Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eli Sollied Øveraas (Sp) (ordførar for saka): Noreg har hatt lover om målbruk i offentleg teneste i 70 år. Sjølv om lovene på langt nær har verka godt, har dei likevel verka positivt og vore ein av fleire naudsynte føresetnader for at den nynorske skriftkulturen har den posisjonen den trass i alt har. For mange av oss er nynorsk meir enn eit språk: Det er òg snakk om kollektiv identitet.

Stadig vert nynorsken sett under press. Debatten rundt – og motstanden frå einskilde mot – den obligatoriske sidemålsundervisninga i skulen er eit hyppig tilbakevendande tema.

Eg vil gi oppriktig ros til statsråd Valgerd Svarstad Haugland for stortingsmeldinga om målbruk i offentleg teneste. Her er det fleire målretta tiltak som vitnar om at statsråden verkeleg tek på alvor at vi har to målformer i Noreg.

Fleirtalet i komiteen, alle utanom Framstegspartiet, støttar meldinga og dei måla og dei tiltaka som er skisserte.

Då eg berre har fem minutts taletid, er det uråd å kome inn på alle område som komitefleirtalet støttar. Eg vil likevel peike på at etter at staten tok over sjukehusa, har debatten om om sjukehusføretaka skal følgje mållova eller ikkje, gått føre seg – og går føre seg – i mange fylke. Statsråden har sjølv i brev av 23. januar 2002 gjort det klart at mållova skal følgjast, men gir samstundes uttrykk for eit ønske om ei snarleg avklaring av spørsmålet. Dette gjeld òg andre bedrifter, t.d. Posten, NSB, vegkontora og Luftfartsverket.

Eit mindretal – SV og Senterpartiet – ønskjer at Regjeringa endrar mållova slik at all tvil om at mållova skal følgjast, vert fjerna. Forslag nr. 1 vil dessverre ikkje få fleirtal. Eg vil likevel oppmode statsråden om å ta dette arbeidet seriøst og gi det høg prioritet i departementet.

Stortinget har ved fleire høve streka under kor viktig det er at staten tek den kulturpolitiske styringa når det gjeld utvikling av nynorsk programvare. Skal nynorsken ha ein trygg posisjon både som eit levande bruksspråk og som eit likeverdig, offisielt skriftspråk ved sida av bokmål, må vanlege dataprogram vere tilgjengelege på begge målformer. Eg vil også her be om at departementet sitt arbeid med å vurdere korleis marknadsmakta kan nyttast, får høg prioritet.

Berre 12 av 78 lover kom i perioden 1997–2000 ut på nynorsk. Eit mindretal – Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet – meiner det bør vere ei målsetjing at sjølve lovteksten ligg føre på begge målformene. Dette kan vere arbeids- og ressurskrevjande, men eg vil likevel utfordre statsråden og spørje om ho kan tenkje seg å vurdere ei prøveordning der t.d. eit minimum av lovtekstene kan liggje føre på både nynorsk og bokmål.

Meldinga syner tydeleg at det er langt fram til at alle statsorgan nyttar 25 pst. nynorsk. Komitefleirtalet føreset at innan tre år, då det varsla satsingsprosjektet er avslutta, skal målbruksreglane vere oppfylte. Mindretalet, frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, meiner at om så ikkje har skjedd, bør ein vurdere å forskriftsfeste interne instruksar i alle statsorgan for korleis målbrukslova skal nyttast.

Eg vil rette eit spørsmål til statsråden: Kva tiltak kan statsråden tenkje seg å setje i verk, om nynorsk om tre år er like lite brukt som i dag?

Dersom måla og tiltaka i meldinga vert meir enn ord på eit papir, kan det føre til eit lyft for nynorsken. I 70 år har vi hatt lover om målbruk i offentleg teneste. Likevel er vanlege dataprogram på nynorsk mangelvare i statsforvaltingar, og nye helseføretak nektar å følgje mållova. Tiltak som er varsla i meldinga, treng rask og konkret oppfølging. Det både treng og fortener nynorsken.

Heilt til slutt: Eg finn det på sin plass å sitere salige Ivar Aasen og late hans ord vere ei rettesnor for nynorskarbeidet framover:

«Lat det merkast i meir enn i ordi

at me halda den arven i stand

at når fedrane sjå att på jordi

dei kan kjenna sitt folk og sitt land.»

Så vil eg berre setje fram forslag nr. 1.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Sollied Øveraas har tatt opp det forslag hun refererte til.

Torny Pedersen (A): Det er 70 år siden Stortinget første gang vedtok en lov som skulle regulere målbruken i offentlig sektor. Mye har skjedd siden den gang. I 1980 ble det vedtatt at Regjeringen minst hvert fjerde år skulle legge fram en stortingsmelding med temaet: Målbruk i offentlig sektor.

