Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ivar Kristiansen (H) (ordfører for sakene): La meg først få lov til å gi uttrykk for at også denne gangen er det en særdeles grundig melding vi får til behandling i Stortinget.

Det er også grunn til å understreke når vi tar denne debatten i dag, at det er på den dagen vi feirer 30-årsjubileum for etableringen av Miljøverndepartementet. Når jeg sier det i denne sammenhengen, har det også en billedlig betydning, at spørsmål som går på forvaltning av de marine ressursene, har hatt en veldig økende oppmerksomhet, en oppmerksomhet som antakelig aldri har vært større enn den er nettopp i dag. Det tror jeg vi på mange måter skal være særdeles glad for og fornøyd med. Vi ser nettopp at denne saken som vi behandler i dag, hvis vi går tilbake i historien 30 år, stort sett har vært forbigått med relativt betydelig taushet. Derfor er jeg glad for at disse spørsmålene nå har fått betydelig oppmerksomhet.

Det er ingen tvil om at når vi tar miljøbegrepet i bruk i disse spørsmålene, vet vi alle sammen at marin sektors muligheter går hånd i hånd med den miljøstandard vi er i stand til å oppebære i de farvann hvor vi skal høste villfisk sammen med andre nasjoner. Lykkes vi ikke i disse spørsmålene, vet vi at vi aldri vil komme i nærheten av å nå de mål vi har satt oss på vegne av marin sektor i Norge. Vi har sett at dette er en sektor som har det største potensial sammenliknet med sektorer i enhver annen næring som vi måtte velge å sammenlikne den med.

Vi har sett at vi har vært og er i en situasjon hvor det butter imot. Vi ser at vi ikke har vært i stand til å oppnå de målsettinger som vi har satt oss på vegne av marin sektor. Selv ikke i samarbeid med andre land har vi i tilstrekkelig grad lyktes i forvaltningen av de marine ressursene. Jeg er glad for at vi nå ser at disse spørsmålene får en større og en mer sentral plass. Jeg er ganske sikker på at vi i disse spørsmålene vil komme til å lykkes bedre i årene som kommer.

Skal vi bli i stand til å nå de økonomiske mål vi setter oss, er det to spørsmål som etter min oppfatning er helt avgjørende. Det er at vi kan bidra til vekst og utvikling av denne sektoren, denne marine sektoren, samtidig som vekst og utvikling i Kyst-Norge kan gå hånd i hånd med dette, og at vi setter føre var-prinsippet foran kortsiktige økonomiske interesser. Det er her vi først og fremst har konflikten gående.

Skal vi lykkes, må vi også lykkes i gjenoppbyggingen av bestander som i dag er nede på et minimum, og som i noen tilfeller er under minimum. Det er en viktig forutsetning. Jeg nevner en annen i en parentes, siden den ikke er oppe til behandling i dag. Det er begrepet «markedsadgang». Det er viktig at vi fortsetter det arbeidet som vi er i gang med for å få internasjonale trafikkregler på plass i disse spørsmålene.

Det er viktig at vi viderefører den positive utviklingen vi har i det bilaterale samarbeidet på fiskerisektoren med Russland. Det er også viktig at vi lykkes enda bedre i de forhandlinger og i det fiskeripolitiske samarbeidet vi har med EU. Her er det en lang og tung vei å gå på fremover før vi kan si at vi har nådd de målsettinger og de prinsipper vi bør få nedfelt i et internasjonalt regelverk.

Vi har sett at ved å satse grundig på oppbygging av en solid forvaltning, få overvåkingsprinsipp på plass og å komme fusk og kriminalitet i mye større grad til livs, så er vi på rett vei. Vi har tilstrekkelig erfaring historisk sett til å kunne si at å legge til side de råd og anbefalinger vi får fra forskerhold, ikke har brakt oss på rett vei i noen særlig grad.

Til slutt vil jeg bare si at når det gjelder delegasjonene som forestår forhandlinger med andre land i fiskeripolitisk sammenheng, er det ikke mitt ønske at disse skal bli noe større i omfang. Jeg tror de prinsipper som ivaretas i dag, er tilfredsstillende. Skal de vurderes, må det ikke være i form av at de skal bli større, heller mindre og i mindre grad bære preg av at de som har særinteresser i disse forhandlingene, skal være de som sitter nærmest og er rådgivere.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg er glad for at slike saker som denne skaper engasjement og interesse hos stortingsrepresentanter, men jeg må vel si at fiskeri og fiskeressurser slett ikke fanger den interesse i befolkningen og media som verdiene og framtidsmulighetene skulle tilsi.

Fiskeriene betegnes ofte som den næringen som skal bli størst når oljealderen fases ut. Dette viser hvilket stort potensial for verdiskaping og eksport som ligger i fiskeriene, og hvilken økning vi kan forvente i verdiskapingen, ikke fordi vi kan ta opp mer fisk av havet, men fordi vi stadig vil bli flinkere til å utnytte det vi tar opp av havet.

Selv om vi stadig vil kunne drive mer oppdrett – også av nye arter – vil det fortsatt være villfiskbestandene som blir basis for våre fiskerier. Dette betyr at vi må forvalte fiskeressursene slik at vi kan høste av dem i framtiden.

En stor del av fisket skjer på bestander som vi deler med andre land. Dette gjør at internasjonale avtaler er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig beskatning av ressursene. Uten at Norge greier å komme fram til avtaler med andre land, har vi ingen forvaltning av denne viktige ressursen. Derfor er avtalene viktige, og vi må gjøre et godt forarbeid, slik at forståelsen av bestandsituasjonen er den samme for avtalepartene. Jeg tror det siger inn over alle nasjoner at havet ikke er utømmelig, og at ressursen tross alt er sårbar.

I komiteen er vi bekymret for at situasjonen er alvorlig for flere bunnfiskbestander i Nordsjøen, særlig for nordsjøtorsken. Regjeringen må få sterk støtte til å fokusere på gjenoppbygging av bestandene i de forhandlinger som skal føres om kvotesamarbeid, og stopp av fangst etter nordsjøtorsk må også vurderes, slik at man klarer å bygge opp bestanden før det er for sent. Når vi samarbeider med andre land om uttak av fiskeressurser og kvoter, må hensynet til en bærekraftig bestand veie aller tyngst. Vi kan ikke ha en situasjon hvor usikkerheten får råde, og at vi tar sjansen på uttak som vi ikke føler oss trygge på. Her må ressursene stå over kortsiktig inntjening og fortjeneste. Vi må derfor først og fremst sørge for å bygge opp bestandene for å sikre langsiktighet i næringen. Her må det også slås ned på fusk med uttak.

