Stortinget - Møte onsdag den 9. oktober 2002 kl. 10

Dato: 09.10.2002

Sak nr. 1 (videre behandling av saken)

Hans Majestet Kongens tale til det 147. Storting ved dets åpning og melding om Noregs rikes tilstand og styring

Talere

Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

 

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at han tar sikte på å avslutte møtet kl. 22. Så kan man planlegge deretter.

John I. Alvheim (FrP): Dette blir det 14. år på rad at jeg kommenterer trontalen. Jeg har bladd gjennom de 13 tidligere trontalene, og de har én ting til felles: en flom av uforpliktende ord med fromme ønsker, men man styrer unna eksisterende konflikter og betydelige problemer i det norske samfunn.

Det er først når en leser finanstalen og det fremlagte statsbudsjett, at en kan danne seg et visst bilde av sannhetsgehalten i trontalens skryteliste i forhold til den praktiske politikken denne regjeringen vil føre i 2003. Budskapet i trontalen om at skatte- og avgiftsnivået skal reduseres, er vanskelig å forstå, da det kun er gitt ubetydelig skattelette og samtlige avgifter økes med 2,5 pst., noe som vil ramme de fattigste sterkest. Den nylig fremlagte fattigdomsmeldingen bærer heller ikke bud om de store, radikale endringer for å bedre situasjonen for de svært mange fattige i dette landet.

Når finansministeren i sin finanstale synes å mene at verdiskaping kun er en økonomisk affære, må jeg si meg særdeles uenig i det. Det foregår betydelig verdiskaping eksempelvis innen helsevesenet og ikke minst i eldreomsorgen, og jeg har aldri riktig forstått at utgiftene til omsorg nødvendigvis skal fremstå som røde tall i samfunnsregnskapet.

Denne regjeringen og særlig statsministeren snakker ofte og varmt om det verdigrunnlag denne regjeringen står på, og om at deres praktiske politikk gir utrykk for et godt menneskesyn. Jeg tar for gitt at både menneskeverdet og menneskesynet i den praktiske politikken også skal gjelde det fødte liv ved tilretteleggelse av den praktiske politikken, slik at hvert enkelt menneske kan oppnå maksimal livskvalitet, uavhengig av medfødte egenskaper.

På mitt fagfelt i statsbudsjettet finner jeg liten sammenheng mellom de store ord i trontalen om menneskeverd og verdier og forholdet til kronisk syke, uføretrygdede og minstepensjonister.

Jeg sier meg selvfølgelig tilfreds med at Regjeringen har fulgt opp å innføre et tak 2 for kronisk syke, som skjermer disse for ekstraordinære utgifter. Men dette er jo et pålegg fra Stortinget som Regjeringen har fremlagt.

Jeg er mer enn overgitt og frustrert over at Regjeringen samtidig som de utarbeider et tak 2, fjerner ordningen med blå resept uten egenandeler. Her tar staten inn 400 mill. kr ekstra fra de kronisk syke og de uføretrygdede, mens tak 2-ordningen har en kostnad på 240 mill. kr. Medisinutgifter er finurlig nok ikke omfattet av tak 2. Økningen av egenandelene generelt og mange kutt i velferdsordninger for funksjonshemmede og uføretrygdede utgjør langt mer enn 1 milliard kr og dekker således inn mer enn hva Regjeringen har lagt inn som en økning av u-hjelpen. Jeg tror jeg vil si det så sterkt at å fjerne blåreseptordningen og øke egenandelene, som Regjeringen legger opp til, er en provokasjon mot Fremskrittspartiets helse- og sosialpolitikk som vi ikke hadde forventet, og heller ikke vil akseptere. Det er etter min mening særdeles dårlig politisk håndverk fra denne regjeringens side å provosere Fremskrittspartiet på dette for partiet prioriterte fagfelt, samtidig som man gir uttrykk for at det nettopp er Fremskrittspartiet som også skal redde dette statsbudsjettet.

Jeg vil gjerne til slutt få uttale at jeg er særdeles godt fornøyd med fremdriften når det gjelder sykehusreformen. Den har allerede gitt forventede resultater i form av kutt i ventelistene og kortere ventetid for pasientene, og jeg finner grunn til å berømme vår helseminister for den nitide oppfølgingen av reformen som han har hatt og fortsatt har. Uten den hadde vi ikke kommet så langt som vi i virkeligheten har gjort frem til det nåværende tidspunkt.

Lena Jensen (SV): Når SV sier «barn og unge først», tuller vi ikke. Det er en realitet. Det er ikke bare vakre ord. For å få det til blir det en knallhard politisk prioritering. Vi prioriterer knalltøft, og vi prioriterer oppveksten til barna våre – også økonomisk. Vi er for å skape et rettferdig samfunn, et demokratisk samfunn basert på verdier som toleranse og et samfunn uten store skillelinjer. Det er viktig å gi alle en lik mulighet og skape et samfunn som er godt å leve i. Svaret på mange av disse spørsmålene er utdanning, utdanning og atter utdanning. Både satsing på grunnskole, videregående skole, høyere utdanning, forskning og voksenopplæring er nødt til å prioriteres.

Jeg vil benytte min tid til å snakke om verdens beste offentlige grunnskole – den offentlige grunnskolen som en basisplattform for å få til et rettferdig, godt samfunn. SV ønsker å skape verdens beste skole og verdens dyktigste elever. Vi sier barn og unge først, fordi de er det aller viktigste som finnes. Barndommen kommer ikke i reprise. Når 50 pst. av landets skoler ikke oppfyller kravene til et godt innemiljø, og man fortsatt underviser på midlertidig dispensasjon fra regelverket, rammer dette barna, som ikke opplever dette som midlertidig.

Den offentlige skolen er viktig for at alle skal ha den samme plattformen. Alle barn skal ha en god og trygg skole, der man både kan sosialiseres og lære, man kan dra på turer, og man kan få opplæring gjennom opplevelse.

Min datter, Kaja, går på en offentlig skole og får møte andre kulturer og religioner og elever i en annen livssituasjon og lærer av det – en skole der alle møter hverandre, der man får lov til å bruke sin kompetanse og hjelpe de andre. Å bruke sin egen kompetanse er viktig – å få vist sin egenverdi og få vist det man er god til. Skolen skal bidra til det, og den skal også bidra til at man skal kunne mestre livet etter skolen.

Innholdet i skolen er viktig. Vi er nødt til å ha en skole som er demokratisk, en skole der elevene får lov til å være med på å lære. Elevene har en enorm lyst til å lære, og vi må ikke drepe den underveis. Vi kan ikke gi mer av den medisinen som ikke virker, en puggeskole der matte og norsk og mer sentralstyring er hovedpunktene.

I fjor var det 10 000 elever som ble værende hjemme mens de andre drog på tur, fordi foreldrene deres ikke hadde råd. 128 500 småskolebarn gikk i fjor i SFO. Foreldrebetalingen i SFO i dag er altfor høy, og når det kuttes 217 mill. kr, går dette i fullstendig gal retning. Flere vil ikke ha råd til å bruke dette viktige tilbudet. Målet må være å få ned prisene og øke kvaliteten i SFO. Med en halvering av bevilgningen skjer det motsatte. Det blir en økt avgift på skolen og en skattlegging av de aller fattigste.

I dag bruker man omkring 2 000 kr pr. elev til materiell i skolen. Dette er håpløst. Det er altfor lite penger hvis man skal reise ut og oppleve. Et av mine mål er at alle skoleelever skal få lov å reise til Auschwitz for å lære av historien, for å kunne se og ta og føle på den. Det er noe man lærer av. Vi kan vedta lover, lage meldinger og ha gode intensjoner til vi blir både gule og grønne, men det nytter så lite når vi ikke er villige til å prioritere det økonomiske aspektet for å få en bedre skole. Regjeringen fremholder at man kan få en bedre skole gjennom å bruke mindre penger. Dette er en umulighet når man kutter i kommunene og skjærer inn til beinet. Kommunene har tre hovedansvarsområder: barnehager, skole og eldre og helse. Et kutt på kommunene innebærer et kutt for skolen.

Vi trenger ikke nye meldinger om ressurssituasjonen i grunnskolen. Vi har meldinger opp og meldinger in mente, fra elever, fra foreldre, fra lærere, fra kommuner, fra organisasjoner osv. Det er et enstemmig kor. Vi kan se det. Skolebygningene er i forfall. Vi trenger ikke å se noe mer. Vi trenger ikke å høre noe mer. Realiteten er der. Datteren min går på en skole som trenger totalrenovering, en skole der en jente i parallellklassen hennes var nødt til å slutte og begynne på en ny skole fordi inneklimaet var for dårlig. Hun kunne ikke gå på den skolen. Hun ble syk av å være der. Dette er ikke en krisemaksimering, men en realitet. Dette er en politisk prioritering man er nødt til å gjøre, men som Regjeringen ikke gjør.

Man har innført lån til skolebygg – 15 milliarder kr over åtte år. Veldig mange kommuner opplever at de ikke har råd til å ta i bruk disse pengene. I tillegg er de 2 milliardene som var foreslått neste år, kuttet ned til 1 milliard kr. Mange kommuner har ikke råd til å ta opp lån, fordi det innebærer økte driftsutgifter som kommunen brekker nakken på.

SV mener at man skal gå inn med den samme reformen som det man gjør i R97, og bruke det i ungdomsskolen, at staten går inn og tar ansvar og sier at man er nødt til å bevilge penger.

En ny undersøkelse fra KS viser at det vil koste 40 milliarder kr å ruste opp den norske skolen til en standard som er tilfredsstillende, og dyrere blir det. Skolebygningene har mye å si for elevenes helsetilstand, men også for deres evne til å ta til seg ny kunnskap. Nye undersøkelser fra Trondheim fastslår at skolens fysiske utforming er viktig for elevenes lærelyst, konsentrasjon, trivsel. Skolebygningenes utforming, fargevalg, møblering, utsmykning og vedlikehold er viktig. I lyse, åpne rom med god orden får elevene lyst til å arbeide. De får også lyst til å være sammen med andre og ta ansvar for hvordan det ser ut. Nedslitte, mørke og dårlig vedlikeholdte rom gir dårlig lærelyst. PISA-undersøkelsen konkluderer også med at skoleelevene i land hvor det brukes mye ressurser på bibliotek, IKT og spesialrom, skårer bedre når det gjelder prestasjoner som bl.a. leseforståelse.

Det finnes masse eksempler fra Skole-Norge. Blant annet fortalte man på nyhetene i forgårs om en skole som ikke trodde de kunne ta imot et helt lass med gratisbøker til biblioteket sitt, fordi det kostet 1 200 kr å hente disse bøkene. Opp mot halvparten av landets kommuner sa i forkant av at Regjeringens budsjett ble lagt fram, at det kom til å bli kutt i skolene. Man har masse eksempler, bl.a. fra den kommunen som jeg kommer fra, der mange elever ikke lenger får svømmeundervisning, fordi fem av kommunens svømmebassenger er stengt. Det finnes eksempler på foreldre som tar med materiell på skolen for at elevene skal kunne ha forming.

Det har vært aksjoner foran dette valget. Det var en generalstreik i Tromsø, og det er et ordføreropprør på gang. Man opplever mange steder at det blir færre lærere. Det er foreldreopprør i kommunene. Jeg får telefoner, og jeg får mail om dette. Et annet eksempel er at det blir flere og flere klasser som får korridorundervisning. Man får korridorelever – det samme man har opplevd på sykehusene.

Jeg har vært seks år i kommunepolitikken tidligere, og nedleggelse av skoler i distriktene var et tema også innenfor den kommunen hvor jeg var med. 600 grunnskoler er lagt ned i løpet av de siste ti årene. Dette er snakk om hvem skolen er til for; dette er snakk om at barn har rett til en skole i nærmiljøet. Det er ikke lenger mulig å effektivisere seg til en bedre skole. Det er nesten sånn at det er et paradoks at vi skal vedta at gratisprinsippet skal bli reelt i skolen, når det skjer så innmari store kutt her.

Mobbing er et stort problem. Det har blitt 70 pst. mer mobbing i løpet av de siste årene, men ute i Kommune-Norge opplever man at man ikke kan ta i bruk de verktøy som kan legges til grunn, for det koster for mye for den enkelte skole å kunne ta dem i bruk.

SV har nå lagt inn et Dokument nr. 8-forslag som går på at vi vil øke standarden i skolen; vi vil skape en forutsigbar ressurstildeling til skolene for å sikre alle skolene et forsvarlig økonomisk grunnlag. Vi har foreslått å innføre en nasjonal minstestandard.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet vil slå ring om den offentlige fellesskolen hvor de aller fleste barn er i dag, og fortsatt vil være i framtiden. For å sikre en god skole vil vi bruke flere ressurser, og vi vil styrke kvaliteten og innholdet. Vi vil bygge allianser for å motarbeide Regjeringens eller – for å si det direkte – Høyres nye kurs, som betyr økonomisk struping av fellesskolen, hvor forslag om privatisering og konkurranse er det saliggjørende.

Jeg er glad for at vi gjennom samarbeid det siste året har funnet fram til et felles standpunkt med SV i de fleste saker på utdanningsområdet. Blant annet greide våre partier, sammen med et flertall her i Stortinget, å sikre et løft i studiefinansieringen, som er veldig viktig for gjennomføring av Kvalitetsreformen.

Men samarbeid og resultater fordrer også kompromisser og justering av primærstandpunkter, og det har vært et problem at SV har hatt mer penger til gode formål enn de fleste partier. Skal vi få til en innsats for fellesskolen, få til et godt samarbeid og styrke kommuneøkonomien, må vi gjøre det innenfor rammer som ikke truer arbeidsplasser og verdiskaping, og vi må heller ikke øke faren for renteøkning. Er SV villig til å innrette sin innsats på utdanningssektoren innenfor rammer som ivaretar helheten i økonomien, så ser jeg fram til et fortsatt samarbeid på utdanningsområdet og på andre områder.

Dette høres ut som en vennlig hilsen, men det er også et alvorlig råd når vi ser hvilken situasjon en god del bedrifter innenfor konkurranseutsatt sektor befinner seg i.

Lena Jensen (SV): SV er villig til å prioritere knalltøft, og det er det vi gjør hvert år i vårt alternative budsjett. Det er viktig å holde stramme rammer, og derfor er den politiske prioriteringen ekstremt viktig.

Når Regjeringen bruker så masse penger på 2 pst. av elevene i Norge, så er det urettferdig. Med den nye privatskoleloven og Regjeringens nye satsing for en liten del av elevene er det urettferdig. Ville vi tatt det samme løftet for den offentlige skolen, ville det betydd en økning på 15–20 milliarder kr. Privatskolen gir ikke en reell valgfrihet for foreldrene, den gir innskrenkninger. Det er en politisk prioritering, en ideologi som fører til segregering i samfunnet. Man deler inn samfunnet i religiøse, i rike og i fattige – i det hele tatt i ulike typer forhold. Det som skjer, er en enorm satsing på privatskolen i Norge, noe som går på bekostning av den offentlige skolen.

Jan Olav Olsen (H): Igjen har vi fått høre et innlegg der vi får inntrykk av at Regjeringen ikke satser på skolen – ja, skolen blir nærmest forsømt. Representanten Lena Jensen sitter i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen og vet om det utall av saker komiteen har fått til behandling, som nettopp viser at utdanning er et satsingsområde for denne regjeringen. Jeg kan nevne økt timetall i grunnskolen, ny universitets- og høgskolelov, gradsstruktur som er innført, sak om private høgskoler, folkehøgskolelov, ny lærerutdanning og sak om skolemiljø for elevene. Samtidig viser alle statistikker at kommunene satser mer på skole nå enn noensinne tidligere. Er ikke dette å satse på skolen?

Det er mye opp til en kommunes prioriteringer. Vi vet at Tromsø kommune – og den kommunen kjenner representanten Jensen godt – bruker 600 mill. kr til nytt rådhus. Er det rart at de ikke har råd til å oppjustere skolebyggene sine?

Representanten Jensen har rett i at satsing på skole ikke bare er et spørsmål om bevilgning i budsjettene. Derfor satser Regjeringen på lokal frihet og ikke på sentralstyring. Jeg vil gjerne spørre representanten Jensen om hun ikke er enig med meg i at alle de forslag som Regjeringen har kommet med, viser at Regjeringen virkelig satser på skole. Er det noen av disse sakene som hun mener viser det motsatte?

Og videre: Ser ikke også representanten Lena Jensen at skolens innhold og organisering, større frihet for den enkelte skole, er vesentlige elementer i en kvalitetsstyrking av skolen?

Og til slutt vil jeg gjerne, som Lena Jensen, sende alle elevene til Auschwitz for at de skal få se hva som har foregått der. Mener Lena Jensen at det absolutte gratisprinsippet skal gjelde også når det gjelder slike turer?

Lena Jensen (SV): Det er snakk om prioriteringer, og det er snakk om en filosofi og hvor man ønsker å gå. Det med Auschwitz trakk jeg opp mot det at man har ressurser pr. elev på 2 000 kr pr. år i den norske skolen. Da har en jo, hvis en skal reise fra Tromsø, ikke kommet lenger enn til Narvik.

Det som denne regjeringen gjør, og det som det budsjettet som er lagt fram, viser, er at den store taperen er den offentlige skolen. Man strammer snøret når det gjelder kommuneøkonomien, og det vil ramme den offentlige skolen.

Ordførere etter ordførere har sagt, og kommuner etter kommuner har sagt: Det er ikke mer å ta av. Resultatet er at alle de oppgavene som ikke er lovpålagt i en kommune, skjæres ned.

Retorikken som blir brukt når det gjelder å endre navnet på privatskoler til friskoler og å bruke argumentet om valgfrihet, mener jeg ikke holder. Det er en segregering av elevene, og det er på nytt igjen de aller svakeste i samfunnet som taper.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Etter mitt syn har det aldri vore større behov for ein aktiv verdidebatt i norsk politikk enn i dag. Det er bra at det er mange som er med i den. Aldri før har bodskapen om eit varmare samfunn vore meir aktuell. Vi er rikare enn nokon gong, men samtidig er det mange som fell utanfor òg hos oss.

Noreg er ifølgje FNs utviklingsprogram, UNDP, det landet i verda som har best livskvalitet, og det har vi høyrt i debatten før i dag. Samtidig har det kanskje aldri vore så mange einsame personar i Noreg som i dag. Det har aldri vore så mange som slit med psykiske problem. 15–20 pst. av Noregs befolkning har psykiske sjukdomar i større eller mindre grad, og det er ei årsak til uføretrygd. Psykiske plager kostar det norske samfunnet 30 milliardar kr i form av trygd, behandling og sosiale utgifter.

Det er eit stort paradoks at velstanden fører til at mange fell utanfor.

Kristeleg Folkeparti har saman med Høgre og Venstre teke ansvar i ein politisk krevjande situasjon. Både krona og renta er under press, og det set ekstra krav til å avgrensa den offentlege pengebruken. Trass ein stram økonomi ligg det viktige prioriteringar til grunn for Regjeringas arbeid.

Samarbeidsregjeringa har vist at helse, familie og omsorg er prioriterte felt. Neste år legg Regjeringa opp til ei rekordstor satsing på helse, og eg er glad for den komplimenten representanten Alvheim gav oss i sitt innlegg. Dette gir rom for å satsa på viktige område som tradisjonelt har vore lågare prioritert. Psykiatriplanen blir følgd opp, helsetiltak for rusmisbrukarar blir styrkt, og kreftplanen blir fullført som planlagt. Det blir òg lagt opp til å føra vidare det høge aktivitetsnivået i sjukehusa neste år.

Samarbeidsregjeringa har intensivert kampen mot fattigdom både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringa har auka bistanden til eit rekordhøgt nivå, og foreslår neste år å auka han ytterlegare. Det òg saman med Høgre, som mange åtvara oss mot på førehand at vi ikkje ville få til. Men vi fekk det altså til.

Verdas fattigdom vedkjem oss òg som eit av verdas rikaste land, og vi må gå føre med eit godt eksempel. Å prioritera billigare sprit framfor hjelp til dei fattigaste er ei prioritering Kristeleg Folkeparti verken kan skjøna eller forsvara.

Nasjonalt har Regjeringa prioritert utjamning. Å vera fattig i eit land der så mange har det så godt, kan vera veldig vanskeleg. Vi har lagt fram fleire målretta tiltak for å hjelpa menneske ut av fattigdom. Kampen for dei svakaste har alltid vore ei viktig kampsak for Kristeleg Folkeparti. Eg er stolt av å vera med i ei regjering som set kampen mot fattigdom så høgt på dagsordenen.