Dette er meget viktig for at Stortinget hele tiden skal være oppdatert på situasjonen når det gjelder bruk av nynorsk og bokmål i offentlig sektor. Målet er å hindre en utvikling mot bare ett skriftspråk her i landet. Nynorsken må fortsatt være et levende bruksspråk og et offisielt skriftspråk ved siden av bokmål.

Det er gledelig at både Noregs Mållag og Løvebakken Mållag er enige om at den stortingsmeldingen vi behandler i dag, inneholder mye god lesing. Allikevel må vi si at målloven fremdeles har en del svakheter. Dette er nok et resultat av utviklingen generelt i samfunnet, der også den teknologiske utviklingen og all internasjonaliseringen påvirker oss hver eneste dag.

Språket vårt er vår nasjonale identitet og er meget sårbart for ytre påvirkninger. Nylig var komiteen i Spania, og der var bekymringen for det spanske språket stor, så dette er ikke et fenomen bare i Norge. Faktisk er problemene større nedover i Europa enn hos oss. Men vi må være føre var, for skal språket holdes i hevd, må det brukes aktivt.

All mobiltelefonbruken og det skriftspråket som er utviklet gjennom SMS-meldinger, bekymrer meg: enkeltvise bokstaver, bilder, forkortinger og bruk av engelske ord er med på å forringe det norske språk. Både bokmål og nynorsk må vernes og styrkes.

Jeg er glad for at Høyre – Fremskrittspartiet forventer jeg jo ikke drahjelp fra – nå er med på flertallsmerknaden, sammen med Arbeiderpartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, der det understrekes hvor viktig det er å styrke det norske språk, slik at både nynorsk og bokmål kan bestå som fullverdige bruksspråk i alle deler av samfunnet. Det var ikke like klart fra Høyres side under arbeidet med Innst. S. nr. 174 for 1997-1998. Det er mye som endrer seg, også for Høyre, i en koalisjonsregjering.

Gledelig er det også at hele komiteen, utenom Fremskrittspartiet er enig om at den obligatoriske sidemålsundervisningen i skolen er av avgjørende betydning for i det hele tatt å kunne gjennomføre målbruksreglene i statsforvaltningen. Jeg mener det er riktig at vi nå bruker 3 mill. kr i de tre neste årene til å forbedre holdningene til språk generelt i statsforvaltningen. Forhåpentligvis vil dette gi et bredere syn på viktigheten av også nynorsk som språk, og at dette må brukes aktivt hvis vi skal få framgang i bruken av nynorsk i statsorganene.

En viktig ting i forhold til å få opp interessen for nynorsk er aktiv bruk i media. Her spiller NRKs distriktskontorer en viktig rolle. Her får vi fram både nynorsk og dialekter. Dette virker på folks holdninger, og vi får et mer naturlig forhold til språk og dialekter.

Avsnittet i innstillingen om at dataprogram som skal kjøpes inn av staten, skal inneholde begge målformene, fikk dessverre ikke flertall. Dette beklager Arbeiderpartiet, da vi mener det er av stor betydning for nynorsk språk at det enorme IT-feltet er med på stimulere til utvikling av nynorske versjoner av dataprogram.

Når det gjelder språkbruken i tidligere forvaltningsbedrifter som nå er fristilt, ønsker Arbeiderpartiet å vente med å ta stilling til dette til departementet kommer tilbake til denne saken i forbindelse med arbeidet som et utvalg har gjort angående problemstillingen. Det samme gjelder spørsmålet om målbruken i våre nye helseforetak.

Til slutt vil jeg påpeke at vi ikke må bli så snevre i vår iver etter å skille mellom nynorsk og bokmål at vi ikke evner å godta bruken av ord og uttrykk på ulike måter. Eksempel på dette er ordet fjes, der en også kan bruke ordene ansikt, andlet, åsyn og tryne. – Alle disse måtene å uttrykke seg på har vi bruk for i ulike sammenhenger, der de selvsagt får sin egen mening.

Olemic Thommesen (H): Språkpolitikk har i vårt land tradisjon for å være et område der temperaturen fort blir høy i diskusjonene. Språkdebatten har opp gjennom årene båret i seg mange vikarierende agendaer, der eksempelvis spørsmål rundt nasjonalprofil, sosiale forhold eller landsdelskulturer ikke har fulgt det liv språket har levd i befolkningen. Språklig pålegg i form av rettskrivningsregler eller påtvunget målform har i unødig grad provosert og gjort språkbruk til et konfliktområde.

Språket er en viktig del av vår personlighet, og ubegrunnede pålegg på tvers av den enkeltes naturlige språk vil bli oppfattet som en integritetskrenkelse. Språkbruk er et av de sterkeste kulturpolitisk betingede maktmidler noen kan ta i bruk, og en reell frihet vil alltid også omhandle retten til å velge språk. Dette er viktige erkjennelser å ta med seg i språkarbeidet. En god språkpolitikk må finne det riktige balansepunktet, der rettskrivningsregler og pålegg i bruk av målform føles som naturlige, velbegrunnede og hensiktsmessige. En slik politikk vil gi en konstruktiv holdning til språket i befolkningen, snarere enn at språket skal være en kime til konflikt.

