André Dahl (H) (ordfører for saken):  Dokument nr. 3:3 fra Riksrevisjonen viser at på få år har foruroligende mange blitt uføretrygdet uten å ha prøvd yrkesrettet attføring først, herunder også mange ungdommer. Formålet med undersøkelsen har vært å vurdere effektiviteten i Trygdeetatens og Aetats arbeid med yrkesrettet attføring før uførepensjon tilstås, samarbeidet mellom etatene i denne forbindelse og etatenes arbeid med reaktivisering av uførepensjonister.

Ulike tiltak for å redusere antallet uføre generelt har blitt iverksatt både fra departementenes og etatenes side etter at denne rapporten ble fremlagt, og det kan synes som om tilgangsraten har sunket noe den senere tid. Fortsatt er vi imidlertid i den paradoksale og ikke minst triste situasjon at man på den ene siden skriker etter arbeidskraft, mens det på den annen side finnes – potensielt – over én million mennesker, herunder mange unge, som enten burde kunne føres tilbake til arbeidslivet eller som kanskje kunne arbeide mer. Mange mennesker ønsker oppriktig å komme seg tilbake til arbeidslivet, men stanger hodet i veggen og mister motivasjonen på veien.

Rapporten er til dels noe foreldet og måler av hensyn til behovet for avgrensing naturlig nok kun en mindre del av et større sakskompleks. Komiteen anser det som viktig at perspektivet utvides med bakgrunn i rapporten og har derfor i sine merknader understreket behovet for å se på om et felles regelverk for Trygdeetaten, Aetat og sosialtjenesten i kommunene kan avhjelpe de strukturbarrierene som eksisterer i dag, og behovet for en nøye vurdering av en eventuell fullstendig forvaltningsmessig sammenslåing av etatene. Komiteen anmoder i tilknytning til dette Regjeringen om å følge opp de signaler som ble gitt av professor Bjørn Hvinden i åpen høring med komiteen, om at det etableres et felles rapporteringssystem for etatene. For det er et problem i dag at det er de samme menneskene som nærmest går kanossagang mellom både ulike budsjetter og etater, at man ikke har klar oversikt over hvor disse til enhver tid befinner seg, og ikke minst at man ikke greier å fange opp eventuelle suksesshistorier i tilstrekkelig grad.

Aetat har i åpen høring, og ikke minst i media, blitt å regne som den store, stygge ulven når det gjelder å demotivere folk som søker hjelp. Jeg synes det er viktig at vi som politikere er litt varsomme med å skyte fra hoften mot en aetat som er preget av stor turnover, et svekket fagmiljø, en vanskelig rekrutteringssituasjon – og hvor mye tid går med til å drive internopplæring av nyansatte på bekostning av utadrettet arbeid overfor bedrifter og enkeltmennesker. Jeg er glad for at Regjeringen har gitt klare signaler om at man ønsker å styrke Aetat; det tror jeg ikke er et sekund for tidlig.

For egen del har jeg på vegne av Høyre og vår fraksjon i komiteen under arbeidet med dette dokumentet foretatt en liten rundreise til en del lokale trygdekontorer og Aetat-kontorer. Partydop-generasjonen har gjort sitt inntog og stiller med komplekse psykiske problemer som etatene pr. i dag ikke har kompetanse til å håndtere. Funksjonshemmedes organisasjoner har fortalt til dels sjokkerende historier om hvordan enkelte av deres medlemmer uten videre vurdering nærmest som en refleks blir sett på som håpløse tilfeller. For egen del har jeg i flere år arbeidet med psykisk utviklingshemmede og sett hva de er i stand til å mestre bare det legges til rette for det, og det er litt trist å se at de som presumptivt skal hjelpe folk som av ulike grunner har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet, stenger disse ute og skaper ofre for det man kan kalle for «normalitetens galskap». Komiteen har fått klare tilbakemeldinger på at en del Aetat-kontorer lokalt undertiden fokuserer for mye på den enkeltes fysiske og psykiske begrensninger fremfor funksjonsevne, og at kontorene også preges av mangel på kompetanse i forhold til de nye, unge brukerne. I de tilfeller hvor Aetat, trygdeetat og bedrifter har fokusert på funksjonsevne, har dette ofte fungert over all forventning, men det krever mye, i form av tidsbruk og ikke minst i form av ressursbruk. Som nevnt, tror jeg et felles regelverk kan være et bra bidrag.

