Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål
til sosialministeren:
«Regjeringen sier i sin
erklæring at de vil bekjempe fattigdomsproblemene. Dette
synet deler Sosialistisk Venstreparti. Det er derfor med bekymring
vi ser at de to hovedsignalene som hittil har kommet fra Regjeringen om
saken, er en ny definisjon som rent teknisk gjør at færre
blir fattige, og et signal om at omfordeling til fordel for de fattigste
skal foregå ved å ta fra dem som så vidt ligger
over fattigdomsgrensen, og gi til dem som ligger under.
Hva slags verdigrunnlag bygger en slik tenking
på?»
Statsråd Ingjerd Schou: Som representanten Andersen har registrert,
setter Samarbeidsregjeringen fattigdomsproblemene høyt
på dagsordenen. I tiltredelseserklæringen
varslet statsminister Bondevik en egen tiltaksplan
mot fattigdom, med en rekke målrettede tiltak for å bedre
levekårene for fattige barnefamilier og andre
som trenger hjelp for å komme ut av fattigdommen.
Gjennom analysene i utjamningsmeldingen, som
ble behandlet i Stortinget juni 2000, fikk vi dokumentert
at dårlige levekår og fattigdom ikke
lenger gjelder for hele og lett identifiserbare grupper,
men for et lite mindretall innenfor
de ulike gruppene. Årsakene til at den enkelte får problemer,
er mange og sammensatte. Det er ofte personer som har
svak tilknytning til arbeidslivet, noen mangler en tilfredsstillende
bolig. Enkelte får ikke nødvendige helsetjenester
og sliter med psykiske vansker og rusmiddelproblemer. Ikke
minst er barn som lever i familier med lavinntekts- og levekårsproblemer
over tid, en viktig målgruppe. Derfor er jeg opptatt av
at utilstrekkelig eller
manglende inntektssikring bare er én av de faktorene
som må ligge til grunn for å finne frem til effektive
og målrettede tiltak for å hjelpe folk ut av fattigdommen.
Et gjennomgående problem
er, som påvist i utjamningsmeldingen, at de generelle velferdsordningene ikke er
tilstrekkelig treffsikre i forhold til å fange opp den
enkeltes særskilte problemer og behov.
Det trengs noe mer enn å forbedre økonomisk og
sosial trygghet gjennom å øke
overføringene i folketrygden og satsene på sosialhjelp.
Det trengs tiltak som når de vanskeligst stilte, og ikke
minst barna. Det må altså satses på tiltak
som favner videre enn bare bedre ytelser og
ordninger for foreldrene. Tiltak må være reelt
kvalifiserende i forhold til arbeidslivet. Samtidig må det
settes i verk tiltak i forhold til barn som opplever at de blir
ekskludert i skolesammenheng, lek og fritid sammen med jevnaldrende
på grunn av fattigdom.
Jeg er derfor slett ikke opptatt
av å omdefinere fattigdommen slik at det ser finere ut
på papiret – tvert imot. Jeg er opptatt av å målrette
og forbedre eksisterende ordninger slik at de i større
grad fanger opp personer og grupper som har behov for ekstra
hjelp og støtte. Hvis det viser seg at vi har velferdsordninger
og tiltak som ikke fungerer slik de var ment, og at de ikke
gir folk noe bedre liv, må de erstattes av nye
ordninger og tiltak. I dette perspektivet kan det være
nødvendig å se på om vi har velferdsordninger
som går til grupper av befolkningen som greier seg bra
uten offentlig støtte. Dette krever en nærmere
definisjon av problemene, hva som bidrar til å bekjempe
fattigdommen både på kort og lang sikt,
og hvordan vi skal følge dette opp over tid. Jeg har i
den forbindelse bedt om innspill fra fag- og forskningsmiljøer både når
det gjelder å klargjøre fattigdomsbegrepet
og når det gjelder å komme med ideer
til gode tiltak. Dette har jeg gjort ut fra en erkjennelse
av at jeg ikke sitter inne med alle
svarene på hvordan dette skal gjøres, og at vi
trenger innspill fra mange miljøer for å komme
videre.
Dette betyr ikke at Regjeringens
tiltaksplan i hovedsak skal dreie seg om nye utredninger
og analyser – tvert imot. Vi ønsker å komme
raskt på banen, men ikke raskere enn at vi vet
at både behovet og resultatene vil være dokumenterbare.
Karin Andersen (SV): Jeg takker statsråden for svaret
og er glad for at statsråden ikke er opptatt
av tiltak som bare får det til å se
finere ut på papiret. Jeg føler meg allikevel ikke
trygg, for vi snakker om to litt forskjellige ting. Vi snakker om
akutte behov for en bedring i økonomien, og vi
snakker om langsiktige tiltak. Og når det gjelder de langsiktige
tiltakene, har det ikke stått på SV for å få de
på plass. Når det gjelder de kortsiktige tiltakene,
problematiseres de stadig. Vi vet hvilke folk dette gjelder. Det
gjelder folk som lever på sosialhjelp, på kombinert
trygd og sosialhjelp og de bostedsløse.
Statsråden sier i sitt svar
at hun er opptatt av sosial ekskludering når
det gjelder barn, og det betyr at det er det relative fattigdomsbegrepet
statsråden velger å bruke i denne sammenhengen.
