Presidenten: Etter samråd med gruppelederne vil presidenten foreslå at debatten ordnes slik:

Debatten føres over to dager, med en samlet taletid på 7 timer og 15 minutter, eksklusiv replikkordskifter og 3-minuttersinnlegg.

Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 110 minutter, Høyre 95 minutter, Fremskrittspartiet 65 minutter, Sosialistisk Venstreparti 60 minutter, Kristelig Folkeparti 55 minutter, Senterpartiet 25 minutter, Venstre 10 minutter og Kystpartiet 10 minutter. I tillegg vil presidenten foreslå at representanten Simonsen gis en taletid på inntil 5 minutter.

Videre foreslås det at det gis adgang til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere og statsministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter statsrådenes innlegg uansett lengde innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Jens Stoltenberg (A): Etter valget i fjor høst fikk landet en ny regjering. Grunnlaget for den regjeringen var Sem-erklæringen og 52 skriftlige svar fra Regjeringen til Fremskrittspartiets stortingsgruppe. På dette grunnlaget ble det dannet en ny regjering med støtte fra Fremskrittspartiet. Regjeringens og Fremskrittspartiets erklærte mål var å gi landet en annen politisk kurs, en annen politisk retning for samfunnsutviklingen enn det Arbeiderpartiet står for. Dette løftet har Regjeringen holdt. Vi har fått en annen politisk kurs, en annen retning for samfunnsutviklingen.

Heldigvis er det ikke slik at Norge forandres totalt fra den ene dagen til den andre. Mye er godt i det norske samfunnet, og det vil det fortsatt være. Men retningen er en annen, og etter vår mening er retningen feil. Det legges mindre vekt på rettferdig fordeling og fellesskap. Det er varslet privatisering og individualisering av folketrygden, privatisering av skolen, og det legges opp til en politikk der de som har mye fra før, får mer, og der mange av dem som har lite, får enda mindre. Dette er en ny retning. Det er en usosial høyrepolitikk, som vi har sett tidligere, og som er noe annet enn det Arbeiderpartiet står for.

La meg ta noen eksempler. I dag stiger arbeidsledigheten i Norge. Ledigheten er fortsatt lav sammenlignet med andre land, men det er mager trøst for de snart 100 000 arbeidsledige at det gjennomsnittlig sett er flere ledige i andre land enn i Norge. De arbeidsledige er blant dem som har det økonomisk vanskeligst i Norge. Dagpengegrunnlaget utgjør 62 pst. av lønnen. Det er en lav daglønn, en lav ledighetstrygd, i forhold til mange andre land. Likevel velger Regjeringen å kutte i dagpengene til de arbeidsledige. Det gjør de ved å innføre nye karensdager i dagpengeordningen, de gjør det ved å øke kravet til lønn man må ha før man kan få dagpenger, og de gjør det ved å fjerne det beregnede feriepengetillegget i arbeidsløshetstrygden. Feriepenger er en del av lønnen for alle andre arbeidstakere. Når det kuttes ut for de arbeidsledige, betyr det nesten 10 pst. lavere lønn for ledige, lavere dagpengeutbetaling for de ledige. Konkret betyr det at en person som er arbeidsledig i tre måneder og har en gjennomsnittlig lønn, mister 6 000 kr i dagpenger. En som er ledig i ett år, mister nærmere 20 000 kr. Og det er mennesker som i utgangspunktet har en lav inntekt å leve av fordi de lever av dagpenger. Det er en annen politisk kurs enn Arbeiderpartiet står for, og det er en kurs vi er uenig i. Men det er altså en annen kurs enn den vi ønsket å gå inn for da vi satt med ansvaret.

Et annet eksempel: uføre. I dag er det slik at hvis man er uføretrygdet, kan man ha små ekstrainntekter – som det betales skatt av, men som man slipper at trygden blir trukket mot, hvis man har inntekter under 50 000 kr. Det er viktig for mange som er født uføre, det er viktig for mange som har noe arbeidsevne, f.eks. mennesker med muskel- eller skjelettskader, men det er også viktig for en gruppe som har f.eks. reumatisme – en sykdom som gjerne kommer og går, noen dager er du frisk og andre dager er du dårlig. Og jeg kjenner eksempler på mennesker som noen dager er helt friske, og som så i lange perioder kan være helt syke. De må leve et liv der de ikke kan ha en fast jobb, ikke kan inngå en forpliktende arbeidsavtale med en arbeidsgiver, men de kan ta noe arbeid. De kan jobbe noen ekstravakter, og de kan bidra noe. Det gjør mange av disse menneskene i dag, og de får noe betalt for det. Denne ordningen vil Regjeringen fjerne ved å si at nå kan du bare tjene 5 000 kr, ikke 50 000 kr som i dag. Det er usosialt, det er dårlig samfunnsøkonomi, for det reduserer arbeidsinnsatsen til en gruppe som er helt i ytterkanten av arbeidsmarkedet, nemlig de uføretrygdede, og det er fremfor alt usosialt at noen av de menneskene som har aller minst, skal få enda mindre. Igjen er det en annen kurs enn det Arbeiderpartiet står for. Det har Regjeringen helt rett i. Men det er en kurs som går i feil retning sammenlignet med de verdiene Arbeiderpartiet står for, om rettferdighet og fellesskap.

Tilsvarende er det for egenandeler. Egenandelene for medisiner på blå resept ble fjernet 1. oktober for uføre og alderspensjonister. Det er spesielt viktig for mange uføre, og det er viktig bl.a. for minstepensjonister. Nå vil Regjeringen gjeninnføre disse egenandelene og øke dem slik at de for medisiner går fra null for disse gruppene til 1 850 kr. Det er dobbelt feil. For det første er det uttrykk for en uforutsigbarhet som ingen grupper fortjener. Regjeringspartiene stemte for denne ordningen i fjor, og er på nærmest prinsipielt grunnlag mot den i år. For det andre betyr det økte kostnader for uføre og økte kostnader for f.eks. minstepensjonister og andre med lav pensjon. Også det er en annen kurs. Men det er en kurs i feil retning, og det stikk motsatte av hva vi foreslo i vårt budsjett for 2002.

Det fjerde eksempelet jeg skal nevne, er fellesforbruk kontra privatforbruk. Noen av de viktigste oppgavene i vårt samfunn har vi valgt å løse i fellesskap. Vi har sagt at oppgaver som omsorg for barn, omsorg for eldre og utdanning er noe vi ikke overlater til markedet, det er noe vi ikke overlater til den enkeltes inntekt, bosted og bakgrunn, men det er noe vi så langt som overhodet mulig prøver å sørge for at alle får et likeverdig tilbud om. Derfor organiseres og finansieres det gjennom fellesskapet, gjennom offentlig sektor.

Regjeringen legger opp til en rekordsterk vekst i det private forbruket og en svært lav vekst i det offentlige forbruket, i fellesforbruket. Privat forbruk skal neste år vokse med 3,5 pst. – det er noe sånt som 23 milliarder kr – mens offentlig forbruk skal vokse med 0,5 pst. – det er om lag 1,6 milliarder kr. Så privat forbruk skal vokse noe sånt som 15 ganger sterkere enn offentlig forbruk neste år i henhold til nasjonalbudsjettet. Nå er det mange grunner til at det er slik. Det er bl.a. reallønnsvekst, det er økt sysselsetting og andre gode forklaringer på at privat forbruk vokser. Men den sterke forskjellen mellom vekst i privat forbruk og offentlig forbruk, der vi finansierer noen av de viktigste oppgavene, som omsorg for eldre, for syke, utdanning og barneomsorg, viser at en politikk der en ytterligere stimulerer det private forbruket på bekostning av fellesforbruket ved å gi skattelettelser, er å gå i feil retning. Og derfor er det slik at kommunene nå får den laveste veksten i sine inntekter på flere år, mens det private forbruket øker kraftig. Også det er en annen kurs, men en kurs i feil retning.

Arbeiderpartiet står for en annen kurs enn den Regjeringen går inn for. Vi ønsker en politikk for arbeid og velferd, for å sikre arbeidsplassene, sikre en konkurranseutsatt industri, stille opp for de ledige – ikke kutte i tiltakene for dem, og ikke kutte i dagpengene. Det betyr også at vi vil styrke de oppgavene vi løser i fellesskap, styrke kommunene, slik at vi kan få en bedre skole, en bedre eldreomsorg. Og vi er villige til både å stille opp med de pengene som trengs, og samtidig stille sterke krav til fornyelse av offentlig sektor, bedre organisering av offentlig sektor. Nettopp fordi vi ønsker en sterk offentlig sektor, en god organisering av de oppgavene vi løser i fellesskap, er vi også sterke tilhengere av at denne sektoren fornyes.

Det er en annen kurs. Det er en annen politikk. Slik sett har Regjeringen holdt de løftene den gav. Men det er en politikk som etter vår mening går i feil retning, og over tid blir forskjellene store. Selv om de fra det ene året til det andre ikke er dramatiske for samfunnet totalt, er de dramatiske nok for de uføre som mister noen tusenlapper i ekstrainntekter, eller for de ledige som mister 20 000 kr i ledighetstrygd.

Vi har en mindretallsregjering i Norge. Det er ikke noe nytt. Vi har hatt mindretallsregjeringer i mange år. Einar Gerhardsen ledet en mindretallsregjering på 1960-tallet. Odvar Nordli, Trygve Bratteli og mange andre har ledet mindretallsregjeringer. Det nye nå er at vi har en mindretallsregjering uten et avklart og stabilt grunnlag i Stortinget. I teorien har denne regjeringen et avklart grunnlag, i den forstand at Sem-erklæringen og svarene fra Regjeringen til Fremskrittspartiets stortingsgruppe gjorde at det ble dannet en regjering. Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen sa at han ikke anså seg som regjeringens parlamentariske grunnlag. Men i trontaledebatten i fjor understreket han at han anså Fremskrittspartiet som Regjeringens parlamentariske basis. For oss er det litt uklart hva som er forskjellen på «basis» og «grunnlag» – det ligner i hvert fall veldig på hverandre. Uansett har Fremskrittspartiet vært fadder og hatt en spesiell rolle i forhold til den sittende regjeringen.

Det som er problemet, er at Regjeringen ikke vedkjenner seg sitt parlamentariske grunnlag eller sin parlamentariske basis i form av Fremskrittspartiet, og Fremskrittspartiet vedkjenner seg ikke det ansvaret de har ved å innsette en regjering og slutte seg til Regjeringen på det skriftlige grunnlaget de hadde. Det bidrar til økt usikkerhet, økt uforutsigbarhet og vingling fram og tilbake, som ikke det politiske system, ikke norske bedrifter, ikke det norske folk og ikke velgerne – ikke minst – er tjent med, fordi det bidrar til uklarhet og mangel på klare alternativer. Derfor mener jeg at vi trenger flertallsalternativer, enten i form av at vi får en flertallsregjering, eller i form av at vi har mindretallsregjeringer som har et avklart grunnlag i Stortinget. Det har vi f.eks. i Sverige med en sosialdemokratisk regjering som har avtaler med partier i Riksdagen. Vi har hatt det tidligere i Norge. Det kan tenkes ulike løsninger. Men demokratiet, velgerne og alle andre har et krav på at vi som politikere er i stand til å etablere flertallsløsninger som kan styre forutsigbart, gjennomføre en sammenhengende politikk og redusere den uforutsigbarheten og den usikkerheten som vi nå opplever i Det norske storting.

Så stilles spørsmålet om Arbeiderpartiet er villig til å ta ansvar. Og selvsagt er Arbeiderpartiet villig til det. Vi har vært og er et parti som tar ansvar, men vi kan ikke ta ansvar for høyrepolitikk. Vi kan heller ikke ta ansvar for en justert høyrepolitikk. Vi kan bare ta ansvar for en politikk som har et klart preg av våre verdier om rettferdig fordeling og fellesskap. Men vi kan ikke ta ansvaret for en politikk vi mener går i gal retning. Dessuten er bare det at man drøfter eller tar opp spørsmålet om Arbeiderpartiet, opposisjonen, skal bli Regjeringens grunnlag i en så viktig sammenheng som f.eks. statsbudsjettet, en illustrasjon på behovet for avklarte flertallsløsninger i den ene eller andre form. For hva blir da meningen med den alternative kursen, den andre kursen, den nye kursen i forhold til Arbeiderpartiet som denne regjeringen varslet, nedfelt i Sem-erklæringen og i svarene til Fremskrittspartiet, hvis den alternative kursen til Arbeiderpartiet skal lages med Arbeiderpartiet? Da har vi fått det endelige beviset på at vi har en situasjon i dette stortinget som krever en helt annen avklaring enn det både Fremskrittspartiet og regjeringspartiene så langt har vært villige til å gi.

Statsministeren snakker noen ganger som om han tror at han fortsatt leder en sentrumsregjering som den ene dagen kan gå til venstre og den andre dagen kan gå til høyre, og litt fram og tilbake. Han leder ikke en sentrumsregjering. Han leder en Høyre-dominert regjering som har Fremskrittspartiet som basis, og som er innsatt av Fremskrittspartiet, og som er noe helt annet enn en sentrumsregjering, og han leder en regjering som har varslet enn annen kurs basert på andre verdier og andre samfunnsretninger enn det Arbeiderpartiet står for. Det er konsekvensen av dette valget Regjeringen åpenbart har problemer med fullt ut å ta.

Arbeiderpartiet mener at vi trenger et sentrum-venstre-flertall i Norge som kan gi landet forutsigbarhet, stabilitet og en politikk bygd på rettferdig fordeling og fellesskap. Alternativet til det er enten en eller annen form for mindretallsstyre med Høyre og Kristelig Folkeparti, dagens regjering, eller et mer forpliktende samarbeid på høyresiden med Fremskrittspartiet. Begge de to høyrealternativene er dårligere enn et sentrum-venstre-samarbeid, og det er det vi går inn for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvard Nilsen (H): Representanten Stoltenberg fortsetter svartmalingen som han har holdt på med fra første dag budsjettet ble lagt frem. Han glemmer å nevne at det blir betydelig økning i psykiatrisatsingen i Norge. Det blir mer penger til kreftforskningen i Norge og til behandling, det blir mer penger til sykehusene, det blir mer penger til kommunene, det blir mer penger til å bekjempe rusproblematikken i Norge, og det blir mer penger til å bekjempe arbeidsledigheten gjennom å styrke arbeidsmarkedsetaten. I tillegg er det en betydelig satsing mot fattigdom. Og siden representanten Stoltenberg nå sa at han tar ansvar, er det altså 90 000 fattige i dette landet. Tar han ansvar også for det?

Så er det slik at de skattelettelsene som han har nevnt, har han stort sett stemt for selv. Av de vel 10 milliarder kr i skattelettelse har han stemt for 8,7 milliarder kr. Og det er ikke så underlig at representanten Stoltenberg har gjort det, for på Arbeiderpartiets landsmøte ble det sagt at vi er nå i en situasjon hvor økt velferd må betales av produktiv virksomhet istedenfor høyere skatter og avgifter. Derfor stemte selvsagt Arbeiderpartiet for de skattelettelsene som kom.

Og mine spørsmål til representanten Stoltenberg er: Hvis vi nå skal ta ham på alvor, hvor vil Arbeiderpartiet øke sine skatter? Hvilke skatter er det? Ønsker de å gjeninnføre flyseteavgiften? Ønsker de å gjeninnføre investeringsavgiften? Ønsker de at flere skal betale toppskatt, sykepleiere eller lærere, eller skal de senke minstefradraget slik at de lavtlønte skal betale mer skatt? Eller er det alkoholavgiftene som skal økes? Jeg bare spør!

Jens Stoltenberg (A): Først til spørsmålet om det er svart eller hvitt i Norge, bra eller dårlig. Det er bra i Norge for de aller fleste. Norge er et godt samfunn. Jeg hører at talsmenn for Regjeringen nå stadig viser til at FN utroper Norge til verdens beste land å leve i. Til det vil jeg si at det er jo helt andre verdier enn de verdiene den Høyre-dominerte regjeringen nå står for, som har brakt Norge dit det er, og som har gjort oss til i hvert fall et av verdens beste samfunn å leve i. Det er jo ikke Høyre-verdier som har dominert samfunnsutviklingen i årene etter krigen, men det er sosialdemokratiske verdier. Og hvis de er så gale, er det rart at vi scorer så godt på disse FN-målingene.

Det andre er at selv om det gjennomsnittlig er bra for de aller fleste i Norge, er det ikke svartmaling å påpeke at når de arbeidsledige kommer til oss og sier at de kan tape opp mot 20 000 kr i året på reduserte dagpenger med de kuttene Regjeringen foreslår, er det alvorlig for dem, selv om de fleste har det bra. Og det er ikke svartmaling når uføre kommer til oss og sier at de har noen biinntekter de dagene de for eksempel ikke er så plaget av gikta. De sier det vil ramme dem hardt når Regjeringen ønsker å ta fra dem disse ekstrainntektene. Det er ikke svartmaling, men det er å påpeke noen alvorlige mangler og feil og at noe går i gal retning på viktige samfunnsområder for Norge. Det er heller ikke svartmaling når vi viser til at mange bedrifter er urolige for at Regjeringen gjør for lite for å sikre verdiskaping i Norge.

Vi skal med tid og stunder legge fram vårt alternative budsjett. Da vil alle se tydelig hva slags prioriteringer vi foretar. Vi stemte mot å fjerne utbytteskatten i fjor, og vi stemte også mot lettelser i boligskatten, ikke minst fordi det gir størst lettelser for dem som har aller mest. Hva som blir våre forslag i neste års budsjett, får vi komme tilbake til og diskutere når vi legger fram vårt alternative budsjett.

Carl I. Hagen (FrP): Norge er verdens rikeste land når vi ser på statsøkonomien. Og etter den handlingsregelen som Stoltenberg har laget, begynte også den sittende regjering i realiteten sitt budsjett med å fastslå at det aller viktigste i Norge nå er å øke oljefondet med 138 000 mill. kr. Det er det viktigste. Det begynte man med.

Mitt første spørsmål til Arbeiderpartiets kommende leder og nåværende parlamentariske leder er: Vil Arbeiderpartiet bygge på det samme prinsippet? Vil Arbeiderpartiet også at det viktigste skal være å fastlegge økningen i oljefondet til 138 milliarder kr? Vil Arbeiderpartiet også da akseptere at man ikke helt følger handlingsregelen – for man har jo lånt 2 milliarder kr fra 2004-budsjettet, aksepterer Arbeiderpartiet det?

Mitt andre spørsmål til Jens Stoltenberg dreier seg om pensjonsordninger. Det har vært en vedvarende storm en stund fra Norsk Pensjonistforbund og andre om å få fjernet den avkortingen av grunnpensjonen som er for samboere og ektefeller, ved at de får 25 pst. kutt i sin pensjon i forhold til enslige på tross av at de har betalt inn full premie til folketrygden gjennom et langt liv. Vi har siden 1981 fremmet forslag om over en toårsperiode å fjerne denne avkortingen, og vi kommer til å gjøre det samme i år. Er det Arbeiderpartiets prinsipielle syn at man fortsatt skal straffe gifte pensjonister ved å avkorte deres grunnpensjon med 25 pst., eller aksepterer Arbeiderpartiet prinsippet om at de bør ha lik pensjon som enslige når de har betalt inn fulle premier til folketrygden?

Jens Stoltenberg (A): Det viktigste er ikke å avsette 138 milliarder kr til oljefondet. Det viktigste er selvsagt ikke størrelsen på oljefondet. Det viktigste er å føre en økonomisk politikk som sikrer arbeid og velferd. Derfor må vi holde orden i økonomien, og derfor må vi la være å gjenta gamle feil som vi vet fører til arbeidsløshet, store problemer og økonomisk bakrus etter en økonomisk fest. Derfor er svaret nei, det viktigste er ikke 138 milliarder kr på oljefondet.

Dessuten er det slik at Fremskrittspartiet bruker oljepengene to ganger. De har dobbelt bokholderi. Den ene dagen sier de at oljepengene skal brukes i utlandet til å kjøpe kampfly, helikopter, politibiler, sykebiler og mange andre fornuftige ting. Den andre dagen sier Fremskrittspartiet at oljefondet skal brukes til å betale pensjoner. Man kan ikke bruke de samme pengene to ganger! Oljefondet er i dag på 700 milliarder kr. Statens gjeld til norske pensjonister er på 2 800 milliarder kr. Så enten man regner totalsummene eller avkastningen for å ta løpende pensjoner, er oljefondet ikke stort nok til å betale pensjoner. Da kan ikke Fremskrittspartiet både mene at oljepengene skal brukes i utlandet, og så mene at de samme pengene som de har kjøpt kampfly, helikoptre og sykebiler for, skal brukes til å betale pensjoner. Her har Fremskrittspartiet fremmet et utmerket grunnlovsforslag – ja ja, nesten utmerket – om å øremerke oljefondet til pensjoner. Vi skal følge opp det for å avsløre det dobbelte bokholderiet Fremskrittspartiet driver med når de bruker oljepengene to ganger. En krone kan bare brukes én gang enten det er en laksekrone, en aluminiumskrone eller en oljekrone, og det bør også Fremskrittspartiet snart forstå.

Når det gjelder pensjoner, har vi gått inn for et mer individbasert pensjonssystem. Det betyr at vi også er villige til å se på dagens avkortingsregler. Jeg kommer tilbake til det når forslagene kommer fra Pensjonskommisjonen.

Øystein Djupedal (SV): La meg starte litt uvanlig og gi Stoltenberg honnør for det som etter min vurdering var et godt innlegg. Det er helt riktig at den sittende regjering har lagt en helt ny kurs for Norge. Dette er en sterkt ideologisk regjering, en høyreorientert regjering med Kristelig Folkeparti på hjul. Det er svært vanskelig å se at Kristelig Folkeparti finnes i denne regjeringen. Tvert imot er det veldig lett å se at det finnes sterkt ideologiske Høyre-statsråder som ønsker en ny kurs for Norge.

Det som er interessant i dette innlegget fra Stoltenberg, er at det er en ny kurs for Arbeiderpartiet. Det innlegget som Jens Stoltenberg nå holdt, kunne ikke vært holdt for ett år siden. Arbeiderpartiet velger nå å vektlegge de samme verdiene som SV i mange år har vektlagt her i salen, nemlig fellesskapets verdier. Det er interessant, for det betyr at det finnes en sterkere opposisjon mot det markedsbaserte Norge enn tidligere. I sine år i regjering lot Arbeiderpartiet dette gradvis gli over mot høyre. Det har Arbeiderpartiet blitt straffet for, men vi er glade for at Arbeiderpartiet nå muligens har funnet tilbake til en klarere kurs, en kurs som ivaretar fellesskapets interesser.

Det som også er interessant, og som er en ny kurs for Arbeiderpartiet, er at man nå i større grad ser at man ikke kan gjøre dette alene. Det betyr at Arbeiderpartiet nå ser det sosialdemokratiske partier i hele Europa i lang tid har sett, nemlig at man må samarbeide, og man må samarbeide mot venstre. Dette mønsteret ser vi i mange europeiske land, og det er også vi glade for. Skal man klare å møte høyresiden, må man altså samarbeide for i fellesskap å finne gode løsninger.

Nå er det ikke stortingsvalg før i 2005, og derfor er mitt spørsmål til Stoltenberg følgende: Hvordan ser han for seg at dette venstre-sentrum-samarbeidet som han omtaler i innlegget, skal kunne manifestere seg i løpet av denne perioden? Betyr det at Arbeiderpartiet nå vil justere sin egen politikk også på de feltene der man er interessert i samarbeid, men der andre partier har et annet politisk syn?

Jens Stoltenberg (A): I et demokrati er det velgerne som bestemmer, og da har også velgerne en soleklar rett til å velge et storting det ikke er så lett å regjere. Selvsagt kunne alle partier gitt et enkelt svar på hvordan man skulle fått til et handlekraftig, styringsdyktig og stabilt styre: Det er bare at et flertall stemte på deres eget parti. Det kunne bli galt, men det kunne i hvert fall bli stabilt. Det er klart at det var lettere da Arbeiderpartiet fikk flertall alene. Sist gang vi fikk det, var i 1957. Alle regjeringer, alle vedtak, alle reformer Arbeiderpartiet har gjennomført siden vi mistet det rene flertallet ved stortingsvalget i 1961, har vi gjort i samarbeid med andre partier. Så det å samarbeide med andre er ikke noe nytt for oss.

Jeg er glad for at representanten Djupedal roser innlegget, og jeg kan være enda mer uvanlig tilbake og si at jeg roser SV. Jeg mener det er viktig at partier kan samarbeide, for når vi ikke får flertall alene, når vi ikke får flertall for den politikken vi i vårt parti mener er best, har politiske partier et ansvar for å samarbeide – ikke bare samarbeide, men samarbeide slik at man får flertall i denne sal, slik at det blir et grunnlag for den politikken vi står for. Det er et ansvar som påhviler oss alle, og da må vi lete etter de løsninger vi tror er bærekraftige over tid. Jeg mener altså at et samarbeid sentrum-venstre i norsk politikk er et alternativ som har realistiske muligheter til å få flertall, og som vil stå for en politikk som jeg er enig i, og som bygger på verdier jeg tror på.

Jeg tror det er en fordel at SV og Arbeiderpartiet finner andre lokaler enn stortingssalen til å drøfte akkurat hvordan vi skal utvikle dette samarbeidet, og så skal vi etter hvert komme tilbake til det. Måten vi utvikler samarbeidet på, tror jeg vi skal diskutere partiene imellom.

Jon Lilletun (KrF): Eg må nok skuffe representanten Stoltenberg med at eg ikkje kjem til å følgje opp rosen frå representanten Djupedal av Stoltenbergs innlegg.

Men eg har to konkrete spørsmål. Samarbeidsregjeringa har lagt fram eit budsjett i ein situasjon der fleire og fleire arbeidsplassar står i fare for å verte flagga ut. Vi har allereie sett konsekvensar av det budsjettet ved at bedrifter som har varsla at dei vil flagge ut, faktisk har sagt at med dette budsjettet kan dei la dei planane liggje. Altså: Budsjettet verkar. På det området er det altså føreseielege vilkår som trengst.

Så har representanten Stoltenberg no snakka varmt om eit venstre-sentrum-samarbeid og rost SV. Leiaren i SV sa på fjernsynet i går kveld at måten dei no skulle finansiere sine gode ting som skule og andre ting på, var å ta vekk investeringsavgifta, som vi no omsider har fått fjerna. Det vart tydeleg sagt på fjernsyn i går kveld. Er representanten Stoltenberg einig i den prioriteringa? Og er det føreseielege vilkår å gjeninnføre avgifter som vi no endeleg har klart å fjerne? Det var det første spørsmålet.

Det andre spørsmålet er: Det som Stoltenberg kallar privatisering, kallar Kristeleg Folkeparti og Samarbeidsregjeringa veldig ofte for valfridom. På eitt område innanfor familiepolitikken har det manifestert seg som kontantstøtte. Vi har registrert at fleire i Arbeidarpartiet og SV ynskjer å fjerne kontantstøtta, som har gjort situasjonen føreseieleg òg for barnefamiliane. Er det slik at Arbeidarpartiet no i denne nye alliansen òg ynskjer å gå til angrep på kontantstøtta? Og ynskjer ein på den måten å ta vekk den valfridomen som faktisk stortingsfleirtalet har innført?

Jens Stoltenberg (A): Regjeringen har brukt nesten et år på å lage sitt budsjett. Nå skal vi bruke noen uker på å lage vårt budsjett. Men vi har hvert eneste år gjennom mange år greid å lage budsjetter innenfor ansvarlige rammer, med en god sosial profil, tilrettelagt for god verdiskaping i det private Norge. Det var faktisk en kraftig vekst i sysselsettingen i industrien da vi styrte på 1990-tallet. Vi greide det uten denne type usosiale kutt for uføretrygdede, for arbeidsledige og for andre som har lite i det norske samfunnet. Jeg er helt sikker på at når vi har gått gjennom budsjettet, satt opp våre alternativer, skal vi komme ut med et budsjett som har en vesentlig bedre sosial profil, og som fjerner de usosiale kuttene Regjeringen har lagt inn for uføretrygdede, arbeidsledige og andre grupper, og likevel skal vi holde oss innenfor ansvarlige rammer, på en måte som sikrer bedriftene. Men jeg ber om respekt for at jeg ikke nå skal angi de konkrete postene. Det skal dere få når vi legger fram vårt alternative budsjett. Jeg har flere gode idéer, faktisk i milliardklassen i sum. Men jeg tror at hvis jeg begynner å nevne en eller to eller tre av dem, skriver avisene at Stoltenberg vil gjøre ditt eller datt. Dette skal vi først diskutere, og så kommer vi tilbake til det.

Så vil jeg gjerne minne om at sentrumspartiene ikke var i stand til å legge fram sitt alternative budsjett da de var i opposisjon sist gang. Det syntes de åpenbart var litt for vanskelig.

SV har ikke foreslått å gjeninnføre investeringsavgiften. Hva de faktisk kommer til å foreslå eller ikke foreslå, det får SV redegjøre for og klargjøre når de legger fram sitt budsjett. Vi er selvstendige partier, og det har vi tenkt å fortsette med å være. Jeg har ikke tenkt å holde Kristelig Folkeparti ansvarlig for at Fremskrittspartiet lover 6 milliarder kr i kutt i bistand eller mange milliarder kr kutt i distriktspolitikken og landbrukspolitikken, selv om Kristelig Folkeparti har valgt å samarbeide med og basere sin regjering på støtte fra Fremskrittspartiet. Vi er selvstendige partier, men jeg mener at vi er i stand til å komme fram til en felles politikk når det er nødvendig.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vet ikke om jeg hørte riktig, men når Jens Stoltenberg påstår at sentrumspartiene ikke var i stand til å legge fram et alternativt budsjett i opposisjon, må jeg minne Stoltenberg om at sentrumspartiene faktisk var budsjettpartnere med den regjeringen han ledet.

Jens Stoltenberg var i sitt innlegg innom flere av de store utfordringene som vi som nasjon står overfor, både økende arbeidsledighet og økende forskjeller. Dette er sentrale områder. Jeg vil gjerne utfordre Jens Stoltenberg på ett av dem: økende forskjeller og fordelingspolitikk.

