Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olemic Thommessen (H) (ordfører for saken): La meg innledningsvis få takke komiteen for et grundig og godt arbeid med mediemeldingen. Komiteen har satt seg godt inn i saksfeltet. Det har vært avholdt en rekke høringer, og komiteen har innhentet kunnskap fra fremtredende medieforskere og spesialister innenfor medieteknologi.

Meldingen, som er avgitt av regjeringen Stoltenberg, setter pressepolitikken i hovedfokus. I et historisk perspektiv er dette naturlig, pressen har spilt – og spiller fortsatt – en sentral rolle i vårt demokrati.

Imidlertid ser komiteen at den sterke teknologiske og samfunnsmessige utviklingen fører til at også andre medier befester sin posisjon. Radio, TV og Internett blir stadig viktigere, ikke bare som formidlere av underholdning og debatt på riksplanet, men også som arenaer for meningsdannelse og offentlig debatt lokalt.

Denne utviklingen skjer hurtig, og komiteen støtter derfor intensjonene i meldingen om at vi om få år må behandle mediepolitikken på nytt. Det vil da være viktig å se feltet mer helhetlig og med større vekt på andre medier enn avisene.

Selv om det er en ganske stor grad av enighet om målene i mediepolitikken, ser vi at partiene ved valg av strategier og virkemidler representerer betydelige politiske forskjeller.

Jeg forutsetter at de andre partiene vil fremlegge sine standpunkter innenfor meldingens enkelte områder, og jeg vil i fortsettelsen ha Høyres syn som utgangspunkt.

Høyres utgangspunkt er at partiet nå, som tidligere, vil slå ring om ytringsfriheten og medienes deltakelse i utviklingen av vårt demokrati. Mangfold, redaksjonell uavhengighet og allmennhetens muligheter til deltakelse er viktige forutsetninger for den uavhengige meningsdannelse. Nærvær av debatt og konstruktiv samfunnskritikk er en forutsetning for utviklingen av et vitalt samfunn. Uten debatt, intet demokrati!

Et viktig utgangspunkt for Høyre er at mediene må være uavhengige av staten. Avgifter eller støtteordninger må ikke bringe mediene inn i et avhengighetsforhold som virker hemmende på evnen til kritikk av makthaverne. Pressen har gjennom store deler av sin historie måttet kjempe for ytringsfrihetens kår – ja, fortsatt er de heldigvis på pletten når spørsmål om offentlighetslov eller innsyn i offentlige beslutningsprosesser er på agendaen.

Økonomisk støtte over tid kan bringe mediene inn i et uheldig avhengighetsforhold, det være seg i forhold til den kritikk de vil rette mot sine økonomiske støttespillere i politikken, eller i forhold til egen troverdighet overfor publikum.

Blant annet i lys av dette har Høyre tidligere vært mot en videreføring av pressestøtten. Som følge av Sem-erklæringens stadfestelse av at produksjonsstøtten til avisene skal videreføres, kommer imidlertid ikke Høyre til å foreslå noen endringer av dagens ordning nå. Innenfor dagens rammer mener imidlertid Høyre at det er grunn til å styrke de minste avisene som i forhold til deres lokale betydning mottar en uforholdsmessig liten del av den lokale støtten.

En annen viktig forutsetning for ytringsfriheten er at vi stimulerer til mangfold. Så langt har det politisk vært fokusert på hvor mange aviser som utgis i Norge. Dette er selvsagt viktig, men utviklingen tilsier at vi nå staker ut en politikk som ut fra et helhetlig grep også omfatter radio, TV og Internett. Krav om mangfold og kvalitet må gjelde hele spekteret av medier, og de politiske virkemidler vi bruker, må ikke forrykke konkurranseforholdet dem imellom.

Et annet viktig perspektiv i mediepolitikken er i hvilken grad folk flest har mulighet for deltakelse. Leserbrevspaltene og mulighetene for å sende inn kronikker har så langt vært et tilbud som riksdekkende radio og TV ikke har kunnet konkurrere med avisene om. Utviklingen av lokalradio og lokal-TV vil imidlertid skape en helt annen nærhet mellom tilhører og TV-stasjon. Lokal nyhetsformidling, debatter, innringningsprogrammer o.l. vil også gjøre disse mediene til interessante arenaer for utvikling av meninger.

Lokalradio og lokal-TV har en lang vei å gå i forhold til å utvikle gode organisasjonsformer, styrke sitt finansielle grunnlag og i utvikling av redaksjonelle konsepter. I årene som kommer, må det være en viktig oppgave at også lokalradio og lokal-TV gis rammebetingelser som setter dem i stand til å bedre sin økonomi. Dette handler ikke minst om forutsigbarhet i forhold til frekvenser, om bedrede muligheter for inntjening og om ellers like vilkår som sine konkurrenter.

I første omgang er det positivt å notere at det er politisk flertall for en lemping av reglene om gevinsttap for radiobingo og bruk av levende sponsorplakater i lokal-TV. Det er også Høyres håp at man gjennom å åpne for en ny riksdekkende radiokanal kan etablere samarbeidsformer innenfor radioområdet som også styrker det lokale ledd.

Tilgang til frekvenser er et knapphetsgode som har ligget som en klam hånd over hele radio- og TV-feltet. Utbyggingen av digitale bakkenett for radio og TV og utviklingen av bredbåndsbasert formidling gir utsikter til betydelige forbedringer. Det er Høyres intensjon at vi, ettersom ny teknologi gjør det mulig, kan åpne for flere kanaler og dermed et større mangfold i eteren. I denne forbindelse vil vi også peke på betydningen av at lokale aktører, livssynskanaler og andre ideelt baserte kanaler får tilgang til sendekapasitet, gratis eller til meget lave priser.

Et viktig kulturpolitisk verktøy knyttet til det planlagte digitale bakkenettet for TV-distribusjon er kontrollen over den elektroniske programguiden. Dette gjelder ikke bare for NRK og TV 2, men indirekte også for andre norske programprodusenter. Allerede i dag finnes det satellittbasert distribusjon, særlig rettet mot Norge, som systematisk luker ut NRKs kanaler. Et eksempel kan leses i annonser for Viasats miniparabol. Der fristes det med den aller beste underholdningen – alt fra A-VM i ishockey til filmen «Det kvinner vil ha». Poenget i denne sammenheng er i og for seg ikke hva som sendes, men at kanalen har en faktisk og trolig kommersielt begrunnet interesse av å utelukke NRK fra sendeskjemaet. Med et fortsatt reklamefritt NRK vil den i fremtiden antakelig ikke være den eneste.

Publikum skal og vil ha reelle valgmuligheter. Vi vet at valget også i stor grad handler om tilgjengelighet. Vår oppgave må være å sørge for at også norskbaserte medier blir like lett tilgjengelige som de internasjonale kommersielle stasjonene. Publikum skal lett finne fram til norskprodusert TV, uten at internasjonale distributører kan sortere utvalget ut fra rene kommersielle prioriteringer.

Høyre har ved flere anledninger fokusert på særlige utfordringer og muligheter som ligger i bruk av Internett. I denne debatten vil representanten Sjøli senere komme tilbake til Høyres standpunkter når det gjelder dette.

I det fremtidige mediebildet vil den offentlige allmennkringkasterens rolle være mer sammensatt enn i dag. Høyres ambisjoner for NRK er at institusjonen også i fremtiden skal være et av våre viktigste kulturpolitiske redskaper og et lokomotiv i arbeidet med å produsere og formidle norskbasert radio og TV. Skal vi lykkes i dette, må vi som eiere la NRK få utvikle seg til å bli en moderne mediebedrift som er i forkant av, eller i det minste i takt med, utviklingen. Dette forutsetter frihet til fortløpende omstillinger, der beslutningsprosessene må være hurtige og solid faglig begrunnet. Da nytter det ikke med en eier som er uforutsigbar, og som ut fra politiske motiver vil blande seg opp i virksomheten på et detaljert nivå.

Høyre mener vi gjennom organiseringen av NRK som et aksjeselskap har funnet fram til en hensiktsmessig styringsform. Det arbeid som nå er satt i gang for en nærmere utdyping av allmennkringkastingsbegrepet, er et positivt bidrag for å legge grunnlaget for at Stortinget skal holde seg til de overordnede prinsipielle sider av NRKs virksomhet. Høyre er, ut fra en berettiget frykt for detaljregulering, skeptisk til Arbeiderpartiets forslag om en egen allmennkringkastingsplakat. De føringer som her er foreslått, vil invitere til indirekte detaljstyring fra Stortingets side og bli en hemsko for NRKs virksomhet.

Et annet sentralt punkt i forhold til styrket mangfold og kvalitativ spennvidde i mediene er lovfestingen av den redaksjonelle uavhengighet. Redaktørens rett til å legge opp mediets profil, ta dets standpunkter og være ansvarlig for dets innhold er i dag en innarbeidet rett få stiller spørsmål ved. Pressehistorien kan fortelle oss at dette også var en lang vei å gå. Pressen har uten statens hjelp funnet fram til viktige sondringer, der redaktørens rolle er presisert, uavhengig av eiernes økonomiske interesser. Pressen som bransje fortjener honnør for sitt kontinuerlige arbeid med å trekke opp de prinsipielle rammer for sin virksomhet – det være seg uttrykt i «Redaktørplakaten» eller i pressens «Vær varsom»-plakat. Det er sterkt ønskelig at den selvjustis og klart målrettede linje presseorganisasjonene har stått for, også blir normgivende for et fremtidig Medie-Norge, der også andre uttrykksformer er en naturlig del av helheten. For å peke ut en kurs og understreke dette slutter Høyre seg til mediemeldingens forslag om at redaksjonenes uavhengighet lovfestes.

For Høyres del er det også naturlig å se lovfestingen av den redaksjonelle uavhengighet i sammenheng med de spørsmål som reises når det gjelder dagens eierskapslov. Dagens eierskapslov ble gitt først og fremst for å sikre mangfold i mediene. Erfaringene så langt har vist oss at det er tvilsomt om denne formen for regulering fortsatt er formålstjenlig. Uavhengig av lovgivningen har mediekonsernene vokst fram også i Norge. Situasjonen rundt om i mange landsdeler er i dag at man har fått en fastlåst situasjon, der eierskapsbegrensningene forhindrer naturlig utvikling og viktige strukturendringer i bransjen. Eksempelvis gjelder dette utviklingen av annonsemarkedet eller mulighetene for refinansiering av kriserammede avisbedrifter.

For Høyre er det klart at en videre positiv utvikling for norske medier – og dermed for mediemangfoldet – fordrer bedrifter med lønnsomhet og sunne økonomiske rammebetingelser. Uten fortløpende finansiell og organisatorisk fornyelse vil hele bransjen råtne på rot. Høyre mener det er positivt at vi også i Norge ser fremveksten av eierkonstellasjoner og konserner som har finansiell og faglig styrke til å hevde seg – i alle fall i det nordiske markedet. Erfaringene forteller oss at teknisk utvikling og nye redaksjonelle satsinger fordrer en kraftig rygg. Uten mediekonsernene ville Norge lett havne i bakleksa. Det kan bli en skjebnesvanger øvelse for dem som vil ivareta norsk kultur og ytringsfrihetens kår.

Eierskapslovens problem synes, slik vi ser det, å være at man gjennom statiske reguleringer søker å styre et marked som er i sterk endring og utvikling. Etter Høyres syn trenger vi en mer helhetlig medielovgivning, som gir muligheter for vekst og fleksibilitet, som påser sunne konkurranseforhold, og som ivaretar ytringsfrihet og våre demokratiske behov. Med det utgangspunkt vi har i dag, finner vi denne helheten gjennom å se eierskapsloven, konkurranselovgivningen og lovfestingen av den redaksjonelle uavhengighet i sammenheng.

Regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og delvis Senterpartiet ønsker derfor en gjennomgang av hele dette feltet, der de tre hjemmelsgrunnlagene ses i sammenheng. Partiene gir klare retningslinjer for at eierskapsbegrensningene lokalt og regionalt bør oppheves. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet signaliserer også at den nasjonale begrensning bør heves. Mye taler for at man her kan gå opp til 49 pst., som er antydet i meldingen. For disse partiene er det et viktig poeng å se sammenhengen med konkurranseloven, som under endrede eierskapsbegrensninger vil spille en viktigere rolle enn i dag. Rent organisatorisk støtter også Høyre forslaget i meldingen om å slå Eierskapstilsynet og Konkurransetilsynet sammen.

Mediepolitikken er ikke bare en politikk for ytringsfrihet og demokrati. Mediene er våre viktigste kanaler til kultur og kunnskap, og god mediepolitikk er derfor også god kulturpolitikk. Medieområdet representerer et av de sterkeste økonomiske vekstområder i verden – sammenhengene til næringspolitikken er derfor også åpenbare. I fremtidens mediepolitikk blir det nødvendig å ta mer hensyn til disse sammenhengene, og det er Høyres mål å bidra til at dette kan bli et konstruktivt møte mellom børs og katedral.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A): Pressestøtten er som kjent et statlig virkemiddel som skal fremme mangfoldet og kvaliteten i norske aviser. Støtten går til mindre lokalaviser med dårlig økonomi, livssynsaviser og konkurranseutsatte nr. 2-aviser – det siste mest i storbyene.

Pressestøtten ble opprettet for å hindre monopol, og i byene er det svært viktig, da storbyene har en reell aviskonkurranse og et betydelig mangfold. Arbeiderpartiet oppfatter Høyre slik når det gjelder holdningen til pressestøtte, at de egentlig ønsker å fjerne den helt, selv om de skynder seg langsomt og foreløpig ikke gjør mer enn det som er gjort i budsjettet for i år, som representanten Thommessen sa i sitt innlegg.

Jeg vil likevel spørre representanten Thommessen om Høyre har skiftet politikk ved å arbeide for monopolvirksomhet. Betviler Høyre det som kom fram i høringene angående verdien av å beholde pressestøtten og gjerne øke den?

Olemic Thommessen (H): Høyres utgangspunkt når det gjelder pressestøtten, er klart. Høyre ønsker en nedtrapping av pressestøtten med sikte på at den bør avvikles. Det er også slik at vi har inngått en avtale med de øvrige regjeringspartier, der dette temaet er lagt på is. Vi er selvfølgelig lojale i forhold til Sem-erklæringen og står på at pressestøtten skal opprettholdes i den perioden denne regjeringen sitter – og det blir sikkert en god stund!

Vårt problem med pressestøtten knytter seg til flere ting. For det første ser vi at den målsettingen som var viktig innledningsvis, nemlig at vi skal opprettholde et stort antall nr. 2-aviser, dvs. mer enn én avis på hvert utgiversted, makter vi ikke å gjennomføre uansett. Her er det tyngre lover og tyngre prosesser som gjelder, og da er det noe med å innrette seg etter det landskapet som finnes. Det andre poenget er at vi ser at også andre medier er i vekst og fremgang. Det er helt klart at pressestøtten virker ganske konkurransevridende, f.eks. i forhold til radio og TV. Dette er et tiltakende problem, og vi ser en stadig større fokusering på området fra disse bransjene.

Jeg tror det er viktig at vi finner fram til mer nøytrale virkemidler. Høyre sier ikke at vi ikke skal bruke virkemidler for å opprettholde ytringsfriheten, men vi tror altså ikke på at det å bruke direktetilskudd til enkeltbedrifter er en egnet form. For eksempel synes vi at det å bruke avgiftsreglene, slik vi gjør gjennom momsfritaket, er en mer hensiktsmessig måte å underbygge dette området på. Dette betyr ikke, når vi nå først har pressestøtte, at vi vil melde oss ut i forhold til hvordan prioriteringen skal være, og det har vi jo sagt noe om når det gjelder de minste lokalavisene.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg vil takke saksordføreren for et godt og ryddig arbeid med å lede komiteen i denne omfattende saken.

Når det gjelder overgangen til digitalt bakkenett, så er dette i detalj omhandlet i komiteens merknader, og særlig gjelder dette merknadene fra Fremskrittspartiet. Jeg vil ganske kort si at Fremskrittspartiet tror at digitalt bakkenett er en foreldet løsning før det står ferdig, og at vi i stedet bør satse på satellittmottak, kabel-TV og bedre utbygging av bredbåndsnett. Slike nett vil i fremtiden være i stand til å ta store mengder signaler. Jeg registrerer at saksordføreren går inn for denne foreldede løsningen, men mitt spørsmål til saksordføreren på dette området er: I hvilken grad har man sett på kostnadene, og hvordan vurdere han dette?

Fremskrittspartiet mener også at en revisjon av medieeierskapsloven må vurderes opp mot vertikal integrasjon, dvs. at et selskap har eierandeler i flere ledd av distribusjonsprosessen. Denne problemstillingen er bl.a. aktuell i forhold til NRK/TV 2-samarbeidet om utbygging av digitalt bakknett. Konkurransetilsynet har i media den siste uken, etter det jeg har lest, uttrykt betydelig bekymring på dette punkt. Hvordan vurderer saksordføreren Konkurransetilsynets bekymringer på dette området?

Olemic Thommessen (H): For å ta representanten Knudsens siste spørsmål først: Det er et viktig poeng at også vertikal integrasjon blir en del av medieeierskapslovgivningen, når vi går gjennom den. Det er et veldig viktig poeng! Det må selvfølgelig gjelde hele bredden av mediebedrifter, enten det gjelder NRK, aviser, Internett eller hvilket område det kan være. Litt av vårt poeng er nettopp det.

