Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden fordeles med 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Reidun Gravdahl (A) (ordfører for saken): Kjønnslemlestelse strider mot grunnleggende menneskerettigheter som ikke-diskriminering, retten til privatliv og retten til helse. Dette er det tverrpolitisk enighet om.

Kjønnslemlestelse er noe vi vil ha slutt på, enten det er her i vårt eget land eller i andre land. Kjønnslemlestelse er straffbart i Norge. Det har det vært siden 1995, da det ble vedtatt en egen lov mot kjønnslemlestelse av kvinner. På denne måten har norske myndigheter tatt avstand fra kjønnslemlestelse av kvinner. Helseministeren skriver i et brev til komiteen at loven er lite kjent, og at norsk helsepersonell ikke er trenet i å møte problemet i forkant eller gi profesjonell hjelp til dem som er kjønnslemlestet.

Regjeringen har utarbeidet en handlingsplan mot kjønnslemlestelse, slik Stortinget bad om under trontaledebatten 11. oktober 2000. Allerede 20. desember samme år ble handlingsplanen framlagt av regjeringen Stoltenberg. De momentene som Stortinget har presisert, er ivaretatt i handlingsplanen. Helseundersøkelse av barn og unge er en lovbestemt oppgave som kommunene har plikt til å tilby.

Helseundersøkelse er et frivillig tilbud på linje med andre helsetilbud. Det er meget god oppslutning om tilbudene på helsestasjonene og i skolehelsetjenesten. Men noen uteblir. Det blir nedlagt et betydelig arbeid fra skolehelsetjenestens og helsestasjonenes side for å få foreldrene og de unge til å benytte seg av tilbudene. Så tidlig som mulig forsøker man å etablere et tillitsforhold til foreldrene, til barn og unge, og gi dem forståelsen av nytten ved undersøkelsene.

Vi tar alle avstand fra kjønnslemlestelse og ønsker å forhindre at det skjer. Derfor kan det være forståelig at forslagsstilleren mener at obligatorisk undersøkelse kan forhindre at det skjer, men et påbud om slik obligatorisk undersøkelse av jenter fra noen miljøer kan lett virke diskriminerende, og det kan medføre at foreldrene vil la være å møte opp på helsestasjonene.

Isteden bør det satses på å innlemme denne typen undersøkelser i de målrettede undersøkelsene i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er viktig å få gitt hjelp til dem som er omskåret.

Statens helsetilsyn har utgitt Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring. Denne veilederen samt Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse inneholder fagkunnskap, mål og tiltak for hvordan man kan forebygge slike inngrep. Det fokuseres på betydningen av et nært samarbeid med innvandrermiljøer hvor omskjæring er vanlig, for å bidra til en holdningsendring der man tar avstand fra slik praksis. Jeg tror denne tilnærmingen er den beste for å forhindre kjønnslemlestelse.

I den senere tid har det foregått en offentlig debatt som Kadra Noor fra Somalisk kvinneforening har gått i spissen for. Hun avslørte at omskjæring av jenter både anbefales og utføres i enkelte miljøer i Norge da hun samarbeidet med mediene for å avsløre dette. Hun er en modig kvinne, som tok opp problematikken og avslørte kriminalitet i sitt eget miljø. I Sverige ønsker man å trekke EU inn i bekjempelsen av skikken, knyttet til utviklingshjelpen. Kampen er ikke ny, og det er nødvendig å lære av tidligere erfaringer for ikke å gjøre mer skade enn gagn.

Flertallet mener at målsettingen med å hindre kjønnslemlestelse er ivaretatt gjennom Regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse og i Veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring fra Statens helsetilsyn. Begge disse inneholder omfattende informasjon om lovforbudet og er spredd til alle relevante instanser og lagt ut på Internett. Et av tiltakene i Regjeringens handlingsplan er at loven skal oversettes til aktuelle språk. Veilederen inneholder omfattende beskrivelse av regelverket når det gjelder forholdet mellom taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i situasjoner der helsepersonell frykter at det planlegges omskjæring, eller hvor dette er foretatt. Flertallet har påpekt at helsepersonellets skjønn er sentralt i denne vurderingen. Regelverket finnes i flere lovverk, og en del bør nok forenkles. Helsepersonell har et stort ansvar. Vi har tillit til dem og deres vurderinger.