Sentralt i fordelingspolitikken er å sørge for at alle har den samme mulighet til utdanning, at alle har den samme mulighet til omsorg, til helsetjenester osv. I dette arbeidet er kommunene helt sentrale. Uten at kommunene er i stand til å tilby sine innbyggere en god skole, en god eldreomsorg og gode helsetjenester, vil vi ikke oppnå en rettferdig fordeling og heller ikke utjevning mellom grupper.

Situasjonen i dag kjenner vi godt: Kommuner må kutte i skoler, må fylle opp skoleklasser med flere elever, må kutte i eldreomsorg, må kutte i veldig mange av sine tjenestetilbud. Når Jens Stoltenberg så i sitt innlegg sier at Arbeiderpartiet vil gjøre noe med dette, vil jeg gjerne utfordre Jens Stoltenberg på nettopp det, til tross for at Arbeiderpartiet altså ikke har lagt fram sitt alternative budsjett. Hva mener Arbeiderpartiet det er rimelig å tilføre kommunesektoren for å løse de utfordringer og de problemer kommunesektoren står overfor? Vil Jens Stoltenberg være med og tilføre kommunesektoren de 6 milliarder kr som KS mener er nødvendig, eller tilføre de midlene til økte pensjonsutgifter som kommunesektoren er pålagt å sette av? Hva mener Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet er nødvendig at kommunesektoren får av økte midler for å være i stand til å unngå nedbygging av skolesektoren, være i stand til å unngå nedbygging av eldreomsorgen og andre nødvendige tjenestetilbud?

Jens Stoltenberg (A): For den interesse det måtte ha, er det altså slik at da vi forhandlet med sentrumspartiene høsten 2000 for budsjettåret 2001, la de ikke fram et alternativt budsjett. De fremsatte derimot ufravikelige krav på nærmere 10 milliarder kr – 1 milliard kr pr. representant for Venstre – om å fjerne investeringsavgiften, omtrent samme beløp for flere andre. Det var investeringsavgift, det var konjunkturavgift, og det var andre forslag. Dette var ufravikelige krav før man ville forhandle, og vi skulle finne inndekning. Vi satt på Plaza, og det ble en dyr natt. Når jeg sier dette, er det bare fordi jeg undres litt over den litt forurettede tonen regjeringspartiene nå tar når det stilles ufravikelige krav i en langt mindre størrelsesorden enn det de selv stilte overfor oss. Men ferdig med det. Dere får finne et annet hotell!

Selve trontalen, uansett regjering, har det ved seg at den har begrenset interesse, for å si det slik, mens det som har stor interesse, er statsbudsjettet. Derfor blir trontaledebatten lett en budsjettdebatt. Men jeg vil insistere på min rett: Vi skal gå gjennom budsjettet og presentere våre alternativer før jeg redegjør for enkeltheter. Men jeg viser til at vi i år etter år har greid å ha en vesentlig sterkere styrking av kommuneøkonomien enn det som nå ligger inne, vi har hatt en vesentlig bedre sosial profil – og selvsagt har vi aldri i Arbeiderpartiets budsjetter foreslått at arbeidsledige skal tape 20 000 kr, at uføretrygdede ikke skal få lov til å ha små ekstrainntekter uten at de trekkes i trygd. Vi kommer til å rydde opp i dette, og dere kommer til å se inndekning. Mye av det vil dere kanskje ikke like. Kommunene kommer til å få mer. Men vi må altså gjøre noen politiske valg, og jeg mener at denne regjeringen har valgt 12 milliarder kr i lavere skatt og svært lite til fellesskapet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Oddvard Nilsen (H): Samarbeidsregjeringens mål er å utnytte de store mulighetene som Norge har. Det vil vi gjøre ved å

• gjøre hverdagen enklere for bedrifter og enkeltpersoner

• øke valgfriheten for den enkelte

• ta forvalteransvar for miljø og kulturarv

• vise ansvar og handling for de svakeste både hjemme og ute i verden

• ta ansvar for vår felles sikkerhet gjennom NATO og FN

• ruste Norge i en globalisert verden hva gjelder utdanning og forskning

• vise økonomisk ansvarlighet i et langsiktig perspektiv

De fleste av disse overordnede målene har bred oppslutning blant partiene på Stortinget. Det er en styrke for Norge som nasjon. Diskusjonen rundt de overordnede målene i politikken skaper derfor ofte ikke de store debattene, men det gjør til gjengjeld selve veivalgene.

Det er som i et orienteringsløp. Til tross for at vi alle må innom de samme postene og passere det samme målseglet til slutt, gjør vi ulike veivalg fram mot målet.

I den politiske hverdagen synliggjøres dette gjennom løsninger når en velger f.eks.

• konkurranse eller monopol

• valgfrihet eller regelstyring

• privat eller offentlig

Samarbeidsregjeringen velger sine løsninger ut fra det veivalg vi mener er riktig. Det vil være annerledes enn hva andre partier ville ha valgt. Derfor endrer Samarbeidsregjeringen Norge. Etter nesten et år med Samarbeidsregjeringen er det ikke vanskelig å finne eksempler på nettopp dette. De fleste kan nå glede seg over at konkurransen i luftfarten har gitt lavere priser for deg og meg. Bak dette ligger det bevisste politiske valg:

• fjerning av flyseteavgiften

• fjerning av bonusordningen

• endring av statens innkjøpsavtaler

Arbeiderpartiet og SV var mot å fjerne flyseteavgiften. De var heller ikke stormende begeistret for å fjerne bonuspoengene, og de fremmet aldri forslag om å gjøre noe med storkundeavtalene.

Samarbeidsregjeringens politikk virket; det kom konkurranse i luftfarten, tilbudet ble bedre og prisene gikk ned – kanskje ikke til glede for monopolistene, men til de grader til glede for deg og meg. Dette er distriktspolitikk, det er god økonomisk politikk, det er god familiepolitikk, og det er Samarbeidsregjeringens politikk.

Samarbeidsregjeringen vil derfor videreføre en aktiv konkurransepolitikk. Vi endrer Norge, men vi endrer Norge til det bedre, til beste for den befolkning vi er satt til å tjene.

I en verden som endrer seg med voldsom hastighet, hvor produkter kommer og går raskere enn noen gang, hvor ingen er gitt en krystallkule for å se inn i morgendagen, blir det å legge forholdene til rette slik at vi kan mestre disse utfordringene, viktig. Denne evnen til å omstille seg kommer ikke rekende på en fjøl over Grefsenåsen, slik dikteren sier. Den må stimuleres, og den må skapes. I denne prosessen vil utdanning og forskning være viktige faktorer for å få til endring og nyskaping. Jeg er derfor glad for at Regjeringen legger opp til en betydelig økt innsats innen disse områdene.

I denne prosessen er skolen viktig. Gjennom å øke valgfriheten og mangfoldet, stimulere kreativitet og samtidig styrke kvaliteten i skolen ruster vi elevene for den fremtid som de skal møte. Men skal vi få det til, må den lokale handlingsfriheten i skolen økes.

På dette området endrer vi Norge betydelig i forhold til hva var som tilfellet da Arbeiderpartiet satt ved roret og Giske var utdanningsminister. Han brukte stemplet «avslått» titt og ofte på søknader om friskoler. I skuffen lå det omtrent 40 ubehandlede søknader da denne regjeringen overtok, noen hadde ligget i et år og vel så det. Nå er skuffen i ferd med å tømmes, reglene er i ferd med å bli endret, mangfoldet er i ferd med å øke. Det er i mine øyne flott. Ulike veivalg skaper det nødvendige mangfold som må til for å få til en mer variert skole og en langt bedre skole. Men det er ett men: Pedagogen/læreren må – for å vende tilbake igjen til orienteringsløpet – kunne dokumentere at elevene når postene og til syvende og sist også målseglet. Om eleven kommer inn til posten først eller sist, fra høyre eller fra venstre, ovenfra eller nedenfra er mindre viktig, det viktigste er at man kan dokumentere at man når målet.

Dette er grunnen til at Samarbeidsregjeringen samtidig som den åpner for større handlingsrom for skolen, også ønsker å innføre et kvalitetssikringssystem i skolen, nettopp for å kunne kontrollere at man når de målene man har satt seg, samtidig som man øker friheten for den enkelte pedagog til å drive sin pedagogiske virksomhet i klasserommet.

Samarbeidsregjeringen endrer skolen ved å åpne for valgfrihet for både foresatte og pedagog. Vi snur derved kulturen tuftet på rundskriv og forskrifter og erstatter den med ansvar, tillit og kreativitet. Vi snur pyramiden og stimulerer og belønner gjennom f.eks. bonus og demonstrasjonsskoler, slik at tiltakene kommer nedenfra i skoleverket. Derved øker vi mangfoldet, vi får en annerledes skole, men en kvalitativt mye bedre skole. Det vil være bra for norske elever og også bra for det norske samfunnet.

Under tilsvarende debatt i fjor høst var vi alle sjokkerte og skremt av angrepet på World Trade Center 11. september. Tusenvis av uskyldige mennesker ble drept. Vi fikk gjennom dette angrepet se terrorismens sanne ansikt. Det var skremmende. Internasjonal terrorisme er en trussel mot oss alle fordi ingen vet når og hvor neste angrep vil komme. Derfor er det viktig at verdenssamfunnet står samlet mot denne trusselen og bekjemper den. Det har verdenssamfunnet gjort ved å bekjempe Taliban-regimet og Al Qaida-nettverket i Afghanistan.

Med bakgrunn i FN og Sikkerhetsrådets resolusjoner har Norge deltatt og deltar i striden mot terrorisme. Det var ingen lett avgjørelse å sende norske militære inn i en slik konflikt, men det var nødvendig. Jeg er stolt over den innsatsen de har gjort, og den innsatsen de gjør. Norske militære styrker bidrar derved til den internasjonale sikkerheten. Dermed sikrer de også vår egen fred og sikkerhet.

Derfor er innsatsen i Afghanistan viktig for oss alle. Jeg er glad for at disse tiltakene hadde bred støtte i Stortinget. Men ennå står mye igjen. Terrortrusselen er på ingen måte over.

Men terrorisme må ikke bare bekjempes. Den må også forebygges. Derfor er det humanitære arbeidet i Afghanistan meget viktig. Gjennom det kan vi legge forholdene til rette for å styrke demokrati i landet og derved også fred i Afghanistan. Det trenger så visst Afghanistan. Oppgaven er stor og vil kreve betydelig innsats. Norge skal selvsagt bidra.

Utenriksministeren vil, slik det nå ser ut til, holde en redegjørelse i denne salen den 16. oktober knyttet til så vel Afghanistan, Midtøsten som Irak. I debatten dagen etter vil det være naturlig å gå dypere inn i de problemer og utfordringer som er knyttet til situasjonen i dette området.

Norge er et av verdens rikeste land. Vi har det godt i Norge. Men til tross for det er det 90 000 mennesker i dette land som kommer inn under begrepet «fattigdom». Det må vi få gjort noe med.

Samarbeidsregjeringen har satt dette på dagsordenen. For første gang siden 1945 har en regjering lagt frem en handlingsplan for arbeidet knyttet til hvorledes vi skal løse fattigdomsproblemet i Norge.

Det kan være god grunn til å spørre hvorfor vi i Norge har et fattigdomsproblem. Men for dem det angår, er det langt, langt viktigere å vite hva vi ønsker og makter å gjøre med dette problemet. Jeg tror å vite hva venstresiden vil svare: Skattlegg mer og politikerfordel mer av verdiskapingen. Dette har vært Arbeiderpartiets svar i alle år. Men til tross for det har antall fattige mennesker ikke gått ned. Når antallet øker, kan det da være at veivalget har vært feil? Jeg tror det.

Vi må derfor ha vilje til å sette under debatt spørsmålet om hvorvidt generelle velferdsgoder til alle, uansett om du er millionær eller uten arbeid, løser fattigdomsproblemet i Norge. Erfaringen så langt har vist at det gjør det slett ikke.

Derfor hilser jeg velkommen en generell og gjerne en tøff debatt om veivalget knyttet til fattigdomsproblemet i Norge. Den må gjerne komme i tilknytning til omleggingen av gravferdsstøtten, som har stått uforandret siden 1982, og som gir alle, uansett inntekt og formue, det samme beløp. Jeg hører ropene – jeg hører dem – som tyder på at velferdsstaten raser sammen dersom denne ordningen tas bort. Jeg tror det ikke. Jeg mener denne ordningen – å gi alle, også millionærer og for den saks skyld milliardærer, 4 000 kr i gravferdsstøtte – er et godt eksempel på manglende evne og vilje til å prioritere målrettet, slik at vi kan hjelpe dem i dette landet som virkelig trenger det.

Gjennom handlingsplanen mot fattigdom ønsker vi å ta fatt i dette problemet og gjøre noe med det. Vi ønsker et annet Norge – det skal bli færre fattige i Norge og ikke flere.

I budsjettet for 2001 la Stoltenberg-regjeringen frem den høyeste skatteøkningen i manns minne, ca. 12 milliarder kr. I Samarbeidsregjeringens budsjett for inneværende år ble det gitt skatte- og avgiftslettelser totalt på ca. 13 milliarder kr. Bare fjerning av investeringsavgiften gir en lettelse på 500 mill. kr fra og med 1. oktober. Det er et betydelig beløp. I tillegg kommer fjerning av dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte, som også betyr ganske mye for en del bedrifter.

Disse lettelsene sikrer og trygger arbeidsplassene. Jeg understreker: Det sikrer og trygger arbeidsplassene, som igjen er grunnlaget for inntektene til Velferds-Norge. Det er viktig i en tid hvor høy rente og kronekurs har svekket handlekraften til den norske eksportindustrien.

Regjeringen påpeker i trontalen at lønnsutviklingen er kommet i utakt med våre konkurrenter. Det har den vært en stund. En lavere lønnsvekst vil gi en bedre situasjon og vil gi konkurranseutsatt næringsliv i Norge bedre rammevilkår. Det vil sikre inntektene og vil igjen – tilbake til det jeg sa i sted – også styrke muligheten for å gjøre noe på velferdsiden.

Regjeringen har invitert partene i arbeidslivet til samarbeid om dette. Jeg håper inderlig at man skal lykkes med det.

Men samtidig må vi politikere også ha mot og vilje til å ta ansvar. Vi må gjøre det vi kan for at renten og kronekursen skal gå ned, slik at vi trygger arbeidsplassene og i neste omgang velferden.

Jeg vet at mange har hørt det før, men jeg gjentar det så gjerne: Det beste bidraget denne salen kan gi nettopp i denne situasjonen, er å sørge for at vi om en tid vedtar et stramt budsjett for dette land. Det vil sikre at renten ikke går opp, det vil hindre at mennesker i Norge som har det vanskelig, får det enda vanskeligere ved at renteøkningen skaper økonomiske problemer for dem.

Norge har penger på bok. Det er selvsagt umåtelig fristende å bruke dem. Det er som kjent lettvint – meget lettvint – å kjøpe seg venner, eller for den saks skyld stemmer. Man kan også leve etter Ludvig den 15.s ordtak: «Etter oss kommer syndfloden.»

Oljeformuen vår har til alle tider ligget i Nordsjøen. Det vi foretar nå, er en omplassering av denne formuen. Den tilhører nasjonen og dermed også kommende generasjoner. Den skal derfor forvaltes i et generasjonsperspektiv.

Å forvalte en nasjonal formue i et perspektiv utover egen tid har historisk vist seg å være meget vanskelig. Det har sannelig – om enn på ulikt historisk tidspunkt – både Spania, Nederland og Venezuela fått erfare. Det er derfor en krevende og vanskelig forvalteroppgave vi står foran, men den må løses.

Økonomisk ansvarlighet er umåtelig viktig for Samarbeidsregjeringen. I så måte støtter jeg fullt opp om det statsministeren har sagt, at økonomisk ansvarlighet forhandler vi ikke bort i dette huset. Vi ønsker å levere videre til neste generasjon et bedre og tryggere land. Dette ansvaret vårt gjelder nemlig også fremtiden.

La det være tillatt til slutt å vri litt på Benjamin Franklins ord – riktignok sagt i en litt annen sammenheng, men likevel: «Man skal passe seg vel her i verden så man ikke spiser overfloden til frokost, fattigdommen til middag og sulten til kvelds.»

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Det ville være en fordel for debatten om regjeringspartiene bestemte seg for om de skal kritisere Arbeiderpartiet for å øke skattene eller om de skal kritisere Arbeiderpartiet for at vi har stemt for deres skattelettelser. De kan i hvert fall ikke i den samme debatten kritisere oss for begge deler – de må bestemme seg. Sannheten er at Arbeiderpartiet i vårt budsjettforslag og også her i Stortinget har gått inn for og stemt for noen skattereduksjoner, bl.a. for å lette vilkårene for bedrifter og for å redusere skatt på lave inntekter. Men forskjellen i år er 3–4 milliarder kr, og vi stemte mot flere av de skattereduksjonene Regjeringen foreslo, det er helt riktig. Og hadde vi hatt 3–4 milliarder ekstra kroner nå, hadde det vært mye lettere å sørge for å kunne ruste opp eldreomsorgen, skape en god skole og si nei til de usosiale kuttene Regjeringen har foreslått.

Mitt spørsmål til representanten Nilsen er knyttet til de usosiale forslagene som Regjeringen kommer med i sitt budsjett. Den foreslår å frata uføre muligheten til å ha ekstrainntekter. Hvorfor skal uføre ikke lenger kunne ha små ekstrainntekter uten at de trekkes fra trygden? Og vis ikke da til andre omlegginger av uføretrygden, men svar på det ene konkrete spørsmålet: Hvorfor skal ikke uføre kunne ha ekstrainntekter under 50 000 kr uten at de trekkes tilsvarende i trygd? Og det andre: Hvorfor er det viktig at en arbeidsledig som fra før av har nesten halvert inntekten sin, skal miste om lag 20 000 kr i tillegg i dagpenger? Hva er meningen med at de som har veldig lite, skal få enda mindre enn før?

Det er riktig at Høyre foreslår å fjerne gravferdsstønaden, og Høyre foreslår også å fjerne småbarnstillegget. Slik sett kutter Høyre fra vugge til grav. Men det er mer alvorlig det de gjør i forhold til uføretrygden.

Oddvard Nilsen (H): Først vil jeg rette opp en åpenbar misforståelse fra representanten Stoltenbergs side: Vi fjerner ikke gravferdsstøtten – nei, nei. Prisen på gravferder i Norge ligger gjennomsnittlig på ca. 15 000 kr. I dag kan en, etter det jeg kjenner til, få ca. 12 000 kr totalt sett. Det vil si at de aller fattigste i Norge med dagens ordning faktisk mangler 3 000 kr for å kunne få finansiert en gravferd fullt ut. Det mener vi er viktigere. Vi mener faktisk at de som har milliardinntekter i Norge, ikke behøver de 4 000 kr, hvis det har som konsekvens at noen mennesker i Norge ikke greier å finansiere begravelsen. Jeg begriper ikke at man ikke kan være enig i det, nemlig at man skal sørge for at ressursene går til dem som trenger det mest. Det er jo det som har vært problemet. Når representanten Stoltenberg kritiserer den nåværende regjering, synes jeg at han også, som jeg forsøkte å si i en replikk, skal ta ansvaret for de 90 000 fattige som er i dette landet. De er jo ikke kommet i løpet av dette året. Problemet har jo eksistert – det er bare at man ikke har vært villig til å målrette innsats mot det slik at man får gjort noe med det. Det ansvaret må representanten Stoltenberg og Arbeiderpartiet ta, og så må de ta debatten om de ønsker å fortsette med generelle velferdsordninger som gjør at vi neste gang vi møtes i denne sal, har nøyaktig det samme problemet – kanskje enda større. Ja, det kreves mot. Det kreves mot, og denne regjeringen er villig til å vise det motet. Det skal vi gjøre.

Når det gjelder det andre spørsmålet, er det arbeidslinjen vi forsøker å gjennomføre – den som Arbeiderpartiet selv har stått for. Alle mennesker har det mye bedre hvis de kan gå på arbeid, ha et sosialt arbeidsmiljø og også få inntekten derfra. Dette gjør noe med mennesker, og det betyr også at funksjonshemmede, alle som har en arbeidsreserve, selvsagt har godt av å komme ut i arbeid. Og det må også være slik til syvende og sist i dette landet at det svarer seg å arbeide.

Kenneth Svendsen (FrP): Det vi ser nå, er Høyre i regjering. Hva gjorde Høyre utenfor regjering? La oss se på Nasjonal transportplan. Sammen med Fremskrittspartiet ønsket man en sterk satsing på veibygging, og da var Høyres nåværende parlamentariske leder leder i samferdselskomiteen. Nasjonal transportplan er basert på en trafikkvekst på 1,4 pst. Den reelle økningen er 2,6 pst. Hva er Høyres svar på det? Jo, 3,4 pst. nedgang i investeringsbudsjettet på veisiden, og det samtidig som vi har en arbeidsledighet i dette landet som nærmer seg 100 000. Jeg husker på 1980-tallet, da det var hengt opp store bannere på Youngstorget: 80 000 arbeidsledige – Regjeringen må gå. I dag har vi altså 100 000. Flere og flere anleggsarbeidere på veisiden går ledig. Flere og flere blir drept i trafikken, og vi har en veistandard som er elendig. Eksportnæringen roper på lavere transportkostnader. Og hva er Høyres svar? Jo, 3,4 pst. reduksjon i investeringsbevilgningene når det gjelder å bygge veier i dette landet. Det er logikk på høyt plan.

Mitt spørsmål til Høyre: Hvorfor styrer Høyre mot flere arbeidsledige, som heller kunne vært brukt til å bygge dette landet for fremtiden, for fremtiden for eksportnæringen, samtidig som vi kunne ha reddet flere liv, og kunne ha spart mange for et liv i rullestol? Er Høyres svar kun flere bøter, høyere bøter og flere fotobokser?

Oddvard Nilsen (H): Jeg tror representanten kom i skade for å si at det vil bli flere arbeidsledige. Ja, hvis vi ikke sørger for at vi har et budsjett som er stramt, og som gjør at konkurranseutsatt næringsliv i Norge bedrer sin konkurransekraft, så er det en fare for det. Og dere hører på dialekten hvor jeg kommer fra. Jeg kommer fra en kant av Norge hvor eksportindustrien betyr mye for lokale arbeidsplasser. Den betyr også mye for landets økonomi. Det er på det området varselklokkene nå ringer.

Vi har fått en kostnadsøkning i Norge som gjør at eksportindustrien sliter. Derfor er hovedmålsettingen å få ned renten og forhåpentligvis også på sikt å få ned kronekursen. Da er man rett og slett oppe i en situasjon hvor det som har vært det overbyggende, det viktigste, er å levere et budsjett som er tilpasset den økonomiske situasjonen. Og da har det vært nødvendig å se på alle områder hvor vi kunne kutte, men samtidig skjerme de aller svakeste. Det har vi gjort, og det har jeg vært inne på flere ganger. Det er ingen tvil om at vi på noen områder har gjort det. Men la oss ikke glemme at man har en betydelig økning knyttet til kollektivtrafikken i Norge – den største satsingen på mange, mange år. Hvis jeg ikke husker tallene feil, er det 59 pst. større økning enn det Arbeiderpartiet la opp til.

Vi gjør en betydelig innsats for de regionale flyplassene, knyttet til distriktspolitikken, og vi gjør en god del på vedlikehold og vei, og også en del på jernbane. Så det gjøres noe. Men det er riktig at innenfor selve veiinvesteringene kunne man kanskje ønsket at innsatsen var noe større, men det er totalsituasjonen som gjør det. Vi må sørge for at vi tar de riktige håndgrepene, slik at nettopp den arbeidsledigheten som representanten påpeker, ikke oppstår, og det beste vi kan gjøre der, er å sørge for at vi leverer et stramt budsjett tilpasset den økonomiske situasjonen.

Geir-Ketil Hansen (SV): Oddvard Nilsen var leder av samferdselskomiteen i forrige periode, og den største saken han var med på som komiteleder, var behandlingen av Nasjonal transportplan. Det vi husker godt fra behandlingen av planen, var at Oddvard Nilsen og Høyre var sterkt kritiske til det lave ambisjonsnivået den forrige regjeringen hadde i forhold til samferdselsinvesteringene i transportplanen – for lite penger til vei, for lite penger til jernbane og for lite penger til kollektivtransport. Høyre foreslo betydelige økninger, til sammen 9,5 milliarder kr mer til samferdselsinvesteringer i perioden fram til 2011, dvs. betydelige økninger både på jernbane, på vei og på kollektivtransport.

Man skulle derfor tro at Høyre ville medvirke til at det ble satset mer på samferdsel og på infrastruktur når de kom i regjering, i tråd med det de foreslo i transportplanen, men det har absolutt ikke skjedd. Etter to budsjett med denne regjeringen er Nasjonal transportplan fullstendig parkert. Transportplanen er overhodet ikke lenger retningsgivende for investeringsnivået på samferdselssektoren i Norge. Etterslepet er etter to år allerede over 2 milliarder kr, og i forhold til det Høyre foreslo, 3–3,5 milliarder kr. På alle områder hvor Høyre og Oddvard Nilsen så sterkt kritiserte den forrige regjeringen for manglende ambisjonsnivå på samferdselssektoren, har denne regjeringen sviktet. Kan Oddvard Nilsen forklare hvorfor Høyre så til de grader har løpt fra det de foreslo i Nasjonal transportplan? Hvorfor er det så stor forskjell på det som Høyre sier og gjør når de er i opposisjon, og det de gjør når de kommer i regjering?

Oddvard Nilsen (H): Det er litt spesielt at trontalen blir omgjort til en samferdselsdebatt, men man kan kanskje ikke forvente noe annet når man har vært leder i samferdselskomiteen. Jeg forsøkte på mange måter å gi en begrunnelse for det. Og det er litt underlig å høre kritikken fra SV, nettopp fordi min erfaring fra de årene jeg var samferdselskomiteens leder, var at SVs høyeste prioritet var kollektivtransport. Så det gamle ordtaket gjelder: Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal der jamres.

Poenget mitt er følgende: Totalt sett er samferdselsbudsjettet bra. Det er riktig, som jeg sa i sted, at knyttet til en del områder følger vi ikke opp målsettingen. Men jeg vil også si at vi har to år igjen, så vi får se hva vi kan levere. Jeg legger imidlertid ikke skjul på at dette har vært nødvendig å gjøre for å få til et budsjett som er tilpasset den økonomiske situasjonen i landet. Og det er sikkert mange fagområder som kunne ønsket seg større bevilgninger. Det er jeg helt overbevist om, men poenget er at slik er det, og slik må det være.

Det som er det aller viktigste, er det jeg sa i svaret til den forrige replikanten, nemlig at det er snakk om å sørge for at vi bevarer konkurransekraften i Norge, slik at vi er i stand til å bidra til den økonomiske verdiskapingen i Fastlands-Norge som skal til for å bære alle de utgiftene som er knyttet til velferd og det som representanten ber om, nemlig mer penger til vei. Så her må man gjøre en prioritering.

Jeg er også på mange måter enig i at veibygging er viktig, men her gjør man altså noe. I tillegg skal man være oppmerksom på at man gjør betydelige strukturendringer som i neste omgang kan frigjøre betydelige ressurser som da kan settes inn på veisektoren. Omleggingen av Statens vegvesen er en av disse strukturendringene, omgjøringen av Luftfartsverket til AS er en annen og OPS-prosjektet en tredje. Det gjøres mye, og dette vil til sjuende og sist også kunne øke ressursene til samferdsel totalt, og også på veisektoren.

Marit Arnstad (Sp): Representanten Nilsen har helt rett når han sier at trontaledebatten i større grad burde handle om de politiske veivalgene. I så måte er det ingen tvil om at vi i høst står overfor klarere veivalg enn tidligere, og at denne regjeringen har valgt veien til høyre. Det er helt åpenbart når man ser på et privat forbruk som oppmuntres videre, mens den offentlige og særlig den lokale velferden sakte, men sikkert forvitrer. Det er helt åpenbart når man ser på de unødvendige kuttene som foreslås overfor de aller svakeste gruppene i dette samfunnet, enten det er kronisk sjuke, uføre eller andre. Så det er ingen tvil om hvilke veivalg vi nå står overfor.

Men hvis vi hadde lagt vekk alt partiene på Stortinget er uenige om, og sett på en sak som vi i alle fall var enige om før valget i fjor, var det satsingen på skolen. Det var Høyres fanesak. Det gjaldt ikke bare de private skolene, som det nå høres ut for, og ikke bare mangfoldet og evnene til lærerne, men ressursene til den norske skolen.

Jeg tror at det rundt i hele landet nå sitter folk og plages med hvor mye det skal skjæres ned i skoletilbudet, hvor mange mindre skoler som må legges ned og hvilke tilbud en ikke lenger kan gi. Folk plages med skolebygg som nærmest ramler ned, og de lar seg ikke lure til å tro at en trang kommuneøkonomi ikke også betyr at skoletilbudet blir dårligere rundt om i landet.

I en slik situasjon er det ikke rart at de ikke har tillit til det som er sagt fra politisk hold. Og den tillitssvikten rammer først og fremst partiet Høyre. Spørsmålet mitt blir da rett og slett: Ser Høyre at de har sviktet tilliten til folk i skolepolitikken, og hva har de eventuelt tenkt å gjøre med det?

Oddvard Nilsen (H): Først og fremst er det ikke riktig at det i budsjettet ikke bevilges mer penger til skole. Hvis jeg ikke husker helt feil, er det ca. 380 mill. kr som legges på. I tillegg økes det med ca. 1 milliard kr på skolebygg, og det gjøres mye på dette området.