Jeg er veldig opptatt av sjøpattedyrenes betydning for fiskeriressursene. Jeg tror at en for lav beskatning av sjøpattedyr er av meget stor betydning for fiskeressursene. Jeg viser i den forbindelse til et enstemmig storting, som tidligere i år så på behovet for å øke uttaket av sel og for å utnytte produkter av disse.

Ingen er uenig i at vi skal ha en bærekraftig bestand også av sjøpattedyr, men alt tyder på at vi har mye å gå på her. Det må ikke stoppe opp på grunn av avsetning og utnytting av produktene av sjøpattedyrene. Derfor må det arbeides aktivt for bl.a. å åpne for eksport av produkter av disse artene. Dette er høyverdige og gode varer som burde være av stor interesse for eksportmarkedet. Ikke minst vil den farmasøytiske industrien ha nytte av slike produkter, og her snakker vi også om høyverdig mat.

For at Stortinget skal være i stand til å følge de avtalene Norge har med andre land om fisk med tilstrekkelig innsikt, er det viktig at informasjonen til Stortinget er best mulig. Derfor støtter vi en anmodning om at det i framtidige stortingsmeldinger om slike saker blir gitt et innblikk i anbefalte og fastsatte kvoter for de viktigste bestandene, og anbefalt og faktisk fiskepress når det gjelder bestandsutviklingen for de viktigste bestandene.

Når det så gjelder Dokument nr. 8:156, som også behandles nå, henger dette nøye sammen med St. meld. nr. 36. Fra Arbeiderpartiets side har vi ikke noe å tilføye her utover det som står i innstillingen til stortingsmeldingen. Men jeg vil si at i internasjonale forhandlinger kan vi ikke legge forhandlingsoppleggene åpne for alle. Forhandlinger er å gi og ta, og da må man følge en forhandlingsstrategi. Jeg har tillit til at Regjeringen gjør dette på en forsvarlig måte, og at den informasjon Stortinget får, er korrekt.

Åsa Elvik (SV): Noreg og Russland vart for ikkje lenge sidan einige om nye kvoteavtalar for 2003 når det gjeld dei bestandane dei forvaltar i lag. Dei vart – ikkje overraskande – einige om å vidareføre avtalen på 395 000 tonn norsk-arktisk torsk og 40 000 tonn kysttorsk. Forskarane har sagt at kvotane i denne treårige avtalen er mykje høgare enn at ein kan seie at dei er innafor føre var-prinsippet.

Eg meiner at ein gjerne set torskekvotane for høgt. Dersom eg skal prøve å halde meg unna tala for ein gongs skuld, er realiteten at ein set kvotane høgt over anbefalingane frå forskarane. Realiteten er at det er så lite kysttorsk igjen at det meste av han kjem til å bli fiska som norsk-arktisk torsk. Realiteten er at vi nærmar oss eit uttak som er kritisk, om ein ønskjer at torsken skal få moglegheit til å reprodusere seg. Realiteten er at dei unge torskeklassane som vi skal begynne å fiske på om tre–fire år, er veldig magre. Dette skulle tilseie at ein reduserte kvotane allereie i år. Men det har ein ikkje gjort.

Lat meg presisere: Eg har denne gongen ikkje innteke noko ekstremstandpunkt – tvert imot. Det eg seier her, motsvarer til og med det som økonomiavdelinga i Fiskeridirektoratet har sagt til fiskeriministeren i forkant av forhandlingane, dersom ein skal tru NTB-meldinga som er send ut om det.

Det er også i denne samanhengen vi behandlar innstillinga frå ein einstemmig næringskomite som kommenterer fjorårets kvote med formuleringar som desse:

«Komiteen understreker at forvaltningen av torskebestanden må gjennomføres på en måte som sørger for at fiskedødeligheten og gytebestanden bringes under føre-var-grensen.»

Og:

«Komiteen ønsker å understreke betydningen av at Norge i ethvert fiskeripolitisk samarbeid om kvotefordeling og forvaltning av felles bestander lar hensynet til en bærekraftig forvaltning veie tyngst.

Komiteen registrerer at de oppnådde forhandlingsresultat er lagt på et nivå over de anbefalinger som er gitt fra forskerhold og understreker at hovedprinsippet for de fremtidige forhandlinger skal prioritere gjenoppbygging av bestander.»

I fjor var første gongen at næringskomiteen syntest det var bryet verdt å leggje seg bort i dei avtalte kvotane. Det har vekt oppsikt med oppslag i aviser, bl.a. Dagbladet og Aftenposten. Vi seier omtrent det same i år som i fjor. Vi ønskjer å leggje oss bort i, men vi har ingen annan arena enn å kommentere ein årleg rapport om snøen som fall i fjor. Eg er veldig tilfreds med at komiteen oppmodar Regjeringa om å få meir relevant informasjon på bordet i forhold til det. Vi saknar i det heile ei evaluering og sjølvransaking i denne meldinga. Det er ein fornuftig praksis å vurdere om ein når dei måla ein har sett seg, vurdere om verkemidla for å nå måla er dei rette, og vurdere om noko kunne ha vore gjort annleis. Når ein les meldinga, kan ein få inntrykk av at alt er i den skjønnaste orden, og at det ikkje er grunn til å endre noko som helst. Det er altså komiteen ikkje einig i.

Eg vil gjerne presisere at eg er tilfreds med komiteens innstilling til St.meld. nr. 36, men eg må innrømme at eg synest det er litt pussig at den same komiteen ikkje ser samanhengen mellom vår haldning til tidlegare kvoteavtalar og dei forslaga til reformtiltak for framtidige kvoteforhandlingar som SV har kome med. Eg har ein smule trøbbel med å forstå korfor komiteen ikkje er interessert i at Stortinget skal involverast i større grad når vi er så kritiske til resultatet av tidlegare prosessar.

Problemstillingar rundt på kva måte vi forvaltar ressursane våre er det viktigaste politikarar kan sysle med. Ei næring som ikkje er berekraftig, er ei næring som prioriterer kortsiktig økonomisk gevinst utan omsyn til det ein maksimalt får ut av ressursane på lang sikt. Det er politikk å velje om ein vil leggje til rette for lønnsemd på lang eller kort sikt, og då er det ikkje nok med fine ord i ei stortingsmelding. Då må ein gjere reelle prioriteringar.

Eg er overtydd om at sjølv om det i dag ikkje er fleirtal på Stortinget for å gjere større endringar i måten kvoteforhandlingane med andre land skjer på, er det ei utvikling som tvingar seg fram av seg sjølv. Dei internasjonale trendane er heldigvis på mi side i dette spørsmålet.

