Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er store sesongvariasjoner i fiskeriene. Det gjør også at foredlingsindustrien har problemer med å sikre jevn tilgang på råstoff. Det fører til at de ansatte utsettes for hyppige permitteringer, noe som dessverre fører til at arbeidsplassene i deler av industrien blir ustabile. Samtidig har industrien betydelige investeringer i maskiner og annet produksjonsutstyr. Mangelen på stabilt råstoff gjør at produksjonsutstyret blir stående ubrukt i lange perioder. Det er en viktig årsak til sviktende lønnsomhet i fiskeindustrien.

Både for å bedre lønnsomheten og for å gi mer stabile arbeidsplasser, er det derfor viktig å treffe tiltak som kan sikre industrien og landanleggene mer stabil tilgang på råstoff. Havfiskeflåten – og spesielt trålerne – har mulighet for å fiske hele året, og vil derfor være et nyttig supplement til leveransene fra kystflåten. Det har derfor vært et politisk ønskemål å sikre foredlingsanleggene helårig tilgang på råstoff gjennom leveranser fra trålere.

Samtidig vet vi at trålerne og havfiskeflåten har så stor kapasitet at det av hensyn til ressursgrunnlaget er nødvendig med klare begrensninger i hvor mange som kan drive slikt fiske. Det gjør selvfølgelig at det å få tillatelse til slikt fiske er blitt en verdifull rettighet.

Myndighetenes tildeling av trålkonsesjoner har i meget stor grad sett hen til hvilken betydning det vil ha for de enkelte anlegg og lokalsamfunn. Siktemålet i disse tilfellene har ikke vært å gi dem som fikk konsesjon, grunnlag for å tjene seg rik på fangsten. Siktemålet har vært at fangsten skulle bidra til stabil produksjon, stabile arbeidsplasser og bedre lønnsomhet for industrien.

Mest typisk ser vi dette ved det gamle Findus-anlegget i Hammerfest. Bedriften har hatt knyttet til seg et stort antall trålere. Disse trålerne har jo ikke fått konsesjon for å drive et mest mulig effektivt og lønnsomt fiske. De har fått konsesjon ene og alene for å sikre stabilt råstoff til bedriften på land. Det har de også gjort.

Dette illustrerer også et annet viktig poeng. Vi har i Norge en lovgivning som slår fast at fiskeflåten som hovedregel skal eies av aktive fiskere. Men det finnes mulighet for dispensasjon for havfiskeflåten, nettopp for å sikre tilgang på råstoff til industrien. Der det er gitt dispensasjon, er det da også i hovedsak gitt til industribedrifter, grupper av slike bedrifter eller tilknyttede selskap, for å sikre tilgang på råstoff. Vi kan derfor med bred penn slå fast at mange av dem som har fått trålkonsesjon, aldri ville ha fått det hvis ikke siktemålet var å sikre råstoff til en eller en gruppe bedrifter, alternativt til et lokalsamfunn.

Dette er i mange tilfeller også nedfelt som et særskilt vilkår. Konsesjon er gitt på betingelse av at fangsten leveres på en spesiell måte. Da jeg selv var fiskeriminister, fant vi det nødvendig å stramme inn leveringsvilkårene i flere tilfeller, slik at det var krav ikke bare om levering, men også om foredling i angitte anlegg eller lokalsamfunn, for å unngå at bedriften bare transporterte råstoffet bort uten lokal bearbeiding. Dette vilkåret understreker jo nettopp at sysselsettingen på land og med det grunnlaget for bosettingen i mange kystsamfunn var avgjørende for at man fikk konsesjon.

Vi så det også fra en annen innfallsvinkel. Da jeg var fiskeriminister, hadde hjørnesteinsbedriften i Mehamn stått stille i over ett år. Frustrasjonen i lokalsamfunnet var enorm. Folk flyttet. Hele stedets livskraft avhang av at aktiviteten kom i gang igjen. Samtidig var det nødvendig med opprusting av anlegget.

Det ble klart at dersom noen skulle gå inn, oppruste anlegget og drive foredlingsvirksomhet, ville det også være krav overfor myndighetene om å sikre tilgangen på råstoff gjennom å gi bedriften nye konsesjoner for fiske. Bedriften fikk det. Derfor våknet lokalsamfunnet til live igjen. Men disse konsesjonene ble selvsagt ikke gitt for å se fangstdelen som en selvstendig aktivitet og et selvstendig mål. De ble selvsagt ikke gitt for at eierne skulle ha et aktivum å selge ut i dårlige tider. De ble ene og alene gitt for å gi folk i Mehamn arbeid. Derfor ble det også stilt krav om både levering og foredling i Mehamn.

Tilsvarende er det for samtlige trålere med leveringsvilkår. Konsesjonen er gitt av hensyn til bedriften, i noen tilfelle bedriftene, og til spesielle lokalsamfunn. De som har fått denne konsesjonen, ville aldri fått den hvis det ikke var for at fisken skulle leveres et bestemt sted.

Da blir det desto mer provoserende at leveringsplikten ikke opprettholdes. Fiskeridirektoratets regionkontor i Finnmark foretok for en tid tilbake en gjennomgang som viste at størsteparten av trålerne ikke oppfyller leveringsplikten. Noen gjør det. Jeg nevnte de såkalte Findus-trålerne som et godt eksempel. Men svært mange gjør det ikke.