Men dette kan jeg noe om. Hva er det vi husker alle sammen fra vår skolehverdag? Hva er det vi minnes når vi setter oss ned og tenker på skolen? Jo, det er læreren. Det er den store pedagogen. Forhåpentligvis har vi alle sammen truffet ham, han som inspirerer og stimulerer eleven, og som kanskje også betyr noe for veivalget, yrkesvalget, nettopp fordi han som lærer i skolestuen sørger for å inspirere deg. Den aller, aller viktigste ressurs i skolen uansett, og det skal jeg forsvare til siste sekund, er læreren som pedagog. Det er han, og det er ikke utstyret, det er ikke alt det andre, selvsagt er det også viktig, men det er til syvende og sist læreren. Derfor gikk vi inn med en betydelig økning for å øke lærerens lønn fordi vi ønsket å øke standarden, øke kvaliteten, få den gode læreren inn igjen i skolestuen, slik at man kunne få bedre undervisning. Det er det aller viktigste, og det har Høyre gjort mye for å få til. Vi har forsøkt å snu hele pyramiden. Vi har sagt at den enkelte pedagog skal få lov å bruke sine pedagogiske evner til å drive undervisning, sørge for å engasjere sine elever, gjerne gjøre det på en annen måte enn alle andre har gjort, men sørge for at det blir resultater og bli bedømt på resultat. Slipp læreren fri. La han få lov å være pedagog. La han få lov å undervise sine elever. Så betyr selvsagt ikke det at det andre ikke betyr noe, men det aller, aller viktigste i norsk skole er skikkelige, gode, engasjerte lærere, og det har vært Høyres målsetting. Det var det Høyre sa, og det skal Høyre også bli bedømt for, og der tror jeg vi skal stå rakrygget alle sammen.

Jens Stoltenberg (A): Problemet med Høyres skolepolitikk er at de tror at de kan få en bedre skole ved å bruke mindre penger på skolen. Det blir mindre i mange kommuner til skolene.

Det er riktig at læreren er nøkkelen til en god skole. Derfor var det Arbeiderpartiet, ikke Høyre, som sørget for at lærerne fikk et ordentlig lønnsløft. Men det koster penger. For å rekruttere gode lærere må vi være villig til å gi dem en respektabel lønn, men det er ikke gratis, og det er et annet eksempel på at man får ikke kvalitet i skolen uten å være villig til å betale for det. Nå kuttes ordningen med å ruste opp skolebygg med 1 milliard kr i forhold til det som var vedtaket her i Stortinget.

Når jeg tegnet meg til en replikk nr. to, var det fordi jeg følte at mitt spørsmål om uføretrygd overhodet ikke ble besvart, og i hvert fall ikke det om arbeidsledighetstrygd. Det vil si at det var et svar når det gjaldt uføretrygden, men det var et dårlig svar. Det ble vist til at grunnen til at man fjerner ordningen med at uføre kan tjene 50 000 kr uten å bli trukket i trygd, var arbeidslinja. Jeg er en kraftig og sterk tilhenger av arbeidslinja. Derfor har jeg f.eks. gått mot Høyre når de har foreslått kutt i arbeidsmarkedstiltak og andre ting som kan få folk i jobb. Men det å frata uføre muligheten til å tjene noen få ekstra tusen, er det motsatte av arbeidslinja. Da er det f.eks. slik at for en revmatiker som er frisk en dag, men dårlig i tre uker og så frisk tre dager og så dårlig i to uker, forsvinner hele det økonomiske poenget med at man gjør en liten ekstra innsats. Da blir man 100 pst. ufør med null ekstra arbeidsinnsats. Det må da være bedre for samfunnet, og ikke minst for den enkelte uføre, at de kan få noe ekstrainntekter uten å bli trukket, men det er altså det Regjeringen, Høyre og Kristelig Folkeparti nå foreslår. Hvorfor arbeidsledige skal tape 20 000 kr, har jeg heller ikke fått et svar på.

Oddvard Nilsen (H): Jeg vet ikke hva jeg skal måtte svare for at representanten Stoltenberg skal være fornøyd med svarene mine. Jeg har forsøkt å svare. Jeg skal komme tilbake til de to spørsmålene han nevnte, men la meg ta skolen først.

Det er ingen som vet hva som blir satsingen på skolen i 2003, for det er det kommunene som avgjør. Det er der ansvaret ligger. Så er det ikke riktig, som representanten Stoltenberg sier, at det er å svartmale bildet. Det er slik at i Bergen, hvor Arbeiderpartiet sitter med makten, det er korrekt, kutter man i skolen. Men man gjør ikke det i Oslo, hvor Høyre sitter med makten. Det regnestykket, hvorledes dette er prioritert i de ulike kommunene, skal vi se når vi kommer ut på nyåret. Det er snakk også i kommunesektoren om å kunne prioritere og ville prioritere skole. Det er viktig for meg å få sagt det, fordi man får inntrykk av at det er vi her i denne sal som sitter og bevilger pengene til skolen. Det er det kommunene som gjør, og det er kommunene som prioriterer den delen. Det betyr selvsagt ikke at ikke den totale rammen som blir tildelt, betyr noe. Men vi har også økt den rammen, men den direkte prioriteringen i kommunepolitikken gjør kommunepolitikerne selv, også knyttet til skolen.

Så til arbeidslinjen. Jeg mener helt oppriktig at alle mennesker bør ha rett til, så langt det er mulig, å få lov å arbeide. Jeg tror at det å gå på jobb om morgenen, det å være i et sosialt fellesskap på jobben, er en berikelse som gjør hverdagen bedre for oss alle sammen. Jeg tror at av og til vil det også være slik at vi hjelper til på det området. Det er ikke ment å være noe negativt når vi snakker om dem som blir uføretrygdet. Nei, vi sier rett og slett at vi legger forholdene til rette, at sånn skal vi gjøre. Så er det et lite apropos til dette. Det er faktisk Arbeiderpartiets Matz Sandman som har foreslått mye av dette. I så måte er vi i godt selskap. Men hovedpoenget er at vi må gjøre alt det vi kan for at alle mennesker kan komme seg ut i arbeid, og det er det vi forsøker å gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Carl I. Hagen (FrP): Fremskrittspartiet var fødselshjelper eller jordmor for denne regjering. Det betyr at vi fikk den til en tilblivelse. Det tar vi ansvaret for. Men en jordmor eller en fødselshjelper har ikke noe evigvarende ansvar. Derfor er jeg uenig med Jens Stoltenberg, som heller snakker om oss som fadder – en fadder har jo et forhåpentligvis meget langt ansvar, men ikke en fødselshjelper. Jeg er imidlertid enig med Jens Stoltenberg i at erfaringene fra den senere tids mindretallsregjeringer tilsier et voksende behov for undersøkelse av muligheter for flertallsregjeringer. Et av de store problemene etter hvert i norsk samfunnsliv og næringsliv er mangelen på forutsigbare, stabile rammevilkår. Det taler for flertallsløsninger, slik at man får en politikk som er vedvarende over noe tid.

Jeg tror også det betyr at vi må se mye nøyere på hvorledes vi behandler og setter opp vårt statsbudsjett. Jeg tror vi bør vurdere meget sterkt om vi ikke skulle ha mer langtidsbudsjetter, hvor de enkelte kapitler eller områder av et budsjett blir fastlagt for fire år av gangen, uten noen særlig mulighet til endringer, slik at man vet hva man har å holde seg til. Jeg tror det i næringslivet er en voksende uro over at man aldri kan vite hva situasjonen vil være på vesentlige områder for virksomheten om to, tre, fire år. Når man foretar langsiktige investeringer, må man ha stabile rammevilkår.

Det var også vår linje ved siste stortingsvalg. Vi sa vi var innstilt på å drøfte med andre partier muligheten for å starte forhandlinger om et politisk grunnlag for en flertallsregjering. Det er fortsatt vår linje. Men vi måtte konstatere i fjor at vår invitasjon til Høyre og Kristelig Folkeparti om å gjennomføre slike drøftelser, i og med at Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har flertall i Stortinget, ble blankt avvist.

Regjeringen Bondevik har selv valgt den usikkerhet det er å være i mindretallsregjering uten noen avtale med noen av opposisjonspartiene. Statsminister Bondevik har gjentatte ganger understreket at han ønsker å prøve å få flertall av og til sammen med Arbeiderpartiet, av og til sammen med Sosialistisk Venstreparti og av og til sammen med Fremskrittspartiet. De problemer som regjeringen Bondevik muligens kan få under budsjettbehandlingen og i andre sammenhenger, er selvvalgte. Ansvaret hviler helt på Høyre og Kristelig Folkeparti. Jeg ser bort fra Venstre, som ikke har noen betydning i disse spørsmål. Derfor er det litt trist at vi har den situasjonen at man ikke engang ville drøfte mulighetene for å finne frem til en politisk plattform for en flertallsregjering. Men vårt tilbud står der. Det ville nemlig måtte medføre en ny politisk plattform. Jeg ser at noen snakker om å ta med Fremskrittspartiet i Regjeringen, som om vi ville gå inn i en regjering basert på bare Sem-erklæringen. Det er helt meningsløst. Det ville innebære nye forhandlinger og en ny plattform, hvor også Fremskrittspartiet skulle sette en del stempler på det.

Norge er ikke, som mange sier, ett av verdens rikeste land, vi er verdens rikeste land. Stort sett alle andre vestlige land har betydelig statsgjeld. Sverige har en statsgjeld på over 1 000 milliarder kr. De aller fleste andre vestlige land sliter med underskudd i sine statsbudsjetter, og de sliter for at det ikke skal være mer enn 3 pst. underskudd av BNP – Maastricht-kriteriene. Norge har ingen statsgjeld. Vi har en formue på ca. 660 milliarder kr ved utgangen av dette år, og den vokser med 138 milliarder til 846 milliarder kr ved utgangen av neste år. Overskuddet på statsbudsjettet er altså enormt. Allikevel legger Regjeringen frem et såkalt stramt statsbudsjett, som går ut over svake grupper, hvor det kuttes i ytelser til svake grupper. Dette finner vi helt meningsløst.

Regjeringen sier at fordi utgiftene til sykepenger og uføretrygd går opp – det er regelstyrte ordninger – må man stramme inn på andre områder. Det er vi uenig i. Andre land må gjøre det fordi de ikke har noen penger. Vi har dem. At vi må gjøre noe for å få sykefraværet og uførheten ned og utnytte den arbeidsevnen mange av de uføretrygdede har og gjerne vil bruke, det skal vi gjøre. Vi har en del løsninger på det området. Men jeg ser ingen grunn til at fordi utgiftene til sykepenger og uføretrygd er gått opp, skal vi kutte i veibevilgninger og sende noen flere veiarbeidere ut i arbeidsledighet. Det kan da ikke være noe fornuftig i at fordi utgiftene til sykepenger og uføretrygd er gått opp, skal man gjeninnføre egenandeler for pensjonister og uføretrygdede når det gjelder medisin på blå resept. Det er da ingen sammenheng i det. Fordi noen utgifter er gått opp, skal man altså kutte andre steder automatisk. Vi må i langt større grad se på de enkelte ting i budsjettet. Hvis vi foreslår endringer som hver for seg er fornuftige, blir også summen fornuftig.

Den siste renteoppgangen ble begrunnet av sentralbanken med kostnadene av lønnsoppgjøret – ikke etterspørselsvirkningene av lønnsoppgjøret, men kostnadene. Regjeringen sier nå at den ønsker å innlede et inntektspolitisk samarbeid. Det er bra. Men tenk om Regjeringen og de øvrige partiene hadde lyttet til Fremskrittspartiet den 19. mars, da vi foreslo at vi da burde innlede et inntektspolitisk samarbeid ved det siste lønnsoppgjøret. Rammen ble 5,5 pst., som i sin helhet bæres av bedriftene og kommunene. Det har medført prisøkninger, som igjen har medført tap av arbeidsplasser. 3–3,5 pst. av den rammen kunne vært dekket gjennom skatte- og avgiftslettelser. Staten hadde råd til det. Hadde vi gått inn i inntektspolitisk samarbeid og satt som en forutsetning å gjøre noe med skatter og avgifter i et trepartisamarbeid, hadde vi kunnet få et lønnsoppgjør på 2–2,5 pst., som ble belastet bedrifter og kommuner, mens kjøpekraftutviklingen for alle ville vært nøyaktig den samme. Det hadde vært fornuftig. Det sa både Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og regjeringspartiene nei til, og de fikk da en økning av renten.

Nå er det grunn til å tro, etter signaler vi daglig får i aviser, at det blir en økt arbeidsledighet. Da er det heller ikke tid for et såkalt stramt budsjett. Veldig ofte viser Regjeringen og Jens Stoltenberg til den såkalte handlingsregelen. Da bør de lese denne delen av handlingsregelen:

«Det må fortsatt legges stor vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.»

Det er innenfor handlingsregelen nå å ha et mindre stramt budsjett for å hindre at det blir vekst i arbeidsledigheten – det ville være innenfor handlingsregelen. Hvis det blir en økning i arbeidsledigheten – man gjør den samme feil som Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland gjorde på 1980-tallet, man strammer inn når arbeidsledigheten er på vei opp, og så går den enda høyere opp – og arbeidsledigheten går opp med 40 000, øker utbetalingene til arbeidsledighetstrygd, for det er regelstyrt. Inntektene fra de samme blir mindre, fordi de har et mindre beløp å betale skatter og avgifter av. Er det da meningen, slik Regjeringen og Arbeiderpartiet ser det – for da sprekker budsjettbalansen – at vi må kutte enda mer i ytelsene til sosiale goder for å rette opp de merutgiftene og mangelfulle inntekter? Det er en meningsløs måte å drive politikk på i et land som altså har god råd, og derfor kommer vi til å si at vi faktisk kan redusere på dette enorme overskuddet på statsbudsjettet, som er 138 milliarder kr. Vi hadde altså greid oss fint i dette landet selv om overskuddet bare var på 100 milliarder kr, eller 110 milliarder kr.

Så til et par av de formålene vi ønsker å satse på. Det er selvsagt riktig at vi skal spare for fremtiden. Men vi kan ikke bare tenke på de etterkommende generasjoner, vi må tenke på de som bygde landet, de som i dag er pensjonister. Og når vi har råd, hvorfor kan ikke de som bygde landet, få en tryggere, bedre og verdigere alderdom? Hvorfor skal vi, når vi har god råd, si at fortsatt skal gifte pensjonister ikke få full pensjon? Hvorfor kan de ikke få full pensjon? Hvorfor kan vi ikke ha en skikkelig regulering av grunnbeløpet i folketrygden, slik at pensjonene, som har gått nedover i forhold til løftene, kan samsvare med løftene fra 1967? Vi vil ha en opptrappingsplan for pensjonene. Og når vi har problemer i næringslivet med voksende ledighet, hvorfor ønsker da Regjeringen i tillegg å sende 18 000 sjøfolk inn i ledighet? Det er helt meningsløst.

Vi undertegnet en avtale med regjeringspartiene 4. juni, 26 punkter. Et av punktene, punkt 9, var at vi skulle ha stabile rammevilkår for skipsfarten og ferjerederiene. Vi innførte nettolønnsordning, som Sverige og Danmark har. Det lutfattige Sverige har det, og Danmark har det, de har også underskudd i sitt budsjett. Så skal vi ta den bort igjen, sier Regjeringen, 1. januar, stikk i strid med den undertegnede avtalen hvor Regjeringen bare skulle utrede to modeller for hvordan det skulle gjøres, enten forskriftsmessig eller ved en lovfesting.

Vi har sagt, og jeg står fast på, at alle punkter i den avtalen vi har undertegnet, skal overholdes før vi går til noe forhandlingsbord. Man kan ikke forhandle med en part i troverdighet og tillit hvis ikke den avtalen som man undertegnet for noen måneder siden, er overholdt. Da betyr det at selve grunnlaget for forhandlinger om tillit og troverdighet ikke eksisterer. Vi går derfor gjennom denne avtalen for å se om alt er oppfylt.

Så vil jeg nevne to ting fra trontalen. Regjeringen sier i trontalen at den vil forsterke innsatsen mot organisert kriminalitet. Dagen etter legger den frem budsjettet med en gavepakke til organisert kriminalitet, nemlig opprettholdelse av de skyhøye alkohol- og tobakksavgiftene som gjør Norge til smuglernes paradis. Denne organiserte kriminaliteten må stoppes. Vi må derfor også redusere grunnlaget for smuglingen, redusere alkohol- og tobakksavgifter ned til svensk nivå i hvert fall. Kanskje ikke det vil ta knekken på all smugling, for det er fremdeles skyhøye avgifter, men svenskene kommer til å redusere sine avgifter også neste år ganske kraftig som følge av EU-regler, og da må vi følge med. Det kan da ikke være slik at vi i en situasjon hvor det er problemer i varehandelen, åpent skal sende norske borgere til Sverige for å handle, slik at det blir mindre sysselsetting i norske bedrifter? Det er den voksende grensehandelen vi må gjøre noe med, for det gjelder ikke nå bare alkohol og tobakk, det gjelder også biler. Det begynner å gjelde brunvarer, møbler og hvitevarer. Folk går i butikker i Norge og ser hva slags TV de skal kjøpe seg, så reiser de til Sverige og kjøper den. Så går de til bilforhandlere i Norge og prøver ut forskjellige biler, og finner ut at vi skal ha en sånn bil, og så reiser de til Sverige og kjøper den. Vi må gjøre noe med vårt avgiftsnivå også her. Det kommer vi til å ta hensyn til i vårt budsjettalternativ.

Vi håper at Regjeringen og regjeringspartiene vil diskutere nøye en gang til stramheten i budsjettet, handlingsregelen, særlig det at man skal utjevne svingninger, se på tendensene nå til at vi får økt ledighet, og revurdere denne hovedprioriteringen som åpenbart har vært hos Regjeringen, om at man først og fremst skal sikre et overskudd på 138 milliarder kr. Det går an å se ut av vinduene og se bort fra det kartet over norsk økonomi som noen økonomer tegnet i april-mai måned, men der terrenget nå er i ferd med å endre seg dramatisk – se ut av vinduet og komme til den erkjennelse at for å unngå økt ledighet bør vi sette ned skatter og avgifter og på enkelte områder øke bevilgningene, bl.a. på veisektoren, så vi får alle de ledige anleggsarbeidere tilbake i arbeid. Og da får overskuddet i statsbudsjettet være mindre viktig enn å tilgodese virksomheten som det norske folk lever av og for.

Jeg vil også ta opp forslaget som er omdelt, hvor vi ber Regjeringen om å avstå fra sin planlagte oppmyking av arbeidskraftinnvandringsreglene.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg tror det er en overdrivelse å si at Sverige er et lutfattig land, men det er riktig at de aller fleste andre vestlige land har statsgjeld, og til dels mye statsgjeld, mens Norge har overskudd og penger på bok. Det skal vi være glad for. For mens de aller fleste vesteuropeiske land ikke vet hvordan de skal finansiere og betale pensjonene, verken til dagens eller fremtidens pensjonister, og faktisk har gjennomført ganske store kutt i pensjonsrettighetene til de aller fleste pensjonister for å greie den jobben, så er det slik at Norge fordi vi har oljefondet, penger på bok, er i stand til å betale pensjonene og også å gjennomføre noen forbedringer.

Men vi kan ikke bruke oljepengene to ganger, slik Carl I. Hagen gang på gang foreslår. Representanten Hagen har et grunnlovsforslag om at avkastning av oljefondet skal brukes til å finansiere pensjonene. Det holder ikke, så i tillegg må vi sende med noen ekstra penger fra statsbudsjettet for å betale pensjonene. Da blir det ikke frigjort penger på statsbudsjettet, men det blir tvert imot litt mindre igjen til alle de andre utgiftene. Det er ikke mulig å mene at oljefondet skal brukes til å betale pensjoner, og samtidig mene at akkurat de samme kronene skal brukes til å kjøpe jagerfly, helikoptre, sykebiler og mange andre ting i utlandet.

Representanten Hagen har aldri svart på det grunnleggende spørsmålet, men bruker argumentet i alle TV-debatter uansett hva vi diskuterer. Om vi diskuterer lavere avgifter, bedre veier eller flere helikoptre, så sier han: Vi bruker oljepengene. Men de pengene har Fremskrittspartiet og Hagen allerede brukt opp ut fra sitt grunnlovsforslag til bare én ting: pensjoner. Derfor må representanten slutte med det tullet, for det er dobbelt bokholderi. Så svarer representanten Hagen noe i retning av at det blir mindre penger til andre utgifter. Det er feil.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har prøvd å forklare dette for Jens Stoltenberg mange ganger. Det er tydelig at hans grunnleggende kunnskaper når det gjelder matematikk, regning og budsjettoppsetting, er under det nivå det burde være.

Jeg leser i St.prp. nr. 1 at samlet overskudd på statsbudsjettet og i Statens petroleumsfond er på 162 milliarder kr. Det er etter at alle pensjoner er betalt. Det er ikke snakk om å bruke penger to ganger. Det er etter at alle pensjoner er betalt at man har det overskuddet. Det vi har foreslått, er en systemendring på lang sikt. Vi sier at i stedet for at inntektene fra oljevirksomheten går utenom statsbudsjettet, så skal de inn i statsbudsjettet på normal måte. Når vi setter opp vårt statsbudsjett og får et overskudd, skal overskuddet deretter settes inn i et pensjonsfond, og så skal avkastningen derfra bare gå til å dekke pensjoner. Hver gang man betaler noe fra oljevirksomheten til et spesielt formål, slipper man å bruke andre penger til det. Totalt sett vil det ikke bli noen endring fra i dag annet enn at da vil i hvert fall de midlene være sikret å gå til pensjon. Og det er klart at hvis andre, nye penger gikk til å dekke et formål, ville de pengene som ellers hadde gått til det formålet, bli frigjort til andre ting.

Når det gjelder dette med utenlandsbudsjett, hvor begrunnelsen fra andre her i salen for ikke å bruke penger på fornuftige formål er at det blir press i norsk økonomi, sier vi at hvis vi kjøper utstyr til sykehusene i utlandet, hvis vi kjøper omsorgsboliger i utlandet, hvis vi kjøper kampfly i utlandet, hvis vi kjøper biler til politiet i utlandet, hvis vi kjøper PC-er til våre skolebarn i utlandet, blir det ikke press i norsk økonomi. Vi kan altså slippe den begrunnelsen som andre bruker for hvorfor vi ikke kan gjøre ting, hvis vi skiller vårt statsbudsjett i to deler – det som virker på norsk økonomi, og det som ikke virker på norsk økonomi. Dette er jeg overbevist om at vi kommer til å ha om noen år, og mange her kommer til å angre på at de ikke hørte på oss litt tidligere.

Jan Tore Sanner (H): For ett år siden var Fremskrittspartiet og regjeringspartiene enige om at Arbeiderpartiet hadde regjert dette landet altfor lenge, og at det var behov for en ny kurs.

Nå forandrer vi Norge. Skatter og avgifter er redusert. Offentlig sektor moderniseres og effektiviseres. Det satses mer på høyere utdanning og forskning for å legge grunnlag for fremtidig verdiskaping. Sosiale ordninger målrettes for å hjelpe de aller svakeste. Vi trapper opp kampen mot fattigdom både hjemme og ute. Denne høsten tas det nye skritt. Samtidig er vi opptatt av å dempe presset mot renten og kronen for å trygge arbeidsplassene.

Representanten Hagen møter dette med en svartmaling som savner sidestykke. Han tar med seg sparegrisen til barna våre og inviterer til en kjempefest uten tanke for den anger og bakrus som vil melde seg. Det er kjent, og Hagen bekrefter også i sitt innlegg nå, at han har liten tillit til økonomene. Spørsmålet er: Hvorfor lytter ikke Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen til næringslivet?

Denne høsten har det vært en entydig og klar melding fra næringslivet, fra bedriftene langs kysten, fra hele den konkurranseutsatte sektor, om at det er behov for et budsjett som demper presset på renten og kronen. Med andre ord: Det er behov for et stramt budsjett.

Tilbakemeldingen etter at budsjettet ble lagt frem har også vært meget positiv fra bedriftene, fra næringslivet, fra konkurranseutsatt sektor: Dette er et godt budsjett for å trygge arbeidsplassene.

Hvorfor lytter ikke Carl I. Hagen til bedriftene, til næringslivet vårt?

Carl I. Hagen (FrP): Jeg er litt lei meg for at jeg ikke hadde Verdens Gang for i dag på min pult, så jeg kunne vist frem at flere av næringslivets ledere nå sier at Fremskrittspartiet burde inn i regjering. Jeg vet ikke om Jan Tore Sanner har fått det med seg, og om han lytter til det, det kunne vært interessant å høre.

Vi lytter til veldig mange i næringslivet, og vi lytter også til økonomer, men vi lar ikke være å tenke selv. Vi tar ting inn. Men i motsetning til Regjeringen, som omtrent overlater alt til skredderøkonomene i Finansdepartementet og kutter nesten ut sin egen tenkning og tar alt for god fisk, så tenker vi selv. Og mange næringslivsledere sier: Vi må få stabile vilkår, og vi må få tilbake de avskrivningssatser for maskiner og utstyr som vi hadde før. Det kommer vi til å foreslå i vårt alternative budsjett. De sier: Tenk om vi hadde greid å få en lavere kostnadsvekst ved lønnsoppgjøret. Vi foreslo å ordne det ved en del skatte- og avgiftslettelser, slik at regningen ikke ble så stor. Det er flere av disse tingene som det bare er Fremskrittspartiet som har vært opptatt av, som f.eks. å endre lovgivningen og gjøre noe alvorlig med skjemaveldet. I mange av disse tingene lytter vi til næringslivet, og vi vil ha markante endringer i mange av disse rammevilkårene til beste for næringslivet.

Så er det riktig, som Sanner sa, at vi hadde en del forhåpninger til denne regjeringen. Vi hadde håpet på handlekraft. La meg nevne ett eksempel som vi synes er helt hårreisende. I neste års budsjett har man tatt for gitt at det skal komme 16 000 asylsøkere, eller velferdssøkere, som er et berettiget uttrykk, og det skal koste over 4 milliarder kr. Regjeringen gjør ingenting for å stramme inn på regelverket slik at vi kan få disse kostnadene ned – over 4 milliarder kr! 16 000 velferdssøkere tar man imot. I stedet for å stramme inn på reglene her og spare noen penger har man altså sendt en regning til pensjonister og uføre som ikke lenger skal få gratis medisin. Det går ikke an. Det er ikke slik handlekraft vi hadde forventet.

Olav Gunnar Ballo (SV): «Norge er verdens rikeste land», innledet representanten Hagen med å si i sin replikk til Jens Stoltenberg, der han også angav oljefondets vekst i år på 138 milliarder kr. I hovedinnlegget fortsatte representanten Hagen med å si at «det kuttes i ytelser til svake grupper». Hagen sa det bare fire måneder og fem dager etter at partiet inngikk avtale med Regjeringen om revidert nasjonalbudsjett for 2002. Her skulle altså Fremskrittspartiet få synliggjøre i praktisk politikk hvilke prioriteringer de vil foreta i forhold til hva de har sagt at de vil gjøre.

Dette er hva de gjorde: Fremskrittspartiet la i revidert nasjonalbudsjett ikke opp til å bevilge én krone mer enn det Regjeringen valgte å bevilge. Partiet valgte riktignok å finne fram til kutt i størrelsesorden 620 mill. kr, men det skjedde gjennom omfattende kutt på ulike budsjettposter og ikke gjennom mer bruk av friske penger, som representanten Hagen ellers tar til orde for. En betydelig del av beløpet ble brukt til å fjerne inntektsbeskatning og arbeidsgiveravgift på kjøregodtgjørelse, og mer ble brukt på det enn til å styrke sykehusøkonomien. Avtalen om revidert nasjonalbudsjett mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen beskriver også satsingsområder utover selve revidert nasjonalbudsjett. Det er viktig å merke seg at avtalen ikke inneholder noen formulering om bedrede kår for våre minstepensjonister. Avtalen inneholder ingen formuleringer om tiltak for å bedre bemanningssituasjonen ved sykehjemmene. Avtalen inneholder ingen formulering om å se på ordningen med avkorting i pensjonen for gifte og samboere. Avtalen inneholder ingen forslag til styrking av økonomien i norske kommuner. Det er kutt i midler til deltakelse i internasjonalt samarbeid. Det er kutt i støtten til bibliotekene. Det er kutt i støtten til nordmenn som satt i japansk fangenskap under krigen. Det er kutt i bolig- og miljøtiltak, kutt i familieverntiltak og kutt i tiltak for konfliktløsning. Det er kutt i tiltak innen barne- og ungdomsvernet. Det er kutt i tilskudd til barnehager, kutt i miljø- og næringstiltak innenfor landbruket, kutt i støtten til Statens næringsmiddeltilsyn. Det er null kroner til psykiatrien, null kroner til styrking av pensjonistoppgjøret, null kroner til styrking av bemanningssituasjonen ved sykehjemmene. I juli går John I. Alvheim ut og sier at han ikke tør å ligge på et norsk sykehjem. Hvordan vil Carl I. Hagen forklare dette?

Carl I. Hagen (FrP): Vi har lenge sagt, og vi står på den prinsipielle holdning at det vil være uheldig med flere budsjettbehandlinger pr. år. Budsjettet behandles om høsten, da legges rammene – de store tingene. Vi kunne selvsagt hatt ny, full budsjettbehandling i juni, men vi tror det blir enda mer uforutsigbarhet og enda mer usikkert hvis hele budsjettet og alle elementer skal behandles to ganger i året. Rammene ble fastlagt i den ordinære budsjettbehandlingen. Vi gikk i forhandlinger med regjeringspartiene for å holde det som var det tidligere vedtatte budsjett. Vi lot være å ta omkamper. Vi kan ikke ha en debatt om og votere over f.eks. alkoholavgiftene én gang i uken i dette stortinget. Vi gjør disse tingene under budsjettbehandlingen. Vi opptrådte meget ansvarlig da vi ikke tok omkamper, men justeringer på budsjettet. Det er grunnen til at mange av disse store tingene ikke er der.

Samvittigheten når det gjelder eldreomsorgen, er meget god for oss. Vi har sagt også prinsipielt at vi ønsker en regelstyrt eldreomsorg. Vi ønsker at folketrygdsystemet skal utvides til også å gjelde eldreomsorgen, og vi vil finansiere det fra staten og ikke via kommunene. Vi ønsker at når noen oppfyller kriteriene for å få en sykehjemsplass, skal pengene komme automatisk fra staten, trygdekontoret, på samme måte som sykepenger og arbeidsledighetstrygd kommer automatisk, til det sykehjemmet vedkommende sammen med sine pårørende selv velger. Det samme ønsker vi når det gjelder andre elementer i eldreomsorgen. Nå har vi dette uverdige svarteperspillet. Kommunene kjefter på staten for at de får for lite penger. Staten sier at det er kommunenes prioriteringer som er feil. Vi må samle ansvaret for eldreomsorgen og skolevesenet på ett sted, nemlig hos storting og regjering, slik at vi får slutt på det uverdige svarteperspillet, og alle eldre skal få lovfestet rett til de nødvendige tjenestene.