Vi mener også at den offentlige debatt om kjønnslemlestelse bidrar til mer informasjon, samtidig som utsatte grupper ikke frastøtes ved en diskriminerende framferd. Tilnærmingen må baseres på tillit og ekstrainnsats i helsestasjoner og i skolehelsetjenesten.

Flertallet foreslår at dokumentet vedlegges protokollen, mens mindretallet har et forslag som de sjøl vil redegjøre for.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det var med forbauselse jeg leste Dokument nr. 8-forslaget fra stortingsrepresentant Carl I. Hagen, der en ber «Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å innføre straffeansvar for foreldrene til de mindreårige jenter som blir kjønnslemlestet».

Kjønnslemlestelse har jo vært straffbart i Norge siden 1995. Straffen er fengsel inntil tre år. Straffen kan settes inntil seks år ved større skader og inntil åtte år ved skade som gir varige og alvorlige forandringer i kvinnens kjønnsorgan. Den som medvirker, straffes på samme måte som den som utfører selve inngrepet, står det i loven. Samtykke fritar heller ikke for straff, presiseres det i loven.

Det hevdes at loven er lite kjent. Behandlingen av dette private forslaget har i hvert fall ført til at Fremskrittspartiet ikke lenger ser behov for å fremme dette forslaget.

Omskjæring av kvinner er en krenkelse av menneskerettighetene, og forbud mot alle former for kvinnelig omskjæring har lenge stått på dagsordenen til bl.a. UNICEF, og har etter hvert ført til at stadig flere land forbyr det. Norge har sluttet seg til FNs konvensjon om barns rettigheter. Der står det at en skal avskaffe tradisjonelle sedvaner som er skadelige for barns helse.

Jeg er glad for at helseministeren aktivt har fulgt opp handlingsplanen mot kjønnslemlestelse. Det er av stor betydning at alle familier deltar i helseundersøkelser. Det bør fortsatt være et frivillig tilbud. Gjennom dialog og oppbygging av et tillitsforhold tror Kristelig Folkeparti at vi oppnår bedre resultater enn hvis vi innfører obligatorisk helsesjekk for barn i risikogruppen.

For helsepersonell kan møtet med nye kulturer være en stor utfordring. En omfattende veileder som tar opp disse problemstillingene, er av stor verdi. Det er positivt at den er distribuert til legekontor, helsestasjoner, fødeavdelinger og asylmottak, og at den er lagt ut på Internett. På den måten får flere mer kompetanse.

Kristelig Folkeparti mener i likhet med flertallet at det bør bygges opp spesialkompetanse om kjønnslemlestelse i helsetjenesten. En slik enhet må drive veiledning og undervisning av relevant personell, slik at jenter og deres familier skal få nødvendig bistand innenfor den vanlige helse- og sosialtjenesten.

Skal en kunne forebygge kjønnslemlestelse, er det viktig at en driver aktiv informasjon. Ett av tiltakene bør være at loven som viser at det er straffbart i Norge, blir oversatt til aktuelle språk.

Jeg vil helt til slutt gi honnør til personer med innvandrerbakgrunn som selv har tatt fatt i problematikken og uredde satt den på dagsordenen. Det tjener saken – og redder små og store kvinner fra store og unødige lidelser.

Harald T. Nesvik (Frp): I forbindelse med Dokument nr. 8:93 for 2000-2001 fremmer representanten Carl I. Hagen fra Fremskrittspartiet to forslag som kan bidra i kampen mot kjønnslemlestelse av jenter.

