Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet 10 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Irene Sjøli (H) (ordfører for saken): Meldingen om akuttmedisinsk beredskap som Stortinget har til behandling i dag, er omfattende og omhandler en rekke tiltak som tar sikte på å styrke den akuttmedisinske beredskapen i kommunene, ambulansetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Jeg vil takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. Det har vært en fornøyelse å være saksordfører. Jeg vil redegjøre for flertallets syn og regner med at mindretallet selv redegjør for sine særstandpunkter.

Meldingen inneholder en rekke forslag som hver for seg kan bidra til å bedre situasjonen, forslag som en enstemmig komite stort sett slutter seg til.

Det er bred enighet om den overordnede målsettingen: En høy faglig standard, et mest mulig likeverdig tilbud til hele befolkningen, forutsigbare ledd i den akuttmedisinske kjede, en mer stabil helsepersonellsituasjon og en effektiv bruk av ressurser. Organiseringen av tjenesten må ta hensyn til at bosettingen i deler av landet er spredt, og at det mange steder er lang avstand til de spesialiserte helsetilbudene.

Mange lokalsykehus har store problemer med å rekruttere medisinske spesialister og er avhengig av å benytte leger i korttidsvikariater. Komiteen mener dette er uheldig, og at det kan bidra til å svekke den akuttmedisinske beredskapen. Helsepersonell er nøkkelpersoner, og det er viktig å organisere tjenestene på en måte som kan virke rekrutterende og stabiliserende. Det er nødvendig med en gjennomgang av organiseringen av de medisinske tjenestene, både når det gjelder økonomi og personell, slik at ressursene kan utnyttes på en bedre måte.

Tid er ofte en kritisk faktor, og det er viktig at tilbudene, organiseringen og den faglige kvaliteten innenfor det enkelte ledd i den akuttmedisinske kjeden er forutsigbar, både for befolkningen og for helsepersonellet.

Det er anslått at tilgjengeligheten til såkalte hjertestartere kan øke sjansene for å overleve hjertestans med 40– 60 pst., og Høyre er tilfreds med at resten av komiteen har sluttet seg til vårt forslag om å be Regjeringen i løpet av 2002 iverksette et opplærings- og utplasseringsprogram for hjertestartere.

Et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, legger til grunn at det maksimalt skal være en akuttmedisinsk kommunikasjonssentral i hvert fylke. Et så stort antall sentraler som finnes i dag, gjør at det ikke blir tilstrekkelig kvalitet på tjenesten. I tillegg er de kostnadskrevende og opptar betydelige helsepersonellressurser inn mot ikke-pasientrettet arbeid. Komiteen er enig om at publikums mulighet til direkte kontakt med helsepersonell som kan gi råd og formidle hjelp, er svært verdifull. Regjeringen anmodes om snarest mulig å avklare fremtid og innhold i den medisinske nødmeldetjeneste.

Komiteen mener det er nødvendig med kompetansekrav for å sikre at de prehospitale akuttmedisinske tjenestene er faglig forsvarlig. Spesielt vil en eventuell rasjonalisering av akuttfunksjoner ved sykehus forsterke dette behovet. Flertallet, alle unntatt SV, er positiv til at det opprettes et kompetansesenter for prehospital akuttmedisin, og at det knyttes opp mot Universitetet i Oslo. Kompetansesenteret skal ha klare forpliktelser til å fungere som en nettverksmodell gjennom samarbeid med de akuttmedisinske miljøene i alle helseregioner.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det utarbeides en felles forskrift for prehospital medisin. Det blir også understreket nødvendigheten av å videreutvikle forholdet mellom redningstjenesten og helsetjenesten.

Kommunene må stille forventninger til akuttmedisinsk kompetanse når det gjelder legevaktpersonell, og komiteen oppfordrer til et regionalt samarbeid når det gjelder etterutdanning, slik at kompetansen kan vedlikeholdes og oppgraderes.

Til tross for økt satsing på dette området er manglende stabilitet og rekruttering til allmennlegetjenesten et av de største problemene. I forbindelse med fastlegeordningen er det satt i verk en rekke tiltak i håp om å bedre rekrutteringen. Det er i tillegg nødvendig med stimuleringstiltak for å beholde og rekruttere sykepleiere i kommunehelsetjenesten. Sykepleiere er en viktig ressurs i den kommunale legevakttjenesten og ved legevaktsentralene.

Det finnes i dag ingen formelle krav til ambulansetjenesten, verken når det gjelder bemanning, kompetanse eller responstid. Komiteen mener at ambulansebilene som hovedregel skal være tomannsbetjente for å ivareta kravet til faglig forsvarlighet. Dette kravet må inngå i den planlagte felles forskrift for prehospital akuttmedisin. Det vil medføre at ytterligere personellressurser brukes til vaktberedskap, spesielt i de minste kommunene, hvor det er et fåtall ambulansepersonell. Komiteen mener at det i enkelte tilfeller må kunne gis dispensasjon for énmannsbetjente ambulanser der hvor aktiviteten er liten, og slutter seg til Regjeringens forslag om at det må stilles krav om fagkompetanse på nivå med fagbrev for minst én av ambulansepersonellet pr. bil. Dette kravet må også inngå i forskriften for prehospital akuttmedisin.

Høyre er tilfreds med å ha fått enstemmig oppslutning om å be Regjeringen utarbeide særlige kompetansekrav til frivillige mannskaper, som f.eks. Røde Kors og Norsk Folkehjelp, som er engasjert i en beredskapstjeneste ved idretts- og kulturarrangementer.

Et flertall, unntatt Fremskrittspartiet og SV, mener det er behov for å se nærmere på Akuttutvalgets forslag til responstider. Ikke minst er det viktig å få avklart hvilke områder av landet som har særskilt behov for bedret tilgjengelighet av ambulanse, og å prioritere en styrking av ambulansetjenesten disse stedene. Flertallet ber derfor Regjeringen legge fram for Stortinget en økonomi- og tidsplan for styrking av ambulansetjenesten som bygger på Akuttutvalgets responstider.

Luftambulansen er et virkemiddel for å få utjevnet forskjellene i tilgjengelighet til spesialiserte akuttmedisinske tilbud som følge av geografi og bosettingsmønster. Hvis det i framtiden skulle skje en større funksjonsfordeling mellom sykehusene med hensyn til akuttberedskap, må dimensjoneringen av både ambulanse- og luftambulansetjenesten vurderes i forhold til dette.

Flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener det er behov for visse endringer i sykehusstrukturen for å sikre befolkningen tilgjengelige helsetjenester, ivareta krav til faglig kvalitet og sikre en effektiv utnyttelse av ressursene. Komiteen mener det ikke må foretas noen endringer når det gjelder den akuttmedisinske beredskapen i indremedisinske avdelinger ved sykehusene. Det totale tilbudet må tvert imot økes.