Jon Lilletun (KrF): Representanten Hagen påstår at vi i regjeringspartia hadde eitt overordna mål, og det var å auke overskotet på statsbudsjettet. Det kan eg avkrefte. Det er slett ikkje det overordna målet. Det overordna målet er det som representanten Sanner snakka om, at vi ikkje skal skyte meir pengar inn i økonomien enn at vi framleis kan ha ein eksportretta industri. Her har vi altså fått den fyrste bedrifta som har varsla at den lèt vere å flagge ut på grunn av budsjettet. Synest representanten Hagen det er positivt, eller er det òg ein feil ved budsjettet?

Så var det ein diskusjon rundt pensjonar og oljefondet. Kor stort er oljefondet i dag? Jau, det er på 666 milliardar kr, altså noko større enn eitt års statsbudsjett. Det er kjekt å ha pengar på bok, men det er ikkje slik at det er eit så enormt fond at vi kan setje inn uavgrensa med forbruk. Er ikkje representanten Hagen no einig i at det er viktig at ein faktisk syter for at framtidige pensjonar òg kan ha nytte av det fondet? Dersom ein ikkje gjer det, vil det jo faktisk kunne verte eit problem i framtida.

Så til slutt. Det var eit ganske stort sjokk i går morgon då den skattepolitiske talsmannen frå Framstegspartiet kritiserte Regjeringa for at ho heller brukar pengar på dei fattigaste i verda som faktisk ikkje eingong får lov å vekse opp, enn på billegare brennevin. Eg oppfatta vel at representanten Hagen bevega seg noko i løpet av gårdagen, sjølv om han òg lenge forsvara brennevinskuttet. Eg håpar at representanten Hagen er einig i at det er viktigare med pengar til dei fattige enn til billeg brennevin.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg blir nesten litt sjokkert over Jon Lilletun nå. Regjeringen har selv i sin trontale sagt at den vil bekjempe organisert kriminalitet. Det er ingen tvil hvis man spør politifolk, om at grunnlaget for mye av den organiserte kriminaliteten når det gjelder smugling, skyldes høye brennevinspriser i Norge. Grensehandel er av de fleste sett på som et stort problem, og selv i Sem-erklæringen varsles det nedgang i alkoholavgiftene. Det at Fremskrittspartiet ønsker nedgang i alkoholavgiftene, både for å bekjempe den organiserte kriminaliteten, smuglervirksomheten, og å redusere grensehandelen, det er vel kjent.

Man forsøker å lage en kopling til de såkalte fattige barn. Vår representant Gjermund Hagesæter brukte et eksempel på hvor man etter vår oppfatning burde redusere på utgiftene i statsbudsjettet, nemlig å redusere bistanden. Det er ikke alt som går til fattige barn. Vi holdt liv i Mugabe i Zimbabwe gjennom 15 år før vi liksom begynte å kutte i bistanden til ham. Og det er nok av historier om at vi gjennom vår uhjelp har holdt i live regimer som ellers kanskje hadde falt. Det er mye negativt å si der. Og vi kan ta andre eksempler på kutt. Hvorfor i all verden skrinlegger ikke Regjeringen planene om 3 milliarder kr til opera? Greier man virkelig å se pensjonistene og de uføretrygdede som nå må få ny egenandel på medisiner på blå resept, i øynene og si: Det er viktigere med opera. Det er mange ting vi kan kutte på i budsjettet. Hagesæter nevnte bare ett eksempel.

Så til oljefondet. Oljefondet er på vel 660 milliarder kr og blir neste år på 846 milliarder, men i tillegg eier staten aksjer for 500–600 mill. kr. Vi har et folketrygdfond, et selvstendig fond som bare opererer innen sin egen sfære, på vel 180 milliarder kr. Vi har aldri regnet med at vi skal slutte å ha overskudd i de nærmeste 5, 10, 15, 20 årene, hvor vi vet at vi har store olje- og gassinntekter, så fondet vil jo uansett bygges opp. Vi har bare skissert hvordan vi kan gjøre det på en annen måte, som i seg selv er meget fornuftig, og som for det andre; sekundært, gir viktige virkninger for samfunnslivet også.

Rune J. Skjælaaen (Sp): I trontaledebatten for ett år siden ble det brukt to uttrykk fra Fremskrittspartiets leder som skulle angi forholdet til Regjeringen – om Fremskrittspartiet var en del av det parlamentariske grunnlaget for Regjeringen, eller om Fremskrittspartiet var en del av den parlamentariske basisen. Forskjellen, som også representanten Stoltenberg har understreket, er faktisk vanskelig å forstå. Og året som har gått har vist at det var en overflødig presisering fra representanten Hagens side. Det er en realitet at Fremskrittspartiet er både fødselshjelper og livgiver for Regjeringen. Det betyr at Fremskrittspartiet ikke kan fri seg fra ansvaret for den politikk som Regjeringen fører. Det virker faktisk som om Fremskrittspartiet vil ri to hester samtidig, være partiet som sørger for Regjeringens liv, og samtidig ta avstand fra Regjeringens politikk.

Representanten Hagen hørte Kristelig Folkeparti-ordføreren fra Aremark i debatten på NRK i går kveld som beskrev den sterkt svekkede kvaliteten på eldreomsorgen i kommunen der. Hvordan er det mulig for Fremskrittspartiet å støtte en regjering som svekker grunnleggende velferdstjenester innen eldreomsorg?

Carl I. Hagen (FrP): Det ble hevdet at Fremskrittspartiet må ta ansvar for den politikk Regjeringen fører. Alt som gjøres av denne regjeringen, skal liksom vi ta ansvaret for. Det ble litt for dumt.

Når Regjeringen, ved miljøvernminister Børge Brende, som sitter her, går til Kristin Halvorsen og inngår avtaler om miljøpolitikken, skal det også være Fremskrittspartiets ansvar? Når Regjeringen samarbeider med Arbeiderpartiet på mange områder, skal vi ta ansvaret for det også? Nå får jeg vel snart høre at egentlig har Fremskrittspartiet ansvaret for alt som er galt i dette landet, og ikke ære for noe som er bra. Det får da være grenser!

Vi tar ansvaret for Regjeringens tilblivelse. Vi dannet basisen for at den ble etablert. Det står vi på. Vi skal ta ansvaret for de ting vi stemmer for i dette storting, men ikke annet. De som stemmer for tingene og sørger for at det blir flertall for noe, får ta ansvaret for de elementene.

Når det gjelder kommuneøkonomien, varierer den fra kommune til kommune. Det er faktisk kommuner som har rasjonalisert ganske kraftig. Vi hadde en kommunalpolitisk konferanse sist helg, hvor vi bl.a. fikk en redegjørelse om nedbemanning, ikke i tjenesteproduksjonen, men på mellomledernivået i kommuner, bl.a. i Tønsberg, i Os og i Porsgrunn, hvor vi har vært med og styrt, og hvor vi har sørget for å få orden i økonomien ved nedbemanning på mellomledernivå.

Vi har sagt at det kan gjøres ting i kommunene. Det er kommuner som har bygd kulturhus i stedet for sykehjem. Det er derfor vi sier at vi må gi ansvaret for eldreomsorgen tilbake til storting og regjering, og øremerke bevilgningene til dette området, slik at de eldre kan være sikre på at pengene går til det formålet, istedenfor at enkelte kommuner bruker dem på helt andre ting.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kristin Halvorsen (SV): Først en liten visitt til Carl I. Hagen, for nå begynner vi å nærme oss noe som er befriende klar tale: Nå begynner jo Carl I. Hagen å ta ansvaret for at det er betydelige innstramminger i mange kommuner. Og det er bare rett og rimelig, for i kommuneøkonomien har regjeringen Bondevik gjort opp med Fremskrittspartiet, Carl I. Hagens parti.

Men rundt omkring i Kommune-Norge er det altså ikke mange som vet at de kan sende en hjertelig hilsen til Carl I. Hagen når de må stramme inn på skolen – halvparten av kommunene skjærer ned på skolen – og når de må stramme inn på eldreomsorgen. Det er veldig bra at Carl I. Hagen nå nærmer seg noe som ligner på å ta ansvar for det Fremskrittspartiet faktisk er med på, og jeg ber det norske folk om å merke seg det. Carl I. Hagen har ansvaret for de kuttene som kommer på områdene skole og omsorg, og på andre områder rundt i Kommune-Norge, og han forsvarer det. Han mener at det ikke er noe problem, for det kan tas inn igjen fra andre steder.

Trontalen er en mulighet til å løfte blikket litt. Det har jeg tenkt å gjøre, for det gjorde – og bør gjøre – ganske stort inntrykk da det for et par dager siden kom en nyhet om at mobbing i skolen har økt med 70 pst. fra 1995 til 2001. Det er meget råe realiteter. Noe av det verste man kan bli utsatt for, er mobbing, utfrysing, ikke å ha venner, ikke å tørre gå alene på skoleveien – alle de tingene. Det er dramatisk når det er 70 pst. økning. Da kan SV selvfølgelig komme ilende til og si at dette tror vi skyldes at kommunebudsjettene er for trange, og at skolene har for lite penger. Det kan det kanskje være litt i, men det kan umulig være den hele og fulle forklaringen.

Jeg tror at dette henger sammen med at vi har et samfunn som blir mer og mer materialistisk: Det private forbruket øker for veldig mange. Mange har råd til å ha et meget høyt forbruk, og vi har en kjøpekarusell som er med på å understreke at ikke alle får være med. Det er det jo også gjort undersøkelser på. For eksempel sier sitater som jeg har hentet hos SIFO:

«Når det gjelder negative følger av kjøpepressopplevelser nevner ungdommene spesielt at de som ikke kunne bruke så mye penger på klær ikke fikk venner. Når flere og flere har det så vil færre og færre bli stående igjen.»

Eller følgende:

«En jente sier at det er ungdom med lavest rang i gjengen – de som er redde for å bli utstøtt som er mest utsatt for kjøpepress.»

Heller ikke dette tror jeg er den hele og fulle forklaringen på mobbing, men jeg tror det er en sammenheng. Jeg tror at man i 2002 – i verdens rikeste land – må stille seg et grunnleggende spørsmål: Hvilken vei skal man gå framover fra her? Skal vi fyre opp under et stadig mer materialistisk samfunn der flere faller utenfor og ikke får være med, der ytre goder blir det som avgjør om man kan hevde seg eller ei? Eller skal vi satse på en annen vei?

Det er i denne sammenheng man bør prøve å ta temperaturen på en Høyre-dominert regjerings budsjett. For dette er et budsjett som kommer til å øke det private forbruket kraftig – og mest for dem som har mye fra før – og som kommer til å føre til at mange blir hengende etter og blir stående utenfor. Og da er vi ved noe av Høyre-politikkens kjerne, nemlig dette: Stup ned i lommeboka di, tell igjennom kronene, se hvor mange du har igjen – selv om du har god råd fra før – og gjør det til det mest eksistensielle spørsmålet i vår tid. Det er det som er den store utfordringen for oss som slåss for solidaritet og for andre verdier, en systematisk utfordring.

Den relative fattigdommen vil selvfølgelig øke i et slikt samfunn. Det er egentlig klar tale fra Regjeringen som ligger i en av de tingene som vi har kalt for «Høyres klo» i dette budsjettet, nemlig at man ikke lenger sier at det er et mål i seg selv å utjamne forskjeller i samfunnet. Det som det nå dreier seg om, er å gi noen almisser til de fattigste. Da vil man alltid ha et system hvor det å bli stående utenfor blir tyngre og tyngre, mens det private forbruket øker for dem som har mye fra før. Det handler ikke bare om å gå inn med veldedige tiltak for dem som er fattigst. Dette er et grunnleggende ideologisk og prinsipielt viktig spørsmål om hvordan vi utvikler dette samfunnet.

Jeg har fått diverse e-post den siste tiden. La meg illustrere litt hva disse innstrammingene overfor dem som har minst, faktisk betyr. Jeg skal ikke avsløre hvem jeg har fått denne e-posten fra, men overskriften er: Høyre viser sitt sanne ansikt. Hjelp, et monster! Kort fortalt skriver denne mannen: Jeg er 41 år og har vært ufør de siste 15 årene. Likevel har jeg kunnet spe på trygden min ved å jobbe noen timer i uken. På grunn av en spesiell spisskompetanse innenfor media har jeg kunnet tjene ganske bra ved siden av trygden, selv med en beskjeden arbeidsinnsats. En større arbeidsmengde ville vært helt umulig, med min sykdom. Jeg har tjent 3 000 kr ekstra i måneden, og det har gitt meg råd til rekkehus og bil samt å ta vare på kone og barn. For vår familie vil det bety fattigdom dersom grensen for hva jeg kan ha i ekstrainntekt, settes til 5 000 kr. Dette er altså folk som i utgangspunktet er syke, men som har mulighet til å bidra med litt, og som på den måten antakelig holder seg friskere og bidrar til en bedre livskvalitet, noe som Regjeringen nå vil hindre. Det skal altså ikke lønne seg for dem som er syke, å jobbe.

Så er det en annen kar som er innom det nye forslaget om et tak på særfradrag for spesielt store utgifter i forbindelse med sykdom, som Regjeringen foreslår innført. Dette er en meget sterkt funksjonshemmet, som har klart å være i full jobb og ha inntekt. Han beskriver hvordan dette vil slå ut for ham, og han avslutter brevet med følgende: Jeg kjenner i hvert fall at jeg er på vandring fra å være fysisk syk til å bli mer og mer psykisk syk, og at statsbudsjettet for 2003 ikke gjør saken noe bedre. Det kommer til et punkt hvor jeg vil kjenne at min hverdag blir lettest ved å søke uførepensjon, og dette er jeg ikke alene om å tenke. Man går altså motsatt vei av det som er Regjeringens intensjon, nemlig at folk som pr. i dag er i stand til det, skal ha et arbeid, og gjør det såpass innviklet og krevende at det blir umulig. Resultatet er uførepensjon. Det må være det motsatte av det Regjeringen egentlig har som overskrift for sin politikk.

Vi har et samfunn der forskjellene øker, og det er ikke slik at det blir en voldsom økning gjennom dette budsjettet. De innstrammingene som skjer i forhold til trygdede og i forhold til arbeidsløse, er dramatiske for dem det gjelder. Det er ikke i dette budsjettet det gis voldsomme lettelser på toppen – det er gitt før – men forskjellene øker, og det går den gale veien. Samtidig har vi et arbeidsmarked som blir råere. Det er tøffere, og det er mange som sliter seg ut. Det er mange som spør seg hva slags livskvalitet de egentlig har, særlig de som jobber innenfor omsorgssektoren, som har de mest kreative stillingsbrøkene, som ofte ikke har mulighet til å få seg en heldagsjobb med skikkelig inntekt, og som har dårlig samvittighet når de går hjem fra jobb, fordi de ikke synes de kan stille skikkelig opp for de gamle som de er satt til å pleie. I tillegg behandler kommunene dem ofte litt dårlig. De blir sittende hjemme som en slags callgirl – det sier de med et glimt i øyet til meg – mens kommunen behandler dem under slagordet: Vi ringer, du springer, fram og tilbake ut fra det som er behovet, og med dårligere arbeidsvilkår.

Vi får i tillegg et råere eierskap, eller et råere arbeidsliv, der det ikke lenger er spørsmål om bedriftene går med overskudd, men om hvor stort overskuddet er, og om det kan bli større et annet sted. Det er historien bak utflyttingen og utflaggingen av Jordan. På Jordan tannbørstefabrikk hadde jeg sommerjobb for 20 år siden, og det har selvfølgelig gjort så stort inntrykk på meg at jeg siden alltid har kjøpt Jordan tannbørster og oppvaskkoster med tanke på de meget flotte damene som jobbet der. Der er historien følgende: De tjente godt, de hadde et pent overskudd, men eierne trodde det kunne bli større et annet sted. Så rått – så rått – er dette kapitalistiske samfunnet i ferd med å bli.

Et utviklingstrekk til, som jeg er veldig glad for at Jens Stoltenberg var innom, er: Hvor går vi herfra når det gjelder forholdet mellom økningen i det private forbruket og økningen i det offentlige forbruket? Det mener jeg er helt essensielt i forhold til om vi kommer til å slutte opp om en offentlig sektor og betale vår skatt i trygg forvissning om at vi får kvalitet tilbake.

Når det private forbruket neste år kommer til å øke sju ganger så mye som det offentlige forbruket, kommer forskjellen i standard mellom det vi får offentlig, og privatøkonomien til veldig mange av oss til å bli såpass stor at vi ser at det offentlige ikke klarer å matche det private. Det er tilfellet i forhold til veldig mange skoler. Da jeg begynte på skolen, Grønli skole i Porsgrunn i 1967 – vi hadde en ny og fin skole – var standarden omtrent den samme som jeg hadde hjemme. Nå er standarden på mange skoler, særlig i ungdomsskolen, betydelig under den veldig mange barn har hjemme, og den de kan sammenligne mange andre arbeidsplasser med. Det vil være en undergraving av den offentlige skolen. Og da mener jeg at noen mer kreativ bortforklaring enn den Oddvard Nilsen klarer å prestere i forhold til satsing på skolen, og det som kom fram i Høyres valgkamp, har jeg sjelden hørt. Høyre gikk til valg på skatt og skole, skole og skatt, og skatt og skole. Er det da slik at folk tenkte at ok, Høyre vil redusere skatten og øke innsatsen på skolen? Det tror jeg. Men Oddvard Nilsen skal altså ha det til at folk må jo forstå at det egentlig betydde det motsatte. Det betydde at Høyre hadde tenkt å redusere innsatsen overfor skolen og kanskje øke skatten. Eller er det bare det at folk er litt tungnemme? Jeg ville ikke tørre å nikke bekreftende til det.

Det er klart at etter den valgkampen vi hadde, hvor skolen ble satt i sentrum og alle var opptatt av at vi må investere i det som er viktigst for framtiden, hadde man forventet at det skulle synes rundt omkring i alle klasserommene i hele landet, og ikke at man plutselig etter valget skulle få en forklaring om at det ikke er penger som er det avgjørende, fordi for Høyre-folk koster ikke kvalitet. Den går ikke. Det blir ikke forstått, og det blir tatt som et meget grovt løftebrudd.

Jeg har mye på hjertet, som vanlig, men bare en liten visitt til diskusjonen om oljefondet.

For oss er dette mye mer et moralsk spørsmål enn det er et regnestykke som går opp eller ei. Dette er ikke et spesielt stramt budsjett. Det er bare en merkelapp man har satt på det. Det er ikke et spesielt stramt budsjett det som regjeringen Bondevik har lagt fram. Det er ikke slik at det finnes én fasit, og at hver krone brukt over den streken som regjeringen Bondevik har satt, er et fryktelig uansvarlig forslag. Det kommer helt an på hva man bruker det til. Hvis man bruker det til å investere for framtiden eller for å hindre noe av det som er samfunnets største sløsing, nemlig arbeidsløshet, så er kronen ansvarlig brukt. Hvis det er en krone man bruker til sus og dus, og fester opp, og man tror at man ikke må drive omfordeling i en av de rikeste generasjonene i hele vår historie, nemlig vår, så er det helt feil.

Vi kan ikke avskaffe omfordelingen, slik som Carl I. Hagen gjør, selv om vi har et oljefond. Vi må ta vår del av det ansvaret. Men jeg synes at den måten som Regjeringen og stortingsflertallet forsvarer pengebruken på, gir Carl I. Hagen veldig mange lettvinte poenger, for det er ikke forskjell på oljekroner og andre kroner. Man har prøvd å gjerde inn oljekronene slik at man ikke skulle se hvor rike vi var. Og det blir et meget stort gap mellom det som er forventet i et rikt land av standard på offentlige tjenester, og det man faktisk får.

Jeg har vært ute og sagt at jeg synes at Bondevik burde ta Carl I. Hagen med i regjering. Det er ikke ut fra et intenst ønske om å se fremskrittspartister rundt Kongens bord, men ut fra et intenst ønske om at velgerne skal forstå hvem det er som har ansvaret for ulike beslutninger tatt i denne salen. Slik som det er nå, er det meget uoversiktlig og helt umulig for dem som ikke har det som heldagsjobb, å følge med på hvem som faktisk har ansvaret.

Det er opplagt at Fremskrittspartiet har ansvaret for alle kutt som nå skjer rundt omkring i kommunene, for de har gjort opp kommunebudsjettet med regjeringen Bondevik. Det er godt, og det er klar tale. For øvrig snakker Carl I. Hagen ut av alle de munnvikene som finnes, og den mannen har ti munnviker istedenfor to, som de fleste andre har. Den ene dagen snakker de om å øke u-hjelpen fordi vi er en oljenasjon, og når vi får økte inntekter fra olje, må vi stille opp for fattige land som får økte utgifter på grunn av at oljeprisen går opp. Neste dag, dvs. to uker etter, er de samme talspersonene ute og sier: La oss ta fra u-hjelpen for å sette ned alkoholavgiftene. Den slags dobbeltspill må avsløres. Da må man stilles til ansvar, og da må man vise fram hele kortstokken på samme tid, for man vet, som presidenten også vet, at det finnes ikke bare ess i en kortstokk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): SV og Arbeiderpartiet har tradisjonelt hatt mange felles verdier og standpunkter i politikken, men viktige områder har vi også skilt lag. Vi ønsker å samarbeide for å få til et sentrum-venstre-flertall. Det samarbeidet skal tuftes på at det er selvstendige partier med ulike standpunkter på ulike områder, men at man finner fram til kompromisser i måter å håndtere de sakene på, som gjør at vi kan ta ansvar for i hvert fall hovedlinjene i retning sentrum-venstre: fellesskap og rettferdig fordeling.

Ett av de områdene hvor vi har hatt ulike standpunkt, er i spørsmålet om EU. SV har vært motstander. Arbeiderpartiet har både i 1972 og i 1994 vært tilhenger, og vi har et program som sier at vi ønsker handlefrihet, ha mulighet til på nytt å ta opp EU-saken når vi mener det er riktig sett i lys av utviklingen i Europa og utviklingen i norsk opinion. Det ser ut til at det skjer noe i norsk opinion, selv om man skal være varsom med å tolke enkeltmålinger for sterkt. Det har i hvert fall vært en økende tendens i retning av flere som ønsker medlemskap – et flertall i den siste målingen.

Mitt spørsmål til SV er om det er tenkelig at de kan revurdere sin holdning til medlemskap i EU. Jeg har vanskeligere og vanskeligere for å forstå at det er spesielt radikalt eller sosialdemokratisk eller sosialistisk å være imot et fellesskap, et samarbeid, i EU i Europa. Før bestod EU av seks land, de rikeste landene i Europa. Nå kommer utvidelsen, og vi vil om ett eller to år oppleve at EU består av kanskje noe slikt som 25 land – hele Europa, Øst- og Vest-Europa. Det gamle alleuropeiske samarbeidet som SV, venstresiden, snakket om på 1970–1980-tallet, virkeliggjøres nå gjennom EU, og da er det vanskelig å se politiske argumenter for å stå utenfor det store samarbeidet. EØS-avtalen er en avtale om økonomisk deltakelse, men ikke om politisk deltakelse, i EU, og i Europa er det nå slik at stadig flere høyrepartier er imot EU, mens venstrepartier er for. Er det noe som gjør at SV kanskje tenker seg om og på et tidspunkt forandrer mening?

Kristin Halvorsen (SV): Dette er en sak der jeg tror at Arbeiderpartiet og SV må konstatere at vi kommer til å være uenige. Dette er også et område der det er uenighet mellom regjeringspartiene i den nåværende regjering. Jeg tror det er en uenighet det går an å løse. Jeg tror det kan være flere i SV som kanskje er tilhenger av et norsk EU-medlemskap når debatten kommer opp igjen. Jeg tipper at situasjonen hos oss vil være som hos Arbeiderpartiet, men med motsatt fortegn. Det vil si at det store flertallet i partiet er imot, men med rom for ja-folk, akkurat som Arbeiderpartiet er et ja-parti, men med rom for nei-folk. Og det avgjøres egentlig ikke av EU-utvidelsen, selv om den er viktig, fordi den også kan forandre EU i forhold til hva slags union EU egentlig er.

Min vurdering er følgende: Norge er et lite land som verken blir større eller mindre ved å være medlem i EU. Men vår lille stemme kan faktisk brukes mer effektivt i et internasjonalt samfunn hvis vi står utenfor EU. Den rollen som Norge spilte i Johannesburg, ville ikke vært mulig på samme vis hvis vi hadde vært medlem av EU. Det er mange andre eksempler på det samme. Det er altså nyttig for det internasjonale samfunnet å ha en vestlig, en nordisk, stemme på utsiden av EU.

Punkt 2: Jeg er dypt uenig i den økonomiske og monetære union, og det ville vært meget skadelig for Norge, som har konjunkturer på grunn av oljen som går motsatt vei av EU, å være medlem og tilslutte seg euroen. Det ville betydd at vi måtte ha strammet inn massivt i offentlige utgifter.

Punkt 3: Jeg er grunnleggende uenig i en politisk konstruksjon som gjør at veldig mange ikke føler at de har noe med konstruksjonen å gjøre, dvs. det eliteprosjektet som EU er, og det at veldig få vanlige EU-borgere klarer å forholde seg til de beslutningene som tas på EU-nivå. Det er et demokratisk underskudd som jeg mener er et av EUs aller alvorligste problemer.

Bent Høie (H): Det var igjen morsomt å høre representanten Kristin Halvorsens kommentarer om norsk politikk. Det hadde imidlertid vært interessant en gang å høre et innlegg som presenterte SVs alternative politikk.

Vi har i Kristin Halvorsens innlegg hørt et kraftig angrep på Regjeringens verdier i forhold til de fattige. Dette er underlig, med tanke på at denne regjeringen er den første etter den annen verdenskrig som faktisk legger fram en handlingsplan for å bekjempe fattigdom i Norge, en fattigdom som på grunn av rikdommen ellers i samfunnet rammer så uendelig tøft. Spesielt de barn som vokser opp i fattige familier og derfor har en ekstra stor mulighet til selv å bli fattige, rammes hardt. Denne fattigdommen er et resultat av en sosialpolitikk som har vært mer opptatt av å støtte alle, uavhengig av inntekt og formue, enn av å hjelpe dem som virkelig trenger det.

Regjeringen viser i dette budsjettet som nå er lagt fram, evne til å prioritere fattigdom, rus, psykiatri, innføring av et tak 2 for kronikerne og å redusere egenandelene både for tannlegebehandling og opptreningsinstitusjoner. Ingen andre enn Regjeringen har klart dette før. En tar et kraftig løft, og en prioriterer. Å prioritere her betyr også at en er nødt til å nedprioritere andre ting.

Med de sterke påstandene Kristin Halvorsen kom med i sitt innlegg, er det derfor all grunn til å granske SVs forslag i kampen mot fattigdom. Det er i all hovedsak generelle ordninger som hjelper alle. La meg ta noen eksempler: SV foreslår gratis skolebøker til alle istedenfor, som Regjeringen foreslår, en skikkelig støtteordning for dem som trenger det. Med SVs modell vil det ta mange år før en har fått etablert utlånsordninger som gir ungdom lik tilgang på skolebøker. Regjeringen kommer med en løsning i 2003 som gir barn av fattige mulighet til selv å eie sine bøker på lik linje med alle andre. Jeg tror det betyr mer enn den ene boken SV og Arbeiderpartiet klarte å gi dem i fjor.

SV prioriterer maksimaltakst på barnehager for alle. Dette vil gi en familie med 520 000 kr i inntekt 30 000 kr å bruke, som Kristin Halvorsen sier, på «sus og dus».

Hva er det SV ønsker i forhold til å bekjempe fattigdom? Fortsetter hun å tro at det å hjelpe alle, hjelper like mye, eller er det i realiteten et bidrag til det at det opprettholder og forsterker forskjellene i dette landet? (Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten må påpeke at taletiden skal holdes.

Kristin Halvorsen (SV): Nå er vi ved kjernen i det som er forskjellen på SVs måte å tenke bekjempelse av fattigdom på, og det som er Høyres måte å tenke bekjempelse av fattigdom på.

Vi ønsker ikke at de fattigste skal måtte gå et eller annet sted for å få skolebøker eller penger til skolebøker. Vi vet at det i et samfunn hvor det materielle forbruket er såpass høyt som hos oss, og hvor mange har det veldig bra, er forbundet med skam ikke å ha penger til det andre har penger til. Det er veldig mange som kvier seg for å gå de stedene hvor disse pengene skal hentes. Vi ønsker ikke at folk skal ha – hva skal vi si? – det stempelet i panna. I tillegg vet vi at det som er mest effektivt i forhold til å bekjempe fattigdom blant f.eks. barn og ungdom, er å sørge for en gratis skole hvor det ikke spørres etter penger hele tiden, og å sørge for at det er rimelige fritidstilbud som inkluderer alle. Det gjør det mulig å delta også for folk som ikke har mye penger, uten at de hele tiden må synliggjøre at de har forskjellig økonomi. Dette er derfor et meget viktig punkt.

Det er en stor ideologisk forskjell mellom Høyre og SV. Vi ønsker oss ikke et veldedighetssamfunn der de fattigste må gå rundt og dokumentere at de er fattige, og så få bidrag fra staten. Vi ønsker oss et inkluderende samfunn der man ikke hele tiden må spørre hva folk har av penger.

Thore A. Nistad (FrP): Representanten Halvorsen og SV er til stadighet opptatt av miljø og forurensning. Det må jeg innrømme er bra, for alle er vel interessert i å ha et bedre miljø og renere luft.

Men så er det dagens realiteter: Avgiftene i Norge øker og øker, mens avgiftene i Sverige settes ned i takt med at danskene setter ned sine avgifter, for at de skal unngå grensehandel med Tyskland osv. Vi har en dominoeffekt. Spesielt er det avgiftene på alkohol, mat, bensin, biler og tobakk som har ført til uendelige køer og trafikkork på alle våre veier mot Sverige. Hvor mye forurensning og økt forbruk av drivstoff denne grensehandelen medfører, vet vel ingen. SV burde jo være opptatt av denne forurensningen og det økte drivstofforbruket som skyldes grensehandelen, men her er de temmelig tause. Vil SV i sitt budsjettforslag gå inn for avgiftsreduksjoner for å få ned noe av denne grensehandelen?

