Presidenten: Etter ynske frå kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten føreslå at lengste taletid vert sett til 5 minutt.

Vidare vil presidenten føreslå at det vert gjeve høve til 5 replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa. – Det er vedteke.

Kjell Engebretsen (A) (ordfører for saken): Dette er egentlig en sak med mange ingredienser, hvor man kan velge litt ulike innfallsvinkler. Noen vil hevde at dette dreier seg om boplikten som ordning, andre vil kanskje oppfatte det mer som en sak hvor de sentrale myndigheter setter lokale vurderinger og beslutninger til side, mens jeg for min del har vært mest opptatt av å se på denne saken som et utsøkt eksempel på hva som kan skje når beslutninger fattes uten at forarbeidene er tilstrekkelig solide.

Jeg skal ikke gå inn på forhistorien til saken, for tiden tillater ikke det, men bare peke på de forholdene komiteens flertall mener lå til grunn for departementets omgjøring av tidligere vedtak, nemlig at selgeren av eiendommen «Solvang» ikke klarte å få solgt eiendommen som helårsbolig til hva departementet mente var akseptabel pris.

Når jeg hevder at det i denne saken er fattet vedtak uten tilstrekkelig utredning eller forutgående saksbehandling, baserer jeg det på følgende to forhold: Selgeren var i den situasjonen at han hadde en avtale om salg av eiendommen som fritidseiendom til en pris på rundt 10 mill. kr. Selgeren får nå beskjed om at dersom han ikke klarer å selge eiendommen som helårsbolig til en akseptabel pris i det området som eiendommen ligger i, vil dette kunne gi åpning for å se på konsesjonsbehandling på nytt. Med boplikt ville prisen falle betydelig. Det har komiteen erfart. Selgeren skal da med entusiasme og pågangsmot forsøke å selge en eiendom for kanskje 3 mill. kr–4 mill. kr – det er noe uklart hva departementet ville ha akseptert som pris i området – vel vitende om at dersom han ikke klarer det, vil han måtte akseptere at eiendommen blir solgt som fritidseiendom og motta ca. 10 mill. kr. Det ble ikke benyttet eiendomsmegler, advokat eller noen metode som kunne verifisere tilbudet, eller manglende tilbud. Departementet har ingen holdepunkter utover hva selgeren selv legger fram når det gjelder hvilke tilbud som eventuelt er fremsatt, eller som ville blitt fremsatt dersom salget var overtatt av en megler. Salg av boligen som helårsbolig er til ugunst for selgeren, ikke salg er til gunst. Det at han ikke fikk et tilbud over hva departementet anser å være et minimum, var altså selve grunnlaget for omgjøringsvedtaket. Da skulle man tro at departementet ville være svært opptatt av å få en kvalifisert bekreftelse på at salg til slik pris ikke var mulig.

Det andre forholdet dreier seg nettopp om prisen departementet mente man måtte oppnå for at et salg av boligen som helårsbolig kunne aksepteres. Departementet har gjort betydelig vesen av å legge skylden for prisfastsettelsen på kommunen, og viser til salg av eiendommen «Gården» for ca. 5 mill. kr. Hvis jeg får lov til å sitere, sier kommunen om «Gården»:

«Søknaden gjelder en stor boligeiendom til en svært høy pris. Men dette er en attraktiv eiendom med stor bygningsmasse som ligger idyllisk til på Åkerøya. Denne type eiendommer er det få av i markedet og etterspørselen er derfor stor. Lillesand kommune finner derfor ikke grunnlag for å frarå konsesjon fordi kjøpesummen avspeiler prisnivået i området.»

Dette er det eneste departementet legger til grunn for å fastsette prisnivået i området. Dersom departementet ikke gjør det på en annen måte enn ved en sammenlikning med denne ene eiendommen, mener jeg det er god grunn til å si at departementet ikke har gjort en saksutredning av den kvalitet og det omfang som vanligvis kjennetegner dette departementet.

Det bør kanskje også være en tankevekker at det faktisk ble betalt 5 mill. kr for «Gården», som helårsbolig. «Gården» ble altså solgt som helårsbolig for 5 mill. kr. Men «Solvang», den eiendommen vi diskuterer i dag, var ingen, så langt vi kjenner til, villig til å betale et slikt beløp for. Statsråden er en mann med stor tro på markedet og på markedskreftene, og dette forholdet burde gi grobunn for en viss ettertanke hos statsråden. Hvorfor var ingen villig til å betale en slik sum for denne eiendommen som helårsbolig? 2 mill. kr ble tross alt tilbudt for denne eiendommen som helårsbolig. Det fant departementet var under alle omstendigheter for lite. Det er svært vanskelig å forstå.

Martin Engeset (H): Stortinget skal nå sluttbehandle konsesjonssaken – eiendommen «Solvang» på Åkerøya i Lillesand. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt en grundig og omfattende behandling av denne saken, som det er gjort utførlig rede for i komiteens innstilling. La meg likevel repetere utgangspunktet kort.

I begynnelsen av mars ble det gjennom store oppslag med tilhørende krigsoverskrifter i enkelte aviser fremsatt påstander om at landbruksminister Sponheim hadde grepet inn i en enkeltsak, omgjort et tidligere vedtak og sørget for at en partifelle ved navn Thommessen hadde fått en betydelig milliongevinst. Mellom linjene lå det ufine påstander om at Sponheim hadde utført en ren vennetjeneste overfor en partifelle han angivelig skulle kjenne meget godt. Dette – kombinert med noe uheldig håndtering av informasjonen til Stortinget – gjorde at opposisjonen i Stortinget hoppet på saken, luktet statsrådsblod og uttalte ambisjoner om å presse frem en omgjøring av statsrådens beslutning. Men lenge har det vært klart at landbruksministerens avgjørelse helt sikkert blir stående.

For disse – først og fremst Arbeiderpartiets og SVs representanter – må denne saken fremstå som et gedigent politisk mageplask. Eller sagt på en annen måte: opp som en løve og ned som en skinnfell. Ved starten av denne saken i komiteen trodde de åpenbart – sett fra deres ståsted – at de hadde en god sak. I dag kan vi fastslå at de knapt har et fikenblad tilbake. Den lærdom bør de nok trekke av denne saken, at de neste gang tenker seg noe bedre om før de gjør en fjær eller to til en hel hønsegård.

Fra den kulørte ukepresse har vi etter hvert blitt godt kjent med at mangemillionærer som Mæle, Stordalen og Tvenge har store palasser i Blindleia på Sørlandet. Men boplikt har de ikke, fordi deres landsteder er definert som fritidseiendommer. En av naboeiendommene, «Solvang», er også fritidsbolig, og har vært brukt som det i 43 år. Men «Solvang» var en gang i tiden – nærmere bestemt i 1909 – bygd som bolig. Eieren, Henrik P. Thommessen, som for øvrig visstnok er medlem av partiet Venstre, ønsket nå å selge sin fritidseiendom. Fordi eiendommen for snart 50 år siden hadde vært brukt som bolig, spilte det ingen rolle at han faktisk hadde kjøpt stedet og brukt det som hytte de siste 43 år – mente altså Lillesand kommune. Lillesand hadde jo innført boplikt i 1985, må vite. Han måtte derfor være så god å finne seg i at boplikten ville inntre så snart han ønsket å selge stedet. Slik er reglene både i Lillesand og i mange andre kystkommuner i Norge.

Dette fant ikke Thommessen seg i. Han mente de nye eierne burde få konsesjon på eiendommen som fritidseiendom, og at han fikk betalt deretter. Han inngikk en avtale med en Oslo-familie om å selge stedet til dem for 11 mill. kr inklusive løsøre. Lillesand kommune derimot mente han fikk greie seg med de 2 mill. kr han ville få om landstedet ble solgt som boligeiendom. Men Thommessen gav seg ikke. Han sendte inn velbegrunnede klager og anket avgjørelsene til Lillesand kommune, fylkeslandbruksstyret, Sivilombudsmannen, Landbruksdepartementet osv. Alle vendte tommelen ned og gav avslag.

Etter regjeringsskiftet i fjor høst klaget han nok en gang til Landbruksdepartementet. Da fikk han medhold. Det hadde nemlig kommet nye opplysninger i saken. Etter å ha forsøkt å selge eiendommen som boligeiendom og det viste seg umulig å få en pris som avspeilet prisnivået på boligeiendommer i området, tilsa langvarig praksis at de nye eierne burde få konsesjon til å kjøpe eiendommen som fritidseiendom.

Som landbruksminister er Lars Sponheim selvfølgelig ansvarlig for alle departementets avgjørelser. Han var imidlertid selv aldri inne i saksbehandlingen, ei heller hadde han noen gang truffet Henrik P. Thommessen. Det var embetsverket i departementet som innstilte på at deres tidligere avgjørelse burde gjøres om. Og det var Sponheims statssekretær som ved sin påtegning i saken sa seg enig i embetsverkets vurderinger.

