har som stortingsrepresentanter i dag alle fått tilsendt DNB Investors tidsskrift, og der uttaler professor ved Handelshögskolan i Stockholm, Jonas Ridderstråle:

«Hvis Oracle eller Sun skulle starte en virksomhet i Norge tror jeg ikke det avgjørende er skatter og avgifter, men at det finnes tilgang på kvalifisert arbeidskraft.»

Og videre:

«Den rette arbeidskraften kan virke som en motor og skape en mengde fremtidige inntektskilder.»

Dette er neppe i tråd med verken distriktspolitikken eller innvandringspolitikken til Fremskrittspartiet. Ser ikke Fremskrittspartiet at det er der hvor verdiene skapes, at vi må ha folket? Det er derfor det er viktig å ha en aktiv distriktspolitikk.

Torbjørn Andersen (Frp): Det var litt av en salve.

Selvsagt er jeg enig i det første, at folk skal få flytte fritt. Det har de gjort i mange år, som det ble vist til, og slik skal det fortsatt være. Men nå er det altså slik at skatter og avgifter har ganske stor innflytelse på bedriftsetableringen. Det er ingen tvil om at Norge lider under et stort problem – når det gjelder mangel på entreprenørskap, og når det gjelder mangel på nyskaping og etablering av nye bedrifter. Der ligger vi faktisk helt på bunnen.

40 pst. av teknologibedriftene i dette landet, som kanskje nettopp skulle være en bærebjelke for bedriftsetablering i distriktene, har nå flagget ut, og enda flere står for tur. Og hvorfor flagger de ut? De sier ganske enkelt at de tilbys bedre rammebetingelser, ikke minst skattemessig og avgiftsmessig, i andre land, og de vektlegger det med nærheten til markedet koblet opp mot høye norske transportkostnader; vi vet at avstandene er store i Norge.

Det er ingen tvil om at Fremskrittspartiet ser for mange feil med den rådende distriktspolitikken, derfor har vi en annen distriktspolitikk. Jeg har tro på at distriktene har de beste forutsetninger for å stå på egen ben. Men da må de få lov til selv å beholde mer av den verdiskapingen de står for, og frigjøres fra å få all den støtten og hjelpen som vi tror nesten har den effekten at det gjør vondt verre.

At vi trenger en egen distriktspolitikk, er egentlig et tegn på at noe er fundamentalt galt i Norge, med norsk næringspolitikk og norsk skattepolitikk. Fremskrittspartiet vil ha en politikk som styrker hele landet, og som ikke tar knekken på enkelte strøk slik at vi trenger disse omfattende støttetiltakene som vi ser i dag. Norsk skatte- og avgiftspolitikk er på avveie, og den straffer distriktene hardt. Så får representanten Østberg mene hva han vil om det.

Karin Andersen (SV): Det er i hvert fall én ting som er greit med denne replikkrunden og dette innlegget fra Fremskrittspartiet, og det er at vi foran valgkampen får vite at alle de lokaliseringssakene som Fremskrittspartiets lokale politikere tar opp og kjemper for, bare er bløff. Det er jo helt tydelig nå, når representanten Andersen sier at det ikke er noe problem at ting blir sentralisert, det gjør ingen ting, det er bare å sette i gang, man får flytte. Jeg har en hel bunke med eksempler der lokale representanter fra Fremskrittspartiet har stått fram og kjempet og sagt at det er kjempeviktig at akkurat den eller den funksjonen ligger akkurat der i distriktet, for det er så viktig for dem som bor der. Den siste saken nå gjelder Forsvaret, der det har vært en kamp fra kaserne til kaserne, for å si det slik, for hver eneste detalj, fordi det har vært så viktig. Det er greit å vite at dette bare er tøys og tull.

Så til oversysselsettingen i offentlig sektor, som representanten minner om. Det er nok slik at det kan gjøres noen endringer der når det gjelder folk som jobber i administrasjonen. Men hoveddelen av dem som jobber i offentlig sektor, jobber i barnehager, i skoler og ikke minst innen eldreomsorgen, med omsorg og pleie, og der trengs det mange tusen flere sysselsatte. Er det dette som er oversysselsettingen i offentlig sektor? Er det slik at Fremskrittspartiet synes at det er for mange som jobber med å pleie gamle og syke? Er ikke Fremskrittspartiet enig i at det faktisk trengs mange flere, og at de gamle og syke skal få lov til å bo der de vil, eller skal de også tvangsflyttes, rasjonaliseres og effektiviseres, slik at det kan bli innsparinger også på dem? Disse utgjør hovedtyngden av de ansatte i distriktskommunene. Det kommer av at demografien er slik at der bor det mange folk. Dette synes jeg at eldre mennesker i distriktene har krav på å få et svar på.

Presidenten: Presidenten minner om at ordet «bløff» ikke er et parlamentarisk uttrykk. Det samme gjelder begrepet «tøys og tull».

Torbjørn Andersen (Frp): Når det gjelder det som representanten Andersen innledningsvis viste til, er det en gal påstand. La meg ta et eksempel. Hvis utflytting av statlige arbeidsplasser skal være et distriktspolitisk grep, så er det greit for meg. Men det må være effektiviserende, det må være fornuftig, det må være praktisk, det kan ikke gjøres ut fra rent distriktspolitiske hensyn. Det er det som må være grunnlaget for å desentralisere statlige oppgaver ut til distriktene. Men er det fordelaktig, er jeg for det, men ikke som et rent distriktspolitisk virkemiddel alene, dersom det ikke er fornuftig.

Så til oversysselsettingen i offentlig sektor. Her har vi en veldig forskjellig politikk. Hvis vi tenker oss at offentlig sektor hadde tatt i bruk markedsrelaterte virkemidler, innført konkurranse på mange områder, ikke minst når det gjelder selve førstelinjetjenesten og velferdsproduksjonen – det var vel Sandbekk-utvalget som avgav en innstilling som departementet ikke likte å lese, for der stod det at man ved konkurranseutsetting oppnår en gevinst på fra 5 til 30 pst. – så er det ganske store gevinster å hente. En kan produsere det samme volumet velferdstjenester med kanskje færre ansatte hvis det gjøres på en mer effektiv måte. Det gjelder organisering, og det gjelder hvordan den enkelte arbeidstaker trives, og den personalpolitikken vedkommende blir utsatt for. Jeg mener det er riktig – og det står jeg for – at det er oversysselsetting i de fleste norske kommuner på grunn av at de lever i en skjermet monopolsituasjon, der de ikke blir utsatt for konkurranse. Dermed trenger de ikke å produsere tjenestene så effektivt som de hadde måttet dersom de hadde vært eksponert for konkurranse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg få ta opp det forslaget som står i innstillingen.

SV mener at folk skal få velge hvor de vil bo, men det er et samfunnsansvar å gjøre det mulig for dem å foreta det valget i full frihet. De store ulikhetene i levekår i Norge går ikke mellom by og land, de går mellom fattig og rik både i bygd og by. SV tror ikke at folk i hovedsak flytter fra bygda fordi det er så fælt og fattigslig og ille å bo der, men fordi de hver dag får tusen forskjellige signaler om at framtida finnes et annet sted, og at alt går så mye bedre i sentrale områder. Alle disse signalene som blir gitt, særlig til ungdommen, tror vi er med på å skape en forståelse av at på bygda nytter det ingenting.

Distriktspolitikken handler om å gi like gode utviklingsvilkår og framtidsmuligheter for hele landet. Da blir f.eks. et tiltak som bredbåndsatsing for hele landet viktig. Og hvis vi tenker oss en familie i etableringsfasen som skal finne et sted å bo: Hva ville de se etter? Hvilke kvaliteter ville de lete etter i tillegg til det å ha en jobb? Jeg tror at en familie ville lete etter et sted der de hadde barnehageplass til en pris de kunne overkomme, der skolen var god, framtidsrettet og mangfoldig, og ikke minst der det var et kultur- og fritidstilbud som var spennende og interessant. Jeg har ganske mye kontakt med ungdomsgenerasjonen, og de forteller meg når de flytter fra bygda, at de flytter ut – og de flytter ikke hjem igjen – fordi kulturtilbudene er dårlige.

I tidligere meldinger og debatter har jeg registrert at både sentrumspartiene og Arbeiderpartiet har vært mer opptatt av kultur som distriktsutvikler enn de er i denne omgangen, og jeg kunne tenke meg å utfordre dem litt til kanskje å si noe mer om ikke dette er en innfallsvinkel som er viktig for moderne mennesker, om ikke kultur- og opplevelsessiden i hverdagen er viktigere nå enn bare fokuseringen på arbeidsplasser.

SV mener at distriktspolitiske hensyn må inn i alle store beslutninger. Det har vært sagt i dag at man har brukt fryktelig mye ressurser på distriktspolitikk, og allikevel har flyttestrømmen gått den gale vegen. Ja, den har gjort det, i noen tilfeller fordi folk har hatt frie valg og har ønsket å flytte, men for en del kommer det av at man har tatt mange store beslutninger som har virket sentraliserende, og så har man brukt distriktspolitiske virkemidler for å prøve å bøte på skadene av den politikken man har ført på sektorene. Dette er en av grunnene til at SV er medforslagsstiller til et forslag der man skal få utredet de distriktspolitiske virkningene av vedtak før en vedtar dem, slik at en kjenner til konsekvensene av dem og eventuelt kan bremse, fatte andre vedtak eller få en oversikt over hvilke andre distriktspolitiske tiltak en må gå inn med for å rette opp skadene.

Vi tror at en må ta en fight med makttunge og pengesterke interesser. SV har aldri trodd at markedskreftene kan ordne opp med dette. Markedskreftene er sentraliserende i seg sjøl, så hvis man ønsker å ta hensyn til noe annet enn sentrum og dem som har flest penger, er man altså nødt til å bruke noen politiske virkemidler for å få det til. Ellers vil disse hensynene komme bakerst, og myndighetene blir nødt til å reparere skadene.

SV tar også til orde for å legge prinsippføringer for utdanning, spesielt IT-utdanning og IT-satsing i offentlig regi. Det er også sentrumspartiene med på. Vi mener at denne satsingen må bli tung, og den må bli desentralisert i sitt vesen. Det er umulig å skvise slike nye satsinger inn på de sylslanke høgskolebudsjettene som man nå har, og det kan heller ikke avspises med forskningsmidler på linje med det som er norsk offentlig standard i dag. Hvis vi sier at utdanning, forskning, informasjon og teknologi skal være framtida, må vi altså gjøre det skikkelig. Det nytter ikke med noe pusleri. Hvis det skal være distriktsutvikleren, må vi sørge for at denne satsingen kommer først i distriktene.

De viktigste ressursene i distriktene er mennesker. Da blir befolkningsnedgang et stort problem, og kompetanseheving og kultur desto viktigere. Utdanning er det viktigste strategiske virkemiddel både for dem som vil gi enkeltmennesket mer makt og styring over sitt eget liv, og for dem som vil gi ulike deler av landet mer makt over sin framtid.

Det har vært sagt mye om utdanning. SV mener at utdanning er noe av det viktigste vi kan satse på, og da betyr de kommunale budsjettene mye. Slik som underskuddene nå er i kommunesektoren, er det ikke mulig for kommunene å satse nok på skolen til at den skal kunne bli god nok og gi barn og ungdom nok opplevelser av at de får skikkelige tilbud også i utkanten. Det var også noe av det jeg tok opp i stad da det dreide seg om kultur. Dette dreier seg også om å gi ungdom og barn opplevelser av å være med på spennende og utviklende ting og et minne om en oppvekst som var spennende og rik, noe man kunne tenke seg å flytte tilbake til og la sine barn få en del av. Slik sett har en kultursatsing et langsiktig og bredt perspektiv.

Så foreslår SV at fylker og fylkeskommuner sjøl skal få lov til å bestemme hva de distriktspolitiske midlene skal brukes til. Det er vi alene om, og det forundrer meg veldig, for det går jo nettopp på at man i distriktene sjøl vet hvor skoen trykker, hvor man har behov for en ekstra innsats. Vi mener at hvis man ønsker å bruke distriktspolitiske midler også til primæroppgavene, skal det være muligheter til det, for man må sjøl kunne få bestemme hva som er mest hensiktsmessig.

SV la i SND-debatten på fredag fram forslag om at SNDs rammer for tilskudd og risikolån bør økes. SND har i årsrapportene i hvert fall siden 1997 pekt på at det er svært mange bedrifter som ikke kommer i gang, fordi det ikke er tilskudd nok, og fordi rammen for risikolån er for liten. Senest har jo risikolånepotten blitt økt gjennom ulike forslag fra Regjeringen i ettertid, etter at budsjettet er lagt.

SV ser det som svært viktig å hjelpe de bedriftene og de gründerne som har en idé, til å kunne få etablere seg. Derfor ser vi det som helt uhensiktsmessig at rammene på disse områdene skal være så små at man må si nei til gode prosjekter, og det står helt entydig i SNDs årsrapporter at det er gode prosjekter som har livets rett, som ikke kommer opp og stå fordi man mangler nok risikovillig kapital. Da er SV mer villig til å bruke ganske mye mer penger der, og så er SV innstilt på at når bedrifter går godt, bør de være med og dra lasset. Det er riktig at samfunnet da skal være med og høste av den gevinsten de får.

Så skal jeg gå inn på et tema som kanskje kommer veldig i bakleksa når vi diskuterer distriktspolitikk, og det er innlandet. Distriktspolitikk blir veldig ofte bare kyst og mye Nord-Norge, og det er riktig, for det er mange problemer der. Men innlandet har på en annen måte ikke fått den samme plassen – og kan ikke få det heller – fordi det der ikke er så mye fiskeri og heller ikke så mye havbruk, og olje og gass ligger også i havet. Men innlandet har mange ressurser. Når det gjelder landbruk, har flere vært inne på at det er viktig at landbruket får levekår som gjør at innlandet kan bestå. Men innlandet har også en viktig ressurs som heter bioenergi. Bioenergi er miljøvennlig energi, og vi trenger mer miljøvennlig energi. Derfor kan innlandet bidra med noe positivt i forhold til å utvikle det. Det vil gi arbeidsplasser i innlandet, men ikke minst vil innlandet få mulighet til å være en del av det å utvikle en moderne energi som er miljøvennlig og framtidsrettet. Slik sett ville jeg håpet at flere kunne vært med og støttet forslaget som går på å få fram prosjekter når det gjelder dette, fordi dette kan bli en viktig distriktsutvikler for en innlandsnæring som på den måten kunne få lov til å være en del av en moderne teknologi som er under full utvikling, som ikke bare vil komme distriktene til gode, men også miljøet.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Einar Johansen (A): Av innstillingen kan man etter min mening se at SV har en litt romantisk forestilling når det gjelder deler av fiskeripolitikken. Jeg var i mitt innlegg inne på en del av det. Jeg vil benytte muligheten til å si litt mer om det og rette et par spørsmål til SV.

Fritt fiske for båter under 15 meter med passive redskaper, mener SV. Det er nesten så man kunne være fristet til å si at SV har en forestilling når det gjelder norsk fiskerinæring om at smått er godt. Men slik er ikke virkeligheten.

Mitt første spørsmål til SV er: Hvordan kan vi i praksis få til et fritt fiske for båter under 15 meter med passive redskaper, uten at man overskrider totalkvotene?

Det andre spørsmålet er: Skal alle båter over 15 meter avgi ressurser til de som er under 15 meter, slik at de kan fiske fritt, eller har SV en trylleformel som skaffer nok råstoff til alle, uten at man overskrider de fastsatte internasjonale kvoteavtaler?

Karin Andersen (SV): SV har ikke større kvoter enn andre partier – jeg ville si snarere tvert imot. SV ønsker at man skal bygge ned fabrikktrålerflåten. Det har vi også skrevet, men det sa ikke representanten fra Arbeiderpartiet noe om.

Vi ønsker en omfordeling fra fabrikktrålerflåten til kystflåten. Fabrikktrålerflåten tar fisken lenge før den kommer inn til land. Hvis man kunne avvente og la mer av bestandene få lov til å vokse opp og komme nærmere land før de høstes, ville det være nok både til fritt fiske for båtene under 15 meter og til dem over 15 meter. Det er slik at det er behov for en stabil råstofftilgang til fiskeindustrien, og det er vanskelig for båter under 15 meter å sørge for dette. Derfor trengs det også noen større båter i kystfiskeflåten, som kan sikre det. Da må man – hvis dette skal bli en realitet – også overholde sine leveringsbetingelser.

