Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter på hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Irene Sjøli (H) (ordfører for saken): Stortinget har til behandling et Dokument nr. 8-forslag om etablering av nye sengeplasser ved medisinske avdelinger ved norske sykehus. Som bakgrunn for forslaget fremholder forslagsstillerne at situasjonen ved de fleste medisinske avdelinger i dag er preget av overbelegg og korridorpasienter.

En enstemmig komite er av den oppfatning at det ikke er ett enkelt grep, som å utvide med flere sengeplasser, som kan redusere antall korridorpasienter. Det er nødvendig med en rekke tiltak når det gjelder organisering av og rammevilkår for sykehusene: fleksibilitet mellom avdelingene, bedre finansieringsordninger, tilgang på kvalifisert personell, god ledelse og økte ressurser. Komiteen har pekt på at overbelegg er en vanlig situasjon ved de medisinske avdelinger ved norske sykehus. Dette har sammenheng med en tilnærmet halvering av antallet somatiske senger over de siste 30 år, samtidig som antall eldre i befolkningen har økt. Det vil kreve økt behandlingstilbud.

Norge har liten medisinsk sengekapasitet i forhold til befolkningsstørrelsen, og komiteen mener at uansett framtidig organisering av spesialisthelsetjenesten må det være et mål å få økt kapasiteten ved de medisinske avdelingene.

Det er en belastning for pasienter å ligge i sykehuskorridorene, og omfanget av korridorpasienter medfører også en økt fare for bl.a. feilbehandling og uhell og generelt dårlig kvalitet på behandlings- og pleietilbudet. Det er også en betydelig belastning for pårørende og helsepersonell.

Fra 1. januar 2002 tar staten over ansvaret for sykehusene. Komiteens flertall fra Arbeiderpartiet og Høyre mener en slik organisering av spesialisthelsetjenesten vil gi bedre virkemidler for å løse problemene knyttet til korridorpasienter gjennom en bedre utnyttelse av ledig kapasitet og en mer effektiv arbeids- og funksjonsfordeling mellom sykehusene.

Et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener sykehusene må vise fleksibilitet mellom avdelingene i perioder hvor det er overdekning og press. Planer for utbygging av nye sykehus og ombygging av eksisterende sykehus må legge til rette for en slik fleksibilitet.

Det samme flertallet mener at tilpassede sykehjemsplasser i kommunehelsetjenesten både kan redusere antallet innleggelser og gjøre pasientene tidligere utskrivningsklare. Finnmark er et eksempel på at en halvannenlinjetjeneste kan avlaste sykehusene. Sykestuene reduserer bruken av sykehus på grunn av lavere innleggelseshyppighet og redusert liggetid, og både utredning og behandling er fullt ut forsvarlig. En enstemmig komite mener at økt bruk av sykehjem og sykestuer vil kunne avlaste sykehusene.

Et flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener at en styrking av kommunehelsetjenesten, økt poliklinisk aktivitet og mer ambulant behandling også vil kunne bidra til å redusere antall innleggelser og dermed redusere presset. Det samme flertallet mener at bruk av lærings- og mestringssentre for pasienter med kroniske lidelser også vil kunne redusere antall innleggelser. Det samme gjelder felles akuttmottak for legevakt i primærhelsetjenesten og egne observasjonsposter i tilknytning til akuttmottak på sykehusene. Slike ordninger vil virke positivt for pasientene, og det blir en god utnyttelse av ressursene.

Som sagt er det enighet om at det kreves en rekke tiltak for å bedre situasjonen og løse problemene når det gjelder korridorpasientene. Flertallet i komiteen, unntatt Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.

Asmund Kristoffersen (A): Det er dessverre riktig, slik det hevdes, at det ved mange sykehus er overbelegg og altfor ofte korridorpasienter på mange medisinske avdelinger. Dette er ikke verdige forhold, verken for pasienter eller personale. Selv om ressursinnsatsen både i form av penger og personell er høy i Norge, og med spesiell sterk vekst utover 1990-tallet og fram til i dag, må vi konstatere at det finnes betydelige mangler i spesialisthelsetjenesten. Dette krever betydelige organisatoriske endringer.

Det er Arbeiderpartiets oppfatning at det ikke er noe enkeltgrep, som f.eks. å øke det fysiske sengetallet alene, som vil løse de mangler vi opplever. God organisering, god ressursutnyttelse og god ledelse er trolig langt viktigere. Derfor har Stoltenberg-regjeringen fremmet forslaget om statlig eierskap av spesialisthelsetjenesten og organisering i helseforetak, noe Stortinget nylig har gitt sin tilslutning til. Jeg tror at det er gjennom slike grunnleggende forandringer av det norske helsevesenet at vi får til de forbedringer som vi så sårt trenger. I dette inngår også planmessige og systematiske bygningsmessige forbedringer, nybygg og fornyelse. Også gjennom dette kan flaskehalser fjernes.