Når det gjelder det digitale bakkenettet, synes jeg at Fremskrittspartiet behandler det som om det liksom skulle være det store valget: hvis man går inn på en videre utbygging av dette nettet, så har man lagt opp løypa innenfor alle teknologier. Min erfaring med de høringene vi har hatt, er at det er umulig å si hvordan den teknologiske utviklingen vil gå fremover. Her vil parallelle teknologier måtte leve ved siden av hverandre. Vi vil få en fortsatt utbygging av bredbånd, vi vil komme til å operere i forskjellige typer digitale bakkenett, og vi vil komme til å ha satellittoverførte sendinger. Det vi vel også vet, er at disse teknologiene delvis vil smelte sammen og også gripe inn i hverandre etter hvert. Jeg tror at vi gjennom utbyggingen av det digitale bakkenettet, slik vi nå ser det, gjør et stort skritt fremover i den forstand at vi nå får konkretisert et initiativ. Det er noen som står bak og sier at de er villige til å gjøre denne jobben og villige til å betale det det koster å gå videre med dette. Problemet som vi har møtt, er at ingen har stilt seg i spissen for det innenfor andre typer teknologier. Det er ingen som har sagt at de er villige til å betale hva en bredbåndsutbygging faktisk kommer til å koste, eller tar et førerskap i den sammenhengen.

Jeg tror at den prosessen vi nå går inn i, vil bidra til å konkretisere hele den litt uoversiktlige situasjonen vi er i, og slik sett at det vil føre oss videre fremover på en veldig konstruktiv og god måte. Jeg stoler på at departementet holder orden på konkurranseforholdene i dette bildet.

Magnar Lund Bergo (SV): Det kunne ha vært interessant å fortsette på temaet digitalt bakkenett, men det skal jeg ikke bruke tiden på nå, det skal jeg komme tilbake til.

Representanten Thommessen snakket om ytringsfrihet og meningsmangfold, og tilsynelatende er vi enige her. Thommessen har et ideal som går ut på at vi kan være uten pressestøtte. Da vil jeg henvise til de høringene som vi har hatt, som Thommessen har ledet på en utmerket måte. Er det noe høringene har vist, er det at pressestøtten har vist seg å være svært treffsikker og helt nødvendig både for nr. 2-avisene, lokalavisene og de meningsbærende avisene.

Slik jeg ser det, ønsker Thommessen seg et avistilbud som er basert på reklame. Det kunne i og for seg vært greit hvis reklamen var fornuftig, eller hvis reklamen gikk dit det var kvalitet eller mangfold, men slik er det ikke. Reklamen følger markedets eller kapitalens logikk og går dit hvor det er lønnsomt å annonsere. Vi ser jo at nr. 2-avisene og de meningsbærende avisene har trøbbel, ikke fordi de lager dårlige aviser eller har få lesere, men nettopp fordi de får lite annonsekroner – det er mange som tyner det markedet. Da mener jeg at Thommessen må komme i klemma når det gjelder sitt ideal. Vil han ha ytringsfrihet og meningsmangfold, eller vil han ha nei til pressestøtte?

Olemic Thommessen (H): Nå har jeg vel sagt at pressestøtten antakelig ikke blir det store temaet i de nærmeste årene. Men for å komme inn på det som kom fram på høringene, var det ikke noe nytt der etter mitt skjønn. Selvfølgelig er det slik at hvis vi kutter ut pressestøtten, vil det bety at noen aviser vil gå inn eller iallfall vil måtte legge om virksomheten sin betydelig. Det er vi innforstått med. Vi tror at dette kommer til å skje uansett, det er bare spørsmål om takt og fremdrift.

Mitt problem i forhold til ytringsfriheten er, som jeg også sa i innlegget mitt, av ideologisk karakter. Det er et problem hvis de som skal være den fjerde statsmakt, og være kritikere av bl.a. oss som sitter i denne sal, også skal gjøres avhengige av de pengene som vi gir dem. I nesten enhver annen sammenheng ute i samfunnet vil vi påpeke dette med en moralsk pekefinger og si at det er en sammenheng som ikke går an. Hittil har det ikke vært noe stort problem, men hvis man over tid bygger opp en bransje som er økonomisk avhengig av det offentlige, er det klart at det vil være en hemsko for det å ha en levende debatt og det å ha en reell redaksjonell frihet og selvstendighet.

Jeg vil også understreke det konkurransevridende problemet vi har. I dag ser vi altså at en liten lokalavis i et lokalsamfunn vil få noen hundretusen kroner i det minste, kanskje mer, i pressestøtte fra det offentlige. Det kan de bruke til å skaffe seg annonser for å drive sin virksomhet. Den lokale TV-stasjonen eller lokalradioen får ingenting. Det kommer helt klart fram fra disse bedriftene at de opplever dette som vanskelig og konkurransevridende for sin virksomhet. Det er heller ikke til noen fremme av ytringsfriheten at vi slik sett ikke får en frihet i bransjen.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Trond Giske (A): Stortingsmeldingen om mediepolitikken har en god tittel: «I ytringsfrihetens tjeneste». Det den skal tjene som middel til å nå, er ytringsfrihet, demokrati, meningsmangfold og en fri debatt. Mange elementer er viktige for å oppnå disse målene – muligheten til ytring, muligheten til å skaffe seg informasjon, muligheten til ulike informasjonskilder, redigert og systematisert informasjon og mangfold og kvalitet. I tillegg skal mediepolitikken vår bidra til kulturpolitikk, til identitetsbygging, og til det som til sammen utgjør samfunnet Norge. Dette er målsettingen som et marked alene ikke sørger for.

Ytringsfrihet er ikke bare fravær av restriksjoner, det er også aktive tiltak og støtteordninger for å sørge for det meningsmangfoldet og for den informasjonsstrømmen som et levende demokrati er avhengig av. Derfor har vi en aktiv politikk for å sikre det: økonomiske virkemidler og regulatoriske virkemidler. De viktigste økonomiske virkemidlene er momsfritaket og pressestøtten. Det er viktig å understreke at det ikke er mangel på lesere som er problemet for de avisene som sliter økonomisk, det er annonsemarkedet som svikter. Markedet fungerer ikke i forhold til det leserne opplever som en verdifull kilde for informasjon og debatt.

Her er det tyngre krefter som virker, sier saksordføreren, og viser da til markedets lover. Selvsagt er det ikke slik at vi er i markedets fold. Selvsagt er det slik at vi kan legge opp en politikk for å motvirke det, og nå andre mål enn dem markedet styrer mot. Det er ofte slik at det er marginale forskjeller mellom liv og død i avisverdenen. Høyres politikk kan være den marginale forskjellen som gjør at svaret blir død istedenfor liv.

Det sies at andre media skal overta den jobben som mangfoldet i avisene har utgjort. Samtidig går man imot lokale og regionale eierskapsbegrensninger. Dermed gjenstår vi ofte med samme aktører i de ulike mediekanalene.

Heldigvis sier et flertall i komiteen at produksjonsstøtten skal opprettholdes, selv om Arbeiderpartiet ikke får støtte for forslaget i meldingen om vi at burde brakt produksjonsstøtten opp på tidligere nivå. Det kan bety at lokalaviser, meningsbærende riksdekkende eller nr. 2-aviser kan være utsatt. Jeg må si at jeg skjønner ikke den distinksjonen som bl.a. Høyre gjør mellom de meningsbærende riksavisene og nr. 2-avisene. En del av nr. 2-avisene er på størrelse med eller sågar større enn de meningsbærende riksavisene. Er det sånn at meninger og ytringer utgitt i Bergen, i Skien eller på Hamar er mindre verdt enn de som er utgitt i Oslo?

Saksordføreren og regjeringspartiene sier ingenting om forslaget i meldingen om etableringsstøtte, heller ingenting om unntak fra utbyttebegrensningen for dem som mottar pressestøtte. Arbeiderpartiet støtter meldingen på dette området. Jeg går ut fra at det er det som ligger til grunn også hos dem som ikke omtaler det overhodet.

Jeg må si at jeg synes det er en underlig distinksjon som gjøres mellom momsfritak og produksjonsstøtte. Begge deler er offentlige subsidieordninger for å støtte opp om demokratiet, støtte opp om ytringsfrihet. Vi har sett at momsfritaket har fått en mye større plass i de senere årene. Vi mener at de to tingene må balansere.

Så noen ord om mangfold i eierskap. Arbeiderpartiet ønsker å opprettholde et nasjonalt tak på eierskap på en tredjedel, og det er ikke riktig som saksordføreren sier, at meldingen sier at det skal opp til 49 pst. Det sies tvert imot fra et flertall i komiteen at en ytterligere eierskapskonsentrasjon i Norge kan få som effekt at norske medieselskap blir mer interessante som oppkjøpsobjekter for utenlandske investorer, og at det vil være negativt. Når vi vet at internasjonale mediekonsern har en omsetning omtrent så stor som et norsk nasjonalprodukt, forstår vi at det er store aktører som her er i sving. Jeg håper konklusjonen til høsten blir at vi opprettholder den nasjonale eierskapsbegrensningen, og at vi også kunne ha opprettholdt den regionale og den lokale, dog med det forbehold at Eierskapstilsynet konsentrerer seg om de vesentlige sakene.

Jeg er glad for at en nesten samlet komite støtter de forslagene som Arbeiderpartiet har innenfor området for barn og unge, om hvordan vi kan begrense skadelige medieinntrykk for barn og unge, og om en ytterligere forskning på dette området, slik at vi også kan ha en aktiv mediepolitikk hvor barn og unge kan bruke media aktivt for sine ytringer, men også få tilgang på media som ikke medfører skade.

Jeg tar opp forslag nr. 1 i innstillingen.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Trond Giske har tatt opp det forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sonja Irene Sjøli (H): Gjennom dagens ordninger for organisering av NRK mener Høyre at vi har funnet en hensiktsmessig og fleksibel form for styring av virksomheten. Det trodde vi også Arbeiderpartiet mente. Vi er derfor forbauset over Arbeiderpartiets tydelige signaler om innstramninger i styringsformen.

Arbeiderpartiet har i innstillingen foreslått at det skal utarbeides en allmennkringkastingsplakat, dette til forskjell fra det arbeid som kulturministeren har satt i gang for en nærmere utdyping av allmennkringkastingsbegrepret. Innholdet i denne sammenliknes med konsesjonsvilkårene for TV 2. Dessuten stilles det konkrete krav om distriktsprogrammer i alle fylker, opprettholdelse av kringkastingsorkesteret og konkretisering av NRKs oppgaver i forhold til undervisning. Det er altså tydelig at Arbeiderpartiet tenker seg en plakat med et temmelig konkret innhold. Alle de eksempler som er nevnt i merknadene, skriver seg fra konkrete problemstillinger som har vært oppe i vinter. Det eneste som savnes, er et punkt om «Schrödingers katt».

Mitt spørsmål til representanten Giske er om han ikke tror at det blir vanskelig å utforme en allmennkringkastingsplakat med det konkretiseringsnivå som er beskrevet, slik at det passer for senere år. Og har ikke Arbeiderpartiet tillit til at enhver sittende kulturstatsråd følger opp de signaler Stortinget gir?

Trond Giske (A): Først til det siste spørsmålet, om jeg har tillit til at de merknader som Stortinget skriver i kulturkomiteens innstillinger, blir fulgt opp av sittende kulturminister. Her må jeg si at erfaringene fra saken om Fond for utøvende kunstnere gjør at jeg i hvert fall har noen forbehold. Men vi skal selvsagt gi statsråden stadig nye sjanser til å bevise at det er mulig å følge kulturkomiteens innstillinger.

Men så til spørsmålet om en allmennkringkastingsplakat. Jeg forstår fullt ut at Høyre og Arbeiderpartiet antakelig har forskjellig syn på hva NRK skal være, på distriktsdekningen, muligens på undervisningsdelen – at NRK skal brukes aktivt som tilrettelegger for undervisningsprogram osv. – eller med hensyn til kringkastingsorkesteret. Det er ikke det forslaget fra Arbeiderpartiet går ut på. Forslaget går ut på at vi samler alle de merknader og meninger og synspunkter som denne salen til enhver tid har om NRK, i én felles allmennkringkastingsplakat. Istedenfor at vi hver gang det kommer opp diskusjoner om NRK, skal vise til en budsjettinnstilling her, en kommentar der, behandlingen av mediemeldingen der, samler vi dette på ett sted, og så behandler vi den med jevne mellomrom. Det er det Høyre nå sier nei til. Så kunne vi selvsagt, hvis vi tok opp det, diskutere hva innholdet i den skal være. Og hvis Høyre da er imot kringkastingsorkesteret, eller imot at det skal stå noe om kringkastingsorkesteret, er det helt greit, men det er jo ikke det Høyre går imot, de går imot at Stortinget faktisk skal samle alle disse merknadene på ett sted. Det er mulig at Høyre mener at Stortinget ikke skal ha noen oppfatning om hva NRK skal drive med. Da er vi i så fall veldig uenige. Hele formålet med at vi har et statlig eierskap av NRK, hele formålet med at vi pålegger norske borgere å betale over 3 milliarder kr i lisens, er jo nettopp at vi ønsker å bruke NRK til aktivt å støtte opp under demokrati, kulturbygging og informasjon om både smale og brede områder.

På samme måte som private eiere har en mening med og et synspunkt på hva bedriften de eier, skal drive med, må også Stortinget på vegne av det norske folk, som eier NRK, ta den oppgaven alvorlig.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Mitt spørsmål går på temaet støtte til minoritetspublikasjoner. Fremskrittspartiet står alene om å si at dette ikke bidrar til integreringen i samfunnet. Det bidrar ikke i positiv retning.

Arbeiderpartiet har tømret ut mye av den integreringspolitikken vi har i det norske samfunnet i dag, og vi har i den siste tiden hatt en rekke eksempler på at denne integreringspolitikken har sviktet totalt – den fungerer ikke. Særtiltak og særbehandling fungerer ikke, det gir dypere kløfter mellom innvandrere, minoriteter og nordmenn. Dette er altså ikke tiltak som bidrar til integreringen.

Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor bør man fortsette med en slik politikk, med store subsidier til slike publikasjoner, når dette har vist seg å ikke virke?

Trond Giske (A): Politikken for å få et flerkulturelt samfunn til å fungere må ha to målsettinger.

Den ene målsettingen er at de ulike gruppene og de ulike minoritetene i et samfunn kan ha kanaler for og muligheter til å utvikle sin egenart, til å bygge opp sin identitet og føle trygghet på den, samtidig som vi søker å nå målet om at de ulike minoritetene og ulike uttrykkene kan fungere sammen i et felles samfunn med noen felles verdier og felles prinsipper. Det er dette mangfoldet mediepolitikken vår også prøver å bidra til, at vi har noen felles møteplasser, men at vi også skal ha muligheter til å uttrykke vår egenart i ulike publikasjoner. Derfor er jeg av den oppfatning at det ikke er noen motsetning her, men at støtte til minoritetspublikasjoner tvert imot er en forutsetning for at vi skal få til en god integreringspolitikk – et godt felles samfunn.

Det andre området som jeg er langt mer bekymret for skal bidra til en økt oppsplitting av samfunnet vårt, er f.eks. det som Fremskrittspartiet er med på med hensyn til et frislipp i forhold til skolepolitikken, hvor de ulike religiøse grupper eller hver eneste sekt skal kunne få sin egen skole hvor man skal gå i i ti år. Det er jeg langt mer bekymret for skal splitte opp samfunnet vårt enn at ulike religiøse eller etniske minoriteter skal kunne få gi ut sin egen avis eller sitt eget blad, hvor de kan få bygge opp sin egen identitet, utveksle synspunkter og også gi omverdenen et bilde av hva de står for.

Ola T. Lånke (KrF): Det som fikk meg til å be om replikk, var noe representanten Giske sa om at han var glad for den støtte vi gav til Arbeiderpartiets og SVs forslag om å støtte bl.a. opp om medievern når det gjelder barn og unge. Jeg synes det er veldig positivt det som står der om oppfølgingen av Nyborg-utvalget, som har sagt en del om disse tingene.

Det som også henger sammen med dette, er at for å kunne vite mer om hvordan disse mekanismene er, trengs det forskning. Vi har bevilget en del penger over statsbudsjettet til medieforskning. En mindre del av forskningsmidlene er blitt kanalisert gjennom Rådet for anvendt medieforskning, nettopp for å kunne gi en del ressurser til mindre prosjekter som kanskje ikke krever de samme oppfølgingene som de større prosjektene gjør, og hvor disse midlene har vist seg å være veldig nyttige og kommet veldig mange instanser til gode, ikke minst også i medieorganene.

Nå har jeg konstatert at Arbeiderpartiet ikke har vært med på å støtte at Rådet for anvendt medieforskning skal opprettholdes. De har tidligere foreslått det nedlagt. Jeg vil da spørre representanten Giske: Hvorfor kan ikke Arbeiderpartiet være med på å støtte opprettholdelsen av et så viktig råd som betyr såpass mye når det gjelder nettopp forskningen på medievanene til barn og unge?

Trond Giske (A): Jeg er helt enig med representanten Lånke i at dette området krever økt forskningsinnsats. Vi har for lite kunnskap om den nye medieverdenens virkning på barn og unge, kanskje også for den saks skyld på voksne. En psykiater fortalte meg i forrige uke at Internett-avhengighet kanskje var et større problem enn spilleavhengighet – som har vært en aktuell sak i denne salen i de siste ukene og månedene. Vi vet også at tilgangen på alle mulige slags medieinntrykk nærmest er ubegrenset.