SV ser at det trengs både små og større kystfiskefartøyer. Det er altså i kvotene til fabrikktrålerflåten SV vil kutte. Det er fullt mulig å høste mer hvis man sørger for at de som nå soper havet tomt, får ta mindre. Da blir det plass til både de litt større kystfiskebåtene og de under 15 meter. Og det er en realitet at svært mange av disse små båtene kunne få en bra inntekt hvis de fikk muligheter til å høste noe mer. Det kunne også være en hjelp for lokalsamfunn som nå sliter, at man la seg på en linje der man ville sørge for at disse ressursene også kom lokalsamfunnene bedre til gode. Det kunne man gjøre ved å satse på kystfiskeflåten og ikke på fabrikktrålerflåten.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det går fram både av representanten Andersen sitt innlegg og av innstillinga at SV i all hovudsak står saman med både Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet i merknader og forslag. Dei store skiljelinjene går mellom Arbeidarpartiet, med støtte frå Framstegspartiet og Høgre, på den eine sida, og Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV på den andre sida – heldigvis med nokre fleirtal på tvers av desse konstellasjonane.

Så utfordra Karin Andersen – etter det eg forstår – både Arbeidarpartiet og sentrumspartia med omsyn til kva kultur har å seia for distrikta. Den stafetten vil eg gjerne senda vidare. Eg synest det er svært viktig at ho understreka kultur både som ein fordel og som ei moglegheit til fleire arbeidsplassar i mange distrikt og til større eigenopplevingar. Senterpartiet og SV står i innstillinga saman om alt som heiter kultur, unnateke ei varsling som gjeld kva SV konkret vil satsa på i den neste perioden. Den kan eg òg kvittera ut med å seia at for Senterpartiet sin del har vi programfesta 1 milliard kr meir til kultur i løpet av dei neste fire åra.

Så er det eitt punkt der eg har behov for ei oppklaring. Alle desse tre partia er opptekne av ungdom som eit eige satsingsområde, på same måten som Regjeringa er det. Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti strekar under behovet for ei oversikt over kva for arbeidsplassar som finst. Vi ber Regjeringa vurdera å oppretta ein nasjonal kompetansedatabase for distriktsungdom, til gjensidig nytte både for ungdommen, bedriftene og næringslivet. Den merknaden fann ikkje SV grunn til å vera med på. Var det ei forgløyming?

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV): Nei, det var ingen forglemmelse. Grunnen til at SV ikke har vært med på den merknaden – på samme måten som vi ikke er med på forslag og merknader når det dreier seg om positivitetsagenter – er ikke at vi mener at dette ikke er gode tiltak, men at vi har den innstillinga at vi ønsker at kommuner og fylkeskommuner skal få sine distriktspolitikkpenger i samlepotter, og at de sjøl skal kunne få lov til å velge hvordan de vil bruke pengene. Slik sett synes vi at dette er gode ideer, men vi synes ikke det er riktig at Stortinget skal sitte og bestemme så detaljert hva det er man skal drive med. Hvis man ut fra lokalt behov ønsker eventuelt å opprette en nasjonal database, ønsker vi at de skal få frihet til å kunne bruke pengene sine til dette, sjøl om jeg tror at det kanskje ikke er det mest hensiktsmessige. Jeg tror kanskje at regionale databaser er enklere å ha oversikt over og enklere å lage litt lokal profil på, slik at man kan profilere hva som er de ulike landsdeler eller regioners fortrinn når man ønsker å selge seg som et godt bosted og arbeidssted for ungdom.

Grunnen til at vi ikke er med på den merknaden og heller ikke med på forslaget om positivitetsagenter, er rett og slett at vi ønsker å gi lokal frihet når det gjelder de distriktspolitiske midlene som blir gitt. Distriktene skal sjøl få lov til å velge hvilke tiltak de vil bruke pengene på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Leif Helge Kongshaug (V): Det er mange ord og mange skiftende politiske konstellasjoner i denne innstillingen. Venstre er ikke representert i kommunalkomiteen. Jeg skal ikke gå dypt inn i alle merknadene, men plassere Venstre på noen av de viktigste områdene i distrikts- og regionalpolitikken.

Det helt store politiske skillet i denne saken går åpenbart mellom Fremskrittspartiet og de øvrige partiene. Fremskrittspartiet synes sentralisering er positivt og bør oppmuntres, og vil avvikle det meste som kan kalles distriktspolitikk. Dette ville ha vært dramatisk for landet, og jeg tror de fleste skal prise seg lykkelig for at dette ikke blir en aktuell politikk.

I neste runde har vi Fremskrittspartiet og Høyre som det nest mest ytterliggående alternativ, med sin relativt ensidige vekt på samferdsel og næringslivets rammebetingelser. Venstre er enig i betydningen av dette, men mener det er helt nødvendig med en mer ambisiøs og aktiv politikk for å sikre at mennesker og ressurser blir tatt vare på i hele landet. Det er positivt at Høyre i alle fall er med på en del merknader i den retningen.

Venstre kan slutte seg til de merknadene hvor Kristelig Folkeparti går sammen med de to høyrepartiene, som understreker betydningen av et lønnsomt næringsliv i alle deler av landet. Det er positivt at Høyre er med på merknaden som understreker SNDs og SIVAs betydning som fødselshjelpere og støttespillere for gode prosjekter som ellers ikke ville komme i gang. Det er et faktum at mangel på privat kapital ofte er et problem, og at lønnsomme prosjekter trenger drahjelp fra det offentlige virkemiddelapparatet. Det er jo ikke slik at det offentlige subsidierer ulønnsomme aktiviteter i stor skala, slik distriktsdebatten ofte kan gi inntrykk av.

Venstre er enig i den smule skepsis som det gis uttrykk for overfor Regjeringens vektlegging av regionale sentra. Vekstsenterpolitikken har i årtier vært en måte å drive sentralisering på. Sterke regionsentre kan ikke operere uten et aktivt og levedyktig omland.

I likhet med de andre sentrumspartiene er Venstre på vakt mot sentraliseringseffekten i den fornyelse av offentlig sektor som Regjeringen gjennomfører. Omstilling og effektivisering er helt nødvendig, men det er urovekkende at dette i så stor grad går ut over de ytre ledd, og ikke i samme grad ut over det sentrale byråkratiet. Brukerne skal stå i sentrum. Det dreier seg ikke bare om å strømlinjeforme systemene.

Venstre ser positivt på mindretallsmerknader om kollektivtrafikk, kultur, kommunal frihet og kommuneøkonomi, såkornfond framfor statlig investeringsfond, aktiv bypolitikk – for å ta noen spredte eksempler. Det samme gjelder merknaden fra Høyre og Kristelig Folkeparti om arbeidskraftproblemet. Jeg må si det undrer meg at alvoret i denne utfordringen ikke har sunket dypere inn i komiteen. Uten økt arbeidsinnvandring vil Distrikts-Norge blø – kanskje ikke bare blø, men forblø.

Regjeringens mål om å vri tiltak fra enkeltbedrifter og næringer til utviklingsmiljøer kan være positivt, men det er likevel grunn til å advare mot for rigide regler ut fra i og for seg gode mål. Distrikts-Norge har sett mye «prosjektmakeri», der søkere og søknader må tilpasses kriterier som ikke alltid stemmer med behovene og den mest effektive bruk. Støttemidler må settes inn der de best kan gi resultater.

Blant de mange alliansene i innstillingen har vi Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Disse medlemmer har et felles ønske om å tilbakeføre en andel av selskapsskatten til kommunene. Venstre minner om de tilfeldige utslag som kom av at bedrifter og konserners administrasjonssted avgjorde kommuneskattens adresse. Det er viktig med et incitament til en aktiv næringspolitikk overfor kommunene. Reglene må derfor endres før selskapsskatten igjen tilbakeføres til kommunene etter det gamle systemet.

Venstre er glad for at det fortsatt er et stort flertall i denne sal for å bidra til positiv utvikling og ressursutnyttelse i alle deler av landet. I saker som kommuneøkonomi, landbruks- og fiskeripolitikk, synet på et folkevalgt, regionalt nivå m.m., vil Venstre i hovedsak kunne slutte seg til merknadene som omfatter sentrumspartiene og Arbeiderpartiet.

Til slutt om de framlagte forslagene: Venstre vil støtte mindretallsforslagene nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 6. Vi vil stemme imot forslag nr. 7, og for øvrig stemmer Venstre for innstillingens tre punkter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (Frp): Dette er vel ikke egentlig en replikk jeg hadde tenkt å ta, men etter den grusomme salven som ble avfyrt fra Venstre-representanten til Fremskrittspartiet, var det umulig ikke å komme med et tilsvar.

Det ble sagt at skillet når det gjelder distriktspolitikk, går mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene. Ja, det kan godt være. Men det er jo slik at hvis vi ser på den rådende politikken, vil jeg påstå at ingen distriktspolitiske målsettinger er oppnådd fullt ut. Det kan representanten neppe si imot. Når det gjelder forholdet mellom innsats, ambisjonsnivå, målsetting og oppnådde resultater, har dagens distriktspolitikk ikke innfridd målene. Flyttestrømmen er fortsatt stor, og vi ser at distriktspartiene stadig blir mer marginalisert. De som skal målbære distriktenes fortreffelighet, treffer tydeligvis ikke så mange velgere lenger.

Når det gjelder sentraliseringstrenden og den beskrivelsen som jeg prøvde å gi i mitt hovedinnlegg, mener jeg fortsatt at den er ganske dekkende for virkelighetsbildet av norske distrikter og den situasjonen de i dag befinner seg i, og jeg mener faktisk at det neppe er behov for en egen politikk for distriktene. Hvis distriktene utnytter f.eks. sitt lokale ressursgrunnlag, har de vel bedre sjanse enn byene til å klare seg på en ypperlig måte. Det å gi distriktene krykker gjør bare vondt verre. Å gjøre noen avhengig av velmenende støttetiltak vil i det lange løp vise seg å være en dårlig løsning dersom man virkelig ønsker å hjelpe noen. Å klare å stå på egne ben, er faktisk det beste. Det gjelder også norske distrikter.

Leif Helge Kongshaug (V): Min påstand er fortsatt at Fremskrittspartiet har et altfor enkelt syn på det som har med distriktspolitikk å gjøre. Vi må ikke glemme at Norges land er 200 mil langt, at det er store avstander, og at det er behov for særskilte tiltak. Når distriktspolitikk ikke har vært temaet i de siste årene, skyldes det at det er enkeltsaker som har gått mye på enkeltpersoners ve og vel, og, nær sagt, egoisme som har kommet i fokus. Distriktspolitikk har faktisk vært sand i maskineriet i lengre tid, og den som har snakket distriktspolitikk, har lett blitt sett på både som gammeldags og kanskje tilnærmet et fossil. Jeg håper at distriktspolitikk blir et tema i den kommende valgkampen.

At Fremskrittspartiet i sin politikk ikke ser at landsdelene er forskjellige, fikk vi et tydelig eksempel på da det var debatt om fraktutjevning i Odelstinget i desember 1998. Da sa Fremskrittspartiets medlemmer i innstillingen:

«Disse medlemmer legger til grunn at lovforslaget må ha sin bakgrunn i at regjeringen mener at det ikke er bra at fraktkostnader skal være en del av bensin- og autodieselprisen.»

Hvorfor det stiller seg annerledes med drivstoff enn med skotøy og slips, fremgår ikke av innstillingen. Når vi får slike merknader som dette, synes det å fortelle nok om et partis distriktspolitikk.

Karin Andersen (SV): Det eneste forslaget Venstre valgte ikke å slutte seg til, var forslag nr. 7, fra SV. Det forslaget burde etter det jeg forstår, være et forslag som var fullt og helt etter Venstres hjerte. Det dreier seg nemlig om å gi full frihet til lokalsamfunn og regioner til sjøl å bestemme hvordan de skal kunne bruke sine distriktspolitiske virkemidler. Venstre har ved mange anledninger tatt sterkt til orde for desentralisering av makt, og for at man ikke fra sentralt hold skal overstyre lokalsamfunn i lokalpolitikken. Her hadde altså SV tenkt å gjøre virkelighet av et slikt prinsipp, og så signaliserer Venstre at de går imot.

Hvorfor stoler ikke Venstre på at det er kommunestyrene og fylkestingene som er de som er best skikket til å bestemme hvor de distriktspolitiske tiltakene skal settes inn? Er det slik at de mener at det er Stortinget som skal sitte her og finsikte på den måten vi gjør nå? Hadde det ikke vært bedre at den satsingen som skulle komme, kunne få komme ut fra lokale behov og prioriteringer?

Og så et spørsmål når det gjelder SND. SND har i mange år måttet avslå støtte til mange prosjekter fordi rammene har vært for knappe. Det har vært prosjekter med stor risiko, men med stort potensial. SND har altså ikke hatt nok penger til å yte støtte til dette. Det som har stått i SNDs årsmeldinger de siste årene, er at dette faktisk har vært prosjekter som burde ha fått støtte, fordi de hadde kommet til å skaffe mange nye bedrifter og arbeidsplasser framover. Er Venstre enig med SV i at det er behov for å øke rammene til SND når det gjelder tilskudd til bedrifter og når det gjelder risikokapital, slik at SND ikke må legge gode prosjekter i skuffen?

Leif Helge Kongshaug (V): Jeg synes representanten Karin Andersen snakket god Venstre-politikk i innledningen, om å overlate mest mulig til de lokale folkevalgte når det gjelder det å avgjøre og ta de beslutningene som angår deres innbyggere. Nå ligger det et forslag, nr. 7, fra SV i innstillingen. Jeg synes at det går noe langt i denne situasjonen. Jeg tror det er behov for en modningsprosess her. Det står faktisk i forslaget:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at hoveddelen av de distriktspolitiske virkemidlene legges inn i bevilgningsrammer som i sin helhet disponeres av kommuner og fylkeskommuner…»

Dette er et temmelig langt steg også i forhold til den meldingen som vi nettopp behandlet, SND-meldingen, der vi tok viktige steg i retning av mer beslutningsmyndighet til regionene, bl.a. ved at de regionale styrene skal få beslutningsmyndighet. Jeg synes at dette forslaget går noe langt med det samme, men Venstre deler intensjonen og tanken bak i denne sammenhengen.

Når det gjelder SND og størrelsen på rammene, er det klart at det ved ulike budsjettprosesser har vært smertelig å se at SNDs bevilgninger har blitt skåret ned, når vi vet om alle de søknadene rundt om til gode prosjekter som ville ha ført til mange framtidige arbeidsplasser i distriktene, men som ikke har fått midler og ikke har fått den fødselshjelpen som er nødvendig. Men det har vært andre overordnede hensyn å ta i budsjettsammenheng, og så har det blitt en slik pakke. Men hvis situasjonen er slik ut fra overordnede hensyn, vil Venstre absolutt være med både å prioritere tilskuddsmidler og risikokapital, som da fortrinnsvis går til de regionale beslutningsorganene.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg synes det blir litt urettferdig når representanten Kongshaug viser til at Fremskrittspartiet var imot fraktutjevningstilskuddet i sin tid. Det er jo ganske marginalt i forhold til de store avstandskostnadene det er snakk om når det gjelder avgift på drivstoff. Fremskrittspartiet vil derimot senke avgiftene langt mer enn de 15–20 ørene pr. liter som dette fraktutjevningstilskuddet måtte beløpe seg til. Så er det jo slik at Venstre er et av de partiene som faktisk vil ha de høyeste bil-, drivstoff-, bensin- og dieselavgiftene i dette landet. Og hva da med distriktene? Er det helt ubetydelig for distriktene at vi har avgifter på drivstoff desidert i verdenstoppen, samtidig som vi er et langstrakt land og har dårlige veier? Dette er altså Venstres politikk. Venstres gave til distriktene er å gi dem den høyeste bensinprisen som tenkes kan – eller er det ikke slik?

Leif Helge Kongshaug (V): Svaret er: Det er ikke slik. Venstre vil ikke gå inn for de høyeste bensinavgiftene som tenkes kan. Vi må ha et realistisk alternativ til behovet for bil i Distrikts-Norge, men vi må også greie å se at bilen i mange områder er et problem og fører til at man må gjøre betydelige investeringer for i det hele tatt å få dette til å fungere. På lang sikt må det være slik at en må betale en del i et av verdens rikeste land for det som over tid vil forurense og være til sjenanse for oss alle sammen og framtidige generasjoner.