I tillegg er SV veldig opptatt av de fattige. Vil ikke da en avgiftsreduksjon på f.eks. strøm, årsavgift på biler osv. medføre en større lettelse for dem som har lite, kontra dem som har mye?

Kristin Halvorsen (SV): Det kan godt hende at SV foreslår å redusere en avgift eller to i vårt statsbudsjett, men det kommer ikke til å være en prioritert oppgave for oss å få alkoholavgifter, tobakksavgifter eller direkte miljøavgifter betydelig ned. Tvert imot mener vi at forurensning skal koste, og at det er viktig.

Når det gjelder grensehandelen, tror jeg faktisk at det ikke er spesielt effektivt å sette ned avgiftene i Norge betydelig bare på grunn av den. Det vil bety at man får en betydelig økning av mange helsefarlige varer andre steder i landet, og jeg oppfatter ikke grensehandelen som et så stort problem. Tvert imot tror jeg veldig mange koser seg med å ta en tur til Sverige, i hvert fall hvis de bor i grenseområdene.

Hva er så grunnen til at varer koster mindre i Sverige enn de gjør i Norge? Noe skyldes avgifter, men det er først og fremst fordi svenskene i snitt tjener 25 pst. mindre enn oss. Og hvis det er slik at vi ønsker å ha en levestandard omtrent på svenskenes nivå, får vi ta hele pakka med lønnsreduksjon også. Da utgjør det ikke noen særlig forskjell.

Det som er viktig for SV når det gjelder avgiftspolitikken, er å få bort en del av de avgiftene som det ikke er mulig å forklare hvorfor vi har i 2002, f.eks. en dokumentavgift som man betaler når man kjøper en bolig, og som er vanskelig å forklare ut fra dagens situasjon. Men vi ønsker å rendyrke de meget klare miljøavgiftene. Bensinen i Norge er blant de billigste i Europa hvis vi tar hensyn til vår kjøpekraft, og det er det vel rimelig å gjøre når man skal finne ut hvor mye ting faktisk koster.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Sjølv om dette ikkje er ein finansdebatt, dannar likevel signala i statsbudsjettet mykje av undertonen i debatten. Samarbeidsregjeringa har lagt fram eit stramt budsjett som no haustar både honnør og optimisme i næringslivet, samtidig som ein har greidd å få klare føringar både når det gjeld å gje eit lyft til dei svakaste i eige land og dei svakaste og dei fattigaste av dei fattige i utlandet. I tillegg inneheld òg budsjettet ei radikal forbetring av vilkåra for frivillige lag og organisasjonar som bl.a. yter ein kjempeinnsats når det gjeld arbeidet blant barn og unge, og i kampen mot mobbing og utfrysing.

Pengane finst, seier Kristin Halvorsen ofte og har kreative forslag om å bruka oljepengar utan at det skal føra til inflasjon, arbeidsløyse eller anna elende. SV har pengar nok. Likevel er partiet sitt forhold til oljeinntektene noko dobbelt. På den eine sida vil miljøpartiet SV redusera investeringane i oljeverksemda og dermed gje oss mindre inntekter. Samtidig konkurrerer SV med Framstegspartiet om å gjera norsk økonomi heilt avhengig av oljeinntektene.

Når SV i fleire store saker har funne saman med Framstegspartiet, og når partiet i tillegg har noko av den same tilnærminga når det gjeld bruken av petroleumsinntektene, vert spørsmålet mitt: Når støyen om trontalen og statsbudsjettet har lagt seg, er då SV innstilt på å fortsetja sitt til dels omfattande sak til sak-samarbeid med Framstegspartiet? I tillegg må eg få spørja: Er det slik som ein kunne få inntrykk av i går, at SV verkeleg vil gjeninnføra investeringsavgifta, med dei konsekvensane dette vil få for arbeidsplassar rundt i fedrelandet?

Kristin Halvorsen (SV): Det er helt feil å si at SVs og Fremskrittspartiets økonomiske politikk er lik. Men det er riktig å si at det SV legger til grunn når vi diskuterer oljepenger og bruk av oljepenger, er at det viktigste vi kan gjøre, er å ta ansvar for at de som kommer etter oss, overtar noe bedre enn det vi selv fikk fra generasjonen før oss. Det betyr å investere i kunnskap og utdanning, å investere i forskning, å sørge for at vi har flere ben å stå på når oljen tar slutt, å spare på oljen ved ikke å pumpe den opp så fort og – få oljepengene på bok og la det stå og lyse av dem, slik at det blir fristende for noen og hver å benytte dem til å økt forbruk – som er noe av den beste måten man kan gjøre det på. Dessuten vil en mer stabil utbygging og utvinning av olje føre til at man også forvalter kompetansen i den delen av arbeidsmarkedet mye bedre.

SV har ikke noe omfattende sak til sak-samarbeid med Fremskrittspartiet, men vi har sammen med Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet skaffet flertall for den største barnehagereformen innført på lange tider. Det er vi meget stolte av fordi ikke bare vi, men Kristelig Folkeparti og mange andre partier var ute i valgkampen og lovte omtrent det samme som det disse forlikspartnerne nå har fått til. Det burde Kristelig Folkeparti også være glad for.

Når det gjelder investeringsavgiften, er min mening om den følgende: Hvis vi skulle begynt med blanke ark for 2003, ville faktisk ikke denne salen prioritert å bruke 6 milliarder kr til å få fjernet en investeringsavgift som industrien har veldig liten glede av. Det er industrien som hovedsakelig har trøbbel på grunn av høy kronekurs og rentenivå pr. i dag (presidenten klubber). Dette går først og fremst til tjenesteytende næringer. Men det er noe annet enn å si at (presidenten klubber) investeringsavgiften bør gjeninnføres, for den ble avviklet fra 1. oktober. Jeg tror faktisk at veldig mange er enige med meg i at hvis vi skulle begynt med blanke ark for 2003, hadde det vært mye viktigere å bruke penger på skolen enn å bruke 6 milliarder kr til å få ned investeringsavgiften.

Presidenten: Igjen må presidenten presisere dette med taletiden.

Morten Lund (Sp): Senterpartiet og SV har felles kritikk mot dagens regjering på en rekke viktige områder – og takk for det! Når det gjelder distriktspolitikken: Vi ønsker å bevare det bosettingsmønsteret vi har, og bevilge penger til det. Når det gjelder kommuneøkonomien: Vi vil ha mer penger til skole, barnehage og eldre, og bevilge penger til det. Når det gjelder fordelingspolitikken: Vi ønsker en annen skattepolitikk, og vi ønsker gjennom fordeling å ta bedre vare på svake grupper.

Vi hadde også felles kritikk mot arbeiderpartiregjeringen på dette punktet, og jeg mener at begge partier er like troverdige på disse områdene. Jeg mener, som Djupedal har nevnt før i dag, at vi også har vært med på å endre Arbeiderpartiets kurs ganske mye på disse områdene.

Så ligger det an til økt samarbeid, noe som gir økt tyngde i vår kritikk, fordi Arbeiderpartiet da har blitt med på samme parti som oss. Men så legger jeg merke til at når SV snakker om dette temaet – om hvem de er enige med – utelater de så lett Senterpartiet fra den oppramsingen, nå sist i replikksvaret om barnehageforliket. Det gjelder også når det er snakk om hvilken regjering vi kan få i neste periode, etter at folket oppdager hva som skjer. Så spørsmålet mitt er: Hvorfor er SV så påpasselig med ikke å nevne Senterpartiet blant dem som de er enige med?

Så til et annet tema: Vi stod sammen med SV i kampen mot EU-medlemskap. Vi har fått beholde norsk krone, og Norges Bank er under vår instruks. Senterpartiet har nå fremmet forslag om at det skal legges mer vekt på sysselsetting og produksjon når renten fastsettes, ut fra den instruksen som gjelder i dag. Også SV har vært kritisk og enig med LO i at det ikke skal legges så ensidig vekt på inflasjon når renten fastsettes. Det kan være grunn til å spørre om markedet da virker som det sies. Spørsmål: Vil SV støtte dette forslaget fra Senterpartiet om å presisere renteinstruksen?

Kristin Halvorsen (SV): Det er ingen grunn til at ikke SV og undertegnede skulle nevne Senterpartiet i samme åndedrag når man snakker om hva som kan være alternativet til en høyredominert regjering under Fremskrittspartiets svøpe ved neste stortingsvalg. Tvert imot ønsker vi oss et samarbeid med Senterpartiet, selv om de i denne situasjonen, i dette Stortinget, ikke har avgjørende innflytelse. SV var selv i denne situasjonen i forrige stortingsperiode. Jeg har stor medfølelse med mine gode venner i Senterpartiet. Det er et forbasket slit ikke å ha mulighet til å avgjøre flertall, men det kan også brukes som en mulighet til å utvikle politikk. Det gjorde vi da vi hadde muligheten til det, og det kan Senterpartiet også gjøre. Så kan det nok bli en ny vår for Senterpartiet også.

Jeg tror det er mange områder som Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV kunne samarbeide godt om. Når jeg ikke nevner Senterpartiet i draget om barnehageavtalen, er det fordi jeg faktisk har sett at Senterpartiet har sendt ut litt forskjellige signaler om innholdet i selve barnehageavtalen og hva man står for når det gjelder den. Men hvis det er slik at man står 100 pst. på den, er jeg meget godt fornøyd med det.

Når det gjelder Norges Bank og instruksen til den, har Øystein Djupedal en interpellasjon på tirsdag i neste uke om hva slags kriterier som burde legges til grunn, og hva som bør styre Norges Bank og fastsettelsen av renten. Da håper jeg at vi kan få en skikkelig diskusjon rundt det. SV var som kjent imot den måten som man nå tolker instruksen til sentralbanken på. Det tas altfor lite hensyn til det som dreier som om å bekjempe arbeidsløshet, og andre ting enn et rent inflasjonsmål. Men det var Fremskrittspartiet som fikk gjennom denne måten å tenke på når det gjelder sentralbankens fullmakter og målsettingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jon Lilletun (KrF): I det førre innlegget sa representanten Halvorsen at det i ein trontale var høve til å lyfte blikket litt. Det har ho heilt rett i. Derimot var eg litt overraska over at det å lyfte blikket stort sett vart kritikk av nokre enkeltområde i staden for å sjå meir overordna på dei enn representanten Halvorsen gjorde. Då tenkjer eg fyrst og fremst på det internasjonale perspektivet som eg er van med at SV verkeleg har.

Då denne samarbeidsregjeringa vart etablert, sa SV og Arbeidarpartiet at det var umogleg å tenkje seg ein offensiv utviklingspolitikk med ei regjering der Høgre var med, og at det var umogleg å tenkje seg ei regjering med ein offensiv miljøpolitikk der Høgre var med. Praksis har vist at denne regjeringa kanskje er den mest offensive på svært lenge på begge desse områda. Difor er eg litt skuffa over debatten, ikkje over at ein får kritikk på dei områda som vert oppfatta som svake i budsjettet – det skulle berre mangle – men over at ein t.d. ikkje tek med at vi har historias største bistandsbudsjett, at ein ikkje tek med at ein faktisk har følgt opp og at det er friske midlar på 1,1 milliardar kr til barnefamiliane, at distriktspolitikken i større grad har vorte offensiv, og at ein verkeleg har ei satsing på det friviljuge Noreg. Det er det ikkje vilje til frå opposisjonen, og det skuffar meg. Eg har ganske så stor respekt både for historia og måten som både representanten Stoltenberg og representanten Halvorsen plar å argumentere på.

Kristeleg Folkeparti tek utgangspunkt i eit solid verdigrunnlag, som har vore det som har bygd samfunnet vårt i tusen år, det kristne verdigrunnlaget som heilt tydeleg seier: Mennesket sin unike verdi. Det òg gjev oss eit ansvar i forhold til nestekjærleik og forvaltarskap, som er det som har vore med og drive fram eit velferdssamfunn. Det er difor gledeleg at ein i denne trontalen tek utgangspunkt i det verdigrunnlaget. Det er dette som skal meislast ut på ei rekkje andre område.

For Kristeleg Folkeparti har familie og omsorg vore viktig. Det kjem til å vere viktig, og vi kjem til å slåst for den kjernen i samfunnet som familien er, og som òg kan snu mange av dei negative samfunnstrekka som ei rekkje talarar har skildra tidlegare i dag.

Når det gjeld utviklingspolitikken, er det faktisk slik at det er marginale problem vi diskuterer hos oss sjølve, kontra dei livsforholda massane – som er samansette av enkeltmenneske – har. I forhold til det enorme problemet Europa står overfor, held vi på å byggje ei «Festung Europa» med gjerde og vaktbåtar, og det er berre ved at vi lukkast med at dei sjølve kan greie å få til ei utvikling, at «Festung Europa» igjen kan byggjast ned. Det gjeld òg vår eigen debatt om flyktningpolitikk og innvandringspolitikk.

Det er nokre område som verkeleg òg har fått eit stempel her. Det friviljuge Noreg går betre tider i møte. Skattefrådraget på 6 000 kr kan gje eit enormt lyft for det friviljuge Noreg. Og kva er det? Gjeld det berre hobbysamvær? Nei, det var eigentleg dei som dreiv fram velferdssamfunnet i stor grad gjennom ei avhaldsrørsle, ei kristen lekmannsrørsle, ei arbeidarrørsle og ei samverkerørsle. Det å gjenskape livskrafta i det friviljuge Noreg er eit grunnlag for å betre velferdssamfunnet og å få vekk den forvitringa som einsemd har skapt i vårt samfunn. Denne regjeringa aktar altså å gjere noko med det.

Så har ein òg gått laus på forenklinga av skjemaveldet og andre byråkratiske forordningar som skal gjere det lettare å etablere bedrifter. Det skyt fart, og det fungerer.

Så er det òg i dette budsjettet ein diskusjon i forhold til det med arbeidslina. Her er det heilt klart ei ideologisk tydeleggjering. Det ser ut til å vere ei skiljeline. Mange av oss går på mange område inn for generelle verkemiddel. Men når det gjeld dei fattigaste i Noreg, har altså ikkje dei generelle verkemidla løyst deira problem. Da skulle eg ynskt at òg Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet var viljuge til å gå inn i denne diskusjonen og så sjå: Er det noko med målrettinga som faktisk kan gjere at vi klarer det? Og likeins: Er det mogleg å tenkje seg at vi her kan finne mekanismar som gjer at vi ikkje får den negative konsekvensen som representanten Kristin Halvorsen ganske rett har omtala, at det kan verte «ei gamal fattigkasse» dersom ein ikkje styrer klokt? Men når det gjeld dei tiltaka som ligg føre, så skal representanten Kristin Halvorsen få problem med å vise kva for eit av dei som kan ende ut slik. Eg klarer ikkje å sjå det, men eg er viljug til å ta den debatten.

Så har Regjeringa eit hovudproblem når det gjeld dei frie midlane. Dei automatiske utgiftsaukingane er hovudårsaka til akkurat det. Det har arbeidarpartiregjeringa fått prøvt, det fekk sentrumsregjeringa prøve, og det har òg noverande regjering problem med. Difor sette sentrumsregjeringa ned Sandman-utvalet for å sjå breitt på dette. Dei kom opp med ei rekkje forslag som utgjorde ein heilskap. Det er då merkeleg at dei som på eit tidlegare tidspunkt har meint at det er nødvendig å prøve å få til ein vri frå passiv trygd over til arbeid, skulle sjå dette som eit problem. Eg nemner i det heile ikkje opphavet til forslaga, og ikkje at dei har lege i Stortinget sidan juni. Plutseleg er dette noko usosialt som har kome i budsjettet. Realiteten er at ein her òg prøver å finne tak i ein annan måte å gje mennesket verde på, nemleg ved arbeid. Kristeleg Folkeparti og Regjeringa er opne for å diskutere om desse tiltaka isolert sett er gode nok, eller om dei må supplerast, men meininga er jo at folk skal få bruke evnene og kreftene sine til arbeid i staden for passiv trygdemottaking. Det er ikkje mange stader eg er så einig med Marx som når han seier: Arbeid er med og gjer menneskeverdet fullt ut fungerande. Det var ikkje eit heilt rett sitat, så eg skal kome tilbake til rett sitat om det skulle verte ønskt.

Det som òg er viktig i dette budsjettet, er at vi tek på alvor det eit samla næringsliv har sagt til oss, at no må vi klare å gjere noko med kronekursen og med renta. Dei ønskjer eit stramt budsjett. Ja, Regjeringa har teke det på alvor, og så har ho levert det. Når representanten Kristin Halvorsen står her og seier at det i grunnen ikkje er så stramt dette budsjettet, skulle eg ynskt at ho fekk seg nokre veker iallfall i regjering under budsjettforhandlingane for å sjå kor stramt det er, og kor mange som faktisk har måtta setje viktige tiltak på vent for at det skulle verte stramt nok, ikkje fordi ein ikkje er viljug til å setje inn tiltaka, men fordi den konkurranseutsette industrien faktisk skal få lov å leve vidare. Eg trur vi er einige om ganske så breitt at vi treng òg ein konkurranseutsett industri i framtida.

Det siste punktet eg vil nemne, er at ein styrkjer forskinga, og at ein får eit tettare band mellom grunnforskinga og forskinga i næringslivet. Det at ein får eit skattefrådrag på dette området, gjer at det vert mogleg og interessant for bedriftene å fornye produksjonen. For så lenge det har funnest industrisysselsetjing, har det vore nødvendig med fornying av produksjonen for å kunne lykkast med å kome i mål. Eg håpar at når ein no går inn i ein vidare debatt om budsjettarbeidet, kan ein faktisk diskutere dei problema som er her, og at det ikkje vert slik som eg opplever det, sjølv om eg skal erkjenne at det er subjektivt, at ein er så einsidig i svartmaling av nokre sider at ein heilt gløymer heilskapen.

Presidenten: Presidenten ante ikke at representanten Lilletun kjente sin Marx så godt at han til og med ytterligere skal utdype «sitatet» i et senere innlegg. Vi ser fram til det.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg merket meg i representanten Lilletuns innlegg at han er skuffet over at opposisjonen ikke roser budsjettet, at vi på sett og vis ikke bruker debatten til å referere Regjeringens skryteliste. Problemet er bare at den skrytelisten ikke er så åpenbart mye å skryte av. Når man skryter av at man retter opp litt av de store kuttene man gjorde i distriktspolitikken for inneværende år, og så kaller det en satsing, når man skryter av at man tilbakefører noen av de mange stillinger man fjernet fra Aetat inneværende år, og så kaller det satsing, ja, da må man ikke vente at man får skryt for det, for det er med rette ikke noe å skryte av.

Det er lett å tilgi representanten Lilletun at han snublet i å sitere Marx. Men det er ikke på Marx jeg skal utfordre Kristelig Folkepartis parlamentariske leder. Det er på fordelingspolitikk. Det er mange ganger sagt fra denne talerstol av representanter fra Arbeiderpartiet og av representanter fra Kristelig Folkeparti at Kristelig Folkeparti står nærmere Arbeiderpartiet enn Høyre i mange viktige fordelingsspørsmål. Det tror jeg fortsatt de fleste av oss mener. Regjeringens politikk nå dokumenterer at avstanden mellom Arbeiderpartiet og Høyre i fordelingsspørsmål er stor, og vi ser også at det er Høyre som har fått lov til å prege denne regjeringens politikk på det området, dessverre. Dessverre for de uføretrygdede, som mister retten til å tjene 50 000 kr i tillegg til trygden, dessverre for de arbeidsledige, som mister 20 000 kr hvis de er arbeidsledige i ett år, og dessverre for de uføre og eldre, som mister fritaket for egenandel for medisin på blå resept.

Vi har prøvd å utfordre Høyre i dag, og vi har ikke fått gode svar. Jeg vil gjerne høre Kristelig Folkepartis parlamentariske leder gi sin forklaring. Jeg vil høre Kristelig Folkepartis forklaring på disse typer forslag. Skjønner representanten Lilletun at dette helt river ned Regjeringens forsøk på å bli troverdig når det gjelder å ta omsorg for dem som har det vanskelig?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her overtatt presidentplassen.

Jon Lilletun (KrF): No kunne jo representanten Hill-Marta Solberg gått vidare på det ho kalla skrytelista. Det var ikkje berre oppretting av eventuelle tidlegare kutt, men nysatsingar av ganske betydeleg dimensjon, som faktisk både når det gjeld psykiatri, bistand og familie, ligg langt over det som har vore av nysatsingar tidlegare.

Så til det at ein stiller konkrete spørsmål om nokre budsjettpostar og er skuffa over at ein ikkje har fått svar tidlegare frå regjeringspartia. Då kunne eg replisere at då eg tok opp så store, grunnleggjande ting som kontantstøtte som prinsipp, og investeringsavgifta, var ikkje representanten Stoltenberg viljug til å gå inn på ein budsjettdebatt i detaljar.

Men eg skal svare likevel, for eg behøver ikkje å leggje meg på same line som representanten Stoltenberg. Det som er prinsippet i det Regjeringa gjer her, er å utvikle arbeid i staden for andre ytingar. Eg sa i hovudinnlegget mitt at vi er med på å diskutere om vi her har treft heilt innretninga. Men det eg faktisk trudde at Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti og Samarbeidsregjeringa var einige om, var at det var viktig at vi fekk ta i bruk ein del av dei tiltaka som har vore skisserte for at folk kan kome ut i arbeid, fyrst og fremst for sin eigen del, men òg fordi samfunnet treng den arbeidskrafta. Difor ligg det eit grunnleggjande prinsipp til grunn her, og så er Kristeleg Folkeparti og Regjeringa med på å diskutere innretninga.

John I. Alvheim (FrP): Representanten Jon Lilletun startet sitt innlegg med å snakke om verdier og menneskeverd, og av og til når man hører på sentrale politikere fra Kristelig Folkeparti, sitter man igjen med det inntrykket at Kristelig Folkeparti skulle ha enerett på de rette verdier og det rette menneskesyn. Sånn er det jo ikke. Vi har alle våre verdisyn, og vi har også vårt menneskesyn. Jeg skulle bare ønske at samtlige politiske partier i dette stortinget i særlig grad lot sitt menneskesyn og verdisyn bli mer utslagsgivende for å hjelpe de svakeste i dette samfunnet.

Det fremlagte statsbudsjettet på helse- og sosialsektoren rammer de svakeste i samfunnet meget sterkt. Jeg nevner blåreseptordningen, skyhøye egenandeler, som aldri har vært høyere noen gang tidligere, og at de uføretrygdede fratas muligheten til tilleggsinntekt, noe som i høyeste grad bedrer livskvaliteten til den enkelte stønadsmottaker. Gravferdsstøtten fjernes – de etterlatte skal stigmatiseres og tvinges over på fattigkassa også ved en slik situasjon.

Mitt spørsmål til representanten Jon Lilletun blir som følger: Er budsjettkuttene overfor de svakeste blant oss forenlige med de verdier og det menneskesyn Kristelig Folkeparti mener å stå for?

Jon Lilletun (KrF): Fyrst vil eg gjerne seie at eg ikkje kan hugse at korkje eg eller Kristeleg Folkeparti nokon gong har prøvd å patentere eller ta monopol på eit kristent verdigrunnlag. Vi synest det er fantastisk flott om det er fleire som er viljuge til å innrette politikken sin etter eit kristent menneskesyn, med dei konsekvensane som det bør ha.

Når det gjeld innretningar på dei områda som representanten John Alvheim nemnde, var ikkje eg klar over at Framstegspartiet generelt var imot at ein målretta ein del stønader. For det vi faktisk gjer når det gjeld gravferdsstøtta, er at vi prøver å fullfinansiere ho med eit gjennomsnitt for dei som treng det, mens dei av oss som ikkje har trunge det i samband med at våre foreldre har døydd, ikkje skal få den same utbetalinga. Så det er faktisk eit forsøk på ei målretting, og det trur eg ikkje kan vere på tvers av det verdisynet som eg er så heldig å få lov til å representere.

I forhold til blå resept og dei andre områda har eg lyst til å sitere frå ein «Valgholmgang». Eg vil fyrst sitere Hill-Marta Solberg:

Den sittende regjering – Arbeiderpartiregjeringa – har lagt fram et helt konkret forslag på egenandeler – som er viktig – som betyr at uføre og pensjonister over 67 år sparer omlag 450 millioner kroner som de i dag betaler i egenandeler …

Då svarer John Alvheim:

Det her er en gedigen bløff – en gedigen faglig bløff – som du ikke kan sitte å forsvare. Hadde jeg hatt tid skulle jeg lagt på bordet tall etter tall etter tall. Hvis dere hadde gitt fri medisin til kronikere – og ikke bare de på blå resept …

Det som var poenget her, var faktisk det vi no har prøvd å følgje opp i vår tak 2-ordning, at storforbrukarane faktisk får ein betre situasjon, mens ein del andre får ein dårlegare situasjon.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg tror nok at representanten Lilletun må finne seg i at ikke undertegnede melder seg frivillig til Kristelig Folkepartis PR-avdeling. Slik er kortene delt. For det andre skulle jeg fryktelig gjerne hatt et bibelsitat å kvittere ut dette Marx-sitatet med. Men jeg tror ikke jeg helt tar sjansen, til tross for ti år, tenker jeg, på søndagsskolen på Herøya i Porsgrunn.

Så til saken. Jeg kan altså ikke få det til å henge sammen at man reduserer den muligheten som uføretrygdede har til å tjene utover sin trygd – fra 50 000 kr til 5 000 kr – og sier at det er arbeidslinjen, for dette betyr at veldig mange av dem som nå kan ha en viss inntekt fra arbeid – som gjør at de har sosial kontakt med et arbeidsliv, som gjør at de kan spe på en trygd som ofte er meget lav fra før – kanskje gir opp den jobben istedenfor at de stimuleres til å jobbe mer. Dette må jo gå motsatt vei av det som er tanken bak arbeidslinjen.

Så et spørsmål: Hvor lenge kommer Kristelig Folkeparti til å holde ut å være i en mindretallsposisjon, først i regjering sammen med Høyre, der Høyre har flertallet av statsrådene – og jeg tipper at det betyr at de først må slåss en runde med Høyre om å få gjennomslag for sine hjertesaker, f.eks. bistand – og så i Stortinget samme runden én gang til om Kristelig Folkepartis hjertesaker? Og sånn vil det være så lenge det er mindretallsregjeringer som ikke har et forpliktende samarbeid med et flertall i Stortinget bak seg. Det er jo Kristelig Folkeparti som har – hva skal jeg si – Fremskrittspartiet som en slags støtte når det passer Carl I. Hagen, som fikk Kjell Magne Bondevik som statsminister fordi det passet Carl I. Hagen, som har svart på diverse spørsmål fra Fremskrittspartiet når det passer Carl I. Hagen, men som ikke har et flertall i salen som tar ansvar for det som er de politiske gjennomslagene i forhold til Regjeringen. Hvor lenge holder Kristelig Folkeparti ut det?

Jon Lilletun (KrF): Ja, det er faktisk slik at både Lilletun og Kristeleg Folkeparti er ganske uthaldande. No er det ikkje alle blant oss som ser ut som vi ofte spring New York-maraton, men eg kan love representanten Halvorsen: Vi vil fortsetje å slåst både for dei verdiane vi står for og for dei prioriteringane vi har, innetter i regjering og sameleis her i Stortinget.

Eg hadde ikkje venta at Kristin Halvorsen skulle kome med i nokon heiagjeng, men eg hadde faktisk forventa at ho gav honnør på dei plassane der det var grunn til det. Eg har ofte gjeve representanten Halvorsen honnør på dei områda der ho faktisk har tilført den politiske debatten noko, og òg der ho har vore med på forslag som har vore konstruktive og som faktisk har skapt eit fleirtal her i salen som har gjeve ein betre miljøpolitikk og ein del gonger ein betre fordelingspolitikk. Difor er eg noko overraska over at ho no har eit behov for å klistre oss til Framstegspartiet og dei politiske løysingane som dei står for.

Vi er sjølvsagt glade for at Carl I. Hagen og Framstegspartiet var vår fadder – orsak, dei vil ikkje vedkjenne seg det, det var jordmor dei var, og sjølvsagt er alle som er fødde glade for å ha hatt ei jordmor som sørgde for at det gjekk godt. Men akkurat som Framstegspartiet ikkje vil verte klistra fast til alt som vi gjer og vedtek, vil heller ikkje vi det i forhold til dei. Difor synest eg kanskje at representanten Halvorsen her har gått inn på eit spor som ikkje fører i mål nokon plass. Og så får vi heller kome tilbake og sjå om vi finn høvelege bibelsitat om det utmerkte samarbeidsbudsjettet som er lagt fram.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg lyttar gjerne til Jon Lilletun, men etter innlegget hans i dag synest eg det er grunn til å stilla eitt spørsmål: Kva er det som har skjedd med Kristeleg Folkeparti? Regjeringa har lagt fram ein handlingsplan mot fattigdom. Det er så bra. Det er òg på høg tid. Stortinget gjorde vedtak om ein slik plan i samband med behandlinga av utjamningsmeldinga for meir enn to år sidan.

Utjamningsmeldinga vart lagd fram av Bondevik I-regjeringa. Det var eit dokument der Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet stod saman om fem strategiar for å motverka forskjellar. Vi stod saman om forslag til tiltak for å betra vilkåra for vanskelegstilte på i alt 2 milliardar kr. Dessverre har det vore manglande vilje i Stortinget til å realisera desse tiltaka. Og no føreslår Bondevik II 335 mill. kr til å følgja opp nokre av desse forslaga. Men samtidig gjer dei framlegg om innstrammingar som vil ramma hardast dei personane som dei her vil hjelpa. Det er difor dei vert skulda for å gi med den eine handa og ta igjen med den andre. Og dei tek ikkje berre igjen, dei tek femdobbelt igjen. Ingen er i tvil om at dei som vil merka sterkast dyrare medisinar og innstrammingar i dagpengeordning og uføretrygd, er dei som frå før har vanskar med å få det til å gå rundt.

