Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Per-Kristian Foss

• statsråd Ansgar Gabrielsen

• statsråd Kristin Krohn Devold

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Per OveWidth.

Per Ove Width (FrP): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren, men jeg anbefaler finansministeren å høre godt etter.

Under den internasjonale sikkerhetskonferansen i München for halvannen uke siden rettet NATOs generalsekretær George Robertson kraftig kritikk mot de europeiske NATO-landene for manglende vilje og evne til å bevilge de nødvendige ressurser til de nasjonale forsvar, og som det heter i Aftenpostens oppslag:

«Robertson rettet utfordringen direkte til de enkelte lands finansministre. I motsatt fall kan USA hengi seg til alenegang.»

Spørsmålet blir da til forsvarsministeren, noen uker før regjeringen Bondevik II skal presentere det de kaller «Utfyllende retningslinjer for omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005»: Er det fortsatt den nåværende regjerings intensjon å oppfylle sin egen erklæring fra Sem om å betale for den vedtatte strukturen, eller er det slik at vi den 15. mars får se resultatet av den bisittende finansministerens jakt på en budsjettbalanse som man må være sosialøkonom i Finansdepartementet for å skjønne noe av?

Presidenten: Presidenten forstod det slik at det var forsvarsministeren spørsmålet var rettet til.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Ja, men jeg skal ikke utelukke at finansministeren gjerne tar en replikk.

Jeg vil si til representanten Width, som innledet med å referere fra siste møte i München, der alle forsvarsministrenene – ikke bare fra NATO-land, men også fra store deler av verden – var til stede, at det er helt riktig, slik det er gjengitt, at Lord Robertson var svært bekymret for finansene til NATO, og at alle verdens finansministre fikk en egen omtale i Robertsons innlegg. Robertson sa til og med at han syntes det var en god idé, kanskje til neste NATO-toppmøte, å innkalle finansministrene. Den som da tegnet seg til replikk, var forsvarsminister Ivanov fra Russland, som sa at han syntes det var en veldig god idé. Så det illustrerer vel at i avveiningene mellom et forsvars behov og et lands totale finanser er det utfordringer i alle land. Men jeg vil også gjerne si at Norge fortsatt er av de landene i NATO-alliansen som bevilger mest til forsvar. Det er slett ikke oss det står dårligst til med på noen måte, snarere tvert imot, noe aksjonen i Afghanistan har vist, der vi har vært blant de land som faktisk kan levere i henhold til forpliktelsene.

Så til spørsmålet om denne regjeringen står på Sem-erklæringen. Vi står selvfølgelig på hovedinnholdet i Sem-erklæringen, men det er også grunn til å legge til at vi har fått noen nye utfordringer, ikke minst knyttet til internasjonal terror. Det som er min klare ambisjon, er å bringe balanse mellom struktur og finansiering på en slik måte at hovedinnholdet i den strukturen Stortinget har vedtatt, videreføres. Men som sagt: Noen nye utfordringer gjør at vi også må ta høyde for å finansiere ting som vi kanskje ikke var tilstrekkelig klar over i juni i fjor.

Per Ove Width (FrP): Jeg synes Ivanov hørtes klar ut, og jeg vil støtte det forslaget. Men jeg synes nok statsråden var litt utydelig og svarte litt unnvikende på mitt spørsmål. Jeg synes ikke det er noe godt signal, og det gir meg grunn til bekymring.

Men jeg følger likevel opp dette med finansiering. Forsvarsbudsjettets andel av BNP i Norge er etter min mening i fritt fall, mens i en rekke av våre allierte land iallfall er det slik at den negative trenden er stoppet opp og endelig snudd til det positive.

Samtidig som vår andel av BNP er synkende, står ni håpefulle nasjoner der og har søkt om NATO-medlemskap. Som NATO-medlem har vi pålagt disse landene, og noen av dem er av de fattigste i Sentral- og Øst-Europa, å ha forsvarsbudsjettenes andel av BNP på 2 pst. eller mer. Oppfølgingsspørsmålet, som fortsatt går til forsvarsministeren, men jeg synes finansministeren fortsatt bør høre godt etter, er: Føler forsvarsministeren seg komfortabel i PFP-sammenheng, når hun møter disse landenes representanter og stiller økonomiske krav til dem, krav som hun åpenbart ikke får gjennomslag for i sin egen regjering?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jo da, forsvarsministeren føler seg komfortabel i PFP-sammenheng. Det er mange årsaker til det. Effekten av et forsvar er en sum av kvalitet, reaksjonsevne og det antall midler som er bevilget. Det som er utfordringen for mange NATO-land – og jeg gjentar at de stort sett er mye dårligere enn Norge – er at de har bevilget penger til en veldig stor og tung struktur, som gir dårlig effekt, dårlig reaksjonsevne. Der har Norge gjort mye. I tillegg viser de siste NATO-tallene at vi fortsatt ligger over 2 pst. av BNP brukt til forsvar, og er altså fortsatt blant dem som ligger høyest i NATO.

Når det gjelder PFP, altså nye søkerland til NATO, er utgangspunktet deres en veldig umoderne, tung, dårlig struktur, så det skulle bare mangle at de ikke hever seg over NATO-gjennomsnittet når utgangspunktet er så dårlig, for vi firer ikke på kravet om at også nye søkerland skal tilføre NATO reell kapasitet hvis de ønsker å være med.

Presidenten: Det er ganske mange som har meldt seg til hovedspørsmål i dag. Presidenten ser det som viktig at vi greier å rekke over mest mulig, og vil tillate tre oppfølgingsspørsmål til dette hovedspørsmålet. Følgende har meldt seg: Siv Jensen, Gunnar Halvorsen og Kjetil Bjørklund. Da har vi en passe fordeling mellom partiene.

Det blir oppfølgingsspørsmål – Siv Jensen.

Siv Jensen (FrP): I spørsmål 37 fra Fremskrittspartiet til Samarbeidsregjeringen bad vi om en bekreftelse på at Samarbeidsregjeringen ville finansiere den vedtatte forsvarsstruktur. I svaret sies det:

«En samarbeidsregjering vil sørge for at den forsvarsstruktur Stortinget har vedtatt, blir finansiert.»

Det er relativt lettfattelig. Nå sier forsvarsministeren at i tillegg til dette har det kommet nye utfordringer knyttet til internasjonal terror. Da vil jeg gjerne at forsvarsministeren bekrefter at det betyr ytterligere finansiering fra Regjeringens side for i tillegg å ta innover seg de nye utfordringene, og at det ikke skal gå på bekostning av den forsvarsstrukturen som et flertall i denne sal har vedtatt.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Når jeg nevnte at vi har fått nye utfordringer, knytter det seg ikke minst til situasjonen i Afghanistan, der vi ikke visste hvilke bidrag vi ville bli bedt om å levere, der vi har blitt bedt om å levere ganske mye, og der vi også har vært i den situasjon at faktisk alt vi har tilbudt amerikanerne, har blitt akseptert. Det har selvsagt en kostnadsside som må finansieres, og vi vil snarlig legge fram et forslag overfor Stortinget og vil forsøke å få støtte til vår finansieringsmodell.