Funksjonshemmedes organisasjoner har påpekt at vurderingen av nødvendige og hensiktsmessige attføringstiltak ofte tar utgangspunkt i en vurdering av arbeidsmuligheter på hjemstedet til stønadsmottakere. Komiteen legger til grunn at arbeidskraften i dagens samfunn er mobil, og at en slik praksis er for snever etter gjeldende regelverk. I denne sammenheng vil jeg understreke hvor viktig det er at intensjonsavtalen mellom partene i arbeidslivet av i fjor følges opp av Regjeringen med klar fokusering også på den problemstillingen som berøres i Dokument nr. 3:3. Til nå har debatten i størst grad dreid seg om sykmeldte og om sykelønn.

Et punkt som ikke er berørt direkte i komiteens merknader, men som det ble lagt stor vekt på den 7. mars i år under debatten om representanten Bastesens forslag Dokument nr. 8:3 om tiltak som kan bidra til at færre unge faller utenfor arbeidslivet gjennom tidlig uføretrygding, er behovet for å komme tidlig inn i skolen og en sterk rådgivningstjeneste. Jeg viser her bare til den tverrpolitiske enigheten som jeg syntes å skimte i den debatten, og uttalelsene som ble gitt av både undertegnede og andre under denne debatten.

Elisabeth Røbekk Nørve hadde her overtatt presidentplassen.

Jørgen Kosmo (A): Behovet og muligheten for å sikre at hvert enkelt menneske i dette landet selv skal kunne påvirke sin egen evne til å følge med i velferdsutviklingen, er sterkt knyttet til arbeid. Arbeid er på mange måter det instrumentet som gjør at enkeltmennesker i dette landet har mulighet til å ta del i velferdsutviklingen gjennom egen deltakelse. I det øyeblikket man kommer i en slik livssituasjon at man av en eller annen grunn plasseres i trygdesystemet, fratas man på mange måter den muligheten. Derfor er det viktig at det offentlige skal kunne legge til rette for attføring, sørge for at folk som kommer i en vanskelig livssituasjon, enten på grunn av sosial utvikling, økonomisk utvikling eller helsemessig utvikling, får mulighet til raskest mulig å komme tilbake i arbeid. Jeg hadde nær sagt: Det offentlige system kan nesten ikke drive mer aktiv fattigdomsbekjempelse enn å sørge for at man har et attføringsapparat som fungerer, som gir folk muligheten til å komme tilbake i arbeid.

Det er slik som representanten André Dahl påpekte, at hvis man i det offentlige er mer opptatt av å registrere begrensninger enn å registrere mulighetene, vil man alltid være defensiv.

Derfor er Riksrevisjonens rapport viktig, selv om den er gammel. Det kan gjerne diskuteres om det har noen verdi å behandle og diskutere en revisjonsrapport på et område der problematikken har endret seg så mye i løpet av de årene som har gått siden den var ferdig. Jo, det har en verdi, for det det tydelig synliggjør, er hvor liten evne det offentlige har til å dreie seg fra å se på begrensninger til å se på muligheter. Min oppfatning er at hvis ikke det offentlige er bra, enten vi snakker om arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten eller sosialkontorene, hvis ikke de evner å lete etter menneskets muligheter, evner heller ikke vi, uansett hvor mange regler vi har eller hvor mange penger vi stiller til disposisjon, å tilfredsstille det som må være utgangspunktet vårt: skaffe individet en mulighet til gjennom eget arbeid å sørge for egen inntekt.

Det ene er at dette er individuelt viktig. Det andre er at det vil ikke være mulig for oss å møte fremtidens velferdsutfordringer hvis vi ikke sørger for å skaffe flere arbeidstakere. Hvis vi skal hente alt sammen fra industrien, skaper vi klart et stort næringspolitisk problem i Norge. Så vi må både få til omstilling i det offentlige og sørge for at folk som i dag blir dømt ut av arbeidslivet, får en mulighet til å fortsette.

