Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter for hver gruppe og 5 minutter for medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Lilletun (KrF): Olaf Gjedrem, som er saksordførar, er fråverande i dag, og difor held eg hans og Kristeleg Folkepartis innlegg.

Det er ei kjend sak at saka om innlemming av barnematdirektiva har teke lang tid for fleire regjeringar. Kjernen i saka er at kosthaldet for norske småbarn er noko annleis enn i mange EU-land. Vi veit at mange norske barn blir amma lenge, at mange får tran eller andre vitamintilskot, og at norske barn et mykje kornbasert, jernberikt graut. På denne måten får norske barn i seg det dei treng både av vitamina A og D og andre næringsstoff.

Barnematdirektiva vil opne for at tilskot av vitamina A og D kan skje direkte i grautprodukt med ganske høge maksgrenser. Fordi norske barn et mykje graut og i tillegg tek tran eller tilsvarande tilskot, ser ein for seg at den samla mengda av A-vitamin og D-vitamin som barna kan få i seg, kan bli for mykje av det gode, i alle fall for nokre barn.

Frå EU-sida har ein ikkje vist forståing for at det finst ein særnorsk situasjon, og det er sett press på Noreg. Vi veit ikkje sikkert kva for mottiltak som ville kunne kome frå EU-sida dersom vi no ikkje hadde følgt opp, men vi veit at eit eventuelt veto frå norsk side ville kunne setje Noregs deltaking i det europeiske arbeidet med matvaretryggleik i fare. Heilskapen i EØS-samarbeidet må vi òg ta omsyn til.

Regjeringa har difor i samråd med faginstansane søkt å finne ei løysing innanfor EØS-avtalen som samtidig sikrar helsa for norske barn – og det har Regjeringa klart. Det blir sett inn til saman 16 mill. kr på avbøtande tiltak i perioden 2002–2006. Desse tiltaka er:

• å sikre oversikt over samansetninga av barnematprodukt på den norske marknaden, m.a. gjennom utvikling og drift av system for meldeplikt for produkta til Statens næringsmiddeltilsyn

• kosthaldsundersøkingar blant spedbarn og småbarn

• eventuell revisjon av tilrådingar for spedbarnsernæring og utarbeiding av nye kostråd

• kompetanseheving og materiell til helsepersonell, spesielt ved helsestasjonane

• informasjonsverksemd til småbarnsforeldre og andre nøkkelgrupper

• kontakt med industrien når det gjeld berikingspraksis

Det einaste punktet som gjer at norsk barnemat kan hende vil måtte forandre seg noko, gjeld barnematdirektiva sine minimumsverdiar for protein, A-vitamin og D-vitamin i grautprodukt. Minimumsverdiane er låge, og med gode råvarer skal beriking ikkje vere nødvendig. Men om verdiane på desse punkta skulle vere for låge i eit produkt, blir det no påbod om ei viss beriking. Dette medfører ikkje noko helseproblem.

Bortsett frå dei nemnde minimumsgrensene har barnematprodusentane og matvarekjedene i Noreg sagt klart frå: Dei har ikkje tenkt å starte med vitaminberiking eller anna beriking av barnemat som skal seljast i Noreg. Grunnen er at det ikkje finst noko ønske på den norske marknaden om dette. Det er difor lite truleg at barnematdirektiva vert eit kosthaldsproblem. Likevel vil styresmaktene, gjennom kosthaldsundersøkingar og den nye registreringsordninga, heile tida halde oversikta i tilfelle kosthaldet til norske barn skulle endre seg, eller i tilfelle berikte produkt likevel skulle kome på marknaden.

Eg kjenner meg viss på at alle i denne salen er svært opptekne av helsa til norske barn. Og vi er samde om at norske barn har krav på eit sunt kosthald og gode kosthaldsråd. Eg trur òg debatten i dag vil vise at vi er samde om det.

Samstundes er eit stort fleirtal i salen oppteke av å vedlikehalde EØS-avtalen og av det breiare europeiske matvaretryggleiksarbeidet. Eg er oppteken av begge delar. Med dei kompenserande tiltaka kan vi greie begge delar, altså både syte for eit sikkert kosthald for norske barn og vareta EØS-avtalen.