Det er ikke opprettholdelse av Rådet for anvendt medieforskning som er avgjørende for om det blir forskning eller ikke, men det er den samlede forskningsinnsatsen som vi bevilger penger til både gjennom denne salens budsjettbevilgninger og gjennom Forskningsfondet, som jo som kjent vil få en betydelig styrking i den nærmeste framtid.

Forskningspolitikken gjennomgår nå en omfattende evaluering. Vi har fått en rapport om Forskningsrådets funksjon. Det diskuteres om Forskningsrådet skal oppsplittes eller om vi bør ha en samlet forskningsrådsorganisering. I den gjennomgangen mener jeg at vi bør stå fritt og ikke fastslå på forhånd at et spesielt område skal ha sitt eget råd. Derfor har ikke Arbeiderpartiet gått inn for det som Kristelig Folkeparti bl.a. går inn for, nemlig å slå fast i forbindelse med denne meldingen at Rådet for anvendt medieforskning skal opprettholdes som et eget organ.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Et av de sentrale begrepene i Fremskrittspartiets mediepolitikk er «ytringsfrihet». Vi tror ytringsfriheten må stå helt sentralt i mediepolitikken i et demokrati.

En bærebjelke i demokratiet må være troen på at mennesket i frihet vil argumentere seg fram til et bedre samfunn. Det kan selvfølgelig være slik at det er ytringer vi ikke synes er spesielt konstruktive, det kan være ting vi ikke liker, og det kan være meninger vi synes er horrible. Men det er en demokratisk rett å komme med slike.

På samme måte er det med trykkefriheten. Noen misbruker den til å trykke noe de burde ha latt være å trykke. Noen misbruker den til å sende TV-program som det er vanskelig å se kan bidra med noe positivt i samfunnsutviklingen. Det kunne være fristende å nevne navn på programmer, men jeg skal ikke gjøre det. Men vi ønsker ikke et land med sensur av den grunn.

Hvis man ser bort fra de helt fundamentalistiske sosialister, er det ingen som ønsker et land med bare én TV-kanal, eller et land med bare én avis. Ytringsfrihet og trykkefrihet er grunnleggende så lenge man ikke krenker andre individers frihet, eller tråkker på folk som ikke kan forvare seg. Til vern mot dette har vi bl.a. en injurielovgivning.

Et hovedområde hvor Fremskrittspartiets mediepolitikk skiller seg fra andre partier, er i synet på NRK og NRK-lisensen. Hvis vi mener noe med ytringsfrihet, tror vi ikke at staten kan eie en TV-kanal, og særlig ikke den største, og særlig ikke med obligatorisk titteravgift. Jeg hørte en gang en redaktør gi et godt eksempel på hvor absurd dette egentlig er:

Vi kan tenke oss at staten eide en avis. Det virker helt vilt på enkelte, men det er slett ikke noe bedre enn om staten eier en TV-kanal. Og enda villere blir den tanken om staten skulle ha rett til å si: – OK du kan få lov til å lese andre aviser hvis du absolutt vil, men før du abonnerer på Aftenposten, VG eller lokalavisen er du altså nødt til å betale abonnementet på statens avis. – Ja, vi hører at du sier at du ikke er interessert i å lese statens avis, men ingen får lov til å lese andre aviser uten først å ha kjøpt statens avis.

Dette eksempelet understreker Fremskrittspartiets syn på ytringsfriheten og på statlig engasjement i media.

Med den utviklingen vi ser i mediemarkedet, med en betydelig grad av såkalt konvergens, der mediene smelter sammen – Internett, aviser, TV og radio drives av de samme selskapene og ender kanskje til slutt opp i et totalsystem, kanskje levert gjennom mobiltelefonen vår – ser vi det som meningsløst at vi fortsatt skal ha en statlig allmennkringkaster. Vi finner det også prinsipielt uakseptabelt at vi skal ha en statlig kringkaster som har som oppgave å overbringe nyheter, kultur, idrett og underholdning som er stemplet som «godkjent og sunn» av et politisk flertall.

Vi tror det norske folk selv bør få velge hvilke medieprodukter de ønsker å benytte, og at vi ikke skal tvangssubsidiere ett av disse.

Så til noen sentrale enkeltpunkter i mediemeldingen, som vi i dag har til behandling.

Fremskrittspartiet har et liberalt syn på reklame i media. Produkter og vinklinger som ikke bryter med straffeloven, ønsker vi det skal være tillatt å reklamere for. Pr. i dag er det allerede reklame for alkohol på norske TV-skjermer, vi har reklame som retter seg mot barn, og vi har kvinnediskriminerende reklame. Den kommer inn i stuene våre gjennom satellitt og kabel. Da har vi et klart valg: Vi kan se på, vi kan bytte kanal, eller vi kan slå av. Det er vårt privilegium.

Men hva da med reklame som retter seg mot barn? Jeg er enig i at det er noe vi ikke liker. Men jeg synes det er foreldrenes ansvar å sørge for at barn ikke ser ting de ikke bør se. Foreldrene må ta ansvaret for sine egne barn! Det er ikke veldig vanskelig å stoppe eller blokkere kanaler med innhold som husets små ikke bør se – om nødvendig kan man også si opp abonnementet.

Det har i media vært mye fokus på Fremskrittspartiets syn når det gjelder eierskap. Det synes klart at medieeierskapsloven bør endres noe. Når departementet nå skal utrede disse spørsmålene nærmere, mener vi det er flere ting som bør vektlegges.

Vi synes det er positivt om man i størst mulig grad kan la markedet være fritt på et lokalt og regionalt plan. På et nasjonalt plan mener vi det er mye som kan tyde på at vi bør gå for 49 pst., men vi har ikke konkludert på dette. Fremskrittspartiet mener også at en lovrevisjon må vurderes opp mot vertikal integrasjon, dvs. at selskaper har eierandeler i flere ledd av produksjons- og distribusjonsprosessen.

Fremskrittspartiet mener også at elektroniske medier bør omfattes av medieeierskapsloven. Mange kringkastings- og presseoppgaver formidles allerede nå gjennom Internett. Dette er helt klart tjenesteområder som sammenfaller med analog kringkasting og tradisjonell pressevirksomhet.

Vi er inne i en rivende teknologisk utvikling. Det er behov for tilpasninger av lovverket i hele mediesektoren. Vi tror vi må få et mer generelt lovverk som likebehandler alle medier.

Vi vil også understreke at vi ser positivt på tanken om å slå sammen Statens medieforvaltning og Post- og teletilsynet til én etat, helst så snart som mulig. Vi tror det vil være langt mer rasjonelt og effektivt å være i forkant med den byråkratiske omstillingen i forhold til utviklingen.

Vi registrerer også med tilfredshet at man vil arbeide med sikte på å slå sammen Eierskapstilsynet og Konkurransetilsynet.

I min replikkveksling med saksordføreren var jeg inne på Fremskrittspartiets syn på digitalt bakkenett, så jeg skal ikke gjenta de tingene jeg sa i den replikkvekslingen.

Når det gjelder medias dekning av straffesaker, synes vi det har vært en betenkelig utvikling i den senere tid. Man trykker navn og bilder av vitner og av tiltalte. Vi er redd for at folk forhåndsdømmes i media. Man dømmes av samfunnet rundt seg, av potensielle jurymedlemmer eller av meddommere.

Dette er selvfølgelig ikke lett. Vi er opptatt av pressens frihet, men den må balanseres mot enkeltmenneskets krav på vern. Vi mener at tiltaltes og vitners anonymitet i media skal sikres inntil dom foreligger. Unntak må selvfølgelig gjelde for personer som er ettersøkt av politiet, og som vurderes som farlig for sine omgivelser.

For øvrig er vi ikke spesielt fornøyd med pressens selvjustis. Pressens Faglige Utvalg synes ikke å inneha den distanse som skal til for å utføre en nøytral tilsynsfunksjon. Vi ønsker derfor en vurdering av om man kan etablere en nøytral og uavhengig tilsynsordning for pressens og medias etikk og fremferd i forhold til enkeltmenneskers personvern og rettssikkerhet. Alternativt kan vi på dette området utvide Datatilsynets mandat.

Jeg vil ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet og samtidig signalisere at vi håper at voteringen kan legges opp slik at vi får muligheten til å støtte forslagene nr. 19 og 20, fra SV, som er i tråd med vårt syn.

Presidenten: Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): I Fremskrittspartiets politikk når det gjelder marked og konkurranse, er det ofte en viss schizofreni å spore.

På den ene siden har man noen liberalistiske grunnprinsipper som taler for en bredde i eierskap, en bredde i selskaper for å få til den konkurransen man drømmer om, noe som krever en ganske streng regulering og lovkontroll fordi en del markeder har naturlige monopoltendenser. På den andre siden har man også en tendens til å stille seg på pengemaktens side og støtte opp om de karene – som det da ofte er – som har den største lommeboken. Så også her på medieområdet.

På den ene siden er Fremskrittspartiet med på merknader som ganske godt argumenterer for hvorfor vi ikke bør bygge opp under en ytterligere eierskapskonsentrasjon i mediemarkedet – i tråd med Fremskrittspartiets mer liberalistiske konkurranseverdier. På den andre siden går man langt i å antyde at man bør vurdere en heving av det nasjonale eierskapstaket til 49 pst. Det betyr at man åpner for at én eier skal kunne kontrollere halvparten av mediemarkedet i Norge, noe som må sies å stå i motstrid til prinsippene om konkurranse og mangfold.

Mitt spørsmål til representanten Knudsen er derfor: Hvilket av de to hensynene er det Fremskrittspartiet vil la vinne fram i dette spørsmålet?

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg kjenner meg svært dårlig igjen i beskrivelsen av at Fremskrittspartiet er veldig opptatt av disse med fete lommebøker. Det er andre partier i denne salen som løper på middager med representanter for storkapitalen, ikke Fremskrittspartiet.

Når det gjelder vårt syn på eierskap, er det grunnfestet i vårt program, som sier at vi ønsker begrensninger. Men når det gjelder lovens grense for eierskap på nasjonalt nivå, mener vi at det bør være et tak. Vi har ikke tatt noen konkret stilling til hvor det bør ligge. Vi har et ønske om å bygge opp nasjonale eierskapsstrukturer som har ressurser og kapasitet til å hevde seg i forhold til utenlandske eierinteresser. Noe kan da tyde på at vi kommer til å ende på 49 pst., men samtidig er vi bekymret for at en slik heving av det nasjonale taket kan føre til en vesentlig reduksjon med hensyn til eiermangfoldet. Kanskje kan også ytterligere eierskapskonsentrasjoner få som effekt at norske medieselskaper blir mer interessante som oppkjøpsobjekter for utenlandske investorer.

Dette er på ingen måte noen lett sak, og som det vil fremgå både av mitt hovedinnlegg og av våre merknader, har vi ikke konkludert. Vi vil konkludere når Regjeringen kommer tilbake med forslag om lovrevisjon på dette området.

Olemic Thommessen (H): Representanten Knudsen brukte en god del tid på NRK. Det skjønner jeg godt, for Fremskrittspartiet har jo inntatt et tydelig standpunkt når det gjelder dette, nemlig at man på sikt ønsker å selge NRK.

De vurderingene som ble foretatt, ble i det alt vesentlige foretatt ut fra hva jeg vil kalle markedsvurderinger. Slik sett er det mye der man sikkert kunne slutte seg til.

Det er slik at når en del av oss vil satse på NRK og bruke NRK, så er det fordi vi ser NRK som et viktig kulturpolitisk redskap i en situasjon der Norge blir en liten kulturnasjon i et internasjonalt bilde. Vi har viktige hensyn å ivareta i forhold til produksjon for barn, i forhold til norskprodusert musikk, i forhold til debatter med norsk utgangspunkt – hele rekken av de indikatorer i en kultursammenheng som gjør at det norske publikum føler seg hjemme.

Jeg savner en kulturpolitisk utdyping av hva Fremskrittspartiet tenker seg i denne sammenhengen. Er det slik at Fremskrittspartiet tenker seg at dette er ivaretatt innenfor rene markedsmekanismer, eller er det slik at Fremskrittspartiet kanskje tenker seg andre måter å ivareta dette på? Eller tenker kanskje ikke Fremskrittspartiet at det er nødvendig å ivareta dette overhodet?

Ulf Erik Knudsen (FrP): Representanten Thommessen har selvfølgelig rett i at vi ønsker å få politikernes klamme hender vekk fra NRK og få bort lisensen. Markedet, mente representanten Thommessen, var hovedgrunnen til det. Hovedgrunnen er ikke nødvendigvis markedet, men retten for forbrukerne til frie valg, friheten til å velge det produktet man vil, og betale for det produktet man velger, og at man ikke skal tvangsbetale for NRK, som man gjør nå.

Jeg tror at vi alltid vil ha et marked i Norge for norskprodusert stoff. Vi vil helt sikkert som nordmenn etterspørre norsk musikk og norske TV-programmer, og jeg tror derfor med stor sikkerhet at dette ikke vil være noe problem.

Ågot Valle (SV): Jeg har med stor interesse lest merknadene fra Fremskrittspartiet, og jeg siterer:

«Når det gjelder pressestøtte har komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sterke prinsipielle innvendinger mot denne formen for selektiv støtte. Disse medlemmer mener at pressen skal være uavhengig av myndighetene, og går inn for en avvikling av pressestøtteordningen over en to-års periode.»

Det ser ut som om Fremskrittspartiet har en forestilling om en frittsvevende presse, og det mener jeg må foregå bare i Fremskrittspartiets hode. I virkeligheten vil markedets jernharde lov sørge for at vi får en gigantisk nedlegging av aviser som betyr mye for mangfoldet – og det tror jeg Fremskrittspartiet vet. Fremskrittspartiet legger opp til at aviser som Bergensavisen, Nationen og Klassekampen vil måtte gi opp. Jeg vet hva f.eks. en avis som Bergensavisen betyr for muligheten til å komme fram med forskjellige typer budskap. Jeg lurer på om man egentlig har tenkt på hvordan representantene Sortevik og Ståhl Woldseth hadde kunnet kommet fram i dag uten den alternative Bergensavisen.

Ikke bare legger Fremskrittspartiet opp til en sentralisering til noen få aviser, men også til Akersgata. Ytringsfriheten har også en verdi i Bergen. For å ta en parallell, så sørger markedskreftene for at vi har fått ett flyselskap mellom Oslo og Bergen.

Så sier Fremskrittspartiet at nr. 2-avisene og de meningsbærende avisene skal kunne rasjonalisere. Nå har både ECON og Statskonsult lagt fram rapporter der de sier at disse avisene har tatt ut rasjonaliseringsgevinstene for lenge siden. Har da Fremskrittspartiet noen andre opplysninger?

Ulf Erik Knudsen sier også at ingen ønsker seg bare én avis eller bare én TV-kanal, men er det da smart å legge opp mediemakta slik at den blir monopolisert på en slik måte som Fremskrittspartiets politikk vil innebære?

Ulf Erik Knudsen (FrP): Fremskrittspartiets politikere har i mange tilfeller hevdet at deler av media boikotter Fremskrittspartiet, og dette er jo en meget god beskrivelse av at dette er tilfellet. Det må jo da være slik at Fremskrittspartiets representanter fra Hordaland boikottes av Bergens Tidende.

Når vi legger opp vår mediapolitikk, gjør vi ikke det etter hvorvidt representantene Sortevik og Ståhl Woldseth får intervjuer i de avisene. Det er mulig at SV legger opp sin mediepolitikk på den måten, men vi prøver altså å ha en mer prinsipiell tilnærming til dette.

Det som jeg tror vil skje hvis vi kutter i pressestøtten, er at veldig mange aviser vil begynne å prøve å tenke nytt. De vil se på nye inntektsmuligheter, de vil se på forandring av produktet sitt, og de vil få en kvalitetsheving.

Den subsidieringen som ligger i pressestøtten pr. i dag, er kun med på å fasttømre det systemet og det markedet som vi nå har.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnar Lund Bergo (SV): For et lite land som Norge er det spesielt viktig kulturelt å ivareta meningsmangfoldet og videreutvikle allmennkringkastingsprofilen, ikke bare i NRK, men også i de kommersielle fjernsyns- og radiokanalene. Samtidig må lokalkringkasting og lokalpresse sikres muligheter til å ivareta nærhet til og identitet for lokalbefolkningen, fordi dette er viktige supplementer til riksdekkende medier.

Mediekvalitet og mangfold trues i økende grad av eierkonsentrasjon og kommersialisering. En viktig del av begrunnelsen for frislipp av kommersielle radio- og TV-kanaler var nettopp mangfold i meninger og innhold. Flere enn jeg har vel en stadig sterkere følelse av at det har blitt enfold i mange kanaler. Jeg vil vise til innledningen i mediemeldingen, som starter med et prinsipielt utgangspunkt: Ytringsfriheten er en avgjørende forutsetning for en demokratisk styreform. Et demokrati krever en befolkning som kan delta fritt i meningsutveksling om politikk og andre samfunnsspørsmål. Forutsetningen for dette er fri tilgang på et mangfold av informasjon og synspunkter fra ulike politiske partier, interessegrupper og lignende. Mediene utgjør i denne sammenheng et institusjonalisert system for informasjonsformidling.

