Statsråd Børge Brende: Jeg er glad for å kunne gi Stortinget en redegjørelse om den siste utviklingen i de internasjonale klimaforhandlingene.

Klimatoppmøtet i Marrakech for tre uker siden var en viktig milepæl i arbeidet for å bekjempe menneskeskapte klimaendringer. Det ble her oppnådd enighet om det internasjonale regelverket for gjennomføringen av Kyotoprotokollen, og det bør nå være klart for at protokollen kan ratifiseres av tilstrekkelig mange land til at den kan tre i kraft.

Globale miljøproblemer krever samarbeid om globale løsninger. Dette gjelder i særlig grad for de menneskeskapte klimaendringene.

FNs klimapanel la tidligere i år frem sin tredje hovedrapport. Rapporten gir oss enda tydeligere dokumentasjon på at menneskelig aktivitet fører til endringer i klimaet. Det har utvilsomt vært en global oppvarming de siste 50 årene, og det vesentligste av dette skyldes sannsynligvis menneskeskapte endringer.

Hvis denne utviklingen får fortsette, kan det få katastrofale følger både når det gjelder økt temperatur, ekstreme værforhold, økt ørkenspredning, issmelting og havstigning. Økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren og tregheten i klimasystemet gjør global oppvarming uunngåelig. Vi må derfor forberede oss på klimaendringer, selv om Norge og andre land gjennomfører utslippsreduserende tiltak i tiden fremover.

I Norge vil vi trolig få økt årstemperatur og mer nedbør. Det vil også bli flere stormer og mer ekstremvær, noe som kan bli både ubehagelig og svært kostbart for oss som bor her i landet.

Konsekvensene av klimaendringer er likevel langt større for de fattigste utviklingslandene, fordi manglende ressurser gjør dem dårlig rustet til å tilpasse seg klimaendringene. Samtidig har disse landene bare i liten grad bidratt til problemene. Norge og andre rike land har derfor et moralsk ansvar både for å redusere sine klimagassutslipp og for å bøte på konsekvensene.

For å stanse den globale oppvarmingen må vi så raskt som mulig begynne å redusere de globale utslippene av klimagasser. De tiltakene vi setter inn for å redusere dagens utslipp, vil kunne begrense de langsiktige klimaendringene og skadevirkningene. Industrilandene må redusere sine utslipp. Samtidig trenger vi en global løsning der det også legges til rette for utslippsbegrensninger og senere reduksjoner også i utviklingsland.

Ikrafttredelse av Kyotoprotokollen vil være et viktig skritt i riktig retning. Selv om Kyotoprotokollen bare legger opp til om lag 5 pst. reduksjon i klimagassutslippene i industrilandene i årene 2008–2012 i forhold til nivået i 1990, og dette ambisjonsnivået er blitt redusert etter at USA sa nei til protokollen, er den likevel en milepæl i den globale innsatsen for å motvirke menneskeskapte klimaendringer.

Til grunn for møtet i Marrakech lå den politiske avtalen fra partskonferansen i Bonn i juli i år. Denne avtalen gav avklaringer på mange politiske spørsmål, men man lyktes ikke med å ferdigstille beslutningstekster på viktige områder.

I Bonn ble det enighet om spørsmål av stor betydning for u-landene. Dette dreier seg hovedsakelig om finansiering av teknologioverføring, kompetanseoppbygging og tiltak for tilpasning til et endret klima. Det ble fra en gruppe i-land, inkludert EU, Norge, Canada, Island, New Zealand og Sveits, gitt løfte om et finansieringsnivå på 410 mill. dollar fra 2005. Jeg anser dette gjennombruddet på finansieringssiden som svært viktig også for det videre samarbeidet med u-land under Klimakonvensjonen. Fra norsk side vil vi følge opp vårt finansielle ansvar og fortsatt søke et aktivt samarbeid med u-landene på klimaområdet. Det er helt avgjørende.

Hovedmålet med møtet i Marrakech var å ferdigstille de resterende spørsmål knyttet til Kyotoprotokollen, og dermed gi grunnlag for ratifikasjon. Forhandlingene omfattet beslutninger knyttet til regelverk for Kyoto-mekanismene, regelverket for etterlevelsesregimet og regler for kontrollmulighetene, som regnskapssystemer, rapportering og gjennomgang av informasjon.

Norge har underveis i forhandlingene om Kyotoprotokollen gjennom alle år samarbeidet i den såkalte paraplygruppen, der også Australia, Canada, Island, Japan, New Zealand, Russland, Ukraina og USA deltar. USA har siden i vår ikke tatt aktivt del i forhandlingene om Kyotoprotokollen.

Det oppstod en utfordrende situasjon i Marrakech. De største landene i paraplygruppen hadde problemer med noen av de gjenstående spørsmålene. Jeg var bekymret for at dette kunne velte mulighetene for en samlet avtale eller føre til uthuling av forpliktelsene i Kyotoprotokollen. Jeg valgte derfor tidlig å gjøre det klart at Norge kunne akseptere et løsningsforslag som også var akseptert av EU og gruppen av utviklingsland. Norge gikk dermed foran i paraplygruppen. Etter min mening bidrog den norske opptreden i Marrakech til å legge grunnlaget for den endelige forhandlingsløsningen.

