Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Jon Olav Alstad (A) (ordfører for saken): Dokument nr. 8:100, fra ulike representanter fra flere partier, handler i utgangspunktet om at man også skal sikre små vareprodusenter muligheten til å få solgt sine varer gjennom kjedene i dagligvaremarkedet. Det skal gjøres gjennom å sikre seg mot at kjeder og butikker ikke misbruker den dominerende stillingen som de kan komme i, i forhold til små vareprodusenter.

Jeg tror ikke noen i denne salen mener det bør være mulig å misbruke noen som helst slags form for dominerende stilling i markedet slik at konkurransen begrenses. Det vil jo som kjent gå ut over forbrukerne. Det er også regulert gjennom dagens regelverk.

For Arbeiderpartiet er det viktigste i denne saken å fokusere på forbrukerne. Det er derfor ikke aktuelt å innføre lover som gjør at forbrukerne kan komme dårligere ut enn i dag. Ikke minst gjelder dette i forhold til pris og kvalitet, men det gjelder også for å sikre forbrukerne tilgang på et mangfold av varer. Derfor har vi, ikke minst gjennom Landbruksdepartementet og verdiskapingsprogrammet, prøvd å stimulere til mer produksjon av varer og utvikling av nye merker.

Det som er realiteten bak forslaget, er at flertallet nå på mange måter ønsker en EU-tilnærming av konkurranselovverket vårt. En av tradisjonene vi har hatt bak vår konkurransepolitikk er ikke å forby, men å gi muligheter og åpninger til å foreta inngrep der det er nødvendig for å sikre forbrukerne. Nå vil flertallet, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, pålegge Regjeringen å innføre en forbudsbestemmelse uten å ha utredet dette nærmere først.

Realiteten er at Regjeringen alt har nedsatt et eget utvalg som skal gjennomgå hele konkurranseloven, og vurdere bl.a. dette. Det er riktig at dette vil ta tid. Derfor har også statsråden informert oss om at utvalget skal gjøre seg ferdig med det som er EØS-relatert, til 1. november i år. Da har ikke vi større hastverk enn at den grundigheten bør vi i det minste unne oss, dersom vi skal gjøre som de borgerlige partiene vil, nemlig innføre en forbudsbestemmelse.

I groveste forstand kan dette være et forslag som er med på å bidra til at dagligvarene faktisk blir dyrere for forbrukerne, dersom det er slik at det ender opp med en politikk som i realiteten pålegger kjedene å ta inn flere varer i absolutt alle butikkene. Nå må vi tolke det i beste mening, så jeg regner ikke med at det er det som er intensjonen bak forslaget, men kanskje heller en litt overivrig holdning fra de partiene som vil ha lovforbud nå, framfor å vente til vi får den grundige vurderingen i november.

Jeg vil anta at en lovfesting også må bety en mer aktiv holdning fra Konkurransetilsynet, med en forventning om at det skal gripes inn oftere. Det ville for så vidt vært positivt, men det står ikke i motstrid til det som er dagens regelverk. Men det er forskjellige tradisjoner bak norsk konkurranselovgivning og det som er europeisk tradisjon når det gjelder konkurranselovgivning. Det blir en stor utfordring for tilsynet å sikre et system som kommer forbrukerne mest mulig til gode, noe som også vil være det som er det beste samfunnsøkonomisk.

Hvis jeg får være så fri, har jeg lyst til å påpeke at i de borgerliges forsøk i dag på å virke offensive har de foreslått at dagens retningslinjer som styrer forretningsnektelser, skal lovfestes. Hvis man skal sette det litt på spissen, blir altså dagens dose av borgerlig samarbeid to forslag om å lage ytterligere lover og forbud, samt en byråkratisering av regler og politikk som i bunn og grunn er den samme, uansett. Det eneste forbeholdet jeg vil ta i så måte, er at dersom det faktisk er de borgerlige partienes intensjon å gjøre dagligvarene til forbrukerne dyrere, er ikke det vårt utgangspunkt. Tvert imot, og det er vel det som vil danne grunnlaget for det arbeidet som også må gjøres framover.

Ola T. Lånke (KrF): Dokument nr. 8:100-forslaget om undersøkelser av konkurranseforhold i dagligvaremarkedet gir en fyldig beskrivelse av en utvikling vi som forbrukere av dagligvarer gradvis har tilpasset oss gjennom mange år: Fremveksten av noen få, nærmere bestemt fire, dagligvarekjeder som har delt landet mellom seg og forandret det norske butikklandskapet til det nær sagt ugjenkjennelige.

