Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

I tillegg får representanten Jan Simonsen en taletid på inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Søren Fredrik Voie (H) (ordfører for saken): Stortingsmeldingen om ny lærerutdanning, som Stortinget nå skal behandle, bærer den megetsigende undertittel: Mangfold – krevende – relevant. Med dette har departementet allerede innledningsvis satt en standard og en målsetting for den nye lærerutdanningen som er rimelig ambisiøs.

I meldingen skisseres oppbygging, organisering og innhold av lærerutdanningene i et nytt gradssystem. Jeg finner allerede innledningsvis grunn til å understreke at meldingen omhandler alle våre lærerutdanninger med sine ulike særegenheter – førskolelærer, allmennlærer, faglærer og lærerutdannelse fra våre universiteter.

Det er også viktig å være oppmerksom på at de endringer som det nå legges opp til, er en del av den meget omtalte kompetansereformen, hvor en bedre lærerutdanning er et sentralt element i oppfølgingen av denne.

Som saksordfører er det hyggelig å konstatere at et bredt flertall i komiteen slutter opp om hovedmodellen for den nye lærerutdanningen. Dette innebærer at de to første årene i en allmennlærerutdanning blir bygd opp med obligatoriske fag, henholdsvis 30 studiepoeng, tilsvarende et halvt års studium, i matematikk, norsk og pedagogikk, 20 studiepoeng i kristendoms-, religions- og livssynskunnskap og 10 studiepoeng i grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring. De to neste årene i allmennlærerutdanningen er disponibel for studentenes egne frie valg til ulike fagfordypninger.

Fremskrittspartiet slutter ikke opp om hovedmodellen, men lanserer en alternativ modell for lærerutdanning. Jeg går ut fra at partiets representanter vil redegjøre nærmere for denne. Jeg finner også grunn til å nevne at de aller fleste høringsinstanser og berørte aktører har gitt nærmest uforbeholden tilslutning til den foreliggende hovedmodell og i stor grad også til de ulike detaljutforminger.

En samlet komite understreker den avgjørende betydning den gode læreren har for elevenes læring, og konstaterer at et av de aller viktigste skritt man kan ta for å få til en bedre skole, er å sikre lærere med både kunnskaper og høy kompetanse.

Komiteens flertall slutter seg til visjonen om at våre fremtidige lærerutdanninger må være i fremste rekke når det gjelder kunnskap og kompetanse, hvor det blir gitt rom for personlig initiativ og institusjonell frihet, en utdanning som engasjerer og motiverer, som stimulerer til endringsvilje og livslang læring, som samhandler nært med interessentene, og som fremstår som de beste utdanningene vi kan tilby ungdom – hver for seg og i sum meget krevende visjoner.

Med komiteens innstilling og det vedtak som Stortinget fatter i dag, er grunnlaget lagt for at visjonene kan nås. Nå er det opp til våre gode lærerutdanningsmiljøer å iverksette og gjennomføre de nødvendige tiltak og endringer.

Komiteen konstaterer i sin innstilling at det er nødvendig å gjøre kvaliteten i lærerutdanningen til en positiv faktor i arbeidet for å heve læreryrkets status, bl.a. av rekrutteringshensyn, og viser i denne sammenheng spesielt til behovet for å øke tilgangen på lektorer til videregående skole.

Noen bærende elementer i den nye lærerutdannelsen, som et flertall i komiteen har påpekt, er at utdanningsinstitusjonene får større frihet til å utforme en fleksibel og robust lærerutdanning, studentene får større frihet til å velge fag, kontakten med arbeids- og næringsliv blir bedre, hensynet til livslang læring må ivaretas, relevans og yrkesretting må bli bedre, samt at kvalitet vektlegges bl.a. gjennom praksisrettet FoU og et godt arbeidsmiljø for studentene.

Hele komiteen konstaterer at det er et stort behov for å forbedre kontakten med praksisfeltet gjennom utvidet bruk av hospitering og gjennom FoU. Dette gjelder både for studentene og for de faglige tilsatte i lærerutdanningene. I denne sammenheng finner jeg også grunn til å nevne flertallets understrekning av behovet for å se på nye former for praksisorganisering, f.eks. gjennom institusjonsavtaler.

Et annet forhold som komiteen legger vekt på i forhold til rekruttering av gode lærere, er bruk av fleksible læringsformer, herunder IKT og ulike former for desentraliserte utdanningstilbud. Komiteen understreker også nødvendigheten av å iverksette spesielle tiltak for å sikre rekrutteringen av gode lærere i realfag og språkfag og er enig i at departementet må vurdere å iverksette spesielle tiltak, f.eks. avskrivning av studielån.

På et par områder har det vært en viss diskusjon i komiteen, og hvor det fremstår alternative løsningsforslag. Slik bør det etter mitt syn være i en politisk forsamling med ulik politisk vektlegging.

Det ene punktet gjelder kravet til skoleleder. Her har flertallet, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, understreket at lederteamet ved skolene i sum må inneha både tilstrekkelig fagkompetanse, pedagogisk kompetanse og lederkompetanse, og at rektor er en del av lederteamet. Mindretallet vil beholde opplæringslovens krav om pedagogisk kompetanse for å bli tilsatt som rektor.

Det andre diskusjonstemaet av noe størrelse har vært KRL-fagets omfang. Her har et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, valgt å legge inn KRL som et obligatorisk fag for alle allmennlærerstudenter, med 20 studiepoeng, uten at dette endrer på hovedmodellen for lærerutdanningen. Denne vektleggingen er muliggjort ved å inkorporere 10 studiepoeng i verdi- og kulturformidling i KRL-faget, samt at profesjonskunnskap legges inn i den obligatoriske pedagogikkutdanningen og i studentenes praksisopplæring. Dette vil bidra til å redusere det såkalte praksissjokket og imøtekommer også Regjeringens forslag om vektlegging av dette emnet i de obligatoriske studiene, dog med en noe annen organisering. Fremskrittspartiet og SV har her avvikende forslag som jeg antar de selv vil redegjøre for. I tillegg til dette finnes noen avvikende merknader og vektlegginger, i hovedsak fra Fremskrittspartiet og fra SV, i noen grad med støtte fra Arbeiderpartiet.

I Høyre er vi meget glade for at vi i dag kan vedta en ny lærerutdanning. Fra vårt ståsted er skolen først og fremst et sted å lære, ikke et sted å være. I altfor lang tid har vi i lærerutdanninger og i skolen utviklet en kultur som er preget av sosiale aktiviteter og kos i stedet for innsats, kvalitet og læring. For Høyre er det ingen motsetning mellom å kunne sitt fag, å stille krav til innsats og flid og det å trives og ha det hyggelig i skolesammenheng. Snarere tvert imot. Gjennom faglig mestring og kunnskap vil langt flere lykkes både i skolehverdagen, i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig. Derfor er det også grunnleggende at vi har en god lærerutdannelse som gir gode og engasjerte lærere, som kan sine fag og behersker sin viktige yrkesutøvelse.

Jeg tror vi nå får en betydelig bedre lærerutdannelse som vektlegger basiskunnskaper i norsk og matematikk, herunder begynneropplæring i lese-, skrive- og regneferdighet, samtidig som studentene får større mulighet til å velge faglig fordypning ut fra egen interesse.

Jeg vil også understreke behovet for faglig fordypning for å kunne undervise på ungdomstrinnet. Dette vil det nå bli opp til skoleeier å følge opp.

For oss fra Høyre er det også viktig å understreke at basis i lærerutdanningen er fag. Det gjelder i allmennlærerutdanningen, men i særdeleshet for lærere med faglig fordypning fra universitetene.

Jeg ser fram til at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til ulike incentivordninger som kan sikre god rekruttering av lærere med tung faglig fordypning, særlig til videregående skole. I denne sammenheng er det også gledelig å registrere den brede oppslutning som Regjeringens forslag om bedre samarbeid mellom utdanningene og praksisfeltet har fått. Etter Høyres vurdering må kvaliteten i praksisstudiene vesentlig forbedres.

Jeg tror det opplegget som det nå åpnes for, og med alternative former for praksisopplæring og praksisstudier, nettopp gir en mulighet til denne forbedringen som vi alle ønsker. Samtidig understrekes det i meldingen at det skal legges betydelig større vekt på forskningsbasert undervisning og forsknings- og utviklingsaktiviteter hvor også studentene trekkes aktivt med. For Høyre er dette meget god utdanningspolitikk.

Jeg vil til slutt som saksordfører få takke en samlet komite for godt og konstruktivt samarbeid og tror vi med dagens innstilling og vedtak legger grunnlaget for en ny og langt bedre lærerutdanning, basert på individuell interesse og valgfrihet for studentene, men som samtidig sikrer at grunnleggende ferdigheter i basisfagene matematikk, norsk og pedagogikk er til stede hos alle kommende lærere i våre skoler.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Saksordføreren sluttet med å takke komiteen for arbeidet med denne saken, og da kan jeg starte med å takke saksordføreren for måten han har behandlet denne saken på i komiteen.

I all hovedsak er det stor grad av enighet mellom de ulike partiene i det løpet som legges for den framtidige lærerutdanningen. Jeg skal ikke gjenta saksordføreren, men vil vise til hans framstilling av innstillingen.

Stortinget har i dag til behandling en sak som alle landets foreldre burde være svært opptatt av. Vi vet jo alle hvor viktige lærerne er for våre barns utvikling så vel faglig som sosialt i skolen. Den dyktige læreren har evne til å oppmuntre og til å få elevene til å strekke seg mot sitt aller beste.

Jeg har merket meg at statsråden mener det er et problem at elevene i den norske skolen synes det er artig å gå på skolen, i henhold til oppslag i VG 16. juni. For oss andre er dette mer positivt enn negativt, og jeg tror nok heller ikke at statsråden har ment det akkurat på den måten.

Stortinget har flere ganger tidligere vært opptatt av tiltak som kan styrke rekrutteringen til læreryrket, fordi vi har vært bekymret for utviklingen innenfor yrket. Jeg tror ikke vi skal ønske oss tilbake til den tiden da skolemesteren, presten eller lensmannen var de som hadde noe å si i bygda. Heldigvis har vi i dag et samfunn som i alle fall er noe mer likestilt både når det gjelder klasser, og når det gjelder kjønn. Men det er ikke til å underslå at læreryrket har mistet mye av sin status, og dette har gått ut over rekrutteringen til yrket. Jeg vil derfor minne om at det var Stoltenberg-regjeringen som var med på å sikre en ekstraordinær lønnsutvikling på ca. 50 000 kr for lærerne over to år.

Komiteen har stort sett vært samlet i denne innstillingen. Saksordføreren har som sagt gjort rede for dette på en god måte, og det er bred enighet om at vi trenger større valgfrihet for studentenes valg av fag. Komiteens flertall vektlegger også behovet for å styrke praksisen i lærerutdanningen, og at veiledningen av nyutdannede lærere må bli bedre.

Arbeiderpartiet er bekymret for rekrutteringen av realfaglærere og har derfor støttet departementet i at det kan opprettes en ordning med avskriving av studielån for å gjøre det mer attraktivt for denne gruppen å begynne i skolen. Vi har imidlertid understreket at dette må være en prøveordning, fordi vi må på dette området også sørge for å bruke ressursene på en best mulig måte.

Arbeiderpartiet vil ikke støtte flertallet i at opptakskravene til allmennfaglig studieretning skal endres for å styrke språkfagene. Vi mener flertallet her går et skritt tilbake når de på denne måten kan bidra til å begrense elevenes valgmuligheter etter grunnskolen.

Arbeiderpartiet ønsker ikke å bidra til en utvikling der elevene i 9. klasse på ungdomstrinnet må bestemme seg for om de skal velge allmennfaglig studieretning i den videregående opplæringen. Departementet varsler en forenkling av kompetanseforskriften, og det sier Arbeiderpartiet seg helt enig i.

Vi har lenge snakket om at skolene må åpne seg mer for andre yrkesgrupper enn lærere, og da må vi naturlig nok se på kompetanseforskriften. Vi ser også at det er på tide at mange som har jobbet i skolen gjennom mange år uten godkjent utdanning, nå bør få verdsatt sin realkompetanse og få kartlagt eventuelle behov for og tilbud om en tilleggsutdanning.

