Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver. I tillegg får en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Gunnar Breimo (A) (ordfører for saken): Selv om også staten bidrog til forhandlingsresultatet, vil jeg berømme forhandlingsmotpartene fordi de medvirket til at det denne gangen ble enighet om en avtale. Når jeg gjør det, er det fordi det aldri kan være lett for en organisasjon å forhandle fram et resultat som ikke er like positivt for alle medlemmene. Det er mye som tyder på at skal forhandlingsinstituttet overleve med de utfordringene som jordbruket står foran, så vil det kreve en sterk ryggrad fra faglagenes side. Jeg minner om at Stortinget har forutsatt at det bl.a. skal skje en omfordeling av de økonomiske virkemidlene innenfor jordbruksavtalen. Selv om en del viktige problemstillinger foreløpig er skjøvet over til arbeidsutvalg, står det respekt av faglagenes holdning.

Så til årets oppgjør: Jeg konstaterer med tilfredshet at de politiske partiene som samarbeidet tettest ved behandlingen av landbruksmeldingen for et drøyt år siden, har nærmet seg hverandre under behandlingen av årets oppgjør. Å si at samarbeidet er gjenopprettet, vil nok være å ta for sterkt i, men dagens innstilling viser at det fortsatt er slik at de beste flertallsløsningene for jordbruket finnes i krysningspunktet mellom sentrum og Arbeiderpartiet. De nevnte partiene viser bl.a. til sluttprotokollen, hvor partene innledningsvis bekrefter at utformingen av de landbrukspolitiske virkemidlene er basert på premissene som ble lagt ved Stortingets behandling av landbruksmeldingen.

Så skal det heller ikke legges skjul på at sentrumspartiene gjennom enkelte formuleringer retter skytset mot Arbeiderpartiet. Spesielt gjelder det selve forhandlingene, som de hevder knapt kan sies å ha vært reelle. Til det vil jeg bare si at statens framgangsmåte, basert på sonderinger, har vært i samsvar med tidligere praksis, også under sentrumsregjeringen. På denne bakgrunn vil jeg hevde at kritikken skyter langt over målet. Fra Arbeiderpartiets side legger vi til grunn at landbrukets organisasjoner ikke vil undertegne en avtale som ikke ivaretar medlemmenes interesser på en akseptabel måte. Jeg føler meg også 100 pst. trygg på at de aldri vil undertegne en avtale som går på akkord med kravet om trygg mat. Det vil jo i så fall undergrave hele næringens fundament.

Med bakgrunn i matskandalene i Europa er det helt naturlig at mattrygghet bringes på bane også i forbindelse med behandlingen av denne saken. Jeg vil derfor sitere hva en enstemmig komite sier om dagens forhold i Norge:

«Komiteen vil understreke at maten som omsettes i Norge er og skal være trygg. Krav om stadig billigere mat skal ikke imøtekommes på bekostning av krav til trygg mat som produseres på en miljømessig bærekraftig måte og med strenge krav til dyrevelferd. Komiteen vil påpeke at både tradisjonelt landbruk og økologisk landbruk skal tilfredsstille dette kravet.»

En enstemmig komite deler den oppfatningen at sykdomssituasjonen ute i Europa gir grunn til ettertanke og årvåkenhet også i Norge, men komiteen kan ikke se at det på dette området er grunnlag for store endringer i den politikken som ble trukket opp i landbruksmeldingen.

En videreføring av denne politikken vil ikke, etter komiteens vurdering, føre til en svekkelse av den tillit norske forbrukere har til norsk mat og matproduksjon.

Det er også verdt å merke seg at komiteens flertall – Arbeiderpartiet og sentrumspartiene – mener at norsk landbruk, til tross for en stadig sterkere fokusering på billigere mat, fortsatt har en struktur som gir klare fortrinn både med hensyn til sunn og kvalitetsmessig god mat og med hensyn til dyrehelse.

Hensynet til forbrukerne var et hovedelement i landbruksmeldingen, både med tanke på sikring av trygg mat og akseptable priser. En framtidsrettet næringspolitikk må ta forbrukernes krav og preferanser på alvor. Når det gjelder avtalens konsekvenser for prisutviklingen, har Regjeringen lagt til grunn at den avtalte målprisøkningen vil gi et utslag på konsumprisindeksen på under 0,1 pst.

Det etablerte verdiskapingsprogrammet er blitt svært godt mottatt i næringen. At det er registrert prosjektskisser og -søknader med et samlet søknadsbeløp som er dobbelt så stort som de disponible midlene, er det beste bevis for det. Arbeiderpartiet er derfor spesielt tilfreds med at partene ble enige om å øke bevilgningene til programmet med 40 mill. kr.

Søknader om midler til økologiske prosjekter vil bli prioritert, noe som på bakgrunn av våre ambisjoner på dette området ikke bare er fornuftig, men også absolutt nødvendig.

Da vi behandler en framforhandlet avtale, har jeg ikke funnet det riktig å gå inn på enkelthetene i avtalen, heller ikke rammens størrelse. Arbeiderpartiet har i Stortinget alltid støttet et jordbruksoppgjør der partene er kommet fram til enighet, så også denne gang.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg synes det er passende å følge opp forsvarsdebatten i dag med jordbruksavtalen og landets matvareberedskapspolitikk.

Det er et bratt og skrukkete land vi bor i, og mange synes det ikke egner seg til moderne og effektiv landbruksproduksjon. Men landet vårt er rikt på vann – og på vann til rett tid. Vannkvalitet og tilstrekkelig vann i vekstsesongen er den største begrensningen i verdens matvareproduksjon. Norge er et land rikt på grasressurser, og beitemark i utmark er ett av våre komparative fortrinn. Her i landet har vi en god forvaltningstradisjon i forhold til disse ressursene og en bevisst holdning til matvareberedskap. Det synes jeg vi skal være stolte av.

Regjeringen Bondevik forhandlet fram en avtale om jordbruksoppgjøret med begge organisasjonene både i 1998 og i 1999. Jeg vil nå gratulere Arbeiderpartiet med at de for første gang på veldig lenge har fått i stand en avtale med begge jordbruksorganisasjonene. Fjorårets forhandlingsbrudd var spesielt skuffende, da forventningene fra signalene ved behandlingen av jordbruksmeldingen ikke ble innfridd.

Kristelig Folkeparti vil stemme for avtalen. Vi mener det er viktig at Stortinget forholder seg til den avtalen som er forhandlet fram. Dersom vi skulle gå imot viktige punkter i avtalen, vil det undergrave forhandlingene. Det ville redusere verdien av organisasjonenes forhandlingsrett, og det ville undergrave Regjeringens mulighet til å føre reelle forhandlinger på vegne av staten og ut fra de politiske retningslinjer vi har i Stortinget.

Jordbruksavtalen har en interessant historie gjennom det siste århundret, og den har en god historisk og politisk begrunnelse. Den politiske vektleggingen har vært litt ulik gjennom årene. Jordbruksavtalen og forhandlingsinstituttet er en materialisering av en samfunnsavtale mellom staten og jordbruksbefolkningen.

Samfunnskontrakten – eller kanskje en skal si forvaltningskontrakten – skal sikre Norges befolkning matvaretrygghet og matvareberedskap, sikre matvarer til rimelig pris og sikre rimelige inntektsmuligheter for dem som skal gjøre forvalterjobben. Den skal sikre miljøverdier, kulturlandskap og nasjonale kulturverdier og tradisjoner.

Nå til dags er ikke slike samfunnsforpliktelser og næringsavtaler helt politisk korrekt, da veldig mange mener at markedet og konkurransen skal ordne det meste til beste for forbrukerne. Likevel tror jeg at jordbruksavtalen og liknende solidariske forvaltningsopplegg som gir nasjonal nytte, har framtida for seg. Jordbruksavtalen er i seg sjøl en bærer av de beste tradisjoner i vårt demokrati og folkestyre.

Det er ikke vanskelig å registrere at mange vil dette forhandlingssystemet til livs. Det er heller ikke særlig hemmelig at forhandlingssystemet, slik den politiske situasjonen er på Stortinget, gir staten stor makt over forhandlingsutfallet. Staten kan straffe motparten ved å gå med et dårlig opplegg til Stortinget hvis jordbruksorganisasjonene gir opp å forhandle på grunn av rammen eller politisk innhold. I Stortinget kan dagens regjering få flertall for hva som helst – til og med få flertall for å gå ned med inntektene til landbruket. Dette er ingen god situasjon for dem som skal forhandle på vegne av jordbruksbefolkningen – merk: på vegne av jordbruksbefolkningen, ikke på vegne av organisasjonenes medlemmer.

Stortinget skal legge føringer for de lange linjer, og jeg vil benytte den siste delen av innlegget til å gi noen signaler. Før jeg går inn på dette, vil jeg ta fram noen deler av avtalen som vi ikke er fornøyd med. Sjøl om det er noe vi ikke er fornøyd med, vil vi sjølsagt stemme for avtalen.

Vi er skuffet over at Arbeiderpartiet nok en gang beveger seg på grensen eller utenfor rammene av det jordbrukspolitiske forliket fra våren 2000 når det gjelder inntekt. Denne avtalen sikrer ikke aktive utøvere en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper i samfunnet. Den inntektsutviklingen som er nå, sikrer ikke det vedlikehold og den moderniseringen som denne næringen trenger.