At man til slutt fant løsninger som også andre land fra paraplygruppen kunne godta, var helt nødvendig for at Kyotoprotokollen skal kunne tre i kraft.

Avtalen i Marrakech legger grunnlaget for et globalt samarbeid gjennom bruk av de såkalte Kyoto-mekanismene. Det er oppnådd enighet om et omfattende regelverk for internasjonal kvotehandel og prosjektbasert samarbeid om utslippsreduksjoner mellom industriland, felles gjennomføring, samt prosjektbasert samarbeid mellom industriland og utviklingsland, den såkalte grønne utviklingsmekanismen.

Det ble også enighet om regler for etterlevelse av avtalen, og det er meget viktig. Land som ikke oppfyller sine forpliktelser i første periode, må ta igjen både etterslepet og et tillegg på 30 pst. i neste periode. Dessuten vil de miste retten til å selge utslippskreditter, og de må legge frem en plan for å gjenopprette sin evne til å overholde forpliktelsene. Jeg er meget fornøyd med at vi for første gang har fått en internasjonal miljøavtale der landene blir straffet hvis de ikke oppfyller sine forpliktelser. Det er det altfor lite av i internasjonalt miljøsamarbeid og i internasjonale miljøtraktater. Dette er et viktig gjennombrudd i den internasjonale miljøpolitikken. Jeg håper også at det får virkninger på andre konvensjonsområder. For skal vi nå miljøresultater, er vi helt avhengig av både at man setter opp tidsplaner, og at det er straffereaksjoner knyttet til dem som ikke oppfyller det. Derfor er det interessant nå foran Johannesburg, hvor Norge også støtter et såkalt initiativ knyttet til «global deal», det vil si at man da setter opp en del endringer som man ønsker i internasjonale klimatraktater, også forslag til forsterkninger på andre områder, og hvor man setter tidsfrister og krav og får en dynamikk i det internasjonal miljøsamarbeidet som er helt, helt avgjørende. Dessuten trenger vi også en sterkere internasjonal miljøarkitektur i forhold til at også organisasjoner kan stå på for miljøet i FN-regi. Det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Spørsmålet om i hvilken grad systemet i Kyoto skal være juridisk bindende, ble dog utsatt til første partsmøte under Kyotoprotokollen.

I Marrakech fikk vi også på plass et omfattende system for utarbeidelse, rapportering og kontroll av informasjon om hvordan man overholder sine forpliktelser. Dette er etter min mening «ryggraden» i samarbeidet: Et troverdig rapporteringssystem er avgjørende for at dette skal fungere.

I Bonn ble det enighet om hvordan opptak av klimagasser skal kunne godskrives landenes forpliktelser i første forpliktelsesperiode. Det ble satt grenser for hvor mye et land kan få godskrevet som følge av opptak knyttet til skogforvaltning. For de fleste land tilsvarer det om lag 3 pst. av utslippene i 1990.

Skogforvaltningen ble ikke drøftet på ny i Marrakech, men det ble likevel nødvendig å akseptere en utvidelse av rammen for kreditering av skogforvaltningstiltak for Russland til om lag 4 pst. av deres 1990-nivå, altså 1 pst. over det som er gjennomsnittsnivået for de andre landene. Dette var en utvidelse den norske regjeringen var imot og er imot. Fordi Russlands deltakelse er helt nødvendig for å få ratifisert Kyotoprotokollen – etter at USA dessverre har sagt nei til avtalen – ble det likevel enighet blant alle land om å akseptere det russiske kravet for i det hele tatt å få en avtale i havn.

Fire år etter møtet i Kyoto har vi nå et grunnlag for ratifikasjon av avtalen. For første gang har vi en klimaavtale med

• forpliktende utslippsreduksjoner

• regelverk for gjennomføring, bl.a. systemer for internasjonal kvotehandel og gjennomføring av utslippsreduksjoner på tvers av landegrenser

• regelverk for etterlevelse, dvs. tiltak mot land som ikke overholder forpliktelsene – på godt norsk straff, noe som er særdeles viktig

Regjeringen vil nå straks gå i gang med det nasjonale arbeidet for ratifikasjon, slik at Stortinget kan behandle saken i vårsesjonen 2002. Regjeringen ønsker gjennom en tidlig ratifikasjon at Norge kan bidra til at avtalen trer i kraft innen toppmøtet om miljø og utvikling i Johannesburg i september neste år.

Med det resultatet vi oppnådde i Marrakech, blir forhandlingene om utslippsforpliktelser etter 2012 den viktigste oppgaven som ligger foran oss i det internasjonale klimaarbeidet.

Kyotoprotokollen ble åpenbart svært svekket da USA beklageligvis trakk seg ut tidligere i år. De landene som i dag aksepterer forpliktelser under protokollen, står for en avgrenset del av utslippene, ettersom verken USA eller utviklingslandene er inkludert. Det er med andre ord behov for både strammere og mer omfattende utslippsforpliktelser over tid enn det legges opp til i Kyotoprotokollens første periode.