Høgre vil skjerma dei rike, det er inga nyheit. 500 mill. kr ut til høgtlønte i dette budsjettet i tillegg til dei milliardane som rann ut i fjor, er god Høgre-politikk. Men kva er det som har skjedd med Kristeleg Folkeparti, Kristelig Folkeparti som stod bak utjamningsmeldinga, med eit meir rettferdig skattesystem som ein viktig strategi? Er tiltaksplanen mot fattigdom nok eit eksempel på at Høgre har vunne fram i Regjeringa? Eller har Kristeleg Folkeparti faktisk endra politikk på dette feltet?

Jon Lilletun (KrF): Fyrst har eg lyst til å seie at eg har stor respekt for min tidlegare og noverande kollega Magnhild Meltveit Kleppa og hennar engasjement for svake grupper og for folk som har behov for skikkeleg samfunnsinnsats generelt.

Så spør representanten Meltveit Kleppa om det har skjedd noko med representanten Lilletun og med Kristeleg Folkeparti. Ja, eg vil håpe at det skjer noko med oss alle heile tida, at vi faktisk er i ei utvikling. Men i forhold til dei hovudprinsippa som låg i den meldinga, har det ikkje skjedd noko. Det blir litt for lettvint når Magnhild Meltveit Kleppa framstiller denne toppskattendringa som om det er å gje til dei rikaste. Det er faktisk ei grense på ca. 350 000 kr. Det er ganske mange som tener opp mot den. Og dei som har det største frådraget, grunnfrådraget, er dei som tener aller minst. Bustadskattlegginga har ei innretning som faktisk er slik at det er dei som tener minst, som kjem best ut. Det gjeld òg dei friviljuge organisasjonane, som eg veit Magnhild Meltveit Kleppa og underteikna er einige om er viktige i dagens samfunn.

Representanten Magnhild Meltveit Kleppa var òg med på å setje ned Sandman-utvalet. Det er ikkje slik– det kan òg vere svar til den førre replikanten – at vi tek frå dei arbeidslause. Det vi ynskjer, er at dei skal kome inn i arbeid så dei ikkje er arbeidslause lenger, slik at ein får ein sirkulasjon her. Eg har sagt heile tida at vi er viljuge til å diskutere innretninga på dette, men at alle kappspring bort frå det dei har vore med på tidlegare og som dei har bedt om at Regjeringa skal kome med, det overraskar meg.

Tore Nordtun (A): Jeg har lyttet til Lilletun, som hadde flere overskrifter, bl.a. med utgangspunkt i at verdigrunnlaget var viktig. Det er jeg enig med representanten Lilletun i. Og han gikk videre med at det var veldig viktig med målrettede tiltak. Det tar jeg heller ikke avstand fra.

Men jeg må si at denne Regjeringen har vært usedvanlig treffsikker i bl.a. tre målrettede tiltak: Det gjelder arbeid for de uføretrygdede og måten de skal komme inn i arbeidslivet på – det er dramatiske kutt der. Man har vært helt presis og målrettet på dagpengegrunnlaget og innretningen på det, som absolutt vil gå ut over dem som trenger det mest. Man har vært kontant og målrettet på egenandelsystemet – helt målrettet.

Jeg må spørre parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti i Stortinget: Hvorfor har man ikke vært så målrettet på kontantstøtten? Det hadde vært enklere å være mer målrettet på kontantstøtten, men der skal alle få likt uansett. Men for de aller svakeste var man så målrettet og treffsikker at det går nesten ikke an!

Så er jeg også enig med representanten Lilletun i at vi skal diskutere de problemene som ligger her. Han sa innledningsvis også at man skulle løfte blikket litt. Det er jeg helt enig med ham i. Jeg synes at parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti også burde løfte blikket når det gjelder den parlamentariske situasjonen i Stortinget. Representanten var inne på forutsigbarhet og treffsikkerhet. Men kan Lilletun klare litt opp i den parlamentariske situasjonen for å få sterkere forutsigbarhet og treffsikkerhet? Slik det virker i dag, henger Regjeringens politikk i løse luften. I hvilken retning vil Lilletun gå for å få forutsigbarhet og treffsikkerhet og skaffe grunnlag for Regjeringens politikk i Stortinget?

Jon Lilletun (KrF): Om det er slik at denne Regjeringa heng i lause lufta, vil eg jammen seie at det er mange arbeidarpartiregjeringar som har hange der lenge! For realiteten er at stort sett frå Nordlis tid – eller kanskje heilt frå Gerhardsens – har hovudregelen òg for Arbeidarpartiet vore mindretalsregjeringar.

Representanten Stoltenberg sa tidlegare i dag at dei hadde hatt eit meir ordna forhold til Stortinget. Det er i det heile ikkje riktig! Dei har vore heldige og hatt eit sentrum som har vore ein konstruktiv opposisjon, og som har vore viljug til å ta ansvar, men dei har ikkje hatt nokon avtale med sentrum om at dei skulle vere basis for regjeringa på nokon måte. Ein kan vel seie at sentrumspartia har vore jordmor dei òg, for å halde oss til det språket. Så til denne kritikken om at denne Regjeringas politikk skulle henge i lause lufta, må eg seie at i så fall har det vore mange luftige svev!

Når det gjeld det som var innleiinga til representanten Nordtun, at vi har vore utruleg presise, vil eg stille eit spørsmål tilbake. Den blåreseptordninga har eg stor forståing for at mange uføretrygda og minstepensjonistar synest var veldig bra, men samstundes er det slik at ho var heilt målretta. Er det slik at pensjonistar generelt har dårlegare økonomi enn småbarnsfamiliane? Det veit vi jo, at slik er det ikkje. Derimot er det ei rekkje forskjellige tenester som ikkje har vore inne under eigendeltak 1-ordninga, men som no kjem inn under eigendeltak 2-ordninga. Det gjeld t.d. tannlegebehandling og reumatisme- eller psoriasispasientar som skal til Syden og som treng det for si helse. Det er målretting.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Odd Roger Enoksen (Sp): La meg innledningsvis si at jeg ikke vet om jeg har så mye å tilføre den jordmordebatten som har pågått her, men som ambulansesjåfør gjennom 20 år har jeg jo tilegnet meg en viss erfaring. Jeg håper iallfall at de fødsler jeg har vært med på, ikke har fått et like smertefullt utfall som det synes som den fødselen Carl I. Hagen har bistått ved, har fått etter hvert.

Jeg treffer nesten daglig mennesker som spør meg om følgende: Hvordan er det mulig at vi, nå som vi er et rikt land, ikke er i stand til å ta vare på det vi har bygd opp gjennom generasjoner? Hvorfor lar vi skolebygg, veier og jernbane forfalle? Hvordan kan det ha seg at vi ikke er i stand til å gi våre eldre den omsorg og pleie som de har krav på? Hvorfor har vi ikke råd til å ha postkontor i dag når vi hadde råd til det den gang vi var et fattig land? Jeg får også spørsmål om hvorfor det er blitt slik at hvert enkelt postkontor må være lønnsomt. Slik kan jeg for så vidt fortsette å ramse opp spørsmål som jeg, og sikkert også mange av dere andre som sitter i denne sal, får.

Hva svarer vi på dette? Det er fordi vi må få vedtatt et stramt budsjett, eller av hensyn til den underliggende utgiftsveksten, renten eller kronekursen. Fordi vi må føre en ansvarlig budsjettpolitikk, eller fordi vi ikke fant rom for mer. Eller hva med varianten: Fordi vi måtte overta så mange ubetalte regninger etter den forrige regjeringen at det ikke var mulig å få plass til mer.

Sannheten er selvsagt en helt annen. Den utviklingen som vi nå er vitne til, kommer ikke rekende på en fjøl. Den er et resultat av bevisste, politiske valg – valg som synliggjøres godt i Regjeringens forslag til budsjett for 2003. Veksten i privat sektor forventes å bli sju ganger høyere enn i offentlig sektor. Sju ganger høyere! Målt i kroner tilsvarer dette 23 milliarder kr i vekst i privat sektor mot 1,6 milliarder kr i offentlig sektor. I 2003 skal vi bruke hver femte krone av det vi produserer i landet, til fellesforbruk. Med unntak av årene 1998 og 1999 har denne andelen gått nedover hvert år de siste ti årene.

Resultatet av denne politikken kan vi se rundt oss. Vi ser at tjenestetilbud bygges ned. Det er ikke mulig, slik Høyre hevder, både å gi skattelettelser og en bedre skole. Nå lovte riktignok ikke Høyre en bedre skole til alle, men vi må ha lov til å anta at det var det de la til grunn for sine valgløfter.

Til tross for vår rikdom, til tross for at dette er situasjonen, og til tross for et oljefond som vil fortsette å vokse i årene framover, må vi ta noen valg. Det er ikke mulig både å prioritere sterk vekst i privat forbruk, sterk vekst i privat sektor og på den andre siden også opprettholde og bygge ut tjenestetilbud i offentlig sektor. En sterk vekst i privat forbruk vil gå på bekostning av offentlig sektor og vil føre til det vi nå alle sammen kan se rundt oss: Kommunene må kutte i velferdstilbud, skolene får mindre penger, det blir mindre penger til eldreomsorg, det blir mindre til kulturtilbud, mindre til ungdomsklubber, mindre til idrettsaktiviteter for barn og ungdom og til musikkskoler.

Regjeringen har tatt sitt valg: Vi skal få mer i egen lommebok gjennom skattelettelser, men vi må til gjengjeld finne oss i å betale mer i form av egenandeler på stadig flere områder. De som blir arbeidsledige, skal få mindre, de som trenger medisin, skal betale mer selv, de som har barna sine i skolefritidsordning, skal betale mer, og de som har store utgifter i forbindelse med sykdom, skal få mindre fradrag for disse utgiftene. Skattelettelsene derimot går først og fremst til dem av oss som har middels eller høye inntekter fra før.

Kommunene skal få strammere økonomi og må kutte når det gjelder skole og eldreomsorg, men til gjengjeld vil Regjeringen gjøre det enklere å starte private skoler, private sykehus, privat eldreomsorg og andre former for private velferdstilbud der lommeboka til den enkelte etter hvert vil avgjøre hva slags skoletilbud barna våre skal få, hva slags omsorg våre eldre skal få, eller hvilke helsetjenester vi skal ha råd til. Hvis vi da ikke har vært så heldige å ha en arbeidsgiver med gode private forsikringsordninger som kan kjøpe oss fram i køen – med fradrag. Og apropos det: Samtidig som man innfører fradrag og skattefritak for dem som får betalt helsetjenester av sin arbeidsgiver, begrenser man altså muligheten til fradrag for dem som er kronisk syke, og som betaler dette av sin egen inntekt.

I sum er dette en usosial og usolidarisk politikk, som ligger langt fra det Senterpartiet vil bidra til. Offentlig sektor er langt fra feilfri. Det er selvsagt ikke helt uten grunn at mange opplever møtet med et offentlig kontor som et møte med et mangehodet troll som har det som sin viktigste oppgave å gjøre livet vanskeligst mulig for den som har behov for hjelp.

Men til tross for mangler og feil, og til tross for at det er nødvendig å arbeide for å rette på disse: Den nedbyggingen vi nå ser av offentlig sektor, med skolenedleggelser, med kutt i eldreomsorg og med de utfordringer som helsevesenet står overfor, er en politikk som går i motsatt retning – det vi nå ser, er en politikk for økte forskjeller. Lommebok og bosted vil avgjøre hva slags tilbud man vil få.

Derfor mener Senterpartiet det er nødvendig å styrke kommunenes inntekter, og det er nødvendig å la kommunene beholde en større andel av de pengene som er til disposisjon i en kommune – ikke sende dem til staten som Carl I. Hagen foreslår, men beholde dem, slik at den enkelte kommune kan prioritere de oppgaver man mener er viktigst. Carl I. Hagen later som om alt blir bedre dersom staten får kloa i pengene. Det er ikke riktig. Hvis det var slik, skulle vi ikke oppleve et forsvar i krise, vi skulle ikke oppleve et NSB i krise, vi skulle ikke oppleve stor underbevilgning og stor underdekning i vegsektoren. Vi skulle heller ikke oppleve at man nå rundt omkring i landet diskuterer nedleggelse av lokalsykehus, nedleggelse av akuttavdelinger og nedleggelse av fødeavdelinger på sykehusene, dersom det var riktig som Carl I. Hagen sa, at alle prioriteringer som foretas i denne sal, var de beste prioriteringer dette landet kan få. Carl I. Hagen har fått det som han vil med hensyn til sykehussektoren. Staten har overtatt, og vi ser at problemene er noen av de samme som før.

Det er ikke nok å fordele, det er ikke nok å sørge for at vi har en offentlig sektor som kan gi oss alle det tjenestetilbudet vi har krav på, det tjenestetilbudet vi bør ha. Vi må også skape verdier før vi kan fordele verdiene.

Etter Senterpartiets oppfatning vil folk bli langt fattigere om vi stiller oss slik at oljeformuen først og fremst skal finansiere et stadig større forbruk, der den vareproduserende delen av næringslivet blir taperen.

Fiskeri, fiskeindustrien, oppdrettsnæringen, landbruket, næringsmiddelindustrien, verkstedsindustrien, treforedlings- og metallindustrien – ja, i det hele tatt vil det eksportorienterte næringslivet tape på områder hvor vi har naturlige fortrinn for å drive næringsutvikling, og arbeidsplassene vil forsvinne dersom vi skal føre en politikk som først og fremst har økt forbruk som mål, og ikke å skape verdier. På denne bakgrunn tok Senterpartiet initiativ til et bredt politisk forlik for å styrke konkurranseevnen til denne delen av næringslivet. Jeg håper det kan være mulig å komme fram til politiske vedtak som innebærer at vi kan si at vi har en industripolitikk, at vi kan si at vi har en næringspolitikk som er noe annet enn bare det å gi skattelettelser og håpe at næringsnøytraliteten skal komme på de områder der den bør komme. Slik fungerer det ikke. Vi må ha en målrettet næringspolitikk som legger til rette for at vi skal utnytte de naturgitte fortrinn som vi som nasjon er blitt tildelt.

Vi har, som Carl I. Hagen sa i sitt innlegg, råd til å ha en verdig eldreomsorg. Vi har råd til å sørge for en skikkelig skole til ungene våre. Vi har også mulighet til å sørge for at de som har det vanskeligst, de som er syke eller utestengt fra arbeidslivet på en eller annen måte, skal kunne få det bedre, ikke enda verre. Vi har også råd til å la gifte pensjonister beholde full pensjon. Men det innebærer at vi må ta noen valg. Vi kan ikke løse alle oppgaver på én gang. Vi kan ikke både legge til rette for at de svakeste skal få det bedre og samtidig gi store skattelettelser til dem av oss som har det best. Vi må ta noen politiske valg. Vi må evne å prioritere. Det er ikke mulig å løse alle oppgavene ved å bruke mer oljepenger. Også i et rikt land må vi være i stand til å si nei til noe for å kunne løse andre viktige oppgaver. For Senterpartiet vil det nå være viktigst å løse oppgavene som innebærer at vi skal kunne sikre ungene våre en skikkelig skole, vi skal kunne sikre en skikkelig eldreomsorg, vi skal kunne gi kommunene de inntektene de trenger for å kunne bygge ut de fellestilbudene og de velferdsgodene som vi ønsker å slå ring om. Vi ønsker å prioritere næringslivet, slik at vi skal ha trygge og gode arbeidsplasser i framtiden for å ha noe å leve av også når oljen en gang i framtiden tar slutt. Vi skal også drive en fordelingspolitikk som innebærer at de svakeste ikke får det verre: Vi skal fortsatt betale skatt etter evne, slik at de som har mest, også skal bidra mest til fellesskapet, og at de som har det vanskeligst, skal få et løft.

Da vil jeg til slutt ta opp det forslaget som er omdelt på representantenes plasser, der vi ber Regjeringen om årlig å legge fram en redegjørelse om status når det gjelder utjamning av forskjeller og fattigdomsbekjempelse. Jeg tror det vil være et godt skritt på veien til å få diskutert behovet for å sette inn kraftige tiltak, nettopp for å motvirke at vi stadig skal få økte forskjeller, at stadig noen skal få mer, mens det er flere og flere som faller igjennom.

Presidenten: Representanten Enoksen har teke opp det forslaget han har gjort greie for.

Det vert replikkordskifte.

Gunnar Halvorsen (A): Representanten Enoksen hadde en grei gjennomgang, som jeg i hovedsak kan slutte meg til. Men det var noe som ikke ble sagt, og som jeg gjerne vil ha svar på fra Senterpartiet.

Slik jeg oppfatter Senterpartiet, er det opptatt av små bedrifter. Vi vet at hovedproblemet i Norge er at vi har en oljeøkonomi som skaper en sterk krone og høye renter. Det gjør at bedrifter må flagge ut eller legge ned. Dersom Norge hadde vært medlem av EU, ville vi hatt 3,25 pst. rente, og 70 pst.-80 pst. av næringslivet som eksporterer, ville hatt en felles valuta, euro, og altså ingen kroneproblemer. Ser Senterpartiet de problemer som f.eks. fiskeforedlingsindustrien og delvis foredlingsindustrien i landbruket sliter med? Er Senterpartiets syn på EU like fastlåst, tross de problemer som næringslivet har? Ser ikke Senterpartiet at EU nå er i ferd med å bli en alleuropeisk sak? Det bygges nå sakte opp en europeisk forsvarsunion. Er det viktig for Senterpartiet? Og bekymrer det Enoksen, som er medlem av forsvarskomiteen?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg må si at jeg ble noe overrasket da representanten Stoltenberg i stad spurte Kristin Halvorsen hvorvidt det kunne tenkes at SV kom til å skifte standpunkt i EU-saken. Jeg håpet jo at det samme spørsmålet ville bli rettet også til Senterpartiet, i samarbeidsinvitasjonens ånd. For å ha det avklart: Det vil være helt uaktuelt for Senterpartiet å sitte i en regjering som har EU-medlemskap som mål, eller som har til hensikt å søke om EU-medlemskap. Det er særdeles små sjanser for at Senterpartiet skal komme til å skifte syn i EU-spørsmålet.

Det er helt riktig at sterk kronekurs og høy rente er store utfordringer for norsk næringsliv. Det er oppgaver vi som folkevalgte har et ansvar for å forsøke å gjøre noe med hvis vi ønsker å ha et verdiskapende næringsliv også i framtiden. Men EU-medlemskap løser faktisk ikke disse utfordringene totalt sett. Det kan løse utfordringene for næringslivet, men det vil jammen også gå på bekostning av andre ting som jeg tror at både jeg og representanten Gunnar Halvorsen er like opptatt av. Det ville innebære at vi ville stimulere enda mer til vekst i privat sektor hvis vi nå hadde hatt en rente på 3,25 pst. Det ville innebære at vi ytterligere ville ha forsterket den utviklingen vi nå ser. Og vi ville kun hatt ett virkemiddel for å motvirke en slik utvikling: enda sterkere kutt i bevilgningene til skole, enda sterkere kutt i bevilgningene til eldreomsorg, til helse osv.

Så stiller selvsagt et utvidet EU-medlemskap oss overfor noen utfordringer. Det gjelder markedsadgang for fisk, som er blant våre viktigste eksportvarer. Der har vi også et ansvar for å sørge for å gjøre det vi kan, slik at vi skal få så god markedsadgang som mulig.

Vi har også noen utfordringer i forhold til forsvarspolitisk samarbeid. Men det vil alltid være slik at NATO vil utgjøre bærebjelken i det forsvarspolitiske samarbeidet. Den transatlantiske aksen kan ikke svekkes, og Norge skal være en aktiv medspiller, en aktiv premissleverandør i NATO-samarbeidet, for på den måten å sikre nasjonens trygghet.

Øyvind Halleraker (H): Meg bekjent ble det aldri lagt ned flere postkontor enn da Johan J. Jakobsen var samferdselsminister, så heller ikke i dette spørsmålet er liv og lære så helt enkelt.

Enoksen kommer fra Kyst-Norge, det gjør jeg også. Enoksen kommer fra næringslivet, det gjør jeg også. Her slutter likhetene. Jeg har nemlig oppdaget at Kyst-Norge taper på høy kronekurs og høy rente. Jeg har også oppdaget at det er selve grunnlaget for den velferd og den bosetting som vi har ute i Kyst-Norge, og ikke det offentliges økonomi.

Senterpartiet er tilsynelatende ikke opptatt av dette lenger. Vi hører stadig krav om økte utgifter. Riktignok var Enoksen innom næringslivet i sin innledning her, men han var stort sett opptatt av å øke offentlige utgifter. Tradisjonelt er ikke dette det Senterpartiet vi kjenner, så de er faktisk ikke til å kjenne igjen. Vi kan slå fast at dette tydeligvis er blitt en villet politikk fra Senterpartiet. Mitt spørsmål til Senterpartiet og Enoksen blir da om han med sin bakgrunn likevel ikke er enig i at det nettopp er det konkurranseutsatte næringslivs vilkår, og særlig gjelder dette Distrikts-Norge, hvor vi er så følsomme for svingninger, som er grunnlaget for trygge lokalsamfunn, og ikke økte offentlige utgifter som presser folk til å flytte eller til å legge ned.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg vil gjenta at det faktisk var undertegnede som tidligere i høst tok initiativ til et bredt politisk forlik, nettopp for å gjøre det som er mulig for å unngå tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatt næringsliv. Det er også Senterpartiet som har tatt initiativ til presisering av mandatet i renteinstruksen, også for å bidra til at det ikke bare er inflasjon, men hensynet til arbeidspasser og hensynet til næringsliv som skal veie tungt i sentralbanksjefens fastsettelse av rente. Jeg tror det er helt nødvendig å gjøre den type grep.

Jeg er både medeier og styreleder i en bedrift som driver betydelig eksportrettet virksomhet. Det er altså ikke av den grunn jeg har tatt de initiativ jeg har gjort overfor konkurranseutsatt industri, men det viser at også Senterpartiets folk har en sterk forankring i industri og næringsliv og ser betydningen av at vi skal være i stand til å skape arbeidsplasser på dette området også i framtida. Men så er det altså ikke sånn at et stramt budsjett nødvendigvis behøver å være et stramt budsjett for offentlig sektor. Det behøver ikke å bety at vi skal legge ned skoleklasser, at vi skal kutte i eldreomsorg, at vi skal kutte i helsevesen – det er faktisk mulig å gjøre noen prioriteringer. Denne regjeringen har prioritert vekst i privat forbruk med 3,5 pst. mot vekst i offentlig sektor med 0,5 pst. Det innebærer helt klare politiske valg hvor man altså prioriterer privat forbruk framfor det å ha en skikkelig skole, en skikkelig eldreomsorg og et skikkelig helsetilbud. Man kunne ha gjort dette litt annerledes ved at de av oss som har råd til det, kunne ha bidratt litt mer til fellesskapet uten at budsjettet av den grunn hadde blitt mer ekspansivt, uten at det av den grunn ville ha ført til en forverret situasjon for norsk næringsliv. Det er den type valg vi må ta. Vi må spørre om vi er villige til å finansiere en fellesskapssektor som skal sørge for at alle har de samme mulighetene til en god skole og til eldreomsorg, uavhengig av inntekt og uavhengig av hvor man bor, eller om vi skal ha gode tilbud for noen få som kan betale av egen pengebok.

Lodve Solholm (FrP): Eg har fått klarleik i Enoksens syn på EU-medlemskap.

Eg var her om dagen oppe i Enoksens rike, Nord-Noreg, og det som forundra meg litt, og ikkje minst gledde meg, var at det faktisk var optimisme i den landsdelen. Dei såg moglegheitene som låg i alle dei ressursane som denne landsdelen har, nemleg innanfor fisk og fiskeriprodukt. Men det som var poenget, var: Gi oss moglegheitene. Eit av krava var også: Gi oss høve til å få tak i EU-marknaden for fisk og fiskeprodukt og gi oss stabile rammevilkår. Då er det nokså viktig at vi får tak i det, og vi manglar jo den marknadsdelen. Og skal vi få tak i den marknaden, må vi høgst sannsynleg ofre litt, og då må vi opne våre grenser for import av landbruksvarer frå desse landa. Dette vil kanskje bli endå viktigare når vi får ei utviding av EU – ikkje minst skal Polen, ein av våre største marknader når det gjeld pelagiske fiskesortar som makrell og sild, inn i EU. Dei har kanskje også eit ganske stort behov for å eksportere sine matvarer. Då må spørsmålet vere om Enoksen og Senterpartiet er villige til å ofre litt på landbrukssida ved at vi opnar for import av landbruksvarer frå EU for at vi skal få tak i marknaden når det gjeld fisk. Min påstand er at er det noko som vil sikre busetnaden i vårt langstrakte land, er det fisk og fiskerinæringa.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg må innrømme at jeg har en viss mistanke om at dette blir en rimelig forfeilet problemstilling. Hele det norske markedet tilsvarer en forstad til London og er vel neppe som landbruksmarked avgjørende for EUs holdning til Norge. De har selv vært klare på at det de ønsker, er ikke markedsadgang for landbruksvarer, men tilgang til de norske fiskeressursene. Det vil det være viktig for EU å få tilgang til, ikke Norge som et marked for landbruksprodukter.

Vi står framfor innføring av en felles EU-forvaltning av fiskeressursene innenfor hele EU-området. Til dem som ønsker seg EU-medlemskap, og som mener at det er løsningen på Norges utfordringer: Tenk dere hva det vil bety for norsk fiskerinæring å bli en del av en felles EU-forvaltning av de samlede fiskeressursene vi har, med det tap det vil bety både for fiskeflåten og for fiskeindustrien langs kysten!

Det er riktig at det er optimisme i Nord-Norge. Det er riktig at det er vilje til å satse på fiskerinæringen. Og det er utvilsomt også slik at det er nødvendig å arbeide for å ha så god markedsadgang for våre fiskeprodukter til de land vi eksporterer til, som overhodet mulig. Det er en jobb som vi skal gjøre i fellesskap, og som også Senterpartiet er innstilt på å være med på. Men, oppriktig talt, jeg tror ikke man løser utfordringene ved å sette en sektor opp mot en annen, slik som Fremskrittspartiet nå tar til orde for.

Dernest er det også viktig for å klare å utnytte det potensialet som fins i Nord-Norge og i resten av Distrikts-Norge, at man er villig til å gjøre noe mer enn det Høyre og Fremskrittspartiet gjør seg til talsmenn for i sin næringspolitikk: ensidig fokus på skattelettelser. Man må være villig til å satse på infrastruktur i disse områdene, satse på forskning og satse på å bruke midler over SND bl.a. til nyskaping, til å få i gang nye bedrifter og til å få knoppskyting i eksisterende bedrifter. Dette er det næringslivet ber om mer enn noe annet i denne landsdelen og også i den landsdelen som Lodve Solholm kommer fra.

Kjetil Bjørklund (SV): Norge er i krig i Afghanistan og har vært det i mesteparten av det året som har gått siden denne krigen ble satt i gang. Trontaledebatten er ikke særlig preget av det.

Vår krigsinnsats er betydelig og koster oss flere ganger så mye som den humanitære innsatsen vi har bidratt med i Afghanistan i den samme perioden. Ved å delta i skarpe operasjoner, som vi nå gjør, risikerer vi også å sette vår humanitære troverdighet eller kapital på spill.

Krigen har sin støtte i et meget uklart FN-mandat, som nå er over ett år gammelt. Krigen føres med virkemidler som er meget upresise, som bombing fra jagerfly i meget stor høyde, med store sivile tap som resultat. Ingen fra alliert side bryr seg om å telle de drepte, enten de er sivile eller militære fiender. Behandlingen av tilfangetatte er under enhver kritikk.

Målene med denne krigen er også svært upresise. Taliban er for lengst ryddet bort fra makten. Al Qaida-lederne er søkk borte. Men ingen kan si når operasjonene kan avsluttes.

Mitt første spørsmål til representanten Enoksen er om Senterpartiet fortsatt stiller seg bak stortingsflertallets ønske om å være med på denne krigen, og hvilke mål som må nås før Senterpartiet mener krigen er moden for en avslutning.

Det neste spørsmålet er knyttet til sikkerhetssituasjonen i Afghanistan. Afghanistans regjering har bedt om at bombingen opphører og at det internasjonale samfunnet trapper opp innsatsen for å sikre sikkerhet og stabilitet i det nye regimet. Det er et stort behov for å styrke sikkerheten også utenfor Kabul-området, der ISAF er stasjonert. Støtter Senterpartiet SVs krav om at Norge nå må trappe ned innsatsen i de skarpe operasjonene i Enduring Freedom og trappe opp innsatsen i sikkerhetsstyrken ISAF?

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det tema representanten Bjørklund her er innom, er et tema som opptar mange av oss, og som bør oppta mange av oss. Jeg er for så vidt enig med representanten Bjørklund i at så langt i debatten har det faktum at Norge deltar i disse operasjonene, blitt forbigått i stillhet. Andre talere fra Senterpartiet vil komme inn på dette senere i debatten, det kan jeg love, og det vil være verdt å lytte til.

Det er selvsagt ikke uproblematisk at vi skal delta i denne type operasjoner. Jeg vil også tilføye at Senterpartiet sammen med SV har bidratt til at vi skal få en åpen debatt om denne deltakelsen i Stortinget, og hva som skal være Norges engasjement i framtiden.

Fra Senterpartiets side er det faktisk en forutsetning at når de operasjonene som vi nå har forpliktet oss til, med seks jagerfly, skal avsluttes i løpet av det halvåret som vi nå er inne i, skal operasjonene avsluttes. Det vil ikke være mulig å være inne i denne typen operasjoner for lang tid framover.

Jeg har ikke detaljkunnskap nok til å si om man har oppnådd det man bør oppnå ved deltakelse i disse operasjonene. Men jeg syns faktisk at den redegjørelsen som er gitt, så langt har vært rimelig tilfredsstillende. Og jeg må også si at det virker som om oppfølging og kontroll fra Regjeringen på dette punkt er ganske betryggende.

Men når det er sagt, er det vanskelig for oss å ta beslutninger som vil kunne bidra til tap av menneskeliv. Vi må gjøre det vi kan, det som overhodet står i vår makt, for å unngå at det skal kunne skje. Kampen mot terrorisme, som var grunnlaget for Norges deltakelse, er en viktig kamp, men den kan ikke gå på bekostning av hva som helst. Den kan ikke gjennomføres for en hvilken som helst pris.

