Stortinget - Møte onsdag den 16. oktober 2002 kl. 10

Dato: 16.10.2002

Tilbake til spørretimen

Spørsmål 7

Morten Lund (Sp): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

«Den psykiatriske sykehusavdeling på Fosen er blitt nedlagt med virkning fra 1. oktober. Vedtaket er gjort av direktøren for helseforetaket uten at folkevalgte og representanter for brukerne er gitt anledning til å uttale seg, slik Stortinget har bestemt. Senteret kan vise til særdeles stor pårørende- og pasienttilfredshet og svært rimelig drift. Helseansvarlige på Fosen mener det nå vil bli et langt dårligere tilbud til en stor gruppe pasienter.

Kan dette vedtaket om nedlegging regnes som gyldig?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Lund stiller spørsmål om beslutningen som er gjort i Helse Midt-Norge om Åfjord bo- og behandlingssenter, er gyldig. Jeg oppfatter at spørsmålet særlig er knyttet til om det regionale helseforetaket har formell kompetanse til å ta denne type avgjørelser. Det skal jeg svare på. Ofte henger formaliteter og realiteter sammen. Jeg skal derfor også gi noen kommentarer til sakens innhold.

Åfjord bo- og behandlingssenter er en institusjon som eies av Åfjord kommune, ikke av helseforetaket. Åfjord bo- og behandlingssenter er tidligere drevet etter driftsavtale med Sør-Trøndelag fylkeskommune, en avtale helseforetaket har overtatt. Foretaket har valgt ikke å fornye avtalen, og de pasienter som spesialisthelsetjenesten har et ansvar for, er gitt et tilbud ved andre behandlingsenheter.

Når det gjelder spørsmålet om gyldighet, minner jeg om at helseforetaksloven fastslår at saker av viktighet skal legges fram for departementet. Dette er en klar markering av at hovedlinjene i helsepolitikken fremdeles skal være under politisk styring. Det betyr ikke nødvendigvis at mange enkeltsaker må legges opp til departementet. Ideelt bør den departementale styringen skje gjennom at hovedlinjene trekkes opp i planbeslutninger, og at foretakene har plikt til at gjennomføringstiltakene skjer innenfor disse rammene. Dette er det opplegget som følges på psykiatriområdet. Her er det fra slutten av 1990-tallet etablert et system med fylkesvise planer for opptrapping av psykiatrien, som også ble underlagt departemental godkjenning.

Etter sykeshusreformen er det åpnet for at de regionale helseforetakene kan vurdere om nye løsninger på tvers av fylkesgrensene kan gi en bedre realisering av opptrappingsplanen, men utgangspunktet er fremdeles de godkjente fylkesplanene.

Planen for Sør-Trøndelag fylke ble godkjent gjennom brev fra departementet av henholdsvis 10. mai 2001 og 24. september 2001. Når det gjelder løsning for det distriktspsykiatriske tilbudet for Fosen-området, er det i godkjenningsbrevene og i styringsdokumentet til Helse Midt-Norge for 2002 forutsatt at det skal skje en supplerende vurdering som også inkluderer et alternativ basert på et sterkere samarbeid med Nord-Trøndelag. Helse Midt-Norge har opplyst at denne problemstillingen vil bli besvart i 2003. Når dette grunnlaget foreligger, vil det måtte vurderes om den aktuelle beslutningen ligger innenfor den beslutningskompetanse som er tillagt det regionale helseforetaket eller om det foreligger forhold i saken som tilsier at endelig beslutning må tas av departementet. I denne vurderingen vil det være viktig hvordan den aktuelle løsningen forholder seg til den godkjente psykiatriplanen.

Helt avgjørende for meg er at den varige løsningen som man her sikter inn mot for Fosen-regionen, på en god måte oppfyller befolkningens behov for behandling og oppfølging. Det er dette som er mitt politiske ansvar.

Opplegget som nå gjennomføres, er altså midlertidig. For meg er det avgjørende at det i denne overgangsperioden blir gitt behandling og oppfølging av de aktuelle pasientene på en fullgod måte. Dersom det skjer, finner jeg ikke at det er grunnlag for å hevde at det opplegg som følges i overgangsperioden, på noen måte skulle være ugyldig. Jeg har fått bekreftet fra Helse Midt-Norge at dette er tilfellet, men departementet vil forsikre seg om at denne forutsetningen blir ivaretatt ved å be fylkeslegen i Sør-Trøndelag undersøke saken nærmere. (Presidenten klubber.) Kan jeg få lov til å avslutte?