Vi må også greie å ha et differensiert syn på bil og bilbruk, og erkjenne at det i byer og tettsteder, der vi har gode kollektivtilbud – og det må være en målsetting å få dem enda bedre – skal det koste å kjøre bil, mens det i distriktene faktisk bør være billigere å kjøre bil. Og da kommer nettopp fraktutjevningsordningene inn i bildet for å bøte på det.

Det er heller ikke tilfellet at Venstre går inn for at det skal være dårlige veier i distriktene. Vi prøver etter beste evne å få vridd bevilgningene slik at det nettopp er distriktene som blir tilgodesett når det gjelder veier. Det så vi sist da vi reviderte budsjettet, der det bl.a. ble avsatt 70 mill. kr til rassikring. Rassikringen gjøres i distriktene, ikke i byene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg er veldig glad for at det er så brei oppslutning i Stortinget om hovedlinjene i distrikts- og regionalpolitikken. Vi har fått til mye på dette politikkområdet, selv om det selvfølgelig fortsatt er store utfordringer.

Selv om vi verken vil eller kan dirigere hvor folk flytter, mener vi at det er viktig å satse på flere attraktive steder i distriktene hvor folk ønsker å bosette seg, istedenfor at så mange flytter til storbyene. Da trenger vi robuste samfunn som har likeverdige levekår for både kvinner og menn i ulike faser av livet. Hvis ikke kvinner og ungdom er villig til å satse på distriktene, har ikke distriktene noen framtid. Det er stor vilje til å satse på ungdom rundt om i landet, men her er det viktig å unngå at satsingen bare blir «prat og fine ord». Behovet for uformelle møteplasser er ett av de temaene som har vært hyppigst nevnt når vi har deltatt på konferanser for ungdom rundt omkring i Norge. Da trengs det penger, men også at ungdommen selv får legge premissene for utforminga av de uformelle møteplassene. Det er også økt forståelse i lokalsamfunnene for at det er viktig å tilrettelegge både for kvinners og menns etterspørsel etter arbeid, service og fritidstilbud. Men vi har fremdeles et stykke igjen for å sikre at kvinner i like stor grad som menn nyter godt av de virkemidlene som stilles til rådighet i distrikts- og regionalpolitikken. Dette vil jeg følge opp.

Jeg er stolt av den vellykkede utkantsatsinga, som tidligere statsråd Opseth introduserte. Regjeringa vil videreføre utkantsatsinga i en egen småsamfunnssatsing rettet mot de kommunene som har stor nedgang i folketallet og stor avstand til sentra. Det viktige arbeidet med å utvikle offentlige servicekontor for å sikre velferds- og tjenestetilbud vil også bli videreført.

Jeg har registrert at Regjeringa fra enkelte hold, kanskje spesielt fra Senterpartiet, kritiseres for å tale med to tunger i distrikts- og regionalpolitikken ved at Regjeringa ønsker både å satse på sterke regioner og opprettholde bosettingsstrukturen i hele landet. Selv avisen Nationen forstår ikke den motstanden Arbeiderpartiet møter med hensyn til å satse på bygdebyer. På lederplass fredag 8. juni framhever Nationen betydningen av bygdebyenes rolle for distrikter som ikke bare vil stoppe, men snu flyttestrømmen. Mitt standpunkt er at uten «sterke» bygdebyer som kan tilby attraktive arbeidsplasser, servicetilbud og ikke minst kulturtilbud både til egen befolkning og til omlandet, inkludert utkantkommunene, vil utkantene virkelig komme i en vanskelig situasjon. Jeg mener at bygdebyene er avgjørende for å greie å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og er helt nødvendig for å bremse befolkningsveksten i storbyene. Regjeringas regionsatsing og småsamfunnssatsing supplerer hverandre, og er ikke i motsetning til hverandre.

Vi vet at arbeidsplasser fortsatt betyr mest for valg av bosted. Derfor har vi satt i gang et systematisk arbeid med å desentralisere statlige oppgaver og funksjoner. Her kan vi allerede vise til resultater. Dessuten vil vi fortsatt ha en aktiv innsats for å utvikle et framtidsrettet og konkurransedyktig næringsliv i distriktene. I den sammenheng er næringshagene vellykkede eksempler. Samtidig ser vi at folk vil ha mer enn bare arbeid. Derfor er det viktig at vi får til et godt samarbeid mellom private, frivillige og offentlige aktører om statlig lokalisering, næringsutvikling, infrastruktur, utdanning, barnehager, boliger, kultur osv. I dette utviklingsarbeidet ønsker Regjeringa å stimulere til felles innsats for regional utvikling, og samtidig delegere makt og myndighet til det lokale og regionale nivå, for det er disse aktørene som best vet hvor skoen trykker.

Til sist – men ikke minst viktig – vil jeg spesielt framheve betydningen av kultur, holdninger og verdier for både bosetting og levekår i distriktene. Lokalsamfunnene må framstå som så attraktive at folk både velger å flytte dit og også blir boende der. Det stiller store krav til lokalsamfunnets evne til å være åpen, til å inkludere dem som vil flytte dit – uansett hvilken bakgrunn de har og hvor de kommer fra – og samtidig gi dem like muligheter og rettigheter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser, for vi trenger dem alle sammen. Kvinner og menn, barn og unge og alle i alle aldre må få komme fram med sine meninger og oppfatninger. Det gjelder å få til en holdning, at det å være forskjellig er noe positivt og kan tilføre lokalsamfunnene noe som er veldig verdifullt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Framtidsforskarane seier at fleirtalet av framtidas bedrifter, dei vi skal jobba i om 20 år, enno ikkje er skapte. Men vi veit at mange av desse nye bedriftene vil koma i havbruka langs kysten, og alt no står 20 pst. av befolkninga – dei som bur langs kysten – for 40 pst. av eksportinntektene til Noreg.

Så er det slik at eit viktig rammevilkår, vegstandarden, er for dårleg ut til mange lokaliseringar som er gode for havbruk. Ein kan ikkje flytta merdane til vegen, det er vegen som må byggjast til merdane. Kristeleg Folkeparti trur at fylka ville ha prioritert eige næringsliv dersom fylkespolitikarane gjennom oppgavefordeling fekk styringsrett over vegmidlar, men her held Arbeidarpartiet fast på vegsjefen som «konge på neset». Det er frustrerande når fiskeprodukt må omlastast fordi vegen manglar akseltrykk. Og det er molboaktig å køyra tusenvis av vognlass over Langfjella til Østfold for å nå kontinentet. Langt er det, dyrt er det, miljøfiendtleg er det, og kvalitetsøydeleggjande er det.

Kva vil Arbeidarpartiet og Regjeringa gjera for å byggja ein kyststamveg som kan ta imot det maritime eventyret dei neste 20 åra?

Statsråd Sylvia Brustad: Det er ingen tvil om at det ligger et enormt potensial for utvikling, arbeidsplasser og bosetting i det som dreier seg om havbruk i vid forstand. Det gjelder spesielt i Nord-Norge, men det gjelder også på deler av Vestlandet, og det bør vi evne å utnytte slik at vi faktisk får til arbeidsplasser i et område hvor jeg tror det er uante muligheter, og det er mye av det vi ennå ikke har greid å ta i bruk.

I den sammenhengen er det selvfølgelig også viktig, som representanten Apelthun Sæle var inne på, det som dreier seg om samferdsel i vid forstand. Nå er jo ikke debatten i dag om nasjonal transportplan, den har vi hatt en brei debatt om her i Stortinget for kort tid sia, og der ble det nettopp lagt vekt på å binde sammen arbeidsmarkedsregioner og utvikle det vi kan kaller transportkorridorer, der transport på veg, bane og sjø skulle ses i en sammenheng. Og her legger selvfølgelig også Regjeringa stor vekt på å utvikle knutepunkter i tilknytning til ulik transportinfrastruktur. Og det er ingen tvil om at god tilgang til hovedtransportårer er viktig for næringslivet i distriktene, og det gjelder selvfølgelig også i forhold til fiskeindustrien.

Når det så gjelder spørsmålet om hva fylkene skal ha ansvaret for i framtida, osv., får vi rikelig anledning til å diskutere det mer i detalj kommende torsdag. Jeg vil komme nærmere tilbake til våre argumenter for hvorfor vi mener det er riktig å gjøre det på den måten vi har anbefalt, og som jeg oppfatter at også et flertall i Stortinget, i hvert fall i innstillingen, så langt har sluttet seg til.

Sverre J. Hoddevik (H): Høyre og Arbeiderpartiet skiller lag i synet på det offentliges og det privates relative størrelse i framtidssamfunnet. Som vi har vært inne på tidligere, har fylkeskommunen blitt hovedaktøren i den storstilte offentlige dugnaden, og i innstillinga snakkes det om et større regionalt rom for utviklingsprosessene. Det er også slik at mange av oss har merket taktforskjellen mellom det private næringsliv og det offentlige i disse tidligere forsøkte dugnadene innen virkemiddelapparatet.

Spørsmålet er i grunnen: Hva skal til for at Arbeiderpartiet revurderer sin rolletildeling til fylkeskommunen i forhold til disse rollene, og eventuelt oppgjøret på helsesektoren, som i alle fall Arbeiderpartiet har sluttet seg til? Ser Arbeiderpartiet konfliktroller mellom fylkeskommunen og SND f.eks., eller konfliktflater mot det private?

Siden det nå er blitt så legitimt å snakke om fisk i distriktspolitikken, ikke minst oppdrett, så la meg vende tilbake til disse mange tjueårige scenarier, der ett av dem er at verdiskapinga når det gjelder fisk og oppdrett, skal stige fra 30 milliarder kr til – la oss si – 230 milliarder kr i dette perspektivet. Ser statsråden at disse rammebetingelsene som oppdrett har fått i nær fortid, kan torpedere denne framtidsdrømmen? Og hvis svaret på disse grensesettende betingelsene er lakseavtalen med EU, har da Arbeiderpartiet et spenstig forslag i forhold til andre oppdrettsarter, som hvit fisk og ørret, som angivelig ikke er rammet av disse bestemmelsene?

Statsråd Sylvia Brustad: Representanten Hoddevik hadde mange spørsmål, så jeg må beklage hvis jeg ikke rekker å svare på alt som det ble spurt om. Men for å ta det første først: Det som dreier seg om fylkeskommunen og den rollen som fylkeskommunen forhåpentligvis blir tillagt etter behandlinga her på torsdag, og også i forlengelsen av den debatten vi har her i dag, mener jeg er helt riktig. Jeg mener det er veldig viktig at vi greier å delegere mer makt til kommunene og fylkeskommunene. Det gjelder også rådigheten over en del av de virkemidler vi stiller til disposisjon, ikke minst innenfor distrikts- og regionalpolitikken. Regjeringa startet allerede for inneværende år med å gi fra seg en del tilskuddsordninger, for å si det på den måten, til fylkeskommunene, fordi vi mener at de er nærmere der folk bor, og er bedre i stand til det, enn at vi skal sitte og detaljstyre ting f.eks. fra Kommunal- og regionaldepartementets side. Jeg er glad for at det er tilslutning til å gå videre på den tankegangen og videre på den veien.

Så er det selvfølgelig alltid en utfordring å greie å samordne de ulike virkemidlene vi har til rådighet. Det gjelder SND, SIVA, departementet, fylkeskommuner osv. Der mener jeg også at det er lagt et godt grunnlag gjennom den SND-meldinga som nylig er behandlet her i huset, som også har gitt klare signaler om å desentralisere mer. Jeg føler at vi er på veldig god vei når det gjelder å samordne virkemiddelbruken på en god måte.

Så har jeg lyst til å si at det er ikke slik at Arbeiderpartiet og Regjeringa er imot at det private næringsliv også skal være i distriktene. Vi er helt avhengig av at det private næringsliv også er i distriktene. For det kan ikke være enten – eller, det kan ikke være enten privat eller offentlig. Vi er nødt til å ha begge deler. Og la meg bare bruke ett eksempel: Vågå kommune, en liten kommune i Gudbrandsdalen i Oppland, som de fleste kjenner til, stor befolkningsnedgang i utgangspunktet, har nå deltatt i den særskilte utkantsatsinga under Kommunal- og regionaldepartementet, har greid å skape ny optimisme gjennom landets billigste ungdomsboliger, gjennom næringshager, gjennom stedsutvikling, gjennom bevisst satsing på kultur osv., og de har også greid å få Stein Erik Hagen til å etablere sin regnskapavdeling i Vågå. Og det er begge de to tingene – privat og offentlig – vi må få til hvis vi skal få folk til å flytte dit. Jeg vil bare også si at til 15 stillinger som ble utlyst, var det 70 søkere i Vågå. Det viser at det nytter.

Torbjørn Andersen (Frp): Statsråden var inne på at flytting var et problem. Det var jo ikke noe overraskende. At konkurransedyktig næringsliv var viktig, det kan jeg faktisk være veldig enig i. Men når vi ser på de generelle rammevilkårene for norske bedrifter, som i stor grad er lokalisert i distriktene, så er ikke de de aller beste i dag. Jeg vil bare minne om at arbeiderpartiregjeringen sammen med Kristelig Folkeparti faktisk vedtok tidenes verste skatte- og avgiftsøkning for i år, og en masse nye bedrifter som ikke hadde moms før, fikk moms i år. Rammebetingelsene går motsatt vei i Norge for norske bedrifter, for mens de senker skattene og avgiftene ute i Europa, så øker vi dem i Norge. Det er ikke godt å tenke seg at distriktene kan få nye bedrifter på en slik bakgrunn.

Det er altså slik at hovedmålsettingen for norsk distriktspolitikk lenge har vært å opprettholde bosettingen i distriktene, men den har de senere årene blitt moderert til å skulle opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstrene, som det heter. Men på tross av den politiske økonomiske innsatsen ser vi at flyttestrømmen fra bygdene i Norge følger utviklingen i flere andre land som bruker vesentlig mindre på distriktspolitikk. Selvsagt må folk få flytte hvor de vil, uavhengig, spør du meg, av hva politikerne måtte mene. Men mener statsråden at det er realistisk å tro at dersom man fortsetter den samme tradisjonelle distriktspolitiske satsingen, med de samme tradisjonelle, oppstilte målene som vi har hatt i mange år, så vil målsettingen i distriktspolitikken oppnås og flyttestrømmen snu? Hvorfor har ikke flyttestrømmen snudd for lenge siden dersom Regjeringens politikk er så fremragende? Statsråden skrøt jo av at hun var stolt av utkantsatsingen til partiet. Hvorfor i all verden har da ikke flyttestrømmen snudd for lenge siden? Og et spørsmål til: Når skal den i så fall snu, med den utmerkede politikken statsråden hevder hun har i denne sammenheng?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg tror i hvert fall at det er én ting vi kan konstatere – og det er greit å vite når vi nå går ut i en valgkamp – og det er at hvis Fremskrittspartiet skulle fått bestemme distriktspolitikken i dette landet, hadde det sannsynligvis ikke vært så svært mange som hadde bodd utenfor våre største byer og tettsteder. Men det får vi bare ta med oss.

Ja, jeg mener vi har lyktes ganske godt i distrikts- og regionalpolitikken i Norge. Og hvis vi ser det i et litt lengre perspektiv enn bare ett eller to år tilbake, har vi hatt et relativt stabilt bosettingsmønster i Norge om vi ser det på landsdelsnivå og sammenlikner med andre land, som f.eks. Sverige. Samtidig har vi selvfølgelig nye utfordringer, og særlig gjelder det den befolkningsveksten vi har her i osloregionen.

Ja, flyttestrømmen er sterk. Spørsmålet er: Akter vi å prøve å gjøre noe med det fordi vi mener det er viktig å prøve å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, eller gjør vi det ikke? Jeg forstår det slik at Fremskrittspartiet ikke er særlig interessert i å gjøre noe med det, ja representanten Andersen uttalte til og med her fra talerstolen i stad at det ikke er «behov for en egen politikk for distriktene». Nei, hvis en virkelig har på seg de brillene, og ser ut i verden og tror at vi uten å bruke særskilte virkemidler fra Stortingets og Regjeringas side kan opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, men tror at markedet alene skal løse dette, da er det som å tro på julenissen. Slik er ikke virkeligheten. Vi vet at hvis markedskreftene skulle styrt helt alene, var det svært mange deler av dette landet som ikke hadde fått tilgang til mange grunnleggende velferdstjenester, som vi fra vår side faktisk mener at alle rundt omkring i landet, uansett hvor de bor, bør ha tilgang til.

