Rolf Terje Klungland (A): Situasjonen på kraftmarkedet vårt er alvorlig. Vi kan etter de opplysningene vi nå sitter inne med, regne med at prisene i framtiden vil eksplodere.
Energinasjonen Norge vil få skyhøye energipriser dersom ikke noe gjøres i forhold til tilgang på elektrisk kraft. Regjeringens holdning har vært passiv i denne sammenheng. Olje- og energiministeren vil etter det han har sagt til nå, satse på energisparing og fornybare energikilder som om ti år vil dekke underskuddet vi har i dag.
I første omgang vil en slik politikk ramme vanlige forbrukere som vil måtte betale høye strømregninger. I neste omgang vil det ramme industrien som ikke vil få konkurransedyktige priser. Dermed vil industrien flagge ut til andre land med bedre betingelser, noe som vil gi større forurensninger globalt. I Norge i dag er det f.eks. slett ikke et globalt miljøbidrag å kjøre elektrisk bil. Kraften som brukes til dette, er nemlig kullkraft, noe som forurenser mer enn diesel og bensin. Vi må slutte å lure hverandre ved å forenkle miljøpolitikken og energipolitikken.
Arbeiderpartiet har en energipolitikk som innebærer at Norge skal ha verdens mest miljøvennlige energiforsyning. Denne målsettingen innebærer at vi må bli selvforsynt med kraft. Vi kan ikke godta at danskene øker sine CO2-utslipp som følge av vår passive holdning.
I framtiden er vi nødt til å finne andre energikilder enn dem vi bruker i dag, som er fossile kilder. Men inntil da må vi benytte oss av det som er minst forurensende, og de energikildene har Norge rikelig av.
Gapet mellom bruk og egenproduksjon av elektrisk kraft har nå blitt betydelig i år med normale mengder nedbør. Olje- og energiministeren skriver i brev til energi- og miljøkomiteen at det i et normalår er et underskudd på 6–7 TWh. Dette underskuddet vil øke i årene framover dersom det ikke bygges ut nye energikilder utover det Regjeringen legger opp til. Samtidig dekkes underskuddet i dag med sterkt forurensende kullkraft fra andre land.
Energisupermakten Norge har faktisk kommet i en situasjon som innebærer at vi er avhengige av andre land for å sørge for elektrisitet til oss selv. Kraften flyter fritt mellom de nordiske land, og prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel.
Å være selvforsynt med elektrisitet vil selvfølgelig innebære at prisene kan holdes nede på sikt. Samtidig vil det være mer miljøvennlig å bruke norske ressurser enn alternativ kullkraft og kjernekraft. Arbeiderpartiet vil satse på energisparing, oppgradering av eksisterende kraftanlegg og ledningsnett og utvikling av fornybare energikilder, som f.eks. bio- og vindkraft. Vi vil også ta i bruk naturgassen i energiproduksjonen vår.
I dag eksporterer Norge det aller meste av naturgassen. Denne eksporten representerer et volum som tilsvarer over 100 gasskraftverk. På kontinentet blir gassen først og fremst benyttet til kraftproduksjon. Det er denne typen kraftproduksjon nåværende olje- og energiminister har kalt «sterkt forurensende». Den samme statsråden sier at vi importerer kullkraft for å dekke vårt kraftunderskudd. Og han sier nei takk til å bygge gasskraftverk. Hvordan henger dette sammen? Eller henger det sammen i det hele tatt?
Det virker som om statsråd og regjering ikke har tatt sitt ansvar alvorlig i forhold til den energisituasjonen som Norge er i. Selvfølgelig må vi stimulere til energisparing i husholdningene, i tjenesteytende næringer og i industri. Det må være et mål å begrense veksten i det totale energiforbruket. Det må satses på informasjon, rådgivning og priser på energisparende tiltak som gjør det interessant for forbrukerne å spare strøm.
Gode resultater fordrer en samordnet virkemiddelbruk. Vi må også legge forholdene til rette for og oppmuntre til bruk av andre energikilder. Der slike alternativer ikke finnes, må folk få varme i husene sine til en akseptabel pris likevel, og det må de ut fra at vi lever i en energinasjon. Arbeiderpartiet vil derfor stimulere til økt bruk av annen fornybar energi, som bioenergi, varmepumper, industriell spillvarme og solvarme.
Det har av flere vært hevdet at Norge er en energisløsende nasjon. Det kan godt være at vi er det. Men i så tilfelle er vi ikke dårligere enn våre naboer. Forskjellen på Norge og våre naboland er at vi bruker mye elektrisitet, mens de andre bruker andre energikilder. Av og til virker det som om vi lever som lottomillionærer her i landet. Vi har penger på bok, og derfor konsentrerer vi oss ikke om den økonomiske verdiskapningen i samfunnet. Vi tenker kortsiktig og galt.
Politikere er valgt for også å tenke langsiktig. Vi må greie å forene oss i et energipolitisk forlik dersom vi som energipolitikere skal kunne framstå som framtidspolitikere.
Da vi behandlet Snøhvit-utbyggingen, gikk Regjeringen imot å elektrifisere LNG-anlegget. Argumentasjonen var at vi allerede hadde et underskudd, og at marginalproduksjonen var kullbasert. Da argumenterte statsråden for gasskraftverk. Jeg ser ikke sammenhengen i argumentasjonen, når vi ikke kan dekke opp energiunderskuddet vårt på samme måte. Det må være en litt flau smak i munnen hos statsråden når han ikke innrømmer at han i dag er med på å forurense verdens miljø mer enn han trenger. Det nytter ikke å si at vi har tid til å vente på CO2-frie gasskraftverk. Det er en passiv holdning som skader miljøet/kraftbalansen, og som vil medføre stabile, høye kraftpriser her i landet.
