Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: 5 minutter på hver gruppe.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil tre minutter.
– Det anses vedtatt.
Anne Helen Rui (A) (ordfører for saken):Dette er en sak som har vært oppe i Stortinget mange ganger, helt fra 1994. Men denne gangen har den en ny vri. Saken har før alltid vært å stille garantier fra statens side, mens nå foreligger det et delresultat av et langt og godt arbeid. Nå foreligger det et forlik som fortsatt kan gi boet midler til å forfølge saken videre i forhold til de parter som ikke er med i forliket, samtidig som staten igjen gir en ny, omfattende garanti.
Det hadde ikke vært mulig å avdekke forholdene rundt Jahres utenlandsformue uten statens engasjement i saken. Komiteens flertall er opptatt av den allmennpreventive effekt det har at staten viser vilje og evne til å følge opp omfattende og kompliserte saker om unndragelse av offentlige midler.
Spesielt er dette viktig i en tid med økte muligheter til internasjonale finansielle transaksjoner og økt internasjonalt samarbeid for å motarbeide den svarte økonomien. Jeg er spesielt glad for at Høyre nå har snudd i saken, og på den måten fjerner enhver tvil om at det nå er et stort flertall her i Stortinget som er overbevist om at det er riktig å forfølge denne saken videre.
Jeg forundres over Fremskrittspartiet som ynder å framstå som det partiet som ser mest alvorlig på enhver kriminalitet, i alle fall når det gjelder vanlige mennesker. Men i denne saken som gjelder en velstående manns disposisjoner og unndragelse av midler til det offentlige, da vil ikke Fremskrittspartiet bekjempe denne formen for kriminalitet. Her kommer det etter min mening tydelig fram at dette partiet nok ikke er for rettferdig behandling av mennesker – her er det status som teller. Selv ikke i disse tider, og når det møysommelige arbeidet begynner å gi resultater, snur Fremskrittspartiet. De mener tydeligvis fortsatt at er en mann velstående, er det greit å unndra midler fra det offentlige.
Komiteens flertall støtter Regjeringens vurderinger i saken og anbefaler Stortinget å godkjenne garantierklæringen.
Carsten Dybevig (H): Allerede for 50 år siden startet norske myndigheter undersøkelser vedrørende en ulovlig Jahre-formue i utlandet. I begynnelsen av 1970-årene mottok Sandefjord kommune 40 mill. kr til bygging av nytt rådhus fra Continental Trust, som i ettertid viste seg å være en del av Jahre-imperiets mange bein. Åtte år etter Jahres død blir Anders Jahres dødsbo etterlignet med 780 mill. kr, og bostyret påstår samtidig at Anders Jahre har en betydelig utenlandsformue, nå tilhørende boet.
Dette er starten på en årelang prosess for å få tak i bortimot 1,5 milliarder norske kr. Boet går til søksmål mot 82 personer i Storbritannia for å få tak i disse midlene. I tillegg blir boet selv saksøkt bl.a. på Cayman Islands.
Allerede i 1994 måtte boet ha en statlig garanti på 100 mill. kr for å gå videre i arbeidet med å få tak i den betydelige Jahre-formuen i utlandet. Høyre støttet dette ut fra at
Således ville staten få dekket sine garantier fullt ut. Det var situasjonen høsten 1994.
I de etterfølgende årene opplevde vi rettssaker og forliksforsøk, tapte rettssaker og mislykkede forliksforsøk, skyhøye advokatsalærer og store saksomkostninger. I det hele tatt viste denne saken seg, som ut fra kriminalitetsforebyggende hensyn var nødvendig å gjennomføre med statlige garantier, å være svært vanskelig og ekstremt omfattende. Norsk rettferdighet praktisert i Norge, ble ikke oppfattet som tilstrekkelig i de sakene som ble ført både på Cayman Islands og i Storbritannia.
Når så boet høsten 1997 skulle ha ytterligere bevilgninger til å fortsette kampen for å gjenoppdrive Jahre-formuen, var den optimismen vi opplevde i 1994, nå forvandlet til pessimisme. Høyre var skeptisk til ytterligere garantistillelser i statsbudsjettet for år 2000, ikke fordi Høyre ikke ønsket å bekjempe internasjonal økonomisk kriminalitet, men fordi Høyre mente mulighetene for å få midler tilbake som oversteg beløpet til bobehandling, var små. De eneste som sikkert ville tjene på dette, var norske og utenlandske advokater.
