Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe, og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olaf Gjedrem (KrF) (ordførar for saka): Jordbruksavtalen er viktig, spesielt for landbruket, men har også stor betydning generelt for landet. Fyrst vil eg seia meg svært glad for at det vart ein avtale mellom staten og Norges Bondelag ved forhandlingane denne våren. Eg vil gje honnør til Bondelaget, som på ein konstruktiv måte har gjennomført forhandlingane på vegner av landbruket. Sjølv om organisasjonen ikkje nådde fram med alle sin krav, står Bondelaget bak avtalen, har anbefalt den for sine medlemer og vil på ein positiv måte prøva å utvikla landbruket på denne bakgrunnen.

Eg vil understreka at eit breitt fleirtal i Stortinget støttar opp om den framforhandla landbruksavtalen. Eg vil nytta høvet til å takka representantane i næringskomiteen for eit godt samarbeid om den framforhandla jordbruksavtalen og dei merknadene som komiteen har lagt inn om denne avtalen.

Alle partia utan Framstegspartiet støttar opp om avtalen. Eg er såpass fri at eg seier at eg las i eit avisintervju at Framstegspartiet ymta frampå om at dei vurderte å stø avtalen subsidiært, men eg konstaterer at dette ikkje er gjort i den endelege innstillinga.

Det at eit svært breitt fleirtal i Stortinget støttar jordbruksavtalen, er svært viktig for landbruket. Dette gjer at landbruket med større føreseielegheit kan møta framtida. Som saksordførar er eg tilfreds med at den støtta som landbruket har i befolkninga, òg blir avspegla i eit breitt fleirtal her i Stortinget. For landbruket vil det vera solide aktiva.

Eit anna utgangspunkt for landbruket framover er at me har marknadsbalanse i dei fleste innanlandske produksjonane no. Det har si årsak i eit ansvarleg og solid arbeid av næringa, som har tilpassa sitt produksjonsnivå til etterspørsla i Noreg, og til eit visst behov for eksport. På denne bakgrunnen er det realistisk å meina at landbruket kan ta ut målprisane i det komande avtaleåret. Det er grunn til å understreka at det er lenge sidan landbruket har hatt eit slikt godt utgangspunkt. Det er òg viktig at landbruket som marknadsregulator tek vare på balansen mellom produksjon og etterspørsel.

Prisane på landbruksprodukt til produsent har i mange år stått stille eller gått tilbake. Difor er det gledeleg at ein med oppgjeret i år har funne å kunna ta ut 475 mill. kr i auke i målprisane. Dette utgjer ca. 3 pst. For landbruket er det viktig at ein større del av oppgjeret kan takast ut i auka prisar i marknaden. Dette er mogleg bl.a. gjennom den halveringa av momsen som vart gjennomført i fjor. Denne momsreduksjonen har ført til billegare prisar på matvarene i Noreg, og ein gjennomsnittleg forbrukar i Noreg brukar nå ca. 11 pst. av inntektene sine på mat. Prisstiginga på landbruksvarer er rekna ut til å bli 3 pst. på bakgrunn av prisauken frå 1. juli. I forhandlingane har ein prøvd å skjerma matvareindustrien for ein prisauke med i stor grad å kompensera for dei auka målprisane.

Det andre elementet i landbruksavtalen er inntektsfrådrag med skattelette for landbruket. Tidlegare har det vorte gitt 36 000 kr i inntektsfrådrag til alle bønder som har hatt ei inntekt utover dette. No er dette høvet til skattefrådrag auka med ein årsverknad på ca. 300 mill. kr for landbruket. Eit progressivt inntektsfrådrag som vert auka opp mot eit inntektsnivå på 155 000 kr, vert innført med verknad frå 1. juli dette året.

Skattelette er viktig av fleire årsaker. Dette er eit langsiktig verkemiddel som gjev trygge rammevilkår. Det oppmodar samstundes den enkelte bonden til å skaffa størst mogleg overskot på si verksemd og premierer dei dyktige bøndene, og fører altså i sum til at nettoinntektene vil auka for bøndene. Sjølv om det er eit visst trekk eller reduksjon i statens overføringar til landbruket, vil inntektsveksten for det komande avtaleåret vera på ca. 10 700 kr pr. årsverk eller, omrekna i prosent, 7 pst.

På denne bakgrunnen håpar eg at landbruket ser at tida er inne til å fokusera i sterk grad på sine primæroppgåver, nemleg å driva eit godt landbruk med tilfredsstillande økonomisk resultat og produksjon av trygge og gode kvalitetslandbruksprodukt, og i tillegg ha eit vake auge for å utvikla og gjera kulturlandskapet vakrare, til glede for heile befolkninga.

Eg konstaterer at landbruket har vore offensivt og har lukkast i fleire av sine miljøsatsinger. Blant anna kan ein no måla at avrenninga av nitrogen i forhold til nivået i 1985 har vorte redusert med 25 pst. Samstundes har me oppnådd ein reduksjon på 32 pst. i avrenninga av fosfor i forhold til i 1985. Den same utviklinga kan ein spora når det gjeld bruk av sprøytevernmiddel. Det er gledeleg å kunna nå fram til registrerbare forbetringar på viktige miljøsatsingar som er oppnådde gjennom eit samspel mellom næringa og staten.

Landbruket treng ikkje i same grad vera oppteke av å kjempa for overføringane for å sikra framtida si, etter mi vurdering. Dette årsoppgjeret syner at næringa nyt stor anerkjenning og samstundes forståing for sine spesielle forhold, og at det er politisk vilje til å følgja opp næringa med tilfredsstillande rammevilkår som kan tryggja framtida for næringa og sikra rekruttering.

Det er viktig for profilen, både for Bondelaget og for landbruket generelt, at næringa har sitt hovudfokus på utviklinga av denne viktige næringa og ikkje får ein altfor negativ profil i samband med desse landbruksoppgjera, der ein prøver å understreka dei vanskelege rammevilkåra som denne næringa er undergjeven.

I Sem-erklæringa gav samarbeidsregjeringspartia uttrykk for at me ynskjer å skapa ein ny giv i landbruket. Som representant for regjeringspartia håpar eg at det utgangspunktet som er skapt med årets jordbruksoppgjer, kan vera eit brukbart grunnlag for å skapa ein ny optimisme og ein tryggleik for framtida for denne næringa. Sjølvsagt er det òg utfordringar for landbruket. På same måten som eksportindustrien vert landbruket ramma av at me lever i eit høgkostland, der prisane og løningane er svært høge i forhold til i andre land, samstundes som det utanlandske prisnivået som er danna i land med lågare løner og prisar, til ein viss grad vert normsetjande for dei norske forventningane til prisane på landbruksprodukt.

Landbruketsprodukta våre vil alltid verta målte mot utanlandske tilsvarande varer. Det er i denne samanhengen rett å ta fram ei utvida låneordning med rentestøtte som partane har forhandla seg fram til ved årets oppgjer, på 300 mill. kr i løpet av fem år, dvs. 1,5 milliardar kr i totalsum. Denne investeringsutviklingspakken skal gjera landbruket i større grad i stand til på ein offensiv måte å møta framtida med eit tilpassa driftsapparat. Landbruket har fått ei viktig målsetjing om å gjennomføra 10 pst. av produksjonen etter økologiske prinsipp innan 2010. Dette gjer at spesielt næringa, men også det offentlege bør satsa på informasjon, oppmuntring og tilrettelegging for næringa, slik at dette målet kan nåast på ein realistisk måte innan 2010. Elles må næringa heile tida vera oppteken av å levera økologiske produkt i pakt med ein forventa auke i etterspørselen. Ein økologisk produksjon passar utmerkt inn i Noreg. Vi har frå før ein god matvaretryggleiksprofil, og det er med interesse eg registrerer at tanken om økologisk produksjon får stadig breiare fotfeste, òg i dei mest sentrale landbruksområda i landet.

Det er i den framforhandla avtalen òg teke med ein del endringar når det gjeld rammevilkåra for landbruket. Mellom anna er taket for mjølkekvotar heva, reglane for samdrift er liberaliserte, og det er innført ein fri omsetjeleg mjølkekvote på 30 pst. Samstundes med at det vart gjeve produksjonstilskot utover 400 dekar, representerer dette i fyrste rekkje nye moglegheiter for næringa. Desse endringane er meint å mjuka opp i dei retningslinjene som næringa er undergjeven. Eg føreset at partane følgjer nøye med i verknadene av desse, og tek omsyn til dei med tanke på framtidige jordbruksavtalar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Saksordføreren har på vegne av flertallet ført i pennen merknader angående utvidelsen av jordbruksfradraget. Det ble innført for noen år siden med den intensjon at man skulle prøve å begrense prisutviklingen for primærprodusentene, og var en slags kompensasjonsordning. Nå utvides altså denne ordningen.

Fremskrittspartiet har hele tiden vært sterkt imot, fordi det betyr en forskjellsbehandling av selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen og i andre bransjer som er langt mer konkurranseutsatt, og som også befinner seg i distriktene, og som må betale merkostnadene med 12 milliarder kr til landbruket over skatteseddelen – en konkurransevridning av dimensjoner som vi ikke kan være med på. I tillegg vet vi at flertallet av bøndene i Norge er såkalte hobbybønder eller deltidsbønder. At de nå får eksklusive rettigheter med spesielle fradragsordninger, gjør jo at dagens struktur i landbruket sementeres mer enn det som er nødvendig, og hindrer en naturlig utvikling mot større og mer fleksible driftsstørrelser.

Men så er det også et problem: I en del utkantkommuner er kanskje bøndene som skattytere 15–20 pst. av skattyterne. Når de nå får veldig gunstige skatteordninger, hvordan mener da saksordføreren at disse kommunene skal klare å ha et fornuftig servicenivå overfor innbyggerne i den aktuelle kommunen?

Olaf Gjedrem (KrF): Eg vil fyrst få retta opp ein feil i innstillinga. Under kapittel 6.2 i det tredje avsnittet skal ikkje berre SV og Senterpartiet vere unnatekne, men òg Framstegspartiet skal ut av den merknaden.

Så til spørsmålet om eit skattebortfall i primærkommunane. Eg vil fyrst ta avstand frå det omgrepet som representanten Hedstrøm brukte, at eit fleirtal av norske bønder er hobbybønder. Eg vil bruke uttrykket «ansvarlege deltidsbrukarar».

For Noreg er det viktig at me nyttar dei jordbruksareala me har, og me er glade for at mange vil bruka delar av arbeidskrafta si til å halda landet i hevd og gjera kulturlandskapet vakrare til glede for den jamne befolkninga og ikkje minst for turistane. Difor er det livsviktig at me har denne strukturen med blanding av heiltidsbrukarar og deltidsbrukarar. Eg trur at skatteverkemiddelet er positivt, og eg trudde faktisk at Framstegspartiet i utgangspunktet tykte det var ein god idé å gje næringa ein viss fordel når det gjeld skattar, nettopp på grunn av at me har ei næring som er veldig utsett for internasjonale prisar. I staden for å nytta målprisar som ligg høgare enn i Europa, erstattar ein dette med å gje skattelette.

Når det gjeld verknaden for den einskilde kommunen, vil eg føresetja at Regjeringa vil følgja det opp og sjå om det kan vera utilsikta uheldige ringverknader av dette. No har me jo eit godt lønsoppgjer rett bak oss, så eg reknar med at det i alle høve vil bli ein solid auke i skatteinngangane, iallfall på kort sikt. Dette er ein verknad som me må ha ei viss merksemd mot, men eg tykkjer det er glimrande verkemiddel som partane her i fellesskap har funne fram til.

Inge Ryan (SV): Det legges ned sju bruk i Norge hver dag. Med årets landbruksoppgjør frykter mange av oss at det vil bli lagt ned enda flere bruk pr. dag enn sju, som i dag. Mitt spørsmål til saksordfører blir derfor: Ser saksordføreren for seg en endestasjon for dette? Hvor mange bruk skal vi ha i Norge hvis man ser en del år fram i tid – altså til den såkalte endestasjon?

Mitt andre spørsmål går i forhold til dette med selskapsform/eierform. Vi vet at Kristelig Folkeparti tidligere har vært imot aksjeselskap som selskapsform innenfor landbruket, mens man nå er for. Hva er årsaken til at Kristelig Folkeparti har snudd og har et annet standpunkt nå enn det man hadde tidligere?

Olaf Gjedrem (KrF): Eg konstaterer at landbruket har hatt ei veldig rask nedbygging når det gjeld talet på bruk. Det som likevel er gledeleg i dette biletet, er at det totale jordbruksarealet ikkje synest å ha den same reduksjonen. Det som har skjedd, er at landbruket no har tilpassa seg ei utvikling mot noko større einingar. Eg håpar og trur at denne nedbygginga av landbruket når det gjeld talet på bruk, flatar ut, og at resultatet i år er medverkande til at så kan skje.

Her ligg òg delar av svaret på det andre spørsmålet frå representanten Ryan.

Eg føler faktisk at endra selskapsform kan vera ei moglegheit for landbruket, spesielt dei små einingane, til å overleva på ein inspirerande måte. Eg trur f.eks. at samdrift og AS-forma kan vera fornuftige i denne samanhengen. Når fleire går saman – og samdriftsforma er i sterk vekst, og eg har tru på at dette kan verta eit godt verkemiddel for små bruk – kan dei slå sine ressursar i hop og må ikkje investera dobbelt opp i bygningar og utstyr, dei får eit betre sosialt fellesskap, dei kan utnytta kapitalen betre, og dei får ei meir ordna fritid. Dette er eksempel på tiltak som gjev svar på dei endringane som ligg i tida, for at landbruksbefolkninga kan få eit godt næringsliv som ligg nokolunde på linje med næringslivet elles. Me ser heldigvis at trivselen innanfor landbruket er svært stor. Det som heng igjen her for mange, er inntekta. Mange finn seg – slik representanten Hedstrøm var inne på – alternative arbeid- og sysselsetjingsoppgåver for å kompensera for det manglande inntektsnivået i landbruket. Det viser at dette er ei konstruktiv næring som vil møte framtida.

Marit Arnstad (Sp): I forhold til det siste replikksvaret må det kunne bemerkes at verken samdrift eller samarbeid er avhengig av at man innfører et passivt eierskap gjennom en AS-organisering. Det er godt mulig å kombinere samarbeid og samdrift med fortsatt å ha det personlige og ansvarlige eierskapet i landbruket.