Fordi vi må se norsk økonomi i en helhetlig sammenheng, betyr dette selvfølgelig at det vil kunne få innvirkning på hvor mye midler Forsvaret får i inneværende år. Jeg vil imidlertid på ingen måte forskuttere resultatet av denne behandlingen i Regjeringen. Vi tar sikte på, som vi har meldt til Stortinget, i løpet av mars–april å legge fram en gjennomføringsproposisjon, der vi går gjennom oppfølgingen av vedtakene fra juni. Min hovedhensikt er å få realisert hovedinnholdet i disse vedtakene. Men jeg forbeholder meg også retten til å se på noen detaljer.

Presidenten: Gunnar Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunnar Halvorsen (A): Etter at Bondevik II hadde lagt fram forsvarsbudsjettet på 27,7 milliarder kr, kom tidligere forsvarspolitisk talsmann for Høyre, Ingvald Godal, med en oppsiktsvekkende uttalelse, der han bad om unnskyldning for Høyres svik i forsvarspolitikken. Mitt spørsmål er: Dersom Høyre ved neste korsvei ikke følger opp de lovnadene som nå ligger i Sem-erklæringen, kan vi da få en ny unnskyldning fra Høyre i forsvarspolitikken?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg tror at når det gjelder uttalelser fra min gode venn og tidligere kollega Ingvald Godal, skal vi i ytringsfrihetens navn la han få lov til å komme med de uttalelsene han vil, og jeg har ingen behov for å kommentere dem på annen måte enn å si at jeg selvfølgelig skjønner alle som er skuffet over at vi ikke fikk sluttbehandlet hele gjennomføringen av vedtakene i juni allerede i høst. Men det var det ikke tid til. Jeg vil minne om at tallene for hva den vedtatte struktur faktisk koster, kom fram først helt i slutten av september. Og når det gjelder å konkretisere hva som ville medføre tilleggsbevilgninger i år, har vi faktisk brukt tiden helt fram til godt ut i januar måned for å få fullstendig oversikt over det.

Jeg har en klar ambisjon om å føre en forsvarspolitikk som gjør at vi kan være trygge på at vi har det forsvaret vi trenger, som NATO etterspør, og der det er god balanse mellom struktur og finansiering, og jeg har ikke tenkt å be om unnskyldning for noe som helst på det nåværende tidspunkt.

Presidenten: Kjetil Bjørklund – til oppfølgingsspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Dersom ubalansen i Forsvaret skal rettes opp, er det et par måter å gjøre det på: enten å øke budsjettet eller å redusere forsvarsstrukturen. Vi i SV foretrekker det siste. Men dersom ikke det siste blir valgt, kan det altså være snakk om at Forsvaret trenger en ekstrabevilgning på opp mot 5 milliarder kr. Dersom Norge skulle velge en slik betydelig vekst i forsvarsbudsjettet, vil vi i så fall følge opp en internasjonal kommende trend. USA har varslet den største påplussingen på forsvarsbudsjettet på 20 år, med om lag 450 milliarder kr i økning. NATOs generalsekretær har sagt at NATO-landene må følge etter. Russland og Kina har varslet opprustning. Med andre ord står vi foran et nytt rustningskappløp. Er det forsvarsministerens oppfatning at Norge bør bidra til dette?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det jeg oppfatter som forsvarsministerens viktigste ansvar, er å sørge for at vi har et forsvar som kan levere når det trengs. Jeg sa i et av de tidligere svarene mine at da er det ikke bare penger som er løsningen. Hvis vi skal fokusere på det jeg synes er viktig, nemlig flyttbarhet, reaksjonstid, at vi er samtrente og samøvde med våre allierte, må vi legge like stor vekt på måten vi jobber på. Og der kommer også spørsmålet om struktur inn. En struktur med unødig store volumer gir oss ikke nødvendigvis verken reaksjonstid eller effekt.

Men nå tror jeg ikke at et forsvar heller kan klare seg helt uten penger. Og det som nå er min utfordring, er å finne den ideelle miks mellom struktur og nye midler. Her sitter Regjeringen og jobber, og vi trenger fortsatt litt tid, men jeg håper at resultatet skal bli slik at Forsvaret kan se fremtiden i møte med både optimisme og tro på at vi i fremtiden skal kunne levere langt mer enn vi har vært i stand til i fortiden.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hill-Marta Solberg (A): Mitt spørsmål går til finansministeren, og det er vedrørende hans håndtering av Dokument nr. 8-forslaget om NRK-moms.

Finansministeren sa i brev av 1. februar til finanskomiteen at han var inhabil i behandlingen av saken. Men før det, den 24. januar, sendte finansministeren et brev til Stortinget, til komiteen, hvor han frarådet at NRK skulle få nullsats i moms. Etter at finansministeren er erklært inhabil og settestatsråd er oppnevnt, er dette brevet trukket tilbake. Jeg vil da spørre om finansministeren erkjenner at han har gjort feil, at han burde ha erklært seg inhabil før han kom med sin anbefaling til Stortinget.

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, det burde jeg ha gjort, det erkjenner jeg i ettertid. Det var én setning i brevet som touchet inn på inhabiliteten. Men jeg synes allikevel at saken ble håndtert på en ordentlig og skikkelig måte overfor Stortinget. Jeg la også vekt på den kritikk som fremkom fra enkelte representanter, i tillegg til en juridisk uttalelse fra Justisdepartementet ved lovavdelingen.

Inhabilitet er på mange måter et vanskelig skjønnsspørsmål, så man skal alltid være på den absolutt trygge siden. Derfor er det også i Regjeringens vedtak om settestatsråd formulert slik at det gjelder også i fremtidige spørsmål der man kan touche inn på det indirekte, en slags form for inhabilitet. Det mener jeg er på den trygge siden. Brevet er trukket tilbake, men et brev som dekker den samme realitet og svarer på de samme spørsmål med det samme innhold, er sendt fra settestatsråden. Systemet hindrer meg nå i å utdype det, og det håper jeg representanten har respekt for.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg takker for svaret, og har full respekt for at finansministeren ikke nå går inn i sakens realiteter. Det skal settestatsråden ta seg av.

Men nettopp det vedtaket som finansministeren viser til, knyttet til mulig inhabilitet i tilstøtende saker, forvirrer kanskje mer enn det oppklarer. Det reises her mange nye spørsmål nettopp fordi de virksomhetene som finansministeren er erklært inhabil i forhold til, som Schibsted og TV 2, har mange interesser og ulike interesser i det norske næringslivet. Det reiser mange spørsmål om inhabiliteten gjelder for behandling av f.eks. pressestøtten og av flere sider ved momssystemet, f.eks. i spørsmålet om momsfritak for aviser. Med andre ord innebærer dette, slik jeg ser det, betydelig uklarhet. Så mitt neste spørsmål til finansministeren er hva han har foretatt seg for å bringe klarhet i akkurat de spørsmålene som jeg nå reiser.

