Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) (ordfører for saken): Regjeringen varslet allerede i sitt korrigerte statsbudsjett at det var behov for å komme tilbake i revidert budsjett med en fornyet vurdering av økonomien i sykehussektoren, fordi det var et behov for å høste erfaring med reformen. Det er dette denne saken nå følger opp.

Gjennom denne saken er det etablert en bred enighet om bevilgningsnivået og kravet om effektivisering. Jeg er spesielt glad for at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i samråd med departementet har lagt grunnlaget for en produksjonsvekst i 2002 på i underkant av 1,5 pst. Hvis en ser revidert nasjonalbudsjett under ett, er det ikke tvil om at det er pasientene som er vinnerne.

Underveis i behandlingen fikk vi informasjon fra departementet om at det har vært en positiv utvikling på sykehusene. I 1. tertial 2002 er det indikert en aktivitetsvekst på 1,8 pst. sammenliknet med samme periode i 2001. Pr. 6. juni 2002 er det 12 000 færre pasienter på ventelistene sammenliknet med årsskiftet, og den gjennomsnittlige ventetiden har gått ned med sju dager på samme tid.

Det viser at sykehusreformen allerede begynner å gi positive resultater for pasientene.

Men en annen viktig begrunnelse for reformen var også å få en mer effektiv drift i helsevesenet. Det var en bred enighet om målsetting – mer behandling for hver krone.

Derfor har også komiteen sluttet seg til Regjeringens krav om effektivisering på sykehusene. Kravene er betydelige, og det er derfor viktig å gi sykehusene et balansekrav først i 2003, med en økt ramme for driftskreditt på 1 milliard kr. Spesielt i en periode med så sterk produksjonsvekst som vi er inne i nå, er det viktig at foretakene har god kostnadskontroll.

Fordelingen av basisbevilgningen for 2002, og i denne saken, bygger i hovedsak på historiske tall. De ulike foretakene har over tid blitt utsatt for ulike omstillings- og effektiviseringskrav. Dette gjenspeiles dermed i denne fordelingen. Det betyr, som komiteen sier i sin merknad, at omstillings- og effektiviseringspotensialet er ulikt mellom helseforetakene.

Opptrappingsplanen for psykisk helse innebærer en helhetlig styrking av det psykiske helsetilbudet. Dette er som det fremkommer av proposisjonen, et område som statsråden har en spesiell oppmerksomhet på gjennom styringssignalene til helseforetakene. Den siste gjennomgangen viser at samtlige regionale helseforetak holder aktivitetsnivået for 2001, og de øremerkede tilskuddene kommer i tillegg for å realisere ny aktivitet. Komiteen er enig med statsråden i at det er viktig å følge dette spesielt opp i forhold til foretakene.

Utvalget som gav sin innstilling til Helsetilsynet i 2001 om nyfødtomsorgen, har skapt mye uro omkring tilbudet til de minste og mest ressurskrevende for tidlig fødte. Dette er en pasientgruppe som på lik linje med andre må sikres et godt faglig tilbud. Men komiteen slår allerede nå fast at det ikke skal være kun regionsykehus som skal ha dette tilbudet. I samsvar med brevet til komiteen fra helseministeren pekes det på at det er utviklet gode faglige miljøer i enkelte av sentralsykehusene. Den endelige konklusjonen vil bli trukket i forbindelse med budsjettbehandlingen høsten 2002.

Det har vært mye debatt om finansieringen av tilbudet om assistert befruktning. Jeg er derfor glad for at regjeringspartiene i samarbeid med Fremskrittspartiet kom fram til en løsning som nå får tilslutning fra en samlet komite. Ordningen innebærer en egenandel på 18 000 kr, som gir inntil tre forsøk. Denne modellen har mange likhetstrekk med det forslaget som SV fremmet allerede i forbindelse med budsjettet for 2002. Spesielt gledelig er det at vi fant rom for en ordning som også gir tilbakevirkende kraft. Dermed er det ingen som faller mellom to stoler. Nå har også departementets nyoppnevnte prioriteringsutvalg kommet med sin anbefaling i saken. Etter min vurdering er det opplegget som blir vedtatt her i dag, godt i samsvar med utvalgets anbefaling.

Samlet sett gir innstillingen en bred tilslutning til Regjeringens styringssignal overfor de regionale helseforetakene. Dette lover godt for muligheten til å lykkes med gjennomføringen av helsereformen.

Asmund Kristoffersen (A): Vi er nå ved den årvisse anledning hvor vi fyller på sykehusenes, dvs. spesialisthelsetjenestens, budsjetter midt i budsjettåret. Ja, behovet for mer penger er definitivt til stede, for vi ser ennå for lange ventelister og pasienter som er henvist til sykehuskorridorene, selv om det er signal, slik saksordføreren var inne på, som tyder på at pasientbehandlingen øker så mye at køene minker og tiden i køen blir kortere. Det er et positivt tegn som vi skal ta med oss.

Jeg, og flere med meg, har tro på at reformen om å organisere spesialisthelsetjenesten i foretak vil bedre vårt helsevesen.

En av de sentrale intensjonene i reformen var å bedre ressursutnyttelsen, både de materielle og de menneskelige, gjennom å gi helseforetakene betydelig større frihet i sin daglige drift og samtidig oppfylle de nasjonale helsepolitiske målene. Klarere ansvar, en tydelig eier og desentraliserte beslutninger er en viktig forutsetning. Samtidig har helseforetaksloven vektlagt statens behov for overordnet styring og kontroll med virksomhetene.

Jeg tror det er viktig for å oppnå god ressursbruk at arbeidsgiveransvaret er tydelig, og at kapitalbruken snart vil bli et element i den daglige driften ved at vi nå snart må forvente å få etablert åpningsbalanser for helseforetakene basert på prinsippet om gjenanskaffelseskost. Jeg viser her til komiteens samstemte merknad om dette.

Det er gledelig at det er funnet rom for en styrking av både drifts- og investeringsbudsjettene, slik at Stortingets forutsetninger om fortsatt vekst i pasientbehandlingen langt på vei kan imøtekommes. Det er også viktig at det stort sett er en samlet komite og et samlet storting som i felles merknad og forslag til vedtak gjør viktige forbedringer som kommer pasientene direkte til gode. Jeg viser her til saksordførerens gode redegjørelse for dette.

La meg likevel fremheve noen områder som etter min mening bør omtales.

Det er meget viktig at helseministeren holder skarp beredskap på gjennomføringen av opptrappingsplanen for psykiatrien, og at de etter hvert relativt store øremerkede midlene faktisk går entydig til å bedre tilbudet for pasienter med psykiske lidelser. Det må ikke foretas strukturelle endringer i betydning av nedlegging av tilbud før et annet og bedre tilbud er på plass. Jeg er ikke fornøyd med at det bare var SV som gav sin støtte til Arbeiderpartiet om å uttrykke bekymring omkring opplysinger om at effektiviseringstiltak i psykiatrien i noen tilfeller var ensbetydende med fjerning av miljøterapeutiske og aktivitetsskapende virkemidler. Dette er tilbud som i svært mange tilfeller er en nødvendig kvalitet ved behandlings- og rehabiliteringstilbudene.

Jeg finner det også nødvendig å nevne komiteens arbeid med å få til en akseptabel finansiering av driften ved Feiringklinikken og Hjertesenteret. Den forandringen som departementet hadde foretatt av finansieringsgrunnlaget for disse to institusjonene, kunne fått dramatisk virkning for disse institusjonenes mulighet til å gjennomføre den til dels høyspesialiserte behandlingen av pasienter med hjertelidelser. Når det meste av kuttet som var foreslått fra departementets side, er rettet opp, er både jeg og Arbeiderpartiet fornøyd. Det ville vært lite pasientvennlig å sette folk med hjertelidelser i lange køer.

Saken om assistert befruktning har vært en uheldig sak for mange. Ved innføring av full egenbetaling for denne behandlingen ble mange par på grunn av økonomiske forhold fratatt muligheten til å prøve å få barn. Saken hadde også en sterk følelsesmessig side for dem det angår, fordi ønsket om å kunne få barn er så sterkt hos de fleste. Ved det vedtaket som ble gjort, ble Stortinget ansvarliggjort for det enkelte pars situasjon. Slik kunne vi ikke ha det. For oss i Arbeiderpartiet har vi søkt etter mulighet for å få snudd stortingsflertallet fra før jul i 2001. Selv om en egenandel på 18 000 kr for inntil tre forsøk ikke var Arbeiderpartiets førstevalg, har vi sluttet oss til dette for å få til en bred og robust enighet i Stortinget i denne saken. Det har vi i fellesskap fått til, og det tror jeg gagner alle, både de politiske partiene og ikke minst de som ønsker assistert befruktning, som nå slipper å leve i uvisshet.

