Raymond Robertsen (H) (ordfører for saken): Det er en samlet komite som uttrykker bekymring for at enkelte elever her i landet har en uforholdsmessig lang reisetid til skolen. Et stort flertall i komiteen er derimot svært usikker på om innføring av maksimal reisetid for elever er den rette måten å løse dette problemet på. Forslaget fra Sosialistisk Venstreparti om å innføre en maksimaltid får ikke flertall i komiteen, da flertallet mener en slik løsning kan virke mot sin hensikt.

Komiteens flertall er bekymret for at en konkretisering av reisetida faktisk kan tolkes som en anerkjennelse av at skoler som ligger rett innenfor reisetidssonen, kan legges ned. Flertallet er også skeptisk til hvordan et slikt opplegg og forslag kan gjennomføres i praksis, uten at det påfører kommunene et uforholdsmessig stort merarbeid.

Det er kommunene som er skoleeiere, og som har ansvaret for skolestrukturen. Flertallet er opptatt av at kommunene skal løse sine ansvarsoppgaver med minst mulig detaljstyring fra Stortinget. Man har en grunnleggende tro på at kommunepolitikerne rundt omkring i landet løser sine oppgaver på en god måte og bruker lokalt skjønn.

Dersom man hadde innført en maksimal reisetid for elever, slik Sosialistisk Venstreparti skisserer, ville man faktisk i min hjemkommune risikere å gå tilbake til internatdrift for noen elever i grunnskolen. Hammerfest kommune la for noen år siden ned sitt siste internat, med det resultat at noen elever faktisk fikk en lengre reisetid enn det som ligger i forslaget. Det var uansett et bedre alternativ for både elver og foreldre, som nå slipper å sende ungene sine vekk hele uka. Jeg tror ikke at komiteens medlemmer ønsker å lage regler som kan få uante virkninger.

Flertallet i komiteen ønsker å avvente hvilke tiltak som skal gjøres for å bedre situasjonen for grendeskolene. På oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet arbeider Nordlandsforskning med ulike vurderinger i forholdet mellom skoleskyss og grendeskoler. Flertallet avventer konklusjonene fra denne undersøkelsen før man eventuelt vil anbefale tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet viser også til statsråd Victor Normans redegjørelse om modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor, der han bl.a. går inn for en totalkostnadsberegning i forbindelse med skolenedleggelser. Disse medlemmene mener dette vil endre situasjonen for mange grendeskoler, samt at det vil bedre reise-situasjonen for mange elever. Et system der ansvaret for skoleskyss flyttes fra fylkeskommunen til kommunen vil utvilsomt gi andre konklusjoner i forbindelse med debatten om skolenedleggelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker å forandre lovverket og finansieringen knyttet til grunnskolen og den videregående skole. De ønsker å samle lovbestemmelsene i én lov og innføre en stykkprisfinansiering.

Sosialistisk Venstreparti ønsker å innføre en maksimal reisetid for elever i grunnskolen på henholdsvis 30 minutter for barnetrinnet og 45 minutter for ungdomstrinnet.

Hele komiteen er opptatt av forholdene rundt grendeskoler og skoleskyss. Et flertall av komiteens medlemmer er skeptisk til å innføre ordninger som begrenser kommunenes valgfrihet, men vil i større grad stimulere til ønsket utvikling og resultat.

Stortinget får mye kritikk fra kommunene om at det detaljstyres for mye. Det tar komiteen alvorlig, og er skeptisk til å gå inn for en ordning med maksimal reisetid for elever i grunnskolen.

Eva M. Nielsen (A): Fra Arbeiderpartiets side er det viktig å avklare at til tross for at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og regjeringspartiene har landet på den samme konklusjon i saken, er det forskjellige begrunnelser som har ført oss dit.

Senterpartiet og våre venner i Regjeringa har begrunnet ønsket om en maksimal reisetid mellom hjem og skole med følgende:

• Det skal foretas en totalkostnadsberegning, altså et effektiviseringsregnskap som skal være avgjørende for beslutningen om maksimal reisetid.

• Det er bebudet en endring i finansieringssystemet for skoleskyss – kommunen og ikke fylkeskommunen skal for framtida betale skoleskyss for grunnskoleelever.

• Nordlandsforskning arbeider for tiden med et prosjekt om reisetidsproblematikken for grunnskolens elever. Disse konklusjonene foreligger ikke ennå.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi ikke være med på at det er effektiviseringsgevinst og finansieringssystem som skal være avgjørende for hvor lenge barna skal kunne oppholde seg på skolebussen. For oss er det ene og alene hensynet til barna som skal være avgjørende. Derfor er det riktig å avvente Nordlandsforsknings resultater før vi – Stortinget – fastsetter maksimalgrense for reisetid mellom hjem og skole.