Vi akter å følge utviklingen i Afghanistan nøye og være med og sette de krav som er nødvendige for at dette skal gjennomføres på en skikkelig måte.

Dagrun Eriksen (KrF): Det var litt merkelig å høre senterpartilederen ta til orde for at kommunene nå måtte få mer frie midler, når en var en av dem som var med på det vedtaket som kanskje har bundet opp mest av kommunenes inntekter kommende år. Men nok om det – vi i Kristelig Folkeparti skal samarbeide også på dette området, til barns beste.

Vi har over lengre tid og med skiftende regjeringer sett at det stadig har blitt økte utfordringer i distriktene. Vi i Kristelig Folkeparti har vært villige til å være med og tenke nytt omkring distriktspolitikken. Vårt mål er å få til en politikk som gagner distriktene og som gir dem mulighet til å skape det gode liv for seg og sine innbyggere som de fortjener. Da trenger vi verdiskaping.

Å få dette til krever noen konkrete tiltak, som distriktsfond, som Regjeringen har foreslått nå, og denne distriktskommisjonen som skal settes ned, og som skal snu alle steinene og komme med en god del målrettede tiltak. Man kan ikke bare konkurrere om å komme med all verdens vakre mindretallsforslag. Man må av og til også vise til noe konkret for å få resultater i distriktene. Jeg registrerer at Senterpartiet nå har måttet hive seg til dels over i populistenes rekker og er villig til nå å se på handlingsregelen for å få penger til å finansiere sine ensomme og til dels pyntelige forslag. Hvis jeg skulle flyttet ut i distriktene, ville det vært viktig for meg å ha et arbeid å gå til. Den perioden som pressen har insinuert at vi bare har ferie og driver med fritidsaktiviteter, har jeg bl.a. brukt til å reise rundt til en del bedrifter i distriktene, og de har en klinkende klar beskjed: Dere er nødt til å komme med et utrolig stramt budsjett. Og de små og mellomstore bedriftene, som har en stor andel av arbeidsplassene i distriktene, sier at fjerning av investeringsavgiften vil være et godt virkemiddel og en håndsrekning for dem.

Odd Roger Enoksen (Sp): Distriktskommisjonen er et godt tiltak, som SV skal ha ros for at de tok initiativet til, og for så vidt skal også Regjeringen ha ros for at den grep det halmstrået det var. Dessverre ser det ut som om det går litt slik som bl.a. Senterpartiet fryktet for, man tar seg veldig god tid. Jeg må jo si at det er oppsiktsvekkende at man har så god tid – når man kjenner utviklingen rundt omkring i Distrikts-Norge – at man venter til langt ut i neste år for å oppnevne denne distriktskommisjonen, som så skal snu alle steiner. Jeg synes heller ikke det er spesielt tillitvekkende at distriktssatsingen med et fond til investeringer i distriktene bare er en delvis oppretting av de kutt som Regjeringen gjennomførte på inneværende års budsjett. Man ligger ennå langt unna det nivået distriktssatsingen lå på da Samarbeidsregjeringen overtok for et års tid siden. Det er et faktum. Det er også et faktum at Kristelig Folkeparti nylig deltok i regjering i lag med Senterpartiet i en regjering som faktisk fikk skryt for å være en av de mest nyskapende regjeringer vi har hatt på lang tid med hensyn til distriktspolitiske tiltak, og en regjering som faktisk også i handling viste vilje til å satse på distriktspolitikk.

Så er det riktig at Senterpartiet har fremmet forslag om å myke opp handlingsregelen. Det har vi gjort fordi vi faktisk mener at man kan bruke handlingsregelen noe mer fleksibelt, ikke på den måten som Fremskrittspartiet tar til orde for, hvor man tror at alle gode formål skal kunne finansieres i løpet av kort tid ved bare å pøse ut mer oljepenger og samtidig gi store skattelettelser, men ved å bruke noe mer oljepenger målrettet på områder hvor det faktisk kan være mulig at man kan dempe presset i økonomien. Noe av det norsk næringsliv også etterspør, er bedre samferdsel, bedre veier for å få varene fram til markedet billigere og raskere. Det vil være med og lette situasjonen for norsk næringsliv. Det vil også være med og dempe presset i norsk økonomi hvis vi får dem som står i sykehuskø, ut av denne sykehuskøen raskere og over i produktivt arbeid. Det vil lønne seg, og det ville minske presset i økonomien om man var villig til å bruke penger på dette. Det er den type målrettet satsing Senterpartiet tar til orde for gjennom oppmyking av handlingsregelen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Trine Skei Grande (V): Det har blitt et munnhell også i dag å si at Norge er verdens rikeste land. I de fleste sammenhenger er det innledningen til en klagesang over alt vi ikke har, men sjølsagt burde hatt råd til – fulgt av indignasjon og høylytt klage mot udugelige politikere som ikke har ordnet opp i saken for lengst. Midt i all velstand bygges det opp en misnøyekultur, og forventningene blir skyhøye. Noen soleklart rettferdige, andre forståelige, men i sum umulig overfor enhver tenkelig økonomisk ramme.

Ja, vi er om ikke verdens rikeste, så ett av de rikeste landene. Det betyr at vi har alle muligheter til å leve et rikt liv og skape et godt samfunn. Men det betyr ikke at vi kan oppheve politiske og økonomiske lover – at vi slipper å prioritere og husholdere.

Aldri har vi brukt mer penger enn vi gjør nå. Aldri har klageropene vært høyere, ordbruken sterkere. Jeg tror norsk politikk og klimaet i samfunnsdebatten ville vært tjent med mer moderasjon både i det å skape forventninger og beskrive det samfunnet vi faktisk lever i.

Det er heller ikke alltid de som roper høyest, som har mest behov for å bli hørt, og vi i Venstre synes det er like viktig å låne øre til dem som liten eller ingen stemme har. Derfor er vi glade for å ha en regjering som tar tak i fattigdomsproblemene, som tar tak i familievold, som tar tak i den kriminelle handelen med både kvinner og barn, og som holder bistandsfanen høyt. Det er en politikk med sosial profil – etter Venstres hjerte.

Vi er svært glade for å være med i en regjering som har en klar miljøprofil. Det var en av forutsetningene for å bli med, og vi har endret miljøpolitikkens posisjon i den norske politikken vesentlig når vi nå får flertall i viktige miljøsaker sammen med SV. I statsbudsjettet er det en historisk satsing på kollektivtrafikk i storbyene, og det er ingen tvil om at det er Venstres fortjeneste.

Vi er også glade for å være med i en regjering som kjenner nødvendigheten av å skape verdier for å sikre velferden både på kort og på lang sikt. Regjeringa prioriterer høyere utdanning, forskning, nyskaping og fornyelse så vel i det offentlige som i det private næringslivet. Det må bli like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som å være lønnsmottaker hos andre. Vi trenger en positiv gründerkultur i dette landet, og det vil Venstre bidra til.

Våre viktige ord er miljø, småbedrifter og sosialt ansvar. Regjeringa leverer på alle disse områdene.

Venstre har et mandat fra velgerne som er sterkere enn det som gjenspeiles i denne sal. Vi har en viktig rolle å spille som et sosialliberalt parti i norsk politikk og som en viktig deltaker i en borgerlig regjering. Vi opplever at vi har innflytelse og leverer resultater. Vi registrerer sjølsagt at Regjeringas motstandere i denne salen og utenfor har taktiske interesser av å bagatellisere både vår og Kristelig Folkepartis innflytelse i Regjeringa. Enhver rimelig og saklig analyse av politikken viser at det er nettopp bare taktikk, og at Regjeringa har en balansert politikk. Jeg tror kanskje Arbeiderpartiet og de partiene som ønsker å danne regjering sammen med dem, kan tone ned litt av den taktiske arrogansen. Det kan hende at man møter seg sjøl i døra en dag, og da vil en forstå at intet samarbeid er tuftet på dominans, men på respekt. Den respekt som kreves i et samarbeid, blir mer troverdig hvis den også kan vises overfor politiske motstandere.

Demokrati er avhengig av oppslutning og legitimitet. Borgeren er sjefen. Det betyr også at borgeren har et ansvar. Han og hun har et ansvar som medeier i fellesskapet, ikke som kunde som kan kjøpe enkeltprodukter på øverste hylle uten konsekvenser. Politikk krever helhetssyn, resonnement og et minimum av innsikt. Det er en trend i tida at protester samler stor, folkelig støtte, at kos med misnøye er en populær sport, og at partier som lover gull og grønne skoger, kan være fristende å slutte seg til. Sarkasmen er alltid enkel å ty til. Det er imidlertid ikke så veldig imponerende å love alt til alle. Det er heller ikke så imponerende at tabloidmedier bidrar til å forenkle og banalisere politikken. Meningsmålinger er nyttige stemningsrapporter, men heller ikke mer. Valg gjelder for fire år av gangen, og det er ikke gitt at lettsindigheten er like stor ved valgurnene som når telefonen ringer fra meningsmålingsinstituttene.

Venstre forholder seg derfor til situasjonen slik den er i Stortinget. Vi har en mindretallsregjering, som etter vårt syn er den beste og mest handlingsdyktige regjering vi kan ha i denne perioden.

Det burde derfor ligge an til et godt samarbeid om statsbudsjettet og andre viktige saker i dette stortinget – i et land med alle muligheter, men hvor fortsatt et flertall ser nødvendigheten av å prioritere. Støynivået er ofte mer preget av taktiske posisjoner enn av saklig uenighet. Den største forskjellen på en regjering med sentrumspartier og en uten er at den siste alltid har en mer saklig og samarbeidsvillig opposisjon, uten en taktisk dobbeltagenda.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Venstre er glad for å sitja i regjering, sa parlamentarisk leiar for Venstre, og det har eg skjønt veldig godt. Dei sit i ei regjering saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti som ynskte ein ny kurs for landet. Det betyr fleire arbeidsledige, og dei som vert arbeidsledige, får det verre – ein reduksjon på opptil 200 000 kr om ein er arbeidsledig i eitt år. Det vert dårlegare velferd, m.a. vert det mindre til skule og til omsorg.

Venstre er oppteke av å ta eit sosialt ansvar, sa parlamentarisk leiar. Då lurer eg på om det er i Venstre si ånd å gå frå universelle velferdsordningar og tilbake til at ein no skal gå med huva i neven og trygla og be om å få litt pengar i forhold til det ein føler ein treng og har krav på.

Så er det viktig med både små og mellomstore bedrifter. Det er viktig med føreseielegheit. Stortinget har vedteke å fjerna investeringsavgifta frå 1. oktober i år. Stortinget har også vedteke å fjerna eigendelar på blå resept for uføre og pensjonistar frå 1. oktober i år. Kva er det, etter Venstre si meining, som gjer at det er så mykje viktigare å halda på det vedtaket som er gjort i forhold til investeringsavgifta? Eller kan ein vera med og ta eit sosialt ansvar og seia til dei som er uføre og pensjonistar, at eigendelar på blå resept var verken målretta nok eller bruk av pengar på ein ordentleg måte, så difor fjernar vi det med lett hug?

Trine Skei Grande (V): Slik jeg har oppfattet Arbeiderpartiet, er også de glade i å sitte i regjering. Jeg tror det er litt av hovedgrunnen til at vi ønsker å engasjere oss politisk, så det gjelder vel oss alle, håper jeg. Dette er faktisk et budsjett som fører til at det blir færre arbeidsledige. Investeringsavgiften er også et grep for å få færre arbeidsledige, ved at næringslivet faktisk får et forutsigbart grunnlag. De reaksjonene vi fikk fra næringslivet, som da faktisk skaper de arbeidsplassene som vi ønsker at folk skal ha, var også positive – også i forhold til stramheten i budsjettet.

Så er det velferden. Vi i Venstre er opptatt av at vi skal bruke de pengene vi bruker på velferd, for å nå dem som absolutt trenger det mest. Det er det grepet vi har tatt når det gjelder fattigdom, som i forrige budsjett også var mye bedre enn det Arbeiderpartiet klarte å legge fram. Vi er også opptatt av at ting skal være rettet mot dem som trenger det. La meg gi et eksempel: I dag er det slik at en rik skipsreder i Holmenkollåsen og en stortingsrepresentant i Gamlebyen får den samme summen til gravferd. Men hvis man er en gammel dame på Torshov som mister sin mann, og som da må dekke utgiftene over 4 000 kr selv, er det faktisk en ganske stor økonomisk belastning, mens det f.eks. for arvinger etter meg hadde vært en mikroskopisk økonomisk belastning. Vi syns det er viktigere at de som det er en stor økonomisk belastning for, faktisk får dekket alt, enn at alle skal få en sum jevnt utover.

Det andre er f.eks. det Regjeringa gjør når det gjelder støtte til den videregående skolen, dvs. at ingen skal gå ut av videregående skole med lån. Vi ønsker å bruke de pengene vi i dag har smurt tynt utover på alle, slik at de ungdommene som faktisk har dårligst utgangspunkt her i livet, bl.a. i forhold til foreldrenes økonomi, skal få mulighet til å komme bedre ut.

Jeg mener at vi må begynne å vri mer mot å nå dem som faktisk trenger det mest. For meg, som alltid bruker min egenandel på blå resept, betyr dette 500 kr mer. Det tror jeg at jeg skal klare, særlig hvis jeg vet at de som trenger mer, faktisk får mer.

Øystein Hedstrøm (FrP): Representanten Trine Skei Grande var veldig fornøyd med at Venstre kunne delta i en trepartiregjering. Hun var også fornøyd med den innsatsen Venstre har gjort, særlig for små og mellomstore bedrifter.

Jeg minnes Bondevik I-regjeringen, da vi hadde Sponheim som næringsminister, og han forsøkte å gjøre noe med skjemaveldet. På de ni–ti månedene den regjeringen satt, klarte man å redusere skjemaveldet med 8 promille. Det ville tatt 350 år å redusere skjemaveldet med 25 pst., som var Sponheims målsetting.

Når vi nå ser på de mange små og mellomstore bedrifter og virksomheter utover det ganske land som tar skade på grunn av at Venstre ønsker å nulle ut ordningene for våre sjøfolk, vil jeg minne representanten Skei Grande om at det skipsindustrielle clusteret, det maritime clusteret, er regnet for å være et av Norges mest lønnsomme, så selv om vi subsidierer ett element i dette clusteret, bidrar det til enorme inntekter for landet. Det gir ringvirkninger til ca. 70 000 verdiskapende arbeidsplasser – veldig mange i distriktene. Så mitt spørsmål blir: Hvordan kan Venstre forsvare en slik politikk, og på hvilken måte skal man erstatte alle de verdiskapende arbeidsplassene i Distrikts-Norge som sannsynligvis etter hvert vil forsvinne hvis denne utnullingen av ordningene for sjøfolk blir opprettholdt?

Trine Skei Grande (V): Først til skjemaveldet. Hedstrøm har aldri prøvd å lede noe departement eller noe stort byråkrati som skal snus, så jeg kan gi et lite innblikk. Det er ikke alltid like enkelt. Det vi fikk til, var at vi for første gang fikk en helhetlig oversikt over hvilke skjemaer som faktisk fantes, og hvilke skjemaer som bedriftene skulle bli utsatt for. Vi begynte å snu en trend med økning som hadde pågått mange titalls år, til faktisk å bli en nedgang, noe vi fortsetter med nå, både ved den jobben næringsministeren gjør, og ved den jobben justisministeren gjør. Vi har bl.a. innført solnedgangslovgivning, altså at lover bare gjelder i en gitt periode, og så må de vedtas på nytt for å kunne gjelde videre. Dette mener jeg vi er godt i gang med. Teknologien med elektronisk signatur håper vi kanskje kan bringe oss enda noen hakk videre i forhold til dette.

Så har det vært viktig for Regjeringa å sikre konkurranseutsatt industri. Vi har sjølsagt måttet prioritere, men dette er et budsjett hvor man har satset veldig mye på forskning, nytenkning, distrikt og utvikling og innovasjon innen maritime næringer. Det er ikke bare én næring, det er ikke bare våre gamle næringer som skal redde oss i framtida, det er også våre nye næringer. Denne regjeringa ønsker å se framover og se på hvilke nye næringer som faktisk hjelper oss. Den satsinga på forskning, nytenkning og innovasjon, også på den maritime siden, som ligger i dette budsjettet, syns jeg er veldig bra. Jeg syns det er veldig mye mer framtidsrettet enn alltid å kjempe for de gamle ordningene.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg la merke til at Carl I. Hagen tidligere i debatten sa at Venstre ikke trengte å stå til ansvar for Regjeringens politikk, fordi Venstre ikke var viktig i den sammenhengen. Jeg vil tro at Venstre både ønsker og er villig til å stå til ansvar for de tingene de har vært med på å legge fram. Vi får tro at det som kommer fra regjeringskvartalet, også er uttrykk for Venstres prioriteringer og Venstres politikk. Derfor synes jeg det er på sin plass å stille et par spørsmål til representanten Skei Grande.

Vi legger merke til at mange av Venstres lokalpolitikere har sluttet seg til det gryende kommuneopprøret som er på gang rundt omkring i landet, der mange sier at de er misfornøyde med størrelsen på de overføringer som blir kommunene til del, og at de vil delta i de aksjonene som planlegges rundt omkring i løpet av høsten. Regjeringen har lagt fram et budsjettforslag, der overføringene til kommunene er lavere enn det som var lovet i kommuneproposisjonen. Jeg synes det er naturlig å be om et svar fra Venstre på om det er slik at nå er Venstres politikk at aktivitetsnivået og tjenestetilbudet i norske kommuner skal reduseres. I den forbindelse er det interessant at man nå i nasjonalbudsjettet har lagt fram en analyse som viser at det legges opp til sju ganger så stor vekst i det private forbruket i Norge som i det offentlige konsumet.

Venstre er jo et parti som har presentert seg som et miljøparti, som har lagt vekt på behovet for å begrense privat forbruk, og også et parti som har hatt valgløfter om økte offentlige utgifter, f.eks. til kollektivtrafikken og skolen. Hvis man skal ta disse løftene på alvor – det er en del ting som tyder på at de ikke blir innfridd – er det nødvendig å spørre et parti som kaller seg et miljøparti og har omfattende valgløfter, hvordan man kan forsvare at den private veksten skal være sju ganger så stor som den offentlige. Mener Trine Skei Grande at en slik utvikling er en positiv utvikling for Norge?

Trine Skei Grande (V): I forhold til innleggets innledende bemerkning må jeg si at det er ikke bare de som er store, som er arrogante. Også de som har vært små og føler seg veldig store, kan være arrogante.

Når det gjelder kommuneoppgjøret, er det som Venstres lokalpolitikere har gitt uttrykk for i media, kritikk knyttet til øremerking og til styring. Det som jeg har lest at våre ordførere har sagt, er at de har vært veldig kritiske til barnehageoppgjøret, fordi de føler at det struper kommuneøkonomien. Det er det som er sagt som har nådd meg.

Det som har skjedd, er at man over lang tid, under vekslende regjeringer, har strupt kommunene ved å pålegge dem flere og flere oppgaver uten å gi dem friheten til også å kunne velge innenfor sine rammer. Det som Venstre er opptatt av, er å få en gjennomgang og kanskje noen store reformer hvor vi slipper kommunene fri og lar lokalpolitikerne faktisk foreta noen lokale valg og noen lokale prioriteringer av hva som er viktig. I denne sal er man så opptatt av rettighetslovgivning og av kronebeløp, f.eks. på – tilfeldig valgt – barnehager, at man helt undergraver det kommunale sjølstyret.

Så er det begrensninger på forbruk. Venstre har vært opptatt av en omlegging av skattesystemet, fra rød SV-skatt til grønn Venstre-skatt, noe som vi føler at vi faktisk begynner å få gjennomslag for. Skal vi klare å gjøre noen miljøpolitiske grep, er det ikke det å tjene penger som sliter på naturen. Det er det å bruke penger som sliter på naturen. Da bør man legge om skattesystemet. Da bør man legge om strukturene, og vi syns faktisk vi har kommet ganske langt, og at det ligger en god del spennende reformer i hele Regjeringas arbeid på denne siden for at vi kommer oss videre. Men jeg tror nok at vi og SV har en litt annen tilnærming til hvordan vi ønsker å få et mer miljøvennlig samfunn på forbrukssiden.

Odd Roger Enoksen (Sp): Som begrunnelse for å endre gravferdsstøtten sier representanten Trine Skei Grande at Regjeringen ønsker å gå fra generelle til målrettede ordninger. Det pussige er at man det siste året har argumentert for det stikk motsatte på en rekke områder. Man ønsker å legge til rette for gode generelle rammebetingelser for næringslivet i form av skattelette, og å avvikle og redusere, bygge ned, de målrettede ordningene gjennom f.eks. SND og andre offentlige virkemidler som er med og får fram nyskaping osv. Man gjør akkurat det samme i forhold til dem som bruker medisin. De skal betale mer. De som går arbeidsledige, skal få mindre og betale større egenandeler, og de som har store utgifter til behandling eller medisin på grunn av sykdom, skal ikke få fullt fradrag i skatten for det. Til gjengjeld er det altså noen som får skattelette. Man fjerner de målrettede ordningene og velger generelle ordninger som erstatning. Dette virker lite konsistent fra Regjeringens side.

Så høres det altså rimelig fornuftig ut å resonnere og argumentere på den måten som representanten gjør, om skipsrederen i Holmenkollåsen som ikke har behov for gravferdsstøtte. Men mitt spørsmål blir da: Hva med kontantstøtten? Hva med barnetrygden? Har skipsrederen i Holmenkollåsen etter representantens oppfatning større behov for de ytelsene enn for andre ytelser? Eller er det slik at det er beløpets størrelse som skal avgjøre hva slags ordninger som skal målrettes og hva slags ordninger som skal være generelle? Er det slik at stortingsrepresentantenes lønn skal være avgjørende for nivået på egenandeler til medisin eller for vurderingen av om gravferdsstøtten er et beløp som er så lite at det umulig kan ha mening for noen at den ordningen er generell? Hva slags form for tenkning er det regjeringspartiene og Venstre står for når man velger virkemidler om hverandre og ikke er gjennomført, ikke bruker den samme argumentasjonen i forhold til f.eks. kontantstøtte som man bruker i forhold til gravferdsstøtte?

Trine Skei Grande (V): Jeg er glad for at Enoksen har skjønt det med omleggingen av gravferdsstøtten, og at han er enig i at det forslaget har store sympatiske trekk.

Så til resten av innlegget. Han mente kontantstøtten er et slikt eksempel. Kontantstøtte er noe man får i stedet for å bruke barnehage. I dag er det faktisk slik at vi har noen goder som fellesskapet byr på, som det er knapphet på. De knapphetsgodene er det noen her i salen som syns bør gjøres billigst mulig, mens noen av oss syns det er viktig at det er en rettighet som alle har. Et av de knapphetsgodene er f.eks. barnehage. Det som er tankegangen, er jo at her er det noen som faktisk får noe fra det offentlige i dag, via barnehageplass, og det er den likheten man ønsker å ha i samfunnet i forhold til barn. Det er det samme som at man ikke ønsker at det bare er de som trenger utdanning mest, som skal få utdanning. Det er noen fellesgoder som absolutt alle har.

Gravferd mener jeg derimot er et fellesgode som er av en helt annen karakter, og som kan behandles på en helt annen måte. Så jeg syns det var en litt syk sammenblanding av kontantstøtte og gravferd. Det er omtrent som å sammenlikne gravferd og utdanning. Det syns jeg kanskje var et litt tilgjort eksempel.

Vi er for å målrette en rekke tiltak for å hjelpe dem som trenger det absolutt mest. Vi ser at noen av de omleggingene vi trenger, er mer individuelt tilpassede ordninger, både i forhold til rusomsorgen, i forhold til fattigdomsproblematikken og i forhold til barnevernsproblematikken. Så det er mye mer individrettede tiltak vi trenger, og ikke store mastodonter som lager fine handlingsplaner, og som prøver å nå andre mål gjennom sine institusjoner enn det som enkeltindividet faktisk trenger for å komme på rett kjøl.

Øystein Hedstrøm (FrP): Venstre har tre statsråder i Regjeringen, i tre betydelige departementer, deriblant landbruksminister Lars Sponheim. Vi vet at det norske landbruket i dag står overfor betydelige utfordringer. Vi har de høyeste matvareprisene i hele Europa – jeg leste her om dagen at de er over 50 pst. høyere enn gjennomsnittet – vi har de høyeste overføringer pr. bonde, og vi har mange misfornøyde bønder.

Ser vi på regelverket innenfor norsk landbruk, er de fleste reglene veldig gamle, 50–70 år, ja, mange er fra mellomkrigstiden. Vi vet at Sem-erklæringen, som er Regjeringens plattform for landbrukspolitikken også, inneholder svært lite som kan bidra til et mer rasjonelt og effektivt landbruk. Fremskrittspartiet vil fjerne en god del av disse stengslene, slik at den driftige norske bonde kan overleve i tiden fremover. Det blir kanskje færre bønder, men vi ville få et mer robust landbruk. Jeg har bitt meg merke i noe som står i Sem-erklæringen. Der er det et løfte om at prisforskjellene mellom norske landbruksvarer og nabolandenes landbruksvarer skal reduseres. Det vi vet skjer i Sverige, er at der er det et press på å holde matvareprisene nede, og de vil kanskje synke. Konkurransemyndighetene er aktive. Man får utenlandske kjeder. Det skjer ting i EU i forhold til Agenda 2000 osv. Hvordan mener Venstre at landbruksministeren og Regjeringen skal innfri sine løfter til velgerne og det norske folk for å redusere prisforskjellene når det gjelder matvarer mellom Norge og nabolandene? Kunne hun tenke seg å gjøre noe med alle disse reguleringene vi har, slik at vi kan få et effektivt og mer fritt landbruk i dette landet?

Trine Skei Grande (V): Jeg er enig med representanten Hedstrøm i at vi ønsker oss driftige bønder som ser en framtid i gården sin og ser muligheten til å ha en arbeidsplass på gården sin. Det er vel omtrent der enigheten stopper.

Det som har vært viktig for oss i landbrukspolitikken, er for det første å få til mer verdiskaping, mer ulikhet, flere nye produkter, en mer spennende produktutvikling, og kanskje først og fremst trygg, ren mat og mer miljøvennlig landbruk. I tillegg ønsker vi at det skal være en framtid i distriktene, og at landbruket spiller en viktig rolle i forhold til arbeidsplasskapingen lokalt. Vi ønsker en omstilling som ikke bare er myntet på Fremskrittspartiets pris, men også på miljø, distrikt, gründerkultur og nye produkter.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg vil si takk for sist. Jeg har kommet tilbake til denne salen og denne talerstolen etter lang tids fravær, og jeg synes jo det er artig å få lov å delta i debatten.

Vi har i dag debatten om trontalen, og vi snakker også om statsbudsjettet som er framlagt. Kystpartiet er det eneste verdikonservative sentrumspartiet igjen i det politiske Norge. I og med at Kristelig Folkeparti og Venstre har gått til høyre og Senterpartiet har gått til venstre, til Arbeiderpartiet og SV, er vi det eneste partiet igjen i det politiske sentrum, og vi akter å fylle den rollen. Vi gjorde det ikke ved dette stortingsvalget, det var noen få hundre stemmer som manglet på det, men vi akter å gjøre det i neste periode.

Det er fra denne talerstolen sagt at vi er det rikeste landet i verden. Ja, det er godt mulig det, men vi har tapt vel 110 milliarder kr siste halvår. Det har vi gjort i form av økt kronekurs og tap på verdipapirer som vi har plassert i utlandet. Og det er ingenting som tilsier at den nedgangen er forbi, børsutviklingen rundt om i verden tilsier ikke akkurat at den trenden vil snu. Men vi har overskudd på vår handelsbalanse, og dermed er vi fortsatt det rikeste landet i verden. Vi trenger – motsatt av å plassere pengene i utlandet, som vi har gjort etter hvert som vi selger – bedre veger og bedre havner, og vi trenger gratis ferger. Der vi trenger bedre havner, vil jeg dog understreke at båtene har fått sidepropeller, båtene har fått større motorer, og mange av kaiene som er bygd i dette landet, kviler på sand, de kviler ikke på berg. Og i og med at de har fått større propeller, virvler de opp sand, og vi trenger å få undersøkt om disse kaiene er gode nok. Vi trenger bedre veger. Mange av de vegene som vi har i dette landet, er det ikke malt striper på engang, de er ikke breie nok til å ha striper på. Jeg har nettopp vært i Sverige med bil, og det er en helt annen vegstandard på svenske veger enn hva vi har i Norge. Det har fra denne talerstolen vært utropt at Sverige er et lutfattig land i forhold til Norge. Det er jo et paradoks.

Vi ønsker norske sjøfolk på norske skip. Det er en masse skip som seiler under norsk flagg, men som ikke har norske sjøfolk om bord. Jeg vil spesielt peke på nærskipsfarten, som er en torn i øyet på mange, men som vi er nødt til å forholde oss til. Nærskipsfarten sliter med høye CO2-avgifter og høye lønninger, og vi har gått inn for at de skal få samme avlønning som de øvrige nordiske landene, altså nettolønnsordning, i og med at de ikke skal betale skatt på lik linje med de øvrige nordiske land. Og dermed kunne de være konkurransedyktige. Vi kan gjerne si at norske sjøfolk og norsk skipsfart ikke er konkurransedyktig med utlandet, men det nytter jo ikke når konkurransevilkårene er forskjellige for de norske skipene som seiler på norskekysten, og de utenlandske fartøyene som måtte ta deres plass.

Vi var i går sammen med representanter for Nordland fylkeskommune. Der stilte jeg et spørsmål om hvem som eier jorda der stolpen står. Det gjelder strøm, og det gjelder ikke minst tele. Det var greit nok å dele ut gratis tomt til stolpen den tiden man opplevde at det var kommunen som eide kraftverket og staten som eide Telenor. Men i dag er det jo ikke sånn lenger. Det er private selskap, det er private aksjeselskap. Og hvem er det som eier? Er det skjøtet? Vi kommer jo til å få svar på det i denne salen, men sånn som det er i dag, må man betale nettleie når man skal få strøm, og man må betale ekstraordinært ved at det skal bli datatjenester til alle og enhver ute i distriktene.

