Se også behandlingen av sakene 1-5 på formiddagsmøtet.

 

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringens budsjettforslag og det budsjett som blir vedtatt i kveld, betyr økt innsats på de viktige velferdsområdene. Det gjelder overfor barn og familier og overfor eldre, syke og fattige. Budsjettet er stramt og godt tilpasset den økonomiske situasjonen.

I høst har arbeidsledigheten økt noe. Økningen var særlig konsentrert om tjenesteytende sektorer, spesielt IT-bransjen, i sentrale strøk på Østlandet. Den siste tiden har det også vært en økning i ledigheten i industrien i flere deler av landet.

Renten i Norge er som kjent klart høyere enn internasjonalt, og kronekursen har styrket seg kraftig. Dette har rammet konkurranseutsatt næringsliv hardt. Kombinasjonen av høy lønnskostnadsvekst over flere år og en sterk styrking av kronekursen understreker viktigheten av et stramt budsjett.

Kampen mot arbeidsledighet er en hovedsak for Samarbeidsregjeringen. Derfor har Regjeringen gjennom det inntektspolitiske samarbeidet satt i verk tiltak for å bidra til at neste års lønnsoppgjør skal bli mer tilpasset våre konkurrentland.

Derfor er Regjeringen også opptatt av å bedre rammebetingelsene for norske bedrifter. Avviklingen av investeringsavgiften fra 1. oktober i år var en overmoden reform. Det vil forenkle hverdagen for næringsliv og myndigheter. Bortfallet av skatteinntektene fra investeringsavgiften kommer i hovedsak i 2003. Det samme gjelder den første økningen av avskrivningssatsene og fjerning av flypassasjeravgiften. I budsjettet for 2003 finansierer vi dermed viktige lettelser som er vedtatt for 2002.

Innenfor et stramt budsjett iverksettes også nye tiltak for å styrke næringslivet. Fra 2003 vil skattefradragsordningen for forsknings- og utviklingskostnader gjelde alle bedrifter. I tillegg reduseres en rekke tollsatser. Gjennom budsjettavtalen øker vi dessuten avskrivningssatsen på maskiner fra 15 til 20 pst., slik næringslivet selv har lagt stor vekt på.

Det viktigste bidraget for å styrke næringslivet er likevel at vi står fast ved et stramt budsjett. Det sentrale nå er at presset mot en høy rente og en sterk krone kan dempes. Hvis partene i arbeidslivet samtidig kan bidra til å få lønnsveksten ned, vil mye være gjort for å trygge arbeidsplassene også i næringer som er utsatt for internasjonal konkurranse.

Et godt fungerende inntektspolitisk samarbeid er viktig for at vi skal kunne oppnå lav arbeidsledighet og et sunt og vekstkraftig næringsliv. Gjennomføringen av de enkelte inntektsoppgjør er partenes ansvar, men det er viktig at vi har en felles forståelse av de utfordringer norsk økonomi nå står overfor. Høy lønnsvekst og sterk kronekurs gjør at industrien og resten av konkurranseutsatt sektor har det vanskelig. Regjeringen har levert bidrag gjennom et stramt budsjett og med lettelser for bedriftene. Partene i arbeidslivet må sørge for at lønnsveksten reduseres slik at renten igjen kan gå ned, og styrkingen av kronekursen kan reverseres.

For å styrke kontakten med partene i arbeidslivet har Regjeringen nedsatt et eget dialogforum under ledelse av arbeids- og administrasjonsministeren. Hensikten er å komme fram til en felles forståelse av utfordringene foran neste års lønnsoppgjør. I tillegg har Regjeringen satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere utfordringene for konkurranseutsatt sektor spesielt.

Høstens budsjettdebatt bør gi grunnlag for visse refleksjoner. Straks Regjeringen har presentert sitt budsjettforslag, står en rekke interesseorganisasjoner fram og uttrykker misnøye med bevilgningene på sitt område. Og for å bli hørt blir språkbruken sterkere og sterkere. Opposisjonen stiller opp og videreformidler klagene. Det dannes på denne måten et helsvart bilde hvor en knapt får øye på de mange budsjettområder hvor innsatsen faktisk økes, til beste for mange mennesker i Norge neste år.

Nå har dette vært tilfellet under ulike regjeringer, men tendensen er økende. Noen tar kanskje dette som en klagesang fra en sittende statsminister, men det er faktisk mer alvorlig enn som så: Jeg mener det er et problem for informasjonen og samfunnsdebatten når framstillingene blir så ensidige. Tidligere statsminister Thorbjørn Jagland har da også påpekt noe av det samme.

Jeg tror også at den overdrevne turbulensen omkring budsjettet svekker viljen til å finne fram til løsninger på et tidligere tidspunkt. Dermed får vi mer og mer den situasjonen at de første budsjettforhandlingene ikke blir reelle nok, og at løsningen gjerne kommer på overtid. Jeg mener både vi på regjeringssiden og partiene på Stortinget bør gjennomdrøfte denne situasjonen med tanke på senere år. Noen har luftet tanker om endringer i budsjettsystemet hvor partiene til slutt skal tvinges til å stemme på ett av to budsjettalternativer for å sikre en avklaring. Men dette ville være litt av et nederlag og i strid med det som har vært hovedtanken i Stortinget, nemlig at ingen skal tvinges til å stemme for noe en er imot. Vi bør derfor fortsatt prøve om det ikke er mulig å få bedre budsjettbehandlinger uten slike grep. Det krever noe av oss alle.

Samarbeidsregjeringens budsjettforslag hadde en profil som var klar og balansert mellom de tre regjeringspartiene:

• skatte- og avgiftslettelser, særlig for bedriftene for å styrke konkurranseevne og arbeidsplasser

• sterk satsing på familiepolitikken gjennom flere og billigere barnehageplasser og fortsatt kontantstøtte

• bekjempelse av fattigdom både hjemme og ute, ved en kraftig økning av bistanden til de fattigste og en egen handlingsplan overfor fattige i Norge

• en betydelig økning av helsebudsjettet, med særlig vekt på psykiatrien og kreftomsorgen

• en forlengelse av den ekstraordinære eldrereformen

• en klar satsing på kollektivtrafikken

Samarbeidsregjeringens vilje til å drøfte budsjettløsninger med ulike partier viser at det viktigste faktisk ikke er hvem man samarbeider med, men hva man samarbeider om. Arbeiderpartiet satte seg selv utenfor innflytelse ved manglende vilje til å komme regjeringspartiene nok i møte. I stedet foreslår Arbeiderpartiet å ødelegge småbarnsforeldrenes valgfrihet ved å halvere kontantstøtten, og partiet foreslår skatter på bedrifter så høye at arbeidsplasser kan komme i fare.

Til slutt var det Fremskrittspartiet som viste størst vilje til kompromiss innenfor de samme ansvarlige rammer som Regjeringen foreslo. Det er vi glad for. Men det betyr selvsagt ikke at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet dermed utgjør en fast koalisjon. Det har for øvrig Carl I. Hagen understreket ved straks å uttale at Fremskrittspartiet skal være det han kalte «et knallhardt opposisjonsparti». Sentrumsregjeringen inngikk også to budsjettforlik med subsidiær tilslutning fra Fremskrittspartiet, uten av vi derved var en fast koalisjon. Og innholdet i avtalen med Fremskrittspartiet er faktisk preget av gode saker også for sentrumspartiene: 1 milliard kr ekstra til kommunene, 1,5 milliarder kr ekstra til bedrifter og sysselsetting, over 600 mill. kr ekstra til ulike helsetiltak og redusert avkorting av pensjon for pensjonistpar. Og siden jeg tilhører det partiet jeg nå gjør: Dette er faktisk også en god Kristelig Folkeparti-profil.

Samarbeidsregjeringen har igjen greid å få et budsjett igjennom i Stortinget med bibehold av hovedlinjene i vårt opprinnelige forslag. Vi har derfor et godt grunnlag for å styre den økonomiske politikk videre. Og vi er i de ulike sakene som etter hvert kommer, fortsatt innstilt på et konstruktivt samarbeid med de partier i Stortinget som vil komme oss i møte. Den politiske situasjonen krever vilje og evne til samarbeid, og at noen tar ansvar. Det har folket rett til å forvente av oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Statsministeren var bekymret for det han kalte overdreven turbulens i forbindelse med budsjettforhandlingene i Stortinget, og at det ble skapt unødvendig usikkerhet og problemer knyttet til det å få vedtatt et budsjett. Jeg er enig med statsministeren i at det er grunn til å være bekymret over måten budsjettet håndteres på i Stortinget. Og jeg mener sterkt at det ikke handler om endringer i budsjettreglementet, men det handler om politiske realiteter, nemlig at vi for lenge har hatt en situasjon der det egentlig ikke er avklart fullt og helt hva slags flertall som står bak Regjeringen. Det skaper unødvendig usikkerhet, det skaper uforutsigbarhet, det gjør at vi får vedtak som går i ulike retninger. Det er et argument for større grad av klarhet og større grad av forpliktende samarbeid mellom partier, for å bidra nettopp til mindre overdreven turbulens i forbindelse med budsjettforhandlingene.

