André Dahl (H) (ordfører for saken): Lesning av Riksrevisjonens rapporter er ofte en garanti for at man som politiker definitivt ikke greier å sove bort sumarnatta. Riksrevisjonens undersøkelse av den innsatsstyrte finansieringen i somatiske sykehus er i så måte heller ikke noe unntak, men bekrefter hovedregelen.

Mangelen på styring har i denne rapporten opptil flere ansikter. Flere sykehus har manglet fokusering på både produktivitet, kostnadsindikatorer, bruk av personell, kvalitet på behandling og utnyttelsesgraden ved operasjonsstuene. I tillegg har kvaliteten på de medisinske registreringene vært under enhver kritikk, noe som kan påvirke i hvilket omfang ulike pasientgrupper behandles. Hver tredje av de undersøkte pasientoppholdene er registrert med feil hoveddiagnose. Dette har igjen ført til feilutbetalinger fra statens side, i form av at det er betalt for mye i noen tilfeller og for lite i andre.

Komiteen er oppmerksom på at undersøkelsen er basert på et lite antall diagnoser, og at måleåret var 1999 – et år det ble foretatt betydelige endringer i ISF. Undersøkelsen har heller ikke påvist systematisk feilregistrering med konsekvenser for hvilken DRG pasienten skal plasseres i. Men det er mildt sagt alarmerende når et av sykehusene i undersøkelsen på grunn av feilregistrering har en avdeling som fikk 23 pst. for lite i refusjon.

Komiteen er oppmerksom på at sykehusene nå drives som 100 pst. statlig eide helseforetak, med ett regionalt helseforetak i hver region. Inntil videre skal også hovedstrukturen i dagens finansieringsordning videreføres, før det offentlige utvalget som skal foreslå et fremtidig finansieringssystem, skal komme med sine anbefalinger innen nyttårsaften i år. Men det er ingen grunn til å vente med å åpne champagnen og ta bølgen for en forbedret utgave av ISF-systemet. Komiteen forutsetter at departementet følger opp og vier denne undersøkelsen den nødvendige oppmerksomhet, noe departementet i sitt svar til Riksrevisjonen for øvrig svarer at de vil gjøre.

Komiteen anmoder spesielt om at departementet iverksetter egnede tiltak for å bedre den medisinske registreringen i sykehusene for å oppnå bedre samsvar mellom kostnader og den reelle behandlingsaktiviteten ved sykehusene. Som sagt er nå sykehusene statlige gjennom den eierskapsreformen man har foretatt.

En viktig premiss videre er å bygge på ISF som finansieringssystem. Rapporten viser at behandlingskapasiteten faktisk har økt i perioden, selv om sykehusenes manglende rutiner har gjort at denne veksten ikke har skjedd innenfor planlagte tilbud, men først og fremst innenfor behandling av øyeblikkelig hjelp-pasienter. SV har tydeligvis lest aviser og prinsipprogram nøyere enn selve rapporten, da dette behendig overses. Man legger heller vekt på «en del enkeltsaker i pressen» og er «overbevist» om at konkurranse er usunt og hindrer det SV heller ønsker; det hyggelige ordet «samarbeid». De ventelistene man har hatt i årevis, er nettopp resultatet av dette hyggelige samarbeidet mellom fylkespolitikere, monopolaktige sykehus og soveputebudsjett i form av rammefinansiering.

Nok om det, vi skal ha det litt hyggelig i all den uhyggen som rapporten inneholder. Jeg skal avslutte med noe en enstemmig komite har merket seg spesielt, nemlig hvordan ISF har slått ut forskjellig for fylker med ulikt inntektsgrunnlag på grunn av et skjevt inntektssystem.

Fylker som Østfold, Hordaland og ikke minst mitt eget fylke, Akershus, har lave frie inntekter, og har således i større grad enn andre måttet finansiere den økte behandlingen ved å øke underskuddene sine. Rapporten viser også at fylker med lave frie inntekter har hatt bedre rapporteringsrutiner enn andre fylker med høyt inntektsnivå. Om dette er et eksempel på at «nød lærer naken kvinne å spinne», vil jeg ikke spekulere i, men at dette kombinert med vekstproblematikk skaper nye krav for disse fylkene og kommunene i disse, er hevet over enhver tvil. Komiteen forutsetter at dette blir viet tilbørlig oppmerksomhet når Regjeringen skal fremlegge en egen storbymelding. Oppmerksomheten rundt det faktum at f.eks. det sentrale østlandsområdet ikke akkurat renner over av sukker og honning på grunn av inntektssystemet, vil jeg definitivt ikke kalle et «Bondesvik», snarere tvert imot: Det vil jeg kalle rettferdighet.