Jeg satser på at industrilandene vil kunne bli enige om strammere utslippsforpliktelser etter 2012, men en mer ambisiøs klimaavtale bør også inkludere USA og viktige utviklingsland med sterk utslippsvekst.

En god dialog med USA og ledende utviklingsland vil derfor være svært viktig i tiden fremover. Forberedelsene til forhandlingene om nye utslippsforpliktelser må begynne allerede nå. Regjeringen vil at Norge skal spille en aktiv rolle i dette arbeidet.

At det er grunn til å være tilfreds med et vellykket utfall av klimaforhandlingene, betyr ikke at vi kan ta et hvileskjær. Vi er ikke i mål med dette. Marrakech-toppmøtet bringer oss snarere til startstreken. Det er nå det virkelige arbeidet begynner.

Det er nødvendig å styrke det internasjonale arbeidet for å sikre at vi kan oppfylle våre forpliktelser under Kyotoprotokollen. Regjeringen Stoltenberg la før sommeren frem St.meld. nr. 54 om norsk klimapolitikk – klimameldingen. I den meldingen foreslås det på kort sikt å videreføre dagens CO2 -avgift , kombinert med bruk av avtaler overfor industrien som ikke betaler slike avgifter.

Samarbeidsregjeringen har varslet en offensiv klimapolitikk. Vi har derfor satt i gang arbeid med en tilleggsmelding til klimameldingen, der innføring av et tidlig kvotesystem vil stå sentralt.

I tilleggsmeldingen vil vi legge vekt på at en vesentlig del av utslippsreduksjonene skal skje gjennom nasjonale tiltak. Dagens avgifter vil neppe gi vesentlige reduksjoner i utslippene av klimagasser, og andre tiltak er derfor nødvendig.

Å oppfylle Norges utslippsforpliktelser vil medføre kostnader. Men det vil koste mer på sikt å la være. Utfordringen er å innføre en mest mulig kostnadseffektiv klimapolitikk og samtidig ivareta hensynet til norsk næringslivs konkurransekraft.

Jeg tror det mest effektive grepet er å fremskynde etableringen av et kvotesystem for klimagasser, og ikke vente til 2008, slik den forrige regjeringen foreslo. Et kvotesystem er fremtidsrettet og vil forberede Norge på det systemet som kommer når Kyotoprotokollen trer i kraft. For å gi oss erfaring og sikre at vi klarer våre forpliktelser er det viktig å starte så raskt som mulig.

Tilsvarende arbeid er allerede i gang både i EU og nasjonalt i Danmark, Sverige og Storbritannia. Det er også gledelig å registrere at det nå er bred politisk enighet om behovet for et nasjonalt kvotesystem i Norge.

Det er gledelig at klimamøtet i Marrakech fikk et vellykket utfall, og at grunnlaget nå er lagt for ratifisering av Kyotoprotokollen. Regjeringen ønsker at Norge skal være en foregangsnasjon i kampen mot klimaendringer. Vi ønsker å komme tidlig i gang med fremtidsrettede virkemidler for å redusere klimagassutslippene. Og vi ønsker å spille en aktiv rolle for å få til ytterligere internasjonale klimareduksjoner etter 2012.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til et innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra miljøvernministeren.

Ingen innvendinger har kommet mot denne fremgangsmåten – det anses vedtatt.

Sylvia Brustad (A): Enigheten om en avtale i Marrakech er et viktig steg videre på vegen for å sette Kyoto-avtalen ut i livet. Det er all grunn til å gi deltakerne i Marrakech, inkludert den norske forhandlingsdelegasjonen, honnør for det arbeidet som ble gjort, og at de til slutt lyktes i å komme fram til en avtale.

Et avgjørende element er, som miljøvernministeren sa, en avtale som inkluderer Russland, og da var det viktig å gi dem store innrømmelser når det gjelder opptak av CO2 i skog. Når det gjelder kreditering for opptak i skog og jord, såkalt sinks, har det vært et spørsmål det også under tidligere forhandlinger har vært stor uenighet om. Norge og EU har vært enige om å avvise dette, mens andre land i paraplygruppa har satt dette som absolutte krav. På dette punktet har Norge og EU vært på linje med Vitenskapskomiteen, som hele tida har lagt til grunn at sinks-mekanismene først skal tas i bruk etter at vitenskapelige kriterier for dette er utviklet, og primært etter at Kyoto-avtalens periode er utløpt. Som vi vet, måtte EU og vi gi oss på dette punktet under forhandlingene i Bonn i sommer, noe som også medførte at Norge har fått kreditert opptak i vår skog. Men det betyr ikke at vi trenger å gjøre bruk av denne muligheten. Etter Arbeiderpartiets oppfatning er dette et område der Norge bør gå foran. Med bakgrunn i de betenkninger Vitenskapskomiteen har, og de forhandlingsposisjoner Stoltenberg-regjeringa inntok framfor forhandlingene i Bonn, mener vi at Norge fortsatt må ha som utgangspunkt at skog ikke skal inkluderes i vårt videre arbeid med oppfølginga av Kyoto-avtalen. Derfor er dette heller ikke omtalt som et virkemiddel i klimameldinga. Jeg ønsker derfor å utfordre Regjeringa til å klargjøre sitt standpunkt på dette punktet.

