Anita Apelthun Sæle (KrF): Vi har høyrt om Fadime som vart skoten, og Sara som vart kvelt. Det må ikkje skje igjen. Men det er det fare for dersom vi ikkje maktar å endra haldningar og verdinormer og får ein integreringspolitikk som fungerer.

Mykje kan gjerast med enkle grep dersom politikarane vågar, seier to innvandrarjenter, Nadia og Jeanette. At jentene sjølve tar opp kampen, er kanskje det viktigaste. Dei vil bana veg og gje innvandrarkvinnene mot til å ta opp kampen i eigen kultur. Men dei må ha vår støtte og politiets og hjelpeapparatets vern. Dei må verta tekne på alvor. Det er tydelegvis farleg å utfordra mannssamfunnet i nokon av våre minoritetsgrupper. Hjelpeapparatet må vera merksam på kor utsette enkelte ungdomar er, og hjelpeapparatet må ha middel og system for både krisehjelp og langsiktig hjelp. Eg trur at vi folkevalde vågar. For dei utsette ungdomane si skuld må vi nemleg våga. Men tiltaka må verka, det er det viktigaste. Dei må vera gjennomtenkte og målretta, slik at dette ikkje skjer igjen.

Utfordringane er store. Når befolkninga består av menneske med ulik etnisk, nasjonal, kulturell og religiøs bakgrunn, treng ein ein bevisst politikk for å sikra at alle har like moglegheiter til å delta i samfunnet, likeverdige levevilkår, tryggleik og vern mot overgrep.

Kva kan det norske samfunnet, det offentlege Noreg, storting og regjering, gjera? Vi må naturlegvis auka og forsterka krisetiltaka. Det er nok mange som ikkje finn fram når krisa er der. Det er ikkje slik at alle innvandrarjenter er like sterke, tøffe, velorienterte og modige som dei som har stått fram i media. Vi må beundra jenter som Kadra, som avdekte dobbeltmoralen hos islamske imamar, og Nadia, som tok seg tilbake til Noreg og saksøkte eigne foreldre. Men dei må også få oppleva at deira offer – for det er det det er – får positive resultat, slik at jenter ikkje vert kjønnslemlesta eller tvangsbortgifta i framtida.

Men ikkje alle er så tøffe. Mange er vanlege menneske, og ingen er tøff heile tida. Derfor må informasjon og opplæring nå unge med minoritetsbakgrunn gjennom skule, sosialkontor, helsevesen. Kunnskap er viktig når krisa er der. Det er mange forslag på bordet frå jentene sjølve, frå parti og frå ressurspersonar. Kristeleg Folkeparti har også eit forslag som eg ber kommunalministeren vurdera når departementet nødvendigvis må fremma ei tiltakspakke for at barn og kvinner med minoritetsbakgrunn skal få hjelp. Det er slik at tre fjerdedelar av andregenerasjons innvandrarkvinner, i alle fall frå Marokko, Pakistan og Tyrkia, giftar seg med ein mann som er busett i desse landa. Det er eigentleg merkeleg og hadde neppe skjedd dersom det ikkje var arrangerte ekteskap. Eg vil håpa at dei fleste skjer frivillig og med dei unge sin medverknad, men eg trur at vi gjer lurt i å skjerpa krava ved familiegjenforeining der ekteskapet er inngått i utlandet. Dersom ekteskapet må sertifiserast eller stadfestast ved ein offisiell seremoni ved ein norsk utanriksstasjon der ein systematisk spør om ekteskapet er frivillig, oppnår vi at norske statsborgarar på norsk territorium kan gje beskjed og verta verna dersom tvang er inne i biletet. Det vil verka preventivt. Ungdomar er då ikkje overlatne fullstendig til seg sjølve i ein framand kultur i eit framandt land og med familiens overmakt. Det vil overgriparen vita. Vi unngår også at jenter – eller ungdomane, for det gjeld gutar òg – ikkje eingong er til stades ved giftarmålet. Dette kan vera eitt element eller eitt tiltak som vil minimalisera problemet med tvangsekteskap.

Krisetiltak er viktig. Eg er fornøgd med at Regjeringa vil skolera lærarar, barnevernspersonell, helsesystrer og sosialarbeidarar for betre å kunna støtta ungdom som søkjer hjelp. Det er bra. Det er også svært positivt at ein i dette arbeidet har drege nytte av ein mangeårig opparbeidd kompetanse i organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, kalt SEIF.

Det er viktig å styrkja det eksisterande fagmiljøet. Samtidig trur eg at det er behov for nye tiltak. Eg vil oppfordra kommunalministeren og Regjeringa til å lytta til dei innspela som er komne, og til å vurdera alle dei konkrete innspela grundig. Ikkje minst gjeld dette dei tiltaka som er fremja av minoritetsungdomar sjølve. Det er også ein fordel om kommunalministeren tar koordineringsansvaret for integreringspolitikken, slik at ho med rette kan kallast integreringsminister. At det er mange departement involvert, fordrar at ein har ei heilskapsvurdering.

Lat oss innrømma det: Jobben med integrering er ikkje gjord. Det behøver ikkje bety assimilering, men det betyr at ein skal vita kva som går føre seg i det norske samfunnet. Skal folk ha rettar, må ein også stilla krav. Det er lov å vera snill, men dumsnillskap er ikkje godt for nokon. Eg trur at Noreg må verta tøffare. Eg trur vi må setja nokre grenser for valfridom. Menneskerettar, demokrati og universelle verdinormer set nemleg grenser for kva for val og handlingar som kan aksepterast. Og det er nødvendig for å sikra alle ein reell fridom.

Utan språk- og kulturkunnskap har ein person busett i Noreg ikkje noko reelt val i forhold til deltaking i arbeidsliv, i politikk, i organisasjonsliv og i daglegliv. Valmoglegheitene er då minimale, og ein er i stor grad prisgjeven sine næraste. Fridom er å ha reell og avgjerande innverknad på eige liv.

Obligatorisk opplæring i språk og samfunnsforståing må følgjast opp med økonomiske sanksjonar ved fråvær, men då må også tilboda vera gode, tilpassa og tilstrekkelege.

Språktest av barn og opplæring i barnehage er teikn på at Regjeringa har eit langsiktig perspektiv. Det er bra. Utfordringa er at tiltaka vert sette i verk når ein oppdagar at det er nødvendig.

Det er eit sjukdomsteikn at vi i Noreg har ei så krisefokusert tilnærming til integreringsproblematikken. Media har tvinga fram ein debatt, det trur eg vi må innrømma, ved å dokumentera forhold som tvang, omskjering og skammelege «æresdrap». Det betyr ikkje at debatten ikkje har vore før, men det betyr at han blir gjenoppfriska og teken på alvor no. Og han burde ha vore her heile tida, for problema har vore her heile tida. Dei var nemleg langt på veg kjende, om vi skal vera ærlege. Men snart er kameralinsene vende ein annan veg, og eg ber Regjeringa sikra at arbeidet for ei betre integrering vert prioritert også i månader der media ikkje tvingar oss til handling og haldningar.