Vi får en stadig eldre befolkning, og flere av de eldste eldre, noe som krever økt kapasitet i sykehusene ved siden av de økte behov som oppstår ved at den medisinsk-teknologiske utvikling gir bedre diagnostiserings- og behandlingsmuligheter. At folk stadig får bedre privatøkonomi, gir sterkere etterspørsel etter helsetjenester. Genteknologi, genterapi og stamcelleforskning vil med sikkerhet utfordre helsevesenets totale tilbud. Alt dette tilsier at vi må utvikle vårt helsevesen over et bredt spekter. Det gjelder økt kapasitet, økt kvalitet og økt effektivitet i form av god utnytting av helsepersonell, utstyr og bygninger.

Selv om det er prisverdig av forslagsstillerne å sette søkelyset på korridorpasienter og overbelegg, finnes løsningen i all hovedsak i et forbedret helsevesen.

Are Næss (KrF): Jeg vil først få lov til å rette opp en feil i innstillingen. På side 2 i venstre spalte er det nevnt et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Imidlertid skal ikke Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti være med i det flertallet der det står at «flertallet foreslår at dokumentet vedlegges protokollen». I det avsnittet og neste avsnitt er det bare Arbeiderpartiet og Høyre som utgjør flertallet.

Overbelegg på medisinske avdelinger er dessverre en normal situasjon ved norske sykehus. Forslaget fra representantene Alvheim og Nesvik om å øke kapasiteten er derfor betimelig, og støttes av Kristelig Folkeparti. Når overbelegg er nærmest en normaltilstand ved et flertall av sykehusene til tross for at gjennomsnittlig liggetid har gått betydelig ned, tyder det på en reell mangel på kapasitet og ikke på dårlig planlegging og organisering av sykehusene.

De medisinske avdelingers handlingsfrihet begrenses også ytterligere ved at det overveiende flertall av innleggelser, i størrelsesordenen 80–85 pst., er øyeblikkelig hjelp-innleggelser og dermed ikke kan planlegges. Overbelegg er en uakseptabel belastning både for pasientene og for sykehusenes ansatte. Det medfører også en betydelig sikkerhetsrisiko, idet det som oftest vil innebære at pasienter blir liggende i senger i korridorer som skal benyttes bl.a. som rømningsveier. Enhver som er kjent med forholdene på norske sykehus, vil innse at dette ikke bare er en situasjon som er farlig, men også nedverdigende for de pasientene det gjelder, i tillegg til at det medfører økt fare bl.a. for sykehusinfeksjoner, som påfører pasienten unødige plager og sykehusene unødige utgifter.

Det har vært en villet og ønsket utvikling å redusere antall sykehusinnleggelser til fordel for poliklinisk behandling. Når dette har medført at antall somatiske senger ved norske sykehus i løpet av de 30 siste år er redusert til omtrent det halve, må vi imidlertid innse at denne utviklingen har gått for langt. Det er ikke alle tilstander som hensiktsmessig kan behandles poliklinisk, og den økende andel eldre i befolkningen tilsier at sengetallet heller burde økes enn reduseres.

En samlet komite og ulike flertall og mindretall peker i innstillingen på at overbeleggsproblematikken er kompleks, og at ulike tiltak bør settes inn for å motarbeide denne. Det er likevel ikke så enkelt at problemet kan løses ved eksempelvis å øke andelen med dagkirurgi. Det er altså et faktum at antallet sengeplasser i norske somatiske sykehus er betydelig redusert, bortimot halvert, i løpet av de siste 30 år, og at vi nå har betydelig færre slike plasser enn land det er naturlig å sammenligne seg med. Med den forventede fortsatte økningen av antall eldre må vi altså anta at behovet for slike sengeplasser vil øke.

Kristelig Folkeparti mener derfor det er solid begrunnelse for å støtte forslaget om å be Regjeringen fremme forslag om å øke kapasiteten ved medisinske avdelinger i norske sykehus for å dekke behovet i tråd med den demografiske utviklingen i Norge, slik at korridorpasienter og overbelegg blir unødvendig. Jeg finner det vanskelig å forstå at Arbeiderpartiet og Høyre går mot forslaget. Det er naivt å tro at statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten og de øvrige mer eller mindre marginale tiltak som både saksordføreren og representanten Kristoffersen nevner, vil løse dette problemet. Det er riktig som saksordføreren sier, at det er nødvendig med en rekke grep. Men det er ikke noen grunn til ikke å gjøre dette grepet.

Jeg tar opp mindretallsforslaget som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Are Næss har tatt opp det forslag han refererte til.