Etter møtet i Marrakech er det skapt et inntrykk av at Norge har brutt med gruppa av paraplyland. Det er ikke tilfellet. Statsråden la i sitt innlegg vekt på at Norge i Marrakech uttrykte uenighet med den såkalte paraplygruppa. Det er ikke noe nytt at Norge er uenig med denne gruppa i viktige saker, det gjelder f.eks. opptak i skog. Norge har også lenge vært en pådriver for juridisk bindende sanksjoner knyttet til selve Kyoto-forpliktelsene, mens flere land i paraplygruppa har vært imot. Tidligere miljøvernminister Siri Bjerke var sentral i arbeidet med dette, og la et godt grunnlag for å oppnå resultater. Jeg er derfor glad for at Bondevik II-regjeringa så klart har fulgt opp den forrige regjeringa på dette punktet.

Grunnlaget for å ratifisere Kyoto-avtalen er nå lagt. Arbeiderpartiet mener det er viktig at avtalen ratifiseres så fort som overhodet mulig. Derfor ser jeg fram til at Regjeringa fremmer en sak om dette for Stortinget, og at denne fremmes så tidlig at Norge kan ratifisere avtalen i god tid før FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg i september 2002.

Jeg har tidligere gitt uttrykk for utålmodighet etter å komme i gang med Stortingets behandling av klimameldinga. Arbeiderpartiet mener det haster med å komme i gang med nasjonale tiltak. Viktige steg videre på veien må ikke bli forsinket i påvente av avklaringer i Stortinget. Miljøvernministeren har varslet at tilleggsmeldinga til klimameldinga vil komme i mars neste år. Etter det jeg har forstått, trenger Regjeringa så lang tid bl.a. fordi en ønsker å legge fram et konkret forslag til nasjonalt kvotesystem.

Men når statsråden her hevder at Arbeiderpartiet hadde lagt opp til at en skulle vente til etter 2008 med å innføre et nasjonalt kvotesystem, så er det feil. Jeg vil bl.a. vise til at vi i Arbeiderpartiet, sammen med Høyre, lanserte dette i innstillinga til energimeldinga fra Bondevik I.

Arbeiderpartiet har vært pådriver for et nasjonalt kvotesystem, noe som også kommer fram i klimameldinga. Der blir fordeler og ulemper ved ulike modeller for et nasjonalt kvotesystem drøftet, slik at Stortinget kunne foreta vurderinger og gi nødvendige signaler i det videre arbeidet. Når Regjeringa nå signaliserer at den ønsker å gå lenger også fordi prosessene på dette tidspunktet har kommet lenger, forventer jeg at vi får oss forelagt et konkret forslag som Stortinget kan ta stilling til, slik at vi ikke mister enda mer tid.

Siri A. Meling (H): Først takk til statsråden for en grundig redegjørelse! Det er all grunn til å gi honnør til miljøvernminister Børge Brende både for sluttresultatet av forhandlingene i Marrakech og for hans egen innsats i klimaforhandlingene.

Samarbeidsregjeringen har i Sem-erklæringen nedfelt at Norge skal føre en offensiv miljøpolitikk, og dette ble ivaretatt på en svært god måte av statsråden og hans forhandlingsdelegasjon. Det skal politisk mot til å vise den fasthet som ble synliggjort ved at Norge brøt ut av paraplygruppen under forhandlingene. Jeg deler statsrådens vurdering av at den norske opptredenen bidrog sterkt til å legge grunnlaget for den endelige forhandlingsløsningen.

Miljøutfordringene er omfattende både nasjonalt og internasjonalt. Vår teknologi- og velstandsutvikling har hatt sin pris, ikke minst på miljøsiden. Få er uenig i at klimaendringene vi ser konturene av, helt eller delvis er et resultat av dette. Disse problemene er globale, og globale problemer krever globale løsninger.

Vi vet hvor vanskelig det kan være å enes i nasjonale spørsmål. Da kreves det ikke mye fantasi for å se omfanget av det å oppnå enighet globalt. Motpolene er mange, ikke minst mellom industriland og utviklingsland. I forhandlingene var det bl.a. snakk om viktige elementer som etterlevelsesregimet, kontroll og sanksjonsmuligheter, alle faktorer som har stor betydning for det enkelte land.

Med bakgrunn i denne kompleksiteten må det regnes som en milepæl i vår håndtering av klimaspørsmål at forhandlingene resulterte i en enighet. Det var viktig i seg selv å få på plass en avtale som kan ratifiseres og danne basis for håndteringen av disse globale utfordringene. Da får vi heller se gjennom fingrene med at spørsmål som i hvilken grad dette systemet skal være juridisk bindende, ble utsatt, og at et land som Russland kan utnytte sin stormaktsposisjon til å få økt sin ramme for kreditering av skogforvaltningstiltak.