Regjeringen har satt mye inn på at prisene skal gå ned når momsreformen gjennomføres. Hele gevinsten skal komme forbrukerne til gode. Da er det underlig å registrere at den samme reformen skal gi utøverne i landbruket 500 mill. kr mer i inntekt. Det anser jeg som urealistisk med de premisser som er lagt fra Regjeringens side. (Presidenten klubber)

Jeg vil til slutt bare si at jeg er glad for at Regjeringen ikke fulgte opp det strukturgrepet de gjorde i fjor. Jeg håper at de i fortsettelsen, ved neste avtale, går videre når det gjelder å sikre allsidigheten i jordbruket. Jeg er glad for det som er gjort med hensyn til samdrift, og den tilleggsprotokollen som har kommet.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ansgar Gabrielsen (H): Det er et visst uvirkelig preg over landbruksdebatter i Stortinget i den forstand at uansett hva som måtte bli sagt eller ikke sagt, har det, om en ikke kan si at det ikke har noen betydning, iallfall kun marginal betydning for utformingen av norsk landbrukspolitikk. Stortinget har nemlig i realiteten med det instituttet vi har for landbruksforhandlinger, avskåret seg selv fra å ha meninger om dette. Det er nokså symptomatisk når saksordfører Breimo fra Arbeiderpartiet sier helt til slutt at han velger å ikke gå inn på noen enkeltheter fordi det allerede foreligger en fremforhandlet avtale.

Jeg registrerte allikevel at det var en meget lettet saksordfører. Hans fremtoning og kroppsspråk i år er ganske annerledes enn i fjor, og det forstår jeg for så vidt. Jeg synes imidlertid det er veldig synd at Stortinget i realiteten er totalt uten grunnlag for det jeg vil kalle konkrete landbruksdebatter, fordi de debattene vi har her, både med hensyn til den taletiden vi har lagt opp til, og hele innretningen på dette, viser at Stortinget har avskåret seg fra disse tingene. Det er fullt ut overlatt til partene.

Det som har preget landbrukspolitikken – hvis en skal se på disse fire årene under ett – vil jeg si i stor grad er mangel på forutsigbarhet for de yrkesutøverne som er i bransjen. Og selv om Breimo også uttrykte lettelse over at man nå befant seg i dette skjæringspunktet mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet, og at St.meld. nr. 19 i stor grad lå til grunn, registrerte jeg også at representanten Karlstrøm var svært skuffet over at Arbeiderpartiet fremdeles ikke fulgte det som man var enige om i St.meld. nr. 19.

Jeg tror norsk landbruk og norske landbruksutøvere fremdeles vil bli kasteballer fordi det ikke er villighet til å gi forutsigbare rammebetingelser. De som i fjor ble premiert i innstillingen, de utøverne som i fjor ble oppmuntret – enten det var de som drev med ammekuer, de som drev med samdrift eller hva det måtte være – er de samme yrkesutøverne som i år skal straffes. Så den vinglingen denne blokkuavhengigheten resulterer i, er at de yrkesutøverne som er i bransjen, har det særdeles lite forutsigbart. Det er like vanskelig for bønder som for andre næringsdrivende å ha rammevilkår som endres så totalt fra år til år. Derfor skjønner jeg godt den frustrasjonen som eksisterer. Det er klart at når organisasjonene skal ta gjennomsnittshensyn, tilfredsstiller de ingen, og derfor er det – som vi ser – stor grad av uro blant dem som er yrkesutøvere her.

Jeg skal kort ta opp – mens jeg husker det – forslagene nr. 1 og 2.

For Høyres del har vi i denne innstillingen pliktskyldigst skrevet inn hva vi mener om avtalen. Vi har også pekt på hva man bør legge til grunn i et fremtidig norsk landbruk. Etter mitt skjønn bør man legge til grunn at dette er selvstendig næringsdrivende som bør ha rammebetingelser som er forutsigbare, langt mer forutsigbare enn de stemningsrapportene som nedfelles i det landbruksoppgjøret som årlig finner sted.

Jeg synes vi i større grad skulle legge til grunn en politikk som premierer bønder som legger opp til rasjonelle løsninger, en politikk som har økonomiske incitamenter til å gjøre ting som fremstår som økonomisk fornuftig, og ikke dette systemet vi har med en overkompensasjon for dem som driver smått og urasjonelt, og en tilsvarende straff for dem som i realiteten velger å drive som fulltidsbønder. Og det som skuffer meg særdeles med den avtalen som er inngått, er at på en del områder hvor det i fjor ble lagt klare føringer i denne retningen – og som var Arbeiderpartiets politikk i fjor – har man altså i år inntatt den stikk motsatte holdning, ved at man på enkelte områder har gått bort fra lineære tilskuddsordninger til å overkompensere for dem som driver litt på si og litt hobbypreget, mens de som satser, har blitt straffet. En slik politikk kan jeg godt forstå at den norske bondestand ikke er særlig begeistret for.

Det vil være langt frem før den som driver på full tid i norsk landbruk, synes det er særlig tilfredsstillende så lenge så mye av midlene går til drift av jordbruksproduksjon som er det jeg vil kalle i stor grad hobbypreget. Det vi trenger, er aktive, frie bønder som har økonomisk incitament til å gjøre ting som fremstår som fornuftige. Før vi får avviklet ordningen med hele dette instituttet, tror jeg ikke vi vil få dette til.

Presidenten: Representanten Gabrielsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Øystein Hedstrøm (Frp): Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen i årets jordbruksoppgjør ikke gir sterke signaler til jordbruket om nødvendigheten av en kursomlegging. Det eneste som foretas, er etter vårt syn noen små justeringer. Heller ikke når det gjelder spørsmålet om kjøp og salg av melkekvoter eller samdrifter, ville departementet bidra til mer effektive og rasjonelle løsninger som hadde et potensial i seg til lavere forbrukerpriser og mindre utgifter til staten.

Fremskrittspartiet mener det må gjennomføres gjennomgripende forandringer i jordbrukspolitikken som vil styrke konkurransen i foredlingsleddene og matvarekjedene, redusere kostnadene og legge forholdene til rette for mer rasjonelle driftsløsninger. Da må primærprodusentene gis muligheter til inntekter og muligheter gjennom å utvikle mer effektive bruk. Da er vi nødt til å gjøre noe med alle produksjonsbegrensningene, som konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold, vi må gjøre noe med restriksjonene på salg av jord- og skogeiendommer, vi må gjøre noe med bo- og drivepliktsbestemmelsene og mye, mye mer. I dag er det faktisk slik at en bonde blir kriminalisert hvis han produserer stort, effektivt og billig. Dette må det bli en slutt på. Vi må få den frie, norske bonden tilbake. Vi må føre en politikk som utvikler mangfold, fleksibilitet, kjærlighet til jorda, bygda, arbeidet, maten og mye, mye mer.

Vår landbruksminister har vært opptatt av at man gjennom marginstudier i verdikjeden for matvarer skal røke ut reven – hvem som øker sine marginer og bærer ansvaret for høye matvarepriser. Det må ikke bli slik at kravet om knivskarp konkurranse matvarekjedene imellom – og som nå ser ut til å gi seg positive utslag gjennom priskutt hos Rimi – skal trekke oppmerksomheten bort fra et kostbart og uhensiktsmessig reguleringssystem som resulterer i at både bonde og forbruker taper. Landbruksministeren tok selv initiativ til den nylig fremlagte NILF/Econ-undersøkelsen for å finne ut hvem som var skyld i prisøkningene fra 1999 til i dag. Svaret som fremkom, viste tydelig at det var den landbruksbaserte industrien som bidrog til prisøkningen. Her må man bl.a. rette oppmerksomheten mot den særegne lovgivning som gjelder for foredlingsbedrifter innen samvirket. Jeg vil sitere fra Konkurransetilsynets årsberetning:

«Markedsreguleringene i omsetningsleddet bidrar til begrenset konkurranse i flere av landbrukssektorene. En årsak til lite fungerende konkurranse er rollen samvirkeaktørene har som markedsregulator …»

Og videre:

«Reguleringseksport gjør at innenlandsk salgsvolum blir mindre og prisene høyere enn hva som ellers ville vært tilfelle.»

Vi kjenner alle til problemene hos Norsk Kjøtt, som både er markedsregulator, leverandør og konkurrent. Mange mener det er oppskriften på en ineffektiv og kostbar markedsdannelse som ikke løser hovedutfordringen, nemlig en effektiv og ikke konkurransevridende prisdannelse i alle ledd i verdikjeden.

Vi har også den berømte omsetningsloven og Omsetningsrådet. Først benyttes virkemidler for å få produksjonen opp, så klarer man ikke å stoppe dette i tide, og man får en betydelig overproduksjon, for så å sette inn nye og kostbare virkemidler for å få produksjonen ned. I dag er vi da kommet i en underskuddssituasjon. De som taper, er både bonde og forbruker.

Bonden må ofte betale flere kroner i omsetningsavgift pr. kilo kjøtt i stedet for at midlene er i bondens eie i et rasjonelt konkurransesystem som bidrar til å bedre lønnsomheten. Markedsregulering og omsetningslov øker også kostnadene for forbrukerne helt unødvendig, og det har Konkurransetilsynet pekt på.

Skal det ha noen hensikt å foreta marginundersøkelser, må man også foreta seg noe når en finner reven i verdikjeden. Derfor må statsråden fokusere på prisøkninger som skyldes landbrukspolitikken og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Regjeringen har ansvaret for jordbruksoppgjøret og reguleringsordningene som administreres av den landbruksbaserte industrien. Her må Regjeringen foreta seg noe. Statsråden viste en resolutt opptreden overfor Rimi. Tilsvarende handlekraft på de områder hvor skoen trykker, er et folkekrav!