Så er det noe jeg er meget forundret over. Jeg ser at arbeids- og administrasjonsministeren er her, og jeg vil gjerne stille ham et spørsmål. På side 7 i innstillingen har komiteens flertall en merknad – Høyre og Kristelig Folkeparti er ikke med på denne merknaden – om behovet for å legge til rette for incitamenter som gjør at arbeidsgiverne er villig til å ta imot yrkeshemmet arbeidskraft. Jeg er ikke i stand til å forstå hvorfor Høyre og Kristelig Folkeparti er imot dette. Det må jo være gjort i samarbeid med Regjeringen. Derfor ville det være interessant å høre om det faktisk er slik at man mener at incitamenter overfor arbeidsgiverne ikke er et virkemiddel som bør vektlegges i forhold til å få yrkeshemmede i arbeid. Det skal virkelig bli interessant å høre hvilket annet alternativ man har. Jeg mener at nettopp incitamenter kombinert med utdanning, kompetanseheving, som gjør at man kan få introdusert folk på arbeidsmarkedet i en ny form, i en ny drakt, kanskje i et annet arbeid, virkelig er det som kan gjøre det mulig å bygge videre og få stoppet den uheldige utviklingen der folk faktisk støtes ut av arbeidslivet.

Så til slutt: Jeg håper at denne rapporten fra Riksrevisjonen, sammen med en rekke andre tiltak, kan være ett av virkemidlene som skal til for at vi kan bli i stand til å utvikle det offentlige på en sånn måte at vi hjelper folk istedenfor å støte folk ut. Vi har registrert 60 000 yrkesvalghemmede som har ett eneste ønske, og det er å komme i en slik situasjon at de igjen kan komme i arbeid. Hvis vi mislykkes med det, har vi ikke bare mislyktes i forhold til den enkelte, men vi har også mislyktes i forhold til velferdspolitikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

André Dahl (H): Jeg skal bare oppklare noe som kan synes å være en misforståelse. Jeg vil bruke et begrep som man kjenner fra redaksjonskomiteer: Det Kosmo etterlyser at vi ikke er med på i komiteen – Høyre og Kristelig Folkeparti divergerer – anses av saksordføreren innarbeidet i det andre. Jeg poengterte at vi ser på endringer i regelverket, på å få realisert intensjonsavtalen og på en forvaltningsmessig sammenslåing. Jeg mener på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti at dette tar inn i seg det som man etterlyser fra flertallets side her.

Den andre merknaden vi ikke er med på, fra Arbeiderpartiet og SV, gjelder beregningsregelen. Vi synes fra Høyre og Kristelig Folkepartis side det er litt tidlig på basis av en del avisoppslag og henvendelser – vi har fått mange vi også – å si fra en kontrollkomites side etter knapt tre måneder at reglene ikke har fungert.

Dette er den relativt enkle forklaringen på at vi ikke har vært med på de merknadene, men jeg tror ikke det er noen særlig stor forskjell i realitetene.

Jørgen Kosmo (A): Ettersom dette var en replikk, må jeg vel svare på den, selv om jeg oppfattet det som en klargjøring av at Høyre og Kristelig Folkeparti fremdeles er interessert i å ha systemer, bl.a. lønnstilskudd, som blir incentiver til at både offentlige og private arbeidsgivere er interessert i å ta imot yrkeshemmet arbeidskraft. Jeg tror dette absolutt er nødvendig, og jeg er glad for at André Dahl nå på Høyres og Kristelig Folkepartis vegne har presisert at det er de også opptatt av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ågot Valle (SV): Sjøl om tallene som trygdedirektør Arild Sundberg kunne presentere for 2001, viste nedgang i antall nye uføre i forhold til 2000, er det alvorlig at bare en av seks var gjennom yrkesrettet attføring før de ble uføretrygdet i 1999, slik denne riksrevisjonsrapporten viser, og at prosentandelen gikk ytterligere ned i 2000. Så kan vi, som representanten Kosmo var inne på, se på tallene osv., men det er altså denne tendensen som er viktig.