Jeg nevner også spørsmålet om et nasjonalt innkjøpssenter i Vadsø, en beslutning om samordningstiltak for utstyr og materiell for å sikre kvalitet og god ressursbruk. Jeg er svært godt fornøyd med at alle partiene unntatt Fremskrittspartiet har gitt sin tilslutning til dette. Regjeringen har også med denne behandlingen fått et klart oppdrag. Jeg tror også dette er en sak som tåler å bli nevnt på en dag der Stortinget i andre saker er opptatt av distriktspolitikk.

Departementet redegjør i denne saken for at behovet for tilleggsbevilgning er høyere enn det som foreslås. Selv om vi nå vedtar ca. 350 mill. kr i økt bevilgning til driftsformål utover departementets forslag, står en fortsatt igjen med ca. 1 300 mill. kr i effektiviseringskrav til sykehusene for å bringe driften i balanse. Dette er et meget tøft krav til helseforetakene. Jeg og Arbeiderpartiet må forutsette at departementet, og helseministeren i særdeleshet, har vurdert realismen og konsekvensene av et slikt krav, og det tror jeg har skjedd. Jeg er enig i at den nye helsereformen også gir muligheter for driftsfordeler, dvs. mer pasientbehandling for hver krone. Men skal en få dette til, kreves det vilje og evne til forandring på flere områder. For det første kreves det svært mye av lederne, som må håndtere krav til kvalitet og til ansvar, dvs. også ansvarliggjøre ledere på lavere nivå i organisasjonen. Dessuten må lederen, foruten de faglige sidene ved stillingen, også mestre å organisere prosesser som både motiverer og inkluderer medarbeiderne. Andre personer med ansvar i organisasjonen må akseptere og forstå lederens rolle. Slik er ikke alltid virkeligheten i dag i et for profesjonsstyrt helsevesen.

Videre er det grunnleggende at oppfatningen av virkeligheten i den enkelte institusjon er noenlunde ensartet, noe en vellykket endringsprosess er avhengig av. Dessuten må det innarbeides en forståelse for at endring er nødvendig, og at en trenger å lære og søke ny kunnskap om drift av en tung organisasjon, slik et sykehus definitivt er. Dette betyr at en må aktivt arbeide mot et miljø som ser verdien av endringer og dermed er positiv til forbedringer.

Jeg nevner disse poengene, ikke fordi jeg vil belære noen, men jeg ønsker å uttrykke dette i forbindelse med effektiviseringsspørsmålet. Effektivisering er ikke brutaliserte kutt som går ut over pasientene, men effektivisering skal være forbedret bruk av ressurser og en forbedret organisasjon. Basert på disse prinsippene med sterk fokusering på pasienten, tror jeg at den nye helsereformen kan bli meget vellykket.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): La meg innledningsvis få si meg godt tilfreds med utviklingen vi nå har i helseforetakene i forhold til økt pasientbehandling. Ifølge offisielle tall har ventetiden for pasientene gått ned. Antall pasienter på ventelistene er redusert og er lavere i dag enn det har vært de siste ti årene. Dette viser med all tydelighet at det var nødvendig med den statlige sykehusreformen, og at den allerede etter tre måneder synes å gi resultater som forventet.

Jeg finner i denne sammenheng grunn til å kreditere helseministeren for den nitide oppfølgingen av reformen fra januar som er foretatt, og som nå gir resultater. Det står respekt av helseministerens engasjement for å få reformen på skinnene, særlig da sett på bakgrunn av at Kristelig Folkeparti var ett av de partiene som var sterkest motstander av reformen. For de partier og representanter her i salen som representerer de sterkeste motkreftene mot sykehusreformen, må den utviklingen som nå skjer av positiv karakter, gi grunn til ettertanke. Med henvisning til en av de siste spørretimene ser det imidlertid ut til at enkelte av motkrefter-partiene stadig forsøker seg med en indirekte omkamp på reformen. Til disse partiene vil jeg si: Glem det! Fra Fremskrittspartiets ståsted håper jeg imidlertid at det ikke tar altfor mange år før vi også har et statlig eneansvar både for primærhelsetjenesten og eldreomsorgen. La meg være så personlig og si at jeg av og til ber en stille bønn om at jeg må få oppleve en slik dag.

Så langt jeg har kunnet følge med, og som resultatene nå viser for 1. tertial, må en kunne slå fast at administreringen og organiseringen av foretakene har vært særdeles gode så langt. Eksempelvis har Helse Sør lagt opp til et utstrakt godt samarbeid med de ansattes organisasjoner og ansatte ved å gjennomføre omfattende allmannamøter i sykehusene, noe som har gitt som resultat en særdeles positiv innstilling og entusiasme blant sykehuspersonalet. Nevnes må også her den intensjons- og produksjonsavtale som ble inngått ved vårens lønnsoppgjør mellom NAVO og Norsk Sykepleierforbund, en avtale som vil øke pasientbehandlingen i våre sykehus.

Det var selvfølgelig et handikap at foretakene måtte starte driftsterminen med en betydelig underbalanse i sine budsjetter, men med den foreliggende proposisjon og det tillegg av ressurser som nå er fremforhandlet mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, vil også de økonomiske problemene et godt stykke på vei være løst for inneværende driftsår, med en ytterligere økning av pasientbehandlingen.

De knappe midlene til utstyrsinvestering for inneværende driftsår bekymrer meg imidlertid ganske sterkt. Jeg håper det vil bli mulig ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten å kunne foreta en bedre forutsigbar bevilgning også når det gjelder medisinsk-teknisk utstyr. En gjennomgang av åpningsbalansen for foretakene vil nødvendigvis i denne sammenheng være viktig å se på.

Når nå sykehusene drives som foretak, må vi her i Stortinget ikke bli fristet til å blande oss inn i foretakenes administrering, organisering og driftsopplegg, noe det er tendenser til i denne innstillingen. Vår oppgave er å påse at foretakene drives etter vedtatte helsepolitiske mål, med likeverdige faglige behandlingstilbud til alle.

En samlet komite gir i innstillingen uttrykk for bekymring i forhold til psykiatrien, det være seg voksenpsykiatrien, akuttpsykiatrien eller – og ikke minst – barne- og ungdomspsykiatrien, som synes å ha større problemer enn forventet i psykiatriplanen. Jeg forutsetter at helseministeren legger seg dette på minnet, og at vi i neste års statsbudsjett får en oppgradering av psykiatriplanen.

Flere partier advarer i innstillingen mot å legge ned den toppkompetanse på nyfødtmedisin som er etablert på enkelte av våre sentralsykehus, eksempelvis i Bodø og Ålesund, behandlingstilbud som holder internasjonal målestokk, og ser det som negativt at mye for tidlig fødte prematurbarn skal transporteres lange veier til nærmeste regionsykehus.

I proposisjonen tilføres foretakene ca. 1,3 milliarder i friske penger. Dette var nok i minste laget. Selv om en forventer en produksjonseffektivitet på tilsvarende beløp, vil foretakene ha behov for større ressurser i annet halvår for å opprettholde den produksjonsøkning som allerede er på gang, og det er derfor gledelig at Fremskrittspartiet i forhandlinger med regjeringspartiene greide å tilføre sykehusene ytterligere 350 mill. kr, slik at en har dekning for en produksjonsøkning på ca. 1,5 pst.

I tillegg har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sørget for å sikre den fremtidige drift ved Feiringklinikken og Hjertesenteret med henholdsvis 20 mill. og 10 mill. kr. Begge disse to private sykehusene stod i fare for å måtte redusere sin drift i annet halvår på grunn av endrede DRG-priser. I forhandlinger med regjeringspartiene oppnådde også Fremskrittspartiet en tilleggsbevilgning til opptreningsinstitusjonene på 25 mill. kr, institusjoner som sliter alvorlig med sin økonomi, og endelig oppnådde en å få til en avtale om å øke DRG-prosenten fra 55 til 60 pst. fra 1. januar 2003, noe foretakene har bedt om. I denne sammenheng er det viktig å presisere at DRG-prisene må bli mer treffsikre enn tilfellet er i dag, og fullt ut dekke behandlingskostnadene, noe som kan gi sykehusene en forutsigbarhet i inntektene og dermed gi en bedre forutsetning for en mer treffsikker budsjettering.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet har lyktes i å få en subsidiær avtale med regjeringspartiene når det gjelder egenandeler for kunstig befruktning, med en maksimal egenandel på 18 000 kr for tre forsøk. Fremskrittspartiet fremmer i innstillingen i henhold til sitt landsmøtevedtak forslag om å gi full dekning for kunstig befruktning med tilbakevirkende kraft, og jeg hadde faktisk forventet at særlig Arbeiderpartiet, men også Sosialistisk Venstreparti hadde kunnet gå på dette forslaget, idet disse partiene i vinter og i de seneste dager har laget mye støy og fremført sterk kritikk mot Fremskrittspartiet for såkalt løftebrudd. Det var regjeringen Stoltenberg som fremmet dette famøse forslaget om å frata refusjonen for kunstig befruktning, et forslag som jeg neppe tror den sittende regjering ville ha fremmet.