John I. Alvheim (Frp): Nå må ikke vi som gikk for statlig sykehusdrift, bli overmodige og tro at statlig sykehusdrift skal løse alle problemer i helsevesenet. Dette problemet løses ikke ved statlig overtakelse. Det stod intet om dette i den proposisjonen.

Antall somatiske sykehussenger er omtrent halvert fra 1969 til 1999, og dette har selvfølgelig ikke skjedd uten store konsekvenser for pasientene og personalet på våre sykehus. Så langt jeg vet, er det intet annet vestlig land vi kan sammenlikne oss med, som har så få somatiske sykehussenger pr. 100 000 innbyggere som nettopp Norge. På samme tidspunkt har levetiden i Norge blitt stadig lengre, og andelen eldre pasienter over 67 år i våre sykehus, særlig i medisinske avdelinger, har økt betydelig, særlig de siste ti årene. Dette har da også ført til et kontinuerlig korridorbelegg av medisinske pasienter som både er uverdig, uforsvarlig og betyr en risikofaktor både faglig-medisinsk sett og ikke minst brannsikkerhetsmessig sett. Korridorpasientene er også en stor belastning for helsepersonellet, idet bemanningen i de medisinske avdelingene ikke forutsetter noen korridorpasienter, men bemanningen er normert ut fra de godkjente sengeplassene. Til tider er overbelegg i medisinske avdelinger på hele 50 pst.

Slik jeg ser det, har interessen i Stortinget, og spesielt i sosialkomiteen, vært heller liten når det gjelder å rette på disse forholdene. Det foreliggende forslag om å be Regjeringen etablere 1 000 nye sengeplasser har ligget i Stortinget i over ett år, uten at det er blitt tatt opp til realitetsbehandling. Bare dette sier noe om interessen for flere senger i medisinske avdelinger.

Langt verre er det å registrere flertallets merknader, at mangelen på somatiske medisinske senger skal kunne løses ved økt dagkirurgi. Den samme innstillingen synes helseministeren å ha ut fra det han anfører i sitt brev til sosialkomiteen i anliggende sak.

Jeg har på vegne av Fremskrittspartiet i innstillingen anført at det å tro at økt dagkirurgi vil redusere behovet for medisinske sengeplasser og dermed redusere antallet korridorpasienter, vitner om mangel på kunnskap om driftsforholdene i våre somatiske sykehus – en påstand jeg fremdeles står fullt og fast ved. Det er bortimot utrolig at det går an å argumentere med at økt dagkirurgi skal kunne redusere behovet for medisinske sengeplasser.

Jeg er kjent med at Statens helsetilsyn tidvis mange ganger i de seneste år har gitt fylkeskommunene pålegg om å redusere korridorpasientene. Men så langt har det ikke lyktes.

På bakgrunn av det foreliggende Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet har sosialkomiteen på Stortinget god anledning til å rette på disse uverdige forholdene. Og jeg er både forundret og skuffet over at Høyre ikke vil støtte mindretallet i innstillingen, slik at de fylkeskommunene som allerede har prosjekterte planer for bygging av nye medisinske poster, kunne ha kommet i gang. Jeg kan love Høyre og de øvrige partiene at i den kommende valgkamp skal dette bli en sak for meg, rundt i hele landet. Vi må ikke tillate disse uverdige forhold lenger, som særlig går ut over eldre hjelpe- og behandlingstrengende mennesker.

Ola D. Gløtvold (Sp): Ved svært mange av våre sykehus er det et problem med korridorpasienter, spesielt ved de medisinske avdelingene. Dette medfører økt fare for feilbehandling og uhell og generelt dårligere kvalitet på behandlings- og pleietilbudet. Også brann- og smittefare øker ved plassering av pasienter i korridorene. Det er flere forhold som kan påvirke en økning av korridorpasienter, men det viktigste er nok en økende andel eldre i befolkningen, som igjen øker presset på våre sykehus, ikke minst på de medisinske avdelingene.

Noe annet som jeg vil bemerke, er at dårlig økonomi ved mange av våre sykehus fører til stengte avdelinger og sykeposter, og det igjen skaper et veldig press på institusjonen – i form av korridorpasientproblematikk.

Når det gjelder dette med at dagkirurgi og økende bruk av poliklinikk skal kunne dempe presset av behovet for sykehussenger generelt, er jeg både enig og uenig i det. Ny medisinsk teknologi kan medvirke til at liggetiden blir kortere, men jeg tror – i likhet med komiteens leder, John I. Alvheim – ikke på at vi kan komme vekk fra korridorpasientproblematikken ved å øke antall pasienter gjennom dagkirurgisk og poliklinisk behandling. Vi trenger et større antall sykehussenger i Norge, noe som også bekreftes når vi ser at vi har en liten medisinsk sengekapasitet i forhold til befolkningsstørrelsen, sammenliknet med f.eks. de nordiske land og også sammenliknet med hele Europa. Fra 1969 og fram til dags dato er antall somatiske sengeplasser blitt halvert i dette landet. I dag har vi drøyt 13 700 senger i våre sykehus. Samtidig har vi hatt en sterk økning i antall eldre over 67 år, og denne gruppen er en stor bruker av sykehussenger.