Etter ti år med arbeidslinja i velferdspolitikken og etter gjentatte ønsker fra politikere om at funksjonshemmede og andre yrkeshemmede skal få mulighet til lønnet arbeid, står det altså dårlig til. Jeg er helt enig i det som representanten Kosmo sa, at arbeid, og jeg vil legge til bolig, er grunnlaget for deltakelse i samfunnet. Så har vi det paradoksale faktum at mens folkehelsa stort sett er god, blir det flere uføretrygdede. Da blir det for et parti som SV – som er opptatt av ikke bare å se på konsekvensene, ikke bare å se på symptomene, men å se på årsaken – viktig å stille noen prinsipielle spørsmål om hvordan vi kan forebygge, og ikke bare reparere på dette. Da må vi stille oss spørsmålet: Er det tiltakene og organiseringa av tiltakene det er noe galt med, eller er det utviklinga av arbeidslivet som skaper uhelse?

SV mener at vi nå ser tendensen til et råere og mer brutalt arbeidsliv, et arbeidsliv som ikke har plass for dem som ikke kan yte 100 pst. Slik har det vært lenge i privat sektor, men nå ser vi også tendensene i offentlig sektor. Tidligere hadde offentlig sektor plass for dem som ikke hadde full arbeidsevne. Nå er denne lomma tatt vekk mange steder, også fordi offentlig sektor mer og mer drives etter bedriftsøkonomiske mål – hver lille eller store enhet skal lønne seg isolert.

Omorganiseringa av offentlig sektor, som har foregått over lengre tid, med mer konkurranseutsetting, er etter vår mening en viktig årsak til at flere og flere som ville ha bidratt med sine ressurser, blir støtt ut av arbeidslivet. Som Bergensavisen kunne melde i 1999: Konkurranseutsetting gir flere og friskere uføretrygdede.

Jeg utfordrer stortingsflertallet til å ta innover seg dette og til å stoppe enhver plan om å uthule arbeidsmiljølova, noe jeg oppfatter er Regjeringas signaler her. Dersom Regjeringa får igjennom den politikken som de ønsker på det området, er jeg ganske sikker på at jeg er nokså sannspådd når jeg sier at vi kommer til å få flere uføretrygdede og ikke færre. Men det jeg sier nå, betyr ikke at vi ikke må gjøre mer for å få flere ut i yrkeslivet gjennom yrkesrettet attføring, og det er mange muligheter som vi kunne ha tatt i bruk. Det er vi alle enige om. Men jeg advarer, og det gjorde for så vidt også saksordføreren, mot å skyte på pianisten, som ofte nå har vært Aetat. Det sa også Bjørn Hvinden, som var inne på høring, at vi må ikke ensidig skyte på Aetat når det – etter vår mening – er organiseringa av arbeidslivet som er hovedproblemet.

Så er det mye som Aetat og resten av hjelpeapparatet må og kan gjøre, og mye har vi pekt på. Jeg vil gi saksordføreren svært mye ros for det grundige arbeidet og forarbeidet som han har gjort, og som har bidratt til at vi har fått ei så bra komiteinnstilling som vi har – for det har vi.

Hva kan vi gjøre? Jo, først og fremst må vi få til samordning og samarbeid rundt den enkelte. Det er – og det er min klare erfaring etter å ha jobbet i dette feltet lenge – altfor mange som opplever å falle gjennom når stolleiken settes i gang, altfor mange som blir kasteballer i systemet, altfor mange som blir møtt med en A4-holdning som tar fra dem verdigheten, og dermed motivasjonen for å prøve seg i arbeidslivet. Her ser vi noen muligheter med et tettere samarbeid mellom trygdeetat, Aetat og for så vidt sosialkontoret. Det har SV foreslått mange ganger, og vi er tilfreds med at arbeidet med å utrede det, er i gang. Dernest må hele hjelpeapparatet – skole, utdanning, arbeidsplass, helse og omsorg – samarbeide for at særlig funksjonshemmede skal få et helhetlig tilbud og få hjelp.