Den rike mosaikken av små og større serviceinnstilte enkeltkjøpmenn, enten de var plassert i landsens grender eller på byens gatehjørner, er for lengst en saga blott. De er erstattet av kjedebutikker som fremstår som effektive selvbetjeningsmaskiner, hvor alt er uniformert, A4-preget og kjedelig, som kjeder lett blir. Og når lederne for disse kjedene står fram på skjermen og uttaler seg, er det én ting det dreier seg om: Det er lavere priser, lavere priser og atter lavere priser. Vel og bra, det, men har dette ingen grenser? Lavere priser betyr vel ikke alt, særlig hvis «prisen» for hele samfunnet totalt sett blir svært høy? Jeg har sterkt inntrykk av at det er Arbeiderpartiet vanligvis svært opptatt av, men det virker ikke som om de samfunnsmessige kostnadene i denne sammenhengen betyr så mye.

Det er selvsagt både lettvint, noen vil kanskje si «billig» også, å fremkalle erindringer av gammel idyll i en slik sammenheng. Utviklingen lar seg naturligvis ikke snu. Men det må gå an å stoppe utvekster som vi ikke ønsker skal utvikle seg.

Den makt dagligvarekjedene representerer, har vært debattert før i denne sal, f.eks. i forbindelse med en interpellasjon representanten Morten Lund reiste i 1998. Også den gang ble det vist til en rekke eksempler på uheldig bruk av markedsmakt, særlig i forhold til mindre næringsmiddelprodusenter som vitterlig hadde vist at det de produserte, hadde høy kvalitet og normalt burde vært konkurransedyktig, men som ble hindret både i å komme inn på og senere kunne vokse i markedet. Listen over eksempler på dette er nok blitt atskillig forlenget siden den gang.

Resultatet er at ingen nye våger å ta risikoen med å satse. Den reelle konkurransemuligheten for mange er for liten. De fire store, som til sammen representer 98–99 pst. av dagligvareutsalgene, har også en tendens til å tenke i de samme baner og opptre likt. Her konsentreres en enorm markedsmakt på få hender. Enkelte store produsenter blir gjennom monopoliserte innkjøpsavtaler foretrukket på bekostning av f.eks. dyktige lokale produsenter som vil inn på markedet. Derved reduseres mangfoldet i vareutvalget for forbrukerne. Disse forholdene er tilstrekkelig beskrevet i forslaget fra de aktuelle representantene, og jeg skal ikke trekke ut tiden med å utbrodere dette videre.

Så kan man innvende: Hvorfor ikke ta den tid det tar å la det nedsatte konkurranseutvalget vurdere dette før vi går til det skritt å endre regelverket? Normalt kunne det være en riktig vurdering. I dette tilfellet mener Kristelig Folkeparti at det er for lenge å vente. Det vil ta flere år. Og «mens gresset gror», vil mange kuer dø, for å omskrive litt på ordtaket. Dette er en situasjon som har vært kjent lenge, og det bør ikke være noe i veien for å ta noen grep, raskt.

Arbeidet med ny konkurranselov er selvsagt mye mer omfattende og må fortsette, men her handler det om enkeltgrep som å innføre forbud mot misbruk av markedsmakt, som er innført både i Storbritannia og i våre naboland, som kjent.

Det er litt underlig å lytte til Konkurransetilsynets argumentasjon mot en slik reform. Tilsynet viser riktignok til at de allerede kan gripe inn dersom de har klare beviser for at noen misbruker sin stilling. De sier da at det skjer ut fra hensynet til samfunnsøkonomien. «Det er ikke straffbart i Norge i dag å misbruke sin dominerende stilling», heter det i en uttalelse fra førstekonsulent Fredrik Ottesen i Konkurransetilsynet.

I denne sammenheng vil jeg vise til hva Adresseavisen i dag skriver på lederplass:

«Argumentasjonen tyder på at Konkurransetilsynet ikke har fanget poenget. Denne gang dreier det seg ikke om «samfunnsøkonomisk effektivitet». Det er snakk om hvilke rettigheter som det er rimelig at forbrukerne og småprodusenter skal ha. Også disse bør beskyttes mot eventuell misbruk av makt».

Dette er helt i tråd med Kristelig Folkepartis syn.

Jeg beklager at Sosialistisk Venstreparti har hoppet av og ikke lenger vil være med på forslaget de tidligere stod bak. Jeg går ut fra at de selv vil redegjøre for dette forholdet. Jeg er likevel glad for at det er et flertall i komiteen som fortsatt står sammen om denne innstillingen.

Erna Solberg (H): De siste dagers medieoppslag om denne saken har gjort at det er kommet både hyggelige og ikke så blide mailer og synspunkter inn til meg. Noen har syntes det hørtes så kjekt ut at de nå skulle få et bedre utvalg på Rimi; andre har vært redd for at prisene skulle stige. Og enkelte småprodusenter har håpet at de nå hadde en gratisbillett inn på butikken. Jeg tror faktisk alle kan regne med at ingen av disse tingene skjer.