Arbeiderpartiet var overrasket over at departementet foreslo at førskolelærerne ikke lenger skulle ha kompetanse for å kunne undervise i 1. klasse uten tilleggsutdanning. Da Stortinget i sin tid vedtok skolestart for seksåringer, var det jo nettopp vektleggingen av førskolepedagogikk som var viktig. Jeg er derfor svært fornøyd med at vi i dag har et flertall som endrer departementets forslag på dette punktet.

Arbeiderpartiet har støttet et kompromiss om å videreføre KRL-faget som obligatorisk fag. For oss har det vært viktig å sikre fortsatt kvalifiserte lærere i dette viktige fellesfaget. Samtidig var det også viktig ikke å utvide andelen obligatoriske fag i lærerutdanningen utover forslaget fra Regjeringen.

Jeg tror mange av de endringene vi gjør her i dag, er et skritt i riktig retning for å styrke kvaliteten i skolen. Men vi kommer nok ikke bort fra at vi nå står overfor akutte problemer i den norske skolen som statsråden og Regjeringen bør ta tak i.

Jeg registrerer at statsråden i dag sier at hun er overbevist om at det ikke er noen sammenheng mellom ressursbruk og resultater i skolen. Hva slags standard skolebygget har, ei heller hvor mange elever som er i hver klasse, er av betydning for resultatet. Departementets trenering av retningslinjer til kommuner når det gjelder skolebyggsaken, blir jo veldig forståelig, sett i lys av statsrådens uttalelser i dag.

Høyre gikk til valg på en bedre skole. Samtidig vedtar enkelte offentlige skoler å innføre såkalt frivillig foreldrebetaling. Jeg er enig i at det er svært mye bra i den norske skolen i dag, men vi har åpenbare utfordringer. Det kan det ikke herske noen tvil om.

Jeg er bekymret over at statsråden ikke ser ut til å ta på alvor signalene som kommer fra Skole-Norge. Det hjelper lite å styrke lærerutdanningen, dersom økonomien i skolene ikke blir bedre.

Så til slutt: Arbeiderpartiet står ikke sammen med SV og Senterpartiet om alle forslag som blir fremmet her i dag. Mange av forslagene som disse partiene fremmer, er gode forslag, som vi i utgangspunktet ikke har noen problemer med å støtte. Men så lenge forslagene ikke får flertall, mener Arbeiderpartiet det vil være uheldig å fremme dem, siden de da vil bli nedstemt i Stortinget.

Jeg vil for øvrig vise til de forslagene som vi står sammen med SV og Senterpartiet om, og tar opp disse to forslagene.

Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Arne Sortevik (FrP): Nå kommer alternativet.

Vi behandler i dag St.meld. nr. 16 for 2001-2002 Om ny lærerutdanning. Komiteen har flere ganger bedt om en slik sak, både våren 2000, da Stortinget behandlet lærerrekrutteringsmeldingen, og våren 2001, da Stortinget behandlet Kvalitetsreformen, St.meld. nr. 27, gjennom Innst. S. nr. 337 for 2000-2001. Det har vært store forventninger knyttet til meldingen om kanskje den viktigste av våre høyere utdanninger.

Fremskrittspartiets utgangspunkt er at brukernes interesser skal ivaretas. Vårt mål er at lærerne skal bli bedre kvalifisert til å jobbe i skolen, ved at man hever det faglige og pedagogiske kunnskapsnivået. På den måten kan det sikres at elevene får målbar objektiv kvalitet på undervisningen, og at kvaliteten blir målt. Vi er glad for delinnstillingen fra Kvalitetsutvalget, som fokuserer på åpen fremvisning av kvalitet i skolen, målt på ulike vis.

Dagens situasjon er at nærmere 20 pst. av elevene går ut av grunnskolen uten å ha tilfredsstillende kunnskaper når det gjelder lesing, skriving og regning. Det er en situasjon som ikke må fortsette, og som skriker etter fornyelse også innenfor lærerutdanningen.

Vi kan dessverre konkludere med at dette er en melding hvor fornyelsen er lite synlig, og der det finnes endringer, er det resultater av komiteens behandling – endringer som etter vår mening i hovedsak går i feil retning.

Allmennlærerutdanningen står sentralt i denne saken, naturlig nok når det er lærerne som legger kunnskapsgrunnlaget for norsk ungdom gjennom ti års grunnskole. Her er det lite nytt.

Det lille nye som Regjeringen har lagt inn i den obligatoriske delen av lærerutdanningen, er byttet bort av regjeringspartiene mot en kvasiløsning for KRL-faget. KRL-faget er riktignok beholdt som obligatorisk fag, men er redusert fra 30 til 20 studiepoeng. De massive protestene og advarslene mot å fjerne KRL-faget som obligatorisk fag i lærerutdanningen har i alle fall ført til at Regjeringen lider nederlag på dette punkt. Også denne «nyheten», en nedprioritering og en nedtoning av et så viktig fag som KRL, er tatt vekk.

Ellers er pedagogikk beholdt med 30 studiepoeng som nå, norsk med 30 studiepoeng som nå, og matematikk med 30 studiepoeng som nå – altså lite nytt, faktisk intet nytt.

Valgfriheten skal fortsatt være stor. Flertallet godkjenner Regjeringens forslag om å øke valgfriheten fra dagens 60 poeng til 120 poeng. Her er det altså endring, men etter vår mening ikke forbedring. Samtidig og i samme innstilling, på side 8 under 2.5 Yrkesrettet utdanning med faglig tyngde, uttrykker et flertall bestående av Fremskrittspartiet, regjeringspartiene samt Senterpartiet bekymring for at valgfriheten i ungdomsskole og videregående skole er blitt for stor. Likevel er regjeringspartiene med på å endre dagens lærerutdanning, der valgfritt innhold økes kraftig – halvparten av studietiden på fire år gjøres valgfritt.

På bakgrunn av status for norsk skole – vist i OECDs PISA-undersøkelse blant 250 000 elever i 32 land – burde lærerutdanningen etter Fremskrittspartiets mening nå få et nytt innhold. Når Finland slår oss ned i støvlene, burde vi kanskje se dit. Blant annet har de lenge hatt en lang lærerutdanning med en høy andel obligatoriske fag. Når Utdanningsforbundets leder nå innrømmer skolebom, bør vi faktisk lytte.

Fremskrittspartiet foreslår fem års utdannelse for lærere. Fremskrittspartiet foreslår en treårig bachelorutdanning som kvalifiserer til undervisning på klassetrinnene 1–4. Fremskrittspartiet foreslår at denne utdanningen skal ha obligatorisk innhold, som er fremvist i våre forslag. Vi legger inn et nytt fag vi kaller ledelse, med 30 poeng, og endelig KRL-faget, med 30 poeng, som i dag.

Jeg ser at en setning som forklarer Fremskrittspartiets fag kalt ledelse, er falt ut på side 14, kolonne to, etter omtalen av KRL-faget. Den gjengir jeg slik den skulle ha stått:

«Disse medlemmer legger til grunn at faget ledelse bør omfatte klasseledelse, hjem-skolesamarbeid, konflikthåndtering og oppdragelse/dannelse.»

– herved sitert og omtalt. Etter vår mening bør lærerens rolle som klasseleder og lærerens ansvar som klasseleder behandles i et slikt eget fag. Fremskrittspartiet legger vekt på at lærerutdanningen tydelig skal bidra til at skolen – i et likeverdig samarbeid med foreldrene – gir elevene både utdannelse og dannelse.

Fremskrittspartiet foreslår at de to siste årene i en femårig utdannelse skal være ubundet, men på en slik måte at det kommer brukerne til gode. Etter vårt syn bør lærere som underviser på ungdomsskolen, ha minst 60 studiepoengsfordypning i de fag eller fagkombinasjoner vedkommende underviser i.

Med en sterk obligatorisk innretning på de tre første årene av lærerutdanningen i en gradsstruktur blir etter vårt syn kvaliteten bedre, og den blir bedre sikret. En slik obligatorisk fagmodell kan også motvirke såkalte skoletrette elever på lavere klassetrinn. Bedre kompetanse hos læreren vil sikre bedre motivasjon og bedre læringsresultater.

Fremskrittspartiets forslag gir ny lærerutdanning – ny og bedre lærerutdanning.

Også førskolelærerutdanningen er sentral. Her fjerner regjeringspartiene det lille som er nytt i meldingen. Regjeringen vil at førskolelærerutdanningen ikke lenger skal gi kompetanse for arbeid i 1. klasse i grunnskolen. Alle de øvrige partiene vil likevel ha en innretning på denne utdanningen som gjør at førskolelærerne fortsatt skal undervise i 1. klasse.

Fremskrittspartiet vil også ha førskolelærerne inn i en utdanning med gradsstruktur: treårig utdannelse for førskolelærere med en stor del obligatoriske fag bygd på mye av det vi legger inn i allmennlærerens bachelorgrad.

I arbeidet med å forbedre lærerutdanningen legger Fremskrittspartiet vekt på avvisning av studenter som ikke egner seg som lærere. Gjennom både skriftlig og muntlig høring har det vært pekt på at praksis må forbedres. Hvor er tiltakene? Holdningen fra Regjeringen er å anbefale systematisk samarbeid mellom lærerutdanningsinstitusjonene og barnehager og skoler. Fremskrittspartiet vil ha dette som en vedtatt føring på praksisutdanningen etter kriterier gitt av NOKU, som er det nye organet for akkreditering og evaluering. Det skal etter vår mening inngås avtaler med barnehager og skoler om praksisopplæring for lærerne.

Fremskrittspartiet vil i tillegg innføre en sertifisering av lærere ett år etter at de har gått ut av utdanningsinstitusjonen og startet som lærer. Også denne sertifiseringen skal skje etter kriterier fra NOKU. Dette er også nytt innhold som etter Fremskrittspartiets syn vil forbedre kvaliteten på lærerutdanningen.

Den såkalte kompetanseforskriften er det ulikt syn på i høringsrunden. Fremskrittspartiet vil fjerne de spesielle krav til personalet på skolen som finnes i opplæringsloven §§ 9 og 10. Det gir økt fleksibilitet – nok et nyskapende forslag. Et system basert på akkreditering og evaluering skal sikre kvaliteten, og det bør etter vår mening være fullt ut tilstrekkelig kvalitetssikring. Det kan jo i høyeste grad stilles spørsmål ved kvaliteten i dag med gjeldende kompetanseforskrift.

Fremskrittspartiet vil også fjerne forskrifter knyttet til dimensjonering – offentlig fastsatte tall på antall studenter for de ulike institusjonene som utdanner lærere. Samtidig vil vi også endre finansieringssystemet til innsatsstyrt finansiering, altså et system som i hovedsak er basert på stykkpris pr. student.

Fremskrittspartiet er lite fornøyd med behandlingen av en så viktig lærerutdanning som yrkesfaglærerutdanningen. Fremskrittspartiet vil ha en egen sak om dette innen utgangen av 2003, med særlig vektlegging av realkompetanse.

Tiden tillater ikke alt, men endelig: Fremskrittspartiet foreslår en forskerbasert evaluering av omleggingen av lærerutdanningen, både de små justeringer som foretas nå, og de som er gjennomført for ikke så lenge siden.

Avslutningsvis: Gjennom omfattende merknader og elleve ulike forslag viser Fremskrittspartiet frem en ny lærerutdanning med vekt på forbedret kvalitet, med styrket og utvidet innhold.

Fremskrittspartiet viser frem en ny lærerutdanning basert på kvalitetsreformens gradsstruktur. Også lærerutdanningen må fornyes dersom vi skal gi norsk skole, norsk utdanning et løft mot bedre kvalitet, bedre undervisning og bedre resultater for elevene.

La meg slutte der jeg begynte: Hensynet til brukerne er det sentrale også i denne saken. Vi finner liten omtale og liten bekymring for brukerne i saken. Lærerutdanning som skal være kortere enn andre viktige utdanninger, lærerutdanning med stor faglig valgfrihet for studenten, lærerutdanning uten kvalitetssikring av praksis og uten sertifisering av lærere viser etter vår mening slett ikke frem noen bekymring for brukernes interesser, elevene og foreldrene. Det finner Fremskrittspartiet beklagelig.

Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag fremsatt i utdanningskomiteen.

Presidenten: Arne Sortevik har tatt opp de forslagene han refererte til, samt foretatt rettelser i innstillingen i forhold til merknader fra Fremskrittspartiet.