Høyres skepsis den gangen har langt på vei vist seg å være en riktig analyse. Det er ikke rettssakene som har båret frukter, men de forliksforhandlinger som er ført. I dag står Stortinget foran muligheten til å inndrive rundt 370 mill. kr, om forliket blir godkjent av alle parter. Høyre støtter selvfølgelig dette. Det må aldri være tvil om at Høyre ser med stor tilfredshet på at boet har lyktes i å inndrive en betydelig pengesum. Dette gir boet muligheten til å føre en videre prosess mot de parter som ikke ønsker et forlik, dvs. Compass Trust og Aall Foundation. Høyres syn og merknader har ikke svekket boets posisjon, slik noen hevder. Dagens forhandlingsresultat viser at endeløse rettssaker ikke er å foretrekke fremfor forlik.
Som motytelse til at Lazard Bank og Lord Kindersley overfører 41,5 mill. dollar til boet, og ikke minst tilgang til det arkivmateriale disse partene innehar, gir Stortinget en garanti for at nevnte parter holdes skadesløse ved eventuelle fremtidige rettsforfølgelser fra impliserte parter.
Høyre imøteser derfor boets videre arbeid med å inndrive ytterligere midler. Dagens flertall i Stortinget ønsker å bekjempe økonomisk kriminalitet med betydelige ressurser og med stor utholdenhet.
Presidenten: Presidenten vil meddele at den innkalte vararepresentant for Troms fylke, Leif Christian Johansen, nå har tatt sete.
Jan Arild Ellingsen (FrP): Innledningsvis vil jeg si at det høres ut som om vi snakker om to forskjellige saker her. For Fremskrittspartiets del handler dette om et delforlik, med en betydelig risiko. For resten høres det ut som om julaften er kommet til dette hus, men det har den visselig ikke gjort i det forslaget til delforlik som ligger her.
Og så må jeg si: Jeg lar meg fascinere av saksordførerens angrep på Fremskrittspartiet. Hvis det er noen som har mangel på troverdighet når det gjelder justis- og kriminalpolitikk, må det visselig være Arbeiderpartiet. Det tror jeg ganske mange kan bekrefte når vi ser på hverdagskriminaliteten og annen kriminalitet her til lands. Så den fanen som Arbeiderpartiet flagger her, den synes jeg de bør fire atskillig lenger ned på flaggstangen.
Når det gjelder det som faktisk er saken her, så ligger det altså framme et delforlik, med store, mulige utfordringer for den norske stat økonomisk sett, og da blir det ikke så enkelt at man kan si ja takk til dette sånn helt uten videre. Hvis dette hadde vært et endelig resultat, kunne man ha trukket den konklusjonen, da ville også Fremskrittspartiet ha akseptert den, for slik situasjonen er nå, ligger det an til å kunne innføre netto ca. 200 mill. kr til staten og boet. Det ville ha vært helt i orden for vår del også. Men – så ligger det et stort men her, og det menet er den risikoen staten må ta på seg, og det er det som gjør at vi ikke er villig til å gå inn for det forslaget som foreligger. Hvis det ikke hadde ligget her, skulle vi også ha akseptert det.
Så leser jeg bl.a. i Dagens Næringsliv at vi får æren av SV for at ting har blitt som de har blitt, og at forliket er så dårlig. Det får stå for SVs egen del. Jeg er rimelig sikker på at SV ikke på noe som helst slags vis kan bevise at det er en kobling mellom kontakt i Fremskrittspartiet og folk som driver med påvirkning, og at det har påvirket resultatet og de holdninger Fremskrittspartiet har stått for i denne saken. Det finnes ikke ett fnugg av bevis for noe sånt. Men det kan SV selvfølgelig påstå.
En annen ting som SV er opptatt av, er at man avslører kortene sine og gir bobestyreren dårligere kort når han skal forhandle, når partiet er imot dette. Ja, da blir jo mitt spørsmål tilbake til SV: Hva med det som nå skjer? Er det ikke akkurat det samme SV gjør med å fronte ut nettopp den indre uenighet som er i dette huset, slår man ikke også da opp kortene overfor dem som skal fortsette forhandlingene? Det er iallfall mitt helt klare syn på det. Derfor vil Fremskrittspartiet stå på det vi har gjort, vi vil fortsette å si nei, og det går rett og slett på den usikkerheten som ligger i de videre forhandlingene.