Det er derfor med tilfredsstillelse vi kan konstatere at politikken på dette området på mange måter har falt til ro, og at vi i forbindelse med denne saken ser at det i stor grad er enighet om de ordningene som gjelder. Det offentlige synes å ha funnet fram til gode rutiner i forhold til publikum, og inntrykket er at målbruken praktiseres med godt vett. Imidlertid er det ønskelig med en styrking av bruken av nynorsk i forhold til den prosentvise andel dokumenter som utarbeides innenfor det offentlige i denne språkformen. Høyre støtter derfor de tiltak Regjeringen legger opp til for å nå de mål vi har satt oss, med 25 pst. nynorsk andel.

Ettersom spørsmålet om sidemålsundervisningen har vært tatt opp i debatten, vil jeg nevne at det er et område hvor Høyre nok har noen forbehold. Vi finner ikke grunn til å stresse det punktet nå, rett og slett fordi det ikke er en del av denne saken, men dette er nok et område vi på sikt bør se litt nærmere på i forhold til hva som er en hensiktsmessig angrepsvinkel for å få den oppvoksende generasjon til å trives med begge våre to språkformer.

Høyre mener det er et fremskritt at det ikke lenger er noe mål i seg selv at vi skal søke en utvikling i retning av ett norsk skriftspråk. Nynorsk og bokmål må kunne leve ved siden av hverandre og ha hvert sitt ståsted som rom for naturlig utvikling. Gjensidig respekt og vettug bruk av virkemidler og pålegg er et godt utgangspunkt for at vi skal komme videre i arbeidet med norsk språkrøkt – viktigere enn en uendelig debatt om konflikten mellom to språkformer, der innbyggerne forstår begge to utmerket godt.

For fremtiden vil nok en viktigere problemstilling enn spørsmålet om nynorsk eller bokmål bli spørsmålet om norsk i det hele tatt, avveiet i forhold til den engelskpåvirkningen vi står overfor. Møtet med det internasjonale samfunn og moderne teknologi gjør at vi vet at engelsken på en helt annen måte kommer til å gjøre seg gjeldende i det norske hverdagsspråket. Det er i seg selv ikke noe galt ved det. Men vi bør bringe debatten over fra hvorvidt vi skal ha en konflikt mellom bokmål og nynorsk, til hvordan vi kan se våre to skriftspråk som en felles ressurs, og som en rikdom i forhold til hvordan vi skal møte utviklingen i det engelskspråklige internasjonale samfunnet. Det er et viktig poeng, og jeg håper at språkdebatten etter hvert kan komme over på det sporet at stridsøksen kan legges ned i forholdet mellom bokmål og nynorsk, og at vi heller ser på den fantastiske totalressurs vi har i våre to skriftspråk for å møte morgendagens utvikling.

Når det gjelder de statlige selskap eller institusjoner, avventer også selvfølgelig Høyre Regjeringens innspill i den saken. Men vi vil legge vekt på at det er viktig å håndtere språkspørsmålene med lempe og med en god porsjon sunt folkevett. Konflikt er ingen av våre to språkformer tjent med, og maktbruk leder til konflikt.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Som siste taler var inne på, har Høyres stillingtaken til valgfritt sidemål vært en del av debatten. Vi som deltok i valgkampen sist høst, registrerte en rekke Høyre-politikere som drog rundt på norske videregående skoler og sa at Høyre var en garantist for at det nå skulle bli valgfrihet i sidemålsopplæringen. At man nå løper fra dette valgløftet, er oppsiktsvekkende, men det er jo også et av mange valgløfter som Høyre løper fra. Nok om det.

Slik vi ser formålet med målloven, er det i utgangspunktet å verne retten til å anvende den målform som faller en naturlig, eller som en velger, samt å hindre at en målform diskrimineres. Fremskrittspartiet mener at retten til valg av målform må være en selvfølge. Vi er imot enhver form for tvang og lovregulering som har til hensikt å tvinge folk til å anvende en bestemt målform. Frivillighet er altså nøkkelordet for oss. Målform må være resultat av det enkelte menneskes valg. Samtidig som man selv skal kunne velge sitt hovedmål, må man også respektere den andre målformens likeverd og berettigelse.

Norge er ikke alene om å ha flere offisielle språk. Tar man f.eks. Belgia, Sveits og Canada, har man to–tre offisielle språk som er svært forskjellige fra hverandre. Slik er det ikke i Norge. Vi har to «versjoner» av samme språk. I praksis er det slik at enhver normalt utrustet nordmann har evne til å forstå begge målformer. Og det er dette som er sakens kjerne: kommunikasjon.