Kristelig Folkeparti har stått sammen med Senterpartiet i mange saker innenfor jordbrukspolitikken. Derfor ble jeg litt overrasket over det tilbudet staten la fram i vår, og over at Kristelig Folkeparti kunne stille seg bak det. Nå har det endret seg litt i forhold til forhandlingene. Men det som slår en i forhold til årets jordbruksoppgjør, er at rammen ikke er det store emnet, men hva dette vil føre til av strukturomlegginger og endringer i tida framover. Det er det som kan komme til å slå hardest ut, og som er en kilde til bekymring. Det gjelder både endringer i konsesjonsgrensen, maksimalkvoter, utflating av strukturprofilen i arealtilskuddet og økningen i toppavgrensningen ved samdrift, som en har fått inn, i tillegg sjølsagt til muligheten for AS-organisering.

Men det som virkelig er det prinsipielt nye, er innføringen av «melkebørs», som vi også tar til etterretning. Det er et helt nytt prinsipp som det er grunn til å være meget oppmerksom på. Det kan føre til store endringer i strukturen i den delen av jordbruket som har størst betydning for distriktene. Derfor er det viktig å se på hvordan systemet fungerer. Da blir mitt spørsmål til saksordføreren: Hva er årsaken til at Kristelig Folkeparti ikke kan være med på forslag om å evaluere denne ordningen fram til forhandlingene i 2005? Og eventuelt: Vil Kristelig Folkeparti, sjøl om de ikke står bak forslaget til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, likevel være villig til å vurdere dette før forhandlingene i 2005?

Olaf Gjedrem (KrF): Me set pris på Senterpartiet si sterke støtte til landbruket og tykkjer at den er veldig positiv – den blir lagd merke til.

Når det gjeld passiv eigarskap, vil me ikkje få ein slik situasjon. Konsesjonslova er framleis verksam med si bu- og driveplikt på gardane for deltakarane i dei forskjellige eigarskapsformene. Men når det gjeld det opphavlege tilbodet frå staten, vart det hevda frå staten – og me ser ingen grunn til å trekkja det i tvil – at det var nokolunde på linje med det endelege resultatet i fjor. Då fekk ein òg ein avtale, men me veit alle at i forhandlingar er det ei utvikling, og det sluttresultatet me no har nådd fram til, er det faktisk ganske stor ro om, for ikkje å seia tilfredsheit. Eg har fått mange positive tilbakemeldingar frå organisasjonar og enkeltpersonar som takkar både Regjeringa, enkeltpersoner og enkeltparti for støtta til det framforhandla resultatet, som eg vedkjenner meg.

Det er brukt ein del incitament i denne jordbruksavtalen som er spennande. Dei er nye og dei representerer òg ein del uvisse, bl.a. dette med fri omsetjeleg mjølkekvote på 30 pst., som vart resultatet. Kvifor vil me ikkje gå inn for ei evaluering innan 2005? Det er på grunn av at me i perioden ikkje vil binda oss, f.eks. ved openberre uheldige verknader. Dersom det innanfor denne ordninga viser seg at det er uheldige sider, f.eks. kan det bli for høg prisdanning, det kan vera feil gruppe som får kvotane, og me vil gjerne at små bruk skal få kjøpe mesteparten for å byggja seg opp, eller andre ting, må ein ha høve til å justera ei slik ordning undervegs. Dersom ein går inn for det forslaget som representanten Arnstad viste til, vil ein vera fråteken moglegheita for å justera opp slike openberre feil som kan koma med ei ny ordning, som elles er meint å vera eit positivt bidrag til næringa.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Aud Gaundal (A): For Arbeiderpartiet har det vært to vesentlige sider ved behandlinga av årets jordbruksoppgjør: for det første å holde fast ved forliket som ble framforhandlet da vi i Stortinget behandlet St.meld. nr. 19 for 1999-2000 om norsk landbruk og matproduksjon, samt å respektere en framforhandlet avtale, selv om det er med bare én av landbrukets organisasjoner.

Forliket som ble inngått i forbindelse med Innst. S. nr. 167 for 1999-2000, ble inngått av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti. Her var det et klart skille mot Høyre og Fremskrittspartiet.

Selv om det nå er inngått en avtale mens Høyre sitter i regjering, har Kristelig Folkeparti og Venstre etter min mening hindret den verste dreiningen mot Høyre. Så mye ros synes jeg de skal ha. Spør man hvorfor, er min tolking ganske klar: Etter at Bondevik II-regjeringa har ført en elendig distriktspolitikk – bl.a. med store kutt i SND, og de har ikke fylt på de kommunale næringsfond – hadde verken statsministeren eller Kristelig Folkeparti så mye å gå på når det gjelder en så distriktsrettet næring som landbruket er.

Jeg er derimot helt sikker på at det var nødvendig å få framforhandlet en avtale. Jeg ser at lederen i Norges Bondelag, Kirsten Ingjerd Værdal, sier i mediene at det har vært svært vanskelige forhandlinger – så ros til også den parten for avtalen.

For skulle statens åpningstilbud kommet til avgjørelse her i Stortinget, med Fremskrittspartiets støtte, ville ikke det vært noen god utvikling for norsk landbruk. Det bekreftes også gjennom Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 250 for 2001-2002, som vi behandler i dag. Vi i Arbeiderpartiet tar derfor avtalen til etterretning og vil ikke røre enkeltheter ved den, selv om vi skulle være uenige i enkelte punkter.

Respekten for en inngått avtale og forhandlingsinstituttet gjør at Arbeiderpartiet er med på å danne flertallet stort sett i hele innstillinga. Men vi har i en felles merknad med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sagt at det kan ikke være bare Stortinget som skal respektere inngåtte avtaler. Det bør også Regjeringa gjøre. Derfor beklager vi at Regjeringa med Fremskrittspartiets støtte kuttet 300 mill. kr i rammen for jordbruksavtalen ved budsjettet for inneværende år. Dette rokker ved tryggheten og forutsigbarheten som forhandlingsinstituttet representerer. Kuttet var etter Arbeiderpartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets mening svært uheldig.

For oss i Arbeiderpartiet er jordbruk, skogbruk og fiske i deler av landet helt avgjørende for arbeid, bosetting, næringsutvikling og forvaltning av kulturlandskap. Derfor vil vi legge til grunn at vi skal ha et levedyktig og bærekraftig landbruk. Vi må i tillegg holde fast ved at det skal være stor fokusering på det med trygg mat. Det er kanskje lett å si at selvfølgelig har vi trygg mat og matvaresikkerhet her i landet. Men det kommer ikke av seg selv, og vi blir i pressen daglig minnet om at skal en besøke andre land som turist nå i sommer, må en være oppmerksom på at det er store utbrudd bl.a. av salmonella enkelte steder. Slik må vi ikke få det her i Norge. Vi må profilere oss med vår mat og matkultur. Det kan vi gjøre i langt sterkere grad enn i dag. Turistnæringa må koble natur, kulturlandskap og vår mattradisjon i opplevelser som blir ettertraktet av turistene. Jeg har sett at Hurtigruta har påpekt dette. Vårt langstrakte land er flott, ikke minst fordi det bor folk stort sett over alt.

Jeg ser i så måte i LO Aktuelt at både LO og Reiselivsbedriftenes Landsforening er misfornøyd med Regjeringas satsing på reiseliv. Begge organisasjonene beklager sterkt at næringsminister Ansgar Gabrielsen la ned Forum for reiseliv, som ble etablert av tidligere næringsminister Grete Knudsen. Reiselivsforumet skulle være en møteplass for organisasjonene i næringa og departement/regjering for å fremme reiselivsnæringa, etter modell av Maritimt Forum.

«Etableringen av Reiselivsforumet var en seier. Nå kunne vi endelig få være med å påvirke og utarbeide visjoner og målsettinger for næringen,»

sier Jens-Petter Hagen, som er reiselivskonsulent i LO Service.

Arbeiderpartiet mener dette var en viktig og riktig satsing, også sett fra landbrukets side. Vi er overbevist om at reiseliv og landbruk har mye mer felles enn vi i dag kan få inntrykk av.

I innstillingen har alle partiene unntatt Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti en felles merknad om utfordringene i forhold til WTO. Vi ser at det er behov for en egen landbruksavtale som gir grunnlag for et desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Vi påpeker videre at det må være mulig å opprettholde en landbrukssektor, under vanskelige klimatiske forhold, som ivaretar distriktshensyn, vern av kulturlandskap og hensynet til biologisk mangfold.

Vi har i Norge ca. 3,5 pst. av vårt areal oppdyrket. Vi og andre bør være klar over hvor viktig det er for oss at det er bosetting og matdyrking, og ikke gjengrodde bygder vi skal ha i framtida. Men det hjelper lite hva vi mener om landbrukets generelle betydning, hvis de som arbeider i næringa, ikke har et økonomisk utkomme som gjør at de orker å fortsette. Dette har også betydning for om nye generasjoner vil drive gårdene videre.

I Sverige ser en nå en utvikling der det blir større og større import av bl.a. gris, fordi det ikke er svineprodusenter som vil opprettholde nødvendig produksjon.

Vi er nå i balanse når det gjelder melk, men også her kan vi komme i en situasjon på linje med Sveriges, hvis ungdommene våre ikke ser seg tjent med å produsere melk i framtida.

Ungdommen vil særlig vurdere inntektsmulighetene i forhold til andre yrker, de vil kreve fritidsordninger på linje med andre, og – ikke minst – de vil ha respekt for den jobben de gjør for norsk matvareproduksjon.

Det siste er etter mitt syn betenkelig. Det er i alles interesse at vi klarer utfordringene med ren mat, produsert på en etisk akseptabel og økologisk og samfunnsmessig bærekraftig måte. Ungdommene må som sagt få tro på den matvareproduksjonen de står for – at vi ønsker den.

Ordninga med fri omsetning av melk på 30 pst. i hvert fylke er nytt. Arbeiderpartiet gikk i vår ut og sa nei til en slik ordning – dette etter at det partssammensatte utvalget som ble nedsatt ved jordbruksforhandlingene i fjor, hadde sagt nei til en slik ordning. I korte trekk blir dette den økonomisk sterkestes mulighet til å skaffe seg større melkekvoter, og det uten at en skiller mellom om høystbydende i et slikt system har inntektsgrunnlaget på gården eller utenfor gården. Arbeiderpartiet mener evalueringa blir spennende, både når det gjelder pris og når det gjelder hvilke grupper som får kjøpe disse kvotene. Vår anbefaling er å bruke et kalenderår før en evaluerer ordninga.

Vi er et høykostland. Alle tjener for så vidt bra. Det er derfor umulig å tro at mat skal bli produsert billigere enn andre varer vi produserer i Norge. Næringsmiddelindustrien her til lands har ca. 25 pst. mer i inntekt enn f.eks Sverige. Renta er høy hos oss, og krona er sterk. Det påvirker også matvareprisene. Likevel bruker vi nå bare ca. 12 pst. av lønna vår på mat, mens vi reiser for over 20 pst. av lønna. Ikke minst er boligprisene høye. Det rare er at det er matvareprisene vi snakker – i hvert fall mest – om.

Jeg tror at partene i årets jordbruksoppgjør har kommet riktig ut i forhandlingene når det gjelder pris. Inntektene til bøndene er kommet litt bedre ut enn andre yrkesgruppers, og det er innført en ordning med rentestøtte. Arbeiderpartiets håp er at dette kan gjøre sitt til at næringa ser økonomiske muligheter, både for dem som allerede er i næringa, og for dem som vil ta over.

Alle partier, også Fremskrittspartiet, har et ansvar for at vi respekterer yrkesutøverne på linje med andre vareprodusenter. Kanskje skal vi stå litt mer oppreist i forhold til det i framtida.

Arbeiderpartiet vil derfor stemme for komiteens anbefaling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Representanten Gaundal, Arbeiderpartiets talsmann angående jordbruksoppgjøret, har i forkant av behandlingen også vært ute i mediene og sagt at man kan akseptere å støtte økte målpriser, men vil være litt mer restriktiv når det gjelder tilskudd og støtteordninger fra staten.

Det som nå skjer – hvis jeg ut fra mitt ståsted skal prøve å gjøre opp status for det norske landbruk – er at handlingsrommet blir stadig mindre, fordi importen øker betydelig fra år til år. Eksporten flater ut eller reduseres. Reguleringseksporten vil bli begrenset gradvis av WTO, og grensehandelslekkasjen øker. Samtidig vet vi at våre matvaregiganter, som Prior, Gilde osv., nå øker prisene. Alt dette vil selvfølgelig forplante seg gjennom leddene i matvarekjeden og bety økte priser for konsumentene. Det er det som er faktum.

Og når vi ser på våre naboland, f.eks. Sverige, har konkurransetilsynet der nå gått igjennom regelverket. Man får en skjerping av konkurransen ved at nye aktører etablerer seg, også internasjonale matvaregiganter, og mange spår at prisene vil gå ned. Så jeg savner det som er offensivt ved dette jordbruksoppgjøret. Hvordan kan man få en positiv utvikling? Hvordan kan man demme opp for det negative?

Arbeiderpartiet støtter jordbruksoppgjøret, så jeg vil gjerne ha noen signaler om hva Arbeiderpartiet mener virkelig betyr noe for at den norske bonden skal være konkurransedyktig og komme på offensiven.

Aud Gaundal (A): Representanten Hedstrøm sier at handlingsrommet blir smalere og smalere. Men det handlingsrommet vi har, bør vi i hvert fall bruke.

Jeg ser utfordringene i forhold til våre naboland og pris. Det var jeg også inne på i mitt innlegg. Vi må se på både rente, pris og kostnadsnivå hjemme før vi sammenlikner med matvareproduksjonen i andre land. Men vi må tone ned problematikken lite grann. Hvis det er slik at kostnadsnivået i Norge, våre velferdsordninger osv., som også påvirker pris, er et problem for Fremskrittspartiet, syns jeg de må si rett ut at nivået må ned.

Jeg må minne om at vi, som sagt, bruker en veldig liten del av inntekta vår på mat. Vi jobber stadig mindre for maten. 2 timer og 17 minutter må Ola nordmann jobbe for å tjene til en ukes forbruk av mat. Det er 15 minutter mindre enn i 2001. Jeg tror jeg vil si som Harald Milli, generalsekretæren i Bondelaget, sa en gang: Det er bedre at de handler mat enn slåss på grensa, i hvert fall – selv om det er en utfordring.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øystein Hedstrøm (FrP) (fra salen): President! Jeg har bedt om ordet til replikk.

Presidenten: Presidenten beklager – selv om det kanskje ikke er et lurt uttrykk i denne sal!

Øystein Hedstrøm (FrP): Representanten Gaundal forsøkte i sitt replikksvar til meg å komme med forklaringer på prisnivået i norsk landbruk.

Vi mener selvfølgelig, uavhengig av partifarge, at vi har vanskelige klimatiske forhold i Norge, og at det gjør at prisene blir høyere her enn i en del andre land. Men det kan være delte meninger om reguleringssystemene og om vi ut fra våre naturlige forhold behøver å ha de høye prisene på gode kvalitetsmatvarer i Norge.