For å sikra at debatten om menneskerettar vert halden varm, og for å sikra ei positiv utvikling trur eg at det er nødvendig å oppretta ressursgrupper, kanskje i regi av det offentlege, som får ansvar for å arrangera debattar, seminar og andre typar debattar i minoritetsmiljøa. Ei slik ressursgruppe ville i hovudsak måtta bestå av personar med minoritetsbakgrunn. Eg trur at dette er viktig for at ei slik gruppe skal ha tillit. Gruppa må vidare ha kulturell og religiøs kompetanse og dessutan kompetanse i pedagogikk, for det er eit stort problem i denne samanhengen. Eg trur at iverksetjinga av eit slikt tiltak vil vera svært viktig, for vi må erkjenna at førebygging av overgrep blant minoritetsbefolkninga best kan skje ved at ein i miljøa tek eit oppgjer med den ukulturen som finst der. Dette er dessutan eit tiltak som kan iverksetjast raskt, og der ein ikkje vil få store økonomiske utlegg. Det er også viktig for at det skal verta gjort.

Det må ikkje skje igjen, har eg sagt fleire gongar. Men eg føler også til slutt at eg må seia at minoritetsbefolkninga i Noreg er mangearta. Svært mange er ein integrert del av det norske nærmiljøet. Slett ikkje alle personar med minoritetsbakgrunn treng å verta integrerte, og slett ikkje alle har behov for eit særskilt samfunnsmessig tryggleiksnett.

Kristeleg Folkeparti har forståing for den frustrasjonen som minoritetsgrupper som ikkje er utsette verken for vald, tvang eller overgrep, føler når dei likevel vert stigmatiserte på grunn av etnisk tilknyting.

At minoritetsungdom også ofte har kloke, forstandige og kjærlege foreldre som vil sine barn det aller beste, og som vel rett når dei vel for sine barn, er vi merksame på. Derfor er innsatsen for å motverka rasisme, diskriminering og framandfrykt om mogleg kanskje endå viktigare enn han har vore før. Men vår kunnskap og vårt mangfald må ikkje hindra at vi gjer alt for at dei som er ramma av kulturell eller religiøs uforstand, får hjelp.

Statsråd Erna Solberg: Jeg er enig med representanten Apelthun Sæle når hun sier at vi må forhindre at slike ting, dvs. drapet på Fadime, skal skje igjen. Samtidig vil jeg understreke at vi står overfor så sterke bl.a. kulturelle krefter at jeg offentlig har innrømmet at vi ikke kan garantere at dette ikke vil skje på ny, eller at det ikke skjer i Norge. Den erkjennelsen må være en spore til at arbeidet mot disse overgrepene mot ungdoms rettigheter er og blir høyt prioritert, også når de offentlige lyskasterne i media dempes noe. Men vi er nødt til å arbeide på ungdommenes egne premisser.

Hovedvirkemiddelet i Regjeringens arbeid er de tre handlingsplanene vi har. Det er Handlingsplan mot kjønnslemlestelse, det er Handlingsplan mot tvangsekteskap, og det er handlingsplanen «Vold mot kvinner», som ikke bare har med minoriteter å gjøre, men som har med alle å gjøre. Gjennom disse har vi både forebyggende tiltak og konkrete krisetiltak. Samtidig er selvfølgelig det generelle integrasjonsarbeidet den viktigste rammen om alt. Gjennom bedre integrasjon kan vi bidra til å dempe konflikter på grunn av større forståelse for det norske samfunnet.

Jeg vil gå gjennom hovedarbeidet og status for de tre handlingsplanene.

Handlingsplan mot kjønnslemlestelse er et resultat av seks departementers samarbeid. Oppfølgingen av handlingsplanen gjennomføres i regi av et treårig nasjonalt prosjekt. Det er under utarbeidelse informasjons- og kommunikasjonstiltak til ulike grupper, både til ansatte i offentlig sektor, tjeneste- og hjelpeapparatet og til gruppene som berøres av problematikken. Det vil bli en omfattende kursvirksomhet og annen skolering utover i 2002. Prosjektet har også en lokal komponent i Oslo, der innsatsen mot kjønnslemlestelse skal inngå i et større arbeid med å kartlegge målgruppenes behov og situasjon generelt og kvinner og barns helse spesielt. Her vil tilnærmingen være mer helhetlig og gi god mulighet for å fokusere på kvinner og barns rettigheter. Dette arbeidet dreier seg ikke om enkelte tiltak, men om et bredt og langsiktig anlagt arbeid.

Det ble i 2000 utarbeidet en veileder for helsepersonell i arbeidet mot kjønnslemlestelse, og i 2001 ble et rundskriv med rettslige problemstillinger i forhold til problematikken sendt ut til alt helsepersonell i landet. Man vil nå vurdere nærmere behovet for en lovfestet rett til medisinsk behandling etter kjønnslemlestelse. På lokalt plan er det startet opp kursvirksomhet om kjønnslemlestelse for helsepersonell, og som en oppfølging av Helsetilsynets veileder skal det utarbeides et mer systematisk opplegg for skolering.

I den senere tid er det kommet forslag om å innføre en sjekk av barn før og etter innreise til landet for å avdekke kjønnslemlestelse. Et lignende forslag ble også fremmet av representanten Carl I. Hagen i fjor, og Stortinget avviste da et påbud om regelmessig og pliktig helseundersøkelse av jenter. Jeg tror vi skal være meget varsomme med hvordan vi håndterer denne problematikken. Slike gjentatte sjekker kan i seg selv være en belastning for ungdom og kvinner. Men det må være helt klart og utvetydig at å fremme og utføre slike inngrep som det her er snakk om, strider mot grunnleggende menneskerettigheter og er straffbart i Norge. Samtidig er vi helt avhengige av å ha en dialog med de berørte miljøene for å hindre at unge kvinner blir kjønnslemlestet, og for å kunne gi rehabiliterende behandling til dem som har vært utsatt for det. Vi har bevisst valgt en samarbeidslinje fremfor en konfrontasjonslinje i dette arbeidet, noe jeg mener er avgjørende for å få til en endring og ikke risikere at f.eks. de samme kvinnene og unge jentene blir dumpet i sine hjemland fordi man føler seg så provosert av utviklingen i det norske samfunnet.

Handlingsplan mot tvangsekteskap er den planen som har vært lengst i virksomhet. I denne planen har man to hovedformål. Det ene er å forebygge tvangsekteskap, og det andre er å hjelpe og støtte dem som har vært utsatt for det. Man har tildelt midler til en rekke organisasjoner for arbeid i de aktuelle miljøer.

Noen av organisasjonene har også sett offentlig sektor som en viktig målgruppe for skolering og har arrangert kurs for denne gruppen. Det er videre utarbeidet forskjellig informasjonsmateriell som sendes alle fylkeskommuner, kommuner, fylkesmenn, høgskoler, aktuelle organisasjoner og andre, med oppfordring om å bruke materiellet i deres virksomhet. I tillegg er det etablert en informasjonstelefon mot tvangsekteskap ved Oslo Røde Kors. De unge som ringer informasjonstelefonen, trenger ofte bistand på et bredere område. De unge vil få råd og veiledning om aktuelle instanser i hjelpeapparatet. Det er også etablert et skjermet botilbud for unge kvinner med minoritetsbakgrunn som er giftet bort med tvang, eller som står i fare for å bli det.

Jeg har lyst til å understreke at noe av det de som jobber i felten med disse spørsmålene, oppdager, er at disse problemene er sammensatte. Det dreier seg om kulturkonflikter og generasjonskonflikter på et bredt spekter av tilfeller. Derfor er det avdekket at det å jobbe bare i forhold til tvangsekteskap, ofte blir vanskelig, fordi man må forholde seg til en mye bredere sammenheng av generasjonsproblemer i minoritetsmiljøene.