Lena Jensen (SV): Barn og unge er det aller viktigste vi har – deres opplevelser, læring, impulser. Det er vårt ansvar å gi dem mulighet og rom for å kunne stille spørsmål, for skaperlyst, for kreativitet og for å forme framtiden. Skolen er en viktig felles møteplass for alle barn, og en god skole vil bekjempe klasseskiller og skape rettferdighet.

Skolen skal utfordre elevene og stille krav til den enkelte elev på elevens premisser, ikke minst skal skolen være et trygt sted å være. Det er viktig at barn har et godt utgangspunkt, og trygghet er den aller viktigste grunnfaktoren for at læring skal være mulig. Derfor er lærerutdanningen og St.meld. nr. 16 en ekstremt viktig melding.

Læreren er en av de aller viktigste faktorene, for de skal undervise barna våre, og det er de som skal være med på å skape den beste skolen i verden. Vi trenger lærere som kan få fram spørsmål og skaperlyst hos elevene, vi trenger lærere med et høyt kunnskapsnivå, en sterk pedagogisk tilknytning og rotfeste til sitt felt, dette for at man skal kunne skape barn om til selvstendige individer.

Læring gjennom opplevelse er viktig. Pugging skaper ikke et kreativt, utfordrende barn. Kunnskap kommer ikke bare gjennom det å lese, men gjennom opplevelse.

Man har mange store utfordringer i skolen. Man vet at mobbing er et problem. Det er ikke til å kimse av at foreldrene setter trivsel som nr. 1, og at barn ikke blir mobbet, som det aller viktigste. Det er det basale for å kunne skape utvikling.

Vi må ha en skole som møter framtidens utfordringer. Det er mange utfordringer komiteen peker på, bl.a. spiseproblemer. Vi trenger et sterkere samarbeid med hjemmet, og pedagogikken er veldig viktig.

St.meld nr. 16 tar opp en rekke viktige problemstillinger. For det første støtter SV Regjeringens framlegg om gradsstruktur. Vi er også veldig positive til at studentene kan velge 5-årig integrert løp i mastergradutdanningen.

Det er mange viktige utfordringer, som jeg har sagt tidligere, for å skape framtidens skole, med nye pedagogiske tilnærminger, med å bruke naturen og at elevene skal kunne få opplevelser. Jeg mener at nærmiljøet og miljølæren er viktig.

En av de viktige merknadene som komiteen kommer med i begynnelsen, er at komiteen legger til grunn det som L97 har fastslått:

«… at man skal fremme demokrati, nasjonal identitet og internasjonal bevissthet, og utvikle samhørighet med andre folk og menneskenes felles livsmiljø. Til grunn for opplæring av lærere må det ligge en forståelse av slike internasjonale utfordringer når det gjelder fattigdom, miljø og en forsvarlig ressursforvaltning.»

Dette er viktig – det er ikke noe tull. Dette betyr at miljø og ressursforvaltning skal gå inn i alle fag i lærerutdanningen. Det betyr at miljø, fattigdom og ressursforvaltning skal gjennomsyre hele lærerutdanningen.

SV har også en merknad som sier at faget natur-, samfunns- og miljølære skal være en del av den obligatoriske lærerutdanningen. Vi mener at lærerutdanningen må ta vare på det tidligere natur-, samfunns- og miljølærefagets vektlegging av å ta i bruk natur og nærmiljø i grunnskolen. Denne typen aktive læringsformer, hvor eleven kommer seg ut av klasserommet og selv får utforske og finne fram til kunnskap, må vektlegges i pedagogikkfaget. Vi mener det er viktig at lærerutdanningen fortsatt forbereder lærerne på å gi undervisning i tråd med grunnleggende natur- og miljøforståelse.

I lærerutdanningen mener vi pedagogikken må styrkes. Styrkingen av praksisen er også viktig. Vi er veldig glade for at flertallet går inn for at man skal styrke praksisen. Men vi har også fremmet et forslag, vi ønsker å gå lenger. Vi ønsker at bruken av skolekontrakter utvides og gjøres til hovedmodell i grunnskolen.

SV ønsker å styrke pedagogikken i lærerutdanningen. Derfor har vi gått inn for at de obligatoriske fagene i allmennlærerutdanningen skal være pedagogikk med 60 studiepoeng, matematikk med 30 studiepoeng og norsk med 30 studiepoeng.

Vi ønsker ikke å gå inn for det flertallet har gått inn for, at KRL-faget skal gjøres obligatorisk med 30 studiepoeng. Vi mener at dette kan ivaretas gjennom pedagogikkfaget. Denne type problemstillinger inngår nå i pedagogikkfaget.

Jeg vil vise til at pedagogikkfaget utgjør en felles plattform for all lærerutdanning og er den komponenten som bidrar til å binde sammen allmennlærerutdanningen som en yrkesrettet utdanning. Derfor må pedagogikkfaget styrkes både i innhold og i omfang.

Evalueringen som har skjedd i regi av Norgesnettrådet, viser at allmennlærerstudenter etterlyser mer pedagogikk og mer didaktikk. Ved å øke omfanget på pedagogikkfaget til 60 studiepoeng mener vi at man vil styrke den felles plattformen for lærerstudentene og lærerutdanningen som det skal bygges på. Når vi mener det er viktig å øke valgfriheten i utdanningen, mener vi samtidig at den styrkingen av de obligatoriske fagene som skal være, skal skje i pedagogikkfaget.

Vi viser også til at økt omfang gir muligheten til å utvikle innholdet i pedagogikkfaget til å ta opp i seg mer profesjonskunnskap, verdi- og kulturformidling og praktiske og estetiske undervisningsmetoder.

KRL-faget som obligatorisk fag ønsker vi som sagt ikke å støtte. Vi ønsker at KRL-faget skal inngå i pedagogikkfaget, i norsk og i matematikk.

Det er viktig at pedagogikkfaget reflekterer læreplanens vektlegging av praktiske og estetiske arbeidsformer i grunnskolen. Når praktiske og estetiske fag utgår som obligatoriske fag, er det viktig at dette ivaretas av pedagogikkfaget.

St.meld nr. 16 viser en del veivalg, i hvilken retning man ønsker å gå. Regjeringen, med støtte av Fremskrittspartiet, har fjernet kravet om at rektor skal ha pedagogisk kompetanse. Dette er mot hva de aller fleste høringsinstanser sier. Dette viser en del om hvilket syn man har på skolen. For SV er ikke skolen en bedrift som baserer seg på kjøp og salg. Skolen er en kunnskapsbedrift. Det er viktig at rektor har tillit blant lærerne, og det er viktig at rektor har kompetanse på det som er det aller viktigste innenfor skolen, nemlig pedagogikken. Vi mener det er viktig å beholde opplæringslovens krav om pedagogisk kompetanse for å bli tilsatt som rektor. Som pedagogisk leder er rektors viktigste oppgave å legge til rette for og lede læringsprosesser. Men vi viser også til at det er viktig at andre deler av lederteamet bør ha kompetanse i lederskap, økonomi og personalledelse. Men vi mener at det er viktig at rektor fortsatt skal ha pedagogisk utdannelse og praksis.

SV er veldig glad for at det ble flertall for at førskolelærerne skal ha muligheten til å undervise i 1. klasse, som er imot Regjeringens forslag. Dette er en viktig seier for oss. Førskolepedagogikk skal prege 1. klasse. Tilegningsmåten skal være førskolepedagogikk. Det er viktig at 1. klasse ikke er et ordinært skoletilbud. Det ble understreket at 6-åringenes egne behov skulle danne grunnlag for tilbudet, og at det skulle være preget av fri og naturlig lek og førskolepedagogisk tenkning og arbeidsmåter.

SV ser behovet for å iverksette spesielle tiltak for rekruttering …

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Ja, taletiden er ute – det er bra representanten fulgte med selv.

Arne Lyngstad (KrF): Lærerutdanningen er viktig for at skolen skal nå sine mål om å utvikle elevene til «gagns menneske». Kunnskapsrike, engasjerte og faglig dyktige pedagoger er nøkkelen til bedre kvalitet og en bedre skole for elevene.

Regjeringens melding legger vekt på økt faglig fordypning og kvalitet i lærerutdanningen, ved å øke valgfriheten for studentene. Kristelig Folkeparti er enig i denne endringen. Men skolen har en større oppgave. I Kristelig Folkeparti er vi glad for at et bredt flertall i komiteen mener en grunnleggende del i læreroppgaven er å utvikle elevene videre som mennesker. Et slikt perspektiv innebærer at lærerutdanningen også må legge vekt på dannelsesoppgavene i lærerrollen og samarbeidet med foreldrene. Dette overordnede perspektivet krever bevisstgjøring om helheten i læreroppgaven.

I sin siste bok, om skolen mellom stat og marked, plasserer skolemannen Alfred Oftedal Telhaug Regjeringens utdanningspolitikk i en nyliberalistisk tradisjon. Han viser til at Regjeringen profilerer seg på faglig kvalitet og nivåheving. Det er nødvendig, men Kristelig Folkeparti mener et slikt fokus alene ikke er bra verken for elevene eller for skolen. Læring er mye mer, det rommer alt fra faktakunnskap til sosial kompetanse. Kristelig Folkeparti holder fast på at faglig kvalitet oppnås når man har et stimulerende og trygt læringsmiljø. Det er en styrke for norsk skole når PISA-undersøkelsen til OECD forteller at elevene trives i skolen. Dette synes å være glemt i debatten. Et slikt utgangspunkt gir læreren gode muligheter til å øke læringsutbyttet med fokus på kunnskap og mestring, men også til å lykkes i sitt dannelsesprosjekt. Det forutsetter at lærerutdanningen setter framtidens lærere i stand til å jobbe med begge deler: kunnskap og dannelse.

I Kristelig Folkeparti er vi derfor glad for at et bredt flertall har samlet seg om en modell for allmennlærerutdanningen som kombinerer dette i den obligatoriske delen av utdanningen. Her er norsk, matematikk, kristendoms-, religions- og livssynskunnskap og pedagogikk basisfag som gjenspeiler grunnskolens oppgave. Dannelse er en like sentral del av skoleforståelsen som kunnskap og faglighet.

Det er nødvendig med større faglig fordypning i lærerutdanningen. Det får vi mulighet til ved to år med obligatoriske fag og emner og to år med valgfrie fag for allmennlærerstudentene. Det må være mulig for studentene både å fordype seg i fagene utover de obligatoriske studiepoeng og å velge andre viktige skolefag. Målet må være at lærerne på ungdomstrinnet har 60 studiepoeng i sine undervisningsfag. Nettopp ut fra hensynet til faglig fordypning ønsker Kristelig Folkeparti primært 30 studiepoeng i KRL i den obligatoriske delen. Det var ikke mulig å få flertall for dette i komiteens arbeid, og vi er derfor fornøyd med det brede flertall som ønsker KRL som et obligatorisk fag med 20 studiepoeng.

I Kristelig Folkeparti er vi også glad for økt fokus på grunnleggende lese-, skrive- og matematikkferdigheter. Det er imidlertid en fallitterklæring for dagens undervisning i norsk og matematikk i lærerutdanningen når lærerne ikke lykkes i dette arbeidet. Vi forventer derfor at disse fagmiljøene tar større ansvar for de grunnleggende ferdigheter i disse fagene, og at også praksisfeltet i lærerutdanningen fokuserer dette emnet.

Kristelig Folkeparti mener det er behov for et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og den praktiske hverdagen i skolene. Vi trenger å styrke lærerutdannernes kontakt med og kompetanse om skolens hverdag. Videre bør vi se på nye former for praksisorganisering i studiet, f.eks. kontrakter mellom lærestedene og barnehage- og skoleeierne. Generelt er det viktig at all opplæring i lærerutdanningen knyttes opp til den arbeidssituasjonen vi har i skolen. Vi vet at mange nyutdannede lærere opplever det som et sjokk når de kommer ut i skolen. Da har skoleeieren et viktig ansvar for å bruke den kompetanse som finnes i lærerkollegiet. Gjennom et mer forpliktende samarbeid mellom skoleeierne og utdanningsinstitusjonene er det ønskelig å utvikle veilederkompetanse og veiledningsordninger for nyutdannede lærere.