Så litt om nettsituasjonen. Stortinget har nettopp behandlet organiseringen av Statnett. I forbindelse med den innstillingen vedtok Stortinget at man måtte gjøre noe med flaskehalsene i nettet. Disse flaskehalsene er med på å øke prisene når vi har kalde dager og forbruket er høyt. Jeg vil utfordre statsråden på dette området. For å avhjelpe nettet kan man i dag montere gassturbiner, som starter når nettet er på toppbelastning. Dette vil være en langt rimeligere ordning enn å bygge ut nettet i en dimensjon som skal ta overføringstoppene. Det vil også selvfølgelig medføre en lavere pris til forbrukerne og sluttbrukerne. Er statsråden villig til å gå inn på en slik politikk, eller vil han heller ha kraftpriser på godt over 1 kr pr. kWh og soneutkoblinger i et tørrår? Jeg bare spør. Det må bli Regjeringens ansvar til siste slutt, og det ansvaret ligger i den sammenhengen hos olje- og energiministeren.
Statsråd Einar Steensnæs: Samarbeidsregjeringen vil i tråd med Sem-erklæringen føre en energipolitikk som skal fremme verdiskapning og en bærekraftig utvikling. Dette innebærer også at Regjeringen tar utviklingen i den norske kraftbalansen alvorlig.
Elektrisitet har en dominerende plass i energiforsyningen i Norge. I de siste ti årene har det årlige elforbruket økt med 17 TWh, mens den årlige produksjonskapasiteten har økt med tilsvarende 4 TWh. Den svært lave veksten i ny produksjon og den fortsatte veksten i forbruket har ført til at Norge har gått fra å være nettoeksportør til å bli en nettoimportør av elektrisk energi i normalår.
Den dominerende rollen til vannkraften gjør også at den norske elektrisitetsproduksjonen varierer mye fra år til år på grunn av variasjonene i nedbøren. Dette gjør også at elektrisitetsforsyningen er sårbar for såkalte tørrår, det vil si år eller perioder med vesentlig mindre nedbør enn normalt. Utviklingen de senere årene har ført til at forsyningssikkerheten har blitt svekket.
I de nærmeste årene er det grunn til å regne med at kraftbalansen vil bli strammere enn den er i dag. Utbyggingstiden i kraftsektoren er lang, og de prosjektene som vil bli fullført i de nærmeste årene, vil gi liten økning i produksjonskapasiteten. Samtidig er det grunn til å regne med at veksten i elektrisitetsforbruket vil fortsette til tross for stor satsing på energiøkonomiseringstiltak.
Det er viktig med omfattende tiltak over et bredt felt for å bedre kraftbalansen. Regjeringen har som mål å etablere rammebetingelser som gjør det mulig å realisere CO2-frie gasskraftverk, eller det som nå skal kalles gasskraftverk med CO2-håndtering. Bransjen er invitert til å samarbeide om å få til framtidsrettede, miljøvennlige gasskraftteknologier. Invitasjonen er generell og er fundert på Sem-erklæringen. Naturkraft har allerede bekreftet at de ønsker å samarbeide med Regjeringen om å utrede hvilke forutsetninger som må på plass for å kunne realisere CO2-frie gasskraftverk. Videre har Statoil signalisert at de stiller seg positiv til å etablere et pilot-/demonstrasjonsanlegg for utskillelse av CO2 ved et av sine anlegg.
Som jeg senest sa i Stortinget under behandlingen av Snøhvit LNG, mener jeg at vi har tid til å vente på gasskraftteknologi som håndterer CO2-utslippene, før vi sender gasskraft ut på kraftnettet. I lys av dette er det viktig for Regjeringen å legge til rette for økt bruk av nye, fornybare energikilder som vindkraft og bioenergi. Det er veldig viktig at denne massive satsingen på bruk av gass til energiproduksjon ikke skjer på bekostning av nye, fornybare energikilder. Vi ønsker og har signalisert en offensiv strategi for omlegging av energiproduksjonen og energiforbruket. Til dette har vi etablert et eget selskap i Trondheim, nemlig Enova. Tiltak for å dempe veksten i bruk av energi og for å få til en omlegging som gjør oss mindre avhengig av elektrisitet, står sentralt. Resultatet skal være en miljøvennlig energiforsyning ved hjelp av kostnadseffektive virkemidler.
Arbeidet med å begrense energiforbruket og med å bruke varmeenergi direkte til oppvarming er viktig på lang sikt, både for miljøet og for å bli mer robust overfor tørrår. Det er viktig at det nyetablerte energifondet og Enova får anledning til å gjennomføre dette arbeidet på en god og målrettet måte.
I Sem-erklæringen har Regjeringen som målsetting at det innen 2010 skal være på plass årlig vindkraftproduksjon tilsvarende minst 3 TWh, og produksjon av vannbåren varme basert på nye, fornybare energikilder tilsvarende minst 4 TWh pr. år. Jeg er glad for at målsettingene har støtte i Stortinget, som har gått inn for at det skal bevilges 5 milliarder kr over ti år for å understøtte omleggingen.
En annen del av Regjeringens satsing på omlegging av energiproduksjonen er at den i større grad ønsker å ta i bruk naturgass til innenlands bruk. Naturgass kan brukes på en miljøvennlig måte som energikilde. I denne sammenheng vil Regjeringen øke den offentlige forskningsinnsatsen knyttet til bruk av naturgass og hydrogen. Jeg viser i denne forbindelse til mine svar på den interpellasjonen som vi nettopp har vært igjennom, fra representanten Sylvia Brustad.
Det er videre fortsatt et visst potensial til opprustninger og miljøvennlige utvidelser i det norske vannkraftsystemet. Regjeringen satser på å utvikle dette potensialet selv om epoken for de store vannkraftutbyggingene er over.