Denne saken dreier seg om en enkeltsak. Mange har allikevel gitt uttrykk for at hele bopliktordningen står for fall etter vedtaket i Lillesand-saken. For egen del vil jeg legge til at jeg skulle ønske det var riktig, fordi jeg mener dette er en ordning som åpenbart har overlevd seg selv. Nå er riktignok Lillesand-saken så spesiell at den isolert sett ikke nødvendigvis vil skape presedens. Allikevel har denne saken satt bopliktordningens urimeligheter og tåpeligheter så sterkt i fokus at svært mange nå mener at det bør være nok. Og der takker jeg Arbeiderpartiets og SVs representanter for deres bidrag til det. Men hva det blir flertall for i Stortinget når konsesjonsloven skal revideres, forenkles og moderniseres om et års tid, gjenstår å se. I mellomtiden kan det jo være en trøst å gjøre oppmerksom på noe som mange faktisk ikke er klar over. Det ligger innenfor det kommunale selvstyre å avvikle denne delen av bopliktordningen. Derfor kan de kommunestyrer som har innført en slik ordning, vedta å avvikle ordningen for sin kommune – helt uten innblanding fra Stortinget.

Carl I. Hagen (FrP): La meg først si at det var veldig hyggelig at representanten Martin Engeset erklærte seg enig i Fremskrittspartiets prinsipielle holdning til boplikten. Jeg kan ikke erindre at han stemte for vårt forslag for noen dager siden om å få den fjernet, men det er alltid hyggelig når man fra Stortingets talerstol kan konstatere at en komitekollega fra et annet parti faktisk deler vår prinsipielle holdning. Jeg håper at han da vil arbeide for å påvirke Regjeringen, som har et annet standpunkt, nemlig å bevare boplikten. Jeg ønsker Martin Engeset lykke til i det arbeidet. Det er også mitt første poeng.

I denne saken har komiteen bedt om å få alle dokumenter. Jeg tror det ble 10 cm til slutt, en kjempepapirhaug for én bolig. Og så spør man hvorfor vår konkurranseevne begynner å bli dårlig, og hvor høye skatter og avgifter vi trenger. Ja, tenk alle de byråkratene vi har holdt liv i, og alle de advokatene som tjener penger på slike saker – på et spørsmål som skulle være helt opp til kjøper og selger og ikke ha noe med myndighetene å gjøre i det hele tatt! Det vil vi oppnå ved å fjerne boplikten og la hver enkelt eier av en eiendom selv avgjøre hvor ofte man bor der, hvordan man bor der, og om man leier den ut eller ikke leier den ut. Vi får en enorm forenkling ved å fjerne boplikten.

Men så er det selvsagt viktig at når den er der, skal den praktiseres relativt likt og rimelig og rettferdig. Det er et annet hensyn vi også absolutt er for. Her er det helt åpenbart for meg at det er forsvarlig å rette kritikk mot Landbruksdepartementet. Og jeg sier Landbruksdepartementet, ikke nødvendigvis landbruksministeren. Jeg synes faktisk det er forskjell på saker hvor det er åpenbart at en statsråd personlig har gjort brølere, og der hvor det er åpenbart at det er forvaltningen som har gjort brølerne uten at statsråden har vært informert. Han er konstitusjonelt ansvarlig, det er vi enig om, men det er dog forskjell i forhold til hvor mange harde angrep man kan komme med.

Der departementet gjorde feil, var da man kom til en situasjon hvor det ble hevdet fra kommunen at denne eiendommen med boplikt kun hadde en pris på kanskje rundt 2 mill. kr, og selgeren mente det burde være ca. 6 mill. kr og det var en takst på det. Da var det åpenbart at ett av disse to beløpene var feil. Der sviktet departementet. Der skulle departementet ha satt seg grundigere inn i om det var beløpet på 2 mill. kr som var urimelig lavt, eller om det var beløpet på 6 mill. kr, litt mer enn det som ble gitt for naboeiendommen, som er en helt usammenlignbar eiendom og ikke kunne brukes i så henseende, som var relevant. Der gjorde departementet en elendig jobb. Jeg tror at hvis man hadde undersøkt litt mer, hadde man kommet til at det var prisen på rundt 2 mill. kr som ville vært den mer naturlige markedsmessige prisen. Så der er det absolutt grunn til å rette kritikk for dårlig saksbehandling og dårlig undersøkelse av de faktiske forhold. Det skulle ha vært gjort langt bedre i departementet.

Jeg har også lyst til å rette kritikk mot kommunen, fordi kommunen hadde en sånn merkverdig fleksibel holdning til hva som skulle til for at en bolig eller en bygning skulle være å anse som en bolig istedenfor en fritidsbolig. Jeg spurte under høringen, og fikk bekreftet at sånn som boligen var, var den ikke god nok til å være helårsbolig, fordi kravene til en helårsbolig faktisk er litt annerledes i 2002 enn de var i 1909, da denne bygningen ble bygd. Sanitæranlegg og en masse ting var ikke som det skulle. Det ble anslått at det måtte påkostninger til på denne bygningen i en størrelsesorden mellom 50 000 og 70 000 kr for å få den opp mot en slik standard som man kan forvente av en helårsbolig. Da blir det jo en glidende overgang. Da kan jo hvilken som helst utedo defineres som helårsbolig, for hvis man bygger på den for 2 mill. kr, får man en fin bygning. Hvor mye skal man fra kommunens side kunne forlange at man skal investere i bygningen for at kommunen skal kunne definere den som helårsbolig? Det blir jo helt håpløst. Det blir jo som da George Bernhard Shaw hadde en nydelig ung dame på en middag og spurte om hun ville gå til sengs med ham for 1 mill. kr. Hun svarte: Ja, selvsagt, jeg er jo ikke dum! Så spurte han: Hva med 500 kr? Og hun svarte: Hva tar du meg for, en hore? – Ja, det har vi allerede etablert, nå er det prisen vi forhandler om, sa George Bernhard Shaw.

Sånn blir det med kommunen. Hvor mye skal en kommune kunne legge inn av påkostninger på en dårlig bygning for at kommunen skal kunne definere den som en helårsbolig? Det er det Lillesand kommune har prøvd på. De skulle aldri ha gjort det. Det skulle aldri ha kommet på tale å omdefinere den bygningen som hadde vært fritidsbolig i 40 år, til en helårsbolig. Svaret er: Vi må bli kvitt hele denne bopliktordningen, som bare er advokatmat og innebærer økte skatter og avgifter og medfører bryderi for folk flest.

Siri Hall Arnøy (SV): Innledningsvis er det fristende å bemerke til representanten Engeset at det hadde nok bidratt til å unngå at en fjær ble til fem høns om statsråden, første gang han ble spurt i Stortinget om dette var en avgjørelse hvor politisk ledelse hadde vært involvert, faktisk hadde klart å gi et utfyllende og grundig svar på det. Men vi kan la det ligge i og med at statsråden senere har oppklart dette på en forbilledlig måte.

Jeg skal ikke gjenta hele saksordførerens redegjørelse, men jeg vil litt tilbake til dette med fastsettelsen av prisnivået i området. Grunnlaget for prisnivået på 5 mill. kr, eller 6,5 mill. kr, som var taksten på «Solvang», som departementet har basert sin avgjørelse på, gjelder en eiendom som ikke har vært lagt ut for salg i det åpne markedet. Det som har skjedd, er at eierne av naboeiendommen har lagt inn bud etter bud til budet til slutt ble høyt nok til at eieren av denne eiendommen, «Gården», sa: Ja vel, jeg selger, selv om jeg ikke nødvendigvis hadde tenkt å gjøre det. Videre var boplikten for eiendommen «Gården» oppfylt, og spørsmålet i den konsesjonsbehandlingen som Lillesand kommune da hadde foran seg, var: Skal vi på bakgrunn av konsesjonsbestemmelser som er innført for å sikre helårsbosetning, nekte noen å kjøpe en bolig som de ønsker å kjøpe til boligformål, fordi de ønsker å kjøpe til en for høy pris? Det er altså i denne sammenhengen at kommunen – med de forbehold som representanten Engebretsen refererte – sier ja til konsesjon på eiendommen «Gården» til en pris på 5 mill. kr. Det kan da ikke være meningen at konsesjonsreglene skal fungere på en slik måte at den eneste måten kommunen kan sikre å kunne ivareta denne boplikten på slik de ønsker, er å si nei til folk som ønsker å kjøpe for å bo, hvis prisen blir for høy. Det er mulig dette er god jus. Jeg synes i hvert fall at det er dårlig folkevett. Men det er en slik forståelse av reglene som statsråden i høringen gav uttrykk for.