Vi i Arbeiderpartiet ønsker at det er disse resultatene fra Nordlandsforskning alene som skal lede oss fram til en fornuftig maksimalgrense, ikke Victor Normans effektiviseringsdrøm eller spørsmålet om hvem som skal betale skolebussen.

Arne Sortevik (FrP): Svekkelsen av skoletilbudet i kommunene har pågått lenge. Omfattende bygningsmessig forfall bærer bud om vedlikeholdsbudsjetter som ikke dekker behovet.

Mangel på – og mangelfullt – utstyr preger mange elevers skolehverdag. For få lærerstillinger og for få timer rammer i økende grad et økende antall elever. Denne utviklingen viser frem driftsbudsjetter som heller ikke dekker behovet. I kjølvannet av trange budsjetter dukker også skolenedleggelsene opp – 600 skoler er nedlagt siden 1986.

Mange elever har gjennom skolenedleggelse fått lang skolevei. Mange elever bruker for lang tid til og fra skolen, og tilknyttet belastningen ved reisetiden opplever også mange elever mobbeproblemer.

Dessverre er de økonomiske problemene i mange kommuner åpenbart store og økende. Det er derfor fare for at skoletilbudet settes under ytterligere press, og at flere skolenedleggelser kan ramme mange elever – med økt reisetid som resultat.

Gode hensikter til tross: Forslaget fra forslagsstillerne kan faktisk medføre ytterligere skolenedleggelse. Det illustrerer at som virkemiddel mot skolenedleggelse er ikke maksimalgrense for reisetid særlig egnet, etter vår mening.

Fremskrittspartiet understreker at innenfor dagens lov- og rammeverk er det viktig at de totale offentlige kostnader forbundet med endringer i skolestrukturen, blir synliggjort. Det betyr at vi må gjøre slutt på svarteper-spillet om eleven, der skoleeier kan regne frem utgiftsmessig reduksjon i sitt skolebudsjett som samtidig er utgiftsmessig økning hos andre enheter i samme kommune eller annen kommune.

Den enkleste og sikreste måten å få ordnet dette på, er å la statlige penger – penger som i dag kanaliseres gjennom kommunale budsjetter – gå direkte til elevene. I helsesektoren heter dette innsatsbasert finansiering, og blir nå økt fra 55 pst. til 60 pst. av sykehusenes inntekter.

Et slikt system vil Fremskrittspartiet ha i utdanningssektoren. Når eleven blir kunde, utstyrt med statlige penger, blir det etterspørselen i elevgrunnlaget som avgjør lokalisering og drift, ikke lokalpolitiske prioriteringer der skoleformål kan oppleve å bli nedprioritert.

Men Fremskrittspartiet understreker at i tillegg til endret finansiering trenger også brukerne – elever og foreldre – ny lovgivning. Vi trenger en skolelov for alle elever, slik vi kjenner det i Sverige. Vi trenger en skolelov som åpner for konkurranse og derved mangfold i norsk skole. Langt større grad av fritt valg vil også gi endret finansieringsmodell full kraft. Det blir da økonomisk mulig for andre enn kommuner å starte og drive skole.

Fremskrittspartiets løsning åpner for mangfold gjennom muligheter. Et åpent mangfold i konkurranse om elever vil ikke bare gi kortere reisetid, men også bedre kvalitet.

Jeg har et godt eksempel fra mitt eget hjemfylke, kommunen Austevoll – en liten kommune, lokalisert på flere store og utallige små øyer ute ved kysten sør for Bergen. Da det kom bro til øya Stolmen for et par år siden, kvitterte flertallet i kommunestyret med å legge ned skolen på Stolmen. Foreldrene vil drive skolen videre, og har søkt om etablering av privatskole, en kyst- og naturskole. De har nå flere hindringer å passere. Først må etablering etter privatskoleloven godkjennes, eventuelt som forsøk. Deretter må de søke om penger – penger som de samme elevene i hovedsak vil få dersom de reiser til kommunens skole, som altså er lokalisert et godt stykke unna. Får de ja, blir det igjen skole på Stolmen. Der som andre steder er grendeskolen «limet» i lokalsamfunnet.