Regjeringa har lyfta fram omsorg ved livets slutt som ei veldig viktig verdisak. Helsevesenet vårt blir verkeleg sett på prøve når vi menneskeleg talt seier at det ikkje er meir å gjera. Men det er alltid noko å gjera. Når den medisinske behandlinga ikkje lenger strekk til, i møte med døden, kan og bør det alltid vera ei hand å halda i for dei som treng det.

Regjeringa har sett av midlar til å oppretta nye hospiceplassar. Neste år legg Regjeringa òg fram ulike planar for å føra vidare satsinga for menneske i livets sluttfase.

Kunst og kultur har ein eigenverdi og er avgjerande for den enkelte sin personlegdom og livskvalitet. Regjeringa vil leggja fram ei kulturmelding som tek dette perspektivet på alvor. Kulturen gir forankring i ei tid med store forandringar. Kulturen gir både innsikt og byggjer bruer mellom folk og nasjonar. Dei lokale møtestadene for kulturaktivitetar, idrett og verksemd innanfor ulike trus- og livssyn er stader som vi alle har eit forhold til.

For å gi born og unge tryggleik i sin eigen identitet og si eiga tru meiner eg det er viktig å styrkja trusopplæringa. Regjeringa vil leggja fram ei melding med ei reform av dåpsopplæringa i Den norske kyrkja. Ei satsing på dåpsopplæring er viktig for at Kyrkja skal klara å vera ei levande kyrkje som overleverer bodskapen til komande generasjonar.

Måla for idrettspolitikken ligg òg fast. I tida framover meiner eg det er særleg viktig å halda fram satsinga på bygging av idrettsanlegg for born og unge i område med låg dekningsgrad.

Det gjenstår å sjå om det svarar seg å ta ansvar i ein politisk krevjande situasjon. Ein kan lika det eller ikkje lika det, men landet treng faktisk ei regjering som er villig til å redusera presset mot krona og renta. Kristeleg Folkeparti og Samarbeidsregjeringa har vist at vi er villige til å ta dette ansvaret.

I dag ser det ut som om det er dei som lover å bruka meir pengar – ja mykje meir pengar – som er dei mest populære. Dei som ikkje tek ansvar for totaløkonomien, er òg dei som gjer det best på meiningsmålingane, kan vi lesa om dagen. Mitt håp er at det i denne salen vil vera nok personar som er truverdige òg i forhold til den økonomiske politikken og vil vera med og få eit budsjett i hamn som held økonomien i sjakk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva M. Nielsen (A): La meg først få lov å kommentere den første setningen i statsrådens innlegg. Statsråden innledet med å si: Aldri har behovet for en verdidebatt vært større enn i dag. Ja, ja, og så har vi jo fått en prest fra Kristelig Folkeparti i statsministerstolen! Men vi tar til etterretning at når det gjelder verdidebatten, har det aldri vært større behov enn i dag for den.

Det stod å lese i media at Kristelig Folkeparti har tapt budsjettkampen i Regjeringa. Når man leser kultur- og kirkebudsjettet, kan man få inntrykk av at det ikke har vært noen kamp fra Kristelig Folkepartis side i det hele tatt. Kulturministeren har jo sjøl sagt og oppsummert det slik at 2003-budsjettet ikke er noe kultursatsingsbudsjett.

Ei heller har Kirken noen god grunn til å juble. Den økonomiske nedbyggingen av kommunesektoren vil også begrense kommunenes bidrag til menighetsarbeidet lokalt. Jeg ser at penger til dåpsopplæringen økes. Det er i seg sjøl egentlig forunderlig, all den stund ordningen med dåpsopplæring ennå ikke er vedtatt av Stortinget. Den er faktisk ennå ikke kommet til dette hus for behandling.

Så til mitt spørsmål til kirkestatsråden. I årets budsjett kan vi lese at etter at Kirkemøtet i november 2002 har behandlet Bakkevig-utvalgets innstilling om kirke/stat, vil Regjeringa oppnevne et eget utvalg for å utrede spørsmålet om stat/kirke-ordningen. Kirkerådet sjøl derimot sier at behandlingen i november «er en foreløpig behandling og det skal ikke oppfattes som prinsippvedtak om Kirkens fremtid».

Hvordan henger dette sammen? Mener kirkestatsråden at departementet skal iverksette utredning av kirke/stat-problematikken før Kirken internt har avklart sine standpunkt og gjort prinsippvedtak om egen fremtid?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Eva M. Nielsen sa at i avisene har det stått at Kristeleg Folkeparti har vore budsjettaparen i kampen om pengane i Regjeringa – ja, då les Eva Nielsen heilt andre aviser enn det eg les, for eg har faktisk lese det motsette i mange av dei. Eg synest for så vidt det ikkje er så interessant.

Eg har ikkje sagt at det ikkje er noka kultursatsing i budsjettet. Det eg har gjort, er å følgja opp ABM-meldinga. Eg har òg sagt at eg kunne gjerne tenkja meg meir pengar til kulturen. Det er det ikkje tvil om. Samtidig skal vi leggja fram ei kulturmelding til våren der vi kan staka opp nye satsingar. Vi følgjer opp ABM-meldinga, iallfall nokonlunde, og så må vi satsa på nye kulturtiltak etter at kulturmeldinga er lagd fram, og vi har fått den handsama. I tillegg har jo òg Stortinget vedteke ein tippenøkkel som gjer at kulturen faktisk får ein god del nye midlar i året som kjem, og det er eg glad for.

Eg vart òg veldig glad for at Eva M. Nielsen sa at Kyrkja heller ikkje kan jubla, for dei får heller ikkje nok pengar av meg. Då vonar eg at Eva Nielsen sørgjer for at ikkje Kyrkja sine budsjett blir kutta til neste år, slik som representanten var med på i fjor, med om lag 12–20 mill. kr. Eva Nielsen var med i det fleirtalet i fjor som svekte økonomien. Det synest eg er veldig trist, men då reknar eg med at iallfall ikkje Arbeidarpartiet blir med på noko meir kutt for neste år, og det er eg glad for.

Saka om dåpsopplæring eller trusopplæring kjem snart til Stortinget. Det blir ikkje så svært lenge før Eva M. Nielsen får sjå kva meldinga inneheld. Dei fem millionane som eg har foreslått der i år, vil ein få god nytte av, og pengane er vel innretta.

Så til dette med stat/kyrkje-spørsmålet. Om Kyrkjemøtet seier at dei ikkje vil ha noko utval, er det greitt. Men alle signala eg har fått frå kyrkjelege organ, seier at dei ynskjer eit utval, og då har eg tenkt å lytta til kva Kyrkja sjølv seier, og nedsetja det utvalet som dei ber om.

Magnar Lund Bergo (SV): I trontalen og også nå ble det opplyst at Regjeringen i løpet av neste år skal legge fram en kulturmelding. Det ser vi i SV fram til. Kanskje framleggelsen av en slik melding også vil føre til at vi i neste års finanstale vil høre ordet «kultur» nevnt, i hvert fall én gang. At kultur ikke ble nevnt med ett ord i finanstalen, er i og for seg forståelig, sett på bakgrunn av det forslag til budsjett som foreligger. Krohn Devold har smilt i avisene som budsjettvinner. Jeg har ikke sett en smilende Svarstad Haugland i den sammenhengen, og det er med god grunn.

Det er forunderlig at en regjering med Høyre og Kristelig Folkeparti, som gjerne presenterer seg som kulturpartier, velger å la kulturen blø, samtidig som de med stolt mine står fram og sier at de har innfridd skatteløfter så langt i sin periode i størrelsesorden 17 milliarder kr.

Hvilke visjoner er det kulturminister Svarstad Haugland har? Ut fra årets budsjett ser det ut til at hun opererer med en nullvisjon. Nye prosjekter og ideer som burde ha vært realisert, legges på is for endelig konservering. Det er minste motstands vei. Det er ønsket minst mulig støy.

Det mest positive på årets kulturbudsjett er Den kulturelle skolesekken som er påtvunget Regjeringen av opposisjonen i Stortinget. I utgangspunktet kan det riktignok se ut som om årets budsjett har en vekst på litt over 100 mill. kr, men det er før vi tar høyde for pris- og lønnsvekst, og det er før vi regner inn tippemidler som stortingsflertallet har fått plusset på for å slippe å irritere eller utfordre eller gjøre plagsomme kutt.

SV har en ambisjon om 1 pst. av statsbudsjettet til kulturformål. Det kan synes som om statsråden ikke har noen egne ambisjoner. Kunne hun tenke seg å dele SVs ambisjoner?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur eg skal klara meg med mine eigne og Regjeringas visjonar òg når det gjeld kultursektoren. Eg gleder meg til å leggja fram ei kulturmelding der vi skal leggja fram våre visjonar for å byggja vidare på kulturen.

For det fyrste synest eg det er feil å seia at kulturen blør. Vi har vore gjennom ein veldig krevjande budsjettprosess, og eg har vore ærleg når eg har sagt at eg kunne tenkja meg meir pengar til kulturen. Eg vonar at det neste budsjettet, altså for 2004, vil innebera meir satsing på kulturen. Samtidig har vi gjort nokre viktige prioriteringar innanfor kulturbudsjettet for å vidareføra bl.a. meldingar som er handsama i Stortinget, og for å bøta på ein del av dei verste situasjonane for bl.a. blinde og svaksynte når det gjeld deira moglegheit for å lesa bøker eller for å få høyra bøker osv. Vi har gjort nokre harde prioriteringar. Men det er opplagt at kultur er veldig viktig som ein berar for nasjonen, og det vil òg Regjeringa kjempa for i tida som kjem.

Når det gjeld satsinga på kultur i dette budsjettet, er det heilt riktig sagt at Den kulturelle skulesekken får ei god satsing på grunn av endringar i tippenøkkelen. Men ein skal ikkje gløyma at då ein endra tippenøkkelen, låste ein òg fast ein del midlar for heile Regjeringa som gjer at vi må omprioritera. Hadde ikkje det vedtaket blitt gjort, hadde kulturen kunna fått midlar som vi kunne ha brukt på friare grunnlag. Den kulturelle skulesekken kunne då òg blitt prioritert, men samtidig hadde vi kanskje då funne meir midlar til bl.a. teatra, frie grupper, osv. Dette var det eine vedtaket som eit fleirtal gjorde, ved sida av ein del andre vedtak, som tvang Regjeringa til å gjera prioriteringar som kvar for seg kan vera gode, men når ein skal prioritera innanfor stramme rammer, gir det mindre handlingsrom.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Thorbjørn Jagland (A): Det har kommet en utrolig ustabilitet inn i norsk politikk – ikke først og fremst på grunn av Fremskrittspartiet, men på grunn av samspillet mellom det politiske liv og tilbehøret av meningsmålinger, eksperter og medier. Jeg kjenner ikke noe land der det kommer minst seks meningsmålinger hver måned og alle tas like høytidelig. Alle de aktørene jeg nevnte, svinger opp og ned sammen med disse målingene. De svinger i takt slik at det blir skikkelig kraft i svingningene.

Bare tenk på de siste dagene – 30 pst. til Fremskrittspartiet? Og man agerer som om det hadde vært holdt valg – ikke minst Carl I. Hagen selv. Han utnytter meningsmålingen til å skaffe seg en styrke han ikke har fått i lovlige valg.

Og en ting til: Har man ikke lagt merke til at velgerne hele tiden vandrer mot de partiene som ikke har sittet i regjering, og når disse partiene kommer i regjering, oppdager både velgerne og de selv at det de stod for i opposisjon, ikke var holdbart. Denne prosessen har foregått i mange år, mot regjering etter regjering og fra opposisjon til opposisjon. Og slik er vi trolig alle blitt forgjeldet. Det vi har lovet, blir ikke gjennomført. Misnøyen i befolkningen øker. De som aldri har vært i regjering, er vinnerne.

Mye av uroen i norsk politikk er etter min oppfatning også knyttet til at vi er i utakt med Europa, og at vi er utenfor Europa. Matvarepriser, avgifter, rammebetingelser for næringslivet er spørsmål om tilpasning til våre naboland. Fremskrittspartiet viser til Sverige. Hva har Sverige gjort? De har tilpasset seg europeiske realiteter, senket avgifter der det er nødvendig og økt skattene på andre områder for å opprettholde velferden. Svenskene har ikke gjort som Fremskrittspartiet foreslår, senket avgiftene uten å kompensere for bortfallet av inntektene. De har klart tilpasningen uten å ramme velferden. Kanskje burde de ansvarlige partiene her i landet gå sammen om lignende grep.

Spørsmålet om vårt forhold til Europa har også andre alvorlige sider. Vi har et rentenivå som er nesten 4 pst. høyere enn i Europa, som fører til at deler av industrien flytter ut. Og fordi vi har toll på bearbeidede fiskeprodukter, får vi ikke de arbeidsplassene og den verdiskapingen vi kunne ha fått ut av vår viktigste ressurs, fisken. Hadde vi fått mer verdiskaping ut av fisken, kunne vi trolig ha betalt for de underskuddene som mange kommuner langs kysten vår har i dag. Hvordan skal det bli med vårt rentenivå hvis Sverige, Danmark og Storbritannia går over til euroen? Hva blir situasjonen for fiskeriene hvis Polen blir med i EU og vi får toll på bearbeidede fiskeprodukter også til dette landet. Og hvordan skal det gå med utenrikspolitikken når vi snart kommer til å stå overfor et EU som består av 25 land og 500 millioner mennesker?

Dette spørsmålet må settes inn i følgende perspektiv: Fattigdom, miljøproblemer, finansuro og terror sprer seg fra kontinent til kontinent og opptrer nå samtidig ved inngangen til dette nye århundre og utgjør en utrolig dramatikk. Det er åpenbart at det er behov for globale, politiske løsninger. Men dette hindres nå av vår nærmeste allierte, USA. Det hjelper imidlertid ikke med antiamerikanisme. Saken er den at verden har bare én gjenlevende supermakt. Den har en økonomisk og militær kapasitet uten paralleller i historien og står for en meget stor del av verdens forbruk og forurensninger. Globale løsninger får vi ikke til uten USAs makt og rikdom. Og det har jo vist seg at vi har trengt den i mange henseender, bl.a. på Balkan. Men vi får det heller ikke til uten å snu deler av amerikansk politikk, og uten at noen kan balansere ut USAs makt. Vi trenger en mer balansert verden. Derfor trenger vi et sterkt Europa. Og vi her i Norge trenger et Europa for å få gjennomført viktige norske utenrikspolitiske mål. La meg ta noen eksempler.

EU-landene kjempet for en sterkest mulig Kyoto-avtale. USA sa nei til å undertegne den. Men kampen mot klimaproblemene kan ikke vinnes uten at USA er med, forandrer politikk, rett og slett fordi USA står for 25 pst. av verdens CO2-utslipp. Det er ikke mulig å nå målene i Kyoto-avtalen uten at USA er med. Da måtte i så fall resten av verden ta på seg de utslippsreduksjonene USA ikke vil ta, og det er helt utenkelig at land som India og Kina vil være med på noe slikt.

Et annet eksempel er striden om den internasjonale straffedomstolen. Her ser vi klarest konflikten mellom et Europa som vil bygge en internasjonal rettsorden, og et USA som vil stå mest mulig fritt.

Et annet eksempel, og kanskje det viktigste: På toppmøtet i Johannesburg nylig tok Frankrikes president til orde for å beskatte globaliseringen, valutatransaksjoner, flyreiser eller informasjonsstrømmene, som er selve symbolene på og innholdet i globaliseringen, for å nevne noe.

Jeg vil gi honnør til Kristelig Folkeparti for å stå fast på bistanden til de fattige. Det er veldig viktig. Men det er ikke det eneste saliggjørende. Jeg vil foreta en sammenligning med byggingen av velferdsstaten her hjemme.

Vi gikk i sin tid over fra forsorg og veldedighet til beskatning av dem som hadde mye, for å gi til dem som hadde lite. Vi gikk fra forsorg til rettferdighet, fra forsorg til velferdsstat, omfordeling gjennom skattlegging. Dermed fikk vi en mer rettferdig samfunnsstruktur, rett og slett ved å sette det fattige mennesket i sentrum av økonomien i stedet for å være objekt for milde gaver. Det er dette vi må gjøre på det globale plan, og det var dette som Frankrikes president tok til orde for i Johannesburg. Det er dette EU har sagt at de nå vil utrede, og som vinner tilslutning på hele det europeiske kontinent. Det er faktisk det eneste stedet det vinner tilslutning.

Verden har ikke råd til noen antiamerikanisme. Men det er nødvendig å si fra om at Amerika må endre kurs og gå til røttene av dagens problemer: fattigdom og miljøproblemer.

Derfor trenger verden Europa mer en noensinne, og vi trenger Europa mer enn noensinne i gjennomføringen av norsk utenrikspolitikk og viktige norske utenrikspolitiske mål. Man skjønner – og man trenger ikke legge skjul på det – at dette dreier seg om vårt forhold til EU, et av de største, men minst omtalte spørsmål i norsk politikk for tiden. Det dreier seg om den situasjonen som blir vanskeligere og vanskeligere, og etter min oppfatning mer og mer ubekvem. Vi blir klemt mellom det stadig større og mer selvbevisste Europa, et EU som kommer til å bestå av nesten hele kontinentet, 500 millioner mennesker, og USA.

Vi kan ikke gjøre noe med vårt forhold til EU på mange år, men vi kan vise et lederskap ved å bruke det kom-mende året til å forberede en grundig analyse og debatt, som må komme det året EU-utvidelsen starter, nemlig i 2004.

Jeg synes trontalen var kjemisk fri for dette perspektivet. Det er kanskje derfor de små spørsmålene dominerer norsk politikk, og som konsekvens blir de store partiene mindre og de små større.

I stedet for en evigvarende debatt om hvem som skal samarbeide med hvem, burde vi kanskje her i landet ha en mer aktiv debatt om hvem Norge skal samarbeide med for å klare sine egne utfordringer og for å gjøre verden mer rettferdig og bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Lønning (H): Det er en glede å kunne komplimentere lederen for landets største parti med et perspektivrikt og spennende innlegg. Det var faktisk et innlegg i trontaledebatten til forskjell fra de fleste innlegg vi har hørt hittil, som har vært en slags forhåndsdeltakelse i budsjettbehandlingen.

Nå er det ikke vanskelig å dele representanten Jaglands syn på det eiendommelige ved norsk politikk. Jan Petersen uttrykte det slik i et intervju for en tid tilbake at Norge er det eneste landet i verden hvor man ter seg som om man har stortingsvalg hver uke.

Det er lett å dele Jaglands syn på dette. Det er også lett å dele hans analyse av det fenomen at vi er inne i en periode hvor partier som aldri har vært i nærheten av regjeringsmakt, virker magnetisk på velgerne. Men i den sammenheng var det noe representanten Jagland glemte, nemlig at det også forekommer at partier som har hatt regjeringsmakt, ja til og med har vært vant til å ha regjeringsmakt, ter seg som om de aldri har vært i nærheten av regjeringsmakt, til og med nesten i samme øyeblikk de har sluppet ut av regjeringskontorene. Og én av grunnene til at norsk politikk ser så vidt aparte ut som vi kan være enige om at den gjør, er kanskje at Arbeiderpartiet i den relativt korte perioden etter at man forlot regjeringskontorene, har prestert å inngå et barnehageforlik som jeg har oppfattet at representanten Jagland egentlig er nokså kritisk til – med god grunn. Man har også inngått et forlik om å forandre tippenøkkelen, som har vært et grunnfjell under norsk forsknings finansiering i 50 år, faktisk ved et pennestrøk. Det er også grunn til å minne om at i forrige stortingsperiode samarbeidet Arbeiderpartiet meget intimt med Fremskrittspartiet om det store prosjektet IT Fornebu, hele veien i regi av Norges største kapitalister, Norsk Investorforum. Kanskje er dette en av grunnene til at norsk politikk er kommet så ut av lage som den er?

Thorbjørn Jagland (A): Det var forskjellige saker som her ble blandet litt sammen. Det har vært samarbeid over blokkgrensene om mange strukturspørsmål, og et av de spørsmålene som Lønning nevnte, var IT Fornebu. Det var også slik der at Regjeringen var med på det selv om man i utgangspunktet ikke ønsket det.

Når det gjelder de andre spørsmålene, sa Inge Lønning selv noe om min holdning til dem. Jeg mener akkurat det samme om dem som jeg mente da jeg satt i regjering, gjennom flere regjeringer.