Jeg er freidig nok til å påstå at både i revidert nasjonalbudsjett og i samarbeidet med regjeringspartiene i sosialkomiteen om sykehusøkonomiproposisjonen har Fremskrittspartiet fått betydelig gjennomslag for sin helsepolitikk på flere områder, og jeg håper selvfølgelig at også dette skal bli tilfellet når vi kommer til statsbudsjettet ut på høsten.

Interessant er det å registrere at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet også hadde disponible beløp til en styrking av helsevesenet med samme kronebeløp som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet hadde kommet frem til.

Den foreliggende innstilling viser tydelig at Fremskrittspartiet har avgjørende innflytelse på den helsepolitikk som føres, noe jeg selvfølgelig er svært glad for.

Til slutt tar jeg opp de forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Alvheim har teke opp dei forslaga han refererte til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Spesialisthelsetjenesten forbruker på årsbasis omtrent 15 milliarder kr. Det er naturligvis et høyt beløp, men et samlet storting er interessert i at vi skal ha en godt utbygd spesialisthelsetjeneste, og at vi skal ha et helsevesen som sikrer likeverd i helsetjenestetilbudet. Man må derfor ha forståelse for at det koster å drive helsevesenet, og at det vil være behov for å ruste det opp på en del områder ut fra prioriteringer som fremstår som fornuftig.

I februar hadde vi en situasjon her i Stortinget der det ble fokusert på ressurssituasjonen i sykehusene, og hvor Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet tok til orde for at man nokså raskt burde komme med en bevilgning til sykehusene og ikke avvente situasjonen til revidert nasjonalbudsjett. I SV var vi uenige i den vurderingen. Vi mente at det var viktig å kartlegge først hvor man skulle bruke ressursene, få en oversikt over det, og så diskutere både størrelsen på beløpet og hvor man eventuelt skulle sette inn innsatsen. Med bakgrunn i den holdningen skrev vi et brev til statsråden den 7. mars, som vi fikk et grundig svar på kort tid senere, og som gav en ganske detaljert beskrivelse av situasjonen innenfor spesialisthelsetjenesten. Etter SVs syn viste det svaret at vi pr. dato mangler en oversikt over spesialisthelsetjenesten generelt med hensyn til situasjonen. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor man skal sette inn prioriteten. Men etter SVs og mitt syn klargjorde brevet at det i hvert fall er en situasjon innenfor psykiatrien generelt og barne- og ungdomspsykiatrien spesielt som man er nødt til å gjøre noe med, og man må gjøre noe med den raskt.

I brevet fra statsråden beskrives det at ventetiden for å komme til barne- og ungdomspsykiater eller til spesialist innenfor barne- og ungdomspsykiatrien er over tre måneder. Den var 101 dager ved utgangen av 2000 og hadde gått ned til 97 i 2001. I praksis er jo det nærmest ingen endring.

Ca. 2 500 barn venter på en vurdering og en behandling hos spesialist. Det vi vet, er at de barna i praksis har ventet atskillig lenger enn det. Når allmennpraktikere går til det skritt å henvise videre til spesialisthelsetjenesten innenfor det området, snakker vi om barn som er dårlige, og som er i et sterkt behov av hjelp. Det har derfor, med bakgrunn i det brevet vi fikk fra statsråden, vært viktig for SV å prioritere psykiatrien høyere og sette inn ressurser utover det man har lagt til rette for i opptrappingsplanen.

Vi hadde også en interpellasjon den 19. mars som gikk på det psykiske helsevernet. I debatten uttrykte statsråden med bakgrunn i en del eksempler der man hadde sett at det var bebudet kutt innenfor barne- og ungdomspsykiatrien:

«Når det gjelder de refererte eksempler om kutt i psykisk helsevern i Oslo og Vestfold, er forutsetningene for opptrappingsplanen nå presisert overfor de regionale helseforetakene. Jeg vil påse overfor alle helseforetakene at forutsetningene om videreføring av ressursbruken blir fulgt opp.»

Reaksjonene på de bebudede kuttene var sterke også fra andre partier. Arbeiderpartiets Asmund Kristoffersen uttalte:

«Hvis det ved gjennomgangen av helseforetakenes disponeringer av penger til behandling av pasienter med psykiske lidelser viser seg at det faktisk er foretatt kutt i behandlingstilbudet og pengebruk, så er det totalt uakseptabelt.»

Han uttrykte også:

«Foretaksstyrer som saboterer dette, må snarest gjøre det de skal, eller så bør de finne seg noe annet å gjøre.»

Det var meget sterke tilbakemeldinger, vil jeg si, i forbindelse med interpellasjonen i forhold til den opptrappingsplanen som Stortinget har vedtatt, som man har forventning om blir fulgt opp, og at man med bakgrunn i det ikke skal ha kutt.

Så ser vi av et oppslag i Dagbladet den 19. juni fra Oslo, der det i en protokoll fra styremøtet for barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo helseforetak, datert 7. juni, beskrives at det bebudes et kutt svarende til 8,5 mill. kr, dvs. 15 årsverk innenfor barne- og ungdomspsykiatrien, og at det kommer på toppen av et ekstraordinært kutt innen barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo som allerede er gjennomført, og som er på 26 mill. kr

Det skjer altså på tross av at man får en beskrivelse. Man kan sikkert tolke brevet fra statsråden forskjellig, og noen vil si at det er ikke gitt at det nødvendigvis er barne- og ungdomspsykiatrien som kommer dårligst ut. Jeg vil si at det er relativt lett å fortolke brevet dit hen, fordi man ser nedgangen på andre områder, og man ser at det stort sett er voksne som tas godt hånd om. Men likevel får man altså et kutt, kanskje i den kommunen der situasjonen fra før av er verst når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien.

Det er ikke en situasjon vi kan leve med. Hvis 15 stillinger skal bort, og man skal ha en opptrappingsplan for å satse på en utvidelse av tilbudet, er man nødt til å foreta seg noe, og man er nødt til å gjøre det raskt.

Jeg har registrert når det gjelder et annet område, nemlig hjertekirurgien, at det fra Ullevål sykehus – jeg har selv besøkt sykehuset og fått en gjennomgang der – er beskrevet en overkapasitet innenfor hjertekirurgien. Der tas det nå så mange operasjoner i regi av Feiringklinikken og Hjertesenteret at man tidvis har hjerteteam stående uvirksomme på Ullevål.

Det er klart at det er positivt at man får avviklet køene innenfor helsevesenet, og at man har rimelig bra kapasitet når det gjelder hjertekirurgien. Men jeg ser dette opp mot den situasjonen jeg nå har beskrevet når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien. I en situasjon der det er rimelig klart at kapasiteten er god, i en situasjon der Feiringklinikken bygger ut en rehabiliteringsavdeling uten engang å få ekstrabevilgninger til det fra det overskuddet som hjertekirurgien gir, i en situasjon der Feiringklinikken lønner sine hjertekirurger i størrelsesordenen 2,5–3 mill. kr på årsbasis, blir Regjeringen og Fremskrittspartiet enige om at man skal ha en ekstrabevilgning til hjertekirurgien, nettopp mot Feiringklinikken og Hjertesenteret, med 30 mill. kr. Det gjør man samtidig med at man ikke ser noen spor i dette forliket av en økt satsing innenfor barne- og ungdomspsykiatrien.

Da er både jeg og SV spørrende til, når man sier at man skal ha en økt satsing innenfor spesialisthelsetjenesten, og når man også beskriver at man skal ha en målrettet satsing, hvor målrettet den satsingen kan være. Når man koster på seg å bruke enda mer ressurser på institusjoner som tydelig viser, gjennom avlønning av sitt personell og gjennom utvidelse av virksomheten, at de har rikelig med midler fra før, og man ikke prioriterer de 2 500 barna som står i kø og venter på behandling, er det noe galt med prioriteringen. Da er det noe galt med prioriteringen opp mot det som Stortinget så klart har uttrykt når det gjelder opptrappingsplanen for psykiatri.