Statsråd Per-Kristian Foss: Det jeg har foretatt meg, er å komme med den ganske omfattende uttalelsen fra Justisdepartementets lovavdeling, som etter min oppfatning gir god veiledning. Og da er praksis slik at man tar standpunkt til dette når saker dukker opp. Men jeg har understreket den betydelige forsiktighetsregel som jeg vil følge i slike saker i tiden fremover, og jeg tror det vil være respekt for at man ikke her kan oppkonstruere saker og diskutere på et helt hypotetisk grunnlag. Det har, så vidt jeg vet, heller ikke vært praksis tidligere i tilsvarende saker for statsråder i tidligere regjeringer.

Presidenten: Presidenten vil tillate tilleggsspørsmål så lenge dette går på spørsmål som ikke er til behandling i komiteen.

Det blir oppfølgingsspørsmål – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er glad for at finansministeren erkjenner at det har vært utvist dårlig skjønn fra Regjeringens side, men jeg er likevel litt forbauset over at finansministeren nå henviser til én setning i brevet til komiteen som kan «touche inn på», som han sier, habilitetsspørsmålet. Er det dermed å forstå dit hen at hvis denne setningen ikke hadde stått i brevet, så hadde finansministeren kunnet være habil? Etter mitt skjønn er det ikke den ene setningen i brevet som utløser inhabilitetsspørsmål. Det er det helt andre ting som gjør.

Det jeg også overraskes over, er at Regjeringen og finansministeren faktisk mente at denne saken måtte til juridisk vurdering i lovavdelingen i Justisdepartementet. Dette er i utgangspunktet et skjønnsspørsmål, som må vurderes ut fra alminnelig godt skjønn. Og det Regjeringen her ikke har utvist, og finansministeren overhodet ikke har utvist, er dette alminnelige forsiktighetsskjønnet, som man etter min vurdering overhodet ikke trenger lovavdelingens vurdering av.

Mitt hovedspørsmål er følgende: Mener statsråd Foss og Regjeringen at man hadde vært habil hvis denne ene setningen ikke hadde stått i brevet?

Statsråd Per-Kristian Foss: Nei, det var denne setningen som gjorde det særlig tydelig, men saken, slik den utviklet seg i debatten, viste vel at det var særlig på dette området det var tydelig. Og jeg registrerer at representanten Djupedal i media nettopp angrep dette ene punktet som knytter seg til konkurransevridning.

Man kan alltids diskutere om man trenger en juridisk uttalelse som støtte, men jeg tror det er bedre å ha en slik støtte enn ikke å ha det.

Presidenten: Siv Jensen – til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (FrP): Jeg legger merke til at finansministeren legger vekt på de uttalelser som kommer fra enkeltrepresentanter i Stortinget i media, og at det var en av årsakene til at habilitetsvurderingen ble reist av statsråden i regjering. Er det ikke slik at habilitetsvurderinger er noe hver enkelt statsråd plikter å ta på egne vegne og utøve betydelig skjønn med og forsiktighet med, uavhengig av hva enkeltpersoner måtte mene om den saken via media? Er det ikke slik at man før man i det hele tatt vurderer å gå inn i realitetene i en sak, faktisk bør avklare habiliteten? Og hvorfor tok det så lang tid fra denne saken ble en sak for finanskomiteen til habiliteten til statsråden ble avklart? Hvorfor kunne man ikke på et langt tidligere tidspunkt ha avklart dette og spart både finanskomiteen og andre for betydelig bryderi og for å måtte utsette håndteringen av saken?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg forstår det slik at finanskomiteen akter å avgi innstilling i saken i mars, så noen voldsom betydning kan vel ikke én ukes utsettelse av at Regjeringen kunne være representert med statsråd i en høring bety. Jeg skjønner det slik at det heller ikke er berammet noen ny høring, så langt jeg kjenner til, men settestatsråden vil selvfølgelig være beredt til å møte når som helst i en slik sak. Jeg gjentar hva jeg sa i tidligere svar: Jeg syns det var en fordel å ha en slik juridisk uttalelse til grunn for også å vurdere inhabilitetsspørsmålet. Det er selvsagt slik at det er statsrådens selvstendige vurdering som må ligge til grunn, men jeg legger litt vekt på, når jeg skal møte i en høring i Stortinget, hvordan partiene i Stortinget ser på habilitet. Det har noe med forholdet mellom storting og regjering å gjøre, og der skal man vise betydelig ydmykhet fra en statsråds side.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Inge Ryan (SV): Jeg har et spørsmål til næringsministeren.

Sist fredag var statsråd Gabrielsen i LOs næringspolitiske utvalg, der han, ifølge Klassekampen, sa at han åpner for fullt salg av alle statlige aksjer i Hydro og Statoil. Mitt spørsmål er: Kan statsråden bekrefte dette, og betyr det også at statsråden nå vurderer å selge ut deler av eller hele Statkraft, som staten i dag eier 100 pst.?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg kan i hvert fall bekrefte at jeg var i LO og snakket om statlig eierskap – for øvrig en meget fruktbar dialog, som også betydde at LO fikk et visst innblikk i tankene til næringsministeren, på samme måte som næringsministeren fikk et visst innblikk i de spenningene som er internt i LO om disse spørsmålene.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet knyttet til oppslaget i Klassekampen, om det ikke var noen grense for nedsalg, var grunnlaget for den overskriften at jeg sa at ingen grense for nedsalg står lenger enn til at Stortinget vedtar en annen grense. På samme måte som Stortinget tidligere har flyttet på de grensene, vil jeg anta at Stortinget i lys av den virkeligheten vi til enhver tid er omgitt av, vil foreta en fornyet vurdering av de grensene.

Når det gjelder Statkraft, kommer vi, som med alle andre selskap som vi eier helt eller delvis, til å ha en konkret gjennomgang med en anbefaling til Stortinget i den meldingen som skal fremlegges siste uke i april. Jeg vil ikke her gå inn og si noe om verken prosentandel eller hvilken selskapsform de forskjellige selskap skal ha. Jeg vil bare ha det utgangspunktet at jeg har ingen spesielle forutinntatte holdninger verken til prosentsatser eller selskapsformer. En bit som blir viktig i vurderingen av Statkraft, er nettopp selskapsformen, om man skal fortsette med statsforetak, eller om man bør ha et aksjeselskap. Det er en vurdering som vil være relativt uavhengig av vurderingen av om man så i neste omgang skal foreta en børsintroduksjon og eventuelt nedsalg/utvanning av det selskapet.