Det er en enkeltsak vi nå behandler, og jeg håper at de som sier at denne saken er så spesiell at den skal la seg skille ut i en rettsal, har rett. Men noe av problemstillingen her er at vi ser at ressurssterke enkeltpersoner har en mulighet til å kjøre så mange klagebehandlinger at det for en liten kommune kan bli vanskelig å stå imot. Så én ting vil være hva som er de juridiske forholdene, en annen ting vil være hva som blir realiteten når små kommuner med små saksbehandlingsressurser skal ivareta disse juridiske avveiningene ute i virkeligheten. Det er på bakgrunn av dette at Sosialistisk Venstreparti ønsker at Regjeringen skal vurdere en ordning med juridisk bistand til kommunene, på samme måte som det man nå har et prøveprosjekt på i forhold til bygging i 100-metersbeltet langs sjøen. Uansett om en professor fra Universitetet i Oslo vil klare å skille ut denne saken, slik det kom fram under høringen, er det ikke sikkert at det vil bli like enkelt for saksbehandlerne ute i den enkelte kommune å ivareta boplikten som et instrument for helårsbosetting, når stadig flere ressurssterke mennesker ønsker å kjøpe opp disse boligene. Det er det som er den problematiske politiske realiteten her. Uavhengig av hvor spesiell denne saken er juridisk, vil vi – hvis ikke vi på Stortinget nå gir disse kommunene støtte – kunne risikere at det politiske resultatet blir at boplikten som et instrument for helårsbosetting, svekkes. Det kan i hvert fall ikke SV leve med.

Rigmor Andersen Eide (KrF): I enkelte områder er det nødvendig for kommuner å hindre at hus som tidligere har vært benyttet som helårsbolig, blir brukt som fritidshus – dette for å sikre bosetting og skape et levende kystmiljø. Kristelig Folkeparti er svært opptatt av dette, og det er et mål i vår distriktspolitikk at lokalsamfunn skal være levende både sommer og vinter.

Denne saken dreier seg derimot ikke om boplikten generelt. Den gjelder ett enkelt tilfelle, og det er ett enkelt omgjøringsvedtak. At Kristelig Folkeparti er sterk tilhenger av ordningen med boplikt, innebærer ikke at vi ikke ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. Det vedtaket som er gjort av statsråden, er etter vår oppfatning solid forankret i etablert praksis for disse typer saker og på de opplysningene kommunen selv har gitt.

Mange har vært redd for at denne saken vil skape presedens, og at man nå i større grad åpner for fritidsboliger langs kysten på bekostning av fast bosetting. Denne saken vil neppe endre boplikten generelt. Til det er den for spesiell. Departementet, statsråden og professor Erik Boe understreket i høringen at denne saken lett kunne la seg individualisere. Det betyr derfor ikke at vi med dette vedtaket signaliserer at kommuner ikke lenger kan stille krav om fast bosetting.

Som professor Boe sa under høringen:

«Det er veldig stor forskjell på å reagere på et vedtak man synes er uheldig, og et vedtak man synes er ulovlig.»

Landbruksdepartementets avgjørelse kan ikke endres. Skal en kunne omgjøre, må vedtaket og omgjøringen være ulovlig. Det går klart fram at formålet med konsesjonsloven er å forhindre omdanning av hus til hytter. Hadde denne saken dreid seg om en person som eide et hus, og som tenkte han kunne få mer for det dersom han fikk solgt det som hytte, ja da kunne det skape en alvorlig presedens. Men denne saken dreier seg om en fritidsbolig, som var kjøpt som fritidsbolig og har vært brukt som fritidsbolig i over 45 år. Det vil derfor ikke være vanskelig å skille denne saken fra andre saker, om man er redd for presedens.

Når von Koss-saken blir nevnt i denne sammenhengen, så dreide den seg om retten til å nekte konsesjon. Høyesterett slo her fast at det går en grense for hvor lang tid tilbake man kan gå for å kreve omdanning fra hytte til helårsbolig. I den saken dreide det seg om 25 år. I denne saken fra Åkerøya snakker vi altså om 43 år. I von Koss-saken dreide det seg om en prisforskjell på 600 000 kr, og i denne saken nærmere 8 mill. kr. Det er også viktig å se at på Åkerøya brukes over 90 pst. av stedene som fritidsbolig. Huset ligger i et fritidsboligområde, der det er innslag av helårsbosetting. I von Koss-dommen dreide det seg om et hus som lå midt i et helårsboligområde.

Det har vært mye snakk om pris og takst, og det sies nå at man frykter at prisene i området vil bli så høye at vanlige mennesker ikke har råd til å kjøpe disse eiendommene.

I august 2001 ble taksten, som tidligere nevnt, satt til 6,7 mill. kr. Det er høy takst når en vet at eiendommen ligger på en øy, og at bolighuset ville trenge mye oppussing. Om det er en reell takst, er også vanskelig å si, for det omsettes få helårsboliger på Åkerøya. Det har derimot vært omsatt en annen bolig, som tidligere nevnt, nemlig «Gården», og kjøpesummen på den var som nevnt 5 mill. kr. Når taksten på «Solvang» er satt høyere, er det bl.a. fordi denne eiendommen har egen strandlinje.

Da eiendommen «Gården» ble solgt, sa kommunen til fylkeslandbruksstyret at denne prisen avspeilet prisnivået i området. Kommunen kjenner dette området best, så departementet la deres uttalelse til grunn da de vurderte prisen. Som komite er vi heller ikke kompetente til å vurdere om taksten er riktig. Det er heller ikke myndighetene som skal bestemme til hvilken pris en eiendom skal omsettes.

Kristelig Folkeparti ønsker ikke at det bare skal være rike mennesker som kan kjøpe seg hytter i attraktive kystområder, men konsesjonsloven gir ikke anledning til å si at en pris er for høy. Om man skal kunne gjøre dette, må loven endres.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er fullt mulig å ha flere tilnærminger til denne saken. Boplikten som system er én tilnærming man kan ha. Det er ingen tvil om at mye av bebyggelsen langs sørlandskysten er eksempel på at boplikten som system har virket etter hensikten. Det at man har nullgrense, det at man har vært restriktive, har ført til at vi har fastboende i områder som ellers sannsynligvis i veldig stor grad ville ha kommet til å bli benyttet til fritidsområder.

Jeg aksepterer selvsagt at noen ikke synes at en utvikling i retning av flere fritidsboliger på sørlandskysten er noe problem, og at man ønsker å akseptere det. Men jeg er uenig i en sånn beskrivelse, jeg er uenig og ønsker ikke en utvikling som går i den retning. Og når det også er sånn at ulike lokale myndigheter av ulik politisk farge mener at det er riktig og viktig å sørge for at vi har helårsboliger i dette området, så bør det etter min oppfatning respekteres.

Landbruksdepartementets beslutning om å omgjøre tidligere vedtak med hensyn til boplikt på eiendommen «Solvang», innebærer etter min oppfatning at proppen langt på vei er dratt ut av dette systemet. Regjeringen har nå akseptert at det er et prisnivå som tilsier at det ikke vil være mulig for folk flest å konkurrere. At landbruksministeren da hevder at dette ikke vil skape presedens, anser jeg for min del i beste fall for å være ønsketenkning.

I den åpne høringen som fant sted i komiteen, la professor Erik Boe vekt på at denne saken ikke vil skape presedens, fordi «Solvang» har vært brukt som fritidseiendom over så lang tid at det knapt kan sammenlignes med andre tilfeller.

Men det er altså ikke dette Landbruksdepartementet har lagt vekt på. Ikke noe av korrespondansen mellom Landbruksdepartementet og selger og ulike advokater har lagt vekt på at boligen har blitt brukt til fritidseiendom. Nei, det Landbruksdepartementet har lagt vekt på, er prissettingen på eiendommen. Og der inntok professor Boe et annet standpunkt da han i sitt svar til komitelederen sa:

«Jo, det er jeg er helt enig med både kommunen og deg i, når du sier det på den måten.»

Og spørsmålet som ble stilt, var:

«Kommunen har gitt uttrykk for at det blir veldig vanskelig å stå imot andre personer ut fra kravet om likhet for loven. Synes du ikke dette er et viktig moment?»

Det syntes professoren var et viktig moment, og etter min oppfatning inntok han en annen holdning når spørsmålet dreide seg om pris og ikke om lengden på den perioden hvor denne boligen har vært fritidsbolig. Det har altså ikke vært noe poeng i saksbehandlingen. Det går etter min oppfatning ikke an å henvise til at denne boligen har vært fritidseiendom, når man hevder at det ikke skaper presedens, all den tid det ikke har vært et element i behandlingen i departementet, verken i 2000 eller i 2002 under denne regjeringen.