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag – forslagene nr. 3-9 – som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.

Morten Lund (Sp) (komiteens leder): Er det noen sammenheng mellom matprodusentenes inntektsnivå og mattryggheten? Ja, helt klart, mener Senterpartiet og de andre sentrumspartiene. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ser ingen slik sammenheng. Så lenge faglagene i landbruket signerer en avtale, er innholdet godt nok til å sikre fortsatt trygg mat, sies det i innstillingen. Ja, Høyre mener det er forsvarlig å fjerne 6 000 kr pr. årsverk i første omgang for å få presset flere ut av jordbruket. Fremskrittspartiet vil kutte mye mer.

Hva var så jordbrukets alternativ til å skrive under avtalen? Det var å få et oppgjør med en inntektsnedgang! Når signalene er krystallklare på at statens forhandlere vil få flertall i Stortinget også om det legges fram et minusoppgjør, er det ikke rart om jordbruket godtar et resultat som er langt dårligere enn det Stortinget lovet for ett år tilbake. Det som er rart, er at Arbeiderpartiet, som tilhørte flertallet som lovet parallell utvikling i inntekt som skulle gitt 12 000–15 000 kr pr. årsverk, også i år bryter avtalen og presser gjennom et elendig resultat for dem som garanterer oss tryggere mat enn noe annet land i Europa. Jeg har tidligere sagt at en avtale med Arbeiderpartiet må man tinglyse før den er verdt å lage en pressemelding om. Regjeringens politikk ved jordbruksoppgjøret i fjor og i år er ikke i samsvar med St. meld. nr. 19 for 1999-2000 og den innstillingen som vi skrev sammen.

Arbeiderpartiet framhever det norske landbrukets trygghetsfortrinn, men har et opplegg for å fjerne det. Små og spredte driftsenheter som gir lavt smittepress, er bra, men nå legges det altså ned seks familiebruk om dagen på grunn av den dårlige økonomien. Lite omfang av import og handel med levende dyr sikrer dyrehelsen. Ja, men i dag er det den enkelte bruker som sørger for å begrense den handelen, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet sier fritt fram. Dyrefôr fritt for salmonella, hormoner, antibiotika og genmodifiserte bestanddeler er det beste. Arbeiderpartiet vil ikke forby Zink bacitracin i fôret, og stemmer ikke for et forbud mot handel og bruk av genmat, som foreslås i revidert nasjonalbudsjett.

Om landbruket ikke har den nødvendige støtte i Stortinget for å få en rettferdig inntektsutvikling, har næringen en større tillit blant vanlige folk enn de fleste næringer. Da handelsrestriksjonene mot smitte av munn- og klovsyke ble iverksatt i vinter, var oppslutningen nær 100 pst. Jeg synes det er imponerende at norske husdyr har en så god helsestatus ut fra den betydelige kontakt og handel over grensene som i dag foregår. Hovedårsaken er forsiktighet fra bøndenes side.

Ved de senere jordbruksoppgjør har prisforskjellen til Sverige på kjøtt vært et hovedargument for lave tillegg. Det er nå lagt fram en undersøkelse som viser at svenskehandelen har vært mye oppblåst av dem som har drevet kampanjene for billigst mulig mat – enkelte politikere inkludert. Ved årets oppgjør øker svenskebondens kjøttpris med kr 1,50, mens prisen til norsk bonde øker med bare 50 øre. Nå halveres matmomsen, noe som kan redusere prisgapet med ytterligere 5–10 kr pr. kjøttkilo. Etter disse prisjafsene er Oslo den tredje billigste hovedstad i Europa når det gjelder matpris i forhold til arbeidslønn, om lag 20 pst. billigere enn Stockholm. Og det er ikke importmaten som gir dette forspranget, det er de lave inntektene i landbruket.

Finnes det noe annen vare- eller tjenestegruppe der Norge ligger så godt an? Får matbaronene karre til seg så uhemmet noe sted? Jeg synes det er skammelig at noen fortsatt snakker om kostbar norsk mat og gir landbruket skylden.

Næringskomiteen har blitt informert om de meget uheldige virkninger de nye bestemmelsene for enhetsprising kan få dersom det ikke gis unntak for enkelte grønnsaker, bl.a. økt transport og håndtering før varene når butikken, og økte priser og dårligere kvalitet for forbrukerne. Dette er ikke i forbrukernes interesse. Reglene kan også gi matvarekjedene økt makt, sies det. Da blir konkurransen enda svakere. Jeg håper Konkurransetilsynet finner at unntakene i EU-direktivene kan utnyttes slik en enstemmig komite har pekt på.

Ammekuproduksjonens økonomi er et annet tema som har opptatt komiteen. Det er vesentlig at ingen produsentgrupper blir hengende så mye etter i inntekt. Jeg er bekymret for at det raskt blir behov for økt kjøttimport dersom denne gruppen bønder skulle oppføre seg slik markedets lover tilsier.

Til slutt en kommentar til samdriftene i melkeproduksjonen. Debatten i media bekrefter at det er grobunn for stordrift i europeisk målestokk også i norsk landbruk. Derfor trengs det begrensninger. Stortingets flertall overprøvde en framforhandlet avtale i 1999 som fastsatte en øvre grense ved tre deltakere i samdrifter. Det var en stor tabbe! Senterpartiet mener en grense på 500 000 liter er for høy.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg ta opp de forslagene som er omdelt i salen.

SV kommer til å stemme for denne avtalen. Det gjør vi fordi vi synes det er prinsipielt riktig å stemme for en framforhandlet avtale. Den andre grunnen til å gjøre det er at det er åpenbart at et resultat i jordbruksoppgjøret som skulle være avhengig av hva stortingsflertallet mener, ville bli dårligere for landbruket. Det er vi helt overbevist om. Samtidig ser vi at dette er et tungt pressmiddel overfor organisasjonene til å bli enige, og kanskje også gå lenger enn de faktisk sjøl mener er riktig, for de har ingenting å hente i Stortinget. Det er trist, men slik er det.

Derfor er det også trekk ved denne avtalen som SV langt på veg ikke er særlig fornøyd med. Vi synes, sjøl om det er noen gode ansatser her, at det fokuseres for lite på trygg mat. Vi synes det fokuseres for mye på stordrift, sjøl om det er satt inn noen bremser der i forhold til samdrift f.eks. Vi er skeptiske til utredningene om omsettelige kvoter som er tatt inn i forslaget.

Andre ting vi kan nevne som vi er positive til, er at det spesielt i verdiskapingsprogrammet nå står at man skal favorisere økologisk landbruk hvis slike prosjekter kommer opp. Det synes vi er veldig positivt, og det peker i riktig retning. Likeledes peker det i riktig retning at tilskuddene til økologisk landbruk økes fra 50 mill. kr til 125 mill. kr i perioden. SV mener likevel at det er behov for å satse mer. Det er fordi vi oppfatter at dette er den viktigste forbrukerrettingen, den viktigste miljørettingen og også den viktigste distriktspolitiske rettingen vi kan gjøre i landbruket. Derfor tror vi dette er en framtidsstrategi som også er en overlevelsesstrategi for landbruket.

SV er opptatt av å få fram mer forskning på dette området, også mer forskning enn det denne proposisjonen peker på at noen fagmiljøer har ment er riktig. Spørsmålet er om vi vet hva slags økologisk landbruk vi bør utvikle. SV mener at vi har et stykke igjen å gå. Norges Bondelag har vedtatt at de vil fremme det de kaller et kunnskapsbasert økologisk landbruk. Det er etter SVs syn et viktig signal fra Bondelaget, der de også ser behovet for å styre denne utviklingen. Hvis vi bestemmer oss for å effektivisere økologisk landbruk og løse flaskehalsene for rasjonell produksjon, vil vi samtidig forske fram ny teknologi som kan tas i bruk i økologiseringen av det øvrige landbruket.

Økologisk landbruk gir miljø- og ressursfordeler direkte som det øvrige landbruket kan dra nytte av. Det kan dra det i økologisk retning, og det vil gi en stor miljøgevinst. Om noen år kan vi kanskje sette en strek over sprøyting mot ugress i konvensjonelt korn, takket være ny teknologi og kunnskap fra økologisk landbruk. Det er altså et behov for å vurdere hva vi skal utvikle. Vi må finne forskningsinstitusjoner og prosjekter som styrer raskt, og raskere, i retning av et moderne rasjonelt landbruk både når det gjelder det økologiske og å få økologisert det konvensjonelle landbruket hurtigere enn det vi får gjort i dag med dagens bevilgninger. Derfor har vi valgt å fremme de forslagene som ligger på bordet. De peker framover, og er for så vidt ingen del av avtalen, men er politiske signaler som SV mener er viktige, og bør komme.

Vi ser at det er et stort behov for å sikre inntektene i landbruket for bøndene. Samtidig ser vi at det er behov for å holde utgiftene nede. Da må man velge hva det er man ikke vil blåse opp tilskudd til. Derfor har SV bedt Regjeringen om igjen om å se på om det er mulig å sette et tak på overføringer til hvert bruk. Vi velger altså å kutte i toppen og ikke i bunnen, og mener at det vil ha en svært positiv effekt både for antall arbeidsplasser og for distriktene.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Leif Helge Kongshaug (V): Venstre er glad for at en har lyktes i å komme til enighet med organisasjonene i årets jordbruksforhandlinger. Det kan også andre partier være, ikke minst regjeringspartiet. Det er en uro i landbruket som en ikke har sett maken til tidligere. Et forlik demper noe av denne uroen.

