Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Elsa Skarbøvik (KrF) (ordfører for saken): Mange av debattene som preger Norge i dag, dreier seg nettopp om grunnskolen. Både ressursbruk og systemendring er under lupen, og jeg tror vi kan være enige om at det er et ekte engasjement fra alle partier. Dette engasjementet er grunnlaget for at Fremskrittspartiet har fremmet det Dokument nr. 8-forslaget som vi har til behandling i dag. Forslaget spenner vidt – fra lengden på lærerutdanningen til eierskap for skolene våre.

Fremskrittspartiet ønsker en systemendring på mange plan i grunnskolen. Flertallet i komiteen ønsker også visse forandringer. Men grunnen til at vi mener at det ikke er riktig å behandle forslaget slik det foreligger, er at enten arbeides det med temaene i departementet i dag, bl.a. gjennom Kvalitetsutvalget, eller så har vi rett og slett behandlet temaene. Det gjelder bl.a. lærerutdanning og skolemiljølov. Flertallet ønsker at en debatt i Stortinget om en stor sak med store løft for skolen skal skje på bakgrunn av utredninger og en større helhetlig tenkning enn det et Dokument nr. 8-forslag gir grunnlag for.

Som vi vet, er det nedsatt et såkalt kvalitetsutvalg som arbeider med kvaliteten i grunnskolen. Mandatet for utvalget er å vurdere innhold, kvalitet og organisering av grunnopplæringen. Jeg vil referere noen av de målsettinger Kvalitetsutvalget har satt seg:

• Opplæring av høy kvalitet skal gis til alle, uavhengig av alder, funksjonsnivå, etnisk og sosial bakgrunn, kjønn og bosted.

• Utvalget skal beskrive, analysere og vurdere hovedtrekkene i dagens tilbudsstruktur samt innhold, organisering og kvalitet i grunnopplæringen, i forhold til intensjonene i Reform 97 og Reform 94.

• Utvalget skal utrede og vurdere lengde og omfang på grunnopplæringen.

• Utvalget skal beskrive mulige strategier og tiltak for utvikling av opplæringen i lys av ulike utviklingstrekk, nasjonalt og internasjonalt, og vurdere konsekvenser i forhold til disse.

• Utvalget skal vurdere de samlede offentlige utgiftene til grunnopplæringen i forhold til de foreslåtte tiltak. I denne sammenheng skal utvalget redegjøre for hvordan frigjorte ressurser ved et eventuelt 12-årig løp kan nyttiggjøres innenfor grunnskole og videregående opplæring for å sikre og forbedre kvaliteten.

Dette utvalget skal avslutte sitt arbeid innen 1. april 2003. Som det framkommer av delmålene til utvalget, er det en ambisjon å pløye dypt ned i bl.a. de feltene Dokument nr. 8-forslaget tar opp.

I budsjettproposisjonen, som vi også behandler i disse dager, står det at departementet i 2003 bl.a. vil vurdere effekter av gjeldende finansieringsordning i forhold til kvalitet og omstillingsevne, og hva lov- og avtaleverk har å si for kommunenes, skolens og den enkelte lærers handlingsmuligheter. Dette er sammenfallende med noe av det Fremskrittspartiet også tar opp.

Jeg merker meg at Fremskrittspartiet i sin merknad sier at de «står alene om å gjennomføre en systemendring i rammeverket for norsk skole». Jeg vil påstå at er det noe vår regjering har vært opptatt av, så er det å fokusere på kvalitetsutvikling i den norske skolen. Både ressursutnyttelse, organisering og læringsutbytte har stått i fokus i mange saker som er lagt fram av statsråden siste år. Derfor er det noe overraskende at Fremskrittspartiet hadde behov for dette Dokument nr. 8-forslaget.

Kristelig Folkeparti ønsker en god norsk skole, og vil fortsatt arbeide for at den skal bli stadig bedre. Jeg vil derfor se fram til større skoledebatter i tiden framover.

Ursula Evje (FrP): Behovet for gjennomgripende endringer i den norske skolen, både for de private og de offentlige skolene, synes å være udiskutabelt for folk flest. På tross av kravet til endringer, som har økt i styrke over tid, har jeg merket meg at flertallet, som består av alle partier – fra Sosialistisk Venstreparti på den ene siden til Høyre på den annen side – ikke finner grunn til å be Regjeringen fremme forslag om en omfattende systemendring basert på de tiltakene som er skissert i forslagene fra Fremskrittspartiet.

Flertallet har en lang rekke begrunnelser for at de ikke ønsker å gjøre noe med skolen akkurat nå. Det er de rørende enige om. Hvordan de kan være enige med så vidt vikarierende motiver, er i seg selv en merkverdighet. Men når man bruker flertallets egne ord, at det etter flertallets mening må «sees i en større sammenheng», setter man kanskje perspektiv på det. Det er det som står i merknaden. Hva flertallet egentlig mener med «en større sammenheng», er uklart. Men jeg vil driste meg til å antyde at det dreier seg om de såkalte skolepartiers hegemoni når det gjelder å definere den eneste rette skolepolitikk.

Skolehverdagen for mer enn en og trekvart millioner av befolkningen i landet er etter Fremskrittspartiets mening en stor sammenheng. Men flertallet ønsker en enda større sammenheng. Det unisone ramaskriket fra kommuner og foreldre synes ikke å ha trengt inn verken i komiterommet eller i regjeringskvartalet. Flertallet avslår her å sikre en forutsigbar finansiering av det enkelte barns skolegang – med enkle grep.

Når det gjelder kvaliteten på opplæringen, kvaliteten på læringsmiljøet og tryggheten og sikkerheten til den enkelte jente og gutt, virker det ikke som om de siste dagers hendelser har hatt noen som helst effekt på flertallet, som ufortrødent fortsetter på den vei de valgte for mange år siden.

For å trekke et par paralleller vil jeg vise til at det finnes nyere forskning som sier at noe så enkelt som samsynsproblemer hos barn forårsaker store problemer med opplæringen. Den enkelte kommune, f.eks. i Akershus, har ikke kompetanse når det gjelder dette, og barna får derfor ikke fullgod opplæring – heller ikke en riktig spesialundervisning. Kan det tenkes at det nylig oppdagede samsynsproblem ikke er et nytt fenomen, men gjelder forhold som også påvirker det politiske miljø i sterk grad? Om så er tilfellet, burde vi begynne å ta det på alvor.

Når det gjelder uviljen til å innrømme at lærerutdanningen ikke ble så god som man hadde håpet, burde det igjen være mulig å gå inn i diskusjoner som ville lede til en bedring, med bl.a. en faglig enhet når det gjelder klasseledelse og opplæring for studenten i hvordan man fremmer klasseledelse og oppdragelse og dannelse som begrep hos barna. Vi kunne gått inn i diskusjoner får å få til dette før den nye lærerutdanningen har festet seg i en endelig form. Det ville fjernet behovet for dyre mobbeprogram som virker i lang tid uten synlig effekt. Det er et faktum at Dan Olweus har vært til stede med sitt program ved den mye omtalte skolen i Moss, i henhold til HEMIL-senterets egenopplysninger, i mer enn ett år.

Er det slik at vi som stortingsrepresentanter er like plaget med det audiovisuelle som barna i skolen, at vi ikke har en klar og velbegrunnet politikk uten at utvalg har vurdert om det er et behov for endringer, og hvordan behovet skal løses?

Med det vil jeg ta opp de sju forslagene som er omtalt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Evje har tatt opp de forslagene hun nevnte.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.