Det er altså til sjuende og sist følgende det dreier seg om: Statsråden har tatt en beslutning om at selger ikke kan påføres et vesentlig tap ved å bli tvunget til å selge som helårsbolig. Det er helt opplagt at dette vil få konsekvenser for framtidige salg. Det er helt opplagt at dette vil få den konsekvens at kommuner vil måtte være mer lempelige med hensyn til boplikten, og at departementet vil måtte behandle andre ankesaker på tilsvarende måte. Og det er også helt opplagt at når kjøpere som ønsker å kjøpe fritidseiendommer, ser at det faktisk er mulig å få medhold hvis man bare er villig til å by nok og komme høyt nok over det som anses som ordinær pris på helårsboliger, vil man få medhold i departementet. Det er helt opplagt at det vil være prisdrivende på disse eiendommene. Fastboende vil ikke kunne konkurrere, og boligene, spesielt de mest attraktive, vil gå til fritidseiendommer. Det er det denne saken dreier seg om. Jeg synes det er synd at departementet og statsråden har behandlet denne saken på en måte som for en stor del vil komme til å rive vekk grunnlaget for å holde på boplikten i disse områdene.

Trine Skei Grande (V): Etter Enoksens innlegg var det fristende å komme med noen saksoppklaringer, men jeg skal likevel prøve å holde meg til det jeg hadde tenkt jeg skulle si.

Når denne saken nå avsluttes i Stortinget, kan vi slå fast tre viktige forhold: For det første er alle påstander og beskyldninger om partipolitisk kameraderi lagt døde og maktesløse. For det andre vil sakens vedtak bli stående, og det blir slått fast at noe annet ville vært lovstridig. For det tredje vil saken ikke skape presedens i betydning av ny rettstilstand i bopliktsaken. Dermed har saken landet på en måte som bør mane til en viss ettertanke for mange som har blåst saken opp til de helt store dimensjoner, ikke minst i media.

Den aldri helt fremsatte, men hele tida underliggende beskyldningen om partikameraderi, har åpenbart vært det viktigste elementet i at saken fikk store dimensjoner i media over lang tid, også med god hjelp av deler av opposisjonen. Det er helt på sin plass at denne saken er blitt omtalt av media, og at spørsmål er blitt stilt. Men insinuasjonene fortsatte lenge etter at alle måtte ha sett urimeligheten i dem. Jeg er svært glad for at dette nå er parkert for godt.

Forhold nummer to kan ut fra innstillinga synes mer kontroversiell, all den stund Arbeiderpartiet og SV faktisk vil at Stortinget skal anmode om en ny behandling. Ut fra det som kom fram i høringa, er det et ganske oppsiktsvekkende standpunkt. Man vil altså be Regjeringa om å vurdere å gjøre et åpenbart lovstridig vedtak. Det er tydelig at de ikke helt forstår loven, eller ikke helt forstår betydninga.

Jeg er enig i Høyres og Kristelig Folkepartis merknad om å ta avstand fra en slik oppfordring. Landbruksministeren har hele tida påpekt at saken er avgjort ut fra gjeldende rett, og ikke ut fra politisk eller annet skjønn. Dette fikk full støtte av professor Erik Boe under høringa, og det er ikke bestridt med noen rimelig begrunnelse. Venstre støtter merknadene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti på side 16 i innstillinga:

«På bakgrunn av disse forhold er disse medlemmer av den oppfatning at konsesjonsnektelse i denne spesielle og konkrete enkeltsaken vil kunne oppfattes å være et anslag mot enkeltmennesket.»

Det er altså et klart flertall i denne salen til støtte for landbruksministerens syn i det som er sjølve sakens kjerne.

Når det gjelder spørsmålet om presedens, er det grunn til å si at statsråd Sponheim har støtte for sitt syn. Dette må jo være svært beroligende for Lillesand kommune og andre som har fryktet dette, og som bruker det som hovedargument i sin meget aggressive kampanje mot departementet og statsråden. Når så vel Regjeringa som juridiske eksperter gir klar melding om at rettstilstanden ikke er endret, må dette være til glede, sjøl om man innrømmer at man har tatt i feil i kampens hete.

Hva er det da som står igjen i denne saken? Et flertall i denne salen kritiserer Landbruksdepartementets saksbehandling i forhold til undersøkelse av pris og salgsprosess, og at saken ikke ble sendt tilbake til førsteinstans, fylkeslandbruksstyret. Det er sjølsagt legitimt å hevde det, men det er ingen sterk og godt begrunnet kritikk. Det er like saklig korrekt å hevde at saksbehandlinga har vært tilstrekkelig og betryggende. Departementet har hele veien redegjort for sine overlegninger, og her viste høringa at dets valg ikke på noen måte entydig har vært kritikkverdig.

Nettopp på grunn av de urimelige beskyldningene om partipolitisk kameraderi, som førte denne saken langt ut av rimelige proporsjoner, var det naturlig at landbruksminister og Venstre-leder Sponheim hadde behov for å klargjøre sin egen rolle i saken. Det var sjølsagt uheldig at den interne kommunikasjonssvikten i politisk ledelse førte til uklarhet omkring deres samlede rolle i noen dager. Det har statsråden sjøl understreket, og jeg har ikke behov for å bemerke noe mer utover komiteens innstilling på det punktet.

Det som er vesentlig her, er at landbruksministeren har landet stødig i det han har sagt hele tida, nemlig de tre forholdene som jeg nevnte innledningsvis. Saken er tilbake i sine rette dimensjoner. Den burde, som sagt, mane til en viss ettertanke.

For Venstre er det likevel viktig å avslutte innlegget med å si at vi vil kjempe for boplikten. Men for oss er den enkelte borgers rettighet overfor staten om å bli behandlet likt for loven viktigst – over alt.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først vise til komiteens merknader om informasjonsplikten overfor Stortinget og den interne behandlingen av denne sak i politisk ledelse i Landbruksdepartementet. Som jeg også uttrykte i komiteens åpne høring 27. mai, er det viktig for meg å understreke at den informasjonen jeg har gitt til Stortinget, bl.a. i spontanspørretimen 20. mars, har vært korrekt. Som jeg også påpekte i høringen, er det på det rene at den interne informasjonsflyten i politisk ledelse i Landbruksdepartementet ikke har vært tilstrekkelig god, slik at det i enkelte tilfeller kunne vært gitt en bedre og mer utfyllende informasjon om politisk ledelses befatning med saken. Jeg har imidlertid hele tiden understreket at ansvaret for alle beslutninger som tas i departementet, er mitt, så også i denne saken.

Så til realitetene i selve saken. 1. mars 2002 omgjorde Landbruksdepartementet sitt tidligere vedtak i en konsesjonssak som gjaldt eiendommen «Solvang» på Åkerøya i Lillesand kommune. Omgjøringen skjedde på bakgrunn av nye opplysninger i saken. Eieren hadde, som konsekvens av departementets opprinnelige vedtak, gjort forsøk på å selge eiendommen som helårsbolig uten å oppnå en tilfredsstillende pris eller en pris som samsvarer med prisnivået for tilsvarende boliger i området.

I sitt opprinnelige vedtak i saken, fra 5. juni 2000, kom departementet til at det var adgang til å stille krav om helårsbosetting på eiendommen. Dette skjedde etter en samlet vurdering av de opplysningene som forelå på dette tidspunktet. Heller ikke Sivilombudsmannen fant grunnlag for å kritisere denne avgjørelsen. Det er imidlertid av sentral betydning at departementet i den forutgående korrespondanse med ombudsmannen uttrykkelig åpnet for at vedtaket kunne omgjøres dersom en salgsprosess avdekket at det ikke forelå reell etterspørsel til priser som andre lignende eiendommer omsettes for i området.

I henhold til etablert praksis må det offentlige, for å kunne nekte konsesjon i saker som denne, finne det godtgjort at noen vil overta eiendommen for å bygge den opp til en tilfredsstillende boligstandard. Det må dessuten være slik at eiendommen må være selgelig som helårsbolig til en pris som samsvarer med prisnivået for slike boliger. Denne praksisen fastlegger det rettslige utgangspunktet som departementet er bundet av – både i denne og i lignende saker. Dette faktum ble også understreket av professor Erik Boe i kontroll- og konstitusjonskomiteens åpne høring 27. mai.

Det er, så langt departementet kjenner til, og som senere ble bekreftet av lokale myndigheter i høringen i komiteen 27. mai, nesten ikke solgt boliger på Åkerøya i løpet av de senere årene. Ved vurderingen av det generelle prisnivået på boliger i området må derfor betydelig vekt legges på kommunens egne vurderinger i forbindelse med en annen konsesjonssak på øya, salget av eiendommen «Gården» i 1998. Her uttalte kommunen eksplisitt at man ikke fant grunnlag for å frarå konsesjon fordi en kjøpesum på 5 mill. kr ble ansett å gjenspeile prisnivået for boligeiendommer i området. Dette begrunnet kommunen med at det er få attraktive eiendommer med lang strandlinje i markedet, og dermed stor etterspørsel.

På den bakgrunn la departementet til grunn at taksten på eiendommen «Solvang», 6,75 mill. kr, var satt i forhold til dette. Selv om denne taksten må anses å være høy, mente departementet, på bakgrunn av kommunens uttalelse om det generelle prisnivået, at det eneste budet på eiendommen ved salgsframstøtet – 2 mill. kr – ikke kunne sies å gjenspeile et rimelig prisnivå for salg av denne eiendommen i boligmarkedet.