Skolen er et viktig knutepunkt, hvor problematikk rundt vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse bør debatteres. Lærerne er dessuten sentrale med tanke på å avdekke mulige tvangs- og voldssituasjoner, og de har en rolle i forhold til å kanalisere ungdom som har behov for det, inn i adekvate hjelpetiltak. Læringssenteret er bedt om å følge opp vedtatte handlingsplaner. Likeledes er universiteter og høgskoler oppfordret til å ta temaene inn i sine fagplaner.

Vi er klar over at mange ansatte i hjelpeapparatet, som barnevern, sosialetat og politi, ikke har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere tvangsekteskapsproblematikken på en god nok måte – ja, ikke bare tvangsekteskap, vi mangler nok kunnskap og kompetanse om ulike familiekonflikter og problemer som ungdom kan komme til å oppleve i forhold til egen familie. Det er derfor nylig inngått et samarbeid med to sentrale organisasjoner om en systematisk skolering av offentlige etater i de større byene. De første seminarene vil avholdes i hver av Oslos bydeler i perioden februar til juni. Målsettingen er kompetanseheving i tjenesteapparatet, slik at det kan bistå den enkelte ungdom som har behov for støtte og konkret hjelp for å unngå en situasjon med tvang og vold.

Handlingsplan mot tvangsekteskap utløp ved årsskiftet. Arbeidet er evaluert, og vi arbeider nå med oppfølgingen. Evalueringen ble offentliggjort i går. Den viser at en rekke ting har skjedd, men den avdekker nok også at vi må ha et bredere og mer offensivt arbeid, bl.a. i forhold til det etablerte hjelpeapparatet. Jeg tror også at det er viktig å ha en bedre geografisk dekning av hjelpetilbudene. Det er mye aktivitet konsentrert i Oslo, men vi har også mange minoritetsmiljøer i andre deler av landet. Barne- og familieministeren har hovedansvaret for oppfølgingen, men arbeider tett med justisministeren og meg, og vi kommer til å samarbeide videre om dette. Vi er ikke fornøyd med alt som har skjedd, og vi er ikke fornøyd med nivået på det som har skjedd. Vi vet at vi må ha en sterkere innsats i årene fremover, og vi må finne frem til nye tiltak. Men det har vært gjort noe, og vi har fått en erfaringsmasse. Og for dem som er opptatt av denne debatten, og som kanskje vil se på hva ungdommen selv mener, vil jeg anbefale å lese evalueringen på 150 sider, hvor man har gått gjennom problemene og samtalt både med ungdom og med dem som har hjulpet, for å få vite hvilke dilemmaer de står oppe i. Og det er klart at et av de største dilemmaene de har, er at de faktisk er glade i sine foreldre, og at en del av de straffemekanismene som foreslås, kanskje vil virke mot sin hensikt.

Handlingsplanen «Vold mot kvinner» ble lagt frem i 2000, og som en oppfølging av denne er det iverksatt lokale prosjekter hvis formål er å bidra til bedre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid for å bistå ofre for vold og overgrep, herunder kvinner og barn med minoritetsbakgrunn. Prosjektene tar sikte på å utvikle modeller for hvordan kommunene mer effektivt kan styrke innsatsen mot vold og overgrep samt yte hjelp og bistand til ofre for vold.

Vi har nå en egen ordning med voldsalarm for trusselutsatte. Det blir iverksatt en prøveordning for bruk av utendørsalarmer fra februar i år. Videre foreslår nå Regjeringen at personer som er utsatt for alvorlige trusler, gis mulighet til å endre personopplysninger, dvs. til å ta i bruk fingerte opplysninger. I tillegg er det foretatt endringer i straffeloven som sikrer personer vern mot truende og trakasserende gjerningsmenn. Det arbeides med en ytterligere skjerping av reglene for å få økt effekten av besøksforbudet.

Det er av betydning at vi har et godt og effektivt regelverk, med lover som er tilpasset dagens virkelighet. Men lovene må også håndheves, og noe av regelverket er i dag av en slik karakter at det kan være nyttig å vurdere ordlyden nærmere. Vi fikk f.eks. et eksplisitt lovforbud mot kvinnelig kjønnslemlestelse i 1995. Det betyr ikke at overgrepene ikke var straffbare tidligere. På samme måte har vi straffebestemmelser som regulerer tvangsekteskap, men vi kunne kanskje trenge en tydeligere lovtekst. Dette er ting Regjeringen vil se nærmere på. Jeg vil også se nærmere på utlendingsloven og hvordan den håndteres, for å få en bedre forståelse for hvordan praksis er for personer som påberoper seg kjønnsbasert forfølgelse.

I tillegg til et godt regelverk er informasjon, veiledning og opplæring av både hjelpeapparatet og de berørte gruppene helt sentralt i arbeidet. Vi skal satse på kommunikasjon, dialog og mekling for å sikre at de kvinner og barn som er utsatt for overgrep, får den hjelpen de har behov for. Det er mange organisasjoner og krisesentre som gjør en formidabel innsats på dette området i dag, og på det lokale plan ser vi at det etableres tverrfaglige grupper med fagpersoner som kan ta tak i problemene på vegne av sine sektorer, slik at det er mulig å handle raskt når situasjonen krever det. For meg er det en klar erkjennelse at ved siden av det viktige arbeidet frivillige organisasjoner gjør, trenger vi en større flerkulturell kompetanse i vårt ordinære hjelpeapparat. Det trengs bedre kunnskap om etniske minoritetsgruppers kulturelle bakgrunn for å kunne hjelpe ungdommen. Det er ikke bare tvangsspørsmål med fokus på ekteskap eller kjønnslemlestelse man trenger kunnskap om, men hele potensialet for generasjonskonflikten. Meklingsordningen må styrkes, og lover og regler knyttet til ulike deler av utlendingsområdet skal gjennomgås.

Den største utfordringen videre blir å få til holdningsendringer hos dem som står bak overgrepene. Det er også viktig at vi får til det, men holdninger kan ikke vedtas. Det er ikke slik at man i denne salen kan skape forandringer i folks hoder, de skapes ute i de enkelte miljøene.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg takkar for ei god og omfattande orientering frå kommunalministeren.

Eg trur at langsiktige tiltak med sikte på kompetanseoppbygging hos hjelpeapparatet er heilt nødvendig. Det er bra med krisesenter, men det er viktig at ungdom i krise ikkje må finna vegen heilt åleine. Vi treng altså eit hjelpeapparat med ei heilskapleg tilnærming til desse utfordringane. Eg trur at ei av dei største utfordringane ein står overfor på integreringsfeltet, er å få eit heilskapleg og langsiktig perspektiv på arbeidet, for tiltak må setjast i verk. Mange av desse vil kosta pengar, og då veit vi i denne salen at det tek tid. Men dersom vi forsømer desse oppgåvene, vil konsekvensane for enkeltpersonar og samfunnet verta dramatiske i åra framover. Derfor er dette viktig.

Dette gjeld seks departement, sa statsråden – seks departement er i alle fall involverte til no. Det viser at vi treng det eg foreslo: ein statsråd med ansvar for koordineringa. Eg håpar at det kan bli kommunalministeren. Det er jo kommunalministeren i dag, og det bør presiserast nærare.