Eg vil ta opp forslaga frå SV som er omdelt i innstillinga, og ber om at dei blir gjorde om til oversendingsforslag.

Presidenten: Representanten Elvik har tatt opp de forslagene med forslag om endring som hun refererte til.

Lodve Solholm (FrP): I all forvaltning av marine ressursar er det den berekraftige haustinga som må liggje i botnen. Og når vi forhandlar med naboland om å forvalte desse ressursane, er det viktig å ha det for auget at dette er ein ressurs som skal vere evigvarande. Dersom vi ikkje maktar det, dersom vi ikkje klarar å få til ei berekraftig hausting, vil denne ressursen gli ut av hendene på oss og ikkje bli den næringa med store moglegheiter som mange trur ho skal bli.

Men det er klart at det også er mange andre ting som spelar inn i forhold til om dette skal bli den framtidige gullnæringa i Noreg. Med ein del av den politikken som blir ført i dag, og ikkje minst den politikken som er blitt ført tidlegare, stiller eg meg svært tvilande til om vi klarar å utnytte det potensialet som ligg innanfor fiskerinæringa totalt sett – dessverre.

Vi har sett at vi ikkje har hatt ei berekraftig hausting. Det opplever vi vel kanskje spesielt i Nordsjøen, der torskefisket no er tett føre eit samanbrot. Eg skjønar jo at det er problem, men noko av det første Regjeringa her i forhandlingane må gripe fatt i, er dette med utkast. EU-landa er utruleg flinke og snare til å kaste, og det er klart at vi haustar jo ikkje berekraftig dersom vi kastar fisk på sjøen.

Eg har også lyst til å snakke litt om sjøpattedyra. Representanten Arnesen var også inne på det. Eg vil seie det så sterkt at vi klarar ikkje å få til ei berekraftig hausting av dei marine ressursane dersom vi ikkje no klarar å utvikle fangsten av sel og kval. Det er såpass alvorleg, trur eg, at dersom vi ikkje får i gang igjen selfangsten, vil det gå mot ein økologisk katastrofe. Det skal bli litt av eit syn når vi kanskje på ny får ein selinvasjon på Norskekysten. Eg vart fortalt seinast i går at sist det var selinvasjon, var det vel 60 000 selar som døydde i garn. Det i seg sjølv er naturlegvis ein katastrofe, men det viser kva slags dimensjonar vi snakkar om når det gjeld så store tal. Derfor trur eg det er viktig at det statsråden og Regjeringa no begynner å tenkje gjennom, er korleis vi skal kunne klare å byggje opp igjen selfangsten. Er det mogleg å få til at dei som driv med reketrålarar, som i dag er dei båtane som ferdast i isen, kan få nokre gulrøter som gjer at dei finn det interessant å drive selfangst dei fire-fem-seks vekene det blir drive selfangst? Eg vil åtvare mot å byggje opp ein ny flåte av ishavsskuter som krev nye kvotar på andre område, for det seier seg sjølv at det ikkje er mogleg å leve av selfangst åleine. Ein må ha andre fiskeslag å gå på. Då vil det vere betre å gå inn og prøve å gi nokre gulrøter til dei som allereie er i næringa.

Eg vil også nemne at vi kanskje bør reforhandle avtalar med Russland når det gjeld kongekrabbe. Eg legg merke til at det vart fremma eit forslag i Stortinget tidlegare i dag, ved opninga av møtet, som gjekk på dette. Det er også viktig.

Når det gjeld Dokument nr. 8:156, delar eg fullt ut dei meiningane og haldningane som representanten Arnesen og representanten Kristiansen gav uttrykk for. Vi har tillit til at her blir forhandlingane tekne på alvor. Eg ser ingen grunn til å la dei vere opne, korkje av taktiske eller av andre grunnar.

Rigmor Andersen Eide (KrF): Sakene vi behandler i dag, fiskeriavtaler og samarbeid som Norge har inngått med andre land, blir møtt med økende interesse både i Stortinget og i offentligheten generelt. Det er i seg selv positivt. Kristelig Folkeparti er også tilfreds med den internasjonale oppmerksomhet forvaltningen av fiskeressurser og kontrollspørsmål får.

For Kristelig Folkeparti er det klart at prinsippet om bærekraftig forvaltning er det viktigste målet å strebe etter når vi inngår avtaler med andre land om fiskerisamarbeid. Det er imidlertid ingen selvfølge at dette er lett å få til i praksis, når mange land er involvert og det er flere hensyn som presser seg på.

For det første: Det er svært viktig at det satses på å få mest mulig presis kunnskap om de ulike bestandene og hvor mye som tas ut, og på hvilken måte. De avtalene vi har inngått med bl.a. EU og med Russland, om kontroll og om satellittsporing, er et viktig skritt i riktig retning.

For det andre: Vi må satse mer på arbeidet for å utvikle internasjonale regler mot ressurskriminalitet. Det er behov for et internasjonalt regelverk for forvaltning, kontroll og rapportering, som mer effektivt kan motvirke

• kvotejuks

• såkalt uregulert fiske

• illegalt kjøp og salg av fisk

Som det allerede er nevnt, har Norge i fiskeriforhandlingene blitt enig med Russland om å videreføre avtalen om en totalkvote på 395 000 tonn norsk arktisk torsk. I den anledning understreker en samlet komite at forvaltningen av torskebestanden må gjennomføres på en måte som sørger for at fiskedødeligheten og gytebestanden bringes under føre var-grensen. Et godt tiltak her er arbeidsgruppen som Den norsk-russiske fiskerikommisjonen nedsatte for å utarbeide forvaltningsstrategier for norsk arktisk torsk.

Vi vet at det oppnådde forhandlingsresultat for torsken i Barentshavet er lagt på et nivå over de anbefalinger som er gitt fra forskerhold. Samtidig er den holdt innenfor føre var-prinsippet i forhold til forskernes anbefalinger når det gjelder faren for kollaps i bestanden og nivået på fiskedødelighet.

Gjenoppbygging av den norsk-russiske torskebestanden er etter komiteens oppfatning et av de viktigste fiskeripolitiske spørsmål. Samtidig må vi legge vekt på at dette er et spørsmål som må løses i samarbeid mellom Russland og Norge.

Vi vet at situasjonen for torskebestanden i Nordsjøen er svært alvorlig, ja bestanden blir av forskerne karakterisert som kollapset. Her trengs det et langsiktig arbeid for å bygge opp igjen bestanden, i samarbeid med bl.a. EU. Det er også viktig å arbeide for å få på plass avtaler for forvaltning og rettferdig kvotefordeling for kolmule og for makrell.