Min vurdering er helt klar: Dersom en tråler har fått konsesjon med leveringsvilkår, ville denne tråleren ikke hatt rett til å drive dette fisket hvis selskapet ikke hadde akseptert disse vilkårene. Dersom leveringsplikten ikke følges, er heller ikke forutsetningene for konsesjonen til stede, og den faller bort. Kort sagt: Hvis tråleren ikke overholder leveringsvilkårene, må konsesjonen inndras. Det følger da også direkte av konsesjonsvilkårene, hvor det normalt står: «Ved brudd på disse vilkårene vil tillatelsen bli trukket tilbake».

Det er fullstendig uinteressant om trålselskapet kunne tjent mer ved å levere et annet sted. For hadde den ønsket å levere et annet sted, ville selskapet ikke hatt tillatelse til å drive trålfiske i det hele tatt. Det er bare det at fisken skal leveres der som er angitt, som er årsaken til at de får lov til å drive fiske. Derfor blir det også fullstendig uinteressant å si at mannskapet kunne tjent mer ved å levere et annet sted. De er ikke på en båt som har et fritt valg.

Eller for å si det annerledes: En som er autorisert som lege, kan behandle mennesker. En som er autorisert som dyrlege, kan behandle dyr. Da nytter det ikke at den som har tillatelse til å behandle dyr, synes det hadde vært greit å behandle mennesker også, for da hadde han tjent bedre. Det er fullstendig uinteressant.

Så kan det selvsagt finnes fornuftige tilpasninger. Men da må jo rederiet og den myndigheten som har gitt konsesjonen, eventuelt drøfte det, og Fiskeridepartementet må avklare hva som er akseptabelt. Det er det ikke opp til selskapet selv å vurdere.

Jeg er opptatt av at statsråden ser til at leveringsvilkårene blir fulgt.

Men motstykket må ikke være at vilkårene svekkes. Nok et eksempel: Også et annet sted enn Mehamn stod stille i rundt et år i den tiden jeg kom inn som fiskeriminister, nemlig Berlevåg. Hovedproblemet var at tråleren som hadde leveringsplikt til Berlevåg, ikke leverte. Vi fikk ordnet opp i det, med nye eiere som overtok både fabrikk og trålkonsesjon, og de strengeste konsesjonsvilkår som noen gang var pålagt, med krav om levering og foredling i Berlevåg. Poenget var jo at hvis vi ikke helt entydig sikret råstoffet til bearbeiding i Berlevåg, ville Berlevåg på ny ende i usikkerhet. Derfor bandt vi tråleren til Berlevåg.

Så får vi nå melding om at statsråd Ludvigsen har opphevet dette vilkåret, ikke fordi selskapet selv har bedt om det, ikke fordi Fiskeridirektoratet har foreslått det – nei, fordi Regjeringen finner det politisk ønskelig. Etter 20. desember i fjor må ikke tråleren lenger levere i Berlevåg. Betingelsen er nå: Berlevåg eller anlegg i Øst-Finnmark.

Hva betyr så det? Jo, nå kan tråleren oppfylle leveringsplikten ved å levere i Vadsø, Kiberg, Vardø, Båtsfjord, Mehamn – eller Berlevåg. Berlevåg har ikke lenger sikkerhet for jevn tilførsel av råstoff, og kan havne i nøyaktig samme situasjon som da folk gikk arbeidsledige i ett år. Denne faren forsterkes ved at statsråden har tillatt to ulike eierselskap for flåte og industri, noe som normalt har gjort det mer komplisert å følge opp leveringsplikten.

Jeg vil, så sterkt jeg kan, be statsråden sørge for at Berlevåg igjen sikres det råstoffet de hadde før 20. desember. La ikke Berlevåg igjen komme ut i den krisen de opplevde i 1996-97. Og bring ikke andre lokalsamfunn ut i en slik usikkerhet. Trålleveransene er viktige for å sikre arbeidsplasser og bosetting. Det er derfor disse trålkonsesjonene er gitt. Tvert imot må statsråden sette makt bak at vilkårene skal overholdes.

Statsråd Svein Ludvigsen: Oppbygningen av ferskfisktrålerflåten skjedde i det vesentlige som en konsekvens av etableringen av frossenfiskindustrien. Industrien var avhengig av jevn og sikker råstofftilførsel, et behov kystflåten på det tidspunktet ikke kunne tilfredsstille. Konsesjonen for ferskfisktrålere ble tildelt rederier som hadde tilknytning til filetanlegg. Denne tilknytningen var tilstrekkelig for at formålet med konsesjonen skulle oppnås, nemlig leveranse til industrien. Bak utbyggingen av trålerflåten lå en bevisst politikk fra myndighetenes side, hvor hovedmotivet var hensynet til sysselsettingen i den landbaserte foredlingsindustrien. Dette gjenspeilte seg også i eierforholdene, hvor det var rederier eid av lokal fiskeindustri og kommuner som dominerte, slik også representanten Schjøtt-Pedersen redegjorde for.

Senere ble tilknytningen mellom rederi og filetindustri svekket, og myndighetene påla i stedet en del trålere leveringsplikt til bestemte steder og bedrifter. Opprinnelig gjaldt dette bare ferskfisktrålere, men etter hvert har også rundfisktrålere og enkelte småtrålere hvor filetindustrien har hatt eierinteresser, fått leveringsvilkår.

Fiskerinæringen, herunder trålerdrift og drift av fiskeindustrien, har endret seg radikalt de siste årene. Ordningen med leveringsvilkår har vist seg ikke alltid å være like velegnet under disse endrede forholdene. Det har derfor vært grunn til å se nærmere på ordningen for å vurdere om den kan videreføres i sin opprinnelige form, eller om det opprinnelige siktemålet bedre kan ivaretas ved endringer i leveringsvilkårene eller ved hjelp av andre virkemidler.