I tillegg til at det er viktig at vi sikrer nødvendig kapasitet i den innenlandske produksjonsstrukturen, bidrar også et godt overføringsnett mot utlandet til sikkerhet i kraftforsyningen. Det foreligger i dag bl.a. planer om en ny kabel til Storbritannia. Videre foregår det ulike utbygginger og forbedringer av nettet i Norden, som er viktig i denne sammenheng. Ifølge Statnett bidrar dette til at den samlede utvekslingskapasiteten i Norden kan forventes å øke mot 2010.
I den situasjonen vi er i når det gjelder kraftbalansen, er det meget viktig at vi kan ha en effektiv og målrettet oppkobling mot det nordiske/europeiske kraftmarkedet.
Rolf Terje Klungland (A): I en interpellasjonsdebatt gir en jo statsråden muligheten til også å komme på offensiven i spørsmål som er blitt tatt opp. I den sammenheng må jeg si at jeg er litt skuffet.
Jeg har lyst til å presisere at Arbeiderpartiet og Regjeringen ikke er, og heller ikke har vært – i hvert fall ikke i denne regjeringsperioden – uenige om alt det som går på enøk, som går på energisparing, fornybare energikilder, etc. Der uenigheten faktisk nå ligger, ut fra det jeg hørte, er i hva en ser som en bærekraftig utvikling.
Arbeiderpartiet er også sterk tilhenger av gasskraftverk med CO2-reduserende tiltak. Men vi er faktisk i en underbalanse nå som medfører at vi er med på å slippe ut mer klimagasser enn vi hadde trengt dersom vi hadde kommet i gang med renere energikilder. Og vi har mange muligheter. Derfor synes jeg det er et tankekors når vi som stortingsrepresentanter får signaler fra folk som vil bygge f.eks. mini- og mikrokraftverk, om at søknader har ligget i direktoratet og departementet i årevis uten at de har blitt behandlet.
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslo også i budsjettet i høst at alle nye fornybare energikilder burde ha de samme rammevilkårene. Utfordringen til statsråden må da bli, når han ser at vi har stort behov for nye kraftkilder, og at vi har stort behov for å få bygd ut elektrisitet, om han også ser på en slik ordning som interessant framover nå, og om han i hvert fall vil sørge for fortgang i behandlingen av søknader for utbygging av kraft, enten med positivt eller negativt utfall.
Jeg må også spørre ham om CO2-frie gasskraftverk, for der har det kommet forskjellige signaler: Hva slags tidsperspektiv har statsråden på et fullskala CO2-fritt gasskraftverk, og hvordan ser han situasjonen på energimarkedet hvis det ikke blir bygd ut kraft før vi er i en situasjon der vi har såkalte CO2-reduserende tiltak på gasskraftverkene?
Statsråd Einar Steensnæs: Representanten Klungland oppsummerte det slik, så langt jeg kunne forstå, at det var ingen grunnleggende uenighet mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet hva angår kraftbalansen og hva som må gjøres i energipolitikken, bortsett fra kanskje uenighet om hva som ligger i begrepet «en bærekraftig utvikling». Hvis det er slik at vi er uenige om dette, er det faktisk en ganske alvorlig uenighet, for det legger viktige premisser for hvordan vi tenker oss energiomlegging og energibruk. Det har veldig mye å gjøre med hvilken strategi vi tenker oss for Enova. Hva om vi legger inn nye, fornybare energikilder?
Jeg er ikke helt sikker på at representanten Klungland vil trekke konsekvensen av uenighet om det begrepet så langt som jeg nå antyder, men det kunne være veldig interessant å få avklart hva Rolf Terje Klungland la i disse ordene, om vi skulle være enige om det viktige begrepet «bærekraftig utvikling». Det må nemlig ligge i bunnen for alt det vi gjør når det gjelder å sikre en energiforsyning og en kraftbalanse som ikke bryter med viktige miljøforutsetninger og internasjonale klimaavtaler.
Når det så gjelder gasskraftverk, ble jeg spurt om hvilket tidsperspektiv jeg ser for meg når det gjelder å bygge såkalte gasskraftverk med CO2-håndtering. Da vil jeg svare slik: Hvilke tidsperspektiv kan for så vidt Stortinget og alle som er opptatt av å bygge konvensjonelle gasskraftverk, det som er blitt kalt sterkt forurensende gasskraftverk, se for seg? Det kan ingen svare på. De to selskapene som i dag har konsesjon for det, nemlig Naturkraft og Industrikraft Midt-Norge, har sagt at de i en overskuelig fremtid ikke kan se for seg å bygge dette. Det er ikke slik at man har en dårlig kraftbalanse fordi denne regjeringen ikke tar noe initiativ til å bygge gasskraftverk, for det er to selskaper med tre konsesjoner som når som helst kan få reise slike gasskraftverk og bidra til å bedre kraftbalansen. Men det er ikke økonomi i det. Da er det foreløpig heller ikke økonomi i å bygge gasskraftverk med CO2-håndtering, for Regjeringen har ikke tenkt å gå inn og subsidiere gasskraftverkene. Vi har tenkt å bidra til å finansiere den ekstrakostnaden som vil komme på grunn av at man skal håndtere CO2-utslippene.
Når det gjelder mini- og mikrokraftverk, for å avslutte positivt, er jeg helt enig med interpellanten. Her bør vi gjøre forenklinger i regelverket. Det er meningsløst at folk som søker om gode prosjekter på noen hundre kW og opp til 1 MW, ikke skal få svar i rett tid. Jeg tror også vi må se på måten en behandler konsesjoner på. Jeg vil ta initiativ til at den konsesjonsgrensen som i dag er på 1 MW og som er tillagt NVE, kan heves slik at NVE kanskje får anledning til å konsesjonsbehandle anlegg på inntil 5 MW.
Tore Nordtun (A): Jeg synes det er en særdeles viktig debatt interpellanten her reiser. Hovedspørsmålet til statsråden var: «Hva vil statsråden gjøre for å sikre kraftbalansen for Norge i tiden fremover?» Statsråden bekrefter i svaret at forsyningssikkerheten er svekket, og at det blir liten økning i produksjonskapasiteten. Det var meldingen til Stortinget fra statsråden på dette punktet.
