Trond Giske (A) (ordfører for saken): Det store flertallet av komiteens medlemmer har ikke tenkt å legge opp til noen stor debatt om dette Dokument nr. 8-forslaget. Det er et spørsmål som forholdsvis nylig er behandlet i Stortinget. Det ble behandlet i forbindelse med Ot.prp. nr. 58 for 1998-99, jf. Innst. O. nr. 82 for 1998-99. Derfor ser flertallet – og det reflekteres i innstillingen – ikke grunn til å ta opp igjen de samme problemstillingene nå.

For Arbeiderpartiets vedkommende har vi det samme standpunkt som den gangen. Vi ønsker ikke å åpne for politisk TV-reklame i Norge. Det har etter vårt syn ganske vidtrekkende konsekvenser for det politiske systemet, for demokratiet, og vil føre til at det i veldig stor grad vil være pengene som avgjør valgkamper. Vi har de samme standpunktene som vi hadde den gangen, og ønsker ikke å ta en ny runde om de spørsmålene her nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg synes det er et par huller i saksordførerens fremstilling. Det har vidtrekkende konsekvenser, hevder saksordføreren, å åpne for politisk TV-reklame, fordi pengene da vil styre valgkampen.

Pr. i dag er det tillatt med politisk reklame i aviser. Det er tillatt med politisk reklame på kino og i lokalradio. Det saksordføreren ikke besvarer klart og tydelig, er hvorfor man skal forskjellsbehandle lokal-TV i en slik sammenheng.

Trond Giske (A): Det er slett ikke bare i Norge at man har slike regler som forskjellsbehandler ulike medier i forhold til politisk reklame. Andre land som vi kan sammenlikne oss med, har helt tilsvarende regler når det gjelder politisk TV-reklame. Det skyldes mange ting. Det skyldes selvsagt delvis at TV er et helt annet medium enn aviser, og det skyldes at reklame i TV har et annet prisnivå enn reklame i aviser. Dessuten er innlegget fra Knudsen preget av en veldig manglende logikk i seg selv. Hvorfor i all verden skulle man skille mellom lokal-TV og riks-TV? Det er jo det gode spørsmålet med hensyn til det Dokument nr. 8-forslaget som Ulf Erik Knudsen her forsvarer. Hvorfor politisk TV-reklame er greit i lokal-TV, men ikke greit i riks-TV, virker for meg langt mer underlig enn at man har generelle regler som ikke tillater politisk TV-reklame.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Olemic Thommessen (H): Høyre er langt på vei enig i det som har vært Fremskrittspartiets utgangspunkt, og vi har programfestet at det bør åpnes for politisk reklame i lokal-TV. Når vi har gått inn for det, er det fordi vi tror det vil være positivt for utviklingen av TV-mediet, og vi ser det som viktig i forhold til helheten i de medier vi trenger for å ha en levende og god debatt i Norge.

Nå er det ikke så lenge siden vi hadde en tilsvarende debatt, og vi kan bare konstatere at det ikke er noen endring med hensyn til mulighetene for å få flertall for å åpne for dette. Fra Høyres side har vi derfor ikke sett grunn til å gå videre med denne saken, og vi har sånn sett sluttet oss til saksordførerens fremstilling. Vi ser imidlertid at det er viktig å arbeide med rammebetingelsene for lokal-TV også fremover, og vi mener at det er viktig å styrke lokal-TV-mediet med hensyn til å få en bredest mulig plattform for offentlig debatt. Men det kan vi sikkert også gjøre på andre måter.

Karin S. Woldseth (FrP): Norge har en svært lav valgdeltakelse, noe som burde bekymre alle som jobber med politikk, dette fordi det er en trussel mot demokratiet. Det er derfor svært viktig at alle politiske partier får lov å formidle sitt budskap til befolkningen. Det blir feil å legge begrensninger på hvilken informasjon velgerne skal få, og sannsynligvis er det i strid med Grunnloven § 100 om trykke- og ytringsfrihet. Jeg tror neppe noe parti i Norge i dag ville oppfordret til ulydighet for loven, ringeakt for religion, sedelighet eller de konstitusjonelle makter. Det er faktisk de eneste begrensinger som ligger i § 100.

Jeg tror at det viktigste for ethvert parti som hadde fått lov til å kjøpe seg reklame på TV, var å formidle sitt politiske budskap. Fremskrittspartiet kan bare se positive sider ved forsøk med politisk reklame i lokalfjernsyn. For det første får lokalbefolkningen presentert de ulike partiers representanter i egen kommune, og dessuten får de også innsikt i de ulike partiers program. Og hva er så galt med det?