Det er lett å stille seg bak ønsket om en offensiv klimapolitikk, og at Samarbeidsregjeringen tydelig ser dette som et viktig område.

Men denne satsingen har sine kostnader; ikke minst gjelder dette for næringslivet. Det er en utfordring å balansere mellom ønsket om en offensiv miljøpolitikk og samtidig ta hensyn til norsk næringslivs konkurransekraft.

For næringslivet er det ingen ulempe om Norge som energinasjon kan ha et stempel som foregangsland og være offensivt i forhold til miljøspørsmål. Det å være krevende på miljøstandarder kan i seg selv generere forretningsmuligheter, fordi det stiller krav til vår industri og teknologi. Industri, teknologi og kunnskap innenfor miljø og gode miljøløsninger er et vekstområde både nasjonalt og internasjonalt.

Vi må allikevel være varsomme med å sende regningen for vår miljøoffensive holdning i sin helhet til næringslivet. Vi må samarbeide om løsninger og være lydhøre for næringslivets synspunkter og behov i denne utviklingen. Her har vi en utfordring fremover.

Derfor er jeg glad for at Samarbeidsregjeringen tydelig har nedfelt i Sem-erklæringen:

«Nye tiltak og virkemidler skal også ta hensyn til industriens konkurranseevne.»

Øyvind Korsberg (FrP): Jeg er enig med miljøvernministeren i at Kyoto-avtalen er svært svekket, men den er ikke nok svekket, dessverre!

Avtalen er også etter vårt syn mangelfull. Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet er svært skeptisk til den såkalte klimaavtalen som det ble enighet om i Marrakech.

Jeg vil først si noen ord om bakgrunnen for at vi er kritiske til klimaavtalen. Utslipp av de såkalte klimagassene er blitt politisk viktig de siste tiårene, hvor industriland, spesielt Norge, har tatt på seg store forpliktelser for å redusere utslippene. Klimapolitikken, som FNs klimapanel alene er premissgiver for, er svært omdiskutert, ikke minst økonomisk og i fagmiljøer utenfor FNs klimapanel, og hviler derfor etter vårt syn på et ufullstendig vitenskapelig grunnlag. Man bør være rimelig sikker på sammenhengen mellom utslipp og klimapåvirkning før eventuelle inngripende reguleringer settes i verk til enorme kostnader.

Det er et faktum at klimaendringer er en naturlig del av jordens utvikling og har pågått til alle tider. Debatten om klimaendringer dreier seg først og fremst om hvorvidt menneskelig aktivitet bidrar til å fremskynde eller endre klimaendringenes naturlige gang. Dette spørsmålet er som sagt svært omdiskutert, og FNs klimapanel baserer sine anslag på et ufullstendig vitenskapelig grunnlag, uten å ta hensyn til andre fagmiljøer. De menneskelige utslippene er så begrenset i forhold til naturens egen produksjon av klimagasser at det er like sannsynlig at menneskelig aktivitet ikke er årsaken til de klimaendringene forskerne mener å ha påvist.

Fremskrittspartiet mener at såkalt klimavennlig innsats fra industrien kan mobiliseres gjennom frivillige avtaler og internasjonal kvotehandel som i praksis omfatter alle land som står for de største utslippene. For Fremskrittspartiet er det viktig at miljø- og klimaavgiftene blir internasjonalt harmonisert, slik at konkurransevridning unngås.

Man får inntrykk av at den politisk korrekte oppfatningen er at alle endringer i klimaet skyldes utslipp av klimagasser fra fossile brennstoffer. Vi etterlyser en mer åpen og fordomsfri debatt vedrørende premissene fra FNs klimapanel, og vi mener at også forskere som har motforestillinger til dagens klimapolitikk, blir hørt, for derved å fremskaffe et bredere grunnlag for politiske beslutninger.

Så til handelsavtalen det ble enighet om i Marrakech. Det kan ikke være tvil om at det er en handelsavtale det her er snakk om. For skal man følge klimapanelets spådommer og prognoser, må de menneskeskapte klimagassutslippene reduseres med 70–80 pst. for at vi ikke skal påvirke klimaet. Det tror jeg skal bli ganske problematisk å få til, for å si det mildt.

Det er mye som tyder på at handelsavtalen er dårlig for Norge og norske interesser. USA som står for enormt store CO2-utslipp, er ikke med på avtalen. Russland og noen andre betydningsfulle land har fått store innrømmelser som gagner deres interesser.

Jeg er ikke i tvil om at miljøvernministeren vil gjøre det som er mulig for å få gjennomført Norges forpliktelser, noe som vil redusere norske olje- og gassinntekter og medføre konkurransevridning for norsk industri, med fare for tap av norske industriarbeidsplasser. Og det vil helt sikkert komme nye og økte avgifter. Med andre ord: god SV-politikk. For det er ikke uten grunn at SV jubler for avtalen og hyller SVs miljøvernminister – unnskyld, Høyres miljøvernminister.