Førskolelærerne har vært sentrale i utviklingen av småskolepedagogikken i Reform 97. Kristelig Folkeparti er fornøyd når et bredt flertall åpner for at førskolelærere kan undervise i 1. klasse, og med tilleggsutdanning kan førskolelærere undervise til og med 4. klasse. Vi vet at en god overgang mellom barnehage og skole er viktig for elevenes utvikling. Det er derfor riktig å gi også førskolelærerne opplæring i grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring.

Til slutt noen ord om skoleledelse. Ledelsen ved skolene er sentrale i et godt læringsmiljø. Rekruttering av lærere er en viktig oppgave, å ta ansvar for skolens læringsarbeid er en annen. Derfor er det viktig at lederteamet på skolene, som rektor er en del av, har tilstrekkelig fagkompetanse, pedagogisk kompetanse og lederkompetanse. Bredden i kompetansen vil selvfølgelig ofte være avhengig av skolens størrelse, men Kristelig Folkeparti mener at også på de minste skolene må den skolefaglige kompetanse være til stede. Her er vi tilbake til den grunnleggende debatt, nemlig at innsikten i læringsprosessene og egen læringsstrategi er avgjørende for læringsutbyttet og den personlige utvikling.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Først vil jeg takke saksordføreren for at han ledet prosessen i komiteen på en ryddig og god måte.

På mine fem minutter vil jeg konsentrere innlegget omkring allmennlærerutdanningen.

Da St.meld. nr. 16, om ny lærerutdanning, kalt «Mangfoldig – krevende – relevant», kom – en flott tittel forresten – var reaksjonene stort sett positive til allmennlærerutdanningen. For Senterpartiet har det vært viktig å understreke at dyktige lærere skal ha en solid utdanning, og for at vi skal få gode lærere, er veiledning og oppfølging av nyutdannede lærere helt avgjørende. Senterpartiet er derfor med på et fellesforslag sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som det er gjort rede for tidligere, som går ut på at alle nyutdannede lærere tilbys et veiledningsopplegg innen 2004, og som også forplikter utdanningsinstitusjonene.

Det er allmenn oppslutning om at omfanget av obligatoriske fag blir redusert, og at den valgfrie delen er økt. Men Regjeringen hadde i meldingen kuttet ut KRL som obligatorisk fag og erstattet det med faget verdi- og kulturformidling med et omfang på 10 studiepoeng. Senterpartiet mener KRL-faget fortsatt bør være obligatorisk i lærerutdanningen. Begrunnelsen for dette er at KRL-faget vil gi studentene faglig styrke til å møte en flerkulturell skolehverdag. Kunnskap om religioner og livssyn er faktisk nødvendig for en lærer i møte med barn og foreldre fra ulike kulturer. Toleranse og dialog forutsetter denne kunnskapen. Videre er det slik at religion og livssyn er identitetsskapende og knytter sammen etikk og livsførsel. Disse er med på å bestemme hvilke verdier som er aktuelle, og hva som gjør verdiene forpliktende. Studentens møte med KRL-faget i lærerutdanningen skaper videre prosesser som berører studentens eget verdigrunnlag i møte med andre livssyn og verdier, og bidrar på den måten til å styrke lærerens møte med elever og foresatte. Det som videre er interessant, er meldinger fra utdanningsinstitusjoner om at mange lærerstudenter som i utgangspunktet var negative til KRL-faget, i møte med faget virkelig blir motivert til å undervise. Uten å kunne spå for fremtiden tror jeg dette vil føre til at flere studenter faktisk velger fordypning i dette spennende faget.

Statsminister Bondevik uttalte ifølge Vårt Land:

«Det er kanskje ikke så dumt at de som underviser i KRL-faget er de mest motiverte, slik det legges opp til ved at det blir et valgfag.»

Kristelig Folkepartis representant Elsa Skarbøvik sier i Vårt Land 14. juni at de sov i timen. Og det er mulig at Kristelig Folkeparti faktisk fortsatte å sove, men de bråvåknet da Senterpartiet kom på banen med forslag om at KRL-faget fortsatt skulle være et obligatorisk fag. Nå tror jeg ikke Kristelig Folkeparti har sovet. Realiteten er at Kristelig Folkeparti tapte saken i regjering. Regjeringen oversender vel ikke en stortingsmelding uten at Kristelig Folkeparti står bak helt og fullt? Jeg forstår at Kristelig Folkeparti har vansker med å gå mot sin egen statsminister som syntes valgfrihet i dette faget var bra.

Det oppleves derfor en tanke provoserende på undertegnede å lese en NTB-melding i Aftenposten 14. juni – der bl.a. Elsa Skarbøvik uttalte seg – der det står:

«Kristelig Folkeparti har skaffet flertall for at alle lærerstudenter skal ha kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL).»

Litt redelighet bør en vel også forvente fra Kristelig Folkepartis side.

Senterpartiet ønsket primært et omfang på 30 studiepoeng i KRL-faget, men er glad for at regjeringspartiene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet kunne enes om KRL som obligatorisk fag og i et omfang som gir undervisningskompetanse på grunnskoletrinnet.

Dessuten vil jeg gjenta at jeg tror faktisk at flere studenter vil velge å fordype seg i KRL, og at vi dermed vil styrke KRL-faget i skolen på en konstruktiv og god måte.

Trine Skei Grande (V): Venstre har alltid vært opptatt av lærerrollen. Først og fremst skal læreren være fagperson i et barns liv, men skal også være en voksenperson. Det er ikke alle problemer læreren skal løse, men læreren skal være det måletermometeret som merker når noe er feil, og sier hvem man da skal få hjelp av. Læreren er også den viktigste innsatsfaktoren i skolen og den viktigste man nå skal måle når man skal måle skolens kvalitet.

Målet med skolegang er ikke næringslivets ønsker eller bestillinger, og det er heller ikke samfunnets ønsker eller bestillinger. Målet med skolen er individets utvikling til å bli borger i et samfunn, individets muligheter til å utvikle sine evner og individets vokster.

Venstre ønsker å slippe skolen fri. Skal vi få til det, trenger vi gode pedagoger som tenker på ny pedagogikk, og som også har gode fagkunnskaper. Vi ser behov for fornying av lærerutdanningen, og vi er uenig med Fremskrittspartiet i at det ikke er lagt opp til det i denne meldingen.

Vi ser behov for både strukturendringer, som vi foreslår i dag, og også endringer i tankegang og holdninger på lærerutdanningssiden. Jeg har sjøl undervist både i grunnskole, videregående skole og lærerskole, og det mest gammeldagse synet på læring møtte jeg i lærerskolen.

Jeg syns meldingen er god, spesielt på det området at det er viktig å ivareta læreren i hans møte med skolen. Det er mange tøffe tak og mange tøffe skolehverdager som nyutdannede lærere møter. Men det er mange man kan spille på lag sammen med hvis man får hjelp og støtte.

Jeg er også spesielt opptatt av den flerkulturelle og den flerspråklige biten. Jeg tror at flerspråklighet i framtida vil bli normalen. Det at et barn kan ett eller to språk, eller at det er ett, to eller tre språk i familien, tror jeg blir mer og mer vanlig, ikke bare fordi vi får nye nordmenn med nye språk, men også fordi urnorske barn har foreldre som studerer i utlandet, eller fort kan få en bestemor som kommer fra et annet land. Derfor er det viktig at spesielt lærere som møter den flerspråklige og den flerkulturelle skolehverdagen, får en oppfølging som gjør at de klarer å bygge videre på alle de gode erfaringene og alle de gode måtene å jobbe på som man har utviklet ved skoler som har hatt disse utfordringene lenge.

I tillegg er det viktig å rekruttere lærere med annen kulturbakgrunn. Jeg mener at alle yrker som skal forvalte autoritet i et samfunn, må rekrutteres bredt – om det er politi, militære eller lærere. Jeg mener også at læreren er en autoritetsperson. Og hvis et samfunn bare rekrutterer lærere fra et spesielt sosialt skikt, med et bestemt utseende eller en bestemt bakgrunn, ødelegger vi autoriteten til det yrket. Derfor er det viktig at også de barna som har en annen hudfarge, ser et speilbilde av seg sjøl bak kateteret.

Det har vært en del debatter også i komiteen. For Venstre er det klart at vi primært når det gjelder KRL-faget, hadde ønsket det som Regjeringen la fram, men for oss var det viktig å få til et bredest mulig flertall, og at dette ikke var et kranglepunkt mellom de ulike partiene. Men det er også viktig at kulturkunnskapen og bredden i den kunnskapen ligger der. Det er viktig at alle lærere har en felles basis når det gjelder kultur, livssyn og felles verdier. Det er noe man trenger for å overleve i et samfunn med ulike kulturer og ulike religioner. Bor man i Oslo, så må man vite hvem både Jesus og Muhammed er, før man skjønner livet rundt seg. Man må skjønne den lutherske tanken, at gode dager skal betales med de dårlige, og man må skjønne hvorfor man ikke får taxi en dag det er id.

Jeg tror det viktigste som har skjedd i endring av skolen, var førskolelærernes inntog – en ny pedagogikk og en ny tenkemåte. Og jeg tror at det flertallet i komiteen legger til grunn her i dag, er et skritt videre med hensyn til å utvikle den pedagogikken og være med på å krysse førskolelærerpedagogikken og allmennlærerpedagogikken slik den har vært, og at man ivaretar seksåringenes behov og ønsker om at det første året også skal være litt spesielt – vi skal stille spesielle krav til dem.

Eva M. Nielsen (A): Fra Arbeiderpartiets side er vi opptatt av å løfte blikket og se framover mot framtidas behov, for på den måten å kunne ta de rette grepene for lærerutdanningen. De som starter på skolen i dag, skal først om nærmere 20 år gå ut i en jobb og ta ansvar i et samfunn med krav og forventninger som vi ikke vet så mye om i dag.

Det vi med sikkerhet kan si, er at barn vil ha behov for en del basiskunnskaper, og barn vil ha behov for en del ny kunnskap – kunnskap som vi sannsynligvis ikke kjenner pr. i dag.

Fra Arbeiderpartiets side er det derfor svært viktig å sikre lærerne jevnlig etterutdanning og oppdatering, dette i erkjennelsen av at lærerjobben blir stadig mer krevende i et samfunn i rask forandring. Jeg vil understreke at dette ikke bare er arbeidsgivers ansvar – nei, det må også være et nasjonalt ansvar å legge til rette for gode muligheter for å videreutvikle kompetanse.

Arbeiderpartiet mener det er behov for en forpliktende opptrappingsplan for etterutdanning av lærere. Denne viktige yrkesgruppen som på mange områder forvalter vår grunnkapital – barna – trenger et løft. Lærerne fortjener å bli tatt på alvor. Å tilrettelegge for gode ordninger slik at yrkesgruppen kan heve sin kompetanse gjennom etterutdanningsordninger og/eller hospitering, er en måte å vise at vi tar dem på alvor på.

Det er viktig at lærerne får mulighet til å styrke sin kompetanse på det faglige området. Men lærerne møter også andre utfordringer som de trenger kompetanse til å mestre. I skolene er det problemer med rus, spiseforstyrrelser og mobbing. Disse utfordringene er dessverre økende. På disse svært vanskelige områdene bør det finnes ordninger der lærere og skoler kan lære av hverandre. Desto bedre kvalifisert lærerne er til å håndtere disse vanskelige problemene, desto større trygghet har de i arbeidet med å hjelpe barn og unge med denne type utfordringer.

I det store og hele ser vi at skolen egentlig får flere og flere oppgaver på det psykososiale plan. Her gjør dagens lærere en formidabel jobb. Vårt forslag om å lage en forpliktende opptrappingsplan for etterutdanning av lærere går ut på å gi også allmennlærerne faglig påfyll og nødvendig trygghet til nettopp å hjelpe barn og unge med rusproblemer, de som sliter med spiseforstyrrelser eller lever et liv i angst som mobbeoffer. Dette betyr ikke at lærerne skal ta på seg oppgaver som hjelpeapparatet eller behandlingsinstitusjoner har ekspertise på. Men lærerne skal få trygghet til å mestre situasjoner som vi vet de uansett vil komme opp i, og få kunnskap til å hjelpe elevene videre slik at de får den oppfølgingen og behandlingen de trenger.

Med noen unntak er Arbeiderpartiet relativt fornøyd med de grep som blir gjort her i Stortinget i dag i lærerutdanningssaken. Den nye utdanningen vil være et håndslag til en yrkesgruppe som avkrever respekt og honnør for sin innsats i skolehverdagen landet over. Jeg tror dette, sammen med lønnsløftet for lærerne som vi fikk til under Stoltenberg-regjeringa, er nok et bidrag til å styrke rekrutteringen av gode lærere til den norske skolen.