Vi tror ikke det i lengden vil være mulig å holde to målformer levende gjennom tvang, kontroll og regulering. Det må gjøres gjennom frivillig bruk av språkformene. Vi har i altfor lang tid satt de to målformene opp mot hverandre ved en politikk som skaper konflikt og negativitet. Vi har tvunget offentlige saksbehandlere til å skrive på en målform de ikke behersker, og vi har plaget ungdom ved å tvinge dem til å skrive sidemål som de ikke har bruk for. Vi har også brukt massevis av offentlige kroner på å subsidiere tiltak for å styrke en av målformene. Dette tjener ingen hensikt, og det har heller ikke virket. Bruken av nynorsk har gått ned.

Det kan sikkert høres ut som om jeg er veldig negativ til nynorsk. Det er faktisk feil. Vi er alle klar over at nynorsk skriftkultur har tilført den norske kulturarv flere verdifulle skatter, men dette er i form av enkeltmenneskets engasjement og ikke statlig overstyring. Det er ikke tall og prosentandeler som avgjør et språks levedyktighet, men om mennesker frivillig anvender det.

Vi har registrert at den sittende regjering har vært opptatt av effektivisering av offentlig sektor, at man påstår at man ønsker å kutte ned i unødvendig byråkrati. Hvis dette stemmer, må man begynne å vise dette i praktisk handling. Man må kutte ut unødvendige regler som bare skaper merarbeid og plunder.

Ta f.eks. målsettingen om en viss prosentandel av svakeste målform, på 25 pst. Dette er selvfølgelig både rigid, begrensende og byråkratisk. Det påfører det offentlige unødvendige og byråkratiske, forsinkende ledd, som reduserer effektiviteten i forvaltningen. Om man virkelig mener noe med modernisering og effektivisering av det offentlige, bør slike bestemmelser fjernes.

Fremskrittspartiet har også registrert at flertallet i kulturkomiteen vil innføre et eget språkpoliti for å kontrollere de ansatte i staten. Når vi kan etablere slike ting som denne «språkkonsulenttjenesten», som den skal hete, kan det ikke mangle penger i Norge. Vi mener også at statlige selskap som har skiftet driftsform, fortrinnsvis til aksjeselskap, skal være unntatt fra reguleringene i målloven.

For å konkludere: Det er klart at Fremskrittspartiet går imot alle tiltak som har til hensikt å øke omfanget av en målform ved hjelp av lovregulering. Vi mener tjenestemenn i statlige organer skal kunne benytte den målform som faller dem naturlig. Henvendelser til en etat på bokmål skal kunne besvares på nynorsk hvis det er tjenestemannens målform, og omvendt.

Jeg vil med dette ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Magnar Lund Bergo (SV): Nynorskbrukarar blir utsette for eit enormt press både frå bokmål og engelsk, og det er lett å sjå mørkt på framtida for språket. Det er difor viktig å ha med seg at nynorsk i dag er eit sterkt og vitalt bruksspråk med godt over ein halv million brukarar. Frå nynorskkommunane, særleg på Vestlandet, blir det rapportert at nynorsken står trygt og jamvel tek til å bli dominerande i det lokale næringslivet. Fylkestinget i Telemark vedtok t.d. før jul at nynorsk framleis skal vere administrasjonsspråk i fylkeskommunen, fordi nynorsk gjev fylket eit særpreg og er ein ressurs. Så nynorskvener har mykje å gle seg over. Nynorsk er ikkje eit språk på sotteseng!

Dette gjer kontrasten stor til det biletet vi ser på riksplan og i hovudstaden, der det framleis er altfor mykje god gammaldags språkundertrykking å sjå. Nynorskbrukarar står i dag dagleg overfor ei sterk privat bokmålsmakt, anten det er storavisene i Akersgata som forbyr journalistane å skrive nynorsk eller bedrifter som nektar å la nynorsk sleppe til i marknadsføringa og i utettervend språkbruk. Stortingsmeldinga viser at det heller ikkje står stort betre til i ein del statsorgan som er underlagde krava i mållova, sjølv om det gledeleg nok har vorte betre etter at Norsk språkråd fekk ansvaret for tilsynet med lova.

Det største hinderet for nynorskbrukarar og nynorskkommunar er at meir og meir av språkmakta, både i media, det private og det offentlege, blir samla i bokmålsbyen Oslo. Noko av det mest effektive som kunne ha vore gjort for nynorskbruken i staten, er difor å flytte statlege arbeidsplassar frå Oslo-området til nynorskkommunar eller byar med nynorsk omland, slik Landssamanslutninga av nynorskkommunar har gjort framlegg om. Til LNK-avisa nr. 2/2002 sa kulturministeren:

«Viss forholda ligg til rette for det, bør fleire av dei statlege arbeidsplassane det er tale om bli lagt til aktive nynorskstrok.»

Er dette synspunkt som statsråden har følgt opp, slik at det no er eit omsyn Regjeringa legg vekt på i arbeidet med utflytting av statlege arbeidsplassar?