Det synes jeg er ganske alvorlig. Vi vet alle hvilken betydning energi har for industrinasjonen Norge. Og når ubalansen er så stor mellom forbruk og produksjon som den er for tiden, er vi på grensen – antakelig flere ganger i løpet av året – til sonevise utkoblinger. Det er sonevise utkoblinger og vekst i strømprisen vi står overfor. Hva gjør vi da? Skal vi lene oss tilbake og si at dette ikke er så farlig, dette får regulere seg selv? Det er her jeg ønsker en atskillig sterkere offensiv holdning fra Regjeringens side. Nå var statsråden litt inne på det i sitt siste innlegg, men det er helt avgjørende hvordan nettkapasiteten fungerer i Norge, i det nordiske markedet og i forhold til det øvrige Europa. Jeg må spørre: Hvilke initiativ vil den sittende regjering ta for å få nettkapasiteten bedre på plass så vi ikke opplever sonevis utkobling og stor økning i strømprisen i visse områder? Det er planlagt en kabel til England, men vi må også komme videre i forhold til Nederland, Sverige og resten av Europa med konkrete tiltak for å få nettkapasiteten på plass.
Jeg må videre spørre statsråden: Hva gjør statsråden i forhold til Statnett? Det er Statnett vi må gi muskler og myndighet til å ligge i forkant på disse områdene, slik at vi slipper å komme opp i den særdeles uheldige situasjonen som er beskrevet.
Vi har sagt hvilke rammevilkår gasskraftverkene skal ha i Norge. De skal ha de samme rammevilkårene som i Europa for øvrig. Og jeg vil gå litt videre når det gjelder rammevilkårene: Synes statsråden at rammevilkårene for norsk kraftproduksjon er slik de bør være? Gir de de rette incentiver til å videreutbygge og effektivisere norsk kraftproduksjon, slik at det blir gjort en større innsats fra kraftprodusentenes side for å øke kapasiteten og for å bygge ut og effektivisere anleggene? Er de norske rammevilkårene på plass for å møte også denne utfordringen?
Leif Frode Onarheim (H): La meg først si at det er stor enighet i Høyres gruppe, men man har litt forskjellig innfallsvinkel. Jeg sier dette til representanten Brustad, siden det stort sett er de samme representantene som sitter i salen, for å skuffe henne eller glede henne med at vi er enige. Det er imidlertid slik at man kan ha litt forskjellig grad av urolighet eller utålmodighet på disse punktene.
Representanten Klungland peker imidlertid på en viktig utfordring. Det er jo, som han påpeker, allerede en underbalanse i kraftproduksjonen. Denne kan i de fleste tilfeller dekkes av import fra våre naboland, men i et tørrår som også berører våre leverandørland, kan det oppstå en betydelig underdekning. Vi er ikke uenig i at det kan føre til dramatiske forhold.
Det er også klart at utviklingen av fornybare energikilder – bølgekraft, vindkraft, bioenergi, tidevannsenergi osv. – ikke kan forventes å bidra på kort sikt. Men jeg er helt uenig med representanten Klungland når han litt hånlig snakker om å være avhengig av import. Jeg tror det er veldig viktig og veldig bra at man også i dette markedet har fått en stor utveksling av produkter over landegrensene, i dette tilfelle altså energi, nettopp fordi man på den måten kan avhjelpe et land som er kommet i underdekning i en periode. Sånn sett hilser jeg med stor glede at man har fått et velfungerende marked internasjonalt for energi og for elektrisk kraft.
Det er riktig som representanten Klungland sier, at gasskraft gjennom flere år har blitt diskutert som et mulig alternativ for å få en bedre balanse. Det er imidlertid slik – og her er vi inne på den samme diskusjonen som vi hadde i forbindelse med den forrige interpellasjonen, og vi har hatt den mange ganger i dette storting – at vi samtidig må sørge for at vi klarer å leve opp til de forpliktelser vi har under Kyoto-avtalen. Derfor er det så viktig at vi nå konsentrerer oss om å finne frem til løsninger på dette med CO2-utslippene fra gasskraftverkene.
I den perioden vi går inn i, tror jeg at det å oppruste eksisterende vannkraftverk også er veldig viktig. Jeg er glad for at statsråden klart sier at her må vi få et forenklet regelverk, vi må få en raskere behandling, slik at vi kan se hvor det ligger store ressurser i gamle utbygginger, og at man på den måten – innenfor ikke altfor lang tid – kan få tilført en del TWh.
Vi ønsker en bærekraftig utvikling. Vi skal ikke være passive. Vi skal presse på det vi kan nettopp for å komme frem til gode løsninger, både for å sikre vår kraftbalanse og for å komme nærmere de mål vi har satt oss under Kyoto-avtalen.
Øyvind Korsberg (FrP): Det er merkelig at vi har en debatt om kraftkrise siden Norge rår over nesten en tredjedel av Vest-Europas vannkraftproduksjon, halvparten av gassreservene og tre fjerdedeler av oljereservene, og vi har 1 pst. av befolkningen.
Det er i dag ikke mangel på energi i Norge, men mangel på politisk vilje og handlekraft til å utnytte våre enorme energiressurser her til lands. Det er et ansvar nåværende regjering og ikke minst tidligere regjeringer må ta innover seg.
Aftenposten hadde i går en artikkel som viste til at 80 pst. av befolkningen er for en økt kraftutbygging. Det er noe jeg tror de andre partiene her i salen må ta innover seg, i den grad de er i stand til å lytte til befolkningen.
Jeg synes artikkelen i Dagbladet 19. februar på en god og nøktern måte illustrerer forholdet mellom tilbud og etterspørsel på kraft i Norge. Det slås fast i artikkelen at omfattende satsing på enøktiltak ikke har virket, og at forbruket i Norge øker med om lag 1,5 pst. årlig.