Både brukerne og Aetat etterlyser kompetanseutvikling i Aetat. Aetat må få virkemidlene til å drive den kompetanseutviklinga som trengs. Da må arbeidsministeren ta de signalene som nå kommer om at ressursene i etaten er tynt, og at de ikke ser muligheten til å gjøre den jobben som forventes. Jeg er klar over at arbeidsministeren har tilført Aetat mer midler, men jeg tror altså ikke at det er nok.

Så et annet punkt: Nordlandsforskning viser til at effekten av utdanning i forhold til sysselsetting er dobbelt så stor for funksjonshemmede som for befolkninga for øvrig. Derfor er det, som komiteen har sagt, svært viktig at høyere utdanning eller lengre utdanningsløp blir tatt inn i attføringstiltak.

Så til slutt om det nye regelverket, som Arbeiderpartiet og SV står sammen om i en merknad. Vi kan altså ikke få understreket sterkt nok det som flere av høringsinstansene har gitt oss opplysninger om, nemlig at økonomi er utrolig viktig i forhold til motivasjonen til den enkelte når det gjelder å ta i bruk de virkemidlene som er der. Og i den forbindelse refererte representanten André Dahl til at det bare er gått tre måneder siden de nye reglene ble innført. Jeg syns imidlertid det er en ansvarsfraskrivelse dersom man ikke kan ta innover seg de alvorlige signalene som er kommet. Jeg vil i den sammenheng referere til et oppslag i Dagbladet, som sier at likesom 10 000 andre attføringsklienter mister en tobarnsmor på 32 år husholdningsbidraget neste år. Dermed tvinges hun til å gi opp studiene og drømmen om å komme tilbake i jobb. Dette er ganske alvorlig, og jeg oppfordrer statsråden til å si noe om hva han vil gjøre med dette.

Henrik Rød (FrP): Dette med yrkesrettet attføring er en meget viktig sak, og kanskje særlig i disse tider, hvor det fokuseres så sterkt på mangel på arbeidskraft. Derfor synes jeg det er meget alvorlig at de resultatene som Riksrevisjonen har avdekket i sin undersøkelse, er såpass nedslående som de er. Det som kanskje er hovedproblemet ifølge denne rapporten, er at brukerne av disse tilbudene ofte faller mellom to stoler. Man har Trygdeetaten, som vurderer den enkelte som for frisk til å få uførepensjon, og så har man Aetat, som kanskje vurderer den samme personen som for syk til å være i arbeidsmarkedet. Det innebærer at det er mange som faller mellom disse to stolene og blir sittende fast i et system som de ikke kommer ut av. Resultatet for 1999 fremgår av rapporten, nemlig at det kun er 15,4 pst. som har forsøkt attføring før uførepensjon blir gitt. Og det er jo meget lavt og meget dårlig i forhold til det som er hovedregelen, at attføring skal være forsøkt før uførepensjon gis.

Vi i Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er meget positivt å få flest mulig mennesker over fra det som man kan kalle passiv stønad, til aktivt arbeid. Det tror vi er veldig viktig for den enkelte, slik at man kan få utnyttet sin arbeidsevne. Den kan være 50, 20 eller 100 pst. – det viktige er at man i hvert fall får utnyttet den arbeidsevnen man har. Det er på den annen side også veldig positivt for samfunnet, som vi vet har mangel på arbeidskraft. Derfor er vi veldig opptatt av at man får til et system som gir den enkelte mulighet til å forsøke arbeid før man får uførepensjon.

Vi har gjennomført en høring i denne saken, og der hadde man bl.a. invitert Norges Handikapforbund. Det som kom fram i den høringen, var at kanskje spesielt Aetat fokuserer for mye på den enkeltes begrensninger framfor den enkeltes muligheter. Og jeg synes det var meget nedslående å høre at en offentlig etat som Aetat legger hindringer i veien for at den enkelte skal få anledning til å utnytte sin arbeidsevne og sin arbeidskapasitet. Det er meget beklagelig, og jeg er veldig opptatt av at det bringes til ende.