Etter Fremskrittspartiets syn skal det ikke være slik at etablering av skole som alternativ til lang skolevei skal være avhengig av politikeres og byråkraters nåde. Vi bør endre systemet. Brukerne bør styre mer enn lokalpolitikerne.

Jeg tar derfor opp Fremskrittspartiets forslag om å legge frem sak om et nytt lovverk og et nytt finansieringsopplegg for grunnskolen og den videregående skole.

Presidenten: Representanten Arne Sortevik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lena Jensen (SV): Sosialistisk Venstreparti har lagt fram forslag om maksimal reisetid: 30 minutter for barnetrinnet og 45 minutter for ungdomstrinnet. Bakgrunnen for dette forslaget er at det fins ingen begrensninger i dag for hvor langt barna er nødt til å reise til skolen hver dag.

Siden 1986 er over 600 skoler lagt ned, med den konsekvens at barna i Norge er blitt pålagt lengre og lengre arbeidsreise til og fra skolen. Lengre arbeidsreise sliter ut barna både psykisk og fysisk, noe som går ut over både trivsel, læringskapasitet, fritidsaktiviteter og samvær med familie og venner.

Barn i Norge har fått lengre reisetid de senere årene. Beregninger viser at om lag 40 000 elever sitter på skolebussen mer enn en time hver dag. Man kjenner til mange ulike eksempler. Et eksempel i media for litt siden var Osen kommune, der resultatet av det kommunestyret hadde foreslått om nedlegging av en skole, ville føre til at elevene ville få 2 ½ time reisetid hver dag.

Dette handler om retten til skole i nærmiljøet. Det handler om Stortingets intensjon om nærmiljøskoler og den betydningen skolen har for lokalsamfunnet og nærmiljøet. Skolen skal brukes til mye mer enn bare skole, den skal også være en kulturarena etter skoletid. Dette handler om barns og unges rett til en god og trygg oppvekst.

SV legger fram dette forslaget fordi vi er opptatt av at barna skal få en god oppvekst og en god skole, og av at de skal kunne tilegne seg de kunnskapene de trenger innenfor skolesystemet uten at de slites ut på grunn av lange reiseavstander.

Det fins heller ingen offentlig statistikk over hvor lang reiseavstand barn har i Norge. På bakgrunn av dette fremmer vi forslag der vi «ber Regjeringen etablere et system for rapportering av elevenes reisetid til og fra skolen, for å kunne følge utviklingen i skolestruktur og reisevei».

Man skal som hovedregel organisere det slik at

«reisetida fra hjem til skole ikke overstiger 30 minutter for barnetrinnet og 45 minutter for ungdomstrinnet».

Dette er et viktig spørsmål for oss, og det er ikke bare vi som har vært opptatt av dette. Barneombudet har bl.a. tatt til orde for dette. Vi fikk innspill – da dette forslaget lå til behandling i komiteen – fra en rekke ulike organisasjoner som støtter forslaget.

Presidenten: Representanten Lena Jensen har tatt opp det forslaget hun refererte fra.

Elsa Skarbøvik (KrF): Saksordføreren har gitt en grei framstilling av saken slik den foreligger, så jeg vil bare gi noen korte merknader.

På grunn av nedlegging av flere skoler de siste tiårene er det enda flere elever som er avhengig av skoleskyss enn før – det er riktig. Når det kan påvises helseskader pga. slike reiser, er det jo noe som bør gjøres. Kristelig Folkeparti vil derfor følge nøye med når Nordlandsforskning legger fram sine resultater om forholdet mellom skoleskyss og grendeskoler. Vi er også kjent med at Landslaget for Udelt og Fådelt Skole, LUFS, arbeider aktivt for nærmiljøskolen og vil ha et vern mot lange arbeidsreiser. De viser til undersøkelser som viser at over 40 000 barn har skyss i mer enn 30 minutter hver vei, slik vi også ser av SVs forslag. Dessuten vises det til at flere tusen elever er utsatt for mobbing i denne forbindelse.

Kristelig Folkeparti er enig med statsråden når hun i brev til komiteen understreker betydningen av at kommunene følger regler for god forvaltningsskikk i behandling av saker om skolenedleggelser, og at det også legges stor vekt på elevenes reisetid.

Det er kommunene som er skoleeiere, og for Kristelig Folkeparti har vi nok større respekt eller tillit til lokalpolitikerne enn det vi hørte her fra Fremskrittspartiets side. Jeg ønsker ikke å være med på at politisk arbeid skal gjøres til advokatmat.