I tråd med St.meld. nr. 51 for 1997-1998, «Perspektivmeldingen», lagt fram under Bondevik I, opprettet den forrige regjeringen Eierskapsutvalget, som skal vurdere deler av deltakerloven og se nærmere på ordningen med leveringsvilkår. Jeg vil se på Eierskapsutvalgets vurderinger og anbefalinger før jeg trekker noen endelige konklusjoner med hensyn til hva vi skal gjøre med leveringsvilkårene. Problemstillingen er svært aktuell, og jeg ønsker å medvirke til klarere holdninger enn det som har vært praktisert av skiftende fiskeriministre de senere årene.

Jeg er enig i at leveringsbetingelsene i visse tilfeller ikke har vært tilstrekkelig fulgt opp fra myndighetenes side. Men jeg vil understreke det faktum at skiftende regjeringer, også da representanten Schjøtt-Pedersen selv var fiskeriminister, har praktisert leveringsvilkårene på en lempelig måte utover på 1990-tallet. Departementet har imidlertid flere ganger når leveringsplikten ikke overholdes, varslet om at konsesjonene kan bli inndradd. Vanligvis har pålagt leveringsmønster da blitt tatt opp igjen.

At leveringsforpliktelser i ulik grad ikke er oppfylt, skyldes en rekke ulike forhold og er av en sammensatt karakter. Våren 2000 bad Fiskeridepartementet Fiskeridirektoratets regionkontor i Finnmark, Troms, Nordland og Møre og Romsdal om å lage en oversikt over trålere tildelt torsketråltillatelse, hvilke trålere som er pålagt leveringsbetingelser, hvordan disse er gjennomført, og i hvilken grad det eventuelt er problemer knyttet til oppfyllelsen av vilkårene.

Rapportene viser et sammensatt bilde. Fartøy som ved enkeltvedtak er pålagt spesielle leveringsvilkår, overholder disse i varierende grad, avhengig av ulike faktorer. Problemstillingen er kompleks, og det viser at den beste løsningen ikke uten videre er å inndra konsesjoner. Det er derimot behov for en mer fleksibel ordning.

Når leveringsforpliktelsene har vært oppfylt i varierende grad, henger det bl.a. sammen med at eierstrukturen i flåten og industrien er endret. I tillegg må man se på industriens behov. Filetindustrien kan ikke utnytte alle størrelser av fisk og heller ikke hele sortimentet til en tråler, slik som det var mer vanlig i tidligere tider. I visse tilfeller har også industrien allerede fått tilgang på det råstoff som har vært ønskelig, og det har ikke vært nødvendig med ytterligere leveringer. Råstoff fra andre kilder, i første rekke forsyninger fra russiske trålere, har således i det alt vesentlige dekket opp det den konkrete tråler skulle levere. Om den enkelte fartøyeier i perioder har solgt sitt råstoff til andre enn den leveringsplikten utpeker, har dette altså ikke resultert i en redusert produksjon i bedriftene.

Dertil driver fartøyene tidvis fiske langt fra filetbedriftene, f.eks. seifiske utenfor Møre og i Nordsjøen. Å transportere sei fra disse fiskefeltene til Nord-Norge for produksjon er lite hensiktsmessig og kostnadsmessig uforsvarlig.

Avgjørende er at industrien får jevn og tilstrekkelig råstofftilførsel til å holde virksomheten i gang, slik også Schjøtt-Pedersen sa. Samtidig er det viktig at rederiene har en viss frihet med hensyn til drift av fartøyet. Det enkelte rederi eller den enkelte fiskebåteier som skal oppfylle fastsatte leveringsbetingelser, bør få anledning til å foreta de disposisjonene som er hensiktsmessige, og som gir lønnsomhet. I dag er enkelte rederier tvunget til å operere under økonomiske forhold som skiller seg betydelig fra det andre rederier arbeider under. På sikt vil det undergrave både tråleren og industrien. Jeg ønsker at trålere med leveringsplikt skal ha de samme økonomiske vilkår som den øvrige flåten, innenfor rammene av leveringsplikt. Dersom man endrer ordningen med leveringsvilkår til heller å innebære plikt til å levere råstoff til en større region, kan det gi nødvendig konkurranse og fremme lønnsomheten for alle parter. Det er ikke tjenlig verken for fiskeindustrien eller fartøyeiere og mannskap at råstoff ikke blir levert til konkurransedyktige priser. Så på det området er jeg uenig med representanten Schjøtt-Pedersen, som mener at fiskernes inntektsgrunnlag er uinteressant i denne sammenhengen. Jeg vil i denne forbindelse understreke at mangel på lønnsomhet i dag er den største trusselen mot rekruttering og mot å opprettholde bosettingsmønsteret.

Fram til man har fått vurderingen fra Eierskapsutvalget, vil departementet selvsagt fortsette å behandle enkeltsaker ut fra de omstendigheter som er knyttet til dette. Når Eierskapsutvalgets innstilling foreligger, skal jeg vurdere flere hensyn. Det gjelder bl.a. hvordan vi skal kombinere hensynet til en fiskereid flåte med en tidsmessig riktig eierstruktur. Det er også nødvendig å vurdere hensynet til næringens behov for flåtefornyelse, ekstern kapital- og kapasitetstilpasning samt landindustriens behov for tilførsel av råstoff. Under revisjonen av ordningen vil jeg for øvrig legge vekt på å komme til et resultat som det er mulig å følge bedre opp enn det systemet som vi har i dag.

Det er også viktig at leveringsbetingelsene utformes tidsmessig, og så klart at de kan håndheves på en effektiv måte. Dagens system har vist seg vanskelig i så måte. For å ha mulighet til å sanksjonere er det viktig at man har klare bestemmelser som ikke åpner for ulike tolkninger. Et av problemene i dag er jo at sanksjonene ikke er helt enkle å håndheve. De må videre være utformet slik at de tar hensyn til alle parter, både landindustrien og rederiene og mannskapet.