Statsråd Kristin Clemet: Hvis man spør forskere hva som er viktigst for elevers læringsutbytte, får man som regel ett av to svar: Det er lærerne og/eller det er skolelederne. All verdens ressurser og hjelpemidler kan ikke erstatte en dårlig lærer. En faglig dyktig, engasjert og motivert lærer kan få til veldig mye selv om rammebetingelsene ikke er de beste. Også skolelederne har stor betydning. Uten en god skoleledelse kan man ikke forvente å rekruttere de beste lærerne eller å skape arbeidsbetingelser som stimulerer det beste i lærerne. Og vi kan ta med en gruppe til, nemlig skoleeierne. Gode skoleledere forutsetter nemlig også at vi har kompetente og ansvarlige eiere og arbeidsgivere som rekrutterer og støtter de gode lederne.

Etter min mening må disse viktige erkjennelsene prege arbeidet med å skape en bedre skole. Vi må satse på å utvikle kompetansen hos lærere, ledere og eiere, og vi må gi skolen et innhold i form av fagsammensetning, læreplaner osv. som bl.a. forteller hvilket læringsutbytte vi skal gi elevene, og som dermed gir mål og retning for arbeid i skolen. Vi må vurdere om rammebetingelsene for arbeidet i og for skolen i form av finansiering, lover, regler, avtaler osv. er de beste og nye incentiver til forbedring eller tvert om hemmer de beste og den beste måten å drive en skoleledelse og en klasseledelse på.

Alt dette er viktige innsatsområder for Regjeringen. I tillegg til de tiltak Regjeringen selv har iverksatt for å styrke innholdet i skolen, har Kvalitetsutvalget fått i oppdrag å vurdere hele grunnopplæringen og se den i sammenheng og komme med forslag til hvordan vi kan skaffe oss bedre kunnskap om og åpenhet omkring kvaliteten i skolen. I forbindelse med Regjeringens moderniseringsarbeid i offentlig sektor er grunnopplæringen utpekt som et hovedområde, og vi gjennomgår derfor nå rammebetingelsene for skolen og for dem som arbeider i skolen. Evalueringen av Reform 97 og den omfattende forsøksvirksomheten som foregår i skolen, vil være et viktig bakgrunnsmateriale.

I tillegg satser vi altså på å høyne kompetansen. Det satses mer på målrettet etter- og videreutdanning av lærere, og vi har tatt til orde for etter- og videreutdanning av skoleledere og egne mastergrader i skoleledelse. I tillegg kommer den meldingen vi behandler i dag, som har som siktemål å skaffe oss en bedre lærerutdanning. Det er særlig yrkesrettingen og den faglige fordypningen som står i fokus.

Lærerutdanningen skal nå bygge på en ny modell, med færre obligatoriske fag og år, og større muligheter for og krav til fordypning i retning av de trinn man ønsker å undervise på. I tillegg legges det opp til større fleksibilitet i lærerutdanningene, med større muligheter for profilering og spesialisering på institusjonene og bedre muligheter for å fordype seg ytterligere ved f.eks. å ta høyere grads studium for studentene.

Jeg er glad for å kunne konstatere at meldingen er blitt svært godt mottatt i de berørte miljøene, både blant lærerkrefter og studenter, og i universitets- og høyskolesektoren generelt. Det har bl.a. sammenheng med at forslagene som fremmes, bygger på omfattende evalueringer av de eksisterende utdanningene, i tillegg til at forslagene har vært drøftet i stor åpenhet med sektoren selv.

Selv om særlig ett spørsmål har vært kontroversielt og fått stor oppmerksomhet, er det etter min mening likevel grunnlag for å si at også komiteens innstilling viser stor grad av enighet om hovedlinjene, noe som vil være en støtte for departementet og institusjonene når vi nå skal realisere de visjoner og tiltak som ligger i meldingen og innstillingen.

Hovedtanken bak modellen er at elevene skal undervises av lærere som har reell kompetanse og engasjement for det faget de underviser i. For å oppnå kompetanse må man fordype seg, og for å være engasjert må man være motivert. Derfor har vi foreslått en ordning med en stor grad av valgfrihet.

Men lærerkorpset skal ikke bare ha høy kompetanse. Jeg er også opptatt av at vi greier å rekruttere tilstrekkelig mange lærere innen de respektive fag, og at lærerkorpset gir et noenlunde riktig speilbilde av befolkningen for øvrig når det gjelder kjønn, minoritetsbakgrunn osv. Derfor tar også meldingen opp stimuleringstiltak og spørsmål om dimensjonering som kan sikre dette.

Jeg har merket meg komiteens merknader når det gjelder kompetansekrav til førskolelærere, lærere og skoleledere. I forbindelse med høringen knyttet til ny kompetanseforskrift har både den foreslåtte forenklingen og departementets forslag om at førskolelærerutdanningen ikke lenger skal kvalifisere for undervisning i 1. klasse fått bred oppslutning. Jeg tar imidlertid til etterretning at et flertall i Stortinget mener noe annet, og ønsker at førskolelærerutdanningen fortsatt skal kvalifisere for arbeid i 1. klasse.

Når det gjelder allmennlærerutdanningen, er jeg tilfreds med at komiteen har gitt tilslutning til hovedmodellen. I den obligatoriske delen foreslo Regjeringen en annen løsning enn den flertallet nå går inn for, men jeg vil naturligvis følge opp flertallets forslag om at KRL skal være obligatorisk med et omfang på 20 studiepoeng, og at emnet profesjonskunnskap, som er viktig, skal inngå i pedagogikkfaget. Jeg er glad for at enheten grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring fortsatt består.

Jeg er også glad for Stortingets tilslutning til at vi i fremtiden skal ha enklere, mer fleksible og overordnede rammeplaner, hvilket vel innebærer at vi alle må legge bånd på oss når det gjelder å avgi altfor detaljerte ønsker og føringer.

La meg avslutningsvis si at heller ikke lærere vil, som noen av oss andre, være ferdig utdannet når de er ferdig med grunnutdanningen. Også for lærere vil livslang læring være en realitet. En grunnutdanning kan derfor aldri utdanne noen helt ferdig eller for hele livet, og derfor er det også viktig at studentene gjennom utdanningen tilegner seg endringsvilje og utviklingskompetanse, og at vi satser mye på etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling senere i løpet av ens yrkesaktive liv.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Arbeiderpartiet og Høyre er enig i hovedinnretningen på viktige områder i den framtidige lærerutdanningen, og selv om Regjeringen går på noen få nederlag i dag når det gjelder obligatorisk KRL-fag og førskolelærernes mulighet til å arbeide i 1. klasse, så har store deler av meldingen til statsråden fått sin klare tilslutning i Stortinget. Det største nederlaget kan vi vel si at Kristelig Folkeparti får i dag, som også representanten fra Senterpartiet var inne på i sitt innlegg.

I mitt hovedinnlegg var jeg inne på betydningen av lønnsløftet på 50 000 kr, som regjeringen Stoltenberg klarte å få til. Dette har selvfølgelig gjort sitt til at læreryrket er blitt mye mer attraktivt, men selvfølgelig vil også en forbedring og styrking av lærerutdanningen i seg selv ha betydning.

Mitt spørsmål til statsråden går på om vi med henne i statsrådsstolen kan forvente at hun følger opp med økonomiske virkemidler i forhold til de intensjonene hun selv har lagt i meldingen. Så langt vet vi at Regjeringens svar til Skole-Norge har vært at det kun er privatskolene som har fått større økonomiske ressurser, og som Regjeringen ønsker å bruke penger på i framtiden. Jeg har også lyst til å utfordre statsråden på det jeg var inne på i mitt innlegg, om det virkelig er slik at hun mener at det ikke er noen sammenheng mellom den totale ressursbruken og resultatene i skolen? Og da nytter det ikke igjen å komme med OECD-statistikken om at Norge er på topp i forhold til de undersøkelsene OECD har gjort med hensyn til skolen.

Statsråd Kristin Clemet: Hvis det ikke nytter å komme med noe som jeg mener er ganske viktig, blir det veldig vanskelig å svare. Så jeg tror jeg må få lov til å komme inn på det likevel.

Det er selvfølgelig en meget viktig sammenheng mellom ressurser og resultater i skolen. Jeg kommer nylig fra et møte i Bratislava med alle utdanningsministrene i Europa, og det er helt på det rene at mange land i Europa totalt sett bevilger for lite til skolen og bør få opp det samlede ressursnivået for også å kunne få kvalitet og bedre resultater i skolen.

Men for mange land er det nok også slik at det er vanskelig å påvise at det er en fortsatt økning av ressursene som er det avgjørende for om man skal høyne kvaliteten. I Norge ligger vi – enten representanten Bekkemellem Orheim liker å høre det eller ikke – i verdenstoppen totalt sett når det gjelder ressursbruk i skolen. Når det gjelder ressursbruken per capita i norsk skole, har den utviklet seg stabilt eller kanskje med en liten økning. Og hvis vi ser på den ressursutnyttelsen, burde vi ha bedre resultater i norsk skole enn det vi har – ifølge denne PISA-undersøkelsen er de relativt gjennomsnittlige.

Det er gjort en del forskning på hva som kan forklare forskjellen i elevprestasjoner i norsk skole og i skoler i mange andre land. Hvis vi ser på skolen i Norge, er det slik at ca. 5 pst. av forskjellene i elevprestasjoner kan forklares med forskjeller i ressurssituasjonen. Vi vet at selv om vi bevilger og bruker veldig mye totalt sett, så bruker kommunene forskjellig på skole. Det kan skyldes en nedprioritering, hvis man bevilger lite, men det kan også skyldes at man er flinkere til å styre og lede skolen. Det vet vi ikke i hvert enkelt tilfelle. Jeg mener det er ganske klart – jeg tror på det intuitivt – og jeg mener også at forskning viser at det aller viktigste for elevprestasjonen og kvaliteten i skolen er lærerne. Lærerne er avhengig av en god skoleledelse. Skoleledelsen er avhengig av gode eiere. I tillegg kommer elevenes egen motivasjon og – dessverre også får jeg si – familiebakgrunnen, og da tenker jeg ikke på familienes økonomi, men på den skolemotivasjonen, den kulturelle ballasten elevene har med seg hjemmefra.

Arne Sortevik (FrP): Tre små ting – og først: Når Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland snakker om «skolebom» – og det gjør hun i disse dager – skal man lytte. Og det hun fortsetter å snakke om, er at hun bl.a. ser for seg et ledelsesfag, riktignok kaller hun det «profesjonsfag», men jeg tror faktisk det er et ledelsesfag hun snakker om. Er det ikke en svekkelse av denne meldingen når det forsøket som Regjeringen gjør med å legge inn et slikt profesjons- eller ledelsesfag på ti studiepoeng, blir saldert vekk under behandlingen i komiteen?

De to andre tingene går på utdanningens lengde og det obligatoriske kontra valgfriheten. Vi har altså innført gradsstruktur med 3+2=5 år. For denne viktige utdanningen velger vi et avvik i negativ retning. Er ikke det en svekkelse? Er ikke det et betenkelig avvik fra en hovedstruktur vi nå har innført, som er en del av Kvalitetsreformen? Når vi også øker valgfriheten for dem som skal gjennomføre denne viktige utdanningen, er ikke det også en svekkelse?

Når det gjelder utdanningens lengde og graden av valgmulighet i et så viktig studium, har man sett mot naboland? Har man sett mot andre OECD-land enn dem man finner i Skandinavia? Er det internasjonalt belegg for å velge en slik løsning når man ser mot de land som har langt bedre læringsresultater enn det Norge kan fremvise? Er det internasjonalt belegg for å velge en relativt kort utdannelse på tvers av en hovedmodell som nettopp er innført, og med stor grad av valgfrihet for studentene i lærerutdanningen, når vi samtidig tar innover oss at tingene slett ikke står bra til når det gjelder læringsresultatene i norsk skole?