Inga Marte Thorkildsen (SV): SV vil i denne debatten framheve at man faktisk var nær et forlik med alle parter, noe som ville vært langt å foretrekke framfor et forlik med bare to av partene. SV er overrasket over den vekt boets finansielle stilling har blitt tillagt i vurderingen av forliket. Vi mener at forliket utelukkende burde vært vurdert ut fra juridiske, praktiske og taktiske hensyn.
Vi opplever at flere at statens motparter aktivt har forsøkt å hale ut behandlingen av denne saken. Dette har de gjort i håp om at flertallet på Stortinget til slutt ikke ville fortsette å tilføre Anders Jahres dødsbo nok midler til å kunne sluttføre saken. Fremskrittspartiet har i så måte gitt dem blod på tann, ved aktivt å motsette seg videre tilførsel til bobehandlingen av Jahre-saken. Ifølge Dagens Næringsliv ble daværende fremskrittspartirepresentant, Jan Simonsen, i 1996 kontaktet av Geelmuyden.Kiese, sannsynligvis på vegne av boets opponenter. Dette bekrefter Simonsen selv.
Siden den gang har Simonsen og hans tidligere parti konsekvent stemt imot bevilgninger til boet. I 1999 fikk han også med seg Høyre. Høyres medlemmer begrunnet sin snuoperasjon på samme måte som Fremskrittspartiet hele tiden begrunnet sitt ståsted i denne saken: De anså mulighetene for å få tilbake pengebeløp som overstiger de beløpene som ble brukt til rettssaker, som små, og at det meste av de bevilgede midlene ville gå til å holde norske advokater med arbeid og inntekter. Også KrF-ere har uttrykt gjennom media at man har vært skeptisk til videre bevilgninger. Med andre ord: Det har vært nokså gode grunner for boets motparter til å benytte seg av uthalingstaktikken.
Det er overraskende at partier på Stortinget, i en sak der staten har store interesser, velger å forholde seg nesten utelukkende til argumentasjon fra motparten i saken. Sosialistisk Venstreparti er ikke kjent med at det har vært tilsvarende nær kontakt mellom boet og de gjeldende partier, som det har vært mellom boets motparter og de samme partiene. Dette er svært betenkelig siden målet her har vært å få klarhet i en av Norges mest kjente skatteunndragelser.
Videre mener SV det er interessant at Anders Jahres dødsbo fikk sitt rettslige gjennombrudd bare to dager etter at justiskomiteen fremmet sin innstilling høsten 1999, og hvor altså Høyres og Fremskrittspartiets representanter stemte imot videre bevilgninger til boet. Man kan undre seg over hvilke vurderinger man her la til grunn, når man anså sjansene for å komme noen vei som små.
SV mener det er synd at ikke alle partier klart og tydelig har lagt seg på en linje hvor det går klart fram at man ikke aksepterer slik grov økonomisk kriminalitet, men vil forfølge sakene til «the bitter end», som daværende Venstre-representant, Terje Johansen, i fjor uttrykte det til Dagens Næringsliv. Og jeg må si at det virker noe merkelig at Fremskrittspartiet, som altså ynder å kalle seg lov og orden-partiet framfor noe, i flere år har motsatt seg å bidra til å inndrive midler som har vært unndratt det norske folk gjennom grov økonomisk kriminalitet. Jeg er fristet til å hevde at justispolitikken deres ikke henger på greip når man i det ene øyeblikket nærmest har ubegrenset med midler til politi- og lensmannsetaten for å oppklare lovbrudd, og i det neste ikke har en eneste krone til å forfølge denne typen hvitsnippkriminalitet, og dermed statuere et eksempel. I stedet har altså partiet satt sine krefter inn på å gjøre boets motparter lykkelige. For SV er dette komplett uforståelig, men vi må bare erkjenne at motpartene på mange måter har vunnet: De har fått innfridd sine håp om at motstanden mot videre bevilgninger ville øke, og de har fått gjennomslag gjennom knallhard lobbyisme for følgende oppfatning i visse deler av det politiske miljøet: at boet har svært små muligheter til å få tilbake pengebeløp som overstiger de beløpene boet bruker til rettssaker.
SV aksepterer anbefalingen om et delforlik, men vi hadde ønsket oss en annen situasjon. Vi skulle ønske at de borgerlige partienes vilje til å oppklare skattesvik var større, og vi skulle ønske oss at boet stod fritt til å vurdere sakens fakta. Det skal ikke være noen tvil om at SV ville vært innstilt på ytterligere bevilgninger til boets arbeid hvis Justisdepartementet og bobestyreren hadde anbefalt dette framfor et forlik.
Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at det ble vedtatt ved starten av denne saken at det ikke ville bli gitt adgang til replikker. De talere som ønsker å tegne seg på talerlisten utover den tildelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.
Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det forundrer meg at SV benytter denne anledningen til å stille navngitte partier i et underlig lys ved at man framsetter noe man har hørt, og bruker det som sannhetsvitne for å trekke konklusjoner – og konkluderer med at andre partier ikke har en patent holdning til det som handler om økonomisk kriminalitet, eller vilje til å avsløre skattesvik.
Jeg vil på det sterkeste få lov til å avvise at det under noen omstendighet skulle være snakk om at noen har drevet lobbyisme f.eks. overfor Kristelig Folkeparti. Jeg har selv i den foregående fireårsperioden sittet i komiteen og arbeidet med disse sakene, og det har aldri vært noen som har drevet lobbyvirksomhet i forhold til Kristelig Folkeparti på dette punktet.
Men det forhindrer ikke at det er lov å bruke hodet selv. Når man skal bevilge penger, bruker man jo nødvendigvis et visst skjønn i forhold til hva det er man bevilger penger til, hva det er man har i utsikt å oppnå ved disse bevilgningene og hva slags tilbakemeldinger man får på de midlene som er brukt av de bevilgninger som tidligere er gitt – altså hva man er stilt i utsikt å oppnå med de bevilgninger eller garantier som man ønsker å få for den kommende perioden. Det må være riktig at man får anledning til å tenke selv uten at man skal bli fortalt at det har man ikke klart, det er andre som har påtvunget en et standpunkt.
Når det er sagt, vil jeg gjerne understreke at for Kristelig Folkeparti er det selvsagt at vi ikke aksepterer grov økonomisk kriminalitet, ei heller en mindre grov form for økonomisk kriminalitet. Vi aksepterer ingen form for økonomisk kriminalitet, og vi er i aller høyeste grad interessert i å være med på å avsløre skattesvik. Derfor har også våre standpunkt kommet, på bakgrunn av de vurderingene vi har gjort, og vi sier at vi er ikke ved det punktet nå at man ikke vil bevilge penger til fortsatt arbeid på det området som vi i dag behandler. Tvert imot. Med bakgrunn i de informasjonene vi har fått, har Kristelig Folkeparti sagt at ja, vi går for bevilgninger, vi går for garantier, fordi vi ser at vi er underveis mot et resultat som vi tror kan være svært gunstig. Ingen av oss – ikke SV, ikke Kristelig Folkeparti og ikke noen andre partier – vet hva som blir det endelige resultatet. Vi må basere oss på et skjønn, på en vurdering av de foreliggende opplysningene, og så fatter vi en beslutning på bakgrunn av det. Derfor synes jeg det er et nokså dårlig presisjonsnivå når Sosialistisk Venstreparti i sin merknad til denne innstillingen henviser til «representanter fra Kristelig Folkeparti gjennom media». Det er noe jeg ikke aksepterer som en sannhetsgaranti for den konklusjon som SV ønsker å trekke.
Vi vil fortsatt være med og sørge for at dette arbeidet går sin gang. Vi sier ja til de anbefalingene som er kommet. Det er mange spørsmål vi kan stille, men både Justisdepartementet, Finansdepartementet og bobestyrer anbefaler at vi går for den løsning som ligger på bordet, og det vil Kristelig Folkeparti gjøre.
Statsråd Odd Einar Dørum: Siden midten av 1990-tallet har Justisdepartementet finansiert dødsboets jakt på Anders Jahres utenlandsformue. Jeg er glad for at det har lyktes bostyreren å framforhandle et forlik som kan sikre boets videre drift uten ytterligere støtte fra Justisdepartementet. Jeg er videre glad for at justiskomiteen nesten enstemmig har gått inn for at staten stiller den garantien som forliket forutsetter.
Forliket omfatter bare en av de tre utenlandsgrupperingene som boet har ført forliksforhandlinger med. Et forlik med alle tre med en tilsvarende større forlikssum hadde selvsagt vært en bedre løsning for boet og for staten. Det var imidlertid ikke mulig å få til et slikt såkalt globalt forlik. Jeg vil understreke at forliket med Lazard Bank innebærer at banken skal betale et noe større beløp enn banken antakelig hadde måttet betale som sin andel av et samlet forlik. Det er derfor ikke noe dårlig forlik bostyreren har oppnådd.