Med tanke på kommende oppgjør er det for ryddighetens skyld viktig å få på plass to elementer:

Det ene er at partene blir enige om hvilke år som skal legges til grunn for beregning av inntektsutviklingen. I respekt for seg selv må partene bli enige om en metode slik at årlige inntektsvariasjoner blir fanget opp og lagt til grunn på en ensartet måte.

Det andre er at skal det være reelle forhandlinger mellom to parter, må det legges fram tilbud også fra statens side, ikke en uformell skisse som ikke vil bli fremmet som forslag for Stortinget ved et eventuelt brudd i forhandlingene. Dette vitner om mangel på respekt for den annen part fra statens side og hører ikke hjemme i moderne forhandlinger i et demokratisk land. Slik framgangsmåte hører hjemme i land med helt andre styresett, og er ikke staten som forhandlingspart verdig. Dette må endres ved kommende forhandlinger.

Når det gjelder selve avtalen, er resultatet som foreligger, ikke i tråd med målsettingene om inntektsutviklingen nedfelt i landbruksmeldingen. Ifølge Budsjettnemnda for jordbruket er en årsinntekt på 153 800 kr. Årets avtale gir en økning i inntekten til ca. 160 000 kr. Dette vil medføre at frafallet av yrkesutøvere fra næringen vil fortsette å akselerere, rekrutteringen forverres og vedlikehold av driftsapparatet blir dårligere. Fra 1. januar 2000 til 1. januar 2001 har antall husdyrbruk gått ned med nesten 5 000 – over 10 pst., antall melkebruk med nesten 14 pst., antall bruk med svineproduksjon med nesten 20 pst.

En enstemmig komite uttaler at det norske landbruket er en tradisjonsrik næring og en viktig verdibærer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og representanten Terje Knudsen, sier at det trengs «en helhetlig landbrukspolitikk som både ivaretar strukturen i landbruket og den enkelte brukers økonomiske vilkår».

Vi skal ha et landbruk i hele landet. Hvordan rimer det med de faktiske forhold med nedgang i antall bruk og yrkesutøvere?

Dette er dobbeltkommunikasjon. Etter Venstres mening er tiden inne for en verdidebatt om norsk landbruk. Den debatten må komme nå, hvis ikke er jeg redd for at det kan bli for sent.

Det har vært sterk fokus på matpriser. Det er viktig når en sammenligner matpriser, at en husker at en bor i et høykostnadland, et land med høye priser generelt, men også med høye lønninger. Da er det urimelig å forvente at nettopp mat, med de produksjonsforholdene vi har i dette landet, skal være mye rimeligere i forhold til inntekt enn i andre land. I forhold til inntekt er maten billigere i Norge enn i de andre nordiske landene, ja endog mye billigere enn i f.eks. Stockholm. Norsk mat er på femteplass i Europa.

Vi kan ikke ha et lønnsnivå som det vi har, og samtidig matpriser som om vi skulle ha bodd i et lavkostnadland. Dette er urealistisk politikk og urettferdig overfor dem som skal ha sitt levebrød av å produsere mat, nemlig bøndene.

I landbruksmeldingen ble det påpekt behovet for gode sosiale ordninger for bøndene. Dette innebærer å legge til rette for bl.a. ordnet fritid. Mens andre yrkesgrupper får flere fridager, legges det i avtalen opp til at bønder skal få mindre fritid ved å kutte ned på avløsertilskuddet for de minste bruk.

Flere undersøkelser viser at de fleste forbrukere vektlegger trygg og ren mat, godt vareutvalg og god tilgjengelighet langt mer enn billig mat. Landbruksministeren har selv sagt at munn- og klovsyken i Europa har lært oss en lekse, og at det er viktig at bøndene har en inntekt som gjør at de ikke må ta snarveier.

Hadde landbruksmeldingen blitt behandlet i dag, ville fokus vært sterkere på trygg mat enn på billig mat. Har vi lært en lekse? Jeg stiller spørsmålet om behovet for en ny landbruksmelding.

Opptrappingen mot mer økologisk jordbruk må fortsette. Årets jordbruksoppgjør tar nye trinn i den retning. Det er bra. I den sammenheng er det også gledelig å merke seg flertallets syn på NORSØKs rolle som et uavhengig forskings- og kompetansesenter.

Det er flere som har vært inne på situasjonen for ammeku og kjøttproduksjonen. Det er viktig at det er forutsigbarhet på det området, og her er det en del brukere som kommer godt ut, de minste, mens de største kommer dårligere ut gjennom oppgjøret. Likeså er det en del uro rundt samdrift, og på det området, som på andre områder i næringslivet, er det viktig med forutsigbarhet.

Til slutt gleder vi oss alle over verdiskapingsprogrammet som er i godt gjenge, og som er et positivt bidrag i denne sammenheng.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg er glad for at partene i år kom fram til en avtale i jordbruksoppgjøret. Jeg er særlig fornøyd med at vi også i år kan få fulgt opp Regjeringens og Stortingets politikk, som har som mål at prisforskjellene i forhold til Sverige kan reduseres. Samtidig får vi bare en begrenset økning i budsjettoverføringene til jordbruket. Dette er for meg viktige elementer i avtalen, sammen med den sterke satsingen på økologisk landbruk og virkemidler for økt mangfold i matmarkedet.

Ved vurdering av rammen er det foretatt en helhetsvurdering av flere forhold. Det er behov for kostnadsreduksjon og omstilling i hele matvarekjeden – og det er lagt til grunn at reduksjonen i matmomsen blir utnyttet av jordbruket på en offensiv måte for øke produksjon og dermed inntekter. Avtalepartene hadde ulike forutsetninger på disse områdene. Avtalen innebærer et kompromiss i forhold til forutsetningene om effektivisering og verdi av momsreformen. Avtalen gir jordbruket mulighet for en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Men det er viktig å understreke at dette innebærer økt fokusering på god utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger, slik Stortinget forutsatte ved behandlingen av landbruksmeldingen.

Fordelingsprofilen er i hovedsak den samme som ved oppgjøret i fjor. Det er ikke riktig, som Høyre bl.a. hevder, at utjevningen av strukturprofilen ikke følges opp i år. Strukturprofilen på tilskuddsordningene må nemlig ses i sammenheng med målprisendringene. I flere produksjoner kommer større bruk vesentlig bedre ut i år enn ved fjorårets oppgjør. Når det gjelder distriktsprofilen, er den opprettholdt eller styrket.

Statens forhandlingsutvalg gikk inn i forhandlingene med flere forslag til forenklinger, i tillegg til noen forslag som hadde som hensikt å øke bøndenes handlingsrom. Dette er nødvendig av hensyn til de næringsdrivende selv, fordi mange forhold legger begrensninger på framtidens pris- og overføringsnivå. Jeg er glad for at avtalepartene er enige om å utrede nærmere et system for kjøp og salg av melkekvoter direkte mellom produsentene. Dette kan både øke tilpasningsmulighetene for enkeltprodusenter og bidra til at kvotene i større grad blir i bygda. Slike virkemidler er Regjeringen bedt av Stortinget om å vurdere.

Stortinget har ved flere anledninger klart gitt i oppdrag å forenkle virkemidlene i landbrukspolitikken. Noe gjennomføres i årets avtale, og partene er enige om å sette i gang en større utredning med sikte på videre forenklinger til neste års forhandlinger. Forenklingene skal selvsagt foregå innenfor de hovedmålsettinger for politikken som Stortinget har trukket opp, men vi må lete etter enklere måter å nå målene på.

Jeg vil også understreke den framtidsrettede profilen avtalen har gjennom satsingen på å videreutvikle det økologiske landbruket, og å øke mangfoldet gjennom verdiskapingsprogrammet for norsk mat. Sett fra jordbrukets side er dette investering i framtidige markeder og dermed framtidige inntektsmuligheter. Og det er en forbrukerretting av næringspolitikken, fordi det legger til rette for å imøtekomme trender i etterspørselen som jeg er sikker på vil bli sterkere i årene som kommer. Alle ledd i produksjon og omsetning av økologiske produkter styrkes gjennom avtalen. Gjennom forskning på og utvikling av økologiske produksjonsmåter gis det også viktige bidrag til å utvikle produksjonsmåtene i hele landbruket i riktig retning.

Det er også bra at partene har vist forståelse for betydningen av økt verdiskaping og mangfold i jordbruket. Avtalen innebærer opp mot en fordobling av frie midler i verdiskapingsprogrammet for norsk mat. Det gir et godt grunnlag for å øke valgmulighetene for forbrukerne, og for å videreutvikle norsk matkultur med nye og spennende kvalitetsprodukter.

Jeg gikk til jobben som landbruksminister med et stort engasjement i forhold til dette med økt verdiskaping, og jeg føler et sterkt eierskap til verdiskapingsprogrammet. Den siste tiden har arbeidet med priser på volumvarene tatt mye av min tid. Men her står jeg, og her står Regjeringen, på to ben, og grunnlaget vi står på, er en bærebjelke preget av ordene «trygg mat».

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Lilletun (KrF): Det var jo ei viktig presisering at statsråden står på to bein.

Eg vil heilt innleiingsvis vise til det vår hovudtalar sa, og det som står i merknaden i forhold til inntektsutviklinga. Det står eg òg sjølvsagt bak.