Jeg vil også understreke at leveringsbetingelser er et distriktspolitisk virkemiddel som ikke skal avvikles. Jeg understreker at jeg ikke har noen som helst planer om å avvikle leveringsvilkår som et distriktspolitisk virkemiddel. Likevel kan dette ikke hindre oss i å se på hvordan ordningen fremstår sett med den nye tids øyne, under de nye, endrede vilkår som både industri og flåte langs kysten arbeider under. Vi må være villige til å diskutere hvordan vilkårene konkret skal forstås og praktiseres i ulike situasjoner hvor landindustrien har andre råstoffkilder. Jeg oppfattet også representanten Schjøtt-Pedersen slik i hans innlegg at han nettopp inviterer til disse nye vurderingene og den diskusjonen. Her er jeg selvsagt åpen for innspill fra alle parter, også fra tidligere fiskeriministre med engasjement for saken. Jeg skal love at ethvert innspill vil bli tatt med i vurderingen, men de endelige konklusjoner er ikke trukket. Der avventer vi anbefalingene fra den forrige regjeringens eierskapsutvalg.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg er glad for at statsråden er enig i at det er behov for en mer konsekvent håndhevelse av leveringsplikten, og at leveringspliktsystemet skal bestå. Jeg prøvde selv som fiskeriminister å stramme inn leveringsvilkår, få et klarere uttrykk for det og få avklart saker som presiserte leveringsvilkårene. Jeg mener samtidig at behovet for innskjerping er ytterligere økt etter at manglende oppfølging av leveringsvilkårene er blitt dokumentert gjennom den rapport som er lagt fram fra Fiskeridirektoratets regionkontor i Finnmark.

Jeg registrerer det statsråden sier om at man kan sikres råstoff på annet hold, eller at fisket kan foregå i et område hvor det er uhensiktsmessig å levere til de anlegg som det har vært tilsiktet. Problemstillingen her er at det må være en dialog mellom myndighetene og rederiene, og at rederiene ikke bare tar seg til rette og sier at dette er upraktisk, derfor gjør vi det ikke. Det mener jeg er helt uakseptabelt, og det må det reageres imot.

På et punkt er jeg dypt uenig med statsråden. Det gjelder spørsmålet om en større regionalisering rundt leveringsvilkårene. Jeg vil igjen bruke Berlevåg som et eksempel, på grunn av at det nettopp er truffet en beslutning for det stedets vedkommende. Det var for meg veldig sterkt å stå overfor en situasjon hvor Berlevåg stod stille i et år på grunn av at man ikke hadde leveranser av råstoff. Derfor var det nødvendig å knytte trålråstoffet så sterkt til Berlevåg som overhodet mulig, for det første ved å presisere at det skulle leveres der, og for det andre ved å presisere at det skulle foredles der, slik at det ikke bare kunne tas over kaia og kjøres bort på trailer.

Den problemstilling som oppstår når statsråden nå har bestemt at leveringsplikten ikke lenger skal gjelde Berlevåg, men Øst-Finnmark, blir at stedet ikke lenger har noen sikkerhet for det råstoffet. Det råstoffet kan selges hvor som helst i Øst-Finnmark. Det er for så vidt viktig å sikre råstoff til regionen, men det gir ingen sikkerhet for det stedet som den tråleren hadde som sitt leveringsområde, og som skulle ha sin sikkerhet gjennom leveransene. Det betyr igjen at Berlevåg meget vel kan havne i en situasjon hvor de ikke klarer å konkurrere om råstoffet på samme måte som andre i regionen, eller at tråleren velger å levere hos andre mottakere i regionen. Så oppstår det en situasjon hvor man ikke har råstoff, og man får en ny situasjon med betydelig lediggang og ikke lenger sikkerhet for industrien. Det mener jeg er veldig uheldig. Derfor må man stå fast ved at de stedene som skulle sikres råstoff, må sikres det gjennom krav om levering til det stedet, i dette tilfellet Berlevåg. Samtidig må man ha en konsekvent håndheving av leveringsplikten og følge opp den rapporten som kom fra Fiskeridirektoratets regionkontor i Finnmark, slik at leveringsplikten blir reell.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at representanten Schjøtt-Pedersen og jeg har ett felles må, nemlig å utvikle fiskerinæringen, derunder industrien og flåteleddet langsmed kysten. Så viser det seg at vi skiller lag i enkelte sammenhenger, som i dette tilfellet. For meg er det sentralt å sikre lønnsomhet, både i industrien og i flåten. Nå kan det være fare for at vi har saksbehandling fra Stortingets talerstol av en konkret sak, men siden Berlevåg og Berle Fisk er brakt inn, kan vi ved en rigorøs holdning til de gjeldende leveringsvilkår bidra til at både industrien og flåten går den gale veien i forhold til dette med lønnsomhet. Jeg må i hvert fall ta avstand fra påstanden om at det ikke har vært noen som helst dialog, og at det nesten ikke har vært noe som helst slags ønske fra de nye eierne av industrien i Berlevåg knyttet til dette fartøyet. Vi har tatt innover oss det faktum at det ikke var leveringsforhold for fartøyet i Berlevåg. Det var etterspørsel etter råstoff et annet sted, og det er ikke slik at vi forhindrer at råstoffet blir levert i Berlevåg. Vi har endret konsesjonsvilkårene ved å si at fangsten skal leveres 100 pst. til fiskeindustrianlegg i Berlevåg eller anlegg i Øst-Finnmark. Jeg har den tiltro til industrien i Berlevåg at de skal være konkurransedyktige på det lille markedet som vi har utviklet for Berle Fisk.