Jeg kommer fra Østfold. Hvorfor skal det være slik at en bonde like over grensen, i Värmland eller i Bohuslän, der man har de samme klimatiske og topografiske forhold som vi i Østfold eller i Vestfold, skal vinne i utgangspunktet? De har jo de samme krav til produksjon når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Så det blir mitt spørsmål til representanten Gaundal: Hvorfor skal den norske bonde tape i utgangspunktet?

Og et spørsmål til: Jeg hører jo ofte denne propagandaen fra Bondelaget om at vi stadig jobber mindre for maten pr. uke. Men skulle man bruke den samme argumentasjonen i andre sammenhenger der vi har tilnærmet monopol? Skulle vi, på lik linje med at vi aksepterer høyere matvarepriser, også akseptere høyere priser på flyreiser, fordi vi har et tilnærmet monopol? Mener representanten Gaundal det er en argumentasjon man også kan bruke på det området?

Aud Gaundal (A): Representanten Hedstrøm nevner det som også skal være med, nemlig de vanskelige klimatiske forhold som vi har i Norge. Nå er det sånn at de har vanskelige klimatiske forhold i Sverige også. Men det er en kjensgjerning at de har kuttet ut å dyrke matvarer i de vanskeligste områdene i Sverige, mens vi holder fast ved det. Arbeiderpartiets ønske er at vi skal holde fast ved matvareproduksjon, selv om det klimatisk er vanskelig.

Representanten Hedstrøm påpeker at han bor i Østfold. Jeg er klar over de utfordringene som er der i forhold til svenskehandelen. Men vi som bor i Nord-Trøndelag, ser at svenskene kommer over og handler matvarer der. Så det er tydelig at en har flere forskjellige prisnivå på maten i Sverige, uavhengig av hvor i Sverige en handler mat. Jeg skjønner at presset på Østfold er sterkt. Det er mye folk som bor nær grensen. Men som sagt: Vi ser at svenskene kommer over grensen til Nord-Trøndelag og handler jordbruksvarer der.

Så tror jeg som sagt at vi må tone ned de utfordringene som er, og ikke la debatten bli så opphetet som jeg synes Fremskrittspartiet har en tendens til å gjøre den.

Presidenten: Da har ikke flere bedt om ordet til replikk.

Michael Momyr (H): Jeg har lyst til å starte med å uttrykke tilfredshet med den fremforhandlede avtalen som vi skal ta stilling til i dag.

Høyre har i mange år ment at landbrukspolitikken må moderniseres. Vi må legge til rette for en landbrukspolitikk som bidrar til utvikling og nyskaping. Gjennom de siste årene har vi opplevd at politikken har begrenset bøndenes råderett over ressursgrunnlaget og den frie yrkesutøvelsen. Derfor har også inntektsmulighetene blitt svekket. Resultatet har blitt at landbruket har blitt mer og mer avhengig av begrensede offentlige tilskudd. Høyre mener at den enkelte bonde – og ikke myndighetene – er best skikket til å bestemme hvorledes driften skal innrettes. Vi mener at det er en positiv utvikling i den retning gjennom avtalen som nå er forhandlet frem.

Det er ingen annen næring som har gjennomgått en så formidabel omstilling gjennom den siste generasjonen som landbruket. Antall bruk har, som påpekt av flere talere, gått sterkt ned, mens jordbruksarealet ligger på omtrent samme nivå. I gjennomsnitt har brukene blitt større. De er nesten dobbelt så store i dag som for 20 år siden. I år 2000 produserte landbruket nesten dobbelt så mye, eller 50 pst. mer, mat enn i 1960, med 23 pst. av det timeverket som ble lagt ned i 1960. Tatt i betraktning at antall bruk i den perioden har blitt redusert til en tredjedel, er arbeidsproduktiviteten mer enn sjudoblet i denne perioden. I 1958 brukte husholdningene ca. 40 pst. av den disponible inntekten til mat, mens vi i fjor brukte mellom 11 og 12 pst. til mat.

Denne utviklingen skyldes en vilje og evne til effektivisering, og det skyldes den teknologiske utvikling. Dette har i sin tur vært med på å sikre og trygge arbeidsplasser innenfor næringsmiddelindustrien.

En rapport fra NILF, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, viser at fremtidsutsiktene nå byr på utfordringer. Landbruket vil få store problemer med å komme ut av det som NILF betegner som hjemmemarkedsklemmer, der importen øker som følge av krav både fra opinionen her i Norge og i forhandlingene med WTO. Vi klarer ikke i samme tempo å svare med kommersiell eksport, på grunn av det kostnadsnivået som vi har her i landet. NILF mener at det har skjedd en vesentlig maktforskyvning i matvareomsetningen, og at det etter all sannsynlighet vil forsterke seg i årene fremover.

Varehandelen utøver et sterkt prispress bakover i verdikjeden. Det kommer i tillegg til det internasjonale trykket som vi får gjennom krav fra WTO. Vi mener derfor at det er positivt at denne jordbruksavtalen nå åpner for nye måter å organisere driften på, nye måter å innrette virksomheten på. Vi mener at det skal være en forutsetning at disse endringene fører til at gårdbrukerne får beholde stordriftsfordelene.

I jordbruksavtalen fremmes det forslag om løsninger som helt klart går i retning av en slik modernisering. Vilkårene for samdrift blir forbedret. Det anbefales en økning fra dagens øvre grense på 500 000 liter til 750 000 liter. Kravet om maksimal avstand på 8 km blir økt. Kvotegrensen for enkeltbruk ved kjøp av melkekvote heves til 225 000 liter. Ved kvotehandel skal 70 pst. av kvoten som legges ut for salg, selges til staten, 30 pst. kan fritt omsettes innenfor fylkesgrensene.

Det er i avtalen inngått flere kompromisser når det gjelder tiltak for å bidra til nødvendig omstilling og effektivisering. Det er viktig at vi på den måten kan ha et samarbeid med næringen når det gjelder disse spørsmålene. Et eksempel på det er enigheten om ordningen som øker melkeprodusentenes handlingsrom. En kan bidra til en mer effektiv produksjon ved å innføre systemet med fri omsetning av deler av melkekvoten. Avtalen har en samlet ramme på 750 mill. kr hvis en regner med inntektsverdien av det økte skattefradraget, og en nettoramme på 450 mill. kr. Målprisene økes med 475 mill. kr, og bevilgningene over statsbudsjettet reduseres med 135 mill. kr. I tillegg har Regjeringen foreslått utvidelse av en skatteordning – det er som kjent ikke en del av avtalen, for skatt forhandles ikke – som ble gjort delvis gjeldende i 2000. Avtalen er beregnet å gi en inntektsøkning pr. årsverk som er større enn det andre yrkesgrupper i samfunnet kan regne med.

Rekruttering har vært et spørsmål som har opptatt oss innenfor jordbruket. Jeg mener at det vi nå ser med hensyn til innføring av rentesubsidieordningen, er positivt i forhold til å få nye utøvere inn i næringen. I den sammenheng er det også viktig å peke på at det at vi fører en økonomisk politikk her i landet som bidrar til å holde renten nede, i seg selv også er meget viktig for denne næringen. Det er relativt god balanse i dagens marked. Derfor har vi grunn til å håpe at en målprisøkning på ca. 3 pst. ikke vil medføre store skadevirkninger overfor næringsmiddelindustrien.

Landbruket er en viktig næring for store deler av landet og har stor betydning for distriktspolitikken. Av hensyn til fremtidig bosetting og sysselsetting er det viktig å utvikle alternativer til det tradisjonelle jordbruket. Det er viktig at vi forsøker å se etter nye næringsmuligheter med utspring i landbruket, men også til utvikling av alternative næringer. Jeg er glad for at vi får videreført verdiskapingsprogrammet, som fokuserer på hele verdikjeden og de mulighetene som landbruket og næringsutøverne innen landbruket har for å utvikle spesialiteter og regionale produkter.

Jeg har lyst til å konkludere med at jeg er glad for at vi har en fremforhandlet avtale som viser at det er forholdsvis bred enighet om landbrukspolitikken. Den viser videre at landbruket – næringen selv – er villig til å være med på en utvikling, være en del av utviklingen, som vi ser for oss i fremtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er oppsiktsvekkende å legge merke til den betydelige forskjell vi ser på Høyre nå når de er i posisjon, i forhold til da de satt i opposisjon i forrige stortingsperiode og Ansgar Gabrielsen var landbrukspolitisk talsmann. Han snakket hele tiden om bonden som en selvstendig næringsdrivende, og at man måtte liberalisere og deregulere. Han var en forkjemper for å gjøre noe med arealgrensene i konsesjonsloven, han ville ta enkelte sektorer ut av omsetningsloven, han var en forkjemper for å liberalisere reglene for samdrifter, osv. Mange hadde nok forventet mye av Høyre når de kom i regjeringsposisjon, som det store, tunge og dominerende partiet, selv om de ikke fikk landbruksministeren.

Men når jeg tenker tilbake, er det altså en betydelig forskjell. Jeg husker Gabrielsen sa i denne salen: Når vi får disse jordbruksavtalene til behandling, holder vi oss for nesa, og så strør vi litegrann salt på. Men jeg setter et stort spørsmålstegn ved denne særnorske ordningen.

Mitt spørsmål til representanten Momyr blir: Hvor blir det av den liberaliserings- og den reguleringsprosessen som Høyre i hvert fall verbalt var mye inne på i forrige stortingsperiode, og da de var i opposisjon?

Michael Momyr (H): Hvor stor grad av oppsiktsvekkende endringer det er fra forrige periode til i år, ønsker jeg ikke å kommentere. Jeg vil bare fastslå at Høyres holdninger i landbrukspolitikken står fast.

Jeg har lyst til å si til representanten Hedstrøm at mange av de punktene som han tar opp i sin replikk, er nettopp punkter som fører til større innflytelse for den enkelte bruker. Hvis vi skal bruke begrepet liberalisering fører omsetning av kvoter til en liberalisering når det gjelder størrelsen på bruk. Og det er helt i tråd med det som er Høyres politikk. Men det er nå engang slik at når man samarbeider, er det gjennom å ta det beste ut av de samarbeidende partiene at man får den beste løsningen. Slik sett vil jeg fastslå at det vi har foran oss i dag, er den beste løsningen – en god sum av det beste.

Åsa Elvik (SV): Eg har lyst til å sitere eit fleirtal i komiteen der Høgre er med:

«Dette fleirtalet viser til at den norske Regjeringa legg til grunn at det framleis er behov for ein eigen landbruksavtale i WTO, som gjev medlemslanda tilstrekkeleg handlingsrom til å føre ein aktiv landbrukspolitikk og som gjev grunnlag for eit desentralisert landbruk med variert bruksstruktur i tråd med behova våre. Det må være mogleg å oppretthalde ein landbrukssektor under vanskelege klimatiske tilhøve og ivareta såkalla ikkje-handelsmessige hensyn – slik som distriktsomsyn, matvaretryggleik, vern av kulturlandskap og omsynet til det biologiske mangfaldet.»

Desse siste omsyna blir i WTO karakteriserte som såkalla defensive interesser. Eg synest å minnast at det var ein kollega av både meg og Michael Momyr frå næringskomiteen som i valkampen reiste rundt og proklamerte at Høgre i valet mellom dei offensive interessene til havbruksnæringa innafor WTO var villig til å gi avkall på dei defensive interessene til landbruket. Så eg konstaterer med glede at dette er noko som Høgre i regjering har snudd på.

Då ønskjer eg å spørje representanten Momyr: Har Høgre forandra meining? Eller er dette ein del av prisen ein er nøydd til å betale for å sitje i regjering med Kristeleg Folkeparti og Venstre?

Michael Momyr (H): For det første er det grunn til å fastslå at jordbruk og fisk innenfor WTO-forhandlingene behandles på ulikt vis. Det er vel ingen grunn til at det automatisk skal settes i sammenheng. Det er også viktig å få frem at Høyre alltid har ønsket at vi skal ha en landbrukspolitikk der vi sikrer selvforsyning, og at det er en viktig del av distriktspolitikken. Men det har alltid vært viktig for oss å få frem et større skille mellom det som er generelle virkemidler for å ta vare på nettopp fellesgodene, bl.a. kulturlandskapet, samtidig som vi søker å oppnå en effektivisering innenfor matvareproduksjon. Og det at vi nå har kommet et skritt lenger nettopp når det gjelder å se de generelle virkemidlene for seg og støtten til produksjon for seg, er helt i tråd med det som forventes av oss i WTO-sammenheng.

Marit Arnstad (Sp): Jeg synes det er bra at representanten Momyr her slår fast at landbruk og fisk ikke skal kobles i WTO. Det er det ingen grunn til. Det er bra at det så klart blir sagt fra Høyres side på denne talerstolen.

I forhold til replikksvaret til representanten Hedstrøm er det vel slik, som også Momyr slo fast, at Høyres holdninger generelt sett står fast. Men innpakningen blir sympatisk når representanten Momyr framfører det, og det kan jo også være litt farlig.

Det var særlig to ting som Momyr sa i sitt innlegg som jeg festet meg ved. Det ene var at landbruket har vært gjennom en stor omstilling. Det er jeg enig i. Det står ofte i motstrid til det bildet som forsøkes skapt av en del kritikere av landbrukspolitikken, at landbruket er en stivnet sektor. Jeg tror tvert imot, i likhet med representanten Momyr, at landbruket hele tiden har vært i en omstillings- og effektiviseringsprosess som har vært ganske stor og bred. Man har også vært åpen for nye muligheter.

Representanten Momyr sa også at landbruket var en næring med begrenset rådighet over ressursgrunnlaget. Det er jeg også enig i. Det har ikke minst skjedd gjennom det jeg vil kalle en svekket respekt for den private eiendomsretten, og et uendelig behov fra det offentlige for å verne områder som ellers kunne vært brukt i næringsøyemed innenfor landbruket. En ser på utmarksareal som en næringsmulighet for landbruket, men det er en næringsmulighet som i dag er begrenset i forhold til verneforslag og verneplaner.

Nå er det slik at Høyre har en miljøvernminister som viser iver når det gjelder videre utarbeiding av den type verneforslag, og som på toppen av det hele heller ikke vil være med og diskutere en rettferdig erstatningsordning knyttet til verneforslag. Jeg er derfor nødt til å spørre representanten Momyr om hvorledes det egentlig står til med Høyres forhold til den private eiendomsretten og ikke minst erstatning i forhold til den type vern.

Michael Momyr (H): Jeg velger å ta det som en kompliment å bli betegnet som et sympatisk innpakningspapir. Men jeg vil tro at realitetene i det som er Høyres syn og det som er Regjeringens syn, kom frem gjennom mitt innlegg.