Den garantien staten skal avgi overfor Lazard, og som saken her egentlig dreier seg om, vil bare få virkning dersom forliket blir gjennomført. Skifterettens rettskraftige godkjenning av forliket gjenstår. Sandefjord skifterett godkjente forliket 13. november 2001. Kjæremålsfristen løper ut i morgen. Videre hadde selskapet Anders Jahre AS, som kontrolleres av Eikland AS, et krav i boet på 375 444 kr. På grunnlag av dette kravet har Anders Jahre AS begjært dødsboet tatt under behandling som konkursbo. For å unngå det har Justisdepartementet innfridd kravet med renter fra Anders Jahres død i 1982. Motparten har visstnok i dag tilbakeført beløpet til Justisdepartementets brukskonto, men etter regjeringsadvokatens mening plikter motparten å finne seg i en slik intervensjonsbetaling. Konkursbegjæringen skal behandles av skifteretten i morgen. Jeg understreker at dersom delforliket mot formodning skulle falle bort som en følge av noen av disse forholdene, vil statsgarantien ikke bli effektiv. Det er derfor ingen fare forbundet med å avgi garantien før disse forholdene er endelig avklart. På den annen side krever forliksavtalen med Lazard at Justisdepartementet avgir garantien innen 21. desember 2001. Garantien vil dessuten bli avgitt til bostyreren, som først vil overlevere den til Lazard når alle relevante forhold er avklart.
Når det så gjelder de generelle forhold i denne saken, er det flere representanter som har pekt på dem, og de kan vel oppsummeres på følgende måte: Det er i jakten på denne type penger viktig å være utholdende, det er viktig at man klarer å opptre med noenlunde samlet styrke, og det er et poeng at de som prøver å skjule penger på dette vis, må vite at rettsstater ikke gir opp.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Carsten Dybevig (H): SVs påstander om at Høyres skeptiske holdning til ytterligere garantier ved behandlingen i fjor eller i forfjor skulle ha påvirket boets motpart til å drive en rettslig uthalingspolitikk, faller på sin egen urimelighet. Høyre har som mål 1) å bekjempe internasjonal økonomisk kriminalitet på lik linje med Sosialistisk Venstreparti og 2) å inndrive boets rettmessige krav, som var på 1,5 milliarder kr. Imidlertid er det ikke slik at den norske stat alene bestemmer hva som er riktig juss eller ikke, men faktisk også utenlandske domstoler.
Derfor har Høyre under hele sakens gang vurdert mulighetene for å nå frem med boets krav på 1,5 milliarder kr, opp mot kostnadene for dette. Høyre anser det ikke slik, som SV argumenterer med, at den norske stat har en bunnløs kassabeholdning å ta av, men at vi samtidig også vurderer sannsynligheten og mulighetene for å inndrive boets krav.
Jeg vil faktisk si at etter Stortingets vedtak i fjor om ytterligere garantistillelser til boet på 50 mill. kr, der nettopp Høyre hadde en kritisk merknad, har boet nå virkelig kommet i en reell forliksposisjon for første gang siden saken ble reist. Forliket blir etter all sannsynlighet vedtatt her i dag mot Fremskrittspartiets stemmer.
Høyre stemmer for, fordi dette gir boet 1) midler til å tilbakebetale bruk av statsgarantiene, og 2) midler – og ved hjelp av Lazard Banks arkiver – til selvstendig å forfølge kravet mot de parter som ikke har godtatt forliket.
SV burde gå i seg selv og faktisk være fornøyd med at Høyre stemmer sammen med flertallet for et forlik på 370 mill kr. Alt annet ville jo være kontraproduktivt.
Det er jo SV med sin merknad mot Høyre som skaper tvil om Høyres tidligere motiver, og ikke Høyres faktiske stemmegivning i denne saken. Høyre har hele tiden vært kritisk til bruk av penger til endeløse rettssaker uten annet resultat enn å fôre dyre advokater med penger. Høyre sier selvfølgelig ikke nei til å inndrive 370 mill. kr til boet.
Jeg vil minne om at det ikke er rettssakene som har båret frukter, men faktisk forliksforhandlingene. Det må være lov å være kritisk til bruk av statlig garantier så lenge disse ikke gir det forventede resultat. Eller er det slik at SV uten skrupler vil bruke alle nødvendige midler i sin kamp for å inndrive boets rettmessige midler, uansett mulighetene for inndrive midlene? Etter min oppfatning er det bare SVs merknad som skaper unødvendig forvirring i denne saken.