Til slutt: For Kristelig Folkeparti er det prinsippet om bærekraftig forvaltning som veier tyngst. Jeg er derfor glad for at en samlet komite understreker at for Norge skal hensynet til en bærekraftig forvaltning veie tyngst i ethvert fiskeripolitisk samarbeid om kvotefordeling og forvaltning av felles bestander.

Marit Arnstad (Sp): I år som i fjor er innstillingen fra næringskomiteen når det gjelder fiskeriavtaler inngått med andre land, preget av ønsket om at vi skal ha et sterkere fokus på bærekraftig utvikling. Nå er det nok slik at det kan være en diskusjon mellom partiene om hva som er «bærekraft», men denne innstillingen, i likhet med fjorårets, uttrykker en sterk bekymring for hva som er i ferd med å skje med bestandsutviklingen, både når det gjelder fellesbestander, og når det gjelder egne bestander. Signalene som kommer fra bl.a. forskerhold, er stadig tydeligere når det gjelder ikke bare torsken, men også det vi har av egne bestander.

Slik sett tror jeg innstillingen er viktig. Men jeg savner fortsatt muligheten i Stortinget til å se fiskeripolitiske spørsmål i sammenheng. Det vi gjør av fiskeriavtaler gjennom året, gjelder en felles forvaltning og ressurskontroll, men det gjelder også vår egen nasjonale ressurskontroll og forvaltning for tiden framover. Derfor synes jeg det kunne vært viktig for Stortinget å få en større grad av mulighet til en gjennomgående debatt om fiskeripolitiske spørsmål også i en slik sammenheng. Det preges da også merknadene i innstillingen fra bl.a. Senterpartiet av.

Jeg er enig i betraktningene fra saksordføreren som går på at føre var-prinsippet må legges til grunn når det gjelder det vi har av forhandlinger med andre land, men også egen forvaltning. Da har jeg lyst til å minne om at føre var-prinsippet i fiskeripolitisk sammenheng også må handle om hvorledes man utøver fisket, og hvordan man velger å strukturere fisket nasjonalt. Det er saker vi forhåpentligvis kommer tilbake til også i andre sammenhenger.

Når det gjelder Innst. S. nr. 44, har jeg også i forbindelse med den lyst til å si at hvordan vi utøver forhandlingene med Russland, er avgjørende for våre fellesbestander, men det er også vesentlig i forhold til den nasjonale fiskeriforvaltningen. Derfor er det viktig at flertallet sier at dette skal forvaltes i tråd med føre var-prinsippet, og at regionale myndigheter i sterkere grad enn tidligere skal trekkes inn i prosessen. Det synes jeg er positivt, og det er viktig. Men igjen er det slik at man fra Senterpartiets side savner en mulighet for Stortinget til ikke bare å kunne drøfte de gjennomgående fiskeripolitiske spørsmålene. Dette er ikke bare snakk om internasjonale forhandlinger, det handler om en av våre viktigste nasjonale ressurser og ressurspolitiske spørsmål. Og jeg må få lov til å si at Regjeringens evne til å trekke Stortinget med i drøftingen av disse spørsmålene hittil ikke har vært imponerende.

Senterpartiet er ikke med på forslag nr. 2 fra SV i Innst. S. nr. 44, men vi vil støtte det. Vi finner det likevel ikke naturlig å støtte forslaget om at frivillige organisasjoner skal tas med i de norsk-russiske forhandlingene. Det synes jeg er et forslag som går utover det det bør være rimelig grunn til, når man ellers ser en vilje til å trekke både regionale myndigheter og eventuelt Stortinget sterkere inn i arbeidet.

Når det gjelder gjennomgangen av fiskeriavtalene, ligger det en anmodning om at Regjeringen i forbindelse med den årlige stortingsmeldingen om disse avtalene gir Stortinget en bredere informasjon, både om de mål som er satt, og om de mer langsiktige bestandsutviklingstallene. Den anmodningen vil jeg, i likhet med andre representanter her i salen, understreke viktigheten av at Regjeringen følger opp.

Steinar Bastesen (Kp): Vi behandler i dag de fiskeriavtalene vi har inngått med andre land. I den forbindelse er det verdt å merke seg at vi burde ha vært med i Vestnordisk Råd. Det burde også ha vært forhandlinger mellom Norge og de landene som i fellesskap rår over en nasjonal ressurs. Vi er en stormakt på havet. Det har vært uttrykt før fra denne talerstolen.

Silde- og makrellforhandlingene er blant de forhandlingene som er nevnt i den meldingen vi behandler i dag. Vi burde ha vært mer på banen når det gjelder fordelingen av sild og makrell i norsk sone, som vi gir fra oss store mengder av. Og vi snakker ikke bare om tonn, vi snakker om penger. Vi snakker om den største næringen i Norge når det gjelder sysselsetting, nemlig fiskerinæringen, og det vi snakker om, er penger. Og det blir klarere og klarere, også i denne salen, at det dreier seg om penger. Det er det vi forhandler om.

Fra Høyre og Fremskrittspartiet og delvis også Arbeiderpartiet snakkes det om lønnsomhet i næringen. Det skal være lønnsomt for folk å «gå på havet». Hvis folk med en 35 fots sjark finner det lønnsomt å gå på havet, så er det vel lønnsomt for dem? Det er vel også lønnsomt for den som har en liten båt, å gå på havet. Det skal jo ikke være lønnsomt for dem som sitter og svinger høye glass med stett på Aker brygge, å passe på fiskerne sin som er ute og fisker. Var det den lønnsomheten man snakket om? Vi snakker om lønnsomheten for den enkelte når vi snakker om fiskeriavtalene. Og det er penger det er snakk om.

Vi snakker om reker, og vi snakker om fisk. Det har nettopp vært forhandlinger i Nyvågar i den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen, og de har blitt enige om en torskekvote. La så være at den torskekvoten er i høgeste laget. Det er mulig at den er det, men det er også mulig at den ikke er det. Det er i alle fall noe som gir forutsetninger for at man kan drive det fisket som er nødvendig.

Det som er vår største bekymring i Barentshavet, er at torsken som gyter, blir yngre og yngre. Før i tiden var torsken sju–åtte år når den gytte, nå er den helt nede i fem år når den gyter. Det er et problem. Og det bør Stortinget merke seg.

Vi har i Barentshavet et uregulert fiske som ikke er registrert verken av russiske eller av norske myndigheter. Det er båter som laster over på fabrikktrålere som går til kontinentet. Og det er ikke registrert noe sted. Hvor mange prosent det utgjør av den russiske torskekvoten, vet vi ikke. Dette vet den norske delegasjonen om, men de snakker overhodet ikke om det.