Det er nødvendig å hindra omskjeringar og overgrep, ikkje berre avdekkja dei. Det er nødvendig å auka kompetansen – det er eg heilt einig med statsråden i – men også å oppnå tillit i innvandrarmiljøa, slik at dei sjølve kan ta eit oppgjer med ein uakseptabel ukultur. Berre ved å endra haldningar, skapar ein tryggleik for alle, og det tek i alle fall tid. Eg veit at lov skapar haldningar, men det må også ein dialog til for å implementera lovene, slik at dei vert gjeldande.

Eg er veldig glad for det statsråden sa om at vi kanskje treng tydelegare lovtekstar, dei skal ikkje vera vanskelege å forstå, og eg er også glad for at ho tok opp problemet med kjønnsbasert forfølging. Dette er ikkje eit norsk, nordisk eller skandinavisk problem, det er eit verdsproblem. Undertrykking og mishandling av kvinner og ungdom kan ikkje aksepterast. Dette er eit problem ikkje berre for oss i denne salen og i dette storting, men for ei heil verd. Vi kan ikkje løysa alle desse problema, men vi kan i alle fall feia for vår eiga dør.

Statsråd Erna Solberg: La meg bare få si noe til et par av de forslagene som ble nevnt i interpellantens innlegg.

For det første: Spørsmålet om giftermål og eventuelt en offentlig sanksjonering av det eller en seremoni på utenlandsk grunn går vi gjennom nå. Her kan man støte på enkelte problemer knyttet til internasjonal lovgivning og aksept av andre lands lovgivning i forhold til ekteskap. Det vi er veldig opptatt av, og som vi har begynt med i noen ambassader – og som jeg mener vi nå må jobbe for i flere ambassader, for det er for mye fokusering på enkelte etniske grupper og for lite på andre – er at det foregår samtaler i ambassadene, og eventuelt i UDI, med de involverte personene hver for seg, for å avdekke og eventuelt varsle om det er tvang med i bildet.

Noe av tankegangen bak representantens forslag vil vi ta med oss i det videre arbeidet. Men det er altså en del ting vi må ajourføre, også i forhold til internasjonale menneskerettigheter. Retten til å gifte seg med den man vil, valgfriheten, er den grunnleggende menneskerettigheten i arbeidet mot tvangsekteskap, men det gjelder også retten for dem som bor i Norge, til å gifte seg med noen fra hjemlandet. Man må ha med seg at det er en gjensidig menneskerettighet på disse områdene. UD har lenge jobbet med spørsmål knyttet til tvangsekteskap og har hatt en voldsom heving av kompetansen i det arbeidet som foregår innenfor Handlingsplan mot tvangsekteskap.

Så er det spørsmål om hvem som skal koordinere, og hvordan arbeidet skal gjøres. Jeg tror vi må se på to ulike koordineringer. En ting er spørsmålet om hvilket departement som skal koordinere arbeidet, og hvordan vi skal gjøre det når det gjelder en del av den interne organiseringen i en regjering – noe Regjeringen vanligvis får lov til å drive med selv – men jeg tror det er riktig at det trengs et pushmiljø for å få til en dialog med innvandrermiljøene. Det er faktisk slik at en del av de organisasjonene vi har gitt støtte til, nettopp har hatt den rollen. En gruppe som Islamsk Kvinnegruppe har jobbet mye med å pushe debatten på islamsk grunn i forhold til moskéene og miljøene. De har troverdighet i miljøene, og det er viktig. Skal en få en dialog inn i de områdene som er minst integrert, er vi nødt til å ha mennesker med troverdighet i de miljøene som bidrar til presset.

Men så må vi også stille noen strengere krav. Vi må gå igjennom hvilke krav vi bl.a. stiller til dem som får komme hit som imamer, altså hvem som får komme hit som religiøse ledere, og hvilke krav vi eventuelt skal stille til dem når det gjelder å skaffe seg kunnskaper om det norske samfunn. Det var en arbeidsgruppe som i 2000 la fram forslag om en del gjennomganger av stønaden til de religiøse organisasjonene og den type krav. Dette arbeidet følger kulturministeren nå opp. Vi er også nødt til å sikre oss mot den type holdninger som det har vært gitt uttrykk for fra en del imamer i forhold til det norske samfunnet, slik at de ikke baserer seg på uforstand, men baserer seg på at man kan noe om det norske samfunnet. Det de har uttrykt, støter ikke bare noen av oss som kvinner, men det skaper enda sterkere fordommer blant foreldrene og derfor større konflikter i forhold til deres barn.

Signe Øye (A): Det blir noe likt mellom denne interpellasjonen og den forrige. Men når det gjelder forebygging mot overgrep og tvang mot kvinner, så er dette en viktig og en langsiktig debatt. Men inntil vi når vårt mål, å forebygge disse overgrepene, er det helt klart veldig viktig at vi har et hjelpeapparat som virker.

Drap, kjønnslemlestelse, tvangsgifte, tvangsbortsendelse osv. er forbudt etter norsk lov. Det aksepteres rett og slett ikke, og det skal straffes på linje med lovbrudd. Det er nå slik at kvinner med minoritetsbakgrunn på linje med alle andre kvinner har sine rettigheter i Norge. Det er også slik at kvinners rettigheter har kommet fordi kvinnene har kjempet for dette i flere tiår. Slik må det også være i innvandrermiljøene. Det må også være vilje blant innvandrerkvinnene til å la seg integrere i det norske samfunnet. For hvis vi ikke får til den dialogen og den viljen, kommer vi aldri til å lykkes med integreringen.

Vi må også passe oss for å tro at minoritetene er en homogen gruppe. De er som alle oss andre, de er ulike, de har ulike behov og ulike krav. Derfor må vi gå inn i de gruppene som trenger det mest, selv om det ofte kan føre til en forfordeling. Det er behov for i større grad å identifisere målgruppen og dens behov og skreddersy initiativ, heller enn å anvende massekommunikasjon – da tror jeg vi bare skyter over mål.

Mange innvandrere kommer fra ressurssvake familier, og de blir ikke opplært til å skaffe seg et sosialt nettverk. Derfor er det så vanskelig for dem å komme i kontakt med andre. Vi må øke kunnskapen blant kvinnene først og fremst, tror jeg. Men deltakelse må skje i samarbeid med innvandrermiljøene hele veien, fra identifikasjon av saker og problemer, forståelse og analyser til utforming og gjennomføring av tiltak. Jeg er ikke sikker på om Fremskrittspartiet er så opptatt av det.

Men hvis vi skal se på noen tiltak, er det helt klart at skoler og helsestasjoner må være sentrale når det gjelder informasjon og hjelp til jentene. Personalet må være skolert til å kunne gi informasjon, også til foreldre. Holdningsendringer er viktig. Vi må se dette i et menneskerettighetsperspektiv og ikke i et kulturelt og etnisk perspektiv. Det er mange andre tiltak som jeg ikke får tid til å komme inn på nå, som jeg regner med at statsråden også følger opp.

Linda Cathrine Hofstad (H): De siste års avsløringer rundt problemene unge kvinner med minoritetsbakgrunn har levd med i det skjulte, har gitt oss en sjokkerende innsikt i en kultur som helt setter til side de mest grunnleggende menneskerettighetene. Og når de politiske partiene i kjølvannet av disse avsløringene kaster seg inn i debatten, har jeg inntrykk av at man har vært mer opptatt av å fremme flest mulig og til dels lite gjennomtenkte forslag, i stedet for å være konstruktiv og løsningsorientert.