Jan Arild Ellingsen (FrP): Først har jeg lyst til å påpeke at jeg synes SV i sitt første innlegg gikk langt i å insinuere en kobling – eller en korrupsjon – mellom det besøket representanten Jan Simonsen mottok, og hans holdning i saken. Det tar iallfall jeg avstand fra. Det representanten Simonsen har bekreftet, er at det har vært kontakt, men han har ikke antydet eller sagt noe om at det har påvirket han i hans holdning i denne saken. Og jeg vil ta avstand fra en sånn insinuasjon fra SV.
Tilbake igjen til selve saken. Jeg har på nytt en opplevelse av at vi snakker om to forskjellige ting. Det er ikke slik at det vi gjør i dag, er å ta stilling til netto 200 mill. kr, slik det kan se ut som. Det vi tar stilling til, er hvor stor risiko den norske stat påføres ved å inngå dette forliket. Og det er ingen her i denne salen som har overbevist meg om at man her nødvendigvis går ut med et netto plussresultat, til det er det altfor mange og store aktører utenfor som er ute etter å komme i mål.
Og så får vi denne debatten om Fremskrittspartiet som er så opptatt av kriminalitet. Ja, det er nettopp det som er poenget vårt. Er det da noen vits i å satse på en endeløs rettssak der staten kanskje går ut med netto utgifter, i motsetning til netto inntekter? Og med de bevilgningene vi ser at justissektoren får, burde kanskje flere i denne salen være litt opptatt av det som skjer her i landet – det er kanskje vel så viktig som å drive endeløse rettssaker med resultat som iallfall ingen av oss her er i stand til å forutse.
Det er et paradoks for meg når SV flagger dette så høyt. Det som er et faktum, er at SV i innstillingen til budsjettet for justissektoren, faktisk salderte posten til bobehandling med 6,5 mill. kr. Og hvis det skal synliggjøre den frontingen SV har hatt mot Anders Jahre-saken, synes jeg det blir et paradoks og litt merkelig sett i sammenheng med hvor høyt SV har gått på banen her.
Men samtidig skal jeg på vegne av Fremskrittspartiet ikke være større enn at hvis det noen gang viser seg at vi tok feil, skal vi også ha rygg til å akseptere det, selvfølgelig.
Inga Marte Thorkildsen (SV): Dette er en noe merkelig debatt, synes jeg, for jeg er ikke så veldig opptatt av hva partier påberoper seg å være opptatt av – og at all kritikk faller på sin egen urimelighet fordi man sier at man er opptatt av noe – men jeg er mer opptatt av hva partier faktisk gjør.
Men jeg må selvfølgelig også få rose Høyre for at de snudde i denne saken og kom til fornuft når det nå ble tydelig at det faktisk var lurt å gå videre og ikke gjøre som Fremskrittspartiet ønsket, å avslutte allerede i 1996. For det er det som har skjedd; vi har nå fått til et delforlik, som vi riktignok mener er dårligere enn et totalforlik, men det betyr jo at det nyttet.
Og jeg må få lov til å spørre Høyre, hvis de har mulighet til å svare på det nå: Hva var det som gjorde at de vurderte det som riktig å gå mot videre tilførsel til boet i 1999, når man fikk et gjennombrudd bare to dager senere?
For SV er det ikke bare snakk om å vurdere utgifter opp mot inntekter i en sånn type sak som er av så pass prinsipiell karakter. For oss er det viktig den allmennpreventive effekt det vil ha at staten sier at man skal forfølge slike saker til «the bitter end», som en Venstre-representant uttalte i fjor. Jeg må også få si til dem som har vært oppe og klaget på at SV nærmest «out-er» partier og forteller dem hva de mener i disse sakene, og at det skader den videre behandlinga, at det har de da vitterlig klart sjøl. De har jo «out-et» seg sjøl hele veien. Det er da ikke noen hemmelighet at de har ment det de har ment!
Jeg forstår ikke helt denne argumentasjonen, men håper at man eventuelt ved neste korsvei – hvis man får saker av liknende karakter – velger å forfølge saken og ikke «feiger ut» så pass tidlig som det Fremskrittspartiet ville.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.
(Votering, se side 1070)
Stortinget samtykker i at Justisdepartementet
stiller garanti som nevnt i bilag 5 i forliksavtalen 3. oktober 2001
mellom Anders Jahres dødsbo og Lazard Bank og Lord Kindersley.