Ingvild Vaggen Malvik (SV): Først vil jeg takke miljøvernministeren for orienteringen, og jeg har lyst til å gjenta den rosen jeg tidligere har gitt ministeren: Jeg ble både overrasket og imponert over innsatsen hans i forhandlingene i Marrakech, spesielt over måten han slo i bordet på overfor verstinglandene som bare var ute etter å uthule Kyoto-avtalen.

I tillegg har det også kommet en rekke positive signaler i etterkant som jeg også har lyst til å gi ministeren honnør for: Som kjent ble det i forbindelse med partskonferansen i Bonn i juli i år anledning til å inkludere skog som en del av forpliktelsene i henhold til Kyotoprotokollen. For Norges del dreier dette seg om en økning fra 1 til 3 pst. mer enn utslippene i 1990.

I Marrakech brukte Russland disse skogtallene som en brekkstang og jobbet for å øke sine tall, noe de dessverre også lyktes med. Så i realiteten innebar dette en uthuling av forpliktelsene fra Kyoto. Som kjent er allerede de samlede forpliktelsene langt under det som er nødvendig dersom man skal klare å redusere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren.

Jeg ble derfor veldig glad for at ministeren i spørretimen for to uker siden kunne bekrefte at han ikke ønsket at Norge skulle benytte seg av dette smutthullet i avtalen, og at vi dermed står fast på utgangspunktet fra Kyoto om kun å øke utslippene våre med 1 pst. i forhold til 1990-nivået. For å sitere ministeren:

«Når det gjelder uthuling av Kyotoprotokollen og Bonn-avtalen og det vi har fått til i Marrakech, er jeg helt imot det. Tvert imot, kan man sette et spørsmålstegn ved om vi er ambisiøse nok.»

Dette var et svar som naturligvis varmet et SV-hjerte som banker for miljøet. Men samtidig må jeg i lys av dette få lov til å spørre ministeren om han føler at det statsbudsjettet som nå ligger på bordet, er et velegnet virkemiddel med tanke på en mer ambisiøs klimapolitikk.

Selv om det framstilles som et miljøbudsjett, er det et faktum at regjeringspartiene i finanskomiteen reduserte rammen for Miljøverndepartementet, gjorde den mindre enn det Stoltenberg-regjeringen hadde foreslått i sitt budsjett – et budsjett som i utgangspunktet var, som vanlig, elendig på miljø. Er ministeren bekvem med denne reduksjonen? Og hvilken strategi ser han for seg i de videre forhandlingene med de nasjonale verstingene? I tillegg til et nasjonalt kvotesystem for klimagasser har jo også ideen om en annen type kvotesystem blitt luftet fra denne talerstolen. I SV har vi et sterkt og inderlig ønske om at de som uten å skjemmes det minste bitte lille grann flagger sin mistro til IPCC og klimaproblemenes eksistens, ikke må få ytterligere innflytelse på landets miljøpolitikk.

En av de store nasjonale utfordringene vi står overfor når det gjelder klimagassutslippene, er å få bukt med alle de små, spredte utslippene. I forhold til denne utfordringen er det en annen ting som har gledet meg i det siste, nemlig ministerens uttrykte støtte til tanken om et Agenda 21-fond. Dette kan være en viktig stimulans for de mange lokale omstillingsprosessene som er nødvendige for å redusere utslippene. Så selv om ministeren ikke fant plass for dette fondet innenfor rammene nå i høst, forventer jeg at dette er noe ministeren kommer tilbake til Stortinget med i revidert. For som jeg poengterte i forbindelse med debatten om Regjeringens tiltredelseserklæring: Denne ministeren får det nok til, om han bare vil! Alternativt er jeg redd for at ministerens flaggskip til Johannesburg, Lokal Agenda 21, vil lide omtrent samme skjebne som «Titanic».

Men kampen mot de store punktutslippene er noe vi heller ikke kommer utenom. Heldigvis ser det ut til at bygging av gasskraftverk på Skogn blir et stadig mindre lønnsomt prosjekt. Men jeg skulle ønske at Regjeringen hadde kunnet tøyle sin iver etter å springe etter Snøhvit-prosjektet med skattesubsidier. Det er jo grunn til å spørre om den fremgangsmåten som er blitt valgt i denne saken, kommer til å bli karakteristisk for Regjeringens miljøpolitikk: Man subsidierer først utslippene av klimagasser, slik at de blir lønnsomme, for deretter å vurdere miljøkonsekvensene. Er det å bygge et subsidiert, sterkt forurensende gasskraftverk et viktig bidrag for å oppfylle Kyotoprotokollen?

Spørsmålet er derfor: Når vil vi få se en mer offensiv holdning i forhold til denne typen prosjekter? Når vil vi få se en like frisk og tøff minister her på hjemmebane som i Marrakech – en minister som tør å ta et aktivt grep om de nasjonale utfordringene?

Kyoto-avtalen er i seg selv langt fra tilstrekkelig til å forhindre global oppvarming, og alle med en viss innsikt i denne problematikken vet at det må sterkere lut til dersom vi skal klare å snu utviklingen. Kyoto-perioden er derfor bare en forsmak på enda sterkere reduksjonskrav.