Avgjørelsen bygger med andre ord på etablert praksis for denne typen saker og på opplysninger som kommunen selv har gitt. Det understrekes i så måte at departementet hadde en omfattende dialog med kommunen, dvs. en brevveksling over flere måneder, før vedtaket ble fattet. Til tross for at departementet her gjorde det klart hva som ble ansett for å være de sentrale temaene i saken, viser denne brevvekslingen i forkant av avgjørelsen med all mulig tydelighet at selv kommunen, som jo må antas å besitte omfattende kunnskap om prisnivået i det lokale eiendomsmarkedet, ikke var i stand til å gi noen prisvurdering på eiendommen utover at «taksten på 6,75 millioner kr. syntes svært høy». Som tidligere nevnt har departementet heller aldri lagt avgjørende vekt på denne taksten – annet enn som et uttrykk for den relative verdien av «Solvang» i forhold til «Gården».

«Solvang»-saken er spesiell. Den er spesiell fordi det handler om den rettslige adgangen til å stille krav om helårsbosetting på en eiendom som har vært benyttet som hytte i 47 år, omsatt som fritidseiendom tidligere, og som ligger på en øy uten annen fergeforbindelse enn en skolerute. Samtidig er den spesiell fordi man her har en eksplisitt uttalelse fra kommunen som sier noe om hvilket prisnivå som gjelder for attraktive boligeiendommer på Åkerøya. Det er også spesielt at man på Åkerøya så å si ikke har noe marked for boligeiendommer. I andre områder der det er innført såkalt 0-grenseforskrift, vil man som regel ha flere eiendomssalg å forholde seg til. Dermed vil det være lettere å vurdere gjengs pris i området. Alt i alt innebærer vedtaket en konkret anvendelse av et rettslig fastslått prinsipp og vil således ikke få betydning ved andre avgjørelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Engebretsen (A): Hvorvidt statsråden har informert Stortinget korrekt underveis, kan sikkert diskuteres.

Da statsråden var her i huset og svarte i den muntlige spørretimen, sa han – og det var korrekt nok – at han ikke kjente saken. Selv landbruksministeren bør være klar over at Stortinget ikke var spesielt opptatt av om personen Sponheim kjente saken, men om den politiske ledelse kjente saken. Det var naturligvis det som var spørsmålet, og det vil nok en erfaren parlamentariker som landbruksministeren være klar over.

Nå sier landbruksministeren at dette er en spesiell sak. Han viser til at eiendommen har vært fritidsbolig i så og så mange år, hvilket også flere talere har vært inne på tidligere, at den ligger på en øy uten fast forbindelse osv., og at dette spiller inn. Jeg har ikke vært klar over at dette har hatt noen som helst betydning for statsrådens avgjørelse i denne saken. Jeg har fått forståelsen av at det her har vært snakk om prisen, at vedkommende ikke fikk den prisen som Landbruksdepartementet fant rimelig, og at det var det som lå til grunn. Hvis det er noe annet, at den har vært brukt som fritidsbolig over lengre tid osv., kan man jo sette et spørsmålstegn ved det tidligere vedtaket i Landbruksdepartementet.

Da må jeg spørre landbruksministeren om det er slik at det tidligere vedtaket i Landbruksdepartementet ikke var gyldig, ettersom landbruksministeren selv, og også hans partifelle Skei Grande sier at dette ikke dreier seg om politisk skjønn. Dette er juss i meget snever forstand, har jeg forstått.

Jeg må også spørre statsråden om det er slik at dette er reell, faktisk juss. Han snakker om etablert praksis, og da må jeg spørre landbruksministeren om etablert praksis betyr at vi vil finne igjen tilsvarende saker med tilsvarende begrunnelse for avgjørelsen.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan bare si meg enig med saksordføreren i det synspunkt at det selvsagt er landbruksministeren, som konstitusjonelt ansvarlig for Landbruksdepartementet, som er det viktige for Stortinget. Stortinget kjenner jo bare statsråden.

Men historien i denne saken er jo også kjent. Det er slik at det var noen store overskrifter om at det hadde vært noe partikameraderi mellom Venstres partileder, som er landbruksminister, og en som – og det har jeg fått bekreftet etter at saken er blitt kjent – skal være medlem av det partiet jeg er partileder i. Derfor var det et poeng for meg å engasjere meg i det spørsmålet som er knyttet til min personlige befatning med saken, og ikke noe annet. Det har hele tiden vært et viktig poeng for meg å understreke at det er mitt ansvar, også de beslutninger, de avveininger og det som gjøres av hele Landbruksdepartementet, selv om landbruksministeren ikke personlig er involvert.

Spørsmålene som jeg gav uttrykk for i mitt innlegg om hva som er spesielt med denne saken, er nettopp egnet til å kunne understreke det som bl.a. professor Boe gav uttrykk for i høringen, nemlig at det er meget lett å individualisere denne saken. For det har vært det andre viktige poenget som mange har prøvd å få fram, nemlig at dette endrer synet på boplikt, og at dette har stor presedensvirkning. Det er min og Landbruksdepartementets oppfatning at det ikke har det. Det ble også bekreftet av professor Boe i høringen at det er meget lett å «individualisere denne saken», for det er mange ting som er spesielt ved den. Det er så å si opp til myndighetenes senere bruk av saken som i så fall måtte føre til at det får noen omfattende konsekvens.

I den avgjørelse som er gjort, er det nettopp prisen som har vært det avgjørende, for når man innskrenker råderett gjennom boplikt, har også den som får innskrenket råderetten eller eiendomsretten sin, rett til å få en reell boligverdi når boligen selges. Det er en plikt, men det er også en rett. Det er det som departementet har lagt til grunn, som er slått fast som et prinsipp, og som overhodet ikke er noe nytt i denne saken.

Siri Hall Arnøy (SV): Nå på slutten av året er de av oss som fortsatt er relativt unge, vant til at det er på denne tiden man får sine karakterer. Jeg skal ikke forsøke å dele ut noen karakterer til landbruksministeren, men jeg vil utfordre landbruksministeren til å karakterisere Lillesand kommunes saksbehandling i saken.

Slik jeg har forstått landbruksministeren, har landbruksministeren ment at det har vært enkelte svakheter ved kommunens saksbehandling. Her er vi nettopp inne på noe av det som er kjernen i spørsmålet om det i praksis kan skapes presedens fra denne saken, nemlig det at selv om det juridisk – hvis man har muligheten til å konsultere alle de jurister som har spesialkompetanse – vil være klart hvordan saken skal tolkes, er det ikke slik at det for enhver kommune, med de små saksbehandlerressurser kommunen kan ha, vil være like enkelt. I og med at Sponheim, slik jeg har forstått statsråden, tidligere har uttrykt seg relativt kritisk til Lillesand kommune i deler av behandlingen av denne saken, ser ikke da statsråden også et behov for å gi juridisk bistand til kommuner med konsesjonsgrense 0, på samme måte som Miljøverndepartementet gjør forsøk med i forhold til bygging i strandsonen? Hvis det er slik at statsråden nå ønsker å sikre at denne saken ikke skaper presedens, slik statsråden mener den ikke vil, vil jo det være den enkleste måten å oppnå dette målet på.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil få understreke at jeg overhodet ikke har noe behov for å karakterisere saksbehandlingen til Lillesand kommune, verken med pluss eller minus foran. Det kom tvert imot fram av saken at jeg har lagt avgjørende vekt på nettopp den saksbehandling som Lillesand kommune har gjort.

For eksempel: Når en skal finne ut hvordan prisnivået er i området, og en legger vekt på hvordan lokale myndigheter vurderer det, så er det nettopp kommunen som har gitt uttrykk for at en av de andre få eiendommene på øya som er solgt til boligformål, avspeiler prisnivået i området.

Vi har lagt vekt på at det her foreligger en takst på 6,75 mill. kr, som også vi syntes var høy, men som var fastsatt nettopp fordi kommunen hadde akseptert et prisnivå på en annen eiendom på 5 mill. kr. Det synes å være en alminnelig oppfatning blant fagfolk at eiendommen «Solvang» er mer verdt enn eiendommen «Gården», og at nivået på et vis er fastsatt gjennom kommunens egen saksbehandling.

Det er også rett å gi uttrykk for at det var kommunens saksbehandling og brev til departementet som gjorde at vi la til grunn at det var gitt inn et bud på 2 mill. kr på eiendommen «Solvang», det høyeste bud som var inngitt. Det hører også med at etter at saken var avgjort, og et lovlig fattet forvaltningsvedtak ble gjort den 1. mars, og saken hadde fått oppmerksomhet, har kommunen, som komiteen er kjent med, senere skrevet til departementet og ment at det var framsatt et høyere bud. Det har departementet senere hatt en vurdering av, som jeg forstår at det nå er noen som ønsker at departementet skal gjøre om igjen. Det har vært en løpende vurdering om det er grunnlag for å ta saken opp igjen. Det synes det så langt ikke å være.

