Arne Sortevik (FrP): Budsjettet for rammeområde 17, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets hovedområde, ble vedtatt med forslag og stemmer fra et flertall bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.
Ett av flere områder som ble berørt av flertallets saldering, var landslinjene. I den videregående skole er noen linjer definert som landslinjer eller landsdekkende linjer, linjer som ikke finnes i alle fylker. Landslinjer er kurs som staten finansierer. Det er bestemt at de skal være åpne for søkere fra hele landet. Landsdekkende linjer er kurs som det ikke er grunnlag for å ha i mer enn ett eller noen få fylker, og der fylkeskommunene er blitt enige om at søkere fra hele landet skal stille likt ved inntak.
I budsjettet for 2001 ble det bevilget vel 139 mill. kr i tilskudd på Programkategori 07.30 Videregående opplæring, kapittel 231.
I forslag til statsbudsjett foreslo regjeringen Stoltenberg å fjerne hele tilskuddet med kompensasjon gjennom skjønnsmidler til berørte fylkeskommuner. Regjeringen Bondevik foreslo heller ikke penger til tiltaket.
I Fremskrittspartiets forhandlinger med Regjeringen var det et krav fra vårt parti om tilbakeføring av 90 mill. kr, ett av de ytterst få krav som faktisk ble imøtekommet.
Under behandlingen av budsjettet i finanskomiteen la regjeringspartiene inn det Regjeringen tidligere ikke hadde prioritert, og da faktisk med hele fjorårsbeløpet på 139 mill. kr, og begrunnet dette med en forglemmelse. Sannheten er vel nærmere at reaksjoner fra berørte skoler, elever og bransjer med berørt fagopplæring gav kraftig lyd fra seg, og dette medførte en politisk reaksjon.
Fra Fremskrittspartiets plattform i saken er resultatet faktisk bedre enn forlangt. Det ligger 109,8 mill. kr inne i forhold til et ønske om 90 mill. kr, i budsjettvedtaket gjennom forliket med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.
Med det utgangspunkt kunne vi lene oss godt tilbake og si vel blåst! Det gjør vi imidlertid ikke. Vi føler ansvar for å følge saken videre av hensyn til elever, foreldre og behovet for å sikre viktig utdanningskompetanse.
Fra flertallet i komiteen ble det gitt en føring med på veien:
«… landslinjer som er særskilt kostnadskrevende eller har nasjonal betydning bør prioriteres.»
Og her er vi fremme ved kjernen i saken og ved grunnen til at denne delen av budsjettvedtaket får en oppfølging gjennom en interpellasjon.
Jeg har som utgangspunkt at en mindretallsregjering som til og med tvinger sitt totalbudsjett på plass med taburettsspørsmål – unnskyld: kabinettsspørsmål – skal være både aktiv og aktsom i sin oppfølging av budsjettvedtakene.
Flertallets vedtak – 109,8 mill. kr – ble møtt med en politisk kanonade både fra politisk hold i departementet og fra enkelte av regjeringspartiets fraksjoner i storting og komite.
Utdannings- og forskningsdepartementet klarte også å gjengi flertallets prioriteringsvedtak feil, som kostnadskrevende og har nasjonal betydning i stedet for «kostnadskrevende eller har nasjonal betydning». Her er det en distinkt forskjell. Forhåpentlig er ikke dette uttrykk for leseferdigheten i departementet. Men så er det dette med å være aktiv og aktsom da! Gjerne en kombinasjon: Aktivt aktsom kan være en god kombinasjon for en mindretallsregjering.
I stedet for å fremvise en polemiserende politisk irritasjon over en redusert bevilgning, en reduksjon opprinnelig tiltrådt av denne regjering, burde man etter min mening bruke kreftene på å finne gode løsninger på linje med det beløp og den føring som var gitt.
Alt den 7. januar i år sendte departementet brev til fylkeskommunene med melding om vedtak om et kutt i statsbudsjettet knyttet til landslinjene på 30 mill. kr, med tilhørende vedtak om reduksjon i antall plasser og avvikling av tilskudd. Noen linjer fikk varsel om kutt i plassene fra 1. januar 2002. Men opptak til linjene var for lengst gjort, og kurs av halvårig varighet startet samme dag brevet ble skrevet. Berørte skoler oppfatter ikke at de får forståelig svar når de spør hvorfor, og om hvordan de skal håndtere elever som alt har begynt etter bekreftet opptak.
Er det riktig at kuttet er på 30 mill. kr? Fra departementet har jeg fått oppgitt en del tall. For 2001 er det bevilget 139 mill. kr totalt. For 2001 er det brukt 120 mill. kr i tilskudd basert på plasser og elever, vel 4 mill. kr er brukt på glattkjøringskurs og ekstra tildeling til Sogn, og resten – altså vel 14 mill. kr – er brukt til utstyr. Utbetaling foregår 1. april og 1. oktober. Strukturen på pengebruken for 2001 kunne faktisk aktivt ha vært varslet som innspill til komiteens behandling uten vansker.