På den bakgrunnen føler eg meg trygg på at Regjeringa her på ein god måte har funne avbøtande tiltak, slik at den skepsisen ein har hatt til denne innføringa, kan leggjast til side, og at dette kan gjennomførast på ein god måte.

Til slutt: Eg må nok seie at ser vi rundt oss, ser vi at barn i dei fleste europeiske land, òg i dei andre nordiske landa, ser ut til å leve rimeleg godt.

Presidenten: Ja, det var jo en erkjennelse!

Øystein Hedstrøm (FrP): Barnematdirektivene regulerer sammensetning og markedsføring av cerealbaserte produkter og annen barnemat beregnet på sped- og småbarn mellom fire måneder og tre år. Cerealbaserte produkter omfatter barnegrøter, pasta, kavringer og kjeks. Direktivet angir rammer for innhold av enkelte næringsstoffer i bestemte matvarer, f.eks. innhold av vitamin A og vitamin D i tilberedte cerealbaserte næringsmidler. Et endringsdirektiv som er vedtatt i EU, angir maksimumsgrenser på vitaminer og mineraler i de aktuelle produktene.

Det er store forskjeller fra land til land med hensyn til spedbarnsernæring. I Norge har vi en innarbeidet tradisjon med bruk av jernberiket grøt og tilskudd av vitamin D og vitamin A, først og fremst ved bruk av tran i første leveår. Barnematdirektivene innebærer at det kan komme grøt på markedet med et høyere innhold av næringsstoffer enn det som er tilfellet i de produktene som finnes på det norske markedet i dag. I tillegg vil det kunne komme andre produkter tilsatt flere næringsstoffer beregnet på barn. Direktivet påbyr vitamin D-tilsetning til grøter som kun skal tilsettes vann eller annen proteinfri veske for å bli spiseferdig.

EUs barnematdirektiv ble vedtatt i 1996 og har siden vært ett av flere problemdirektiver for norske politikere. EU har reagert på det som man har oppfattet som forsøk på trenering fra norsk side, og det er muligheter for at det ville bli gjennomført mottiltak som ville sette deler av EØS-avtalen ut av kraft dersom Norge ikke innlemmer direktivene.

For Fremskrittspartiet er det ingen overraskelse at Regjeringen nå går inn for å gjennomføre direktivene i norsk rett. Resultatet hadde ganske sikkert blitt det samme med en regjering utgått fra Arbeiderpartiet.

Erfaringene med EØS-avtalen til nå er at det skal en del til før det politiske flertall kan tenke seg å benytte vetomuligheten. Et eventuelt veto fra Norge mot gjennomføring av barnematdirektivene er blitt vurdert opp mot de konsekvenser mottiltak fra EU-landene kan få, bl.a. for det generelle mattrygghetsarbeidet. EU kan nå åpne sine dører for norsk tilknytning til sine nye byråer, som også inkluderer byrået for matsikkerhet.

Fremskrittspartiet støtter Regjeringens standpunkt i denne saken og står sammen med flertallet i merknader i innstillingen om dette. Ut fra en helhetlig vurdering av fordeler og ulemper sier vi ja til EUs barnematdirektiv. Vi mener det kan legges til rette for trygge forhold gjennom en overvåkning av utviklingen. Men jobben må gjøres. Helsepersonell må opplæres om mulige konsekvenser av de nye reglene. Samtidig vil myndighetene føre nøye kontroll med produktene på markedet ved å registrere tilsetningen i de aktuelle produkter og ha et tett samarbeid med matvareindustrien. På den måten vil man kunne løse de ernæringsmessige utfordringene knyttet til barnematdirektivene.

Inge Ryan (SV): Gjennom de tre EØS-direktivene som vi behandler i dag, blir vi pålagt å endre norske regler som er innført for å beskytte helsen vår. Disse direktivene godtar at barnemat tilsettes større mengder av proteiner, jern, sukker og vitaminer enn i dag.

Norske fagmyndigheter har i flere år advart mot disse direktivene. Senest i januar 2000 la Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet fram en rapport hvor man gikk gjennom de fleste faremomentene. En føre var-holdning tilsier at en ikke tilsetter mer vitaminer, mineraler og andre tilsetningsstoffer enn det som er ernæringsmessig nødvendig. Barn er ulikt disponert i forhold til overdoser av vitaminer og andre typer av tilsetningsstoffer i kostholdet. I uheldige tilfeller kan skadene bli svært alvorlige. Det heter bl.a. i rapporten fra Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet at for mye proteiner kan belaste nyrene til små barn uforsvarlig mye. Det står også at for stort inntak av A-vitaminer kan skade både hud, slimhinner og sentralnervesystemet. Videre står det at for stort inntak av D-vitaminer kan føre til kalkavleiringer i nyrer og blodkar.