Samstundes vil eg faktisk stå fram og gratulere statsråden med ein avtale. Dersom media har rett i at han reiste frå Halvorsbøle med eit minus på 800 mill. kr og klarte å kome opp i det plusset som faktisk ligg her no, så er det godt arbeid frå statsråden. Og det synest eg faktisk ein kan vere raus nok til å seie, sjølv om vi veit at inntektsutviklinga ikkje er som den skulle vere.

Eg vil òg gratulere saksordførar Gunnar Breimo. Det er hyggeleg at han kan avslutte med ein framforhandla avtale. Og eg er einig i det han sa. Kan hende landbrukspolitikk må utformast for faktisk å få det nokolunde leveleg for bøndene. Det høyrde vi i innlegga frå Høgre og Framstegspartiet her i dag.

Eg har to spørsmål til statsråden. I og med at inntektsmålsetjinga heller ikkje i år vert nådd, er statsråden samd i at å bruke skattefrådraget vidare kan vere ein veg å gå for å forbetra inntektssida? Vil han følgje opp det som representanten Kongshaug sa i forhold til det med einskapspris på grønsaker? Her føler eg på ein måte at Noreg er meir katolsk enn paven i tolkinga av denne forskrifta, og eg synest ikkje det kler statsråden å vere så katolsk. Vil han gjere sitt beste for å rydde opp i dette?

Og det siste: Neste år er FN-året for fjellverksemd – eg hugsar ikkje akkurat det formelle namnet på engelsk. Det er viktig. Mellom anna har Hedmark og Oppland enno stor stølsverksemd. Det er òg mykje anna næringsverksemd som går føre seg på fjellet. Vil departementet på nokon måte følgje opp FN-året?

Det vart tre spørsmål eg rakk, president – eg sa to innleiingsvis!

Presidenten: På litt overtid, riktignok.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: La meg først få uttrykke glede – det er hyggelig – over at Lilletun synes det er positivt at statsråden står trygt. La oss håpe han fortsetter med det, også etter noen begivenheter i høst.

Det som er viktig å understreke, er at jeg helt klart mener, som jeg også sa i mitt hovedinnlegg, at denne avtalen så absolutt gir jordbruket mulighet for en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Så jeg er klart uenig med dem som hevder at dette ikke er å følge opp St.meld. nr. 19 for 1999-2000. Men det som er viktig å understreke, er at tilskuddsvirkemidlene over avtalen alene ikke vil føre til en tilfredsstillende inntektsutvikling. Flertallet i Stortingets næringskomite har vært helt enig i at slik vil det heller ikke være i fremtiden. I mitt hovedinnlegg siterte jeg derfor faktisk fra innstillingen til næringskomiteen i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19 i fjor, der bl.a. Lilletuns parti og de øvrige sentrumspartiene sammen med Arbeiderpartiet utgjorde flertallet, som sa at det er viktig å understreke at fremtidig inntektsutvikling vil handle om:

«God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger».

Og gjør landbruket det som står i de fem punktene, sammen med de endringene som nå skjer i målpriser og i tilskuddsordninger, mener jeg absolutt at landbruket i tilknytning til denne avtalen har en mulighet til en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Men det er altså ikke bare statens oppgave å sørge for at det skal skje. Det er også klare oppgaver for landbruket i så måte.

Presidenten: Presidenten er overbevist om at representanten Lilletun mener det er hyggelig at statsråden står trygt. Noe mer usikker er han på om Lilletun er like opptatt av at statsråden skal sitte like trygt.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg registrerer i hvert fall at en del av dem som er opptatt av landbrukspolitikk i denne salen, fysisk sett både står og sitter godt, og kanskje sågar er vanskelig å flytte.

Det er snakk om dette skjæringspunktet. Vi går mot slutten av en fireårsperiode, og undertegnede og landbruksministeren har fra forskjellige posisjoner tidvis vært i dette skjæringspunktet når det gjelder en del viktige ting. Jeg har for så vidt satt pris på både Arbeiderpartiets holdning og ikke minst statsrådens holdning til konkurranse i matvarebransjen, for å si det sånn, ikke minst innenfor de deler av varespekteret som har med landbruk å gjøre. Statsrådens engasjement for konkurranse – ikke minst på melkeområdet, for å få opp en konkurrent til Tine og få en slagkraftig enhet der – tror jeg har vært veldig viktig. Det er et arbeid som jeg håper statsråden vil fortsette.

Statsråden nevnte disse fem punktene som var viktige i forhold til utviklingen av norsk landbruk. Det siste og femte punktet som han nevnte, har med struktur å gjøre. Og det er ikke mange grep i dette landbruksoppgjøret som kan sies å ha det i seg at det i hvert fall vil forsterke en strukturutvikling. Nå skjer det en utvikling åkkesom, og St.meld. nr. 19 for 1999-2000, fra Bondevik-regjeringen, hadde jo også i seg det grepet at en på en måte skulle fortsette den strukturutviklingen som foregår, åkkesom. Men i statens forhandlingsutspill var det et meget godt forslag som går på punkt 5, om omsettelige melkekvoter. Arbeiderpartiregjeringen gikk inn for at vi skulle ha omsettelige melkekvoter innenfor hvert fylke. Det punktet måtte Regjeringen gi seg på i forhandlingene. Det betyr at det er et stort flertall i Stortinget for det standpunktet.

Jeg kunne tenke meg å høre statsrådens argumentasjon for hvorfor det strukturgrepet er særs fornuftig, og så fornuftig at Regjeringen faktisk fremmet det i forhandlingene.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg tror jeg avslutter polemikken om hvordan jeg står og sitter, og går rett på å svare på spørsmålene.

Når det gjelder spørsmålet om omsettelige melkekvoter, vil jeg gjerne henvise til mitt hovedinnlegg, der jeg sa at vi fra statens side har ment at det kunne være et virkemiddel for å få til fornuftige strukturtilpasninger, ikke minst innenfor melkeproduksjon. Det er også helt i tråd med både St.meld. nr. 19 for 1999-2000 og standpunktet til et stort flertall i denne sal, som påpeker behovet ikke minst for strukturendringer, knyttet særlig til melk.

Det som preger enhver forhandlingssituasjon, er selvfølgelig spørsmålet om å ta og gi. På noen områder må man jenke seg for å greie å komme fram til en avtale. Utgangspunktet her var at staten la inn i sitt tilbud at omsettelige melkekvoter skulle etableres som en ordning. Landbrukets organisasjoner var sterkt imot det. Landbrukets organisasjoner fremmet også en del synspunkter på praktiske problemer knyttet til å gjennomføre det. Det førte til et kompromiss i protokollen som går på at vi tar oss et års mulighet til å tenke igjennom dette, altså i den forstand at vi da skal utrede det grundig og ha denne utredningen avsluttet i god tid innen neste års forhandlinger.

Det som har vært en veldig sterk drivkraft for at jeg har tenkt positivt rundt denne ordningen, er at når vi da sier at vi må ha noen strukturtilpasninger, særlig på melk, ser vi at den eneste muligheten for å få til det i dag, er gjennom samdrifter. Det er den eneste måten å endre strukturen på. Jeg tror det er et for snevert sett av virkemidler for å kunne gjøre noen tilpasninger, og i så måte vil kjøp og salg av melkekvoter være egnet.

Øystein Hedstrøm (Frp): Statsråden var i sitt innlegg inne på at 1. juli, når vi får halvering av matmomsen, vil prisforskjellene mellom Norge og Sverige bli redusert. Det gjenstår å se. Det er noe vi alle håper og tror på. Men nå er det kommet et nytt moment i tillegg. Den norske kronen har styrket seg betraktelig, og det blir stadig mer attraktivt – foreløpig i hvert fall – å handle i Sverige. Det er det ingen tvil om.

Men så til disse marginundersøkelsene. Vi har hatt to dette året, SIFOs undersøkelse i februar og den ved NILF og ECON som kom nå i mai. De skulle finne banditten i dramaet, eller røyke ut reven, sa statsråden, og har profilert seg veldig på det og på sisteleddet, altså matvarekjedene. Men nå sier disse undersøkelsene klinkende klart at det er den landbruksbaserte matvareindustrien, foredlingsindustrien, som er banditten i dramaet. Det er jo ikke noen vits i å koste på dyre undersøkelser når man har røyket ut denne reven. Disse reguleringene ligger også innenfor Landbruksdepartementets ansvarsområde. Her har departementet virkelig mulighet til å komme med forslag til konstruktive løsninger for å gjøre denne biten mer effektiv, slik at dette kommer forbrukeren til gode.

Så jeg vil komme med et helt konkret spørsmål: Hva har statsråden tenkt å foreta seg nå, når man har avdekket banditten i dramaet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: For det første er det viktig å være klar over at denne marginundersøkelsen som NILF og ECON gjennomførte, var en marginundersøkelse som studerte prisutviklingen på to kjøttslag for en viss periode – det var storfekjøtt og det var svinekjøtt. Grunnen til at de to produktene var plukket ut, er som Hedstrøm flere ganger har påpekt, at det er typiske grensehandelsprodukter.

Det er ingen tvil om at resultatet fra den marginundersøkelsen viser at for den tidsperioden og for de to kjøttslagene er det kjøttindustrien som har økt sine marginer. Bonden har fått mindre betalt, kjøttindustrien har økt sine marginer, forbrukerprisene har vært omtrent stabile. Og som Hedstrøm selv sier, poenget med undersøkelsen var nettopp å få fram hvem det er som har økt sine marginer, for så å kunne gjøre noe med det.