Det som er problemet, er at Fremskrittspartiet forlanger å være i to posisjoner på en gang, nemlig både å støtte Regjeringen og så å slå seg sammen med opposisjonen for å undergrave Regjeringen. Det er hovedproblemet, og det er da ikke så lett å være de andre partiene i opposisjon når de opptrer på denne måten, og til alt overmål også inntar standpunkter som flere av de andre partiene som sitter i regjering hadde, mens det var valgkamp.

Jeg forstår Lønning slik at disse spørsmålene er det nødvendig å tenke igjennom. Det har jeg også prøvd å bidra til, fordi jeg mener at det faktisk ikke kan være slik i norsk parlamentarisk virkelighet at et parti både kan si at den regjeringen skal komme til, og så i neste omgang fraskrive seg ansvaret og slå seg sammen med opposisjonen for å undergrave akkurat den regjeringen. Dette har vært et problem for mange regjeringer, og jeg synes vi bør få ryddigere forhold i norsk politikk.

Bjørn Jacobsen (SV): Det er lett å vere einig med representanten Jagland i at ein må snu, ein må balansere USA. I Noreg har vi ei veldig sentral rolle i verda for tida. Vi har enno nokre månader igjen i Tryggingsrådet.

Eg vil spørje representanten Jagland om kva vi kan gjere for å hindre krig mot Irak. Kva kan vi jobbe aktivt med i Tryggingsrådet for å få det til?

Vi veit at etter førre krigen mot Irak – om ein tek bort den heile tida pågåande krigen, som den britiske og amerikanske bombinga som føregår kvar veke – først på 1990-talet, blei det oppretta ein kommisjon som skulle ha ansvaret for avvæpninga av Irak. Vi veit også at Saddam Hussein på ingen måte har samarbeidd spesielt godt med dei, dei har hatt ein kattens leik med musa. Men vi veit at den har vore effektiv. Inspektørar er effektive. Det er fjerna fleire våpen i Irak via våpeninspektøranes arbeid enn i heile den store krigen som var først på 1990-talet. FN er effektive, internasjonalt samarbeid er effektivt. Dette er den erfaringa vi bør ha med oss når no Noreg også skal bidra i Tryggingsrådet for å gjere alt det kan for å hindre krig.

Eg såg i dag Flyktningerådets generalsekretær Raymond Johansen, tidlegare partifelle av meg, og no partifelle – antakeleg i alle fall – av utanrikskomiteens leiar, seie at Noreg må gjere alt det kan for å hindre krig. Vi veit det kjem frå biskopar, frå kyrkjelege miljø, frå mange miljø i opinionen, at vi bør hindre krig. Så kva kan vi vente av Arbeidarpartiet i forhold til å presse Regjeringa til dette krigshindrande arbeid?

Thorbjørn Jagland (A): Dette innlegget endte opp i et spørsmål om hva vi kan gjøre for å presse Regjeringen. Jeg må ærlig talt si at jeg føler at det ikke er spørsmålet, for Regjeringen fører en politikk som det er bred dekning for i Stortinget, og som i hvert fall Arbeiderpartiet er enig i. Og det ville ikke hjelpe Norge noe hvis vi skulle få en splittelse rundt dette på hjemmebane. Det som jeg oppfatter at Regjeringen gjør, er å bruke sin plass i Sikkerhetsrådet til å påvirke mest mulig i retning av det standpunktet vi har, og som flere europeiske land har, nemlig at man må gjøre hva man kan for å få våpeninspektørene inn, slik som Bjørn Jacobsen sa.

Men her kommer vi inn på noe av det som jeg også sa i mitt innlegg, nemlig at det er sannsynligvis riktig at man ikke hadde kommet dit man tross alt er kommet i dag, uten at USA hadde vært villig til å true med bruk av makt og faktisk har muligheten til å bruke makt. Det var først da det skjedde, at Saddam Hussein kom med et brev til FN. Men så er det viktig å balansere det ut mot det som er vår viktigste linje i utenrikspolitikken, nemlig å få til en løsning innenfor FNs sikkerhetsråd.

Jeg er klar over at her kan bordet fange, men det er ikke så enkelt som å si at man bare skal satse på å avstå fra bruk av makt og få til en løsning gjennom diplomati og våpeninspektører, for vi står ikke overfor et regime som opererer innenfor de kategoriene. Det er jo det som er hele hovedproblemet. Hadde de gjort det, hadde vi ikke hatt noe problem med Saddam Hussein.

Mitt svar er rett og slett at jeg mener at Regjeringen fører en riktig politikk på dette området, at den har støtte i Stortinget, og at vi bør stå sammen om den. Da får vi slagkraft i FNs sikkerhetsråd. Så får vi se når alt kommer på bordet, og vi må ta en avgjørelse. Da vet jeg ikke hvor de forskjellige vil stå, men inntil det skjer, mener jeg det er riktig å gjøre som vi gjør.

Jon Lilletun (KrF): Eg vil gjerne slutte meg til komplimenten frå representanten Lønning til utanrikskomiteens leiar for hans innlegg. Han lyfta inn utanrikspolitikk, som har vore ein for liten del av trontaledebatten, og han gjorde det med eit perspektiv som gjev grunnlag for tenking og refleksjonar som vi treng. Det burde vere eit problem for alle oss politisk aktive på Stortinget at vi av og til gløymer at alle desse meiningsmålingane ikkje er val. Sjølv om vi prøver å seie det kvar gong, har vi ein tendens til heile tida å hengje oss på dei debattane som jo ikkje kan gje noko meiningsfylt ordskifte og løysing på saker.

Det var ein ganske lang sekvens om EU-medlemskap og Europa-debatt. Eg deler synet til komiteleiaren om at vi treng ein Europa-debatt, men eg har nokre problemstillingar som eg har lyst til å utfordre Jagland på. Fisk var nemnt som eit av dei viktige områda for Noreg, og det er det heilt klårt at det er. Men kanskje det òg er ei av hovudårsakene til at vi har sagt nei. Synest representanten Jagland at ein er komen dit at EU har ei forvalting av fisk som gjer at vi trygt kan seie at vi kan verte ein del av EU? Om vi ikkje har noko fisk å foredle, hjelper det heller ikkje med tilgjenge til marknadene.

Likeins har eg òg lyst til å utfordre Noregs rolle når det gjeld det truverdet vi har internasjonalt, m.a. i forhold til utviklingsarbeid. Det er ikkje tvil om at i Johannesburg spela Noreg ei rolle der EU-land som var einige med oss, bruka Noreg. Meiner Jagland at vi kunne spela den rolla om vi ikkje hadde hatt den fridomen som vi har?

Thorbjørn Jagland (A): Dette er høyst relevante spørsmål. Når det gjelder fisken, har jo jeg skrevet i min siste bok at jeg har kommet til at nei-folkene hadde veldig mye å fare med der i 1994. Ser vi på EUs fiskeripolitikk, ser vi at den ikke har vært vellykket, og at det var en velbegrunnet frykt fiskerne hadde i 1994. Nettopp derfor er det viktig å få undersøkt hvordan dette vil forholde seg nå. EU er inne i en reformprosess når det gjelder fiskeriene, og spørsmålet er om det er mulig for oss både å sikre ressurser og å få bedre adgang til markedene.

Det neste spørsmålet er også veldig relevant. Det er absolutt grunn til å tenke gjennom hvilken rolle vi kan spille utenrikspolitisk ved å være med istedenfor å stå utenfor som nå. Jeg tror at man kan føre argumenter i marken for at vi ville få en annen rolle hvis vi kom med i EU, og at vi ikke da kunne spille den – hva skal jeg si – rollen mellom forskjellige, som vi har klart i noen sammenhenger. Jeg hørte for øvrig et intervju med en av statssekretærene i Sverige som har vært med helt fra Olof Palmes dager. Han ble spurt om akkurat dette, for på den tiden hadde jo Sverige en veldig høy utenrikspolitisk profil, mens man nå ikke legger så mye merke til Sverige i andre deler av verden. Han svarte at, jo, det er en riktig observasjon, men han mente at Sverige nå har mer innflytelse over verdens gang enn det man hadde da man gikk mye i demonstrasjonstog og hadde store slagord, for nå sitter Sverige rundt et bord sammen med land som har veldig stor innflytelse. Men det er en balansegang, og det er nødvendig å diskutere.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringens mål er å sikre trygghet for enkeltmennesket, skape nye muligheter for mennesker som har falt utenfor, og legge til rette for arbeid og aktivitet. Folk har et naturlig ønske om å klare seg selv, og vi må legge til rette for at flest mulig skal kunne forsørge seg og sine gjennom arbeid og egen inntekt.

Regjeringen har fremmet St.meld. nr. 6, Tiltaksplan mot fattigdom. Dessverre er en slik plan nødvendig. På tross av at vi lever i et rikt land og har godt utbygde velferdsordninger, har enkelte falt utenfor og lever i fattigdom. Skal vi kunne hjelpe disse, trengs det målrettede tiltak i tillegg til dagens universelle ordninger. Regjeringens forslag er å satse systematisk på arbeid, målretting av velferdsordningene og sosial inkludering for å forebygge og hjelpe mennesker ut av fattigdom. Jeg ser frem til Stortingets behandling av tiltaksplanen og håper vi kan få en bred politisk enighet om en helt nødvendig innsats mot fattigdom.

Regjeringen foreslår praktiske tiltak som å tilby langtidsmottakere av sosialhjelp kvalifisering og arbeid, og å gi enslige forsørgere en mulighet til å fullføre utdannelse, slik at de kan få arbeid. Videre foreslår Regjeringen å sørge for at barnefamilier som trenger bostøtte, skal kunne få det uavhengig av hvem som har finansiert boligen, og også å gi bostedsløse ikke bare tak og vegger, men også hjelp til å bo.

Arbeid er den sikreste veien ut av fattigdom. Regjeringens mål er at flest mulig i yrkesaktiv alder skal klare seg selv ved hjelp av eget arbeid. For den enkelte gir arbeid inntekt og følelsen av å være til nytte og ikke minst av å høre til. Den viktigste forskjellen i Norge går mellom de som har, og de som ikke har arbeid. Den beste måten å forebygge fattigdom på og få folk ut av fattigdom på er å hjelpe flere til arbeid. Dette er også den mest effektive måten å redusere forskjeller på.

Samfunnet trenger flere hender i arbeid for å sikre fremtidige pensjoner og gode velferdstjenester her og nå. Ikke minst gjelder dette innenfor pleie- og omsorgssektoren.

Regjeringen har i statsbudsjettet foreslått en rekke tiltak for å få flere i arbeid og aktivitet gjennom tilbud om tiltak, slik at vi unngår langvarige og passive stønadsperioder.

Skal flere komme i jobb, må vi sørge for at arbeid alltid lønner seg. Vi må unngå at velferdsordningene skaper stønadsfeller, hvor det å bli gående på stønad er mer attraktivt enn å ta arbeid eller å øke arbeidsinnsatsen. Vi må unngå at velferdsordningene blir til hinder for at folk kommer i arbeid og i aktivitet.

Regjeringen la i juni frem Ot.prp. nr. 102, som følger opp Sandman-utvalgets forslag om tidsbegrenset uførestønad og nye og mer fleksible regler for kombinasjon av arbeid og trygd. Dagens ordning har en rekke uheldige sider. Det er lite fleksibilitet. Man må vente ett år før man kan arbeide, og man taper på å arbeide utover taket på 1 G. Regjeringen har tatt tak i dette og fulgt opp de forslag som det var bred tilslutning til i Sandman-utvalget og i høringsrunden.

Stortinget har stilt seg bak målet om å få flere uføretrygdede i arbeid gjennom økt satsing på reaktivisering og aktiv oppfølging fra Trygdeetaten. Skal vi lykkes med dette, må vi også sikre at arbeid alltid lønner seg, og unngå feller hvor folk taper på å øke arbeidsinnsatsen utover det som for mange vil være en kvart stilling. Regjeringen har derfor foreslått et nytt system etter samme prinsipper som for AFP, hvor uføregraden og dermed pensjonen reduseres når arbeidsinnsatsen øker. Er man 100 pst. ufør, har man ikke samtidig 20 pst. arbeidsevne. Uføretrygden skal kompensere for bortfall av inntektsevne, ikke sikre dobbel inntekt.

Flere må bidra til å hjelpe flere til arbeid. Det gjelder Aetat, som Regjeringen styrker med 220 nye stillinger. Det gjelder Trygdeetaten, som fortsetter satsingen på reaktivisering av uføre, det gjelder offentlige og private virksomheter som må følge opp forpliktelsene i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, og ikke minst må vi bli bedre på å samordne de offentlige velferdstjenestene. Regjeringen utreder endret organisering av Aetat, trygd og sosialtjeneste ut fra målet om at flere skal hjelpes til arbeid, og brukerne skal få bedre tjenester. Utgangspunktet er et enstemmig vedtak i Stortinget under behandlingen av budsjettet for i år. Det tas sikte på å legge frem en stortingsmelding om dette innen utgangen av året.

Regjeringen la sammen med budsjettet frem en handlingsplan mot rusmiddelproblemer. Regjeringen legger opp til målrettet og systematisk arbeid gjennom planperioden for å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelmisbruk. Det er i budsjettforslaget lagt inn økte ressurser til bedre forebyggingsarbeid rettet mot barn og unge, og vi gjør mer for de tyngste misbrukerne gjennom økt satsing på legemiddelassistert rehabilitering og lavterskeltilbud.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A): Ved flere anledninger har Arbeiderpartiet tatt opp fattigdomsproblemene med sosialministeren i dette stortinget, og ved de samme anledninger har vi fått forsikringer om at den sittende regjering har satt kampen mot fattigdom på dagsordenen fra sin tiltredelsesdag. Hvorfor blir det ikke synlig? Hvorfor blir det ikke tydelig i tale eller tall?

Statsråden har tidligere i Stortinget definert for oss hvem som omfattes av fattigdomsbegrepet. Det er de med lav inntekt, med manglende økonomiske ressurser, dårlige levekår og manglende tilknytning til arbeidslivet. Hvordan kan da sosialministeren forsvare å ta 2 milliarder kr fra nettopp dem som hun sjøl har definert som fattige: de uføre, de arbeidsledige, de med lav inntekt. Jeg har lyst til å presisere at fribeløpet ble utvidet til 1 G, 54 000 kr, etter et forslag fra Arbeiderpartiet. Jeg synes ikke sosialministeren skal prøve å så tvil om Arbeiderpartiets holdning i det spørsmålet. Sandman-utvalget er ikke Stortinget.

Statsråd Ingjerd Schou: Budsjettet har et stramt opplegg, men det har en sosial profil. Det er aktive tiltak. Vi har arbeidet for å unngå de passive stønadsordningene, slik at vi får dem over til aktive tiltak som skal hjelpe folk i arbeid. Vi målretter tiltakene, og vi målretter dem i forhold til folk som trenger dem mest – de fattigste først. Det er prioriteringen. Skal vi fortsette med å gjøre alt for alle, får vi ikke gjort nok for dem som trenger det mest.

Da vi den 21. juni la frem forslag i odelstingsproposisjonen om å endre uførereformen, uttalte Arbeiderpartiets representant, Hanssen, at forslaget var helt i tråd med grunntanken i Arbeiderpartiets innstilling om sosial rettferdighet: Det skal lønne seg å jobbe. Dette er tuftet på arbeidslinjen. Det har også Regjeringen lagt til grunn. Det er det viktigste tiltaket vi kan sette inn for å hjelpe folk ut av fattigdom, samtidig som vi ser på individet og skreddersyr etter det. Jeg må spørre om det er slik at Arbeiderpartiet kanskje ikke mener dette lenger.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg skal ikke dra debatten om de uføre videre her i dag. Det klarer jo både statsråden og de enkelte partiers sosialpolitiske talsmenn helt utmerket via media for tiden. Så vi får se hvordan dette fortsetter.

Statsråden sier at dette budsjettet har en «sosial profil». Da vil jeg henlede oppmerksomheten på at det før den 1. oktober ble hengt opp en rekke plakater rundt omkring i apotekene i Norge som kunne opplyse om at det var innført fritak for egenandeler for uføre og alderspensjonister når det gjaldt medisiner på blå resept. Det var den 1. oktober. Den 3. oktober kom statsbudsjettet. Da foreslo Regjeringen å fjerne den ordningen som ble innført to dager tidligere. Bortimot alle egenandeler øker. Da stiller jeg meg spørsmålet: Hvor er den sosiale profilen?

Så kommer man inn på fattigdomsproblematikken. Da er det en gruppe man helt konsekvent ser bort fra, og det har man gjort over lengre tid. Det er minstepensjonistene. Minstepensjonistene er en av de største gruppene fattige i dette landet. Vi ser stadig vekk eksempler på minstepensjonister som må velge: Blir det middag denne uken, eller blir det medisiner? Når det gjelder sosial profil, tror jeg den mangler.

Spørsmålet mitt til statsråden er som følger: Hvorfor ser man nok en gang totalt vekk fra de problemene som minstepensjonistene har i dette landet? Er det fordi statsrådens eget parti i sin tid viste en fullstendig mangelfull forståelse for de problemene som minstepensjonistene hadde, og sammen med Arbeiderpartiet den gangen var imot å heve minstepensjonen med 1 000 kr? Er det det som gjør at minstepensjonistene og de syke i dette landet nok en gang skal få svi i et statsbudsjett?

Statsråd Ingjerd Schou: Jeg mener den sosiale profilen er god, fordi vi målretter tiltakene og ordningene mot dem som trenger det mest. De fattigste først. Og skal vi gjøre alt for alle, får vi ikke gjort noe for dem som trenger det mest. Vi har fattigdomsproblemer på tross av velferdsstaten og gode, utbygde velferdsordninger, så det handler om å hjelpe dem som har falt utenfor, det er vår prioritering. Det krever nye løsninger, det krever skreddersøm, og det krever individuell tilpasning.

Vi er opptatt av minstepensjonister. Men de fattigste først, og de som i tillegg har store utgifter, hører også inn under den definisjonen. Det er ikke slik at alle minstepensjonister nødvendigvis er fattige, men vi er opptatt av å ta de fattigste først. Det er kanskje heller ikke alltid like lurt å vaksinere alle, hvis det er bare noen som nyser.

Sigbjørn Molvik (SV): Både trontalen og denne debatten har vært avklarende i den forstand at den på en svært tydelig måte har synliggjort viktige ideologiske skillelinjer i norsk politikk. Det er, som statsråden selv sa, et paradoks at en regjering i velferdslandet Norge må legge fram en tiltaksplan mot fattigdom. Men samfunnsutviklinga med økende forskjeller både under denne regjering og foregående regjeringer gjør at dette er nødvendig. Min og SVs hovedinnvending mot Regjeringas tiltaksplan er ikke bare innholdet i selve planen, men det faktum at Regjeringa samtidig med å legge fram tiltaksplanen mot fattigdom legger fram et statsbudsjett som vil videreføre og forsterke forskjellsutviklinga i Norge. Økte egenandeler og innstramminger for de arbeidsledige og uføre er bare noen eksempler på dette. Dette er tradisjonell Høyre-politikk der almisser til verdig trengende er et sentralt element.

Jeg har lett med lys og lykte både i trontalen og i tiltaksplanen mot fattigdom, men det er altså ikke mulig å finne en eneste formulering eller målsetning som går i retning av utjevning av forskjeller og en mer rettferdig fordeling i dette landet, med andre ord, å se sammenhengen mellom økende forskjeller og økningen i fattigdomsproblemene.

SV er overbevist om at å minske forskjellene både er et mål i seg sjøl når det gjelder å skape et godt samfunn og et viktig virkemiddel for å fjerne fattigdommen i landet vårt. Det å være fattig i dagens Norge handler veldig mye om å føle seg tilsidesatt og utstøtt, og økende forskjeller vil bare forsterke denne følelsen. Da vil jeg gjerne spørre statsråden: Ser sosialministeren noen sammenheng mellom store og økende forskjeller i samfunnet og mulighetene til å lykkes i å forebygge og bekjempe fattigdom og utstøting?

Statsråd Ingjerd Schou: Til representanten Molvik. Utjevning er viktig, vi har drevet med det i mange år. De gode generelle velferdsordningene våre har vært en del av det tiltaket, men det har ikke hjulpet de aller fattigste. Til tross for en diskusjon og en politikk hvor vi hele tiden har vært opptatt av utjevning, har vi fattige i Norge i dag. Derfor har det vært viktig for Regjeringen å si at de fattigste skal komme først, og at vi skal ha en prioritering. Det er ikke noe motsetning mellom fortsatt å tenke utjevning og det å klare å prioritere de fattigste først.