For å ta det siste først: Jeg er glad for alliansen med Senterpartiet når det gjelder eiendomsretten og de spørsmål som ble tatt opp gjennom replikken fra Marit Arnstad. Det vil vi få rik anledning til å diskutere fremover. Men jeg innser at diskusjonen om eiendomsrett vil bli viktig i tiden som kommer, både innenfor landbrukspolitikken og innenfor andre politikkområder.

Replikanten tok også opp landbrukets begrensninger. Det syntes ut fra replikken som om Arnstad faktisk var enig med Høyre i at vi gjennom den politikken vi har ført, har lagt betydelige begrensninger på de mulighetene landbrukets utøvere har hatt for å utøve sin næring. Da ber jeg om at replikanten ser på det som er viktige punkt i denne avtalen. Det går, slik jeg oppfatter det, i retning av en større mulighet for den enkelte utøver til å få mest mulig ut av gården sin.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (FrP): Regjeringen og Bondelaget har blitt enige om en jordbruksavtale som tilsvarer en inntektsøkning pr. årsverk på 10 700 kr. Fremskrittspartiet konstaterer at det stort sett går som før. Man velger å prioritere overføringer i størrelsesorden 12 milliarder kr, som kommer i tillegg til skjermingsstøtten og annen støtte utenfor avtaleverket. Selv om det er et behov for en kursomlegging i norsk landbrukspolitikk, er Regjeringen ikke villig til å ta konsekvensen av dette. De få signaler som kommer for å etablere mer fleksible og kostnadseffektive markedsløsninger, som f.eks. friere omsetning av melkekvoter, redusert kvotebegrensning for melkeproduksjon i samdrifter og bedrete muligheter for høyere melkekvoter for enkeltbruk, er langt fra tilstrekkelig til å oppnå et nødvendig tempo i tilpasningen av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon, som vi alle vet kommer. Det er bare et spørsmål om tid.

Vi registrerer også at opplegget med målprisøkninger vil virke i motsatt retning og sannsynligvis bidra til å akselerere grensehandelslekkasjene ytterligere. Vi mener Regjeringen burde ha benyttet muligheten til en kursomlegging til en mer effektiv produksjon, foredling og omsetning av jordbruksvarer. En utsettelse av denne prosessen, slik jordbruksoppgjøret indikerer, vil være skadelig for jordbruket på sikt.

Det er naturlig å kommentere melkesektoren først, fordi det er den mest kostbare og mest gjennomregulerte landbrukssektoren. Den foreslåtte ordningen hvor 30 pst. av kvotene kan omsettes fritt innenfor hvert fylke, er selvfølgelig et skritt i riktig retning, men det går for smått. For å underbygge denne påstanden skal jeg forsøke å tegne et bilde av utviklingen i andre nordiske land. På begynnelsen av 1970-tallet var størrelsen på gjennomsnittlige melkebruk i de nordiske landene omtrent den samme – bare Danmark skilte seg ut. Norge står omtrent på stedet hvil, mens Sverige passerte 30 melkekyr pr. bruk for fem år siden. Finland øker med rakettfart, og Danmark nærmer seg 60 melkekyr pr. bruk. Dette bidrar til at melkebrukene her hjemme blir mer urasjonelle og taper i konkurransen med nabolandene.

Norge er medlem av EØS og WTO, og derfor blir vi etter hvert nødt til å gi norsk landbruk konkurransemuligheter som langt sterkere tilpasses våre viktigste og nærmeste handelspartnere. De andre nordiske landene har skaffet seg et forsprang i konkurranseevnen som vi ikke makter å ta igjen, uten at vi rasjonaliserer brukene i et raskere tempo. Fremskrittspartiet har derfor lagt inn et forslag om å kunne omsette hele melkekvoten i markedet, uten å begrense det til det enkelte fylket, og at ordningen gjøres landsomfattende. Da vil ordningen få en dynamisk effekt gjennom en betydelig mulighet for bønder til å utnytte ledig båsplass eller foreta investeringer for å utvikle den nødvendige effektivitet og rasjonalitet. Slik er det utviklet i Sverige. Der kan melkeprodusentene fritt selge og kjøpe kvoter uten et byråkratisk mellomledd. Det går altså utmerket. Det er fri prissetting, man har høstet erfaringer, og omsetningen har økt.

Men ikke bare større melkedriftsenheter må utvikles. Økt satsing på samdrift er også en nødvendighet. Det legges bedre til rette for samdrift i dette jordbruksoppgjøret, men det er langt igjen. Vi er ikke tjent med begrensninger for bønder som gjennom samdrift søker å utvikle en mer rasjonell produksjonsform, som gjør det mulig for yrkesutøvere i fellesskap å utnytte stordriftsfordeler og ta ut mer ferie og fritid. Mer satsing på samdrift vil i tillegg gi færre ensomme bønder. Det er dessverre først og fremst jordbrukets organisasjoner som har vært imot en fornuftig utvikling på dette området, slik vi ser det.

Professor Normann Aanesland og forsker Olaf Holm har gjennomført en studie av de samfunnsøkonomiske virkninger av samdrifter og større enheter i melkeproduksjonen. Utnyttes stordriftsfordelene kan det produseres like mye melk som nå, med mindre arbeidskraft og mindre kapitalinnsats. Ved innføring av AS i jordbruket og fritt omsettbare melkekvoter er det en betydelig kostnadsgevinst å hente. Beregningene til Aanesland og Holm antyder at ved å redusere antall driftsenheter i melkeproduksjonen til en tredjepart av det vi har i dag, vil verdiskapingen i bygdene i Norge øke med 3,42 milliarder kr årlig. Dette er ment som en beskrivelse av situasjonen og de muligheter som foreligger også i Norge, under våre vanskelige topografiske og klimatiske forhold, til å utnytte det potensialet som tross alt ligger der.

Som jeg har vært inne på, vil landbruket gradvis bli utsatt for konkurranse i årene som kommer. Det logiske vil da være å liberalisere lovverket og redusere ambisjonene om å styre bruksstrukturen i takt med denne utviklingen. Når landbrukets utøvere i tiden fremover må ta større ansvar for egen inntekt, burde forholdene legges til rette fremfor at det tviholdes på et lite hensiktsmessig regelverk. Dette kan gjøres ved å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt. Jord- og konsesjonslovgivningen står sentralt i dette bildet.

Slik vi ser det, har landbruket kjørt seg opp i et hjørne. Bøndene har etter hvert blitt fratatt sin eiendomsrett, sin selvråderett og gjort avhengige av politikernes gunst. Alle vesentlige eierfunksjoner styres gjennom konsesjonslover og annen lovgivning, slik at bøndene ikke fritt kan kjøpe og selge landbruksarealer eller velge driftsform. Bøndene kan heller ikke selv bestemme antall høns eller griser de ønsker å produsere, har hittil ikke kunnet begynne melkeproduksjon uten å få kjøpt melkekvote av staten, og mye mer. Den norske bonde er bastet og bundet på hender og føtter av kvote- og reguleringsordninger. Hvis de ikke følges, og bonden tenker å handle selv, være kreativ, og forsøke å få mest mulig ut av de jordlappene han har, ja, da blir han kriminalisert. Derfor er det et sterkt behov for en ny landbrukspolitikk som krever radikale endringer i rammebetingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv. Det som må gjøres – mener vi – er å gi driftige bønder mer spillerom for egen utvikling ved bl.a. å oppheve produksjonsbegrensninger, oppheve konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold, avvikle restriksjoner på salg av jord- og skogeiendommer og oppheve konsesjons- og bo- og drivepliktsbestemmelsene. Og like viktig: Særlovgivningen innenfor landbrukssamvirket begrenser konkurransen og presser prisene oppover, helt unødvendig, og bør derfor avvikles.

Ut fra det som er sagt, ønsker vi også å avvikle ordningen med næringsavtaler, enten det er en jordbruksavtale, en fiskeriavtale eller en reindriftsavtale. Andre næringsdrivende har ikke slike avtaler. Vi har da ingen hotellavtale eller byggmesteravtale! Jordbruksavtalen er en omfattende og uoversiktlig næringsavtale – en komplisert affære med et stort byråkrati koblet til uoversiktlige forhold. Til denne avtalen er det knyttet over 100 tilskudds- og støtteordninger som er kombinert med et detaljert regelverk. Tusenvis av offentlige ansatte hever lønn for å holde orden på alle utbetalinger, søknader og kontroller. De fleste av disse landbruksbyråkratene må bøndene bære på ryggen – helt unødvendig.

Det vil vært langt bedre å legge tilskuddsordningene og virkemidlene direkte under statsbudsjettet, og oppheve den eksisterende ordning med jordbruksavtale.

Videre bør tilskuddene basere seg på lik støtte pr. dyr eller produsert enhet. Da vil bonden ha det beste utgangspunktet gjennom sin egen innsats og driftighet til å utvikle gårdens ressurser for å oppnå best mulig profitt – for det er jo det det hele dreier seg om, og det ser vi i forhandlingene om en jordbruksavtale.

Virkeligheten for fremtidens norske bonde vil bli tøff. Han vil hele tiden møte utfordringer og trusler om å bli utkonkurrert. Fremskrittspartiet vil bl.a. bidra og kompensere for en del ulemper med å gi skatte- og avgiftsbetingelser i verdensklassen, og gi stor frihet for driftige bønder til å bli premiert for egen innsats. Vi vil gi bøndene spillerom til å utvikle oppfinnsomhet, kreativitet og verdiskaping gjennom de mulighetene de har gjennom å eie jord, skog, jakt- og fiskerettigheter. Det vil være nødvendig å presentere nye løsninger for å bringe det norske landbruk fremover, en politikk som gjør det mulig for bonden å bevare sin yrkesstolthet og kjærlighet til jorden, bygda, distriktene og egen produksjon.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag, som er referert i innstillingen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Jordbruksavtalen er etter min mening det viktigste virkemiddel for å kunne ha et landbruk over hele landet, og for dermed å kunne sikre matproduksjon, god utnytting av naturressursene, et kulturlandskap i hevd og levende bygder.

Det er ikke slik at dette har vært mislykket. Vi har hittil hatt levende og aktive bygder, meget kompetente bønder og en produksjon av ren og trygg mat som er av det ypperste i verden, og som vi kan være stolte av.

I innstillingen gjentar Fremskrittspartiet sitt gamle krav om å kutte ut hele jordbruksavtalen og la markedet styre alt. Troms fylkesting kom nylig med en uttalelse hvor Fremskrittspartiet er med, hvor det bl.a. heter:

«Landbrukets framtid i denne landsdelen avhenger av politiske valg der det legges til rette for bevaring av matproduksjon, kulturlandskapet og bosettingen.»

I uttalelsen sier de også at kombinasjonsdrift, altså deltidsbruk, må kunne være et selvfølgelig alternativ. Er det som Troms fylkesting uttaler her, forenlig med Fremskrittspartiets landbrukspolitikk og det syn som partiet målbærer i den innstillingen vi behandler i dag? Er dette den kursendring partiet etterspør, eller er det slik at Fremskrittspartiet i Troms er helt i utakt med moderpartiet i landbrukspolitikken? Har kanskje lokalpartiene mer kontakt med hensyn til realitetene i landbrukspolitikken enn det moderpartiet har?

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg er som fremskrittspartirepresentant valgt inn på partiets stortingsvalgprogram, og jeg måtte nok ha satt meg langt bedre inn i rammene rundt dette vedtaket for å kunne uttrykke meg seriøst. Men jeg kan slå det klinkende klart fast at vi er imot hele jordbruksavtalesystemet. Det mener vi er direkte galt, og det mener man i alle andre land. Det er over ti år siden Sverige avskaffet dette systemet.

Jeg er glad for at vi har administrasjonsministeren, Victor Norman, til stede her, som skal gå igjennom og rasjonalisere offentlig sektor. Her har vi altså tusenvis av byråkrater som styrer dette systemet i detalj. Her burde han gå inn og gi dette førsteprioritet. Jeg er sikker på at den norske bonde, hvis han ikke har kjennskap til det som foregår, vil være interessert i å slippe å bære alle disse kostnadene ved norsk landbrukspolitikk på ryggen, som gjør at en blir mye mindre konkurransedyktig.

Fremskrittspartiet har selvfølgelig ikke noe imot at vi har jordbruksproduksjon i distriktene, og det er derfor vi bl.a. ønsker å øke muligheten for samdrifter. Melkeproduksjonen f.eks. foregår nå, etter kanaliseringsvedtaket for mange år siden, i stor grad i distriktene. Man må finne frem til lønnsomme produksjoner, finne nisjer osv. Vi støttet dette omstillingsprogrammet som også var rettet mot distriktene, men vi ønsker ikke å melde oss ut av virkelighetens verden.

Representanten Arnesen sa at den landbrukspolitikken som er ført etter krigen, har vært vellykket. La meg ta et eksempel: Fra 1976 til 1997, hvis vi inkluderer skjermingsstøtten i kroneverdi av 1997, så kostet dette 500 milliarder kr. (Presidenten klubber.) I den samme perioden hadde vi den største folkeforflytning fra distriktene til sentrale strøk (presidenten klubber), og over en halvering av antallet bønder til tross for alle disse overføringene. Er det en vellykket politikk?

Presidenten: Presidenten vil minne om taletiden. Hvis man er meget optimistisk, er vi ferdige kl. 01 i natt, men da er man meget optimistisk. Derfor er presidenten nødt til å henstille til representantene å overholde taletiden!

Det blir replikkordskifte,

Inge Ryan (SV): Jeg verken tror eller håper at vi noen gang får et fremskrittspartisamfunn i Norge, der Fremskrittspartiet har avgjørende innflytelse på hvordan det norske samfunnet skal utvikles.

Men la meg ta en tenkt situasjon, der Fremskrittspartiet skulle ha bestemt over det norske samfunnet og norsk landbrukspolitikk. Da har jeg to korte og enkle spørsmål til representanten Hedstrøm, som jeg ønsker å få klare svar på: Hvor mange gårdsbruk ville det da være i Norge? Det er spørsmål en. Spørsmål to: Hva er det gjennomsnittlige antall kyr på et melkebruk i fremskrittspartisamfunnet?

Øystein Hedstrøm (FrP): Det var usedvanlig lette spørsmål jeg fikk fra representanten Ryan fra Sosialistisk Venstreparti.

Det vil selvfølgelig med mer markedsbasert politikk bli færre og mer effektive bruk. Det er det liten eller ingen tvil om i det hele tatt.