Vi har satellitt-tracking, dvs. satellittovervåking av fiskefartøy innenfor norsk sone. Jeg skulle gjerne sett at den samme trackingen hadde blitt brukt når det gjaldt oljelaster som fraktes fra Barentshavet og nedover langs norskekysten. Dette har jeg tatt opp gang etter gang i Stortinget. Jeg har i spørretimen fått meddelt fra utenriksministeren at vi skal utvide territorialgrensen fra fire–tolv nautiske mil, og vi skal få seilingsleder nedover, men hva med trackingen utenfor territorialgrensen? Er det Forsvaret som skal ha overvåkingen av fartøy der, og ikke Fiskeridepartementet?

Når fisken svømmer i havet, er det Fiskeridepartementets problem. Men når fisken er kommet om bord i båten, er det politiets problem. Da er du anmeldt, for så fort du har fått fisken om bord i båten, er du en kjeltring. Det må ikke være slik. Jeg hadde gjerne sett at vi hadde fått kontroll med skipstrafikken som går langs norskekysten, både utenfor og innenfor. Innenfor må vi ha taubåter som følger båtlastene. Vi kan ikke risikere at vi får en kyst som er asfaltert med mjuk asfalt.

Vi er nettopp ferdige i Chile. Vi er ferdig med CITES. De har i stadig større grad gått inn på fiskeriområder. Vi har organisasjoner som IUCN og WWF som gir råd til CITES. Og vi gir penger til dem. Vi skal vedta et statsbudsjett hvor vi skal gi penger til disse organisasjonene til tross for at de motarbeider norske interesser.

Jeg må også få si noen få ord om forslag i sak nr. 4. Barentshavutvalget i Naturvernforbundet har fått plass i Reguleringsrådet og bestemmer over fiskekvotene i norske farvann. Om de får plass i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, ser jeg ingen grunn til at de skal være der, for de kommer overhodet ikke til å gi sitt besyv med i det hele tatt. (Presidenten klubber.)

Åsa Elvik fremmet et dokumentforslag i dag om kongekrabben. Ja, jeg må minne presidenten på at jeg fremmet det samme forslaget i forrige stortingsperiode. Det ble nedstemt av Stortinget, men det betyr ikke at det kommer til å bli nedstemt i dag.

Presidenten: Presidenten må på sin side få minne om at taletiden er til for å overholdes.

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er to overordnede målsettinger for fiskeriforvaltningen, nemlig økologisk bærekraft og stabilitet. De senere årene har det heldigvis vært økende fokus på og økende debatt omkring fiskerisamarbeidet med andre land, særlig Russland, og i den sammenhengen spesielt forvaltningen av norsk-arktisk torsk. Det synes jeg er svært positivt ettersom det gir uttrykk for den viktige posisjonen som fiskerisektoren i dag har i det norske samfunnet. Samtidig er det jo viktig at vi ikke bare ser bakover, men også ser fremover.

Jeg skal være den første til å innrømme at dette ikke er noen enkel diskusjon. Det skyldes bl.a. at vi har et begrepsapparat som ikke er tydelig og klart nok, og det er derfor vanskelig å etablere en klar, felles forståelse av sammenhenger og ansvarsdelingen mellom biologisk rådgivning, forvaltningsmessige utfordringer og politiske mål. Jeg synes således det blir feil å hevde, slik stortingsrepresentantene Elvik og Sørensen gjør, at forvaltningen «av de norsk-russiske fellesbestandene kan i dag ikke sies å være økologisk eller økonomisk bærekraftig.»

En bærekraftig forvaltning av ressursene har vært, er og vil fortsatt være et helt sentralt mål for Regjeringen i de fiskeriforhandlingene vi fører med andre land. Dette har da også vært slått fast flere ganger overfor Stortinget, og i så måte er det ingen endringer i den politikken som denne regjeringen fører i forhold til tidligere regjeringer og fiskeriministrer.

Skal næringen kunne realisere sitt fulle potensial og være livskraftig og en bærebjelke i norsk økonomi etter at oljealderen tar slutt, er vi nødt til å legge bærekraft til grunn. Det gjøres også. Men samtidig må dette overordnede hensynet, bærekraft, også ivareta næringens behov for størst mulig forutsigbarhet og stabilitet, nettopp for å oppnå både økologisk og økonomisk bærekraft. Dette har vi i Norge klart bedre enn de fleste fiskerinasjoner.

Dette med utnevnelse til delegasjonene til de fiskeriforhandlinger Norge deltar i, har vært tatt opp. Det vil fra min side ligge til grunn en balansert vurdering basert i hovedsak på at de berørte partene skal være representert, at delegasjonen må ha en håndterlig størrelse, og at de forhandlingstaktiske hensyn må ivaretas. Jeg viser i den sammenhengen til bl.a. representanten Kristiansens innlegg og vil si følgende: Hvem som skal anses som «berørte parter», er noe som må vurderes på selvstendig grunnlag fra år til år. Under årets fiskeriforhandlinger med Russland hadde man f.eks. for første gang invitert en representant for fylkesordførerne med i den norske delegasjonen. Forut for forhandlingene hadde jeg også for første gang invitert miljøvernorganisasjonene og fylkesordførerne til hvert sitt brede dialog- og orienteringsmøte.

Jeg deler komiteens bekymring, slik også representanten Arnesen understreket i sitt innlegg, over situasjonen for flere bunnfiskarter i Nordsjøen, og da spesielt torsk. Om man ikke har kommet like langt som i nord, er det likevel riktig å si at fiskerisamarbeidet med EU de senere årene har gått i riktig retning, men samtidig er det viktig at vi tar innover oss at EU disponerer 87 pst. av torskeressursen, mens vi bare har 13 pst.

Norge og EU har som følge av krisen i torskebestanden som kjent tidligere inngått egne avtaler om forbedring av beskatningsmønsteret i Nordsjøen, og i den sammenheng inngår også en rekke tekniske reguleringstiltak. Det er for tidlig å si noe om den fulle effekten av det, men det er ikke tvil om at dette bidrar til gjenoppbygging. I den sammenhengen er det, som flere har pekt på, et kjempeproblem knyttet til utkast av fisk. Der er situasjonen uforandret fra i fjor til i år, og det er et av de mest uløste problemene i fiskerisamarbeidet med EU. Jeg kan garantere at vi fra norsk side i fortsettelsen, akkurat som til nå, i alle relevante fora i omgang med EU vil hevde og mene at utkastpåbud strider fullstendig mot alle fornuftige forvaltningsprinsipper.

