Per Erik Monsen (FrP) (ordfører for saken): Dokument nr. 8:108 omhandler et forslag fra Karl-Anton Swensen om å justere drivstoffavgiftene etter prisutviklingen på råolje for å sette et øvre tak på prisene og derved gi mer forutsigbare rammevilkår for transportbrukere og næringsliv.

Komiteen er delt i et flertall som foreslår at forslaget ikke bifalles, og et mindretall, Fremskrittspartiet og Kystpartiet, som under behandlingen i komiteen har satt fram et forslag i to punkter, i tråd med intensjonene i Dokument nr. 8:108. Jeg går ut fra at flertallet vil legge fram sitt syn, og vil konsentrere mitt innlegg om forslaget fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet.

Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder særavgifter på drivstoff, og det er ikke selvsagt at det bør være slik. Sammenliknet med de fleste andre land har Norge store reiseavstander og en svært spredt befolkning, noe som har vært en villet politikk.

I de fleste deler av landet er befolkningen helt avhengig av privatbilen, både i arbeidssammenheng og privat. De aller fleste steder er befolkningsgrunnlaget altfor lite til at det er mulig å lage et kollektivtilbud som kan erstatte privatbilen. De høye særavgiftene, sammen med andre høye avgifter på bil og bilbruk, forsterker avstandskostnadene for dem som velger å bo i spredtbygde strøk, og kan ikke kalles annet enn dårlig distriktspolitikk. Barnefamiliene har heller ingen grunn til å være fornøyd. Selv ikke i byområdene har vi en kollektivtrafikk som dekker barnefamilienes transportbehov. Når en skal bringe og hente barn på flere ulike steder i tillegg til å komme seg på jobb, er privatbilen en kostbar nødvendighet. Også for næringslivet er naturligvis de høye avgiftene et betydelig problem. Norske produsenters lange avstand til markedene gjør at deres transportkostnader er langt høyere enn konkurrentenes i andre land.

Flertallet peker i innstillingen på flere grunner til å opprettholde de høye særavgiftene. Det blir pekt på at drivstoffavgiftene er viktige inntektsposter på budsjettet, og at det derfor vil skape usikkerhet om statens inntekter og usikkerhet om budsjetteringen å la disse inntektene svinge med råoljeprisen. Dette må åpenbart være feil. Forslaget går jo nettopp ut på det motsatte. Når inntektene fra oljesektoren øker, går avgiftene ned, og omvendt. Dette forslaget vil jo nettopp bidra til å stabilisere statens inntekter, som jo svinger voldsomt ved store endringer i oljeprisen. Når råoljeprisen øker, øker også drivstoffprisene og derved momsinntektene. Staten får altså både i pose og sekk, mens forbrukerne betaler både for den økte råoljeprisen og økt avgift. Forslaget fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet ville bidra til at statens inntekter ville være noe mer stabile på et noe lavere nivå, til glede for forbrukerne og næringslivet som ville få lavere og relativt stabile drivstoffpriser.

Jeg registrerer at flertallet også hevder at det er nødvendig å opprettholde det høye avgiftsnivået fordi forbrukeren i prinsippet skal betale de kostnadene bruken av bil påfører samfunnet, og at finansministeren i brev av 25. april refererer til de samfunnsmessige kostnadene, uten å ta i betraktning den helt avgjørende betydning tilgang til rask og lettvint transport har for verdiskapingen i landet. Det blir en helt urimelig og uriktig måte å regne på. Min påstand er at bilens bidrag til verdiskapingen er så stor at et regnskap hvor bilens positive bidrag ble tatt med, ville vise at bilen betaler for seg, selv om vi fjernet alle bilrelaterte avgifter. Dessuten er det faktisk slik at drivstoffavgiftene er fiskale avgifter som ikke er øremerket verken veibygging, vedlikehold, rassikring, ulykkesreduserende tiltak eller miljøforbedrende tiltak, men rett og slett finansierer en lang rekke andre ting som stortingsflertallet ønsker å bruke penger på.