Og der har Kristelig Folkeparti gjort et valg. Problemet er at regjeringspartiene ikke fullt ut vedkjenner seg det valget, og at Fremskrittspartiet ikke fullt ut vedkjenner seg dette valget. Men jeg mener at budsjettforhandlingene nå i høst bekrefter og forsterker det valget en gjorde i fjor høst, nemlig at Kristelig Folkeparti dannet en regjering sammen med Høyre, og at man valgte å ha Fremskrittspartiet som parlamentarisk basis. Jeg respekterer det valget, men jeg mener at det hadde vært bedre om man hadde fått til et sentrum-venstre-samarbeid. Da hadde det vært mulig å gjøre mer for kommunene, for eldreomsorgen og for skolene i kommunene. Det hadde vært mulig å si nei til en lang rekke av de usosiale kuttene som nå vedtas. Og det hadde vært mulig å få til et mer ansvarlig budsjett. Arbeiderpartiets budsjettopplegg er faktisk et sterkere bidrag til å få ned renten enn Regjeringens. Vi bruker mindre oljepenger.

Jeg mener altså at det hadde vært bedre å samarbeide sentrum-venstre enn å gjøre seg avhengig av Fremskrittspartiet. Det bidrar til unødvendig turbulens.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Kristelig Folkeparti vedkjenner seg det valget vi gjorde etter at det ikke ble grunnlag for en sentrumsregjering ved valget i fjor høst. Når vi nå hører hvordan andre regjeringsalternativer lanseres om dagen, befinner vi oss faktisk meget vel. Carl I. Hagen vil åpenbart ha en regjering av Fremskrittspartiet og Høyre og har avskrevet Kristelig Folkeparti – det siste er for så vidt helt greit, for vi har aldri tenkt oss i regjering med Fremskrittspartiet. Så han vil ha noe der ute på høyresiden. Arbeiderpartiet vil åpenbart ha noe sammen med SV og Senterpartiet, selv om de foreløpig ikke vil opptre sammen. Da må jeg si at en samarbeidsregjering, som i realiteten ligger i midten, mellom disse alternativene ute på høyre- og ute på venstresiden, passer Kristelig Folkeparti godt.

Nå håper jeg det ikke blir oppfattet som raljering, som jeg skjønte, når en påpeker noen fakta om det alternativet Stoltenberg åpenbart ønsker. Vi er dypt uenige om det Arbeiderpartiet har kalt bunnplanken i den økonomiske politikken, handlingsregelen og pengepolitikken, som Stoltenberg selv la fram forslag om. Vi er uenige om sikkerhetspolitikken og NATO. Så jeg må si at da befinner jeg meg mye bedre i Samarbeidsregjeringen. Og hvis Arbeiderpartiet oppriktig var opptatt av et samarbeid med Kristelig Folkeparti, hvorfor prøver de enda en gang å ødelegge småbarnsforeldrenes valgfrihet ved å foreslå å halvere kontantstøtten? Hvorfor foreslår de masse skatter for små og mellomstore bedrifter og deres eiere når kampen mot arbeidsledighet nå må være en hovedsak? Det er det i hvert fall for Samarbeidsregjeringen. Så alternativene virker ikke forlokkende. Jeg er jo enig med Stoltenberg i én ting, at det var unødig mye svartmaling tidligere i høst. «Til å gråte over», «nesten sjokkerende», «hjerterått» var noen av de uttalelsene som kom om forslaget til statsbudsjett. Jeg synes for så vidt det er en framgang at de ikke har dukket opp igjen i finansdebatten.

Carl I. Hagen (FrP): Statsministeren sa at han mente at de tidlige budsjettforhandlinger ikke fremstod som «reelle». Det er en provokasjon overfor Fremskrittspartiet. Det er i realiteten en slags bekreftelse på det vi trodde, og det vi fikk fornemmelsen av, at den første runden med Fremskrittspartiet var for syns skyld, noe man gjorde for deretter å bruke det som unnskyldning for å kunne gjøre det man hadde lyst til fra begynnelsen av hos noen, nemlig å gå til Arbeiderpartiet og forhandle. Da det ikke gikk, kom man aller nådigst – nødigst – tilbake til oss. Vi føler altså at dette er et signal om at hvis situasjonen skulle være den samme neste år, bør vi kanskje si nei takk og si: Snakk med Arbeiderpartiet først, i og med at det er dem dere foretrekker. Særlig gjelder dette når vi leser i avisene om stortingsrepresentanter fra Kristelig Folkeparti som ringer arbeiderpartiordførere for å få press på Arbeiderpartiet mens man forhandlet med Fremskrittspartiet. Det er ikke en særlig fornuftig måte å gjøre det på. Så vi merker oss de ordene fra statsministeren, for vi følte heller ikke at de første forhandlingene med oss var reelle, men det skyldtes ikke Fremskrittspartiet.

Så har jeg lyst til å spørre statsministeren om denne regjeringen har som sin langsiktige politikk en delvis reduksjon og delvis avvikling av vår maritime sektor. Nå har EU sagt at nettolønn for sjøfolk og bedre skatteregler for rederier i EU-land er noe de gjør som en offensiv satsing for å bygge opp en maritim næring i EU. Så vidt jeg har skjønt, har statsministeren og Regjeringen sagt at når EU nå også skal gjeninnføre verftsstøtten, skal vi gjøre det samme i Norge. Hvis det er riktig at Regjeringen tar sikte på å gjeninnføre verftsstøtten hvis EU gjør det, hvorfor følger da ikke Regjeringen også EU når det gjelder rammevilkårene for den maritime næring ved å kopiere de EU-reglene for skattlegging av rederier og permanent nettolønnsordning for alle sjøfolk i internasjonal skipsfart som er utsatt for konkurranse, slik Fremskrittspartiet har fremmet lovforslag om i forbindelse med budsjettbehandlingen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det jeg sa på det punktet representanten Hagen ikke siterte helt korrekt, var at forhandlingene på et tidlig tidspunkt ikke var «reelle nok». Det var først da en var på overtid, og presset var stort på alle, at en kom i mål. Jeg har ikke prøvd å fordele skyld i det spørsmålet i det hele tatt, jeg har bare sagt i mitt innlegg at det tror jeg er en situasjon som en både på regjeringssiden og i Stortinget kan tenke gjennom, hvordan vi skal få en mer normal og tidligere budsjettavklaring senere år. Det burde ikke være en provokasjon mot noen. Regjeringen gikk med alvor inn i alle de budsjettforhandlingene vi hadde, og så vidt jeg husker, brukte vi faktisk mer tid på den første runden med Fremskrittspartiet enn vi gjorde på den første med Arbeiderpartiet.

Når det gjelder de maritime næringer, har selvsagt Regjeringen intet mål om å avvikle dem – tvert om. Norge har så stolte tradisjoner på dette området og har også så gode forutsetninger for å drive maritime næringer at det er vårt ønske at de fortsatt skal kunne drives med konkurransevilkår som er mest mulig lik dem vi konkurrerer med. Nå er det ikke slik at det finnes noen felles regler i EU på dette området. EU har åpnet for gjeninnføring av verftsstøtte og andre ordninger innenfor dette området, men EU har ikke vedtatt en felles politikk som går på tvers av alle land i EU. Vi fant det derfor riktig i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet å endre opplegget noe på disse områdene. Vi kommer til å følge det som skjer i EU-land, ikke i EU, nøye også i tiden framover, slik at de maritime næringene skal være konkurransedyktige. Men det må ikke være noe mål at en på død og liv skal ha bransje- eller næringsstøtte i Norge. Norsk næringsliv bør primært være konkurransedyktig gjennom de generelle rammebetingelsene vi gir våre bedrifter.