Når det gjelder antallet kyr pr. bruk, forsøkte jeg å visualisere situasjonen slik den har utviklet seg i Norden siden 1970-tallet. I Norge står vi altså på stedet hvil med ca. 14 kyr pr. melkebruk, mens alle de andre landene er på full fart fremover. Se på Finland nå, som har en enorm omstilling i landbrukspolitikken. Vi har i dag ca. 18 000 melkebønder igjen, så vidt jeg husker. Til tross for at det er der vi har de største subsidiene, 7–8 milliarder kr i året, så mister vi nesten 1 000 melkebruk pr. år. Er det ikke da langt bedre å forsøke å legge om denne politikken til å bli mer rasjonell og effektiv, slik at vi kan stoppe denne nedgangen når vi kommer til et visst antall, istedenfor å ha skylapper for øynene og fortsette med en politikk som ikke fungerer. Er det ikke bedre da å tenke seg om og være rasjonell og effektiv, og se hva man har gjort i andre land der det har vært suksess?

Presidenten: Presidenten vil gi Øystein Hedstrøm ros for å overholde taletiden.

Svein Atle Roseth (KrF): Representanten Hedstrøm nemnde tre ting som eg merka meg spesielt i replikkordskiftet og i hovudinnlegget sitt. Fyrst var det snakk om sementering, altså når det gjeld små bruk, og så snakka han om at alt er som før, og at det går for smått.

Mi erfaring frå Møre og Romsdal når det gjeld nedlegging av bruk og rasjonalisering, er at det i dag går i eit tempo som gjer at det er veldig mange urolege folk utover i bygdene, særleg dei som er i landbruksnæringa, men også dei som er i tilleggsnæringar som syter for oppbakkinga av landbruket.

Då er mitt spørsmål til representanten Hedstrøm: Ønskjer Framstegspartiet eit endå større tempo og ein større utryggleik inn i næringa gjennom den politikken dei vil føre? Kven skal så i tilfelle overta ansvaret for det med kulturlandskapet? Og det tredje spørsmålet mitt er: Ser Framstegspartiet nokon forskjell på landet – eg tenkjer på Vestlandet/ Nord-Noreg kontra kanskje Trøndelag og sentrale austlandsdistrikt – når det gjeld tilpassinga til landbruket? Vil ein ha ein eins størrelse over heile landet? Det trur eg er av stor interesse å få vite på Vestlandet og i Nord-Noreg.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er riktig at jeg snakket om sementering. Det var kanskje litt lite presist. Men når det gjelder denne nye inntektsfradragsordningen i landbruket, virker den mot en naturlig strukturrasjonalisering og større fleksibilitet brukene imellom. Den understøtter i hvert fall videreføring av det bestående – det er kanskje en litt bedre uttrykksform.

Jeg vil våge den påstand at ethvert moderne samfunn må utvikle seg, forskjellige yrker osv. kan ikke være statiske. Vi har hatt en gunstig situasjon i Norge nå noen år, og vi har hatt liten arbeidsledighet. Jeg vet at bl.a. vår landbruksminister har vært veldig opptatt av arbeidsinnvandring, at vi vil mangle arbeidskraft i tiden fremover, og skal åpne for en betydelig arbeidsinnvandring. Det har vært antydet et antall på 10 000 pr. år utenfor EØS-området, hvis jeg ikke husker helt feil. Her har vi da muligheten til gradvis å flytte en del arbeidskraft over fra næringer, bransjer og bedrifter som ikke lenger videreføres, til nye bransjer, bedrifter og næringer. Det er jo slik man utvikler et samfunn. Et samfunn skal ikke holdes statisk ved hjelp av kunstig stimuli, så vi må ha en fornuftig utvikling i den retningen, og Fremskrittspartiet legger inn betydelige beløp for å stimulere til overgangsordninger. Vi synes ikke det er urimelig at en del yrkesutøvere som ikke er med i konkurransen eller kan hevde seg, må omstille seg i hvert fall hvis de er relativt unge eller middelaldrende, og vil prioritere det fremfor arbeidsinnvandring fra fjernere strøk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Inge Ryan (SV): I Sosialistisk Venstreparti var vi i år i tvil om vi skulle stemme ja eller nei til jordbruksavtalen. Vi har bestemt oss for å stemme for avtalen slik som den foreligger, men vi var i tvil. Grunnen til det er at vi er i tvil om dette går i riktig retning i forhold til hva Det norske storting og det norske samfunn vil med norsk landbrukspolitikk. Det spørsmålet må vi stille oss: Hva vil det norske folk med norsk landbrukspolitikk?

Jo, det norske folk er faktisk villig til å bruke 12 milliarder kr i året på landbrukspolitikk, under gitte forutsetninger. Den viktigste forutsetningen er at man vet at man har tilgang på trygg mat, som er produsert på en slik måte at man kan spise den uten å bli syk og uten at det har bivirkninger. Det er et meget viktig punkt.

Et annet viktig punkt for det norske folk er at man vet at man har en matvareberedskap i dette landet – enten det skjer terroraksjoner, oppstår sykdommer blant dyr eller det skulle bli krig – som gjør at vi faktisk er sjølforsynt med mat dersom krisen skulle oppstå.

Så er det norske folk opptatt av å ha et kulturlandskap, et land som lever. Vi vil ikke ha svenske tilstander i Norge. Vi er stolt av landet vårt. Enten vi er på Vestlandet, i Østfold eller i Nord-Norge, ser vi at vi har et land som lever, som er en pryd både for turister, for fastboende og for andre.

For det fjerde er det sjølve bærebjelken – og det ser de fleste – i norsk distriktspolitikk. Hvis vi ikke har et landbruk som på en måte er forskjellig, avhengig av hvorledes topografi og geografi er, er store deler av norsk distriktspolitikk borte i løpet av få år. Vi må innse at det er veldig forskjellig å drive jordbruk på Hedmarken kontra å drive i en fjord på Vestlandet. Derfor beklager vi i SV det at vi får en kraftig sentralisering med norsk landbrukspolitikk, der man faktisk prioriterer de store bruka framfor de små. Vi vil ha småbrukeren, vi. Vi vil ha fiskerbonden, vi vil ha databonden, vi vil ha lærerbonden, vi vil ha sjukepleierbonden, altså kombinasjonsbruket, der vi har råd til å ha den type bruk, for de er helt nødvendige dersom vi skal opprettholde jordbruket i Distrikts-Norge. Og hva er galt med at man er 70 pst. sjukepleier og 30 pst. matprodusent? Hva er problemet med det? Det er ikke noe problem med det annet enn at det koster en del penger. Men det er det norske folk villig til å betale, fordi jordbruket fyller så mange funksjoner i Distrikts-Norge som vi har bruk for, og som vi er helt avhengig av.

I Lierne – i noe av det mest avsidesliggende området i Lierne – ligger en lefsefabrikk som har ca. 50 ansatte. Lederen der sier at dersom jordbruket forsvinner fra Lierne, er også fabrikken hans borte. Han er fullstendig avhengig i forhold til arbeidskraft, for det er nemlig kombinasjonsbrukere som baker lefse, og er gårdbrukere. Han er helt avhengig av jordbruket. Hvis jordbruket blir borte, er den fabrikken borte. Og slike eksempler kunne vi tatt fram gang på gang.

Ved sentraliseringa får vi, som jeg nevnte, en overgang til større bruk med årets jordbruksoppgjør. Vi ser også at det er en sentralisering innenfor landsdeler, der man nå gir 5 000 kr ekstra til melkeprodusenter i Østfold, Vestfold, Akershus og langs Oslofjorden. Vi beklager at man har en slik utvikling.

Vi er også meget kritisk til den melkebørsen som nå kommer. Det vil også dra i samme retning. Store bruk som har mulighet til å kjøpe opp melkekvoter, blir bare større, mens de mindre bruka vil forsvinne. Vi etterlyser også hva staten vil gjøre med de 70 pst. som de på en måte tar hånd om. Hva blir innretninga av det? Skal det også gå til de store bruka, eller vil man bruke det til å styrke den distriktspolitiske profilen, som vi er avhengig av?

Så vil jeg nevne et par andre områder som bekymrer oss ved jordbruksoppgjøret. Vi syns det er tatt altfor lite tak i dette med rekruttering. Rekruttering av ungdommer til å fortsette denne tradisjonen syns vi blir vektlagt for lite. Jeg syns dette med rekruttering er vanskelig. På den ende siden ønsker vi å beholde kombinasjonsbrukeren, altså de små bruka, men samtidig må vi være åpen for at en del ungdommer ønsker nye måter å drive gårdene på, der man samarbeider tettere, får mer ferie og fritid.

På fredag var jeg på Høylandet og snakket med en god del ungdommer, og de er veldig tydelig på at de ønsker andre samarbeidsformer som gjør at de kan få mer fritid, mer arbeidsfellesskap og muligheter til å gjøre ting på en annen måte. Disse utfordringene må vi ta tak i, slik at vi har de tradisjonelle småbruka som mange ønsker å ha, men også åpner for de nye folka som ønsker å drive dette på en annen måte.

I Norge har vi ca. 2½ pst. økologisk matproduksjon, og vi har en ambisjon om å komme opp mot 10 pst. Innenfor jordbruket har man i mange år ikke tatt innover seg at forbrukerne etterspør denne typen varer. Derfor går utviklinga med hensyn til å produsere mer økologisk med sneglefart. Jeg syns også jordbruksoppgjøret tar for lite tak i og gjør for lite for at vi skal nå denne 10 pst.-en innen 2010, slik at forbrukerne har mulighet til å få denne typen varer på en enklere måte i butikkene rundt omkring i landet. I Danmark er det faktisk nå 45 000 familier som abonnerer på økomat. 45 000 familier abonnerer fast på økomat, og får den brakt hjem til seg når de vil ha det. Vi i Norge må ta dette innover oss, både ut fra en helsemessig side, og også ut fra at det her ligger en nisje slik at jordbrukeren kan ta ut mer i pris, og at gårdsbruket kan bli mer lønnsomt.

Dyrevelferd er en annen side som er lite beskrevet i jordbruksoppgjøret. Jeg tror at vi i neste års jordbruksoppgjør må ta høyde for at det må legges inn langt flere midler til dyrevelferdstiltak. Vi skal behandle en dyrevelferdsmelding i Stortinget til høsten, og da tror jeg det vil komme en rekke krav om omstilling i jordbruket innenfor dette området. Det betyr f.eks. at dette med lausdrift, hvilken komfort kyrne har i fjøset osv., må det tas høyde for koster penger. Da må det også legges inn i jordbruksoppgjøret, slik at gårdbrukerne kan få kompensert dersom de iverksetter nødvendige dyrevernstiltak.

Helt til slutt: Jeg tror det er legitimitet i det norske folk for å bruke de pengene til jordbruket som vi i dag bruker. Det er faktisk legitimitet, tror jeg, for å bruke enda mer penger til jordbruket dersom vi hadde hatt flertall for det i Stortinget. Men skal vi det, må vi ta innover oss at det norske folk innser at det ikke bare er matproduksjon det er snakk om, men det er et av de viktigste grepene Stortinget gjør for at vi skal ha et levende land og en distriktspolitikk som vi kan være stolt av.

Jørgen Kosmo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Michael Momyr (H): Representanten Ryan holdt et innlegg der han snakket varmt om deltidsbrukeren og kombinasjonsbrukeren, og det er et synspunkt jeg er enig i. Men jeg har en følelse av at Ryan i sin iver etter å snakke om deltidsbrukeren og kombinasjonsbrukeren glemmer at de som ønsker å utvikle enhetene sine, også skal få mulighet til det. Vi må ikke la et slikt nostalgisk argument være til hinder for den utviklingen.

Representanten Ryan bruker begrepet «melkebørs» på en nedsettende måte. Det er jo ikke ord som brukes i avtalen. Det det er snakk om, er en omsettelighet på inntil 30 pst. av en kvote som skal avvikles. Det som jeg ønsker å utfordre representanten Ryan på, er nemlig det faktum at når det gjelder salg av kvoter i dag, er det ikke bare de små brukene som har valgt det, det er også en del store bruk som har valgt det. Ser ikke representanten Ryan muligheten for at nettopp en omsettelighet av deler av melkekvoten kan være med og styrke dem som faktisk har et godt utgangspunkt for å skaffe seg en bedre økonomi på heltidsbruket sitt?

Inge Ryan (SV): For det første tror jeg ikke det er nostalgisk å snakke om deltidsbonden. Jeg tror det er helt nødvendig å ha deltidsbonden, slik som Norge er skapt.

Så til spørsmålet. Det er armod som er hovedårsaken til at en rekke gårdbrukere går til det skritt å selge melkekvoten. Jeg tror det er viktig at staten har hand om salg av melkevokter, slik at man har mulighet til å drive politisk arbeid i forhold til utviklingen. Det at man har en melkebørs, betyr at man lar det frie marked fungere, og det vet vi fører til sentralisering og store bruk. Vi vil at staten skal ha hand om dette, slik at man kan bruke det aktivt for å ta tak i de områdene som vi i SV syns er viktige, bruke det som et distriktspolitisk virkemiddel, for vi vet at enkelte steder i landet er det melkeproduksjon det er mulig å få til, mens andre deler av landet har andre typer muligheter. Vi vil ha styring på det, vi vil ikke slippe det fritt.

Øystein Hedstrøm (FrP): Under kapitlet om internasjonal handel og importvern i innstillingen understreker SV spesielt hvor viktig det er å ha et solid importvern. Man ønsker også å åpne for import fra MUL-landene og andre underutviklede land, men man skal ha sikre mekanismer slik at vi kan videreføre og trygge markedsbalansen for norske matvarer i det norske markedet. Her har jeg litt problemer med å skjønne SVs helhetlige politikk, for de ønsker å gi bistand i 12-, 14-, 15-milliardersklassen, hovedsakelig til den tredje verden. Man eksporterer via omsetningsloven, ved hjelp av norske subsidier og til verdensmarkedspriser visse år betydelige mengder med matvarer, og det er på slike markeder u-landene skal inn. Mange u-land kan bare bygge seg opp ved hjelp av landbruksproduksjon. De produserer ofte kjøtt, dyre proteiner som de selger på det internasjonale markedet. Så kjøper de billige proteiner, korn, ris osv. og bruker differensen til å bedre sin livs- og levestandard. SV ønsker å være restriktive når det gjelder import fra den tredje verden og hele tiden prioritere norske bønder og norske forhold, og samtidig er man villig til å subsidiere eksporten, bruke betydelige eksportsubsidier via omsetningsloven. Hvordan henger dette sammen?