Jeg mener for øvrig at lærerne, som kan velge bort enkelte fag, må kunne rekne og skrive. Jeg for min del har ikke så lang utdannelse, men rekne og skrive lærte jeg da jeg gikk på skolen, og jeg står nå på denne talerstolen. Jeg fikk besøk i dag fra Utdanningsforbundet. De opplevde at det i statsbudsjettet er strøket 28 mill. kr til fjernundervisning. Den skolen som vi har i distriktene, og som vi har å bygge på, er jo nettopp fjernundervisning. Nei, det er fjernet i statsbudsjettet. Jeg håper jo, med Guds hjelp – jeg skulle ikke ta så store ord i munnen – at det blir rettet på i finanskomiteen. Jeg sitter jo i finanskomiteen.

Norge er i krig. Ja, vi er i krig. Vi startet i Bosnia. Vi fortsetter i Afghanistan. Vi har blitt en bananrepublikk, vil jeg kalle det, i og med at hvis USA sier hopp, hopper vi. Det er ingenting som indikerer at vi vil trekke oss ut fra den krigen som pågår i Afghanistan. Nei, tvert imot, det går ut over forsvaret av Norge. Det går ut over forsvaret at vårt eget land som vi har ansvar for. Vi som er i denne salen, deltar. Vi er et fredselskende folk, og vi har aldri noensinne deltatt i krig på denne måten før. Det gjør vi nå, og vi gjør det uten debatt.

Vi må se mer mot vest og mot nord. Vi rår over et havområde som er sju ganger større enn våre landområder. Vi er en stormakt, ikke bare i penger, men en stormakt i naturressurser, det som rører seg i havet. Vi har Færøyene, vi har Island, vi har Grønland, og vi har Russland. Det ser vi overhodet ikke på. Det er ti departementer i dag – enten en tror det eller ikke – som tar seg av kystspørsmål. Vi skulle hatt ett departement som kunne tatt seg av alt. I dag er vi Schengens yttergrense, men vi aner ikke hva som foregår på kysten, i og med at Forsvarets radar i sør skal nedlegges.

Vi har ingen problem med rovdyr i dette landet. Langt ifra! Nei, for folk legger jo ned etter hvert som rovdyrene tar over. Oppe i nord har jerven overtatt, så sauen får ikke lov til å gå og beite lenger. Der legger folk ned. Vi har det samme problemet på kysten når det gjelder sel, og vi har det samme problemet i havet når det gjelder hval. Alle de tre elementene er med på å underbygge at vi skulle kunne ta ut mer av naturressursene.

Tennene er en del av kroppen. En burde sett av statsbudsjettet at tennene ble behandlet på samme måte som de øvrige kroppsdelene i dette landet, at tannbehandling ble en del av folketrygden. Når man har noe feil med kjeften, så er det like galt som når man har noe feil med en tå eller en finger. Det kan må få reparert over folketrygden, men når det gjelder kjeften, kan en være helt sikker på at det kan en se bort fra.

Vi må bedre forholdene for pensjonistene. De må få arbeide, tjene penger og betale skatt som andre borgere. Hva gjør det om uføretrygdede eller pensjonister mellom 65 og 70 år får arbeide og betale skatt og får betale inn til felleskassen? Vi skal lempe på reglene for import av fremmed arbeidskraft for å fylle de tomme arbeidsplassene, samtidig som vi skal skjære ned på muligheten for at folk som har trygd og pensjon, kan få delta i arbeidslivet. Jeg forstår det ikke. Det er helt fremmed for meg, og jeg viser derfor til et forslag som jeg har fremmet i denne salen og fått nedstemt, som vanlig.

Vi vil begrense importen av vin og brennevin. Vi vil at det skal nedsettes et utvalg, og vi vil sette ned prisene. Vi vil at nødvendighetsgoder skal bli billigere. Dermed vil vi at matmomsen skal tas bort. Prisen på de dagligvarene som vi inntar, og er nødt til å innta, er for høy. Vi har gått noen skritt på veien. Vi har kommet halvveis, men vi har halvparten igjen å gå. Jeg vil utfordre de andre partiene til å ta bort skatten på nødvendighetsgoder, og heller skattlegge de godene som vi ikke trenger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): Det var godt å se Bastesen tilbake i gammel stil. Jeg har lyst til å stille ham et spørsmål om et tema som kanskje ikke kommer så ofte fram fra Kystpartiet.

Vi hører ganske ofte, og vi har hørt det også her i dag, at nå er tiden inne til å ofre norsk landbruk for fisk. Det synes for noen vanskelig å forstå at skal vi opprettholde bosettingen og selge reiseliv og annen virksomhet i hele landet, så trenger vi først og fremst et bærekraftig fiskeri, men også et bærekraftig landbruk. Dette er jo selve bærebjelken i Distrikts-Norge.

Kystpartiet har et aktivt forhold til fiskeri- og kystpolitikk og distriktspolitikk, men kanskje sier de ikke så ofte noe om landbruket. Er representanten Bastesen enig i at fiskeri og landbruk må være på plass for å sikre bosettingen i Kyst- og Distrikts-Norge? Eller kan vi bokstavelig talt bare gi landbruket på båten?

Steinar Bastesen (Kp): Jeg skal replisere til representanten Arnesen og si følgende: Kystpartiet er for at vi skal ha et levende landbruk. Vi skal være selvforsynte med mat i den grad det er mulig i dette landet. Legger vi ned norsk landbruk til fordel for fiskeri, vil vi også legge ned norsk fiskeri. Da vil vi ikke i den grad vi har i dag, ha folk boende på enhver plass i Norge i framtiden. Så at vi skal beholde et norsk landbruk, ja, det er hevet over enhver tvil.

Det er i dag blitt kjent at fiskeriministeren trekker tilbake den meldingen han skulle komme til Stortinget med, om nedlegging av kystflåten – ja, jeg sier nedlegging av kystflåten, for det var det det innebar. Næringen skal selv få lov til å se på dette og eventuelt finne strukturordninger som måtte passe. Men det er helt klart at norsk landbruk er en del av norsk kystnæring.

Modulf Aukan (KrF): Eg lyttar som regel når Bastesen går på talarstolen. Kystpartiet og Kristeleg Folkeparti har, slik eg forstår det, felles forståing av mange av dei utfordringane Noreg og i spesiell grad distrikta, står framfor. Det er eit godt utgangspunkt. At kommunane no får påfyll i næringsfonda, er ein inspirasjon for den lokale næringsutviklinga. Det at fylkeskommunen blir ein meir sentral aktør i næringsutviklinga, er også riktig sett frå ein lokal og regional ståstad. At ordninga med fondsavsetjing til forsking og utvikling vert utvida til å gjelda alle typar bedrifter, er eit svar til næringslivet som eg er glad for. Styrkinga av regionale flyplassar, frå 107 mill. kr til 262 mill. kr, vil eg tru representanten Bastesen vil ta imot. Sjømanns- og fiskarfrådraget vert auka med 10 000 kr, til 80 000 kr. Her er det mange godbitar som ein skulle tru var direkte innretta mot Kystpartiet sin markante leiar.

Dette står altså Samarbeidsregjeringa for, inklusiv Kristeleg Folkeparti. Eg kunne nemna fleire døme. Er det råd å få ein kommentar frå Kystpartiet?

Steinar Bastesen (Kp): Det er vel ingenting i dette budsjettet som skulle tilsi at alt bare er elendighet, at det ikke er noe å rope hurra for. For det er vel begge deler. Jeg må ærlig talt si, når representanten Aukan sier at det er noe for Kystpartiet i dette budsjettet, at det er mange ting i dette budsjettet som jeg kan skrive under på som jeg er helt enig i. At vi er fornøyd med fiskerfradraget og sjømannsfradraget, er synd og skam å si, men det er bedre med 80 000 kr enn 70 000 kr, så slik sett er vi på linje. Men vi hadde gjerne sett at det hadde vært bedre enn det.

Når det gjelder sikkerhetsopplæringen for fiskere, har vi ikke fått brakt på det rene om det sikrer at «Kongsøy» fortsatt skal seile langs kysten. En død fisker er en død fisker, enten det er av den ene eller den andre årsaken, det er nå et faktum. Jeg må ærlig talt si at det er bedre at «Kongsøy» får seile enn at det ikke får seile. Det gjenstår å se.

Når det gjelder budsjettet, er det mange ting der, spesielt etter at Regjeringen har tatt bort ordningen med tilskudd til de små partiene ute i kommunene, som er ille. Det er ille ikke minst for Kystpartiet, men jeg tror det blir ille også for andre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Øyvind Halleraker (H): Samarbeidsregjeringen etablerte seg i fjor ut fra den kjensgjerning at Norge trengte en ny politikk for et samfunn som preges av mange og raske forandringer. Jeg synes det året som har gått, har vist at den har greid å leve opp til sin djerve målsetting om å videreutvikle velferdssamfunnet hånd i hånd med et konkurranseutsatt næringsliv, i en stadig mer globalisert verden.

Idéutvikling stimuleres og nyskaping oppstår der hvor rammebetingelsene for verdiskaping er gode. Slik må det være, skal vi ha et sunt næringsliv som står på egne ben.

Det framlagte forslag til statsbudsjett er derfor godt nytt for konkurranseutsatt næringsliv og arbeidsliv og dermed for Distrikts-Norge. Hovedvekten av vårt konkurranseutsatte og eksportrettede næringsliv befinner seg nettopp i Distrikts-Norge, og da særlig langs kysten. Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2003 er derfor godt nytt for Kyst- og Distrikts-Norge, fra Oslofjorden og kysten rundt til Finnmark.

Budsjettet vil bidra til å dempe presset mot rente og kronekurs, og dermed legges forholdene til rette for å bedre situasjonen for konkurranseutsatte arbeidsplasser. En stor del av disse ligger på Vestlandet. Hordaland, som jeg kommer fra, er Norges største eksportfylke og helt avhengig av markeds- og konkurransesituasjonen overfor utlandet. Høy rente og en så sterk kronekurs som vi har sett i det siste, er umulig å leve med i det lange løp. Derfor er et stramt budsjett den viktigste håndsrekning til dette fylket, til denne landsdelen – ja til hele Kyst-Norge.

Og reaksjonene lot ikke vente på seg. På radioen i går morges kunne vi høre en glad bedriftsleder hos livbåtprodusenten Harding Safety som uttalte at nå ble det likevel ikke aktuelt å flytte produksjonen ut av landet, til glede for bedriften, ansatte, lokalsamfunn – og faktisk statskassen.

Det handler altså om å gi stabile rammebetingelser, som i sin tur gir grunnlag for vekst og velferd. Vi må aldri glemme at det er verdiskapingen i konkurranseutsatt næringsliv som danner selve grunnlaget for vår velferd.

Nå har det over tid vokst fram en berettiget bekymring knyttet til høyt rentenivå og sterk krone, som har resultert i planer om utflytting og nedleggelser av arbeidsplasser i industrien. Dette gjør det nødvendig å begrense utgiftsveksten i statsbudsjettet. En slik underliggende beskjeden vekst i offentlige utgifter på ½ pst. gjør at veksten i offentlige utgifter er lavere enn den økonomiske veksten for Fastlands-Norge. Dette er derfor meget gledelig. Det er i tråd med Høyres program og Sem-erklæringen. Og ikke minst: Det er godt nytt for Norge. Men det er en tøff medisin i et land som strømmer over av penger, og hvor det er fristende, som særlig Fremskrittspartiet gjør seg til talsmenn for, å love penger til alle gode formål. Når man tillater seg å nærmest ubegrenset øse av oljenasjonens svulmende bankkonto til gode formål, ja, da er det enkelt å drive politikk. Når man i tillegg, som svar på de nådeløse makroøkonomiske kjensgjerninger som jeg har nevnt tidligere, og som resulterer i nedleggelse og utflytting av bedrifter, svarer: «So what?», taler det populistens tydelige språk: La oss bruke penger og ha det moro så lenge vi kan, det er alltids noen som tar regningen.

Samarbeidsregjeringen signaliserer gjennom trontalen vilje til fornyelse og reformer som vil bidra til å sikre vårt næringsliv og vår velferd, også uten tilskudd fra en rik stat. Og bare slik kan vi skape en sunn økonomi og sunne bedrifter. Det er fristende å minne enkelte representanter i denne sal om at fremtiden skapes, den vedtas ikke. Samarbeidsregjeringen bidrar til dette. Ved å fokusere på reduksjon i skatte- og avgiftsnivået, bedret konkurranseevne og nyskaping legges kursen om. Regjeringen vil gjennom dette gi folk muligheter til å satse, tenke nytt, være kreative og ut fra egne valg skape ny sunn virksomhet og nye trygge arbeidsplasser.

Gjennom å styrke forutsetningene for et bredt privat eierskap vil Regjeringen også trappe ned statlig eierskap. Dette viser vilje til å tenke nytt og fremtidsrettet til beste for vår felles velferd. Det er slik vi skal møte fremtiden, ikke gjennom uansvarlig pengebruk og en dramatisk blåmandag.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): FN vurderer jevnlig velferdsnivået i alle verdens land. I fjor fikk Norge en stor oppmuntring. Norge ble regnet som verdens beste land å bo i. Det skyldes ikke tilfeldigheter. Det skyldes ikke at vi har olje og andre naturressurser. Det skyldes ikke at vi har investorer som har satset rett. For mange land har rike naturressurser, mange land har stor rikdom, men det betyr ikke alltid velferd og trygghet for dem som bor i landet.

Velferden i Norge er resultat av politisk vilje og av politiske valg. Vi har ikke latt dem som hadde penger, bruke våre felles naturressurser til ensidig å øke sin private velferd. Vi har brukt våre felles muligheter til å skape felles velferd. Vi har strevet etter frihet, frihet til å kunne ta utdanning, frihet til å kunne få en trygg omsorg. Slik frihet når vi bare hvis alle gis like muligheter. Det kan vi bare oppnå i fellesskap. Derfor har vi skapt et sterkt fellesskap, en felles skole, et felles helsevesen, en felles pensjonsordning. Derfor har vi også større overføringer gjennom skattesystemet enn mange andre land, og derfor har vi et høyere skatte- og avgiftsnivå enn mange andre land. Vi får mer fra fellesskapet. Det forutsetter at vi også yter mer til fellesskapet. Det er den nordiske velferdsmodellen. Dette er den sosialdemokratiske velferdsmodellen. Det er dette samfunnet som ble regnet som verdens beste velferdssamfunn.

Jeg har merket meg at både statsministeren og finansministeren skryter av at FN kåret Norge som verdens beste land å bo i. Samtidig sier de at landet trenger en annen kurs. Påstanden er: Vi har lykkes, derfor må vi forandre.

Det har til nå vært bred enighet om satsing på fellesskolen. Nå vil Regjeringen satse på private skoler, uten annen pedagogikk eller basert på livssyn. Skolen er limet i det norske samfunnet. Gjennom skolen lærer vi fag, men også felles verdier. At datteren til direktøren og sønnen til sosialhjelpsmottakeren går i samme klasse, gjør at skillelinjer brytes ned. Da lærer vi de ulike delene av samfunnet å kjenne. Det er ikke ensretting. Men hvis vi skal ha én skole for rike, én for fattige, én for muslimer, én for buddhister og én for ateister, ja, da får vi ensretting. Derfor vil Arbeiderpartiet stå vakt om fellesskolen.

Det har vært bred enighet om at vi skal få medisinsk behandling avhengig av behov. Nå vil Regjeringen ha flere private helseløsninger. Det vil bety at lommeboken og ikke sykdommen bestemmer. Den som kan betale, få behandling før den som ikke kan betale. Så når arbeidsgiverne nå stimuleres til å betale for helsetjenester, betyr det at de som får arbeidsgiver til å betale, behandles før dem som ikke får arbeidsgiver til å betale. Er det direktøren eller er det den arbeidsledige som tjener på det? Vi har en begrenset mengde helsepersonell. At noen flyttes opp i helsekøen, betyr at andre skyves ned. Derfor vil Arbeiderpartiet stå vakt om vårt felles helsevesen.

Det har vært bred enighet om at folketrygden skal gi alle den samme trygghet ved uførhet og alderdom. Nå holder Regjeringen åpent for å overlate til hver enkelt å forvalte deler av sine pensjonspenger. De som er heldige med sine aksjevalg, skal få mer i pensjon. De som er uheldige, får mindre. Dette vil gi økt usikkerhet om den framtidige pensjonen. Derfor vil Arbeiderpartiet stå vakt om vårt felles pensjonssystem.

Politikk er å ville, men politikk er også å velge. Regjeringen har lagt fram et budsjett med klare valg. Arbeiderpartiet vil bedre oppvekstvilkårene for barn og unge. Mangel på barnehageplass og prisen i barnehagene er den største utfordringen for unge familier. Derfor vil vi at alle som ønsker det, skal få tilbud om barnehageplass, og at prisene etter hvert skal reduseres til 1 500 kr måneden. Derfor valgte Arbeiderpartiet i sitt budsjett for 2002 å styrke barnehagene med om lag 1 milliard kr. Denne regjeringen velger å fjerne småbarnstillegget i barnetrygden og å øke foreldrebetalingen i skolefritidsordningen kraftig.

Arbeiderpartiet vil styrke kulturlivet, derfor la vi opp til en klar vekst i bevilgningene til kultur. Denne regjeringen kutter. Arbeiderpartiet vil styrke skolen, derfor har Arbeiderpartiet for 2003, som for 2002 og 2001, varslet en styrking av kommunesektorens økonomi. Vi innførte en ny statlig finansieringsordning for skolebygg, vi ønsker gratis lærebøker i videregående skole.

Denne regjeringen legger opp til at kommunene får mindre i frie inntekter neste år enn i år. Kuttet tilsvarer 800 kr pr. elev i grunnskolen. Låneordningen for skolebygg halveres, bevilgninger til skolefritidsordningen halveres, ordningen med gratis lærebøker har Regjeringen avviklet.

Arbeiderpartiet vil styrke helsevesenet og gjøre medisinsk behandling billigere. Derfor innførte vi ordningen med gratis medisiner på blå resept for uføretrygdede og eldre over 67 år. Vi har foreslått å redusere egenandelstaket. Denne regjeringen har ikke ambisjon om å øke sykdomsbehandlingen i sykehusene neste år. Ordningen med gratis medisiner avvikles. Egenandelstaket øker med 40 pst. For uføre og eldre over 67 år betyr det at egenandelene neste år kan øke med nesten 2 000 kr.

Arbeiderpartiet vil sikre en mer rettferdig fordeling og løfte de vanskeligst stilte. Derfor la vi i langtidsprogrammet fram en handlingsplan for økonomisk og sosial trygghet. Vi har i Stortinget lagt fram forslag om en kraftig opptrapping av bostøtten. Denne regjeringen sier at den vil hjelpe dem som har dårlig økonomi. Men bare økningen av egenandelene koster dem som bruker medisiner, 780 mill. kr. Det er mer enn dobbelt så mye som hele fattigdomspakken. Arbeidsledighetstrygden blir kraftig svekket. Forslaget om å fjerne ferietillegget i arbeidsledighetstrygden betyr alene at en med gjennomsnittlig industriarbeiderinntekt, som er arbeidsledig i ett år, taper rundt 20 000 kr. Uføre får svekket sine inntektsmuligheter. Selv gravferdsstøtten fjernes. Kutt i statsbudsjettet som også rammer svake grupper, er totalt på nær 2 milliarder kr.

Arbeiderpartiet vil ha en aktiv næringsutvikling og en aktiv distriktspolitikk. For oss er arbeid for alle viktigst. Derfor vil vi ha en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Vi vil ha et sterkt SND. Vi har foreslått sterke distriktspolitiske tiltak. Vi foreslo i fjor tiltak for fergerederiene.

Denne regjeringen anslår selv at arbeidsledigheten vil øke. Svaret er kutt i arbeidsledighetstrygden. Regjeringen foreslår i hovedsak å videreføre de store kuttene som den foretok i distriktspolitikken i årets budsjett. Refusjonsordningen for sjøfolk avvikles. Tilskudd til ferjerederiene avvikles.

Politikk er å velge. De valg Regjeringen gjør, er ikke av hensyn til landets økonomi eller av hensyn til vårt konkurranseutsatte næringsliv. Arbeiderpartiet vil ha et like stramt budsjett som Regjeringen. Spørsmålet er hvilke valg som gjøres innenfor en slik ramme. Regjeringen velger en netto skattelette på 10,6 milliarder kr. Gjennom å fjerne utbytteskatten får en som tar ut 10 mill. kr i utbytte, en skattelette på 1,1 mill. kr pr. år. Dette betales med kutt i skoletilbudet og i eldreomsorgen i kommunene, kutt i den økonomiske støtten til syke, til eldre og til arbeidsledige. Dette er Regjeringens valg. Det er valg Arbeiderpartiet er uenig i.

Men dette er heller ikke valg som er en nødvendig følge av Stortingets sammensetning. De partiene som før valget sikret flertall for en satsing på et sterkt fellesskap og på en rettferdig fordeling, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, har fortsatt flertall i Stortinget. Det nye er at Kristelig Folkeparti etter valget har valgt å gi flertall til Høyre og Fremskrittspartiets løsninger.

Den Høyre-dominerte regjeringen hadde ikke kunnet komme til uten Fremskrittspartiets aktive støtte, sågar ved Carl I. Hagens forslag om tillitsvotum i Stortinget. Og Regjeringens politikk hadde ikke kunnet bli gjennomført uten Fremskrittspartiets støtte. Det er Fremskrittspartiet som gir flertall for den stramme kommuneøkonomien, for kuttene i distriktspolitikken, for å fjerne gratis skolebøker, for utbygging av privatskoler, for privat helsevesen. Men det betyr også at Fremskrittspartiet må ta ansvar for valgene. Fjorårets budsjett ble vedtatt med Fremskrittspartiets støtte. Da er selvsagt også Fremskrittspartiet ansvarlig for det de mener er de gale valgene. Det er de selv som har gitt dem flertall.

Denne regjeringen har som sitt uttalte mål å gi samfunnsutviklingen en annen kurs enn det Arbeiderpartiet gjorde. Da kan man ikke forvente Arbeiderpartiets støtte. Der Regjeringen gir en ny kurs, er det en kurs Fremskrittspartiet ønsker og støtter. Denne regjeringen lever på grunn av og gjennom Fremskrittspartiet. Det er den erkjennelsen både Regjeringen og Fremskrittspartiet må ta innover seg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Kristian Hogsnes (H): Det er en interessant studie å lytte til representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og hans budsjettbetraktninger. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på arbeiderpartiordføreren som på en LO-konferanse nylig utbrøt, etter å ha hørt tilsvarende betraktninger fra Schjøtt-Pedersen: Hvorfor hørte vi så lite om dette for vel ett år siden, da han selv satt slik til at han kunne gjøre noe med det? Nei, si det! Da var det kanskje slik som TV 2s kommentator Per Norvik sa i en analyse før sommeren: Schjøtt-Pedersen er jo den gjerrigste finansminister Norge noen gang har hatt.

Nå hører vi at det har blitt litt romsligere for Arbeiderpartiet, selv om budsjettet helst burde vært enda strammere. Så da er det vel ikke helt unaturlig å spørre også Schjøtt-Pedersen: Hvilke skatter og avgifter skal Arbeiderpartiet nå øke igjen for å hente inn det de mangler for å få nok til alt det de nå skal bruke mer penger på?

Jeg har forståelse for at Arbeiderpartiet skal ha en viss partibehandling av dette. Men representanten Schjøtt-Pedersen har jo som tidligere finansminister spisskompetanse på dette med å øke skatter og avgifter, så noen tanker om saken kan han kanskje dele med oss, siden han så lett kunne fortelle oss om alt han nå skal bruke mer penger på.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Arbeiderpartiregjeringen la i budsjettet for 2001 til grunn en vekst i kommunesektorens økonomi på 5 milliarder kr i forhold til nivået våren før. Veksten i de frie inntektene ble på 2 milliarder kr. I budsjettet for 2002, hvor spesialhelsetjenesten var tatt ut, var veksten på 3,5 milliarder kr, og i de frie inntektene på 1,7. Arbeiderpartiet har under behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen lagt til grunn at vi for 2003 bør ha en vekst på 3,5 til 4 pst., i de frie inntektene 1,75.

Det er forskjell på at arbeiderpartiregjeringen i budsjettet for 2001 la til grunn en vekst i de frie inntektene på 2 milliarder kr, og at denne regjeringen legger til grunn en vekst i de frie inntektene i forhold til nivået i vår på 0,5 milliarder kr. Tar vi hensyn til den faktiske inntektssituasjonen i kommunene i år, blir det en nedgang i kommunesektorens frie inntekter på 0,5 milliarder kr neste år. De kommunene som nå sliter med å få kommuneøkonomien til å henge sammen, skal neste år møte 0,5 milliarder kr mindre. Det betyr kutt i skoletilbudet, og det betyr kutt i eldreomsorgen. Men det er valg som denne regjeringen gjør.

For øvrig må jeg få lov til å minne representanten Hogsnes om at arbeiderpartiregjeringen når det gjelder skattepolitikken, foreslo å redusere bensinavgiften og dieselavgiften – som den første og eneste regjeringen som har foreslått det. Vi foreslo endringer i toppskatten, som representanten sikkert har registrert, og vi stilte oss bak budsjettavtaler med reduksjoner i matmomsen og med reduksjoner i investeringsavgiften. Det var mange lettelser i skatter og avgifter for vanlige folk i Arbeiderpartiets økonomiske opplegg.

Når det gjelder opplegget for 2003, skal vi få lov til å komme tilbake til det.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er straks omme.

Presidenten foreslår at møtet fortsetter til replikkordskiftet etter Karl Eirik Schjøtt-Pedersens innlegg er ferdig, det skulle ikke ta så veldig lang tid. – Det anses bifalt.

Helge Bjørnsen (SV): Arbeiderpartiet og representanten Schjøtt-Pedersen snakker varmt om behovet for å styrke kommuneøkonomien, og det er bra. Men for å få dette til må Arbeiderpartiet også være villig til å prioritere kommuneøkonomien sterkere. I kommuneproposisjonen foreslo Arbeiderpartiet å øke veksten i kommunenes samlede inntekter med 1,5 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Dette er ikke nok.

I min hjemkommune, Stange, har vi tatt oss råd til å utstyre hver elev med ca. 12 kr dagen – 2 300 kr for hele skoleåret – til drift av skolens pedagogiske arbeid. Dette skal dekke alt fra ekskursjoner og leirskole til skolebøker, kopiering og arbeid på Internett, men også til kvalifiserende tiltak overfor lærere. Stange kommune er ikke landets versting.

Foreldre i Stange ser seg tvunget til å bedrive sivil ulydighet og bidrar til budsjettet med ca. en halvpart ekstra, for, som de sier: Barna kommer ikke i reprise. Stortinget må få seg forelagt et budsjettforslag som gjør at representantene har et klart alternativ til å sende en eksplisitt oppfordring til kommuner og befolkning om sivil ulydighet og lovbrudd. Stortinget må hjelpe statsministeren fra å framstå som neste års nasjonale sjefsmobber.

Regjeringen gir inntrykk av å skulle satse på rusomsorg og gjør i denne sammenheng noen symbolske handlinger. Stortinget har med jevne mellomrom og på ulike måter sendt avskyerklæringer til kommunene om hvordan de håndterer det såkalte ettervernet. Alle vet at ettervern er synonymt med de samlede innsatser til rehabilitering – innsatser som kommunen har hovedansvar for. Bolig er helt sentralt, det samme er kommunens evne til å tilrettelegge for aktivitet, og ikke minst god og individuell oppfølging og koordinering av ulike innsatser.

Når Regjeringen undergraver kommunens økonomi, legger de et minefelt inn i sitt eget satsingsområde. Det er påtrengende nødvendig at Stortinget slutter å legge snubletråder som hinder for kommunene, slik at de ikke kan realisere Stortingets uttrykkelige mål. Kommunene må få en vekst i økonomien som ikke bare gjør det mulig å unngå kutt, men som også forbedrer velferdstilbudene i kommunen.

Bare helt til slutt: Kan jeg tolke representanten Schjøtt-Pedersen slik at Arbeiderpartiet nærmer seg SV i forståelsen av kommunens rolle og behov – ikke for 1,5 milliarder kr, men for 6 milliarder kr i økte inntekter?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg deler den bekymring over situasjonen i kommunene som representanten her gir uttrykk for. Det er ingen tvil om at veldig mange kommuner sliter veldig tungt. Kommunene har i flere år hatt trange økonomiske rammer. Det som vi like fullt står overfor nå, er som sagt en situasjon hvor de frie inntektene faktisk kommer til å bli mindre neste år enn det man har til disposisjon i år. Med utgangspunkt i at situasjonen i mange kommuner allerede er vanskelig, er det grunn til å frykte at situasjonen i mange kommuner kan bli alvorlig neste år, eller som det ble uttrykt fra Kommunenes Sentralforbund: Det er en fare for at kommunene møter veggen i 2003.

Jeg tror det er to ting som er viktig i denne forbindelse. Det ene er at de økonomiske rammene som Regjeringen har prioritert til kommunesektoren, er for lave. Arbeiderpartiet vil komme tilbake til det i sitt økonomiske opplegg for neste år. Men vi har allerede ved behandlingen av kommuneproposisjonen i vår gjort det klart at vi ønsker større vekst i kommunenes inntekter enn det Regjeringen har lagt til grunn.

Det andre er at kommunene sliter med betydelige ekstrakostnader innenfor pensjon. Arbeiderpartiet har for sin del foreslått tiltak for å møte dette, bl.a. gjennom en låne- eller fondsordning som det vil være mulig for kommunene å trekke på for å klare å finansiere de økte pensjonskostnadene. Jeg konstaterer også på det området at Regjeringen har valgt å ikke ta imot det forslaget til løsning som Arbeiderpartiet har lansert. Det synes jeg er uheldig. Men jeg må bare registrere det. Vi mener at det fortsatt er behov for slike tiltak.

Når det gjelder rusomsorg, vil jeg for øvrig, i tilknytning til det som representanten her sier, vise til at det også er viktig å tilrettelegge et boligtilbud til dem som har rusproblemer, som Arbeiderpartiet har lagt fram forslag om i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Formiddagsmøtet er dermed avsluttet. Nytt møte settes kl. 18.

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.