Jeg må også si at det representanten Andersen sa om at Arbeiderpartiet hadde vært med på tidenes verste skatte- og avgiftspolitikk, er feil. Det er kanskje på tide at Fremskrittspartiet snart viser fram regnskapet sitt når de lover masse skattelette, for det betyr mindre til velferdsgoder, som svært mange i salen er opptatt av at alle i hele landet skal få tilgang til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil fyrst gratulera statsråden med hennar engasjement for utflytting av arbeidsplassar, ein plan som Odd Roger Enoksen lanserte i si distrikspolitiske utgreiing i 1999, og der Arbeidarpartiet avviste planane om dei fyrste 65 arbeidsplassane som skulle flyttast ut.

Det er bra at Arbeidarpartiet her har snudd, sjølv om eg ikkje heilt forstår kvifor statsråden ikkje kunne bidra med ein plan som var meir føreseieleg både for dei lokalsamfunna det gjeld, og for dei arbeidsplassane som vil vera aktuelle. Men ho søkjer altså støtte frå Framstegspartiet for å avvisa det i Stortinget.

Så er det behov for eit dementi i forhold til Nationen. Det går fram av innstillinga, og det går fram av mitt innlegg i dag, at Senterpartiet ynskjer bygdebyar. Det er stor skilnad på Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og SV som ynskjer både – og, både bygdebyar og faktisk òg å ta dei mange kommunane som ikkje kan bli bygdebyar, meir på alvor enn å kalla det for ei småsamfunnssatsing, som statsråden til og med er kry av, og som gjeld nokre få kommunar. Det står faktisk i innstillinga at det gjeld nokre kommunar i dei fylka som har flest av slike småsamfunn. Ho vel altså å sjå vekk frå dei kommunane som no opplever korleis tapskompensasjon, endringane i skattlegginga av kraftverka, kriteria for landbrukskontor og idrettsanlegg og fordelinga av samferdselsmidlane fungerer.

Frå mitt eige fylke har det kome brev frå formannskapet i Sauda og Suldal. Dei ber om ikkje å bli rekna som småsamfunn, men som kommunar som Regjeringa stiller opp i dialog med når dei har behov for tiltak for å ta i vare busetjinga. Det er det Senterpartiet kallar å tala med to tunger, det berre å klatta litt utover til nokre få som dei kallar for småsamfunn.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg forstår ikke alltid hvor Senterpartiet vil, for jeg opplever at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i distrikts- og regionalpolitikken egentlig er enige om veldig mye, selv om vi er uenige om noen virkemidler. Og det å gjøre det til en svær sak at det skulle være motsetning mellom en særskilt småsamfunnssatsing, eller satsing overfor de kommunene som sliter med mest fraflytting, og det å satse på bygdebyer eller regioner, er etter min mening galt, for de to tingene henger nært sammen. Og det er ikke riktig som representanten Meltveit Kleppa her sier, at vi bare klatter utover, eller ikke er interessert i også de små kommunene. Jo, det er vi. Men vi har litt ulike innretninger på hvilke virkemidler vi mener må til for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og om mulighetene for alle kommuner til å tilby likeverdige tjenestetilbud, og derved også endringer i kommuneøkonomien, som vi skal ha en debatt om på torsdag.

Så er det heller ikke riktig som representanten Meltveit Kleppa sier, at Regjeringa har snudd i lokaliseringspolitikken. Det er vitterlig denne regjeringa som har fått vedtatt nye statlige retningslinjer for hvordan vi skal etablere statlige arbeidsplasser i framtida. Hovedregelen skal være at de skal etableres utenfor Oslo, og det skal særskilt gode grunner til for å etablere dem i Oslo. Men det gjelder ikke bare nye arbeidsplasser, det gjelder også funksjoner, det gjelder arbeidsoppgaver, og det gjelder ved store omorganiseringer.

Jeg syns det er bra at Senterpartiet er enig i det og har pratet om det lenge, men jeg syns også de kan gi honnør for at det faktisk var vi som vedtok det, uten at det er noe poeng i seg selv. Men jeg mener altså at vi ikke har behov for nye, omfattende utredninger om hva som bør flyttes ut. Jeg mener vi vet nok til å vite at det er et riktig grep, og vi er opptatt av å vise til resultater. I løpet av ett år har vi allerede fått vedtatt å flytte ut 200 arbeidsplasser, og jeg skal garantere at i løpet av de nærmeste ukene og månedene kommer det til å komme flere konkrete forslag fra denne regjeringa. Og det mener jeg faktisk er viktigere enn å lage nye planer og nye utredninger.

Karin Andersen (SV): Statsråden sier at Regjeringen vet nok om effekten på en del områder. Da forstår jeg litt bedre hvorfor Arbeiderpartiet og Regjeringen er uenig i at man trenger å utrede de distriktspolitiske virkningene av store vedtak og politikkendringer som blir lagt fram. Det er nemlig Regjeringen ikke interessert i å synliggjøre, og det mener SV og flere av de andre partiene er uheldig. Det er lurt å vite på forhånd hvordan ting virker. Det er kanskje ikke så stort behov etterpå for å desentralisere arbeidsplasser ut igjen hvis man i utgangspunktet har tatt slike hensyn, og så slipper man doble etableringskostnader.

I tillegg til det ønsker ikke Regjeringen å få fram en analyse over hvilke konsekvenser IKT-utviklingen har for arbeidsmarkedet i distriktene. Jeg er veldig forbauset over at Arbeiderpartiet ikke vil være med og se på det og legge det fram, slik at vi kan ha en offensiv strategi for at dette skal være en god distriktsutvikler, i tillegg til at det skal være en god næringsutvikler for hele landet.

Så er det to temaer som dreier seg om hjemfylket til både statsråden og meg, som jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på. Det ene dreier seg om utviklingen av bioenergi, som er miljøvennlig energi som Norge trenger, og som innlandet har store ressurser av. Hva er grunnen til at Regjeringen er så tilbakeholden med å satse på dette, og at den nærmest må presses til å være med på satsinger her som jo ville gi miljøvennlig energi, mens den når det gjelder miljøuvennlig energi, ikke har grenser for hva slags hastighet den skal gå fram med.

Og så dreier det seg om transport. I Hedmark er mye av tungtransporten tømmer. Den burde gå, både der og andre steder, på jernbanen. Men det er slik at jernbanen har en ekstra avgift på vognlast som gjør at jernbanen har en konkurranseulempe når det dreier seg om å transportere tømmer. Hvorfor vil Regjeringen beholde denne avgiften?

Statsråd Sylvia Brustad: Det er ikke riktig som representanten Andersen sier, at vi ikke er interessert i å se virkningene av det vi gjør i forhold til distriktene. Det samme gjelder også i forhold til IKT. Denne Regjeringa har – og jeg er glad for at et flertall i Stortinget også er enig i det – tvert imot en ganske offensiv satsing når det bl.a. gjelder IKT, hvor vi helt klart har sagt at det som dreier seg om bredbånd, er noe som alle i alle deler av landet bør ha tilgang til, og vi er selvfølgelig innstilt på å bidra for å få det på plass.

Da jeg sa at vi vet nok og ikke trenger flere utredninger, gjaldt det verdien av å utplassere flere statlige arbeidsplasser. Jeg mener at det ikke bare er det at vi trenger det for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen, det er jo ikke uten grunn at Stein Erik Hagen legger regnskapsavdelingen sin til Vågå. Det er sannsynligvis fordi det er billigere for bedriften – uten at jeg har studert regnskapet på noen måte. Det er fordi det der er stabil arbeidskraft, og det er fordi kommunen stiller opp med lokaler og tomter, slik at det også lønner seg, faktisk, å ha slike arbeidsplasser i distriktene. Og i den teknologiske verden som vi lever i, er det klart at svært mange arbeidsplasser like godt kan være i en liten distriktskommune som de kan være i sentrale strøk, og det gir distriktene våre uant flere muligheter enn det som var tilfellet før.

Så til det konkrete spørsmålet om bl.a. bioenergi. Jeg er enig med representanten Andersen i at det er et stort potensial i å få fram mer bioenergi, bl.a. i Hedmark. Det var også et av de temaene som jeg hadde møte med Hamar regionråd om i forrige uke, hvor vi også diskuterte om vi kan få til noe i samarbeid som gjør at en kan få utnyttet den ressursen på en bedre måte. Det er altså ingen uenighet om det mellom SV og Arbeiderpartiet. Vi er kanskje litt uenig om måten å gjøre det på, men her føler jeg meg trygg på at vi skal greie å få til noe, og det er det viktigste.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Distrikts-Norge kveles av skatter og avgifter og statlig overstyring. Arveskatten presser langsiktig privat eierskap ut fra distriktene, og kutter de nære båndene mellom de lokale eiere og de lokale forvaltningsnivåene som før har vært et positivt bidrag til å utvikle distriktene.

Bedriftsbeskatningen går rett i statskassen. Det fratar distriktene muligheter til å utnytte sitt eget verdiskapingspotensial, og sentralstyrt arealplanlegging fratar distriktene muligheter til å bruke sine egne tomtearealer.

Som representant for et parti som i første rekke skal tale kystens og distriktenes sak, har jeg lest denne meldingen med stor interesse. Jeg har spesielt merket meg hvordan de scenarioer som er presentert, er blitt underbygd gjennom andre meldinger og proposisjoner over et bredt saksområde.

Arbeiderpartiregjeringen legger opp til en sterkere sentralisering og større umyndiggjøring av distriktene enn vi noen gang før har sett. Det paradoksale for meg er hvordan sentrumspartiene gjennom sin politikk på flere områder fratar distriktene utviklingsmuligheter på egne premisser. I sine merknader til denne meldingen er de tilsynelatende de fremste forkjemperne for distriktenes sak. Ja, her er dobbeltkommunikasjonen fullkommen. For hva er det som i større grad enn noe annet svinebinder distriktene og tapper dem for både menneskelige ressurser og kapital? Jo, det er mangel på investeringer, mangel på råderett over egen verdiskaping, det er overbeskatning og mangel på rett og mulighet til likeverdige tilbud for person- og godstransport. Disse partiene, som gikk til valg på økt vilje til investeringer i distriktenes infrastruktur, har hele denne stortingsperioden motarbeidet økte investeringer til vei. De samme partiene har også, sammen med Arbeiderpartiet, fratatt kommunene den direkte bedriftsbeskatningen.

Senterpartiet har i tillegg reist et monument over seg selv ved å legge frem en kulturmelding som styrer både statlige og private investeringer for de neste ti årene rett inn til Oslo sentrum. Av de utbyggingsplaner for Bjørvika som er presentert, går det tydelig frem hvor de offentlige investeringer skal plasseres. Og der offentlige penger går foran, der går de private etter – det kan vi jo se.

Sentrumspartiene ser ut til å mene at det er riktig og rettferdig at Distrikts-Norge i stadig større grad skal finansiere utbygging av fysisk infrastruktur gjennom bompenger. Det er et svik mot distriktene. Og når de samme partiene, stadig i samarbeid med Arbeiderpartiet, samtidig har økt næringslivets avstandsulempe gjennom en aldeles urimelig avgiftsbelegging av de former for transport som distriktene er avhengig av, har de samtidig til de grader bevist sin distriktsfiendtlighet at de burde rødme når de går i rette med andre for en lite distriktsvennlig politikk.

Det ligger mye fornuftig politikk i Høyres merknader, men jeg har likevel merket meg partiets iver etter å avvikle den selektive næringsstøtten, samtidig som jeg har merket meg at det, i hvert fall i mitt fylke, synes å være en stigende utålmodighet blant Høyres ordførere for å få distriktsutbyggingen på plass gjennom bompenger. Men det må da være grenser for alt. Og langs kysten er grensen for lengst nådd! Det som skulle være sammenhengende bo- og arbeidsområder, stykkes opp i bompengeområder. Bompengeringene har i dag nesten samme funksjon som middelalderens bymurer med mulighet til ekstrabeskatning som er helt urimelig, og som rammer distriktene i langt større grad enn det sentrale østlandsområdet.

Jeg vil se litt nærmere på de scenarioer for utvikling langs vestlandskysten som er skissert. Der fremgår det tydelig at vårt tradisjonelle næringsliv skal avvikles. Gjennom mangel på offentlig investeringsvillig infrastruktur og gjennom å fjerne den selektive næringsstøtten som har vært etablert for å sikre Norge et konkurransedyktig maritimt næringscluster, vil disse scenarioene slå til. Det er for alle som vil se, helt opplagt at man her finner det svar som man gjennom en lang spørsmålsrekke til Regjeringen fremdeles ikke har fått klart svar på, nemlig hvorfor Regjeringen ikke har lagt frem forslag til tiltak som kan sikre norsk konkurransedyktighet for vår maritime kompetanse. Svaret er ganske enkelt: Regjeringen akter å overlate dette området til de land som bruker selektiv næringsstøtte for å opprettholde og styrke sin konkurranseevne på dette felt. Det synes jeg nå de ulike partier bør være ærlige nok til å si direkte, og ikke drive en form for løftepolitikk som ikke blir fulgt opp. Men slik er det, når man nærmer seg slutten på en stortingssesjon, sitter løftene løst og lyder fagert i ørene på dem som skal gå til valg. Men folk kan lese, og folk er ikke dumme. Folk forstår når de ser hva som faktisk skjer i de sakene som kommer som egne proposisjoner, og som i sum avvikler et næringsliv som har vært norsk paradegren. Selektiv næringsstøtte er noe som alle de europeiske land har innenfor konkurranseutsatt næringsliv. Hvis vi skal avvikle selektiv næringsstøtte for konkurranseutsatt næringsliv, ja, da kommer vi på hælene med det som skal være Norges fremtid, det som vi har kompetanse på, og som vi burde bevare kompetanse på, og som også skal bære Norge gjennom tiden etter oljealderen.

Ivar Østberg (KrF): Da regjeringen Bondevik erklærte at den ville ta hele landet i bruk, skapte man optimisme i Distrikts-Norge. Det var viktig å satse på å bremse fraflyttingen, aller helst snu den. Det er flott å bo i Distrikts-Norge. Distrikts-Norge har muligheter, og filmen «Heftig og begeistret» har vel nettopp vist noe av dette. Over en halv million mennesker har sett filmen og latt seg begeistre av samholdet, at folk bryr seg, at frivillige organisasjoner og nærmiljøet fungerer, at små samfunn produserer i stort monn for eksport – en eksport vi alle tjener på.

Flertallet viser i innstillingen til en undersøkelse fra 1999 som MMI gjennomførte for Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, der 50 pst. av befolkningen sier at de helt sikkert eller kanskje vil bo i distriktene. Komiteen understreker, og det har vært sagt før i dag, at ¾ av oss i dag bor i byer og tettsteder.

Vi har i dag vært inne på en myte, nemlig at distriktene subsidieres. Dagens Næringsliv bygde opp om den i forbindelse med filmen «Heftig og begeistret». De glemte nemlig å ta hensyn til at det i Berlevåg ble ilandført fisk for mellom 300 og 400 mill. kr som skapte en eksportinntekt på mellom 250 000 og 300 000 kr pr. innbygger i Berlevåg. Det er få andre små samfunn, og slett ingen store, som kan vise til slike resultater. Det som ofte omtales som subsidier til Distrikts-Norge, er i virkeligheten tilbakeføring av den verdiskaping som skjer.

Jeg er glad for at Regjeringen legger opp til en aktiv politikk når det gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser, noe som man også har vært innom i debatten i dag. Noe av det som er vanskelig, er alle de fine ordene om hva vi skal gjøre, men som vi ikke gjør.

Senere i denne uken skal vi debattere Innst. S. nr. 341 om brann- og eksplosjonsvern. Der har vi en avdeling av DBE – Direktoratet for brann og eksplosjonsvern – TKT, som er en landsdekkende avdeling for tilsynsarbeid. Avdelingen tar lik pris og har lik kontroll uansett hvor i landet man er. Den er til stede med til sammen 11 ansatte i Hamar, Moss, Drammen, Tønsberg, Kristiansand, Bergen, Ålesund, Trondheim, Bodø og Tromsø, men de foreslås nedlagt. Vi sier altså ofte noe vakkert, og så gjør vi det stikk motsatte.