Flertallet, Arbeiderpartiet og Høyre, mener det er behov for å rasjonalisere den kirurgiske beredskapen ved småsykehusene, og der forholdene ligger til rette for det, kan sykehusene skille mellom indremedisinsk og kirurgisk beredskap. Hele komiteen mener det er nødvendig med en viss legevaktberedskap ved alle sykehus for å kunne ta seg av brudd og enkle skader og gi nødvendig stabilisering før transport til et annet sykehus. Helseregionene oppfordres til økt grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene, også når det gjelder planlagte inngrep.

En enstemmig komite understreker at en god seleksjon og en godt organisert svangerskapsomsorg forsvarer å differensiere og desentralisere fødselsomsorgen. Høyre er tilfreds med å ha fått en enstemmig tilslutning til å gjøre Helsetilsynets forslag om en nivåinndeling for fødselsomsorgen gjeldende for planleggingen og organiseringen av fødselsomsorgen, og for å be Regjeringen opprette et nasjonalt råd som skal bistå i omleggingsprosessen, kvalitetssikring og evaluering av drift i forbindelse med organiseringen av en desentralisert og differensiert fødselsomsorg. Dette vil gi gravide og fødende, spesielt i distriktene, et bedre og tryggere tilbud. Komiteen ber også Regjeringen sørge for at gravide får følge av jordmor til fødeavdelingen der avstandene er lange.

Et flertall, unntatt Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, viser til at jordmødre mange steder har etablert privat praksis, men på grunn av manglende refusjonsordning, må kvinnene selv betale for svangerskapskontrollen. Flertallet slutter seg til Høyres forslag om å be Regjeringen fremme forslag til lovfesting av trygderefusjon for svangerskapskontroll utført av jordmor i privat praksis så vel som i offentlig virksomhet.

En enstemmig komite mener det er behov for en opprustning av nyfødtomsorgen, både på regionsykehus- og sentralsykehusnivå, og har sluttet seg til et forslag fra Høyre om å be Regjeringen legge fram en sak for Stortinget med konkrete tiltak for å bedre situasjonen i nyfødtomsorgen, senest våren 2002.

Komiteen har under behandlingen av denne saken fremmet en rekke tiltak som sammen med Regjeringens forslag, vil bedre den akuttmedisinske beredskapen. Nå gjenstår gjennomføringen, og det blir en stor utfordring. Men sammen med statlig ansvar for sykehusene vil dette bidra til å sikre en forsvarlig akuttmedisinsk beredskap på alle nivå i helsetjenesten.

Avslutningsvis vil jeg anbefale komiteens innstilling.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg er glad for at stortingsmeldingen om akuttmedisinsk beredskap har fått bred tilslutning i komiteen.

Jeg vil også nytte høvet til å rose saksordføreren for et meget godt utført arbeid med meldingen, som omhandler en rekke tiltak med sikte på å styrke den akuttmedisinske beredskapen. Den medisinske akuttberedskapen skal gi et mest mulig likeverdig tilbud til befolkningen. For å nå en slik målsetting må man akseptere at forutsetningene er forskjellige, og at tjenestene derfor må få ulik utforming i ulike deler av landet. Mange steder er avstandene til sykehus lange. Det er derfor viktig å kompensere dette med å stille faglige krav til ambulanse- og luftambulansetjenesten.

En samlet komite har påpekt at såkalte hjertestartere i langt større grad må gjøres tilgjengelige, da disse kan øke sjansene for å overleve en hjertestans med 40–50 pst.

Komiteflertallet har lagt til grunn at det maksimalt skal være en AMK-sentral i hvert fylke. Det eksakte antallet bør man ikke ta stilling til før utredningen om et felles nødnummer er ferdig og de regionale helseforetakene er etablert.

Komiteen mener at telemedisinske metoder må videreutvikles og tas i bruk i større omfang, også innen akuttmedisin.

Norge har en godt fungerende redningstjeneste, bygd på et positivt tverretatlig og tverrfaglig samarbeid. Kommunene har ansvaret for å sikre befolkningens behov for øyeblikkelig hjelp innenfor primærhelsetjenesten hele døgnet. Det har funnet sted en nødvendig omlegging fra kommunale til interkommunale legevaktsentraler. Omleggingen har gitt mange positive erfaringer og reduserte refusjonskostnader for Rikstrygdeverket. Komiteen ber Regjeringen gjennomgå de økonomiske konsekvensene etter omleggingen, slik at kommunene får dekket sine merkostnader og nyttiggjort seg økonomiske rasjonaliseringsgevinster.

Ambulansetjenesten skal være en spesialisthelsetjeneste. Ambulansebilene skal som hovedregel være tomannsbetjente. Komiteen slutter seg til forslaget om at det må stilles krav om at minst én fra ambulansepersonellet på hver bil skal dokumentere fagkompetanse på nivå med fagbrev. Det finnes ingen statlige fastsatte krav til responstid fra AMK-sentralen kontaktes til bilen er nådd fram til pasienten. Responstiden varierer betydelig fra sted til sted. Komiteflertallet er innforstått med at hensynet til økonomi og knapphet på kvalifisert ambulansepersonell vil virke begrensende på mulighetene for umiddelbar iverksettelse av Akuttutvalgets forslag til responstider. Jeg vil gjerne få understreke at det er en forutsetning at øyeblikkelig hjelp-plikten overholdes. Vi kan heller ikke akseptere for lang responstid med de alvorlige konsekvenser det kan få for pasientene.

Det har i løpet av de siste 10–15 årene skjedd store endringer i sykehusstrukturen, grunnet bl.a. utviklingen i medisinske spesialiteter, ny medisinsk teknologi og bedre kommunikasjonsmuligheter. I tillegg har mangel på helsepersonell og få øyeblikkelig hjelp-pasienter på lokalsykehusene gitt en dårlig utnyttelse av kostbare vaktordninger. Komiteflertallet mener det er behov for visse endringer i sykehusstrukturen for å ivareta krav til faglig kvalitet og sikre en effektiv utnyttelse av ressursene.

Komiteens representanter fra Arbeiderpartiet og Høyre har merket seg at kirurgisk beredskap ved sykehusene er ressurskrevende. Ved enkelte små sykehus utføres det få øyeblikkelig hjelp-inngrep på kvelds- og nattetid, slik at den omfattende kirurgiske beredskapen sjelden er i bruk. Regjeringen har stilt krav til de regionale helseutvalgene om å gjennomgå dagens sykehusstruktur med sikte på å få i stand en bedre arbeids- og funksjonsfordeling mellom sykehusene.

Jeg vil gjerne få understreke at flertallets merknader om kirurgisk beredskap ikke er et pålegg eller en oppfordring om å legge ned små sykehus.

Men som et annet komiteflertall påpeker, er det dokumentert en positiv sammenheng mellom volum og kvalitet for visse prosedyrer. Dette alene skal imidlertid ikke være avgjørende for hvilke funksjoner et sykehus skal ha. Men et systematisk samarbeid mellom sykehus er helt nødvendig for at små sykehus skal være levedyktige.

Komiteen har hatt en omfattende gjennomgang av bolken om fødselsomsorgen. Vår saksordfører, som av profesjon er jordmor, har nedlagt et stort arbeid i komiteen for å trekke opp retningslinjer for en best mulig fødselsomsorg i landet vårt.

