Eva M. Nielsen (A) (ordfører for saken): Det er prisverdig at forslagsstillerne setter søkelyset på den økonomiske situasjonen til lærlinger i den videregående opplæringen.

Komiteens flertall viser imidlertid i denne innstillingen til at lærlinger også i dag har rett til stipend og lån, på linje med alle andre elever i den videregående skolen. Det vil si at lærlinger under 19 år som bor hjemme, kan få støtte behovsprøvd mot forsørgerens og egen økonomi, og at lærlinger under 19 år som bor på hybel, kan få utdanningsstipend på 3 385 kr pr. måned uavhengig av egen eller foreldrenes økonomi.

Men siden lærlinger, til forskjell fra elever, har en lærlinglønn, går altså 60 pst. av hver krone de tjener, til fratrekk i utdanningsstipend og lån. Lærlinglønn regnes som såkalt arbeidsfri inntekt, og det trekkes derfor fra første krone. Men hvis lærlingene på samme måte som elever har en ekstrajobb, kan de tjene opp til fribeløpet som nå er økt til 5 200 kr uten trekk i stipend eller lån. I tillegg kan lærlingene får støtte i elleve måneder pr. undervisningsår, mens andre elever i videregående skole normalt får støtte i ti måneder.

Det samme flertallet mener at en realitetsbehandling av dette forslaget bør vente til den bebudede gjennomgangen av støtteordningen fra Lånekassen til unge i videregående opplæring, slik at man kan få se dette i en helhet. I den forbindelse ber flertallet spesielt departementet vurdere behovet for endringer i støtteordninger som gjelder lærlinger.

Fra Arbeiderpartiets side vil jeg legge til at vi klart ser behovet for å bedre stipendordningen i den videregående opplæringen, og vil komme tilbake til dette når vi skal behandle revideringen av Lånekassens ordninger.

Med disse ord anbefaler jeg komiteens innstilling.

Ursula Evje (FrP): Jeg vil kort ta opp to ting som er viktige i denne sammenhengen. Det ene er ordet «avkorting», og det andre er ordet «behovsprøving». Lærlinger som er inne i sin – skal vi si – inntjeningsperiode av utdanningen, har et normalt løp på to år i skole og to år i bedrift. Når de er i bedrift, tjener de penger både for bedriften og seg selv. I denne perioden oppstår det en lang rekke problemer, for læreplasser i bedrift har man ikke for alle typer utdanninger alle steder i dette landet hvor det bor folk. Det betyr at hvis man bor på et sted hvor man ikke får læreplass i bedrift, eller kan tegne en lærlingkontrakt med en bedrift, i nærheten av der man bor, så må man bo for seg selv, med egen husholdning, egen husleie, eget matbudsjett osv. Vi vet at bøker og andre ting knyttet til videregående opplæring må betales av den enkelte student. Vi vet også at man ønsker å få innført stipendordninger for dette. Vi vet at Arbeiderpartiet har slått rundt seg med til sammen ca. 200 mill. kr for å bøte på dette problemet, men det blir egentlig bare småpenger.

Det som er tungt for lærlingene som ikke bor hjemme, er husleien. I Oslo trenger vi over 2 000 fagarbeidere. Det vet vi, for det har media presentert for oss titt og ofte. For en med lærlingkontrakt med et firma i Oslo – som kanskje kommer fra Hedmark, som kanskje kommer fra Møre og Romsdal – så sier det seg selv at det ikke er mulig å leie en bolig her i byen og betale den med den avkortede tilleggsbevilgningen man får av Lånekassen i form av stipend og lån. Da står disse lærlingene overfor to valg: ekstrajobb, betydelig overtid i den jobben de har, eller å gå på sosialkontoret. Veldig mange gjør det siste og er sosialklienter gjennom hele den delen av sin utdannelse. Dette er de faktiske forhold.

Det som er viktig her, er vel ikke hvordan vi vrir på ord i våre egne lovparagrafer, men å titte litt rundt oss, erkjenne at det vi tenkte da vi lagde paragrafene, var bra den gangen, men at tiden har gått ifra oss. En lærling med en husleie i Oslo på 6 000–7 000 kr i måneden kan umulig klare å få dette til å henge sammen. Vi må fjerne avkortingsreglene, og vi må fjerne behovsprøvingen. Og det er det vårt forslag veldig enkelt går ut på, men som flertallet ikke synes er så viktig akkurat nå, fordi vi skal ta det i en annen bolk. Det hjelper ikke de lærlingene som ikke har mat, det hjelper ikke de lærlingene som ikke får dekket sine basisbehov i et velferdssamfunn, og jeg snakker ikke om luksus, jeg snakker om rene basisbehov.

Vi beklager at man ønsker å bruke ytterligere tid på dette. Det er kunnskap som burde være velkjent for de fleste av oss som har barn i den alderen, eller som har hatt det ganske nylig.

Med dette vil jeg ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og representanten Jan Simonsen.

Presidenten: Representanten Evje har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.