I forhold til ny budsjettramme på 109,8 mill. kr er dette et kutt på 120 mill. kr minus 110 mill. kr, altså 10 mill. kr, om vi kun regner et rent plass-/elevbasert tilskudd. De elevbaserte kuttene som departementet har annonsert, ser ut til å ligge nærmere 13 mill. kr, basert på oppgitte utbetalinger i 2001.
I forhold til de retningslinjene som er gitt, og jeg understreker betydningen av ordet «eller», virker det som om varslede kutt er tatt temmelig sjablongmessig. Det virker som om man i liten grad har sett på kapasitetsutnyttelsen på de mest kostnadskrevende linjene, der beskjedne kapasitetsjusteringer kunne gitt rom for linjer av nasjonal betydning. For å kunne avlese dette må man faktisk inn på totaloversikten over linjer, kapasitet, elever pr. linje og kostnadssatsen. Det skulle være unødvendig, men i kamp med byråkratisk stivbenthet og politisk stridbarhet er det av og til nødvendig å gå i dybden.
Fra berørte fylkeskommuner har det vært bevegelse. Det kan fra media virke som om noen fylkeskommuner er villige til å medvirke til å ta regningen. En slik eventuell medvirkning bør inn i en total ramme som omfatter både stat og fylkeskommune, når samlet prioritering for hele kalenderåret 2002 skal gjennomføres.
Det er også slik at noen av kursene det undervises i, er halvårige kurs, mens andre går over fullt skoleår. Elevbelegget høsten 2001 blir også elevbelegg våren 2002. Søknadsfrist for opptak til helårig kurs med oppstart høsten 2002 for skoleåret 2002–2003 er, etter det jeg har forstått, 1. mars 2002.
Fra komiteflertallet er det også gitt følgende tilleggsmerknad:
«Flertallet ber Regjeringen om å komme tilbake med en total gjennomgang av tilskuddsordningen for landslinjene i Revidert nasjonalbudsjett for 2002.»
I forhold til søknadsfristen på 1. mars er det derfor viktig å få gitt tydelige forhåndssignaler nå. Jeg viser igjen til aktiv aktsomhet!
For noen uker siden var det stor aktivitet fra regjeringshold for å berede grunnen for å legge frem en egen proposisjon for
Begrunnelsen var både ønske om penger og behov for hurtig avklaring. Begge deler var også omkamper for å sikre løsninger i tråd med Regjeringens ønsker, som også burde fremvise en pengemessig inndekning.
Men når Regjeringen hevder at de har så mye omsorg for landslinjene, hvor er signalene om en innsats for å skaffe manglende penger til landslinjene? Eller er det slik at landslinjene nok en gang er blitt utsatt for en politisk forglemmelse av regjeringspartiene?
Avslutningsvis: Etter mitt syn burde regjering og statsråd også ha tatt et initiativ her for å konsultere komiteen og flertallet med hensyn til oppfølging av budsjettvedtaket. Av hensyn til elever, foreldre, skoler, ansatte og berørte fylker så vel som bransjer bør departementet søke konsultasjon i stedet for konfrontasjon. Det er ikke for sent!
Jeg håper at interpellasjonen kan gi signaler som avklarer prioritering og total tilførsel av midler for de berørte elevene, både de som er elever i dag, og de som har planer om å bli elever på disse linjene i skoleåret 2002–2003.
Statsråd Kristin Clemet: Etter Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2002 videreføres tilskuddet til landslinjer i videregående opplæring med 109,8 mill. kr. Dette innebærer et kutt på i underkant av 30 mill. kr i forhold til i 2001 og har konsekvenser for omfanget av landslinjer.
Det har vist seg å være ulike oppfatninger av hva som ligger i formuleringen «særskilt kostnadskrevende eller har nasjonal betydning», men det viktigste nå er at vi kommer fram til en løsning som i størst mulig grad ivaretar et tilbud i små fag.
Jeg legger til grunn at alle landslinjetilbudene har nasjonal betydning på en eller annen måte. I tillegg er også noen av tilbudene særskilt kostnadskrevende.
Reduksjonen i budsjettet på 30 mill. kr er tatt ved følgende reduksjoner i tilskuddsordningen i 2002:
-
Avvikling av tilskudd til studieretningene idrettsfag, musikk, dans og drama, samt allmennfag, idrettslinje, fra og med høsten 2002
-
Reduksjon i antall plasser som får tilskudd på yrkessjåfør VK II-tilbud, fra og med januar 2002
-
Avvikling av tilskuddet til glattkjøringskurs for yrkessjåfør VK II fra og med januar 2002
-
Avvikling av ekstra tildeling til Sogn Jord- og Hagebruksskole fra og med januar 2002
-
Avvikling av tilskudd til utstyr i 2002
Flyfag, flytekniske fag, avionikk, anleggsmaskinfører- og anleggsmaskinreparatørfaget er kostnadskrevende fag som rekrutterer til bransjer og yrker hvor det i dag er stort behov for arbeidskraft. Disse fagene må derfor også sies å være av nasjonal betydning – på samme måte som folkemusikk og idrett er det.