SV stør Regjeringa sitt treårsprosjekt for å oppfylle målsetjingane i mållova og vonar dette vil gjere kvardagen enklare for nynorskbrukarar som vender seg til staten. Vi har tru på prosjektet og har difor inntil vidare lagt spørsmålet om å knyte sanksjonar til mållova til side. Men vi understrekar at ein ikkje må nøle med å ta sterkare verkemiddel i bruk dersom treårsprosjektet ikkje lukkast, og i fyrste omgang trur vi då på å forskriftsfeste krav til interne språkrutinar i statsorgan.

For SV er det svært viktig at det prinsipielle spørsmålet om verkeområdet for mållova får ei rask avklaring no når omorganiseringa av staten og fristillinga av tidlegare statsorgan skyt fart. Dei fristilte føretaka fyller viktige samfunnsfunksjonar, der det er svært viktig at nynorsken er i bruk, og der han alt er i bruk i dag. Mållova må difor så raskt som mogleg endrast slik at det er samfunnsfunksjonen og ikkje den formelle eigarskapsforma som avgjer om mållova gjeld eller ikkje. Reelt er dette berre snakk om at mållova skal gjelde for dei områda der ho faktisk galdt tidlegare.

Regjeringa skriv i målmeldinga at «utskilde selskap og andre organ der det er rettsleg tvil, så langt råd er følgjer tilsvarande prinsipp for målbruken sin som dei som ligg til grunn for mållova». SV ventar seg difor at Regjeringa følgjer opp dette når Posten, NSB og andre føretak no skal omdannast til aksjeselskap. Eg vil her få minne om at dette slett ikkje vil innebere forskjellsbehandling av statlege og private selskap som måtte kome til å konkurrere på desse felta, sidan staten enkelt kan bruke sitt konsesjonsmynde til å stille dei same språkkrava til private som til sine eigne selskap. Vi har med glede registrert at kulturministeren til LNK-avisa har sagt at det bør inn i vedtektene for Posten t.d. at dei skal følgje mållova.

SV vil også understreke kor viktig det er raskt å få lovfesta eit krav om at vanlege dataprogram som staten kjøper inn, ligg føre på begge målformer. Her har staten ein eineståande sjanse til å syte for eit gjennombrot for nynorsken som IT-språk ved å bruke si eiga marknadsmakt, og utan ekstrakostnader. Det er altfor defensivt å vente til kulturmeldinga med å gå vidare med denne saka. IT-revolusjonen går sin gang, og det finst alt gode nynorskprogram for Linux-plattforma.

Lat meg til slutt få gje ros til statsråden for det personlege engasjementet ho har vist i denne saka, og for ei god stortingsmelding. SV deler heilt og fullt det prinsipielle grunnlaget for offentleg språkpolitikk, og ikkje minst er vi glade for at Regjeringa står samla bak prinsippet om at alle elevar skal ha obligatorisk opplæring både i nynorsk og bokmål.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg er glad for at fleirtalet i komiteen, alle utanom Framstegspartiet, har slutta seg til dei analysar og tiltak som departementet har presentert i meldinga. Det er godt å ha dette å visa til når vi skal gå i gang med å intensivera arbeidet vårt. For det er heilt nødvendig å ta eit krafttak, slik at vi får alle departement og andre statsorgan til å ta mållova på alvor.

I tillegg arbeider vi intenst med spørsmål som har med verkeområdet for lova å gjera. Situasjonen for helseføretaka meiner vi kan avklarast utan lovendring. På ein del andre område vil det krevjast eit meir omfattande arbeid, men vi prøver der å finna løysingar som er av meir mellombels karakter. Vi kjem i alle høve tilbake til problemstillinga i den varsla kulturmeldinga.

Vi har i meldinga lagt vekt på å få fram formålet med det målstrevet som staten har pålagt seg sjølv gjennom lov og forskrift. Og det er helst det eg vil bruka taletida mi til. For prosent og kontroll er ikkje viktig i seg sjølv, det er berre ein del av den reiskapen som trengst for å sikra språkleg rettferd for alle som kjem i kontakt med statleg verksemd. Målet er å halda begge dei offisielle variantane av skriftspråket vårt i levande bruk. Og i siste instans er målet med målarbeidet å halda det språklege jordsmonnet i landet vårt i hevd.

Det krev at også nynorsken slepp til i det offentlege rommet, at han er godt synleg. Vi som har nynorskbakgrunn, må òg finna støtte for skriftmålet vårt, særleg gjennom det vi les, men òg gjennom det vi høyrer, t.d. i radio og fjernsyn. Slik kan vi kanskje unngå at stadig fleire av oss i praksis blir tvinga til å blanda oss i bokmålskoret, og at nynorsken etter kvart druknar i bokmålsflaumen. Vi vil unngå at ungdom med nynorskbakgrunn blir utsette for språktvang, som lett følgjer av slik einsrettande dominans av den eine målforma framfor den andre.