Når det gjelder egenandeler, har jeg bare lyst til å si at Regjeringen også har vært opptatt av å ha en skjermingsordning for dem som har de største utgiftene til helsetjenester, og – for å gjenta meg selv – det er heller ikke slik at alle de som bruker medisin på blå resept, er fattige. Og den egenandelsøkningen som ligger inne, vil si 40 kr mer i måneden, snaut 1,50 kr dagen.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Inger S. Enger (Sp): I trontalen uttrykker Regjeringen mange gode målsettinger. En av dem er «å utnytte de store mulighetene Norge har». Et fromt ønske – om enn et noe tøyelig begrep. Det skal også «føres en offensiv miljøpolitikk basert på prinsippet om bærekraftig utvikling». I Norge har det ofte vært en ganske smal oppfatning av det begrepet. Jeg ser behov for å understreke at det er flere dimensjoner i begrepet «bærekraftig utvikling».

Ved deltakelse på FNs toppmøte for bærekraftig utvikling i Johannesburg nå i høst fikk vi som var med der, tydelig presentert at bærekraftig utvikling betyr bredde. Det skal tas hensyn til både sosiale, økologiske og økonomiske forhold. Brundtland-kommisjonen sa i sin tid mye om bærekraftig utvikling og definerte det som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidas generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov.

Alle ønsker vi en bærekraftig utvikling. Men vektlegginga av de forskjellige elementene kan være ulike ut fra politisk ståsted. Jeg tror det i det norske miljøvernarbeidet er tendenser til at begrep som f.eks. «bærekraftig utvikling» i litt for stor grad er blitt tidsriktig å bruke.

Som en av flere stortingsrepresentanter fikk jeg, som nevnt, være til stede på FNs toppmøte om bærekraftig utvikling i Johannesburg. Vi fikk et godt innsyn i hvilke enorme utfordringer verden står overfor. Fattigdomsbekjempelse må være det viktigste temaet. Et eksempel: For oss er det sjølsagt å ha reint vann. I utviklingslandene derimot dør hvert år opptil 3,5 millioner mennesker på grunn av vannrelaterte sjukdommer. De fleste av disse er hjelpeløse unger. Toppmøtet gikk inn for at innen 2015 skal antall personer som ikke har tilfredsstillende drikkevann og brukbare sanitære forhold, halveres – ambisiøst, men allikevel utilstrekkelig!

Pressen i Johannesburg uttalte etter møtet at visjonene var store og målene omfattende, men tvilte samtidig på om det finnes vilje og kapasitet til å gjøre noe med de store utfordringene. Det kan være god grunn til å spørre om det. Rike land har plikt til å hjelpe, og i et ellers stramt statsbudsjett er det derfor bra at bistandsbudsjettet har fått en reell økning. Det vil jeg gi ros for.

Fra det globale til det lokale. Jeg vil igjen henvise til Brundtland-kommisjonen, som sier at ressursgrunnlaget må bevares på en slik måte at økonomisk og sosial utvikling blir mulig.

I de siste åra er det nok mange i bygdene våre som føler at den bærekraftige utviklinga i lokalsamfunnene deres er truet. Situasjonen er preget av ustabilitet og nedgang i folketallet. Svekkelse av næringsgrunnlaget er merkbart. Svaret fra Regjeringa er, som det uttrykkes i trontalen, at distriktspolitikken skal fornyes og forbedres. Den fornyelsen og forbedringa er det nok mange som ikke føler seg særlig beroliget av. For omlegginga Regjeringa har stått for i forhold til distriktene, iallfall inntil nå, har nettopp vært noe av hovedproblemet.

Så skal det altså føres en offensiv miljøpolitikk. Og miljøvernminister Brende er offensiv. Men skal utviklinga være bærekraftig, må hensyn både til økonomi og sosiale forhold balanseres mot arbeidet for mer vern og fredning. Det må legges større vekt på å kombinere fortsatt bruk og vern. Bruk av ressurser på en måte som ikke skader, er nettopp med på å skape bærekraftighet for lokalsamfunn.

Jeg skal ikke forsøke å gjøre denne debatten til en rovviltdebatt, men bare som et eksempel peke på at fortsatt aktiv bruk av beiteressursene i utmark blir for lite vektlagt når bestandsmål for rovdyr blir vurdert.

Det økte tempoet i gjennomføringen av nasjonalparkplanen vitner om handlekraft fra statsråden. Den andelen av landet som allerede er vernet, og som skal øke mye de nærmeste åra, må slippe vernebestemmelser som ikke er nøye begrunnet i verneformålet. Vernetiltak er greit og helt nødvendig, men de bør komme som følge av trusselvurdering og reelle behov.

Et siste eksempel: Vi trenger fornybar energi, og derfor må småkraftverk som ikke griper særlig inn i vassdrag og natur, kunne bygges også i vernede vassdrag, slik flertallet i energi- og miljøkomiteen gikk inn for i vår.

Som sagt: Bærekraftig utvikling rommer mange elementer, og det kreves ulike løsninger både globalt og lokalt.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg er en av folket, og folk flest er forkjølet nå, så dere får bære over med meg!

I forbindelse med trontalen hørte vi at Regjeringen skulle satse på barne- og ungdomsvernet. Barnevernet får en sentral rolle i det arbeidet som familie-, kultur- og administrasjonkomiteen skal holde på med denne høsten og kanskje videre utover vinteren. Vi har hørt at statsråden vil se på barnevernet generelt både når det gjelder saksbehandling, fylkesnemnd og tilsyn.

Dette er på høy tid. Jeg er sikker på at statsråden har minst like mange henvendelser i barnevernssaker som jeg har – hjerteskjærende historier om maktovergrep og rettsløshet, eller i det minste følelsen av rettsløshet, historier om saksbehandlere som ikke behandler mennesker med den respekt man forventer av en offentlig tjenestemann, om tidsfrister som ikke blir overholdt, om et barnevern som griper dypt inn i den private sfære med hjelp av politiet. Dette er bare et fåtall av eksempler på saker jeg har hørt om. Selv har jeg opplevd en arroganse og en skuldertrekkende holdning både blant tilsynsorganer og innen barnevernsektoren som for meg virker svært skremmende.

Jeg vil understreke at jeg er helt enig i at vi trenger et barnevern. Det finnes barn i Norge i dag som lider overlast, enten gjennom omsorgssvikt eller ved mishandling i en eller annen form. Dette skal vi selvsagt ikke godta, det er vi enige om. Og at det legges ned mye engasjement hos den enkelte barnevernspedagog, er det heller ingen tvil om. Men dette er en sektor som har fått så stor handlefrihet at når vi som politikere retter et kritisk søkelys mot barnevernet, blir det straks hevdet at vi driver med heksejakt. Heksejakt var vi vel ferdig med i middelalderen en gang. En etat som ikke tar korrektiver, bekymrer meg.

Man kan si at politikerne selv har skylden for at maktovergrep faktisk finnes, all den tid vi som politikere har delegert alt ansvar til barnevernet selv. Hva hadde skjedd med den lille familien som fikk fokus på grunn av en IQ-test, hvis det ikke rundt denne familien var ressurssterke personer? Vi kan vel bare anta at denne familien ikke lenger hadde eksistert. Hva da med alle dem som ikke har ressurser rundt seg? Hvor mange barn blir urettmessig fjernet fra sin familie i løpet av ett år? Det vet vi ikke, og det skremmer meg.

Derfor er det bra at vi nå får en gjennomgang av barnevernsektoren. Jeg håper at det blir en bred høring, og at alle parter blir hørt, slik at vi kan ta en beslutning som sikrer barnas rettigheter, og som trygger rettssikkerheten i det norske samfunn.

Kanskje må vi erkjenne at fylkesnemndene ikke virker etter intensjonen. La oss slippe å oppleve gråtende 14-åringer som ringer til oss med bare ett ønske, å komme hjem til mor, men som ved tvang er flyttet derfra. Når statsråden sier at barn skal høres helt ned i syvårsalderen når det gjelder barnefordelingssaker, forventer jeg faktisk at dette også gjelder ungdommer før de blir tvangsflyttet fra familien sin.

Det er lagt fram forslag om å styrke barne- og ungdomsvernet – ja, det er en rekke nye metoder og tiltak som nå skal opp til behandling. Det som blir vår største oppgave, er at vi som politikere tar ansvar og sørger for at færrest mulige saker kommer så langt som til fylkesnemndene, men at tiltak settes i verk for barn i en vanskelig oppvekstsituasjon før problemene blir så store at man må fjerne barna eller ungdommene fra hjemmet. Vi må ha et barnevern som er i forkant, som kan gå inn i sakene umiddelbart, og som ikke gjemmer seg bak sin taushetsplikt. Vi må sørge for at også det norske barnevern ikke lever bare etter lov om barnevernstjenester, men også etter FNs barnekonvensjoner.

Det er ikke mindre mishandling om det er det offentlige som mishandler. Og er det ikke omsorgssvikt også fra det offentlige når man på en institusjon med seks klienter – seks barn – opplever å måtte forholde seg til 93 voksne mennesker i større eller mindre stillingshjemler?

Nei, jeg gleder meg, og jeg ser fram til at vi nå sammen skal sikre barnas rettigheter og sørge for barnas beste.

Gunn Karin Gjul (A): Bondevik-regjeringen har i løpet av sin ettårige levetid tydeliggjort gjennom politiske valg at den baserer seg på støtte fra Fremskrittspartiet.

Tidligere gikk skillelinjene i justispolitikken mellom Høyre og Fremskrittspartiet på den ene siden og Arbeiderpartiet, sentrum og SV på den andre. Det er trist å registrere at partiet Venstre – og justisministeren – som gjennom historien har framstått som liberalt og humant i strafferettspleien, nå prøver å adoptere høyresidas retorikk med strengere straffer og mer politi. Fra å se kriminalpolitikken i en større sammenheng hvor det sentrale er å forebygge kriminalitet, er Venstres fokusering nå rettet mot å heve strafferammen for alvorlige forbrytelser fra 21 til 30 års fengsel, gi private adgang til å foreta pågripelser samt privatisere fangetransporten.

Arbeiderpartiet mener kriminalitet ikke er noe vi kan kjøpe oss vekk fra kun gjennom penger til politiet og strengere fengselsstraffer. All erfaring viser at man ikke hindrer flere grove drap eller voldshandlinger gjennom å øke strafferammen. Vi vet at samfunn som ensidig har satset på en slik linje, har den høyeste kriminaliteten.

Det som trengs, er innsats fra alle – fra enkeltpersoner, frivillige organisasjoner, lokale og sentrale myndigheter samt rettssystemet.

Forebygging av kriminalitet starter ikke med en ensidig trussel om fengsel og strengere straffer. Forebygging av kriminalitet starter med en god familiepolitikk, gode barnehager, en inspirerende og inkluderende skole, skolefritidsordning, gode fritidstilbud samt gode tiltak for barn og unge med spesielle behov.

Det er denne helheten justisministeren og Regjeringen nå ser ut til å mangle. Gjennom kutt i skolefritidsordningen, kutt i kulturbudsjettet og nedprioritering av den offentlige skolen bygger de ned sentrale kriminalitetsforebyggende tiltak.

At Høyre og Fremskrittspartiet aldri har vektlagt dette som viktige forebyggende tiltak, er ikke nytt. Derimot er det en helt klar ny linje fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

Fattigdomsbekjempelse er ikke viktig bare fordi fattigdom er et onde i seg sjøl, men også fordi store forskjeller mellom folk skaper grobunn for kriminalitet. På justiskomiteens besøk til New York nylig ble dette tydelig dokumentert. Ungdom fra de fattigste strøkene ble fristet inn i kriminelle gjenger ved lovnader om kule boots og penger. Gjennom sin kriminelle virksomhet holdt de dessuten liv i sine familier. Et samfunn med små forskjeller er derfor et gode også i en kriminalpolitisk sammenheng.

Høyreregjeringens fattigdomspakke viser seg å være nesten innholdsløs. Kutt i inntektene til syke og uføretrygdede og kraftig økning i egenandelene forverrer situasjonen for dem som har minst. I tillegg legger Regjeringen opp til store skattelettelser, konkurranseutsetting av helsevesenet, sultefôring av kommunene, nedprioritering av den offentlige skolen og ikke minst kutt i skolefritidsordningen – en politikk som på alle disse områdene vil føre til større forskjeller blant folk.

Soningskøene har i løpet av det siste året nærmest eksplodert. Det nytter ikke å pøse på med mer penger til politi og domstolene dersom det ikke følges opp med tilsvarende til kriminalomsorgen. Det vi nå opplever, er en sultefôring av kriminalomsorgen, som resulterer i soningskøer, mangel på varetektsplasser og manglende tilbud om rehabilitering av de innsatte.

Gjennom høstens budsjettbehandling gjør Venstre og Kristelig Folkeparti historiske veivalg. Det er valget mellom den liberale og humane kriminalpolitikken som disse partiene tidligere har stått for, og høyresidas løsninger. Det er valget mellom ensidig satsing på politi og strengere straffer og en helhetlig politikk med vektlegging av forebyggende tiltak. Det er valget mellom å bruke fengsel som en oppbevaringsanstalt og en moderne kriminalomsorg basert på rehabilitering av innsatte.

Jeg er ganske overbevist om at justisministeren vil føle seg langt mer bekvem med et samarbeid om justispolitikken med Arbeiderpartiet enn med Fremskrittspartiet.

Petter Løvik (H): Både frå regjeringspartia og frå opposisjonen er det i dag blitt sagt at den nye regjeringa fører ein ny politikk. Det gjeld også på samferdselsområdet. Vi vil forandre også Samferdsels-Noreg for å gi eit betre samferdselstilbod til dei som bur og driv i landet vårt.

Sjølvsagt kunne vi ha ønskt endå større investeringar, spesielt på vegsida neste år. Men ser vi dei to siste åra i samanheng og samanliknar med det som skjedde før denne perioden, har vi faktisk hatt ein svært fin auke. Frå 2001 til 2002 auka vi løyvingane til vegsektoren med om lag 800 mill. kr – 500 mill. kr til investering, 300 mill. kr til drift og vedlikehald, som kanskje er like viktig som investeringane. Også i budsjettet for 2003 har vi ein svært fin auke, spesielt på drifts- og vedlikehaldssida.

Men endå viktigare enn desse litt kortsiktige vurderingane, som for så vidt er viktige nok, er det langsiktige perspektivet, at vi går inn og forandrar ein del strukturar i Samferdsels-Noreg for å kunne hauste gevinst på sikt. Dette gjer vi ikkje for å forandre, men for å gi grunnlag for ei effektivisering som vil gi betydeleg utteljing i åra framover. Lat meg nemne nokre eksempel. Når det gjeld luftfart, har vi ein svært enkel filosofi. Det er at lågare avgifter og større konkurranse vil gi lågare flyprisar. Det vil gi auka inntekter for Luftfartsverket, og dermed ei betre utbygging av flyplassar og flyterminalar. Så langt vi kan sjå, har dette vore ein suksess. Det er kome inn fleire konkurrentar på marknaden, vi har medverka til å redusere prisane via avgiftslette, og vi får fleire aktørar som er villige til å gå inn og gjere ein jobb for eit betre flytilbod.

Vi kan sjå på NSB. Der har vi også gått inn for å få meir omstilling i NSB, og for å skape konkurranse. Vi er i gang med konkurranseutsetjinga neste år, i 2003. Vi prøver oss fram på nokre få strekningar. Målet er at vi skal ha full konkurranseutsetjing i passasjertrafikken innan få år. Dette blir gjort for å gi eit betre rutetilbod, for å gi passasjerane eit val og for å stimulere til betre togteneste. Sjølv om NSB gjer ein rimeleg god jobb, trur eg ikkje at konkurranse vil skade på det området.

Lat oss sjå på riksvegferjer. Vi har hatt ein svært sterk auke i løyvingane til ferjedrift dei siste åra, men framleis har vi altfor mange bilar som står igjen, vi har for dårlege frekvensar og for mange passasjerar som må vente unødig lenge på neste ferje. Konkurranseutsetjing er eitt av verkemidla, i tillegg til at vi legg inn meir pengar neste år. Konkurranseutsetjinga har gitt gode resultat så langt, og det er mitt og regjeringspartia sitt håp at dette skal gi resultat også i framtida, i form av eit betre tilbod.

Den aller største prosessen vi er inne i, er omstillinga i Statens vegvesen. Vi er midt inne i ein stor og vanskeleg omstillingsprosess i Vegvesenet. Vi deler Statens vegvesen i ein administrasjonsdel og ein produksjonsdel. Det kan bety 1 500–2 000 færre tilsette, og dette kostar på fleire måtar. Vi får på sikt ut større effektivitet, men dette er svært vanskeleg og svært dyrt – ikkje prosessen i seg sjølv, men kostnadene med å gi dei mange som blir overtallige, eit skikkeleg oppgjer til slutt, eller mulegheiter til å omstille seg til anna arbeid. At det er store kostnader i samband med dette, er av enkelte blitt utlagt slik at vi burde ha unngått å gå inn i desse prosessane. Det motsette er tilfellet. Dette seier oss berre at det burde ha vore gjort for mange, mange år sidan. Dei kostnadene vi no får ved å hjelpe dei som blir overtallige, er kostnader som vi sparar, ikkje berre neste år og året etter, men i kvart år framover. Dette er nokre av måtane vi vil jobbe på for å få eit nytt og betre Samferdsels-Noreg: Større løyvingar, meir pengar til veg og meir veg for pengane.

Inge Ryan (SV): I motsetning til representanten Alvheim er dette første gangen jeg har ordet i en trontaledebatt, og jeg skal prøve å holde meg innenfor det som den er tenkt å være.

Vi i SV er usedvanlig glad for at distriktskommisjonen kom på plass i trontalen. Det at den nå ser ut til å bli operativ, er meget bra for en rekke lokalsamfunn i Norge som skriker etter en ny distriktspolitikk som virker bedre enn den politikken vi har hatt de siste årene. Vi er glad for at man skal legge fram et resultat av dette i 2004, slik at valgkampen i 2005 forhåpentligvis kan bli en skikkelig distriktspolitisk valgkamp, der engasjerte politikere rundt om i landet kommer på banen med spenstige, nye løsninger på disse utfordringene, som vi alle søker.

Vi er også glad for at man legger opp til et bredt mandat i kommisjonen. Jeg legger ikke skjul på at SV hadde ønsket å komme i gang noe tidligere. Vi kunne godt ha tenkt oss å komme i gang allerede i høst. Vi er utålmodige i forhold til dette, men vi syns det viktigste er at den kommer, og at den ser ut til å få et omfang som vi er fornøyd med.

I påvente av at vi får opp den nye distriktspolitikken må det naturligvis skje en god del ting. I fjor ble vårt forslag om å etablere et næringsutviklingsfond for næringssvake områder stemt ned. Nå ser vi at det fondet kommer på plass. For oss er det kjempeviktig at vi også driver med en del gamle, kjente metoder i påvente av at vi får det nye opp. Det nye næringsutviklingsfondet for næringssvake områder som er på 1 milliard kr, er et fond som skal gå tungt inn i områder som over tid har slitt i motbakke, men jeg vil understreke at det ikke er et fond hvor man skal kaste penger inn i et dårlig prosjekt. Kravet til gode prosjekt, gode ideer, gode bedrifter og flinke folk bak disse bedriftene skal være der, men når det er på plass, skal man våge å være med både lenger og tyngre for å få opp aktivitet i en del områder av landet. Spesielt Innlands-Norge sliter med den type problemer, og da er det i en slik situasjon det norske stortings ansvar å gi hjelp slik at en kan komme seg opp av bølgedalen.

Et annet område som blir omtalt i trontalen, er modernisering av offentlig sektor. Blant annet er tanken at innbyggerne – eller brukerne, som man ofte sier i dag – skal finne én dør, møte én skranke og én person når man henvender seg til kommunen. Det er ikke så nøye for innbyggerne om det er staten eller kommunen som driver, det viktigste er at de får en tjeneste utført på en god og samordnet måte. Men hva ser vi? Jo, vi ser at staten og statens mann i denne sammenhengen, statsråd Norman, ved flere anledninger har sagt at staten skal være en viktig bidragsyter og nærmest en pådriver og en hjelper slik at en kan få opp gode løsninger når kommunene vil etablere offentlige service-kontor. Men hva sier kommunene, hva sier ordførerne rundt omkring når de opplever at staten er den største bremseklossen – ikke bare en bremsekloss, men til dels saboterer denne jobbinga? Det blir en livsløgn når statsråd Norman sier at staten er en pådriver og en hjelper for å få til gode løsninger for å modernisere offentlig sektor ute i Kommune-Norge. Henrik Ibsen skrev i Vildanden om Hjalmar Ekdal som trodde han var en stor fotograf og levde på en livsløgn. Jeg opplever i denne sammenhengen, når jeg møter frustrerte ordførere, at statsråd Norman er Regjeringas svar på Hjalmar Ekdal. Det må vi hjelpe Norman med å komme ut av. Vi må slutte å drive dette narrespillet med kommunene hvor de opplever at staten faktisk er en bremsekloss når de er pådrivere for å få til nye, gode løsninger for innbyggerne i tråd med de intensjonene som Regjeringa har, og som tidligere regjeringer også har hatt.