Spørsmålet er altså: Er ministeren like tøff på hjemmebane – spesielt overfor Regjeringens selvvalgte huskors – som ute i den store verden?

Bror Yngve Rahm (KrF) (komiteens leder): Jeg vil først få takke miljøvernministeren for hans gode redegjørelse om utviklingen i forhandlingene i Marrakech. Det var en forhandlingsrunde som bragte oss et langt og viktig skritt videre i arbeidet med forpliktende utslippsreduksjoner. Men som statsråden selv tydelig peker på, er veien fortsatt lang å gå, det er mye arbeid som gjenstår.

Kristelig Folkeparti er glad for at Norge var med på å bidra til en forhandlingsløsning i Marrakech. Det faktum at vi brøt ut av Umbrella-gruppen og varslet at vi la stor vekt på et løsningsforslag som også var akseptert av EU og utviklingslandene, mener vi var en viktig faktor for i det hele tatt å få forhandlingene i land. Vi viser også til den responsen som statsråden fortjenstfullt har fått for sitt engasjement i Marrakech. Det ble lagt merke til også av en rekke miljøorganisasjoner.

Kristelig Folkeparti er enig med statsråden som i sitt innlegg understreket det moralske ansvar som Norge og andre rike land har for å redusere sine klimagassutslipp, og for å bøte på de konsekvenser som disse utslippene allerede har ført til.

I sin redegjørelse peker miljøvernminister Brende på de fremskrittene som ble gjort i Marrakech vedrørende etterlevelsen av avtalen. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at man legger opp til et system som det er vanskelig og økonomisk kostbart å forsøke å lure seg unna. Derfor deler vi statsrådens syn om at det er et betydelig miljøpolitisk gjennombrudd at man for første gang har fått en internasjonal avtale på miljøsiden der land vil bli straffet dersom de ikke oppfyller sine forpliktelser. Det er grunn til å glede seg over at Norge og Regjeringen var en pådriver for å få til nettopp dette under forhandlingene i Marrakech.

Statsråden understreket at Samarbeidsregjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og varsler en forsering av arbeidet med å legge fram forslag om et nasjonalt kvotesystem innen 2005, for allerede da å kunne synliggjøre framgang og resultater. Kristelig Folkeparti er glad for at arbeidet forseres, dels fordi det krever at vi kommer raskt i gang, dels fordi det er viktig at vi erkjenner at en vesentlig del at utslippsreduksjonene må skje innenlands. Det er også viktig at vi skaffer oss nødvendig erfaring med et nasjonalt kvotesystem, slik at vi står bedre rustet når Kyotoprotokollen i sin tur trer i funksjon.

I statsbudsjettet vil Samarbeidsregjeringen bl.a. bruke 50 mill. kr til en forskningspakke på CO2-fri gasskraftverkteknologi. Dette er et viktig bidrag, ett av mange, men et veldig synlig bidrag på at Regjeringen tar denne utfordringen alvorlig, og at vi ønsker å legge til rette nasjonalt for at vi kan ta vår del av ansvaret, i tråd med det som er Kyoto-avtalens intensjon.

Norge og de rike land har et moralsk ansvar for arbeidet med en internasjonal klimaavtale. Dette gjelder både i forhold til å redusere våre egne klimagassutslipp og i forhold til tiltak for å bøte på de konsekvensene våre utslipp har fått. Kristelig Folkeparti er glad for at miljøvernministeren peker på dette ansvaret, og mener at arbeidet med finansiering av teknologioverføring, kompetansebygging og tilpasning til et endret klima er viktige grep som Norge fortsatt må bidra aktivt til.

Kristelig Folkeparti mener det nå er lagt et solid grunnlag for en ny kurs, ikke bare i det internasjonale klimaarbeidet, men også i forhold til den norske innsatsen på dette området. Vi ser med forventning fram til tilleggsmeldingen om klimapolitikk, som statsråden har varslet vil komme til Stortinget i løpet av våren.

Statsråd Børge Brende: Først takker jeg for hyggelige ord, iallfall stort sett, som er kommet når det gjelder Regjeringens klimapolitikk. Jeg er også glad for at mange partier nå varsler at man vil være med i et felles arbeid for at Norge skal være en pådriver når det gjelder å få til forpliktende klimaavtaler internasjonalt også i fremtiden. Dette er viktig, og jeg tror det er et bredt flertall på Stortinget som vil jobbe for det.

Det er riktig at Samarbeidsregjeringen ønsker en offensiv klimapolitikk. Som jeg også sa i mitt innlegg, ønsker vi nå å rette søkelyset mot det som skal skje etter 2012. Ettersom ingen har kommet med noen innvendinger i forhold til mine ambisjoner på det punkt, antar jeg at det må oppfattes som en støtte i forhold til at vi nå må være mer ambisiøse når det gjelder den reduksjonen på 5 pst. som man la opp til med utgangspunkt i 1990. Spesielt etter at amerikanerne trakk seg ut og Russland har blitt godskrevet mer knyttet til skogforvaltning, er det viktig at vi også er mer ambisiøse. Det synes jeg i så fall er et viktig signal.