Statsråden bekreftet dette i et brev til energi- og miljøkomiteen angående Snøhvit, hvor han skriver at det ser ut til at veksten vil fortsette til tross for en betydelig satsing på omlegging av energibruk og energiproduksjon. Dette vitner om at den kostbare satsingen på enøktiltak ikke har virket, og at stortingsflertallets målsetting i forbindelse med energimeldingen om omlegging av bruk og produksjon ikke har vært annet enn et kostbart luftslott, noe Fremskrittspartiet hevdet og advarte mot under behandlingen av meldingen.
I spontanspørretimen 20. februar tok jeg opp spørsmålet angående manglende uttelling på enøksatsing. Statsråden svarte at med det arbeidet Enova gjør, satser Regjeringen på å nå målet om 7 TWh i fornybare energikilder innen 2010. Ifølge tallene fra EBL er dagens underskudd i et normalår 7 TWh. Med en vekst i strømforbruket på 1,25 pst. vil behovet for strøm i løpet av ti år være på ca. 140 TWh. Underskuddet vil dermed være 15 TWh etter at fornybare kilder er inkludert. Da lurer jeg på om enøktiltak skal utgjøre 15 TWh. Det håper jeg statsråden kan avklare.
I et brev til energi- og miljøkomiteen skriver statsråden at en eventuell elektrifisering av Snøhvit vil øke underskuddet i kraftbalansen og øke behovet for import av bl.a. forurensende kullkraft. Jeg håper statsråden denne gangen kan gi en fornuftig forklaring på hvorfor kraft til Snøhvit-prosjektet er forskjellig fra kraft til annen innenlands bruk. Jeg er klar over at Snøhvit trenger energien nå, men vi trenger kraft i resten av landet også, siden vi har et betydelig kraftunderskudd.
Kjetil Bjørklund (SV): Norge har ingen kraftkrise. Og en fortsatt økning av energiforbruket er ikke forenlig med målet om en bærekraftig utvikling.
I et normalår vil den norske kraftproduksjonen være mindre enn det norske elforbruket, selv om forskning f.eks. ved CICERO – senteret for internasjonal klimaforskning – indikerer at NVEs beregninger av produksjon i et normalår undervurderer at klimaendringene kan gi mer nedbør og dermed større elektrisitetsproduksjon.
I et internasjonalt kraftmarked er det ikke naturlig at hvert land har balanse mellom forbruk og produksjon. Hensikten er jo å utnytte de samlede energiressursene på en mer effektiv måte. Det er faktisk slik at det i stor grad er markedet som bestemmer prisen til forbrukerne. Norge, som er et land rikt på energiressurser, bør likevel ikke basere seg på nettoimport av kraft i et normalår.
I tørrår vil en uansett være nødt til å importere strøm eller dra ned på forbruket. Det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ut kraftforsyning som kan dekke forbruket også i tørrår. Det norske kraftsystemet har en normalvariasjon i årlig produksjon på pluss/minus 20 pst. For å være sikret mot import eller redusert tilgang i tørrår må en derfor ha en permanent, gjennomsnittlig overkapasitet på minst 20 pst. Dette er sløsing med samfunnets ressurser og øker belastningen på miljøet.
Vi må redusere energibruken. Siden økning av produksjon i Norge verken er miljømessig eller økonomisk attraktivt, ligger løsningene i økt energisparing og effektivisering av energiforbruket. Det er fortsatt mange ubrukte muligheter for å effektivisere bruken av den elektrisiteten vi allerede har. Elavgiften er f.eks. et viktig virkemiddel for å gi et signal til forbrukerne, men en kan også peke på markedsorienterte virkemidler som f.eks. Enova kan bruke. I tillegg bør virkemidler som stiller krav til bygningsstandard og krav til energieffektivitet for f.eks. hvitevarer, tas i bruk.
Dette er bare eksempler. Det finnes muligheter nesten overalt i samfunnet til å redusere energibruken gjennom bedre teknologi og økt effektivitet i vår energibruk. Her er organiseringen og ansvarsfordelingen mangelfull, og vi må styrke det arbeidet.
Det er også et faktum at over en tredjedel av energiforbruket brukes til oppvarmingsformål. Dette forbruket kan i stor grad erstattes av fleksible energibærere med vannbåren varme, enten desentralisert eller i fjernvarmesystemer. Bruk av bioenergi, varmepumper og spillvarme er miljømessig interessante alternativer som vil kunne redusere behovet for elektrisitet til oppvarming, og dermed også redusere de negative effektene av tørrår i kraftforsyningen, fordi samfunnet blir mindre avhengig av strøm.
Det er ikke behov for å bygge ut mer kraft, verken gasskraft eller vannkraft. Å bygge såkalt CO2-frie gasskraftverk, til og med med betydelig statlig subsidiering, er en særdeles dyr måte å møte energiutfordringene på. Tiltak hos forbrukerne og vannbåren varme vil kunne framskaffe like mye energi for en rimeligere penge, med en miljøgevinst som ville blitt langt større. Det er ekstremt mye dyrere pr. kWh å bygge ut gasskraft enn å slå av varmtvannsberederen ute hos forbrukerne et par timer i døgnet.
Argumentene som stadig brukes fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet om økt import av kullkraft, er ikke lenger gyldig. Jeg skulle ønske at disse partiene faktisk tok på alvor spørsmålet – og utfordringen – om hvordan vi faktisk skal oppnå bærekraftig utvikling også på disse områdene.
Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.
Ingmar Ljones (KrF): Representanten Klungland hadde i det første innlegget sitt sterk fokusering på å bruka naturgass for å produsera elektrisk kraft og på den måten sikra kraftbalansen. Eg synest det var ei heller spesiell vinkling i høve til temaet i interpellasjonen.