Fremskrittspartiet har i dag vært innom avgifter. I morges på TV 2 påpekte Carsten O. Five hvordan man som nordmann i Danmark kunne spare inntil 80 000 kr ved å kjøpe bil, fordi de danske avgiftene var så høye. Markedet tilpasser seg, selger bilene billigere til Danmark, og nordmenn kan spare 80 000 kr, fordi det er i Danmark avgiftene er høye.

Fremskrittspartiet har tidligere i dag også vært inne på flyavgiftene. Det er riktig at prisene er for høye, og Nordlys hadde en stor førsteside den 7. juni, «Sjokkøkning i flyprisene», om 75 pst. prisstigning på ti år. Det er enormt. Representanten Torbjørn Andersen omtalte de høye flyprisene mellom Tromsø og Oslo, men kun 10 pst. av denne økningen skriver seg til avgiftene. Det er markedet som sørger for de øvrige 65 pst. Markedet tilpasser seg avgifter til ugunst for oss forbrukere. Dette er en distriktspolitikk som vi i Kristelig Folkeparti ikke kan være med på. Det forundrer meg at Fremskrittspartiet ønsker en distriktspolitikk hvor markedet styrer ensidig. Dette må vi som politikere ta tak i og styre. Jeg har selv fått løfter fra finansministeren om at han er imot avgiftene, og jeg håper han følger opp det han svarte meg i Nordlys den 3. mai.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg er glad for at det er flertall her i Stortinget for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og for at det skal være likeverdige levekår i hele landet.

Jeg har merket meg at Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil stå inne for en slik målsetting. Fremskrittspartiet sier tvert imot at de ikke ser det som et mål å opprettholde bosettingen i perifere strøk av landet. Hva «perifere strøk» i denne sammenheng betyr, er jeg usikker på, men jeg går ut fra at det er hele Distrikts-Norge det her er snakk om. Det mener jeg å registrere at også Torbjørn Andersen bekreftet tidligere i dag. Dette er altså hva vi som bor i Distrikts-Norge, kan vente oss dersom høyrepartiene skulle få en sterkere innflytelse i norsk politikk.

Distrikts-Norge er etter mitt syn bærebjelken for verdiskapingen i landet vårt, og vi må sikre at det potensialet som ligger i distriktene, kan utnyttes enda bedre. Det vil bli store problemer for hele landet, og spesielt for de såkalte sentrale strøk, dersom vi ikke klarer å opprettholde og utvikle distriktenes verdiskaping.

Noen har imidlertid vanskelig for å forstå at avstander koster noe, og at det gjør det nødvendig med noen virkemidler som kan redusere avstandskostnadene, både for næringslivet og for dem som er bosatt i distriktene.

Det er gjennom lang tid skapt myter om at distriktene er et pengesluk som det er ulønnsomt å drive, og som er en utgiftspost for byene. Slik er det jo slett ikke. Næringslivet i distriktene trenger ikke «pakker» av forskjellig slag, men det må være mulighet for dem til å konkurrere på samme banehalvdel som de bedriftene som ligger i de såkalt sentrale strøk. Dette betyr at vi fortsatt trenger forskjellige utjevningsordninger som sikrer like konkurransevilkår.

Jeg vet at høyrepartiene ikke liker begrepet utjevning, men det viser bare med all tydelighet at høyrepolitikk ikke duger for å sikre distriktenes framtid. Vi trenger enda flere virkemidler enn det vi har i dag, for å fremme mest mulig like konkurransevilkår over hele landet.

Jeg vil berømme Regjeringen for at de har fått til en utflytting av statlig virksomhet fra Oslo, og jeg er glad for de krav som nå settes ved etablering av ny statlig virksomhet. Jeg vil bare tilføye at når utflytting og ny etablering nå skjer utenfor Oslo, må det ikke bare skje i byer og i store sentre, men også på mindre steder i vårt langstrakte land. Med dagens datateknologi er det store muligheter for forskjellig offentlig virksomhet og privat virksomhet også i det typiske Bygde-Norge.

Det er viktig at det offentlige gjør slike grep som det er gjort her, for å vise at det er muligheter også utenfor sentrale strøk. Hvordan skal private aktører tørre å satse i Distrikts-Norge dersom ikke staten selv ser denne muligheten?

Statistikk over de statlige investeringene pr. innbygger bærer bud om at det er her i Oslo-området de aller fleste offentlige pengene blir investert. Det må være mulighet for å etablere langt flere nasjonale tiltak utenfor Oslo, og på den måten bidra til å spre både aktivitet, kompetanse og investering utover hele landet.

Jeg er også tilfreds med satsingen på å bygge robuste regionale sentre. Slike sentre må ha de tilbud som forlanges i et moderne samfunn, og det må være samferdselstilbud som gjør det mulig å nå disse sentrene for dem som bor i bygdene i regionen. Jeg tror imidlertid at det ikke vil være liv laga for disse regionsentrene dersom det ikke samtidig satses på gode tilbud og aktiv verdiskaping i bygdene i regionen. Dette betyr at det både må satses på de stedbundne næringene, og at vi må utvikle ny næringsaktivitet i distriktene. Distrikts-Norge har mange muligheter, og derfor har distriktene en god framtid.

Eirin Faldet (A): I forrige stortingsperiode var jeg medlem av kommunalkomiteen. Da var Senterpartiet i opposisjon, og da var det ifølge senterpartirepresentantene helsvart i Distrikts-Norge. Senterpartiet hadde sågar et forslag om at folketallet skulle opprettholdes i alle kommuner. Så skjedde det at Senterpartiet kom i posisjon, altså i regjering. Da forstod hele Distrikts-Norge at nå kom det penger og glede til landet. Men hva skjedde egentlig? Det vil være galt av meg å svare «ingenting», for ord kom det – mange flotte ord. Men kom det penger? Nei, lovnader om mer penger til distriktene kom først da Senterpartiet kom ut av regjering igjen, og nå er det valgår. Sentrumspartiene er altså bedre for Distrikts-Norge når de er i opposisjon enn i posisjon.

Arbeiderpartiet vil at folk skal kunne bo i distriktene. Men Arbeiderpartiet mener det er viktig å sikre folk frihet til å velge bosted – for å ta hele landets ressurser i bruk.

I Norge er det mulig å bo i distriktene, og mange velger heldigvis det, ofte fordi det gir nærhet til naturen, ren luft og bedre bomuligheter og levekår. Men mange velger altså å flytte. Det har folk gjort til alle tider, ja til og med da sentrumsregjeringen hadde makta.

Det er viktig at det satses på småsamfunn og robuste regioner som kan motvirke utflytting til de sentrale kommunene. Å satse på regioner og sterke kommunesentre kan bety at unge mennesker ikke flytter til Oslo, men til bygdebyer og til byer i nærheten. Unge mennesker har andre ønsker enn tidligere generasjoner hadde. De ønsker lettere tilgang til tjenestetilbud, de vil drive idrett, de vil ha lettere tilgang til kulturtilbud og bo i større fellesskap, og ikke minst vil de ha lettere tilgang til kompetansemiljøer. Byene fungerer som viktige knutepunkt. I den forbindelse er det viktig å se sammenhengen mellom arbeidsmarked, bolig og serviceregioner. Kommuner som Stange, Hamar, Ringsaker, Elverum, Tynset og Kongsvinger er sterke sentre og byer, og har demmet opp for utflyttingen fra Hedmark.

Når Magnhild Meltveit Kleppa i Politisk kvarter 8. juni la skylden på Arbeiderpartiet for sentralisering og bl.a. nevnte post og tele, må jeg minne henne om at nedleggelse av postkontorer først skjøt fart med daværende statsråd Johan J. Jakobsen, som la ned 117 postkontorer i én smell. Og i dag er tidligere samferdselspolitisk talsmann fra Senterpartiet, Magnus Stangeland, styreleder i Posten og styrer de store omstillingene som nå skjer der. Arbeiderpartiet har fulgt opp, og sikrer distriktene et fortsatt posttilbud med god tilgjengelighet og gode åpningstider.

Jeg kan ikke delta i en distriktspolitisk debatt uten å nevne det som spesielt for næringslivet er helt nødvendig, nemlig gode vegforbindelser. Hedmark fylke har landets lengste vegnett. Fylket bindes sammen av et vegnett med en samlet lengde på 18 644 km. Nye næringer ønsker selvsagt gode vegforbindelser til markedet, og det er derfor viktig at distriktspolitikken ses i sammenheng med de transporttilbudene som eksisterer. Folk må ha arbeid for å kunne bo i distriktene også.

Arbeiderpartiets nye lokaliseringspolitikk har begynt å virke. Viktige beslutninger er tatt om at statlige virksomheter skal flyttes ut fra Oslo-området. Jeg registrerte at Magnhild Meltveit Kleppa i det samme intervjuet sa at arbeiderpartiregjeringen følger opp Enoksens utflyttingsprogram. Der har vi igjen forskjellen mellom ord og handling. Det er nemlig ikke nok å tenke det, ønske det – det må faktisk handling til. Og det har altså vi i Arbeiderpartiet sørget for. Enoksen lot utflyttingsprogrammet ligge godt skjult i skuffen i regjeringskvartalet. Arbeiderpartiet har tatt fram planene og fått fart i utflyttingen av statlige arbeidsplasser. Det er tross alt det som teller.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Steinar Bastesen (TF): Debatten om regionalpolitikken går selvfølgelig langs de tradisjonelle skillelinjer: De som syns det går veldig bra, og de som syns det går temmelig dårlig. Jeg må vel innrømme at jeg tilhører den siste gruppen, de som mener at det ikke går så veldig bra.

Det er en jobb som gjøres nå, med å rasjonalisere offentlig sektor. Og hva er det som skjer? Jo, det er nedlegging av offentlige arbeidsplasser. Offentlige arbeidsplasser i distriktene legges ned, og de tiltakene som skal gi konkurransemuligheter for bedrifter ute i distriktene, reduseres. La meg ta en enkel ting som transportstøtten: Hvis man skal bygge en båt, eller bygge en hvilken som helst konstruksjon, må man frakte stål, og konkurransevridningen når det f.eks. gjelder en vanlig snurper, utgjør en forskjell på 10 mill. kr bare i dyrere stål. Hvis man kunne bygd den båten her i Oslo, på Aker mek. – som ikke eksisterer lenger – ville det ikke vært nødvendig med transportstøtte. Men det bygges ikke lenger båter i Oslo eller på Aker mek.

Vi plages ute i distriktene med så enkle, selvsagte ting som at folk må ha mulighet for å tjene penger på det de holder på med. Jeg vil gjerne si noen få ord f.eks. om de som driver med husdyrhold, og de som driver sjarkfiske. På sjøen plages de av sel- og kveiteproblematikk – iallfall på Helgelandskysten og videre nordover – kråkebollene eter opp tareskogen, og steinbit eksisterer nesten ikke, for den har selen tatt. Oteren eter opp det som finnes av fisk rundt om i fjæresteinene, så det er lite å leve av. På land er det rovdyr og jerv som gjør det umulig for sauebøndene å holde på med det de skal holde på med. Posten nedlegges, ligningskontorene nedlegges, offentlige tjenester forsvinner, mens gigantomanien i Oslo og sentrale byer er enorm.

Jeg sitter i finanskomiteen og ser at vi har ca. 7-8 milliarder av frie midler som vi skal investere. De brukes i stor grad her i østlandsområdet. Når det gjelder planen om å fornye Oslo øst, aner vi ikke prislappen. Det er kanskje 100 milliarder som skal brukes. Hvem skal gjøre den jobben? Det vil virke som en støvsuger på distriktene, folk vil hit for å jobbe. – En kan riste på hodet, men jeg kjenner lusa på gangen.

Vi har mulighet for å ha offentlige arbeidsplasser. Brønnøysundregistrene er et typisk eksempel på at vi kan ha 300 arbeidsplasser som er basert på ny teknologi. Vi har bredbånd og muligheter i den forbindelse, så det er kun et spørsmål om at staten prioriterer litt annerledes. Det er måten å få til en bedre regionalpolitikk på.

Aud Gaundal (A): Jeg er glad for at meldinga får så stor tilslutning. Selvsagt er det en del forslag, men hovedsatsinga gir flertallet sin tilslutning til.

Spesielt er jeg glad for meldingas påpeking av småsamfunnenes utfordringer. Flere perifere kommuner og småsamfunn vil oppleve tilbakegang i folketallet. Ikke alle er eller vil være sysselsatt i landbruket. Derfor er alle avhengig av at disse samfunnene er så store og gode at folk både har jobb og får dekket sine grunnleggende behov både når det gjelder velferd og sosiale forhold. Vi mennesker er slik at vi ikke trives alene. Vi vil gjerne være sammen med andre og ha tilbud som både fyller og krydrer vår hverdag. En større bevisstgjøring omkring en kommunes satsing på småsamfunn mener jeg kan motvirke noe av fraflyttinga. En fireårig satsing, slik meldinga legger opp til, er bra og nødvendig.

Ungdom som flytter, gjør det med bakgrunn i utdannelse. Det er i seg sjøl en utfordring. Det er også en kjensgjerning at i mange utkantkommuner har folk lite utdannelse. Med den satsinga det nå er på desentralisert utdanning, kan dette rettes opp. Vi ser at f.eks. Meråker kommune, sammen med Høgskolen i Nord-Trøndelag, lager tilbud om sykepleierutdanning.

Når slike prosjekter dukker opp, er det viktig at vi har finansieringsordninger som er utformet for bl.a. å ivareta hensynet til forutsigbarhet i institusjonene, og som særskilt skal ta distriktshensyn. Slike prosjekt styrker tilbudet til befolkninga, styrker småsamfunnene og gir særlig utdanningstilbud til kvinner. Dette er god arbeiderpartipolitikk.

I alle deler av landet må det finnes et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv. Distriktsbedriftene er vanligvis små og har stor avstand til relevante nærings- og forskningsinstitusjoner og større markeder. Dette gjør at vi må fortsette med ekstraordinær satsing for næringsutvikling. Her er SIVA og SND gode medspillere. Det forunderlige er at Fremskrittspartiet ikke ser det. De nekter konsekvent å ta innover seg at arbeidsplasser er skapt med bl.a. tilskudd og lån fra SND.

Evalueringa av distriktsutviklingstilskuddet viser at en kombinasjon av tilskudd og kompetansehevende tiltak gir best effekt. Vi må også i den forbindelse se til at kompetansereformen blir et helt reelt tilbud til de mindre bedriftene over hele landet.

Torny Pedersen (A): Norge har hatt en aktiv distriktspolitikk i alle år etter krigen. Vi har greid å beholde en spredt bosetting og levende bygder. Dette har sin grunn i ulike virkemidler, ikke minst landbruksstøtten.

Men teknologien har inntatt også Norge. Da jeg på 1960-tallet begynte å arbeide i Postverket, hadde folk ofte et ærend på postkontoret. I dag er de fleste innom bare siste uken før jul for å sende julepakker. Slik utvikling tvinger fram hensiktsmessige løsninger, og Post i Butikk er en slik løsning.

Her skjønner jeg ikke Senterpartiet og deres bekymring, når vi vet at antall poststeder faktisk blir økt med 200. Vi kan da umulig opprettholde postkontorene bare for at disse skal være sosiale møteplasser.

Det som er viktig, er hva vi gjør med alle de menneskene som blir overtallige i slike prosesser. Disse menneskene må tas på alvor og tilbys andre muligheter i skole og arbeidsliv.

Regjeringen er nå i full gang med å flytte ut arbeidsplasser fra østlandsområdet – meget bra – og jeg håper dette vil føre til at også mindre tettsteder og regioner får tilført arbeidsplasser som teknologisk sett kan ligge hvor som helst i landet. Ti arbeidsplasser i Utkant-Norge betyr mye mer enn ti arbeidsplasser i f.eks. Trondheim.

Det har faktisk vist seg at det er meget lønnsomt å legge offentlige arbeidsplasser ute i distriktene. Jeg nevner NSBs kundetelefon på Fauske, med inntil 50 arbeidsplasser, som faktisk er 4 mill. kr billigere pr. år enn tilsvarende sentral i Oslo. Stabil arbeidskraft, billig husleie og lite sykefravær gjør denne arbeidsplassen både lønnsom og attraktiv. Dette er et eksempel på god distriktspolitikk.

Jeg er veldig glad for at Regjeringen vil gjøre en særlig innsats rettet mot småsamfunn med stor utflytting. Jeg håper disse samfunnene og alle andre merker seg Fremskrittspartiets syn, at det ikke er et mål i seg selv å opprettholde bosettingen i perifere strøk av landet, som de sier. I den politikken må alle greie seg selv – koste hva det koste vil.