Det overordnede mål for fødselsomsorgen er at den skal holde en god og forsvarlig standard. Også i framtiden skal det tilbys et desentralisert fødetilbud i Norge. En god seleksjon og en godt organisert svangerskapsomsorg forsvarer å differensiere og desentralisere fødselsomsorgen.

Som det framgår av innstillingen, fremmer komiteen forslag om at Regjeringen skal gjøre Statens helsetilsyns nivåinndeling for fødselsomsorgen gjeldende for planlegging og organisering av fødselsomsorgen. Jeg vil gjerne få understreke det en samlet komite understreker, at antall fødsler ved kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer ikke må være absolutt.

Stortinget har tidligere uttalt at fødende med reisevei på over en time bør ha kvalifisert ledsagelse til fødestedet. Komiteen ber derfor Regjeringen sørge for at kvinner som har lang vei til fødeavdeling, sikres en forsvarlig følgetjeneste.

Lov om helsetjenesten i kommunene slår også fast at det skal være jordmortjeneste i hver kommune. Komiteflertallet ber Regjeringen fremme forslag til lovfesting av trygderefusjon for svangerskapskontroll utført av jordmor i privat så vel som offentlig virksomhet. En slik refusjonsordning er et rimelig krav for de kvinnene som velger et privat omsorgstilbud i svangerskapet, ofte i mangel av et offentlig tilbud.

Hadde svangerskapskontrollen blitt utført av privatpraktiserende lege, ville utgiftene vært berettiget til trygderefusjon. En slik forskjellsbehandling bør ikke opprettholdes.

La meg til slutt få nevne at en omorganisering av fødselshjelpen er en krevende faglig, organisatorisk og juridisk prosess. Man kan ikke forvente at lokale krefter rundt mindre fødeavdelinger og fødestuer skal klare en slik omorganisering alene. En samlet komite mener derfor det er nødvendig å opprette et nasjonalt råd som kan hjelpe til med omleggingsprosessene og oppfølging av drift.

Are Næss (KrF): Akuttmedisinsk beredskap er viktig. Minutter, endog sekunder, kan utgjøre en avgjørende forskjell mellom sykdom og helse, endog mellom liv og død. Stortingsmeldingen om akuttmedisinsk beredskap og de bakgrunnsutredninger som den bygger på, gir stort sett et meget godt grunnlag for å ta opp dette viktige feltet.

De ulike aktørene innenfor det akuttmedisinske området blir gjerne betegnet som «den akuttmedisinske kjede». En kjede er som kjent ikke sterkere enn det svakeste ledd. Jeg tror for øvrig kjedebegrepet er svært nyttig i akuttmedisinsk sammenheng. De ulike institusjonene og aktørene har ulike roller som henger sammen, og et godt resultat er nettopp avhengig av at tiltakene henger sammen.

Derfor blir kommunikasjon et nøkkelbegrep innen den akuttmedisinske beredskap. Sikker kommunikasjon er nødvendig nettopp fordi akuttmedisinen er en slik kjede av ulike aktører og tiltak. Derfor er det viktig, som meldingen påpeker, å øke befolkningens kunnskap om førstehjelp og, som komiteen påpeker, å iverksette et opplærings- og utplasseringsprogram for «hjertestartere».

Nødmeldetjenester og AMK-sentraler og de øvrige deler av den medisinske nødmeldetjeneste er også viktig, og Kristelig Folkeparti mener at det enkelte fylke best kan vurdere om det er behov for en eller flere AMK-sentraler i fylket. Vi vil også advare mot at en tar i bruk ett enkelt nødnummer, som kan bli blokkert i en krisesituasjon.

Det er viktig og positivt at vi har på gang et arbeid med et kompetansesenter for prehospital akuttmedisin knyttet opp mot Universitetet i Oslo og en prosjektskisse for et nasjonalt senter for legevaktmedisin knyttet til Seksjon for allmennmedisin ved Universitet i Bergen og Nasjonalt senter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap, KoKom. Jeg er glad for at et flertall i komiteen støtter opp om disse prosjektene.

Kommunikasjon er også en viktig faktor i det medisinske tjenestetilbudet for sjøfart, og jeg er glad for at komiteen ber Regjeringen gå videre også med planene for et senter for sjøfartsmedisin. På alle disse nevnte områdene har vi i Norge i dag god kompetanse som det er naturlig å bygge videre på, og som det er gledelig har en solid faglig og også politisk oppslutning.

Ambulansetjenesten er karakterisert som det svakeste ledd i den akuttmedisinske kjede. Dette skyldes selvsagt ikke at våre ambulansemannskaper gjør en dårlig jobb, men har sammenheng med den formidable oppgaven det er å ha ansvar for førstelinjetjeneste og transport til sykehus i et land med en geografi som Norge. Det er i meldingen spesielt pekt på fire problemer i forbindelse med ambulansetjenesten:

• mangel på krav til betjening av ambulansebiler

• mangel på krav til kompetanse til ambulansepersonell

• uklare krav til responstider

• manglende formalisering av samarbeid med kommunal legevakttjeneste

Når det gjelder de to første punktene, er det helt klart nødvendig med krav til betjening og kompetanse. Vi må imidlertid huske på at det utover landet finnes ambulansepersonell med liten formell, men med stor reell kompetanse. Dette gjelder ikke minst personell tilknyttet eksempelvis Røde Kors, hvor også deltakelse i andre aktiviteter øker den reelle kompetanse for selve ambulansekjøringen. For den som har bruk for ambulanse, er det personellets reelle og ikke formelle kompetanse som teller. Det burde være unødvendig å tilføye at det her ikke skal være noen motsetning, og at dette naturligvis ikke er et argument mot høy faglig standard og krav til kompetanse.

Når det gjelder responstiden, har det vært hevdet at Akuttutvalgets krav til slike tider ville være vanskelig å overholde i store deler av landet. Disse forholdene må etter Kristelig Folkepartis mening utredes nærmere. Spørsmålet har bl.a. viktige etiske sider i en situasjon hvor nærhet til ambulanse kan være avgjørende for liv eller død.

Ambulansetjenesten er også en viktig forutsetning for samarbeidsavtaler om kommunale legevakttjenester. Kristelig Folkeparti er sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti av den mening at det bør gjøres en samlet vurdering av den akuttmedisinske beredskap, spesielt for grissgrendte områder med store avstander og lange reisetider. Disse partiene peker også på at fylkenes ambulanseplaner ikke må føre til at ambulansetjenesten noe sted blir svekket, da den tjenesten på forhånd som nevnt er det svakeste ledd i den akuttmedisinske kjeden.

Ambulansetjenestens betydning for muligheten for legevaktsamarbeid kjenner jeg til fra min egen kommune, hvor det er blitt gitt beskjed fra nabokommunen om at dersom Samnanger mister sin ambulanse, er forutsetningen ikke lenger til stede for å opprettholde legevaktsamarbeidet med Fusa.