Jeg skjønner at representanten Schjøtt-Pedersen ikke har den samme tiltro til industrien i Berlevåg, industriens evne og vilje til å være med og konkurrere om råstoff. Men hvis industrien ikke er i stand til det, har industrien et stort problem, og det løser vi ikke ved krampaktig å pålegge den å kjøpe fisk som man ikke var interessert i å kjøpe.

Så er jeg glad for at representanten Schjøtt-Pedersen i sin innledning gav uttrykk for at det er viktig å sikre stabil råstofftilgang, og da er trålerne en viktig bit av dette. Det står litt i motstrid til det vedtak som Finnmark Arbeiderparti gjorde sist helg, hvor man vil redusere trålflåtens andel av de totale kvotene til fordel for kystflåten. Fra Regjeringens side har vi lagt et løp med en fordeling som skal ligge stabil i årene fremover hva angår kystflåten og trålflåten. Jeg har ingen som helst slags planer eller ambisjoner om å endre den fordelingen, som fullt ut er i tråd med det som også fiskerne har bedt om. Jeg registrerer at man ikke kan få i både pose og sekk, og at man ikke kan både forvente å få mer til kystflåten og samtidig beholde det som er i trålflåten. Så her må man bestemme seg.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): President! Jeg må få rette opp en åpenbar feil.

Presidenten: Representanten Schjøtt-Pedersen får ordet under tvil.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Nå forholder vi oss selvfølgelig i denne sal til det som Arbeiderpartiets stortingsgruppe mener.

Men jeg må bare få lov til å presisere en ting i forhold til vedtaket på Finnmark Arbeiderpartis årsmøte. De har sagt at kystflåten og ferskfisktrålerne skal få økt andel, så i så måte tror jeg at det imøtekommer det ønsket som representanten hadde på det punktet for denne trålergruppen.

Presidenten: Presidenten er enig i at vi i denne sal forholder oss til mer seriøse størrelser.

Ivar Kristiansen (H): Jeg er ikke sikker på om all verdens presiseringer vil bidra til å hjelpe situasjonen verken for fiskeindustrien eller for flåten i Finnmark – i hvert fall ikke gjennom denne interpellasjonen. Jeg må imidlertid få lov å konkludere med at hvis dette kan bidra til at leveringsplikten og det regelverk som eksisterer, kan oppfylles, vil jeg i likhet med både interpellanten og fiskeriministeren være svært glad for det. Problemet er jo at fisk som er «hjemmehørende i Finnmark», landes andre steder, og det skjønner jeg er et stort problem for hele den delen av den nordlige landsdelen.

Men vi har jo et lovverk, et regelverk, innenfor norsk fiskerinæring som er gjennomhullet av dispensasjoner, og som har det ved seg at det er så mange kryssende hensyn som ikke lar seg forene, at dette må ende galt. Jeg kan ikke fri meg fra å mene at når Schjøtt-Pedersen i tredje vers kommer inn på at han «prøvde selv som fiskeriminister», bidrar interpellanten til å fremstille saken som om dette er en situasjon som er av relativt ny dato. Det er den jo med respekt å melde overhodet ikke.

Som statsråden har vært inne på med henvisning til rapporten som Fiskeridirektoratet lanserte i år 2000, kom man frem til at den industrieide flåten brøt leveringsvilkårene. Da satt for øvrig Schjøtt-Pedersen selv i regjering. Det er også via Eierskapsutvalget gitt en marsjordre om å se på problematikken rundt leveringsvilkår, og Eierskapsutvalgets innstilling skal være ferdig til sommeren. Jeg tror alle parter vil stå seg på å avvente rapporten som vil komme.

Man kan ikke, som Schjøtt-Pedersen, si at det er fullstendig uinteressant, med henvising til hva som vil bli situasjonen for dem som eier flåten. Han burde vite bedre om hva som er den økonomiske situasjonen for industrien langs ikke minst Finnmarkskysten, hvor nødlamper blinker hver bidige dag.

Jeg kan heller ikke forstå – gjerne personifisert ved tidligere fiskeriminister og finansminister Schjøtt-Pedersen – hvordan det er mulig å komme frem med én politikk når man sitter i regjering, og noen uker etter at man er gått av, fremstå med skarpe løsninger, med en alternativ politikk som skal ha raske svar på kompliserte løsninger.

Men for å konkludere: Det er soleklart at leveringsplikten skal og må oppfylles. Vi må avvente rapporten, og jeg er glad for at fiskeriministeren lover å ta tak i denne problematikken.

Øystein Hedstrøm (FrP): Økt lønnsomhet må være et hovedmål for fiskeripolitikken. Det vil gi fiskerinæringen mer attraktive arbeidsplasser og sikre rekruttering av profesjonelle yrkesutøvere. Lønnsomhet er avgjørende for at næringen skal tiltrekke seg mer kapital bl.a.. En mer lønnsom fiskerinæring utgjør et viktig grunnlag for fremtidig næringsutvikling langs kysten, og vi mener derfor at tiltak som styrker økonomien, må gis høyeste prioritet i tiden som kommer.

Endringene i næringens rammebetingelser krever en grunnleggende gjennomgang av de fiskeripolitiske virkemidlene. Mange reguleringer og virkemidler som var riktige for noen tiår siden, er ikke formålstjenlige i dag, mener vi. Fremskrittspartiet finner det ikke fornuftig å innskjerpe aktivitetskravet i deltakerloven. Det kan bidra til å utestenge kvalifiserte yrkesutøvere og svekke muligheten for nødvendig kapitaltilgang til næringen.