Etter min mening berører vi her noe av kjernen i vårt demokratiske system, nemlig ytringsfriheten og fri tilgang til informasjon og folkeopplysning.

Så over til det vi har vært inne på før i dag, om digitalt bakkenett og bredbånd. Jeg mener som sagt tidligere at noe av det mest sentrale er å sikre at informasjons- og kommunikasjonsnettverk skal være tilgjengelig for alle, og at alle institusjoner, virksomheter og enkeltmennesker skal få like vilkår. Særlig med tanke på enhetspris over hele landet, lik kapasitet og lik hurtighet i utbyggingstakten.

Etter min mening kan den nye teknologien, tatt i bruk på en riktig måte, være med på å utjevne forskjeller mellom norsk sentrum og periferi og gi et fantastisk fremtidsrettet løft ute i distriktene med tanke på fjernundervisning, nye medier og brukervaner for skoler, næring, helse, bibliotek og annet.

Jeg mener det ut fra den informasjonen som nå er gitt i mediemeldingen, er et for dårlig grunnlag til å skulle binde seg opp til noen teknisk løsning eller teknologisk sendeplattform. Det er altfor mange usikkerhetselementer som ennå ikke er godt nok belyst gjennom mediemeldingen.

Jeg mener det kan være mulig at det mest hensiktsmessige er å ta i bruk allerede eksisterende infrastruktur. Det er meget viktig at det etableres felles åpne standarder for alle digitale medier, dvs. ett sett regler for utveksling av data.

Jeg er meget skeptisk til den nye rollen NRK og TV 2 jobber mot som distributører av det digitale bakkenettet gjennom det nystartede selskapet NTV AS. Prinsipielt er dette en rolle som det ikke er ønskelig at allmennkringkasterne har, som har det klare oppdrag å være en innholdsprodusent og ikke en distributør. Slik jeg ser det, er det ikke ønskelig at NRK og TV 2 skal få enerett og monopolisere en teknologisk plattform.

I disse dager blir svar på spørsmål fra departementet om konsesjonsbetingelser og digitalt bakkenett sendt tilbake til departementet fra forskjellige store aktører. Jeg mener dette er vesentlig informasjon komiteen må bli forelagt før det er mulig å ta en beslutning i forhold til noen teknologisk løsning.

Sosialistisk Venstreparti har på bakgrunn av denne situasjonen fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utsette avgjørelsen vedrørende utbygging av digitalt bakkenett til høringsuttalelsene rundt konsesjonsreglene på utbyggingen av det digitale bakkenettet er bearbeidet og forelagt Stortinget som en egen sak.»

Jeg opplever samtidig store uenigheter blant aktørene i markedet i synet på hvilken teknologisk plattform som er den beste til å ivareta den digitale allmennretten og samtidig oppfylle forventningene til framtidens krav om en bra toveiskommunikasjon. På bakgrunn av dette har vi også fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en melding om sitt valg av og begrunnelse for den teknologiske plattformen som velges, som enten er digitalt bakkenett eller bredbånd. I samme melding må det legges fram en oversikt over kostnader og tidsperspektiv for gjennomføringen av den valgte løsningen for hele landet.»

Jeg oppfatter at det er meget splittet syn på hvordan selve utbyggingen av et digitalt bakkenett eller bredbånd skal skje, eller for den saks skyld et kombinasjonsnett bestående av ny og gammel infrastruktur som allerede eksisterer.

Vi har ikke tatt endelig stilling til endelig valg av teknologisk plattform, men jeg mener at det viktigste styrings- og reguleringsverktøyet myndighetene vil kunne ha, er nettopp å legge sterke føringer gjennom konsesjonsvilkårene, legge helt klare føringer for hva Stortinget ønsker å oppnå, og stille klare, etterprøvbare krav til tilbyderne av en teknologisk plattform.

Det er visse områder jeg vil nevne, som bør diskuteres i forhold til innholdet i konsesjonsvilkårene:

• NRK og TV 2 og lokale tv-kanaler må sikres plass i et eventuelt bredbånd.

• Det må etableres felles åpne standarder.

• Det skal ikke være lov til å ha en vertikal integrasjon.

• Det må være nok kapasitet til å dekke viktige behov annet enn bare ren underholdning.

• Konsesjonsperioden må stadfestes.

• Utrulling av digitale motorveier og medier gjennom kommune og fylkesplaner må samkjøres.

• Vi må lovfeste en forpliktende kundeservice til abonnent av digitale tjenester.

• Vi må starte utbyggingen i distriktene før storbyene.

• Vi må si nei til aggressiv reklame rettet mot barn og unge.

Vi må også kunne diskutere fordeler og ulemper med å ha én stor aktør til å bygge ut. Fordelene er at en stor aktør har teknologikunnskaper på forskjellig nivå og kan tilby forskjellige løsninger der det måtte være påkrevd. Ulempene er at en dominerende aktør får for stor markedsmakt og kan misbruke denne til fordel for egne selskaper og interesser. Dette må selvfølgelig reguleres gjennom konsesjonsvilkår.

Det har kommet flere rapporter fra Samferdselsdepartementet når det gjelder bredbånd til kommunene. Den siste rapporten kom den 19. mars 2002, «Bredbånd i Kommunene». Jeg synes det er underlig om ikke Stortinget samkjører Samferdselsdepartementets anbefalinger og kommer med et helhetlig syn på tvers av departementene når det gjelder valg av den digitale sendeplattformen.

Post- og Teletilsynet, Konkurransetilsynet, Eierskapstilsynet og Statens medieforvaltning vil alle ha meget viktige roller i tiden framover, og det er ekstra viktig at de blir tilført nok ressurser til å kunne mestre alle de utfordringene som vil komme daglig, og som vil kreve raske svar og avgjørelser.

Jeg opplever at mange av oss er i ferd med å utvikle en digital livsstil, der digital teknologi benyttes i utøvelsen av en rekke dagligdagse aktiviteter, som f.eks. informasjonssøking, betaling og innkjøp. Nye digitale tjenester som fjernundervisning, telemedisin, nettaviser, nettbank, åpen online og offentlig informasjon er i ferd med å bli en del av vår hverdag. Jeg vil igjen poengtere at det er særdeles viktig ikke å trekke forhastede konklusjoner før all tilgjengelig informasjon har kommet til Stortinget. Det er viktig å være tålmodig nå rett før målstreken, slik at Stortinget ikke blir sittende med store ekstrakostnader og en digitalisering som bare rekker ut til dem som kan betale for tjenestene. Dette må være en rettighet til alle, uavhengig av sosial status, kjønn, alder og geografisk tilknytning.

Midt oppe i all digitaliseringen er det også viktig å tenke på personvern og ikke tillate at kommersielle markedsaktører registrerer all aktivitet vi som enkeltmennesker gjør på nettet. Det kan true integriteten til enkeltmennesker og hindre ytringsfriheten og søken etter informasjon.

Så til eierskap. Jeg har ikke sett noen grunn til å skulle endre medeierskapsloven. Denne loven skal sammen med Eierskapstilsynets fullmakter sette en grense for hvor stor en aktør kan bli gjennom oppkjøp på rundt en tredjedel av det nasjonale dagspresse- og/eller fjernsynsmarkedet. Det er mulig å gjøre unntak fra denne regelen dersom det er fare for nedleggelse.

Jeg mener at det å heve eierskapsbegrensningen til 49 pst. vil kunne få svært uheldig konsekvenser i form av en for sterk eierkonsentrasjon, som kan bety en fare for mangfoldet i dagspresse og kringkasting og derigjennom for de reelle ytringsmulighetene. På nasjonalt plan er det en grense for hvor mye en aktør kan kontrollere på en tredjedel av mediene. På lokalt eller regionalt plan skal en aktør ikke kunne kontrollere de fleste eller alle mediene innenfor et bestemt geografisk område.

Jeg vil opprettholde hovedformålet med loven, nemlig å fremme ytringsfriheten i vid forstand. En annen utilsiktet effekt kan være at norske medieselskaper kan bli mer interessante som oppkjøpsobjekter for utenlandske investorer. For oss i Sosialistisk Venstreparti er det ikke ønskelig å være en del av den økende globalisering og konsentrasjon av mediemakten.

Avslutningsvis vil jeg slå fast at noe det mest fundamentale prinsippet i vårt demokratiske system er ytringsfriheten og fri tilgang til informasjon og folkeopplysning. Disse grunnpilarene i vårt samfunn gir oss unike muligheter til å eksistere som frie og meningsbærende mennesker. Det viktigste som står på den mediepolitiske dagsordenen nå, er å sikre alle lik tilgang til den digitale framtid.

Jeg vil ta opp de forslagene vi har i innstillingen, og det forslaget som er omdelt i salen.

Presidenten: Magnar Lund Bergo har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Olemic Thommessen (H): Representanten Lund Bergo kommer på vegne av SV svært ofte tilbake til uttrykket «kommersialisering». Det er et troll som løftes fram i ulike sammenhenger. Denne gangen var det i kjølvannet av pressestøtte, og det ble trukket inn i forhold til de kommersielle lokalradioene.

Jeg skulle gjerne fått SV til å utdype lite grann hvor mange hoder det er på dette trollet. Hva tenker man seg at de lokale radio- og tv-stasjonene og de små avisene egentlig skal leve av? Tenker man seg en eller annen slags form for statsstøtte jevnt over til alle mulige som skal drive medievirksomhet? I dag er det jo slik at lokalradioen har et så tynt finansieringsgrunnlag at de knapt klarer seg. Radiomediet ligger dessverre litt etter i redaksjonell kvalitet, og det er jo fordi det er vanskelig for dem å skaffe midler til virksomheten. Det må være viktig at vi greier å skape en sunn økonomi, også i andre medier enn bare i dem som mottar offentlig pressestøtte. Det må være viktig at vi greier å få så pass tyngde i dette at vi får et flerfold i medier, også på den måten at vi har kvalitativt gode utfordrere til lokalavisene i lokal radio og TV.

Som sagt: Hva er det SV sikter til? Er det galt at man selger annonser? Er det galt at man lager et produkt som noen vil kjøpe? Hva er det SV tenker på i denne sammenhengen?

Magnar Lund Bergo (SV): På spørsmålet om hva vi mener med «kommersialisering», vil jeg svare at det mener jeg vi har redegjort for i rimelig mange sammenhenger.

Når det gjelder dette med nærradioer som sliter for å overleve, kan vi bare beklage at det er slik. Vi synes at nærradioer er et gode hvis det er gode nærradioer. Og hvis vi skal følge Thommessens logikk, vil jeg tro at gode nærradioer vil tiltrekke seg annonsekroner og ha muligheten for å overleve. La meg snu på det og si det annerledes: Hvis det for å drive nærradio er nødvendig å bruke sendetiden på bingo eller på å spille plater, som veldig mange av dem gjør, synes jeg ikke det er noe stort tap om de forsvinner. Så kanskje har det noe med kvaliteten i de kanalene å gjøre.

Ellers syns jeg at skal lokalradioer drive kommersielt, ja, da må de finne en kommersiell måte å drive på. Vi i SV aksepterer jo at det fins kommersielle medier, og at en del skal overleve på å være det. Men det i seg selv er ikke nok. Det er derfor vi ønsker å opprettholde pressestøtten.

Ola T. Lånke (KrF): Representanten Lund Bergo har i dag lagt fram et benkeforslag hvor han ønsker å gi Allmennkringkastingsrådet utvidede fullmakter.

Allmennkringkastingsrådet er en slags vaktbikkje for allmennkringkastingen i Norge – NRK, TV 2, P4 – og gir hvert år ut en rapport om situasjonen i riket på det området. Det er veldig nyttig lesning ikke minst for departementet og Medieforvaltningen som skal håndheve disse fullmaktene, men nyttig også for de ulike mediene.

I dag er det Statens medieforvaltning som har til oppgave å følge opp Allmennkringkastingsrådets rapporter og det de måtte peke på som er uregelmessig i forhold til konsesjonsavtalene. Når SV nå ved et benkeforslag foreslår å ta dette ut, må det være noe som har kommet på fort, så vidt jeg kan skjønne, slik at man nå ikke lenger finner at Statens medieforvaltning er et egnet organ til å ha den rollen som det har hatt til i dag.

Mitt spørsmål til representanten Lund Bergo blir da: Hva er det ved Statens medieforvaltnings, og eventuelt departementets, håndtering av disse sakene som man ikke er fornøyd med siden man vil ta det ut og legge det inn i et helt nytt organ? Og jeg går ut fra at man da vil opprette et nytt byråkrati rundt dette for å styrke det? Hvilke sanksjonsmuligheter vil man innføre her? Jeg må jo legge til at personlig ser jeg dette forslaget som veldig betenkelig, nettopp fordi det er Medieforvaltningen og departementet som rår over det øvrige virkemiddelapparat, som sitter med konsesjonene, og som vil være de som naturlig har den beste oversikten over dette og kan foreta de inngrep som er nødvendige i forhold til allmennkringkastingen.

Magnar Lund Bergo (SV): Når vi fremmer det forslaget vi gjør, er det med tanke på at Allmennkringkastingsrådet vil være det viktige organet i framtiden. Vi mener det vil kunne spille en enda mer aktiv rolle i disse sakene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ola T. Lånke (KrF): Først vil jeg gi ros til saksordføreren, Olemic Thommessen, for grundig og godt arbeid med meldingen.

I enhver diskusjon om mediespørsmål kan det være klokt å minne om hva et «medium» er, nemlig et middel til å nå fram med et budskap. Målet er kommunikasjon, formidling av språk, ytring, kunnskap og opplevelse. I dag ser vi at disse midlene, eller mediene, i økende grad også brukes til å nå andre mål, nemlig å sikre forrentning av kapital. Målet er å bli størst mulig og tjene enda flere penger. Slik blir mediet også et mål i seg selv. Det blir et mål å få en konsesjon, en kanal, en frekvens eller et annonseorgan. Innholdet blir mer eller mindre underordnet dette.

Det er ikke galt å tjene penger på medier – tvert imot er det nødvendig for å sikre etableringer. Men det er også viktig å sikre at det både finnes spilleregler som hindrer uheldige koblinger mellom kapital og redaksjonelt innhold, og at disse spillereglene etterleves.

Hensikten med en offentlig politikk i forhold til medier er å sikre allmennheten best mulig tilgang til allsidig informasjon, kunnskap og innsikt. Derfor er det et samfunnsmessig ansvar i dette konglomerat av kryssende interesser å sørge for at det også finnes ulike formidlingskanaler, slik at det i størst mulig grad sikrer flyt av alternativ informasjon, ytring og et bredt spekter av meninger – det vi kaller mangfold. Mangfoldet er avgjørende for å sikre det vi kaller ytringsfrihet. Det blir viktigere enn noen gang å finne tiltak mot monopoldannelser, enten det gjelder innholdsproduksjon eller distribusjon.

Etter Kristelig Folkepartis mening bidrar den fremlagte meldingen til en aktiv prosess for å komme videre i forhold til disse viktige problemstillingene. Mye arbeid ligger foran oss når det gjelder å følge opp de mange utfordringene i meldingen.

Kristelig Folkeparti vil fastholde nødvendigheten av å bruke selektive virkemidler for å nå en del sentrale mediepolitiske mål. Ett av dem er å sikre det avismangfold som må betraktes som en nærmest unik kulturverdi i det norske samfunnet. Vi er glad for at vi gjennom Sem-erklæringen har oppnådd støtte for å opprettholde produksjonsstøtten de nærmeste årene. Det gir rom for i alle fall å sikre, og helst øke, støtten til lokalavisene, som betyr svært mye, bl.a. for styrking av lokaldemokratiet. Det betyr videre opprettholdelse av støtten til de rikspolitiske meningsbærende avisene, som i høy grad bidrar til mangfold og verdiformidling.

Situasjonen for de såkalte nr. 2-avisene er blitt svært usikker. Så vidt mulig bør det fortsatt være et mål å bidra til aviskonkurranse på de steder der det ennå er to aviser. Men i noen tilfeller har vi sett at markedets begrensning tilsier at det kun er plass til én avis. Da er det kanskje bedre med én sterk god avis enn med to svake og dårlige. I slike tilfelle kan det være mer riktig å sørge for at det finnes andre måter å sikre konkurransen på. Med dette som bakgrunn kan det være klokt at det nå blir sett nærmere på selve innretningen av pressestøtten, særlig i forhold til nr. 2-avisene.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å styrke alle typer lokalmedier. Som lokale kulturformidlere og identitetsskapere er både lokalradio og lokal-TV svært verdifulle. Det er gledelig å se at den økonomiske situasjonen for lokal-TV-stasjonen er stabil og i bedring. Fra vår side er vi opptatt av å sikre rammevilkårene for begge disse mediene, både ved at de får en plass i det nye digitale mediebildet, og at tilgangen på økonomiske ressurser bedrer seg. Kristelig Folkeparti har programfestet en form for mediestøtte til lokalmediene, uten at det har lykkes oss å komme videre med dette til nå. Det er pekt på flere forhold som kan bedres når det gjelder økonomien for lokalradioene, deriblant justering av reglene for radiobingo. Dette er noe departementet nå må se på.