Skiftende norske regjeringer har i seks år prøvd å vri seg unna disse direktivene. Svenskene og danskene stemte imot, men ble pålagt å følge dem av EU. Begrunnelsen er at hvis noen land har strengere grenser enn det som direktivene setter, vil vareflyten bli rammet. Da vil noen barnematblandinger ikke kunne flyte fritt overalt. Ønsket om fri flyt går foran barns helse.

I stedet for å holde fast på det norske regelverket satser Regjeringa på det den kaller kompenserende tiltak. Det betyr av barnematen skal overvåkes bedre, men ingen kan reagere hvis produsenten holder seg innenfor EU-reglene. I seks år har Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet advart mot EU-direktivene fordi de fører til uakseptabel høy helsefare for utsatte grupper av barn.

Som EU-medlem må Sverige og Danmark bøye seg for slike EU-regler. Det må ikke Norge. EØS-avtalen gir oss en reservasjonsrett, ofte kalt vetoretten i EØS-avtalen. I denne saken må vi bruke denne vetoretten fordi direktivet bryter med vårt viktige arbeid blant barn og unge for god helse og trygg mat.

Flertallet viser til at det er det samlede EØS-samarbeidet som gjør at vi må innføre ordninga. Det betyr at vi ikke må bruke vetoretten, for da kommer EU og tar oss. Men hva vet vi om det? Vi har aldri brukt vetoretten før. Jeg har inntrykk av at Norge er den som hopper høyest i klassen når EU roper hopp. SV mener at vi må stå over dette hoppet.

Marit Arnstad (Sp): Det er et langt løp som skal avsluttes i dag i forhold til kampen mot et barnematdirektiv som egentlig ingen vil ha – ikke politiske myndigheter og politiske partier, ikke faglige instanser og ikke forbrukerne heller, tror jeg. Hvem er det egentlig som ønsker seg et direktiv der en utsetter barn for det som faginstansene sier kan føre til helsemessig uheldig tilførsel av ulike stoffer? Men som vanlig velger et flertall i Stortinget å si at det skal en del til for at vetoretten brukes i EØS-avtalen, en vetorett som vi vitterlig har forhandlet fram, og som burde være en av forskjellene mellom et Norge som har sagt nei til EU-medlemskap, og et Norge som i stedet har valgt å ha en EØS-avtale. Det er klart at et av de spørsmålene som står igjen etter debatten i dag når en ikke kan bruke vetoretten i et direktiv som dette, er: Hvor skal en da bruke vetoretten? Hvor ender dette spørsmålet om EØS-avtale og vetorett? Er det noen plass det i det hele tatt er mulig å nedlegge veto, når en ikke skal gjøre det i forhold til et direktiv som det vi i dag har framfor oss? Det får stå som et åpent spørsmål etter behandlingen av dagens direktiver.

Det er ikke slik at barn i andre land lever noe dårligere enn barn i Norge, og de ser like friske og sunne ut som barn i Norge. Poenget her er at det kan være et ulikt barnekosthold i de ulike landene. I Norge gir vi ikke barna så mye kompotter og sånt når de er små, de blir ammet stort sett til de er seks måneder, og så får de grøt og tran. I forhold til kostholdsammensetningen er det altså sånn at direktivene utgjør et større faremoment i forhold til norske barns kosthold enn i forhold til kostholdet til barn i mange EU-land.

Men den type variasjon som det tilsier, og som faglige myndigheter har sagt vi burde ta hensyn til, kan ikke tillates så lenge spørsmålet om omsetning av barnemat skal behandles som et handelspolitisk spørsmål mer enn et ernæringsmessig spørsmål. Faktum i den saken vi behandler i dag, er at barns kosthold ikke skal ses på som verken et spørsmål om helse eller ernæring, men som et handelspolitisk spørsmål. Da er det ikke rom for ulikheter sjøl om all fornuft tilsier at det bør det være.