Videre er det viktig at fiskeindustrien kan ha samme mulighet til å eie fartøyer i havfiskeflåten som landbaserte redere har. Det vil øke kapitaltilgangen, bidra til en raskere fornying av flåten samt styrke mulighetene for forbedret rekruttering til næringen.

For å tilfredsstille stadig mer krevende eksportmarkeders krav til forsyningssikkerhet og høyt bearbeidede produkter er fiskeindustrien på sin side avhengig av jevn tilgang på råvarer. Fiskeindustrien kan gjennom vertikal integrasjon sikre seg et råvaregrunnlag som vil gjøre det lettere å opprettholde helårsproduksjonen og inngå langsiktige leveringskontrakter med viktige kunder. Et grunnlag med egne ressurser, supplert med leveranse fra resten av flåten, kan gi fiskerinæringen verdifull fleksibilitet i et omskiftelig marked.

Ellers mener vi at råfiskloven bør avvikles. Vi vil ha frivillige ordninger og medlemskap i salgslagene. Fiskerne må selv få avtale priser direkte med kjøperne, slik at markedet på denne måten kan fungere og unødvendige reguleringer kan fjernes. Da er det ikke riktig vei å gå å presse flåten til å levere fangsten der politikerne vil den skal gjøre det. Flåten må selv få selge sin fangst der den får best betaling.

Jeg skjønner godt at Arbeiderpartiet, ved Schjøtt-Pedersen, har et desperat behov for å komme på banen, men vi finner det ikke hensiktsmessig å tvinge fiskeren til å levere hos kjøper A, B eller C, når fiskeren kunne ha fått mye bedre betalt for fangsten sin ved å levere til kjøper D, E eller F. Mitt råd til statsråden er at han fjerner disse reglene som hindrer fri omsetning av fangsten. Så får det være opp til hver enkelt fisker og kjøper å inngå kontrakter, enten de er kortsiktige eller langsiktige, for å sikre stabil levering.

Åsa Elvik (SV): Interpellanten skal ha honnør for at han har reist interpellasjonen. Men eg må seie, som representanten Kristiansen peikte på, at det blir kanskje litt paradoksalt, for til NRK Finnmark den 31. juli i fjor måtte dåverande fiskeriminister Otto Gregussen innrømme at han sjølv ikkje hadde reagert på brot på konsesjonsvilkåra til ei rekkje trålarar. Eg trur derfor at det er ein del fiskeriministrar som ikkje har gjort jobben sin, og ikkje berre han som sit i dag. Det blir derfor litt merkeleg at ein får ein diskusjon i parlamentet om kven som har gjort jobben sin best, og der ein skuldar på alle andre og seier at når dei ikkje har gjort jobben sin, er det ingen vits i at eg skal gjere det.

Då eg hadde spørsmål i spørjetimen om det samme temaet tidlegare i vinter, fekk eg dette svaret frå statsråden:

«… eksisterande leveringsvilkår vil bli følgde opp i tråd med den praksisen som har vore følgd av fleire av mine forgjengarar.»

Dette er, som interpellanten peikte på i dag, ein noko dårleg praksis, så det blir ein litt paradoksal debatt her i dag.

Men la oss leggje av oss akkurat den konfrontasjonslina, for dette er viktig. Dette er eit viktig distriktspolitisk verkemiddel. Det er eit viktig fiskeripolitisk verkemiddel. Stortinget har sagt at lønnsemd, arbeidsplassar, busetjing og berekraft er målsetjinga for fiskeripolitikken. Dette er eit viktig verkemiddel for faktisk å nå alle desse måla. Det er ein realitet. Når ein då etablerer ein praksis som holar ut dei politiske måla som Stortinget har sett, er det særdeles problematisk. Og dei forslaga som fiskeriministeren og Fiskeridepartementet har komme med i forhold til leveringspliktene, vil hole ut dette prinsippet endå meir.

Interpellanten peikte på to viktige ting i forhold til leveringspliktene knytte til både levering og foredling, og det er forhold vi ikkje må gløyme. Han peikte dessutan på noko som er avgjerande for denne debatten, nemleg at desse leveringspliktene er føresetnaden for at konsesjonane er gitt. Når ein holar ut det kravet, bidreg ein til ein heilt ny fiskeripolitikk, noko Stortinget ikkje har ønskt. Eg meiner at det sentrale spørsmålet i fiskeripolitikken var det ein mann frå Gamvik som stilte gjennom Magasinet i Dagbladet tidlegare i haust. Han spurde: Korfor skal Gamvik gå på sosialen når vi bur rett ved eit av verdas rikaste hav? Det er det sentrale spørsmålet i fiskeripolitikken. Eg meiner at politisk styring er ein måte å få bukt med ein marknad på som elles bidreg sentraliserande. Direktøren ved Havfisk på Melbu, Jan Steffensen, sa til bladet Vesterålen:

«Markedsmekanismene fungerer ikke når man har leveringsplikt til én bedrift med annen eier enn rederiet. Vi kan ikke selge fisken til under markedspris.»

Nei, marknaden fungerer ikkje. Det er derfor vi som politikarar vil styre. Det er derfor vi har desse leveringspliktene. Vi er nøydde til å ha vilje til å oppfylle dei måla som Stortinget faktisk set, og då er det problematisk at ein holar ut dei måla gjennom praksis.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Representanten Schjøtt-Pedersen tek opp eit reelt problem gjennom denne interpellasjonen. Men problemet er også komplisert, noko eg reknar med at Schjøtt-Pedersen ikkje har gløymt frå då han sjølv var fiskeriminister.