Reidun Gravdahl (A): Den innsatsstyrte finansieringen av sykehusene ble innført i 1997. Bakgrunnen var Stortingets behandling av St.meld. nr. 44 for 1995-96, Ventetidsgarantien – kriterier og finansiering.

Hovedmålet med ISF var å øke behandlingsaktiviteten ved landets somatiske sykehus, effektivisere og redusere unødig venting. I årene etter har det vært mange runder i Stortinget om ordningen, særlig fordi DRG-krypet medførte redusert betaling og mye frustrasjon i fylkeskommunene. DRG-krypet er nå fjernet, og ISF-andelen er økt til 55 pst.

Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å belyse om ISF har bidratt til å øke behandlingsaktiviteten ved sykehusene, og om ISF har forsterket forskjellene i behandlingstilbudene mellom fylkeskommunene. Det er vurdert om styringsinformasjonen er tilrettelagt slik at et aktivitetsbasert system kan virke etter intensjonen. Det er videre undersøkt hvor god kvalitet det er på de medisinske registreringene i sykehusene som har betydning for refusjonen fra staten.

Riksrevisjonens undersøkelse har vært gjennomført med en spørreundersøkelse blant de somatiske sykehusene. Den medisinske registreringen ved tre sykehus er undersøkt, og de har hatt bistand fra Senter for helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo og Kompetansesenter for IT i helsevesenet AS.

Undersøkelsen har vist at ISF isolert sett har bidratt til økt behandlingsaktivitet ved sykehusene. Men det har vært mangler i helhetlig eierskap og styring, og den medisinske registreringspraksisen har ikke vært tilfredsstillende. Det er nå nedsatt et bredt sammensatt utvalg med et omfattende mandat for å se på fiansieringsordningen. De skal være ferdig med arbeidet innen utgangen av dette året.

Rapporten viser at behandlingsaktiviteten har økt, men at dette i hovedsak skyldes antall behandlinger av øyeblikkelig hjelp-pasienter. Planlagt aktivitet har blitt noe redusert i den perioden som er undersøkt. Få sykehus har fokusert tilstrekkelig på flaskehalsene. De svakheter som er avdekket i rapporten, må følges opp av departementet. Det fremkommer ikke i rapporten at ISF-systemet så langt har gått ut over kronikerne, slik noen har vært bekymret for. Arbeiderpartiet og SV understreker i en merknad at en ytterligere økning at ISF-andelen kan medføre at det går ut over kronikerne, selv om det ikke har gjort det til nå.

Det er påpekt at ledelsesrapportene er viktige styringsdokument, men at de dessverre mangler viktige faktorer, som produktivitetsindikatorer, kostnadsindikatorer, bruk av personell, kvalitet og utnyttelse av operasjonsstuer. Opplysningene i rapporten er fra året 1999. Den er basert på et lite antall diagnoser og et mindre antall sykehus.

Feil registrering har medført at enkelte sykehus har fått uriktige oppgjør. Det må for framtiden bli en registrering som sikrer et bedre samsvar mellom reelle kostnader og finansieringen av sykehusdriften.

Sykehusene har ansvaret for kostnadskontroll, oppfølging og styring. Det er viktig med hensiktsmessig IT-verktøy for å få til dette.

Fylkeskommunenes økonomi har forverret seg etter 1997. De med høyest vekst i behandlingsaktivitetene etter innføring av ISF har fått de største problemene. Noen fylkeskommuner har hatt særlig lavt inntektsnivå på frie inntekter. Disse har ifølge Riksrevisjonens undersøkelse en høyere arbeidsproduktivitet og et lavere kostnadsnivå enn andre fylkeskommuner. Rapporteringsrutinene er til dels mer presise i disse fylkeskommunene. Det antydes at økt pasientbehandling er finansiert ved svekkede økonomiske resultat, noe som er en utfordring for de fylkene det gjelder.

