Stortinget - Møte mandag den 10. juni 2002 kl. 10

Dato: 10.06.2002

Dokumenter: (Innst. S. nr. 203 (2001-2002), jf. Dokument nr. 8:89 (2001-2002))

Sak nr. 4

Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad om å opprette et landsomfattende Statlig Polititilsyn, som skal erstatte det Særskilte Etterforskningsorganet for politisaker (SEFO), samt være et organ som behandler publikums klager på tjenesteutførelsen i politi- og påtalemyndigheten

Talere

Votering i sak nr. 4

Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken): Det har i lang tid vært gitt uttrykk for utilfredshet med SEFO, og det har i mange sammenhenger vært satt fram påstander som f.eks., som også sies i dette dokumentet, at det foregår kameraderi, og at man på den måten undergraver tilliten til SEFO. Det er viktig at vi har et organ som i de saker hvor det innleveres klage på politiet, virkelig kan gi svar som folk flest fester lit til. Dersom et slikt organ ikke har den nødvendige oppslutningen og tilliten blant folket, får vi slike skumlerier og korridorutsagn som fører til at vi er usikre på om man skjuler noe.

Forslaget som ligger på bordet i dag fra stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet, tar nettopp sikte på å forhindre en slik situasjon, og derfor ber de om et anliggende som er viktig, og som er nødvendig. Imidlertid har vi allerede sett på denne problemstillingen, og en arbeidsgruppe som ble nedsatt i 2000, har avgitt en rapport. Denne rapporten er i etterkant sendt ut på høring, og fristen for høringsuttalelsene er satt til den 15. i denne måneden som vi nå befinner oss i.

Når det foreligger slike undersøkelser og høringer, er det viktig at vi ikke foregriper de konklusjonene som vil være naturlig å trekke på bakgrunn av en omfattende prosedyre. Av den grunn ønsker ikke komiteen å avvise forslaget fra Fremskrittspartiets representanter, for det er et anliggende her som er i tråd med alle partienes interesse. Men det er ikke i vår interesse å fatte beslutninger som legger føringer for hva som skal skje uavhengig av det som kommer fram i høringsuttalelsene til dette notatet. Av den grunn finner flertallet å ville vedlegge dette forslaget protokollen.

Gunn Karin Gjul (A): SEFO-ordningen ble opprettet i 1988 av daværende justisminister Helen Bøsterud. Ordningen ble opprettet bl.a. som et direkte resultat av den såkalte politivoldsaken i Bergen. Formålet den gang med å legge etterforskningen av slike saker utenfor politiet, var nemlig å styrke tilliten til den etterforskningen som fant sted.

14 år etter må vi erkjenne at tilliten til SEFO blant publikum og aktørene innen strafferettspleien ikke er svært høy. Den kritikken som før etableringen av SEFO ble rettet mot politiet, har på ingen måte forstummet. Kritikken går på at SEFO beskytter polititjenestemenn og fremstår som bukken som passer havresekken. Jeg synes det er betimelig å stille spørsmål ved om det er en hensiktsmessig løsning å la politifolk etterforske politifolk. Vi setter disse etterforskerne i en svært vanskelig lojalitetskonflikt.

Bakgrunnen for kritikken er at de færreste sakene som etterforskes av SEFO, resulterer i en reaksjon mot vedkommende tjenestemann. Men den høye henleggelsesprosenten i SEFO-saker trenger ikke være en indikasjon på at SEFO gjør en dårlig jobb. Mange av sakene SEFO får til behandling, hører i realiteten ikke hjemme der. De er i praksis klager på politiet og ikke anmeldelser av straffbare handlinger.

Likevel: For Arbeiderpartiet er det uholdbart å ha en ordning som publikum har så liten tillit til, ikke minst med tanke på at politiet har fått stadig flere fullmakter både når det gjelder etterforskningsmetoder og andre maktmidler.

Politiet, som er samfunnets sivile maktapparat, må være underlagt både formell og uformell kontroll, og de må tåle å være utsatt for kritikk. Det var på bakgrunn av dette at Arbeiderpartiets justisminister Hanne Harlem i samarbeid med Riksadvokaten nedsatte en arbeidsgruppe som skulle se på hele SEFO-ordningen.

Vi vet nå at gruppen har levert sin rapport, og at høringsfristen går ut om noen få dager, den 15. juni. Arbeiderpartiet er innstilt på å gjøre endringer slik at vi får en ordning publikum og de ulike aktørene har tillit til. Men vi mener Regjeringen nå må få mulighet til å gjøre en skikkelig jobb. Vi må lytte til høringsinstansene og la de demokratiske prosessene i saken få gå sin gang i denne saken også.