Hva er galt med at folk enten tar avstand fra eller trykker et parti til sitt hjerte, fordi de omsider får skikkelig informasjon om partiene? Det sendes så mye «søl» som reklame at litt informativ og god politisk reklame neppe kan skade noen. Dette minner om sensur, og vi kan ikke forstå de andre partiers vegring mot en slik prøveordning. Dette kunne til og med hatt andre gode sider, slik som rekruttering og en vitalisering av det politiske engasjementet og arbeidet, som er grunnleggende i et demokratisk samfunn. Det er altså lov i radio, men ikke på TV. – Forstå det den som kan.

En prøveordning betyr altså et forsøk med noe nytt for å få befolkningen engasjert. Men det er vel her som i andre saker som Fremskrittspartiet fremmer, at alt som er nytenkende, må de andre partiene bearbeide i syv, åtte år før de kommer til at det i grunn er en god idé. Og dette er en god idé.

En annen ting med prøveordninger er jo at skulle det vise seg at dette var forferdelig skadelig eller på annen måte kunne få negative konsekvenser, så hadde dette kommet fram i evalueringen, og man kunne konkludert med at dette kanskje ikke egnet seg for fjernsynsmedia. Nå tror ikke jeg at dette ville være resultatet av en slik evaluering. Men det blir bare spekulasjoner, og det skal jeg ikke drive med fra denne talerstol.

Opplysning og informasjon har aldri skadet noen. Å la velgerne våre få kjennskap til partiprogrammer tror jeg heller ikke skader.

På bakgrunn av det jeg nå har sagt, vil jeg ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Karin S. Woldseth har tatt opp det forslaget hun refererte til.

May Hansen (SV): Jeg har ikke tenkt å gå inn i en lang, retorisk debatt rundt dette private forslaget om en prøveordning med politisk reklame i lokalfjernsyn under kommune- og fylkestingsvalgkampen 2003. Denne problemstillingen har vært debattert gjentatte ganger i Stortinget, og ble nylig drøftet gjennom behandlingen av Ot.prp. nr. 58 for 1998-99.

Jeg vil få poengtere at SV står fast i sitt grunnsyn og vil ikke åpne opp for politisk reklame i kringkasting. Det inkluderer selvsagt også lokalfjernsyn og lokal valgkamp.

Det blir ofte brukt store ord i debatten for å åpne opp for politisk reklame. Det er et brudd på ytringsfriheten, sies det – en av grunnpilarene i demokratiet vårt.

Ytringsfrihet og demokrati er det livsviktig å forsvare for SV. Nettopp derfor sier vi nei til politisk reklame. Forbud mot politisk reklame er nettopp med på å fremme den reelle ytringsfriheten. Et forbud hindrer at kapitalsterke partier og organisasjoner får et fortrinn til å fremme sine synspunkter ved å kjøpe dyr reklameplass i kringkasting, på bekostning av andre som ikke har råd til å komme til orde, eller som kapitalkreftene ikke er interessert i.

Også medias rolle i demokratiet vil svekkes dersom politisk reklame skulle bli tillatt. Media har en sentral rolle i å forsvare enkeltmennesket og samfunnet mot makten, enten den er politisk, næringsbasert eller annet. Dersom media skulle bli økonomisk knyttet til partier som vil fremme sitt politiske syn, blir medias selvstendige rolle truet og demokratiet svekket.

Kravet om upartiskhet og en saklig fremstilling av et politisk parti vil bli ødelagt. Det vil skje en svært uheldig sammenblanding av redaksjonelt materiale og betalt reklameplass. I valgstudioer blir alle politiske partier «grillet», og standpunkter blir utprøvd gjennom debatt. I reklamen vil det politiske budskapet få «henge i lufta» – uberørt, ensidig og uimotsagt.

Fjernsyn har en særlig sterk påvirkningskraft på mottakerne. Et politisk budskap som skal tilpasses visse produksjonskriterier for TV, vil måtte, på lik linje med annen reklame, finne sin form, hvor budskapet blir meget komprimert og tilspisset positivt eller negativt for å få til en ønsket effekt. Når målet er at mottakeren skal huske ett budskap bedre enn andre, er det nødvendig med kraftige virkemidler.

Jeg mener at det kan føre til et skjevt bilde av den politiske virkeligheten. Det er ikke det politiske innhold som blir avgjørende, men hvem som klarer å finne fram til det reklamebyrået som kommer opp med den beste ideen når det gjelder gjennomslagskraft. Og vi vet alle at det ikke er gratis. Hvis det politiske budskap skal få lov til å bli betalt av annonser og reklame, vil mindre pengesterke partier ikke komme til orde. Dermed er den reelle ytringsfriheten truet.