Å møte her som vararepresentant i dag medfører at jeg ikke har fått følge prosessen med denne rapporten i komiteen. Den gjennomgang en slik rapport gir, er viktig og nyttig, men det er også oppfølgingen av budsjettbehandlingen i Stortinget på områder som dette. Jeg viser til Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2001-2002, kap. 730 post 70, hvor en enstemmig komite understreker

«behovet for en løpende evaluering av alle sider ved det innsatsstyrte finansieringssystemet. Systemet må vurderes og oppdateres i takt med de endringer som kontinuerlig skjer i medisinsk teknologi og behandlingsmuligheter».

Videre sa en enstemmig komite i budsjettbehandingen før jul:

«Selv om forskningsarbeidet så langt har vist at det ikke er grunnlag for å hevde at pasienter med kroniske lidelser og sammensatte lidelser har kommet dårligere ut etter innføringen av ISF-systemet, så må systemvirkningen hele tida følges tett.»

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg er ikke sikker på om jeg klarte å følge saksordførerens mening helt da han snakket om å ha det «hyggelig i all den uhyggen som denne rapporten inneholder». Men i hvert fall synes jeg at saksordførerens vurdering av rapporten bar preg av at han var mer BI-inspirert enn helsefaglig inspirert. For meg er det helt klart at dette med helsefaglighet og behandlingskvalitet er viktig når vi ser på ISF-ordningen, når vi ser på hvordan økonomi og finansiering påvirker kvaliteten ved våre sykehus og i sykehusbehandlingen innenfor spesialisthelsetjenestene.

Det er bekymringsfullt å konstatere at mange ledere ved våre sykehus mangler informasjon om driften og hva som påvirker den. Dette gjelder spesielt «informasjon om ressursutnyttelsen, ventelistepasientene og behandlingskvaliteten», som det står i saksframstillingen. Det bekymrer meg sterkt. Det burde være en bedre oversikt over det for å se både på hvordan vi utnytter ressursene våre og på effektiviteten i behandlingssystemet, men ikke minst burde vi ha noe som målte behandlingskvalitet og hva pasienten har fått av behandling, om det er slik at han er rehabilitert og kan gå tilbake til et fullverdig liv.

Så litt om ISF-systemet og virkninger i forhold til nettopp dette. Senterpartiet har ingen representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg har derfor lyst til å knytte noen merknader til dette og til en merknad som komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har, der de presiserer «at driften av sykehusene må være mest mulig forutsigbar, og at en større andel av finansieringen i dag derfor bør skje gjennom rammefinansiering». I hvert fall må ikke ISF-andelen bli høyere enn den er nå. Det er helt klart at rammeoverføringer og forutsigbarhet betyr veldig mye. Jeg viser til det som også helseministeren sa i forbindelse med den forrige saken vi behandlet, dette med basisøkonomien. Det er veldig viktig for at alle grupper skal få sitt tilbud, og det er en understreking av at basisøkonomi dekker de fleste oppgaver som helseforetakene nå skal ta seg av og har ansvaret for: å sikre at alle pasienter får tilstrekkelig behandling og oppfølging, uansett diagnose og behandlingskostnad. Jeg er redd for at en for sterk fokusering på innsatsstyrt finansiering og på effektivitet og pasientgrupper ut fra en slik finansieringsordning vil vektlegge for mye hva en pasient er verd, eller om han er lønnsom for institusjonen, framfor å se på sykdommens alvorlighetsgrad og hvor raskt den bør behandles. Det kan gjelde pasienter med kroniske lidelser eller pasienter med kompliserte diagnoser for behandling, og ikke minst gjelder det en stor gruppe eldre mennesker med sammensatte lidelser. Dette er en stor del av pasientgruppen totalt i dag, og den vil bli enda større. Derfor må vi sikre at også eldre mennesker får en behandling og en oppfølging som har samme prioritet som andre grupper, og da tror jeg at den innsatsstyrte finansieringen er en farlig vei å bygge videre på i altfor stor grad.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

André Dahl (H): I denne sal er det flere utgaver av en viss person som leser – og hører – en viss bok på opptil flere måter. Det er en litt prinsipiell ulik måte å tenke på.