Jeg blir provosert når Per Sandberg fra Fremskrittspartiet i den forrige interpellasjonsdebatten, i likhet med mange av sine partifeller, hever seg over de andre politiske partiene og hevder at Fremskrittspartiet har vært de eneste som har tatt integreringsdebatten på alvor. Denne hva var det vi sa-holdningen Fremskrittspartiet uttrykker i debatten rundt disse alvorlige samfunnsproblemene, overrasker meg ikke. Men jeg må stille to spørsmål: Er det Fremskrittspartiet som har gått i spissen for å forene og være brobygger? Eller er det Fremskrittspartiet som har bidratt til å skape større motsetninger i det flerkulturelle samfunnet vi lever i? Jeg tror det nå er på tide at vi begynner å snakke med disse miljøene hvor faktisk disse overgrepene er en del av kulturen, i stedet for bare å snakke om dem.

Karita Bekkemellem Orheims forslag til tiltak for å hindre tvangsekteskap i innvandrermiljøene viser også nok en gang at Arbeiderpartiets svar på store og alvorlige samfunnsproblem er lettvinte løsninger som ulike lovforbud. Det er naivt å tro at forslag om å forby ekteskap mellom søskenbarn vil løse disse utfordringene og hjelpe alle de unge kvinnene som er utsatt for press og trusler fra sine nærmeste.

Jeg vil berømme kommunal- og regionalministeren for hennes tilnærming til disse problemene. Hun har tatt initiativ til dialog og brobygging og ønsker et samarbeid med de miljøene hvor tvangsekteskap og kjønnslemlestelse forekommer. I motsetning til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som har strakstiltak som svar på disse utfordringene, er jeg glad for at det jobbes langsiktig for å få bukt med de holdninger som ligger til grunn for de overgrep som foregår. Det vil gi de beste resultatene på lang sikt, men samtidig er det viktig at det settes inn tiltak umiddelbart for å hjelpe unge kvinner som allerede har vært utsatt for umenneskelig behandling.

De tiltak som ligger i handlingsplanen som ministeren nevner, gir et godt grunnlag for kompetanseheving og bevisstgjøring hos de instansene som daglig møter kvinner og barn som er i faresonen. Det er viktig at man har et apparat som er i stand til å avdekke mulig overgrep, og som vekker tillit slik at unge kvinner og barn henvender seg for å få hjelp. Høyre tror at dette ikke bare løses med strakstiltak, som Fremskrittspartiet hevder, men at det er like viktig med holdningsarbeid, og det har vi alle et ansvar for.

Per Sandberg (FrP): Jeg lar meg like lite provosere av Høyre i den type debatter som jeg gjør av Venstre. De bare tilkjennegir sin gamle tro og sitt innblikk i denne saken gjennom å plassere Fremskrittspartiet ved å beskylde oss for å ha en helt annen agenda.

Jeg er enig med interpellanten i én ting – men det er personlig – og det er at vi må ha et overordnet ansvar, altså at vi må få på plass en integreringsminister. Det er klart at når en fordeler ansvaret over så mange departementer som en gjør, så skal vi ikke se bort fra at det også er til hinder for å sette skapet på plass, for å si det rett ut. Så her har i hvert fall jeg en personlig intensjon om at vi kan få på plass det før eller senere.

Fremskrittspartiet har aldri tatt til orde for å gå imot noen av de handlingsplanene som har blitt vedtatt. Men det vi har sagt, det er at vi tror at disse handlingsplanene handler mye mer om å reparere enn å forebygge, og det tror jeg også evalueringen vil vise etter hvert. Derfor har Fremskrittspartiet vært veldig opptatt av, parallelt med å vedta handlingsplaner og forebygge på den måten, å få på plass forskjellige tiltak som griper direkte inn i ondets rot. Derfor har Fremskrittspartiet gjennom mange år fremmet atskillige forslag, og flere forslag har vi sett har vært veldig på kanten også, men vi har trodd at det har vært nødvendig for å få snudd de problemene som vi har.

Det grunnleggende problemet er jo at vi ikke greier å avskaffe førstegenerasjonens tradisjonelle tenkning gjennom bl.a. det interpellanten peker på, at andregenerasjonsinnvandrere i Norge henter ektemake fra hjemlandet. Det betyr det samme som at de reiser tilbake og henter til Norge innvandrere med gammeldags tenkning, og da greier vi ikke å dreie holdningene. Det samme problemet har vi med imamene, som kommer hit og får opphold under regelen om spesialkompetanse. Når vi nå har fått avdekt hvilke holdninger disse imamene har til det norske samfunnet, så er det også et grunnleggende problem. Og da må vi på Stortinget vise ansvar og gjøre i hvert fall noe med de to tingene. Derfor har Fremskrittspartiet foreslått det noen kaller kjærlighetsavhør. Vi har forstått av kommunalministeren at det er fullt mulig å praktisere det i dag. Da må vi i hvert fall sørge for å få det ut i praksis. Et annet problem er dette med helsetester av små unger. Det må på plass, for da tror jeg vi på kort sikt greier å gjøre noe med holdningene også.

Karin Andersen (SV): Jeg tror det er viktig i den sterke debatten som nå pågår, at vi er klar over at konfliktene antakeligvis vil øke i tida framover. De vil antakeligvis øke både i de familiene der ungdom nå har våget å ta et oppgjør, og de vil sikkert også øke mellom den norske majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningen. Vi kan risikere økt rasisme. Jeg tror det er kjempeviktig for oss å ha det utgangspunktet.

Jeg tror det tydeligste og viktigste det norske samfunn nå kan gjøre, er å ha et hjelpeapparat som står parat i det øyeblikk en av disse ungdommene våger å ta steget fram og si: Jeg har et problem. For det vi vet, er at da er det så mange av dem, og for dem som ber om hjelp, er det omtrent ingen veg tilbake, i hvert fall vil den vegen ta mange år. Og da er det sjølsagt viktig at den hjelpen de får, skjer på de unges premisser, altså at det ikke er en type hjelpeapparat som tar over for dem og vet best. Men samtidig må det hjelpeapparatet være helt bunnsolid i det øyeblikket man vil ha hjelp.

Det andre som er viktig, er at det norske samfunn er klinkende tydelig på at vold mot kvinner og ungdom er uakseptabelt, og at vi skal gi beskyttelse mot det. Jeg synes interpellanten sjøl kanskje også kan vende blikket litt bakover i sitt eget bakland og se at slike holdninger som vi opplever nå, som har enten kulturbegrunnelse eller religionsbegrunnelse, de finnes overalt, også i det norske samfunn. Også i norske menigheter praktiseres kvinnesyn som er uakseptabelt, og som man må slå ned på. Det er også derfor SV er kritisk, ikke til pedagogikken i alle privatskoler, for mye av den er god, men til de kristne skolene som nettopp bygger på slike syn, og som bygger på den samme isolasjonistiske og sjåvinistiske tankegangen i forhold til det å åpne seg for andre.