Ordet distrikt har fått et B-stempel, som vi må få fjernet. Dagens og framtidens muligheter ligger i distriktene, spesielt i kystområdene, og vi som kommer fra distriktene, må hele tiden ha sterkt fokus på mulighetene og hele tiden markedsføre alle verdiene som finnes i Utkant-Norge.

Det vi trenger, er større satsing fra eget næringsliv, vi trenger bedre infrastruktur, og vi trenger at myndighetene legger enda bedre til rette for å ta hele landet i bruk. Det siste mener jeg Arbeiderpartiet gjennom distrikts- og regionalmeldingen gir gode signaler på, og jeg kan ikke se at noen andre partier eller noen distriktsopprørere har bedre løsninger enn Arbeiderpartiet har på disse utfordringene.

Kari Økland (KrF): I år er Distrikts-Norge ettertrykkelig satt på plakaten: Berlevåg med mannskor og «Heftig og begeistret», Vadsø med kvinneopprør og «heftig og ubegeistret», for å si det mildt. Begge deler gjenspeiler norsk virkelighet.

En god distriktspolitikk er ikke bistand, men en forutsetning for store deler av våre eksportinntekter og vår velstand, for bosettingsmønster og likeverdige levekår i hele landet. Det er ikke slik at byene bærer distriktene på ryggen.

Store deler av Distrikts-Norge har større verdiskaping og overføringer til storsamfunnet enn det de får tilbake. Fiskerikommuner eksporterer gjerne fisk for flere hundre tusen kroner pr. innbygger pr. år. Fjordstrøkene leverer andre produkter, ofte basert på kraft.

Landbruket er fortsatt bærebjelken i mange kommuner. Dyretragedien i Europa har demonstrert både vår sårbarhet og vår avhengighet av å produsere mat på naturens premisser. Holdningen til trygg mat og norsk mat er styrket. Dette står i sterk kontrast til de økonomiske realitetene i landbruksnæringen.

For å forvalte naturressursene og verdiene som skapes, best mulig samfunnsøkonomisk er vi avhengig av at folk bor i distriktene, og av infrastruktur som sikrer effektiv transport til markedene. Hvorfor folk bor der de bor, avhenger i stor grad av den politikken som føres. En MMI-undersøkelse høsten 1999 viste at 50 pst. av befolkningen kunne tenke seg å bosette seg i distriktene. Folks ønsker harmonerer således ikke med den sentraliserende utviklingen, og det er grunn til å være kritisk til deler av de omstillingsprosesser som foregår, nettopp fordi de ser ut til å virke slik. Det skaper frykt, pessimisme og opprørstrang, og mange spør seg: Hva er det neste som forsvinner? Tenk om spørsmålet i stedet var: Hva er det neste som kommer? Sentralisering er ingen lov. Utviklingen trenger ikke gå den veien. Den industrielle revolusjon førte til at mange flyttet fra landsbygda til steder hvor fabrikker ble reist. I dag gir IT-revolusjonen mulighet for desentraliserte løsninger. Rapporter viser at utflytting av tjenester kan gi gevinst, ikke bare for distriktene, men også for staten. For at hele landet skal kunne være med i den utviklingen, må myndighetene sikre bredbåndsnett der markedsmekanismene ikke besørger det.

Krav til utdanning har økt. Desentralisert utdanning er viktig. Lokalisering av utdanningsinstitusjoner har stor betydning for hvor folk blir boende etter endt utdanning. Ungdom etablerer nettverk der de kommer, og er jobbmulighetene bedre enn hjemme, kan gjerne flukten være et faktum.

Nordland er et av de fylker i landet som har lavest utdanningsnivå. Kun 16,2 pst. av befolkningen over 16 år har høyere utdanning, mens Troms ligger nær landsgjennomsnittet med 21,2 pst. Forskningsinnsatsen i Nordland er ca. 500 kr pr. innbygger, mens den i Troms er ni ganger så stor. Dette viser hva slags betydning et universitetsmiljø har for kompetanseoppbygging og forskning.

Jan Sahl (KrF): Jeg har med interesse lyttet til debatten, og jeg syntes det var dristig av representanten Lodve Solholm å påstå i et replikkordskifte med representanten Apelthun Sæle at den medisin som et flertall i Stortinget har gitt distriktene, kun har ført til at pasienten har gjennomgått en sakte død. Da er det jo litt interessant med den medisinen som Fremskrittspartiet foreskriver, i realiteten ingen medisin, da står i hvert fall distriktene overfor en hurtig død.

I Dagens Næringsliv for en tid siden stod det en artikkel med overskriften «Heftig og subsidiert». Jeg var skeptisk med det samme jeg leste det, men jeg må jo si at da jeg så på innholdet, ble jeg litt overrasket. Journalisten gjorde nemlig en vri og sa at vi bare skal ta det litt med ro når det gjelder den distriktspolitiske debatten, fordi det står om et verdivalg. Han viste til Norge og Sverige på 1960-tallet, da svenskene sentraliserte, hardt og brutalt. I Norge valgte vi det motsatte. Det var et verdivalg, og det er fortsatt et verdivalg for Kristelig Folkeparti. Resultatet av svenskenes valg lar seg lett observere ved en reise gjennom Nord-Sverige. Multebærene er fortsatt attraktive, men så mye annet er det ikke å finne. I Kristelig Folkeparti ønsker vi ikke slike tilstander for Nord-Norge. Derfor er det fortsatt et verdivalg for oss å være med på å opprettholde bosettingen i distriktene.

Det er altså ikke vanskelig å se av debatten at det går et klart skille i denne salen mellom på den ene siden sentrumspartiene, SV og Arbeiderpartiet og på den andre siden Høyre og Fremskrittspartiet. Selv om jeg må si at utviklingen innenfor Arbeiderpartiet med hensyn til den fornyelsespolitikken som gjennomføres i et raskt tempo, for meg kan se ut som en skjult sentraliseringspolitikk, går det fortsatt et slikt skille i denne salen. Så kan vi jo diskutere i hvor stor grad distriktene er subsidiert – iallfall må det settes opp mot hvor de statlige investeringene er plassert de siste årene. Her er det ikke tvil om at det er Oslo og Akershus som har forsynt seg grovt av den statlige investeringskaka. Så lurer vi på hvorfor folk har flyttet på seg. Jo, de har flyttet på seg på grunn av at arbeidsplassene i den siste tiden har vært skapt i all hovedsak med offentlige midler i sentrale strøk. For Kristelig Folkeparti er det et verdivalg å opprettholde balansen mellom distrikt og sentrale strøk, fordi vi er gjensidig avhengig av hverandre. Tilfellet Nord-Sverige virker ikke tiltalende på oss.

Einar Johansen (A): Representanten Karin Andersens svar på hvor fisken skulle tas fra, krever en kommentar fra min side. Når representanten hevder at ved å ta fisken fra fabrikktrålerne, ville man ha fisk nok, vil jeg bare vise til at fabrikktrålerne har 11-12 pst. av det totale kvantum. Hvis man omsetter det til årets kvote, vil det antakelig rekke til ca. tre ukers fiske for kystflåten, dvs. at istedenfor å stoppe fisket straks etter påske ville man kunne ha fisket i ca. tre uker til, så i dag ville det vært stopp allikevel. Det forteller i hvert fall at det går ikke an å gjøre det på det viset.

Vi hørte også at representanten Torbjørn Andersen med stor styrke hevdet at Fremskrittspartiet ikke har noen distriktspolitikk. Når vi driver politikk i Finnmark og konfronterer fremtredende fremskrittspartifolk med akkurat de tingene, er svaret: Nei, i Finnmark skal det ikke være slik, der skal man ha SND, og man skal også ha andre ordninger. Går man dem litt nærmere inn på klingen i de spørsmålene, er svaret fra en fremtredende fremskrittspartipolitiker i Finnmark – litt originalt, selvfølgelig, men man kunne lese i en Oslo-avis: Nei, men «vår store fader» i sør ønsker da ikke finnmarkingene noe ondt. Og man kunne da lese i Dagbladet at «vår store fader» i sør var Carl I. Hagen. På det grunnlaget debatterer man distriktspolitikk i Finnmark fra Fremskrittspartiets side.

Jeg bruker å høre på dem som har erfaring å vise til i det de fremfører fra talerstolen. Da er jeg nødt til å være enig med representanten Stolt-Nielsen i det hun sier, at når det nærmer seg valg, gjøres det mange rare krumspring.

Leif Lund (A): Det kan godt hende det er mange krumspring når det nærmer seg valg. Jeg tok faktisk ordet for å si noe i forhold til det Ivar Østberg sa, men jeg kan kanskje få ta en liten historie om krumspring også, siden vi er inne på distriktspolitikk. Kommunalfraksjonen til Arbeiderpartiet var på hyttetur hos Einar Johansen oppe på Kongsfjordfjellet i Berlevåg kommune og plukket multer og fisket. Så fikk jeg det ærefulle oppdraget å ringe etter taxi da vi skulle reise derfra. Jeg er jo en mann som holder meg til den kommunen jeg kommer til, så jeg ringte til Berlevåg, og det ble 600 kr dyrere enn om jeg hadde ringt til Båtsfjord. Men slik er det – det er distriktspolitikk, og jeg liker å støtte kommunen som jeg er i.

Men det var ikke det jeg tok ordet for. Det var nemlig fordi Ivar Østberg faktisk tok debatten kommende torsdag på forskudd og snakket om avdelingen for tilsyn og kontroll, TKT, og DBE, og brukte det som et argument for distriktspolitikken og nedleggingene. Siden jeg har ansvaret for dette i Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet er med på det flertallet som tilrår nedlegging, har jeg lyst til å si at vi ikke gjør det i en distriktspolitisk sammenheng. Det gjør vi på grunn av et nytt EØS-direktiv. Og jeg syns også Østberg trekker det ganske langt når han bruker Kristiansand, Bergen, Ålesund, Tromsø og Bodø som eksempel på distriktspolitikk. Men slik er det vel bare.

Dette EØS-direktivet pålegger Regjeringen å ha et uavhengig tredjepartsorgan, et teknisk kontrollorgan, som skal foreta kontroll og sertifisering av trykkpåkjent utstyr. Vi har merket oss det, og vi er enig i at det ikke kan være riktig at DBE kontrollerer seg selv. Derfor oppretter vi et nytt organ. TKT ønsket å bli dette organet, men det blir de altså ikke. Det er ikke distriktspolitikk, det er faktisk et EØS-direktiv som gjør at vi – i hvert fall flertallet – er nødt til å gå med på det, og så får heller Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti bruke det som distriktspolitikk, men det er ikke det som er meningen.

Inge Myrvoll (SV): Jeg skal prøve å ikke være uparlamentarisk, men jeg må bare si at det sies usannsynlig mye rart fra denne talerstolen i denne debatten. Jeg skulle gjerne ha brukt et sterkere uttrykk.

Det skrives litt også. Jeg ser i innstillinga at Høyre og Fremskrittspartiet understreker de store avstandsulempene Nord-Norge sliter med. Det er en viktig sak, og man må få en politikk som satser på infrastruktur og reduserte transportavgifter. Høyre har litt belegg for det de sier når det gjelder transportplanen. Det skal jeg berømme dem for. Men man skulle jo tro at Fremskrittspartiet, som har så usannsynlig mye penger, puttet disse pengene i Nord-Norge når de skriver dette, men nei. Se på de såkalte øvrige riksveger, hvor de har 8,8 milliarder kr på ti år, og 6,5 pst. av dette til Nord-Norge. De kjører inn pengene sentralt! Hvis de noen gang skulle få disse pengene – men det gjør de vel ikke – kommer de til å kjøre inn investeringene sentralt. Det ligger i hele deres tankegang i transportplanen. Så når de skriver slike ting her, og sier det fra talerstolen, så har det ingen sammenheng med den politikken de fører.

Representanten Torbjørn Andersen sier også en del andre ting fra denne talerstolen: Tur-retur Tromsø – og da er det til Oslo, antar jeg – koster flybilletten over 6 000 kr. Og så hadde han en avgiftsprosent og regnet det ut. Det blir jo også helt feil! For det er nemlig slik at når man har en gjennomsnittsavgift, så er ikke den det samme på alle reiser. Avgiftene er høge på korte reiser, f.eks. Oslo–Kristiansand, og lågere på Oslo–Tromsø. Så man betaler bare én passasjeravgift – eller en landingsavgift – uansett hvor man flyr. Så er det slik at den eneste avgiften Høyre og Fremskrittspartiet vil fjerne, er passasjeravgiften. De øvrige avgiftene går jo inn under Luftfartsverket – for å drive det systemet. Og hvis man da fjerner passasjeravgiften mellom Oslo og Tromsø, koster flybilletten 5 750 kr i stedet for 6 000 kr. Er det det som er den store transportrevolusjonen når de skal fjerne avgifter? Det gjør mye større utslag hvis man flyr Oslo–Kristiansand og Oslo–Bergen. Der kommer det til å bety en vesentlig reduksjon i prisen. Det er faktisk ingen sammenheng i det de sier og det de gjør i praktisk politikk.

Og det er det heller ikke hos andre. Når representanten Meltveit Kleppa snakker om avstandsulemper og flytakster, hvorfor stemmer ikke Senterpartiet for å redusere takstene på kortbanenettet med 30 pst. på neste anbud? Det kommer til å koste staten 260 mill. kr ifølge departementet, mens det å f.eks. fjerne passasjeravgiften vil koste 1,5 milliarder kr. Og det å redusere flytakstene på det regionale nettet ville virkelig betydd noe for Distrikts-Norge. Da hadde det blitt billigere både på Vestlandet og i Nord-Norge.

I tillegg snakker representantene Sæle og Østberg mye om de store investeringene på samferdsel i sentrale strøk. Da vil jeg bare si at den perioden hvor Nord-Norge kom dårligst ut når det gjaldt veginvesteringer – jeg har gått tilbake til 1986 – var den perioden vi hadde sentrumsregjering, og ved samarbeidet mellom sentrum og Arbeiderpartiet i siste runde. Da var Nord-Norge på bånn.

Erna Solberg (H): La meg få lov å fortsette der forrige taler sluttet. Jeg tar nemlig ordet fordi jeg nå har hørt utallige innlegg som har referert til den såkalte Asplan Viak-rapporten som ble offentliggjort i fjor. Og etter å ha hørt innleggene til flere, bl.a. representanten Jan Sahl, er det grunn til å spørre hva som egentlig står i den. Jo, det står helt riktig at statlige investeringer i 1998–1999 hadde en veldig stor konsentrasjon i østlandsområdet – opp mot 79 pst., hvis jeg ikke husker helt feil. Men hva er egentlig dette? Jo, det er byggingen av Rikshospitalet og sluttregningen på Gardermoen-utbyggingen. Tar man vekk de to tingene, er den prosenten helt annerledes, prosenten er faktisk ikke mer enn omtrent normal, fordelt på de øvrige investeringene fra statens side, mellom de forskjellige landsdelene og befolkningsgrunnlaget.

Er det slik at de representantene som har kritisert dette sterkt, mener at vi ikke skal ha en hovedflyplass i nærheten av hovedstaden, eller mener de at Rikshospitalet burde ha vært lagt til Finnmark? Er det ikke faktisk slik at dette er et statistisk bedrag? For til neste år, når staten har overtatt ansvaret for sykehusene og man forhåpentligvis får i gang ny sykehusutbygging i Trondheim, vil det bli en enorm overhyppighet av statlige investeringer i Trondheims-området – fordi vi altså skal bygge et stort sykehus der. Er det da slik at det er Trondheim som er sentraliseringsspøkelset fordi man har fått en sykehusfornyelse der? De investeringene Asplan Viak-rapporten dreier seg om, er 10 pst. av investeringene i dette landet. Og det er investeringer knyttet til akkurat de to institusjonene som er nevnt, veiutbygging og et par institusjoner innenfor forskning og utvikling.

De viktigste investeringene som foretas, foretas først og fremst av private, eller i tilknytning til oljeindustrien, hvor også staten har en stor andel. Det er også slik at mange av de nye utbyggingsprosjektene ligger lenger nord. Det blir mer investeringer. Det blir et annet bilde. Det går ikke an å bygge en distriktspolitikk på en gitt fordeling på et gitt årstall av denne typen. Man må ha en bredere og lengre oversikt for å bruke dette som et grunnlag for hva man skal kritisere.