Komiteen ber i innstillingen om at vi vurderer innholdet i fremtidige stortingsmeldinger. I den sammenhengen vil jeg vise til, hvilket komiteen sikkert er klar over, at en god del av den informasjonen som etterspørres, er lett tilgjengelige rapporter fra Det internasjonale havforskningsrådet. Det både komiteen og jeg nok må stille spørsmål om, er hvor omfangsrik vi vil gjøre stortingsmeldingen. Vil det være tilstrekkelig at vi gir klarere henvisninger til hvor opplysningene finnes, om de relevante data. Men fra min side har jeg lagt til grunn den anbefaling og det bud som kom fra Stortinget – jeg var selv i næringskomiteen på det tidspunkt – om hva meldingen skulle inneholde, nemlig være mest mulig faktaorientert og ha en objektiv fremstilling av fiskeriforhandlinger vi fører med andre land, og gjennomføringen av fisket i henhold til de avtalene som disse forhandlingene munner ut i, uavhengig av hvilken regjering som måtte sitte ved bordet.

Gitt disse spørsmålenes svært komplekse natur tror jeg at forsøk på å gi meldingen et normativt innhold i tillegg til det beskrivende er vanskelig å oppnå, men vi skal etter beste evne forsøke å ivareta de vurderinger som komiteen ber meg å gjøre. (Presidenten klubber.)

Det var det jeg rakk så langt. Jeg kan kommentere mer hvis det blir anledning til det senere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lodve Solholm (FrP): Eg nemnde i innlegget mitt dette med selfangst. Eg har lyst til å stresse det lite grann, fordi eg ser på selfangst som svært viktig for at vi skal kunne få ein bestand av dei ulike fiskeartane som gjer at vi kan hauste av dei og finne lønsemd i det. Vi kan ikkje berre setje oss godt til rette i lenestolen og tenkje som så at dette ikkje er noko problem. Eg vil difor gjerne utfordre statsråden litt på dette med selfangst. Kva tankar har han? Er det starta noko arbeid i departementet og i ytre etatar for å greie ut om korleis vi skal kunne klare å få denne næringa på beina igjen? For vi må vel seie at ho nesten ligg med broten rygg – nokon vil vel kanskje seie at ho gjer det. I år trur eg ikkje det var ei einaste skute ute på feltet frå mine kantar av landet, Møre. Det var eit tungt selfangstmiljø på Mørekysten frå gammalt av. Eg trur det berre var Tromsø-skuter som var på feltet i år. Det vil seie at kompetansen også er i ferd med å forsvinne. Derfor er det så viktig at vi tek dette på alvor. Her trur eg også det er viktig å starte samtaler med andre land, slik at dei får forståing for at dersom vi ikkje tek dette problemet på alvor, kan dei, sannsynlegvis om ikkje så altfor lenge, gløyme alle internasjonale forhandlingar om kvotar; det finst ikkje fisk og kvotar å fordele, fordi selen forsyner seg med det meste.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Svein Ludvigsen: Vi kan nok konstatere at både representanten Solholm og jeg er oppmerksomme på og bekymrer oss for sjøpattedyrutviklingen knyttet til dette med fiskeriforvaltningen.

Selv om vi alle, slik jeg oppfatter debatten, er enige om at det er to overordnede målsetninger for fiskeriforvaltningen, nemlig økologisk bærekraft og en grad av stabilitet som sikrer at næringen føler seg noenlunde bekvem med rammebetingelsene fra år til år – og vi ser det i en lengre sammenheng at vi skaper trygghet for bosetningen, for dem som bor langs kysten – er det altså i tillegg til fiskeriforvaltningen som sådan iallfall to element som har vært berørt i debatten i dag, nemlig forvaltning av sjøpattedyrene og forvaltningen av kongekrabben, som vi må legge inn som en egen dimensjon i denne sammenhengen. Jeg har satt i gang et arbeid i departementet, hvor vi nå ser på økosystemforvaltningen. Da snakker vi om både kystselen og selen først og fremst i Østisen, og om hvordan vi skal skaffe lønnsomhet i den næringen – jeg viser til en debatt tidligere i år i denne sal om akkurat de problemstillingene – men først og fremst om hvordan vi skal vedlikeholde fangstkapasiteten. For et av hovedproblemene med sjøpattedyrforvaltningen er jo ikke antallet dyr vi har kvote for, men at vi skal klare å ta ut de kvotene som er. Så det å vedlikeholde fangstkompetansen, det å sikre at kvoter blir tatt ut, både for kystsel og for sel i Østisen, er en stor utfordring. Det arbeidet har jeg satt i gang, og vi vil, når vi har kommet et godt stykke lenger i det arbeidet, vurdere hvordan Stortinget skal involveres i en eventuell framtidig, ny sjøpattedyrstrategi.

Så et par ord knyttet til kongekrabber. Der gjør vi store endringer i forvaltningen fra neste år. Vi dobler uttaket, fra 100 000 til 200 000 dyr. Vi etablerer en vestlig grense, og vi øker forskningen. Så også dette tar vi svært alvorlig, som en del av fiskeriforvaltningen.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg er glad for at flere representanter har tatt opp dette som gjelder sjøpattedyrenes betydning for ressurssituasjonen. Jeg tror at vi må fokusere mer på det i framtiden. Men jeg er av den oppfatning at vi har et problem hvis vi bare snakker om å ta ut, og ikke få avsetning på, produktene, for dette er, som jeg sa i innlegget mitt, høyverdige produkter som folk har bruk for ute i verden, både i den farmasøytiske industri og til mat.

Jeg vet at det er gjort avtaler i forhold til Island og mottak og eksport av produkter. Det har vært forhandlinger så vidt jeg forstår, med Japan og en del andre land. Jeg kunne tenke meg å spørre om hva som gjøres på dette området. Settes det inn nok ressurser for å få personer og nasjoner til å fokusere mer på realitetene rundt sjøpattedyrene og kanskje litt mindre på det følelsesmessige, som har fått stå i forgrunnen i denne saken? Kunne statsråden redegjøre litt i korte trekk for hva som gjøres, og om det tilføres nok ressurser for å drive dette påvirkningsarbeidet?

Statsråd Svein Ludvigsen: Representanten Arnesen bringer inn markedsaspektet, det samme gjorde representanten Kristiansen i sitt innlegg tidligere i dag. Det er klart at det er særdeles relevant for en næring der 95 pst. eksporteres og bare en liten del inngår i det nasjonale forbruket. Da må man sette sjøpattedyrforvaltningen inn i en sammenheng som har et økologisk, men også et økonomisk og markedsmessig, perspektiv. Det er jo slik at det først og fremst er næringens ansvar å utvikle produkter, men vi har gjennom budsjettet for neste år, så vel som for foregående år, prioritert forskning og utvikling. I den sammenheng inngår selvfølgelig helheten i fiskerinæringen. Men det er en betydelig utfordring knyttet til å utnytte spesielt selen både som matressurs og ved å bruke skinnet, eventuelt å bruke sjøpattedyrene i en annen sammenheng, enten det er i medisinsk, kosmetisk eller annen industri, som de vitterlig blir en komponent i.