Så har jeg lyst til å bruke resten av tida mi på ett tiltak, som jeg tror kanskje er det viktigste å få i gang fort, og det er fosterhjem for de ungdommene som nå velger å bryte ut. Jeg tror det er vanskelig for oss å forstå hvor totalt og fundamentalt bruddet med familien er i noen av de kulturene dette dreier seg om, fordi de har en annen struktur enn oss. Og det å bli helt alene, det å ikke ha en familie, det å ikke ha noen sosiale rammer rundt seg – kanskje bli plassert på en institusjon eller være overlatt til hverandre, slik som en del av disse ungdommene blir – er ingen god situasjon. Så det å få på plass fosterhjem så fort som mulig, som står parat til de ungdommene som nå våger steget, tror jeg er det mest akutte behovet nå.

Jon Lilletun (KrF): Noreg har heilt sidan statsdanninga vore eit fleirkulturelt samfunn. Her har det budd nordmenn, samar, kvenar og romanifolk, for å nemne nokre. Historia om storsamfunnets behandling av mange av desse viser at vi har gjort mange overgrep og feil i høve til fleire minoritetar. Det bør mane oss til audmjukskap i forhold til korleis vi taklar dagens situasjon – og i forhold til at vi har dei ferdigskrivne løysingane her hos oss.

Det er elles innvandring i nyare tid frå land utanfor Norden som har gjeve omgrepet «eit fleirkulturelt samfunn» eit nytt og utvida innhald. Min påstand er at vi i Noreg ikkje fullt ut har teke tak i dei utfordringane som målsetjinga om eit integrert og harmonisk samfunn vil medføre.

Når befolkninga meir består av menneske med ulik etnisk, nasjonal, kulturell og religiøs bakgrunn, trengst ein politikk for å sikre alle, og det er det vi heile tida må arbeide for – lik moglegheit til deltaking i samfunnet, likeverdige levekår, tryggleik i kvardagen og vern mot overgrep. Mykje av diskusjonen i den seinare tida har teke utgangspunkt i religion og kultur. Religion og kultur er viktig for dei fleste av oss. Sjølvsagt må vi ta vare på enkeltmenneskets rett til religionsfridom. Det må sjølvsagt vere lov for alle religionar å hevde ynsket om at alle deira ungdommar primært skal finne seg ein i sin eigen kulturkrets, i sin eigen religionskrets. Det som vert heilt uakseptabelt, er den dagen ein bruker vald eller andre tiltak for å oppnå dette. Difor er det grunn til å utfordre både skulesystemet og kultursystemet innanfor alle religionar til å ta tak i akkurat dette med imamar og andre. Det er eit pålegg ein må gje.

Men eg må på det sterkaste ta avstand frå representanten Andersens påstand om at dette er vanleg sånn generelt i alle religionar. I historia er det mange ting vi skal be om tilgjeving for. Når det gjeld dagens situasjon, er det ein grov påstand å seie at vald vert teke i bruk som eit instrument i f.eks. kristne samanhengar, og det å knyte opp enkelte kristne friskular i denne samanheng, er heilt bak mål. Derimot er eg samd i veldig mange av dei tiltaka som representanten Andersen nemnde, og måten ho elles skildra problemet på. Difor beklagar eg det overtrampet ho hadde her.

Elles vil eg vise til interpellanten sine framlegg, som er gode, og eg vil gje ros til kommunalministeren. Eg tykkjer ho på ein god måte grip tak i problemstillingane, og eg ynskjer ho og dei andre seks statsrådane lukke til med arbeidet vidare.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Fyrst i all venskaplegheit: Dei siste månadene har Kristeleg Folkeparti i Stortinget vore påfallande tause når det gjeld spørsmål om både flyktning-, asyl- og integreringspolitikk. Det er bra at Anita Apelthun Sæle no tek det initiativet som ho gjer, og set søkjelyset på svære og viktige utfordringar framover. Det er eit klart behov både for ein gjennomgang av dei tilboda som finst i dag, og å lytta til dei forslaga som innvandrarmiljøa sjølve kjem med, og dei forslaga som dei som arbeider med desse spørsmåla, fokuserer på.

Statsrådens orientering viser at det blir arbeidd med fleire tiltak. Vi i Senterpartiet gjev henne vår støtte når det gjeld å styrkja dialogen med berørte innvandrarmiljø for å sikra kvinner og barn si stilling, og ho skal òg få vår støtte i oppfølginga av tiltak som betre enn i dag sikrar eit heilskapleg hjelpeapparat med eit breiare geografisk tilbod for kvinner og barn enn i dag.

Så vil eg igjen etterlysa eit sterkare engasjement for å stimulera dei organisasjonane, sentralt og lokalt, som arbeider for å sikra fleire og betre fleirkulturelle møteplassar.

I april i fjor vart dåverande statsråd Brustad av eit breitt fleirtal i Stortinget beden om å føreta ein gjennomgang av regelverket som vernar mot kjønnsbasert forfølging – dette ut frå ei erkjenning av at fleire enkeltsaker viste at praksis ikkje var i samsvar med lovverket. Kvar ligg den saka?

Så kan eg ikkje unnlata å kommentera Per Sandbergs noko fornærma haldning i både den føregåande og denne interpellasjonsdebatten. Då Stortinget diskuterte å gi vern til kvinner som blir utsette for kjønnsbasert forfølging, fann Framstegspartiet det nødvendig å skriva inn i innstillinga at Framstegspartiet ville gå imot at kjønnsbasert forfølging i eige land skulle innførast som grunnlag for å gi vern. Dette er eit av fleire eksempel på at Framstegspartiet sjølv har ekskludert seg frå konstruktive tiltak. Det synest eg òg Sandbergs innlegg i dag ber preg av. Det er jo eit faktum at det er etnisk norske menn som no reiser ut til andre land og hentar seg ektefelle, frå Thailand, Filippinane og Russland. Nokre av dei bidreg til at endå fleire kvinner treng vern i dette landet.

Harald Hove (V): Debattens utgangspunkt er knyttet til dramatiske begivenheter som har skjedd i det siste, konkrete handlinger som vi alle uten videre finner fullstendig uakseptable. Men jeg tror at vi kanskje også skal ha med oss det perspektivet som er knyttet til at det skjedde dramatiske hendelser 11. september i fjor, og at det faktisk også er en del av bakgrunnen og det underliggende for den debatten vi har. I den sammenheng tror jeg at noe av det alvorlige vi skal ta innover oss, er det perspektivet som representanten Karin Andersen innledningsvis trakk opp, nemlig at det er stor fare for at det kan bli større konflikter og mer tunge konflikter i den nærmeste framtid, de nærmeste år, enn vi kanskje har hatt i årene bak oss, og noe av vår oppgave er faktisk å være med på å prøve å forhindre det, eller å redusere det.

Det å ha en debatt med utgangspunkt i så dramatiske forhold som et drap kan åpne for innsikt, men jeg tror vi også skal være lite grann oppmerksom på at det i noen grad kan stenge, hvis vi på en måte gjør akkurat det som er knyttet mer direkte til den handlingen, til et hovedspørsmål, uten å klare å sette det inn i et perspektiv som går ut på at her har vi hatt problemstillingen 10 år tilbake i tid, 20 år tilbake i tid , og vi kommer til å ha problemstillingen 10 år fram i tid, 20 år fram i tid. Vi må altså evne å se det konkrete i en større sammenheng.