Min respekt for statsråden er meget stor. Jeg synes at det har vært en lojalitet i forhold til vedtak i Stortinget, og det har vært en retning på helsepolitikken som SV på mange områder kunne ha vært enig i.

Jeg ser at man i framlegget når det gjelder sykehusøkonomiproposisjonen, beskriver en omlegging av cellegiftbehandlingen, der man skal ha den ut der det er praktisk forsvarlig. Det samme gjelder dialysebehandlingen. Jeg er naturligvis positiv til innkjøpsenheten i Vadsø, ikke bare fordi den blir liggende i mitt eget hjemfylke, men fordi den typen koordinerte tilbud også er fornuftig ressursbruk. Men jeg må si at i forhold til det som nå vi ser innenfor opptrappingsplanen for psykiatri, er jeg alvorlig bekymret, fordi vi ikke når den gruppen som burde hatt den høyeste prioriteten, og fordi det er så få spor i sykehusøkonomiproposisjonen av at man er opptatt av å nå denne gruppen.

Jeg ser at man skal satse i kommunene på oppbygging av et bedre boligtilbud, omsorgsboliger for psykiatriske pasienter, og det er viktig, og det er bra. Men det er klart at i forhold til det akutte tilbudet til dem som nå står og venter, er det mildt å uttrykke at det er bekymringsfullt at tilbudet nå blir redusert.

Man kunne ha sagt mye om mange områder i forhold til sykehusøkonomiproposisjonen. Når jeg her velger å legge så stor vekt på det som har med psykiatrien å gjøre, er det fordi det er en situasjon som bekymrer SV. Den bekymrer oss mye. Vi vet at Stortinget har vært veldig klar i forhold til hva slags retning det skal ha, og jeg må også si at jeg er overrasket – jeg har oppfattet at lederen av sosialkomiteen, Alvheim, også har uttrykt bekymring i de dokumentene – når regjeringspartiene og Fremskrittspartiet lager en avtale og man ikke i større grad går inn og prioriterer nettopp det området som det synes å være en felles erkjennelse i denne salen av at man burde ha prioritert.

Jeg håper at statsråden vil komme tilbake og si noe om hvordan man har tenkt å komme i takt med det Stortinget forventer i forhold til den situasjonen man ser i Oslo. Hvordan kan man nå sikre seg at man ikke får en utgang i Oslo der tilbudet reduseres, men at man tvert imot får den styrkingen som Stortinget har vedtatt at man skal ha?

Jeg tar opp de forslagene som SV har fremmet i innstillingen.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo har tatt opp de forslagene han refererte til.

Magne Aarøen (KrF): Omforminga av norsk spesialisthelseteneste frå fylkeskommunal drift i det vesentlege til statlege foretak var og er ein stor operasjon. Meiningane var delte, men det hjelper lite pasientane om vi som var kritiske til denne reforma, i dag ser for mykje attende for å finne stadfesting for at vår motstand mot reforma var rett. Gjennom Samarbeidsregjeringa tek vi medansvar for at dette skal gå godt, og vi er godt i gang.

Trass i at det i budsjettet for 2002 vart lagt opp til ein auke av veksten i pasientbehandlinga frå 2000 til 2002 på over 5 pst., har det synt seg nødvendig med ytterlegare påplussingar til spesialisthelsetenesta. Det gjeld både midlar til avrekningsoppgjer med fylkeskommunane og midlar til drift og investering, til saman godt over 2 milliardar kr i innstillinga frå Regjeringa. I budsjettforliket mellom Regjeringa og Framstegspartiet er dette auka med ytterlegare 350 mill. kr. Det gledelege er at dette i hovudsak har vore ei omforeint løysing.

Komiteen syner til at med vidareføring av driftsnivået på nivå med 2001, medrekna omstillingskostnader, vil ein ved utgangen av 2002 ha eit underskot på 2,6 milliardar kr i dei regionale helseforetaka. Komiteen er samd i at 1,3 milliardar kr av dette vert tilleggsløyvd i 2002. I dette ligg ei stor utfordring til helseforetaka om å effektivisere drifta slik at ho etter ein overgangsperiode kan kome i balanse. Utfordringa er samstundes å korte ned på ventelistene og få bort korridorpasientane.

Av merknadene frå komiteen vil eg avgrense meg til å peike på ein som er svært viktig for mange, ikkje minst i Distrikts-Noreg. Det gjeld utfordringa frå ein samla komite om å ta i vare eit desentralisert fødetilbod med fødeavdelingar og fødestover der det er naturleg, slik at den fødande ved vanlege, normale fødslar ikkje må reise lang veg for å føde, med den auka risiko det fører med seg. Ved den statlege overtakinga var dette eit av dei punkta der ein var mest uroleg for kva som ville skje.

I ulike konstellasjonar mellom regjeringspartia, Arbeidarpartiet og Framstegspartiet får Regjeringa fleirtal for det justerte reviderte budsjettet. Det er vi glade for.

Eitt punkt som det under budsjettbehandlinga i haust og no under revidert har vore mykje merksemd omkring, er assistert befruktning. Regjeringspartia, Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har samla seg om eit felles framlegg om 18 000 kr i eigendel for inntil tre forsøk. Vedtaket har tilbakeverkande kraft frå 1. januar 2002. Summen på 18 000 kr vart tinga fram mellom Framstegspartiet og regjeringspartia, men det er rett som SV og andre hevdar, at vi brukte deira modell. Det er også funne plass for fritak for eigendel ved sterilisering etter medisinske indikasjonar.

Spesialisthelsetenesta står framfor store utfordringar. På mange store og viktige samfunnssektorar synest det å vere eit stort behov for meir midlar. Dei fleste ser at innafor ei forsvarleg økonomisk ramme må også sjukehusa nøye vurdere bruken av sine ressursar, men det må skje utan at det skal gå ut over kvaliteten på tenestene overfor pasientane, som sjukehusa og spesialisthelsetenesta er til for.

Ola D. Gløtvold (Sp): Helseforetakene har anvist et udekket behov for drift på 2,6 milliarder kr ut fra driftsnivået i fjor og lønns- og kostnadsøkningen. Regjeringen svarer på dette med å legge inn noe mer midler, ca. halvparten, og så ønsker man å effektivisere for ca. 1,3 milliarder attåt. Vi mener dette er en ikke akseptabel politikk. At aktivitetsveksten nå i forbindelse med det som Regjeringen foreslår, legges på 0,5 pst. for 2002, mener vi er for lavt i forhold til den veksten man allerede har registrert, og de behov som foreligger for økt kapasitet innenfor pasientbehandlingen. Nå legger et flertall inn en økning som er opp mot 1,5 pst. Jeg vil komme noe tilbake til det.

Vi har samtidig et stort prosjekt i Norge i dag som går ut på at man etter en avtale mellom LO/NHO og staten skal minske sykefraværet. Vi mener det er behov for å sette inn ekstra ressurser til helsebehandling, både direkte behandling og rehabilitering, for at man skal kunne være med og bidra til at sykefraværet går ned.

Tall som vi innhentet fra Finansdepartementet og Helse- og sosialdepartementet i fjor høst, viste at ca. 7 300 årsverk går tapt på grunn av venting utover fire uker på operasjon eller rehabilitering. Hvis en omregner dette til hva det utgjør i lønnskostnader – sykelønn – vil det være ca. 1,9 milliarder kr årlig.

SINTEF-Unimed har beregnet at den enkelte bedrift har et tap på ca. 1 700 kr pr. dag pr. arbeidsplass i forbindelse med ekstra administrasjonsutgifter og produksjonstap i forhold til sykefravær og venting i helsekø. Vi mener derfor det er riktig at vi nå prøver å legge inn mer midler til sykebehandling. Vi har et høyt antall leger i dette landet. Vi har en høy andel sykepleiere som arbeider deltid eller i andre yrker. Vi mener det må kunne være mulig å legge forholdene til rette slik at flere av disse, med den fagkompetanse de har, brukes til pasientbehandling i større grad enn hva tilfellet er nå.

Etter at sykehusene ble statlige foretak, har vi sett at staten kanskje ikke er villig til å innrømme hvor mye penger en egentlig trenger til sykebehandling. Jeg tror faktisk at fylkeskommunenes tidligere driftsansvar og eieransvar var en sovepute for staten. Fylkeskommunene salderte og toppet driftsbudsjettene med midler som egentlig skulle vært brukt på andre områder. Nå når staten har fått driftsansvaret, må vi erkjenne at kvalitet og effektivitet i spesialisthelsetjenesten tilsier tilstrekkelig med ressurser dersom kvalitet og effektivitet skal komme pasienten til gode. Det må være det motsatte av å be om omkamp på helseforetakssaken. Det er et forsøk på å sikre driftsforholdene på sykehusene også under helseforetaksadministrasjonen.