Inge Ryan (SV): I Politisk kvarter i går sa statsråd Gabrielsen følgende:

«Statkraft er et av de selskapene hvor det nok også vil være slik at Regjeringen vil tenke seg godt om – hvilke handlingsalternativ vi velger, både som målsetting og ikke minst i forhold til timeplan.»

Videre sa Gabrielsen at det er som å sortere posten: Noen ting kan man svare på i løpet av ti sekunder og andre ting må utredes litt. Betyr ikke det at det kun er et tidsspørsmål før næringsministeren vil selge naturresurser som er bygd opp gjennom hundre års dugnadsarbeid av det norske folk?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For det første setter jeg pris på sitatet om at jeg hadde tenkt å tenke meg godt om. Det vil alltid være slik når man sorterer posten, enten det er Gabrielsen eller Ryan, at noe kan vi avgjøre på ti sekunder, noe krever mer utredning.

Det er helt åpenbart at Statkraft er et av de selskapene som krever grundig utredning både hva gjelder selskapsform og hvilke signaler vi som eier skal gi i forhold til eventuell fremtidig nedsalg/utvanning. Og her er det mange andre alternativer enn et rent utsalg som kan være aktuelt. Vi lever ikke i isolasjon i Norge. Det er et nordisk marked. Det blir i neste omgang antakeligvis et europeisk marked. Spørsmålet er hvilken kommersiell frihet vi skal gi Statkraft, om de skal ha vilkår på lik linje med andre, selv om de skulle være helt eller delvis eid av staten. Når jeg bruker et bilde om å sortere posten, er det i forhold til noen av de selskapene som Stortinget har gitt fullmakt til nedsalg av. Så vidt jeg husker i farten, var SV med på det. Så er det andre selskaper hvor man har en annen holdning. Statkraft er et selskap med 80 milliarder kr i verdier, så det er klart at her bruker vi tid.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Høyres iver etter nedsalg av statlige selskaper synes å være stor. Jeg la merke til at finansministeren nikket iherdig da næringsministeren snakket om muligheten for en børsintroduksjon og et AS. Næringsministeren har erkjent offentlig at dette er vanskelig. Det er et par parti til i Regjeringen som rimeligvis også har et syn på disse spørsmålene, ikke minst når det gjelder Statkraft.

Dersom en skulle velge å delprivatisere Statkraft – og det er ikke noen tvil om at Høyre ønsker det – hvordan har statsråden tenkt å fastsette verdien av en fornybar ressurs, der anleggene er nedbetalt, der energikilden antageligvis kommer til å øke i verdi, og der energikilden vil produsere langt utover det som Finansdepartementets økonomer kan rekne når det gjelder nåverdibetraktninger? Er det ikke rett og slett en sjanse for at Høyre her kan sette på spill en samfunnsressurs som er bygd opp gjennom hundre år, og selge den på rent billigsalg til utlandet?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For å ta det siste først: Jeg tror sjansen for at Høyre skal sette store økonomiske verdier på spill, ikke skal overvurderes.

Når det gjelder Statkraft og hvordan man eventuelt skal foreta verdiansettelsen av dette, antyder Arnstad at det ikke er kompetanse nok i Finansdepartementet til å foreta det regnestykket. Det hadde i seg selv vært et interessant svar. Jeg tror en skal vente å se hva Regjeringen bestemmer seg for, herunder delprivatisering og prinsippene for verdiansettelse. Det er ikke annerledes med verdiansettelse i Statkraft enn det det etter mitt skjønn er i andre selskap som driver tilsvarende virksomhet. Vi har en børs som vurderer verdien på selskapene, også de selskapene som driver med energiproduksjon og som er helt eller delvis eid av private og det offentlige.

Presidenten: Øystein Hedstrøm – til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det foregår en engasjert eierskapsdebatt også blant den vanlige kvinne og mann i Norge, hvor man er bekymret for at de enorme verdiene som også staten er engasjert i, skal forsvinne ut av landet. Det var en av grunnene til at det var et flertall i desember i fjor for ikke å gi Regjeringen fullmakt til nedsalg og utsalg av betydelige verdier før vi hadde fått en helhetlig gjennomgang. Et av hovedproblemene i Norge er at vi er verdens rikeste land målt pr. innbygger, men vi har nesten ikke tilgjengelig kapital i Norge til å være med på å konkurrere om de verdiene som sannsynligvis blir bydd ut for salg senere.

Vil statsråden prioritere nettopp denne biten, hvordan vi kan videreføre norske verdier på norske hender i den konkurransen som vil komme, og også bruke andre virkemidler som er akseptert internasjonalt for å få dette til?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: For det første er jeg ikke enig i Hedstrøms premisser, at det nesten ikke er kapital tilgjengelig. Jeg tror det er vanskelig å legge frem et enkelt prosjekt som virkelig er godt, og som ikke har blitt finansiert i de siste ti år. Men det er mange prosjekter som er halvgode og sågar dårlige som ikke har fått kapital, og det bør de heller kanskje ikke få.

Når det gjelder regimet som skal utmeisles i forhold til eventuelt nedsalg, er det klart at tempoet i dette er det avgjørende, og hvilken konstruksjon vi velger for fondering av folketrygden. Nå har vi et utvalg som er ledet av Skauge, som ser på skatteregimet. Jeg er enig med Hedstrøm i at det kanskje ikke er tilstrekkelig tilgang på kapital i Norge. Men det er klart at med den skatte- og avgiftspolitikken som Arbeiderpartiet har ført i 20 år, med den målsetting å sørge for at det private innslaget på børsen er minst mulig – i dag er det ingen land i Europa hvor det er så lite privat innslag av kapital på børsen som i Norge – er dette resultatet av en bevisst politikk.

Presidenten: Olav Akselsen – til oppfølgingsspørsmål.

Olav Akselsen (A): Først og fremst er det slik at innslaget av mykje statleg kapital på børsen har samanheng med at Statoil og Telenor dei siste åra er komne på børs. Dersom det er slik at Høgre no meiner at det var feil, kunne det vera interessant å få veta det. Eg konstaterer iallfall at næringsministeren har blitt langt meir nyansert i dette spørsmålet enn han var berre for nokre månader sidan, og at det no finst motargument, er me sjølvsagt glade for.

På same måte som det ikkje bør vera eit mål i seg sjølv at staten skal eiga mest mogleg i norsk næringsliv, vil eg også åtvara mot ein politikk der det er eit mål i seg sjølv at staten skal eiga minst mogleg. Dessverre ser det ut til å vera den type ideologi som styrer Høgre sin politikk på dette området.