Kristin Halvorsen (SV): Det er utrolig hvordan Carl I. Hagens gamle triks virker hver gang. Jeg vet altså ikke hvor mange ganger jeg har sittet i denne stortingssalen og han har kommet sørgmodig opp som en forsmådd frier og spurt om hvorfor de ikke var gode nok til både det ene og det andre i første, andre, tredje og fjerde runde, og statsministeren er oppe og forsikrer om at jo da, Fremskrittspartiet er gode nok. Og så ender det i den fullkomne harmoni nok en gang. Det trikset er så gammelt at jeg håper inderlig at Carl I. Hagen har fantasi nok til å finne et nytt et neste gang. For nå er vi jo i nærheten av det som er regjeringspartienes store problem. Det er rett og slett slik at Kristelig Folkeparti er ganske ubekvemme med å være så klistret opp til høyresiden, med å sitte i en regjering som har et flertall av Høyre, og måtte være avhengig av Fremskrittspartiet. Statsministeren prøver å forsikre oss om noe annet, men alle kan jo se at det ikke akkurat er noen lysfontene som stråler mot oss når statsministeren skal forsvare dette. Nå har jeg gått gjennom avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, og det oppsiktsvekkende er ikke antall kroner og øre. Tvert imot, det er ganske smålåtent – oppsiktsvekkende smålåtent i forhold til det Fremskrittspartiet alltid krever på TV.

Det er heller ikke sånn at det ut fra kroner og øre går an å si at dette er et grenseløst Høyre-prosjekt. Men det er faktisk sånn at her ligger det 20 punkter der Regjeringen skal komme tilbake til Fremskrittspartiet med smått og stort – noe er i løpet av våren, noe er i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, mens resten er abonnementer ut hele stortingsperioden. Er det ikke rett og slett sånn at denne Regjeringen i enda sterkere grad enn før nå har bundet seg til en Carl I. Hagen og et fremskrittsparti som elsker å være forsmådd en gang til, bare for å få ut noe i nærheten av en kjærlighetserklæring, men til et politisk prosjekt som er et mye klarere Høyre-prosjekt enn før.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder gamle triks, står ikke representanten Kristin Halvorsen tilbake. Hun benytter seg av sitt gamle, nemlig først og fremst å være kommentator til andre partiers politikk og nesten aldri snakke om sitt eget partis. Det er litt av et gammelt triks!

Hvordan det er i andre partier, bør en kanskje la dem selv få lov til å uttale seg om. Nå er vel lysfontener forbeholdt andre, og ikke statsministeren.

Med stor frimodighet vil jeg forsvare profilen i dette budsjettet:

• den første regjering som har lagt fram en plan for bekjempelse av fattigdom i Norge

• den kraftigste økning av innsatsen i psykiatrien noensinne, og ellers et sterkt helsebudsjett

• en familiepolitikk som ivaretar valgfriheten, som SV og Arbeiderpartiet går inn for å ødelegge

• en politikk for å styrke bedriftenes konkurranseevne og trygge flest mulig arbeidsplasser

Det som kom ut av avtalen med Fremskrittspartiet, går også i samme retning: Ytterligere styrking av næringslivet, ytterligere styrking av helsetiltak, bedring for pensjonistpar og 1 milliard ekstra til kommunene. Dette er en profil som faktisk, når vi får ørens lyd for å få presentert den, blir godt mottatt av mange.

Nå sier Kristin Halvorsen også ting som er litt pussige. På den ene siden er det bare småtterier det Fremskrittspartiet har fått til, og på den andre siden er det så forferdelig for Kristelig Folkeparti å ha inngått en budsjettavtale med nettopp Fremskrittspartiet. Vi er mer opptatt av innholdet.

Når det gjelder spørsmålet om fast følge og kjærlighetserklæringer, er det noen som synes det er veldig morsomt å kommentere det. Vi har fast følge med dem vi har lovet fast følge, men som kjent er faktisk Kristelig Folkeparti imot tvangsekteskap, siden noen tydeligvis vil tvinge oss inn i noe vi ikke har bekjent oss til.

Presidenten: For øvrig vil presidenten si at dette med lysfontener er helt opp til den enkelte (munterhet i salen).

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg skal la det være opp til Kristelig Folkeparti selv å avgjøre hvor bekvemme de er med å være lysfontene, eller om de eventuelt skulle ønske de var det.

Statsministeren sa i sitt innlegg at høstens budsjettdebatt gir grunnlag for refleksjoner i forhold til den svartmaling som opposisjonen og ulike organisasjoner har drevet med i hele høst. Det er mulig, det, men jeg må si at jeg har problemer med å se det som svartmaling når vi nå daglig får inn meldinger om kommuner som må kutte i sine tilbud. Det er skoler som legges ned, lærerstillinger som fjernes, og klasser som fylles opp til maksimalt elevtall.

Jeg står her med rådmannens budsjettforslag for Vefsn kommune – som bare er ett av mange eksempler – hvor det er fremmet forslag om å legge ned et sykehjem for eldrepsykiatri for å spare 3,1 mill. kr, avdeling for alvorlig syke og døende sparer 3,5 mill. kr, sammenslåing og oppfylling av elever i 9. klasse sparer 1 mill. kr og sammenslåing og oppfylling av klasser i barneskolen sparer 360 000 kr. Til sammen skal Vefsn kommune spare 15 mill. kr på neste års budsjett. Dette kan ikke oppleves som noe annet enn dramatisk.

Dette er altså situasjonen rundt omkring i det store flertall av kommuner. Og det er ikke fordi man har bygd rådhus og kulturhus, som Carl I. Hagen sa tidligere i debatten, det er fordi man ikke har økonomi til nødvendige tiltak.

I tillegg ser vi altså at det kuttes innenfor helsesektoren og psykiatrien, og at det kuttes et betydelig antall stillinger innenfor helseforetakene. Mitt spørsmål til statsministeren blir da: Bekymrer dette statsministeren? Eller er det en ønsket politikk, slik som finansministeren gav uttrykk for tidligere i dag, når han sa at presset i arbeidsmarkedet er stort, og at det derfor er nødvendig med reduksjoner i offentlig sektor. Er det en villet politikk fra Regjeringens side?

Og så vil jeg håpe at jeg for en gangs skyld slipper å få det svaret fra statsministeren at også tidligere kommunalminister Enoksen måtte foreta kutt i kommuneøkonomien. Det er faktisk ikke tilfellet. Det har Regjeringen selv dokumentert i kommuneproposisjonen. Dessuten kan jeg ikke tenke meg at statsministeren ser seg tjent med å skape et inntrykk av at alle de regjeringer han leder, kutter i kommuneøkonomien.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, men det var dog noe når Enoksen sa at det kanskje har vært noe i denne svartmalingen, for jeg husker veldig godt at det da Odd Roger Enoksen og jeg satt sammen i regjering, kom veldig mange sukk fra ham over opposisjonens svartmaling. Så der har han vært i samme båt for relativt kort tid siden. Det håper jeg han husker og kan bekrefte.

Når det gjelder kommuneøkonomien, bekymrer det selvsagt meg. Jeg har reist så pass mye rundt i Kommune-Norge at jeg vet at mange kommuner virkelig sliter med å få budsjettet i hop, og at de må gå løs på tiltak som er lite ønskelige. Men dette har bygd seg opp over flere år, under ulike regjeringer. Det er selvsagt ikke noe som har kommet i høst. Og det erkjenner også kommunepolitikerne når vi går inn og drøfter dette.

Jeg mener derfor at det fortsatt er behov for en ytterligere forsterket dialog mellom staten og kommunesektoren om hva vi gjør for å bringe bedre balanse mellom inntektsøkningen til kommunene – for det har de vitterlig hatt – og, på den annen side, oppgaveøkningen, og utgiftsbildet som har økt enda mer. Det er denne ubalansen som har bygd seg opp under ulike kommunalministre og ulike regjeringer, som gir grunn til bekymring. Kommuneøkonomien utgjør som kjent en veldig stor del av vårt samfunns totale økonomi. Det er også grunnen til at vi har vært nødt til å holde igjen på den, for alle vet at blir presset for stort, uansett av hvilken grunn det kommer, vil det i andre omgang ramme også kommunene, næringslivet og privatfolks økonomi i form av økt rente. 1 pst. renteøkning betyr 800 mill. kr mer på kommunesektoren, og jeg ønsker ikke som statsminister å ta ansvaret for en politikk hvor vi inviterer til dette. Det burde kanskje også Senterpartiet tenke litt mer på med sitt klart mer ekspansive budsjettforslag.

Jens Stoltenberg (A): Statsministeren er litt sår over at budsjettet han la fram, blir møtt med kraftig kritikk. De sterkeste ordene ble brukt av Fremskrittspartiet som nå er det partiet statsministeren gjør forlik med, og det er vel egentlig kanskje et større problem for Fremskrittspartiet enn for regjeringspartiene.

Men det er veldig farlig å avvise all kritikk av budsjettet med bare å stemple det som svartmaling. Det opplevde vi også i fjor høst, og vi opplevde det i vår da mange, bl.a. Arbeiderpartiet, advarte mot farene for økende ledighet og problemer i industrien. Da sa mange talsmenn for Regjeringen at vi overdrev, at vi svartmalte. Nå ser vi at ledigheten øker, at industrien sliter, og det viser bare at det er litt farlig å avfeie kritikk med å kalle det svartmaling.