Vi er bekymret for at veksten er for liten i det som det legges opp til fra flertallets side, og vi legger inn en økt bevilgning på 700 mill. kr til sykehusbehandling. Vi legger også inn en økt bevilgning til investeringer for at sykehusene skal kunne fjerne flaskehalser i pasientbehandlingen ved å kunne foreta mindre bygningsmessige endringer og utbytting og anskaffelse av medisinsk-teknisk utstyr som ikke krever de aller største investeringene. Jeg tror det er viktig at det er den fleksibiliteten i den nye formen for sykehusdriftskonsept. Det var jo det som var hovedargumentet. Da må vi også legge forholdene til rette for det. Vi legger inn 300 mill. kr til dette formålet, og samtidig dekker vi her inn refusjon til assistert befruktning – i likhet med de andre partiene i komiteen – samt fritak for egenandel ved sterilisering etter medisinske indikasjoner og et tilskudd til Ryggnettverket, som er omtalt i innstillingen.

Vi er bekymret for at psykiatri og kreft og andre områder som det er spesielle satsingsplaner for, kanskje ikke har den veksten og den utvikling som vi skulle se. Derfor kommenterer vi Radiumhospitalets situasjon med nybygging og økt strålekapasitet og ber om at det blir satt i orden snarest mulig. Samtidig bevilger vi 98 mill. kr til psykiatrien, 48 mill. kr til førstelinjetjenesten for kommunenes oppbygging og kompetanseheving og 50 mill. kr til annenlinjetjenesten, der minst 50 pst. av dette skal brukes til psykiatriområdet som gjelder barn og unge.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg konstaterer med glede at sosialkomiteen i hovedsak står samlet bak den innstillingen som foreligger i dag. Den store grad av enighet som kommer fram gjennom innstillingen, gir et godt grunnlag for flere helsetjenester og ytterligere forbedring av helsetjenestene til beste for pasientene.

Lovgivning og politiske vedtak slår fast at befolkningen skal ha likeverdig tilgang til viktige helsetjenester, og at sykdommens alvorlighetsgrad skal være det sentrale prioriteringskriteriet. På samme måte som dette var en viktig premiss når fylkeskommunene eide sykehusene, er det en helt grunnleggende forutsetning for helseforetakenes drift. Dette er kjernen i det offentlige oppdraget som foretakene har, og det er premissen for de økonomitiltak og de effektivitetstiltak som foretakene setter inn.

En viktig forutsetning for sykehusreformens suksess er at det i helseforetakene utvikles en kultur der de har søkelys på bedre ressursbruk. God ressursbruk gjør at helsetjenestene når fram til flere, og det er også viktig for legitimiteten til den offentlige helsetjenesten. Det å være kostnadsbevisst handler først og fremst om å sikre at ressursene strekker til for flere pasienter. Jeg registrerer også at sosialkomiteen i sin innstilling viser til at bedre utnyttelse av ressursene var et viktig mål med reformen.

La meg understreke at de prioriteringene som er gjort i forhold til bl.a. psykiatri og kreft, gjennomføres i tråd med Stortingets forutsetninger. Det er ikke riktig, som representanten Ballo hevdet, at det i proposisjonen er få spor av disse prioriteringene. Proposisjonen inneholder meget detaljerte føringer for prioritering av psykiatri. Det er intet område innenfor spesialisthelsetjenesten som får så klare og presise føringer som nettopp området psykisk helse. Det vil bli fulgt opp i det styringsbrev til de regionale helseforetakene som jeg skal skrive etter denne stortingsbehandlingen. Det vil også bli fulgt opp spesielt når det gjelder situasjonen i Helse Øst og barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo-regionen, som representanten Ballo tok opp.

Komiteens innstilling innebærer en økning på totalt 2,125 milliarder kr til helseforetakene. Gjennom styrking av basisbevilgningen skal de regionale helseforetakene legge særlig vekt på å utvikle pasientbehandling som ikke omfattes av ordningen med innsatsstyrt finansiering, bl.a. behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Tilskudd til realisering av Opptrappingsplan for psykisk helse tildeles gjennom særskilte bevilgninger. Arbeidet med å realisere opptrappingsplanens mål og forutsetninger er et prioritert satsingsområde for de regionale helseforetakene.

Opptrappingsplanen innebærer en helhetlig styrking av det psykiske helsetilbudet. Den foreslåtte styrkingen av basisbevilgningen til de regionale helseforetakene innebærer at opptrappingsplanen skal kunne gjennomføres som forutsatt i 2002. Det er nettopp prioriteringen av basisbevilgningen i Regjeringens opplegg som er et uttrykk for at vi er opptatt av de delene av sykehusaktiviteten som ikke er styrt gjennom innsatsstyrt finansiering. Øremerkede tilskudd skal komme i tillegg til og ikke erstatte egenfinansieringen av tjenesten. Vi sier også at økonomiske gevinster ved faglige effektiviseringer skal forbli innen sektoren psykisk helse. Hensikten med tiltak for å bedre ressursbruken er ikke å spare penger, men at flere med psykiske lidelser skal kunne gis et godt behandlingstilbud.

Den offentlige helsetjenesten er som alle andre avhengig av inspirasjon og entusiasme. Kilden til dette vil i stor grad være helsearbeiderens møte med den enkelte pasient: å se behov og også få gleden av å se hva behandling, omsorg og lindring betyr for pasienten. Men også den samlede offentlige helsetjenesten som et stort organisatorisk system trenger inspirasjon. Det er derfor med glede jeg kan konstatere at helsetjenester leveres i et omfang som aldri før. Ventelistene ble redusert med 5 pst. i første tertial i år, i en periode da det også var streik ved en rekke sykehus i seks uker. Ventetidene er kuttet, i gjennomsnitt med sju dager. Min ubeskjedne påstand er at dette er indikasjoner på en positiv utvikling. Sykehusreformen virker.

Hva betyr det så at reformen virker? La meg trekke fram tre aspekter.

For det første må de regionale helseforetakene evne å ta i bruk potensialet for helhetlig styring i regionen, på tvers av de fylkesgrenser man tidligere var bundet av. Med forskjellige innfallsvinkler har alle de fem regionale helseforetakene satt i gang arbeid for å få en bedre koordinert ressursbruk i sine områder. Jeg tillater meg å tro at det allerede har vært med på å påvirke den positive utviklingen i ventetallene.

For det andre må virksomhetene som leverer helsetjenestene, de nye foretakene, utnytte den fleksibilitet som foretaksorganiseringen gir mulighet for. Jeg registrerer også her mange positive tiltak og prosesser som er satt i gang.

Mitt tredje poeng er at helseforetakene skal operere innen rammen av en felles nasjonal helsetjeneste. Først og fremst betyr dette at det hele tiden skal tilstrebes at helsetjenestens tilbud og resultater blir mest mulig likeverdig.

Skal det skje en god utvikling av helsetjenesten, må det være målrettede overordnede strategier og konkrete tiltak som gir bedre pasientbehandling. La meg bruke ett eksempel som vil inngå i det vedtak som sosialkomiteen i sin innstilling legger opp til at Stortinget skal fatte i dag, som en illustrasjon på en god forbindelse mellom den overordnede nasjonale strategi og de konkrete lokale tiltakene:

Helseforetakene har i varierende grad tatt i bruk moderne teknologi. Det er fortsatt en rekke sykehus som ikke har elektronisk pasientjournal. Kommunikasjonen mellom sykehus og primærhelsetjeneste skjer i hovedsak på papir. Regjeringens mål er at dette skal endres, slik at datateknologien tas i bruk også på dette området. Dette er på vei. Det første heldekkende nettverket i en region, Helsenett Nord-Norge, ble offisielt åpnet av statsministeren for tre uker siden. Helsetjenestene i Nord-Norge er altså med dette i ett sammenhengende nettverk. Ambisjonen er at det i løpet av 2003 skal være etablert et nasjonalt helsenett ved en sammenbygging av de fem regionale helsenettene.

Vi kan i dag bare ane hvilke muligheter datateknologien kan gi. Regjeringen har foreslått å støtte bruken av moderne teknologi ved å sikre finansieringen av behandling med dialyse og med cellegift i Alta, Otta og Ørlandet. Sosialkomiteen støtter dette forslaget – som er en måte å bringe det spesialiserte sykehusets faglighet til pasienten, uten at verken pasienten eller spesialisten må reise. Det viser etter min mening litt av de perspektivene som den nye teknologien kan gi. I tillegg kan dette vise oss nye veier til å kombinere spesialistenes behov for et faglig sterkt miljø og et skikkelig pasientgrunnlag med pasientens ønske om behandling uten å måtte reise langt. Særlig er det viktig for pasienter med langvarig behandling og kroniske lidelser, noe som også ligger til grunn for det forslaget som sosialkomiteen har gitt sin støtte til.