Her har vi lagt avgjørende vekt på den saksbehandling som kommunen har gjort. Derfor har konklusjonen blitt som den har blitt, nemlig at det ikke har vært mulig for selger å få en verdi på boligen som avspeiler boligverdien i området, slik kommunen har gitt uttrykk for.

Odd Roger Enoksen (Sp): Statsråden sier i dette replikkordskiftet at det er en oppfatning blant fagfolk at «Solvang» er mer verdt enn «Gården». Jeg vil gjerne ha statsråden til å fortelle hvilke faglige vurderinger som departementet har innhentet som viser at «Solvang» er en eiendom som er mer verdt enn den som statsråden sammenligner med.

Det eneste jeg kan se er gjort av sammenligning, står i et brev som selger, Henrik P. Thommessen, har skrevet den 13. september 2001, som beskriver eiendommen «Gården» med en beliggenhet som er langt dårligere, med et gjørmete strandområde utenfor som gjør at det ikke er mulig å etablere kai, osv. Er det den type informasjon, fra en selger som er interessert i å få en høyest mulig pris for sin eiendom, statsråden bygger sin oppfatning på om at denne eiendommen er så mye mer verdt? Eller er det gjort sammenlignbare takster? Det er det ene.

Det andre jeg har lyst til å spørre statsråden om, er: Når statsråden gjentatte ganger hevder at dette ikke vil skape presedens og viser til professor Boe, finner jeg grunn til å peke på at professoren i høringen flere ganger gjentok at det faktum at denne gården over så lang tid har vært brukt som fritidseiendom, gjør at denne saken er lett å skille fra andre saker. Det er det argumentet professoren bruker som begrunnelse for at den er lett å atskille. Det er et argument som departementet overhodet ikke har brukt i sin begrunnelse. Derimot har man brukt pris.

Ser ikke statsråden at dette er to vesentlige begrunnelser, og at pris, som departementet har brukt som begrunnelse, vil komme til å være avgjørende i framtiden, og at man for ettertiden ikke kan begrunne det med at dette var en særskilt sak fordi eiendommen har vært brukt som fritidsbolig i 43 år når den begrunnelsen ikke ble brukt da ble saken var oppe til behandling?

Statsråd Lars Sponheim: Når jeg brukte ordet «fagfolk», tenkte jeg i denne sammenheng på takstfolk som har gitt en takst på denne eiendommen, og mente at det var boligtakst på 6,75 mill. kr. Når de kommer fram til en så høy takst, bygger nok det på kommunens egen saksbehandling, som sier at en annen boligeiendom, en av de få som er solgt til bolig i området, for 5 mill. kr, avspeiler prisnivået i området. Det har disse fagfolkene gitt uttrykk for. Som jeg sa i mitt innlegg, har denne eiendommen en høyere boligverdi enn eiendommen «Gården». Så kan en diskutere nivået på disse boligeiendommene. Men det nivået på 5 mill. kr, som er fastslått, har da kommunen eksplisitt gitt uttrykk for er prisnivået i området. Noen mer kvalifiserte meninger utover det eller noen bedre fagfolk til å gjøre en slik vurdering enn de lokale myndigheter og lokale takstfolk har ikke departementet hatt behov for å ha.

Jeg tror det er viktig å skille mellom to forhold, nemlig de argumentene som går på hva som er spesielt for denne eiendommen, og som gjør at det er lett å individualisere denne eiendommen i forhold til presedensvirkning eller andre saker, slik som professor Boe gav uttrykk for, og så er det forhold bl.a. knyttet til de spesielle prisforholdene som kommer fram på en så attraktiv eiendom som dette er, først og fremst til boligformål, og at den har vært fritidsbolig så lenge. Det er flere forhold som vi har vært innom, og som er med og understreker det spesielle ved denne eiendommen.

Når det gjelder selve avgjørelsen i departementet, hvorfor man gjorde dette om, skyldes det utelukkende pris og det bærende prinsipp om at hvis en som eier en eiendom, er pålagt boplikt, som begrenser verdien av eiendommen, har man også rett til å få en boligverdi. Det er grenser for hvor store verdier man kan ta fra en boligeier hvis man ikke er i stand til å få fram en boligverdi, når man først har fått innskrenket verdien gjennom å pålegges boplikt. Det er det prinsippet som er lagt til grunn, og som er det avgjørende for vedtaket.

Kjell Engebretsen (A): La meg først si noen ord om dette med kameraderi. Det er noe som i alle fall jeg og min fraksjon overhodet ikke har vært inne på. Den slags primitive argumentasjoner har vi overhodet ikke vært i nærheten av her. Vi har stor forståelse og aksept for at statsråden gikk ut og sa: Jeg kjente ikke denne saken. Jeg forstår at det var behov for å si det. Det jeg sier i neste omgang, er at det som var litt merkelig for oss, var dette at det så ut som om det var embetsverket som håndterte en sak av en slik prinsipiell betydning og en omgjøringssak. Det er derfor jeg sier at det ville ha vært gunstig om statsråden her hadde sagt at hans statssekretær hadde behandlet saken, når han visste det da han svarte på spørsmålet her i salen. Men det er nå det!

Jeg spurte i stad, og statsråden svarte ikke på det, om dette med etablert juridisk praksis, lovmessigheten – ikke politisk skjønn som jeg forstår ligger til grunn for dette. Jeg er også veldig usikker på det statsråden nå sa om at i denne saken var det pris, og pris alene, som avgjorde saken. Likevel skal man kunne individualisere denne saken i forhold til andre saker hvor også pris ligger til grunn, fordi denne saken dreier seg om en bolig som har vært fritidseiendom over så og så lang tid. Når det ikke ligger i beslutningsgrunnlaget, hvordan kan det da ligge til grunn for at man eksempelvis avslår en tilsvarende sak som ikke har vært fritidsbolig i 45 år, men hvor prisforholdene er de samme?

Til slutt dette med takst: Jeg lurer på hva statsråden egentlig har av oppfatning om takst. For meg er takst rett og slett en mer eller mindre kvalifisert gjetning om hva markedet er villig til å betale.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er glad for det saksordføreren innledningsvis gir uttrykk for, og jeg kan bekrefte at jeg heller ikke registrerte at det er saksordføreren som har gått på dette sporet etter det som for statsråden var det vanskeligste å bære da dette tok av som sak, nemlig beskyldningen om partikameraderi. Det er det ganske mange andre med betydelig innflytelse som har påstått i denne debatten. Når en forvaltningssak som denne hvor kompetansen tilligger regjeringsapparatet og forvaltningen, blir en sak som havner i Stortinget, har det viktigste for meg, og det viktigste ved denne saken, vært å avklare og nettopp få lagt disse beskyldningene død, og det er jeg glad for blir gjort i dag.

Det er slik, og det tror jeg må være klart for de fleste når man går inn i denne saken, at det nettopp er prisforholdene ved denne eiendommen som her har vært det veldig spesielle, og de enorme sprikene vi her snakker om. En naboeiendom som ikke er en landbrukseiendom, men en boligeiendom med boligverdi, har blitt solgt for 5 mill. kr. Den eiendommen vi her snakker om, er av fagfolk tydeligvis blitt vurdert til å være mer verdt enn den eiendommen hvor kommunen mener at 5 mill. kr er et uttrykk for en rett boligverdi. På den ene side altså et prisnivå i området på 5–7 mill. kr – en takst som jeg er enig i er en, får vi tro, faglig kvalifisert gjetning på hva eiendommen er verdt – og på den andre side det som er det faktiske tilbudet, nemlig 2 mill. kr. Her er det en kjempestor forskjell på hundre, ja flere hundre prosent, og det er dette gapet som gjør at rettsprinsippet slår inn, hvor selger av denne eiendommen ikke kan pålegges å selge den billigere enn det som avspeiler boligverdien i området. Det er en slags sikkerhet man har når man er underlagt boplikt og eier en eiendom. Det er liksom grenser for hvor lavt man kan måtte selge en eiendom under slike betingelser. Det er det rettsprinsippet som her har slått inn og vært avgjørende. Det er så spesielt for denne eiendommen at man skal lete lenge før man finner andre, er departementets vurdering.

Odd Roger Enoksen (Sp): La også meg innledningsvis slå fast at selgerens og landsbruksministerens partitilknytning overhodet ikke har hatt betydning for min vurdering av denne saken. Da jeg tok dette opp i spontanspørretimen første gang med statsministeren til stede, og denne saken ble kjent i media, visste heller ikke jeg at Thommessen er eller har vært medlem av Venstre.