Jeg synes heller ikke det er noen trøst at man sier at med de kravene en har til minsteinnhold, vil det ikke være skadelig. Det er produsenter i Norge som også kunne tenkt seg å ha fullt fritak for tilsetningsstoffer. De blir pålagt et minsteinnhold. Det gjelder f.eks. Tine Småfolk-produkter. En kan si at det minsteinnholdet ikke er skadelig. Men poenget er at det er en ansvarsfraskrivelse fra statlige myndigheter og i forhold til norsk folkehelse at det nå skal være foreldrene som skal være nødt til å gå rundt og rekne ut innholdet av vitaminer og mineraler i barnematen for å avgjøre om de synes det er holdbart og trygt å gi barna sine det eller ikke. Det er unødvendig, og det gir foreldrene større utrygghet.

Jeg synes at det å bevilge 16 mill. kr til å overvåke og advare forbrukerne mot helsefare som følge av noen nye direktiv som ingen av oss vil ha, er unødvendig bruk av offentlige midler. Det er jo noen av oss som mener at det offentlige bør ha rom for å bruke midler til både det ene og det andre. Men det er jo sånn at det i dag er de som er minst opptatt av det offentliges bruk av penger, som er villig til å se gjennom fingrene med at man skal bruke 16 mill. kr på noe som ikke burde være nødvendig, hvis en var så fri at en brukte den vetoretten som faktisk ligger i EØS-avtalen, og sa: Så langt, men ikke lenger, denne saken kan ikke Norge være med på.

Som sagt, jeg er litt usikker på om det egentlig finnes noen vetorett i EØS-avtalen når vi ikke bruker den i forhold til det direktivet som i dag ligger framfor oss. Ettersom helseministeren sitter her, må jeg si at det skal bli spennende å se i forhold til patentdirektivet, når det kommer. Men for øvrig er det Senterpartiets konklusjon at vi i dag velger å gjennomføre noe som ingen vil ha, bruke 16 mill. kr på noe som er helt unødvendig, og å gjennomføre noe som ikke er heldig for norske barns kosthold, og som vi i lang tid har kjempet mot. Det hadde vært unødvendig i forhold til at vi kunne ha tatt i bruk den legitime rettighet vi har i forhold til EØS-avtalen.

På den bakgrunn vil jeg gjerne få lov å ta opp det forslaget som Senterpartiet og SV står sammen om i innstillingen, om å nedlegge veto mot direktivet.

Presidenten: Marit Arnstad har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ivar Kristiansen (H): Jeg tror jeg vil velge å starte med å si at vi er vel alle sammen like opptatt av innholdet i begrepet «trygg mat» her i denne sal. Jeg tror man i Stortinget skal slite med å finne budsjettposter som har hatt større vekst og pluss i seg de siste to, tre år enn nettopp de postene som går på overvåking, kontroll og informasjon rundt begrepet «trygg mat». Man skal slite lenge for å finne budsjettposter som har vært prioritert høyere og bedre av et samlet storting når det gjelder utvikling på denne sektoren. På den bakgrunn har jeg en viss sans og forståelse for at Marit Arnstad synes at det å bevilge 16 mill. kr til dette formålet kan synes å være unødvendig. Men jeg går ut fra at vi har ulike ståsteder.

Representantene Lilletun og Hedstrøm har vært inne på innholdet i og bakgrunnen for direktivet, og hva dette omhandler, og har på en god måte begrunnet hvorfor flertallet går inn for å innlemme direktivet i norsk lovgivning.

Jeg registrerer bare, som veldig forutsigbart, at så vel SV som Senterpartiet ikke har særlige skrupler med å ville teste ut systemet, at man vil søke en flukt videre som går på å bryte et samarbeid man tross alt i dag har gående med EU, som er svært viktig, om matvaretrygghet. Og man vil at den situasjonen skal vedvare hvor vi skal sitte utenfor og ikke ha innvirkning. Man ønsker nå faktisk å teste på nytt igjen dette såkalte vetosystemet, vel vitende om at man kan finne belegg i råd og anvisninger som er gitt av norske faglige myndigheter på veien fra 1996, og som er prøvd overfor kommisjonen i 1998 og i 2000. Men samtidig vet man at man har uttømt mulighetene til å få endret innholdet i direktivet, med den begrunnelse som er gitt fra kommisjonen, at det henvises til at direktivet har vært praktisert i EU uten at det er rapportert om helsemessige bivirkninger etter at direktivet ble innlemmet i EUs lovgivning. Derfor blir det litt forunderlig at man ønsker å gå så kraftig og så høyt på banen i denne saken, og gjerne med en smule mistillit til at de kompenserende og avbøtende tiltak som iverksettes i samsvar med Sosial- og helsedirektoratet og Statens næringsmiddeltilsyn, skal ha noen form for virkning.