Det er nemlig ikke sånn at det er mulig å spekulere, som saksordfører gjør, og si at det at man skal utvide inngrepsfullmakten i § 3, kommer til å oppheve hovedformålet med konkurranseloven. Hovedformålet med konkurranseloven er samfunnsøkonomisk effektivitet. Det betyr at hvis det skulle være fare for høyere priser ved at man grep inn og brukte denne nye inngrepsparagrafen, ville faktisk det medført at man ikke ville gripe inn.

Men det er altså et behov, fordi markedsmakt kan utøves på mange måter. Markedsmakt kan bl.a. utøves ikke bare for å ta ut penger direkte, men på lang sikt skvise andre leverandører, og på lang sikt bygge opp lojalitet til produsenter, som på lang sikt igjen kommer til å ha en økonomisk effekt i form av at det blir mindre konkurranse og høyere priser. Det betyr at for oss er det viktig at vi ser på alle måter det er mulig å utnytte markedsmakt på.

Det er jo sånn at i et samfunn hvor vi nå etter hvert har fått fire store kjeder – heldigvis ser det ut som det kommer noen nye konkurrenter inn på markedet – er potensialet i mye større grad til stede for å utøve en sånn markedsmakt enn det har vært tidligere, potensial for bl.a. å kunne skvise en del mindre produsenter, og å kunne skvise lokale butikker innenfor kjedesystemet fra å kunne levere fra dem de faktisk ønsker å levere fra. Og ikke minst er det et potensial for at enkelte større leverandører kan presse kjeder og butikker til bare å skulle levere deres varer og ikke ta inn noen andres. Det har gjort at vi mener, fordi vi er opptatt av at markedsøkonomien skal fungere, at det er behov for å adressere gjennom konkurranselovgivningen alle deler av den potensielle markedsmakten.

Det forslaget vi fremmer, tror jeg ikke kommer til å føre til en revolusjon over natten, fordi det vi først og fremst fremmer i forslaget, er å gi en mulighet til – uten at det er klaget – å gå inn og se på om man utnytter markedsmakt. For det er et problem at en del av de som utsettes for dette, er redd for langsiktige konsekvenser av å stå opp nettopp mot kjedene. Og hvis man først skal sette i gang en sak, så synes de det er problematisk.

Derfor er det et vesentlig element i det forslaget som fremmes, at dette skal være noe Konkurransetilsynet kan gjøre på eget initiativ. I dag adresserer de først og fremst de anmeldelser fra enkeltleverandører som de blir gjort oppmerksom på.

Så har jeg lyst til å understreke at vi må på en måte tenke igjennom sammenhengen i vår politikk. Det gjelder bl.a. vårt – fra Høyres side – ønske om å kunne avvikle noen av monopolene innenfor næringsmiddelindustrien, innenfor jordbruket og innenfor landbruket, og vi ønsker å oppmuntre til mer lokal skalaproduksjon og tilgjengelighet gjennom butikkene.

Det betyr også at det er viktig å sørge for at det er et mottakerapparat for denne typen varer. Det kan i alle fall sikre oss at hvis man er konkurransedyktig, blir man ikke skviset f.eks. av en annen leverandør som forsøker å presse en ut ved å kryssette ulike typer vareassortiment og sier at dette vil vi ikke ha.

I og for seg er det vi foreslår, at de retningslinjene som allerede i dag brukes overfor forretningsnektelser, som er en del av det jeg nå har beskrevet, skal kunne gjøres rettslig bindende og komme direkte inn i loven. Det vil faktisk styrke konkurransereglene fremover.

Jeg skjønner i og for seg Konkurransetilsynet, fordi dette er vanskeligere forhold å ta stilling til enn å gå direkte på om de har en direkte effekt på pris. Det hadde vært lettere for dem å ha en rendyrket lov å forholde seg til. Men dette er altså langsiktige, viktige deler av hvordan man kan utnytte markedsmakt, og som gjør at vi for Høyres vedkommende, har ment at dette skal også være en inngrepsmulighet, men ikke sånn at prisene stiger. Og jeg har ikke tenkt på noe tidspunkt å være med på at vi skal vedta hvilke dagligvarer som skal være tilgjengelige rundt omkring i butikkene. Dette er å gi en fullmakt eller en lovhjemmel til Konkurransetilsynet, og ikke at politikerne skal styre hva du får kjøpt i butikken.

Per Roar Bredvold (Frp): Fremskrittspartiet er med på flertallets merknader på Dokument nr. 8:100, konkurranse i dagligvaremarkedet. Dette er fordi Fremskrittspartiet heller ikke ønsker et eventuelt monopol, hvor noen få aktører kan styre et marked hvor ikke alle, hvis de så ønsker, får delta på like vilkår.