Jeg har et spørsmål til SV, hvis det er noen representanter derfra igjen i salen her. Synes SV at det er positivt eller negativt at ISF har bidratt til å øke behandlingskapasiteten ved norske sykehus isolert sett og totalt sett, som denne rapporten avdekker? Jeg tror ikke det nødvendigvis har noe med BI-tankegang å gjøre. Det rapporten viser, er at det kanskje kan være behov for å sjekke ut nærmere om den helsefaglige kompetansen er god nok, når man kan feildiagnostisere og plassere i feil DRG gjentatte ganger.

Jeg kunne godt tenke meg at SV, som hyller rammefinansieringens fortreffelighet, her kunne forklare hvorfor rammefinansiering ville ført til et bedre resultat for norske sykehus enn det denne rapporten viser har skjedd.

Kari Lise Holmberg hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Skal Ola D. Gløtvold svare på replikken?

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg tror heller jeg må svare på en åpenbar misforståelse, for jeg representerer ikke partiet SV, og jeg fant ikke noe i spørsmålet til saksordføreren som gikk på mitt innlegg. Men når det gjelder rammefinansiering, har jeg lyst til å svare for min egen del: Rammefinansiering er en styrking av basisøkonomien, og hvis representanten André Dahl går tilbake til foregående sak, vil han også se at helseministeren sa at basisøkonomi er veldig viktig for at alle grupper innenfor helse- og sosialvesenet skal ivaretas.

Presidenten: Da skulle det være oppklart.

Vi går videre på den ordinære talerlisten.

John I. Alvheim (FrP): Vi behandler i dag en revisjonsmelding i forhold til sykehusdrift og innsatsbasert finansiering av sykehusdriften.

Meldingen fra Riksrevisjonen er som vanlig grundig og gjennomgående analytisk, og peker både på negative og positive sider ved sykehusdriften for det tidsrom vi nå snakker om.

Alle som har lest denne meldingen, burde etter mitt skjønn innrømme for seg selv og andre at det var på høy tid at vi fikk et statlig eierskap for driften av de offentlige sykehusene. Det som gjennomgående går igjen i denne meldingen, er at sykehusene i svært mange tilfeller og over lang tid har drevet uten ledelse og styring. Den styringen som direktørene har ment at de hadde, har de ikke hatt. De har vært administratorer for fylkeskommunal detaljstyring av sykehusene. Da måtte resultatet bli som det har blitt, at man ikke har hatt oversikt over driften eller har hatt mulighet for økonomisk styring – man har faktisk ikke hatt oversikt over den økonomiske styringen – slik at man har fått for mye penger, og man har fått for lite penger i forhold til ISF-systemet. Det sier noe om kvaliteten på den administrative og organisatoriske delen av vår sykehusdrift frem til januar i år. Og det er klart at vi som har sverget til et statlig eierskap og foretaksmodellen, har forventninger om at vi nå skal få en ledelse og en organisering i sykehusene der man først og fremst er opptatt av pasienten, og også av økonomistyring og organisering på en god måte, for å få mest mulig ut av helsekronene.

Hovedgrunnen til at jeg tok ordet, er at denne revisjonsrapporten uttrykkelig slår fast en meget viktig ting, som jeg synes at motstanderne av innsatsbasert finansiering skal legge seg på minne. Ifølge de skrekkscenarioene vi hørte om når det gjaldt innsatsbasert finansiering, var det bare de inntektsgivende pasientene som fikk behandling, kronikerne og de alvorlig syke ble satt på venting. Og det som for meg er viktigst i denne rapporten fra Riksrevisjonen, er at den dokumenterer det stikk motsatte. Det har ikke skjedd noen utglidning i sykehusene hvor man har tenkt økonomi og lettvint tjente penger på pasienter med god inntekt. Snarere tvert imot: Det vises og dokumenteres i denne meldingen at dette har sykehusene ikke gjort, de har fulgt god medisinsk og moralsk etikk ved at man først og fremst tar vare på de dårligste pasientene. Så la ikke meg eller andre i fremtiden høre antydninger fra enkelte politiske partier her i huset som frem til dags dato har påstått at sykehusene har profittert på de «lette» pasientene som gir de beste inntektene, og at man har satt de dårligste pasientene på venting.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det synes som om noe av problemet når man debatterer rapporten fra Riksrevisjonen, er at man velger å tolke inn i rapporten sitt eget politiske grunnsyn, i en retning som jeg ikke kan se at det er dekning for i rapporten i det hele tatt. Og det er for så vidt vesentlige innsigelser fra Riksrevisjonen knyttet til mange av de effektene som den innsatsbaserte finansieringen har. Man beskriver bl.a. hvordan veksten i de såkalte DRG-poeng har økt mer enn antall behandlingsdøgn, og det er først når man begynner å gå bak en del av den registreringen som pågår, at man ser at det her kan være vridningseffekter. Man har også flere ganger i andre sammenhenger, bl.a. fra SINTEF Unimed, påvist hvordan produktiviteten – hvis man kan bruke et slikt ord – innenfor sykehussektoren i liten grad har vært voksende og kanskje til og med har stagnert de siste årene, også etter innføringen av den innsatsstyrte finansieringen.