Statsråden hadde i sitt innlegg eit breiare perspektiv på korleis kraftbalansen kan sikrast i Noreg i tida som kjem. Han peika m.a. på at det er viktig å ha både nødvendig kapasitet i den innanlandske produksjonsstrukturen, med mange energikjelder, og å ha eit godt linje- og overføringsnett innanlands og mellom Noreg og utlandet.
Vi veit at i Nord-Sverige er det betydeleg overkapasitet av elkraft i høve til forbruket i dette området. Utbygging og forsterking av linjenettet mellom Noreg og Sverige vil difor vera svært viktig for å sikra kraftbalansen også i den nørdste delen av landet, som har vore tema i tidlegare debattar, seinast i tilknyting til Snøhvit.
I dialog med fleire av miljø- og naturvernorganisasjonane har det vore peikt på at m.a. enøktiltak kan redusera behovet for elkraft. Eg er faktisk glad for engasjementet og innspela frå miljø- og naturvernorganisasjonane, og eg ser fram til at Enova vil ha sterk fokusering på enøktiltak.
Oppgradering og modernisering av eldre vasskraftverk kan gi inntil 5 TWh rein og fornybar energi. Vi treng ein open dialog med miljø- og naturvernorganisasjonane om utfordringane på dette området. Tilskotsordningane til varmepumper må utvidast til å kunna dekkja fleire typar – og storleikar – anlegg. Det må faktisk vera lønsamt for enkeltbygningar også å bruka varmepumper der det elles ligg til rette for det.
Det må satsast vidare på vindkraft, og ein må bruka den enorme energien som ligg i havkreftene – eller sjøkreftene – bølgjekraft, straumkraft mv., og ein må også byggja ut bioenergien vidare.
Som statsråden nemnde i innlegget sitt, må vi føra ein industri- og energipolitikk som skal fremja både verdiskaping og berekraftig utvikling med fokusering på enøk.
Når det gjeld det årlege forbruket i Noreg, har det altså vore ein auke på ca. 17 TWh i løpet av dei siste tiåra. Vi har fått fleire nye bustader, fleire barnehagar, skular, idrettshallar, symjebasseng, eldreinstitusjonar og moderne verksemder der helse, miljø og tryggleik står i sentrum, slik at vi har satsa riktig både offentleg og privat. Det er spørsmål om kva levestandard og kva utvikling vi skal ha vidare. Utfordringa vil bli å skaffa meir miljøvennleg og aller helst fornybar energi. Eg har tillit til at statsråden og Regjeringa vil presentera eit breitt spekter av tiltak for å tryggja kraftbalansen gjennom utbygging av overføringslinjenettet, enøktiltak og miljøriktig elproduksjon.
Marit Arnstad (Sp): Jeg er ikke overrasket over denne type interpellasjon, men jeg må si jeg ble noe overrasket over interpellantens innfallsvinkel. Han forteller i denne sal at vi må slutte å se så enkelt på miljø- og energipolitikken. Men det er jo nettopp en sterk overforenkling interpellanten her gjør.
Det fins ingen enkle løsninger når det gjelder forholdet mellom energipolitikken og miljøpolitikken. Derimot kan det i framtiden komme til å finnes mange ulike løsninger. Satsinger som sentrumsregjeringen satte i gang når det gjaldt fornybare energikilder gjennom Energifondet, gir et godt grunnlag for en del av det som må skje i årene framover. Så vidt jeg vet, adopterte Arbeiderpartiet dette. Gasskraftverk basert på CO2-fri teknologi er en annen påle i framtidig energiforsyning, utnyttelse av effektkapasiteten i vannkraftproduksjon er en tredje, og redusert forbruk av elektrisitet er en fjerde.
Når interpellanten påstår at vi andre er enkle, og at han sjøl har et helhetlig opplegg, må noen spørsmål stilles. Når interpellanten sier at vi skal være sjølforsynt med kraft, mener han da at det frie kraftmarkedet i Norden, som Arbeiderpartiet var en pådriver for, ikke lenger bør ha gyldighet? Er det noe som Arbeiderpartiet i årene framover vil gå imot? Mener interpellanten at kraftproduksjon i Norge skal dimensjoneres etter et enkelt tørrår, skal dimensjoneres etter de dagene i året som er kaldest av alle, eller bør vi når vi har et friere marked i Norden, tenke annerledes enn som så?
Vi har ikke importert kraft de siste årene. Og når representanten Korsberg stadig bruker statistikken om normalår, blir det omtrent som om vi som ønsker mer enøk, bare skal bruke de teoretiske beregningene om potensialet av enøk og fornybare energikilder. Da blir det som kjent ganske store potensialer man snakker om.
La oss bruke de realistiske potensialene. La oss si 3 TWh på vind – over 2 TWh har allerede fått konsesjon, så vidt jeg forstår. La oss si 5 TWh på modernisering av vannkraftsektoren, og la oss si 4 TWh på vannbåren varme. Ja, da har vi dekt opp alle de gasskraftverkene Arbeiderpartiet så langt har gått inn for.
Så er spørsmålet til interpellanten: Hva er grunnen til at det ikke ble påbegynt gasskraftverk i Arbeiderpartiets regjeringsperiode? Det var vel ikke manglende vilje fra regjeringens side? Men var ikke grunnen nettopp at de som ønsket å investere i prosjektene, ikke våget å ta den risikoen det utgjorde på grunn av nettopp prisen i kraftmarkedet? Og er det ikke nettopp slik at en økning i pris kan utløse ny produksjonskapasitet og dermed også redusere presset på kraftbalansen?
Jeg skjønner at Arbeiderpartiet ønsker elektrifisert sokkel. Arbeiderpartiet har jo over år brukt ulike begrunnelser for å prøve å få tvunget gjennom gasskraftverk i Norge. Først var det eksport, så var det kullimport – og nå er det tydeligvis elektrifisering. Hva vil det kreve i antall TWh? Har Arbeiderpartiet regnet på det? Hva vil det kreve av gasskraftverk på land dersom man skal klare å elektrifisere norsk sokkel?