Nå har vi et budsjett der man forventer opp mot 100 000 arbeidsledige i løpet av neste år. Svaret er å kutte ganske dramatisk i dagpengene til de arbeidsledige. Det er noen av dem som fra før av har det aller vanskeligst i Norge. De får enda mindre. Noe av det samme er det når det gjelder kommunene. Selvsagt er det mange årsaker til de problemene de har, og selvsagt er det viktig at vi organiserer kommunene bedre enn i dag. Men det betyr ikke at Regjeringen kan fraskrive seg ansvaret for at den legger fram et av de strammeste kommuneopplegg på flere år. Dersom Regjeringen hadde valgt annerledes, nemlig å si at det ikke er nødvendig med 11,3 milliarder kr i lavere skatt i 2003 enn i 2002, men at det holder kanskje med 7–8 milliarder kr, hadde man hatt penger til å gi noe mer til skole og til eldreomsorg i kommunene. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som sier det. Det er det ikke minst Kristelig Folkepartis egne ordførere som sier. Det er ikke riktig at kommunene egentlig får 1 milliard kr mer, for det som har skjedd etter at budsjettet ble lagt fram, er at man nedjusterte kommunenes inntekter med 1 milliard kr, og det er det som nå kompenseres. Det blir et meget stramt kommuneopplegg, og det kommer til å gå ut over skole og eldreomsorg i mange kommuner.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg sa i mitt innlegg, har ikke dette noe med statsministerens eventuelle sårhet å gjøre. Det representerer et mer alvorlig problem enn som så, nemlig hva betyr en så ensidig kritikk som jeg mener det tenderte til, slik at det ble svartmaling? Hva betyr det for informasjonen ut til samfunnet? Hva betyr det for den demokratiske debatt? Hva betyr det for viljen til i normal tid å finne budsjettløsninger her i Stortinget? Jeg hadde håpet at opposisjonens leder hadde vært litt mer åpen for en debatt om det, men det virker det ikke som han er.

Jeg har heller ikke sagt at all kritikk av budsjettet er svartmaling, men summen av det mener jeg faktisk ble det. For å ta de to punktene Stoltenberg nå nevnte, og først arbeidsledigheten. Jeg sa at en hovedsak for denne regjeringen er å bekjempe arbeidsledigheten. Det er det som er grunnen til at vi har våget å ta en del upopulære grep og levert et stramt budsjett. For er det noe jeg har hørt når jeg har besøkt bedrift etter bedrift, er det: Levér et stramt budsjett for å dempe presset på rente og kronekurs. Det har vært hovedbudskapet fra næringslivet. Det har vi nå levert.

I det lys må man også se spørsmålet om skattelette. Hva er det Arbeiderpartiet gjør i sitt alternative budsjett? De legger skatter på små og mellomstore bedrifter og deres eiere. Det er ikke et budsjett for å bekjempe ledigheten. Det er tvert imot et opplegg som kan komme til å øke den, fordi arbeidsplasser i disse bedriftene kommer i fare. Det skjer gjennom delingsmodell, formuesskatt som er viktig for private eiere og bedrifter, aksjebeskatning osv. Så jeg synes faktisk ikke Arbeiderpartiets opplegg er tilpasset den økonomiske situasjonen, er tilpasset hovedoppgaven – å bekjempe ledigheten.

Når det gjelder kommuneøkonomien, har jeg i grunnen svart på det i den foregående replikkveksling. Jeg viser til det og er innstilt på at vi også skal komme tilbake til den i revidert nasjonalbudsjett, slik vi har avtalt med Fremskrittspartiet, ut fra utviklingen av skatteinngangen i kommunesektoren.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Da budsjettet ble lagt fram, sa Carl I. Hagen: «På vegne av det norske folk er jeg skuffet.» Da er det Fremskrittspartiet folk i dag har grunn til å være skuffet over.

Da budsjettet ble lagt fram, varslet Fremskrittspartiet kamp mot at Regjeringen ville gjeninnføre egenandel på blå resept for eldre og uføre. Nå mener de noe annet. Fra 1. januar må 625 000 pensjonister betale egenandel som de i dag slipper. Alle eldre og uføre skal vite at det er Fremskrittspartiet som får vedtatt at egenandelen gjeninnføres.

Da budsjettet ble lagt fram, sa John Alvheim at forslaget om å fjerne gravferdsstøtten var «smålig, umoralsk og makabert». I dag skal Alvheim stemme for dette forslaget. Alle skal vite at det er Fremskrittspartiet som får vedtatt at gravferdsstøtten fjernes.

Da budsjettet ble lagt fram, sa Siv Jensen at dette budsjettet gir folk dårligere råd. Nå er det Fremskrittspartiet som gir mange mennesker dårligere råd. Alle barnefamiliene som får brev fra trygdekontoret om at småbarnstillegget i barnetrygden er fjernet, skal vite at det er Fremskrittspartiet som får vedtatt at de får mindre å rutte med.

Alle som i midten av januar får brev fra kommunen om at prisene på skolefritidsordningen blir dyrere, skal vite at det er Fremskrittspartiet som får vedtatt at den statlige støtten halveres.

De som er arbeidsledige et helt år, vil tape opptil 20 000 kr på det budsjettet som vedtas i dag. Alle arbeidsledige skal vite at det er Fremskrittspartiet som får vedtatt at de skal få mindre å leve av.

Fra nyttår blir velferdstilbudet i kommunene dårligere. Skoleklasser legges ned. Tilbudet til mange eldre som har slitt et langt liv, blir dårligere. Alle som rammes av disse kuttene skal vite at det er Fremskrittspartiet som får vedtatt et budsjett som gir kommunene så trange rammer at slike kutt må gjøres.

Fremskrittspartiet har lenge gitt inntrykk av at de vil styrke behandlingen ved sykehusene. Nå kunne de fått gjennomført det. Det gjorde de ikke. Alle som må vente på behandling ved sykehus, skal vite at dette var noe Fremskrittspartiet ikke fant viktig nok da budsjettavtalen skulle inngås.

Ja, folk har grunn til å være skuffet – over Regjeringens budsjettforslag, ja, men ikke minst over Fremskrittspartiet, som har gitt folk grunn til å tro at de ville sikre fritaket for egenandeler, ville sikre omsorgen for våre eldre, ville styrke sykehusene og ville hjelpe dem som dessverre blir arbeidsledige. Så var det bare ord.

Når det kom til stykket, var det viktigere å redusere avgiften på brennevin enn å styrke eldreomsorgen i kommunene. Når det kom til stykket, var det viktigere å redusere avgiften på motorsykler enn å fjerne egenandelen på nødvendige medisiner til alle eldre og uføre. Når det kom til stykket, var det viktigere å redusere avgiften på campingvogner enn å beholde gravferdsstøtten. Det er Fremskrittspartiets valg.

Arbeiderpartiet har lagt fram et alternativt budsjett med nær 7 milliarder kr i skattelette. Det er lettelser både for lønnstakere og for næringslivet. Arbeiderpartiet og Regjeringen har vært enige om behovet for et relativt stramt budsjett. Arbeiderpartiet har til og med et strammere budsjett enn Regjeringen. Uenigheten går først og fremst på hvordan vi skal innrette oss innenfor disse rammene.

Regjeringen foreslår å bruke ytterligere 4 milliarder kr på skattelette. Arbeiderpartiet vil heller bruke disse pengene til å unngå de usosiale kuttene som Regjeringen har foreslått. Vi vil styrke skoletilbudet og eldretilbudet i kommunene. Vi vil øke innsatsen for å sikre arbeidsplassene og for å skape flere og nye arbeidsplasser.

Arbeiderpartiet sier nei til å sende tusenvis av arbeidsledige over på sosialhjelp. Vi sier nei til endringer som kan føre til at flere blir oppsagt istedenfor permittert. Vi vil ha en mer offensiv arbeidsmarkedspolitikk, hvor flere får tilbud om tiltak.

Det siste halve året er om lag 2 000 industriarbeidsplasser gått tapt hver måned. Det må møtes med en langt mer offensiv politikk for arbeid og verdiskaping enn det Regjeringen legger opp til. Derfor foreslår Arbeiderpartiet et krafttak for arbeid og næringsliv.

Næringsministerens svar til den som står i fare for å miste arbeidsplassen sin, er at han ikke er så bekymret for de arbeidsplassene som går tapt, bare nye skapes.

Hovedtyngden av vårt konkurranseutsatte næringsliv finnes rundt om i distriktene. Derfor rammes distriktene hardt av det som nå skjer – når Hjellegjerde vil flytte til Baltikum, når Sunnmørsfisk går konkurs, når Myre Fiskeindustri går konkurs.