Musikk, dans og drama, allmenne fag og idrettsfag er i denne sammenheng, og med de satsene departementet har beregnet, de landslinjene som er minst kostnadskrevende. Vurderingen har derfor vært at dette er de av dagens landslinjetilbud det vil være enklest for fylkeskommunene å opprettholde gjennom et samarbeid etter at det statlige tilskuddet har falt bort. Både musikk, dans og drama og idrettsfag – med ulike fordypninger – er studieretninger som finnes i de fleste fylker, og som vanligvis finansieres av fylkeskommunen. At noen skoler og fordypninger, f.eks. folkemusikk, har fått landslinjestatus og finansieres ved statlige tilskudd, er unntak.
Nasjonalt Samordningsutvalg for små fag i videregående opplæring – NSU – er et organ opprettet av fylkeskommunene for å sikre samarbeidet om små fag i videregående opplæring. I referatet fra et møte mellom departementet og NSU 9. januar 2002 fremgår det at NSU anbefaler fylkene at de tilbudene som nå er fratatt statlige driftstilskudd, overtas av de respektive fylkeskommuner som fylkeskommunale tilbud skoleåret 2002-2003, og at de øvrige fylkeskommunene gir forhåndsgaranti for kjøp av elevplasser til elever fra sine hjemfylker. Dette er jeg svært glad for.
I tillegg til landslinjer finnes det også landsdekkende tilbud som ivaretar små fag. Dette er skoletilbud hvor fylkeskommunene samarbeider i fag hvor det bare er søkergrunnlag for å opprettholde én eller noen få klasser på landsbasis.
De landsdekkende tilbudene viser at fylkeskommunen på en svært god måte kan samarbeide om å løse sine oppgaver innenfor videregående opplæring. Det er NSU som vurderer hvilke fag som skal omfattes av tilbudet, og hvor tilbudene skal ligge. Fylkeskommunene som får tildelt en slik oppgave, er ansvarlig for driften og finansieringen av tilbudet og foretar inntak av søkere fra hele landet. Fylkeskommunen er sikret betaling fra elevenes hjemfylke gjennom en avtale samtlige fylkeskommuner har undertegnet.
Erfaring viser at det ikke nødvendigvis er slik at en statlig finansiering er mer stabil enn om kommunesektoren har et ansvar innenfor egne økonomiske rammer. Min mening er at det bør vurderes å erstatte landslinjeordningen med en annen og sikrere finansieringsordning.
I sin redegjørelse om modernisering og forenkling i offentlig sektor tok statsråd Victor D. Norman til orde for at det må bli større grad av «lokal frihet og lokalt ansvar» når det offentlige skal løse sine viktigste oppgaver – som det å tilby skole- og utdanningstilbud til ungdom.
Norman tok også til orde for at pengene i større grad bør følge brukeren. Debatten om landslinjer viser et behov for at pengene følger eleven i større grad enn de gjør i dag. Dersom pengene følger eleven, vil fylkene i større grad bli i stand til å gi et tilbud som er i overensstemmelse med de faktiske behov, først og fremst slik de kommer til uttrykk gjennom elevenes egne valg. Opplæringsloven fastslår at det er fylkeskommunen som har ansvaret for å planlegge og bygge ut det videregående opplæringstilbudet. Dagens landslinjeordning bidrar til å konservere disse tilbudene i den form og det omfang som ble fastsatt for flere år siden, fordi de ikke blir underlagt fylkeskommunenes helhetlige planlegging og prioritering på samme måte som de andre kursene i videregående opplæring. Sentrale myndigheter har ikke like gode forutsetninger for å vurdere dimensjoneringen av tilbudet som det fylkeskommunene har.
Departementet vil foreta en gjennomgang av landslinjeordningen og komme tilbake til Stortinget, som lovet, med en vurdering av situasjonen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. NSU og fylkeskommunene vil involveres i dette arbeidet.
Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret, men føler at jeg sitter igjen med flere uavklarte spørsmålsstillinger enn avklarende svar.
Spørsmålet er om statsråden har fått med seg den kritiske datoen 1. mars, som har virkning for opptaket for et skoleår som går ut over budsjettåret. Det er altså slik at når vi snakker om skoler, så har vi en konflikt mellom to tidsbegreper. Det ene er et statsbudsjettår, som følger kalenderåret, og det andre er et skoleår, som altså bryter kalenderåret.
For øvrig er jeg hjertelig enig med statsråden i at den aller beste løsningen er at pengene følger elevene. Dessverre har vi ikke flertall for det foreløpig, og det lar seg heller ikke bringe raskt på plass. Det som er den faktiske og akutte situasjonen for elever og foreldre, er at de må få en avklaring som gir en helhetlig og forutsigbar finansieringsordning som dekker skoleåret 2002-2003.