Statsråd Kristin Clemet: Først til det første, behovet for profesjonskunnskap og det som jeg har inntrykk av at Fremskrittspartiet er veldig opptatt av, nemlig at det ikke bare er en leder på skolen, eller noen ledere på skolen, men at det faktisk også er ledere inne i klassen, og at lærere er klasseledere. Det tror jeg er veldig riktig observert, og jeg tror det er en type kunnskap om lederskap og ledelse som det er stort behov for i våre dager, ikke minst på bakgrunn av det som ble nevnt tidligere når det gjelder de øvrige problemene man har i skolen, og som man skulle ønske at lærerne ikke måtte bruke så mye tid på. Når Regjeringen har fremmet forslag om å ta inn denne enheten profesjonskunnskap, er det dels fordi vi mener det er et behov, dels fordi vi mener det sendte ut et viktig signal, og dels fordi det også har vært etterspurt av sektoren.

Men nå opplever jeg ikke flertallet slik at de ønsker å saldere vekk dette viktige emnet. Flertallet her på Stortinget har hatt det trangt i den obligatoriske delen, slik vi har hatt det. Når man først ønsker denne nye modellen, ønsker man å organisere dette på en noe annen måte. For å få plass til denne KRL-enheten har man sagt at profesjonskunnskapen må ivaretas på en annen måte. Jeg synes det er et viktig signal når komiteen sier det. Departementet vil ta det med seg videre, og det håper jeg også er et signal som institusjonene oppfatter. Det tror jeg de gjør, også fordi de selv mener at dette er viktig. Når det gjelder utdanningens lengde, må vi huske på at Kvalitetsreformen ikke bare har som formål å få denne felles gradstrukturen. Formålet var jo ikke å få lengst mulig utdanninger. Det er en ganske samstemt mening i sektoren og via de høringene vi har gjort, om at fire år er tilstrekkelig. Men jeg vil legge til: Her blir det rike muligheter for å fordype seg og gå videre og ta mastergrader. Personlig tror jeg at det kan komme til å bli ganske vanlig, og at det vil gi mange muligheten til å ta en lengre utdannelse. Valgfrihet er jeg ikke redd for, fordi jeg mener det sikrer at man både får fordypet seg, og at man gjør det i fag man er motivert for og engasjert i.

Lena Jensen (SV): Statsråden har både i meldingen som er lagt fram for Stortinget, og i andre sammenhenger presisert at lærernes kompetanse er avgjørende for kvaliteten i skolen. Men uten oppdatering og engasjerte og dyktige lærere er det umulig å skape en god skole. Lærerne har en type arbeid der det er helt nødvendig med jevnlig oppdatering både faglig og pedagogisk. Det er derfor skuffende at Regjeringen i sin melding om lærerutdanningen ikke kommer med mer konkrete og forpliktende forslag om å trappe opp etterutdanningen av lærere, slik at man kan sikre en kontinuerlig oppdatering av lærerstaben.

Det er også skuffende at regjeringspartiene ikke går inn for det forslaget Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV legger fram, forslaget om en forpliktende opptrappingsplan for etterutdanning av lærere.

Jeg vil derfor utfordre statsråden på hvordan hun vil legge til rette for å gi flere lærere muligheten til å holde seg faglig og pedagogisk oppdatert for å sikre et høyere kvalifisert lærerkorps i den norske skolen.

Statsråd Kristen Clemet: Jeg er helt enig med representanten Lena Jensen i at etter- og videreutdanning og kontinuerlig kompetanseutvikling er svært viktig for lærere. Det kommer til å bli viktig for absolutt alle. Uansett hvor høy grunnutdanning man tar, blir dette en viktig realitet gjennom det yrkesaktive livet man har, og gjennom livet i og for seg. For alle mennesker tror jeg dette også vil være stort personlig ansvar. Det er selvfølgelig noe som kommer til skje gjennom arbeidsplassen, men det blir en personlig utfordring for oss at vi greier å lære mer i løpet av livet. Derfor blir det også en viktigere oppgave for skolen å lære barna å lære og det at barna blir nysgjerrige, slik at de kan oppsøke kunnskap senere i livet.

Når det gjelder lærerne spesielt, er dette med etter- og videreutdanning for en stor del skoleeiers ansvar. Men jeg mener at vi har vist at vi også på statens hånd er veldig opptatt av dette, vil prioritere det og følge med på det. Jeg minner om at vi har tatt initiativ for å få en ganske storstilt etter- og videreutdanning av lærere når det gjelder IKT, bl.a. gjennom det såkalte LærerIKT som er utviklet av Høgskolen i Agder. Vi satser på at det skal gis fleksible etter- og videreutdanningstilbud innenfor norsk, matematikk, fremmedspråk, skoleledelse osv., som skal være administrert av SOFF. Vi har gått inn med statlige midler, mer enn noensinne meg bekjent, for å få til kompetanseutvikling på prioriterte områder. Etter at vi nå har fått ny læreplan i KRL-faget og siden det er et nytt fag, synes jeg at det bør bli et område som en bør satse på etter- og videreutdanning på. Jeg mener også at det tiltaket Regjeringen har tatt initiativet til foreløpig som en prøveordning, nemlig de såkalte demonstrasjonsskolene, også er et viktig tiltak, for det vil kunne løfte frem skoler som får til noe positivt på viktige områder. De kan fungere som etter- og videreutdanningssentraler – skulle jeg til å si – steder hvor lærere og andre skoleledere kan hospitere, besøke og få opplæring. Dette er et område jeg vil følge meget nøye fordi jeg mener at det er meget viktig.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Lærerressursene er veldig viktige. Det er det vi holder på med og snakker om nå som Stortinget behandler en ny lærerutdanning.

I meldingen står det mye om veiledning for nyutdannede lærere og om videreutdanning. Karita Bekkemellem Orheim var i sitt innlegg inne på situasjonen rundt omkring i skolene. Det vi ser, er faktisk at ressursene på kommunebudsjettene til videreutdanning for lærerne går ned. Da blir jeg litt bekymret for både veiledning for nyutdannede lærere, og videreutdanning for lærere som har vært i yrket lenge.

Jeg er glad for signalene statsråden gir når hun sier at hun vil tilrettelegge for videreutdanning i forskjellige fag, men jeg er faktisk litt bekymret fordi situasjonen rundt omkring i skolene er dramatisk. Når foreldre begynner å snakke om frivillig foreldrebetaling, er jeg redd for at det er noen som taper. Så spørsmålet mitt er om statsråden vil gjenta at hun synes det er tilstrekkelig med ressurser i norsk skole, slik hun tidligere har uttalt i svar i spørretimen, eller om hun mener at det faktisk må tilføres mer ressurser bl.a. for at lærerne skal bli bedre – det som denne lærerutdanningen faktisk er en viktig start på.

Statsråd Kristin Clemet: La meg først si: Jeg undervurderer ikke de økonomiske problemene som enkelte skoler mener at de er i. Jeg har senest i dag hatt møte med foreldrerepresentanter for to skoler som har vært mye omtalt i mediene i det siste, og det er ikke slik at jeg stiller spørsmål ved deres virkelighetsbeskrivelse i den måten de opplever dette på. Det som jeg likevel synes vi har en plikt til å engasjere oss i, er at vi samlet sett bevilger veldig mye penger, bruker mye ressurser, men har gjennomsnittlige resultater, og da må vi spørre oss selv: Går det an å få mer ut av ressursene?

Jeg mener at vi skal ligge i verdenstoppen, jeg, når det gjelder ressursbruk på skolen. Det bør Norge gjøre. Jeg mener at vi godt kan bevilge mer til skolene også, men jeg synes ikke at vi kan sitte stille og ikke få til et bedre forholdstall mellom ressurser og resultater. Vi må interessere oss for hvordan vi kan få mer ut av kronene, enten bevilgningsnivået er slik det har vært per capita, nemlig ganske stabilt gjennom mange år, eller om det skulle øke. Jeg tror vi gjør enkelte feil. Jeg kaller dem systemfeil. Jeg vet at mange synes det er et ord som det er litt vanskelig å engasjere seg i – kanskje ikke noen kioskvelter – men allikevel er det nødvendig å engasjere seg i det.

La meg gi noen stikkord. Det vi snakker om i dag, kompetanse for lærere er svært viktig. Og jeg mener dette er viktig også for skoleledere og -eiere, langt utover lærerne.

For det andre mener jeg det er veldig viktig at vi får kunnskap om kvaliteten i norsk skole, både over tid og sammenlignet med andre, for det er vanskelig å få til skoleutvikling hvis vi ikke kjenner til kvaliteten. Da er det vanskelig å ha noen bedømmelse av hva vi skal gjøre med det.

For det tredje mener jeg det er viktig å ha gode finansieringssystemer, ikke bare et omfang på finansieringen, men finansieringssystemer som gir incentiver til kvalitetsforbedring. Jeg spør meg selv: Har vi alltid det i dag? Jeg kunne snakket ganske lenge om det, men jeg tror ikke alltid finansieringssystemene er rettferdige eller formålseffektive.

Og for det fjerde mener jeg at lover, regler og avtaler også er mulige å forenkle, slik at skolene, lærerne og lederne får større handlingsrom.

Vidar Bjørnstad (A): Vi trenger mange virkemidler for å oppfylle målene om en god skole. I dag diskuterer vi lærerutdanningen, der vi ønsker faglig kompetente lærere. Enigheten i denne saken er også betegnende for at når vi diskuterer endringer i innhold for å få bedre kvalitet, er det stor grad av enighet.

Så kommer vi til det som ble berørt i forrige replikk, at i den skolen vi ønsker oss, trenger vi mer penger. Den akutte virkeligheten rundt omkring i Kommune-Norge er at lærerstillinger kuttes, klasser slås sammen, nødvendig vedlikehold og oppussing utsettes, og det er dårlig med lærebøker og undervisningsmateriell. Engasjerte foreldre slår seg sammen og vil faktisk betale tusenvis av kroner for å gi sine egne barn og unge et godt opplæringstilbud. De skjønner faktisk at det er mer penger som trengs. Og statsråd Clemet avviser dem jo ikke og sier at nei, vi har mer enn nok penger i norske skoler.

Mitt spørsmål er følgende: Er statsråden, som øverste ansvarlige for utdanningssektoren, i det hele tatt opptatt av dagens akutte situasjon for skolene rundt omkring i Kommune-Norge, der det er regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som er ansvarlige for de økonomiske rammene? Det er ikke tilstrekkelig å si at det er systemfeil, og vente egentlig på krisa.

Statsråd Kristin Clemet: Vi er nå kanskje litt på siden av lærerutdanningsmeldingen, men likevel, jeg synes det var en merkelig uttalelse fra Arbeiderpartiets side. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk. Vi har hatt en økning i ressursbruken per capita, og kommuneøkonomien akkurat nå er vel sannsynligvis litt bedre enn den Arbeiderpartiet la opp til i statsbudsjettet, for den kommuneøkonomien som vi har foreslått for neste år, har jo ikke begynt å virke ennå.

Hvis det er riktig at det er tett sammenheng mellom ressursbruk og resultater, synes jeg det er veldig merkelig at ikke resultatene er mye bedre. Hvorfor er ikke resultatene i verdenstoppen? Eller: Hvis det er riktig som Arbeiderpartiet sier, at dette bare står om mer penger, hvorfor har ikke Arbeiderpartiet gjort noe med det før? Det er altså ikke noe nytt som har skjedd akkurat nå. Vi har hatt en kjempehøy ressursbruk over mange år, og per capita er det en stabil utvikling. Så hvis dette er en ny erkjennelse Arbeiderpartiet har fått nå, er det i og for seg greit, men hvis det ikke er en ny erkjennelse, er det merkelig at man ikke har gjort noe med dette før.

Én ting til: Om jeg er bekymret for situasjonen? Selvfølgelig er jeg bekymret. Noe jeg er veldig bekymret for, er hvordan vi som er politikere på riksplan, skal forholde oss til det lokale selvstyret og til kommunene. Jeg tror det går an å oppsummere med å si at når det gjelder skolen, har staten og rikspolitikerne langt på vei mistet innflytelse over den økonomiske prioriteringen av skolene i kommunene, fordi det kan man. Den er jo finansiert gjennom rammefinansiering. Så forsøker man å kompensere for det med jevne mellomrom gjennom handlingsplaner og/eller øremerkinger på skolens område eller på andre områder, men dessverre er det da en tendens til at problemene tyter ut et annet sted. Dette tror jeg er en litt ond sirkel som er det jeg kaller et systemproblem, og som vi er nødt til å ta stilling til og prøve å komme oss ut av. Ellers blir det en ond sirkel, og det tror jeg gjelder uansett hvilket nivå man legger seg på når det gjelder kommuneøkonomien.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Elsa Skarbøvik (KrF): Regjeringens framlegg til ny lærerutdanning vil gi lærerstudentene større valgfrihet. Meldingen legger spesiell vekt på fagene pedagogikk, norsk og matematikk. Kristelig Folkeparti mener at det også er viktig å videreføre det obligatoriske KRL-faget inn i den nye lærerutdanningen. Jeg er glad for at det er et bredt flertall som går inn for dette. Jeg er helt enig med Senterpartiets Rune Skjælaaen i at han var en pådriver i å få til dette. Jeg er ikke ansvarlig for NTBs melding som han refererer til, men jeg viser til min egen pressemelding. Jeg ser ikke på dette som noe nederlag.