Hva er så forlikspartienes svar? Jo, nye kutt i distriktspolitikken. Noe av det første Bondevik-regjeringen gjorde, var å kutte drastisk i de distriktspolitiske virkemidlene. Det utløste storm. Regjeringen valgte likevel å videreføre størstedelen av kuttet i sitt budsjettforslag for neste år. I forliket kuttes det med ytterligere 100 mill. kr. Bevilgningene til distriktstiltak blir mindre neste år enn det som utløste stormen av protester i fjor høst. Ja, selv den lille økningen som Regjeringen hadde lagt inn for at det igjen skulle kunne bevilges til kommunale næringsfond, er borte.

Det som har skapt sterkest reaksjoner når det gjelder årets budsjett, er imidlertid kommuneøkonomien. Mange kommuner sliter meget tungt. Det budsjettet som Regjeringen la fram, innebar likevel at kommunene ville få mindre i frie inntekter neste år enn i år. Etter det har Regjeringen selv lagt fram nye opplysninger som viser at kommunene kan få lavere skatteinntekter enn forutsatt både i 2002 og i 2003.

«For kommunal sektor er økningen i budsjettet ikke engang nok til å kompensere for sviktende skatteinntekter»,

sier leder i Kommunenes Sentralforbund, Halvdan Skard, og han fortsetter:

«Derfor blir budsjettforliket også et forlik om kutt i viktige velferdstjenester som eldreomsorg, skole og pleie og omsorg».

Kommunene arbeider nå med budsjettet for neste år.

«Det verste budsjettarbeide i min tid»,

sier Kristelig Folkepartis Jan Paus i Fredrikstad. I Fredrikstad blir det kutt i de aller fleste tjenestetilbud. Slik er det i de fleste kommuner.

Kristelig Folkepartis ordfører Johs Ramberg i Rømskog sier:

«De tar kvelertak på kommunen som demokratisk arena.»

«Vi er valgt til å utvikle, men blir satt til å avvikle»,

sier hans kollega Tore Johansen i Aremark. Er det dette statsministeren kaller svartmaling?

Regjeringens opplegg betyr at det må kuttes i tilbudet til de eldre, i hjemmesykepleien og i tilbudet til skolebarna. Men dette er ingen politisk selvfølgelighet. Det er et politisk valg. Innenfor stramme økonomiske rammer er det fullt mulig å bruke mer til skole og eldreomsorg. Men Regjeringen valgte heller å gi mer til skattelette.

Arbeiderpartiet foreslår å styrke kommunenes økonomi med 3 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Det ville gitt Jan Paus og Fredrikstad alene nær 22 mill. kr mer i frie inntekter enn Regjeringens opplegg.

Når vi nå får avisoppslag på avisoppslag om hvilke kutt som må gjennomføres rundt om i kommunene, må vi huske at det er Regjeringens og Fremskrittspartiets valg, ikke kommunepolitikernes valg. Kommunepolitikerne er pålagt av Høyre og Fremskrittspartiet å gjennomføre kutt – store kutt. Det kommer til å svi.

Igjen ser vi hvorfor det ble en budsjettløsning med Fremskrittspartiet, og ikke med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet kan ikke stille seg bak en slik politikk. Budsjettet styrer Norge i en annen retning enn Arbeiderpartiet ønsker, i Høyres og Fremskrittspartiets retning, med større forskjeller mellom mennesker og mellom by og land.

Der Kristelig Folkeparti hevder de har fått gjennomslag, er det stort sett på områder hvor Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet ville vært enige uten særskilt diskusjon. Men det har ikke før vært Kristelig Folkeparti-politikk å ta fra de arbeidsledige, fjerne småbarnstillegget i barnetrygden og svekke eldretilbudet i kommunene.

Det hadde vært fullt mulig å velge annerledes: mer velferd, og noe mindre skattelette. Da er det kanskje ikke rart at Kristelig Folkeparti-ordfører Agnar Husebråten i Marker kommune sier:

«Skal vi bare sitte i en regjering for å støtte Høyre, er det en grense for hvor mye smerte vi kan tåle».

Han vet at det finnes et alternativ!

Oddvard Nilsen (H): Før årets statsbudsjett ble fremlagt var det et krav fra konkurranseutsatt næringsliv at budsjettet måtte være stramt. Dette var for å legge forholdene til rette for en rente- og kronekursnedgang som kunne sikre arbeidsplassene i mange bedrifter.

En høy rente ute av kontroll rammer blindt, og den rammer usosialt. Familier og bedrifter med store lån er de som må betale prisen dersom vi politikere ikke evner å holde de offentlige utgiftene i sjakk. Det offentlige tilbudet er også avhengig av at renten holdes nede. Bare 1 pst. økning vil koste Kommune-Norge 800 mill. kr. Det vil selvsagt ha konsekvenser for det offentlige tilbudet.

Målet for Regjeringen var derfor å legge frem et stramt budsjett som var tilpasset den økonomiske situasjonen, men som samtidig kunne ruste Norge mot de utfordringer vi har som nasjon. Regjeringen har maktet det. Innenfor de stramme rammene har Regjeringen fått flertall for et fremtidsrettet budsjett, hvor bl.a. kvalitetsreform i høyere utdanning og økt satsing på forskning vil bidra til å legge grunnlaget for fremtidige arbeidsplasser. Regjeringen har også lagt frem et godt sosialt budsjett. Samarbeidsregjeringen er den første regjering som etter krigen setter i verk en målrettet satsing på fattigdomsbekjempelsen. Samtidig økes bistandsbudsjettet, og dermed rekker vi en hånd til de fattigste i denne verden.

Vi er glad for at Fremskrittspartiet støttet, og støtter, budsjettet slik som det nå fremstår. Det medførte selvsagt at Fremskrittspartiet også fikk gjennomslag for noen av sine viktige saker. Det er bare rett og riktig. Et budsjettforlik innebærer at en må gi og ta. Det er det forhandlinger dreier seg om.

Arbeiderpartiet hadde også en mulighet til å ta ansvar. Det måtte selvsagt også gitt Arbeiderpartiet noen gevinster. Men Arbeiderpartiet takket nei. De var langt mer opptatt av å spille enn av å ta ansvar. Det var viktigere for Arbeiderpartiet å forsøke å splitte Samarbeidsregjeringen enn å søke konstruktive løsninger. Arbeiderpartiets leder, Stoltenberg, har konsekvent angrepet Høyre. Han har snakket om en Høyre-regjering og et Høyre-budsjett. I parentes bemerket: Venstre har han ikke nevnt med ett eneste ord.

Men i sitt alternative budsjett syner Arbeiderpartiet sine kort. Her syner de en tydelig avstand fra alle regjeringspartiene. Her går de til angrep på kontantstøtten, på private skoler, på små og mellomstore bedrifter, for å nevne noe. Dette viser hva som var Arbeiderpartiets virkelige intensjoner. Det var et taktisk spill med sikte på å splitte regjeringspartiene. De satte aldri som mål å komme i en reell forhandlingssituasjon, fordi de på mange måter ikke ønsket dette. De ønsket å spille, de ønsket å splitte. Jeg må si at det skuffer meg. Og hvis det noen gang f.eks. er sagt at Arbeiderpartiet skulle være ørnen i norsk politikk – om det skulle være riktig – har den nå definitivt landet!

Stoltenberg må nok finne seg i at Samarbeidsregjeringen har fått et mandat til en annen politikk enn det Arbeiderpartiet står for. Det har vi presentert i dette budsjettet. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har fått gjennomslag for viktige hjertesaker. Hovedmålet for Regjeringen er å trygge arbeidsplassene gjennom et stramt budsjett som bidrar til å dempe presset mot rente og krone, skape ny vekst og utvikling gjennom reduserte skatter og satse på høyere utdanning og forskning. Samtidig har vi maktet å foreta klare politiske prioriteringer innenfor stramme rammer. Vi har prioritert fattigdomsbekjempelsen hjemme og ute, omsorg for eldre, psykiatri og helse. Det er et godt budsjett – et meget godt budsjett – vi i dag kommer til å vedta.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Ja, Høgre får i dag gjennomslag for mange av sine saker: skattelette for dei som har mest, og målretting av velferdsgode. Det vil seia at vi er tilbake til forsorgssamfunnet, at ein skal søkja, be om, midlar dersom ein skal få det.

Ein ting vil eg rosa Høgre for, og det er det dei har gjort når det gjeld midlar til bistand. Det er veldig bra.