Sykehusreformen legger til rette for en demokratisk forankret offentlig helsetjeneste. Selve gjennomføringen av oppgaven bør tillegges dem som har best forutsetninger for dette: foretakenes ledelse og fagfolk. Men mål og rammer for arbeidet skal være politisk styrt. Både i proposisjonen og i sosialkomiteens innstilling er det en rekke premisser knyttet til denne bevilgningssaken. Det gjelder på viktige områder som psykisk helse og nyfødtmedisin, som sakens ordfører var inne på, og det dreier seg om tiltak på enkeltstående områder, som f.eks. dialyse.

Skal sykehusreformen lykkes, er det helt avgjørende at det blir en god styringsmessig kobling mellom tjenestene og den nasjonale politiske styringen. Til tider vil det være nødvendig at den politiske styringen knyttes til enkeltsaker. Men det bør også være en felles ambisjon for alle involverte at nasjonale politiske organer styrer hovedlinjene i helsetjenestens utvikling. Derfor satte jeg stor pris på innleggene til representanten Kristoffersen og representanten Alvheim her i dag, som så klart understreket disse viktige premissene for sykehusreformen. Neste prøve vil være fremleggelsen av statsbudsjettforslaget for 2003 og behandlingen av dette. Det er min ambisjon at Helsedepartementet skal bidra til at vi får en helsetjeneste der foretakene på en selvstendig måte kan stå for driften, men der de nasjonale politiske organer reelt styrer hovedlinjene i utviklingen.

Helt til sist vil jeg si meg tilfreds med komiteens brede oppslutning om et egenandelsopplegg for assistert befruktning og et fritak for egenbetaling for sterilisering på medisinske indikasjoner. Denne enigheten bør for ufrivillig barnløse bidra til større forutsigbarhet med hensyn til egenbetaling knyttet til behandling for barnløshet. Den egenandel som etter Stortingets vedtak vil gjelde for 2002, tar utgangspunkt i at dette er en lavt prioritert helsetjeneste som bør bli gjenstand for en høyere egenbetaling enn mer prioriterte helsetjenester. En slik gradert egenbetaling for helsetjenester vil være nødvendig og naturlig, dersom vi i fremtiden skal kunne prioritere ressursinnsatsen inn mot de høyest prioriterte tjenestene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): Helseministeren berørte bredt psykiatriens stilling. Jeg må likevel si at både regjering og opposisjon ofte kritiseres fra bl.a. brukerorganisasjonene for manglende bevilgninger til psykiatrien. Jeg må også si at dette skjer på tross av – tror jeg vi må innrømme hverandre – at vi har en nokså samvittighetsfull oppfølging av opptrappingsplanen så langt det er mulig å bedømme det, iallfall fra Stortingets side.

Selv om helseministeren har vært meget klar i sine beskjeder til helseforetakene, iallfall i tale, det har jeg registrert, og sikkert også i skrift, ser vi altså eksempler på kutt, som representanten Olav Gunnar Ballo var inne på, og som vi har sett i media. Da har jeg lyst til å spørre helseministeren: Er det slik at statistikken for vekst i psykiatrien snakker sant? Eller har helseministeren en annen forklaring på at vi faktisk får eksempler som kan tyde på kutt, som vi bl.a. har sett i media?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det bør vel ikke være nødvendig for meg å minne Stortinget om at vi er snart midtveis i en opptrappingsplan, og at vi ikke er ved slutten av den. Det betyr at vi i tiden fremover vil se klare mangler innenfor psykisk helsevern, som vi har sett det tidligere. Men statistikkene viser at flere får hjelp raskere, og at det stadig utbygges nye distriktspsykiatriske sentre. Det er nå et stort trykk i kommunene når det gjelder å bygge ut boliger. Derfor har Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett foreslått mer enn en dobling av rammen for tilsagn til psykiatriboliger i kommunene. Vi har i proposisjonen som behandles her i dag, varslet et meget detaljert oppfølgingsopplegg når det gjelder å sikre at de øremerkede tilskuddene i sin helhet skal benyttes til psykisk helse, at de øremerkede tilskuddene skal komme i tillegg, og ikke erstatte egenfinansiering av tjenesten, og at økonomiske gevinster ved faglig effektivisering skal forbli innenfor den enkelte sektor, henholdsvis voksenpsykiatri og barne- og ungdomspsykiatri. Det kommer til å bli meget nøye og samvittighetsfullt fulgt opp, ikke bare muntlig, men også skriftlig, og vi vil forsikre oss om at foretakene faktisk følger dette opp. I den grad det ikke skjer, og vi har indikasjoner på at det ikke skjer, vil helseministeren ta i bruk de virkemidlene han har for å få det på plass.

John I. Alvheim (FrP): Den gode lønnsøkningen som helsepersonell, særlig sykepleierne, fikk ved årets lønnsforhandlinger, noe jeg personlig er svært glad for, vil koste foretakene et sted mellom 500 og 600 mill. kr. Økte pensjonsutgifter i sammenheng med dette vil koste foretakene et sted mellom 1 og 2 milliarder kr. Mitt spørsmål til helseministeren blir da: Er det tatt høyde for disse ekstra lønnsutgiftene og de ekstra pensjonsutgiftene i foretakenes budsjetter, og hvis ikke, hvordan vil helseministeren løse dette problemet, uten at det går ut over behandlingstilbudene i det enkelte foretak?

Og la meg tilføye fra mitt ståsted: Det er ikke noe problem hvis helseministeren trenger støtte fra Stortinget til å løse dette problemet.

Statsråd Dagfinn Høybråten: En statsråd skal vel alltid sette pris på en utstrakt hånd med tilbud om hjelp fra Stortinget. La meg likevel minne om at en viktig side ved sykehusreformen er at fullmaktene til å disponere sykehusenes ressurser fullt ut ligger i virksomhetene. Det gjelder også personalressursene, og det gjelder ansvaret for å føre lønnsforhandlinger. Arbeidsgiverfunksjonen er tildelt foretakene, det er de som forhandler på grunnlag av de budsjetter Stortinget tildeler dem. I budsjettopplegget ligger det da et grunnlag for lønnsøkninger som foretakene må vurdere når de gir sine fullmakter til den arbeidsgiverforeningen som de har valgt, nemlig NAVO.

Jeg tror det er svært viktig at vi ikke havner i en situasjon hvor regningen automatisk i etterkant kan sendes til staten. Det vil undergrave ansvarsposisjonene som foretakene er tildelt etter det nye systemet. Når jeg har markert dette, er det viktig med en supplerende merknad. Det at vi har lagt opp til helhetlige systemer for spesialisthelsetjenestens virkemåte, opphever naturligvis ikke min generelle plikt til samlet å følge med i utviklingen av helsetjenesten, også knyttet til den problemstilling som representanten Alvheim tar opp. Det vil jeg selvfølgelig gjøre.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg registrerer statsrådens svar til Asmund Kristoffersen når det gjelder psykiatrien. Det statsråden sier, er at han vil bevirke at det ikke kommer til kutt, slik jeg oppfatter det. Men det har jo kommet til kutt. Den situasjonen som beskrives innenfor barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo, er en situasjon der man allerede i februar gjorde et vedtak om kutt, og der man har gjennomført en reduksjon på 26 mill. kr. Dette kan man lese ut av en protokoll fra et styremøte 7. juni 2002 i Barne- og ungdomspsykiatri Oslo Helseforetak. Der står det i et av vedtakene, i punkt 2:

«Styret finner det derfor nødvendig å pålegge administrasjonen å finne rom for ytterligere reduksjoner i kostnadene tilsvarende 8,5 mill kroner. Dette vil blant annet innebære en reduksjon på inntil 15 årsverk.»

Så registrerer jeg naturligvis – jeg har jo lest sykehusøkonomiproposisjonen – det som statsråden beskriver i forhold til dette, nemlig at de øremerkede tilskuddene i sin helhet skal benyttes til formålet, at øremerkede tilskudd skal komme i tillegg til, og ikke erstatte egenfinansiering av tjenesten, osv. Men hva hjelper det om departementet og Regjeringen beskriver en intensjon for bruken av midler, hvis det som nå praktiseres i regi av helseforetakene, er det stikk motsatte? Hvis det man gjør i Oslo, er ut fra en situasjon man selv vurderer som så dramatisk at man må redusere, hjelper det lite om statsråden sier her at han skal medvirke til at det ikke skjer. Man har altså allerede kuttet 26 mill.