Eierskap i mediene er et svært aktuelt tema. Særlig gjelder det på det nasjonale plan. I dag har vi en reguleringsmekanisme i eierskapsloven og Eierskapstilsynet som kontrollorgan. Kort og forenklet kan vi si at det både er viktig å sikre muligheter for norske selskaper som ønsker å satse stort i vårt eget land, samtidig som det også er viktig å hindre at det norske medielandskapet legges for åpent for oppkjøp fra utenlandske mediegiganter. Det er ikke lett å se hvordan en med én enkelt lovbestemmelse skal ivareta begge hensyn. Kristelig Folkeparti har derfor gått inn for at det ved en ytterligere gjennomgang blir nærmere vurdert om det er klokt å øke eierskapsbegrensningene til 49 pst. En slik løsning vil i så fall fordre et sterkt tilsyn, og vi mener at det kan være riktig å koble Eierskapstilsynet nærmere opp mot Konkurransetilsynet, slik at vi kan få en styrking av begge. I denne sammenheng mener vi også det nå er et riktig skritt å sørge for å lovfeste prinsippene i redaktørplakaten.

Overgang til digital teknologi står for døren også når det gjelder mediene. Jeg vil her bare si at Kristelig Folkeparti støtter departementets opplegg for utlysing av en konsesjon på bakkesendt digital-TV. Først og fremst tror vi dette er viktig for å sikre våre allmennkringkastere muligheter i det norske markedet, og samtidig er det det eneste som også sikrer at lokal-TV kan sendes digitalt. Dette er nærmere omtalt i våre merknader.

Til slutt er jeg glad for at det er et bredt flertall i komiteen som er opptatt av å styrke medieforskningen, som samtidig verdsetter det arbeid som utføres i regi av Rådet for anvendt medieforskning, og som ønsker at dette organet skal opprettholdes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Som mange andre har eg lese i avisene denne veka at statsminister Bondevik seier at det er han og hans regjering som styrer dette landet. Her i huset ser me ei regjering som på felt etter felt gjev frå seg retten og moglegheita til å styra. I dag gjeld det NRK. Me pålegg enkeltpersonar og familiar i dette landet å betala nær 1 800 kr i året i lisens, og me har ansvar for å styra bruken av dei pengane til vårt felles beste. Så overlèt me – eller iallfall fleirtalet – styringa til NRK-leiinga og NRKs styre. Når dei vil leggja ned distriktskontor eller la vera å oppretta nye som me – inkludert Kristelig Folkeparti – har pålagt dei før, når dei vil leggja ned Kringkastingsorkesteret og utanlandssendinga, seier eit fleirtal: Det kan ikkje me gjera noko med! Det handlar nok meir om vilje.

Det er mykje eg i denne samanhengen kunne hatt lyst til å spørja min tidlegare kollega i kulturkomiteen, som på mange måtar har skifta side, om. Men eg vil bare spørja korleis han vil forklara f.eks. norske misjonærar ute i verda at dei skal mista sin kjæraste og kanskje einaste jamne kontakt med Noreg for at NRK skal spara utgiftene til 4–5 stillingar på eit budsjett på 3 milliardar kr.

Ola T. Lånke (KrF): Først må jeg si at det var et hyggelig gjensyn med representanten Ausdal Starrfelt i en medie- og kulturdebatt, som vi hadde en del av i forrige periode. At det er Bondevik som styrer, håper jeg at Arbeiderpartiet også er innforstått med, selv om det av og til ikke virker slik.

Dette temaet gjelder NRK. For ca. seks år siden ble Norsk rikskringkasting skilt ut som et eget helstatlig aksjeselskap. Man opprettet eget styre med ansvar for forvaltningen og fikk en egen kringkastingssjef med vide fullmakter. Kristelig Folkeparti var ikke med på det den gangen, men det var derimot Arbeiderpartiet, så vidt jeg husker. Vi har imidlertid innstilt oss på å respektere at slik er situasjonen, og av den grunn har vi ønsket å utvise varsomhet når det gjelder å gå inn og detaljstyre NRK. Jeg har konstatert i den senere tid at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene har en viss uenighet gående på dette området, selv om jeg betviler at Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon hadde vært like interessert i å gripe inn i NRKs integritet.

Jeg må nok si, med referanse til flere av de punktene som representanten Ausdal Starrfelt tok opp, at heller ikke Kristelig Folkeparti er glad for å konstatere at distriktskontorer blir lagt ned og slått sammen. Når det gjelder det, har jeg i hvert fall forvisset meg om at det kommer et meget godt resultat ut av det, og det er tjenestene som teller. Vi har i forrige debatt om dette selv påpekt at Nordland skal ha sin distriktssending.

Når det gjelder misjonærene og andre som bor i utlendighet, har jeg møtt noen av dem. De er lei seg for dette, og jeg benytter nå anledningen til i hvert fall å hilse til NRKs ledelse, som sitter her i salen, og be dem om at de prøver å ta vare på de forbindelsene til våre nordmenn i utlandet.

Presidenten: Ja, det kommer nok godt med.

Ågot Valle (SV): Her blir det flere gjensyn! Og jeg må si at i forhold til i forrige periode er Kristelig Folkeparti ikke til å kjenne igjen. Ikke bare legger de opp til lokale avismonopol ved å oppheve eierskapsbegrensningene på lokalt og regionalt nivå, men de vil også tukle med nasjonale eierskapsbegrensninger.

La oss ta et mulig scenario: Schibsted har skaffet seg 49 pst. av eierandelene i et TV 2 som går godt og skaffer eierne god avkastning. Likevel – av en eller annen grunn – vil Schibsted selge seg ut, og Berlusconi kaster sine øyne på TV 2-aksjene. Ut fra utviklinga i Italia, mener Kristelig Folkeparti at det er en ønskelig utvikling? Og hvordan vil Kristelig Folkeparti eventuelt hindre at dinosaurene ute i Europa kaster seg over det norske mediemarkedet, som tross alt har et ganske kjøpesterkt publikum?

Så tar Kristelig Folkeparti til orde for en sammenslåing av Eierskapstilsynet og Konkurransetilsynet. Til det vil jeg si at Eierskapstilsynet har hatt som oppgave å se til at det er et bredt eiermangfold, mens Konkurransetilsynet har som oppgave å se til at det skal være konkurranse. Med andre ord: For Konkurransetilsynet vil det være nok med to mediehus.

Kristelig Folkeparti har tidligere vært enig med SV i at det er nødvendig å øke pressestøtta, fordi vi begge to har sett at flere aviser virkelig har strevd. Nå snakker Kristelig Folkeparti om at det er nok med den pressestøtta som er, og heller ikke vil de være med på en ny ordning med støtte til etablering av nye aviser. Kan Lånke begrunne hvorfor han nå har inntatt denne holdninga?

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Ola T. Lånke (KrF): For å ta det siste først, representanten Valles spørsmål om hvorfor vi går imot etableringsstøtte. Vi har vel ikke omtalt det i innstillingen, men det står i meldingen som vår regjering har lagt fram, at det skal innføres. Jeg vil overlate til statsråden og departementet å finne ut hva man vil gjøre i forhold til det. Jeg ser mange positive sider ved å ha en slik etableringsstøtte, og det må vurderes opp mot forholdet til den øvrige produksjonsstøtten og behovet for den. Men den saken overlater vi til departementet.

Når det gjelder det som var hovedsaken i Ågot Valles replikk, gikk det på eierskapsproblematikk, som Kristelig Folkeparti ønsker skal utredes nærmere. Jeg erkjenner gjerne at det er et veldig vanskelig område, og det er vanskelig å vite hvilke konsekvenser ulike bestemmelser vil få.

Når det gjelder de lokale og regionale eierskapsbegrensningene, ser ikke vi at det i det norske relativt begrensede markedet er noe særlig praktisk å ha disse begrensningene, fordi det er få organer. Det er få eiere det er snakk om. Vi må heller lytte litt til forskere og andre som sier at konkurransen i Norge kanskje er best tjent med at man ser på forholdet mellom de ulike nivåene istedenfor å prøve å opprettholde flere organer på ett og samme sted.

Når det gjelder det nasjonale, syns jeg det i høyeste grad er vanskelig å si hva utfallet kan komme til å bli. Mye taler for at vi bør beholde en begrensning på 1/3, men det er også ting som taler for at vi kanskje bør øke det for at norske selskaper skal kunne kjøpe seg opp ytterligere for å styrke det norske engasjementet i det norske mediemarkedet, fremfor at vi skal få inn utenlandske oppkjøpere.

Frykten for Berlusconi var egentlig litt ny for meg. Jeg har ikke vært klar over at Berlusconi har forsøkt å gjøre sitt inntog på det norske mediemarkedet. Jeg vil nå vente og se om det skjer – foreløpig tror jeg han gjør det bra ute. Jeg kunne gjerne ha kommentert det ytterligere, men jeg får ikke tid til det, så det får være til en annen gang.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Eg vil òg gi ros til saksordføraren for ryddig og godt arbeid med ei relativt omfattande melding.

Knapt innanfor noko område skjer endringar så raskt som i mediepolitikken. Det som synest å vere dagens gode løysingar, vert kjapt til gårsdagens løysingar. Informasjonstilfanget frå etermedia og aviser er stort, og det norske folk, som er på verdstoppen som avislesande folk, har rikeleg å velje mellom. I lys av utviklinga får vi stadig nye kanalar med tilbod inn i stuene våre. Mediemangfald og ytringsfridom er sjølve berebjelkane i norsk mediepolitikk.

NRK som ein riksdekkjande, lisensfinansiert og reklamefri kanal har vi som eigar eit særleg ansvar for, samstundes som kanalen har eit særleg ansvar overfor det norske folk. Ein eigar både kan og skal vere aktiv i forvaltinga av sitt eigarskap. Det er vanleg for alle eigarar, og Stortinget bør ikkje vere noko unntak i så måte i høve sitt forhold til NRK.

Stortinget har i konsesjonsvilkåra til TV 2 stilt klare krav til kanalen. Det vil òg vere naturleg at Stortinget kan stille klare krav til NRK. Til dømes har Stortinget auka lisensen med tanke på å realisere utbygging av distriktssendingane. At Stortinget då meiner at det skal vere distriktssendingar i alle fylke, er ein naturleg konsekvens av tidlegare vedtak.

NRK og TV 2 sine konkrete initiativ for å kome vidare med tanke på å etablere kanalar for digital sending, er interessante. Stortinget sa under behandlinga av St.meld. nr. 46 for 1998-99 ja til innføring av digitalt fjernsyn. Ei digitalisering av bakkenettet som NRK og TV 2 ser for seg, har fleire positive element:

• Det kan tilfredsstille kravet til dekningsgrad, og dermed kan det raskt etablerast digitalt fjernsyn for heile befolkninga.

• Det er òg den sendeplattforma som reelt kan underleggjast nasjonal, mediepolitisk myndigheit.

• Det mogleggjer den beste og billegaste løysinga for region- og lokalfjernsyn over heile landet.

Som sagt innleiingsvis er vi i Noreg på verdstoppen som avislesande folk. Vår avisflora har uvurderleg betydning både som informasjonskjelde om det offentlege Noreg og som arena for innspel, synspunkt og meiningsytringar for den vanlege borgar i samfunnsdebattar. Ikkje minst er dei minste lokalavisene viktige i dette biletet. I tillegg bidreg dei til å styrkje det nynorske språket, i og med at mykje av stoffet i desse avisene ligg føre på nynorsk.

Meldinga går inn for ei opptrapping av pressestøtta. Dessverre vert ikkje dette støtta av fleirtalet. Senterpartiet meiner at målet må vere å auke pressestøtta i tråd med innstillinga frå Dagspresseutvalet, slik at den når opp til 1993-nivå.

Med dagens kjøpepress i form av til dels aggressiv reklame retta mot barn og unge er det viktig å understreke at om lag 70 000 barn lever under det vi kallar fattigdomsgrensa. Senterpartiet er bekymra over den stadig sterkare kommersialiseringa av kvardagen til barn og unge. Ikkje minst bidreg media til å forsterke dette. Reklame retta mot barn er etter Senterpartiets syn uakseptabelt. Det vert ofte peika på den manglande interessa hos ungdom for å delta i og engasjere seg i samfunnsdebattar. Prosjektet «Avis i Skulen» er etter mi meining eit positivt tiltak som kan bidra til å auke interessa for aktiv samfunnsdeltaking, og Senterpartiet støttar departementets syn på at dette bør få økonomisk støtte.

Til slutt vil eg omtale eit område som komiteen dessverre ikkje har kommentert i innstillinga. Det gjeld det ansvaret vi har overfor dei om lag 600 000 hørselshemma som lever og bur i Noreg. Det er viktig at også denne gruppa får tilgang til vårt viktigaste medium, nemleg TV. I dag vert førehandsproduserte program teksta, men ikkje direktesende program i NRK eller andre TV-kanalar. Det er etter mi meining eit teikn på demokratiproblem når ei så stor gruppe som 600 000 vert ekskluderte frå samfunnsdebatten ved at dei ikkje kan følgje direktesende nyheits- og aktualitetsprogram på TV. I fleire land er det utvikla teknologi for direktesending. Det gjeld t.d. England, og det gjeld Sverige. Eg ber derfor statsråden som generalforsamling for NRK ta initiativ til at eksisterande teknologi i andre land også vert teken i bruk i Noreg.

May Britt Vihovde (V): Kunnskap og informasjon er sjølve grunnlaget for å kunna delta aktivt i eit levande demokrati. Eit stort mangfald av aviser og andre medium er difor viktige både av omsyn til ytringsfridom, demokrati, språk og kultur. Mange medium spelar ei altfor viktig rolle i samfunnet til at deira eksistens berre kan avhenga av kravet til økonomisk lønnsemd aleine. Det vil difor vera nødvendig å bruka offentlege midlar for å sørgja for at media kan utøva sin funksjon.

For dagspressa er momsfritak og direkte produksjonsstøtte dei viktigaste verkemidla det offentlege bruker for å sikra ein god økonomi. Det er difor viktig at desse blir vidareførte.

For Venstre er omsynet til lokalavisene viktig. Dei synleggjer og stimulerer lokalt kulturliv, er eit forum for å setja den offentlege dagsordenen og er svært viktige for å halda oppe eit levande lokaldemokrati rundt omkring i landet. Venstre er difor svært nøgd med at meldinga legg opp til at støtta til dei minste lokalavisene blir auka.

Sjølv om Venstre også er med på at støtte til såkalla nr. 2-aviser bør halda fram, vil det for oss i framtida likevel vera ei avveging om desse avisene fyller sine oppgåver betre eller annleis enn lokalmiljøet si mestseljande avis. Sjølv om det openbert er gunstige effektar av å ha konkurrerande avismiljø i større lokalsamfunn, bør det vurderast om desse avisene også framover skal prioriterast med ei særskilt ekstra støtte.

Ordninga med produksjonsstøtte kan, fordi den byggjer opp under det etablerte avismønsteret, verka konserverande. Venstre meiner det er viktig også å leggja til rette for å sleppa til nye aviser i Noreg. Det er difor positivt at det blir lagt opp til ei tilskotsordning som kan gi ein spore til etablering av slike nye aviser.

Noreg er eit lite land, og ein norsk allmennkringkastar møter ei rekkje utfordringar. I tillegg til den viktige oppgåva det er å verna om og utvikla norsk språk og kultur, skal den tena som folkeopplysar i ei medietid prega av stadig større informasjonsstraumar. Det må difor vera eit offentleg ansvar å sikra mangfald og at informasjon som ikkje er nytteorientert eller profittmotivert, også får plass.

Noreg treng difor framleis ei allmennkringkasting med stor grad av statleg finansiering. Den må sikra dei «smale» tilboda, men også ha oppslutning om si programflate. Ein kanal som utelukkande er smal, vil lett kunna bli marginalisert og uinteressant.

Dagens lisensfinansiering støyter på ein del problem, både når teknologien gjer det mogleg å sjå TV-program utan eit TV-apparat, og i samband med innkrevjing og administrasjon av lisensen, med tilhøyrande kontrollfunksjonar.

Ein bør sjå på om NRK kan finansierast direkte over statsbudsjettet. Det bør også vurderast om lisens eller anna finansiering kan betalast til eit eige allmennkringkastingsfond, der mesteparten naturleg vil tilfalla NRK, men der det også må vera mogleg for andre å søkja om midlar til produksjonar som kan definerast som til allmennkringkastingsformål. Dette vil også kunna gjelda lokale sendingar.

Digitalt TV mogleggjer nye tenester for befolkninga og gir ein meir effektiv distribusjon av TV-signal. Ei satsing på digital-TV er nødvendig. Den viktigaste avveginga vil liggja i korleis dei digitale signala skal transporterast fram til brukaren.

Venstre er i utgangspunktet kritisk til eit digitalt bakkenett. Vi er ikkje mot å gi konsesjon til utbygging av eit slikt bakkenett, men er svært skeptiske til statleg finansiering av det. Venstre er difor glad for at det ikkje er konkludert når det gjeld val av teknologi, og at det parallelt med høyringa vil bli utgreidd alternative distribusjonsformer. Kravet om landsdekning må ein uansett halda fast ved, dvs. minst 98 pst., som for analogt TV.

Maktbalanse og maktspreiing har alltid vore viktige saker for Venstre. Ingen må tileigna seg eit monopol på meiningar, verken i eit avgrensa område eller på nasjonalt plan. Utviklinga i mediemarknaden, der nokre store eigarar dominerer i fleire typar medium, kan vera ein trussel mot mangfaldet blant norske medium.

Venstre er difor skeptisk til endringar i dei eksisterande reglane om eigarskapsavgrensing, men vil vurdera dette nærare når saka på nytt kjem til politisk behandling.