Vi er derfor ikke rede til å ta stilling til Fremskrittspartiets forslag sånn rett over bordet. Arbeiderpartiet er ikke uenig i Fremskrittspartiets kritikk, men vi mener det ikke er forsvarlig å gå for det som umiddelbart kan se ut som den beste løsningen. Skal vi få et organ som øker publikums tillit, må vi gjøre en grundig jobb. Arbeiderpartiet avventer forslaget fra Regjeringen, og mener derfor at vi ikke kan behandle denne saken i dag.

Carsten Dybevig (H): Politiet skal være et serviceorgan overfor lovlydige medborgere. De skal beskytte samfunnet mot kriminelle handlinger og sørge for at lovbrytere får sin straff.

Men fra tid til annen blir vi minnet om at også politiet kan gjøre feil, og dessverre kan slike feil få fatale konsekvenser for de berørte parter. Ved mistanke om at det er begått straffbare handlinger av polititjenestemenn eller -kvinner, skal SEFO ta seg av etterforskningen. Men svært få av sakene som etterforskes, fører til at noen blir stilt til straffansvar.

Eksemplene er mange – biljakter med dødelig utgang, anklager om rasistiske angrep fra politifolk, dødsfall på glattcelle, og ikke minst hundetragedien i Vest-Torpa nå i vår, hvor en sju år gammel gutt mistet livet. Man spør seg selvsagt om noen hendelser kunne vært unngått dersom politiet hadde handlet på en annen måte.

Når SEFO sjelden konkluderer med at det har foregått noe straffbart, reises det ofte påstander om kameraderi, at politi- og påtalemyndigheten beskytter hverandre. Dette er egnet til å svekke publikums tillit til denne viktige myndigheten. Vi vet jo alle at det er menneskelig å feile fra tid til annen, gjøre en feilvurdering som i enkelte situasjoner kan være straffbar. Folk spør seg kanskje hvorfor politiet skal være annerledes.

Norsk politi er sannsynligvis blant verdens beste når det gjelder etikk og moral. Likevel er jeg redd for at publikum har en følelse av at viljen er mindre når det gjelder å avdekke forhold der innbyggernes rettigheter blir krenket av politifolk.

Forslagsstillerne ønsker å opprette et landsomfattende og selvstendig polititilsyn som skal erstatte SEFO. Det erkjennes fra flere hold at dagens ordning ikke er tilfredsstillende. Det mest alvorlige er etter mitt syn at publikums tillit til SEFO er svekket.

Høyre er tilfreds med at det allerede er tatt tak i problemstillingen. En arbeidsgruppe la frem sin rapport like før jul og foreslo at det bør opprettes et eget klageorgan til behandling av kritikkverdige, men ikke straffbare handlinger fra politiets side. Gruppen foreslo også at SEFO skulle få påtalekompetanse i disse sakene, på bekostning av statsadvokatene, og at advokater skal få aktorere sakene i retten. Forslagene ble lansert for å forsøke å øke tilliten blant publikum.

Imidlertid er det kanskje viktig ikke å forhaste seg i denne saken. Her er det nok nødvendig å gå igjennom alle mulige former for organisering og foreta en grundig gjennomgang av de alternativene som foreligger. Vi har episodene i Vest-Torpa friskt i minne, hvor foreldrene hadde anmeldt hundeeieren til politiet for mangelfullt tilsyn med hundene, for hundene skremte opp barn og folk i Torpa, uten at politiet tok tak i saken. Det er et alvorlig signal om at det er noe galt i forhold til forholdet mellom politi og publikum. Likevel mener vi at denne saken er såpass viktig at den ikke fortjener å bli behandlet over bordet her i Stortinget i dag, men at man får se på arbeidsgruppens forslag, som nå er ute på høring. Jeg føler meg trygg på at justisministeren vil foreslå de nødvendige endringer og komme tilbake til Stortinget med dette på et senere tidspunkt, slik at tilliten til politiet og det arbeidet politiet gjør, fra befolkningens side blir bedre enn det den har vært hittil.

Jan Arild Ellingsen (FrP): Det som så langt er tydelig, er at justiskomiteens medlemmer støtter opp om intensjonen i det som er forslaget fra representanten Kvakkestad og meg selv. Det synes jeg er positivt. Det som videre fremstår som litt merkelig så langt, er det man hører fra dem som har vært oppe her. For meg fremstår det som mer og mer underlig at ikke forslaget vårt er enstemmig innstilt fra komiteen, for jeg oppfatter det som helt klart at man ønsker å gjøre noe for å bedre den grad av uhildethet som politiet må ha for å kunne være funksjonelt. Og det er det som er intensjonen vår. Det skal ikke være slik at det skal settes spørsmålstegn med hensyn til de rollene man har, når man både er tjenestemann og kan fungere gjennom SEFO-ordningen. Da åpnes det for at folk flest stiller spørsmål ved hva dette er.