Presidenten: Statsråden kan godt avslutte, men presidenten minner om forretningsordenens bestemmelse om at svarene skal holdes innenfor 3 minutter.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Da avslutter jeg med dette.

Morten Lund (Sp): Min bekymring går ikke på om departementet er spurt eller ikke, men på at brukerne og de lokale folkevalgte ikke er spurt, slik som Stortinget har understreket, og som også Regjeringen da staten overtok, lovte under stortingsbehandlingen. I tillegg er det slik at vi mister et veldig godt tilbud på Fosen. De helseansvarlige ser at det tilbudet som skal være en erstatning, og som statsråden sier er midlertidig, er dårligere, og det kommer antakelig ikke til å bli brukt av de klientene som en her snakker om. I tillegg er det et billig tilbud. Det at det nå eventuelt midlertidig blir en nedlegging, vil føre til at en mister kompetanse, og det blir også vanskeligere å bygge opp igjen dette.

Direktøren for helseforetaket hoppet bukk over brukerne, de lokale folkevalgte og de ansatte. De fikk ingen orientering om hva som skjedde, de fikk en muntlig beskjed seks uker før stenging. Jeg synes det er dramatisk hvis det er slik at statsråden sier at dette er ok. Dette er ikke en saksbehandling som er i samsvar med det som Stortinget har sagt, og som departementet har lovt i Stortinget.

Statsråd Dagfinn Høybråten: La meg først si at jeg fullt ut deler representanten Lunds fokusering på dette spørsmålet: Blir pasientene i denne regionen tilgodesett med et behandlingstilbud som er fullgodt i overgangsperioden? Jeg har fått forsikringer fra Helse Midt-Norge om at så er tilfellet. Men for ytterligere å få en vurdering av det, vil jeg altså be fylkeslegen, som er tilsynsmyndighet, om en vurdering av dette. Så det spørsmålet er jeg ikke ferdig med å besvare.

Når det gjelder spørsmålet om saksbehandling, gikk jeg primært inn i forankringen i de fylkesvise psykiatriplanene, og i det beslutningssystemet som gjelder for foretakene. Men jeg vil si at når det gjelder utformingen av det permanente tilbudet for denne regionen, er det min oppfatning at man har en aktiv dialog og medvirkning med alle parter, slik representanten Lund peker på.

Morten Lund (Sp): Det bekymrer meg at det som statsråden nå sier, at det skal sjekkes om tilbudet blir like godt, ikke ble gjort før stengningen skjedde, for dette er dramatisk. Og som sagt, fagfolk vil forsvinne.

Men denne saken er også av prinsipiell karakter. Hvor langt kan administrasjonen i et helseforetak gå når det gjelder å legge ned tilbud? Jeg mener det er godt beskrevet i forbindelse med saker som Stortinget har hatt til behandling, og det som har vært sagt i innstillingen: Brukerne skal være med, og de lokale folkevalgte skal i det minste få lov til å gi sine signaler. Det har ikke blitt gjort i dette tilfellet. Hvis saken passerer, kan vi kanskje oppleve at Røros Sykehus kan bli nedlagt uten at de instansene vi snakker om, har fått sagt meningen sin.

De prosedyrene som er beskrevet i de dokumentene jeg nevner, dreier seg om hvordan en plan skal fastlegges, og hvordan den skal endres. Dette er en forandring av en plan som var under arbeid, men som midlertidig var godkjent av departementet. (Presidenten klubber.) Kan en vedtatt plan endres uten at det som Stortinget har presisert, blir fullført?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Dette er ikke noe vedtak om å endre planen. Det er en oppfølging av føringer departementet har gitt om å vurdere alternative løsninger for en region. Det fremgår av de brev jeg har referert til. Det er heller ikke slik at dette er nedleggelse av et sykehus eller en sykehusavdeling. Dette er en enhet som meg bekjent ikke har behandlerkompetanse i form av psykiatere, psykologer osv., så det er en enhet på et relativt lavt faglig nivå vi snakker om.

I det jeg har sagt, ligger det også at Helse Midt-Norge i den kommende prosessen må ha sikkerhet for at tiltakene som besluttes, er gjennomført i en god dialog og med medvirkning fra alle involverte. I det ligger det et klart uttrykk for at jeg ikke synes at prosessen fram til den beslutningen som man har truffet på midlertidig basis, har vært fullgod i forhold til de kravene som jeg her gir uttrykk for.