Vi i Fremskrittspartiet er i de merknadene som vi er med på i denne saken, opptatt av tiltak som stimulerer både offentlige og private arbeidsgivere til å ansette yrkeshemmede. Det er også i de merknadene lagt vekt på å få til systemer som har fleksible kombinasjonsløsninger mellom arbeid og trygd, altså at den enkelte kan få utnyttet sine 20, 30 eller 40 pst. Det er vi veldig opptatt av. Vi er også opptatt av at yrkeshemmede skal gis et incitament til å forsøke arbeid, og at de også skal bli motivert til å forsøke arbeid gjennom sin kontakt med Trygdeetaten og Aetat.

Ola D. Gløtvold (Sp): Senterpartiet har ingen representanter i kontroll- og konstitusjonskomiteen, men jeg har fulgt denne saken noe og sett på den innstillingen som er lagt fram fra komiteen. Det er i stor grad en enstemmig komiteinnstilling, men på enkelte områder forundrer det meg at noen partier ikke er med på det som burde sies i denne sammenhengen.

Vi har riktignok en del positive tall fra 2001 når det gjelder utviklingen på området uførhet og sykepenger. Tall fra de tre første kvartalene i 2001 viser at sykepengeutbetalingen har blitt atskillig lavere enn det man budsjetterte med for dette året, og det samme gjelder for uføretrygding og utbetaling der. Men allikevel er dette et meget bekymringsfullt område i politikken.

Jeg har med meg bladet Velferd, som utgis av FFO. Her står det på første siden at for folk med psykiske problemer er «arbeidslinja bare på papiret». Det viser seg at blant unge er det en veldig stigning når det gjelder sykdom og sykdomsfravær i forbindelse med psykiske lidelser. Det er slik at antall erstatta dager med psykiske lidelser økte med 120 pst. for gruppen under 30 år. For dem under 40 år er psykiske lidelser den vanligste årsaken til uførepensjonering. 45 pst. av de nye uførepensjonistene under 40 år har en psykisk lidelse som hoveddiagnose. Denne gruppen er det kanskje som er vanskeligst å få rehabilitert og inn i arbeidslivet, slik det ser ut nå, og det må derfor gjøres en skikkelig jobb for disse. Det gjelder også en annen gruppe unge mennesker, unge rusmisbrukere. Oppfølgingen her er veldig viktig, som for så vidt også komiteen har pekt på.

Videre er det klart at diffuse lidelser, altså muskel- og skjelettsykdommer og andre ting innenfor den gruppen, gjør at man må intensivere arbeidet for å finne bedre rehabiliteringsopplegg for disse, og mindre fysisk belastende arbeidsoppgaver. Da er det også viktig at det medisinske rehabiliteringsopplegget er godt. De problemer som mange av våre opptreningsinstitusjoner i dag har, vil jeg be om at Regjeringen ser på snarest mulig, slik at det medisinske rehabiliteringstilbudet kommer skikkelig på skinner nå, og at man både kan få tilbud om rehabilitering og etter medisinsk rehabilitering bli tilbakeført til arbeidslivet på en ordentlig måte.

Det forundrer meg storlig at Høyre og Kristelig Folkeparti ikke er med på å framheve behovet for tiltak som stimulerer både private og offentlige arbeidsgivere til å ansette yrkeshemmede. Det er nærmest litt oppsiktsvekkende at man ikke kan være med på en slik påpeking av behov. Det bør være tilstrekkelige incitamenter for både privat og offentlig sektor, slik at man kan få tilbake de som har vært ute av arbeidslivet en stund, og også beholde de som har en svekket arbeidsevne, så de kan fortsette i arbeidslivet.