Torny Pedersen (A): På 150-årsjubileet til Polyteknisk Forening denne uken holdt statsminister Kjell Magne Bondevik en tale om temaet «hvem styrer landet?». Uten blygsel konstaterte statsministeren at han og Regjeringen styrer landet, men at flere aktører har makt, bl.a. media. Selvfølgelig har media makt, og dette må ikke minst vi politikere forholde oss til.

Avisene i Norge fyller en viktig samfunnsrolle. Riksdekkende, regionale og lokale aviser står for 88 pst. av nyhetsstoffproduksjonen, også nyhetsstoff til TV. Brukerne selv mener avisene fyller nyhetsfunksjonen bedre enn andre media, og da skjønner vi hvorfor nordmenn er det mest avislesende folk i verden. Kanskje har det med lange, mørke og kalde vinterkvelder å gjøre, men jeg tror heller det er mulighetene til å tilegne seg kunnskaper som grunnlag for diskusjoner både hjemme og på jobben, som er årsaken. Her er lokalavisene spesielt nyttige.

Mangfold og konkurranse er av stor betydning, selv om jeg, som er fra Bodø-området, nettopp har opplevd at nr. 2-avisen der slo seg sammen med nr. 1-avisen og dannet en ny avis. Avisa Nordland er meget bra. Men slike situasjoner er ikke ønskelige for mangfoldet. Mangfoldet sørger for folkeopplysning og demokrati, og dette er Arbeiderpartiet veldig opptatt av, i motsetning til Høyre, som ønsker å kutte pressestøtten med det resultat at nr. 2-avisene blir fjernet. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har allerede redusert pressestøtten for inneværende år og ønsker ikke å rette opp dette, selv om alle høringene og seminarene i forbindelse med mediemeldingen konkluderer med et være eller ikke være for avisene i forhold til pressestøtten.

Vi er et avislesende folk her i landet, og personlig ønsker jeg at denne kulturen videreføres i framtiden. Da er det viktig at prosjektet «Avis i Skolen» videreføres og får økonomisk støtte. Faktisk burde vi bruke enda mer penger på å bidra til avislesing blant barn og unge. Det gjelder å skaffe ungdom informasjon og engasjement, slik at det skapes interesse for bl.a. samfunnsspørsmål. «Avis i Skolen» er et godt bidrag til dette.

Vi vet at TV overtar barn og unges oppmerksomhet mer og mer, og vi vet at barn og unge blir påvirket av et urimelig kjøpepress. Ja, selv barnehager blir interessante markedsføringsarenaer for media.

Vold, sex og rus er ikke uvanlige bestanddeler i reklame rettet mot ungdom, og i NOU 2001:6 fra Nyborg-utvalget blir NRKs rolle som en reklamefri kanal sterkt fremhevet. Vi trenger et reklamefritt alternativ som representerer noe annet enn kommersielle kanaler. Men hva med Internett? Hvilke skadelige inntrykk får barna gjennom bruk av Internett? Dette må det forskes mer på, og det er en utfordring for departementet å skaffe oss alle bedre kunnskaper om dette.

Allmennkringkasteren vår skal sikre folk et bredest mulig radio- og TV-tilbud. NRK1 skal være hovedkanal og ha et innhold som folk etterspør, også filmer. NRK2 dekker ikke hele landet og må fortsatt defineres som en avlastningskanal.

NRK har gjennom sitt A/S fått en friere stilling, der programinnhold og daglig drift bestemmes av styret, mens Stortinget og Kulturdepartementet skal gi politiske føringer. Føringene skal følges, og det har ikke NRK gjort i eksempelet med distriktssendingene for TV i Nordland. Jeg er derfor glad for at kontroll- og konstitusjonskomiteen igjen har tatt opp saken, etter uklare svar fra statsråden i debatten om NRKs framtid 7. mars i år.

I brev av 9. april 2002 spør kontrollkomiteen om statsråden vil sørge for at Nordland får likeverdige distriktssendinger, dvs. samme omfang som de øvrige distriktskontorene i løpet av 2002. Som kjent har Nordland fått bare 5 minutter, mens de andre kontorene har 25 minutter. Jeg forutsetter at statsråden og hennes parti følger opp denne saken, og jeg forventer at statsråden har et klart og positivt svar på spørsmålet fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Bakgrunnen for det offentlege engasjementet på medieområdet er fyrst og fremst at eit velutvikla mediesystem fremjar demokratiet og sikrar ytringsfridomen. Tankane og meiningane våre er avhengige av media for å kunna formidlast, møtast og kvessast opp mot kvarandre. Det er eit klart offentleg ansvar å sørgja for at det finst ein utbygd og fungerande infrastruktur for formidling av informasjon og ytringar. Ytringsfridomskommisjonen har som kjent gjort framlegg om å grunnlovfesta dette ansvaret i sitt framlegg til ny § 100 i Grunnlova.

Innstillinga frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen syner at det er brei semje om måla i mediepolitikken, og det er eg glad for. Sjølv om det kan vera usemje om verkemidla på nokre punkt, er det måla som gir til kjenne dei viktige verdispørsmåla og den retninga vi ynskjer at samfunnet skal gå i.

Med unntak av Framstegspartiet er partia einige om at det er viktig å halda ved lag pressestøtta, og at det er naudsynt å auka støtta til lokalavisene. Det er likevel usemje om korleis dette skal gjerast – om ramma for tilskot skal aukast eller om det kan skje ei omfordeling innanfor gjeldande ramme. Vi må no sørgja for at denne usemja om verkemidla ikkje får som konsekvens at vi ikkje oppnår det som er ei viktig felles målsetjing, nemleg å styrkja lokalavisene.

Når det gjeld regulering av eigarskap i media, har komiteen gått inn for ei vesentleg innskrenking og forenkling av regelverket. Eg vil understreka at det er viktig ikkje å trekkja forhasta konklusjonar i denne saka. Det er eit svært komplisert felt, der næringspolitiske, konkurransepolitiske og kultur- og mediepolitiske omsyn spelar inn og til dels trekkjer i forskjellige retningar. I dag er det fleire regelsett som regulerer ulike aspekt ved dette spørsmålet, ut frå ulike formål og med ulike regulatoriske tilnærmingar. Det er viktig å vurdera desse spørsmåla i samanheng. Med dette som utgangspunkt, og med grunnlag i handsaminga i Stortinget, vil Kultur- og kyrkjedepartementet no gå i gang med ei vurdering av medieeigarskapslova. Departementet vil koma tilbake til Stortinget med saka i ein proposisjon. Såframt handsaminga i Stortinget av framlegget til ny § 100 i Grunnlova opnar for det, vil Regjeringa òg koma tilbake med eit forslag om lovfesting av prinsippa i redaktørplakaten.

Eg er glad for at komiteen slår fast som eit klart utgangspunkt at staten fyrst og fremst skal styra NRK på eit overordna politisk nivå og innanfor dei rammene som selskapsforma gir. Som eg òg sa i orienteringa om NRK i februar, er eg einig i at det er eit politisk spørsmål å slå fast dei overordna prinsippa for allmennkringkastingsoppdraget. Men korleis NRK vel å organisera seg og driva selskapet for å oppfylla dette oppdraget, må NRK sjølv ha fridom til og ansvar for å avgjera.

Eg registrerer at Arbeidarpartiet her ser ut til å ha skifta meining og no går inn for langt sterkare politisk styring av NRK enn det arbeidarpartiregjeringa gjorde i mediemeldinga. Til dette vil eg seia at det var Arbeidarpartiet som i si tid fekk gjennom omorganisering av NRK til eit aksjeselskap. No må vi ta konsekvensane av dette og gi styret og leiinga i NRK den fridomen som selskapsforma føreset.

Medlemmene i komiteen frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet går inn for å setja opp ein «allmennkringkastingsplakat». Til dette kan eg seia at Kultur- og kyrkjedepartementet alt er i full gang med arbeidet med å avgrensa og definera allmennkringkastingsoppdraget. Departementet vil basera arbeidet på Stortinget si handsaming av mediemeldinga og orienteringa om NRK.

Eg har merka meg at komiteen meiner at staten bør leggja til rette for at det i nye distribusjonskanalar skal haldast av ein liten del av sendekapasiteten til ideelle organisasjonar o.l. Dette er eg einig i. Stortinget har samstundes lagt til grunn at utbygginga og drifta av det digitale bakkenettet skal vera basert på ein etterspurnad i marknaden og ikkje vera ei statleg oppgåve. Ein av føresetnadene for at nettet skal vera lønsamt, må vera at dei som sender, betalar for det. Eg legg difor til grunn at dei nemnde organisasjonane må rekna med å betala for distribusjonen i eit digitalt bakkenett på same måten som andre innhaldsleverandørar, medrekna allmennkringkastarane.

Komiteen ber departementet greia ut grunnlaget for å etablera ein radiokonsesjon til på riksplan. Post- og teletilsynet har som kjent laga ein rapport om dette. Eg er einig i at det bør etablerast ein radiokanal til på riksnivå. Etableringa av ein ny kanal bør i minst mogleg grad innverka negativt på sendingane til etablerte radiokanalar. Eg ser det òg som viktig at den såkalla P4-konsesjonen som blir gitt på nytt frå 2004, har ei dekning på minimum 90 pst. og framleis kan vera ein privat allmennkringkastar. Departementet har kome til at ein ny kanal kan baserast på ledige frekvensar, mellombelse lokalradiofrekvensar, nokre få sendarar frå dagens P4-nett og i tillegg radiofrekvensar som er reserverte for NRK, men som dei ikkje brukar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Først kort til en eventuell ny P5 på det analoge radionettet. Jeg er glad for at statsråden varslet at hun vil følge det opp, men jeg forutsetter selvsagt at det ikke er noe forhåndstilsagn til bestemte aktører, men en åpen og reell søknadsprosess og selvstendige vurderinger av de enkelte søknadene.

Så til spørsmålet om pressestøtte. Kristelig Folkeparti har i tidligere budsjett, når det har vært i opposisjon, vært en varm forsvarer av pressestøtten og sågar gått over det Arbeiderpartiet har foreslått i bevilgninger. I mediemeldingen foreslår den daværende arbeiderpartiregjeringen en opptrapping av pressestøtten. Fra Kristelig Folkeparti er tonen nå en helt annen enn tidligere. Nå skal man videreføre pressestøtten. Man sier ingen ting i innstillingen om etableringsstøtte, og man sier ingen ting om unntak for utbyttebegrensninger for de avisene som mottar pressestøtte. Det ville vært fint om statsråden kunne utdype litt mer om dette.

Da momsfritaket og pressestøtten kom, hadde de to ordningene omtrent lik verdi. Nå har momsfritaket en langt større verdi enn produksjonsstøtten, med den virkningen at det er de største og rikeste avisene som gjennom det får den største støtten, mens de avisen som kanskje er mest avhengige av støtte, får en mindre del av det samfunnet totalt bidrar med. Mitt spørsmål helt konkret er: Synes statsråden det er en rimelig fordeling?

Så til slutt vil jeg gjerne høre om statsråden vil følge opp det som vi sier om barn og unge og om økt forskning på medieinntrykk på barn og unge. Nå har et flertall i komiteen i en annen sak sørget for et vesentlig bidrag til å styrke forskningsinnsatsen i Norge. Det hadde vært fint om statsråden kunne bekrefte at noe av det vil bli brukt til å følge opp dette feltet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Fyrst til ein ny P4. Det er ikkje gitt noko signal om kven som skal få den, for det må lysast ut på vanlege vilkår, slik som òg representanten la til grunn.

Når det gjeld pressestøtta, veit eg kva som står i meldinga. Eg veit òg kva vi er blitt einige om med våre samarbeidspartnarar i regjering, og det er for så vidt ikkje nemnt at vi ikkje kan auka pressestøtta. Representanten nemnde på slutten at enkelte har sørgt for at det er blitt vesentleg betre forhold for forsking. Ja, ein har faktisk sørgt for ein del utgifter som gjer at vi ikkje kan pøsa ut pengar på andre område som vi kanskje kunne tenkt oss å prioritera.

Elles er pressestøtta ei budsjettsak som vi skal ta opp i våre budsjettrundar. Eg er glad for at det er tryggleik for at pressestøtta ikkje skal kuttast ut. Det er ei sak eg vil jobba vidare med. Korleis vi skal få midlar til eventuelt å auka pressestøtta, er avhengig av kor mykje Stortinget låser fast til andre oppgåver, avhengig av kva fridom vi har til å auka på våre budsjett, og kva vi må prioritera i forhold til dei rammene vi har totalt sett.

Når det gjeld etableringsstøtte og unntak frå utbytte, har regjeringspartia ikkje sagt noko i innstillinga. Det er fordi det står i meldinga kva ein går inn for. I og med at ein ikkje har sagt noko, ligg det i det ei forståing for at dette er ting som ein støttar. Det er alltid slik at når ein skriv merknader til ei stortingsmelding, treng ein ikkje peika på alt ein er samd i. Det viktigaste er faktisk å få fram usemje, slik at ein ikkje gjer ting som ein ikkje vil. Men det som står i meldinga, står der, og det er ikkje noko fleirtal mot det. Eg er glad for begge desse punkta, så vi kjem til å følgja opp det som står i meldinga.

Karin S. Woldseth (FrP): Det digitale bakkenettet oppfattes av noen som et foreldet system. Andre oppfatter det som det eneste saliggjørende. I andre land har vel denne satsingen ikke vært udelt vellykket. Nå sier saksordfører at det omsider er kommet investorer på banen som ønsker å satse penger på dette. Men er det slik det er, da? Er det ikke heller slik at det finnes investorer som vil bruke skattebetalernes penger å investere med? Ikke bare tvinger dette det norske folk til å kjøpe en boks for å kunne motta digitale sendinger, men faktum er at vi også får en økning av lisensen – som ingen spurte skattebetalerne om de ønsket. Det forundrer meg derfor at Regjeringen kan gå inn for at den norske befolkning skal pålegges å kjøpe små bokser og få økt lisensen for å få et digitalt bakkenett; alternativet er svarte skjermer. Man kan hevde så høyt og så lenge man vil at dette er det beste for den norske befolkning. Men vi har hatt et stort påtrykk av lisensbetalere som er bekymret for denne ekstrakostnaden. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Mener statsråden og resten av Regjeringen at det er helt i orden at skattebetalerne skal pålegges en ytterligere avgiftsøkning uten at lisensbetalerne er forespurt?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Diskusjonen om det digitale bakkenettet er absolutt på dagsordenen. Om nokon seier at det er gammaldags – eller kva uttrykk representanten brukte – og andre seier at det er det einaste saliggjerande, vil eg ikkje slutta meg til nokon av desse uttrykka. Men eg trur det er eit praktisk verkemiddel for å gjennomføra ei ordning som gjer at alle til sjuande og sist får betre moglegheiter til å ta inn ulike kanalar, og at òg dei som skal senda, har eit betre nett å senda på. Når det gjeld detaljar, som om boksen skal kosta noko og kva som eventuelt vil skje med lisensen, må vi komma tilbake til det når vi er i mål. Det som står, er bl.a. at marknadsbasert utbygging også er eit hovudprinsipp for utbygging og drift av breiband generelt. Regjeringa har ikkje valt noka teknologisk plattform for digital-TV. Det har heile tida vore ein føresetnad at utbygginga av eit digitalt bakkenett skal vera marknadsbasert, og ikkje vera noka statleg oppgåve. Så må vi komma tilbake til korleis det blir utforma for den enkelte mottakaren.

Når det gjeld det å heva lisensen, eller andre skattar og avgifter, og om vi synest det er rett å gjera noko med det utan å spørja lisensbetalarane: Eg har enno aldri opplevd når det blir lagt på ei avgift eller tatt bort ei avgift, eller gjort noko med skattesystemet, at ein har spurt skattebetalarane eller dei som skulle betala inn, før ein har fremja forslag om det. Dersom vi skulle gjort det kvar gong noko vart endra i skatte- og avgiftspolitikken i Noreg, trur eg faktisk at vi hadde hatt problem med å få inn midlar til å dekkja behova innan helsevesenet, skule, samferdsla osb. Dette vil vi leggja fram for Stortinget på ein ryddig og ordentleg måte. Stortinget skal ta avgjerda, og så vil innbyggjarane våre ta til etterretning det som dei politisk folkevalde organa har vedteke.

Eli Sollied Øveraas (Sp): Som eg var innom i innlegget mitt, viste eg til eit område som komiteen ikkje hadde kome inn på. Det gjeld dei 600 000 hørselshemma som bor i landet vårt. Skal vi kunne heve livskvaliteten for denne gruppa, kan vi gjere det ved å gi dei tilgang til å delta i samfunnsdebatten gjennom å følgje direktesende nyhende- og aktualitetsprogram på TV. Men problemet er at det knapt er direktesende program som er teksta. Grunnen til det blir sagt å vere manglande teknologi. Eg har ei utfordring til statsråden: Kan statsråden som generalforsamling for NRK tenkje seg å ta eit initiativ slik at teknologi frå andre land vert teken i bruk også i Noreg, med det formålet å få teksta direktesende program?

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Sollied Øveraas trekkjer fram eit veldig viktig poeng. Eg kan kort svara på det. Eg vil ta kontakt med NRK og høyra kva moglegheiter dei har til å gjera noko med dette. Stort meir konkret kan eg ikkje svara på det spørsmålet.