Jeg vil ta opp mindretallsforslaget i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Erik Monsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Roald Hansen (A): Det politisk interessante ved dette forslaget må jo ligge i at Fremskrittspartiet, som stort sett har betydelig tro på hva markedet kan utrette for oss på de fleste områder, her stiller seg bak et forslag som i prinsippet – vel, i hvert fall i praksis – ikke innebærer noen makspris, men et prisgulv på bensin og diesel, og som er innrettet slik at det vi måtte ha av konkurranse i dette markedet, vil forsvinne. For oljeselskapene og bensinstasjonene vil jo det være et godt forslag, så de slipper å forholde seg til denne konkurransen om kundene. At vi så i tillegg vil få et offentlige byråkrati som i hvert fall ikke blir mindre – som Fremskrittspartiet som regel vil – men som får mer å gjøre, er også interessant.

Og hvis man nå er bekymret for at næringslivet og folk flest skal få en trangere økonomi på grunn av at prisen stiger på ting man er avhengig av, bør man etter det sjeldent gode lønnsoppgjøret vi har hatt, rette den bekymringen sterkere mot faren for renteøkning etter sommerferien enn mot bensinprisene. Da er det helt andre grep og virkemidler man må ty til enn å fjerne konkurransen på bensinmarkedet og velte kostnadene over på staten. Det grepet må eventuelt gjøres i revidert nasjonalbudsjett, og det gjenstår å se om de partiene som står bak forslaget, vil være med på det.

Torbjørn Hansen (H): Finanskomiteen har behandlet forslaget om å justere drivstoffavgiftene etter de internasjonale råoljeprisene.

Samarbeidspartiene og flertallet i komiteen mener at en slik avgiftsregulering vil føre til store administrative kostnader som vil være med på å øke prisen på drivstoff for forbrukerne. Det vil i tillegg påføre tolletaten ekstra administrative kostnader.

Et av formålene med drivstoffavgiften er å prise de samfunnskostnader som bilen påfører samfunnet. De samfunnsøkonomiske kostnadene går ikke ned når prisen på olje øker. Disse kostnadene vil være omtrent stabile, uavhengig av drivstoffpriser.

En grunnleggende forutsetning for en fungerende markedsøkonomi er at prisene endres ved endring i tilbud og etterspørsel. En ordning med politisk bestemte priser vil i stor grad fjerne prisenes signaleffekt til tilbyder og konsumenter om endrede markedsforhold. Pris er et viktig instrument for å sikre effektiv utnyttelse av ressursene. Avgiftssystemet som her er foreslått, vil i så henseende være svært uheldig og innebære et system som ligger svært langt fra markedsøkonomisk tenkning.

Det er også nødvendig å påpeke at drivstoffavgiftene er en viktig inntektspost på budsjettet. Å la disse avgiftene svinge med oljeprisen vil skape usikkerhet om statens inntekter og skape uforutsigbarhet i forhold til budsjettering.

Flertallet viser videre til at man i flere budsjettbehandlinger har justert drivstoffavgifter når det har vært samfunnsøkonomiske grunner til det. Dette anses for å være en mer effektiv og forutsigbar måte å justere drivstoffprisen på. Skal man altså redusere drivstoffavgiftene, er det rett og slett mest hensiktsmessig å ta dette i forbindelse med de årlige avgiftsvedtakene i statsbudsjettet.

Et avgiftssystem der man justerer drivstoffavgiftene etter prisutviklingen på råolje, vil hemme konkurransen. Konkurranse er et viktig element for å redusere drivstoffprisene til forbruker.

Det er mange grunner til ikke å begi seg inn på den ordningen forslagsstillerne her legger opp til. Vi foreslår derfor at Dokument nr. 8:108 ikke bifalles.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.