I den sammenheng viser jeg til en artikkel fra det samme fagbladet Velferd som har følgende overskrift: «En tragedie at lønnstilskuddet er fjernet.» Det gjelder bedriftsintern attføring, det såkalte BIA-prosjektet. Det lønnstilskuddet var meget bra, men ble borte i svingene i forbindelse med omleggingen ved årsskiftet. Det er veldig synd, for det nye lønnstilskuddet som kommer nå etter avtalen mellom LO/NHO og Regjeringen, er på ingen måte det samme tilskuddet og har ikke den samme virkningen. Dette BIA-lønnstilskuddet gav bedriftene en mulighet til å beholde arbeidstakere, eller få dem inn igjen, ved at de fikk støtte til 50 pst. av lønnskostnadene til disse personene i inntil seks måneder, og deretter kunne man få 40 pst. av lønnsutgiftene i ytterligere inntil seks måneder, altså et prosjekt som kunne gå over et helt år. Lønnstilskuddet som bl.a. sosialkomiteen hadde merknader til ved behandlingen her i Stortinget denne uken, er et helt annet innrettet tilskudd, som har kortere varighet og som, som vi også påpekte fra sosialkomiteen, har en sats som er for lav hvis den skal være til hjelp for arbeidsgiver og arbeidstaker, i og med at beløpet så langt har vært satt til 250 kr pr. dag. Jeg tok dette opp i et spørsmål til sosialministeren i debatten om denne avtaleordningen, og da ble det vist til at det var administrasjonsministerens domene. Jeg håper derfor administrasjonsministeren kan svare meg nå på hvorfor dette BIA-tilskuddet er tatt vekk, og om det vil bli satt inn igjen i en skikkelig funksjon.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg har først lyst til å takke komiteen for at den har tatt opp et veldig viktig tema. Jeg tror både undersøkelsen, høringen og komiteinnstillingen er viktig og nyttig for dette området.

Det er helt klart at det er en fallitterklæring, både samfunnsøkonomisk og for den enkelte, når så mange går på uføretrygd som tilfellet er i Norge. Arbeidet for både å forhindre at problemet oppstår i første runde, og arbeidet med å få disse personene inkludert i arbeidslivet igjen i neste runde har svært høy prioritet. Som flere har pekt på, er det her viktig å finne en god balanse mellom forebygging og oppfølging når problemene først har oppstått.

La meg si litt om det forebyggende først. I forbindelse med intensjonsavtalen som den forrige regjeringen inngikk med partene i arbeidslivet, ble dessverre, etter vår mening, den forebyggende del av inkluderingsarbeidet undervurdert. Vi har nå i forståelse med Arbeidstilsynet kommet frem til at Arbeidstilsynet skal prioritere psykososialt arbeidsmiljø nettopp med sikte på å forhindre en del av de problemene og den utstøtingen som har å gjøre med arbeidsmiljøsiden. Jeg tror et aktivt HMS-arbeid i bedriftene er viktig for bedriftene, og det er veldig viktig også for å forhindre utstøting av en del av dem som nå utstøtes.

Et annet moment jeg vil nevne, og som vi må jobbe med, er å gjøre tiden fra problemer oppstår til man kommer i yrkesrettet attføring mye kortere. Det har ikke så mye å gjøre med utformingen av Aetats arbeid, som med å gjøre koblingen fra det medisinske via det sosiale frem til det yrkesrettede mer koordinert og kortere.

Når det er sagt, er de tingene vi kan gjøre konkret knyttet til yrkesrettet attføring, veldig viktige. Vi er svært opptatt av dette, og har allerede for det første pålagt Aetat, bl.a. i tildelingsbrevet for inneværende år, å intensivere arbeidet for yrkesrettet attføring. Vi har samtidig gjort det klart at terskelen for å bli vurdert for yrkesrettet attføring skal legges atskillig lavere enn det som tradisjonelt har vært vanlig i Norge. I utgangspunktet må det være slik at alle personer har rett til å få muligheten for å kvalifisere seg til arbeidsmarkedet. Om sannsynligheten for at man faktisk kan fungere i det normale arbeidsmarked er 90 pst. eller 10 pst. eller 5 pst., skal ikke spille noen rolle for muligheten for å bli kvalifisert.