I dette ligg det sjølvsagt ingen brodd mot bokmål. Vi vil berre ikkje at den eine målforma skal rå grunnen åleine. Vi blir så mykje fattigare som kulturnasjon, vi går glipp av eit mangfald med lange røter i norsk historie og norsk tradisjon dersom vi tillèt oss å la nynorsken klara seg på eiga hand. Dersom vi nøyer oss med å tala fint om nynorsk i dikt og song, og seier at nynorsk er likeverdig med bokmål, må vi òg dra nokre praktiske konsekvensar av det. Det kostar litt, både pengar og strev – ja, kall det gjerne målstrev!

Vi må ikkje bli så fortrylla og fortrolla av ord som modernisering og effektivisering at vi kastar vrak på det å realisera sektormålsetjingar gjennom sektorovergripande verkemiddel ved å stilla visse krav til det offentlege språket vårt, til korleis statleg forvaltning og verksemd brukar norsk språk. Det går ikkje an å driva språkpolitikk berre som sektorpolitikk, som noko for seg sjølv. Språkpolitikken må gjennomsyra heile forvaltningsapparatet, slik språket sjølv gjennomsyrer alt samfunnsliv.

Det er ingen sterkt inngripande og tvangsprega politikk det er tale om. Vi har i meldinga slått fast at det går klare grenser for i kva grad språk og språkutvikling er noko som kan og bør dirigerast av offentlege styremakter i det heile. Det er likevel ikkje urimeleg å venta av våre offentlege tenestemenn, dei fleste med lang akademisk utdanning, at dei innrettar seg på å skriva begge målformer. Det er lang tradisjon for det i landet vårt, og det byggjer jo på den språkopplæringa som skjer i skulen. Offentlege tenestemenn har ei servicerolle. Det er dei som skal visa språkleg respekt for dei dei kommuniserer med, og – ikkje mindre viktig – for språksituasjonen i landet vårt.

Skulle ikkje vi i dette landet ha råd til å dra omsorg for språket vårt – også for å halda levande den kulturarven som språket representerer – kven skulle då makta ei slik oppgåve? Dominansen av bokmål og riksmål er i dag stor nok som han er. Då kan vi ikkje tillata at òg staten sviktar eit kulturelt ansvar av høgaste orden, for språket er vår fremste kulturberar. Norsk skriftkultur er både nynorsk og bokmål, og norsk kulturpolitikk er å halda denne skriftkulturen levande. Då må vi ikkje berre plassera nynorsken på museum, ikkje berre ta han fram ved høgtid og fest.

Kampen for nynorsk språk og kultur er ein del av kampen for å verna og styrkja norsk språk og kultur i det heile. Også andre land er i dag opptekne av å utvikla ein politikk for å verna nasjonalspråket og for å ta vare på språklege rettferdskrav.

Det er berre ei veke sidan ein parlamentarisk kommisjon la fram ei omfattande utgreiing om det «svenska språkets ställning». Språk og språkpolitikk er altså sett på dagsordenen i grannelandet vårt. Opplegget er at staten skal engasjera seg sterkare enn før (presidenten klubbar), over eit breitt spekter, for å «skydda» det svenske språket. Og det offentlege språket blir ofra særleg omtanke.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A): Som tidligere sagt, er det mye bra i denne meldingen. Men det er én ting som er skuffende i innstillingen, og det er at regjeringspartiene ikke ser nødvendigheten av at dataprogram kjøpt av staten, foreligger på begge målformer – og det med en statsråd som er nynorskbruker!

I meldingen fra Regjeringen blir det framhevet hvor viktig det er for nynorskbrukere, både i skolen, i offentlig forvaltning, i arbeidslivet ellers og i privat sammenheng, å ha tilgang til dataprogram på sin egen målform. Dette blir altså bare fine ord. Spesielt barn og ungdom med nynorsk som hovedmål vil møte store hinder.

Stoltenbergregjeringen satte i gang et arbeid for å få spesielt dataprogram til skoleverket på begge målformer, men nå ser det altså ut som om Bondevik II-regjeringen har lagt denne saken død. Er det så vanskelig å følge opp det den forrige regjeringen hadde påbegynt? Og hva har en kulturminister med nynorsk som hovedmål tenkt å gjøre for at vanlige dataprogram, innkjøpt av staten, blir tilgjengelig på begge målformer før den varslede kulturmeldingen er behandlet?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan lova representanten Pedersen at den saka ikkje blir liggjande død. Det er klart at dette er noko som vi vil gripa fatt i. Kanskje kan vi klara å koma fram til eit resultat før kulturmeldinga blir lagd fram, men det kan eg ikkje lova i dag. Det er ein del ting som må greiast ut før vi kan seia at staten skal krevja alle dataprogram på begge målformer. Ein ting er at dette kan bli nærast gratis for staten som krev det, men det er ein del andre som då må betala rekninga. Difor er det viktig for oss at vi har alle desse ulike detaljane på plass før vi går klart ut og seier kva vi skal gjera.