Det ene forslaget går ut på å innføre regelmessige og pliktige helseundersøkelser av jenter fra de kulturmiljø som praktiserer kjønnslemlestelse av denne gruppen. Dette vil kunne være et meget viktig bidrag i kampen for å avdekke og bekjempe bruken av disse uhyrlige metodene i de enkelte miljø.

Undertegnede er av den oppfatning at denne praksisen er å betegne som sterkt undertrykkende, den er etter undertegnedes mening regelrett tortur.

Praktisering av kjønnslemlestelse av denne typen må det tas tak i med sterke midler. Men for å kunne gripe fatt i problemstillingen på en mest mulig effektiv måte må en kunne ta i bruk virkemidler for å avdekke tilfeller. Det er nemlig ikke til å komme bort fra at de gruppene som praktiserer dette, ofte er meget tilbakeholdne og lukkede. Innføring av obligatorisk helsesjekk for barn i risikogrupper kan i denne sammenheng være et nyttig bidrag.

Skal en kunne få fortgang i arbeidet mot kjønnslemlestelse, er det også viktig at det er mulig å straffeforfølge foreldrene til de mindreårige jentene som blir utsatt for disse overgrepene, med mindre den ene av eller begge foreldrene har anmeldt forholdet.

Fremskrittspartiet har merket seg at helseministeren i brev av 11. mai 2001 til sosialkomiteen viser til at kjønnslemlestelse har vært straffbart i Norge i lang tid. Det samme har representanten Woie Duesund og representanten Gravdahl påpekt her. Da er det verdt å merke seg følgende, og jeg vil sitere fra brevet fra helseministeren:

«Loven er imidlertid lite kjent, og norsk personell er ikke trenet i å møte problemet i forkant eller gi profesjonell hjelp til dem som er kjønnslemlestet.»

Jeg må si at det har liten virkning å ha en lov som folk ikke kjenner til, det har liten virkning å ha en lov på papiret dersom den ikke brukes. Og det er i den sammenheng at Fremskrittspartiet bl.a. har fremmet forslag.

Det er flere her som har påpekt viktigheten av å få oversatt bl.a. denne loven til flere språk. Da er det jo underlig at de samme representantene ikke kan gå inn for forslag nr. 2, der det heter:

«Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig utarbeide en informasjonsfolder som informerer om straffbarheten ved kjønnslemlestelse i henhold til lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse. Denne informasjonen må tilflyte alle relevante instanser så raskt det er praktisk mulig.»

Der ligger jo det som man ber om! Da er det underlig at flertallet i denne sal går imot dette forslaget, særlig gjelder det representanten fra Kristelig Folkeparti og representanten fra Arbeiderpartiet, som på denne talerstolen nettopp har stått og etterlyst at dette må skje også på andre språk.

Jeg tar herved opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Harald T. Nesvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ågot Valle (SV): Det var et tverrpolitisk kvinneinitiativ som var bakgrunnen for Regjeringas handlingsprogram. Det var viktig for oss å si at det å ta kampen mot kjønnslemlestelse på alvor, er å si at alle jenter er like mye verdt, enten de er norsk-afrikanske, norske eller afrikanske. Alle har krav på beskyttelse, uansett opprinnelse.

Når vi – kvinnene på tvers – foreslo synliggjøring og bedret samarbeid med organisasjoner og enkeltpersoner som arbeider mot kjønnslemlestelse innafor de miljøene det gjelder som første punkt i forslaget, var det fordi vi tror og trodde at kvinner og menn innafor miljøene må få den styrken som trengs for å gjøre jobben, og fordi vi tror og trodde på dialogen. Erfaringer fra Afrika har vist at det er når en tar utgangspunkt i begrunnelsene de sjøl gir for kjønnslemlestelse, og i hele familiens livssituasjon, at resultatene kommer. Den viktigste jobben til nå har vært gjort av modige afrikanske kvinner som har trossa truslene fra tradisjonene og oppnådd resultater. På kvinnekonferansen i New York for ett år siden møtte jeg dr. Koso-Thomas fra Sierra Leone. I en kvinnealder har hun stått på i kampen mot kjønnslemlestelse og for et bedre helsetilbud til ungdom. Det er viktig å synliggjøre både det arbeidet hun har gjort, og det som har vært gjort av kvinner i det stille her heime.