Jeg tror at noe av det vi skal ta innover oss, er at det i Norge er skapt noen lukkede miljøer, dels fordi de som er innenfor disse miljøene med minoritetsbakgrunn, ønsker det, men kanskje også litt fordi vårt eget samfunn og vår egen måte å møte dem på kan virke som et stengsel. Det kan også bidra til å plassere dem i et miljø og gjøre det vanskeligere å få til en fornuftig integrering – som altså ikke betyr assimilering. Det er også et viktig poeng i dette. Retten til å leve livet på andre måter innenfor den norske stat enn det som vi har oppfattet som den riktige, må faktisk også være til stede. Men i det perspektivet er det kanskje ett forhold som jeg særlig har lyst til å hente fram, nemlig retten til å bryte ut, retten til å kunne frigjøre seg fra sin egen kulturelle bakgrunn, uten dermed nødvendigvis å måtte foreta brudd med den. Dette med på en og samme tid å kunne klare å bryte med sider av en kultur uten å måtte forlate hele miljøet, er det faktisk viktig å prøve å gi muligheten for.

Gunn Karin Gjul (A): Det er en viktig og vanskelig debatt som interpellanten her tar opp. Debatten er viktig fordi den berører grunnleggende rettigheter, grunnleggende menneskerettigheter og prinsipper i vårt samfunn, og den er vanskelig fordi det er vanskelig å finne fram til fornuftige tiltak som virker, og som når fram til dem det gjelder.

I denne debatten mener jeg det er viktig å ta utgangspunkt i at tvangsgifte, kjønnslemlestelse, bortsending og andre former for tvang og trakassering av kvinner er helt uakseptabelt, uansett religion og bakgrunn. Kvinners rettigheter må helt klart styrkes i det norske samfunnet. Det er viktig at primærhelsetjenesten, skoleverket, trossamfunn og politi settes i stand til å møte denne type hendelser. Det handler om kunnskap, medmenneskelighet, ressurser og tydelighet, men det handler også om reell dialog med dem det gjelder, og vi må for all del unngå konfrontasjon.

I slike tilfeller vi her snakker om, gjelder det ikke bare jentene sjøl, men i første rekke foreldregenerasjonen og deres miljø. Det er åpenbart at vi har sviktet i integreringspolitikken, når mange som har bodd her i landet i mange år, ikke behersker norsk. Ofte er det kvinner som ikke har fått muligheten til å lære seg norsk, og årsakene kan sikkert være veldig mange. Men en åpenbar årsak er at det ikke er noen økonomiske incitament for disse kvinnene til å gå på norskkurs, heller tvert imot. Tidligere var det mange eksempler på gode opplegg der kvinnene kunne gå på norskkurs noen timer om dagen mens ungene var i barnehage eller barnepark. Slike opplegg har i stor grad tatt slutt etter at kontantstøtten ble innført, for det bidro til at disse kvinnene måtte betale for kurset, mens de i tillegg også måtte betale flere tusen kroner i året av kontantstøtten, som de da mistet.

Jeg mener det burde vært innført ordninger der kvinner som deltar på norskkurs, og som dermed da blir bedre i stand til å følge opp ungene sine i det norske samfunnet, ble belønnet.

Som sagt, det er en vanskelig debatt, og jeg tror ingen sitter med noen enkle hokuspokusløsninger. Derfor tror jeg vi alle sammen skal bruke tid til å tenke igjennom hvilke mulige tiltak som finnes, og hvordan de vil slå ut over tid. Det eneste jeg er helt sikker på, er at vi må lytte til minoritetsmiljøene og dem det gjelder.

Den siste tids debatt har vært fokusert på minoritetene, og det er viktig at det skjer, men samtidig må vi ikke framstille det slik som at det ikke foregår mishandling og kvinneundertrykkelse i etnisk norske miljøer. Jeg håper representanten Apelthun Sæle med like stor iver og innlevelse vil ta debatten med de mest fanatiske og lukkede kristne miljøene, der kvinner på ingen måte har de samme rettigheter som menn.

Inge Lønning (H): Interpellasjonen dreier seg om et dypt alvorlig problem, og det dreier seg om aktuelle begivenheter som alle selvfølgelig reagerer på.

I slike situasjoner er det alltid lett å havne i grøften – til ulike kanter. Og det er veldig mange grøfter man kan havne i når man vil tre inn i denne problematikken. Det ene er det den siste taler berørte mot slutten, nemlig at man skaper et virkelighetsbilde som om problemet vold er et minoritetsproblem. Det er det dessverre ikke. Voldsutøvelsen i det norske samfunn er et majoritetsproblem, og det aller meste av den volden som utøves, er aldeles ikke religiøst motivert, verken kristent eller muslimsk eller på annen måte. Det er en særdeles sekularisert form for voldsutøvelse, og det meste foregår under innflytelse av alkohol.

Man bør bevare en rimelig balanse i virkelighetsbeskrivelsen når man vil diskutere voldsproblematikken i dagens norske samfunn. Det er også et faktum at de aller fleste drap som begås i dette land, faktisk begås i forhold til nære familiemedlemmer – og det er heller ikke drap som skjer i minoritetsbefolkningen.

Hvis man skal komme til rette med de spesifikke problemene som har sammenheng med kulturbakgrunn, må man for det første tegne et riktig bilde av hva som er problemets omfang i forhold til samfunnet i sin helhet i dagens Norge. For det annet må man stille spørsmålet når man fremsetter prognoser som går ut på at kulturkonfliktene vil øke i antall i årene fremover: Hva er grunnlaget for en slik prognose? Og hvem er det i tilfelle som sitter med ansvaret for at kulturkonfliktene øker? Er det pr. definisjon de som har en annen kulturbakgrunn enn det flertallet av den norske urbefolkning har, eller kan det tenkes at det er flertallsbefolkningens måte å forholde seg til det hele på som er den viktigste årsaken?

Det er lett å falle for fristelsen til å gripe til spektakulære, handlingsrettede tiltak for tilsynelatende å møte aktuelle problemer. Og da er det enda lettere å havne i den verste av alle grøfter, nemlig en slags overbudspolitikk om hvem som er mest handlingsorientert, og hvem som har klart å fremsette flest forslag. Det er ikke den viktigste problemstilling i denne sammenheng.

Harald T. Nesvik (FrP): Representanten Gunn Karin Gjul var inne på at dette er en vanskelig debatt, og det har debatten her klart vist. Debatten om selve virkemidlene er jo fullstendig fraværende. Man diskuterer samarbeid mellom flere statsråder for å få på plass nye handlingsplaner, før man egentlig har fått iverksatt og sett virkningen av tidligere handlingsplaner.

Jeg må si at begeret ble rimelig fullt da representanten Magnhild Meltveit Kleppa kom på talerstolen og i sitt innlegg sa at Fremskrittspartiet ikke tar dette på alvor, og viste til at vi ikke ville være med på at kjønnsforfølgelse i eget land skal være grunnlag for beskyttelse.

La oss ta et enkelt eksempel: I Afghanistan er det bruk av burka og forbud mot å arbeide og gå på skole for kvinner. Det er faktisk kvinneundertrykkelse og forfølgelse. Vil det si at Stortinget da mener at samtlige av Afghanistans kvinner som føler at de må bruke burka, faktisk bør få beskyttelse i Norge? Da er vi på aldeles ville veier.

La oss heller se litt på hva slags virkemidler vi faktisk må bruke, og som Fremskrittspartiet tidligere har tatt til orde for. Hvis det avdekkes kjønnslemlestelse ved helseundersøkelser i skolen, hva skal en gjøre i de tilfellene? Bør ikke det rapporteres fordi det faktisk er en kriminell handling? Man kan ikke da skjule seg bak taushetsplikten for leger. Dette er ting som må straffes, det er kun på den måten at vi kan få gjort noe.