Men det budsjettet som vert vedteke i kveld, betyr kutt i utdanning i veldig mange kommunar. Det er stikk i strid med det som Høgre lova. Vi ser i dag, og vi har også sett det i utspel frå ordførarar frå Kristeleg Folkeparti tidlegare, at dette smertar veldig mange kommunepolitikarar og veldig mange ordførarar, både i Kristeleg Folkeparti og faktisk òg i Høgre, men òg andre ordførarar. For det er i kommunane at velferda vert skapa, og det er i kommunane at skulen vert ramma.

Finansministeren hadde ein runde tidlegare i ettermiddag der han harselerte litt over Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet sitt samarbeid, og spurde korleis det skulle gå til når dei hadde så ulikt syn på ulike saker som desse tre partia hadde. Det er eit ønske om å samarbeida om ting ein er samde om. Eg skal ikkje ta på meg å halda fram med «Hallo i uken», slik som dei heldt på sist laurdag om fire parti som skal samarbeida, men eg vil spørja den parlamentariske leiaren i Høgre: Når Framstegspartiet etter at avtalen er skriven, i innstillinga skriv at det «er grunn til å tvile på budsjettets inflasjons- og renteforutsetninger», og vidare at budsjettopplegget, dersom det blir vedteke med Framstegspartiet si støtte, «således dessverre er en god nyhet for smuglere og andre som er involvert i illegal omsetning», og heilt til slutt at dette er meir «bruk av oljepenger», og at det «svekker stramheten i budsjettet», kva synest då parlamentarisk leiar om slike utspel?

Oddvard Nilsen (H): Representanten Frøiland gjør nesten det samme som jeg i mitt innlegg kritiserte. Igjen forsøker man å splitte Regjeringen knyttet til dette. Det kan man bare gi opp. Denne regjeringen står samlet bak Sem-erklæringen. Det er den som er grunnlaget for denne Regjeringen.

Når det gjelder skolen: Hvis det var slik representanten Frøiland sier, ville Norge hatt verdens beste skole. Det er ikke noe land, meg bekjent, som bruker mer penger på skole enn det Norge gjør. Problemet i Norge er at vi får så lite igjen for de kronene vi legger inn, og derfor har denne regjeringen satset på kvaliteten i skolen. Vi var også av dem som satset på at lærerne burde få høyere lønn. Jeg husker utmerket godt hvor mye kritikk Høyres leder fikk da han tok opp den problematikken. Riktignok gjennomførte Arbeiderpartiet det, men du verden hvor mye kritikk vi fikk da vi fremmet forslag om at det burde skje. Hvorfor foreslo vi det? Jo, fordi alle undersøkelser viser at selv om det klart er flott med flotte skolebygg og bra med skolebøker, er det som virkelig betyr noe for elevene, læreren. Det var bakgrunnen for at vi gjorde nettopp det vi gjorde knyttet til skolen, og derfor er det også så høyt prioritert.

Når det gjelder Fremskrittspartiet og deres budsjett, må Fremskrittspartiet stå for det. Fremskrittspartiet har klart gitt til kjenne at de har sitt eget budsjett som de fremmer i salen, men at de vil stemme subsidiært for vårt budsjett. Det er vi veldig glad for. Det betyr at vi får flertall for hovedretningen i dette budsjettet, og det er viktig for samarbeidspartiene. Så understreker vi at Fremskrittspartiet i dette selvsagt også har fått noen av sine hjertesaker gjennomført. Det skulle bare mangle.

Per Erik Monsen (FrP): Det er mulig jeg er mer opptatt av norsk maritim næring enn de fleste andre, fordi jeg kommer fra Vestfold, som har spesielt lange tradisjoner innen denne næringen. Men jeg har også oppfattet bekymring fra mange kommuner ellers langs kysten. Jobber innen denne sektoren er i stor grad distriktsarbeidsplasser.

Det har vært aksjonert fra sjømannsorganisasjonene for å få konkurransevilkår på linje med våre naboland, og det har faktisk også vært lovet fra Høyres øverste ledelse. Likevel inneholdt Regjeringens budsjettopplegg en fjerning av de tiltakene som Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ble enige om i revidert nasjonalbudsjett i år. Mitt spørsmål som jeg – og sikkert også næringen – er opptatt av å få svar på, er: Hvordan ser Høyre på fremtiden til norsk maritim næring og norske sjøfolk? Mener Høyre at denne næringen kan overleve i Norge med rammevilkår som er så mye dårligere enn dem som er innført i våre naboland?

Oddvard Nilsen (H): Jeg sa innledningsvis hva som var hovedmålet for dette budsjettet. Det var å få et stramt budsjett som sørget for at renten gikk ned og kronekursen ble svekket, hvis vi kan få det til. Det har vært hovedmålet for det hele. Så er det også riktig at i den sammenheng må man gjøre noen grep. Man kan på mange måter ikke både ha et stramt budsjett og samtidig bevilge mer penger til alt. Det er ikke mulig. Der blir det en prioritering knyttet til fremleggelsen av budsjettet. Det må man bare ærlig og oppriktig si. Og i den prioriteringen fant vi ut at dette var et område hvor det var grunnlag for å kutte. Så registrerer og aksepterer jeg at i budsjettforliket med Fremskrittspartiet er dette kommet inn igjen.

Årsaken til at det ble kuttet, var rett og slett den økonomiske situasjonen vi har. Vi mente på mange måter det var galt i den situasjonen å bruke så mye penger til å subsidiere én næring. Det er heller ikke tvil om at det også var et problem å subsidiere kelnere på ferger og ikke kelnere på hoteller rundt omkring i Norge. Dette er et paradoks, som man også i ettertid vil se blir et problem. Men norsk maritim næring er sterk. Jeg bor ved Bergen, og jeg vet det utmerket godt. Jeg er overbevist om at norsk maritim næring har livskraft i seg til også å overleve i framtiden, og det er knyttet til den kompetansen som er der. Jeg tror ikke det utelukkende er avhengig av at man får gjennomført den nettolønnsordning som ble foreslått av representanten Monsen. Nå har vi fått den ordningen på plass, og vi aksepterer at den skal ligge på plass i årene som kommer. Så får vi se hva den bringer. Men jeg understreker at årsaken til at vi tok den vekk, utelukkende var at dette landet trengte et stramt budsjett.

Geir-Ketil Hansen (SV): Det budsjettet som Stortinget i dag skal vedta, utmerker seg spesielt ved at kommunesektoren til neste år vil bli liggende med brukket rygg. De rammer som stortingsflertallet vedtar for kommunene, gjør dem overhodet ikke i stand til å levere den velferden til befolkningen som ikke minst partiene som sitter i Regjeringen, har lovt ved valg. Det har vi her i Stortinget daglig fått beskjed om fra ordførere og kommunepolitikere over hele landet, ikke minst fra Høyre- og Kristelig Folkeparti-ordførere. Og de kutt som stortingsflertallet pålegger kommunene å gjennomføre, vil ramme de svakeste hardest – kutt i eldreomsorgen, kutt i hjemmehjelpen, hjemmesykepleien og sykehjemsdriften, kutt i grunnskolen, i barnetrinnet og i ungdomstrinnet, i rammetimetall, i læremidler, i vedlikehold, høyst nødvendig oppussing av gamle skolebygg som skal gi elevene et forsvarlig inneklima, økt foreldrebetaling for SFO og for leirskoleopphold.

Utdanningsforbundet i Nordland har presentert en oversikt for grunnskolen i Nordland, hvor det fremgår at det nå foreligger forslag om å legge ned 20 skoler i fylket, og det er bare for Nordland. Tar vi landet under ett, vil tallet bli det mangedobbelte.

Høyre gikk til valg på mindre skatt og mer til skole. Høyre lovte at fikk de makt, skulle de tilføre skolen mer penger. Vi skulle få en storstilt satsing på skolen. Nå er det udiskutabelt det stikk motsatte som skjer. Det får som konsekvens betydelige kutt i grunnskolen, nedbemanning og nedlegging av skoler. Hvordan kan Oddvard Nilsen forklare at det er så stor forskjell mellom liv og lære, mellom det Høyre ved valg sier de skal gjøre, og det som blir resultatet når de kommer til makten?

Oddvard Nilsen (H): La meg først si følgende: Det er vel først når kommunene er ferdige med sine budsjetter at man vet hva de ulike kommunene vil bruke på de ulike tiltakene i kommunesektoren. Det varierer nok fra kommune til kommune etter det som jeg ser nå. Jeg ser at en del arbeiderpartistyrte kommuner kutter betydelig mer i skolebudsjettet enn f.eks. en del Høyre-styrte kommuner, men det varierer nok noe.