Er statsråden enig i at vi også er nødt
til å ha et slikt begrep når det dreier
seg om de voksne, slik at de ikke blir påført
skyld, skam og straff fordi de er fattige, og at vi må bygge
opp og verne om verdigheten deres og framtidstroen framfor å ha
mer behovsprøving og tiltak som gjør at de føler
seg nedverdiget og mister troen på at de kan
skape seg en bedre framtid?
Statsråd Ingjerd Schou: Jeg merker meg representantens synspunkter.
I det arbeidet som Regjeringen står
overfor, inngår ikke bare de kortsiktige
tiltak som nå kommer i forbindelse med tilleggsproposisjonen.
Hovedgrepet vil være de tiltak som vi er bedt
om å vurdere i forhold til en tiltaksplan mot fattigdom.
Dette er ikke enkelt. Dette er sammensatt.
Det er vanskelig. Det dreier seg om kortsiktige tiltak,
som representanten er inne på, men det dreier
seg også om langsiktige tiltak. Problemene er,
som sagt, sammensatte, og når statsråden har invitert
fag- og forskningsmiljøer til å være
med i arbeidet, så inviteres også brede
politiske miljøer og politiske partier til å komme
med synspunkter. Og slik sett merker jeg meg de synspunktene som
representanten kommer med. Jeg håper også at
det i tiden fremover blir en nyttig diskusjon når
det gjelder arbeidet med tiltaksplanen.
Karin Andersen (SV): Et annet forhold som bekymrer SV, er signaler
som kom i Aftenposten den 30. oktober fra statsrådens statssekretær.
Der står det:
«De
som klarer seg selv og som bare får et lite,
men helt unødvendig tilskudd, vil miste det til fordel
for dem som ikke klarer seg uten. Det betyr at vi skal
ha en mye skarpere sosial profil.»
Samtidig er dette en regjering som har en raus
politikk overfor folk som har svært god råd. Betyr
det at Regjeringens sosiale politikk går på omfordeling mellom
de fattigste, eller mellom de nesten fattige
og de fattige, og at Regjeringen ikke ser at både
den rike staten og kanskje den velhavende del av befolkningen
er nødt til å være med hvis
vi skal greie å løfte dem som har minst, og la dem
få et verdig liv?
Statsråd Ingjerd Schou: Jeg merker meg representantens synspunkter.
Regjeringen er opptatt av å komme
fattigdomsproblematikken til livs og nå dem det virkelig
gjelder, og som i dag er mange. Det er først og fremst
de bostedsløse, de som mangler arbeid, de som ikke
får endene til å møtes til tross for
en rekke ordninger. Det er ikke bare ord når Regjeringen
og ministeren mener at dette er et område som
maner til dugnad og fellesskapsløsninger. Det er også viktig å understreke
at arbeidslinjen er et viktig utgangspunkt for det arbeidet vi også skal
gjøre i forhold til fattigdomsproblematikken. Jeg merker
meg som sagt, representantens synspunkter og vil ta dem med i det
videre arbeidet.
Karin Andersen (SV): Jeg skal love statsråden
at når det dreier seg om å styrke arbeidslinjen,
skal det ikke stå på SV, men det dreier
seg også om penger.
Statsråden var inne på boliger,
og der er det to temaer som er viktige. Det er viktig at vi har
en sosial boligpolitikk som gjør at
folk ikke gjøres til klienter bare
fordi de har en lav trygd eller en lav inntekt, slik det
nå skjer i Oslo. Ser statsråden at det
er behov for å skjerme husleiene i disse boligene, slik
at folk ikke klientifiseres bare fordi de har
en lav inntekt? Og vil statsråden sørge for at
de barna som nå faktisk bor på hospits, slipper
det, og at det blir iverksatt umiddelbart? Det kan vel ikke være noen tvil
om at hospits ikke er et egnet sted for barnefamilier, og
at det at barn skal vokse opp eller i det hele
tatt være på slike steder, ikke
akkurat vil styrke sjansene deres for å greie
seg bra i verden. Dette er et tema det går an å ordne
over natten. Det fins andre overnattingsmuligheter som
faktisk heller ikke er særlig dyrere enn hospits,
og som er mye mer egnet for barnefamilier som boløsning.
Statsråd Ingjerd Schou: Barn på hospits er en uverdig løsning,
og det er Regjeringens ambisjon at det ikke skal finne
sted. Jeg håper også at representanten
har merket seg de signaler som statsråden har gitt i forhold
til å få nasjonale kvalitetskriterier når
det gjelder hospits eller husvære
i en midlertidig situasjon. Jeg har også merket meg
at Oslo kommune har gått til det skritt å vurdere – jeg
vet ikke om det har skjedd ennå –å kjøpe
opp en del eldre boliger nettopp for å forbedre
dem med tanke på at det skal være en
annen kvalitet enn det det er mange steder i dag.
Bolig er en selvfølge for veldig mange
av oss, men ut fra de tallene jeg har fått, er det 6 000-7 000
boligløse. Det er en utfordring for Norge
som nasjon. Det er en ambisjon for denne Regjeringen å vurdere
tiltak i forhold til dette. Og jeg merker meg at her er det mulighet
for dugnad.
Presidenten: Spørsmål 15 er
besvart tidligere, og vi går da til spørsmål
16.