Inge Ryan (SV): Dette med importvern er helt avgjørende for at vi skal kunne beholde det norske landbruket slik som vi ønsker det – helt avgjørende. Men når det gjelder en del av de fattige u-landene, har vi sagt at vi i større grad må la de få muligheter til å selge varer til Norge. De må ha større muligheter enn i dag til å selge varer til Norge, men dette er et meget komplekst bilde som det er vanskelig å forklare bare i en kort replikk. På den ene siden vet vi at en del av disse landene har matvaremangel – ikke alle, men noen av dem – og andre har andre typer problemer. Men vi har sagt at vi syns det er viktig å komme i dialog med de landene og få handlet en god del, men dette med importvernet er for oss veldig overordnet framover, og vi er ikke villig til å rokke noe særlig ved det. Men vi er, som sagt, villig til å gjøre en del grep, særlig i forhold til de aller fattigste landene, nettopp fordi de har behov for å få noe kapital inn, slik at de kan komme seg opp fra den håpløse situasjonen som mange av dem er i.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg hadde problemer med å få noe konkret og konsist ut av det svaret som representanten Ryan gav meg.

Som saksordføreren var inne på, har vi i dag markedsbalanse når det gjelder de fleste tradisjonelle norske matvarer. Det betyr jo at mulighetene for import begrenses. Når da SV i sine merknader i innstillingen poengterer at vi skal ha et solid importvern, og at man skal sikre denne markedsbalansen gjennom spesielle mekanismer, hvordan kan da SV påstå at de skal være solidariske med den tredje verden og åpne for noe særlig import? Hvilke konkrete forslag eller merknader i innstillingen eller i andre innstillinger, f.eks. utenrikskomiteens innstillinger, peker på det? Jeg ber bare om et kort og konsist svar.

Inge Ryan (SV): Representanten Hedstrøm ber om et kort og konsist svar, og det skal han få. Vi vil ha et sterkt importvern, men vi er villig til å se videre på hvordan vi kan få handlet med den tredje verden, slik at de får muligheten til å få noe mer inntekter.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Marit Arnstad (Sp): I landbruksdebatten framover hadde det vært en fordel om en hadde klargjort en del betingelser, at en hadde bestemt seg for hvilket utgangspunkt en har, og at man hadde vært åpen i forhold til det utgangspunktet.

Senterpartiets utgangspunkt er at vi synes at å produsere mat er et gode for det norske samfunnet. Det er et gode at en får brukt de 3,2 pst. av Norge som er produktiv mark, og det er et gode at samfunnet bidrar til at de som driver innenfor jordbruket, både får den respekt de fortjener og den inntekt de fortjener. Det kommer til å koste penger for det norske samfunnet, men vi mener at det å få trygg mat, å bruke det arealet vi har, og å gi dem som legger ned en arbeidsinnsats innenfor næringen, en anstendig inntekt, er et gode for vårt samfunn.

Jeg er ikke så opptatt av deltidsbruker eller heltidsbruker, av kombinasjonsbruk eller samdrift. Jeg tror det norske jordbruket har bruk for alle disse. Jeg tror en har bruk for folk som går i samdriftsløsninger. Jeg tror det er bruk for kombinasjonsbruk. Jeg tror vi har bruk for deltidsbonden, og jeg tror vi har bruk for heltidsbonden. Jeg tror rett og slett at det norske landbruket framover må bestå av mangfold mer enn ensretting.

Det må bestå av et mangfold av både ting som blir produsert, hvordan en velger å produsere dem og i hvilke deler av landet det skjer. Det er mitt utgangspunkt. Det er samtidig min største innvending mot den jordbruksavtalen som nå vedtas, nemlig at den inneholder en ensretting framfor å dyrke mangfoldet, en ensretting mot et landbruk som er preget av større enheter, økt spesialisering og en for sterk fokusering på pris og strukturomlegging.

Jeg ønsker meg et landbruk der en kan utvikle mulighetene på flere felt. Jeg ønsker meg et landbruk der han som er heltidsbonde, får utvikle mulighetene innenfor sin type produksjon, og der han som er deltidsbonde, får lov til å utvikle seg innenfor de mulighetene og de nisjene som han eller hun kan ha, et landbruk der også de som kombinerer ulike typer produksjon, kan få bli prioritert. Jeg ønsker meg også et landbruk der en er stolt over det landbruket en har, og der en gir ungdom tro og vilje til å satse på landbruket framover. Jeg ønsker meg et landbruk der miljø og kvalitet, begge deler, står sentralt.

Hvis en ønsker et slikt landbruk i årene framover, er det noe en må akseptere. Det første har jeg nevnt, og det er at å drive landbruk i Norge kommer til å koste samfunnet noe! Å prøve å innbille folk noe annet, er bare tøys. Og å prøve å innbille folk at en skal kunne føre Fremskrittspartiets landbrukspolitikk og fortsatt se bønder over det ganske land, er bare tøys! Selv om ikke Hedstrøm vil si det her i dag, har Fremskrittspartiet tidligere sagt at i alle fall 30 000 bønder må bort. Hvis en regner med at en også tar bort halvparten i næringsmiddelindustrien, er vi oppe i 50 000. Da ser ikke Norge likedan ut i distriktene i årene framover som det det ville gjort med den landbrukspolitikken jeg ønsker meg.

En må akseptere at landbruket er helt avgjørende for distriktspolitikken. Ingen av de målsettingene Regjeringen har lagt for sin regionalpolitikk, kommer til å bli oppfylt uten at en fører en god landbrukspolitikk. Landbruket er limet i Distrikts-Norge, det kommer en ikke utenom. Alle andre tiltak i distriktspolitikken kommer til å bli enten kortsiktig eller uten mening hvis en ikke samtidig er villig til å føre en aktiv landbrukspolitikk.

Det største problemet med jordbruksavtalen, slik den nå er inngått, er ikke rammene knyttet til avtalen, men strukturendringene som ligger i avtalen og de langsiktige følgene av dem. Nå blir strukturendringer ofte framstilt som modernisering, men en må da stille spørsmålet: I hvilken retning skal moderniseringen gå? Det er ikke slik at hvis en ikke er enig i Regjeringens form for modernisering, er en imot modernisering. Det kan hende at en vil modernisere i en litt annen retning enn det Regjeringen nå legger opp til.

Jeg tror at denne avtalen kommer til å øke presset med hensyn til en strukturomlegging, og de største innvendingene Senterpartiet har imot avtalen, gjelder alle de ordningene som i sum fører til det. Vi har likevel valgt å ikke gå imot avtalen. En av årsakene til det er at dette er en framforhandlet avtale, og at jordbruket sjøl mener at dette er en avtale som er bedre enn det en ville fått dersom staten hadde gått rett til Stortinget, for da vet vi hva som ville skjedd: Da ville til og med Kristelig Folkeparti ha slått seg sammen med Fremskrittspartiet og sikret et dårligere resultat enn det en nå ser.

Jeg synes også det er viktige spørsmål som er stilt her i dag. Et av de viktigste er: Hva er den kritiske masse bruk? Hva er det kritiske nivået for antall bruk i Norge? Det blir et viktig punkt å diskutere i årene framover.

Med dette vil jeg ta opp forslagene nr. 1 og 2, fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Marit Arnstad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det var naturlig for representanten Arnstad å røske tak i Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, i og med at Senterpartiet står på den ene siden og Fremskrittspartiet på den annen. Vi er motpoler i landbrukspolitikken. Jeg aksepterer fullt ut at Senterpartiet har sitt standpunkt. De ønsker å åpne for høyere målpriser, økte tilskudd, særfordeler med skatteordning, satse på småskalalandbruk osv. i gammel, god stil. Det får være Senterpartiets standpunkt, det er i tråd med deres program.

Men det er et par ting som jeg har vanskelig for å se henger sammen når det gjelder næringspolitikken til Senterpartiet i distriktene. Det er et uomtvistelig faktum at vi har en del andre bransjer og bedrifter som er konkurranseutsatt i distrikter som sliter hardt på grunn av dårlig infrastruktur, små hjemmemarkeder og mange andre forhold som har med distriktslokalisering å gjøre.

Så har vi andre matvareprodusenter, spesielt på den marine siden. Norge er en nettoeksportør av matvarer på grunn av våre fiskerier og vår oppdrettsnæring. Hva er grunnen til at Senterpartiet vil sprøyte inn 12 milliarder kr i landbruksnæringen og en betydelig andel til distriktene, mens de andre som er konkurranseutsatte, visjonære og framtidsrettede, ikke får fem øre av dette? Hvordan henger denne politikken fra Senterpartiet sammen?

Marit Arnstad (Sp): Det er helt riktig at Fremskrittspartiet og Senterpartiet er motpoler i landbrukspolitikken. I motsetning til Fremskrittspartiet ønsker ikke jeg å sette på spill opptil 50 000 arbeidsplasser ute i distriktene. Jeg tror det ville fått dramatiske konsekvenser ikke minst for de deler av landet som er avhengig av sysselsettingen knyttet til jordbruket og til næringsmiddelindustrien. Og sjøl om Hedstrøm ikke har våget å si her i dag at det dreier seg om et så stort antall arbeidsplasser, har hans partifeller i Nord-Trøndelag bekreftet det opptil flere ganger.

Det er riktig at jeg mener at man her bør ta ut muligheten til å øke overføringene og øke målpriser og skatte- og avgiftslettelser. Hvorfor skulle man ikke bruke skatte- og avgiftslette som et virkemiddel i forhold til jordbruket akkurat som overfor andre næringer? Det synes jeg er et utmerket forslag. Senterpartiet vil ikke bare gjøre det i forhold til jordbruket heller. Vi har nettopp fremmet et forslag i forbindelse med eierskapsmeldingen om å frita aktive eiere for formuesskatt på næringsaktiva. Det er noe som vil komme alle som eier sin egen bedrift, og som er aktiv driver av bedriften, til gode. Men merkelig nok er det en form for skattelette som Fremskrittspartiet ikke vil stille seg bak. Så man kan stille spørsmålet: Hvilken type skattelette er det Fremskrittspartiet egentlig vil ha? Man kan uansett ikke stå her på talerstolen og si at Senterpartiet ikke har fremmet forslag som angår andre bedrifter og annet næringsliv som også er viktig i distriktene, nemlig det næringslivet som er basert på de aktive eierne.

Når det gjelder prisene, må jeg si at Fremskrittspartiets fokusering her er merkelig. De skal altså ha svenske priser og norske lønninger. De snakker om at man i Sverige har billigere mat, men de forteller ikke at man der også tjener langt mindre enn det vi gjør i Norge. Fremskrittspartiet skal prøve å gi folk i pose og sekk, og det er å kaste blår i øynene på folk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først si at det ved en inkurie er oppstått en feil i vedleggsdelen i den foreløpige utgaven av proposisjonen, idet det der er falt ut en tabell med tekstomtale som gjelder «Nytt maksimalt innmarkbeiteareal pr grovfordyr». Dette er rettet opp i den endelige versjonen. Proposisjonene er for øvrig korrekte og like.

Jordbruksavtalen som er inngått med Norges Bondelag, er en god avtale for jordbruket. Elementene i avtalen gir en økning i inntektsmulighetene på 10 700 kr pr. årsverk. Det tilsvarer om lag 7 pst. i forhold til det inntektsnivået som er i jordbruket. Likevel er det mange forhold utenfor avtalen som er minst like viktige for inntektsutviklingen i jordbruket. Det gjelder ikke minst kostnadsutviklingen. Med de bindinger vi ser på pris- og overføringsnivået framover, er en mer effektiv produksjon nødvendig både for en tilfredsstillende inntektsutvikling for aktive produsenter og for at samfunnet over tid skal få produsert de kollektive godene jordbruket leverer til borgerne.

Jeg er glad for at en friere omsetning av melkekvoter og forenkling av virkemidlene har latt seg gjennomføre innenfor rammen av en avtale. Fra behandlingen av St.meld. nr. 19 for 1999-2000, Om norsk landbruk og matproduksjon, for to år siden har Stortinget og ulike regjeringer pekt på behov for større fleksibilitet i kvotesystemet og strukturutvikling i melkeproduksjonen. Det er i denne produksjonen handlingsrommet for produsentene har vært klart minst. For å øke handlingsrommet heves eller fjernes også noen tak og begrensninger. Sammen med større mulighet for å kjøpe kvote er jeg overbevist om at melkeproduksjonen vil bli mer attraktiv for unge som vurderer å overta et bruk og utvikle det til et spennende foretak.

Ja, jeg sier foretak. For jordbruket består av selvstendig næringsdrivende med betydelig ansvar for egen drift og inntekt. Flere grep i avtalen skal bidra til å styrke bøndenes fokus på dette. Jeg er glad for alle bidrag som legger til rette for entreprenørskap for dem med trang til å skape seg en småbedrift. Samtidig foreslo Regjeringen før forhandlingene å utvide jordbruksfradraget ved skattelikningen innenfor et provenytap på 200 mill. kr. Utvidelsen skal være proporsjonal med inntekten over eksisterende fradrag. Det målretter jordbruksstøtten til bruk hvor jordbruksdriften kan gi et vesentlig inntektsbidrag. Denne måten å støtte jordbruket på er mer effektiv enn å øke tilskuddene på avtalen. Det gjelder både i forhold til provenytap på statsbudsjettet og i sin virkning på foretaksøkonomien i jordbruket, og det er enklest administrativt. Skatt er ikke forhandlingstema, men forslag til vedtak er likevel med i proposisjonen, fordi avtalepartene har lagt forslaget til grunn både for rammen og fordelingen av den.

I avtalen gjennomføres flere forenklinger, delvis med utgangspunkt i forslagene i rapporten fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning om forenkling og målretting. Dette arbeidet skal fortsette. Det er nødvendig og er en naturlig del av Regjeringens forenklingsarbeid. Jeg har merket meg at et bredt flertall i innstillingen ser overgang til toårige avtaler som et viktig forenklingstiltak og ber departementet vurdere en slik overgang i jordbruksforhandlingene neste år. En slik vurdering vil bli gjennomført. Toårige avtaler har flere sider, men mindre hyppige endringer i et omfattende og komplisert rammeverk vil bidra til å øke forutsigbarheten for de næringsdrivende. Det er ikke minst viktig for investeringer i en så langsiktig næring som jordbruket er. Samtidig kan det bidra til å dreie næringens fokusering bort fra rettigheter i forhold til avtalesystemet og mer mot selve næringsdriften og markedsmulighetene.

Jeg vil også peke på det miljøarbeidet som skjer i avtaleregi. Fra 2003 blir det innført krav om miljøplan for alle foretak som søker produksjonstilskudd. Dette skal bidra til å målrette innsatsen i forhold til lokale miljøutfordringer og øke næringens fokus på miljøarbeidet. Dette skal samordnes så godt som mulig med annet plan- og kvalitetsarbeid for å minimere byråkratiet. Det er endrede handlinger og bedre resultater som er målet.