Fremskrittspartiet registrerer i dagens Aftenposten at småprodusentene sier at de blir godt mottatt så sant de gjør jobben sin. Hvis så er tilfellet, fungerer markedet slik Fremskrittspartiet ønsker. Hvis ikke, er det behov for at man ser nærmere på saken. Norge kan adoptere EU-regler, dvs. EØS-regler, som vil gjøre det lettere for myndighetene å gripe inn hvis det er behov for dette.

Det vi politikere må huske, er at vi ikke må gå inn og styre alt og alle, men se på de store linjer, og i vår reguleringsiver ikke gå for langt. Fremskrittspartiet vil heller gi rammer, slik at markedet innenfor disse har muligheter til å overleve og utvikle seg etter markedets ønsker.

Fremskrittspartiet har hatt kontakt med noen drivere av butikker som er involvert i noen av kjedene som er nevnt innledningsvis i innstillingen. Her blir vi fortalt at det i en begrenset mengde er muligheter for å ta inn varer med lokal variant, og at dette blir gjort i den grad driverne ønsker det.

Det blir spennende å se om det er bruk for de forslag Regjeringen vil komme med, slik at et eventuelt misbruk av dominerende stillinger blir fjernet – til alles beste. Fremskrittspartiet mener at et monopol er skadelig for et samfunn uansett hva monopolet bidrar med.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg må jo innrømme at dette høres litt spennende ut, men jeg har vanskeligheter med å se klart for meg hvordan vi skal få det til. Det er klart at ingen har noe ønske om, særlig ved utviklingen av dagligvarekjedene og den sterke markedsmakt disse fire – kanskje i fremtiden fem – kjedene har, at dette skal bety at det ikke skal være mulig for lokale eller små leverandører å komme inn for å selge sine produkter. Men vi kan ikke lage et lovreguleringssystem i dette landet som pålegger forretningsdrivende å kjøpe fra bestemte leverandører. Vi kan jo ikke lage et vinmonopolsystem for dagligvarekjedene. Det er ikke mulig. Derfor skulle jeg ønske at man kunne overlate den politiske problemstillingen som komiteen og forslagsstillerne reiser, som er interessant, til utvalget, slik at utvalget kunne vurdere hvordan vi skal håndtere dette. Jeg må si at jeg da hadde følt meg tryggere på at vi hadde vært i stand til å levere et produkt tilbake til lovgiverne som vi var sikre på virket, og som faktisk var til beste for forbrukerne – og ikke prisdrivende, som det kan bli hvis vi går for langt i å pålegge den enkelte forhandler å ta inn flere produkter enn det man egentlig ønsker.

Men jeg har merket meg hva som er Stortingets flertalls ønske, og jeg må jo prøve å finne en måte å håndtere dette på. Jeg innrømmer at det blir utfordrende – kanskje muligheten er å gi utvalget i oppdrag å se på dette spesielt, over en kortere periode, og så levere vurderingen tilbake. Vi kan i hvert fall ikke sette ned et nytt utvalg for å se på dette.

Jeg tar komiteens ønske til etterretning, men varsler at jeg synes dette blir en krevende operasjon. Men vi skal selvsagt gjøre hva vi kan for å oppfylle Stortingets ønske.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taltid på inntil 3 minutter.

Jon Olav Alstad (A) (ordfører for saken): Jeg vil først ta opp forslaget fra mindretallet, bestående av Arbeiderpartiet og SV.

Kristelig Folkeparti prøver å sette det samfunnsøkonomiske opp mot forbrukernes interesser, og som jeg også påpekte i innlegget mitt, oppfatter jeg det i denne saken som akkurat det samme, uten noen motstrid. Man prøvde også å gjøre et poeng av at de står for noe annet enn det Arbeiderpartiet og SV står for i denne saken. Det er jo faktisk ikke tilfellet. Det er stor enighet i komiteen om intensjonene.

Jeg registrerte også at Høyre mente at dette gjorde det mulig å gripe inn uten å få inn klager. Så vidt jeg har oppfattet av denne saken, er det mulig i dag også, men det er ikke alltid det er like enkelt å finne ut av alle saker, fordi man ofte må basere seg på tips. Det er jo en situasjon som også vil bestå senere. Jeg har ikke oppfattet at det er veldig mye uenighet om intensjonene. Det som det er litt uenighet om, er hvordan man skal gjøre det. Og det jeg er opptatt av, er at dette må gjøres på en ordentlig måte, sånn at intensjonene blir ivaretatt, at vi ikke får uheldige utslag som det faktisk er påvist at det er muligheter for å få i denne saken også. Jeg tror nok at når det kommer til stykket, blir vi enige om hvordan dette skal gjøres.

Presidenten: Representanten Alstad har tatt opp det forslag han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.