Utgangspunktet må vere heilt klart: Når eit fartøy har fått konsesjon med leveringsplikt som vilkår, skal dette sjølvsagt gjennomførast – også når levering på andre måtar kunne ha gitt betre lønnsemd for fartøyet. Leveringsplikta er eit distriktspolitisk verkemiddel, der omsynet til sysselsetjinga i industrien på land har gjort utslaget.

Leveringsplikta er eit distriktspolitisk særtiltak som er viktig for nokre lokalsamfunn. Samtidig veit vi at det er problematisk å praktisere leveringsplikta. Det finst døme på at fisken blir ført på land der den skal, men at den lokale bedrifta ikkje har bruk for alt råstoffet som kjem, og at det derfor må sendast uforedla vidare på vegen. Det er også eit reelt problem når fartøy deltek i sesongfiske langt frå staden ein har leveringsplikt til. Det må finnast praktiske løysingar.

I desse sakene står problemstillingar som omsynet til fartøya, til råstofftilgangen for industrien og distriktspolitikken i fokus. Spørsmålet blir greidd ut av Eigarskapsutvalet, og eg har tillit til at fiskeriministeren vil ta omsyn til både busetjingsmønsteret og råstoffbehova til fiskeindustrien når han får saka på bordet.

Her må vi vere audmjuke for at vi kanskje ikkje har funne alle dei beste løysingane til no. Kan hende skal leveringsplikta for nokre fartøy òg knytast til region? Kan hende må vi vurdere å knyte den einskilde bedriftas konsesjonar til bestemte stader? Dette er spørsmål vi må sjå nærare på.

Uansett er eg glad for at fiskeriministeren har understreka at leveringsvilkår er eit distriktspolitisk vilkår som ikkje skal avviklast.

Marit Arnstad (Sp): La meg først få lov til å si at hvis noen skulle mene at det fantes eksempler på at også Senterpartiets fiskeriminister har lempet på leveringsplikten, så finner de sikkert det. Det må de gjerne ta opp. Men hvis vi skal fortsette å spille ball på den måten i debatten, kommer vi aldri videre i forhold til de prinsipielle sidene ved dette spørsmålet som vi bør bruke en interpellasjonsdebatt til.

Jeg ser at det kan være enkelttilfeller der det kan være riktig å lempe på leveringsplikten, men det er også sider av den mer prinsipielle arten som bør diskuteres i forhold til det som skjer når en faktisk lemper på leveringsplikten i ett tilfelle, som det som har skjedd i Berlevåg. Det er fortsatt et åpent spørsmål for meg hvorfor fiskeriministeren faktisk tillater brudd uten å gripe inn. Det kan tolkes som å stryke vekk setningen om leveringsplikt til Berlevåg i denne sammenhengen bidrar til å skape en ny definisjon, som kan skape en presedens for hele Øst-Finnmark. I realiteten innføres en regionalisert leveringsplikt i stedet for en stedsbestemt leveringsplikt. Det er i tilfelle en endring Senterpartiet vil være meget skeptisk til.

Leveringsplikten er en viktig del av strukturen knyttet til fiskerinæringen. Statsråden har sjøl bekreftet at han ser dette som et viktig distriktspolitisk virkemiddel, og da bør den også i de aller fleste tilfeller overholdes. Fleksibilitet i forhold til enkelttilfeller må ikke utarte til tilfeldigheter, og må heller ikke utarte på en slik måte at man endrer systemet uten å ha fått en forutgående prosess og en demokratisk behandling via politiske organ. Dersom Regjeringen med tilfellet Berlevåg skulle ønske å endre selve leveringsplikten på en slik måte at de innfører en regionalisert leveringsplikt i stedet for en stedsbestemt leveringsplikt, burde den gjort det gjennom å fremme forslag om det i forbindelse med Eierskapsutvalget, ikke gjennom å overse at enkelte redere bryter konsesjonsvilkårene de har fått.

Jeg synes at hvis Regjeringen ønsker en debatt om hvordan leveringsplikten skal utøves, bør den bidra til en bred politisk debatt om spørsmålet, men ikke risikere at man kan undergrave nåværende system gjennom å overse de klare krav som er i konsesjonen – og det faktum at bedriften i Berlevåg klart har mangel på råstoff og at hjulene står stille.

Rettssystemet respekterer, for å nevne det, krav om leveringsplikt. Det er nettopp kommet en dom i Sunnmøre Tingrett, der det klart sies at gamle krav om konsesjon – i dette tilfellet til «Vadsøjenta» om å levere fangst til Vadsø – skal overholdes. Da må også statlige myndigheter respektere det systemet vi som lovgivere og myndigheter har nedfelt. Hvis ikke vil det bety betydelige endringer uten at et flertall i Stortinget har fått lov å ha en bred politisk debatt og gjort vedtak om det i politiske organ.

Min konklusjon er derfor at hvis Høyre ønsker endringer, må de ta opp det i forbindelse med Eierskapsutvalget, ikke bruke sin myndighet gjennom statsråden.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg har ikke fremmet denne interpellasjonen som en generell kritikk av statsråden for at han ikke har gjort alt som skal gjøres i forhold til leveringsplikten. Men Arbeiderpartiet mener veldig sterkt at leveringsplikten er viktig, den skal stå fast, og den skal håndheves. Derfor bad Arbeiderpartiets tidligere regjering om å få rapport om brudd på leveringsplikten, og det er viktig at det blir fulgt opp. Og interpellasjonen er først og fremst reist for å etterspørre hvordan man følger dette opp, et spørsmål som jeg håpet vi skulle være enige om.