Henvisning til bankerotte fylkeskommuner og fylkeskommuner på sotteseng – som kanskje attpåtil er under avvikling – er i beste fall en uavklart henvisning. Min oppfordring er fortsatt at på samme måte som Regjeringen har varslet en egen proposisjon for å avklare eksamen, på samme måte som Regjeringen har varslet en egen proposisjon for å avklare finansiering av mulige nye prestestillinger, og begrunnet begge med at det er behov tidsmessig for en hurtig avklaring, så bør Regjeringen faktisk komme med en egen proposisjon som avklarer totalbildet for landslinjene også. Jeg gjentar at hvis den ikke kommer, sitter man jo igjen med det inntrykket at dette området er glemt eller nedprioritert av regjeringspartiene, til tross for det de med kraft har hevdet både i budsjettdebatten og ikke minst etter budsjettdebatten.
Statsråd Kristin Clemet: Mitt bidrag til avklaring er i og for seg det jeg har vært innom i mitt hovedinnlegg.
Det ble fattet et vedtak her i Stortinget som gjelder landslinjene. Det har jeg etter beste evne forsøkt å følge opp. Jeg vet at det har vært noe strid i den offentlige debatt om det var å følge opp etter beste evne, men jeg kan forsikre representanten Sortevik at min beskjed til departementets folk, da de skulle utrede hvorledes vi praktisk skulle følge opp dette, var at vi skulle holde oss til Stortingets vedtak og intensjoner, og så finne fram til den løsningen som var minst ille – minst ille! Det var beskjeden. At det så kunne oppstå en viss diskusjon om den ene eller den andre linjen, kan jeg ha forståelse for, men min beste intensjon har vært å gjøre dette på minst ille måte. Deretter har jeg, som Stortinget ønsker, sagt at vi skal komme tilbake til en mer helhetlig vurdering i revidert nasjonalbudsjett. Utover det har jeg faktisk ingen planer.
Når det gjelder grunnskoleeksamen, vil jeg altså fremlegge en proposisjon, slik at grunnskoleeksamen kan gjennomføres også i år. Dette har jeg vurdert på litt forskjellige måter. Det er den avklaringen jeg kan gi, og som jeg også føler er i tråd med de signalene jeg samlet sett har fått fra Stortinget, men som ikke hele tiden har vært helt lett å tolke – kan jeg vel si – på de enkelte punkter.
Vidar Bjørnstad (A): Utgangspunktet for denne debatten er statsbudsjettet for 2002. Det er et faktum at regjeringen Bondevik valgte å kutte i utdannings- og forskningsbudsjettet med nær 500 mill. kr, og valgte bort lovnaden om å gi studentene mer i stipend. Da var det heller ikke satt av midler til landslinjene overhodet. Dette er bakgrunnsteppet.
I arbeidet i Stortinget med å sikre det gitte løftet når det gjelder bedring av studiefinansieringen, greide flertallet å legge inn igjen nær 110 mill. kr til landslinjene, men det ble en viss reduksjon ut fra eksisterende nivå. I dette lå det ingen prinsipiell negativ holdning til landslinjene. Stortingsflertallet understreket da også at de anså landslinjeordningen som viktig, og at det var bra at ordningen blir videreført.
Videre ber flertallet om at linjer som er særskilt kostnadskrevende eller av nasjonal betydning, må prioriteres. De mener samtidig at Regjeringen må komme tilbake med en evaluering og total gjennomgang av tilskuddsordningen for landslinjene i revidert nasjonalbudsjett for 2002. Her må en ta med utgangspunktet for landslinjeordningen. Flere tilbud har etter hvert kommet inn i ordningen i løpet av de siste årene uten at en har vurdert om ordningen har fungert etter formålet. Derfor er det fornuftig med en evaluering og totalgjennomgang.
Jeg synes nok at statsråden har opptrådt lite konstruktivt i oppfølgingen av budsjettinnstillingen fra Stortinget. Det minner mer om politisk obstruksjon. Det gikk ikke lang tid fra vedtak i Stortinget før politisk ledelse gikk ut og meddelte at skigymnasene måtte legges ned. Ytterligere utspill tyder på en overdreven iver for å legge ned linjer som følge av reduksjonen i den statlige støtten. Et illustrerende eksempel på dette er skigymnaset på Hovden. En dag får de i brevs form beskjed om at skigymnaset mister tilskuddet til alle sine 60 skoleplasser på grunn av økonomiske innsparinger. Et slikt utspill skaper naturlig nok frykt og usikkerhet blant ansatte og elever. I en slik prosess hadde jeg i det minste forventet en dialog med fylkeskommunen fra departementets side. KS og fylkeskommunen selv har vært ute med forslag om hvordan enkelte tilbud fortsatt skal kunne opprettholdes til tross for et lavere statlig bidrag.