Jeg har solid tillit til at dette ikke får de virkningene, at dette ikke får de konsekvensene, som representantene fra SV og Senterpartiet ønsker å advare så kraftig imot. Men jeg skjønner behovet for å teste systemet rundt et veto, ut fra et annet politisk ståsted. Men jeg har ingen interesse av å teste dette systemet, når man i alle fall burde vite hva slags konsekvenser en slik test kan gi av skadelig virkning for all norsk handel med EU.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg la merke til representanten Kristiansens uttalelse om at EØS-direktivet som vi er blitt innlemmet i, skulle testes av SV og Senterpartiet.

Det er nettopp det som er poenget. Det bør testes. Vi inngikk en EØS-avtale som det var en viss tilslutning til i folket. Vi sa nei til EU, men vi inngikk EØS-avtalen under den forutsetning at vi kunne legge ned veto, at vi kunne si nei dersom det ble for galt. Mindretallet i denne salen er mot barnematdirektivet. Vi behandler jo dette under sak nr. 4. Men vi har i henhold til EØS-avtalen vår fulle rett til å nedlegge veto, til å si nei.

Hva er det som er galt med den barnematen vi har hatt i Norge fram til i dag? Hva er det som er galt med den? Det må jo være noe galt når det er nødvendig for EØS å pålegge oss gjennom et direktiv å forandre på denne barnematen. Vi har nå vokst opp alle vi som sitter i denne salen og har fått barnemat i oss under det direktivet som var før EØS, og det ser ikke ut til at det feiler oss noen verdens ting. Hva som skal skje om 30–40 år, vet vi ikke noen ting om, for dette er vi pålagt gjennom et EØS-direktiv og et EU-medlemskap, som er et b-medlemskap, og som vi sier ja til i denne sal. Jeg vil signalisere at jeg støtter SV og Senterpartiet i deres skepsis til å innføre dette direktivet.

Vi har lurt det norske folk når vi har inngått en EØS-avtale og sagt at vi kan nedlegge veto, at vi kan si nei – og så kan vi ikke det likevel. Derfor lyttet jeg med interesse til representanten Kristiansens innlegg. Vi har lurt det norske folk.

Presidenten: Presidenten vil bare tilføye at litt sjuke er vi vel alle sammen. Men hva som er årsaken til det, er ikke godt å vite.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi skal vel være glade for at det finnes kompenserende tiltak i så måte.

Ut fra en helhetsvurdering kom Regjeringen i vår fram til at barnematdirektivet skal gjennomføres i Norge. Det har vært en vanskelig avgjørelse å ta på grunn av de helsemessige betenkeligheter som fagmyndighetene har reist om direktivet.

En trygg og sikker ivaretakelse av barns helse har vært avgjørende i denne saken. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen har lagt stor vekt på å finne fram til gode kompenserende tiltak, som jeg vil komme tilbake til. Jeg vil klart avvise påstander her i salen om at fri flyt av varer går foran barns helse.

Norge har gjennom flere år forsøkt å få gjennomslag og aksept fra EU-siden for våre helsemessige innvendinger mot barnematdirektivet. EØS- og EFTA-landene har ved to anledninger anmodet kommisjonen om tilpasninger til direktivet. Disse anmodningene har ikke møtt forståelse i kommisjonen. Det er bl.a. vist til at direktivet er gjennomført i samtlige 15 medlemsland uten at det til nå er påvist noen skadevirkninger. Regjeringen vurderte etter dette at alle muligheter for å fremforhandle tilpasninger til direktivet var uttømt. En samlet vurdering av våre interesser og ønsker tilsier at vi engasjerer oss sammen med EU i arbeidet for økt mattrygghet i Europa.