Når man leser trontalen, skal man se om det er noen veivalg av betydning der som vi ikke har sett tidligere. Jeg er en urutinert politiker, og det er ikke sikkert at jeg ser de rette veivalgene. Men det er ett veivalg som bekymrer meg – jeg håper jeg tar feil, men jeg tror dessverre at jeg har rett – og det er at det ser ut til at vi skal bygge ned enhetsskolen. En viktig årsak, tror jeg, til at Norge har ligget på topp de siste årene på en rekke områder, er at vi har hatt et skolesystem hvor man har fått det samme tilbudet uansett hvor i landet man har vært, eller hvilken bakgrunn man har. Om man har rike foreldre, fattige foreldre eller hvordan situasjonen har vært, har vi hatt en god enhetsskole der vi har tilstrebet at alle skal få det samme tilbudet. Jeg syns vi nå ser en tendens til at vi forlater den linjen. Det er en farlig linje hvis vi skal få et klasseskille som bygger på at fordi noen har andre forutsetninger, en annen støtte bak seg, skal de få et annet opplæringstilbud enn dem som ikke har det. Hvis vi får en slik utvikling, tror jeg Norge etter hvert ikke vil rage på toppen av de landene som har de beste leveforholdene. Da vil vi få et klasseskille som vil utarte, og det bekymrer meg mye.

Avslutningsvis vil jeg si at som ny politiker i Stortinget syns jeg det er en stor utfordring for oss alle sammen å jobbe og være mer ærlige i forhold til de utfordringene vi står overfor, å gå mer rett på sak og ikke så mye rundt grøten. Jeg opplever i altfor stor grad at i forhold til en del saker som vi nå skal behandle, blir man for lite presis, særlig i forhold til en del av de aktørene som vi faktisk er avhengig av skal jobbe med oss framover. Jeg tenker spesielt på kommunene. Kommunene er nok den viktigste tjenesteprodusenten vi har. Det er i kommunene at tjenestene til eldre, barn og ungdom og også en god del av helsetjenestene ligger, og kommunene opplever i dag Stortinget som en motpart i mange sammenhenger, fordi man ikke opplever at man snakker det samme språket. Vi er jo på samme lag. Det norske storting og kommunene er på samme lag. Da syns jeg vi som storting skal tilstrebe at vi skal vise større grad av forståelse for det kommunene sier, slik at vi ikke opplever at det er noen som sutrer. For de har akkurat det samme målet som oss, å gjøre det aller, aller beste for det norske folk. Da syns jeg vi skal ta dem mer på alvor og ta dem mye mer med i en dialog, slik at vi unngår en del av de scenene som vi nå opplever, med enorme skrik, med folkeaksjoner, fordi man ikke har tillit til en del av det vi sier.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Grethe Fossli (A): Representanten Inge Ryan er kjent for å ha et sterkt og bankende hjerte og engasjement for distriktene og spesielt for arbeidsplassene i distriktene, noe også innlegget hans bar preg av. Dette engasjementet gjorde at han på vegne av SV inngikk en avtale og fremmet et romertallsvedtak i samarbeid med regjeringspartiene i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 22 for 2001-2002, Et mindre og bedre statlig eierskap.

Forslaget som ble vedtatt, lød:

«Stortinget ber Regjeringen om å utrede behovet for og organiseringen av regionale fond av betydelig størrelse knyttet til hver landsdel som kan bidra til økt kapitalinngang for private bedrifter i distriktene og i næringssvake områder. Saken bes lagt fram for Stortinget innen 1. februar 2003.»

I budsjettet for 2003 finner vi med henvisning til dette vedtaket et forslag om å opprette et tapsfond med distriktsrettet ordning. Der foreslår Regjeringen å opprette en landsdekkende låneordning med en innvilgningsramme på 500 mill. kr og 75 mill. kr til et tilhørende tapsfond.

Det er grunn til å spørre hvor det er blitt av den milliarden som lå i avtalen. Jeg har også lyst til å høre representanten Ryans reaksjon på de forslagene som ligger i budsjettet, og når han tror milliarden er på plass.

Inge Ryan (SV): Det er første gang i mitt liv at jeg har vært med og laget en avtale med regjeringspartiene, og det var en fornøyelse. Det var en fornøyelse fordi det var forhandlinger hvor man opplevde at det gikk an å føre en dialog og komme fram til et godt resultat. Jeg har full tillit til at den milliarden er på plass innen den fristen som ble satt, 1. februar 2003. Jeg har full tillit til at innretningen på de pengene, hvordan de skal brukes, på hvilke områder og hvilken type virkemidler man bruker, altså egenkapital, lån, tilskudd, også vil bli bra, slik at det tjener de områdene som det her er snakk om.

Så svaret til representanten Fossli er følgende: Ja, jeg tror at denne milliarden kommer på plass. Jeg tror også at denne milliarden vil bli til gagn for næringssvake områder som faktisk trenger disse pengene. Jeg har full tillit både til statsråd Gabrielsen og Regjeringa for øvrig til at dette blir fulgt opp.

Michael Momyr (H): Det er interessant å lytte til representanten Ryan. Han er engasjert, og det er mye klokt i det budskapet han framfører. På mange områder har nok Ryan og jeg samme mål. Men jeg tror nok at vi kanskje har litt ulikt syn på hva slags fleksibilitet vi må forvente hos dem som driver med næring og næringsutvikling i distriktene.

Representanten Ryan snakker med iver og interesse om distriktsutviklingsfond og virkemiddelapparatet. Jeg hadde ønsket at Ryan også hadde vært opptatt av betydningen av å ha et stramt budsjett. Når jeg snakker med næringsutøvere i distriktet, er det først og fremst behovet for å ha et stramt budsjett som blir fremholdt. Vel er man opptatt av virkemidler og virkemiddelapparat, og der er det mye Ryan og jeg kan bli enige om, men min utfordring til Ryan går på stramheten i budsjettet. Vil Ryan nå være med og argumentere like sterkt for det behovet som de næringsfattige distriktene her i landet ønsker når det gjelder stramheten i budsjettet?

Inge Ryan (SV): Det er en myte som man stadig vekk møter, særlig når man ser på fjernsynet, at SV er et parti som ikke har en næringspolitikk. Det er en myte som vi har ambisjoner om å motbevise i løpet av iallfall denne perioden vi er inne i. SV har en glimrende næringspolitikk. Vi har kanskje ikke vært så flinke til å profilere den, fordi vi har hatt litt begrenset med mannskap her i Stortinget. Men vi har ambisjoner om å profilere vår næringspolitikk i løpet av denne perioden, slik at man blir mer oppmerksom på den også i andre partier og i media.

Så til spørsmålet fra representanten Momyr. Ja, SV ønsker et stramt budsjett. Vi ønsker ikke en overbudspolitikk. Vi har en del andre prioriteringer enn Høyre. Vi ønsker ikke å bruke så mye på skattelette. Vi ønsker å ha en helt annen type fordelingspolitikk, slik at en del av dem som trenger pengene mest, får mer, mens de som har det bra fra før, får mindre. Men når det gjelder stramheten i budsjettet, er det ikke stor avstand mellom SV og Høyre. Vi ønsker også et stramt budsjett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dagrun Eriksen (KrF): De siste dagers debatt har gjort meg ganske frustrert. Jeg synes at deler av det politiske miljøet her inne mer gir seg ut på å vinne en politisk retorikk enn å snakke om politiske realiteter. Det var også med undring jeg hørte enkelte til og med uttale seg på vegne av det norske folk her ute i vandrehallen. Jeg må minne om at når en mann har 30 pst. oppslutning i en meningsmåling, betyr det at 70 pst. ikke gir sin støtte. Da er det litt pompøst å opphøye seg selv til folkets stemme.

I de siste dagene er det flere røster som har slåss om å komme til. Noen hadde nok forventet at trontalen og statsbudsjettet skulle være helt uten Kristelig Folkeparti- og Venstre-farge. Den slags forventninger kan bare komme fra folk som aldri har måttet samarbeide i en regjering – partier som Arbeiderpartiet, som er vant til å slå i bordet og si at vi er størst, og at samarbeid er å gå i vår takt, eller partier som har levd sitt liv på siden og gjerne ville vært med på leken, men som nå har gått over til kommentatorrollen. Jeg tror at vi i møte med folket ville ha tjent på også å fremheve hva vi er enige om.

For oss i Kristelig Folkeparti står familie og omsorg sentralt. I familien legges grunnlaget for barns trygghet og personlighetsutvikling. Det er foreldrene som har hovedansvaret for sine barn. Vi vil tilrettelegge for foreldres muligheter til å ta det ansvaret. Det krever en rettferdig fordeling og like muligheter for familiene. Regjeringen varslet i trontalen – og har fulgt opp i forslaget til statsbudsjett – en rekordstor satsing for familiene.

Jeg har besøkt en del barnehager i det siste, og jeg vet at det er mange styrere som nå ber oss alle om å ikke la det gå politisk prestisje i denne saken. Jeg kan ikke love for andre enn mitt Kristelig Folkeparti. Men herved er denne bønnen overbrakt presidenten: La oss nå samarbeide til barns beste, for våre felles mål om å skaffe plasser til alle som trenger det, og til en langt lavere pris.

Jeg er også glad for at vi har klart å ta vare på valgfriheten og rettferdigheten. De fleste foreldrene vil nyte godt av enten redusert foreldrebetaling i barnehage eller økt kontantstøtte. For de som ikke har plass i barnehage, blir avviklingen av småbarnstillegget fullt ut kompensert gjennom økningen av kontantstøtten. Ser man hele småbarnsperioden under ett, vil man komme bedre ut enn i dag. Til sammen har vi vel 1 milliard kr i friske penger.

Statistikken viser oss at det er en økning i antall samlivsbrudd. Å forebygge oppløsning av familier og skape gode og varige samlivsforhold er viktig for å sikre våre barn en trygg og stabil oppvekst. Det er mange som etter hvert har hatt bruk for å henvende seg til familievernet.

I Kristelig Folkepartis satsing på familie og omsorg er det en gruppe som kanskje er aller svakest, og som trenger vår ekstra omsorg og oppmerksomhet, nemlig de barna som trenger et ekstra vern. Og det er mitt ønske for Stortinget at vi sammen skal gjøre en felles innsats for dem ved behandlingen av den fremlagte meldingen om barnevernet.

Jeg vil sette i fokus Regjeringens offensiv for å ta i bruk de mange ubrukte ressursene i norsk næringsliv. Ledelsen, herunder styrene, er en utrolig homogen forsamling. Kvinneandelen har vært ekstremt lav. Men det er også verdt å merke seg at de aller fleste i ledelsen sitter med samme utdanning, helst fra samme læreinstitusjon, og det ser sannelig ut som om årskull også er en kvalifikasjon. Det betyr at vi sitter med en veldig ensidig kompetanse. Regjeringen varsler en fortsatt innsats i trontalen for å gjøre noe med i hvert fall en av faktorene, nemlig kjønnsbalansen. Og nå vil jeg gjerne utfordre næringslivets bedrifter: Hva med å ansette en filosofiutdannet kvinne av utenlandsk opprinnelse, med sine fag fra London? Det ville gi kreativitet og nytenking inn i norsk næringsliv. Jeg våger påstanden om at vårt næringsliv hadde fremstått som mer robust til å takle utfordringer med en mer mangfoldig ledelse.

I dette budsjettet har vi en klar profil med en flott satsing på de aller fattigste på vår klode, noe opposisjonen omtrent ikke har giddet å kommentere engang. Kampen for verdens fattige er kanskje ikke prioriterte områder lenger for Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Regjeringen har til tross for et veldig nødvendig stramt budsjett gitt klare og gode prioriteringer.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Sylvia Brustad (A): «Nå forandrer vi Norge», sa Høyres Jan Tore Sanner tidligere i dag. Ja, det skal være visst. Regjeringas politikk er forandringer som i stor grad rammer de svakeste – de arbeidsledige, de sjuke og de uføre, for å nevne noen grupper. Til de uføre sa Regjeringa: Det må svare seg å arbeide. Ja, men det er jo det stikk motsatte som vil skje når uføre heretter bare kan tjene om lag 5 000 kr i året ved siden av trygden. Det er en hån mot de trygdede som vil bidra med det helsa tillater, men som Regjeringa nå sier nei til. Dette gjelder særlig unge kvinner som har blitt uføretrygdet på grunn av muskel- og skjelettlidelser. De ønsker å bidra med det de kan.

Sosialminister Ingjerd Schou sa tidligere fra denne talerstolen her i kveld at Regjeringen vil gi nye muligheter for folk som faller utenfor. Er det dette som er å gi folk nye muligheter? Var det dette velgerne ble lovet av Bondevik i fjorårets valgkamp? Og er det virkelig dette Bondevik ønsker skal stå igjen som minnesmerke over hans andre regjering?

Jeg kunne ha sitert mange nåværende regjeringsmedlemmer fra fjorårets valgkamp som sa at det var så stor høyredreining med arbeiderpartiregjeringa. Lista er lang. Men jeg synes ikke det er noe stort poeng å bore i det her i dag. Poenget er imidlertid at de samme personene som beskyldte oss for å være høyrevridde, har lagt fram et utrolig usosialt budsjett.

De siste månedene har vi nesten daglig fått dårlige nyheter om bedrifter som legges ned, flagger ut eller går konkurs. Nå er det ikke noe unormalt at det skjer omstillinger i norsk næringsliv, men det som er nytt, er at det skjer i et så stort omfang og med en så stor hastighet. Og vi ser en regjering som i stor grad lener seg tilbake og bare lar ting skje.

Jeg har hørt radiodebatter med representanter fra Regjeringa som har sagt til velvoksne folk som har arbeidet ved ei bedrift i hele sitt liv, at du kan jo bare omskolere deg til omsorgssektoren. Hvor arrogant går det an å bli! Og det sier representanter for ei regjering som strammer til i kommunene, hvor problemstillingen ikke akkurat er å ansette mange flere i omsorgssektoren. Finansministeren på sin side er mest opptatt av at kontoret hans er dystrere enn situasjonen i arbeidsmarkedet. Da var det kanskje ikke noe annet å forvente enn det budsjettet vi fikk på dette området heller, for det føyer seg nemlig inn i rekka av manglende engasjement for å skape flere arbeidsplasser og manglende forståelse for hvilken situasjon mange av de arbeidsledige er i.

Det finnes nå en del tilfeller hvor begge i et forhold mister jobben på samme tid, ofte i distriktskommuner der det er et ensidig næringsgrunnlag fra før. Og hva skal de gjøre? Svaret de får fra Regjeringa, er enda strammere ordninger i forhold til dagpenger og svært lite engasjement for å skape nye arbeidsplasser.

For eksempel i mitt hjemfylke, Hedmark, står vi mange steder i en svært utfordrende situasjon ved at flere hjørnesteinsbedrifter legges ned, og det er svært få alternativer for de mange som mister jobben. Mange har jobbet i bedriftene i hele sitt yrkesaktive liv, men det rammer også ungdom i etableringsfasen, og kvinner blir også hardt rammet. Det ser dessverre ikke ut til at dette bekymrer Regjeringa noe særlig i det hele tatt, og da hjelper det lite å snakke om at en skal hjelpe dem som har det dårligst, når det faktisk er det stikk motsatte som skjer. Det syns ikke jeg er spesielt troverdig. Det skjer på dette området, men også på mange andre områder. Derfor blir ordene fra trontalen om å hjelpe de fattige og de som faller utenfor, etter Arbeiderpartiets mening lite verdt når det på ingen måte følges opp i praktisk politikk.

Statsråd Kristin Clemet: Et godt utdanningssystem må etter min mening oppfylle minst tre mål. For det første må det være tilgjengelig for alle, det må gi befolkningen et høyt utdanningsnivå, og det må holde høy kvalitet på læringsutbytte og læringsmiljø.

Norge har etter min mening svært lite å skamme seg over når det gjelder de to første målene. I internasjonal sammenheng ligger vi meget godt an både når det gjelder tilgang til utdanning og høyt utdanningsnivå. Problemene våre er knyttet til kvaliteten, som kan bli bedre både når det gjelder læringsutbytte og læringsmiljø. Målet for Regjeringens arbeid er derfor å øke kvaliteten i hele utdannings- og forskningssystemet. Jeg skal kort kommentere noe av det vi for tiden arbeider med.

Først høyere utdanning: Kvalitetsreformen i høyere utdanning gjennomføres nå i samsvar med den fremdriftsplan Stortinget har vedtatt. De nødvendige lovvedtak er gjort, ny gradsstruktur er fastsatt og allerede innført ved de fleste statlige og private høyskolene. Fra den 1. januar vil det nye uavhengige kvalitetsorganet være operativt. Ny finansieringsmodell har begynt å virke, og den nye og forbedrede studiefinansieringen vil være en realitet fra 1. november.

Det pågår nå et imponerende og gjennomgripende arbeid ved alle statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Studieprogrammer legges om og fornyes slik at de kan fremme bedre læringsutbytte og gi styrket kvalitet i utdanning og forskning. Også organiserings-, styrings- og ledelsesformer er i støpeskjeen.

Alt i alt skjer det nå en dyptgripende modernisering av norsk høyere utdanning, og gjennomføringen av reformen vekker internasjonal oppmerksomhet og oppsikt. Norge er et av de land som leder an i den såkalte Bologna-prosessen, som skal skape et mer enhetlig område for høyere utdanning i hele Europa.

Den brede enigheten i Stortinget om denne reformen er en styrke og et godt og nødvendig grunnlag for omleggingen. Forbedringene som er lagt inn i 2003-budsjettet, er en annen forutsetning. Jeg er glad for at Universitets- og høyskolerådet i en uttalelse har sagt at budsjettet for 2003 legger grunnlag for en vellykket implementering av reformen.

Reformen skal være fullt ut innført neste høst, og i mellomtiden vil vi starte arbeidet med en ny felles lov, slik Stortinget har bedt om.

Så til grunnskolen og videregående opplæring. Grunnopplæringen er inne i en mer krevende fase, i hvert fall sett fra politikernes side. Der kom jeg i større utstrekning til tomt bord og tomme skuffer. Vi har visst lite om kvaliteten i skolen, og vi har gjort altfor lite for å bedre den. Kort oppsummert er status for norsk skole at vi har en meget høy ressursbruk i internasjonal sammenheng, middels kvalitet på læringsutbyttet, for store problemer knyttet til læringsmiljø – det kan gjelde de fysiske rammebetingelsene ved enkelte skoler og i enkelte kommuner, men mer alvorlig: disiplin og ikke minst mobbeproblemer, som berører altfor mange – og middels og til dels lav brukertilfredshet.

Grunnopplæringen er en viktig del av Regjeringens moderniseringsprogram for offentlig sektor. La meg nevne noen elementer som vi arbeider med.

For det første innholdet i skolen. Her har vi nedsatt et offentlig utvalg, det såkalte Kvalitetsutvalget, som kommer med forslag til våren. Men vi har allerede startet arbeidet med å styrke bl.a. basisfagene. Vi har økt timetallet i norsk. Vi har fremmet forslag om en ny lærerutdanning. Vi gjennomfører mer målrettet etter- og videreutdanningstilbud til lærerne, og vi vil innføre en stipendordning for lærere når det gjelder videreutdanning innen norsk og matematikk. Vi har etablert et nasjonalt senter for matematikk i opplæringen, og vi vil snart fremme en helhetlig strategi for styrking av realfagene. Vi vil også fremme og gjennomføre tiltak som kan styrke leselysten, bl.a. i tilknytning til bruk av skolebibliotekene.

For det andre tiltak for å bedre læringsmiljøet. Vi viderefører låneordningen. Vi har fremmet forslag om en lov om elevenes arbeidsmiljø, og vi tilbyr alle skoler innen utgangen av 2003 såkalte antimobbeprogrammer for å forebygge mobbing.