At den innsatsstyrte finansieringen har vridningseffekter, er helt åpenbart. En av de tingene som forbauser meg mest i forhold til de varmeste forsvarerne av den innsatsstyrte finansieringen, også i forhold til André Dahl her, er at man argumenterer som om den ikke skulle ha det. Hvorfor innføre et system som ikke skulle føre til endringer med hensyn til pasientbehandling? Det er jo helt åpenbart at det fører til endringer. Derfor er svaret på André Dahls spørsmål at det er positive effekter ved den innsatsstyrte finansieringen, ikke minst på områder som er egnet til innsatsstyrt finansiering, der en raskt kan stille en diagnose, der det ikke er et komplisert sykdomsbilde – en skal ha behandlet et visst antall pasienter på kort tid. Hjertekirurgi, som ett eksempel, er godt egnet for innsatsstyrt finansiering, og man avvikler etter hvert køene fordi man får en totalkapasitet som er stor nok. Det som derimot ikke er særlig egnet for innsatsstyrt finansiering, er komplekse sykdomstilstander med mange parallelle diagnoser. Rusmiddelmisbrukere med psykiske lidelser er ikke egnet for en behandling hvor man skal ha dem raskt inn og raskt ut, og så skal man basere inntekten på et slags gjennomsnitt av hva det koster å behandle dem. I dag har man innenfor psykiatrien, som vi nevnte da det gjaldt den forrige saken, en ventetid på over 50 dager innenfor voksenpsykiatrien og 100 dager innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. Som om ikke det skulle være bekymringsfullt!

Jeg synes at noe av problemet i forhold til en del av den argumentasjonen man får her, er at man ikke tar innover seg at et slikt system også har negative effekter. Det som jeg synes er interessant – jeg hørte John I. Alvheim her tidligere – er at eksempelvis Fremskrittspartiet på den ene siden argumenterer som om det skulle være lurt å innføre et system som er 100 pst. innsatsbasert, hvorpå det samme partiet i neste omgang begynner å argumentere for at vi må få mer midler via rammene til forskningen, og vi må sikre undervisningen. Selvfølgelig må vi det! Hvordan skal man sikre det? Jo, via en rammebasert finansiering.

Det det synliggjør, er jo at man er nødt til å ha et system som balanserer dette opp mot hverandre. Det synes jeg for øvrig at saksordføreren overhodet ikke fanget opp i sitt hovedinnlegg. Selv om man skulle gå for en type finansieringssystem som premierer innsats på visse områder – et system som for øvrig SV også er for; det er helt feil når saksordføreren sier at SV er absolutt imot et slikt system, spørsmålet er bare hvordan man doserer det systemet – må det ikke bli slik at man blir opptatt av å gjennomføre det til det absurde, slik at man til slutt står tilbake med grupper som faller totalt utenfor, og som ikke blir tatt hånd om. Det synes jeg med respekt å melde at saksordføreren og det flertall som har kommet med merknad her, ikke fanger opp når det gjelder svakhetene ved den innsatsstyrte finansieringen.