Siden dette har skapt en del debatt, vil jeg bruke dette innlegg først og fremst til å begrunne hvorfor Kristelig Folkeparti – og dette står også hele stortingsgruppen bak – mener at KRL-faget er viktig. Jeg vil ta utgangspunkt i en merknad kirke-, utdannings- og forskningskomiteen skrev for et år siden i Innst. S. nr. 240 for 2000-2001:

«Grunnleggende kunnskaper om hverandre er en forutsetning for respektfull dialog og sosial integrering.»

Og videre:

«Uten grundig kjennskap til kristendommen og vår historie, er det vanskelig – for ikke å si umulig – å forstå det norske samfunnet.»

Jeg ser det også som helt avgjørende at enhver lærer har lært om dette i sin utdanning, hva KRL-faget innebærer.

KRL er et sentralt redskapsfag i møtet med elevene i skolen for alle lærerne, ikke bare for dem som underviser i faget. Det gir byggestoff til studentenes refleksjon om verdier, menneskesyn og menneskerettigheter. Ved siden av familien er skolen den viktigste verdidannende institusjonen. Skolen skal fremme forståelse og respekt for enkeltmennesket, men en forutsetning for dette er at man kjenner sitt eget ståsted og har kunnskap om de verdier ens samfunn bygger på.

Andre land ser på Norge som et foregangsland innenfor «religious education». Noen land har forsøkt å unngå religion i skolen, fordi det har vært et konflikttema, men de innser nå at skolen må drive verdiformidling for å bygge identitet og dialog.

I forbindelse med debatten om KRL-faget i Stortinget for et år siden, kom det fram at en del lærere mente at faget var blitt for akademisk, og at elever syntes det ble kjedelig, fordi det ble for teoretisk. Komiteen mente den gang at elevene fortsatt skal ha opplevelser gjennom musikk, sang og tegning og besøk på hellige steder, selv om dette kan utløse fritak. Det er gjennom livstolkninger i praksis at faget blir mer enn teori. Jeg vil i denne sammenheng understreke hvor viktig det er at man i lærerutdanningen fokuserer på dialogen mellom hjem og skole. Det er helt nødvendig for å bidra til en god læring for alle barn uansett bakgrunn. Lærerne må derfor bevisstgjøres på hva foreldremandatet innebærer i forhold til at skolen skal hjelpe hjemmet i oppdragelsen av barnet.

Skole-hjem-samarbeid er et viktig tema. Lærerutdanning er en profesjonsutdanning, der teori og praksis bør kobles sammen. Yrkesretting bør inngå i alle fag i utdanningen, også i KRL, der yrkesetikk er en naturlig del av faget. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen uttalte derfor enstemmig i Innst. S. nr. 240 i fjor:

«Komiteen mener en styrking av lærerkompetansen er et av de viktigste tiltakene for å sikre at KRL-faget skal få økt legitimitet, og dermed kunne videreføres som et fellesfag.»

Undersøkelser viser at KRL er det faget i skolen hvor mangelen på kompetanse blant lærerne er størst. Det er derfor også viktig med etter- og videreutdanning i dette faget, noe som jeg nå hører også statsråden tar tak i. Faget er et kunnskapsfag, men også et dannelsesfag. KRL-faget er selve limet i skolen, uttalte en lærer ved Fjell skole nylig.

Regjeringen har kommet med forslag til endring av opplæringsloven når det gjelder skolemiljøet. Det gjelder å sikre et bedre psykososialt miljø, dvs. vern mot mobbing, vold og diskriminering. Når vi vet at læreren er nøkkelen til å gjøre noe med dette, må det også fokuseres på disse sidene i lærerutdanningen. Når 100 000 elever er involvert i mobbesituasjoner hver dag, mener jeg enhver lærer må forpliktes til å ta del i aktuelle mobbeprogram.

Kompetanse blant lærerne når det gjelder rusproblematikk, er også etterspurt. Blant annet har «Lions Quest» i samarbeid med departementet utarbeidet et undervisningsmateriell som nettopp tar opp disse forhold. Dette er senere evaluert, og nå er mer enn 18 000 lærere blitt skolert i dette opplegget. Det er påvist at satsing på slikt forebyggende arbeid virker. Derfor må lærerstudenter også involveres i denne type oppgaver for å forberedes på en skolehverdag hvor de skal hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling. Det er derfor helt riktig at lærerutdanningen må være mangfoldig, krevende og relevant. Det understrekes nettopp i en enstemmig komitemerknad at «læreryrket er det viktigste kunnskapsyrket vi har».

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder): Statsråden har i flere innlegg brukt begrepet «resultater», at resultatene ikke er bedre enn det de er. Vi vet faktisk litt lite om hvorledes norske elever gjør det. Vi vet litt. Vi har noen komparative studier som viser at norske elever scorer over gjennomsnittet når det gjelder en del fag. Vi har andre komparative studier som viser at når det gjelder demokratiforståelse, så er de norske elevene best, og at det er godt samsvar mellom læreplanen og det de scorer. På andre områder vet vi relativt lite om hvor bra resultatene er. Derfor blir det litt fortegnet når statsråden gang på gang bruker ordet «resultat» slik som hun gjør. Jeg skulle ønske hun modererte det en del.

Vi har en tendens til å gå i sirkel når det gjelder lærerutdanning, fra en utdanning som er sterkt sentralstyrt, med detaljerte rammeplaner og et stort antall obligatoriske fag, beveger vi oss nå mot fire obligatoriske fag og større frihet for den enkelte institusjon og den enkelte student. Dette er en riktig vei. Jeg beklager faktisk at Regjeringen og statsråden ikke får flertall for at det skal være tre obligatoriske fag. Det er faktisk bare SV som står fast på forslaget fra Regjeringen om at bare norsk, matematikk og pedagogikk skal være obligatoriske fag.

Det brukes en merkelig blanding av argumenter og faglige påstander når man diskuterer hvilke fag som skal være obligatoriske. At et fag gjøres obligatorisk i lærerutdanningen, betyr ikke at det skolefaget får en høyere status enn andre fag. At fag ikke lenger skal være obligatoriske, betyr ikke at deres status i skolen blir svekket. Antakelig vil det stikk motsatte skje.

Lærerstudenter som nå skal velge flere fag, vil helt sikkert få et sterkere faglig engasjement. Det er motivasjon og interesse som skal være drivkraften for valg av fag. Jeg kjenner meg helt sikker på at de beste lærerne er de som har valgt faget ut fra interesse og ikke må undervise på grunnlag av at faget ble pådyttet som et obligatorisk fag i lærerutdanningen. Det faktum at flertallet utvider antall obligatoriske fag med 33 pst., tyder på at de har liten tiltro til institusjonene og studentene.

En samlet komite står bak forslaget om at lærerutdanningen fortsatt skal være fireårig. Ideelt sett skulle jeg ønske at vi torde ta steget fullt ut og tilpasse lærerutdanningen til de øvrige strukturene for høyere utdanning. Hadde vi hatt et femårig løp og skulle laget en helt ny lærerutdanning, er jeg helt sikker på at vi hadde kunnet lage et enda bedre produkt enn det vi gjør i dag. Men jeg tar til etterretning at det ikke er interesse for eller vilje til å utvide allmennlærerutdanningen. Jeg håper likevel at utdanningsinstitusjonene vil utvikle programmer med utgangspunkt i Bachelor- og Mastergrad-utdanninger. Dette bør de gjøre fordi jeg er helt sikker på at mange studenter vil etterspørre slike utdanningsprogrammer. Det bygger på at det er slik i dag at veldig mange har en femårig lærerutdanning med basis i en grunnutdanning og en etter- og videreutdanning.

Jeg tror ikke at våre forslag har blitt tatt opp tidligere. Jeg tar hermed opp de forslagene som vi står alene om, og de forslagene som vi står sammen med andre om.

Presidenten: Representanten Reikvam har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det begynner etter hvert å bli ganske mange som har tegnet seg til treminutters innlegg. Presidenten ber om at alle tenker gjennom nødvendigheten av innlegget sitt før innlegget holdes.

Raymond Robertsen (H): For Samarbeidsregjeringen er utdanningen et av de viktigste satsingsområdene. Statsråd Kristin Clemet varslet tidlig at man ville bedre kvaliteten i den norske skolen, og at læreren er viktig for å få det til. Regjeringens forslag til ny lærerutdanning viser at statsråden følger opp Høyres, Kristelig Folkepartis og Venstres ambisjoner om å bedre kvaliteten i norsk skole.

Læreren er den mest betydningsfulle enkeltfaktor når det gjelder hvor god utdanningen faktisk blir. Dette tar Høyre og Regjeringen alvorlig og mener at man må forbedre lærerutdanningen. Derfor foreslår Regjeringen bl.a. et eget fag i lærerutdanningen som skal bedre fremtidige læreres kompetanse på begynneropplæring i lesing og skriving.

Regjeringen og Høyre er også opptatt av faglig kvalitet hos lærerne. Det er derfor bra at komiteen har gitt sin tilslutning til forslaget om at lærere som underviser i ungdomsskolen, minimum skal ha en årsenhet i faget de underviser i. Systemet legger ikke opp til kvalitet når man i dagens skole kan risikere å ha matematikklærere som kun har ett år mer matematikk enn eleven de underviser. Dette vil selvfølgelig i fremtiden bli historie ved at komiteen har gitt sin fulle støtte til Regjeringens opplegg.

Så er det noe jeg føler er litt underlig, og som jeg mener er direkte uriktig. Det står bl.a. i komitemerknadene til Fremskrittspartiet at man er skeptisk til rekrutteringskampanjer for å få bedre tilfang av lærere. Statsråd Clemet har drevet en målrettet kampanje det siste året for å få flere til å søke en lærerutdanning. Resultatet av denne kampanjen er at 8,3 pst. flere har søkt allmennlærerutdanningen, 5,7 pst. flere har søkt til faglærerutdanningen, og det har vært en økning på 19,9 pst. for dem som har søkt til årsenheten innenfor lærerutdanningen. Statsråd Clemets innsats for å fokusere på læreren og den viktige rollen som han eller hun har, har bidratt til at flere nå ønsker å bli lærere.

Dersom man tar en oppsummering av endringene i lærerutdanningen, kan man si at Stortinget stort sett støtter Regjeringens linje når det gjelder å bedre kvaliteten i skolen. Det er stor enighet om hovedlinjene som er staket opp av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Dette vil norsk skole høste fruktene av i fremtiden.

Jan Olav Olsen (H): At det er et sterkt behov for en reform innen lærerutdanningen, burde være hevet over tvil. Både som politiker og som skolemann har jeg følt det som et tankekors at lærerutdanningen på ingen måte har vært i takt med utviklingen i norsk skole eller i samfunnet for øvrig. Nye lærere er blitt utdannet til gårsdagens skole, ikke til dagens og så visst ikke til morgendagens.

Faglig dybde og fleksibilitet, med større frihet for institusjoner og for studenter, gjennomsyrer meldingen som vi behandler i dag. Lærerutdanningen har i mange år slitt med rekrutteringen, selv om vi har sett bedring i de senere år. Læreryrket og lærerutdanningen har ikke vært attraktive nok. Det kan skyldes mange ting. Lærerutdanning har av noen blitt sett på som en nødløsning hvis en ikke har lyktes med andre utdanninger. Jeg tror ikke lønn har vært eneste grunn til den lave rekrutteringen. Den skyldes også at utdanningen ikke har vært sett på som å være i takt med tiden. Lærerutdanningen har ikke vært vurdert til å holde samme faglige nivå som andre fagstudier.