Aller viktigst er antakelig arbeidet med å bedre rammebetingelsene for skolene. Det er mye som tyder på at økt valgfrihet for elever og foreldre og økt selvstyre og større lokal handlefrihet, altså mindre statlig detaljstyring, vil kunne bedre kvaliteten i skolen. Vi utreder nå et nasjonalt system for kvalitetsvurdering, som må baseres på åpenhet og innsyn. Vi har startet arbeidet med å gi incentiver til forbedringer i skolen gjennom bl.a. tiltaket bonus- og demonstrasjonsskoler. Men kanskje er det aller viktigste forenkling av lover, regler, avtaler og læreplaner for å styrke handlefriheten i skolen. Det pågår nå en betydelig forsøksvirksomhet. Man kan si at en stor del av norsk skole nærmest drives på dispensasjon. Disse forsøkene skal evalueres forskningsmessig, men mitt inntrykk er at det foreløpig er meget positive resultater. Det fører til bedre ressursbruk, større lokal handlefrihet, bedre læringsutbytte og bedre læringsmiljø for elever og ansatte. Og dette vide handlingsrommet bør gjøres permanent for alle skoler etter hvert. Regjeringen vil komme tilbake til forslag om det.

Helt til slutt: Forslaget om økt valgfrihet for elever og foreldre er viktig. Vi kommer til å fremme forslag om en lov om frittstående skoler, slik at det ikke bare er de rike som kan velge skole ved å velge bosted, men at også andre får en sjanse til å utnytte den muligheten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): La meg starte med å gjenta det jeg sa i en replikk tidligere i dag, at Arbeiderpartiet vil slå ring om den offentlige fellesskolen. Vi vil gjøre det både ved å bruke mer penger og ved å styrke kvalitet og innhold, for det er i den offentlige fellesskolen de aller fleste elever går og vil gå også i fremtiden.

Da utdanningsministeren foreslo store kutt i utdanningsbudsjettet for i år i forhold til Stoltenberg-regjeringen, tolket vi det slik at hun hadde tapt i Regjeringen. Men i løpet av dette året og av budsjettet nå har jeg forstått at det var en feil analyse. Kuttene var bevisste og en del av denne regjeringens nye linje om at offentlige utgifter skal begrenses, herunder utdanningssektoren. Nå kuttes det i bevilgninger til grunnskolen, og særlig alvorlig er de stramme rammene for kommuneøkonomien der vi nesten daglig får innspill om kutt i skolebudsjettene og halvering av skolefritidsordningen. Rammene for den utlånsordningen som vi tok initiativ til, halveres. Og statsråden påstår kontinuerlig at skolen har nok ressurser. Jeg hadde i hvert fall tolket det slik at også denne regjeringen ville la skolene beholde ressursene, men budsjettet sier at det ikke bare er nok, men at det faktisk er for mye ressurser i skolene. Det står i sterk motsetning til den kraftige økningen til private skoler, til en liten del av det totale antallet skolebarn, og som betyr at en del private skoler faktisk får langt bedre økonomi enn mange offentlige skoler.

Regjeringens budsjett, eller Høyres og Clemets nye kurs på skoleområdet, har en klar profil og synes å bygge på følgende strategi: Overfokuser svakheter og problemer, så mistillit til den offentlige grunnskolen, sultefôr økonomien til kommunene og skolene, så vil Høyres overordnede mål om privatisering og todeling av skolesystemet lettere få gehør.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg kan være enig i én ting som ble antydet her, selv om jeg ikke har skylden og ansvaret for det alene, slik det ble påstått. Jeg er faktisk enig med Sigurd Allern, som forleden uttalte at han er bekymret for den offentlige skolen, ut fra det mediebildet og den svartmaling som nå gjør seg gjeldende i forhold til å beskrive den offentlige skolen. Mange av de skremmebildene vi nå får tegnet i den mediedebatten og den politiske debatten som foregår, gir ikke et representativt bilde av norsk skole. Jeg prøvde å gi en nøktern vurdering, men det samsvarer ikke med de skremmebildene.

Så til budsjettet. Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett som er lagt frem nå, er et meget godt budsjett. Det svarer på det universiteter og høyskoler har ønsket seg i forhold til kvalitetsreformen, stort sett, og det vet representanten, som sitter i komiteen og har mottatt brev fra deres interesseforening. Og det er et meget godt budsjett for forskning, fordi det er en historisk høy satsing bl.a. på langsiktig, grunnleggende forskning. I tillegg styrker vi bl.a. mulighetene for å forske i næringslivet gjennom skattefradragsordningen.

Når det gjelder skolebudsjettene, er det i liten grad Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett. Det er kommuneøkonomi. Penger og ressurser når det gjelder skole, er selvsagt veldig viktig. Jeg er enig med min navnesøster, som sier at kvalitet koster. Men min navnesøster vet sikkert også at man av og til kan kjøpe noe som bare tilsynelatende er kvalitet. Det hender vel også at kvalitet koster litt mer enn det behøver å koste, at man kanskje har kastet bort ressurser underveis.

Vi satser mer på skole enn nesten noen andre land, og det skal vi fortsette med. Hvor mye vi satser, vet vi faktisk ikke på forhånd, det vet vi først i ettertid, fordi det er kommunene som bestemmer eksakt hvor mye vi skal satse. Vi har tall for 2001–2002 som viser at det ikke er noen nedgang i ressursbruken i kommunene. Norske kommuner prioriterer skole økonomisk veldig høyt, langt over det de må gjøre i henhold til minstestandarder osv. Og det er kjempebra. Jeg synes at vi skal bruke mye ressurser på skole. Vi kan fortsatt ligge helt i verdenstoppen, men jeg synes det er på tide at vi også engasjerer oss i hvordan vi øker kvaliteten, og hvordan vi kan få mer ut av ressursene. Det har vært mangelvare i Norge til nå.

Arne Sortevik (FrP): Kvalitet i skolen er viktig. La meg også si at realiteten for elever og skolebarn er ganske langt unna den kvaliteten som ofte beskrives fra denne talerstol, og kanskje spesielt nå fra regjeringshold.

Det er to ting. Det ene er – og der kan det være ulik statistikk, men iallfall er det ganske klare innspill og signaler fra mange bekymrede foreldre – at man opplever kutt i skolen. For et år siden lanserte denne regjering, bl.a. som sin satsing på skolen og kvaliteten, 100 mill. kr til en ekstra norsktime fra andre til fjerde klassetrinn fra høsten 2002. Har de pengene kommet frem? Er man sikker på at de blir brukt slik de var ment å bli brukt? Er de i det hele tatt kommet frem til en eneste elev og til en eneste klassetime, og hvordan kan man eventuelt være sikker på det, når pengene er lagt inn i rammetilskuddet til kommunene?

Det andre er: Statens utdanningskontor, som har tilsynsmyndighet ute i fylkene, følger med med et bekymret og åpent øye på kutt som vitterlig skjer i skolesektoren. De antyder at man beveger seg mot lovtangering, til dels har de også registrert at det faktisk er gitt signaler om kutt som kan medføre lovbrudd, altså at man får et dårligere opplæringstilbud enn det opplæringsloven foreskriver. Hva vil statsråden gjøre? Statsråden er øverste myndighet for Statens utdanningskontor. Hva vil statsråden og Regjeringen gjøre hvis det konstateres kutt som gjør at kommunene bryter opplæringsloven? Da er det et dårlig svar hvis man svarer at dette er kommunens ansvar, for det er en statlig tilsynsmyndighet som skal tilse at loven ikke brytes. Da må man gi et bedre svar til elever og foreldre.

Statsråd Kristin Clemet: Generelt er det slik at norske kommuner har en meget høy ressursbruk sammenlignet med andre land, men også en meget høy ressursbruk i forhold til hva de må ha. Måten vi har stilt krav om minstestandard til skolene på, kan gjøre det litt vanskelig å finne ut hva som er minimum ressursbruk. Men hvis man prøver å finne ut det, vil man finne ut at norske kommuner faktisk ligger langt over det som er minimum. Man kan aldri i et system hvor man har lokaldemokrati og lokalt selvstyre, garantere 100 pst. at en kommune ikke vil kutte eller redusere budsjettene til skole. Selv hvis det var enormt mye ressurser, slik at til og med SV var fornøyd, kunne det være slik at en kommune kuttet. Det er store forskjeller i kommunenes ressursbruk. Jeg må understreke: Det samsvarer overhodet ikke med forskjeller i resultater. Det er ingen sammenheng hvis man ser på statistikken, men det er store forskjeller i ressursbruk. Jeg har sett noen tall som kan tyde på at ca. 1/8 av forskjellene i ressursbruk kan forklares med at kommunene har forskjellig økonomi, f.eks dårlig økonomi, mens hele 40 pst. kan forklares ut fra forskjellige prioriteringer. Men denne forskjellen i ressursbruk gir seg ikke utslag i forskjeller i resultater. Det kan være kommuner som bruker lite ressurser som har veldig gode resultater, og kommuner som bruker mye som har veldig gode resultater. Vi vet ikke om det skjer kutt før i ettertid. Med de opplysningene vi nå har for skoleåret 2001–2002, ser det ut til at i kommunene under ett har det ikke skjedd noen endringer i ressursbruken frem til elevene. Det ser altså ut til at kommunene faktisk har absorbert de lønnsøkningene lærerne heldigvis har fått og likevel greier å bruke de samme ressursene på elevene.

Når det gjelder norsktimer, er det et eksempel på en form for øremerking, så det skal nå frem. Men representanten Sortevik berører et problem, og det er det problem som eksisterer mellom forvaltningsnivåene. Hvis Stortinget vedtar reformer som ikke blir fullfinansiert, eller hvis Stortinget øremerker og detaljstyrer for mye i forhold til kommunene, blir det mindre handlingsrom igjen til kommunene, og da kan problemene så å si tyte ut et annet sted, kanskje til og med på samme sektor.

Lena Jensen (SV): Norge skiller seg ikke ut i forhold til andre land når det gjelder hvor mange penger vi bruker på grunnskolen. De siste sammenlignbare tallene fra OECD, som er fra 1998, viser at Norge bruker mindre penger enn Danmark og omtrent det samme som Sverige og Island. Finland ligger noe under det igjen. Det er mange grunner til at Finland bruker mindre penger, bl.a. har de en veldig homogen befolkning med få innvandrere. Men jeg synes det er mye mer interessant å diskutere hvordan situasjonen i Norge er, enn å sammenligne andre land som har andre skolesystemer.

Det er viktig å lytte til det som elevene, foreldrene og lærerne sier må til for å skape en bedre skole. Beskjeden fra dem er helt klar: Vi klarer ikke å få en god nok opplæringssituasjon i dag fordi det mange steder mangler helt grunnleggende ting, slik som skolebøker, nok lærerressurser til å gi elevene tilpasset opplæring, inneluft som det går an å leve i, eller mat til heimkunnskapstimen.

Alle som har et nært forhold til skolen, vet at det ikke er midler til å omdisponere, slik som regjeringspartiene fortsatt snakker om. Og så lenge rammebetingelsene ikke er til stede for å skape gode opplæringstilbud til elevene, kan vi ikke vente at elevene gjør det bedre enn middels på internasjonale undersøkelser.

Det er heldigvis noen undersøkelser som er mer oppløftende når det gjelder norske skoleelevers prestasjon. Ett eksempel er CIVIC-undersøkelsen som kom for en stund siden, som viser at norske elever ligger på topp når det gjelder demokratisk forståelse og deltakelse. Likevel er jeg enig med statsråden i at vi ikke skal slå oss til ro med å få middelmådige resultater. Men da er vi nødt til å være villig til å gjøre noe som virkelig hjelper elevenes opplæringssituasjon, nemlig å sette skolene økonomisk i stand til å gi elevene et undervisningstilbud som kan måle seg med det beste.

Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden er enig i dette, og hvilke tiltak statsråden vil sette i verk.

Statsråd Kristin Clemet: Først en kommentar til den CIVIC-undersøkelsen som ble nevnt. Det er helt riktig at norske elever scorer fantastisk bra når det gjelder å forstå og ha kunnskap om demokratiet – litt for bra, vil kanskje enkelte foreldre si! Men det jeg vil si til det, er at det er jo ikke noen negativ korrelasjon eller negativ sammenheng mellom det å kunne matte og norsk og det å være god i demokrati. Det er jo ikke slik at du er nødt til å være dårlig til å lese og skrive for å være god i demokrati. Så jeg mener det går an å ha ambisjoner om begge deler, og høyne kvaliteten også. Og det å bli en god demokratisk borger forutsetter antakelig også at man kan lese og skrive.

Når det gjelder ressursbruken, ligger Norge helt i verdenstoppen. Det er noen få land som ligger foran. Jeg tipper at vi har steget enda mer den aller siste tiden, bl.a. fordi vi har hatt en stigning i lærerlønningene, som er meget bra. Den viktigste forklaringen på at vi har så høy ressursbruk totalt sett i forhold til andre land, det er høy lærertetthet. Det betyr at OECD-gjennomsnittet har 40–50 pst. flere elever pr. lærere enn Norge har.

Så sier representanten her at vi skal lytte til elever og lærere, og det gjør jeg med stor interesse hver dag. For det som er paradoksalt, er at selv om vi bruker alle disse ressursene og har den høye lærertettheten, så merkes det jo likevel ikke godt nok ute i skolen. Man føler at det er veldig trangt, at handlingsrommet er lite, at man kanskje må kutte, osv. Og da spør jeg meg selv, og det syns jeg alle har en plikt til å spørre seg: Hvor er det blitt av disse pengene? Hva er det som har skjedd med dem på veien, siden det er så lite igjen når de kommer frem til skolen?

Jeg tror at måten vi styrer skolen på, og organiserer skolen på, gjør at det faktisk blir ineffektiv ressursbruk – dette er jo politikernes ansvar – og at vi heller ikke konsentrerer oss nok om kvaliteten. La meg nevne noen eksempler: måten vi organiserer lærernes arbeidsdag på, måten vi organiserer undervisningsdagen på, hvor veldig mye er bestemt gjennom sentrale avtaler, gjennom sentrale lover og regler, og muligheten vi gir f.eks. til rektorene for å være ledere på skolene. Rektorer forteller at de bruker mellom halvparten og hele sin tid bare på å administrere og tolke arbeidstidsavtalen. Da blir det veldig liten tid igjen til ledelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

André Kvakkestad (FrP): I trontalen heter det at Regjeringen aktivt vil bekjempe organisert kriminalitet og hvitvasking av penger. Dette er et åpenbart viktig område å sette inn krefter på. Spørsmålet blir om Regjeringen evner å benytte de midler som er nødvendig for å komme dette ondet til livs.

Spesielt Kristelig Folkeparti ønsker å fremstå som partiet som vil satse på forebygging. Ved å forebygge kan en spare store ressurser i forhold til hele tiden å tenke på å reparere den skaden som er inntruffet. Men dette gjelder åpenbart ikke når det gjelder organisert kriminalitet, som har sin basis i smugling av alkohol og tobakk.

Det er det særnorske skyhøye avgiftsområdet som medfører at smugling av disse varene finner sted. Det er for å tjene penger at smuglere setter i gang sin organiserte aktivitet, det er ikke fordi de føler noen spenning ved å flytte varer fra et land til et annet. Altså er det Regjeringen og tidligere regjeringer som har skaffet grobunn for denne type organisert kriminalitet. Den hadde ikke eksistert dersom en hadde hatt et annet avgiftsregime i Norge.

Men det som virkelig burde bekymre Regjeringen, er hvordan dette har betydning for folks rettsoppfatning når det gjelder behovet for å etterleve lover og regler. Når et avgiftsnivå fremstår som så urimelig at store deler av befolkningen i alle landsdeler enten kjøper smuglersprit, smugler den selv eller brenner hjemme, brytes respekten for norsk lov ned. Da er det en overhengende fare for at andre norske lover blir sett på med samme øyne.

En skal ikke se bort fra at foreldregenerasjonens holdninger til og etterlevelse av norsk lov i forhold til norske rusavgifter osv. har betydning for flere unges holdning til ulovlige rusmidler, som narkotika. Da får vi altså den farlige effekt av avgiftspolitikken – som sånn sett gir denne måten å se på norske lover på – at man rett og slett får en sterk reduksjon i folks interesse av å etterleve de fleste lover i kongeriket. Og en slik holdning må være viktigere å bekjempe enn behovet for å dra penger inn i statskassen.

Vi vet at denne organiserte kriminaliteten har flere former, og at organisert kriminalitet som både smugling, trafficking og narkotika ofte er vevet sammen innenfor nokså like grupperinger. Da kan vi ikke fortsette med en politikk som skaper lovbrytere av normale familier i dette landet. Den beste form for forebygging vil være å fjerne det som gjør at menigmann finansielt støtter opp om organisert kriminalitet.

Som nevnt er det flere former for organisert kriminalitet, den har også sine grenser opp mot finansieringskilder for terrorister rundt om i verden. Hvilke tiltak er Regjeringen villig til å sette inn når det gjelder bekjempelsen av annen organisert kriminalitet og av eventuelt terrornettverk? Det vi vet, er at Regjeringen ikke vil innføre tiltak som våre europeiske naboland allerede har innført. Et eksempel er bekjempelse av organisert kriminalitet ved romavlytting. Det er lovlig i Frankrike, men ikke i Norge. Egentlig sender vi internasjonale bander en invitasjon ved å si klart ifra at i Norge vil vi ikke utsette stakkarslige narkokarteller for slike ufine metoder.

Vi ser at den organiserte kriminaliteten og hvitvasking brer om seg og blir stadig sterkere og mer utspekulert. Da er det underlig å være vitne til at en regjering ikke ønsker å bruke virkemidler som virkelig monner.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Etter en valgkamp der vi hørte skole, skole, skole, har naturlig nok forventningene til dette statsbudsjettet vært skyhøye.

Svartmaling av norsk skole, sier statsråd Clemet i dag. Den svartmalingen har jeg lyst til å si at Høyre selv har hatt hovedansvaret for, slik de har drevet retorikken mot norsk skole i opposisjon de siste årene.

Regjeringen Bondevik gikk høyt på banen da statsbudsjettet for 2003 ble lagt fram. Dette var Regjeringens svenneprøve. Regjeringen skulle nå opp til eksamen, for endelig skulle Høyre realisere sine valgløfter, eller i alle fall sette sitt klare skolestempel på budsjettet.

At Høyre ble årets budsjettvinner blant regjeringspartiene, er nå krystallklart. Dette budsjettet er et usosialt budsjett, med skattelette på til sammen 17 milliarder kr på to år. Det er de eldre, de arbeidsledige, de syke og skolebarna som er nødt til å bære kostnadene for Regjeringens prioritering av skattelette. Vi ser at medisinene blir dyrere. Vi får flere arbeidsledige. Vi får kraftig innstramming i dagpengeordningen. Og vi får kutt i utdanningssektoren. De minste barna våre skal få mindre ressurser i sin skolehverdag. Etter min oppfatning er dette mindre til de fattige, og da er dette et usosialt budsjett.

Regjeringen har valgt side. Tydeligst ser vi dette på utdanningsbudsjettet. Kommunene har en rekke lovpålagte oppgaver. Men hva hjelper det, når Regjeringen overfører 500 mill. kr mindre i de frie inntektene til kommunene? Realiteten er at kommunene må prioritere mellom hvilke lovpålagte oppgaver de skal kutte ut. Oddvard Nilsen sa tidligere i dag at vi ikke vet hvor mye penger som blir brukt på skole neste år. Men det Oddvard Nilsen og Høyre vet, er at to av ti kommuner melder at de fremdeles kanskje kan holde skansen mot Regjeringens bestilling, men at åtte av ti kommuner må gjøre tilbudene til folk dårligere. Da vet vi at det ikke vil være mer til skole i Kommune-Norge.

Ifølge Regjeringen er dette et budsjett med klar satsing på utdanning. Det er en satsing å halvere skolefritidsordningen, det er en satsing å gi 1 milliard kr mindre til kommuner og fylkeskommuner til opprustning og utbedring av skoleanlegg, det er en satsing å kutte dramatisk i IKT-tiltak, og det er en satsing å innføre en dramatisk økning i egenandelene på medisiner. Jeg har lyst til å hevde at dette er et budsjett med satsing for de få. Det er et budsjett for alle med høye inntekter og store hus og for dem av oss som er friske og raske.

Jeg har også lyst til å si at dette er et budsjett som gir meg en følelse av at de vil tilbake til fortiden, med kvinnen ved kjøkkenbenken. Mange av budsjettiltakene går i feil retning når det gjelder likestilling. Mange av tiltakene går ut over kvinner, gjennom f.eks. økte egenandeler på medisiner. Og vi vet at flertallet av minstepensjonistene våre er kvinner.