Når det så gjelder salg av kjøtt – og da oppfattet jeg det slik at det først og fremst var hvalkjøtt spørsmålet dreide seg om – har vi åpnet for, og det har kommet i gang, eksport av kjøtt til Island. Vi har åpnet for og bidratt til å fremme, å få i gang, eksport til Japan. Det har det vært en rekke møter om med myndigheter og med interessenter. Der er det Japan som er hindringen. Vi har gjort det som er mulig, og vi holder det trykket som er mulig. Vi har også fått en henvendelse fra Færøyene om eventuell import av hvalkjøtt. Det er en problemstilling som vi har dialog med Færøyene om, så vel som med riksfellesskapet Danmark-Færøyene. For det er jo en del problemstillinger knyttet til dette som vi må ivareta.

Åsa Elvik (SV): Fordi eg erkjenner at statsråden og eg neppe blir samde om demokratisk deltaking i og offentlegheit rundt dei norsk-russiske kvoteforhandlingane, ønskjer eg å stille statsråden eit relativt enkelt spørsmål: Er statsråden bekvem med den debatten som har vore her i dag, den innstillinga som er komen frå komiteen, og spesielt saksordføraran sitt innlegg?

Statsråd Svein Ludvigsen: Svaret er ja.

Presidenten: Det var et kort og enkelt svar.

Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Marit Arnstad (Sp): Jeg hadde egentlig tegnet meg til replikk. Men da tar jeg et treminuttersinnlegg – det er like greit det, så får statsråden vurdere om han vil svare på det.

For det første: Jeg skjønner at det var fristende for fiskeriministeren på siste replikken bare å svare ja. Men jeg må nok si at jeg synes at svaret til en ny representant i Stortinget som er oppriktig interessert i disse spørsmålene, og som også ønsker å få et utdypet syn på ministerens holdning til saksordførerens merknader og til komiteens merknader, kanskje var litt knapt. Det viste også litt liten grad av respekt overfor en ny representant å gjøre det på den måten.

Jeg tar ordet fordi jeg stusset litt over en ting som ministeren sa knyttet til komiteens merknader. Komiteen sier jo helt klart i innstillingen at vi er bekymret over bærekraften når det gjelder forvaltningen av fellesbestandene. Vi understreker også at et av hovedprinsippene i de fremtidige forhandlingene må være å prioritere gjenoppbygging av bestander. Så har komiteen en anmodning der den ber Regjeringen vurdere hvorvidt det kan gis en bredere informasjon, en mer grundig informasjon, til Stortinget enn det som hittil har vært i fiskeriavtalene. Vi sier også at vi ønsker det som et grunnlag for en drøfting av de mer generelle fiskeripolitiske målsettinger som vi har.

Så sier statsråden i sitt innlegg at det er mye tilgjengelig informasjon ute på markedet. Det stusset jeg litt over, for jeg håper ministeren forstår forskjellen mellom den informasjon Stortinget måtte kunne finne på egen hånd i offentlige, åpne kilder, og det Stortinget ønsker at Regjeringen skal legge fram for Stortinget som informasjon. Det er en vesentlig forskjell på de to tingene. Det komiteen her gjør, er å anmode Regjeringen om å vurdere å legge fram den informasjonen for Stortinget. Og det er noe annet enn at Stortinget på egen hånd skal kunne søke på Internett eller andre steder.

Jeg vil gjerne ha klart for meg om statsråden og departementet har forstått at det er det vi spør om, og at vi også spør om nettopp en ny vurdering av behandlingen av denne meldingen om fiskeripolitiske avtaler i Stortinget i forhold til det som har vært tradisjonen opp gjennom årene. Det er jo nettopp det vi ber om: Vi ber om at man på nytt ser på om det ikke også bør være grunnlag for en nærmere drøfting av mål og forvaltning når det gjelder fiskeripolitikken.

Statsråd Svein Ludvigsen: Noen korte merknader til det siste innlegget. La meg da samtidig gjøre en visitt til mitt særdeles korte svar til forrige replikant: I det lå det ikke noe annet enn at representanten ville ha et klart svar på et enkelt spørsmål. Og min respekt for Stortinget er stor. I det øyeblikket statsråden hadde svart noe annet enn ja på et spørsmål om han har forstått det komiteen sier, ville det ha fått dramatiske konsekvenser for statsråden. Derfor er det mitt beste svar: Jo, jeg har forstått hva komiteen ber om. Det går også på det som representanten Arnstad tar opp, nemlig at man ber meg vurdere om innholdet i fremtidige meldinger skal være annerledes enn de har vært. Den meldingen som er lagt fram nå, bygger på det arbeidsoppdrag som komiteen og Stortinget gjennom en årrekke har bedt om. Hvis komiteen ønsker, som det nå signaliseres, å få et annet innhold i meldingen, er jeg åpen for å vurdere det, slik komiteen ber om. Så prøvde jeg i mitt innlegg å gi svar på det ved også å peke på at det er mye informasjon i det moderne informasjonssamfunnet som er lett tilgjengelig. Og så er spørsmålet: I hvor stor grad skal vi gjenta det på bekostning av å få en meget omfangsrik melding? Det var en åpen invitt fra min side, og må også oppfattes som sådan.

Når det så gjelder forvaltningen av de ulike ressursene, må jeg vise til at vi når det gjelder norsk arktisk torsk, gjennom forhandlinger med Russland har lagt et nytt forvaltningsregime til grunn som skal gjelde fra 2004, og som jeg føler er et meget godt instrument. Jeg oppfatter det også slik at næringen og forskerne imøteser dette med store forventninger, at det vil bli et nytt regime som i enda større grad enn nå sikrer at vi kommer ned på føre var-nivået for fiskedødelighet, som er 0,42, men som eventuelt skal endres av ICES etter hvert. Det vil man nå innenfor en tidsramme som er forsvarlig, ved å ivareta de to hensynene som jeg har prøvd å trekke opp, nemlig økologisk forsvarlig forvaltning og samtidig en stabilitet og en forutsigbarhet for næringen som sikrer bosetting og at yrkesutøverne i næringen føler stor grad av trygghet. Derfor understreker jeg sterkt at det har vært en forsvarlig forvaltning, men vi har oppnådd å gå et meget langt skritt ved at vi i 2000 startet med treårige avtaler, med nedsettelse av en faggruppe som nå er kommet med anbefalinger, og som resulterer i at vi fra 2004 kan nå føre var-verdier innenfor en oversiktlig periode.