Men tilbake til statsrådens svar til meg i forrige replikkrunde: Det er riktig at takstfolk har vurdert denne eiendommen til en verdi av 6,75 mill. kr, men mitt poeng var at når statsråden nå hevder at det er fagfolk som har vurdert disse to eiendommene vidt forskjellig, er mitt spørsmål til statsråden: Hvilke opplysninger sitter statsråden inne med som tilsier at de er vurdert forskjellig? Jeg kan ikke se at det har vært brukt samme takstmann på begge disse eiendommene, og at man har lagt til grunn sammenliknbare verdier. Det man har gjort, er at man har tatt utgangspunkt i salgsverdien på «Gården», og så har man lagt den til grunn for taksten på «Solvang». Det er altså gjort etter at Henrik P. Thommessen har gitt opplysninger som ligger ved i det siste brevet fra Landbruksdepartementet. Denne eiendommen – «Gården» – ligger

«inne på øya, uten utsikt til sjøen, uten aftensol, ikke egen brygge, og med en sjølinje som var så full av kratt og dyp sølebunn at de som i sin tid nyttet stedet til fast bosetning ikke fant det bryet verdt å forsøke å bygge egen brygge på den ca 200 m strandlinjen».

Altså en negativ beskrivelse av en annen eiendom som jo bare har ett formål, å få opp taksten på egen eiendom.

Så til det at det er kommunen som har etablert dette prisnivået. I et brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen den 22. april i år skriver rådmannen i Lillesand kommune at det ikke er uttalt noe om hva som har vært gjengs pris på boligeiendommer i kommunen, og at det «ikke har vært meglet boligeiendommer for over 4 mill kr i Lillesand». Det avsluttes med å si:

«Gjengs pris for boligeiendommer i Lillesand vil være 1,5–2 mill. kr.»

Hvordan harmonerer dette med det statsråden nå hevder er gjengs pris i området?

Statsråd Lars Sponheim: Det blir vel med fare for å gjenta meg selv med mange av de samme tallene, men det er faktisk det denne saken har handlet om hele tiden. Det er slik at det foreligger en takst på denne eiendommen, som verdsettes til 6,75 mill. kr, altså høyere enn det man vet er salgssummen på en boligeiendom i nabolaget, og som kommunen har sagt at er uttrykk for eiendomsverdien i området. Det betyr at det er fagfolk som har vurdert denne eiendommen til å være mer verdt enn den sammenliknbare eiendommen, eller den eiendommen som da har vært gjenstand for konsesjonsbehandling. Det er ikke lagt vekt på det en av eierne måtte mene om sin eiendoms attraktivitet i forhold til en naboeiendom. Det vil det sikkert være mange ulike meninger om rundt omkring i mange norske nabolag. Her er det lagt vekt på takstfolks vurdering. Da blir det avgjørende nivået den relative forskjellen på disse to eiendommene, og så vil det være kommunens utsagn, gjennom konsesjonsbehandling, at 5 mill. kr er uttrykk for boligverdi i området, altså på denne øya.

At rådmannen har disse synspunktene på andre områder i kommunen, er greit, men her er det altså kommunen selv som har fastslått at dette er uttrykk for boligverdi i dette området. Det er en vurdering departementet ikke har funnet det rett å gå utover. Da synes jeg det er avgjørende å få fram at det er nettopp den lave verdien på 2 mill. kr som er det sentrale, og det store gapet opp til de to tallverdiene på 5 mill. kr og 6,75 mill. kr som er det sentrale. Det måtte vært et betydelig høyere tilbud om kjøp av eiendommen som bolig, før en ikke har måttet bruke dette rettsprinsippet om retten til å få en faktisk boligverdi når en selger en eiendom under boplikt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

André Dahl (H): Arbeiderpartiet og SV fant fort og intuitivt ut at man skulle gasse på i denne saken. I dag viser det seg å være et ganske utmerket eksempel på at intuisjon er evnen enkelte har til lynraskt å feilbedømme en situasjon, selv om representanten Engebretsen har begynt å øke stemmevolumet for å dekke over dette etter hvert.

Parlamentarisme kan sies å innebære at de som til enhver tid har flertallet, vedtar at de også er de klokeste. Arbeiderpartiets og SVs komiteflertall og forslag under I, som vi ikke har diskutert i dag, er et talende eksempel på det og på hvordan de to partiene ser bort fra maktfordeling og konstitusjonelle spilleregler og oppfordrer en statsråd til å begå en mulig rettsstridig handling. Tomme tønner ramler mest, og høyest, spesielt i en glissen stortingssal. Den sporten som Arbeiderpartiet og SV her har holdt på med, forutsetter at man enten er – som Carl I. Hagen faktisk er – god til å stupe, eller – som for Arbeiderpartiets del – har en velutviklet evne til å lande pladask uten å bry seg nevneverdig om det.

Denne konkrete enkeltsaken har vist hvor galt det kan gå hvis konsesjonsreglene håndheves med Arbeiderpartiets og SVs utgangspunkt for demokratiutøvelse. Hvis noen hadde betegnet dette utgangspunktet som f.eks. misunnelse satt i en politisk funksjon, ville jeg hatt problemer med å motsi den som eventuelt sa det. Hevde det gjør jeg selvfølgelig ikke, da det ville bli sett på som uparlamentarisk språkbruk.

Jeg skal gjenta en del ting her som tydeligvis har gått representanten Engebretsen hus forbi. Grunnlaget for den opprinnelige konsesjonsnektelsen under Bjarne Håkon Hanssens tid lå helt i grenseland for hva konsesjonsreglene i det hele tatt kan anses å omfatte etter konsesjonsreglenes formål. Thommessen som eier hadde berettigede forventninger da han overtok en eiendom som hadde vært i bruk som fritidseiendom siden 1955, og som han selv utelukkende brukte som fritidseiendom i en 40-års tid. Den lå i et område som med rette kan kalles et fritidsboligområde, med innslag av helårsbosetting, hvor kommunen, med respekt å melde, ikke akkurat hadde vært utpreget konsekvent i sin saksbehandling, og ikke i virkelighetens verden har anstrengt seg altfor mye for å tilrettelegge for helårsbosetting, og hvor et stort antall av øybeboerne tidligere har skrevet under på et opprop med knusende kritikk av en lemfeldig kommune. I denne situasjonen avslår altså departementet, under Bjarne Håkon Hanssen, søknaden om at Thommessen skal få lov til å selge sin eiendom til det den utelukkende har vært i bruk som siden 1955, nemlig fritidseiendom. Det er disse forholdene som Arbeiderpartiet, SV og nå representanten Enoksen prøver å late som har blitt sett bort fra, både ved vurdering av om vilkårene for konsesjonsplikt er oppfylt, dvs. at man holder seg innenfor i det hele tatt konsesjonsreglenes formål, og ved den skjønnsmessige vurderingen av om konsesjon skal gis, når da ytterligere et moment kommer til og som sammen med disse andre momentene – ikke isolert, men samlet – danner grunnlaget for omgjøringsavgjørelsen.

Jeg skal ikke beskylde representanten Engebretsen for å være tungnem, men hvis representanten Engebretsen hadde fulgt med i timen da professor Erik Boe gav et aldri så lite lynkurs i forvaltningsrett og hvordan omgjøringspraksis er, ville antakeligvis denne debatten blitt en helt annen. Men det er bare å registrere at disse to partiene er uenig i den nye konklusjonen, og nå prøver man altså her å være en slags særdomstol ved å skrive inn en i realiteten anmodning til statsråden under I som som nevnt kan være en anbefaling om å begå en rettsstridig handling.

Mitt spørsmål konkret til Arbeiderpartiet og Kjell Engebretsen er: Ser ikke Arbeiderpartiet noen prinsipielle betenkeligheter i dette, noe man i hvert fall har gjort i tilsvarende saker tidligere og ved leilighet?

Presidenten: Neste taler er Odd Roger Enoksen.

Presidenten ser for sin del ikke noen grunn til at man skulle behøve å la seg provosere så sent på kveld.

Odd Roger Enoksen (Sp): Graden av provokasjon har ingenting med tidspunktet på døgnet å gjøre, men jeg skal være kort.

Statsråden sier at selgers beskrivelse av naboeiendommen ikke har blitt lagt til grunn for departementets vurdering. Da må jeg si at jeg finner det bemerkelsesverdig at det er nettopp et lite avsnitt fra en beskrivelse som selger har gitt av naboeiendommen, departementet finner grunn til å ta inn i sitt brev til advokatfirmaet Haavind Vislie DA datert 1. mars 2002 – nettopp den beskrivelsen av naboeiendommen – som et grunnlag for å fastsette verdi på eiendommen «Solvang».

Og i brevet skrives det også:

«… kan departementet ikke se at man har forsøkt å imøtegå den innbyrdes relasjonen mellom taksten på Solvang og prisen for Gården, og heller ikke Thommessens beskrivelse av denne. En kan på denne bakgrunn ikke se bort fra at Agder Takst Teams vurdering av Solvang som en mer attraktiv boligeiendom enn Gården er riktige.»