Jeg synes at man i Riksrevisjonens bemerkninger finner anslag til kritikk av dette systemet som man i merknads form ikke tar opp. Eksempelvis påpeker man når det gjelder innføring av ISF, at registreringen av diagnoser knyttet til pasientopphold ikke er tilfredsstillende. Det er jo helt sentralt. Hvis det er slik at man får vridningseffekter knyttet til den innsatsstyrte finansieringen som gjør at vi ikke kan bruke de diagnosene som registreres ved norske sykehus til å kartlegge hva slags sykdomspanorama vi har i befolkningen, er det svært alvorlig. Hvis det er blitt et redskap som betyr at man bare får utbetalt penger hvis man påfører én diagnose, men ikke en annen, og det så ikke sier noe reelt om sykdomspanoramaet, er det svært alvorlig.

Det er altså ikke kommentert her og ikke nevnt av saksordføreren. Det er derfor overforenklet å si at Riksrevisjonens konklusjon er at det er entydig positivt med innføring av den innsatsstyrte finansieringen. At man får en vekst i behandlingsaktiviteten som knytter seg spesielt til diagnoseregistrering og ikke nødvendigvis til antall pasienter eller hvor lenge de er inneliggende, synliggjør også at vi har et problem når det gjelder effektiviteten i norsk sykehussektor, også etter innføring av den innsatsstyrte finansieringen. Konsekvensene med hensyn til hvem som skal utskrives, hvor tidlig de bør utskrives, hva slags apparat man har til å ta imot dem i kommunene, synliggjør også et problem. Dette er med respekt å melde når det gjelder saksordføreren, en cruising på overflaten uten at man går inn i forhold til de reelle problemstillingene som rapporten berører.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er en viktig sak som behandles her i dag. Innsatsstyrt finansiering har i de senere årene utgjort en stor andel av finansieringen av sykehus og vil framover utgjøre en stor andel av finansieringen av de nye foretakene. Det er flere sider som det fokuseres på, som er sentrale: for det første effektene av ISF på behandlingsaktiviteten, for det andre medisinsk registreringspraksis i sykehusene, for det tredje styring, oppfølging og kontroll av sykehusdriften ut fra ISF-ordningen, og i mer generelle sammenhenger behovet for bedre ledelse og organisering av virksomhetene.

Jeg føyer til at nær knyttet til disse forholdene er det helt sentralt at ikke høyt prioriterte formål som ikke omfattes av den innsatsbaserte finansieringen, nedprioriteres til fordel for ISF-aktiviteter. Dette er en særlig viktig problemstilling for det psykiske helsevernet og deler av tilbudet til pasienter med kroniske lidelser.

Det sier seg selv at ISF som styrings- og finansieringsredskap er avhengig av kvaliteten på registreringen og måten som registreringene blir sammenstilt på. På den annen side vil selv et kvalifisert materiale være til liten nytte i styringssammenheng dersom materialet ikke brukes av virksomhetsledelsene ved utforming og gjennomføring av strategier og tiltak. I så henseende har jeg merket meg påpekningen av at kvaliteten på den medisinske registreringen ikke er tilfredsstillende. Jeg har likeledes merket meg påpekningen av at relevant styringsinformasjon ikke foreligger og brukes på en god nok måte for virksomhetenes ledelse. Rapporten inneholder på disse punkter viktige elementer med hensyn til læring og forbedring i de nye helseforetakene.

Jeg vil ta dette med meg i den styringsmessige oppfølging framover overfor foretakene. I første omgang vil forholdene bli formidlet i det styringsdokumentet som vil gå til de regionale helseforetakene etter at Stortinget har behandlet St.prp. nr. 59 for 2001-2002, Spesialisthelsetjenestens økonomi og budsjett 2002. Samtidig vil jeg føye til at departementet ut fra en målstyringstilnærming vil søke å innrette styringen av de regionale helseforetakene mot best mulig realisering av helsepolitiske mål, med utgangspunkt i Stortingets budsjettvedtak og øvrige vedtak.

Når det gjelder det som påpekes om manglende styringsinformasjon i forhold til sentrale helsepolitiske spørsmål, er det min overbevisning at dette i stor grad henger sammen med måten som de medisinske og helsefaglige prestasjonskravene blir stilt på, likeledes hvordan det stilles krav til økonomistyring. Det er min ambisjon at disse skal stilles på en måte som tar utgangspunkt i foretaksledelsens helhetlige ansvar for realisering av helsepolitiske mål, og som vil gjøre det tvingende nødvendig for en kvalifisert ledelse å frambringe styringsinformasjon av den type som omtales i rapporten, f.eks. om hvordan behandlingsaktiviteten utvikler seg, og hva som er sammenhengen i forhold til foretakenes ressursbruk, og det forhold at man får fram materiale om produktivitetsutviklingen og kvaliteten på behandlingen. Jeg er opptatt av at den nye foretaksorganiseringen skal utvikle gode roller ved at Stortinget, Regjeringen og Helsedepartementet skal angi mål, prioriteringer og resultatkrav, og at et tydelig gjennomføringsansvar ligger i foretakene.