Ivar Kristiansen (H): Debatten bærer antakelig litt preg av, etter hvert som den utvikler seg, at vi har to saker som behandles under ett. Den ene går på meldingen som sådan, som jeg tror vi alle sammen er enige om presenteres i tråd med det som var forutsetningen – denne meldingen er en grundig og innholdsrik melding. Så er det noen som etterlyser enda mer innhold – og et annet innhold – i denne meldingen. Det er en annen debatt. Samtidig har vi dette innslaget, hvordan vi skal organisere den fremtidige forhandlingsdelegasjonen og sammensetningen fra norsk side.

La meg bare først få gjenta det en enstemmig komite har sagt:

«Komiteen ønsker å understreke betydningen av at Norge i ethvert fiskeripolitisk samarbeid om kvotefordeling og forvaltning av felles bestander lar hensynet til en bærekraftig forvaltning veie tyngst.»

Kraftigere kan det ikke sies. Og jeg mener det må være en tekst som SV og Senterpartiet må være fullstendig tilfreds med å få på trykk.

Det andre jeg vil si, er at jeg tror vi gjør en feil hvis vi gjør forsøk på å koble en forhandlingsdelegasjons sammensetning med de resultater som oppnås i de reelle forhandlingene. Der er det en brist i logikken etter min oppfatning. Jeg tror vi skal være klar over at den norske forhandlingsdelegasjonen har representanter som fremstår som de fremste internasjonale eksperter på forskning og forvaltning.

Vi har også etter min oppfatning mulighet til å evaluere. Og vi kan godt slå fast at informasjon har vi tilgang til hvis vi ønsker å få den. Om denne informasjonen skal komme innenfor de samme permer som meldingen, har vi bedt departementet foreta en vurdering av. Det har jeg oppfattet at man også vil gjøre. Men det må uansett i en forhandling, enten det er fiske eller annet vi skal forhandle om, være minimum to parter for å kunne oppnå et resultat. Og jeg føler at den fokusering som Stortinget har hatt på disse spørsmålene, har bidratt til at vi ikke oppnår de optimale resultatene, i og med at to eller flere parter må kunne bli enige før man kan skrive under på en forhandlingsprotokoll.

Jeg tror Stortinget har oppnådd styrket fokusering på disse spørsmålene. Det har også bidratt til at vi faktisk er på rett vei i disse spørsmålene, selv om det fortsatt er en lang, lang vei å gå. Men det avhenger i enda større grad av andre nasjoner enn Norge.

Åsa Elvik (SV): Berre for at det ikkje skal vere nokon tvil, vil eg gjerne gjenta det eg sa i hovudinnlegget mitt: Vi er svært godt nøgde med innstillinga frå komiteen og med saksordføraren sin jobb. Og lat meg leggje til når det gjeld svaret frå statsråden, der han seier han føler seg bekvem med det som er komme fram her i dag: Det er eg veldig nøgd med. Så lat det ikkje vere tvil om det. Eg lurer på korfor saksordføraren har interesse av å så tvil om det.

Sjølvsagt er det ein samanheng mellom korleis ein vel å organisere forhandlingane, kven som får lov til å delta i forhandlingane, og resultata. I denne samanhengen handlar det om kven norske styresmakter definerer som gjeldande partar. Er det utelukkande forskarar, styresmakter og representantar for Noregs Fiskarlag, eller er det også andre gjeldande partar i fiskeriforhandlingane med andre land? Sjølvsagt er det ein samanheng mellom korleis ein organiserer dette, og resultatet av forhandlingane. Det skulle vere ganske openbert ut frå internasjonale miljøforhandlingar at grad av openheit, grad av deltaking og grad av demokratisk kontroll absolutt har innverknad på resultatet.

Her innser eg at vi er i mindretal på Stortinget, men som eg sa i mitt hovudinnlegg: Eg er viss på at internasjonale trendar er på vår side og jobbar for oss i denne saka.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg vil bare kvittere ut, siden et sentralt punkt i en av sakene er sammensetningen av Den norsk-russiske fiskerikommisjon.

Jeg er svært bekvem med den støtte som flertallet i Stortinget gir sammensetningen, samtidig som jeg lytter til de sentrale spørsmål om hvorvidt kommisjonen og måten den arbeider på – sammensetning, åpenhet – ivaretar demokratiske hensyn og representativitet. I dag er det slik at kommisjonen ledes av Fiskeridepartementets departementsråd. Vi har som det er sagt med det fremste innenfor forskning og forvaltning i verdenssammenheng – for det er det vi disponerer over på norsk side. I tillegg er næringen bredt representert gjennom FHL, som har en representant der, gjennom LO og Sjømannsforbundet, som har en representant der, og fiskersiden har med lederen i Norges Fiskarlag. De er også representert med en kystfisker og en havfisker, slik at vi har den faglige tilnærmingen i tillegg.

Så er det slik at vi for første gang har åpnet for fylkesordførere. Det er på bakgrunn av at jeg lytter og er bekvem med den dialogen og den diskusjonen som har vært, både her og i samfunnet for øvrig, hvor en ønsker at det regionale forvaltningsnivået, som også av denne regjeringen har fått i oppgave å være regional næringsutøver, skal være med. Og det har fungert veldig bra. Da synes jeg at vi enda klarere har ivaretatt det demokratiske behovet og innsynet ved at de som representerer befolkningen i kystfylkene, har fått som oppdrag å være noen av de fremste folkevalgte.

Så oppfatter jeg også at det er tilfredshet med at jeg i år har åpnet for en bred dialog med NGO-ene, og vi hadde møte hvor både WWF, Naturvernforbundet, Greenpeace, SABIMA og Bellona var representert. Vi følte at vi fikk en god dialog og en god diskusjon, og vi klarer å jobbe oss bedre frem mot dette begrepsapparatet – kompliserte sammenhenger. Der tror jeg vi har mye å vinne ved at vi har en god, åpen dialog om dette. Vi gjennomførte også slike høringer med alle fylkesordførerne. Men samtidig må vi ta innover oss at Grunnloven gir Regjeringen ansvar for å føre forhandlinger om internasjonale avtaler og traktater. Her har vi hensynet til Grunnloven å ivareta. Men slike internasjonale forhandlinger som vi bl.a. fører med Russland og andre land om fiskeriforvaltningen og ressursuttaket, egner seg ikke for allmannamøte og full åpenhet, og det oppfatter jeg at det er forståelse for i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 3 og 4.