Det er faktisk slik at i den byen jeg kommer fra, er det hos flere av de partiene som har kritisert sterkt at man har brukt store investeringer fra statens side på sentrale strøk, en voldsom forventning til at det er staten som skal ta regningen, bl.a. på byggingen av bybane, sterkere satsing på kollektivtrafikk. Dette skulle medført at det som jeg iallfall oppfatter som et sentralt sted i landet, nemlig Bergen, skulle ha fått en sterk statlig investering i en størrelsesorden som, hvis vi tar vekk Rikshospitalet og Gardermoen-investeringene, ville ha bidratt til at det ville blitt et tyngdepunkt i investeringene i årene fremover.

Ivar Østberg (KrF): Representanten Lund påpekte at det ikke var den store distriktspolitikken i det jeg nevnte når det gjaldt nedlegging av TKT. Det har han helt rett i. Det jeg var opptatt av, og berømmet Regjeringen for, var å satse på utflytting. Så pekte jeg på det faktum at vi faktisk en rekke ganger gjør det stikk motsatte. Vi legger ned statlige arbeidsplasser ute. Komiteen har selvfølgelig merket seg at departementet ikke fant det hensiktsmessig å bygge opp DBE til en teknisk tilsynsorganisasjon. Men en samlet komite sier samtidig at man har merket seg at man ønsker dette fra TKTs side.

Jeg tror det er noe av det samme når representanten Lund holder EØS-direktivet foran seg, som det direktør Knut Almestad i ESA gav uttrykk for når det gjelder den debatten jeg hadde med finansministeren om passasjeravgiften i Nord-Norge. Direktør Almestad gav da uttrykk for at han var lei av å bli gjort til syndebukk for de ordninger som Regjeringen iverksatte. Dialog kunne løst det problemet. Derfor pekte jeg også i mitt innlegg på at jeg var glad for og håpet på at det finansminister Schjøtt-Pedersen uttalte i Nordlys den 3. mai, nå var den politikken som Regjeringen stod for. Der ble det hevdet at det ikke var skygge av tvil om at Regjeringen ønsket å opprettholde fritaket for passasjeravgift i Nord-Norge, til tross for at han hadde sagt noe annet i svaret til meg.

Karin Andersen (SV): Samferdsel er et viktig element i denne debatten, og da har jeg på vegne av SV en utfordring til de såkalte vegpartiene. Et problem på vegene i distriktene er at det er mye tungtransport der. I det området av landet jeg kommer fra, er mye av denne transporten tømmertransport. Mye av den burde absolutt ha gått på jernbane. Tømmeret må fram til jernbanen, men derfra og ut av distriktet burde det ha gått på jernbane. Dette gjelder også andre steder av landet.

Så ser vi nå at i område etter område mister NSB transporten av tømmer. Flere og flere tømmerbiler kommer ut på vegen. Det ene er at det blir trafikkfarlig, det andre er at det ødelegger vegene, og det tredje er at det også sprenger kapasiteten, slik at det presser seg fram nye investeringer. Hva er grunnen til at flertallet ikke er enig med SV i å fjerne kjørevegsavgiften for slike vognlaster? Kjørevegsavgiften for kombinerte transporter er fjernet, og det er bra. Men hva er grunnen til at man skal ha en konkurranseulempe for jernbanen på disse transportene som det hadde vært så viktig å få ut av vegen? I mitt område er det også mange smale veger, og det gjør at disse tunge transportene utgjør et stort trafikksikkerhetsproblem.

Det er veldig vanskelig å forstå hvorfor partier som sier de både er for gode veger og mot avgifter, ønsker at denne avgiften skal bli stående. Det er i hvert fall veldig lite hensiktsmessig hvis man er opptatt av at transporten skal foregå både på en miljøvennlig og på en minst mulig trafikkfarlig måte, og at man kan utnytte den kapasiteten man har, på en langt bedre måte enn i dag.

I tillegg til det kunne det også være interessant å høre hvordan de andre partiene kunne tenke seg å organisere den framtidige luftfarten i Norge. Når man ser at vi etter hvert antakeligvis står igjen med ett selskap, og at konkurransen ikke har gitt oss spesielt billige priser, men svært dyre priser i distriktene, kunne det ikke da være slik at flere kunne være enig i at man burde legge flere av disse rutene ut til offentlig kjøp? Det er vel ingen realisme i å tro at markedet skal kunne gi en pris på flytransport i distriktene som er slik at vanlige folk skal kunne ha noen nytte av det. Disse transportene blir i så fall så dyre at det bare er et tilbud til de som får reisa betalt, enten av Stortinget eller av en bedrift.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Ikke ganske uventet kom avslutningen på denne debatten til å dreie seg en del om samferdsel, og det gjenspeiler det som er problemet ute i Distrikts-Norge: Det er mangel på samferdsel. Jeg må få lov til å understreke at Høyre har gjort det rette ved virkelig å satse på samferdsel gjennom hele denne perioden. Det som skremmer meg, er planene for neste periode, hvor man ser ut til å tilpasse seg et sentrum som ikke vil betale for samferdsel.

At det har vært en overinvestering i Oslo-området i forhold til hva som har skjedd ute i distriktene, kan det ikke være noen tvil om. Når en ser at man på Østlandet truer med å sprenge bomstasjonene i luften fordi det koster 15 kr å passere med privatbil og 30 kr med nyttelast, og vet at det koster 1 300 kr å få nyttelasten gjennom Fjærlandstunnelen, når vi vet at det bare på strekningen mellom Bergen og Stavanger, altså i min region, er syv betalingspunkter for lasten, som skal passere to ferger og fem bomstasjoner, og det planlegges to til, forteller det litt om hvor stort problem dette faktisk er for Distrikts-Norge.

Når det i scenarioet for Vestlandet skisseres at i indre fjordstrøk og dalstrøka innafor skal det være opplevelsesregioner og gamlehjem for folk som snakker nynorske dialekter, fordi dette er områder som er så næringsfattige at de ikke klarer å investere i tilstrekkelig infrastruktur selv, og staten vil ikke gjøre det, blir jeg betenkt over utviklingen fremover. Når jeg ser at en ser for seg at de maritime kompetansemiljøene på Nordvestlandet vil bryte sammen, og at de maritime miljøene i Sørvest-Norge vil klare omstillingen, forteller det noe om en styrt nedlegging av distriktets tradisjonelle næringsliv, som virker skremmende på oss som kommer fra distriktene, og som er glad i disse distriktene og gjerne vil ha en fortsatt bosetting der. Jeg ser også i planene for hvordan de befolkningssvake områdene skal opprettholdes, at her skal det være tilstrekkelige rettighetsoverføringer til de gamle til å holde gående sykehjem med offentlige arbeidsplasser, og det er også en form for distriktsutvikling som virker litt skremmende. Men Regjeringen har lovet at de skal flytte ut statlige arbeidsplasser. Det håper jeg at de står fast på, for det er klart at statlige arbeidsplasser lagt i kompetanseregioner vil lette presset på østlandsområdet, og det vil gi stabile arbeidsplasser ute i distriktene. Det har distriktene god bruk for.

Jan Sahl (KrF): Det var representanten Erna Solbergs henvendelse til meg som gjorde at jeg følte behov for bare en liten oppklaring. Jeg tror ikke vi er så veldig uenige, for mitt poeng var først og fremst å framholde at når man snakker om et subsidiert Distrikts-Norge, må man også se på hvor de statlige investeringene har gått de siste årene, og hvor de kommer til å gå i framtiden. Jeg er svært glad for at vi har fått en ny hovedflyplass som fungerer veldig godt, og jeg er glad for Rikshospitalet. Men vi må ta dette med i den debatten vi står overfor, og så må vi stå sammen om å ta livet av myten om at Distrikts-Norge er så voldsomt subsidiert.

Jeg minner om de store investeringene vi står framfor. Det gjelder IT-Fornebu, det gjelder opprydding i Bjørvika, det gjelder ny opera, det gjelder dobbeltspor i begge retninger for jernbanen rundt Oslo, det gjelder Østfoldpakke 1 og 2 og det gjelder E18. Det gjelder sågar kanskje ny seksfelts innfartsvei til Oslo. Alt dette er nødvendig. Jeg mener det må være med på å balansere debatten om distrikt og sentrale strøk. Så kan man kanskje være villig til å legge bort litt av tenkningen omkring den subsidieringen som i en viss grad er kompensasjon for de ulempene det er med det lange landet vi har, med store avstander til markedene.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fyrst til ei openberr misforståing i replikkvekslinga mellom statsråden og meg. Det gjeld utflytting av statlege arbeidsplassar. Det er ikkje slik at Senterpartiet ynskjer nye utgreiingar. Vi veit at vi sjølve var med og la grunnlaget for utmerkte utgreiingar, som statsråden no har høve til å følgja opp.

Eg forstår Eirin Faldet slik at ho trur at f.eks. rapporten «Desentralisering og IKT» låg i departementsskuffene medan Odd Roger Enoksen var statsråd. Det er fullstendig feil. Den kom idet han gjekk av. Det var grunnlaget for at ikkje vi hadde høve til å følgja den opp. Vi registrerer at det var mellom 1 000 og 1 500 arbeidsplassar – det var endå fleire, men i fyrste omgang mellom 1 000 og 1 500 arbeidsplassar – som kunne flyttast ut på eit års tid, så der hadde Arbeidarpartiet alle høve. Det er mange som er opptatt av utflytting av statlege arbeidsplassar. Førre fredag hadde Landssamanslutninga for nynorskkommunar sitt landsting, og dei bad om at nokre av desse arbeidsplassane vart lagde i deira kommunar for å styrkja dei når det gjeld det skeive forholdet som i dag er i det offentlege mellom bokmål og nynorsk.

Så spør representanten Erna Solberg om kva som eigentleg ligg i Asplan Viak-rapporten. Det verkar på meg som om Høgre trur at dette var ein rapport som gjekk over eitt år. Det var faktisk ein rapport som gjaldt ein tiårsperiode. Det er ein rapport som heilt tydeleg viser at når no store investeringar er over i dei mest sentrale austlandsområda, skal det på nytt vera mogleg å vri investeringane til distrikta.

Distriktspolitikk er ikkje bistand. Lokalsamfunna langs kysten og i innlandet yter svære bidrag til storsamfunnet, fordi dei varetar jord, skog, hav, vasskraft osv. På meg verkar det som om St.meld. nr. 34 i for stor grad frå Arbeidarpartiets side ber preg av eit pliktløp, når dei av distriktskommunane som det her skal fokuserast på, altså er desse såkalla småsamfunnskandidatane. Halvparten av kommunane i dette landet hadde tilbakegang i folketalet i fjor. Eg har eit spørsmål til statsråden: Kor mange kommunar av desse er det som skal få høve til å delta i småsamfunnssatsinga?

Så heilt på tampen ei utfordring til Arbeidarpartiet: Arbeidarpartiet har i kveld høve til å medverka til at IKT når utover dei mest sentrale områda, der marknaden ikkje når, ved å stemma for framlegg nr. 1. Dei har dermed òg høve til å distansera seg frå Framstegspartiets politikk i praksis.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg registrerer at Senterpartiet ofte blir nevnt i den debatten vi nå har hatt. Det synes jeg er bra, og vi skal definitivt gi de øvrige partiene på Stortinget en grunn til å nevne Senterpartiet mange ganger i debatter om distriktspolitikk. Det er et særdeles viktig område vi her debatterer, og det er påfallende bl.a. hvor liten interessen er fra medias side for en debatt som har stor betydning for utvikling av Distrikts-Norge framover, i en tid da vi ser at det nærmest kommer stormkast fra ulike deler av landet i forhold til den utvikling som mange føler man er utsatt for, med nedgang i folketall, med sentralisering av makt og kapital i stadig større grad – en utvikling som gjør at mange bygdesamfunn og mange distriktssamfunn føler at de blir utarmet.

Jeg tror faktisk at på en del områder burde det ligge til rette for at iallfall en del av de partiene som har deltatt i denne debatten, skulle kunne ha felles tankegods. Det er litt forstemmende å se at man bruker tid bl.a. til å fremme påstander som ikke har rot i virkeligheten – som når representanten Eirin Faldet hevder at Enoksen har latt rapporten om desentralisering og IKT ligge i skuffen. Den rapporten ble altså faktisk avgitt i slutten av februar i år 2000, knappe to uker før regjeringen Bondevik gikk av, og før regjeringen Stoltenberg overtok. Jeg har den aldeles ikke liggende i skuffen, jeg har aldri hatt den liggende i skuffen. Blant annet har jeg den her i dag, og den rapporten har vært flittig studert, for jeg tror nemlig den gir et godt grunnlag for desentralisering av statlige arbeidsplasser. Og jeg er glad for at statsråden har signalisert så klart at hun akter å følge opp det arbeidet som det ble lagt til rette for gjennom den rapporten.

I 1998 foreslo sentrumsregjeringen utflytting av 60 arbeidsplasser. Det var det første forslaget om utflytting som kom fra sentrumsregjeringen. Det ble nedstemt av Arbeiderpartiet og Høyre i fellesskap. Man sa nei til utflytting, og man brukte ganske sterke ord også om konsekvensene av utflytting, «tvangsflytting av folk» ble brukt som et begrep. På det grunnlag valgte vi en annen innfallsvinkel til utflytting, ikke utflytting av hele institusjoner, men utflytting av arbeidsplasser som skulle gjøre det mulig å bruke moderne teknologi til desentralisering av arbeidsplasser. Der tror jeg det er mye å hente, og jeg er glad for at statsråden har sagt at det arbeidet som ble igangsatt fra vår side, skal følges opp.

Så sier statsråden at denne regjering har fått vedtatt regler for lokalisering av statlige arbeidsplasser. Ja, jeg er glad for at Regjeringen har fått vedtatt en kgl. resolusjon om lokalisering av statlige arbeidsplasser. Og jeg registrerer at Regjeringen må påføre seg selv en kgl. resolusjon for å være sikker på at vedtakene blir fulgt opp. Men det er altså ikke riktig at det er denne regjeringen som har gjort det vedtaket. Og da skal jeg sitere fra debatten den 27. april 1999, hvor jeg som statsråd i Kommunaldepartementet sa følgende:

«som hovedprinsipp» skal «alle nye statlige oppgaver lokaliseres utenfor Oslo. Unntak fra dette prinsippet skal begrunnes særskilt. Dette er et særdeles viktig tiltak som ingen tidligere har foreslått.»

Det er altså ikke denne regjering som har laget de retningslinjene. (Presidenten klubber.) Det var vedtatt i 1999, og det var redegjort for det i min distriktspolitiske redegjørelse i april i 1999.

Og så vil selvfølgelig (presidenten klubber igjen) statsråden hevde at det nå foreligger en kgl. resolusjon …

Presidenten: Taletiden er omme.

Odd Roger Enoksen (Sp): Ja, jeg registrerer det.

Lodve Solholm (Frp): Grunnen til at eg tok ordet, var at Jan Sahl gjorde seg skuldig i to feil. For det første gjaldt det ikkje replikkordskiftet med Anita Apelthun Sæle, det var med Magnhild Meltveit Kleppa.

Det andre er – og det er jo vesentleg – at dersom pasienten er frisk, treng han ikkje medisin. Og dersom ein gir ein pasient som er frisk, medisin, vil han faktisk bli avhengig. Det er det som er clouet ved vår politikk, for vi meiner at å tømme distrikta for verdiskapinga gjennom høge skattar og avgifter som blir trekte inn til Oslo, for så å bli administrert via byråkratar, med kva det kostar, for så å bli delte ut igjen til distrikta, det er å gi medisin. I staden seier Framstegspartiet: Lat verdiane få bli der dei blir skapte! Lat dei der ute som skapar verdiane, få moglegheita til å skape nye verdiar og bruke midlane, og lat storsamfunnet vere med og legge til rette for infrastruktur! Då får du ein frisk pasient som ikkje treng medisin. Og når vi veit at 60 pst. av verdiskapinga går føre seg langs kysten vår, eksklusive oljenæringa, då skjønar ikkje eg kvifor vi skal bruke denne forma for politikk.