Den kanskje mest omstridte delen av det såkalte Akuttutvalgets innstilling gjelder akuttberedskapen ved sykehusene. Jeg er glad for at en samlet komite mener at Akuttutvalgets forslag til sykehusstruktur kan fremstå som lite fleksibelt, og at det ikke er hensiktsmessig å erstatte dagens struktur med Akuttutvalgets forslag. Vi kommer her inn på den stadig tilbakevendende diskusjonen om forholdet mellom nærhet og kvalitet i sykehustjenesten. For mange – men slett ikke for alle – prosedyrer i akuttmedisinen er det et kjent forhold mellom behandlingsvolum og kvalitet. Dette taler i noen grad for en sentralisering av disse funksjonene. På den annen side er tidsfaktoren som kjent vesentlig i forhold til mange akutte tilstander, så her blir det i alle fall en avveining. Meldingen gir i alle fall ikke grunnlag for – verken faglig eller økonomisk – sterkere sentralisering av akuttberedskapen ved lokalsykehusene.

I og med valg av saksordfører la komiteen til rette for en grundig gjennomgang av fødselsomsorg og nyfødtmedisin. Dette har «avfødt» – om jeg må bruke det uttrykket – fire forslag til vedtak på dette området, mot tre innen de øvrige områder av akuttmedisinen. Det er ikke rart at saksordføreren er fornøyd, men det har også komiteen for øvrig grunn til å være, både med saksordføreren, med meldingen og med resultatet av behandlingen i komiteen. Kristelig Folkeparti står bak alle forslag i komiteens innstilling og anbefaler den.

Presidenten: Presidenten må bemerke at det er ikke hver dag man får slik ros fra Stortingets talerstol, og anbefaler saksordføreren å ta den til seg.

Sonja Irene Sjøli (H) (fra salen): Takk!

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Jeg skal fortsette med å si noe om saksordføreren. Jeg vil si det på den måten at det kan være en fordel å ha fagfolk i sosialkomiteen.

St.meld. nr. 43 for 1999-2000, den såkalte akuttmeldingen, har ligget i sosialkomiteen svært lenge, og dette skyldes at Regjeringen sommeren 2000 lanserte planer om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Slik jeg ser det, hadde det vært naturlig at St.meld. nr. 43 hadde blitt behandlet før man fikk forslaget om statlig sykehusdrift. Når dette imidlertid ikke ble gjort, og sosialkomiteen bestemte seg for å behandle akuttmeldingen parallelt med den statlige sykehusreformen, skyldes det først og fremst at den problematikken som er omtalt i akuttmeldingen, ikke i noen vesentlig grad lå inne i Ot.prp. nr. 66 om statlig sykehusovertakelse. Med tanke på den praktiske tilretteleggingen av statlig sykehusdrift fra januar neste år, tror jeg det vil være en stor hjelp og en fordel for departementet å ha behandlet akuttmeldingen, hvor det legges betydelige føringer for hvordan sosialkomiteen ser på den fremtidige spesialisthelsetjeneste i videste forstand, og hvor meldingen omtaler og tar standpunkt til hele behandlingskjeden inklusiv samhandlingen med primærhelsetjenesten.

St.meld. nr. 43 bygger i store trekk på og redegjør for de to offentlige utredninger som ble gjort i 1997–1998, det såkalte Luftambulanseutvalgets utredning i NOU 1998:8 og Akuttutvalgets utredning i NOU 1998:9. Generelt sett er hovedkonklusjonen i begge de nevnte utredninger at den medisinske akuttberedskapen må være likeverdig for hele befolkningen og ha optimal kvalitet. Store deler av vårt land har en spredt bosetning med lange avstander, og dette må det tas hensyn til når det gjelder den eksisterende og fremtidige akuttberedskapen. Ikke minst er det viktig at en opprettholder en forsvarlig akuttberedskap ved et betydelig antall lokale sykehus.

I forhold til mange alvorlige lidelser, som eksempelvis hjerte- og karsykdom og hjerneblødning, har den medisinske utvikling dokumentert at det er særdeles viktig for disse to pasientgrupper at behandling settes inn så raskt som mulig. Det vil med andre ord si at prehospital behandling kan være helt avgjørende både i forhold til dødsfall og pasientens fremtidige prognose. Slik prehospital medisin nødvendiggjør at ambulansepersonell og personell i primærhelsetjenesten blir faglig oppdatert og bedre skolert for å sette inn behandling så raskt som mulig i første møte med pasienten.

Viktig er det også i denne sammenheng å sørge for at AMK-sentralene er bemannet med topp fagpersonell. Dette er langt viktigere enn antall AMK-sentraler i landet, som etter mitt skjønn bør begrenses betydelig. Det er etter mitt skjønn sløsing med fagressurser å opprettholde det store antall AMK-sentraler en i dag har. Langt viktigere enn antall sentraler er responstiden fra melding til hjelp foreligger. Sammen med Sosialistisk Venstreparti har Fremskrittspartiet en merknad i innstillingen hvor vi fullt ut aksepterer den responstid som er foreslått i Akuttutvalgets utredning. Jeg beklager at flertallet i komiteen ikke kunne slutte seg til forslaget fra disse to partiene.

I NOU 1998:9, det såkalte Akuttutvalgets utredning, fremsettes det påstander i forhold til lokalsykehusene som ikke er dokumentert – synspunkter som jeg og Fremskrittspartiet ikke deler. Det fremsettes bl.a. udokumenterte påstander om at lokalsykehus med beredskap har store problemer med rekruttering av fagpersonell. Videre fremsettes det påstand om at lokalsykehus med akuttberedskap er svært kostbare i drift, og endelig påstand om at kvaliteten på behandlingen ved lokalsykehus er dårligere enn ved større sentrale sykehus.

Det er riktig at lokalsykehusene tidvis har hatt problemer med rekruttering av spesielt generelle kirurger, noe også de større sentrale sykehus har hatt. For øyeblikket har jeg fått opplyst at rekrutteringen innen kirurgi nå er rimelig god ved de fleste av våre lokalsykehus med akuttberedskap. Det samme kan også sies når det gjelder rekrutteringen av indremedisinere.

Den andre påstanden, om at kvaliteten på behandlingen ved lokalsykehus er dårligere enn ved sentralsykehus, er overhodet ikke dokumentert, snarere tvert om. Selv Haga-utvalgets utredning, som gikk dypere inn i denne problematikken, kunne ikke påvise eller dokumentere at forskjellen mellom kvaliteten på behandlingen i store og i mindre sykehus var registrerbar. En ytterligere dokumentasjon på dette finner vi i en rapport fra Ernst & Young fra 1999, som ble utført etter oppdrag fra Kommunenes Sentralforbund. Begrunnelsen fra Ernst & Young for de resultater som en der kom frem til, var bl.a. at det ved lokalsykehus kun var spesialister som behandlet pasienter i akuttfasen, mens en ved de større sykehusene hadde leger i opplæring, samt at svært mange behandlinger ble utført av assistentleger. Dette er egentlig ganske lett å forstå, særlig for dem av oss som har jobbet i norske sykehus og sett hvordan dette egentlig fungerer i praksis.