Det er ikke dagens priser som er det største problemet i forhold til industrien – det er heller EUs angrep på industriens fritak for elavgift. Jeg savner Arbeiderpartiets engasjement i en slik sak, som er viktig, og som må løses i nærmeste framtid.
Ingvild Vaggen Malvik (SV): Det kunne være fristende å gjenta mye av det jeg sa i mitt forrige innlegg – under debatten i stad – om behovet for en mer framtidsrettet energipolitikk.
Spørsmålet som blir stilt, er: Hvordan skal vi få produsert nok energi til å få dekket et stadig økende forbruk? Men dette er ikke den viktige utfordringen. Det vi må gjøre, er å tilpasse forbruket de rammene som naturen setter, og som Kyotoprotokollen er et viktig skritt på veien mot. Det er det vi er nødt til å fokusere på.
Ellers må jeg si at jeg i forbindelse med behandlingen av Snøhvit-utbyggingen ble nokså overrasket over at olje- og energiministeren adopterte Stoltenberg-regjeringens argumentasjon for gasskraftverk da denne utbyggingen skulle forsvares. Jeg kunne derfor gjerne tenke meg at statsråden klargjorde hvorvidt dette er en argumentasjon han har tenkt å fortsette med videre framover. I så fall synes jeg han også bør utdype hvordan økt import av elektrisitet fra utlandet vil kunne føre til økt utslipp av klimagasser – gitt at EU overholder sine forpliktelser gjennom Kyotoprotokollen ved å redusere sine utslipp med 8 pst. i forhold til 1990-nivået. Det kunne vært interessant.
Interpellanten Klungland er opptatt av at folk flest skal ha varme i husene sine – uansett pris. Det er faktisk jeg også – varme som ikke behøver å gå den unødvendige veien om elektrisitet. Jeg vil oppfordre interpellanten til fortsatt å fokusere på behovet for varme i husene – heller enn å øke strømproduksjonen for å få ned prisene.
For SV er ikke lavere pris på elektrisitet en målsetting i seg selv. Vi vil ha en mer rettferdig elpris. Derfor ivret vi for å få statsråden til å utrede nye modeller for nett-tariffering, noe vi fikk flertall for i forbindelse med Statnett-saken. SV ønsker et toprissystem for elektrisitet, differensiert i forhold til forbruksmengden. Vi vil altså ha likhet i pris i forhold til geografi, men ulikhet i pris i forhold til forbruksmengde. Dette tror vi kan bidra til økt fokusering på energisparing. Skal vi få bukt med den forventede økningen i klimagassutslippene, er vi nødt til å tenke framtidsrettet i forhold til energiforbruket vårt.
Ellers må vi gjerne ta en teoretisk debatt om hva som ligger i begrepet «bærekraftig utvikling» – en utvikling som ivaretar dagens behov uten å gå på bekostning av kommende generasjoners muligheter til å få dekket sine behov. Hvis man vil gå videre med denne debatten, vil jeg anbefale at man tar en titt på side 42 i Brundtlandkommisjonens innstilling, der det presiseres spesielt at dette må være et spørsmål hvor en fokuserer på fattigdomsproblematikken, at det skal stå i sentrum.
Sett i en global sammenheng følger det av dette at den nåværende energipolitikk og det nåværende energiforbruk i Norge overhodet ikke er bærekraftig. Utfordringen er nettopp å bevege energipolitikken i bærekraftig retning.
Bror Yngve Rahm (KrF): Dette er en debatt vi kjenner igjen. Dette har vært tatt opp av representanten Klungland i ulike sammenhenger og ved en rekke anledninger – med samme innfallsvinkel, samme problemstillinger, samme spørsmål til samme statsråd og samme svar. Spørsmålet er: Når skal Stortinget behandle disse spørsmålene på en noe mer grundig måte enn gjennom interpellasjoner og spørsmål i spørretimen? Jeg vet at Regjeringen vil komme tilbake til dette, for man tar det svært alvorlig. Men det betyr at debatten nå er svært forutsigbar.
Det som er påfallende, er at interpellanten Klungland hver gang uttrykker at den sittende regjering er passiv i forhold til disse utfordringene, samtidig som han ikke – så vidt jeg har registrert – har pekt på et eneste moment utover det som Regjeringen har tatt initiativ til, som kan bidra til å løse utfordringene våre når det gjelder kraftbalansen. Han viser til gasskraft. Det flertallet som interpellanten er en del av, har åpnet for bygging av flere gasskraftverk. Men de er altså ikke blitt bygd. Det betyr at det er andre årsaker til at vi ikke har fått bygd disse gasskraftverkene – det går ikke bare på politisk vilje hos den sittende regjering, men økonomien i markedet, lønnsomheten i prosjektene. De prosjekter som interpellanten selv har vært med på å presse igjennom i Stortinget, har altså ikke gitt de resultater som han nå etterlyser hos den sittende regjering, som han anklager for å være passiv.
Det er bred enighet om at det kan bygges gasskraftverk, hvis utbyggerne vil. Det er også bred enighet om at den store vannkraftutbyggingsepoken er over, men at det finnes et potensial for utbedring og modernisering.
Når denne enigheten er plassert, hva står vi da tilbake med? Vi står tilbake med mye, som bl.a. SV har pekt på i dag: et offensivt enøkarbeid, utvikling og bruk av alternativ energi, modernisering, opprustning av eksisterende vannkraftanlegg. Vi har altså en utfordring i forhold til en forbrukskrise – og ikke nødvendigvis i forhold til en kraftkrise.
