Knut Storberget (A): «En modig 16 år gammel jente fra
Tynset har anmeldt åpenbart straffbare forhold. Hun har
fram til i dag blitt mobbet med vold og verbale utfall i skolen,
uten voksensamfunnets inngripen. Etter summarisk etterforskning,
og uten å ta kontakt med jenta, henla politiet
i Hedmark saken (nr. 4457/0-10). Jenta ble varslet av media
om utfallet.
Synes statsråden mobbede ungdommer
i dag får god nok oppfølging av politiet, og er
straffebudene for de voksnes unnlatelse til å gripe inn
god nok?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Mobbeatferd kan omfatte både
handlinger som er klart straffbare, og handlinger som har en mer
subtil krenkende karakter, men som ikke nødvendigvis
er straffbare. Ikke sjelden har de som mobber, også atferdsproblemer
som gir seg utslag i annen kriminalitet. Enkelte er under strafferettslig
lavalder, og de stiller derfor andre krav til oppfølging
fra voksensamfunnet. Vi skal ikke akseptere at barn og unge
utsettes for vold og trakassering, heller ikke når
de oppholder seg på eller er på vei
til og fra skolen.
I et så sammensatt problemområde
er det nødvendig at de ulike etatene samarbeider, men det
må gjøres klart hva som er politiets ansvar, og
hva som er skolemyndighetenes og barnevernets, respektive foreldrenes,
ansvar. Ansvaret skal ikke kunne pulveriseres eller
skyves mellom ulike instanser. Det er både viktig
og nødvendig at politiet kobles inn
raskt når mobbingen får en mer alvorlig karakter.
I dag skal alle grunnskoler og videregående skoler
ha sin faste politikontakt, som også kan benyttes når
mobbing er et alvorlig problem. Bekymringssamtalene, der barn og unge
og deres foreldre samarbeider, samt aktiv
deltakelse i tverretatlig arbeid tillegger politiet
en viktig rolle i arbeidet mot mobbing. De skal brukes mer. I Politidirektoratet
vil man i 2002 implementere en plan for problemorientert
forebyggende arbeid. Forebygging av mobbing skal være
en del av denne planen.
Mobbing fanges opp av bestemmelser spredt i
ulike lover og forskrifter, bl.a. straffelovens bestemmelser om legemskrenkelser
og trusler. Ansvar for unnlatelse av å gripe inn for å forebygge eller
avverge handlingene er mindre presist beskrevet. Unnlatelse
av å gripe inn vil etter omstendighetene kunne
rammes som medvirkning til mobbingen, særlig hvis den som
unnlater å gripe inn, har en særlig omsorgs- eller
tilsynsplikt. Opplæringsloven § 1-2 presiserer
at alle som er knyttet til skolen, skal arbeide for å hindre
at elever kommer til skade eller blir utsatt for krenkende
ord eller handlinger, men uten at unnlatelser er belagt
med straff. Er den som unnlater å gripe inn, offentlig
tjenestemann, kan straffelovens bestemmelser om forseelser i den
offentlige tjeneste, §§ 324 og 325, også være
anvendelige.
Forskriften om miljørettet helsevern
skal imidlertid fungere som «barnas arbeidsmiljølov».
Den har hjemmel i kommunehelsetjenesteloven, som i § 4a-11
fastslår straffeansvar for enkeltpersoner, knyttet til
forskriftens krav. Mobbing vil kunne defineres inn under ansvaret
for det psykososiale arbeidsmiljø, som etter
forskriften påhviler virksomhetens leder, dvs. rektor,
og eier, som oftest kommunen. Jeg er ikke kjent med at noen
skoleledere eller kommuner er straffet etter
denne bestemmelsen.
Skolen, barnevernet, helsemyndighetene og politiet
har et felles ansvar. Når voksne unnlater å gripe
inn i en mobbesituasjon, er det derfor kritikkverdig, men sjelden
straffbart. Vi er nødt til å se helheten i alle
reaksjonsformene overfor barn og unge som bryter samfunnets
normer.
Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.
I forrige uke kunne vi lese
i Nordlys at Ina på 13 år måtte legges
inn på sykehus på grunn av mobbing.