Det er klart at det vil være helt rimelig for SV å etterlyse hva statsråden på en konkret måte har tenkt å gjøre for bl.a. å kompensere at man har kuttet med 26 mill., som man skriver i dette styrereferatet at man har gjort. Hva skal man i så fall gjøre for å sikre at virksomheten igjen kommer opp på det nivået som var intensjonen? Hvordan har man rent konkret tenkt å sikre at Oslo får den kapasiteten man skal ha?

Jeg bruker Oslo som et eksempel her. Jeg har ikke god nok oversikt over det som skjer ellers i landet. Men det er ting, det vet vi fra tidligere i år, som tyder på at situasjonen ikke er ulik i en del andre helseforetak. Hvordan kan vi være sikre på, når vi kommer til oktober, at denne situasjonen ikke er forverret ytterligere?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg sa i mitt svar til representanten Asmund Kristoffersen, vil det bli sendt et styringsbrev til samtlige regionale foretak hvor Stortingets føringer med basis i proposisjonen, som jeg refererte til, og i innstillingen vil bli meddelt, og hvor de pålegges å følge disse retningslinjene. I den grad det er truffet vedtak som er i strid med disse retningslinjene, vil man måtte treffe nye vedtak.

Når det gjelder situasjonen i Helse Øst, og barne- og ungdomspsykiatrien i Oslo spesielt, har jeg bedt om en forklaring fra Helse Øst på det som gikk fram av den artikkelen som representanten Ballo nevnte i sitt innlegg. Jeg har foreløpig fått en forklaring som vil danne grunnlag for en slik oppfølging som jeg nå varsler at jeg vil komme med.

Men jeg har lyst til å understreke én ting: Det at aktiviteten skal videreføres og økes, og det at effektiviseringseffekter skal bli innenfor sektoren og ikke tas ut av psykisk helse, kan ikke innebære at hver enkelt tjeneste og hvert enkelt tiltak skal konserveres på det aktivitetsnivå og med de bevilgninger de hadde i fjor.

Vi stiller også krav i opptrappingsplanen om omstilling, og omstilling kan måtte bety at noe går opp og noe går ned. Men det som er viktig, er at barna dette gjelder, får et økt tilbud og ikke et redusert tilbud, og det vil være kjernen i min oppfølging av Helse Øst og de andre foretakene på dette punkt.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Inge Lønning (H): Sosialkomiteens leder omtalte i sitt innlegg «dette famøse forslaget» om full egenbetaling ved assistert befruktning. Det famøse ved forløpet i akkurat den saken er vel at forslaget kom i budsjettforslaget fra regjeringen Stoltenberg – relativt lite forberedt, og som et løsrevet forslag om 100 pst. egenbetaling – og så ble det misvisende omtalt som et forslag om å innføre egenandeler, som om 100 pst. egenbetaling med mening lar seg omtale som egenandel. Men det virkelig famøse var jo at etter et halvt år hadde det parti som fremmet forslaget, snudd 180 grader rundt, og det parti sosialkomiteens leder representerer, som hadde programfestet det samme standpunkt, hadde også snudd 180 grader rundt, bl.a. fordi en meget velsmurt medie- og lobbyvirksomhet, fullfinansiert av den farmasøytiske industri, i mellomtiden hadde klart å gjøre dette til et viktig helsepolitisk spørsmål.

Det viktige ved denne saken er at vi tar lærdom av den og innser at på denne måten går det ikke an å drive en troverdig helsepolitikk – at man skifter standpunkt fra det ene ytterpunkt til det annet hvert halvår. Hvis vi skal kunne drive en velbegrunnet form for prioritering innenfor helsepolitikken, haster det etter mitt skjønn med å følge opp det forslaget som ble fremmet allerede i 1997 av det andre helseprioriteringsutvalget om å utrede et system med en gjennomført gradert bruk av egenandeler, som kan begrunnes på en slik måte at befolkningen kan skjønne hvorfor man legger en høyere egenandel på enkelte helsetjenester enn det man gjør på andre helsetjenester. Den lærdommen vi kan trekke av denne ene saken, er at det haster å få på plass et slikt system og få alminnelig aksept for en slik måte å tenke på, for det er bare på den måten vi vil kunne håndtere de virkelig vanskelige helseprioriteringsspørsmålene som ligger foran oss i årene fremover.

Derfor registrerte jeg også med glede at helseministeren i sitt innlegg ytret seg slik at han ønsker å følge dette opp, og jeg håper at helseministeren vil sette fortgang på den saken, slik at vi kan få et konsistent system med bruk av graderte egenandeler.

Ola D. Gløtvold (Sp): La meg først få lov til å ta opp Senterpartiets forslag, som jeg glemte å ta opp i innlegget mitt.

Med fem minutter og ingen replikkadgang er det en del ting som en gjerne har lyst til å kommentere litt mer. Representanten Alvheim, komiteens leder, sa at han var veldig glad for økningen i ISF-andelen, fra 55 til 60 pst., og at alle hadde bedt om at den skulle økes. Jeg har en litt annen oppfatning, og jeg viser til at også legepersonell og andre fagfolk har gått ut i media og sagt at en sterkere økning i ISF-andelen er meget uheldig, bl.a. overfor kronikere og pasienter med sammensatte lidelser, spesielt da en del eldre.

Så litt til denne skjevfordelingen mellom helseregionene. Det har det vært reist noen spørsmål omkring. SV og Senterpartiet har også en merknad i forbindelse med de ulike aktivitetsnivåer som budsjettene er basert på, der vi ber Regjeringen om å prøve å utjamne disse nå med den fellespotten som man holder tilbake, og jeg håper at det vil skje fra helsesministerens side.

Ambulansetjenesten ble det satt veldig fokus på i Stortinget for ca. ett år siden i forbindelse med akuttmedisinsk melding, og jeg håper at det som nå har kommet av signal, at helseforetakene ikke har prioritert ambulansetjenesten og akuttmedisin, kan snus, og at en får lagt det på plass, i likhet med psykiatrien. Det er veldig viktig, slik flere talere har vært inne på. Jeg er også meget bekymret for psykiatrien. Vi har fått meldinger om at institusjonsetableringer og -utvidelser er lagt på is, og vi har også fått signal om at f.eks. et nyopprettet DPS i Harstad var truet med nedleggelse. Her tror jeg helseministeren faktisk har vært inne i saken, og at det er stoppet, men det er bekymringsfulle signaler som kommer.

Senterpartiet har en merknad om Follo sykehus, og jeg skal ikke kommentere det noe nærmere. Men det er en sak fra 1980-tallet, og jeg håper at den snart vil finne sin løsning eller få sin avklaring.

Stiftelsen Nasjonal Plan for Astmaskoler har vært debattert i denne salen før, og det er viktig at prosjektet, når prosjektperioden nå er over, får permanente midler slik at den opplæringen som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for, kan fortsette, og at skolen kan videreføre sitt arbeid.

Så har jeg til slutt lyst til å sette søkelyset på revmatismepasientenes situasjon. Jeg håper det nå blir en avklaring her, slik at revmatismepasientene får sine plasser ved Rikshospitalet. Det har også vært en sak i Stortinget før. En samlet komite gikk da ut fra at det skulle være 45 senger på Rikshospitalet til revmatologi og revmakirurgi, og jeg håper at vi får beholde den kompetansen, og at den kan utvikles istedenfor avvikles. Det ryktes fra andre regioner at det der også er vanskelig for revmatismepasientene.

Presidenten: Ola D. Gløtvold har tatt opp det forslaget han refererte til.

John I. Alvheim (FrP): Først til forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, på side 16 i innstillingen, som jeg vil be om blir gjort om til et oversendelsesforslag. Så vidt jeg vet i øyeblikket, har helseministeren allerede grepet inn, og at dette nå ordner seg, slik at Hjertesenteret kan få ferdigrestaurert de nye lokalitetene de skal inn i.

Til representanten Inge Lønning vil jeg si at han talte veldig godt for et Lønning III. Min mening om det er at det har vi ikke behov for, vi har mer enn nok med Lønning I og Lønning II. Ellers kunne det jo være interessant å stille et direkte spørsmål til representanten Lønning: Hvilken erfaring og hvilken opplevelse har du med mennesker som er barnløse og ikke kan få barn på naturlig måte? Og hvis disse også i tillegg har dårlig økonomi, skal de være avskåret fra å få barn, slik som bl.a. jeg og Inge Lønning har fått?