Dette er et tema som avgjort ikke er tjent med den type lettvinte løsninger som Fremskrittspartiet kommer med, eller forsøk på å slå inn åpne dører. Opparbeiding av tillit gjennom opplysning, dialog og mange virkemidler er det som trengs. Jeg vil gi Regjeringa ros for den handlingsplanen de har kommet med. Den må få tid til å virke. Handlingsplanen bærer preg av at Regjeringa har gjort det vi har bedt den om, nemlig å samarbeide med miljøene, enten det er kvinnegruppene på Primærmedisinsk Verksted, som noen av oss har vært og besøkt, eller MiRA-senteret. Det er denne type tillitskapende arbeid som vil gi resultater, sammen med informasjon – som flere har vært inne på – både i miljøene, i skolen og på helsestasjonene, for å nevne noen arenaer. Alle må få den opplæringa som trengs for å føre den rette dialogen.

Når helsestasjonen er et av våre viktigste forebyggende tiltak – ikke bare her, men generelt sett – er det fordi det er et lavterskeltilbud som er frivillig. Jeg mener oppriktig at obligatoriske helsesjekker ikke vil skape tillit, men tvert imot virke stigmatiserende. Det som trengs, er bedre utbygging av helsestasjonene, med kompetente folk, og skolehelsetjeneste både i ungdomsskolen og i videregående skole. Det er det viktig å rette søkelyset mot.

Kampen mot omskjæring er både kvinnekamp og kamp mot seksualisert vold. Det er kamp mot patriarkalske strukturer som vil ha kontroll over kvinners seksualitet og kvinners helse.

Jeg har en sterk mistanke om at Fremskrittspartiets forslag ikke er begrunnet ut fra omtanke for jentene, men heller ut fra nok en gang å prøve å skille mellom «de og oss». Resultatet er ekskludering og ikke den inkluderinga som trengs, i denne kampen og i annen form for undertrykking. Fremskrittspartiet har aldri vært et foregangsparti i kampen mot kvinneundertrykking. Eksemplene på det er mange, bl.a. at de ikke ville være med på å gjøre noe for de kvinnene som flykter fra kjønnsbasert forfølgelse og søker beskyttelse her.

Som sagt: Jeg synes handlingsplanen er god. Det som er om å gjøre nå, er å sørge for at tiltaka blir satt ut i livet, at en ikke er gjerrig med de bevilgningene som trengs, og at en fortsetter det langsiktige arbeidet, også når ikke medias lyskastere er på saken.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Odd Einar Dørum (V): Jeg tror en fort kan bli enig om at en står overfor et tema som er utfordrende. Men jeg synes det blir for enkelt å si at fordi forslaget er fremmet av Fremskrittspartiet, skal man ikke ta det inn over seg.

Jeg tok faktisk ordet fordi det argumentet framkom. Jeg kommer ikke til å stemme for forslaget fra Fremskrittspartiet, fordi jeg synes det er fremmet i en sammenheng som gjør at det ikke har de forholdene med seg som skal være der. Men etter selv å ha snakket med bl.a. Kadra og en del av dem som har jobbet rundt henne, og også snakket med norske helsearbeidere, observerer jeg – og det framgår jo også av statsrådens brev – at norske helsearbeidere er rystende uforberedt, at de åpenbart har sett ting som de har unnlatt å se og gjøre noe som helst med. Det inkluderer også å forholde seg til voksne kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse, fortelle dem om de rettigheter de har for å kunne få utført reparerende kirurgi – kvinner som ved å få gjort det, faktisk kunne vært rollebilder og fortalt yngre om muligheten til å komme ut av det.