Utdanningsbudsjettet står til stryk. Det ser vi gjennom kuttene og manglende satsing. Samtidig sier Regjeringen én ting. Opposisjonen på sin side blir i dag beskyldt for en ensidig svartmaling. Og da kan en undre seg: Hva er retorikk, og hva er realitet? Jeg mener at vi finner svarene i de kalde fakta: Det er mindre til elevene i den offentlige skolen kontra elevene i de private skolene. Det er nedtrapping av rehabilitering av skoleanleggene, og det er mindre kvalitet i den offentlige skolen. 30 000 fjernundervisningsstudenter mister all støtten sin til etter- og videreutdanning. Jeg kan ta ett eksempel, Rælingen kommune. Der vil prisen i SFO gå opp med 3 000 kr i året, og i tillegg til denne prisøkningen må de kanskje halvere tilbudet.

Kuttene i skolesektoren er en hån mot dem som trodde at de skulle få en bedre skole etter stortingsvalget. Ingen av oss – verken i denne sal eller ute i befolkningen – hørte den retorikken som Høyre nå fremfører. At Høyre ønsker å fjerne statlig støtte til SFO, er jo ingen nyhet. Finansministeren proklamerte i forrige uke at kuttene i SFO ville medføre en økning i egenandelen på 150 kr. Men hva har finansministeren tenkt å si til alle de foreldrene ute i arbeid som har ungene sine i SFO, som står overfor et kutt i SFO-tilbudet, og der en av foreldrene må jobbe deltid på grunn av kommunens kutt i tilbudet? Jeg mener at dette er en virkelighet vi er nødt til å begynne å ta innover oss.

I mange familier i dag er begge foreldrene ute i arbeid. Vi vet at de har behov for omsorgs- og tilsynstilbud for småskolebarna både før og etter skoletid. Skolefritidsordningen skal legge til rette for lek, for kultur- og fritidsaktiviteter, med utgangspunkt i ungenes alder, funksjonsnivå og interesser. Og den skal gi ungene våre trygghet.

Også barn med funksjonshemninger skal gis gode utviklingsvilkår i skolefritidsordningen. Men hva hjelper det foreldrene i Rælingen eller for den saks skyld i Troms at det er lovhjemlet at alle kommuner skal ha et tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid, når de økonomiske betingelsene ikke er der? Er dette en familiepolitikk med vekt på barnas beste? Jeg har lyst til å etterlyse Kristelig Folkeparti. Hvor har dere vært?

Det nytter ikke å effektivisere bort skolebarna våre!

Dette budsjettet inneholder en klar privat profil. Det er en storstilt satsing på det private alternativ innenfor utdanningen. Det er ikke overraskende. Derimot er det overraskende å se forskjellen i satsingen på privatskoler kontra den offentlige skolen – mer enn 400 mill. kr til de private skolene i dette budsjettet. Til sammenligning påstår Regjeringen at de satser 380 mill. kr på kvalitet i grunnskolen, men av denne summen, i hvert fall slik jeg klarer å lese budsjettet, er kun 20 mill. kr ny økning.

Fra flere av Høyres representanter i dag har vi fått høre at mye av dette innebærer utbetaling til såkalte bonusskoler. Er det dette kvalitetsbegrepet til Høyre innebærer? Det mener jeg faktisk er smuler til de få, og også en ganske arrogant holdning – ja, jeg har lyst til å uttrykke meg så sterkt som at dette grenser til lureri overfor elever og foreldre, som faktisk hadde ventet noe helt annet.

Arbeiderpartiet vil støtte Høyre i forhold til å øke kvalitetsbegrepet og innholdet i det i den norske skolen. Men dette handler også om hva vi legger inn i kvalitetsbegrepet, og hvilken ende vi begynner i. Reaksjonene fra organisasjonene som har utdanning som hovedinteresse, er faktisk ganske samstemte. Mange roper i dag varsku om skolekrise, mange mener at dette er et angrep på lik rett til utdanning. Budsjettet er en invitasjon om å etablere flere private skoler, som igjen kan innebære en nedleggelse av de offentlige skolene våre. Dette er alarmerende.

Jeg kjenner Regjeringens forslag til privatskolelov, som gjør dagens skolesituasjon betraktelig verre. Det innebærer at flere privatskoler blir opprettet, med automatisk god og ikke minst stabil offentlig finansiering. Jeg har lyst til å si at det kan se ut som om den offentlige skolen kan komme til å forsvinne hvis Høyre får fortsette, i dunsten av veldig sterkt Høyre-ideologiske statsråder. Men jeg hadde jo trodd at det også var andre regjeringspartnere i denne regjeringen som ville holde både en hånd på rattet og kanskje også en fot på bremsen.

Dette betyr også at Regjeringen vil gi bedre økonomiske kår til de private skolene enn til den offentlige skolen. Vi vet at Regjeringen ønsker å øke statstilskuddet til de private skolene til 90 pst. Kostnadene pr. skoleplass varierer meget sterkt i vårt land. Vår fellesskole er desentralisert, og vi har et integrert tilbud som har en veldig klar kostnadsside. Det gjør at det er forskjell på kostnaden for en skoleplass i Smøla kontra hva det koster å gi en skoleplass i Oslo.

Aldri har vi sett et større engasjement for skolen i Norge, både fra enkeltmennesker og fra organisasjoner. Disse må bli tatt på alvor, og da bør også Regjeringen være ærlig i forhold til sine intensjoner med sin politikk: at det er en klar prioritering av de 10 000 barna som er i den private skolen, og ikke de nesten 600 000 barna som har plass i den offentlige fellesskolen vår.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ine Marie Eriksen (H): Høyere utdanning og forskning har fått en økning på 11 pst. på budsjettet. Jeg syns vel knapt det kan kalles et kutt, men snarere en satsing.

Representanten Bekkemellem Orheim er bekymret for at den offentlige skolen vil forsvinne. Da vil jeg få minne om at 1,7 pst. av elevene i norsk skole går i privatskole i dag. Det er et gitt antall elever som går på skole. Det eneste vi søker å oppnå, er å prøve å gi dem en valgfrihet til å velge offentlig eller privat. Den offentlige skolen kommer ikke til å forsvinne, like lite som den private skolen kommer til å forsvinne.

Arbeiderpartiet og representanten Bekkemellem Orheim kjemper mot friskolereformen fordi de mener 1) at det er et problem at det bare er sterkt religiøse skoler som får godkjenning, og 2) at skolene bare er for foreldre med penger. De har altså alle piggene ute i forhold til forslaget til ny friskolelov og forslaget om å øke støtten til private skoler. I stedet vil de kutte den støtten. Det er her jeg mister tråden i resonnementet til Arbeiderpartiet. Lovforslaget om frittstående skoler skal jo nettopp sørge for at det ikke bare er religiøse eller pedagogiske alternative skoler som får godkjenning, men også andre skoler som representerer en eller annen form for alternativ, eller som kanskje er helt like den offentlige skolen, men som bare har lyst til å gjøre noen ting litt annerledes. Og poenget med å øke den offentlige støtten er nettopp at det ikke bare er de med feit lommebok som skal kunne sende barna sine i private skoler også i framtida.

Oppsummert blir det store paradokset for meg: De to tingene som Arbeiderpartiet kjemper sterkest imot i forhold til friskolereformen og i forhold til spørsmålet om private skoler, nemlig at det først og fremst er religiøse skoler som får godkjenning i dag, nettopp fordi det er slik loven er, og dernest at man må betale til dels høye summer for å ha barna sine gående der, er jo de to tingene som man er helt sikker på å opprettholde hvis Arbeiderpartiet får det som de vil i skolepolitikken.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Først til det første som representanten Ine Marie Eriksen spurte om, nemlig satsingen. Hun kan ikke forstå hvordan det går an å fremstille dette budsjettet som en manglende satsing på utdanning. Da har jeg bare lyst til å ta opp den listen jeg har her. Den er bare én av flere sider med kutt i denne sektoren, og vi kan ramse opp flere hundre millioner i kutt på utdanningssiden. Dette er jo noe helt annet enn det Høyre lovte gjennom hele valgkampen. Det Høyre har prøvd å fortelle de norske velgerne nå gjennom mange år, er at vi har hatt en dårlig offentlig skole, at det var viktig å få inn mer kvalitet i den norske skolen, og skulle en få til det, måtte en ha en regjering som var villig til å bruke mer penger på skolen. Nå kjenner vi resultatet av den satsingen som Høyre har lagt opp til, og da vet vi at det ikke har vært nok penger å fordele til skole fra den totale potten. Da mener jeg det er helt ærlig og rederlig at Høyre står fram og sier: Vi har gjort et valg, og vårt valg er at vi satser på de 1,7 pst. Der legger vi inn over 400 mill. kr, men beklageligvis har vi ikke funnet rom til den samme satsingen på den offentlige skolen. Vi ser også kuttet på skolefritidsordningen. Dette handler om de minste barna våre, og jeg kan ikke forstå at et parti som gang på gang snakker om verdier og om trygghet, vil ha tilbake en situasjon der barna våre får nøkler rundt halsen.

Så til det andre: I en tid der vi kanskje vil oppleve at den offentlige skolen vår blir avspist med omtrent ingenting, må alle partiene begynne å prioritere hva vi skal bruke av penger – også på de private skolene. Hvis denne nedbyggingen av den offentlige skolen fortsetter, er det kanskje flere partier i denne salen som vil begynne å stille kritiske spørsmål om hva skattebetalernes penger skal gå til.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Magne Aarøen (KrF): I avisene har vi etter at statsbudsjettet vart lagt fram på torsdag, kunna lese mange negative kommentarar. Mange av kommentarane ber preg av at ein har kommentert før ein har sett seg inn i budsjettet. Det vert også gjort til eit hovudpoeng å seie noko negativt om Kristeleg Folkeparti.

Tysdag den 8. oktober skreiv Dagsavisen, tidlegare Arbeiderbladet, følgjande på leiarplass under overskrifta «Altfor mye svartmaling» at

«en del av kritikken fra enkelte partier og miljøer er ren svartmaling uten dekning i virkeligheten».

Det er ein korrekt og god observasjon.

Regjeringa har hatt ei svært krevjande oppgåve med å skulle sameine krav til innstramming av offentlege utgifter av omsyn til næringslivet og oppfylling av svært kostnadskrevjande vedtak i Stortinget. Ei av utfordringane har vore den uoversiktlege og lite utgreidde barnehagereforma, der målet er godt, men arbeidsmåten var uryddig. I denne svært krevjande situasjonen har budsjettet fått ei innretning som næringslivet er godt nøgd med. Det er lagt eit godt grunnlag for at både renta og kronekursen skal gå nedover. Det er noko av det aller viktigaste for både næringsliv, kommunar og familiar.

Budsjettet har fått ein god distriktsprofil med både påfylling av kommunale næringsfond, store overføringar til det regionale utviklingsarbeidet i fylka, distriktsfond og melding om oppretting av ein distriktskommisjon.

Midlane til kampen mot fattigdom er auka frå 250 mill. kr i 2002 til nesten 600 mill. kr i 2003. Samarbeidsregjeringa er den fyrste regjeringa som har sett i gang eit systematisk arbeid for å få slutt på at folk lid i fattigdom. Regjeringa har prioritert dei fattigaste fyrst. Det betyr at nokon må kome etter.

Ei anna nyvinning er at ein for fyrste gong har innført eit såkalla tak 2. Det betyr at kronisk sjuke som har utgifter over 4 500 kr pr. år til opphald på opptreningsinstitusjonar, refusjonspliktig tannbehandling og fysioterapi, får dekt desse. Det er ei heilt ny ordning for ei pasientgruppe som har hatt titusenvis av kroner i private utlegg i tillegg til sjukdomsplagene. Mange av desse er i tillegg funksjonshemma.

Regjeringa har også sagt nei til å setje ned avgifta på alkohol. Det er Kristeleg Folkeparti svært nøgd med, og det er i samsvar med dei signala vi tidlegare har gjeve i debattar i Stortinget.

Regjeringa har satsa på opptrapping av både førebyggjande og behandlande tiltak innan rusomsorga. Det trengst i aller høgste grad. Veksten i alkoholforbruket blant ungdom er alarmerande stort. Det peikar fram mot ein svært negativ langtidseffekt, med store helsemessige, menneskelege og økonomiske følgjer.

Det vert vidare satsa på abortførebyggjande tiltak. Den nasjonale kreftplanen vert fullført, og opptrappingsplanen for psykiatri vert følgd opp.

Det er ingen grunn til å snakke bort at kommunane har det vanskeleg trass i at det er gjeve rekordstore løyvingar. I vår vart det stilt i utsikt at kommunane ville få ein auke på 2–2,5 milliardar kr. Budsjettet legg fram 2,6 milliardar kr pluss 1,7 milliardar kr til dekning av pensjonskostnader for læraroppgjeret.

Det er ei sterk satsing på både barnehagar og kontantstøtte. For Kristeleg Folkeparti er det viktig å halde på valfridomen for småbarnsforeldra og stå imot dei til dels kraftige og i høgste grad intolerante og usolidariske angrepa frå sosialistane i denne saka.

Lista over gode Kristeleg Folkeparti-prioriteringar kunne gjerast lang både på kyrkje-, kultur- og familiebudsjetta og andre budsjett.

Vi i Kristeleg Folkeparti merkar oss at opposisjonen angrip Kristeleg Folkeparti med å hevde at vi ikkje har fått gjennomslag for våre saker. Det er ein usann propaganda sjølv om den vert gjenteken gong etter gong. Det er heilt påfallande kva godhug dei same partia har fått for våre saker etter at vi gjekk inn i Regjeringa. Det var ikkje nett slik før. No er alt som opposisjonen ynskjer å vinkle negativt, i strid med alt det gode Kristeleg Folkeparti stod for tidlegare. Kritikken har sjølvsagt eitt mål, nemleg å få Kristeleg Folkeparti ut av regjeringssamarbeidet med Høgre og Venstre. Resultatet vert at ein bidreg til ei auka politikarforakt.

I ein krevjande situasjon for landet må folk kunne forvente at alle seriøse parti legg opp til ein konstruktiv budsjettkritikk, der ein i fellesskap kan leite fram samlande løysingar til beste for landet. Det tyder ikkje at ein skal løyne politisk usemje, men ein skal også kunne tydeleggjere dette i ein normal dimensjon og ikkje svartmale for å skape inntrykk av ein avstand som er større enn det den i realiteten er, og på den måten søkje etter veljarane sin politiske gunst.

Michael Momyr (H): Norge har, som vi vet, bygd opp velstanden sin langs en lang kyststripe som er rik på naturressurser. Det har ført til at vi har en større spredning av aktivitet og bosetting enn den vi finner i de fleste andre land.

Det spesielle med Norge er derfor ikke at det bor folk over hele landet, men at vi har et næringsgrunnlag over hele landet. Etter hvert som det ble mangel på produktivt jordareal langs kysten, lærte bøndene seg å utnytte utmark og rydde land på de mest utilgjengelige stedene. Fiskerivirksomheten førte til at det meste av kysten ble befolket. Med utgangspunkt i de handelsstedene som utviklet seg, fikk vi også en skipsfartsnæring med tilknyttede aktiviteter, som etter hvert ble mer og mer internasjonalt rettet. Det er i dag, og har i lang tid vært, en av våre viktigste næringer.

Ved utnyttelse av fossekraften grodde det opp industristeder der kraften var lett tilgjengelig, ofte innerst i fjordene. De siste 30 år har vi også nyttiggjort oss naturressursene gass og olje. Det har ført til ny vekst langs kysten. Med utbyggingen av Snøhvit har den aktiviteten nå nådd helt opp til Finnmark.

I dag er flere av de tradisjonelle næringene under press. Det påvirker distriktene. Det er en utvikling som det ikke nytter å stoppe. Omstruktureringen i næringslivet og i primærnæringene har pågått hele tiden. Jeg kan understreke det med ett eksempel. Hvis vi ser på landbruket, produseres det i dag like mye mat som man gjorde for 50 år siden, men det skjer med under 30 pst. av de arbeidstimene som ble brukt på den tid.

Hvis vi fortsatt skal ha vekstkraftige distrikter, må vi i tiden fremover ikke legge hindringer for naturlige strukturendringer. Vi må sørge for at vi er en del av denne utviklingen. Det distriktene og bedriftene trenger nå, er først og fremst ansvarlighet og en økonomisk politikk som gjør at renten går ned, og at norske bedrifters konkurranseevne styrkes. En norsk bedrift får ikke solgt tannbørstene sine i andre land på grunn av at kronekursen er høg, og da blir det slik at den bedriften beslutter å flytte virksomheten sin til et annet land. Bedrifter får det også tøft hvis rentekostnadene stiger, f.eks. med 1 pst., som en følge av at enkelte partier ønsker å bruke mer penger til alle gode formål. Regjeringen legger opp til en ansvarlig økonomisk politikk som tar mer hensyn til langsiktighet for distriktenes arbeidsplasser enn en kortsiktig lykkerus og den popularitet det vil gi, med noen få større bevilgninger over et budsjett. Samarbeidsregjeringen prioriterer trygge arbeidsplasser og nye arbeidsplasser fremfor kunstig åndedrett. Det er en langsiktig og god løsning for distriktene.

Jeg er stolt over at vi har klart å legge frem et stramt budsjett. Jeg legger heller ikke skjul på at jeg er glad for at vi har fått et virkemiddelapparat som synes å bli mer og mer treffsikkert i forhold til distrikter og næringsfattige områder, men likevel er jeg overbevist om at det viktigste grepet er å ha en økonomisk politikk som gjør at distriktsarbeidsplassene på det viset blir trygget. Vi vil være med og forandre Distrikts-Norge. Vi vil være med og gjøre Distrikts-Norge mer robust.

Marit Nybakk (A): Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har vært preget av bred enighet i de siste 50 år. Det har gitt vanlige folk trygghet, men det har også gitt Norge respekt utenfor landets grenser. Dette er nå også tilfellet med forsvarspolitikken. Jeg ser da bort fra Fremskrittspartiet, som har stilt seg helt på sidelinjen i den saken.

Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet inngikk i juni i år et forsvarspolitisk forlik, et forlik som sikrer stabilitet og forutsigbarhet gjennom en omfattende omorganiseringsperiode både nasjonalt og i NATO, og ikke minst er det viktig når vi har gått inn i en tid med stor internasjonal usikkerhet og uforutsigbarhet.

Slik den globale situasjonen er nå, med kamp mot internasjonal terrorisme, med etniske konflikter, nye ustabile regimer og brennbare regionale konfliktområder, skal folk i Norge være forvisset om at politikerne har evne og vilje til å ta ansvar i bredden i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Det som først og fremst preger trusselbildet nå, er jo uforutsigbarhet, og det var det uforutsigbare som preget både 9. november 1989 og 11. september 2001. Begge hendelsene endret den internasjonale situasjonen, maktbalansen og vår hjemlige forsvarspolitikk fullstendig.

9. november 1989 sprengte folk den forhatte Muren. Den nye tids orden – for ikke å si uorden – starter her. Vi fikk de mest dramatiske endringene i europeisk og global sikkerhetspolitikk etter 1945.

11. september 2001 ble de nye trusselbildene til virkelighet, og verden blir aldri den den var.

I tillegg ser vi mange nye foruroligende naturkatastrofer som kan komme av økende miljøforurensninger og klimaforandringer.

Arbeiderpartiet viste smidighet og stor samarbeidsvilje for å få til et bredt forsvarspolitisk forlik – til beste for folk flest, for folks trygghet og for Norges sikkerhet. Det gjorde faktisk også forsvarsministeren. Da regner jeg med at Regjeringen viser den samme smidighet for å få til de nødvendige tiltak innen sivilt beredskap, for å sikre utbygging av en effektiv sårbarhetsforebygging og en beredskap som sikrer en videreføring av det norske samfunnets funksjoner ved krise, krig eller terrorangrep. Jeg forutsetter at Regjeringen ikke lar det gå prestisje i fastlåste standpunkter når Stortinget i disse dager behandler St.meld. nr. 17 for 2001-2002 om samfunnssårbarhet.

Jeg er faktisk overrasket over at det fra Regjeringens side tas så lettvint på det å sikre et totalkonsept for beredskap og samfunnssikkerhet innenfor en totalforsvarsramme. Folk skal vite, og de har krav på å vite, at de er trygge enten de går på konsert i Oslo Spektrum eller på fotballkamp på Ullevål stadion. De skal vite at vi har en forebyggende beredskap mot bakteriologiske våpen, vite at vi ved en stor hotellbrann eller et bombeangrep har helseberedskap – det nødvendige samarbeid mellom sivilt beredskap og Forsvaret for å håndtere slike situasjoner når krisen er et faktum.