Hovedtyngden av pasientbehandling både ved sentralsykehus og regionsykehus er lokalsykehusfunksjoner. Når det gjelder effektivitet og pasientbehandling i lokalsykehus, viser en Samdata-rapport fra 1998 at lokalsykehusene lå hele 19 pst. over sentralsykehusene og hele 50 pst. over regionsykehusene.

Påstanden i Haga-utvalgets innstilling om at akuttberedskapen ved en rekke lokalsykehus er ekstra kostbar, kan også avvises som en udokumentert påstand. Lokalsykehusene benytter seg av spesialister med hjemmevakt i sin beredskapstjeneste, med en avlønning for hjemmevakt i forholdet 1:5, altså en langt rimeligere legetjeneste enn ved eksempelvis sentralsykehus og regionsykehus. Når det gjelder netto driftsutgifter pr. behandlet pasient eller pr. indeksopphold, viser Samdata at lokalsykehusenes nettokostnader ligger ca. 3 000 kr lavere pr. behandling enn tilsvarende i sentralsykehus, og forskjellen er langt høyere i forhold til i regionsykehus.

De fremtidige lokalsykehusmodeller som anbefales i Haga-utvalgets innstilling, er, slik jeg ser det, verken faglig eller økonomisk skikkelig vurdert. Derfor mener Fremskrittspartiet at de aller fleste velfungerende lokalsykehus bør opprettholdes som tredelte sykehus med akuttberedskap i kirurgi og indremedisin.

Kirurgberedskapen kan dekkes både av generelle kirurger, av ortopeder eller av bløtdelskirurger. Særlig gjelder dette lokalsykehus i våre distrikter, og ellers hvor avstandene er store sykehusene imellom. Det er etter mitt skjønn intet å spare ved bare å ha akuttberedskap i indremedisin og ikke i kirurgi, fordi de samme servicefunksjonene som anestesi, røntgen og laboratorium må være til stede også hvis man bare har medisinsk akuttberedskap. Jeg viser her til den merknaden som er inntatt i innstillingen fra partiene Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som beskriver dette ganske godt.

Sluttelig vil jeg ta opp en sak som ble drøftet med helseministeren i en spørretime for kort tid tilbake, nemlig problemene med senskader hos prematurfødte barn. En ganske grundig undersøkelse er foretatt av overlege Lindemann ved Ullevål sykehus, hvor det påvises at hvert fjerde prematurfødte barn i skolepliktig alder har problemer som nærmest er uopprettelige. Jeg er glad for at helseministeren i den spørretimen svarte positivt, at dette var noe som departementet ville ta fatt i for å få til en oppfølging fra det tidspunkt det premature barnet blir utskrevet fra sykehuset og frem til skolepliktig alder. Det koster svært mye å få et prematurt barn til å overleve. Vi bruker veldig lite penger på oppfølging av disse barna, og det må vi for fremtiden gjøre for å spare både barna og barnas familier for de problemer som oppdages i skolepliktig alder.

Til slutt tar jeg opp det forslag vi har sammen med Sosialistisk Venstreparti i innstillingen.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp det forslag han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp): Den akuttmedisinske beredskapen er noe av det aller viktigste ved hele vårt medisinske tilbud. En helsepolitikk som ikke tar denne delen på alvor, mangler selve nøkkelen til et forsvarlig og trygt behandlingstilbud.

Vi må kunne nå pasientene og de akutte situasjonene ute på en rask og forsvarlig måte, slik at stabilisering og behandling kan skje øyeblikkelig og uten unødig opphold. Det er i slike tilfeller liten hjelp i de milliarder vi har investert i store og sentrale sykehus, dersom pasienten ikke kan komme fram i tide og i en slik situasjon og tilstand at liv og helse kan reddes og repareres.

Denne meldingen er derfor av meget stor betydning for en samlet og helhetlig behandlingskjede og en total medisinsk beredskap. Men like viktig er det, og, ikke minst blir det, å følge dette opp med ressurser – ressurser til bl.a. forsvarlig og faglig bemanning, ambulansemateriell og akuttberedskap ved våre lokale så vel som sentrale sykehus. Når tiden teller så mye som den gjør ved slike akutte medisinske situasjoner, må vi også innrømme og ta konsekvensene av dette ved at vi prioriterer ressurser for å få tids- og avstandsfaktorene eliminert til et forsvarlig nivå.

Når det gjelder den medisinske nødmeldetjenesten, må den sikre direkte kontakt mellom befolkning og helsepersonell, mellom helsepersonell utenfor og innenfor sykehus og mellom sykehus i nødsituasjoner. En slik varslings- og kommunikasjonskjede skal bl.a. gi effektiv varsling, og informasjon og veiledning til pasienten eller den som har varslet, inntil profesjonell hjelp når fram.

Vi i Senterpartiet er svært betenkt over en overgang til eventuelt bare ett tresifret nødnummer i Norge. Etter vår mening kan dette føre til større sårbarhet og blokkering når det gjelder rask kontakt med hjelpeapparatet. Det er imidlertid viktig at de ulike nødtjenestene samarbeider og har et godt og sikkert nettverkssamarbeid.

Etter vår mening er det viktig at brukerne også har sikker og kontinuerlig tilgjengelighet til lokal legevakttelefon eller legevaktsentral, slik at en kan nå systemet med ambulanse og AMK-sentraltjeneste også gjennom en slik telefonhenvendelse. Dette vil sikre en høyere beredskap og tilgjengelighet enn det vil være ved bare å benytte ett tresifret nødnummer.

Det er samtidig viktig å minne om at dette systemet må sikres gjennom en godt utbygd mobiltelefontjeneste og et godt utbygd radiosamband som kan benyttes av akuttjenesten. Videre er det etter vår mening viktig at kommunikasjon og samband blir koordinert og tilrettelagt med de frivillige organisasjonenes sambandstjeneste, bl.a. gjennom felles øvelser. Vi mener også at det offentlige må se nærmere på behovet for støtte til disse organisasjonene når det gjelder konkrete investeringsbehov for tilstrekkelig sambandsutstyr. Dessverre er det bare Kristelig Folkeparti og SV som støtter dette.

Derimot er det gledelig at en samlet komite peker på at veiløse bosettinger, om det er på fastlandet eller gjelder øysamfunn, må sikres beredskap i større grad enn i dag. Dette må få betydning for videre vurdering av responstid/utrykningstid, telekommunikasjonsdekning og hvilket ambulanseutstyr som er nødvendig og aktuelt for slike områder. Det vil kunne bety en utvidelse av luftambulansevirksomheten.

I områder med store avstander og lange reisetider er det viktig med en god samordning mellom legevakt og ambulansetjeneste for å kunne oppfylle kravene om responstid innenfor akseptable og forutsigbare rammer. Staten må utrede kostnadene ved dette, og vi i Senterpartiet mener at det må gis spesiell økonomisk støtte til denne beredskapen i slike områder.