Kulturlandskapet er sentralt i det norske landskapet og Norge som reiselivsprodukt. Folk som reiser med ferge fra Hellesylt til Geiranger – kanskje noe av det vakreste naturlandskapet Norge kan vise fram – legger merke til at guiden bruker det meste av tiden til å orientere om kulturlandskapet langs ruta, om virkninger av jordbruk som gir landskapet historie og kultur. Som et kollektivt gode kompenseres i avtalen all produksjon av kulturlandskap på lik linje. Jeg er også glad for at flertallet støtter Norges Turistråds arbeid med å markedsføre Norge som turistmål i eget land, og at dette må utvikles med støtte fra reiselivsnæringen og offentlig sektor utenfor avtalen.

Til slutt vil jeg understreke betydningen av å øke mangfoldet i jordbruket. Det gjelder både i matproduksjonen og i annen næringsutvikling. Satsingen på verdiskapingsprogrammet videreføres. I neste fase skal tilknytningen til volum- og non-food-segmentene vurderes. Det tas sikte på å øke integreringen av eksportsatsingen og å øke næringsmiddelindustriens deltakelse. Næringsmiddelindustrien er svært viktig, og derfor er dette leddets konkurransevilkår godt ivaretatt i avtalen generelt. Det økologiske jordbruket skal videreutvikles. I avtalen har partene lagt vekt på å fjerne flaskehalsene, som er viktig for at målet om 10 pst. økologisk areal skal kunne nås.

Avtalen legger også til rette for en betydelig økning i satsingen på bioenergi. Dette gir jord- og skogbrukere en mulighet til å bli leverandører av fornybar energi. Det kan redusere samfunnets avhengighet av fossil energi og er en satsing som har gitt veldig gode resultater i Sverige. Men jeg vil understreke at dette ikke skal være en satsing det offentlige skal ha ansvaret for. Som i øvrige deler av jordbruksavtalen legges det til rette for dem som ønsker å satse med egne ressurser og kompetanse for å skape seg en næring på eget ansvar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A): For å få ned overproduksjonen på melk ble kvotesystemet innført. Det er mange bruk som i dag har ledig kapasitet.

Brukene våre er av forskjellige størrelser. La meg illustrere: Et bruk som i dag har 175 000 liter melk, har en eier som har en direktørjobb til 1,1 mill. kr i tillegg til inntekta av gården. Han har ledig kapasitet, for bruket var på 235 000 liter. Så har vi et bruk som har 80 000 liter melk. Kona er i jobb på aldershjemmet. Det bruket har også ledig kapasitet. Arbeiderpartiet mener at når det nå blir ledige kvoter, må kapasiteten i allerede eksisterende driftsbygninger utnyttes. Det betinger selvsagt at de som har melkeproduksjon, vil kjøpe kvoter for å fylle ledig kapasitet. Så vidt jeg vet, har det vært større etterspørsel enn det har vært ledige kvoter til salgs.

Jeg har to spørsmål til statsråden: Kan han tenke seg å legge rammevilkår for statens kvoter som prioriterer bruk som har uutnyttet overkapasitet i driftsanlegget sitt? Hvis svaret er nei, aksepterer statsråden at vi får nybygging som en konsekvens av at det blir fri omsetning av melkekvoter?

Statsråd Lars Sponheim: Det er alltid farlig for en næring som måte kunne tenke tanken, å trekke opp stigen etter seg og ikke åpne for og slippe til andre som vil satse i næringen. Det blir fort konsekvensen når vi har hatt en kvoteordning over så lang tid. Vi skal huske at kvotesystemet ble innført rett etter en tid da det var veldig mange nyinvesteringer og nyetableringer i melkeproduksjonen. Nå ser vi smertepunktene av et for strengt og stivt kvotesystem, fordi det vil være behov for nyinvesteringer. Nye folk som har behov for å investere, kommer inn og overtar i næringen. Derfor er det så viktig at vi har fått et omsettelig kvotesystem.

For en ung melkeprodusent som overtar et bruk i representanten Gaundals hjembygd – kanskje med en melkekvote på 60 000 liter og en driftsbygning som er så nedslitt at han er helt avhengig av å bygge ny, med en kalkyle som sier at det må 100 000 liter til for å kunne gjøre det forsvarlig å bygge nytt – er det nå, etter denne avtalen, som representanten støtter, mulig å løfte seg med de 40 000 liter og ikke bare øke forsiktig med noen få hundre eller tusen liter pr. år gjennom det omsetningssystemet vi har hatt. Det er det viktig å få til. Derfor er den miksen som vi nå får, ved den form for omsetning vi nå ser, viktig. Det er mulig å få et litt større volum for dem som må investere og trenger det. Samtidig er det naturlig at vi når det gjelder den statlige delen, bidrar til å videreføre måten å dele ut kvoter på ved at alle som er etablert, kan få en viss økning når man søker om det. Det vil være naturlig at de som har kapasitet, som har en eller to eller tre båsplasser ledig til flere melkekyr og har fôrgrunnlag til det, også er de som har den beste økonomien til å kunne kjøpe opp litt ekstra kvoter for å øke kapasiteten. Jeg er ganske overbevist om at den omsetning som skjer, i all hovedsak vil føre til at en del av de etablerte vil øke sin kapasitet.

Jeg tror vi skal slå en strek over den tanken som noen har, at de store rikfolk og investorer i dette landet skal ha noen interesse av å kjøpe melkekvoter. Det er nok andre ting å bruke pengene på som gir mye høyere avkastning.

Øystein Hedstrøm (FrP): I et brev fra Næringsmiddelbedriftenes Landsforening som kom til komiteen på fredag, påstås det at jordbruksoppgjøret inneholder en skjult ekstraramme i form av kapitalavkastningskostnader på minst 90 mill. kr i form av økte priser. Melkebøndene får altså denne ekstrainntekten, mens taperne blir industrien, som er eksponert for konkurranse. Det gir også en konkurransevridning overfor Finden og Q-meieriene, som beregner prisene ut fra markedspris. Tidligere har ikke TINE, som jo er markedsregulator, lagt inn avkastning på kapital. Det betyr at rammen for oppgjøret øker med 13 pst.

Mitt første spørsmål til statsråden blir: Hvorfor fremgår ikke denne inntekten til melkebøndene av proposisjonen?

Og videre: På side 46 i proposisjonen står følgende:

«Konkurransekraften til konkurranseutsatt næringsmiddelindustri er viktig...Økningen i målprisene er gjennomført med en skjerming av de produkter som betyr mest for næringsmiddelindustriens konkurransekraft.»

Det sies også at prisen på melk til industrimarkedet ikke endres. Derfor vil jeg spørre statsråden om hvordan dette er forenlig med den prisøkning industrien vil få, som følge av kapitalavkastningskravet i TINE?

Statsråd Lars Sponheim: La meg først bekrefte at det er rett at avtalen, og dermed proposisjonen og vedtakene i dag, fører til en økning av satsene for kapitalavkastningsratene i kalkylene for ulik melkeanvendelse. Det fører til en likestilling mellom ulik melkeanvendelse, og det bør være en fordel for bl.a. konkurrentene til Tine at det etableres.

Det er ikke rett at dette er en økning som går til melkebøndene. Derimot vil det kunne føre til en økning for industrien som kjøper dette, og deres sluttprodukter ut, kanskje, hvis konkurransen tilsier det, og hvis det ikke også i avtalen er gjort klart at industrien ikke skal få en høyere melkepris til sin videreforedling ved at RÅK-ordningen sørger for å kompensere det.

Disse meget kompliserte sammenhengene og de tallene som har svirret i pressen rundt dette de siste dagene, tror jeg vi må få anledning til å komme tilbake til og korrigere med korrekte opplysninger, fordi det her er skapt et forvirrende bilde. Industrien skal ikke komme svekket ut av denne ordningen – snarere tvert imot. Det skal bli bedre konkurranseforhold for industrien, og det er ikke bøndene som får denne eventuelle økte prisen.

Inge Ryan (SV): Taket på arealtilskudd er fjernet i forbindelse med årets jordbruksoppgjør. Det betyr at man får arealtilskudd for hele arealet.

For den første delen av arealet er det 6 000 kr i bunnfradrag. Da må man spørre seg: Betyr det at den første delen av arealet som man produserer på, er mindre verdifull enn den siste delen? Betyr det at de små brukene, som tar vare på kulturlandskap og gjør jobben sin, gjør en mindre viktig jobb enn det de store brukene gjør?

Mitt andre spørsmål til statsråden er litt i oppfølginga av noe jeg har nevnt tidligere i debatten. Det legges ned sju bruk pr. dag. Ser statsråden noen endestasjon? Hvor er Regjeringas endestasjon når det gjelder strukturrasjonalisering i norsk landbruk?

Statsråd Lars Sponheim: Det er rett at denne avtalen gjennomfører et viktig prinsipp, at alt jordbruksareal i drift leverer viktige kulturlandskapsbidrag. Ordningen med arealtilskudd, hvor man nå sørger for tilskudd for alt areal, gjør at alles innsats for de kollektive goder ved å levere kulturlandskapsbidrag blir verdsatt. Det syns jeg er et viktig prinsipp.

Det å koble dette mot bunnfradraget, som representanten her gjorde, blir veldig galt, for alle får for alt areal. Det er for å sikre bl.a. dem som for en stor del lever av jordbruk, at det vil være et bunnfradrag – det er vel, kan man si, mer av økonomiske grunner at det er innført. I avtalen i fjor ble det litt redusert. Det er Småbrukarlaget som spesielt har vært opptatt av å få redusert bunnfradraget. De valgte å ikke sluttføre en avtale i år.

Så har det i denne debatten så langt blitt mye spørsmål om hva som er endestasjonen. Det forekommer meg at det burde ligge nærmere kirkeministeren å svare på et slikt spørsmål enn landbruksministeren! Det føler jeg meg ikke kompetent til å kunne ha noen mening om. Men jeg forstår at det ligger i dette: Hvor få bruk kan vi få f.eks. innenfor melkeproduksjon, før dette må stoppe opp? For det er klart at det må jo finnes et slikt golv.

Jeg husker da jeg var nyutdannet sivilagronom for litt over 20 år siden, at vi passerte akkurat 40 000 melkebruk i Norge, og da var det mange av oss som mente at vi passerte en kritisk masse – vi var nå i nærheten av en endestasjon. Nå diskuterer vi det samme på under halvparten. Det kan ikke være tvil om at vi nok er atskillig nærmere endestasjonen nå enn det vi var for 20 år siden, da jeg åpenbart tok feil i min posisjon i forhold til at 40 000 var en slik endestasjon.

Presidenten: For det åndelige er nok kirkeministeren det beste. For andre formål går det jo an å samtale med samferdselsministeren!

Marit Arnstad (Sp): Det å skyve ansvaret for det åndelige mer over på kirkeministeren, er å unngå problemstillingen en smule i denne sammenhengen. Men det får vi komme tilbake til.

Jeg har noen spørsmål til landbruksministeren knyttet til melkebørs, og særlig kombinasjonen av innføring av melkebørs og en investeringsordning som landbruksministeren sier bør brukes til å bygge nytt og større enn det man har gjort tidligere.

Det ene er: Ser ikke landbruksministeren at det kan føre til at man kan sitte igjen med nye driftsbygninger som staten har bidratt til å sponse, samtidig som man har et annet produksjonsapparat som er uutnyttet? Statens penger blir altså brukt til å bidra til nye bygninger og nytt produksjonsutstyr i en næring som allerede har et tilstrekkelig produksjonsapparat, og som har store muligheter til å utnytte det bedre enn i dag? Er det god bruk av statens penger?

Det andre er: Ser landbruksministeren at en slik melkebørs kan være prisdrivende, og at den kan føre til at en del bønder sitter igjen og har betalt så mye for kjøp av kvote at resultatet blir mer arbeid, men ikke nødvendigvis mer inntekt til dem som har satset slik landbruksministeren vil at de skal satse?

Og det tredje er: Ser han at denne kombinasjonen kan føre til en overproduksjon som vi alle sammen sier vi er imot – en overproduksjon som ikke minst kan være ødeleggende for lønnsomhetsutviklingen for primærprodusentene?

Ser han disse problemene når det gjelder kombinasjonen av melkebørs og investeringsordning? Og mener han at dersom noen av disse tre problemstillingene skulle oppstå, vil det være samfunnsøkonomisk lønnsomt og god utnyttelse av de ressursene samfunnet har lagt inn i forhold til landbruket?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg forstår at begrepet «børs» i senterpartimunn er noe negativt. Derfor har vi valgt ikke å bruke det, og da vil det ikke være korrekt å bruke det i denne sammenheng. For hva er det vi snakker om? Jo, vi snakker om at fordi det vil være omsettelighet for 30 pst. av kvotene, trengs det et sted hvor selger og kjøper kan møtes. Det kan være i annonsesidene i Bondebladet, som er den viktigste børsen i landbruket i dag, det kan være på en Internett-side som Tine har for medlemmer, mellom yrkesbrødre, eller det kan være to produsenter som møtes på et bondelagsmøte og blir enige om å handle kvoter seg imellom. Det er børsen vi snakker om i denne sammenheng, og det synes jeg vi bør gjøre atskillig mindre farlig enn det noe av retorikken her bærer preg av.

Så spørsmålet om en melkebørs kan være prisdrivende, og om prisen kan bli så høy at det er vanskelig å bære det. Vi legger til grunn at norske bønder er selvstendig næringsdrivende og er oppegående mennesker som setter opp fornuftige kalkyler før de gjør en handel. Er det noe jeg er sikker på, er det at bøndene er rasjonelle. Er det noe jeg er sikker på, er det at i hvert fall svært få bønder kjøper noe for dyrt. Det er iallfall langt fra den verden jeg kjenner. Derfor har jeg tillit til at de velger den rette produksjonen.

Når det gjelder muligheten for overproduksjon, vil den alltid være der. Staten har en veldig fin anledning nå, siden vi får et mikset system der staten vil kjøpe en del av kvoten, til å ta ned en nødvendig del av melkeproduksjonen hvis det skulle være nødvendig. Så får vi håpe at det ikke blir nødvendig. For kanskje det viktigste bidraget, som få har vært innom i debatten, til at det har vært mye problemer i melkeproduksjonen og en del pessimisme osv., er nettopp at det samlede volumet, det samlede markedet, har falt gjennom flere år, og det har gjort det atskillig vanskeligere å håndtere denne kompliserte produksjonen. Men det vil ikke være noe problem gjennom den delen som staten tar, å kunne tilpasse markedet på en god måte.

Aud Gaundal (A): For å følge opp litt i forhold til den fritt omsettelige melkekvoten: Jeg har lyst til at statsråden skal si litt om hvordan han har tenkt å ha kontroll på at dette foregår under ordnede forhold. Hvis en skal kvitte seg med kvoten, må en omsette 30 pst. sjøl, 70 pst. tar staten. Da spør jeg: Er vi sikker på at det er økonomisk ordnede forhold omkring de 30 pst? – Det er punkt 1.