Vi har også Sem-erklæringens ord om at Samarbeidsregjeringen vil fremme forslag om å overføre ansvaret for skoleskyss for grunnskoleelevene til kommunene. Det vil føre til at skyssutgiftene blir en del av totalkostnadene som vektlegges når det er snakk om endringer i skolestrukturen. Dette vil også være et skritt på veien for å bedre situasjonen for framtiden.

Kristelig Folkeparti stemmer derfor i denne omgang ikke for forslag om maksimalgrense for reisetid, men avventer andre forslag for å kunne gjøre noe med situasjonen for nærmiljøskolen.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Alle forslag som kan bedre barns skolehverdag, tar Senterpartiet på alvor. Mange barn har for lange skolereiser. Det skyldes at skoler er lagt ned.

Når Senterpartiet likevel ikke kan støtte dette forslaget, er det rett og slett fordi vi tror at det kan bli brukt motsatt, at politikere rundt omkring sier at denne skolen ligger nærmere – og så tror de at de kan spare penger på det. Vi er redd for den utviklingen. Videre mener vi faktisk at det er lokalpolitikerne som skal få lov til å bestemme skolestrukturen.

Representanten Nielsen nevner dette med totalkostnadsanalyser. Det er faktisk foretatt en del totalkostnadsanalyser omkring skolenedleggelser. Det viser seg faktisk at det er ingenting å spare – i veldig mange tilfeller – på å legge ned skoler. Det er viktig for Senterpartiet å understreke at det ikke er økonomiske hensyn som skal avgjøre om en skole skal legges ned eller ikke. – Det har jeg lyst til å understreke.

Når skolenedleggelser skjer, er det fordi situasjonen rundt omkring i kommunene over mange år har vært så vanskelig fordi kommunebudsjettene er for trange. Jeg ser at det samme jo er i ferd med å skje nå, når svært mange kommuner faktisk må redusere på skolebudsjettene sine inneværende år. Dette er en utvikling vi ikke ønsker, og Senterpartiet går inn for å styrke kommuneøkonomien, slik at kommunepolitikerne skal slippe å ha valget mellom å legge ned skoler eller legge ned sykehjem.

Trine Skei Grande (V): Jeg tror ikke at det fins en svart-hvitt-grense for hva som er barns trivsel. Jeg tror man bør ta alle partiene på alvor når de sier at de faktisk er opptatt av barns beste i denne saken. Jeg skal nevne to eksempler:

Jeg gikk på en liten grendeskole sammen med forslagsstiller Inge Ryan. De elevene som kjørte lengst med buss for å komme dit, kjørte forbi tre barneskoler – nettopp for å opprettholde en grendeskole. Noe av politikken var at man ønsket å ha de små grendeskolene, og at man opprettholdt dem ved at noen barn faktisk hadde en lang bussreise.

Til det andre: I Strompdalen, som er en liten grend i kommunen Namsskogan, der forslagsstiller Ryan har vært ordfører, bor det noen elever. De kjører privatbil ganske langt for å komme seg på sin skole. Alternativet for barna ville her vært retten til hjemmeundervisning. Det er den eneste løsningen når det bor én familie med skolebarn langt unna.

Ett perspektiv er ikke tatt med her, nemlig barnas rett til å ha et visst miljø å vokse opp i, faktisk ha en viss vennegjeng å vokse opp sammen med, som man har felles opplevelser og felles barndom med. Dette er et perspektiv som ikke kan måles i minutter og sekunder i bil.

Verden er altså ikke svart-hvit, og en god oppvekst kan ikke måles i minutter.

Så et lite perspektiv til mobbing på skolevei. Jeg tror jo at mange barn som ikke sitter i buss, også blir mobbet på skoleveien. Vi måler sjelden akkurat det, for på skoleveien blir de ikke overvåket av voksne. Jeg for min del har sittet i 30 minutter på buss på vei til barneskolen, med en bussjåfør som het Per, og det var den eneste sonen der ingen ble mobbet. Han hadde fullstendig kustus og fullstendig kontroll over sin buss – her skulle barna ha det fint. Så det er ikke sånn at alt her er svart-hvitt. Det er ikke sånn at det finns én regel som gjelder i alle sammenhenger.

I motsetning til Fremskrittspartiet har jeg stor tro på det lokale folkestyret, at lokale politikere faktisk klarer å finne gode løsninger i samarbeid med foreldrene. Jeg tror også at vi må se på regelverket rundt skolene våre for å slippe opp og gi lokalpolitikerne mer makt til også å kunne se på ulike løsninger for å opprettholde de grendeskolene som vi ønsker å opprettholde.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.