Under den siste behandlingen av dette temaet ble forholdet til Grunnloven § 100 – dvs. vernet om ytringsfriheten – nøye debattert. Jeg vil bare friske på hukommelsen til Stortinget ved å referere en av mange uttalelser som Justisdepartementet hadde:

«Når et kringkastingsforetak sender et innslag som en annen har betalt for og bestemmer innholdet av, er det lite naturlig å se dette som en ytring fra kringkastingsforetakets side. Innslaget har mer preg av næringsvirksomhet fra foretakets side. I forhold til kringkastingsforetaket kan da § 100 annet og tredje punktum neppe gi noe vern mot et forbud mot å sende et slikt innslag mot vederlag. Men foretaket står fortsatt fritt til å sende budskapet som et redaksjonelt, vederlagsfritt innslag.»

Jeg mener denne uttalelsen poengterer viktigheten av å ikke på noen måte blande sammen rollene til en uavhengig redaksjon på den ene siden, som skal jobbe etter prinsippet om redaksjonell frihet, og på den andre siden det å kjøpe seg til en redaksjonell plass med ukjente aktører med økonomiske eller andre interesser bak, hvor selve budskapet kan få en innpakning som gir inntrykk av å være en redaksjonelt uavhengig og upartisk informasjon.

Dette er et kraftig brudd på ytringsfriheten. Mange land kjemper i dag en intens kamp nettopp for å oppnå det vi har klart i Norge, nemlig å ikke la politiske retninger eller partier styre innholdet og kjøpe budskapet, men bevare en fri og upartisk presse. Politikere skal ikke bli en inntektskilde for den frie presse, og samtidig være en aktør som skal regulere hvordan et politisk budskap skal formidles, og også regulere kringkastingen, gjennom konsesjoner og bestemmelser.

Det ville gjøre muligheten til å utøve kritisk journalistikk vanskelig og ikke være troverdig overfor mottakerne. Mottakerne kan bli forvirret og opparbeide seg usikkerhet med hensyn til når en mening er betalt for, og når en mening er et resultat av et godt journalistisk håndverk.

Det blir trukket fram hvor positivt det har vært å få bruke politisk reklame i radio under stortingsvalget i 2001. Jeg vil poengtere at SV mener også her at det er prinsipielt galt å skille mellom reklame for livssyn og politisk budskap og radio og TV. Det er viktig at man fremmer den faktiske ytringsfriheten ved at kapitalsterke partier og organisasjoner ikke får et fortrinn til å fremme sine synspunkter ved kjøp av reklameplass i radio og kringkasting.

Avslutningsvis vil jeg nevne noe medieforsker Jo Bech-Karlsen har skrevet. Han peker på at vi har en sterk nordisk opplysningstradisjon som bygger på dialog og respekt for mottakernes verdier. Mens den klassiske europeiske tradisjon ser på mottakerne som et «tomt kar», som skal fylles opp med kunnskap fra eksperter eller embetsmenn som skal overføre kunnskap til folket. I den nordiske opplysningstradisjonen står opplyseren i et dialogforhold til mottakeren. Her snakker jeg om toveis- og enveiskommunikasjon og om informasjon på like vilkår ovenfra.

Jeg vil benytte anledningen til å poengtere at SV vil jobbe for en fortsatt sterk nordisk opplysningstradisjon, der det skjer en toveiskommunikasjon på like vilkår mellom sender og mottaker. Jeg mener at politisk reklame, finansiert av aktører med klare egeninteresser, er et brudd på ytringsfriheten, og det er det motsatte av å ivareta informasjons- og opplysningsplikt overfor seere og velgere.

Ola T. Lånke (KrF): Jeg kan stort sett slutte meg til saksordførerens korte redegjørelse om denne saken.

Kristelig Folkeparti er imot å sende politisk reklame i et så sterkt medium som TV, i dette tilfellet lokal-TV. Vi mener at når det gjelder den politiske debatt og den politiske informasjon, bør det være redaksjonens ansvar å sikre at den blir så god og balansert som mulig. Derimot ser vi på lokalmediene, både lokalfjernsyn og lokalradio, som svært viktige og strategiske medier for å styrke ikke minst lokaldemokratiet. Det er en verdi som vi bør sette høyt.

Det som har blitt brukt som et argument for å slippe til politisk reklame, har vært behovet for å styrke lokalmediene, og i dette tilfellet lokalfjernsynet, økonomisk. Jeg kan forstå behovet for å styrke lokalmedienes økonomi. Nå er imidlertid situasjonen den at økonomien for lokalfjernsyn i Norge har blitt gradvis bedre, og er i dag ikke spesielt dårlig. Vi vet at avtalen med TvNorge, som de aller fleste av lokal-TV-stasjonene hører under i dag, skal fornyes eller tas opp til vurdering ved årsskiftet. Jeg forutsetter at både Regjeringen og Stortinget følger situasjonen nøye, og at vi er opptatt av lokalmedienes økonomi, det være seg både i fjernsyn og i radio, slik at de kan ha gode rammevilkår og ha den betydning som disse mediene bør ha, ikke minst med tanke på å styrke lokaldemokratiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.