Skal vi legge terskelen lavere, er det imidlertid også viktig at vi innser at en del grupper som ellers ville gått på uføretrygd, bare kan fungere i arbeidslivet hvis vi har flere varig tilrettelagte arbeidsplasser enn det vi har hatt tradisjonelt. Men det er ikke nok at vi har flere virkemidler i attføringsarbeidet. Vi må også ha et større spekter av typer arbeidsplasser å kunne tilby folk. Så i kombinasjon med økt innsats for yrkesrettet attføring må vi også legge inn økt satsing på varig tilrettelagte arbeidsplasser, og det gjør vi.

Når det så gjelder Aetats konkrete arbeid med yrkesrettet attføring, holder vi på med en omorganisering og styrking av Aetat i retning av å gjøre den bedre i stand til å fungere som en kvalifiseringsetat for alle typer arbeidssøkende, inklusiv de som krever et omfattende kvalifiserings- og oppfølgingsarbeid før de er klar for arbeidsmarkedet. I den forbindelse vurderer vi også endringer i finansieringsordningen for selve Aetat, slik at man i større grad kan få en finansiering knyttet til det konkrete kvalifiseringsarbeid man gjennomfører for ulike grupper. Det er viktig for å unngå å komme i en situasjon hvor Aetats budsjett er utformet på en måte som enten gjør det vanskelig for dem å håndtere de svakeste gruppene på en god måte, eller hvor de kanskje internt blir oppmuntret til å foreta andre prioriteringer enn dem vi ønsker å legge til grunn. Vi vil derfor i forbindelse med budsjettet for 2003 også komme tilbake til spørsmålet om hvordan Aetat bør finansieres fremover.

Det er viktig i dette arbeidet at man får et tettere samarbeid mellom Aetat, trygdeetat og sosialkontorene i kommunene. Det lokale samarbeidet der er allerede, etter de indikasjoner vi har fått, blitt bedre, og vi har iallfall pålagt Aetat å jobbe hardt for å få et tettere og bedre samarbeid, både med trygdeetatene og sosialkontorene lokalt. Samtidig er dette et helt sentralt element i prosjektet om samordning av tjenestene innenfor arbeid, trygd og sosiale tjenester som Regjeringen holder på med, og hvor vi har varslet at vi kommer med en større sak rimelig snart. I den forbindelse vil vi også vurdere alle aspekter ved regelverket.

La meg i den forbindelse komme med et lite hjertesukk i forhold til innlegget fra representanten Kosmo. Det er helt klart at denne regjeringen, og de partiene som støtter denne regjeringen, ikke er mer negativt innstilt til bruk av økonomiske incitamenter enn andre regjeringer vi har hatt i Norge. Tvert imot. Vi mener at økonomiske incitamenter, både overfor bedrifter og overfor arbeidstakere, er viktige for å motivere og anspore og gi resultater. Jeg tolker derfor på ingen måte synspunktene til regjeringspartiene i komiteen som at de stiller seg negativt til økonomiske incitamenter. Derimot tror jeg vi kan si at vi synes det er et lite problem at man i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv generelt sett har åpnet for så begrenset bruk av økonomiske incitamenter som tilfellet er. Men det skal vi leve med. På de områdene hvor vi har frihet til å bruke økonomiske incitamenter, er vi helt åpne for å vurdere alle former for slike incitamenter.

I den forbindelse ønsker vi også å vurdere både hvordan vi bedre kan bruke den lønnstilskuddsordningen som nå finnes, og hvilke andre tilskuddsordninger som kan være hensiktsmessige for å få flere folk ut i arbeid.

Jeg sa innledningsvis at komiteens arbeid er en veldig nyttig input i hele prosessen for å styrke inkluderingsarbeidet i Norge. La meg i den forbindelse også understreke at intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, som denne regjeringen slutter varmt opp om, er en avtale hvor punktet om å forhindre utstøting av arbeidstakere og punktet om å gi flere som i dag ikke er i arbeidsmarkedet, muligheten til å fungere godt, er like viktige som det punktet som vanligvis får størst oppmerksomhet, nemlig det som knytter seg til sykefravær. I oppfølgingen av avtalen kommer Regjeringen til å legge minst like stor vekt på inkluderingsaspektet og på aspektet å forhindre utstøting som på det som har å gjøre med sykefravær og sykelønnsordning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.