Jeg vil også vise til at Stortinget i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 for 2001-2002 ble varslet om at det skal arbeides med en gjennomgang av de mer langsiktige løsningene for finansiering av spesialisthelsetjenesten, dette også for å imøtekomme utfordringer knyttet til ISF-ordningen som er påpekt i Riksrevisjonens rapport. Regjeringen har på denne bakgrunn nedsatt et offentlig utvalg som har som oppgave å foreslå et framtidig finansieringssystem for spesialisthelsetjenesten.

Siktemålet med utredningen er at det med utgangspunkt i ansvars- og eierskapsreformen for sykehusene skal etableres en helhetlig finansiering som understøtter styringsmodellen og den etablerte rolle- og ansvarsdelingen i tjenesten. I tillegg er siktemålet at det skal etableres en finansiering som understøtter viktige mål om en produktiv sektor med høy kvalitet i tjenestetilbudet, tilrettelegging for utdanning og forskning i samarbeid med universiteter og høgskoler samt en finansiering som bidrar til et bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og annen helsetjeneste.

Utvalget skal drøfte flere alternative finansieringsmodeller, og hvorvidt det er ønskelig å kombinere flere av dem i forslag til et samlet finansieringssystem. Det legges til grunn at et framtidig system skal understøtte resultater og i kombinasjon med fritt sykehusvalg innebære at «pengene følger pasienten».

Jeg anser den rapporten som Stortinget i dag behandler, som et viktig grunnlag for arbeidet med utformingen av det framtidige helhetlige finansieringssystemet for sykehusene.

La meg avslutningsvis til den debatten som har pågått litt på siden av debatten om innstillingen i dag, nemlig om selve ønskeligheten av et innsatsbasert system, si at jeg tror ikke det kan herske tvil om at det har vært en stor fordel å få et innsatsbasert system. Før var det, litt forenklet sagt, slik at man på sykehusene fikk mer penger hvis man hadde lange ventelister. Nå får man mer penger hvis man behandler flere pasienter – og det har man gjort! Vi har fått en behandlingskapasitet som er betydelig større – den har aldri vært større – og vi har fått kortere ventelister. Det er resultater som ikke må glemmes, når man ser på de totale effektene av denne ordningen.

André Dahl (H): Nå er det klart at det blir kveldsmøte uansett, så da kan jeg like godt ta ordet.

Jeg vil egentlig bare understreke det statsråden sa, at ISF som system forutsetter i det vesentlige informasjon, god medisinsk registrering, kontroll, ledelse og rapporteringssystemer.

Jeg vil også kommentere det SV sa. Man kan godt tenke seg litt ISF, bare den ikke er så høy som 55 pst. I mitt hjemfylke, Akershus, har man benyttet anledningen til å ha en høyere ISF-andel internt i fylket, og selv om det fylket ikke akkurat har utmerket seg ved veldig god økonomistyring, er det i hvert fall blitt behandlet relativt mange pasienter i løpet av denne perioden. Det viser med all ønskelig tydelighet at ISF som system forutsetter at man har en høy ISF-prosent. Men jeg er fullt innforstått med at en del kategorier og sykdomstilfeller ikke passer inn i et slikt system. Det sier seg selv. Når det gjelder kronikerne, som alle er veldig opptatt av, er det viktig å merke seg at de ikke utgjør en egen del i Riksrevisjonens undersøkelse.

Statsråden har påpekt forutsetningene for å lykkes, og jeg er – på vegne av flertallet i komiteen – veldig fornøyd med at statsråden og departementet skal se nøyere på dette og ta tilbørlig hensyn til det som er avdekket i rapporten. Da kan vi være sikre på at vi får et utkast til forslag for å forbedre ISF som finansieringssystem innen nyttårsaften i år.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.