For å sikre faglig forsvarlig ambulansebemanning i en del av disse områdene må det til et samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og ambulanse-/spesialisthelsetjenesten. Det bør etter vår mening utarbeides retningslinjer for et slikt samarbeid når det gjelder både faglige og økonomiske forhold.

På sikt mener vi at den faglige målsettingen for bemanning innen ambulansetjenesten bør være at én av personene har kompetanse som anestesisykepleier. Skal den akuttmedisinske beredskapen kunne styrkes også personellmessig, må det tas hensyn til dette også i utdanningssystemet.

Senterpartiet mener det er behov for en styrking av både utdannings- og forskningsvirksomheten innen akuttmedisinen. Derfor støtter vi opprettelsen av et kompetansesenter for prehospital akuttmedisin, og vi ønsker også å henlede oppmerksomheten mot det arbeidet som har vært utført i Bergen når det gjelder legevaktmedisin knyttet til Seksjon for allmennmedisin og Nasjonalt senter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap. Det er viktig at kompetansehevende tiltak innen akuttmedisinen blir systematisert og knyttet til faglig forsvarlige standarder.

Lokalsykehusenes rolle og plass i det akuttmedisinske bildet er svært viktig. Vi mener lokalsykehusene, spesielt der det er lange avstander til sentral- og regionsykehuset, må ha en god og forsvarlig akuttmedisinsk beredskap. Gode og velfungerende lokalsykehus er en meget viktig del av vårt samlede behandlingstilbud, og vi mener lokalsykehusene må ha høy prioritet også i det framtidige sykehusvesenet, noe som er nærmere omtalt i innstillingen.

Jeg har igjen å si litt om fødselsomsorgen, men det kan jeg i hvert fall ikke ta nå. Jeg vil bare gi honnør til saksordfører for hva som er sagt om det, i forhold til det som også er sagt fra andre i debatten.

Kristin Halvorsen (SV): Hvis saksordføreren får mer skryt nå, også utenfor denne salen, er jeg redd at fødselsraten vokser dramatisk, og at kapasiteten på landets fødeavdelinger blir sprengt. Men jeg slutter meg gjerne til de rosende ord som er sagt tidligere.

SV er enig i de hovedgrepene som tas i St.meld. nr. 43 for 1999-2000, Om akuttmedisinsk beredskap, og som komiteen stort sett samlet slutter seg til. To vesentlige elementer i meldingen er at den akuttmedisinske beredskapen beholdes ved de medisinske avdelingene ved landets sykehus, mens man ved en del sykehus vil samordne den kirurgiske akuttberedskapen, slik at det dermed vil bli slik beredskap ved færre sykehus enn i dag.

Nettopp når det gjelder akuttberedskapen i kirurgi, har de sterkeste reaksjonene på meldingene kommet, bl.a. gjennom den såkalte motmeldingen fra en rekke sykehusleger. SV vil understreke at en forutsetning for å kunne samordne akuttberedskapen må være at transporttiden fra pasientens hjemsted til sykehus eller mellom sykehusene fortsatt skaper trygge rammer for en forsvarlig, faglig kirurgisk tjeneste. Det medfører at der avstanden mellom sykehusene er stor, vil argumentene for å beholde en akuttkirurgisk tjeneste være sterkere enn der lokalsykehusene har kort avstand til neste sykehusenhet. I vurderingen av når og på hvilke vilkår akuttberedskapen skal og bør endres, bør det etter SVs syn legges avgjørende vekt på de medisinsk-faglige vurderinger som gjøres ute i hver helseregion. Hensikten med den akuttmedisinske beredskapen må være at den kombinerer nærhet, kostnad og kvalitet på en innbyrdes fornuftig måte.

For eksempel vil den mest avanserte fødeavdeling med den absolutt høyeste spisskompetanse være til veldig liten nytte hvis avstanden for veldig mange av dem som tilhører denne fødeavdelingen, er så lang at de føder i ambulansen på vei til herligheten. Nettopp på grunn av at landet er mangfoldig, må det etter SVs syn utvikles tjenester som er tilpasset det mangfoldet som finnes, i stedet for at helsevesenet utvikles mest mulig likt fra region til region.

Når det gjelder fødeavdelingene og fødestuene, vil SV, nettopp ut fra argumentet om at nærhet i seg selv er en vesentlig kvalitet, påpeke at den nedre grense for at det tilbudet skal kunne opprettholdes, må oppfattes som retningsgivende og ikke som rigide normtall som medfører nedleggelse dersom tallene underskrides. Ikke minst i svært tynt befolkede områder kan jo fødestuetilbudet være et godt alternativ.

SV vil påpeke at der avstanden til sykehuset er lang, øker behovet for en god tilbringertjeneste med tomannsbetjente og godt utstyrte ambulanser og et luftambulansetilbud som også har nødvendig medisinsk-faglig beredskap.

Når det gjelder luftambulansen, mener SV at det er ufornuftig med et skille mellom denne og redningstjenesten. Vi vil samordne disse tjenestene, og jeg viser i den sammenheng til SVs merknader i innstillingen og at vi vil komme tilbake til det ved en senere anledning, i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 44 om redningshelikoptertjenesten. Den skal opp til høsten, og vi ønsker at den ikke bare skal forelegges justiskomiteen, men også sosialkomiteen.

Den andre siden av å ha et godt akuttilbud er jo at en rekke ventelistepasienter kan oppleve følgende – og det skjer ved mange av landets sykehus hver eneste dag: De får time, blir skrevet inn og blir satt på faste. Når klokken blir to eller tre, får de beskjeden: Beklager, vi hadde ikke tid til dere nå – dere må komme tilbake og få en time senere. Dette oppleves, tror jeg, ganske alvorlig for en del folk som ikke er i daglig kontakt med Helse-Norge. De fleste av oss er på sykehuset når vi fødes og når vi føder selv, og kanskje en gang på slutten av livet. For øvrig har vi ikke noe særlig med sykehustjenestene å gjøre. Mange går og gruer seg til kanskje et enkelt, lite inngrep. Men jeg er av den faste overbevisning at det må kunne gå an å gjøre dette på en mer effektiv måte og med større respekt for de pasientene som i dag kan oppleve å bli sendt hjem med uforrettet sak. Det vet vi at det gjøres på en del lokalsykehus, hvor man spesialiserer seg på å ta unna deler av ventelistene. Jeg tror på mer av den type effektivisering av operative inngrep. Dette er jo ikke akutte lidelser i navnet. Dermed er det også veldig lett å ta litt for lett på at en del folk både gruer seg og også får et inntrykk av et offentlig helsevesen som er lite effektivt, der det er mye rot, der man ikke klarer å gjøre det man lover. Så både bør informasjonen til disse pasientene bli mye bedre, og man bør legge seg i selen for å klare å få gjennomført og avviklet ventelistene på en del områder mye mer effektivt enn i dag.