Sidan eg har nokre få sekund igjen av replikktida mi, må eg få gi ein liten merknad til representanten Torny Pedersens innlegg i stad. Ho starta innlegget sitt med å nemna statsministeren, som «uten blygsel» sa at han styrte Noreg. Eg har lyst til å spørja representanten Pedersen om noko som ho sjølvsagt ikkje kan svara på – om ho kan sjå for seg Jens Stoltenberg som statsminister, eller for den saks skuld Gro Harlem Brundtland som statsminister, stå på talarstolen med blygsel og seia at ho eller han styrte Noreg.

Presidenten: Nå er det vel slik at representanten Torny Pedersen ikke har anledning til å svare på spørsmålet, for replikkordskifte går ikke på angjeldende representant, så vi får se om hun kommer tilbake i et treminuttersinnlegg.

Jon Olav Alstad (A): Først vil jeg få følge opp litt den forrige replikken fra Arbeiderpartiet.

Vi ønsker å få et klart signal fra statsråden om at det ikke gis noe forhåndstilsagn for den nye konsesjonen vi snakker om i det analoge nettet – ikke det som er dagens P4-konsesjon, for vi regner med at der har man konkurranse – at man for den nye konsesjonen som skal gå i det analoge nettet, ikke gir noe pre til noen som i dag opererer på andre kanaler.

Jeg vil aldri slutte med å påpeke følgende overfor statsråden hver gang hun prøver seg med at Arbeiderpartiet gjorde NRK til et AS og derfor er det ingenting hun kan gjøre i dag: Vi gjorde NRK til et AS fordi vi ønsket bedre politisk styring, og ikke den styringen som bl.a. Kristelig Folkeparti var opptatt av på midten av 1990-tallet, hvor man fra denne talerstolen prøvde å styre NRKs dekning av det som skjedde i valgkampen i Israel. Vi ønsket en ordentlig politisk styring. Vi ønsket ikke å gi fra oss den politiske styringen. Det gjorde jeg statsråden oppmerksom på i den forrige debatten vi hadde i denne salen om media, og jeg kommer til også neste gang å gjøre oppmerksom på det hvis hun ennå ikke har skjønt at det ikke var det som var poenget. Vi oppfatter det som en ansvarsfraskrivelse fra statsrådens side fordi hun ikke ønsker å gjøre noe. Da kan det være greit å si det, og ikke skyve andre foran seg.

Det er interessant å legge merke til hva som skjer når det gjelder eierskap. Da vi behandlet eierskapsmeldingen og gjennomførte loven, gikk Kristelig Folkeparti inn for at vi skulle ha 20 pst.-tak på det nasjonale opplaget. I dag går vi inn for 49 pst. Det var Kristelig Folkeparti som var med på å presse gjennom et eget tilsyn, det var Kristelig Folkeparti som var med på å presse gjennom regionale og lokale reguleringer, og det var Kristelig Folkeparti som også gikk inn for å utvide eierskapsloven på andre områder. I dag ser vi at Kristelig Folkeparti gjør det stikk motsatte og følger det som alltid har vært Høyres linje i eierskapssammenheng.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden og spørre om det er noe annet enn Sem-erklæringen og Bondeviks maktiver som gjør at Kristelig Folkeparti nå så til de grader har skiftet syn.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg hugsar veldig godt kva representanten Alstad sa i den førre debatten. Difor har eg lese det som han sa då han var saksordførar i Stortinget, om NRK som aksjeselskap. Eg har òg sett kva han sa om den fridomen NRK faktisk skulle ha når det vart gjort om til aksjeselskap. Eg er einig i veldig mange av dei krava som Arbeidarpartiet no vil leggja inn i ein allmennkringkastingsplakat, men poenget er at her har vi faktisk gitt frå oss ein del av styringa. Same kva Alstad seier herifrå, har ein gitt frå seg makt dersom ein følgjer aksjelova.

Eg vil understreka at det er eit politisk spørsmål om NRK skal påleggjast å ha eit godt distriktstilbod til heile folket. Men det er ikkje eit politisk spørsmål korleis dei gir dette tilbodet. På same måten er det ein politisk sak å avgjera at det skal vera ei oppgåve for NRK å fremja norsk kultur, kunst og musikk, men det er ikkje ei politisk sak om Kringkastingsorkesteret skal halda fram å leva, sjølv om eg personleg sjølvsagt ønskjer det. Den politiske styringa har faktisk representanten Alstad og Arbeidarpartiet vore med og teke frå oss.

Det er også ei politisk sak for oss å vurdera om NRK skal ha eit tilbod til nordmenn i utlandet, men det er faktisk opp til NRK å avgjera korleis dei skal utøva det oppdraget. Det ligg i aksjelova sine intensjonar. Det har eg måtta halda meg til, og det har representanten Alstad vore med på å innføra.

Så sa eg i svaret til Giske, og eg kan godt gjenta det, at når det gjeld ein femte konsesjon, eit P5, eller kva ein vil kalla det, ligg det ikkje føre nokon bindingar om kven som skal få det.

Ågot Valle (SV): Tidligere har vi vært opptatt av dette med eierskap, spesielt nasjonalt, regionalt og lokalt eierskap. Men jeg skal ta opp en annen type eierskap, det som går på vertikal integrasjon, altså krysseierskap mellom innhold og nett.

Det er slik at jo mer kontroll en har over verdikjeden, jo mer kontroll har en også over at enkelte typer innhold blir prioritert framfor andre typer innhold. Det er jo også der redselen ligger for at TV 2 og NRK gjennom Norges Televisjon skal kunne styre for mye hvem det er som skal ha muligheten til å komme fram med sine stemmer og sitt innhold. Jeg blir bekymret når Tor Fuglevik i Norges Televisjon sier at en ikke har plass for lokal-TV, men har plass for en del andre TV-selskaper som en av forretningsmessige grunner vil ha der.

Ser statsråden behov for å hindre at nettselskap skal ha strategisk eierskap i innholdsselskap? Og hvis hun mener det, hvilke grep vil hun da ta?

Så til distriktskontorene. Ola T. Lånke sa tidligere i dag at han ville verne om distriktskontorene. En annen komite har jo noen – skal vi si – skriverier med statsråden angående distriktskontoret i Nordland. Jeg forstår det slik at statsråden ikke vil gripe inn pr. i dag for å sørge for at distriktskontoret i Nordland får en fullstendig distriktssending. Hva vil statsråden gjøre?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det fyrste eg skal prøva å svara på, er det som går på vertikal integrasjon. Dette er vanskelege problemstillingar. Fleirtalet tar ikkje stilling til desse spørsmåla, så dette må vi vurdera. Eg ser klart desse faremomenta som representanten nemner, og vi må vurdera det ut frå den situasjonen vi har i dag. Eg vil leggja til at påstanden om at vi ikkje har plass til lokalfjernsyn f.eks., høyrest veldig framandt ut for meg. Eitt av dei krava eg faktisk har stilt, er at lokalfjernsyn òg må få sin plass i sendarnettet. Så får vi sjå desse problema i samanheng og prøva å finna løysingar som tek vare på alle dei problemstillingane som vi er opptekne av. Vi er nøydde til å jobba vidare med dette, òg ut frå at fleirtalet i Stortinget ikkje har teke eit endeleg standpunkt til desse spørsmåla.

Når det gjeld distriktskontora – eg har i alle fall skrive under på eit brev til kontrollkomiteen om det spørsmålet, men eg veit ikkje om kontrollkomiteens medlemmer har fått det – er det klart at NRK har å følgja opp Stortingets vedtak når det gjeld NRK Nordland. Det reknar eg faktisk med at dei gjer. Vi veit at det blir starta sendingar no i haust, og vi er ikkje nøgde med fem minuttar, slik dei legg opp til. Det har eg peika på for NRK før, og det kjem eg til å halda fram med heilt til dei følgjer opp, for akkurat på det punktet er dei forplikta til å følgja opp det Stortinget har vedteke – så lenge Stortinget ikkje fattar eit nytt og anna vedtak, og det trur eg ikkje Stortinget kjem til å gjera.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eirin Faldet (A): Vi som bor i Norge, tenker ikke så mye over medienes betydning for ytringsfrihet og demokrati. Ytringsfriheten er en selvfølge i et demokrati som vårt.

Vi som satt foran radioapparatet og sang med Prøysen, puttet 2-øringer på sparegrisen, var klistret til TV-apparatet og stirret på gullfiskene i NRK, tør nesten ikke fortelle det til våre barn og barnebarn fordi det høres ut som vi levde da dinosaurene levde.

Nå flyter informasjonen ut fra utallige kanaler. I dag er det reelt to riksdekkende fjernsynskanaler i Norge – NRK1 og TV 2. Kanalene dekker henholdsvis 98 pst. og 95 pst. av befolkningen. TvNorge dekker 83 pst. av befolkningen, NRK2 ca. 80 pst. og TV3 58 pst.

På regionalt nivå består fjernsynstilbudet hovedsakelig av NRKs distriktssendinger. NRK har i alt 17 distriktskontorer og i tillegg 30 lokalkontorer som leverer stoff til distrikts- og rikssendingene. NRK skal være en allmennkringkaster som skal sikre det norske folk et bredest mulig radio- og TV-tilbud. Det skal være sterkt forankret i den norske virkeligheten og bygge tilhørighet gjennom bl.a. gode distriktssendinger.

NRK har sin hovedinntekt fra lisenspenger, som fastsettes av Stortinget. Det er viktig at det konkretiseres hva vi som eiere vil at NRK skal oppfylle. TV 2 stilles gjennom strenge konsesjonsvilkår overfor konkrete krav, mer enn det NRK gjør. Derfor mener jeg at Stortinget som representant for eierne, det norske folk, må sørge for at NRK fyller sin rolle. Selvsagt er vi klar over at NRK er organisert som et aksjeselskap, men vi bør kunne ha klare forventninger til den virksomheten som NRK driver – slik det faktisk også er i private bedrifter. Jeg har aldri hørt om en bedriftseier som ikke viser interesse for bedriftens daglige drift.

Vi i denne sal skal selvsagt ikke blande oss inn i den daglige driften og programinnholdet – du verden, det skulle blitt spetakkel – men Stortinget og Kulturdepartementet skal kunne gi de politiske signalene, og de bør følges. Et eksempel på dette er at Stortinget har gitt uttrykk for at det skal være et distriktskontor i hvert fylke. Nå har ledelsen i NRK bestemt å slå sammen distriktskontorene i Hedmark og Oppland og i Sør- og Nord-Trøndelag. Vi har fått forsikring om at det skal bli like god dekning av lokalt stoff selv etter sammenslåingen, og faglig sett kan jeg ikke motsi dette. Den som lever, får se, sier nå jeg.

Jeg vil imidlertid understreke hvor viktig den lokale profilen og forankringen er for lokalradio og -TV. Selv om Hedmark og Oppland er like fylker, har begge fylkene sine særegenheter og kulturelle forskjeller. Jeg vil derfor be statsråden, som er den politisk ansvarlige, å følge utviklingen av NRKs distriktsprofil nøye.

Komiteens medlemmer, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, sier i en merknad at lokalavisen også er en viktig støttespiller for lokalt kultur- og foreningsliv. Og det bør mange, ja de fleste i denne salen, kunne skrive under på. Det er ikke mange her som figurerer i hovedstadsavisene, men i lokalavisene får vi kanskje spalteplass av og til. Det er ikke mangel på lesere eller dårlig kvalitet på det redaksjonelle produktet som er årsaken til at mange små lokalaviser og nr. 2-aviser sliter økonomisk. Nei, årsaken er at disse avisene har en kostnadskrevende distribusjon og et for lite annonsemarked, fordi annonseinntektene først og fremst går til de største og ledende avisene. Jeg vil så varmt jeg kan, slå ring om lokalavisene og nr. 2-avisene, og mener at det er helt nødvendig å gi både momsfritak for og produksjonsstøtte til dagspressen av hensyn til mangfold og lokal tilhørighet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Som det har gått fram av debatten så langt, er me i Arbeidarpartiet svært opptekne av å leggja til rette for eit stort mangfald i mediebransjen. Det er heilt avgjerande for å få informasjon fram til folk, for å få eit kritisk søkjelys på samfunnsutvikling og samfunnsaktørar, og det er heilt avgjerande for folkestyret. Eg vil i denne samanhengen seia litt om aviser og om NRK.

Nordmenn er verdas mest avislesande folk, me kan velja i over 200 aviser. Dette er ein kvalitet som me må ta vare på, og som me som politikarar må leggja til rette for framover. I eit stort land som Noreg, med få innbyggjarar og spreidd busetnad, er dette krevjande. Marknaden kan ikkje åleine sikra eit mangfald, det er naudsynt med politiske tiltak.

Arbeidarpartiet ynskjer å føra vidare ein aktiv pressepolitikk. Dei viktigaste tiltaka er at avisene har eit momssystem som gjev dei økonomisk gevinst, og pressestøtta. Denne pressestøtta sikrar fleire nasjonale aviser – utan pressestøtta ville truleg berre tre-fire overlevd. Ho sikrar fleire nr. 2-aviser i dei større byane, bl.a. i mitt fylke, Rogaland, og ho sikrar fleire – eller kanskje alle – lokalaviser.

Arbeidarpartiet går ikkje berre inn for å halda støtta ved lag, men òg for at ho skal aukast på alle desse nivåa. Merknader frå Høgre og Kristeleg Folkeparti tyder på at dei ikkje ynskjer å føra vidare støtta til nr. 2-avisene, då dette «ikke kan sies å representere et problem for ytringsfriheten». Representanten Lånke stadfesta dette i sitt innlegg.

Eg minner om at heile ideen med pressestøtta har vore å hindra monopolsituasjonar der berre ei avis dominerer ein region eller ein by. Så langt har ordninga vore medverkande til at det i fleire byar er ein reell konkurranse og eit mangfald. Det er det viktig å halda ved lag. Det er vanskeleg å tenkja seg Stavanger med berre Stavanger Aftenblad, eller Bergen utan Bergensavisen.

Eg sa i ein tidlegare replikk i dag at eg stiller meg uforståande til Kristeleg Folkeparti sin snuoperasjon når det gjeld vilje til å styra NRK. Me pålegg det norske folk å betala nær 1 800 kr i året og har teke på oss ansvaret for å styra på deira vegner. I neste omgang gjev stortingsfleirtalet, inkludert Kristeleg Folkeparti, frå seg styringsretten til NRKs leiing og styre. Eg var med i førebuinga av konsesjonsvilkåra for TV 2, og det er ikkje tvil om at me no styrer deira verksemd meir via konsesjonsvilkåra enn det fleirtalet er villig til å styra NRK. Eg tykkjer ideen om ein allmennkringkastingsplakat er strålande, men dessverre stiller ikkje fleirtalet seg bak dette. Dei sit passivt og ser på at distriktskontor vert nedlagde eller slått i hop, at Kringkastingsorkesteret vert nedlagt, og at nordmenn i utlandet mister sin viktige daglege kontakt med heimlandet via utanlandssendinga. Forstå det den som kan. Eg gjer det ikkje.

May Hansen (SV): Når det gjelder fokusering på barn og unge innenfor mediepolitikken, har vi merket oss at det lenge har vært en målsetting for flertallet i Stortinget å redusere det kommersielle presset på barn og unge. Som vi alle er kjent med, ble det satt ned et utvalg, Nyborg-utvalget, som laget NOU 2001: 6, med tittelen: «Oppvekst med prislapp? Om kommersialisering og kjøpepress mot barn og unge.» Her mente utvalget at det er svært viktig å bevare NRK som en reklamefri sone for barn og unge, som representerer noe annet på innholdssiden enn det kommersielle kanaler gjør.

Jeg vil bemerke en tendens jeg syns har blitt mer tydelig nå enn før. NRKs barneprogrammer bærer til tider preg av å bruke kommersielle strategier rettet mot barn, i form av produktplassering og annet f.eks. i etterkant av en serie, som har skapt sterke behov for kjøp av tilsvarende produkter. Jeg vil poengtere at det er viktig at NRK er meget bevisst på at det ikke skal forekomme barneprogrammer som fungerer som en del av et større salgskonsept av diverse varer og biprodukter.

Det er grunn til bekymring hvis Norge ikke kan nekte videresending av fjernsynssendinger på grunn av at reklamen er i strid med norsk rett, hvis senderland enten er EØS-land eller har tiltrådt fjernsynskonvensjonen. Et senderland vil være det landet hvor selskapet er etablert. Jeg har merket meg at Forbrukerombudets argumentasjon om at denne type regulering faller inn under nasjonal rett, ikke er tatt til følge av Markedsrådets EFTA-domstol. Sosialistisk Venstreparti har ut fra dette perspektivet fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen finne ut av hvordan lovverket som skal hindre reklame rettet mot barn og unge i Norge, kan implementeres og gjelde kabel, bredbånd, satellittanlegg og digitalt bakkenett.»

Det er ikke alltid nok med lover og reguleringer. Det er ikke alltid det er effektive tiltak rettet mot barn og ungdom heller. Barn og unge er dyktige brukere av moderne teknologi og nye medier, og får ofte tilgang på materiale som legges ut av spekulative aktører. Offentlige arenaer hvor barn og ungdom har tilgang til nye medier, som skole, bibliotek, fritidsklubber og annet, bør etter vår mening utarbeide handlingsplaner for hvordan de skal imøtegå den negative informasjonen på en konstruktiv og positiv måte. Sosialistisk Venstreparti har med bakgrunn i denne problematikken fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med en handlingsplan på hvordan barn og unge kan lære seg å bli mer bevisste og kritiske på hva de blir eksponert for, og hvilke strategiske virkemidler som tas i bruk for å oppnå kommersielle mål.»