Den nye lærerutdanningen vil rette opp på dette. Vi får en utdanning med dybde og fleksibilitet, en utdanning i pakt med de krav som skal settes til lærere i morgendagens skole. Fra å få en lunken halvfaglighet får vi nå faglig dybde, fra å skulle føre alle gjennom samme løp får vi nå en utdanning som gir individualitet. Individualiteten er blitt forsøkt utryddet i den norske lærerstand, og det er et farlig spill som vil kunne ende med store tap. Individualitet gir et personlig forhold til lærerarbeidet. Den gir engasjement, den gir sikkerhet i lærerrollen, den gir evne til å bringe et budskap, den gir evne til å være veileder og pedagog. Den gir kort sagt gode resultater. En lærerutdanning som ikke fremmer individualisme kombinert med kunnskap, engasjement og omsorg i arbeidet med elevene, er en dårlig lærerutdanning.

Jeg har tro på den modellen som komiteen i innstillingen i all hovedsak har sluttet seg til. Noen endringer har skjedd i forhold til Regjeringens modell, men hovedtanken og helheten er i fullt monn til stede fremdeles. Totalt sett er de foreslåtte endringene relativt små, men likevel av ganske stor betydning. Personlig er jeg svært tilfreds med at KRL-faget igjen er inne som obligatorisk fag. Det tror jeg er viktig og ganske grunnleggende når det gjelder å gi trygghet for å bringe videre grunnleggende verdier og kulturkunnskap.

Høyre er også med i flertallet som fortsatt vil gi førskolelærere kompetanse for undervisning i 1. klasse, men jeg vil understreke flertallsmerknaden der departementet blir bedt om å «se på muligheten for at det også i førskolelærerutdanningen blir vektlagt grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring.»

Behovet for en ny lærerutdanning har vært påkrevd. Jeg har tro på at den nye lærerutdanningen vil gi ny rekruttering til dette enormt viktige yrket, bedre kvalitet på undervisning og bedre læring i skolen. Dette er svært nødvendig. For norsk skole er dette en god dag.

Ursula Evje (FrP): Representanten Olsen er en klok mann. Men historisk sett har lærerutdanningen vært datostemplet som ferskvare med «best før» inngangen til neste stortingsperiode. Dette har så partiene flittig benyttet seg av for å foreta mer eller mindre vellykkede endringer, for vise at de har handlekraft i forhold til dette viktige arbeidsfeltet.

Et lite knippe avisutklipp fra i år er på sin plass.

Aftenposten 30. januar: «Nye lærere kan for lite skole» – basert på en undersøkelse av Norgesnettrådet.

Finansavisen 31. januar: «Clemet med nytt utspill. Høy strykprosent og lav arbeidsinnsats blant lærerstudentene tilsier at det må gjøres noe grunnleggende med lærerutdanningen, mener hun.»

Dagbladet 31. januar: «Lærerutdanningen er for dårlig».

Og til slutt Dagbladet 1. februar: «Flinke barn mangler respekt, sliter ut lærerne: De spør for mye.»

Løsningen eller svaret på alt dette synes å være at utdanningen i stor grad skal være valgfri, slik at fremtidens lærere skal undervise i de fag og på de trinn man ønsker å undervise på, som statsråden sa. Hva om det ikke blir noen lærere til å undervise der vi mener det er viktig?

Vi husker vel fortsatt at mange av de problemene vi sliter med i dag, kommer av valgfrihet, at man kunne velge bort viktige fag som norsk og matematikk. Voie priste både KRL-faget, som flertallet har klart å redusere med 10 studiepoeng, altså en tredjedel, og det faktum at den viktige ledelsesfunksjonen, kompetansen, blir integrert bl.a. i dette faget. Det er viktig med ledelseskompetanse, og det er også vist til at det er en total mangel på det innenfor lærerutdanningen i dag. Flere forskere har gjennom mange år, helt fra midten av 1980-tallet, påpekt nettopp dette, men når man endelig er i ferd med å få ledelseskompetanse inn i profesjonsfaget, slik som Fremskrittspartiet har poengert, roter man det altså bort og legger det inn i et redusert KRL-fag. Dette er nesten litt skammelig.

Til slutt vil jeg påpeke at det ikke, som representanten Reikvam sa, står en samlet komite bak 4-årig lærerutdanning, da vi ville ha standardmodellen også for lærerutdanningen.

Arne Sortevik (FrP): Representanten Olsen oppsummerte det greit. Det er en melding med små endringer, ja det kan faktisk forsterkes ved å si at det er en melding med lite nytt og få, om noen, kvalitetsmessige bedringer i lærerutdanningen.

Det er av bl.a. av statsråden gjort et nummer av at berørte parter stort sett har sluttet opp om meldingen. Til det er det å si at berørte parter faktisk leverer svært dårlig vare, slik at de må finne seg i at utsagnene vurderes deretter. Men det som er interessant, er at en part som i høyeste grad er berørt, nemlig Utdanningsforbundet, som organiserer de fleste lærerne, i 12. time er kommet på litt andre tanker og gir signaler om at det faktisk er viktige elementer som er for dårlig ivaretatt i lærerutdanningen, og som bør komme på plass, bl.a. ledelsesfaget. Disse skarve 10 poengene som er kommet inn, skusles nå bort i innspurten.

Til slutt dette med lengden på utdannelsen. Vi oppfatter at gradsstrukturen og 5-årig utdanningsløp for å gi god velkvalifisert utdanning, har man valgt med omhu. Det er faktisk en tanke bak. Man har sett på utdanningen internasjonalt, og man har hatt det syn at for å få god kvalitet på mange utdanninger, velger man fem år som hovedløp. Da er det beklagelig at man fraviker det i denne for landet så viktige utdanningen som det lærerutdanningen er.

Jeg er enig med statsråden i at det faktisk er læreren som er den viktigste faktor for at elevene skal få et godt læringsresultat. Selv om vi har mye ugjort på skolebyggsektoren, er det slik at det er læreren som er viktig. Vi skal fortsatt bruke mye penger på undervisningen vår, men når vi fremviser et læringsresultat på linje med de middelmådige nasjonene, er det en del ting vi må gjøre. Blant annet er det viktig å se på lærerutdanningen, og da burde vi legge langt større vekt på kvalitetssikring. Vi burde forsikre oss om at de viktige fagene blir vektlagt tyngre og tydeligere for å få god kvalitet, og det gjør vi etter Fremskrittspartiets syn best ved å gjøre flere fag obligatoriske. Vi gjør det også ved å sikre et 5-årig studium, der de tre første årene skal konsentrere seg om å gi barn i 1.–4. klassetrinn best mulig undervisning.

Søren Fredrik Voie (H): Representanten Rolf Reikvam gjorde et poeng av at fire obligatoriske fag tilsier at flertallet har liten tillit til studentene og institusjonene. Nei, det er snarere tvert imot, representanten Reikvam! Vi beholder hovedmodellen med to år med obligatoriske fag og to år med valgfrie fag, på samme måte som SV faktisk har innrettet sin modell. Det innebærer stor tillit og gir stor frihet til både institusjoner og studenter.

Det er heller ikke slik at faget «profesjonskunnskap», inkludert det å være lærer og leder, skusles bort – også der tvert imot. Det sies eksplisitt fra flertallet at dette skal tas inn i faget pedagogikk med samme omfang som det Regjeringen har foreslått. Og hva med faget pedagogikk? Er ikke nettopp dets hovedinnhold å gi en god innføring i det å være lærer, det å være leder i klassen? Det må jo være et av hovedelementene i pedagogikkfaget som blir understreket med flertallets holdning og påpekning.

Ellers syns vi det er hyggelig for både Regjeringen og statsråden å kunne registrere den brede tilslutning og de mange gode utsagn som kommer også i Stortinget om den nye lærerutdanningen.

Representanten Skei Grande var inne på at det var nødvendig med endring i tankegang og holdninger, og at kanskje de som hun hadde opplevd minst hadde evnet å ta dette innover seg hittil, nettopp var de som driver utdanning av lærere. Nå går det jo minst fire år før vi får nye lærere ut med denne nye utdanningen. I mellomtiden skal både de som er inne i lærerutdanningen som studenter, og de som er fagfolk i lærerutdanningsinstitusjonene, utøve sitt yrke – både i disse fire årene og i tiden som kommer.

Jeg syns statsråden har en stor oppgave med å spre det gode budskap om at man nå går inn i en situasjon i norsk skole hvor det er lov å ta initiativ, hvor det er ønskelig med alternativ pedagogikk, hvor det er ønskelig og lovlig med alternativ organisering, og hvor det – fremfor alt – er ønskelig med ulike utviklingsprosjekter. Man går bort fra sentralstyring via rundskriv og direktiver og over til å slippe den enkelte skole og enkelte institusjon fri. Det går nettopp på endring i tankegang og holdning. Min oppfordring til statsråden er: Begynn med lærerutdanningsinstitusjonene – spre det gode budskap til dem som skal forme fremtidens lærere! Da vil vi nå det målet som det store og brede flertallet er enig om, på en enda bedre og raskere måte.

Arne Lyngstad (KrF): At det er et bredt flertall bak hovedtrekkene i meldingen, er veldig bra. Hovedmodellen er på plass, og det er også bred enighet om innholdet. Representanten Bjørnstad sa at skillet i skolepolitikken nå går på ressurser. Da er det i hvert fall bra at en er enig om innholdet.

Debatten har også avklart at det er et flertall i Stortinget som ønsker en faglig fordypning for lærerne i ungdomsskolen. Etter Sorteviks innlegg på vegne av Fremskrittspartiet er målet om at lærerne har en fordypning på 60 studiepoeng i sine undervisningsfag i ungdomstrinnet, tydelig og klart uttrykt.

SV og representanten Reikvam kritiserer at flertallet vil gjøre KRL obligatorisk i lærerutdanningen. Jeg synes representantene Skjælaaen og Skarbøvik har gitt en god begrunnelse for hvorfor faget naturlig hører hjemme i forståelsen av læreroppgaven. Det overraskende er at SV ikke ser det samme behov. Det må bety at SV tillegger læreroppgaven et annet innhold enn kunnskap og dannelse. Jeg har imidlertid ikke hørt SVs alternative beskrivelse av læreroppgaven.

Enkelte har i dag framstilt innstillingen som et nederlag for Kristelig Folkeparti. Det er ikke riktig. I komiteinnstillingen er Kristelig Folkeparti med i alle flertall. Vi synes endringene komiteen har gjort, er gode, fornuftige og framtidsrettede. Det er en styrke for lærerutdanningen at det er et bredt flertall bak innholdet. Rosen som er gitt i dag, både til saksordføreren og andre, er derfor vel fortjent.

Ursula Evje (FrP): I en merknad står det at et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,

«går inn for at det obligatoriske KRL-faget skal ha et omfang på 20 studiepoeng. Dette flertallet viser til at elementene i de to 10 studiepoengsfagene «Profesjonskunnskap» og «Verdi- og kulturformidling» som Regjeringen foreslår, kan ivaretas både i KRL-faget og i pedagogikk».

Pedagogikken har i alle år hatt som oppgave å ivareta nettopp dette, men har ikke klart det. Det var ikke uten grunn at Ogden i en undersøkelse publisert i januar 1997 gjentok noe han kom med på midten av 1980-årene, at skolens problem er manglende kunnskap om klasseledelse. På tross av alt dette virker det ikke som om det nevnte flertall er i stand til å få inn en fagenhet som ivaretar klasseledelse som et selvstendig element, som ivaretar klasseledelse i forhold til konflikthåndtering, i forhold til et likeverdig foreldre-/skolesamarbeid m.m.

Alle disse momentene er faktisk hovedkomponentene i skolens problem i dag. Det er bevist i rapport etter rapport, både i inn- og utland, og her sitter vi i en forsamling til gjensidig beundring og klapper hverandre på skulderen og sier at alt dette er bra.

Det er korrekt – jeg er enig med Voie i én ting – at statsråden har en stor oppgave foran seg. Spørsmålet er: Er den for stor?

Søren Fredrik Voie (H): Jeg skylder å gjøre oppmerksom på overfor representanten Ursula Evje at hun bør lese hele innstillingen med merknader fra flertallet. Da får hun også med seg at «profesjonskunnskap legges inn som et ledd i den obligatoriske pedagogikkundervisningen» osv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 26.