Statsråd Tore Tønne: Dagens debatt avslutter en lang tids behandling av spørsmål knyttet til lovgivning, organisering og finansiering av den akuttmedisinske beredskap i Norge. Meldingen ble fremlagt for nesten et år siden. Forut for dette arbeidet lå det utredninger, bl.a. av to utvalg oppnevnt i 1997. Det er således med bakgrunn i lang tids utredning og bred politisk behandling at Regjeringen etter Stortingets sluttbehandling kan sette i verk tiltak for en styrking av akuttberedskapen i landet. Dette vil gi grunnlag for økt trygghet i befolkningen for at helsevesenet er tilgjengelig og raskt på plass når uhellet er ute og det er behov for hjelp. I denne forbindelse vil jeg legge spesiell vekt på en styrking av de deler av beredskapen som først kommer i kontakt med dem som trenger hjelpen – ambulansetjenesten med det personell og utstyr som den skal operere med.

I løpet av en så vidt lang behandlingstid skjer det en utvikling i samfunnet, f.eks. med hensyn til teknologi og organisasjon, som kan endre ved viktige premisser for beredskapen. Dette er det nødvendig å fange opp og ta hensyn til i arbeidet med gjennomføringen. Av særlig relevans i denne sammenheng vil jeg peke på at Sårbarhetsutvalget har levert sin innstilling, og at det i kjølvannet av flere tragiske ulykker er utarbeidet rapporter som også behandler akuttberedskapen. Jeg nevner også at Regjeringen i løpet av det året som er gått siden denne meldingen ble fremmet, på en rekke områder har utarbeidet forslag om fornyelse av den offentlige sektor. For meg er det selvsagt spesielt nærliggende og gledelig å nevne den statlige overtakelse og omorganisering av spesialisthelsetjenesten i denne sammenheng. Jeg er ikke i tvil om at det også vil bidra positivt til arbeidet med gjennomføringen av de ulike tiltak som foreslås i meldingen og innstillingen, og dermed til å styrke akuttberedskapen i landet.

Av de tilrådinger som fremmes i innstillingen, vil jeg først nevne den som gjelder iverksettelse av et opplærings- og utplasseringsprogram for hjertestartere. Dette er et forslag som ikke er fremmet i selve meldingen eller i noen av de utvalgsinnstillinger som gikk forut for denne. For så vidt kan det vel også ses som uttrykk for at det skjer en medisinsk teknologisk utvikling, og ikke minst en erfaringsutvikling, som aktualiserer nye tiltak etter hvert som tiden går. Det er godtgjort at god tilgjengelighet til hjertestartere kan øke sjansene for å overleve hjertestans i betydelig grad, og jeg er derfor enig med komiteen i at det bør legges til rette for en mer systematisk utplassering av hjertestartere. Det er samtidig viktig at økt tilgjengelighet ledsages av nødvendig opplæring. Jeg er innstilt på å sette i gang et arbeid med et slikt program, og vil i den forbindelse også legge opp til et samarbeid med lokale aktører, frivillige organisasjoner og private foretak.

Jeg har merket meg at komiteen ber Regjeringen legge frem for Stortinget en økonomi- og tidsplan for styrking av ambulansetjenesten som bygger på Akuttutvalgets forslag til responstider. Jeg vil sette i gang arbeidet med dette umiddelbart.

Til slutt vil jeg nevne de tiltak og tilrådinger som gjelder fødselsomsorg og svangerskapskontroll. Dette er meget viktige oppgaver ikke bare innen akuttmedisinsk beredskap, men innen helsepolitikken i videste forstand. Det er en høyt prioritert oppgave å sørge for at alle som skal føde barn, får den veiledning de har behov for under svangerskapet, og god hjelp og støtte under og etter fødselsen. For en som selv kom til verden på et loftrom hjemme uten at jordmora rakk frem i tide, er det lett å være enig i en slik prioritering.

I dag må vi kunne si at norsk helsevesen har en god standard i disse henseender. Men alt kan bli bedre, og innstillingen tar opp viktige forslag i så henseende. Jeg har merket meg tilslutningen til meldingens nivåinndeling for fødselsomsorgen og til at denne gjøres gjeldende for videre planlegging og organisering. I denne forbindelse vil jeg også fremheve de gode resultater fra fødestuene og si meg enig i de merknader som understreker den betydning de kan ha i fødselsomsorgen.

Uten å gå nærmere inn på de enkelte deler av innstillingen kan jeg forsikre om at de enkelte tilrådinger vil bli fulgt opp, og at jeg vil komme tilbake til Stortinget med forslag til konkrete tiltak på egnet måte.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A): En sikker og trygg beredskap ved akutt sykdom eller ulykke er noe av det våre innbyggere ser på som aller viktigst. Derfor er det så viktig at beredskapen er mest mulig likeverdig over hele landet. Jeg er glad for at dette er kommet så klart på dagsordenen gjennom den stortingsmeldingen vi nå behandler. Store avstander og mye spredt bosetting gjør det nødvendig å tilpasse beredskapstilbudet til de lokale forhold.

Jeg bor selv på et sted i dette landet hvor vi ikke har organisert transport som er klar ved akutt sykdom eller ved ulykke. Her hadde vi en fergeberedskap som var finansiert av tre parter: stat, fylke og kommune. Denne beredskapen ble avviklet etter at først staten kuttet bevilgningen til dette, og deretter sa også fylket nei til sin andel. Etter dette var det bare kommunen igjen, og kommunen ville ikke påta seg utgiftene alene. Dermed opphørte hele beredskapen, og folk må nå lite på tilfeldigheter eller på ansvarsfulle fergefolk som stiller opp – når de er til stede.

Det verste med denne konkrete saken er at begrunnelsen for å kutte ordningen var at ordningen var for lite brukt. Et forsvarlig beredskapstilbud burde være en folkerett, men innbyggerne har jo ikke hittil hatt noen maktmidler å sette bak sine krav.

Jeg kan med bakgrunn i egne opplevelser si at det å ikke ha et beredskapstilbud klart når det oppstår akutte sykdomstilfeller eller ulykker, skaper stor utrygghet. Spesielt føler eldre folk utrygghet, og mange velger ofte å flytte når forholdene er slik. Dette dreier seg altså også om mulighet for bosetting i Distrikts-Norge. Derfor er jeg glad for at det i meldingen trekkes opp linjer som bør kunne forhindre at folk i framtida skal kunne behandles på en slik måte, med forhold som både mitt eget og en del andre lokalsamfunn hittil har måttet leve med.

Jeg er også glad for at en samlet komite sier at slike forhold er meget utilfredsstillende, og mener at det er svært viktig å sikre beredskap, slik at alle kan ha trygghet for at de får legehjelp og tilgang på ambulanse ved akutt sykdom eller ved ulykker.

Telemedisin er viktig for framtidas akuttmedisin. Med telemedisin kan det gis tilgang på ekspertise og pasientinformasjon, uavhengig av hvor pasient og kompetanse er lokalisert. Det oppleves også som en faglig trygghet at to leger er involvert, noe som er mulig ved en telemedisinsk konsultasjon.