Det er denne utfordringen som på sett og vis synliggjør skillet mellom denne regjeringen, sentrumsregjeringen og arbeiderpartiregjeringen, nemlig at noen tror at vi kan bygge oss ut av en fremtidig krise. Derfor tok sentrumsregjeringen så aktive grep som den gjorde, for på ny å fokusere på energipolitikken. Arbeiderpartiet sluttet seg til dette. Interpellanten Klungland har på vegne av sitt parti vært med på å legge grunnlaget for den energipolitikken som føres i dag, også når det gjelder utfordringene i forhold til kraftbalansen. Så har den sittende regjering kommet med en rekke tiltak i tillegg. Det har ikke interpellanten Klungland.
Rolf Terje Klungland (A): Det er interessant å diskutere el- og kraftforsyning. Det har også denne debatten vist. Det som kanskje er mest interessant, er at regjeringspartiene faktisk krever svar fra interpellanten på spørsmål som interpellanten har interpellert til statsråden! Og jeg ble veldig overrasket over at lederen i energi- og miljøkomiteen i landets nasjonalforsamling sa at han er lei av å diskutere elektrisitetsforsyning. Men da måtte han jo ha søkt seg til en annen komite! Det har han hatt full anledning til. Så hvis han er lei av å diskutere elektrisitetsforsyning, kunne han ha spart seg for å bruke denne talerstolen til å komme med slike sleivspark.
Så har jeg lyst til å si i forhold til representanten Arnstad at hun hadde gode retoriske poeng, men hun kunne umulig ha hørt på innlegget til interpellanten da han holdt det. For hans interpellasjon gikk nemlig på hva statsråden og Regjeringen vil gjøre for å få en kraftbalanse i dette landet. Og jeg trodde faktisk at Senterpartiet var et av de partiene som var sterkest interessert i at Norge faktisk skulle være selvforsynt på dette området. Beklageligvis er de tydeligvis ikke det.
Jeg stilte et spørsmål til statsråden i forhold til nettsituasjonen. Det er slik at det er vanlige folk som må betale skyhøye priser fordi nettet ikke er bygd ut slik at det kan ivareta de tyngste og kaldeste dagene i året. Derfor stilte jeg et spørsmål til statsråden om han ville se på muligheten for å utplassere gassturbiner for å avlaste nettet. Det svarte han ikke på.
Så har jeg faktisk fått positive svar i forhold til det som går på behandling av mikro- og minikraft, at det faktisk er et svært viktig tiltak også for Regjeringen.
Så litt i forhold til bærekraftig utvikling – det kan jo være en debatt i seg selv. Jeg ser faktisk ikke at det er en bærekraftig utvikling når Norge har mulighet til å redusere CO2-utslippene globalt, men ikke vil gjøre det. Jeg skal ta et eksempel: Odda Smelteverk ble nettopp lagt ned. De sparte Norge for 220 000 tonn CO2 i året. Nå flytter de kanskje til Tyskland, og dermed blir utslippene700 000 tonn CO2. Det er ikke en bærekraftig utvikling, slik jeg ser det.
I forhold til CO2-frie gasskraftverk, enøktiltak o.l., vil jeg igjen presisere at det ikke finnes noen uenighet der. Men vi er nødt til å gjøre noe med kraftbalansen i dette landet.
Statsråd Einar Steensnæs: Kraftbalansen må bedres. Når det sies at Regjeringens holdning har vært passiv, vil jeg bare gjøre oppmerksom på at den situasjonen vi har kommet opp i i dag, er et resultat av en politikk som har vært ført gjennom flere år, av skiftende regjeringer. Det å bedre kraftbalansen er også et langsiktig prosjekt. Jeg kan bekrefte at jeg vil ta fatt i dette, for det er meget viktig at vi bringer situasjonen under kontroll. Det er ikke en krisesituasjon, men vi bør forebygge en situasjon der f.eks. gjentatte tørrår vil skape svært vanskelige forhold og føre til ekstraordinære tiltak og priser som vi ikke liker å tenke på.
Rammevilkårene for kraftprodusentene var representanten Nordtun opptatt av. Jeg vil bare peke på at kraftverksbeskatning har vært til behandling i Stortinget. En viktig forutsetning for ny utbygging er selvfølgelig at kraftprodusentene får beholde en del av de inntektene som de ønsker. Men som Stortinget selvfølgelig kjenner til, har det vært en fordeling mellom statskassen, kraftkommunene og selskapene. Den avveiningen fikk Stortinget selv anledning til å ta standpunkt til for kort tid siden.
Representanten Klungland sa i sitt første innlegg – jeg glemte å kommentere det – at statsråden sier nei til å bygge gasskraftverk, og spurte om hvordan dette henger sammen med ønsket om å bedre kraftbalansen. Jeg sier klart nei til det, men det er selvfølgelig fordi spørsmålet er stilt på gale premisser. Vi sier jo ja til gasskraftverk, riktignok med CO2-håndtering. Vi har til og med vært med på å klarere tre gasskraftverk etter konvensjonell metode, uten at det har ført til at utbyggerne har kunnet gjennomføre dette.
Når det så gjelder Snøhvit – jeg tror ikke jeg skal bruke så mye tid på det – vil jeg bare fastslå nok en gang at Snøhvit skulle realiseres innen en kort tidshorisont. Når Vaggen Malvik spør om vi vil fortsette å argumentere på samme måten, vil jeg si at jeg ikke vil det, for når det gjelder Snøhvit, hadde vi en tidsmargin som vi måtte holde, og alternativet med elektrifisering av Snøhvit var ikke et godt miljømessig alternativ, verken når det gjelder kraftlinjer eller når det gjelder import.
Jeg kan bekrefte at Marit Arnstad var i salen da Rolf Terje Klungland holdt sitt innlegg, og jeg synes at Marit Arnstad hadde mange gode poenger. Norge er en del av et større energimarked. Vi kan bedre den kapasiteten som vi bør ha i nettet. Gassturbiner er ikke svaret på dette. Men det å bygge ut kabler, både mot det nordiske og det europeiske kraftmarkedet, kan være et av mange viktige tiltak for å bedre den situasjonen vi har på kraftmarkedet i dag.
Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.