Det blir imidlertid noe for enkelt å si at løsningen umiddelbart er å gjøre noe med f.eks. markedsreguleringssystemet og samvirketenkningen. Det er ikke sånn at denne marginundersøkelsen bare studerer samvirkedelen av kjøttindustrien. På sluttleddet innenfor kjøttindustrien er 50 pst. av bedriftene private bedrifter, og den andre halvparten er da Norsk Kjøtt og kjøttsamvirket. Og det er særlig på denne siste biten, foredlingsbiten, at marginene virkelig har økt. Å si at årsaken ligger i omsetningsloven og dens system, blir en for enkel forklaring. Men at det er behov for å gå grundig inn i dette og ikke la kjøttindustrien som helhet få lov til å slippe unna med en så klar marginøkning, vil jeg si meg enig med Hedstrøm i.

Morten Lund (Sp): Til det siste temaet: Vi var i innstillingen litt inne på at når resultatet ble som det ble, var det kanskje noen av dem som ikke økte marginene sine så mye nå, som kanskje gjorde det for to-tre år siden, slik at de hadde veldig mye å gå på. Det bør en også kikke litt på.

Tilbake til vår behandling av landbruksmeldingen for et år tilbake. Der var vi alle sammen opptatt av og fokuserte på den begrensede handlefriheten vi kan ha, f.eks. i forhold til landene rundt oss og de handelsreglene vi er bundet av.

Vi så på prisutviklingen innenfor EU. Det ble sagt at der kom prisene til å gå ned. De skulle gå ned 10–20 pst. på kjøtt f.eks., ifølge Agenda 2010. Så viser det seg at det gjør de ikke. Svenskeprisene går opp tre ganger mer enn våre priser går opp.

Det ble også sagt at ifølge det WTO har bestemt, må overføringene våre ned. Så har OECD funnet ut at overføringene i landene rundt oss går opp. Norge er faktisk det eneste landet i Europa der overføringene går nedover – i tillegg har vi Australia. Vi må legge om politikken, sier de i Europa nå, vi må få mer av den norske strukturen – på grunn av de erfaringene de har gjort med dyresykdommene.

For et år tilbake var vi veldig opptatt av grensehandelen, den var så enorm. Så har det vært gjort en undersøkelse som viser at den er ikke så enorm, den er bare en tredjepart av det vi trodde og noen sa at den var i fjor.

Så er det gjort undersøkelser som viser at forbrukerne er ikke så opptatt av billig mat som det vi trodde i fjor – det er på 13. plass av 25 forhold, sier undersøkelsen, som er gjort ved NTNU. Representanten Kongshaug var inne på at vi antakelig burde ha en ny melding om norsk landbruk, fordi det har skjedd så store forandringer. Jeg synes ikke vi fikk så mye ut av den forrige omgangen at vi bør ha det. Men kunne vi ikke i forbindelse med det enkelte jordbruksoppgjøret og meldingen til Stortinget få en oppdatering av de forholdene vi la mye vekt på, slik at vi hele tiden kunne fokusere på de samme forholdene, men ikke overanstrenge oss på de temaene vi ikke trenger å overanstrenge oss på?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Mitt utgangspunkt vil være at jeg pr. i dag ikke ser noe behov for å utarbeide noen nye landbrukspolitiske retningslinjer. Jeg føler meg absolutt komfortabel med å leve med St. meld. nr. 19 for 1999-2000. Selv om det ikke var Stoltenberg-regjeringen som skrev den, valgte vi å la den ligge i Stortinget. Vi vil altså stå ved den meldingen som Bondevik-regjeringen utformet, og vi mener at den prosessen som skjedde i Stortinget, gav oss et grunnlag for flertallsmerknader som det er mulig å føre en fornuftig landbrukspolitikk innenfor.

I forhold til det som Morten Lund nå tar opp av konkrete saker, tror jeg det er to hovedbilder som vi er nødt til å ta innover oss som formidable utfordringer for norsk landbruk. Det ene er at det faktisk nå pågår forhandlinger i Genève knyttet til WTO, som handler om hvordan det fremtidige overføringsnivået skal reduseres i hele WTO-systemet, og hvordan tollsatsene skal reduseres. Forhandlingene handler altså om hvordan denne typen reduksjoner skal gjennomføres. Alle land som er medlem av WTO, sitter og forhandler om det.

Det andre viktige vi må forholde oss til, er at norsk næringsmiddelindustri i dag varsler at prisforskjellene mellom norske råvarer og alternative råvarepriser i Europa er så store at konkurransesituasjonen for norsk næringsmiddelindustri forverres. Man taper markedsandeler og importen øker. Så jeg tror ikke det kan herske noen tvil om at vi fortsatt har en utfordring i forhold til overføringsnivået, og at vi fortsatt har en utfordring i forhold til prisnivået. Derfor er også stortingsmeldingen og behandlingen i Stortinget fortsatt egnede virkemidler for å møte de utfordringene.

Karin Andersen (SV): I fjor ble det fokusert voldsomt på matvarepriser, og særlig svenskehandel. I år har det dempet seg litt, og det er vel en realitet at det for barnefamiliene hadde betydd langt mer å få svenske barnehagepriser enn å få svenskepriser på maten i Norge. Det hadde betydd mange flere tusen kroner til barnefamiliene enn en momsreduksjon kan bety – hvis vi er så heldige at det faktisk blir en prisreduksjon av det.

Jeg har behov for å spørre statsråden om jeg forstod ham rett når han sa at egentlig var innretningen på dette oppgjøret slik at det var mest til de største, fordi hele teknikken her og hoveddelen av økningen ligger i målprisøkningen, slik at det er avhengig av at mekanismen med momsreduksjon slår inn, at man får lavere pris og større volum – og derigjennom oppnådd målpris i markedet. Dette vil da være best for dem som produserer mest.

Så et spørsmål til. Det dreier seg om økologisk mat. Jeg har i flere år lekt frøken Detektiv og forsøkt å finne økologisk mat i butikkene. Jeg har gjort en runde igjen, og hvis jeg skulle levd av det, hadde jeg visstnok ikke greid meg særlig lenge. Det var vanskelig å finne noe. Statsråden har en stor forståelse av hva markedsføring betyr. Regjeringen kjører også fram at man er veldig opptatt av økologiske produkter, men samtidig holder man fremdeles en lav profil når det gjelder hvordan man skal markedsføre de nye produktene. I tillegg til det skal man ta ut merpris i markedet før man har fått opp et volum, før man har latt forbrukeren se hva det er man kan få kjøpt, og før man har fått prøvd det. Hvordan kan statsråden tro at en slik strategi vil lykkes?

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Til det første først, spørsmålet om profilen og innretningen på årets oppgjør. Det helt åpenbart at når hoveddelen av inntektsveksten kommer i form av priser, er det de bruk som produserer mest, som vil få størst inntektsvekst. Derfor er det også som jeg sa i mitt hovedinnlegg, slik at den profilen som lå i fjorårets oppgjør, er videreført i årets oppgjør, men på en annen måte. Profilen er den samme, nemlig at den bonden som forsøker å leve av bruket, altså produserer melk eller kjøtt, grønnsaker eller korn i et så stort omfang at han har ambisjon om å hente sin inntekt fra det, vil komme best ut av det, fordi det altså er prisjusteringer som først og fremst gir inntektsveksten.

Så må jeg si at jeg kunne ha forstått kritikk på mange områder knyttet til årets jordbruksoppgjør, men er det på ett område jeg faktisk føler at jeg blir litt indignert over å få kritikk, er det i forhold til satsingen på økologisk landbruk. Nå har man i årevis forsøkt å bygge seg opp et nivå på bevilgningene til økologisk landbruk, og på alle de årene greier man å komme opp til et nivå på 75 mill. kr. Man hadde 75 mill. kr før årets oppgjør, og i statens tilbud foreslo Regjeringen 150 mill. kr – altså en fordobling av bevilgningene – for å møte de utfordringene Karin Andersen beskriver, på ett år. Så måtte vi altså sitte med Bondelaget og Bonde- og Småbrukarlaget og forhandle det ned 25 mill. kr for å få en avtale, men vi øker altså likevel med 50 mill. kr på et år, nettopp for å gripe fatt i markedsutfordringen og alt det som Karin Andersen er opptatt av. Selvfølgelig sier SV at de vil gjerne foreslå mer. Det er ingen ny tone fra SV. Men på dette området syns jeg faktisk at Regjeringen har fulgt mye av tenkingen til SV.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Sigrun Eng (A): Årets jordbruksavtale blei forhandla fram av partane. Eg trur det gjorde næringsutøvarane godt, men det gjorde òg organisasjonane og staten godt. Dei blei på sett og vis med på vinnarlaget alle saman.

Eg registrerer at ingen er heilt nøgd med kronebeløpet, men oppgjeret har fått ein betre profil enn året før, da det blei brot.

Verdien av å ha ein landbruksminister som frontar at det nå er andre som skal gi sitt bidrag for å få matvareprisane ned, blir positivt mottatt – berre ikkje av representanten Morten Lund frå Senterpartiet. Han måtte vere inne i ei mørketid da han skreiv innlegget sitt – som vanleg.

Nå har næringsaktørane fått ein statsråd som først og fremst er landbruksminister, men heller ikkje kvir seg for å ta konfrontasjonar med grossistane og detaljistledda. Alle tener på det, også bønder, som forbrukarar, men også ved at dei kan ta ut målprisar for produksjonen sin.