Nasjonalt senter for telemedisin i Tromsø ble åpnet i 1993 og er et meget vellykket tiltak for å gi råd om tekniske løsninger og forske på nye muligheter hvor telemedisin kan gjøre tjeneste. Jeg ser det som viktig at det stilles midler til disposisjon framover, slik at også primærhelsetjenesten fullt ut kan gjøre seg nytte av denne fantastiske nyvinningen. Jeg er ikke i tvil om at dette vil være en god investering som både gir bedre tilbud til befolkningen, og som vil bety kostnadsreduksjoner for det offentlige.

Jeg er også glad for at meldingen slår fast at det medisinske tjenestetilbudet for sjøfarten skal bedres. Det er viktig at sjøfolk kan ha trygghet for at de får medisinsk hjelp når det trengs. Her setter jo også internasjonale forpliktelser krav om hvilke tilbud vi skal gi.

Jeg er kjent med at telemedisinsk senter i Tromsø arbeider med å utvikle et telemedisinsk tilbud som kan nyttes i fiskeflåten og i annen sjøfart. Jeg føler meg sikker på at telemedisin også vil bidra til å gi et mye bedre medisinsk tjenestetilbud til skipsfarten.

Reidun Gravdahl (A): Kvaliteten på norsk akuttmedisin er god, men det er allikevel rom for forbedringer. Kravet til de akuttmedisinske tjenestene må være høg faglig standard og likeverdige tilbud til hele befolkningen.

Vi har så langt ikke hatt krav om bemanning, kompetanse eller responstid for ambulansetjenesten. Nå blir det krav om at ambulansebiler i hovedsak skal være tomannsbetjente, og at minst en av dem skal ha fagbrev som kompetanse. Øyeblikkelig hjelp-plikten skal overholdes. Responstiden må være akseptabel, slik at den ikke får alvorlige konsekvenser for pasienten.

Også fødetilbudet er godt ivaretatt i meldinga, og også jeg vil berømme saksordfører, som med sin kunnskap og innsikt i dette fagfeltet har håndtert dette temaet fortreffelig. Jeg er glad for at en samlet komite har understreket at det overordnede målet for fødselsomsorgen må være at det fortsatt skal tilbys et desentralisert fødetilbud i Norge, og at tilbudet skal holde en god og forsvarlig standard.

En god seleksjon og en godt organisert svangerskapsomsorg forsvarer å differensiere og desentralisere fødselsomsorgen. De seneste år har det kommet flere rapporter som viser at ved å la det samme personell ivareta både svangerskaps- og fødselsomsorgen, klarer man å skille de normale fødslene fra de mer kompliserte. Lofotenprosjektet, som er omtalt i meldinga, bekrefter dette. De store fødeavdelingene har mye å hente på den samme risikovurdering og seleksjon som foregår i tilknytning til fødestuenes virksomhet.

Vi som kommer fra distriktene, er særlig opptatt av luftambulansetilbudene. Det har tidligere vært forslag om endringer i basestrukturen, men Regjeringens forslag er å opprettholde elleve helikopterbaser og seks flyplasser, som i dag. Eventuelle framtidige baser skal vedtas ut fra behov for økt beredskap og etter prinsippene om nærhet til sykehus, likeverdighet, dekningsgrad og helseøkonomi. For de områder som har svært lang avstand til sykehus, er det betryggende å ha en helikopterbase med personell som raskt kan mestre en akutt krise. Beredskapen i Brønnøysund og på Dombås vil ved behandlingen her i dag bli vedtatt opprettholdt.

Befolkningen i Nord-Gudbrandsdalen har vært bekymret for at de kunne miste helikopterbasen som de har satset så mye på å få, både ved innsamling av penger og med dugnadsarbeid. Og det er blitt et godt tilbud som de er svært fornøyd med, som har reddet liv, og som gir trygghet selv om det er lang veg til sykehus. Basen har hybler som personellet bor på når de er på vakt. Sykehusleger bruker av sin avspaseringstid, så det er høyt kvalifisert personell plassert i lang avstand fra sykehus og akuttmottak. Det tar minst 35 minutter med helikopter fra Lillehammer til Dombås. Mange som har vært utsatt for alvorlige ulykker eller sykdom, har blitt reddet fordi basen ligger der den ligger. I løpet av 4–20 minutter har personell fra legehelikopteret vært på plass. Det har vært snakk om liv eller død, eller om å kunne få et fortsatt fullverdig liv. Det har vært mange helsegevinster ved dette.

En gang jeg var der på besøk, gikk alarmen, og det ble full utrykning til en som hadde kappet av seg hånden på en kappsag. Du verden for en effektivitet! Lege, redningsmann og pilot føk av gårde, og i løpet av noen knappe minutter var de ute i ødemarka hos mannen, som da fikk rask hjelp og rask transport til sykehus.

Også fylkesmannen i Oppland har tilrådd en fortsatt plassering på Dombås og begrunnet dette med helse- og distriktspolitiske målsettinger. Han har også påpekt at utvidelsen av nasjonalparker og landskapsvernområder på Dovrefjell, i Rondane og i Reinheimen vil trekke til seg flere turister til risikopregede aktiviteter.

Et folkelig engasjement har med det vedtaket som blir fattet her i dag, fått sin fortjeneste: fortsatt ambulansehelikopter plassert på Dombås.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Ola D. Gløtvold (Sp): Som jeg annonserte i mitt første innlegg, vil jeg komme litt tilbake til fødselsomsorgen.

Jeg viser bl.a. til at en samlet komite har sagt at Statens helsetilsyns faglige krav til fødselsomsorgen bør gjøres gjeldende for planlegging og organisering.

Videre mener en samlet komite at det bør opprettes et nasjonalt råd for fødselsomsorgen som skal bistå i omstillingsprosessen og med kvalitetssikring og evaluering av driften i forbindelse med organisering av en desentralisert og differensiert fødselsomsorg.

Dette betyr at en med denne innstillingen åpner for en desentralisert fødselsomsorg med klare krav til faglig forsvarlighet. For egen del vil jeg understreke, og jeg tror det er på vegne av hele komiteen, at dette ikke setter spesielle grenser ved antall fødsler når det gjelder fødestuer, fødeavdelinger og kvinneklinikker, men at vi viser til faglighet når det gjelder bemanning og samarbeid.

En samlet komite understreker da også at det er et overordnet mål for fødselsomsorgen at det fremdeles skal tilbys et desentralisert fødetilbud i Norge, og at kravet om antall fødsler ved de ulike typer fødselstilbud ikke må være absolutt.

Med den reaksjon som bl.a. undertegnede har fått på dette, spesielt fra Sogn og Fjordane, er det etter min mening viktig å understreke at velfungerende tilbud som allerede i dag er etablert, ikke skal endres selv om antall fødsler kan være mindre enn det normen for fødeavdelinger tilsier. Det viktigste, spesielt for en fødeavdeling som den man har f.eks. i Lærdal, med lang reisetid til neste sykehus, er at det faglige nivået, spesielt i forhold til bemanning, er til stede.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 17.