Det er likevel opplagt at det å få datavare på nynorsk og bokmål tilgjengeleg for alle er noko som vi kjem til å jobba vidare med. Saka er ikkje lagd død. Anten kjem det ei løysing i kulturmeldinga, eller så kjem løysinga før.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Når det gjeld utflyttinga av statlege arbeidsplassar, har eg registrert at statsråden i intervju med LNK-avisa har uttalt at dersom forholda ligg til rette for det, bør fleire av dei statlege arbeidsplassane leggjast til aktive nynorskstrøk. Kan statsråden stadfeste at ho ser positivt på ein slik tankegang?

Så varsla statsråden i tråd med meldinga at departementet vil kome tilbake til spørsmålet om mållova og dei statlege helseføretaka. Eg meiner at dette hastar. Og signal som at Telemark Mållag nå vurderer å stemne Helse Sør inn for retten om dei ikkje endrar vedtaket sitt om sjukehusnamn, stadfestar dette. Ser statsråden her at det trengst ei rask avklaring, slik at vi slepp den debatten som nå går, om sjukehusføretaka skal følgje mållova eller ikkje?

I media har eg elles registert at statsråden vil nytte gulrot framfor pisk når det gjeld bruken av nynorsk i statsorgana. Men dersom det ikkje er framgang i nynorskbruken i statsorgana etter at satsingsperioden på tre år er over, kva vil statsråden gjere då?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst dette med statlege arbeidsplassar. For min og Kulturdepartementets del vil det med nynorskkommunar vera eitt av dei momenta vi tek med oss når vi skal vurdera kor dei statlege arbeidsplassane som skal flyttast ut, eventuelt skal plasserast. Det er sjølvsagt ein god del andre argument som kjem inn i den diskusjonen. Dersom ein ser på det som er gjort hittil, er Leikanger, som vi har valt, eit eksempel på at òg argumentet med nynorskkommune ligg til grunn for mi vurdering for å støtta Leikanger. Eg kjem til å ha det argumentet med meg i vurderingane med omsyn til dei plassane som det er snakk om å flytta ut til. Det vil ikkje bety at alle statlege arbeidsplassar blir flytta til nynorskkommunar heretter, men det vil bety at det er ein del av vurderinga og ein del av kriteria som eg frå Kulturdepartementet si side vil leggja vekt på.

Så var det helseføretaka. Der har eg ein dialog med Helsedepartementet. Helseføretaka vil vera regionale statsorgan etter mållova, og dermed blir det litt opp til helseføretaka sjølve kva mål dei vel. Det er naturleg at helseføretak vest vel nynorsk, medan ein del av dei andre vel bokmål, og kanskje er det òg snakk om å ha ei nøytral målform. Då vil ein kunna bruka mållova slik som ho er i dag, i forhold til desse helseføretaka. Der er vi i ein dialog med Helsedepartementet, og vi skal sjølvsagt vera med og påverka, slik at mållova blir halden i hevd, òg i forhold til helseføretaka.

Så er det riktig som representanten seier, at eg er meir positiv til å bruka gulrot enn pisk. Å seia kva eg vil gjera om tre år dersom vi ikkje får til det vi ønskjer, synest eg er utruleg defensivt. Det vil eg heller vurdera framover. Eg vil følgja utviklinga, og så vil eg sjå kva som trengst å gjerast. Eit alternativ kan vera, slik som eit mindretal peikar på, å bruka lova. Det vil sjølvsagt bli vurdert i så måte, men eg vil ikkje i dag peika på kva eg skal gjera dersom vi ikkje når målet. Det vil eg venta med til vi ser kva resultat vi oppnår ved å bruka gulrot, slik som vi har tenkt å gjera, og slik det òg er gjort greie for i meldinga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som nå får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg vil starte med å gje Regjeringa ros for ei god og grundig stortingsmelding om målbruk i offentleg teneste. Som leiar av Løvebakken Mållag er eg òg glad for at det står eit breitt fleirtal bak hovudlinjene i norsk språkpolitikk. Samtidig viser meldinga at det er eit stykke att før staten når sine eigne målsetjingar om bruk av nynorsk, og at norsk språk i det heile står overfor store utfordringar i åra som kjem.

Framtida for nynorsk som mindretalsmål og for bokmål og nynorsk som bruksspråk i framtida krev at me er i stand til å skape ein meir offensiv og handlingsretta språkpolitikk enn i dag. Mest utsett er det nynorske språket, og det ville vere ein tragedie for heile nasjonen om den nynorske skriftkulturen vart svekt. Nynorsk språk har hatt ein avgjerande innverknad på forminga av heile språkarven og språksituasjonen vår. Den rike nynorske litteraturen me alle kan gle oss over, er heilt avhengig av at nynorsk samtidig blir sikra gode vilkår som bruksspråk og kvardagsspråk.

Framtida til alle språk, også nynorsk, vil meir og meir bli avgjord av om dei får fotfeste i den digitale verda. Regjeringa peikar sjølv på dette i meldinga, men har ikkje ei meir offensiv målsetjing enn å kome attende til saka i kulturmeldinga neste år.