Jeg har registrert at statssekretær Bergesen har undret seg på om stortingsflertallet virkelig har forstått betydningen av sine kutt. Det virker litt besynderlig på bakgrunn av Regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Da er det i hvert fall høyst nødvendig behov for en evaluering og totalgjennomgang av tilskuddsordningen. Vår intensjon er at vi bør opprettholde hovedtrekkene i dagens tilbud på grunnlag av en dialog med fylkeskommunen om finansieringsløsninger. Hvis statsråden brenner for at alle tilbud skal opprettholdes med eksisterende finansieringsordning, må hun begrunne det, og legge det fram for Stortinget med en budsjettinndekning som ikke rammer andre viktige områder på utdanningssektoren. Regjeringen har mulighet for dette i revidert, og jeg kan forsikre at Arbeiderpartiet vil møte til den diskusjonen med et åpnet sinn.
Raymond Robertsen (H): Jeg må få lov til å si at jeg i bunn og grunn synes det er en merkelig interpellasjon som er lagt frem her i dag. Det er vel gjerne slik i livet at når man gjør en politisk feil, er regel nr. 1 at man lar være å prate om den og ikke bringer feilen opp i dagen på nytt igjen.
Saken er at først kutter man i bevilgningene til landslinjer med 30 mill. kr, så legger man inn en komitemerknad som utrykker at man egentlig ikke skal redusere noe som helst. Og når departementet gjør det flertallet i komiteen ville at de skulle gjøre, er man misfornøyd. Dette vitner om en merkelig situasjon.
Alle landslinjer er i utgangspunktet særlig kostnadskrevende eller av nasjonal betydning, ellers hadde vi ikke hatt den ordningen. Komitemerknaden som man viser til, er om et kutt i bevilgingen som er omtrent umulig å gjennomføre uten at det får konsekvenser. Det ville ha vært merkelig dersom man kunne kutte 30 mill. kr til landslinjer og ingen merket noe som helst. Når budsjettinnstillingen blir ferdig i sene nattetimer, like før avgivelse, er det fort å gjøre ting som kan karakteriseres som uheldige. Det har vi vært vitne til i nevnte sak.
Anger er en egenskap som jeg ikke ønsker å kritisere fra denne talerstolen, men det å prøve å skyve problemet for vedtaket i komiteen over på departementet, som er satt til å gjennomføre et uspesifisert kutt, synes jeg ingen ting om. Jeg synes det er på tide at flertallet i komiteen tar et ansvar og vedkjenner seg konsekvensene av sin beslutning. Jeg registerer også at det kommer en del forslag her fra representanter som tilhørte flertallet i komiteen, om hvordan dette egentlig skulle gjøres. Det hadde vært veldig greit hvis man hadde klare idéer om hvordan dette skulle gjøres, at man hadde lagt det inn i komitemerknadene da man avgav budsjettinnstillingen, og ikke var så veldig «ymse».
En annen ting som jeg er nødt til å svare på, gjelder et stadig tilbakevendende tema som går på at Regjeringen ikke hadde lagt inn penger til landslinjer. Vi skal huske på at det gjennom innstillingen fra finanskomiteen var lagt inn 139 mill. kr til landslinjer, og at flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen kuttet det med 30 mill. kr. Dette er et faktum man ikke kommer unna, og dette er et faktum man prøver å tåkelegge. Bevilgningen er redusert, og det vil få konsekvenser. Det er på tide å ta ansvar.
Rolf Reikvam (SV): Jeg merket meg statsrådens sterke hyllest til fylkeskommunens evne til å løse oppgaver. Der er statsråden og jeg faktisk talt enig.
Jeg vil bruke denne anledningen til å se framover: Hvilken organisasjonsmodell skal velges for et opplæringstilbud som har flere enn ett fylke som opptaksområde. Et lite tilbakeblikk viser at de to siste regjeringene ønsket å fjerne ordningen med landslinjer. Jeg velger å oppfatte budsjettforslagene som en prinsipiell stillingstaken til at staten ikke skal ha ansvar for videregående opplæring. Altså er det flertall for å ta bort ordningen med landslinjer.
Landslinjene er et supplement til fylkeskommunens egne ordninger med landsdekkende tilbud. Jeg forutsetter at de samme partiene som ønsket å fjerne ordningen med landslinjer, erkjenner at det er behov for tilbud som har flere fylker som inntaksområde. I motsetning til landslinjene er fordelen med de landsdekkende linjene at disse er basert på avtaler mellom fylkeskommunene, og tilbudene blir annonsert i katalogene til de ulike fylkene. Mange av landslinjene dekker et åpenbart behov, mens andre utgjør et viktig supplement til de ordinære fylkeskommunale linjene. Det er derfor viktig at de blir tatt vare på og utviklet videre.
Jeg har også lyst til å understreke at fylkeskommunene må være åpne for å utvikle tilbud som ikke alltid ligger midt i strømmen. Videregående skoler må være pådrivere for å utvikle nye tilbud. Dette har faktisk noe å gjøre med økt konkurranse fra private, kommersielle utdanningstilbud.