Men på ett punkt er det en dyp uenighet, for på ett punkt har statsråden endret politikk. Det å regionalisere leveringsplikt i stedet for å ha leveringsplikt til ett spesielt sted, mener jeg er alvorlig på grunn av at det tar bort den sikkerheten som dette stedet har for sysselsetting og aktivitet. Det er meget mulig at det kan øke lønnsomheten for den aktuelle tråleren, men motstykket til det er at det øker usikkerheten for de menneskene som bor på dette stedet. Derfor vil jeg sterkt advare mot en slik regionalisering.

Så er det selvsagt ønskelig med god lønnsomhet i fiskeflåten, det er vi alle sammen enige om, og det er nødvendig å treffe tiltak for å få det til. Men det er ikke hovedpoenget i spørsmålet om leveringsplikt. Når disse trålerne i det hele tatt har fått tillatelse til å drive trålfiske, er det for å sikre stabil tilgang på råstoff til bedriftene i lokalsamfunnet. Det er på det grunnlag jeg sier at i forhold til leveringsplikten blir det uinteressant om de kunne ha tjent mer på å levere et annet sted. Om de hadde ønske om fri levering, er motstykket at den tillatelsen har de ikke fått, og den ville de ikke fått. De har en begrenset tillatelse, avgrenset av den leveringsplikten som følger med konsesjonen, og da må de forholde seg til det, selv om de kunne ha tjent mer på å ha en friere leveringsadgang.

Mitt motiv er derfor for det første å slå fast at leveringsplikten er viktig for å sikre tilgang på råstoff til fiskeindustrianleggene. For det andre er det ikke akseptabelt at leveringsvilkårene brytes. Det håper jeg at det er bred enighet om. Men det er viktig, etter at man nå har fått dokumentert at det foregår brudd, at man kommer fram til en situasjon hvor man får en klar håndheving av leveringsbetingelsene. Mitt tredje motiv er å slå fast at leveringsplikten er så viktig for de enkelte lokalsamfunn at jeg vil veldig sterkt advare mot å gå bort fra en leveringsplikt til sted og over til en leveringsplikt til region. Det skaper en usikkerhet som dessverre kan føre til at man kommer tilbake til den situasjonen vi hadde for noen år siden, hvor mange lokalsamfunn stod stille. Det vil jeg veldig sterkt advare mot.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg er enig med dem som sier at det fører oss ikke langt å være mest opptatt av hvem som har tillatt at leveringsbetingelsene ikke har blitt fulgt opp. Men jeg synes det er interessant å registrere at Arbeiderpartiet plutselig har blitt så opptatt av leveringsbetingelsene og at de skal overholdes nærmest for enhver pris, ikke minst når interpellanten har sittet i en regjering hvor fiskeriministeren på det tidspunktet innrømmet at han ikke hadde fulgt opp leveringsbetingelsene.

Jeg har tatt tak i dette nettopp fordi jeg vil ha det under kontroll, at vi skal kunne føre en politikk som gjelder for alle som har leveringsforpliktelser. Jeg skal legge til grunn den undersøkelsen som Kontrollverket har gjennomført, som viser hvordan dette har vært praktisert. Rapporten ble lagt fram i 2000. Vi skal se på det som Eierskapsutvalget kommer med. De har varslet at de skal levere sin innstilling i løpet av sommeren. Så må jeg behandle enkeltsaker etter hvert som de kommer inn, og komme tilbake med forslag om endret politikk til Stortinget på en egnet måte. Men mitt utgangspunkt er at vi må finne praktikable løsninger – som også representanten Molvær Grimstad var inne på – i skjæringspunktet mellom næringspolitiske hensyn og distriktspolitiske hensyn. Da er lønnsomheten – som også representanten Hedstrøm så sterkt understreket – i alle deler av næringen et viktig kriterium og må ha høy prioritet. At vi da må gå gjennom grunnleggende virkemidler i fiskeripolitikken, er jeg helt enig i, og det omfatter selvfølgelig mye mer enn leveringsforpliktelsene. Jeg kan ikke love at vi skal fjerne leveringsforpliktelsene, men vi skal tilpasse dem bedre til dagens fiskeripolitiske virkelighet.

Jeg føler vel at utgangspunktet for enkelte i denne debatten – ikke nødvendigvis i denne sal, men i den debatten som også føres ute, og som er viktig – er at man gjerne vil ha alt slik som det er. Det er trygt og godt å ha det slik som det er, og så lukke øynene for at det med skiftende statsråder og skiftende regjeringer ikke har vært fulgt opp på en god nok måte. Derfor håper jeg at man fordomsfritt skal gå inn i denne diskusjonen og så lete etter praktikable løsninger som ser til at hensikten med dette virkemidlet blir oppfylt på en bedre måte enn det skjer i dag.

Når det så gjelder det konkrete tilfellet, Berle Fisk, ønsker jeg å få det helt klart fram at Berle Fisk fortsatt skal bli eid av det rederiet og det selskapet som eide det opprinnelig, før vi lempet på leveringsbetingelsene. Det var et ønske fra dem som overtok industrianlegget, om ikke å ha tråleren med på kjøpet. Det var et ønske fra denne bedriften å bli fritatt for plikten til å kjøpe, fordi de ikke hadde anvendelse for råstoffet. Kanskje har ikke alle tatt godt nok innover seg at eierforholdet mellom flåte og industri har endret seg, det er økt konkurranse om råstoffet, og det har vært endring i markedet for fiskeprodukter. Dette er med på å gjøre at vi må se på fiskeripolitikken for fremtiden og ikke videreføre en politikk som bedre var tilpasset fortiden.

Presidenten: Da er vi ferdig med behandlingen av sak nr. 1.