Dersom ein skal selja så mykje som Høgre no ønskjer, vil det måtte påverka prisane fordi det ikkje finst nok kjøparar i den norske marknaden. Dersom ein sel seg ut i den grad Høgre ønskjer, vil det i realiteten bety at ein må selja desse bedriftene på billigsal.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: De som gjør seg forhåpninger om å få store aksjeposter billig, bør finne på noe annet å bruke hjernekapasiteten på. Vi har ikke til hensikt å foreta et massivt nedsalg som resulterer i et overmettet marked som ikke er i stand til å ta imot dette til en pris som er fornuftig. Vi snakker om verdier som totalt sett er så store at dette nødvendigvis vil gå over mange år. Det er snakk om til sammen, hvis en inkluderer Statoil, 350 milliarder kr – jeg vil bare minne om at Folketrygdfondets aksjeportefølje er 20 milliarder kr, for å se størrelsene i dette. Det betyr at det er et langsiktig perspektiv vi legger på dette. Men det er et utvalg på gang, ledet av Sigbjørn Johnsen, som skal se på fondering av folketrygden, og som kan ha en utgang som impliserer tempoet på en del av disse tingene.

Til dette med at nedsalget skal være et mål i seg selv, vil jeg både si ja og nei. Det er klart at det er i hvert fall ikke et mål at vi skal sitte på 50 pst. av norsk næringsliv på statens hånd.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Marit Nybakk (A): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

Som statsråden selv sa i et svar til representanten Width, så er det i mange NATO-land slik i dag at styrkene er tilpasset den kalde krigens dager, strukturen er for stor, for lite robust og dårlig tilpasset de nye trusselbildene, og så er det det med underfinansiering. I Norge har det vært tatt et initiativ og fattet vedtak om å gjennomføre en modernisering for å forbedre den operative enheten, tilfredsstille de nye NATO-kravene om «streamlining», iverksette antiterrortiltak samt synkronisere forholdet mellom struktur, volum og finansiering. Så tilsier vel de sikkerhetspolitiske utfordringene et bredt forsvarspolitisk forlik som i alle fall favner fra Arbeiderpartiet til Høyre. Men i Brennpunkt 5. februar sier statsråden at det «vil være veldig behagelig for denne 4-årsperioden» å samarbeide med Fremskrittspartiet.

Ser statsråden det mest behagelig og formålstjenlig å samarbeide med Arbeiderpartiet eller med Fremskrittspartiet i denne saken?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det er det med sånne samarbeidskonstellasjoner at det kan ha ulike fordeler å ha ulike konstellasjoner. Jeg tror jeg må erkjenne ganske åpent at jeg antakeligvis får mest penger ved å samarbeide med Fremskrittspartiet, men så får jeg mest bredde og størst enighet om forsvarspolitiske beslutninger ved å samarbeide med Arbeiderpartiet. Og her ligger det en avveining. Men jeg tror at min uttalelse i Brennpunkt gikk på at for enhver sittende forsvarsminister vil det selvfølgelig være mest behagelig å få mest mulig penger.

Jeg kan også si til representanten Nybakk at en veldig viktig tradisjon i norsk forsvarspolitikk har vært at det har vært bred enighet om de store linjer. Det er noe jeg syns det er veldig viktig å ta vare på videre. Det tar forferdelig lang tid å snu Forsvaret ved omorganiseringer. Det er veldig lite ønskelig å ha et forsvar som må pendle i ulike retninger fra ett år til et annet på grunn av at man sitter og venter på salderingen av statsbudsjettet i Stortinget. Derfor er mitt primære ønske at vi får et bredest mulig forlik i Stortinget. Jeg mener at det er ønskelig for det norske forsvar å ha et forlik som er slik at det også tåler et regjeringsskifte. Vi har erfaring med mindretallsregjeringer, og vi vet at vi kan få regjeringsskifte ikke bare ved valg, men også midt i stortingsperioder. Mitt klare inntrykk med hensyn til Forsvarets egne ønsker er at de ønsker forutsigbarhet, og at de ønsker en så bred enighet i Stortinget om hvor mye penger de kan regne med fremover, at det blir førende for den strukturen vi vedtar. Ut fra det er det veldig ønskelig å ha Arbeiderpartiet med på laget, men mitt primære ønske er å få med alle sammen.

Marit Nybakk (A): Jeg takker for svaret. Mitt tilleggsspørsmål går til finansministeren.

I det før nevnte Brennpunkt-programmet sier nemlig forsvarsministeren at «det vil alltid være sånn, og for meg også som forsvarsminister, at en flertallsløsning med Fremskrittspartiet vil være veldig behagelig for denne 4-årsperioden». Jeg er ikke helt sikker på om det står i samsvar med det som statsråden svarte nå. Hun legger for øvrig til at «men da må vi jo forhandle om en politikk som alle kan finne ansvarlig, og som finansministeren syns er finanspolitisk ansvarlig».

Mine spørsmål er: Består Bondevik-regjeringen av et kollektiv, eller av frittsvevende statsråder? Hvis det er slik som forsvarsministeren sier, at et forlik som tåler et regjeringsskifte, er å foretrekke, er da finansministeren innforstått med å følge Fremskrittspartiet, med 4 milliarder kr ekstra pr. år i perioden, altså 16 milliarder kr utover dagens nivå, eller vil man se på å synkronisere struktur og finansiering?

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, skal man lytte til hva Stortinget sier, ifølge avisene, så er Regjeringen enten bare Høyre-folk eller et fundamentalistisk prestestyre – det leser jeg i dagens aviser. Jeg må si at jeg kjenner meg i grunnen ikke igjen i noen av beskrivelsene. Men siden representanten spurte om Regjeringen er et team eller består av individualister, vil jeg si at Regjeringen selvfølgelig opptrer samlet overfor Stortinget. Derfor er svaret på representantens spørsmål at det får hun svar på når Regjeringen legger frem tilleggsproposisjonen som er varslet, for øvrig av denne regjering som av foregående regjering, som skal oppfylle strukturmålene for Forsvaret, ta hensyn til de sikkerhetsutfordringer vi har fått etter terrorangrepene, og sørge for å følge opp dette budsjettmessig. Det svaret får hun samlet da. Jeg kan forsikre representanten om at det vil være både en forsvarsmessig fornuftig løsning og en løsning som er innenfor de rammer som finanspolitikken har trukket opp, og som Arbeiderpartiet aktivt har støttet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per Roar Bredvold.

Per Roar Bredvold (FrP): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

Hovedspørsmålet her gikk jo litt på hvem man skal godblunke til. Men Fremskrittspartiet mener at dette med forsvarssaker er mer alvorlig enn som så, selvfølgelig.

Enkelte betegner Forsvaret som en koloss på leirføtter, og hevder at det norske forsvaret er inne i sin verste krise siden den 2. verdenskrig, og verre kan det bli hvis Regjeringen ikke kommer til å gå inn for en fullfinansiering av den nye forsvarsstrukturen som Stortinget vedtok i fjor sommer.