Stortinget har pålagt departementet å komme tilbake i revidert med en plan for framtiden til landslinjene. Det er viktig at departementet i arbeidet har en god og nær dialog med fylkeskommunene. Å finne tilfredsstillende økonomiske opplegg er helt avgjørende for framtiden til landslinjene. Det er grunn til å minne om at staten i fjor brukte nærmere 140 mill. på dette tilbudet. En kan ikke forvente at kostnadene skal være null når fylkeskommunene eventuelt skal ta over. Jeg føler meg sikker på at de tilbudene, landslinjene, som har livets rett, vil bli opprettholdt som landsdekkende dersom pengene følger med over til fylkeskommunene. Regjeringen, som er opptatt av effektivisering og fornuftig ressursbruk – og det var jo statsråden også inne på – har her mulighet til en samordning som helt klart må være i tråd med dens programerklæringer. Dette er en mulighet til å gå fra ord til handling, men en klar forutsetning er at pengene må følge med over til fylkeskommunene. Andre forslag vil være helt uakseptable for SV fordi de vil ramme det samlede utdanningstilbudet.
Rune J. Skjælaaen (Sp): Representanten Sortevik, synes jeg, gav en grei framstilling av hvordan stortingsflertallet i denne saken opplever Regjeringens håndtering av landslinjene. Litt av hovedpoenget er at flertallet, bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, understreket landslinjenes betydning, og at landslinjene er et viktig supplement til det øvrige tilbudet innenfor videregående opplæring. Jeg opplever at departementet har vært lite konstruktiv i å finne smidige måter å kompensere det kuttet på 30 mill. kr på som stortingsflertallet måtte gjøre for å saldere budsjettet. Jeg lurer litt på hvilken strategi Regjeringen sjøl hadde når den kuttet hele tilskuddet til landslinjeordningen i sitt tillegg til budsjettet, altså de fulgte Stoltenberg-regjeringens forslag på dette punkt. Jeg vil gjerne at statsråden nå svarer på hvilken strategi de hadde i forhold til å videreføre de landslinjene som de mente det var nødvendig med særskilte tilskudd til.
En viktig merknad fra flertallet var at vi bad Regjeringen om å komme med en total gjennomgang av landslinjetilskuddet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og vi forutsatte faktisk at linjer ikke skulle legges ned, men at man kanskje skulle bruke andre måter å finne inntjening på. Det som er vanlig når man foretar et kutt, er jo å utsette investeringer, altså utstyrspotten, som faktisk er ganske stor, og som ville ført til at kuttet på elevplasser og linjer kunne vært mindre smertefullt. Men vi ser fram til en total gjennomgang av landslinjeordningen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Fra Senterpartiets side vil vi understreke at landslinjeordningen dekker en viktig funksjon på områder som faktisk har nasjonal betydning, og er nødvendigvis ikke så veldig kostnadskrevende sammenliknet med andre linjer som drives i fylkeskommunal regi, f.eks. de musikklinjer en har mange steder.
Ursula Evje (Frp): Representanten Reikvam, som for øvrig også er leder av komiteen, viste oss nettopp hvor de ideologiske skillelinjene går i dette, noe som igjen kan fremstå som en merkverdighet i forhold til flertalls-/mindretallskonstellasjoner.
Staten skal ikke ha ansvar for videregående opplæring, sa han, det skal ligge på fylkeskommunene. Og det er klart at for et parti som har ett hovedformål, å beholde fylkeskommunen som et tredje – og ganske unødvendig – forvaltningsledd, er det viktig å kjempe som besatt for at denne mastodonten fortsatt skal ha noe å drive med, slik at den har en liten mulighet og troverdighet for å ha et liv. Fremskrittspartiet vil ha fylkeskommunene bort. SV vil det ikke.
Når det gjelder landslinjene, nevnte også statsråden at man kunne se på idrettsfagene, og det kan en helt klart gjøre. Nord-Trøndelag fylkeskommune har to skigymnas. Det ene ligger på Meråker, med enormt gode forutsetninger for å drive nettopp den type aktivitet i og med at det er snø der veldig lange tider av året. Det andre ligger i Steinkjer. Det er store meteorologiske forskjeller når det gjelder Steinkjer og Meråker. Steinkjer har imidlertid et utrolig godt miljø for ski, og har arrangert norgesmesterskap i ski flere ganger. Da kommer vi bort i noe mer som er underlig. Vi har også en lang rekke private toppidrettsgymnas her i landet som har et gjennomgående enormt høyt nivå, som leverer utøvere ferdig skolert som i dag tar gull, og som vi jubler over. Er det ikke underlig at vi skal ha opp til to skigymnas i ett fylke, hvor det ene gymnaset har optimale meteorologiske forhold til å drive sin aktivitet, mens det andre ikke har det?
Skjælaaen sa det var ikke vår tanke å fjerne noen. Det er kanskje fornuftig å gå inn og se på om noen av disse landslinjene ikke bør ha livets rett fordi de meteorologiske forholdene og andre utenforliggende forhold ikke er de beste.
Når det gjelder en endret finansiering, som statsråden nevnte, så er dette meget bra. Vi har snakket om det i mange, mange år, at pengene skal følge eleven. En endret organisering, det er utrolig interessant, men det kunne kanskje ha vært greitt å få det i en proposisjon sammen med fordeling av pengene.