En av grunnene til at vi på et tidlig tidspunkt brøt med paraplygruppen i Marrakech på et politisk grunnlag, var at de hadde seks forslag på bordet som vi ikke kunne godta fra Norges side. Vi syntes at den avtalen som U-landene, G77-landene og EU fremla, var en avtale som vi kunne anbefale at Stortinget ratifiserte. Jeg varslet tidlig på et møte i paraplygruppen at Norge kunne akseptere det som nå lå på bordet, og at vi derfor i den situasjonen på politisk grunnlag brøt ut. Dette varslet jeg også i et plenumsmøte. Det vakte en viss interesse at et av de landene som har vært med i paraplygruppen hele veien, sa fra om at vi kunne godta det som lå på bordet. Jeg mener at det skapte en utvikling i saken. Vi ble på mange måter et bindeledd mellom paraplygruppen, EU-landene og G-77-landene – vi gikk litt imellom, og til slutt reduserte også paraplygruppen sine krav fra seks forslag, som ville ha betydd en uthuling av hele avtalen, til to uthulingsforslag som man kunne leve med, for å få en avtale i boks slik at man ikke risikerte at store land som Japan og Canada også trakk seg ut.

Dagen etter skjedde det at den japanske miljøvernministeren varslet at de kom til å legge opp til ratifisering. Og den natten vi fikk avtalen på plass, begynte det å regne i Marrakech. Det hadde det ikke gjort, ble det sagt til meg, på flere år. Så jeg tror at det var en viktig avtale vi fikk til – mer forpliktende enn hva det så ut til på et tidspunkt. Jeg synes det er veldig bra at jeg nå på hjemmebane har fått full støtte for at Norge skal føre en aktiv og offensiv klimapolitikk også på den internasjonale scenen.

I forhold til den klimameldingen som foreligger og den tilleggsmeldingen som Samarbeidsregjeringen har varslet, vil ikke det føre til noen forsinkelser. Poenget er at den forrige regjeringen også la opp til behandling av klimameldingen i vårsesjonen, og ettersom Samarbeidsregjeringen altså vil legge frem en tilleggsmelding som vil komme i mars, vil Stortinget som planlagt kunne behandle klimameldingen i vårsesjonen. Den eneste endringen er at det forhåpentligvis blir en mer forpliktende klimamelding fordi man også vil ha tiltak når det gjelder et nasjonalt kvotesystem. Det er riktig at EU underveis også har varslet at de vil gå for en slik, men både Sverige, Danmark og Storbritannia hadde allerede varslet det i vår, da den forrige regjeringen fremla klimameldingen.

Men jeg merker meg at den forrige regjeringen egentlig også var for et nasjonalt kvotesystem. Poenget var at den forrige regjeringen la frem et forslag om avtaler mellom industrien og staten, og om å benytte seg av CO2-mekanismene. Jeg er veldig glad for at stortingsrepresentant Sylvia Brustad nå har varslet at Arbeiderpartiet også vil støtte en innføring av et nasjonalt kvotesystem før 2008, bl.a. med bakgrunn i at også EU har varslet dette nå.

Som jeg sa i Stortinget for 14 dager siden, har Regjeringen ingen planer om å åpne for at skogforvaltning skal inkluderes i Norges CO2-regnskap. På det punktet er altså Regjeringen på linje med hva Arbeiderpartiet varslet i dag, så jeg håper faktisk på et skikkelig bra samarbeid med de store partiene i Stortinget når det gjelder disse spørsmålene. Jeg har ingen grunn til å tro noe annet.

Så til det at vi må ha en mer ambisiøs klimapolitikk nasjonalt. Vi varsler nye tiltak etter 2012. Den nye regjeringen har varslet en svær pakke når det gjelder å kunne forsere gjennomføringen av CO2-frie gasskraftverk. Vi har sagt at vi foretrekker det fremfor de konvensjonelle gasskraftverkene. Vi har lagt frem et miljøbudsjett som når det gjelder Miljøverndepartementets budsjett, er 6 mill. kr større enn Stoltenberg-regjeringens. Til sammen er miljøsatsingen i Regjeringens budsjett 100 mill. kr større enn den forrige regjerings fordi man har satset 50 mill. kr mer på energiøkonomisering og CO2-fri gasskraftforskning på Olje- og energidepartementets budsjett, og 50 mill. kr mer på kollektivtrafikk.

Dette er signaler om hvordan miljøarbeidet vil bli prioritert fremover. Samarbeidsregjeringen ønsker å være en miljøregjering. Vi ønsker å satse mer på miljø, vi ønsker å satse tverrsektorielt, for vi forstår at disse tingene henger sammen. Så jeg håper, som sagt, på et godt samarbeid med Stortinget her, og at vi også får igjennom i budsjettet den økte miljøsatsingen som ligger til grunn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Presidenten vil foreslå at miljøvernministerens redegjørelse om klimaforhandlingene i Marrakech vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.