Vi sier ikke at det lave antall saker som etterforskes, og som det blir reist påtale i, sier noe om volumet på dette, men det viktige blir likevel at det må være en ordning der man unngår at det stilles tvil. Slik er det dessverre ikke i dag. Det vi har sagt i vårt forslag, er at vi ønsker et landsomfattende polititilsyn, og det trodde jeg at man kunne slutte seg til i komiteen. Så kunne man dernest la Regjeringen jobbe med det organisatoriske forholdet for gjennomføringen av denne saken. Det burde være uproblematisk, iallfall etter vårt skjønn. Men det kan jo tidvis virke som om det viktigste for å få gjennomslag i komiteen og i denne salen, er at forslaget kommer fra Regjeringen. Og det synes jeg ikke sømmer seg den måten vi bør jobbe på. Det bør jo være slik at Stortinget støtter alle gode forslag, uavhengig av hvem de kommer fra, slik at det ikke nødvendigvis blir hvem som står som forslagsstiller, som er avgjørende.

Og så kan jeg ikke dy meg, jeg må også få lov å kommentere en av uttalelsene fra representanten Gunn Karin Gjul, som sier at Arbeiderpartiet ikke var villig til å behandle denne saken direkte over bordet. Min forståelse er at justiskomiteen har behandlet denne saken, så jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen. Men det regner jeg med at representanten selv får stå inne for.

Det som jeg iallfall ser som positivt, er de signalene som blir gitt – at man er villig til å se på det, og at man skal avvente høringsuttalelsene. Det får vi selvfølgelig ta til etterretning, selv om vi hadde ønsket en atskillig mer offensiv holdning fra justiskomiteen og dernest selvfølgelig fra Stortinget, og gjerne et flertall her, så vi hadde kommet videre. For om vi hadde gjort et vedtak i dag, hadde vi gitt et klart signal om at vi så på ordningen som utilfredsstillende. Og det kan jo ikke være noe poeng at vi skal vente med å rette opp en feil som vi åpenbart legger merke til ligger der. Da bør vi vise ryggrad. Så vi burde ta utfordringen og gjøre noe med det, og så kunne det være opp til Regjeringen å komme tilbake med de praktiske bitene innenfor dette.

På vegne av Fremskrittspartiet er jeg selvfølgelig skuffet over at vi ser ut til å bli stående alene. Men jeg må da få lov å ønske resten av representantene velkommen etter på et senere tidspunkt, og tar opp vårt forslag.

Presidenten: Jan Arild Ellingsen har tatt opp det forslag han viste til.

Inga Marte Thorkildsen (SV): I utgangspunktet kunne SV i og for seg ha sluttet seg til de aller fleste av de merknadene som representanten Ellingsen nå har gjort rede for, men vi synes faktisk at det kan være et poeng iblant ikke å gjøre ting fort og galt, men å prøve å sette seg ned og se på alle sider av saken.

Jeg deler den bekymringen som er vist herfra fra bl.a. representantene Ellingsen og Gjul, og synes det er ekstremt viktig at vi får en seriøs vurdering av hvordan SEFO fungerer, og får opprettet en tillit i befolkningen som vi nå anser er til dels mangelfull.

SV har ingen illusjoner om at politiet er engler, og vi tror at det også kan foregå kameraderi, som det gjør i mange andre organisasjoner og etater. Dette dreier seg også om at politiet er mennesker, akkurat som vi er det. Men det er vanskelig for SV bare for å vise at vi er handlekraftige, å støtte noen merknader som vi kanskje mener er riktige, men som vi mener må vurderes skikkelig. Jeg synes at det kanskje hadde vært litt OK hvis Fremskrittspartiet hadde sluttet å være så handlekraftige i enhver sammenheng, og kanskje heller kunne ta det litt med ro og forholde seg til at det foregår et arbeid på en del områder, hvor vi tar en seriøs vurdering. For det kan bli et problem for Stortinget hvis vi i enhver sammenheng skal være så kjappe at vi ikke tar hensyn til seriøse innspill som kommer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Votering i sak nr. 4

Presidenten: Under debatten har Jan Arild Ellingsen satt fram et forslag på vegne av Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag som medfører opprettelse av et permanent landsomfattende Polititilsyn til behandling av anmeldelser og klager fremsatt overfor politiet eller påtalemyndigheten.»

Det vil bli votert alternativt mellom dette forslaget og innstillingen fra komiteen.

Komiteen hadde innstillet:

Dokument nr. 8:89 (2001-2002) – forslag fra stortingsrepresentantene Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad om å opprette et landsomfattende Statlig Polititilsyn, som skal erstatte det Særskilte Etterforskningsorgan for politisaker (SEFO), samt være et organ som behandler publikums klager på tjenesteutførelsen i politi- og påtalemyndigheten – vedlegges protokollen.

Votering:Ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Fremskrittspartiet bifaltes innstillingen med 84 mot 16 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 12.20.10)