Innblikk i denne verdenen pluss innblikk i en verden om hva som er politisk korrekt eller ikke, får meg til å reagere, for inntil noen gikk inn med et skjult kamera, var det så politisk korrekt at man nesten ikke kunne snakke om det. Jeg er en sterk tilhenger av forpliktende dialog. Men en forpliktende dialog forutsetter faktisk at folk også er i stand til å foreta en sosial konfrontasjon.

Jeg skal ta et eksempel fra et annet område. Jeg har en venninne som har jobbet både i grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan og som barnevernsarbeider på Søndre Nordstrand. Når hun – som kvinne – kom inn i hjem med minoritetsbakgrunn, hendte det at mennene med muslimsk bakgrunn ikke ville hilse på henne. Da konfronterte hun dem sosialt ved å rekke ut hånden to ganger og si: Slik gjør vi det i Norge. Jeg er ikke overbevist om at alle som møter unge og eldre kvinner med de spørsmål vi her har, har denne form for selvbevissthet og styrke.

Jeg er villig til å la handlingsplanen få en sjanse, men jeg har lyst til å snakke om dette med et alvor. Det var slik at da dette kom opp, gjorde hun som er blitt hyllet av alle for sitt mot, nemlig Kadra, det helt klart at kanskje ville en helseundersøkelse som gikk på folk i risikogruppen, og som man visste at man var utsatt for, være en av de tingene som kunne påvirke, sammen med en rekke andre forhold – men jeg gjentar: sammen med en rekke andre forhold.

Jeg vil gjerne la min refleksjon hvile hos helseministeren, for jeg synes ikke denne debatten skal konkludere med at fordi det er Fremskrittspartiet som har fremmet et forslag, er det i seg selv galt. Det er sider ved det forslaget som er galt, bl.a. det som komiteen har ryddet opp i på en skikkelig måte; det gjelder informasjonsarbeidet som pågår, hvordan dette foregår på forskjellige språk, og andre sider som går på straffeansvaret, som er tydeliggjort.

Jeg har selv vært utsatt for helsekontroll da jeg var liten, og det var ikke så greit å stå der i underbuksen og bli tittet på. Men vi visste at det var noen som så til oss. Etter hvert er det blitt mindre og mindre av dette alminnelige helsearbeidet, bl.a. i skolen, slik at det generelle synspunktet som jeg vet at komiteen er opptatt av, å utbygge dette, er et fornuftig synspunkt. Det gjelder ikke bare for de som er nevnt i dette forslaget, men for mange, mange andre som kanskje kunne ha godt av å få et signal om at samfunnet bryr seg om dem, uansett alder.

Når jeg tok ordet i denne saken, er det fordi jeg har møtt mennesker i grenselandet mellom det som Norge vil se og ikke vil se. Det har beveget seg fra tvangsekteskap til bigami og også inn i temaet om kjønnslemlestelse. Jeg har snakket med norske kvinner som er giftet inn i en del av disse minoritetsmiljøene, og det er ikke noen tvil om at det de forteller, gir en rystende sosial kunnskap, hvor hele poenget er: Hvordan bryter man de undertrykkende strukturene?

Jeg har nå ingen annen konklusjon enn det som er komiteens konklusjon, men jeg følte en forpliktelse til å la det resonnementet jeg har fremført, hvile, fordi vi kan ikke om noen år på nytt få erfare at i grunnen var helsepersonellet like keitete i de senere rundene.

La meg avslutningsvis si at den som besøker videregående skoler i Oslo regelmessig, som jeg gjør, treffer i hvert fall lærere som kan fortelle historier som er tett opp til det landskapet vi snakker om her, men som har det sosiale vett at de har ikke noe rett til å utlevere noe som helst, men som av og til synes det er forferdelig vanskelig å stå der alene og bære noe som de ikke riktig vet hvordan de skal håndtere, og hvor man føler at de forskjellige myndighetsorganene ikke engang snakker sammen, og også mangler den kompetansen som det er understreket i komiteinnstillingen at man skal ha.

Jeg tror helseministeren lytter veldig mye til denne debatten, og jeg har ment å gi mitt bidrag.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 19.