Så vil jeg tilbake til psykiatrien. Jeg vil berømme representanten Olav Gunnar Ballo og SV som, i likhet med meg og Fremskrittspartiet, har vært meget bekymret for utviklingen innen psykiatrien, særlig barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg har personlig i denne sal gjentatte ganger forsikret meg om at psykiatriplanen blir fulgt, og har alltid fått til svar at det blir den. Men jeg har også i tillegg bedt ulike helseministre om å gå inn i denne planen for å se om kart og terreng fortsatt stemmer overens. Jeg har en mistanke om at så ikke er tilfellet.

Når det gjelder utviklingen og de vedtakene som er gjort i Oslo-regionen, er jo ikke dette noe nytt. Slik har det vært over flere år, hvor Oslo kommune tidligere har lagt ned psykiatriske tilbud, og vist til at de har etablert andre tilbud som har vært likeverdige. Og slik må det selvfølgelig også være. Man kan ikke holde fast på det man drev i 1960, det kan ikke være populært, og det kan ikke være oppdatert i 2002. Men i den utstrekning det virkelig er reell nedgang i psykiatrisk behandling i Oslo-regionen, har helseministeren en selvstendig instruksjonsmyndighet overfor Helse Øst, og den vil jeg anbefale ham å bruke hvis det skulle være nødvendig.

Presidenten: John I. Alvheim har gjort om forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, til et oversendelsesforslag.

Presidenten vil også påpeke at all tale skal rettes til presidenten og ikke til de enkelte representantene.

Inge Lønning (H): Det var nærmest for å rette en åpenbar misforståelse – jeg mente ikke å legge inn en bestilling om en Lønning III. Jeg er helt enig med representanten Alvheim i at det er nok med Lønning I og II, på samme måte som det er nok med Oscar I og Oscar II. Vi trenger bestemt ikke flere. Det jeg derimot mente, var å peke på at erfaringen med forløpet av den sak som Alvheim kommenterte, burde lære oss alle, uansett standpunkt til det konkrete stridsspørsmål, at dette ikke er måten å behandle spørsmålene på.

Til Alvheims direkte spørsmål: Jeg har kommunisert med ganske mange mennesker som er i den situasjonen som Alvheim beskrev. Det går jeg ut fra at representanten Alvheim også har gjort. Det hadde han formodentlig gjort også da han for et halvt år siden stod på det motsatte standpunkt, som var skrevet inn i Fremskrittspartiets stortingsprogram.

Men det som er lærdommen vi bør trekke av denne saken, er at vi ikke bør definere spørsmålet om egenandeler som spørsmålet: intet eller alt – enten skal det offentlige dekke alt, eller så skal den enkelte bruker dekke alt. Det vil de aller fleste mennesker reagere på med rette, for det er en altfor firkantet og unyansert omgang med spørsmål om egenbetaling.

Derfor er mitt standpunkt at hvis vi skal komme videre med en rimelig bruk av dette som verktøy i helseprioritering i fremtiden – og prioritering vil vi bli tvunget til å foreta i stadig høyere grad i årene som kommer – ja, så er vi nødt til å skaffe oss andre redskaper enn dem vi hittil har hatt. Ett av de redskapene som kan tas i bruk, er å lage et system med graderte egenandeler som omfatter ikke bare noen tilfeldig utvalgte tjenester innenfor det store spekteret av helsetjenester, men som omfatter hele systemet, og som det er mulig å begrunne på en måte som flertallet uten videre vil finne rimelig og akseptere.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg kort tilføye noen kommentarer til et par spørsmål som er blitt reist i debatten. Representanten Alvheim etterlyste en gjennomgang og en oppdatering av psykiatriplanen. Det arbeidet er igangsatt fra Helsedepartementets side. Sosial- og helsedirektoratet er gitt i oppdrag å foreta en slik oppdatering og ajourføring mellom kart og terreng, og Regjeringen vil komme tilbake til resultatet av den gjennomgangen i budsjettforslaget til høsten.

Når det gjelder reumatismepasientene, som representanten Gløtvold var inne på, skal jeg bare si at basert på innhentede opplysninger fra Helse Sør, kan det opplyses at reumakirurgisk avdeling ved Rikshospitalet ikke vil bli nedlagt, men overføres udelt inn i et større faglig fellesskap i ortopedisk avdeling. Tilbudet opprettholdes både når det gjelder antall operasjoner og innleggelser, men organiseringen av avdelingen er under endring. Helse Sør ønsker å få til gode pasientforløp og god ressursutnyttelse innen mer fleksible avdelinger, og derfor er en samling av kirurgiske, reumakirurgiske og ortopediske senger et skritt i riktig retning. Rikshospitalet har kompetansesenterfunksjon for barnereumatologi, landsfunksjon for barnereumakirurgi og regionfunksjon for reumakirurgi. Disse funksjoner vil ikke bli redusert som følge av omorganiseringen. Jeg tror det er viktig og i tråd med de beste intensjoner med denne reformen at helseforetakene har betydelig frihet når det gjelder den interne organiseringen i sykehusene. Et av problemene med den tidligere modellen har etter mitt syn vært at eierne har sittet for nær i forhold til ledelsens ansvar når det gjelder å organisere. Kravene til resultater skal eierne være tydelig på. Men hvordan resultatene leveres, må i hovedsak være ledelsens ansvar.

Olav Gunnar Ballo (SV): Når jeg bad om ordet, var det på bakgrunn av noe som lederen i sosialkomiteen sa knyttet til assistert befruktning. Han utfordret SV i forhold til full inndekning. Jeg vil understreke at SV ikke har gått for det. Vi har gått for en modell som skulle være i størrelsesorden det som Regjeringen nå legger opp til. Vi foreslo det i desember. Det var et noe høyere tall – 23 000 kr – men vi fikk ikke noe støtte for det, dvs. Arbeiderpartiet støttet oss verbalt, men ikke ved bevilgning. Fremskrittspartiet var da direkte uenig i det.

I forbindelse med gjennomgangen når det gjaldt evalueringen av bioteknologiloven, ser jeg at i 1994 uttalte den samme Alvheim følgende når det gjaldt egenandeler knyttet til assistert befruktning:

«I en tid med særdeles knappe ressurser til norsk helsevesen, vil det etter dette medlems skjønn ikke være riktig av det offentlige helsevesen å prioritere deler av de behandlingsopplegg som skisseres i foreliggende lovproposisjon. Dette medlem tenker da i særlig grad på kunstig befruktning som dette medlem ikke mener bør være et finansielt ansvar for det offentlige.»

Så er det altså slik at Fremskrittspartiet ikke bare har vedtatt at det ikke skal være egenandeler på assistert befruktning, men de har også vedtatt at det ikke skal være egenandeler på sterilisering, noe som SV for øvrig er helt enig med Fremskrittspartiet i. Vi legger nå fram et forslag om å fjerne egenandelen i sin helhet når det gjelder sterilisering, men altså ikke når det gjelder assistert befruktning, fordi vi tror at begrepet «medisinsk indikasjon» er totalt uhåndterlig. Hvis man skal begynne å skille mellom sosialmedisinske vilkår og risikofaktorer, vil man byråkratisere hele opplegget med hensyn til hvem som skal ha rett, og hvem som ikke skal ha rett. Vi tror det er lite praktikabelt, og at det er uhensiktsmessig og konfliktskapende.

Fremskrittspartiet, som altså på sitt landsmøte gjør akkurat det samme vedtaket når det gjelder sterilisering, går ikke inn for vårt forslag i forhold til å fjerne egenandelen for sterilisering. Begrunnelsen for det skulle jeg gjerne ha hørt, for rent prinsipielt er det ingen skille – så langt jeg kan se – mellom det og pressemeldingen fra Fremskrittspartiets landsmøte når det gjelder fjerning av egenandeler for begge. Men så langt jeg kan fortolke det: Når Fremskrittspartiet uttrykker at de har primær og subsidiær stemmegivning, kan man ikke ta noe primært standpunkt på et gitt spørsmål der man kunne risikert at det hadde blitt flertall for det i denne salen, slik det ville vært ved sterilisering. Det synes jeg er en form for slalåmkjøring som er ganske besynderlig. Det er jo faktisk også slik når det gjelder assistert befruktning, at det ikke er gjennom Fremskrittspartiets stemmegivning det sikres. Det er gjennom støtten fra SV og Arbeiderpartiet, fordi Fremskrittspartiet tvert imot fremmer et helt annet forslag.

Jeg synes Alvheim skal være noe mer dempet med hensyn til hvordan man skal sikre at egenandelen går ned på disse to områdene, i og med at Fremskrittspartiet selv ikke er villig til å gå ut med et forslag som hadde fjernet egenandelene når det gjelder sterilisering.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.