Arne Lyngstad (KrF): Jeg har vært litt nølende til hvorvidt jeg skulle delta i debatten i dag eller ikke. Men etter å ha hørt litt både på interpellantens innlegg og på debatten, må jeg si at jeg er litt overrasket over interpellasjonen, og ikke minst synes jeg at den også gir uttrykk for en heller uklar politisk tanke. Når jeg hører på hva flere fra disse partiene har sagt i dag, registrerer jeg at Fremskrittspartiet ønsker å videreføre landslinjeordningen, men da helst gjennom en statlig øremerket finansiering, SV ønsker helst å legge det inn under fylkeskommunalt ansvar som et landsdekkende tilbud, Arbeiderpartiet vil vel også helst det med henvisning til Stoltenberg-regjeringen, men vil vurdere dette videre, og Senterpartiet vil ikke legge ned linjer, men ønsker alternativ finansiering.
For meg og Kristelig Folkeparti blir det da viktig å understreke at vi mener det er behov for landslinjer med statlig driftstilskudd, ganske enkelt fordi landslinjene har inntak fra hele landet på tvers av fylkesgrensene. Det er særlig kostbare tilbud, og det er tilbud en ikke kan forvente å finne i hvert fylke. Jeg tror også at det i framtiden vil være behov for å vurdere dimensjoneringen av landslinjetilbudene og den regionale fordelingen av disse.
Statsråden kan ha et poeng i at en landslinjestruktur og den finansieringen kan virke konserverende på de tilbud man har. Men det er også litt opp til hvilke tanker og hvilken vilje Stortinget der gir uttrykk for.
Kristelig Folkeparti var uenig i det kuttet som flertallet gjorde på 30 mill. kr. Vi visste at dette kuttet ville få konsekvenser, og det har også ført til at hvis fylkene viderefører disse tilbudene som landsdekkende tilbud, så har ikke fylkene fått kompensert det gjennom tilbud. Fylkene får derfor en økt økonomisk belastning på 30 mill. kr på inneværende års budsjett ved å videreføre et slikt landsdekkende tilbud.
Jeg er glad for at fylkeskommunene nå ser ut til å ville opprettholde tilbudene om landsdekkende tilbud, men jeg beklager at de ikke får noen kompensasjon for dette i inneværende år.
Trine Skei Grande (V): Politikk er å prioritere. Det er å ta fra noe og gi til noe annet. Dette var også den første statsbudsjettbehandlinga for meg, men jeg blir litt lei meg når representanter ikke helt har forstått at kutt også har følger, sjøl om man liker aktiviteten verbalt i merknader.
Det er mulig at det er lite konstruktivt å ha som oppgave å formidle til andre at ting er kuttet, men dialog og konstruktiv inngang på kutt gir ikke flere penger. Det hadde vært mer ok om de som faktisk har kuttet, hadde sagt hva man skulle ha kuttet, og hvis statsråden hadde gjort noe feil, hva som skulle ha vært kuttet i stedet.
Representanten Skjælaaen blir mest fantasifull her – man skal kutte uten å kutte allikevel. Man skal finne 30 mill. kr et annet sted. Da lurer jeg på hvorfor de ikke ble funnet i utgangspunktet, når man ønsket å kutte. Og hvordan skal man klare å kutte halve klasser med den klassestrukturen og med den måten vi driver undervisning på i Norge i dag? Det er faktisk ganske vanskelig. Da syns jeg at Reikvam løfter en mye mer ærlig og interessant debatt i forhold til framtida og i spørsmålet om hvordan vi skal gjøre dette framover, sjøl om det er en viss kontradiksjon i innlegget, nemlig at et kutt på denne posten er uakseptabelt for SV.
Jeg har også lært veldig mye av denne budsjettbehandlinga som «førstereisdame». Men Venstre har sagt klart hele tida at vi ønsker å ha denne typen studietilbud. Vi ønsker ikke bare de strømlinjeformede elever, som går inn på allmennfag og går ut i andre enden. Vi stemte imot dette kuttet, men vi ønsker jo å se framover i forhold til å ha en debatt om hvordan vi skal klare å beholde disse studietilbudene til disse elevene på en mest mulig sikker måte. Men jeg må innrømme at jeg syns kanskje denne debatten ikke var noe løft for komiteens arbeidsområde.
Søren Fredrik Voie (H): Det påstås at det finnes minst to former for politikk. Den ene er symbolpolitikk og den andre er realpolitikk. Når man hører representanten Skjælaaen fra Senterpartiet som understreket landslinjenes betydning gjennom flertallsvedtaket om å kutte 30 mill. kr, må det i beste fall være en form for symbolpolitikk, når man samtidig forutsetter at ingen linjer skal legges ned. Hvis man vil gjennomføre realpolitikk, koster det i norsk politisk virkelighet også penger, og da må man være villig til å prioritere midler til det man ønsker reelt sett skal gjennomføres.