Hvilke tanker har statsråden om dette?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Denne statsråden oppfatter ikke at Forsvaret er en «koloss på leirføtter». Det gir nemlig et inntrykk av at ingenting virker, at Forsvaret ikke duger, og at alt står i fare for å rase sammen. Slik er det ikke. Vi har gjennomført en god del omstrukturering allerede. Og nettopp møtet mitt med forsvarsministre fra andre NATO-land og EU-land har gjort meg trygg på at mye ved det norske forsvaret er svært bra, og en del av de vedtak vi har fattet og tiltak vi har gjennomført, gjør at vi faktisk på en del områder er blant de flinkeste i NATO-klassen. Det betyr ikke at vi ikke fortsatt har både finansieringsutfordringer og strukturutfordringer. Men jeg er veldig glad for spørsmålet, for det gir meg en klar anledning til å si at det norske forsvaret har betydelig kvalitet, og vi har vært i stand til å demonstrere det både i Kosovo og gjennom vårt engasjement i Afghanistan. Og der er vi altså langt bedre enn mange av våre NATO-venner.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg har et spørsmål til nærings- og handelsministeren.

I samband med Sem-erklæringen sendte Fremskrittspartiet noen spørsmål til de tre samarbeidspartiene. Ett av dem gikk på om man ville respektere vedtakene og investeringsbeslutningene angående et internasjonalt konkurransedyktig IT- og kunnskapssenter på Fornebu.

I en opphetet eierskapsdebatt har det nå kommet noen uklare signaler fra Regjeringen om dette – noe vi også har sett konturene av her i dag. Statsrådens rådgiver, Eirik Lae Solberg, har i mediene sagt at man ser på mulighetene for ned- eller utsalg av statens eierandeler i kunnskapssenteret.

Mener ikke statsråden at dette drar i tvil noen av de investeringsbeslutningene som er fattet, og at det kan skape problemer for utviklingen av selve senteret?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg er fullstendig klar over både de spørsmålene og de svarene som ble gitt i forbindelse med Regjeringens etablering, ikke minst det som angår IT Fornebu. Jeg er vel kjent med IT Fornebu-saken – som også Hedstrøm er, kanskje i enda større grad enn jeg – og kjenner til «betennelsen» som eksisterer.

Jeg tror ikke det er IT Fornebus eierskap som er problemet de eventuelt måtte ha. Når det gjelder hvilke selskaper som er underlagt hvilke vurderinger for utsalg, er jeg klar over det svaret vi har gitt. Men med den situasjonen som er rundt dette selskapet nå, er vel ikke dette den gunstigste tiden for eventuelt salg. Jeg tror i liten grad at utviklingen på Fornebu vil falle i staver om man får andre eiere enn en passiv stat. Det kan jeg vanskelig forestille meg. Jeg kan vel heller forestille meg at man har bruk for eiere som både har kapital og kompetanse på det angjeldende området, og som eventuelt kan være med på å «redde» prosjektet.

Jeg har ikke noe ønske om at prosjektet IT Fornebu skal mislykkes. Tvert imot, jeg aksepterer stortingsflertallets syn på hvor og i hvilken type bedrifter man skal gå inn med eierskap, og det eierskapet skal jeg forvalte ut fra den premiss at jeg skal gjøre det best mulig, herunder å anbefale tidspunkt og timing for eventuelt nedsalg. De selskapene som nå er til vurdering, vil Stortinget få en samlet fremstilling av den 19. april.

Hedstrøms utgangspunkt var det svaret vi gav til Fremskrittspartiet. Det svaret står fast.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det var klar tale. Mediene har nemlig brakt opplysninger om at det kunne være muligheter for en egen proposisjon angående kunnskapssenteret. Nå kjenner jeg til Regjeringens standpunkt her og nå.

Prosjektet IT Fornebu har blitt en del forsinket, særlig på grunn av reguleringsplanene i Bærum kommune. Man har likevel fått virksomhet i 10 000 m2, og man utvikler virksomhet i nye 30 000 m2. Men de endelige rammene for IT Fornebu er ikke fastsatt, fordi den helhetlige planen fra Bærum kommune ennå ikke er fastlagt.

Mener ikke statsråden at de helhetlige rammene for dette senteret bør være klare, og at en del av visjonen kanskje også bør være realisert før man vurderer nedsalg eller utsalg? Nettopp da vil man kunne få tilbake større verdier av det staten har satt inn – til fordel for skattebetalerne.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Mitt utgangspunkt for alle selskaper, herunder selskaper som måtte ha spesielle visjoner, vil være kombinasjonen av en målsetting om et eventuelt nedsalg og en timing. Situasjonen ute på Fornebu – hvor jeg for øvrig har vært og sett opptil flere ganger siden jeg skiftet jobb – tyder vel på at dette ikke akkurat er tiden for å gjøre et nedsalg, hvis man skulle ønske det.

Min jobb er å skape en best mulig situasjon ut av den virkeligheten man er omgitt av. Jeg har som eier ingen intensjoner om å legge spesielle føringer eller gi signaler når det gjelder de reguleringsproblemene som måtte være der. Det er ikke min jobb.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Ryan.

Inge Ryan (SV): Mange av oss som var kritiske til etableringa av IT Fornebu, fryktet etter hvert en ytterligere sentralisering i landet ved at man samlet IT-kompetansen i det sentrale østlandsområdet, og at resten av landet på en måte ville måtte lide under det, da det er et begrenset antall som har den type kompetanse.

Spørsmålene til statsråden er: Har man noen erfaringer med dette så langt? Og har man noen beredskap for hvorledes man eventuelt skal styrke IT-miljøene i andre deler av landet, dersom denne sentraliseringa skjer slik som enkelte har fryktet?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Ryan og jeg delte synspunkt når det gjaldt hvordan man burde bruke – for ikke å si ikke bruke – statens midler til å gå inn i prosjektet IT Fornebu. Stortinget ville det annerledes. Det har jeg å forholde meg til.

Så til spørsmålet om hvilke virkninger dette har, og om det har hatt den sentraliserende virkningen som noen av oss fryktet. Situasjonen der ute er vel slik at man ikke akkurat kan si at den har vært som en magnet på dem som er i bransjen. Det er mange tomme lokaliteter der ute, og det er problemer i selskapet. Men man skal jo ikke se bort fra at dette vil snu seg. For verdiene som staten har i selskapet, får vi jo selvfølgelig håpe det. Men Næringsdepartementet har ikke noen beredskapsplan under utarbeidelse for det «suget» som vil kunne oppstå dersom det skulle gå litt bedre, eller for når det går ille.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål til næringsministeren.

Sekretariatet for samarbeidet mellom dei systemansvarlege elselskapa i Norden, Nordel, har laga ein ny straumprognose for Norden. Denne viser at eit tørrår à la 1996 kan føra til store sonevise utkoplingar av straum. Men før ein kjem så langt, vil ein oppleva ein sterk vekst i straumprisane. Me kan få særnorske og høgare straumprisar.