At økonomien i kommunesektoren er vanskelig, innrømmer vi gjerne. Det har skjedd en styrking gjennom dette budsjettforliket, og det er bra. Men så tar representanten Hansen feil: Høyre lovde ikke mer penger til skolen. Riktignok lovde vi mer penger til lønninger til lærerne, det gjorde vi. Men det Høyre lovde, var en annen skole, en skole med høyere grad av kvalitet. Vi ønsket å sette i fokus at den pedagogiske friheten i skolen skulle økes. Vi ønsker en skole langt mer fri enn den skolen vi har i dag. Vi ønsker en skole hvor læreren får lov til å være pedagog i skolestuen. Vi ønsker en skole med mindre statlig styring, med større vekt på kvalitet, med større vekt på variasjon, med større grad av kreativitet. Det var det vi sa. Dette vet undertegnede utmerket godt, bl.a. fordi han skrev en del av Høyres program og deltok i den prosessen. Dette vet jeg. Poenget er at det er det som har vært feil med norsk skole – altfor mye statlig retning, altfor mye statlig regulering, slik at den pedagogiske kreativiteten på hver enkelt skole har avtatt. Det er det som er utfordringen til norsk skole. Man kan ikke møte en fremtid i stadig endring med en skole som henger etter i fordums oppfatning. Man må altså lage en skole hvor kreativiteten er langt, langt større enn i dag. Det er det som er løsningen, og det var det Høyre snakket om i forhold til skolen – ikke mer penger først og fremst.

Morten Lund (Sp): Regjeringen påstår at det ble lagt fram et kjempebudsjett for næringslivet, og at det bare har blitt bedre etterpå. Er det så bare jubel? Budsjettavtalen forutsetter utdeling av 50 nye oppdrettskonsesjoner for å få inn 240 mill. kr på inntektssiden på statsbudsjettet. Næringen har ikke blitt kontaktet, sier oppdretternes forening, som er tilsluttet NHO. De synes tidspunktet er feil. Overproduksjonen vil øke. Dette er en viktig framtidsnæring, men den tåler ikke flere nedturer.

Hver enkelt som kommer fra Sverige, kan ta med seg 10 kg kjøtt, i stedet for 3 kg som tidligere. Stopp galskapen, sier Kjøttbransjens Landsforbund, tilsluttet NHO, og legger fram tall som viser at vi kommer til å tape tusener av arbeidsplasser på det. Heller ikke de har blitt kontaktet på forhånd, og det har ikke blitt utredet hva virkningene blir.

NHO viser til Nasjonal transportplan og sier at allerede nå mangler det 1,2 milliarder kr. De sier det er ledig kapasitet innenfor anleggssektoren til å bygge veier for en milliard nå i året som kommer. Og de synes det skulle vært gjort.

Reiselivsnæringen – også der er de tilsluttet NHO – sier at Stortinget har lovet penger til å markedsføre Norge i utlandet, men det blir ikke gjort. Det er bare snakk om 16 mill. kr.

Det samme gjelder de som føler tapet når det gjelder tilskudd til skogkultur.

Fosen Mekaniske Verksteder er fortsatt anklaget for grovt bedrageri. Eivind Smith, en kjent jurist, har laget en utredning som viser at det var feil av arbeiderpartiregjeringen å gå til anmeldelse, det fantes ikke grunnlag. Statsråd Gabrielsen holder på sitt, han lener seg enda mer tilbake.

Jeg synes det er grunn til å si at vi har en næringsfiendtlig regjering. Hvorfor bryr ikke regjeringspartiene seg om et næringsliv som vil ha en regjering som bryr seg?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Oddvard Nilsen (H): Dette var i grunnen en litt underlig replikk. Regjeringen og Høyre har forsøkt å si hva som er vårt hovedsiktepunkt, nemlig å ha et stramt budsjett for å legge forholdene til rette slik at kronen og renten går ned i dette landet, og for å styrke nettopp konkurranseutsatt næringsliv.

Hvor ligger eksportindustrien i Norge? Den ligger i Distrikts-Norge. Når jeg reiser på Vestlandet, er det dette de ber om alle sammen: Kan du levere et budsjett som er så stramt at vi kan forbedre våre rammevilkår over tid? Selvsagt er det et ansvar knyttet til lønnsutviklingen som har vært. Men poenget med hele budsjettet er nettopp det som representanten Lund spør om, å skape bedre rammevilkår for norsk næringsliv. Det er det som er poenget.

Så er det litt underlig å høre Senterpartiet si det de sier. Er det noe parti her i denne sal som har levd etter regelen om at man skal beskytte seg til fremgang, så er det Senterpartiet. Det går aldri. De land som har forsøkt det, har alle mislyktes. Sannheten er at i en åpen økonomi som vår, er man nødt til å møte den konkurransen som er. Det har Senterpartiet lukket øynene for, de har hatt bind for øynene, de har ikke vært villig til å se det. Jeg husker diskusjoner i denne sal om informasjonsteknologi. Jeg skal ikke ta den diskusjonen én gang til, men det var forstemmende å lytte til Senterpartiet. Da skulle man også beskytte seg mot all form for konkurranse. Resultatet av det ville selvsagt vært et avfolket Distrikts-Norge. Det ville blitt konsekvensen av det de sier.

Når det gjelder arbeidsplassene, er de til syvende og sist avhengig av at Norge som nasjon har rammevilkår som gjør at vi er konkurransedyktig med andre land. Jeg har aldri opplevd at Senterpartiet har vært et talsparti for nettopp rammevilkårene for å møte internasjonal konkurranse – og den kommer. Den konkurransen kommer, uansett hvor du er i dette landet. I innerste krok, på øverste fjell, i dypeste dal og på ytterste øy – konkurransen vil komme, og den kommer til å bli internasjonal i hele sitt tilsnitt. De som ikke skjønner det, kommer til å ødelegge Distrikts-Norge, og de kommer til å sørge for at arbeidsplassene forsvinner derfra.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil gjerne ha den tidlegare samferdselspolitiske talsmannen for Høgre i tale. Eg lurer på korleis han har det i høve til dette budsjettet. Så langt har han sloppe å forklara seg på dette feltet.

Han var tidleg kritisk til det meste av det som dei fleste andre gjorde på samferdselsområdet. Eg skal nøya meg med å sitera frå debatten her i salen då me hadde Nasjonal transportplan oppe til behandling 15. februar 2001, men eg kunne ha funne mange fleire saftige sitat frå pressa. Då sa representanten Nilsen:

«Høyre mener at en i løpet av 1990-årene ikke har prioritert samferdsel høyt nok. Derved har en svekket den økonomiske verdiskaping som bærebjelke for bo- og sysselsetting i landet vårt.»

Så foreslo dei 3,8 milliardar kr meir til Nasjonal transportplan, av desse 2,8 milliardar kr til veg. Kvar vart det av desse pengane? Høgre og regjeringspartia gjentok dette i Sem-erklæringa. Kvar vart det av dei pengane?

Eg kan fortelja Oddvard Nilsen noko. Han kan ikkje ha sett at i Regjeringa og Framstegspartiet sine løyvingar for i år og neste år er det i forhold til Nasjonal transportplan ein oppfølgingsgrad på stamvegar på 39,8 pst. – det skulle vore 50 pst. – og andre riksvegar på 42,2 pst. – det skulle òg vore 50 pst. Kvar vart satsinga av? Det kan då ikkje vera slik at det er presset i økonomien som er sterkare? Den var vel faktisk sterkare i fjor enn i år.

Eg møtte partifellen til Nilsen, Jens Petter Ekornes, tidlegare i haust, på tur på Vestlandet. Hans bodskap var klar: Ordna opp med samferdsel, så skal me ta oss av resten, det klarar me sjølve. Samferdsel for han er lik veg. Korleis vil representanten Nilsen, parlamentarisk leiar i det største regjeringspartiet, som ein skulle tru hadde ein del påverknad på kva Regjeringa kom fram til, forklara for sin partifelle og alle dei andre ute i Distrikts-Noreg som er opptekne av veg, at pengane ikkje kjem som lovt?

Oddvard Nilsen (H): Det er riktig at samferdsel betyr mye. Samferdsel betyr mye knyttet til næringslivet, og særlig for eksportindustrien betyr samferdsel en god del. Det er også riktig å si at i dette budsjettet er det også i forliket knyttet økte bevilgninger til bl.a. veisektoren. Men en skal ikke legge skjul på at en gjerne skulle sett at samferdselsbudsjettet var noe større.