Jeg synes departementet har hatt en vanskelig jobb med de forutsetningene som var lagt inn her, og som flere har gitt, at man både skulle kutte og man skulle opprettholde alle tilbudene, ingen skulle merke noen endringer, og så skulle man spare 30 mill. kr samtidig. Med det som utgangspunkt å skulle definere hva som er landsdekkende, som er av nasjonal betydning og som er mest kostnadskrevende, synes jeg man har fått til den beste løsning som departementet kunne komme fram til slik som situasjonen er.
Når det er sagt, synes jeg både komiteens leder Rolf Reikvam, interpellanten og andre her har hatt konstruktive bidrag med hensyn til å se fremover, for det er jo det dette dreier seg om. Ønsker vi landslinjeordningen opprettholdt, må vi stå sammen om det fremover også. Med de signalene som er gitt her, både fra interpellanten om at han er villig til å være med og prioritere mer penger, som dette koker ned til til slutt, til landslinjeordningen, og fra komiteens leder om det samme, synes jeg det er lagt et fundament som også Høyre støtter, ut fra behovet som vi har for å gi disse tilbudene til elevene. Og så får vi i en flertallskonstellasjon sørge for å få nødvendige bevilgninger på plass når denne saken kommer tilbake. Da synes jeg også vi skal ha et åpent sinn til hvordan dette skal organiseres, om det skal organiseres slik som i dag, organiseres i samarbeid med fylkeskommunene eller organiseres i samarbeid med enkeltkommuner. Men det viktigste er uansett, og uavhengig av organisasjonsformen, at vi sikrer at disse linjene har tilstrekkelig varig og god finansiering som gjør at dette er både forutsigbart og troverdig for de elever som skal søke, og for de brukerne som vi har av landslinjeordningen.
Arne Sortevik (FrP): Innledningsvis vil jeg bestemt avvise påstanden om at vi nå forsøker å dekke til en feil, og også avvise påstanden om at det ligger en uklar politisk tanke bak interpellasjonen. Tvert imot, interpellanten forsøker å få frem to hovedpoeng. Det ene er at kuttene faktisk etter interpellantens mening er gjort ille. Statsråden brukte uttrykket at det var gjort «minst ille». Det oppfattes i hvert fall av en del av oss som om det faktisk er gjort ille – sjablonmessig, firkantet, byråkratisk. Statsråden formulerte det som at det var gitt sprikende signaler. Hvis det er slik at statsråden mener det er gitt sprikende signaler, hadde det vært greit å komme tilbake til flertallet i komiteen og tatt en sondering, tatt en avlesning av hvordan disse signalene var å oppfatte.
Så har jeg forsøkt å kommunisere at det her er en tidsfrist ute og går for dem som skal søke for et helt skoleår, og at skoleåret avviker fra kalenderåret. Da er det faktisk en tidsfrist, 1. mars, som det er viktig å forholde seg til. Jeg har fremdeles ikke fått noe svar i forhold til det. Det er også derfor jeg har trukket en parallell til de to andre omkampene som Regjeringen ønsker å ta, om penger til eksamen og ikke minst om penger til prestestillinger, der det er sterkt understreket at det er viktig tidsmessig å få en hurtig avklaring. Det er faktisk slik at det tidsmessig også er viktig for de elevene som ønsker å søke på en del av disse linjene for skoleåret 2002-2003, og som har en frist å forholde seg til som er 1. mars i år, å få en avklaring.
Min oppfordring til slutt er at det faktisk tas et initiativ fra statsråden, enten til en samtale, en orientering, eller enda bedre: en hurtigproposisjon, slik at man får avklart de finansielle forhold for den nærmeste fremtid. Det er det som betyr noe for elever og foreldre. Det dreier seg altså om skoleåret 2002-2003.
Statsråd Kristin Clemet: Jeg tror ikke det nå er noen vits i å repetere det som er skjedd. Sannheten er jo at dette kuttet ikke var ledsaget av noen helt spesielle henvisninger om hvordan det skulle skje, eller hvordan kuttet skulle tas, verken i innstillingen eller i den budsjettdebatten vi hadde, og jeg står fast ved at jeg har gjort mitt beste for å gjøre dette på den såkalt minst ille måten. Jeg sier det på den måten fordi det alltid vil berøre noen når man skal foreta et kutt på 30 mill. kr. Jeg har forsøkt å begrunne det her i dag. Jeg aksepterer at noen synes det er ille, men heller ikke i dag har jeg registrert noen helt konkrete alternative måter å gjøre det på.
Derimot har jeg med interesse merket meg den delen av debatten som har handlet om fremtiden og mulige fremtidige organiserings- og finansieringsformer for disse små linjene og fagene som da må etableres og samarbeides om over fylkesgrensene, herunder bl.a. innleggene fra representantene Reikvam, Lyngstad og interpellanten.
Og bare for nå å slå det fast én gang til: Jeg oppfatter det slik at flertallet er innstilt på å ta en drøftelse om dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, når vi kommer tilbake til saken med en mer samlet vurdering.
Presidenten: Sak nr. 1 er dermed ferdigbehandlet.