Som sagt innledningsvis har Regjeringen lagt stor vekt på å finne en løsning som ivaretar de helsemessige aspektene i denne saken. Primært ville vi opprettholdt den særnorske praksisen på dette området. Når vi ikke har fått gjennomslag for dette i EU, satser vi på en alternativ strategi med omfattende og fullgode kompenserende tiltak. Tiltakene er fullt i samsvar med faglige råd fra Sosial- og helsedirektoratet og Statens næringsmiddeltilsyn, som er ansvarlige for den praktiske gjennomføringen. Overvåking av barnas kosthold og kontroll med barnematproduktene skal styrkes samtidig med økt informasjonsvirksomhet til helsepersonell og foreldre. Tiltakene krever en ressursramme på 7 mill. kr i perioden 2002–2004. Herav er 3 mill. kr foreslått i 2003. I tillegg vil institusjonene bidra med ca. 9 mill. kr over en femårsperiode over sine ordinære budsjetter.

På bakgrunn av disse tiltakene mener Regjeringen at det er fullt ut forsvarlig å gjennomføre direktivet. Sosial- og helsedirektoratet og Statens næringsmiddeltilsyn har prioritert arbeidet med tiltakene svært høyt, og arbeidet er kommet godt i gang. Informasjonstiltak er gjennomført, og det er utarbeidet utkast til norsk forskrift, på basis av direktivet. Som en del av denne forskriften foreslås, som en nasjonal bestemmelse, at alle produkter som omfattes av forskriften, skal meldes til Statens næringsmiddeltilsyn.

På kort sikt vil det neppe skje store endringer i sammensetningen av barnemat på det norske markedet. Representanter fra norsk matvarebransje har gitt uttrykk for at de ønsker å fastholde dagens praksis for beriking så langt det er mulig, selv etter at direktivet blir gjennomført. Unntaket blir de minimumsgrenser som må følges. Disse anses ikke å føre til økt risiko for helseskade. Norge må også tillate frembud og salg av produkter med innhold opp mot de fastsatte maksimumsverdier for f.eks. vitamin A og D. Meldeplikten vil sikre god kontroll med produktene og gi oversikt over markedet.

Norsk mat skal være helsemessig trygg. Småbarnsforeldre skal også i tiden fremover kunne føle seg trygg på at maten de gir barna sine, er sikker. Jeg vil derfor understreke at beslutningen om å gjennomføre direktivet i Norge ikke ville blitt tatt dersom vi fryktet at barns helse ble satt på spill. Her dreier det seg om to veier til samme mål. Vi har prøvd alle muligheter for å nå igjennom med den ene veien, som ville være fastholdelse av den særnorske praksis. Og jeg kan si, ut fra mitt eget arbeid med denne saken gjennom flere år: Vi har prøvd alt. Vi har snudd alle steiner.

Så er det den andre veien til målet, som Regjeringen har anbefalt, nemlig kompensatoriske tiltak i samsvar med det fagmyndighetene har bedt om og sagt er nødvendig. Det de har bedt om og sagt er nødvendig, har Regjeringen gitt sin tilslutning til.

Jeg spurte fagmyndighetene i forbindelse med arbeidet med denne saken: Hva blir status etter gjennomføringen av disse kompensatoriske tiltakene – blir det en fullgod situasjon i forhold til den situasjonen vi har i dag? Og svaret jeg fikk, var at det blir bedre. Da er det vanskelig for meg å forstå at representanter i denne sal kan sette seg over dette svaret fra fagmyndighetene og påstå at vi setter fri flyt av varer foran barns helse.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Ryan (SV): Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet la fram en rapport i januar 2000. Den gang, som nå, var Dagfinn Høybråten helseminister – den gang riktignok i sentrumsregjeringa.

Statsråden sa til Bergens Tidende 16. januar 2000 at «Norge har gode grunner til å avvise direktivet». I dagens regjering har han kommet til et annet resultat. I den samme avisen, altså Bergens Tidende, fikk rådgiver Bodil Blaker anledning til å si sitt syn. Hun sa følgende om vitamin D:

«For stort inntak av dette vitaminet kan føre til meget alvorlige helseskader, ja i verste fall død.»

Jeg vil gjerne spørre statsråden: Hva har endret seg siden januar 2000 som gjør at man nå har en annen holdning enn den man hadde den gangen? Og ser statsråden det som aktuelt at Regjeringen på noe tidspunkt kan vurdere å benytte seg av denne vetoretten som vi har forhandlet fram i henhold til EØS-avtalen?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Til representanten Ryan må jeg si at i forhold til mitt utsagn fra 2000 om at Norge har gode grunner for å avvise direktivet, har ingen ting endret seg. Norge har hatt gode grunner for å avvise direktivet.