Når juli månad startar, blir matmomsen halvert. Det blir interessant å sjå korleis det vil verke på etterspørselen. Eg håper at statsråden vil halde fram med å vere vaktbikkje.

Det var ein nifs situasjon Europa var inne i tidlegare i vår. Munn- og klauvsjuke og kugalskap rasa. Tiltak blei sette inn, og ein fokuserte på at trygg og sikker mat skulle og ville ein ha.

Tiltak om førebygging ligg også inne i årets avtale. God merking av norsk produksjon vil auke etterspørselen etter norske varer. Eg synest at Arbeidarpartiet si satsing på auke av økologisk produksjon er god.

Så vil eg vil nemne verdiskapingsprogrammet. Den satsinga som ein gjorde i fjor, blei svært godt mottatt. Derfor er denne budsjettposten auka. Det er mange som vil gjere nytte av den økonomiske ramma for å førebu seg på ein ny kvardag. Nisjeproduksjon og moglegheit for å styrkje næringsgrunnlaget på bruka gjer sitt til at pessimismen nå er snudd.

Arbeidarpartiet er svært nøgd med at avtalen er i hamn. Vinklinga på kven som skulle få mest, har organisasjonane vore med på å påverke. Eg registrerer at sentrum heller ikkje har kasta seg frampå med overbodspolitikk i eit valår. Eg registrerer at høgresida vil legge politiske føringar som ville rasere Bygde-Noreg, ved å gi mest til dei med dei største stordriftsfordelane.

Eg er glad for heilskapstenkinga som næringkomiteens fleirtal har lagt fram i denne innstillinga.

Kari Økland (KrF): Avstanden mellom krav og tilbud i årets jordbruksforhandlinger var stor. Det er også avstanden mellom årsverksinntekten i jordbruket og andre grupper.

Jeg ble faktisk overrasket og litt lettet over at partene kom fram til en omforent avtale i år. Jordbrukets forhandlingsutvalg har tydeligvis vist god forhandlingsvilje. Resultatet ligger et stykke fra det primære kravet til faglagene, men i forhold til tilbudet er det klart å foretrekke.

Avtalen gav imidlertid ikke næringen det inntektsløftet som trengs, men en inntekt pr. årsverk på ca. 160 000 kr. Inntektsøkningen de siste tre år blir da rundt 15 000 kr, mot 38 000 kr i sammenligningsgruppen. Dette er alarmerende både for rekrutteringen til næringen og vedlikehold og modernisering av driftsapparatet. Enda flere må legge ned eller bli deltidsbønder. Man skal også være klar over at en betydelig del av inntektsveksten i 2000 skyldtes oppkjøp av melkekvoter, en inntektsvekst som i stor grad går til dem som trapper ned.

Men la meg nevne noen positive elementer i avtalen. Reduksjonen av bunnfradraget er positivt, særlig for mindre bruk. Videreføring av dokumentasjonskravet for avløsning ved ferie og fritid er med og sikrer en god velferdsordning, som bl.a. er viktig for rekrutteringen. Fjerning av dokumentasjonskravet som staten foreslo, kunne i den vanskelige økonomiske situasjonen som jordbruket befinner seg i, ha ført til at bønder valgte ikke å ta ut ferie. Dette ville ha svekket velferdsordninger det har tatt årtier å bygge opp.

For å opprettholde en sunn matproduksjon og sikre en økologisk utvikling i landbruket er det viktig å bevare hovedtrekkene i bruksstrukturen. Gårdsbruk med allsidig produksjon bidrar til god utnyttelse av lokale ressurser, og er viktig å ta vare på. Allsidighet, med kombinert husdyr- og planteproduksjon, er også sentralt i økologisk landbruk.

Dyretragediene i Europa har demonstrert vår sårbarhet og avhengighet av å produsere mat på naturens premisser. Holdningen til trygg mat og norsk mat er styrket. En enstemmig næringskomite understreker viktigheten av å ha en nasjonal matproduksjon og mener at krav om billigere mat ikke skal imøtekommes på bekostning av krav til trygg mat som produseres på en miljømessig bærekraftig måte, med strenge krav til dyrevelferd.

Dette står i kontrast til de økonomiske realitetene i landbruket. Skal vi ha et variert landbruk i hele landet, som ivaretar nettopp dyrehelse og matvaresikkerhet, må det nødvendigvis koste penger.

Marit Tingelstad (Sp): La meg først si at det er bra at det ble en avtale mellom staten og bondeorganisasjonene, selv om resultatet er en fortsatt struping av næringsutøvernes rammevilkår. Det som imidlertid bekymrer meg mest, er rekrutteringen. Det er skremmende få søkere til den tradisjonelle landbruksutdanningen.

I dette korte innlegget vil jeg si litt om økologisk landbruk, som står sentralt i avtalen. La meg innledningsvis si at vårt småskalalandbruk på mange måter kan sies å ligge nært opp til økologisk produksjon sammenlignet med andre land hvor landbruket langt på vei er industrialisert. Særlig i fjellbygdene med stor grad av småfedrift blir fortsatt utmarksressursene utnyttet godt. Dette er viktig, ikke bare økologisk sett, men også for å bevare kulturlandskapet, et viktig moment også sett med turismeøyne.

Senterpartiet mener det er viktig å dreie all produksjon i mer økologisk retning. Faren ved å gå over til noe helt nytt er imidlertid at en kan komme til å forkaste alt det gamle som ubrukbart. Da bør vi stille spørsmålet: Hvordan hadde f.eks. landbruket sett ut uten kunstgjødselen, som Norge klarte å utvikle for snart 100 år siden? Jeg synes dette hører med i historiebeskrivelsen.

Jeg har merket meg at komiteen i innstillingen sier at det er et ambisiøst mål når 10 pst. av jordbruksarealet skal være økologisk innen år 2010. Det tilsvarer ca. 800 bruk. Skal dette lykkes, må næringsutøverne få tilstrekkelig kunnskap om økologisk jordbruk. I tillegg må det drives opplysning, slik at særlig barn og unge, som er de kommende forbrukere, får innsikt i hva det betyr å dyrke mat etter økologiske prinsipper, også prismessig. Når det er sagt, mener jeg det er nødvendig med mer generell informasjon om mat og matproduksjon. I dag er det bare fokusert på kravet om billigere mat, til tross for at vi har den billigste maten av alle naboland målt etter inntekt.

Det er gjennom skoleverket en best kan sikre kunnskapsformidlingen om økologisk jordbruk. I dag formidles dette i flere ulike fag, mens spisskompetansen fins ved naturbrukslinjene, i særlig grad ved linjer som har økologi som hovedmålsetting.

Økologisk landbruk handler ikke bare om en måte å drive landbruk på, men det bygger på et helhetssyn som bl.a. inkluderer forsvarlig bruk av naturressursene. Jeg mener det er vesentlig å ha skoler/kompetansesentre for økologisk landbruk flere steder i landet, slik at en lettere får tilgang på kunnskap. For selv om en kan gå inn på nettet og lese seg til mye, er det faktisk slik at landbruk utøves i naturen – på garden, på beitene og på stølen eller setra. Det er der en får den fulle innsikt i hvordan prosessene foregår.

La meg trekke fram noen eksempler: Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland har en landslinje med økologisk landbruk. Jeg er også kjent med at i Brønnøy kommune i Nordland arbeides det med noe lignende. Jeg håper Regjeringen vil være med og bidra til at en kan lykkes med dette.

For øvrig er det Norges landbrukshøgskole, NLH, som utdanner de fleste rådgivere, lærere og forskere i landbruksfag, og disse vil være helt sentrale aktører hvis vi skal nå målet om 10 pst. økologisk produksjon innen 2010.

Jon Lilletun (KrF): Så seint burde ein eigentleg ikkje ta ordet to gonger, men sjølv om eg kan verte misforstått, må eg seie at statsråden freista meg over evne: Det var nemleg to spørsmål han ikkje svarte på – men han svarte då på spørsmålet om inntektsutviklinga.

Det er heilt rett, som statsråden seier, at dei fem forskjellige områda skal verke saman i forhold til inntektsutviklinga. Men det er jo ikkje slik at dei alle kan takast ut med ein gong. Det er jo noko som kjem til å ta tid, og dermed risikerer ein å sakke endå meir akterut dersom ein ikkje får gjort ein del andre grep. Når det gjeld verdiskapingsprogrammet, som statsråden skal ha all ros for, er det slik at det er ein lang veg å gå før ein kan hauste av det ein sår. Ein skal gjere det likevel, eg er heilt på linje med statsråden der. Men eg synest han er altfor sterk i måten å argumentere på når han seier at dette vil føre til at inntektsutviklinga – med desse fem punkta – vil vere på linje med andre grupper, og kanskje kan ein ta igjen nokre gap òg. Det går ikkje.

Så vil eg gjerne få eit svar frå statsråden på det som representanten Kongshaug tok opp – to av dei tinga han tok opp. Det eine gjeld utrekninga av inntektsutviklinga. Ein bør ha eit fast regelverk, ei fast forståing av korleis dette skal gjerast, for det er ein tendens til at ein vel det som passar – er det best inntektsutvikling eitt år, vel ein det, er det eit anna år, så vel ein det. Det har sikkert forskjellige regjeringar gjort, så eg står ikkje her og berre kritiserer statsråden. Men eg vil spørje om han er samd i at det vil vere fornuftig å kome fram til ein avtale om dette.