Punkt 2: På grunn av at vi har hatt mye melkeproduksjon, har vi sjølsagt også hatt mange meierianlegg. Tallene viser at vi har gått fra 337 meierianlegg i 1961 til 62 i 2000, og jeg ser at en fortsatt legger ned meierier bl.a. Jeg vet at både landbruksministeren og jeg er opptatt av småskalaproduksjon og økt verdiskaping. Vi har fått på plass fire, fem nav i kompetanse- og nettverksbygging. Så blir mitt spørsmål: Er det noen kontakt, noen samhandling, mellom disse og dem som legger ned de små meieriene, anlegg som kunne ha vært brukt til den type småskalaproduksjon? Foregår det i det hele tatt noen dialog, eller er det to forskjellige ting?

Statsråd Lars Sponheim: Til det første spørsmålet kan jeg forsikre representanten om at når det gjelder omsetningen av melkekvoter, og ikke minst den som vil være fritt omsettelig, skal vi sørge for at den vil foregå under økonomisk ordnede forhold i den forstand at det regelverk som lages for dette, skal bli etterlevd. Jeg tror at dette kanskje ikke vil være de største utfordringene knyttet til dette. Det vil være tid fram til ordningen settes i kraft, til å sørge for at dette foregår på en mest mulig smidig måte, minst mulig byråkratisk, men på en måte som representanten her kalte «økonomisk ordnede forhold».

Så til det siste spørsmålet, omkring meierianlegg. Jeg forstår at problemstillingen går på at når meierisektoren og Tine rasjonaliserer og dermed frigjør anlegg, er det ønskelig at de tas i bruk. Det er umulig for meg å si på hvilken måte en dialog her måtte forekomme, men det vil åpenbart være i Tines interesse når man forlater et anlegg, at en får realisert noen verdier for dette anlegget, og det må være det viktigste grunnlaget for å etablere samarbeid i hvert enkelt tilfelle. Vi har gode eksempler på at anlegg er blitt tatt i bruk til bl.a. videreforedling av mat, i deler av landet hvor Tine har forlatt tidligere meierianlegg, og helt andre ulike anvendelser. Men det viktigste er jo at Tine vil være interessert i å få en realverdi ut av et anlegg de forlater. Det betyr at de som kommer dit, må ha en økonomisk aktivitet som gjør at de er i stand til å betale fornuftig for dette, og det bør bidra til å få fram de mulighetene som tross alt ligger i den rasjonalisering som fører til at mange gamle meierianlegg ikke lenger vil være i drift, selv om vi kanskje her også etter hvert vil nærme oss en slags endestasjon, for det er grenser for hvor få meierianlegg det kan være.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Bendiks H. Arnesen (A): Arbeiderpartiet ønsker å legge grunnlaget for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Hovedoppgaven er å produsere trygg mat av høy kvalitet, men landbruket har også viktige oppgaver utover dette. Hvordan ville våre mange bygder se ut dersom landbruket ble borte, og hvordan ville Norge se ut dersom bygdene ble øde?

Et aktivt landbruk over hele landet er en forutsetning for en norsk matproduksjon, for matvareberedskapen, for levende bygder, for vedlikehold av kulturlandskapet og ikke minst for norsk reiselivsnæring. Vi kan altså ikke gamble med denne viktige næringen, men vi må gi den rammebetingelser slik at den sikres utvikling og rekruttering i hele landet. I dag er utviklingen dyster for næringen, og jeg føler at vi nå er kommet til et punkt hvor mange spør seg om næringen egentlig har en framtid.

Ingen må si at denne næringen ikke har vist vilje til omstilling og foretatt omstillinger, men et sted går det en grense for hvor langt omstilling kan gi positiv effekt, og hvor lenge stadig mer stordrift kan gi økt lønnsomhet. Jeg føler at vi snart er der nå. Klima og topografi kan selv ikke Stortinget endre, men vi kan bruke andre virkemidler.

I Dagbladet i desember i fjor stod det en artikkel hvor økonomer mente at maten kunne bli mye billigere dersom det ble langt færre norske bønder. En ung kvinnelig gårdbruker på Voss skrev på bakgrunn av dette til sin ordfører og omtalte dette forholdet. Hun skrev bl.a.:

«Me bønder arbeider hardt med lite lønn, for at dyra skal ha det bra og for at maten skal væra god. Men det er både urettvist og demoraliserande å stadig høyra at me er mindre verdt enn andre i dette samfunnet.»

Ja, slik føles situasjonen nå blant våre viktige matprodusenter, og det gir ikke akkurat kraft til utvikling og rekruttering.

I Norge går ca. 10 pst. av salgsprisen på et landbruksprodukt til å lønne gårdbrukeren. I USA, hvor landbruket og annen virksomhet er supereffektivisert, går 6 pst. til å lønne bøndene.

Når vi kjenner klimaforholdene og klimavariasjonene i Norge, og Norges topografi, må det være grunn til å spørre om vi kan presse mer effektivitet ut av jorda og av yrkesutøverne i denne næringen uten at det gjør ubotelig skade. Og vil norske forbrukere ha et industrilandbruk, slik som i USA? Jeg tror svaret er nei.

Vi som bor i Norge, har aldri jobbet mindre for maten enn i dag. Som det tidligere ble sagt, jobber vi gjennomsnittlig 2 timer og 17 minutter for å tjene til en ukes forbruk av mat. Ifølge undersøkelser er Norge det tredje billigste matlandet i Europa. Mitt spørsmål blir da: Er det ikke på tide at vi fokuserer litt mindre på pris og mer på det viktige som går på matkvalitet og sikker matforsyning?

Jeg registrerer at rundt om i landet er både lokalpolitikere og andre blitt mer og mer opptatt av landbrukets framtid. I forrige uke var jeg tilhører på en fylkestingsdebatt i Troms om landbruk. Her ble det enstemmig vedtatt en uttalelse som bl.a. tok til orde for at landbruket må være garantisten for trygg og ren mat. I tillegg ble det pekt på betydningen av god forvaltning av arealressurser og kulturlandskap og betydningen av å opprettholde livskraftige lokalsamfunn. Likeså omtalte man betydningen av at matprodusentene får en inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet, og at de får stabile og forutsigbare rammebetingelser for landbruksnæringen. Jeg tror fylkestinget i Troms har det store flertall av det norske folk med seg i det de uttaler om betydningen av norsk landbruk, og hva som må til for å sikre landbruket en framtid.

Ivar Kristiansen (H): Dagens debatt om jordbruksavtalen har vært en interessant debatt, men om denne debatten har vært noe stort bidrag til å bringe mer og større optimisme inn i norsk landbruk, er jeg ikke helt sikker på. Jeg tror vi bør ta den lille ekstrarunden rundt denne debatten og stille oss selv spørsmålet – i forhold til dem som har lyst til og interesse av å gå inn og investere penger i norsk landbruk: Hva er det som skal til for at disse tar denne risikoen, tar denne utfordringen og denne jobben, hvis de ikke er i stand til å se for seg en mulighet til å makte renter og avdrag for å investere i det som i dag må være et tidsmessig riktig og moderne norsk bruk? Og da snakker vi fort om beløp på 2–3 mill. kr. Vi kan ikke møte denne debatten med så mange innspill og så mange kryssende hensyn og interesser som har det til felles at de ikke kan la seg forene, og dermed bare fortsette den samme diskusjonen som vi har hatt gående i 20–30 år når det gjelder norsk landbruk.

Når jeg hører at man sier at vi har bruk for alle i norsk landbruk i dag – vi har bruk for fiskebonden, vi har bruk for lærerbonden og vi har bruk for PC-bonden – viderefører vi den gamle linjen som har gitt det som sluttresultat – delvis av dem som står for denne holdningen i dag – at antall bønder i Norge siden 1980 og frem til i dag er halvert. Og jeg tror at nesten uansett hvem som sitter med regjeringsmakt, så vil vi komme i en situasjon – når vi ser like langt frem i tid som fra 1980 og til i dag – at antall aktører sannsynligvis vil være bortimot halvert. Da må vi ikke agere slik at vi tar knekken på den aktøren som ønsker å modernisere norsk landbruk, som ønsker å investere, som ønsker å ta det løftet det er å satse på fremtiden med økonomiske byrder som kanskje vil gi vedkommende mulighet til å ha et fornuftig utkomme fra egen gård. Om dette da vil bety at man satser mer på den såkalte heltidsbonden enn den såkalte hobby-bonden eller kombinasjonsbonden, tror jeg det er en vei å gå som er korrekt, uten at vi skal dra inn forslitte begrep som industrilandbruk i Norge. For det er ikke det vi snakker om. Når vi nå har en målsetting innenfor melkeproduksjonen å komme opp på et nivå på ca. 14 kyr, så er dette himmelvidt unna det vi ser er hverdagen innenfor normal standard i andre land.

Så blir det stilt spørsmål om Høyre og WTO. Jeg tror man også i dette spørsmålet vil stå seg på å se at WTOs politikk ennå ikke er slått fast. Om den noen gang kommer til å bli det på dette området, vet jeg ikke. Men det vi vet, er at WTO i mars neste år skal diskutere spørsmål som går på subsidier og beskyttelse av landbruk, og at man så langt diskuterer en allianse med EU, og kanskje også USA for den saks skyld. Men det i dag å slå fast at dette står i motsetning til vår politikk som går på offensive, eksportrettede industriprodukter, som bl.a. fiskeriprodukt, er en fullstendig feilaktig beskrivelse. Det er rett og slett en kortslutning.

Bare dratt inn som en tilleggsbisetning: Vi vet jo det at når det gjelder fiskeri og offensiv holdning til eksport, har vi også forhold rundt EU og EØS som er minst like avgjørende for denne næringens betydning som WTO.

Så stiller Fremskrittspartiet spørsmål om hva vi oppnår, og hva vi har sagt i opposisjon, og hva vi sier i posisjon. Vel, det er de små, men viktige skritt vi oppnår i denne avtalen. Det er ingen tvil om – til representanten Hedstrøm – at spørsmål som går på samdrift, på skatteordninger, opprinnelsesmerking, merkebørs og endringer i konsesjonsloven, er skritt i rett retning som også må være i tråd med de holdninger som bl.a. representanten Hedstrøm står for.

Nå er det jo ikke så helt uvanlig at enkelte snur litt når man kommer fra opposisjon til posisjon. Jeg registrerer også at man fort og effektivt snur rundt på programholdninger ved å sitte i opposisjon, men la nå det være.

Til slutt til Arbeiderpartiet, som snakker om å jobbe ca. to og en halv time pr. uke for mat. Jeg registrerte at Arbeiderpartiet før helgen kom med et forslag om 9 milliarder kr i skattelette. Det er interessant at det kom på slutten av forrige uke, nettopp med hensyn til grensevern (presidenten klubber), og de stiller seg i en illevarslende situasjon i forhold til konkurranse.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Presidenten gjør for øvrig oppmerksom på at hensikten med å kjøre replikkrunder var å begrense antallet 3-minuttere fordi vi har et langt sakskart i dag, og vi er så vidt begynt.

Marit Arnstad (Sp): Jeg hører presidentens oppfordring.

Jeg tenkte jeg bare skulle bidra med litt opplysende tall i debatten. Når representanten Kristiansen sier at vi realistisk sett må regne med at vi skal ha et jordbruk i framtida med nær halvparten av dagens aktører, vil det etter mine regnestykker måtte bety at det skal fjernes 30 000 arbeidsplasser i norsk landbruk. Det er mange industribedrifter. Jeg tror ingen i denne salen hadde turt å si noe slikt om norsk næringsliv, at man bevisst skal gå inn for å fjerne 30 000 arbeidsplasser.

For mitt hjemfylke, som har ca. 10 pst. av jordbrukssysselsettingen i landet, vil det bety at ca. 3 000 arbeidsplasser skal bort. Jeg kan ikke skjønne hva mange av disse arbeidstakerne ellers skal kunne drive med, uten å være nødt til å flytte.

Det vil for næringsmiddelindustrien, som i dag har mellom 40 000 og 60 000 arbeidsplasser, antakelig bety at om lag halvparten skal bort, altså et sted mellom 20 000 og 30 000 arbeidsplasser. I en slik situasjon, hvis man mener alvorlig det man sier, legges det samtidig opp til at staten skal bruke sine midler til å bygge opp større melkebruk på færre hender. Staten skal altså subsidiere en nedbygging av arbeidsplasser i distriktene og bidra til å bygge opp nye og større bruk. Det er det representanten Kristiansen i realiteten sier. Jeg spør meg selv om han overskuer konsekvensen av det han har stått og sagt i dag.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ivar Kristiansen (H): Hvis ens egne innlegg skal bli omskrevet av Senterpartiets næringspolitiske talsmann, blir det fort i beste fall helt galt. Det jeg i mitt innlegg gav uttrykk for at jeg savnet, var større edruelighet. Man kan ikke tilby norske bønder i dag et sett av ja takk – ikke bare til begge deler, men til hele menyen – når man vet hvor galt dette blir, hvor useriøst dette blir, og hvordan de som er aktører i norsk landbruk, vil oppfatte dette.

Hva sa Senterpartiets representanter i 1980, da det var 135 000 bruk? Hva har vært Senterpartiets bidrag i de årlige landbrukspolitiske oppgjør, fra 1980 og frem til i dag? Man har delvis hatt iallfall én hånd på rattet når det gjelder styring og utvikling av det norske samfunn. Ingen sektor i dette landet har vært mer politisk styrt enn nettopp norsk landbrukspolitikk. Ingen sektor har fått såpass romslige økonomiske bidrag. Det har det for så vidt vært relativt bred enighet om her i denne salen, å støtte norsk landbruk bl.a. på grunn av våre klimatiske og topografiske forutsetninger.

Men på tross av at denne sektoren så til de grader har vært gjennomstyrt, har man klart å foreta en halvering fra 1980, og med Senterpartiet med én hånd på rattet i denne perioden. Da blir tallet 30 000 småtteri i forhold til det som kan bli utviklingen de neste 30 år, hvis vi fortsetter med denne Ole Brumm-politikken – ja takk, begge deler.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Marit Arnstad har hatt ordet to ganger i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Marit Arnstad (Sp): Jeg skal ha en helt kort merknad.

Jeg skal ikke gå inn på mer retorikk om hva Senterpartiet eller Høyre har gjort. Senterpartiet tar fullt ansvar for det vi har vært med på i landbrukspolitikken, og for det vi har foreslått, som kunne ha bidratt til en styrking av landbrukspolitikken, men som Høyre har stemt imot. Vi tar fullt ansvar for det.

Jeg skal ikke si noe mer om Høyres holdning. Jeg skal bare si at representanten Kristiansen her sa at vi måtte regne med nær en halvering av antallet bruk. Jeg prøvde i mitt innlegg å illustrere hva det faktisk vil bety.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 3229)