Det er riktig som Einar Johansen påpeikte, at Framstegspartiet ikkje har ein særskild distriktspolitikk. Nei, men vi har ein politikk som også er tilpassa distrikta, for gjennom vår politikk vil distrikta få moglegheit til å blomstre og bløme. På den måten kan vi få oppegåande distrikt, på den måten kan vi no legge til rette for distriktsnæringa og kanskje den framtidsnæringa vi ser, den næringa som skal overta etter oljealderen, nemleg havbruk i stor og vid forstand, som kan gi oss verdiar til kanskje 250 milliardar kr i året. Men dersom vi ikkje legg forholda til rette for dette no, øydelegg vi den moglegheita vi har. Og dersom vi då skal halde på og pøse inn overføringar – som jo er pengar som er skapte ute i distriktet – kvifor kan dei ikkje få vere igjen der ute, slik at distrikta får moglegheita til å bløme og blomstre og hente kompetanse og gjere det attraktivt å bu og drive der ute?

Det er klart at dersom vi skal ha ein fiskeripolitikk som den SV står for, ja, då skuslar vi det bort. Einar Johansen har jo rett i at SV viser at dei ikkje har greie på dette og kunnskap om kor dei skal ta ressursane frå.

Så vil eg til slutt ta frå representanten Meltveit Kleppa den gleda at Arbeidarpartiet kan distansere seg frå Framstegspartiet ved å stemme for forslag nr. 1. Det klarer dei ikkje, for det har Framstegspartiet tenkt å gjere sjølv, så dermed er ikkje det så lett.

Statsråd Sylvia Brustad: For å svare representanten Meltveit Kleppa på hva vi legger i småsamfunnssatsinga, så gjelder det de kommuner eller samfunn som sliter med stor fraflytting, og som er langt fra sentra. Vi får komme mer konkret tilbake til hvilke det er, og hvilken innretning satsinga skal ha, men jeg er glad for at et flertall i Stortinget støtter opp omkring den politikken.

Så registrerer jeg at både representanten Meltveit Kleppa og representanten Enoksen her har ganske sterke utfall og ord i forhold til Arbeiderpartiets distriktspolitikk. Jeg må fortsatt si at jeg syns det er en noe underlig debatt, særlig tatt i betraktning at det kanskje er de partiene som står nærmest hverandre i distriktspolitikken. La nå det ligge. Men når det her sies at denne Regjeringa måtte ha en kgl. resolusjon for å vedta nye retningslinjer for statlig lokaliseringspolitikk for å få gjort noe, er altså det galt. Vi mente det var riktig å ha en kgl. resolusjon på det fordi vi faktisk mener noe med det – ikke bare for å vedta det, men også for å flytte ting ut. Men det er ikke sånn at vi måtte ha det for å gjøre noe med det. Nei, det er bare å gå inn og studere resultatene som er oppnådd etter drøyt ett år, nemlig 200 utflyttede arbeidsplasser. Vi har nedsatt en egen gruppe for å følge opp rapporten som heter «Desentralisering og IKT», som flere har vært inne på her. Det kommer til å komme flere resultater i nær framtid. Men jeg er ikke så veldig opptatt av å lage flere planer eller flere utredninger. Det er vel ikke det vi trenger mer av! Det vi trenger, er å få flyttet disse arbeidsplassene ut. Da trenger vi ikke mer planer. Da trenger vi å få vedtatt å få flyttet flere konkret ut, og det akter denne Regjeringa å komme med forslag om i nær framtid – flere enn de 200 vi allerede har fått flyttet.

Så må jeg også si – jeg lot være å kommentere det i mitt første innlegg: I sitt første innlegg sa representanten Meltveit Kleppa noe sånt som at Arbeiderpartiet driver en bevisst sentralisering, og at sentrumsregjeringa greide å stoppe flyttestrømmen – litt fritt sitert, og jeg får ta forbehold om at jeg siterer helt riktig, men det var i hvert fall sånn jeg hørte det. Jeg har ikke syntes det har vært noe poeng å polemisere mot det, men det er ikke slik at flyttestrømmen stoppet under sentrumsregjeringa. Det var faktisk slik at det flyttet flere ut enn det antallet som flyttet inn, f.eks. Dette bare viser at vi sliter med ganske store sentraliseringstendenser i vårt samfunn.

Jeg føler at meldinga og den innstillinga som ligger til grunn fra flertallet her i salen, er bidrag for å prøve å gjøre noe med det vi ser omkring oss. Ingen av oss kan vedta hvor folk skal bo, men vi kan bli enda flinkere til å legge forholdene til rette. Men da er det kunstig når Senterpartiet fra denne talerstolen fortsatt prøver å framstille det som en motsetning å skulle ta vare på de små distriktskommunene ute og også å satse på bygdebyer eller på regioner. Vi er helt avhengig av å ha sterke regioner etter Arbeiderpartiets mening, hvis vi skal greie å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, for dagens unge kvinner og menn krever mer enn bare arbeidsplasser når de skal bestemme hvor de skal bosette seg. Da er det også en erkjennelse at ikke alle små kommuner greier å tilby alt det unge mennesker i dag krever, og da må vi ha sterke regioner.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Sentrumsregjeringa bremsa flyttestraumen. Eg har ikkje brukt ordet stoppa, eg har brukt ordet bremsa i forhold til det tal fortel.

Når vi i Senterpartiet ynskjer ein plan for utflytting av arbeidsplassar, er det fordi det er kommunar og lokalsamfunn i dette landet som gjerne ynskjer ei førebuing over tid. Statsråden har no gitt fylkeskommunen ei viktigare rolle som utviklingsaktør når det gjeld næringsutvikling. Både frå fylkeskommunen og frå SND si side er det behov for den same planlegginga. Det er vårt utgangspunkt – ikkje for å vanskeleggjera ting, men faktisk for å skaffa noko meir oversikt over kva arbeidsplassar det går an å flytta ut, og ikkje minst for å førebu dei arbeidsplassane som her blir involverte.

Så registrerer eg at statsråden tar Nationen som sanningsvitne for noko eg har sagt, og trur meir på Nationen enn på det som eg har både sagt her i dag og skrive i innstillinga. Det får vera hennar val, men lat meg streka under ein gong til: Frå Senterpartiet si side er poenget både – og, ikkje berre ei einsidig satsing på bygdebyar, som forresten heile komiteen står samla om å streka under er nødvendig, men òg ei satsing på distriktskommunane i dette landet, og då ikkje berre på nokre få, slik eg no forstår at denne småsamfunnssatsinga vil innebera, men faktisk slik at det gir dei kommunane i dette landet som ynskjer å vareta sine velferdstilbod, sine arbeidsplassar og sin folkesetnad, nye moglegheiter. Og då trengst det eit både – og, både bygdebyar og satsing på dei andre kommunane. Der går det dessverre eit skilje mellom Arbeidarpartiet, som strekar under at dei vil halda ved lag hovudtrekka i busetjingsmønstret og arbeida for likeverdige levekår, og Senterpartiet, som synest Arbeidarpartiet følgjer dette altfor lite opp i praksis.

Steinar Bastesen (TF): Det har vært nevnt litt om fiskeriene og dette med at fabrikktrålerne skal legges i bøyer og så skal man overføre kvotene til sjarker. Det er ikke sånn systemet fungerer. Fabrikktrålerne har en andel av trålernes kvote, og hvis fabrikktrålerne blir lagt i bøyer, blir det de andre trålerne som får den andelen. Hvis man skal forandre på hele dette systemet, er det en lengre prosess, og det er ikke sjarkene som får den fisken i første omgang. Det er en omfattende prosedyre som må settes i sving, og den skal aksepteres både av organisasjoner og av politikere, så den saken er ikke løst med et pennestrøk.

Vi har fått en torskestopp. Vi har mange båter som ligger i land på grunn av at det har vært for stor tilgjengelighet og for effektiv flåte. Det som forundrer meg litt, er at fiskeriministeren har stoppet det såkalte ungdomsfisket. Hvilke signaler gir det til ungdom i distriktene, som hadde den muligheten å kunne delta i fiske og tjene noen kroner når de hadde sommerferie? Samtidig opplever vi at turistene fisker 17 000 tonn fisk som de fileterer og tar ut av landet. Det er ikke stoppet.

Jeg må si noen få ord i debatten om at distriktene får overføringer. Overføringer fra hvem? Arbeidsplassene og verdiene skapes i distriktene. Vannkraft og strøm f.eks., som vi har i lyspærene, kommer ikke fra Oslo, det kommer fra distriktene. Vi må få slått i hjel myten om at det er distriktene som er problemet. Uten distriktene dør byen – så enkelt er det. Det er ingen fordel for verken det ene partiet eller storsamfunnet å samle folk i Oslo og tettbygde strøk og skape enda mer press.

Jeg må si noen få ord om fraktenæringen, som også er distriktsbasert, og som gir arbeidsplasser i grissgrendte strøk, der mannskapene kommer fra. Vi har hatt 30 konkurser i fjor i fraktenæringen på grunn av lover, regler og avgifter som gjør det umulig å få lønnsom drift, og vi får utenlandske fartøy som seiler på norskekysten mellom havnene. Er det ikke på tide å fatte et vedtak om at vi skal ha norske sjøfolk på norske fartøy?

Berit Brørby (A): Det er på dette tidspunktet antakelig slik at det er ingen her inne som blir overbevist i spørsmålet om hvem som gjør mest for distriktene, så jeg tror vi nå kanskje kan nærme oss en avrunding av debatten.

Representanten Meltveit Kleppa hadde et fromt ønske om at Arbeiderpartiet ville støtte forslag nr. 1. Det skulle da være som et slags bevis på at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke står sammen i distriktspolitikken. Jeg tror saksordføreren har fulgt dårlig med i timen hvis hun ikke har fått med seg at det har kommet tydelig fram at det er stor forskjell på Fremskrittspartiets distriktspolitikk, som de selv definerer som ingen politikk, og det Arbeiderpartiet står for. Men jeg kan på slutten av denne debatten glede representanten Meltveit Kleppa og innfri hennes fromme ønske om at også Arbeiderpartiet kommer til å støtte forslag nr. 1, så da er det faktisk hele komiteen som gjør det.

Presidenten: Inger Stolt-Nielsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inger Stolt-Nielsen (TF): Det er noe nesten schizofrent over Senterpartiet. Det er jo helt opplagt for alle at Senterpartiet er samarbeidspartner til Arbeiderpartiet. Jeg kan ikke begripe hvorfor de tar avstand fra sin egen politikk. Når Senterpartiet viser til at det var mindre utflytting fra distriktene i den tiden Bondevik satt i regjering, var det jo fordi sentrum ble holdt i ørene av ansvarlige folk. Senterpartiet lå på magen og fridde til Arbeiderpartiet hele tiden, og da de fikk ja på frieriet og forlovelsen ble inngått, varte det ikke lenge før vi så det sanne ansiktet. Jeg synes faktisk at Senterpartiet skal innrømme det: Senterpartiet er et parti som hører sammen med Arbeiderpartiet. Det får de bare vedstå seg. Det ser jo alle andre. Så jeg skjønner ikke at ikke Senterpartiet selv kan klare å innrømme det som hele resten av Stortinget ser. De har giftet seg med Arbeiderpartiet, og jeg har ikke sett noen skilsmissesøknad.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Berre ein kort sluttmerknad frå mi side til Inger Stolt-Nielsen.

Det er heilt rett at i denne saka som gjeld distrikts- og regionalpolitikken, står Senterpartiet i lag med Kristeleg Folkeparti, SV og Arbeidarpartiet om å halda ved lag hovudtrekka i busetjingsmønstret og arbeida for likeverdige levekår i distrikta. Så er det òg slik at når vi har utfordra Arbeidarpartiet i dag, er det fordi desse tre partia meiner det ikkje er samsvar mellom det Arbeidarpartiet seier dei vil gjera, og den manglande viljen dei viser i denne meldinga til å ta distrikta og den verdiskapinga som der skjer, på alvor. Eg synest representanten Erna Solberg frå Høgre fekk det klart fram då ho i byrjinga av sitt innlegg forklara kva for problem ho hadde med å få tak i kva Arbeidarpartiet ville i distriktspolitikken, utover alle dei orda som vart brukte.

Så er det òg slik at Senterpartiet sjølvsagt ikkje er like fornøgd med alt vi fekk til i regjering. Vi har forståing for at òg andre parti kan ha problem i forholdet mellom ord og handling. Eg vil understreka at saka i dag fyrst og fremst handlar om framtida for distrikta. Det er ikkje kva Senterpartiet eller andre parti, inkludert Arbeidarpartiet, har gjort før, men det er kva vi vil gjera framover. Eg registrerer no med den største glede at ein samla komite bed Regjeringa om å gå gjennom dette for å sjå på kva som kan gjerast for å sikra IKT òg i dei distrikta dit marknaden i dag ikkje når. Der ligg det verkeleg nye moglegheiter for mange arbeidsplassar i mange kommunar.

Inge Myrvoll (SV): Først en liten fiskeripolitisk kommentar. Det er jo et problem når 80 pst. av den torsken som tas med trål og snurrevad, er under to og en halv kilo. Når vi i tillegg vet at fabrikktrålerflåten ikke har noen positive funksjoner for kysten, så er det viktig å bygge ned den. Men vi må samtidig også redusere kvotene for trålerflåten for øvrig, og det som er viktig der som en langsiktig strategi – ingenting skjer fra dag til dag – er at konsesjonene til dem som skal levere til fabrikkene, blir fulgt opp på en skikkelig måte, og det har ikke skjedd. Og det er altfor mye av frysetrålen som leverer på land direkte for å eksportere ut, uten at det går til bearbeidelse. Så i en langsiktig fiskeripolitisk strategi er det viktig å bygge ned trålerflåten og overføre dette til kystfiskeflåten.

Så har jeg stilt noen spørsmål som jeg ikke har fått svar på, og det får jeg sikkert ikke nå heller, men jeg vil gjenta et par av dem. Siden Fremskrittspartiet mener at 6 000 kr er for dyrt for en tur/returbillett Oslo–Tromsø, mener de da at 5 750 kr er en høvelig god pris, siden den eneste endringa de vil gjøre, er å fjerne passasjeravgifta, som gir et utslag på 250 kr dersom selskapene reduserer prisen, men det er også en betingelse? Eller kan de gå inn for offentlig kjøp på stamrutenettet, hvor vi politisk kan sette prisene, og så får vi et anbud, og de som kommer med det beste anbudet, får det? Hvorfor kunne ikke sentrumspartiene, som også er opptatt av dette med flypriser – og vi vet at de som har de aller dyreste prisene, er de som må kombinere flyging på kortbanenettet og stamrutenettet – ha støttet oss da vi foreslo 30 pst. reduksjon i prisen ved neste anbud? For det kan vi politisk fastsette, og så betyr det at anbudet blir høyere, som jeg sa, ca. 255 mill. kr i året, ifølge departementet, hvis man ønsker å ha en distriktsvennlig transportpolitikk. Hvorfor er det sånn, når man i dag er så opptatt av investeringene på samferdselssida at det var under sentrumsregjeringa at Nord-Norge var desidert på bunnen når det gjaldt veginvesteringer i nyere tid? Investeringene har aldri vært så lave. Hvorfor gjorde man ikke noe da man satt i regjering? Verken Høyre eller Fremskrittspartiet hjalp til, det skal innrømmes, og heller ikke Arbeiderpartiet senere. Men den dårligste perioden i den landsdelens historie når det gjelder investeringer på vegsida, var under sentrumsregjeringa. Jeg nevner ikke jernbanesida, for der er de jo tilnærmet null uansett. Men det er mulig det er vanskelig å svare på disse spørsmålene.

Jan Sahl (KrF): Jeg skal være ganske kort. Men først til Inge Myrvoll: Representanten Inge Myrvoll vet svaret på det spørsmålet. Sentrumspartiene og SV jobbet hardt med flyprisene i forbindelse med Nasjonal transportplan. Men det hjelper lite å være i et mindretall, da når vi ikke så langt. Strategien var etter hvert å gå sammen med en samlet komite om en merknad som gikk ut på at vi skal ned med prisene på det regionale rutenettet. Og så vidt jeg skjønner, gav samferdselsministeren i et innlegg også uttrykk for at han har oppfattet det.

Og så bare helt kort til Lodve Solholm og hans kommentar med hensyn til Fremskrittspartiets distriktspolitikk. Det er helt rett at 60 pst. av verdiskapingen foregår i distriktene, og det er nettopp på grunn av den distriktspolitikken som har vært ført. Men Fremskrittspartiets medisin er jo å ta vekk all distriktsstøtte, og da er spørsmålet: Blir det fortsatt 60 pst. verdiskaping i Distrikts-Norge?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 19.

(Votering, se side 3624)