Det andre spørsmålet som han ikkje har svart på, har med jamførprisane på grønsaker å gjere, for dette er opplagt eit stort problem – det ser ut som ein har overfortolka ei EU-forskrift. Vil statsråden ta eit kraftig initiativ til å syte for å kome til møtes grønthandlarane og faglaga her?

Så prøver eg ein gong til å seie noko om det FN-året som eg synest er spanande, for det ligg mykje i forhold til næringsutvikling her – det ligg mykje livskvalitet i å bruke naturen og bruke fjellet. Og så vidt eg har forstått, har det ikkje vore av særleg interesse for Regjeringa å promotere dette FN-året. Det synest eg at ein burde. Dersom det er slik at statsråden ikkje har vore borti den saka, aksepterer eg det, men då håpar eg han kjem opp her og seier at dette skal han gå inn i, og så skal han sjå til å få gjort noko med det.

Ein ting til – eg har 5 sekund igjen – nemleg mjølkekvotar. Vi aksepterer sjølvsagt at det er oppretta eit utval, men Kristeleg Folkeparti har vore imot kannibalismen blant bøndene når det gjeld mjølkekvotar, og det skal mykje til at det utvalet klarer å overtyde oss om noko anna. Så i utgangspunktet er vi svært skeptiske til sal av mjølkekvotar.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Under overskrifta «Andre politikkområder» blir det i St.prp. nr. 92 vist til St.meld. nr. 34 for 2000-2001, om distrikts- og regionalpolitikken. Der blir det sagt at kjønns- og livsfaseperspektivet er ein føresetnad for utvikling av robuste samfunn. Og i det dokumentet vi behandlar i kveld, blir følgjande slått fast:

«Utviklingen når det gjelder likestilling og rekruttering i landbruket går sakte.»

Men det er då slik at ein viktig føresetnad for rekruttering er positiv omtale, det er folk som trivst med sitt arbeid, som kjenner at dei blir respekterte og verdsette, som opplever at dei blir tilbodne inntekter i samsvar med den innsatsen dei gjer, og i samsvar med inntektsutviklinga hos andre grupper.

Sentrumsregjeringa la fram forslag til to jordbruksoppgjer som gav grunn for optimisme i landbruket. St.prp. nr. 39 for 1999-2000 medverka til det same. Staten sitt tilbod i år viser dessverre at Arbeidarpartiet ikkje står ved eit klart lyfte om parallell inntektsutvikling i landbruket i forhold til andre grupper. Arbeidarpartiet, som elles er oppteke av inntektene til ulike arbeidstakargrupper, vil altså at bøndene skal behandlast i særklasse – dei skal ned i inntekt i ei tid der alle andre får påslag i inntektene sine. Det blir noko merkeleg når Arbeidarpartiet nærmast undrar seg over at likestilling og rekruttering går sakte – det kan jo sjå ut som om det faktisk er vilja politikk frå Arbeidarpartiet si side.

Med det bakteppet vi no ser i Europa, skulle ein tru at landbruksministeren ville vera særs oppteken av å leggja betre til rette for produksjon av norsk kvalitetsmat som norsk landbruk kunne medverka endå meir til om han sytte for større optimisme og framtidstru.

I innstillinga til St.meld. nr. 34 seier Arbeidarpartiet at dei har som mål å halda ved lag hovudtrekka i busetjingsmønsteret og likeverdige levekår over heile landet. Då kunne dei iallfall stå ved dei felles lovnadene frå Arbeidarpartiet og sentrum i samband med St.meld. nr. 19 for 1999-2000.

I kommuneproposisjonen kjem det ein ny skrue. Då blir tilskotet til landbrukskontora i kommunane lagt om, noko som i høgaste grad inneber ein trussel mot den rettleiinga som òg skulle medverka til optimisme og framtidstru.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Om det er statsråden eller om det er Magnhild Meltveit Kleppa som bidrar til optimisme i norsk landbruk, får andre avgjøre. Men jeg syns ikke akkurat det var mye framtidstro i det siste innlegget. Jeg mener at vi nå systematisk jobber med viktige områder der vi ser muligheter for norsk landbruk – f.eks. verdiskapingsprogrammet og økologisk landbruk. På område etter område jobbes det nå systematisk med å styrke konkurransesituasjonen for norsk landbruk. Så får vi være uenige om det, men det er i hvert fall det som er utgangspunktet.

Det som fikk meg til å ta ordet, var Jon Lilletun, som stilte så mange spørsmål i sin replikk til meg at jeg ikke fikk tid til å svare på alle. Jeg skal derfor gjøre det nå.

Jeg har ikke sagt at det er bare de fem områdene som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, som skal gi inntekt – altså økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer, fornuftige kostnadstilpasninger og fokus på god utnytting av markedsmulighetene. Det skal være én bit av jobbingen, og det må landbruket ta tak i. I tillegg skal stat og jordbruksavtale bidra. Derfor er det også slik at årets jordbruksavtale bidrar til inntektsutviklingen med rundt ½ milliard kr – i form av økte målpriser på rundt 300 mill. kr, 40 mill. kr i budsjettøkning og omdisponeringer innenfor jordbruksavtalen for å gi inntektsvirkning, som til sammen utgjør ca. ½ milliard kr. Det har da staten satt inn. Så har man satt inn en momsreform fra 1. juli verd 6,5 milliarder kr. Og så peker man på en del andre muligheter. Summen av det bør kunne gi landbruket inntektsmuligheter neste år på linje med andre grupper.

Hvis man skal ha som utgangspunkt at statens bidrag i de framtidige jordbruksforhandlingene skal overgå det som i sum ligger inne i forhold til jordbruket i år, tror jeg man gir landbruket svært urealistiske signaler. Jeg ser da på alt det som staten i år iverksetter overfor landbruket for å kunne gi inntektsmuligheter inn i fremtiden.

Så vil jeg si i forhold til spørsmålet som både Kongshaug og Lilletun har tatt opp, at jeg tror det vil være helt feil å etablere et fast punkt. Det syns jeg også lå veldig klart i St.meld. nr. 19. Måten jordbruksoppgjørene er gjennomført på de siste årene, handler om å se inntektsutvikling over tid for å kunne danne seg best mulige bilder. Det å etablere faste punkt tror jeg vil være veldig feil.

Når det gjelder FN-året, skal jeg ta tilbudet fra Lilletun om å gå nærmere inn i det, og så få komme tilbake til det.

Om enhetspris vil jeg si at vi vil følge opp merknaden om å ta dette opp med Konkurransetilsynet. Det vil arbeids- og administrasjonsministeren gjøre umiddelbart.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg vet at det ikke er måten å bli populær på å forlenge møtet, men jeg har lyst til å kommentere det at ministeren ble så indignert over kritikk når det gjelder satsing på økologisk landbruk. Da vil jeg si at det ikke bare er å pøse på med penger på det økologiske, for det er problemstillinger som dukker opp når man satser på økologisk landbruk som en nisjeproduksjon. Økologibegrepet er også diskutabelt i forhold til hva som er en bærekraftig utvikling. Blant annet får vi en kjempeproblemstilling i forhold til å lage to distribusjonslinjer i norsk landbruk.

Det er viktig i den videre utforming av landbrukspolitikken å diskutere forholdet mellom distriktspolitikken og økologisering, eller om man skal velge økologisk landbruk som en nisje. Hvis en f.eks. ser på satsing på økologisk landbruk i Nord-Norge, får vi fort et kjempeproblem med distribusjon og transport. Allerede nå er det innenfor det konvensjonelle jordbruket ikke økonomisk grunnlag for å ha det desentraliserte fordelingssystemet som vi har.

Jeg vil også si at et av de store økologiske spørsmålene innen norsk matproduksjon er hvordan beiteressursene i Norge blir brukt, der faktisk kanskje den viktigste landbrukspolitiske problemstillingen er hva vi gjør med vår rovdyrpolitikk, og den behandlingen som den saken vil få i neste periode, i 2003.

Så man må ikke forenkle det økologiske begrepet til kun nisjeproduksjon. Den økologiske utfordringen går på hele matproduksjonen, og ambisjonen er jo at den skal bli mer bærekraftig.

Karin Andersen (SV): Bare til den siste debatten: Jeg skjønner at statsråden ikke forstår det signalet som SV ønsker å gi, nemlig at SV ønsker å være statsrådens beste medspiller når det gjelder økologi. Spørsmålet som jeg stilte statsråden i stad, var om han mente at strategien med å ta ut merpris i markedet var en god strategi når man ønsket å utvikle det som statsråden sjøl sier er en del av framtida for norsk landbruk. Han svarte ikke på det. Isteden ble han ganske indignert fordi han faktisk hadde kommet med et bedre tilbud enn det det var mulig å få plass til i årets oppgjør, og det forstår jeg. Jeg oppfatter det som positivt at statsråden ønsker å gjøre noe med det. Men spørsmålet mitt pekte altså mer framover: Har man tenkt å fortsette denne strategien, som vi mener er kontraproduktiv i forhold til det målet man har? Ser man ikke at man i en overgangsperiode må ha en annen politikk for å nå fram?

I tillegg til det er jeg veldig enig i mye av det representanten Karlstrøm sa, at her er man nødt til å tenke noe utover det som er en nisje, og man er nødt til å se på en plan for utnytting av utmarksbeite for å produsere økologisk mat. Der er det konfliktområder der gode miljøsaker står mot hverandre, altså en bærekraftig rovdyrforvaltning og en økologisk produksjon av mat. De konfliktene kommer vi nok ikke unna, selv om de er vanskelige og tunge for mange partier.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.