Jeg må si at dette er en meget slett saksbehandling og en etterprøving i en sak som tross alt er svært viktig i forhold til bopliktinstituttet, og som jeg er helt overbevist om vil komme til å skape presedens også i framtidige saker.

Kjell Engebretsen (A): Jeg følte meg en liten stund hensatt til studentersamfunnet, og det kan jo være festlig det i sene nattetimer, naturligvis.

Nei, jeg ser ikke noen betenkeligheter med det forslaget vi har til statsråden, fordi det som har skjedd, er bl.a., som statsråden selv har sagt, at det er kommet antydninger om at selger kan ha fått høyere bud enn hva departementet er gjort kjent med og har lagt til grunn. Hvis det er tilfellet, så kan man anta at vedtaket er fattet på feilaktig eller sviktende grunnlag. Det i seg selv skulle naturligvis være nok for statsråden til å gjøre en vurdering av denne saken. Det samme gjelder selgers bestrebelse på å selge. Det er litt uklart om det er gjort et tilstrekkelig arbeid fra departementets side for å verifisere de anstrengelser som selger her har gjort. Og det kan altså være slik at noe av grunnlaget for dette vedtaket er litt sviktende. Hvis det skulle være tilfellet, vil det altså være mulig for statsråden å gjøre en slik vurdering av det vedtaket som er fattet. Hvis det ikke er grunnlag for det, ville statsråden ikke gjøre om vedtaket.

André Dahl (H): Ronald Reagan sa en gang at politikk er verdens nest eldste yrke. Når jeg hører Kjell Engebretsen prøve å svare på noen spørsmål her om I som han behendig ikke vil svare på – noen vasne forklaringer på hva man mener om forslaget – så konstaterer jeg at representanten Engebretsen ikke ønsker å besvare spørsmålet på hva man egentlig legger i sine egne forslag. For hva legger egentlig Arbeiderpartiet i begrepet «å vurdere»? Og hvilke reelle muligheter ser Engebretsen for seg for å omgjøre omgjøringsvedtaket, som da ligger implisitt i Arbeiderpartiets forslag til vedtak og komiteens innstilling? Det konstaterer jeg at Arbeiderpartiet ikke ønsker å svare på. Og selv om Arbeiderpartiets opptreden i denne saken passer til den andre delen av Reagans sitat, nemlig at politikk ikke bare er verdens nest eldste yrke, men også har store likheter med det eldste, så hadde det vært greit om Engebretsen ved en senere anledning kunne gi noen prinsipielle betraktninger vedrørende det jeg nesten må forutsette da er intensjonen for at forslaget i det hele tatt skal tas seriøst, nemlig at statsråden skal fatte et nytt vedtak i denne saken. Eller er det bare sånn at man utformer forslag man på forhånd vet aldri kan gjennomføres, men som er nok til at en del journalister kan bruke litt trykksverte på det, så lenge de ikke sjekker det nærmere?

Siri Hall Arnøy var tidligere her bekymret for små kommuners juridiske ekspertise. Det synes jeg ærlig talt med respekt å melde er krokodilletårer, for spørsmålet er jo hva er det som skaper det enorme behovet for dette byråkratiet og den juridiske innsikten? Jo, det er jo nettopp den enorme hangen til å prøve å lovregulere seg fram til himmelrike på jord.

Representanten Enoksen har også, i likhet med Engebretsen, tendens til å tolke som en viss person leser en viss bok. Det er ikke sånn at professor Eik Boe i en åpen høring sa at det vil kunne skape presedens. Det er sånn at det vil kunne bli dårlig saksbehandling hvis man i dette geografiske området ikke legger prinsippet her til grunn, det er da det kan bli problemer.

Jeg ser at Arbeiderpartiet også tydeligvis i egne øyne har gode evner som takstmenn. For et parti hvor fantasien aldri har vært liten hva angår å finne måter å finne skatteobjekter på, så er det selvfølgelig klart at man må kjenne sine skatteobjekter inngående nærmest til nærmeste knaus og myrlendt terreng når man skal vurdere takst.

Så til slutt når det gjelder dette med begrunnelsen for omgjøringsvedtaket. Det er ikke sånn at man bare kaster, for å si det forsiktig, papirene i søpla og ikke legger til grunn det som har kommet fram tidligere, f.eks. at det her er snakk om en fritidsbolig som har vært det siden 1955. Det ligger selvfølgelig til grunn. Det jeg vil anbefale både Arbeiderpartiet og Enoksen å gjøre, er å sammenlikne hvordan man f.eks. i en høyesterettsdom resonnerer. Begrunnelsen her kommer ikke alltid tydelig frem, alle momenter kommer ikke frem tydelig, men de ligger der. Jeg regner jo også med at representanten Enoksen som tidligere statsråd er godt kjent med at man ved forvaltningsavgjørelser ikke nødvendigvis får begrunnelsen frem til et skinn av tydelighet, i likhet med høyesterettsavgjørelser.

Statsråd Lars Sponheim: La meg iallfall fra min side gi uttrykk for at jeg ikke tror det har vært mindretallets hensikt gjennom dette forslaget, som etter hva jeg forstår, det ikke vil være flertall for i dag, å pålegge statsråden å gjøre noe som er et brudd med norsk lov, men innenfor det forhold at det pr. 1. mars var gjort et gyldig forvaltningsvedtak, vurdere om her fremdeles kunne være opplysninger som man burde ha kjent til før 1. mars, og som dermed hadde vært grunnlag for å gjøre andre vurderinger. Den vurdering har fortløpende vært gjort etter 1. mars, bl.a. basert på en anmodning fra kommunen om å vurdere dette på nytt igjen på bakgrunn av en opplysning kommunen mente å sitte inne med omkring at her var et høyere bud. Så her har det vært en løpende vurdering om det var grunnlag for å ta dette opp igjen basert på opplysninger som vi burde ha kjent til. Det har vært en korrespondanse mellom partene for å klargjøre dette, og jeg tror jeg må kunne si i denne sal i dag at det er, så langt vi har kunnet se, gjennom denne saksbehandling og den vurdering som fortløpende har vært gjort siden dette brevet kom fra kommunen, ikke funnet grunn til å kunne si at det er grunnlag etter loven for å gjøre om dette vedtaket, og det er situasjonen slik den er i dag.

Jeg hører representanten Enoksen er veldig tydelig på at han mener at han har kommet fram til svaret på om dette må få en presedensvirkning. Jeg kan slå fast at når det gjelder departementets vurdering, er de dyktige juristene der med erfaring i et stort antall av denne type saker veldig tydelige på at dette er en så spesiell sak at hvis myndighetene, de lokale myndigheter rundt omkring i kommunene, ønsker å individualisere denne saken, så er det fullt mulig, og det er departementets vurdering at det bør ligge til grunn.

Jeg må også få gi uttrykk for at det er min oppfatning og Regjeringens oppfatning at det bopliktinstituttet vi har, bør vi også beholde, og vi har en konsesjonshøring ute nå som ser på ulike justeringer av dette, reiser en del problemstillinger som har vært vanskelig for kommunen å håndtere, for å se om det her er nødvendig å gjøre justeringer. Det vil være på generelt grunnlag en anledning for Stortinget senere til å diskutere hele bopliktinstituttet og innretningen av dette, og da eventuelt tilføre politikk til den jusen som vi har holdt oss til i denne saken.

Siri Hall Arnøy (SV): Det burde egentlig være grenser for hva man skulle la seg provosere av til å gå på talerstolen. Men jeg må likevel få si til representanten Dahl, som i den ene setningen beskylder andre for å tolke som en viss person leser en viss bok, og som i neste setning tydeligvis har ustyrtelig mye større kunnskaper om Arbeiderpartiets og SVs intensjoner bak de forslagene vi legger inn enn det Arbeiderpartiet og SV har redegjort for: Det blir rett og slett litt merkelig.

Når det gjelder boplikten og eventuelle krokodilletårer fra SV fordi vi faktisk ønsker at kommunene skal få støtte til å ivareta denne ordningen på en god måte og få juridisk støtte som gjør det mulig for kommunene å bruke boplikten som instrument, så registrerer jeg at representanten Dahl går hardt ut mot denne reguleringsordningen. Men representanten Dahl er vel klar over at han også går hardt ut mot den regjeringen vi har, som faktisk ønsker å bevare boplikten som et virkemiddel?

Representanten Dahl må gjerne kalle det krokodilletårer. Men vi i SV ønsker i hvert fall at når vi først har reguleringer på dette området, må vi sørge for at kommunene får mulighet til å sørge for likhet for loven og får mulighet til faktisk å bruke dette instrumentet som Stortinget har ønsket å gi dem, og at det ikke bare blir en papirbestemmelse der de med muligheter til å kjøpe seg hjelp fra ressurssterke advokater, får det som de vil.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 31.