Vi har lest i Dagsavisen om Lars på 23 år som
har rømt landet. Det er mange slike episoder, og jeg har
inntrykk av at slike episoder ikke har nevneverdig vekt
i forhold til den øvrige debatten om barne- og ungdomskriminalitet.
Mitt spørsmål til justisministeren
er faktisk ikke hvordan rettstilstanden er i dag, men
om justisministeren vil bidra til å klargjøre
ansvarsreglene, slik at vi får et klart ansvar, og igjen
slik at vi også får aktivitet. For jeg
er av den oppfatning at den manglende aktiviteten vi ser fra voksensamfunnet,
nettopp skyldes at vi har en uklar rettstilstand
om ansvarsforholdet.
Statsråd Odd Einar Dørum: Siden representanten i sitt spørsmål sier
at voksensamfunnet ikke har grepet inn, har jeg innhentet
en rapport fra Hedmark politidistrikt hvor det framgår
at det har vært kontakt av omfang både med
PP-tjenesten i Tynset kommune og også med skolepsykolog.
Det framgår også med hensyn til det
siste spørsmålet at da saken ble henlagt av politiet etter
at man hadde sett på den, ble den sendt til jentas adresse
på Tynset, og politiet ventet i fem
dager før man så kunngjorde forholdet
til media. Jeg synes det er riktig å gi disse praktiske
informasjonene.
Men så til representantens hovedanliggende.
Jeg deler hans hovedanliggende, at det er viktig å klargjøre
ansvaret i det vi kan kalle for forvaltningssamarbeidet mellom forskjellige
deler av det offentlige. Jeg deler også hans bekymring
på dette punkt, fordi jeg på ulike måter
er kjent med både mobbeoffer og deres
pårørende. Jeg skal iallfall gjøre mitt
i samarbeid med andre statsråder
for at det både blir jobbet med spørsmålet,
at det blir tatt på alvor, og at de ulike instanser som
har ansvar, skal bære det. Men som det framgikk
av mitt svar, er det i så fall flere som må dra
sammen.
Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.
Jeg er for så vidt glad for at vi
er enige om situasjonsbeskrivelsen, men det hjelper jo ikke
de barna som rammes av dette. Dette er den alvorligste formen for
barne- og ungdomskriminalitet, selv om vi ikke kan belegge
det med straff for mange av dem. Man skaper også grobunn for
en annen type kriminalitet.
Spørsmålet er jo nå egentlig
om justisministeren vil ta et initiativ for å klargjøre
bl.a. straffereglene i forhold til dette. Det syns jeg vi burde
kunne få et svar på, og også på det
spørsmålet som er reist i kjølvannet
av disse mobbesakene, spørsmålet om f.eks. erstatningsordningen, mulighetene
for rehabilitering i forhold til de ofrene som allerede er der.
Vil justisministeren foreta seg noe i forhold til å bedre
erstatningsordningene for disse?
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg tror ikke vi skal prøve å konkurrere
om hvem som er verst når det gjelder tilfeller av barne-
og ungdomskriminalitet, men jeg tror vi skal konstatere at uansett
hva som skjer, reagerer vi til fordel for det mennesket som lider
overlast.
Jeg viste i mitt svar til en rekke hjemler
i norsk lovgivning, både det jeg kalte «barnas
arbeidsmiljølov», det som er i straffeloven, og også opplæringsloven.
Det som er kjernen i dette, er at skal man få en reaksjon
hvor man ikke ser bort, så må de ulike
instanser som ser, se i fellesskap og samarbeide. På spørsmålet
om jeg vil bidra til at de som ser, skal se sammen med andre, er
svaret at jeg vil det, for jeg er sterkt opptatt av dette som vi
kan kalle forvaltningssamarbeid. Men det er dessverre ofte
slik – uten at jeg skal gå inn i denne saken,
men jeg kjenner tilfeller – at noen snakker om
mobbingen lenge etterpå fordi det var for vanskelig å snakke
om det mens det pågikk. Det er også slik
at man heller ikke alltid ser det. Men når man
ser – og ser klart og tydelig – har man selvfølgelig
en plikt til å gripe inn. Da må det også være
et samarbeid, og jeg har vist til at politiet
har fått som en del av sitt ansvar å reagere, slik
at vi skal ta disse spørsmålene på alvor.