Samtidig går den kraftkrevjande industrien over frå politisk bestemte kraftkontraktar til marknadsbaserte kontraktar. Dette kan slå svært negativt ut for denne viktige næringa i Noreg. Straum er eit viktig rammevilkår for denne næringa. Eg vil difor spørja næringsministeren om kva tiltak Regjeringa vil setja i verk for å sikra norsk kraftkrevjande industri og næringslivet elles, og korleis ein kan sikra ei sikker straumforsyning og billig straum til denne viktige næringa.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Som representanten Akselsen antydet, kan situasjonen i kraftmarkedet – gitt at vi får et såkalt tørrår, som i 1996 – bli vesentlig vanskeligere enn det som har vært tilfellet de senere år. Det vil selvfølgelig, med den situasjonen som er, føre til en økning i strømprisene. Stor etterspørsel og lite utbud vil selvfølgelig kunne ha betydning. Det viktigste er da å sørge for at vi har størst mulig utbud. Og representanten Akselsen er vel kjent med hva vi prøver å få til på bred front, bl.a. i forhold til gasskraftverk.

Så relaterer spørreren dette til den kraftkrevende industrien, og han spurte om hva man kan gjøre for å få sikker strømforsyning og å sikre billig strøm. La meg si det slik: Vi har for tiden ingen tiltak på gang som ville innebære at noen skulle få spesielt billig strøm. Det kan jeg heller ikke se skulle være nødvendig. Jeg håper at vi så snart som mulig kan få både et nordisk og et europeisk kraftmarked som gjør at også norsk industri får større muligheter til å kunne kjøpe strøm fra andre steder enn fra norske kraftverk. Jeg tror det er viktig at vi bidrar til maksimal utbygging, selvfølgelig innenfor miljømessig fornuftige rammer, og får et utbud, men ikke minst utvekslinger mellom våre nordiske og europeiske naboer.

Olav Akselsen (A): Eg er glad for at iallfall Høgre stadfestar at gasskraftverk framleis er ein viktig del. Eg kan ikkje heilt sjå at Regjeringa har hjelpt prosjektet noko særleg fram i tid.

I fjor steig straumprisane i Noreg med 80 pst. Mange av oss privatkundar merkar det. Industrien merkar det i mindre grad, for dei har lange kontraktar der prisane er bestemde politisk. Den situasjonen vil forsvinna. I framtida kan prisen på straum stiga mykje meir enn det han gjorde i fjor. Det er då litt merkeleg at næringsministeren ikkje har tenkt igjennom den situasjonen som vil oppstå. Eg er einig i at dersom ein hadde fått ein europeisk kraftmarknad der alle stilte på lik line, kunne dette ha vore eit mindre problem. Men dessverre ser det ut til at Norden vil få ein eigen kraftmarknad på grunn av manglande overføringskapasitet frå resten av den europeiske kraftmarknaden, som gjer at prisane vil bli høgare i Noreg og Sverige enn dei er elles i Europa. Det betyr at denne næringa, som er stor i Noreg, får dårlegare rammevilkår her til lands enn dei næringane dei konkurrerer med.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Akselsen sa at det var rart at ikke næringsministeren hadde tenkt på at det kunne bli en annen situasjon enn det har vært siden 1996. Da vil jeg si at jeg legger ikke til grunn noe annet enn det som energiminister Akselsen gjorde for inntil kort tid siden, hva gjelder politikken på dette området.

Når det gjelder langsiktige kontrakter, er det ikke slik at næringslivet er avskåret fra å ha det i fremtiden. Det er jo ikke bare spotkontrakter man behøver å inngå. Myndighetenes fastsatte prisene forsvinner, men det betyr ikke at næringslivet og kraftkrevende industri slutter med å inngå langsiktige kontrakter. Det gjøres for så vidt hele tiden.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Aud Gaundal.

Aud Gaundal (A): På NHOs årskonferanse 8. januar i år fikk statsråden et spørsmål om hva han har tenkt å bidra med overfor næringslivet. Han kom med et nokså klart svar, og det var at han ikke har tenkt å stille seg i vegen for næringslivet. Jeg oppfattet det som et prinsipp om at næringslivet skal få det slik de ønsker.

I Meråker i Nord-Trøndelag står ca. 150 arbeidsplasser i direkte fare for å bli nedlagt, dersom Elkem legger ned smelteverket. Mine spørsmål blir: Det å ikke stå i vegen for næringslivet, betyr det at Regjeringa skal være passiv i forhold til det som skjer i Meråker? Og er det uaktuelt å diskutere rammebetingelser for å bidra til at smelteverket kan bestå?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først i forhold til dette med å ikke stille seg i veien for næringslivet, som jeg sa på NHOs årskonferanse. Jeg sa at i jobben som næringsminister ville jeg i utgangspunktet legge til grunn den samme politikken i forhold til næringslivet som jeg gjorde som ordfører. Jeg skal i hvert fall bidra til å flytte dem som måtte stå i veien for en sunn og fornuftig utvikling. Bare det i seg selv er en betydelig oppgave.

I forhold til Elkem i Meråker, Hydro, SAS og andre selskaper som gjennomfører omstillinger som skyldes kommersielle og markedsmessige forhold, vil jeg videreføre den politikken som har vært ført på hele 1990-tallet, særlig anført av Arbeiderpartiet, som går på at man ikke går inn i enkeltsaker og påvirker ellers fornuftige omstillinger. For det hadde vært slik at hver omstilling ville blitt avsluttet hvis man hadde myndighetene i ryggen for å bidra til at så ikke skulle skje. Mange av de omstillingene som skjer, skjer først og fremst fordi det er behov for en omstrukturering i næringslivet, og det må en bare ta til etterretning. At det får noen lokale følger, som er ubehagelige for dem det angår, er jeg den første til å erkjenne, og det har vi også et system for å ivareta.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Marit Arnstad (Sp): Mitt spørsmål går til næringsministeren.

Jeg har tenkt å følge opp det med statlig eierskap. Høyre legger ikke skjul på sine ønsker om å privatisere, og statsråden fastslår her i dag at det kan være aktuelt å gjøre Statkraft om til et AS, og deretter kanskje også delprivatisere selskapet.

Det er omkring hundre år siden noen sentrale og framsynte politikere – de var riktignok venstrefolk – sørget for at vannkraften ble beholdt som en nasjonal ressurs i dette landet, bl.a. gjennom en konsesjonslov og gjennom statens hjemfallsrett. Det er mange av oss som ser på vannkraften som en nasjonal ressurs, som samfunnets ressurs. Det er to ting som sikrer det i dag. Det ene er at staten eier 100 pst. av aksjene i Statkraft, og det andre er at vi har en hjemfallsrett til det offentlige. Nå angriper ESA hjemfallsretten, og ønsker den fjernet, mens Høyre angriper Statkraft.