Så sies det at lærings- og mestringssentre for dem som bruker sykehussenger mye, bl.a. de som har kroniske lidelser, vil kunne avlaste sykehussengebruken en god del. Det er vel for så vidt riktig. Men da er det et nytt tankekors, nemlig kapasiteten og framtiden for våre opptreningsinstitusjoner og rehabiliteringstilbudet der. Vi må i hvert fall sikre at vi på grunn av dårlig økonomi ved våre opptreningsinstitusjoner ikke nå får en sterk reduksjon i antall rehabiliteringsplasser, hvis vi skal kunne ha denne avlastningsmuligheten i forhold til bruk av sykehussenger.

Våre sykehus har ferdige planer for bygging av nye medisinske sykeposter. Vi mener at det her bør gjøres noe. Jeg tror imidlertid ikke at det er så veldig mange fylkeskommuner som setter i gang bygging i dag, med de uklarheter som er i forhold til statens overtakelse, og i forhold til hva slags økonomiske betingelser som ligger der.

I alle fall mener vi i likhet med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og SV at Regjeringen bør fremme forslag om å øke kapasiteten ved de medisinske avdelinger i norske sykehus for å dekke behovet i tråd med den demografiske utvikling vi har i Norge, slik at korridorpasienter og overbelegg blir unødvendig. Vi tror ikke at det bare er en fleksibel bruk av sengeposter som kan løse dette, og heller ikke annet som jeg har vært inne på. Jeg tror at det er antall senger som er for lite, og det bør følges opp med etablering av flere sykehussenger i dette landet.

Karin Andersen (SV): Også fra SVs side er det helt klart at den statlige overtakelsen av sykehusene ikke kommer til å løse problemet med korridorpasienter. Det er vel slik at det lenge har vært en underfinansiering av sykehusene, og at det i hovedsak er et finansieringsproblem og et finansieringsmetodeproblem, som er akkurat like stort om det er staten som eier sykehusene.

Det hadde vært fullt mulig å organisere en bedre utnyttelse av behandlingskapasiteten i de fylkeskommunale sykehusene enn vi gjør i dag. SV har fremmet forslag om å øke bevilgningene slik at det kan bli mulig. Det har ikke vært noen stor tilslutning i Stortinget for å få gjennomført det. Det jeg ikke får noen forklaring på, er hvor lenge flertallet mener at man egentlig skal vente før dette problemet blir løst.

Vi må regne med at det blir en ganske turbulent periode framover når sykehusene skal overtas av staten. Det er atskillige uløste problemer her, og det er vel ikke å vente at det blir de helt store endringene av driften – i hvert fall ikke det første året. Så tror man at dette skal løse seg på sikt.

Jeg er kanskje mest forundret over at Høyre ikke er med på forslaget i dag, særlig fordi Høyre – så vidt jeg har kjennskap til – i revidert nasjonalbudsjett har vært med på å legge inn noen flere penger til sykehusene allerede i år, fordi de ser at sykehusene sliter og har behov for mer penger til å løse oppgavene sine. Derfor er jeg litt forundret over at Høyre ikke er mer positivt innstilt til forslaget, men velger å flagge en slags prinsipielle holdninger til statlige sykehus, istedenfor å være opptatt av det problemet som det blir pekt på, og som har vært et problem svært lenge.

Det hadde kanskje vært litt bedre sammenheng hvis alle partiene som står bak mindretallsforslaget i dag, hadde vært med på å legge inn flere midler til fylkeskommunale sykehus i revidert nasjonalbudsjett. Slik er det ikke. For realiseringen av et slikt forslag som ligger på bordet i dag, krever jo noe mer midler. Man kan ikke opprette flere sykehussenger uten penger. Men som det ser ut til, er det ikke flertall for dette. Flertallet vil vente til staten skal overta. SV frykter at det vil gå lang tid, og også at vi slett ikke vil se noen forbedring for korridorpasientene. Det synes jeg er synd. Jeg synes den situasjonen vi har hatt lenge, er uverdig – det er uverdig at vi ikke har greid å finne grep som kunne ha løst dette i løpet av alle de åra dette har vært et problem. Så jeg er ganske skuffet over at flertallet ikke er villig til i hvert fall å se på problemene, se om det hadde vært et riktig grep. SV er overbevist om at det er behov for flere medisinske senger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 18.