Ågot Valle (SV): SV – sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet – peker på papiravisenes spesielle plass i samfunnsdebatten. I virkeligheten er den offentlige samtalen – og dermed forutsetningen for at vi som enkeltindivider skal kunne danne oss en mening om samfunnsutviklinga, og så kunne delta i demokratiske diskusjoner – helt avhengig av et mangfold av aviser og av sjølstendige avisredaksjoner.

En dansk undersøkelse viser at nesten 90 pst. av alle nyheter opprinnelig ble brakt fram av avisene. Med andre ord: Uten avisene ville nyhetsbildet sett helt annerledes ut.

Dagspresseutvalget argumenter for å øke den direkte pressestøtta og innføre en ny tilskuddsmodell for nr. 2-avisene og de riksdekkende, meningsbærende avisene. Dette er SV enig i, og dette vil SV arbeide for.

Saksordfører har flere ganger sagt offentlig at det ikke er så farlig med nr. 2-avisene. Jeg lurer på om hans partifeller i Bergen er enig i det. Det er viktig at alternative synspunkter kommer fram. Og når jeg nå ser Bergens Tidende sin journalist sitte her, vil jeg understreke at det er ingen klage på Bergens Tidende, men det er viktig at Bergens Tidende har noen andre ved siden av seg, så de ikke får lov til å opprette et mediemonopol. Det tjener ikke demokratiet på, det har ikke demokratiet i Trondheim tjent på, og det vil det heller ikke gjøre i Bergen.

Så til vårt forslag om Allmennkringkastingsrådet. Innholdet i media har en kulturpolitisk begrunnelse. Vi har mange forskjellige reguleringer, men de fleste av dem har en konkurransepolitisk eller en forbrukerpolitisk begrunnelse. Eiere puster avisredaksjonene i nakken og krever mer avkastning. Det mener vi fremmer ensretting og kommersialisering, og det truer mangfoldet. Vi har også sett at denne type tenkning har spredd seg til NRK, med mer vektlegging på lytter- og seertall. Derfor er det viktig med innholdsreguleringer. SV er derfor uenig med Konvergensutvalget når de tar til orde for en nedbygging av innholdsreguleringer. Vi har satt Allmennkringkastingsrådet til å være vaktbikkjer, men så lenge ikke rådet har de nødvendige virkemidlene, kan de «bjeffe» uten å risikere å bli tatt på alvor av aktørene. Allmennkringkastingsrådet har bare en rådgivende funksjon, har ikke permanent sekretær, ikke noe sekretariat og ikke noen selvstendig mulighet til å gripe inn overfor selskaper som ikke overholder forpliktelsene sine som allmennkringkastere. Den langsiktige trenden både nasjonalt og overnasjonalt går i retning av nedbygging av de kulturpolitiske regimene. Derfor vil vi i SV arbeide for at Allmennkringkastingsrådet får noen virkemidler for å ivareta jobben.

Sonja Irene Sjøli (H) (komiteens leder): Internett er allerede på full fart inn i de tusen hjem. Særlig for yngre aldersgrupper er Internett den naturlige kanalen for informasjon. Internettbaserte løsninger vil snart være en viktig kanal for distribusjon av programmer vi i dag regner som radio og TV, og nettavisene vil være naturlige supplement til den daglige papiravisen som vi leser til frokost.

Internett kjenner ingen grenser og redigeres ikke på samme måte som dagens medier. Her er det fri flyt av informasjon uten at noen har myndighet eller mulighet til å sile eller legge regler for hva som skal distribueres. Høyre ser på Internett som en nyvinning med fantastiske muligheter for kommunikasjon mellom mennesker. Men Internett i mediepolitisk sammenheng utfordrer oss på viktige områder, som redaktøransvar og personvern. Her blir det en stor og viktig oppgave at vi makter å videreføre de etiske standarder vi i dag har innenfor presse, radio og TV.

En annen stor utfordring ligger imidlertid kanskje på de kulturpolitiske områder, som også flere har vært inne på. I møte med internasjonal kulturpåvirkning er det viktig at vi som norske brukere også har en stor internettsfære av informasjon og underholdning som har sitt utspring i norsk kultur. Dette handler om språk og om andre uttrykk der vi føler oss hjemme. Skal vi få dette til, må vi drastisk øke produksjonen av norskbasert innhold. Dette vil bare skje den dagen innholdsprodusentene tjener penger. Dagens situasjon er at det er teleselskapene som gjennom sine tellerskritt får inntektene, mens innholdsleverandørene sliter svært tungt med å holde hjulene i gang. Dette kan ikke fortsette.

I forbindelse med arbeidet med mediemeldingen har komiteen fått forståelse av at det er en gryende erkjennelse også hos teleselskapene av at det her må skje en utvikling. Uten godt innhold, heller ikke bruk av tjenestene. Dette er logisk, og vi har forventninger til at teleselskapene, netteierne og innholdsprodusentene vil finne fram til gode løsninger.

Høyre ser at den teknologiske utviklingen ikke bare fører til konvergens mediene imellom. Utviklingen fører også til at mediepolitikken, kulturpolitikken og næringspolitikken veves sammen. Høyre ser dette som et mulighetens område, og vil arbeide for å ta ut de vekstmulighetene sammenhengen mellom kultur og næring kan gi. Innholdsproduksjon for nettet er her et viktig felt.

Ranveig Frøiland (A): Media spelar ei stadig viktigare rolle som dagsordensetjar i samfunnet vårt, men har òg mange andre viktige roller. Media slepp folk flest fram, ekspertar og politikarar, med våre argument og fakta. Sjølv om debatten i denne salen er viktig, så er det på debattsidene i dei vel 200 lokalavisene at folk flest slepp fram med sine meiningar.

Eg kjem frå eit fylke og ein landsdel der vi har veldig mange gode lokalaviser. Hordaland er godt representert i norsk presse. Bergensavisen og Bergens Tidende er blant dei største norske avisene, og det er etter mi meining ei viktig forklaring på at Bergen klarar å vera både ein storby og ein småby. Dei gode lokalavisene i Bergen og på Vestlandet skriv om stort og smått som skjer i deira lokalsamfunn, informerer, skapar debatt og bind lokalsamfunnet saman. Dei gode lokalavisene spelar ei viktig rolle for demokratiet, og dei forvaltar viktig lokalsamfunnskunnskap og -historie. Dei er blant dei viktigaste kulturinstitusjonane i sine lokalsamfunn. Alle gode lokalsamfunn må byggjast dersom vi skal få eit godt storsamfunn.

Dessverre er det ofte slik at lokalavisene utanfor Oslo vert gløymde i dei mediepolitiske debattane, eller dei vert overdøyvde av medium som er tettare på oss her på Stortinget. Difor er eg veldig glad for at det både i meldinga og i innstillinga frå komiteen er peikt på kor viktig lokalavisene er for norsk samfunnsliv, politikk og kultur. Men eg etterlyser ein meir aktiv og positiv pressepolitikk frå regjeringa Bondevik. Det lova ikkje godt at noko av det første Regjeringa gjorde etter at den overtok, var å kutta i pressestøtta med 30 mill. kr. Eg etterlyser eit høgare ambisjonsnivå frå regjeringspartia enn det som går fram av innstillinga. Både Kristeleg Folkeparti og Høgre har etter mi meining resignert når dei skriv i innstillinga at helst skulle det ha vore to aviser på kvar utgjevarstad. Det har vist seg ikkje å vera mogleg, men det er heller ikkje noko problem for ytringsfridomen. Ja, slik kan det seiast. Høgre og Kristeleg Folkeparti synest ikkje at det er så farleg om Bergen skulle missa Bergensavisen, eller om Tromsø skulle missa Bladet Tromsø. Men i Bergen og i Tromsø er dei nok heilt usamde i det.

Høgre og Kristeleg Folkeparti argumenterer i innstillinga òg for at det er så bra med lokale monopolaviser. Eg går ut frå at dei med dette meiner at det er greitt med lokale monopolaviser alle andre stader enn i Oslo. Så eg spør: Kvifor det? Er det slik at vi skal halda oss med eit mangfald av aviser og medium berre i hovudstaden? Kan ikkje media i hovudstaden òg ha bruk for utfordring og sterke avismiljø, både på Vestlandet og i Nord-Noreg? Vi som bur der, er opptekne av å ha fleire aviser. Difor oppmodar eg regjeringa Bondevik til å satsa på mangfaldet i media.

Olemic Thommessen (H): Det har i debatten kommet en del påstander rundt nr. 2-avisene som jeg har behov for å kommentere. Men la meg bare innledningsvis nevne at det kuttet som det ble referert til, ikke var på 30 mill. kr, men på 20 mill. kr. Nok om det.

Representanten Valle – og i og for seg også representanten Giske tidligere – sa at vi har ment at det ikke var så farlig med nr. 2-avisene. Da er det viktig at man nå gjør en liten sondring. Selvfølgelig mener vi at enhver avis er berettiget til å kunne hevde meninger. Jeg synes selvfølgelig ikke at Bergensavisen er dårligere enn Bergens Tidende. Men det er et faktum at det nå er åtte steder igjen i dette landet der det er to aviser. Det er altså ikke noe grunnlag for et – hva skal jeg si – alminnelig politisk krav om at man på hvert utgiversted skal ha to aviser. Det politiske målet tror jeg vi må si at vi ikke har greid å nå. I det ligger det selvfølgelig ikke at de nr. 2-avisene vi har igjen, er dårligere eller mindre berettiget enn andre aviser.

Jeg synes representanten Giske var ganske frekk da han påpekte at Høyre mente det var stor forskjell på riksdekkende aviser og nr. 2-aviser. Det er altså ikke vi som har delt inn i de kategoriene. Arbeiderpartiet har styrt det meste av den tiden disse kategoriene har fungert. Vi bare påpeker at den ene av disse to kategorier etter hvert ikke har en god begrunnelse for sin støtte. Kanskje burde man omdefinere hva som skal være grunnlaget?

Når det gjelder eierskap, har jeg lyst til å kommentere til representanten Valle, som trakk fram eksempelet Berlusconi, som eventuelt skulle ha lyst til å kjøpe seg inn i TV 2. Jeg forandrer eksempelet litt, som var at Schibsted skulle selge TV 2-aksjene sine. La oss nå si at det ikke var Schibsted, men et annet firma, Orkla eller A-pressen, som eide disse aksjene. Da er det faktisk slik at Berlusconi glatt kunne kjøpt aksjene, for han eier ikke noe i Norge fra før og ville neppe kommet opp i noen særlig betydelig prosentandel gjennom de aksjene. Men Schibsted hadde ikke kunnet kjøpe aksjene, for de har passert 33 pst.-nivået, som er taket for dagens eierskap. Og her er vi midt i problemet. Vi greier ikke gjennom firkantede regler å styre slik at vi alltid får ballen i mål.

Ågot Valle (SV): Jeg ble jo litt beroliget da representanten Thommessen på en måte avdramatiserte det vi har sagt om nr. 2-avisene, at Høyre mener det ikke er så farlig med dem.

Men når han bruker som begrunnelse at det bare er igjen åtte steder hvor det er to aviser, ja, så burde det jo være ekstra oppmerksomhet rundt nr. 2-avisene. For det er et faktum at de har slitt over lang tid, også fordi de har mistet annonseinntektene sine. Det er de største regionale avisene som stikker av med de største annonseinntektene. Dersom det er viktig å opprettholde to aviser av hensyn til ytringsfriheten, må vi gjøre noe for at de skal kunne overleve, og da er det viktig å gjøre mer med pressestøtten enn det flertallet har vært villig til til nå. Både Statskonsult og ECON har godtgjort at nr. 2-avisene og også de riksdekkende, meningsbærende avisene har rasjonalisert inn til beinet, at det ikke er noe mer å gå på. Ergo må vi aktivt gjøre noe.

Til mitt eksempel med Berlusconi. Dette dreier seg om hvorvidt det er mulig å kjøpe seg inn for å oppnå strategisk eierskap. Det er klart at så lenge det er snakk om 33 pst. av f.eks. TV 2, vil det ikke være så attraktivt for Berlusconi og andre å kjøpe seg inn. Men dess større strategisk eierskap man kan få, dess mer attraktivt vil det være å få en fot innenfor her.

Så til noe som jeg ikke fikk tid til i det forrige innlegget mitt. Både meldinga og Dagspresseutvalget har vist hvor viktig det er å ha et sett av kilder å benytte seg av for å få belyst sakene, at en ikke bare bruker makta som kilde. Her er jeg opptatt av at kvinner får slippe til i media. Det er flere ganger dokumentert at kvinner blir brukt mindre som kilde enn menn blir brukt som kilde. Det er grunn til å tro at det er en sammenheng mellom hvor mange kvinnelige ledere man har i redaksjonene, antallet kvinnelige redaktører, og omfanget av bruken av kvinner som kilde. Derfor er det så viktig å sørge for at man får flere kvinner inn i ledende stillinger også i media, og det har sammenheng med hvor mye vi er villig til å bruke på etterutdanning, også i media. Det er en utfordring til statsråden å ta med seg at her må vi også sørge for likestilling.

Olemic Thommessen (H): Jeg vil tilbake til Berlusconi. Igjen bommer representanten Valle på mål, for det er ingenting i dagens system, i dagens eierskapslov, som kan forhindre det hun beskriver. Det hun beskriver, illustrerer nettopp behovet for at vi trenger et mer sammensatt hjemmelsgrunnlag, som gjør at man kan gå inn i de aktuelle problemstillingene som fortløpende kommer.

Et eksempel: Dagens eierskapslov definerer eierskapsprosenten ut fra hvor mange aviser et konsern faktisk står for utgivelsen av. Den sier f.eks. ingenting om hvor stor del av annonsepengene som faktisk flyter gjennom det samme konsernet. Det er noe som konkurranselovgivningen på en helt annen måte ville kunne nærme seg, og som antakeligvis er et mer interessant spørsmål i forhold til mangfoldet enn akkurat avisantallet.

Poenget er altså at vi skal ha en balanse i det norske eierskapet, men vi skal ikke bare ha en balanse som er definert ut fra noen firkantede kriterier som ikke innfrir de målene vi har satt oss. Vi trenger flere og mer sammensatte bestemmelser, som gjør at vi både kan ha en sunn finansiering av mediebedriftene, at vi kan ivareta ytringsfriheten, og at vi får gode konkurranseforhold. Særlig på annonseområdet er det svært viktig. Der tror jeg også at Konkurransetilsynet allerede har begynt å følge ganske nøye med i hvordan dette fungerer landet rundt.

Ola T. Lånke (KrF): Både representanten Ausdal Starrfelt og sist representanten Frøiland har vært innom Kristelig Folkeparti og synet på nr. 2-avisene, og jeg synes det krever et lite svar fra vår side. Jeg synes det er nødvendig når man henviser til andre partier, at man i hvert fall er i nærheten av innholdet i de «sitatene» man bruker, slik at man ikke kommer i skade for å si noe annet enn det vi har sagt.

Jeg skjønner at man refere til innstillingen som ligger til grunn for denne debatten. Der sier vi ikke noe annet enn at vi konstaterer at det ikke har vært mulig å opprettholde en situasjon med to aviser på mange steder. I mitt innlegg tok jeg opp dette, og det var ikke med referanse til Bergen eller Bergensavisen. Jeg har lyst til å sitere meg selv. Jeg sa:

«Så vidt mulig bør det fortsatt være et mål å bidra til aviskonkurranse på de steder der det ennå er to aviser. Men i noen tilfelle har vi sett at markedets begrensning tilsier at det kun er plass til én avis. Da er det kanskje bedre med én sterk god avis enn med to svake og dårlige.»

Jeg tror det er all grunn til å opprettholde Bergensavisen. Nå tror jeg faktisk Bergensavisen er et unntak på mange måter i denne sammenheng, den går ganske bra. Jeg er ikke så bekymret for det. Kristelig Folkeparti mener at pressestøtten fortsatt skal være med og ta hånd om nr. 2-avisene. Det vi snakker om, er innretningen på hele pressestøtten tatt i betraktning at også markedet endrer seg fra tid til annen.

Jeg kommer selv fra et område hvor vi har mistet nr. 2-avisen, og hvor én stor regionavis dominerer veldig. Jeg tror faktisk det er både i folkets og i avisenes interesse at det hadde vært en konkurrent på det stedet. Men jeg tror ikke det er mulig ved hjelp av produksjonsstøtten å få etablert en ny konkurransedyktig avis i Trøndelag. Da må vi se på andre muligheter for å styrke konkurransen, bl.a. gjennom andre typer medier og gjennom medier på andre nivåer i mediebildet. Slik tror jeg at det norske samfunnet med så vidt begrenset marked er nødt til å tenke konkurranse på litt andre måter enn bare ved å opprettholde kunstig to aviser på samme sted.

Så bare en liten bemerkning når det gjelder Berlusconi, som vi også har vært innom i en sammenheng tidligere, og som tydeligvis har stor interesse hos representanten Ågot Valle. Jeg tror ingen av oss ønsker at Berlusconi skal komme og gjøre noe innhogg i den norske medieverdenen. Men med litt – hva skal jeg si – sidesyn til Italia tror jeg faktisk situasjonen der er slik at de kan være litt glad for at Berlusconi gjør det han gjør, fordi alternativene er verre. Og en slik situasjon har vi jo ikke i Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 2447)