Spørsmålet mitt er rett og slett: Hvorledes ser statsråden på muligheten til å beholde vannkraften som en nasjonal ressurs dersom hjemfallsretten bortfaller og Statkraft blir delprivatisert?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Arnstad trekker linjene hundre år tilbake, og det er veldig interessant å lese om den politiske kamp som foregikk i denne salen anført av Venstre-høvdingen Gunnar Knudsen i forhold til konsesjonslovene, og det som da var situasjonen. Debatten den gang hadde selvfølgelig et dagsaktuelt bakteppe. Jeg tror man gjør klokt i også å lese sin historie og se hva man gjorde, og hva man mente innledningsvis, i forhold til dette. Jeg tror i hvert fall man skal være villig til å åpne øynene også i nåtiden.

Nå er jeg klar over at Senterpartiet har større grad av tilbøyelighet til å lese om fordums storhetstid enn å se på situasjonen i dag, men jeg tror det er viktig både å ha de historiske linjene og å se fremover. La meg si det slik: Vi har jo ikke sagt at delprivatisering av Statkraft er bestemt. Vi skal ha en vurdering av dette. Jeg har registrert i den alminnelige debatten at selskapet selv synes dette vil være en mulig vei å gå. Jeg tror vi i forbindelse med denne saken om nedsalg og hjemfallsrett skal erkjenne at det er ikke en helt enkel sak. Det er ingen enkel sak å gi slipp på. Men det er heller ikke slik at det ikke er alternative måter å få ut verdien av våre fossefall på enn gjennom heleide statlige selskap. Beskatning, avgiftslegging, av disse ressursene er en alternativ vei å gå, hvor man fullt ut kan kompensere for det som måtte mistes i forhold til en eventuell endring av systemet rundt hjemfallsrett.

Marit Arnstad (Sp): Jeg er enig i at historie er interessant, det er bl.a. interessant å lese om hvorledes en sikret nasjonale interesser i forhold til utenlandske kapitalinteresser. Jeg synes også det er interessant i historisk forstand å se at historien ofte gjentar seg. Det som bekymrer meg, er at iveren i Høyre etter å få solgt ned statlige andeler synes å være så overveldende at det kan komme til å overskygge fornuften og hensynet til sentrale nasjonale interesser. Det må ikke være et mål i seg sjøl at staten skal eie minst mulig. Det ville ha vært en nokså dogmatisk holdning, og «dogmatisk» er jo noe som Høyre vanligvis prøver å stemple som en fordom på Senterpartiet. Så mitt tilleggsspørsmål må være om denne runden vi har hatt i dag, faktisk bidrar til at statsråden erkjenner at Statkraft er i en helt spesiell situasjon, og at en kombinasjon av bortfall av hjemfallsrett og delprivatisering av Statkraft kan forringe vesentlige nasjonale interesser.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg tror man i hvert fall skal ta det utgangspunktet at uansett hvilken løsning vi velger, og Stortinget velger, er det nasjonale interesser som ligger til grunn for vurderingene og konklusjonene. Og da er det mer enn én løsning som ivaretar nasjonale interesser.

Jeg antar at når tidligere statsråder både fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet hadde synspunkter på dette knyttet til Telenor og til Statoil, foreslo man ikke delprivatiseringer av hensyn til de utenlandske eierne som stort sett kjøpte de aksjene vi solgte, men selvfølgelig av hensyn til selskapene og den formue det norske folk har liggende i disse selskapene. Og da er det altså ikke slik at hvis man velger den ene løsningen, er man en nasjonalromantiker, og hvis man velger den andre, er man en ekstrem liberalist. Vi har et ansvar for å ivareta den verdien som ligger der, og det er mer enn ett svar på hvordan det kan gjøres. Svaret fra denne regjeringen kommer 19. april.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, som er det siste.

Det blir ingen tilleggsspørsmål utover det som hovedutspørreren selv måtte ha.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille spørsmål til finansministeren.

Vi har de siste dagene sett et eksempel på ukultur og grådighetskultur i et selskap som heter SAS. Dette selskapet er, som finansministeren er kjent med, 14,3 pst. eid av den norske stat.

Dette selskapet går med over en milliard kroner i minus i år, det dårligste resultat i selskapets historie. De skal sparke mer enn 3 000 ansatte i selskapet på grunn av manglende inntjening. Samtidig velger de å gi en del av sine ledere mer enn 20 mill. kr i bonus.

Jeg kunne godt tenke meg å høre finansministerens syn på det skjønn som styret utøver når man er i stand til å gi 20 mill. kr i bonus, når man legger fram historiens dårligste resultat for SAS. Synes finansministeren at dette var en klok avgjørelse av styret?

Statsråd Per-Kristian Foss: Nei, det synes jeg ikke. Jeg synes at styrets bonusordninger i SAS har svekket selskapets tillit og troverdighet i forhold til folk flest, særlig i en situasjon hvor man har stått overfor ganske betydelige ruteinnskrenkninger, oppsigelser og permitteringer. Og et selskap som yter service, er jo i større grad enn mange andre avhengig av å være i tone med folk flest. La meg si det slik: Det svakeste uttrykket jeg kan benytte om det som er gjort, er at det var særdeles umusikalsk.

Øystein Djupedal (SV): Jeg er veldig glad for det musikalske svaret fra finansministeren, og la meg da få lov til å følge opp med følgende:

Både finansministeren og jeg er enige om at dette var ualminnelig dårlig skjønn av styret. Det tidligere styret i SAS viste også at de hadde dårlig skjønn, og det styret ble jo sparket fordi man hadde inngått en avtale med Maersk om deling av markedet. Det nye styret – som ikke har virket veldig lenge – har altså i løpet av kort tid klart å vise at de har akkurat like dårlig skjønnsutøvelse som det tidligere styret. Vil det være aktuelt for den norske regjering, eventuelt sammen med andre nordiske eiere av SAS, å ta initiativ til at dette styret ikke får fortsette, at det bør skiftes ut, rett og slett fordi det i en situasjon som krever litt statsmannskunst, har vist det motsatte, nemlig at grådighetskulturen er det viktigste?

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg tror nok at den viktigste utfordringen for styret i dag ikke er å vise statsmannskunst, men å vise forretningssans, altså bedre selskapets resultater. Det er definitivt den største utfordringen.

Jeg er litt overrasket over at spørreren ikke bringer frem at dette er et selskap der statene er i flertall. Det viser kanskje at eierskapet ikke nødvendigvis sikrer et folkelig utøvet godt skjønn. Men Regjeringen har ingen planer om utskiftning i styret. Styret står overfor store oppgaver, og jeg har en viss tillit til at styret også registrerer de folkelige reaksjoner på de utdelte bonuser, ikke minst blant de ansatte i selskapet selv.

Presidenten: Hvis det er tillatt for presidenten å komme med en kommentar, må det være at ytterligere satsing på kulturskoler i dette landet vil gjøre at vi får mer musikalske ledere i framtiden, og da skulle vel alt gå bra.

Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.