Fremskrittspartiet har skapt problemer, er det enkelte i denne salen som prøver å gi uttrykk for. Ja, representanten fra Høyre brukte sågar hele innlegget sitt på Fremskrittspartiet! Da er det ikke rart at ingenting skjer i denne saken. Da skyver man problemene fra seg og tar ikke problemene på alvor. Vi må prøve å komme fram til tiltak. Og Fremskrittspartiet er snart det eneste partiet i denne sal som har lagt fram forslag til en rekke forskjellige tiltak mot dette, utenom disse såkalte handlingsplanene som man skal følge opp. Handlingsplanene løser i seg selv ikke problemene. Vi må få til tiltak, og tiltak som monner. Det første tiltaket er ansvarliggjøring av denne gruppen.

Avslutningsvis var representanten Lønning inne på: Hvem er det som har ansvaret eventuelt for økte kulturforskjeller? Jo, det har denne sal, fordi det er denne sal som fullstendig har mistet kontrollen når det gjelder innvandringen til Norge.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Takk for gode innspel frå både kommunalministeren og andre deltakarar!

Konfliktnivået vil auka, sa Karin Andersen. Eg trur at ho har rett. Vald mot kvinner er uakseptabelt – sjølvsagt er det det. Det er det som er poenget. Så seier Karin Andersen at ein må venda kritikken også mot eige bakteppe. Eg går ut frå at ho då meiner vårt felles bakteppe. Og vi skal sjølvsagt kjempa kampen mot vald, valdtekt, kvinnemishandling, porno og prostitusjon i eige land – kvinnefornedrande alt saman, kvar det enn går føre seg, og uavhengig av grunngjeving. Eg har oppfatta at Kristeleg Folkeparti og SV har vore mykje på linje der. Det norske samfunnet er ikkje perfekt, men på nokre område er vi faktisk betre stilte enn våre medsystrer i andre samfunn.

Elles sluttar eg meg heilt ut til Inge Lønning si klargjering av kvar valden gjer seg gjeldande i vårt samfunn.

Når det gjeld friskular, oppfattar eg dei som gode, positive skular som hindrar mobbing og fremmar sjølvstendig tenking. Vi må ikkje slå barnet ut med badevatnet, og det gjeld alle desse sakene.

Integrering inneber å gje menneske ein plass i samfunnet, det inneber rettar, det inneber plikter. «Vi må ha en sosial kontrakt som forpliktar alle: myndigheter, innvandrere, andre», seier Unni Wikan. Ja, eg trur det er viktig å skapa ei felles plattform som er forpliktande.

Kristeleg Folkeparti meiner at vi treng ein heilskapleg politikk som gjev innvandrarar moglegheiter for sjølvrespekt, og det fører ofte òg med seg sosial respekt. Alternativet er marginalisering og stigmatisering. Deltaking i arbeidslivet er kanskje den sterkaste integreringsfaktoren vi har, og derfor må det ikkje aksepterast at friske innvandrarar vert sosialklientar og trygdemottakarar. Det må heller ikkje aksepterast for andre grupper.

Det er respektlaust ikkje å stilla krav til menneske. Å vera dumsnill er faktisk ikkje snilt. I ein reportasje på TV frå Yemen i går sa Tomm Kristiansen at i dronninga av Sabas land var ikkje kvinnene til stades, ikkje som pynt eingong. Utviklinga går ikkje alltid framover. Kvinner i dronninga av Sabas land har tapt dei fleste skansar. Mannssamfunnet i innvandrarmiljøa har sterke tendensar til å marginalisera sine kvinner. Det må storsamfunnet ikkje godta. Regjeringa må derfor ta integreringa på alvor, slik at Fadimes død ikkje vert utan konsekvensar. Vi pliktar å heidra Fadimes minne, og eg håpar at denne debatten har medverka til det.

Statsråd Erna Solberg: Vi har nå hatt en lang debatt om kvinner. Jeg har lyst til å minne om at det finnes gutter som er utsatt for det samme sterke psykiske presset. En ganske stor andel av dem som tar kontakt med hjelpeapparatet, er unge gutter som føler den samme typen press, men kanskje ikke den samme typen vold. Noe av rekrutteringen til kriminalitet, bl.a. blant ungdom, og opprør blant innvandrerungdom kan nok også tilbakeskrives til disse konfliktene man har hjemme, og hvor noen av dem melder seg helt ut av familiesamfunnet, fordi konfliktene blir så store.

Jeg har lyst til å understreke en ting til: I det arbeidet vi nå skal drive må vi ikke bare fokusere på den fysiske volden. Det viktigste her er ofte den psykiske volden. Det er trusselen om å bli utestengt fra sin familie og ikke ha videre kontakt som virker disiplinerende på mennesker, på ungdom som har vokst opp i et mye sterkere familiesamfunn enn vi har. Familien betyr mye mer, og de har mye færre kontaktpunkter utenfor. Vi må fokusere på foreldrenes psykiske disiplinering av sine barn, vi må ikke bare tenke vold i form av fysisk vold. Derfor er det så viktig at vi har flere kontaktpunkter ungdom kan nå. Selv om jeg er fra samme parti som representanten Inge Lønning, tror jeg faktisk at Karin Andersen har rett i at konfliktene kommer til å øke. Flere vil tørre å bryte ut når debatten er så sterk som den har vært, men det vil også være fordi vi rett og slett får flere førstegenerasjons nordmenn, det blir flere barn av innvandrere som nå kommer i den aktuelle alderen, og vi er et mer multikulturelt samfunn. Da vil det være flere som kommer til å trenge hjelp.

Så til spørsmålet som ble stilt av Magnhild Meltveit Kleppa, om kjønnsbasert forfølgelse. Vi kommer med en odelstingsproposisjon knyttet til noen endringer i utlendingsloven. Vi kommer til å komme tilbake til den saken, bl.a. for å få en videre forskriftshjemmel.

Så litt til debatten i debatten her – om Fremskrittspartiets fortreffelighet eller mangel på fortreffelighet: Det er altså ikke slik som representanten Nesvik sa, at kjønnsbasert forfølgelse dreier seg om forfulgte kvinner som må gå med slør. Det dreier seg om hvorvidt en kvinne som er blitt utsatt for trussel om æresdrap i sitt hjemland, har grunnlag for å få politisk asyl i Norge. Det sa Fremskrittspartiet nei til, og det er litt dobbeltmoral, synes jeg.

Så til spørsmålet om vi skal forby ekteskap mellom fetter og kusine. For meg er det bare et paradoks, for det er ikke der man må begynne når det gjelder spørsmålet om tvangsekteskap. Det er mange grunner til at fetter og kusine-ekteskap er problematisk, ikke minst i forhold til helse for barna deres etter hvert, og innavl. Men da blir det fort ekteskap mellom tremenninger. Vi kan ikke løpe etter med loven, hvis vi ikke på en måte tar tak i kultur og holdninger på forhånd.

Jeg er enig i at vi må tenke oss en samfunnskontrakt. Jeg tror at den dialogkonferansen som vi inviterer til i august, vil kunne danne grunnlaget for en plattform av de samfunnsforpliktelsene vi har – det gjelder både det norske storsamfunnet og det vi skal kreve av religiøse og etniske minoritetsgrupper i Norge i integreringsarbeidet.

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.