Vi står overfor både tilsiktede og utilsiktede trusler. Tilsiktede trusler er bl.a. terroranslag, organisert kriminalitet eller sabotasje for å sette samfunnsfunksjoner ut av spill. Utilsiktede trusler er store flomkatastrofer, snøskred, skogbranner og hotellbranner. I disse sakene viskes skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet ut.

Det norske folk fortjener at politikerne har løsninger, er løsningsorienterte og sørger for konkrete forslag og tiltak i saker som så til de grader angår folks sikkerhet, i tillegg til velferd, trygghet, arbeid og fungerende samfunnsfunksjoner. Det tilsier et bredt flertall også om tiltak for samfunnssikkerhet, og jeg vil vise til at man i Danmark faktisk har inngått et forlik om sivilt beredskap som omfatter samtlige partier.

Jeg vil derfor be om at alle viser vilje til samarbeid i en sak som påvirker alle borgere i Norge og deres sikkerhet. Min appell går først og fremst til representanter for regjeringspartiene og til Regjeringen om å vise smidighet og fleksibilitet, slik at vi kan skape løsninger.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Harald T. Nesvik (FrP): Regjeringen sier i trontalen at det vil bli foreslått en ny skjermingsordning for egenandeler som er knyttet til helsetjenester som ikke inngår i frikortordningen. Regjeringen peker videre på at det også i løpet av høsten vil bli fremmet en stortingsmelding om tiltak mot fattigdom. Begge disse tiltakene er nå gjort kjent for Stortinget.

Regjeringen har fremmet et forslag til en ordning med et egenandelstak 2 for kronikere, slik Stortinget har bedt om. Men det som ikke omtales noe særlig, er at Regjeringen dekker inn hele denne ordningen, pluss en rekke andre tiltak i budsjettet, ved at den øker egenandelene i helsevesenet betydelig. Det er med en viss undring man kan lese i statsbudsjettet at denne regjeringen vil fjerne en ordning med fritak av egenandeler for medisiner på blå resept for uføre- og alderspensjonister, som ble innført så sent som 1. oktober i år. Dette var et tiltak som virkelig kunne hjulpet bl.a. den store delen av landets minstepensjonister, som også må sies å være fattige.

Det står ikke til troende når Regjeringen hevder at den ønsker å gjøre noe med fattigdommen, samtidig som man innfører ordninger som direkte rammer en stor del av landets fattige. Den planen som Regjeringen har fremmet for å motvirke fattigdom i Norge, er totalt blottet for tiltak som ville hjulpet nettopp denne gruppen fattige.

Når det gjelder denne ordningen, skal vi være klar over at apotekene for en ukes tid siden hengte opp plakater om at alders- og uførepensjonister ville bli fritatt for egenandeler fra 1. oktober. Så kom statsbudsjettet to dager etterpå, den 3. oktober, og Regjeringen fjernet en ordning som veldig mange hadde sett fram til. Jeg må si at det ikke er mye medmenneskelighet å spore når en i praksis tvinger eldre, syke mennesker til å måtte velge mellom medisin og mat, for veldig mange er faktisk i den situasjonen. Og dette skjer i et av verdens aller rikeste land.

Men det slutter ikke der: Regjeringen øker egenandelene nesten over hele fjøla når det gjelder syke mennesker og i helsevesenet. Det gjelder leger og fysioterapeuter, egenandelene øker over hele linjen.

Da kan man stille spørsmålet: Er dette et såkalt sosialt godt budsjett, som enkelte hevder fra Regjeringens side?

Et annet område som Regjeringen også viser en total mangel på forståelse for og ikke ønsker å gjøre noe med, er pensjoner. Det har vi sett i en årrekke, og det gjelder særlig Høyre, men nå også Kristelig Folkeparti og Venstre. Situasjonen er den at vi har en ordning med at gifte og samboende pensjonister får avkortet pensjonene sine med 25 pst. fordi de har valgt den samlivsformen. Det gjelder ikke for enslige, det gjelder for gifte og samboende pensjonister. Dette er en usolidarisk avkorting. Dette er en ordning som fratar personer en rettmessig pensjon. Det er noe man har betalt inn til folketrygden, og som man burde få tilbake.

Det er på tide at man nå tar disse gruppene på alvor og sørger for at de får hver sin rettmessige pensjon og ikke blir til del den avkortingen som er i dagens system. Jeg håper at Regjeringen gjør noe med dette, og jeg forventer det også.

Og så når det gjelder pasientbehandling: Det er ingen økning overhodet i budsjettet til pasientbehandling. Det er ikke rom for å behandle flere pasienter enn det som er tilfellet for i år. I en tid hvor man faktisk klarer å gjøre noe med ventetiden, man klarer å få ned ventelistene, sykehusene er blitt mer effektive og kan behandle flere pasienter, da sier altså Regjeringen seg ikke villig til å øke budsjettkapitlene slik at man kan få en ytterligere reduksjon i ventelistene.

Når denne høsten er over og man står igjen med en eller annen form for budsjett i denne sal, håper jeg i hvert fall at det er et budsjett som er til større hjelp for syke mennesker i dette landet enn det det foreliggende forslaget er.

Presidenten: Vi har tre talere igjen på talerlisten som vi har forutsatt skal ha ordet i kveldens møte. Det er Jorunn Ringstad, Svein Flåtten og Arne Sortevik.

Jorunn Ringstad (Sp): Regjeringa listar i trontalen opp gode målsetjingar på mange område. Men det som er interessant, er å halde dei gode intensjonane i trontalen opp mot budsjettet som Regjeringa har lagt fram. Budsjettet gir ein viktig peikepinn på om Regjeringa vil setje inn ressursar og tiltak for dermed å nå målsetjingane som er lista opp i trontalen. Samanliknar vi trontale og budsjett, slår det mot ein at på mange område er det stor avstand mellom liv og lære for denne regjeringa.

I trontalen kan vi lese:

«Regjeringen vil bidra til å sikre bosetting, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over hele landet.»

Dette er ei målsetjing vi i Senterpartiet kan støtte Regjeringa på fullt og heilt. Men det blir vanskeleg å tru at Regjeringa meiner alvor når vi ser kva Regjeringa har gjort i 2002 og vil gjere i 2003. Regjeringa har ei målsetjing om å skape utvikling i distrikta samtidig som dei i 2002 har gjennomført kraftige nedskjeringar i budsjettpostar som skulle stimulere til nettopp å sikre busetjing, verdiskaping og levedyktige lokalsamfunn over heile landet. Sjølv om nokre av desse postane har fått ei lita påplussing i budsjettforslaget for 2003, blir det totalt dramatiske nedskjeringar om vi ser åra 2002 og 2003 samla.

Eirik Fiva, som er leiar av Landsdelsutvalet for Nord-Noreg og Nord-Trøndelag, gir i Nationen i dag uttrykk for at han er kraftig provosert over at Regjeringa hevdar at dei no satsar på regional næringsutvikling. Eirik Fiva seier det slik:

«Det er ganske hult når de sier at fylkeskommunene nå «får muligheten til å styrke sin rolle som regional utviklingsaktør». Det var dramatiske nedskjæringer som ble gjort for 2002 og en liten økning for 2003 monner ikke.»

Dette er sterke ord frå ein som arbeider ute i landet og ser verknaden av Regjeringa sin politikk. At det er store kutt i distriktssatsinga, innrømmer då også kommunalminister Erna Solberg i same avis, altså Nationen av 9. oktober 2002.

Regjeringa kuttar altså kraftig i tilskot til næringsutvikling og distriktssatsing, men påstår likevel at dei skal sikre levedyktige lokalsamfunn over heile landet. Dette blir lite truverdig.

Utvikling av gode lokalsamfunn i heile landet er avhengig av mange faktorar. God infrastruktur er ein av dei avgjerande faktorane for næringsliv og busetjing. Skal vi kunne utnytte dei ressursane vi har i landet, må vi leggje det til rette slik at vi tek vare på det mangfaldet av verksemder og kompetanse som finst over heile landet. Vi må òg leggje til rette for vidareutvikling av næringslivet. God infrastruktur er avgjerande for god regularitet for næringstransport og også for å redusere transportkostnadene og avstandskostnadene.

I førre periode brukte Høgre mange debattar i Stortinget til å kritisere andre parti for manglande vilje til å satse på samferdsleinvesteringar. Oddvard Nilsen, som då var leiar i samferdslekomiteen, var flittig til å halde fram Høgre som eit parti som stod for auka investeringar til infrastruktur. Høgre var eit parti å stole på i vektlegging av samferdsle for næringsliv og lokalsamfunn, var den klare bodskapen i førre periode.

Vi har sett lite vilje til å gjennomføre tidlegare lovnader om satsing på infrastruktur etter at Høgre kom i regjering. Tvert imot opplever vi at ei Høgre-dominert regjering legg fram eit budsjett med reduserte veginvesteringar. Dette er noko heilt anna enn lovnadene i Nasjonal transportplan. Det er difor kanskje ikkje så rart at eit så viktig område som infrastruktur ikkje blir nemnt i trontalen. Det einaste som blir sagt, er:

«Regjeringen vil konkurranseutsette veiproduksjonen og omorganisere produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen til et statlig aksjeselskap.»

Er det dette som er denne regjeringa sitt einaste svar på dei store utfordringane på vegsektoren? Dessutan er det freistande å spørje: Har dette blitt Kristeleg Folkeparti sin politikk? Det var ikkje dette Kristeleg Folkeparti stod for i førre periode.

I innlegget sitt i dag streka parlamentarisk leiar i Høgre, Oddvard Nilsen, under at eit økonomisk ansvarleg opplegg er det viktigaste for denne regjeringa. Men sjølv om eit økonomisk ansvarleg opplegg ligg i botnen for budsjettarbeidet, har Regjeringa gjort sine prioriteringar innanfor budsjettrammene. Det er difor dårleg orsaking frå Høgre dersom dette skal vere forklaringa på at infrastruktur har måtta tole kutt på fleire viktige område. Forklaringa er nok kort og godt at Høgre i regjering ikkje prioriterer infrastruktur høgt nok til at det får rom innanfor det Regjeringa kallar ansvarlege økonomiske rammer. Dette stemmer dårleg med Høgre-representantane sine utsegner i førre periode.

Svein Flåtten (H): Samarbeidsregjeringens budsjett for inneværende år markerte et tidsskille og et retningsskifte i norsk skattepolitikk. I år 2000 var det norske skattenivået blant de høyeste i verden. På toppen av dette fikk vi for 2001 et budsjett fra Stoltenberg-regjeringen med de største skatteøkninger noensinne. Etter å ha gitt klar beskjed gjennom stortingsvalget i fjor høst kunne det norske folk være vitne til at Samarbeidsregjeringen foreslo og fikk vedtatt historisk høye skattelettelser med til sammen over 12 milliarder kr i budsjettet for 2002. Og ikke nok med det, Regjeringens planer og mål er i løpet av perioden å gjennomføre samlede skatte- og avgiftsreduksjoner på til sammen 31 milliarder kr. Dette kursskiftet i den norske skattepolitikken var helt nødvendig.

Det er vårt verdiskapende næringsliv som legger grunnlaget for den inntekt og sysselsetting som skal holde velferdssamfunnet oppe og utvikle det videre. Det er evnen til å skape verdier i fastlandsøkonomien som vil være bestemmende for det velferdsnivå vi kan opprettholde i fremtiden.

Det er disse målene og virkemidlene som er sentrale når Samarbeidsregjeringen har meislet ut sin skattepolitikk for denne stortingsperioden. I grunnlaget for Regjeringen er det et sentralt tema med en kursomlegging i skattepolitikken slik at næringslivets rammebetingelser forbedres, og ikke minst at det må lønne seg å arbeide, lønne seg å komme i arbeid, og at flest mulig skal kunne leve av sin egen arbeidsinntekt. Valgets resultat i fjor høst i disfavør av skatteøkningspartiene var således klar tale. Like klar tale har de to budsjett Samarbeidsregjeringen foreløpig har lagt frem, vært. I fjor var det et budsjett med betydelige skattelettelser. Når virkningen av skatte- og avgiftslettelsene i 2002 og forslaget for 2003 er fullt innarbeidet, vil vi ha nådd en reduksjon på 17 milliarder kr, altså godt halvveis i forhold til Sem-erklæringens mål.

Den 32 år gamle midlertidige investeringsavgiften ble endelig avlivet 1. oktober, til stor glede for næringslivet. Det er en halv milliard hver måned i forbedrede betingelser for norsk næringsliv i alle bransjer – små og store bedrifter.

Flypassasjeravgiften er vekk og dobbeltbeskatningen på utbytte likeså. Boligskatten er på vei nedover. Gjennomføringen av allerede vedtatte skattereformer, særlig investeringsavgiften, blir det viktigste i 2003. Allikevel blir det plass til ytterligere skattelettelser, denne gang på personsiden med både økninger av minstefradrag, økt innslagsgrense for toppskatten og ytterligere reduksjon av boligskatten.

Men kanskje det aller viktigste i det skattepolitiske kursskiftet gjenstår, nemlig en reform av skattesystemet med mindre avstand mellom skatt på kapital og skatt på inntekt, en enda mer internasjonalt konkurransedyktig bedriftsbeskatning for alle næringer, avvikling av delingsmodellen og ikke minst en nedtrapping av formuesskatten. En slik reform, kombinert med ytterligere skattereduksjoner i løpet av perioden, vil være kronen på verket i det kursskiftet som Regjeringen ønsker, og som kan gjennomføres av dette storting, hvor et tydelig flertall har ønsket en slik endring. Men det er ikke nok bare å snu retningen i skattepolitikken. Måten å gjøre det på er minst like viktig. Bruken av oljeinntekter i norsk økonomi er en balansekunst, hvor de viktige målene er tiltak som kan øke vekstevnen og verdiskapingen i næringslivet, samtidig som en unngår press på prisstigning, rentenivå og valutakurs. Med andre ord: et stramt budsjett.

SVs parlamentariske leder karakteriserte i formiddag beskrivelsen stramhet i budsjetter som det å dele ut tilfeldige merkelapper, og med bakgrunn i sin næringslivserfaring fra bl.a. Jordan tannbørstefabrikk ble næringslivets ønske om å drive en sikrest og best mulig virksomhet betegnet som råskap. Det må være forstemmende visjonsløse signaler å lytte til fra trontaledebatten i vår nasjonalforsamling for et norsk næringsliv som har til oppgave å produsere den verdiskaping vi skal bygge vårt fortsatte velferdssamfunn på.

Det er som sagt en viktig balansekunst å kunne rette den økte bruken av oljeinntektene inn mot reduksjoner i skatter og avgifter for å gi den vekstkraft og stimulering som næringslivet trenger, og samtidig holde stramhet i offentlige utgifter. Denne balansekunst krever aktører som tør å hensynta ansvarligheten og helhetsvirkningen for økonomien i de tiltak som gjennomføres. Hensynet til budsjettpolitikkens virkninger på renten er en balansegang på stram line, hvor det er avgjørende å ha blikket festet mot målet og ikke for mye la seg forstyrre av oppfordringer om dristige økonomiske C-moment og en økonomisk akrobatikk uten sikkerhetsnett. Målet må være ny kurs i skattepolitikken som permanent forbedring av rammebetingelsene for norsk næringsliv sammen med en budsjettpolitikk som kan dempe presset mot rente og valutakurs. Perspektivet på renten alene er at norske bedrifter, privatpersoner og kommuner ved utgangen av august hadde en innenlandsk lånegjeld på tilsammen ufattelige 1 600 milliarder kr, og at en rentenedgang på bare 0,5 pst. i teorien utgjør opp mot 8 milliarder kr i kostnadsreduksjoner. Det er tall som viser at det er avgjørende viktig for alle at kursskiftet i skattepolitikken videreføres med et helhetssyn og en samlet ansvarlighet for et stramt budsjett.

Arne Sortevik (FrP): Sist, men ikke minst, er det noe som heter. Vi skal avslutte med skole.

Formelt får jeg ta opp de forslag som er omdelt i saken, og også omtale det første veldig kort. Jeg har lest ut av bekymringsmeldingene som er kommet fra både Arbeiderpartiet og SV, at de bør dele vårt syn på at vi trenger en melding om ressurssituasjonen innen grunnskolen og den videregående skole. Den bør vi etter vår mening få innen utgangen av februar. Den bør basere seg på det som har skjedd nå i sommer, og det som skjer utover høsten i kommunesektoren, med de kuttene som er varslet for dette års budsjett i kommunesektoren, og de kuttene som er varslet for neste års budsjett i kommunesektoren, slik at vi får en avlesning av hvordan det står til.

Hvor er det blitt av satsingen på skolen? Det er vanskelig å få øye på realitetene bak retorikken, for vi har en utdanningsminister som snakker fort og mye. Vi tror at flere og flere ser det som oss, at vi må gjøre noe med systemet for å få en bedre skole. Jeg viser til det Dokument nr. 8-forslaget som ble fremmet av oss siste torsdag, om en rekke systemendringer som vi anbefaler for norsk skole: fri etablering, staten betaler skolepengene, skolene må bli selvstyrte enheter med egne styrer, midler til de statlige overtakelser av skolebygg, for å nevne noen eksempler på systemendringer som vi ønsker oss.

Hvor er det blitt av satsingen på skolen? I årets budsjett er lånerammen fra i fjor på 2 milliarder kr til oppussing og opprusting av skolebygg redusert til 1 milliard kr. Og skal vi tro meldingene som faktisk stod å lese så sent som i går, så står det penger for inneværende år ubrukt. Det er vi faktisk ikke overrasket over, for denne ordningen er innrettet slik at de kommunene som enten er på kanten av en økonomisk krise, eller er satt under overvåking av fylkesmannen, ikke ser seg i stand til å bruke ordningen. Vi har påpekt fra dag én et helt år tilbake at det må gjøres noe med innretningen hvis man faktisk mener at disse 15 milliardene skal brukes – 15 milliarder kr mot den målingen som KS selv har gjort, på ca. 40 milliarder kr.

Jeg vil også si at tempoet ikke er synderlig imponerende når det altså i fjor ble satt av 15 milliarder kr over en åtteårsperiode. Det ser ut til å bli brukt 1 milliard kr i år. Man satser 1 milliard kr til neste år. Det kommer til å ta en stund før man får pusset opp de skolebyggene. Det er ganske overveldende dokumentert at forfallet er omfattende. Hadde det vært voksne mennesker i regulært arbeid i disse byggene, ville en god del av dem vært stengt, dessverre.

Hvor er det blitt av satsingen på skolen? Realiteten er som sagt vanskelig å få øye på. Jeg vil nå sitere fra redegjørelsen i forbindelse med tilleggsproposisjonen i fjor, der det fra Regjeringens hold bl.a. ble sagt følgende:

«Vi skal legge til rette for bedre kvalitet i skolen. I første omgang vil vi styrke grunnskolen ved å øke timetallet i norskundervisning med 1 time pr. uke for 2.–4. klassetrinn.»

Disse 100 mill. kr som skulle være øremerket til dette, er ikke kommet frem. Nå fikk jeg ikke svar fra statsråden på min replikk i sted. Men jeg vet svaret. Jeg har tidligere fått det opplyst fra departementet. Man er slett ikke sikker på at disse pengene kommer frem i det hele tatt. Det som skulle være styrking i første omgang, får ingen effekt. Disse tiltakene er heller ikke videreført. De er derimot avløst av et slags premieringssystem til demonstrasjonsskoler og bonusskoler, og det faller også ganske rimelig ut. Det vil koste ca. 15 mill. kr å reise rundt og dele ut disse premiene.

Hvor er det blitt av satsingen på skolen? Det ser ut som om Regjeringens skolesatsing er som fjellet som fødte en mus. Jeg tror flere og flere vil være enig med oss i at det må systemendring til. Vi må åpne for konkurranse. Vi må sørge for at finansieringsmodellen og finansieringssystemet endres, slik at elever kan ha statlige penger med seg i lommen frem til den skolen de velger å være elev ved. Vi må sprenge det offentlige skolemonopolet som nå bare i økende grad gir oss en forfallsskole med dårlig læringsresultat.

Presidenten: Arne Sortevik har tatt opp de forslag han selv har referert til.

Vi har nå gjort oss ferdig med de planlagte talerne på kveldens møte. Kveldens møte vil nå bli hevet, og nytt møte settes igjen i morgen kl. 10. Første taler vil være statsminister Kjell Magne Bondevik.

 

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte 10. oktober kl. 10.