Når det gjelder spørsmålet om innholdet i rapportene fra Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, er det heller ingen ting i rapportene som har endret seg. Men: Det som har skjedd i mellomtiden, er at vi har fått prøvd på alle tenkelige og utenkelige måter disse gode grunnene mot EU-systemet, og vi har måttet konstatere at vi har kommet til veis ende. Mulighetene for å få til tilpasningsavtaler har vært prøvd, uttømt, og vi har ikke nådd gjennom med det. Da blir spørsmålet: Kan man oppnå det samme gjennom andre virkemidler? Og fagmyndighetene har gitt et fullgodt svar: Ja, det kan man. Da har Regjeringen sagt: Ja, da gjør vi det, for det er jo ikke noe mål i seg selv å bruke vetoretten. Vetoretten er der som en siste utvei hvis man ikke har andre veier.

Marit Arnstad (Sp): Jeg skjønner at dette ikke har vært noen enkel sak for Regjeringen og heller ikke for enkelte av regjeringspartiene. Jeg har i og for seg all mulig respekt for at dette har vært en vanskelig sak. Men det er likevel et par ting ved det helseministeren sier, som jeg er nødt til å stille spørsmål ved.

Helseministeren sier her at når det gjelder de kompensatoriske tiltakene, var svarene han fikk, at de ikke bare er like gode, men bedre. Men hvis det er slik, burde en rett og slett si at dette er et godt forslag – det er et godt forslag at vi inkluderer dette direktivet og gjennomfører disse tiltakene. Men det er ikke den holdningen en inntar. Tvert imot forklarer en hvorfor det er så vanskelig og hvorfor en allikevel ikke har kunnet nedlegge veto. Det får meg til å stusse.

Jeg forstår at statsråden ble litt sår over at det ble sagt at en ved fri flyt setter barns helse til side. Det var for øvrig ikke jeg som sa det – det var SV. Men la meg prøve å si det på den måten som jeg sa det på i mitt innlegg, nemlig: Kan statsråden være enig i at en gjennom et slikt direktiv ikke tillater de variasjonene som ut fra ernæringsmessige og kostholdsmessige forhold burde tilsi ulike regler i ulike land, fordi en velger å gjennomføre et direktiv der dette først og fremst blir sett på som en handelsvare, og at det er handel med barnemat dette først og fremst handler om? Vil statsråden mene at det i det ligger et poeng?

Det er klart at de prinsipielle spørsmålene i forhold til EØS-avtalen gjenstår. For et parti som Kristelig Folkeparti, som er mot EU-medlemskap, må spørsmålet bli: Fins det i det hele tatt noen anledning der det kommer til å bli brukt veto, uansett hvor viktig en sak er?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg synes ikke det behøver å fremstå som så veldig overraskende når en regjering er villig til å sette inn 16 mill. kr ekstra på ernæringspolitikken, på virkemidler, for å oppnå noe av det som vi kunne oppnådd gjennom det særnorske regelverket, at fagmyndighetene ut fra sin vurdering da kommer til at det er et fullgodt alternativ, og at det faktisk er bedre.

Når skiftende regjeringer – også denne – har prøvd å få til en videreføring av det særnorske regelverket, er det, som representanten Arnstad og andre her i denne salen har påpekt, fordi man har gode alternative anvendelser av disse ressursene. Men det har altså ikke vært mulig å nå fram med å fastholde den norske praksisen, og derfor har vi valgt en linje som fagmyndighetene sier er fullgod som en alternativ linje, ja vel så det. Da synes jeg ikke at man i denne sal eller fra myndighetssiden skal være med på å skape usikkerhet hos småbarnsforeldre om hvorvidt den norske politikken faktisk er trygg.

Når det gjelder spørsmålet om vetoretten, vil jeg vise til det jeg sa i mitt forrige replikksvar: Det er ikke noe mål i seg selv – i hvert fall ikke for denne regjeringen – å bruke vetoretten. Vetoretten er en sikkerhetsventil når alt annet er umulig, og det er ikke situasjonen i denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 4.