Det har nå gått ti år, som er lang tid på IT-feltet, og Arbeidarpartiet meiner det nå er på høg tid å få litt framdrift i saka om å utvikle nynorskversjonar av dataprogram. Eg vil minne om at det nå er eit komplett og fullverdig nynorsk alternativ for Linux til dei mest brukte programma til Microsoft, som så langt berre finst i bokmålversjon.

Ei anna sak som har gått att gjennom fleire målbruksmeldingar og innstillingar, er forholdet mellom mållova og fristilte statsføretak. Eg er bekymra for ei utvikling der mållova får mindre og mindre å seie fordi tidlegare statsetatar blir organiserte som eigne rettssubjekt på utsida av mållova. Eg vil understreke kor viktig det er at Regjeringa snarast råd kjem attende til Stortinget med ei avklaring om verkeområdet for mållova. Eg er glad for at statsråden, som også er medlem av Løvebakken Mållag, har gjeve uttrykk for at ho meiner mållova bør gjelde for Posten og NSB, som nå skal gjerast om til aksjeselskap. Eg ventar at dette synspunktet òg vil vere gjeldande når Regjeringa legg desse omdanningssakene fram for Stortinget.

Dagrun Eriksen (KrF): Presset på norsk språk og kultur i kjølvannet av globalisering og teknologisk utvikling er stort. For Kristelig Folkeparti er det et språkpolitisk mål å hindre en utvikling som i verste fall ender opp med bare ett skriftmål her i landet. Vi ønsker et kulturelt mangfold, også språklig. Jeg mener vi i dag er kommet dit at bokmål og nynorsk oppfattes av de fleste som integrerte deler i en nasjonal felleskultur. For at et språk ikke skal dø ut, må det brukes. Nynorsk er særlig utsatt, rett og slett fordi det er den minst utbredte målformen av nynorsk og bokmål. Dette var noe av grunnen til at Kristelig Folkeparti under behandlingen av statsbudsjettet for 2001 tok initiativ til å gi et starttilskudd til etableringen av en nynorsk barnebokklubb. Vi i Kristelig Folkeparti ser på dette som et viktig kulturelt tiltak, fordi det mange steder i landet er vanskelig å få tak i nynorske barnebøker i bokhandelen. Forslaget til Kristelig Folkeparti fikk flertall, og det er jeg glad for.

Et levende språk er avhengig av at barn og unge får et naturlig og fortrolig forhold til språket sitt helt fra starten av, og at de bruker det. Oppstarten av Nynorsk Barnebokklubb er ett eksempel på positive virkemidler som kan brukes for å styrke en sårbar målform. Det finnes mange andre tiltak som også er viktige. La meg kort skissere hva jeg mener vi spesielt må legge vekt på i tiden fremover. For det første mener jeg det er av avgjørende betydning at det generelt legges vekt på positive virkemidler når norsk språk skal styrkes. Her bør vi bygge på føre var-prinsippet i stedet for et litt mer defensivt språkvern. For det andre er og blir mållova et avgjørende virkemiddel for å realisere det overordnede språkpolitiske målet om å styrke norsk språk som et levende bruksspråk i alle deler av samfunnslivet.

Hvis vi også i framtiden vil ha to likeverdige målformer, må også nynorsk bli brukt i et slikt omfang at språket er godt synlig i det offentlige rommet. Og om vi liker det eller ikke: Det viser seg at det har vært en markert økning i nynorskbruken i de periodene og på de områdene der tilsynsarbeidet i forhold til mållova har vært mest aktivt. Men selv om tilsynsarbeidet har vist gode, konkrete resultater, er det nok aller viktigst at det innarbeides gode og stabile rutiner, slik at hvert statsorgan, og særlig de enkelte fagdepartementene, oppfyller sine språklige plikter uten kontroll utenfra. I den anledning er det positivt at det ble flertall for Kulturdepartementets strategi og planer om å etablere en språkkonsulenttjeneste.

Bruk av begge målformer, også innen data, er viktig for Kristelig Folkeparti. Dette vil vi, som statsråden sa, komme tilbake til. Vi har ikke lukket igjen døren. Vi vet at det er viktig at også den nye teknologien bruker begge målformer. Bruk av begge målformer vil i Kristelig Folkeparti alltid være aktiv, i og med at vi både har en partileder og en parlamentarisk leder som vokter sin målform meget godt.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Etter å ha lytta til statsråden sitt innlegg og svar på replikkar om helseføretaka og bruk av mållova, registrerer eg at her er det vilje til handling, eller som statsråden sa: Mållova skal haldast i hevd. Eg meiner det bør skje snarleg, men eg har tru på statsråden sin vilje til handling, og eg ønskjer ikkje at forslag nr. 1 blir nedstemt. Derfor ber eg om at det forslaget blir gjort om til eit oversendingsforslag.

Presidenten: Eli Sollied Øveraas har gjort forslag nr. 1 om til et oversendelsesforslag. Det vil bli tatt hensyn til det.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.