La meg si det jeg innledningsvis sa i en tidligere replikk. Når man skal lage et stramt budsjett og alle de næringene som også ønsker mer bevilgninger til samferdselssektoren, understreker så sterkt at det de først og fremst ønsker, er et stramt budsjett, så må du selvsagt sørge for at du får et stramt budsjett! Da kan du ikke samtidig bevilge en masse penger som du selvsagt kunne ønske på mange andre områder. Det er det som er realiteten. Og la meg også understreke én ting. Det er også en betydelig satsing i dette budsjettet på kollektivtransport – langt mer enn det en har gjort tidligere, langt mer enn det som ble gjort da Arbeiderpartiet satt i regjering. Og det er også slik at når det gjelder de strukturelle endringene knyttet til samferdselssektoren, som er like viktige som bevilgningene, fordi de vil løse ut ytterligere ressurser til samferdselssektoren i neste omgang, kan man ikke påstå at Arbeiderpartiet har vært noen pådriver for det. Det har vært en tung prosess, og en lang prosess, å få det til. Arbeiderpartiet har kjempet imot hvert eneste tiltak. Der ligger det betydelige ressurser. Det står også i Nasjonal transportplan, noe som ikke ble nevnt, at dersom man kunne få de strukturtiltakene til, ville man kunne frigjøre betydelige ressurser som kunne settes inn knyttet til samferdselsutviklingen. Og det er bra. Det er riktig at det er veldig mange Høyre-folk som er opptatt av samferdsel. Men det er også ufattelig mange Høyre-folk som mener – ja, de aller fleste som har ringt til meg, sier det – at det aller, aller viktigste er at vi sørger for at det blir et stramt budsjett. Og det har denne regjeringen sørget for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (FrP): Statsministeren snakket litt om budsjettforhandlingene som system og mente at man kanskje burde foreta noen endringer i disse.

Vi hadde en debatt for et år siden som til slutt endte med at Regjeringen stilte kabinettsspørsmål. Fremskrittspartiet bøyde av, og jeg sa fra om at man ikke skal være for sikker på at vi gjør det samme neste gang. Jeg er glad for at det ikke ble en slik neste gang denne gangen. Men når det nå gjelder forhandlingene, tror jeg at jeg vil si fra, hvis Regjeringen en gang til skulle gå i forhandlinger, om en noe klarere linje og klarere holdning, slik at man ikke skaper den følelse hos oss at første runden er bare proforma for å kunne få anledning til å gå til Arbeiderpartiet, for å kunne hevde det av partitaktiske grunner overfor en viss gruppe i Kristelig Folkeparti. Jeg tror ikke jeg vil anbefale et slikt forsøk en gang til. Da tror jeg Regjeringen på forhånd bør velge enten Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet og ikke tro at man kan kjøre slalåm mellom begge to. Det er et råd til Regjeringen.

Så understreket statsministeren ganske kraftig alle de gode tingene i statsbudsjettet, idet han hevdet at andre hadde bedrevet svartmaling. Han snakket også om satsingen på helsevesenet og psykiatrien. Ja, hvor er jubelbruset fra helseforetakene? Jeg har lest i avisene at i psykiatrien på Ullevål sykehus skal man kutte 80 stillinger – nettopp i psykiatrien. Og når statsministeren – jeg går ut fra at han har prioritert noe annet som viktigere enn Stortingets finansdebatt akkurat nå – uhemmet skryter av satsingen uten å kunne vise til jubelbruset, da er det ikke noe rart at noen av oss setter spørsmålstegn ved om det er dekning for en del av påstandene som kommer fra statsministeren.

Det tredje jeg vil minne statsministeren på, er trontalen, hvor kampen mot organisert kriminalitet var fremhevet. Hvor er oppfølgingen fra Regjeringens side når det gjelder kampen mot organisert kriminalitet, når vi vet at hovedinntekten ved organisert kriminalitet er smugling av brennevin og tobakk i tillegg, selvsagt, til narkotika. Der har man jo nettopp fastholdt en politikk etter vedtak i Danmark og Sverige som gjør Norge til et paradis for organisert kriminalitet, med enorme fortjenestemuligheter. Det skulle vært interessant om kanskje også noen av Høyre-folkene i Regjeringen begynte å ta organisert kriminalitet og grensehandel noe mer alvorlig, ikke bare under valgkampen. Vi har fulgt opp i vårt budsjettalternativ på dette området.

Men en av de mest nedslående tingene er den totale mangel på forståelse for den maritime sektor som Regjeringen og statsministeren viser. Jeg hadde jo en replikk om dette. Det virker som om statsministeren ikke har skjønt at EU har vedtatt en politikk overfor sine medlemsland som gjør at de ønsker å styrke sin andel av det globale skipsfartsmarkedet. En rekke land har allerede innført nettolønnsordninger og forbedrede skatteregimer for rederivirksomheten.

Det er nå Norges Rederiforbund sier at toget går. Enten må vi være med på de samme vilkårene som man innfører i EU, eller risikere en betydelig utflagging og utflytting. I handelsflåten er det allerede ca. 18 000 norske sjøfolk og 50 000 utlendinger. Men av rederikontorer, meglere, forsikring og finansiering er fortsatt en del i Norge. Hvis rederiene flytter og sjøfolkene blir borte, som rekruttering til mye av den andre maritime virksomheten, begynner vi å bygge næringen ned, og da er det et bevisst ønske fra Regjeringen. Man sier ikke slik som Oddvard Nilsen nå sa i et replikkordskifte, at det bare var behovet for et stramt budsjett som var årsaken til at man kuttet de to ordningene som eksisterer. I innstillingen argumenteres det jo for at man er mot selektiv støtte og selektiv næringsvirksomhet. Poenget er at det er forbudt etter EØS-avtalen med selektiv næringsstøtte som statsstøtte. Men her har EU åpnet for et unntak for skipsfartsnæringen, og det er det Fremskrittspartiet har fremmet forslag om i lovs form, og som er til behandling i Odelstinget. Det er nå vi av hensyn til det langsiktige bør vedta dette, nettopp for å gi signal til hele den maritime næringen om at den faktisk er noe vi kan basere oss på å leve videre på, etter at olje og gass har tatt slutt. Det signalet burde Stortinget absolutt gi. Når man har åpnet for å følge på i verftsstøtten, der en ifølge EU bryter statsstøttereglene, skulle jeg ønske at man også gjør det når det gjelder skipsfart.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Det er mye å si om høstens budsjettforhandling. Men én av de tingene som er mest slående, er at vi sjelden har sett større avstand mellom et partis kritikk av et budsjett og hva partiet til slutt stemmer for. Da budsjettet ble lagt fram, nærmest æreskjelte Fremskrittspartiet hele budsjettet og Regjeringen. Nå stemmer de for budsjettet i all hovedsak, med noen mindre endringer.

For eksempel varslet Fremskrittspartiet kamp for å beholde ordningen med fritak for egenandel på blå resept for eldre og uføre. Nå er det Fremskrittspartiet som stemmer for at det gjeninnføres for de aller fleste pensjonister. Fra 1. januar skal 625 000 uføre alderspensjonister på nytt betale egenandel, som de i dag slipper. John Alvheim sa at forslaget om å fjerne gravferdsstøtten var smålig, umoralsk og makabert. I dag er det Fremskrittspartiet som sørger for at denne støtten fjernes, selv om Alvheim altså mente at dette var umoralsk og makabert. Da budsjettet ble kjent, var Fremskrittspartiet ute og kritiserte bl.a. forslaget om å fjerne småbarnstillegget i barnetrygden, og man hadde et kraftig oppgjør i forbindelse med forslaget om å halvere statsstøtten til skolefritidsordningen. Nå øker prisen på skolefritidsordningen, bl.a. her i byen, og det er Fremskrittspartiet som sørger for at støtten her blir halvert. Tilsvarende i forhold til de arbeidsledige: Trygden kuttes kraftig. Kommunene får mindre til eldreomsorg, og det innføres også nye kutt i forhold til enslige forsørgere.

Det jeg mener er problemet, er at Fremskrittspartiet forsvarer alle disse kuttene med å vise til at de bare stemmer subsidiært for dette. Men selv om man stemmer subsidiært, så stemmer man for budsjettet. Fremskrittspartiet må ta ansvar for det de faktisk stemmer for, spesielt fordi de stemmer for en lang rekke tiltak, kutt, som de tidligere kritiserte kraftig, men som de nå sørger for at det blir flertall for å gjennomføre. De har simpelthen ment at det er viktigere med dette enn det de kunne ha oppnådd gjennom å samarbeide eller å stå ved sitt eget budsjett.

Carl I. Hagen (FrP): La meg begynne med å minne Jens Stoltenberg om bakgrunnen for en del av min kritikk da Regjeringen la fram sitt statsbudsjett. Hovedgrunnen var at jeg sa at vi er verdens rikeste land, men Regjeringen prioriterer å bruke 162 milliarder kr til å øke oljefondet. Og da har man gått inn på masse smålige kutt for å få det til, det står jeg fast på.

Problemet er jo at her er Arbeiderpartiet hjertens enig med Regjeringen. Også Arbeiderpartiet – når de lager sitt alternative statsbudsjett – begynner med: Hva er viktigst? Jo, det aller viktigste er å øke oljefondet med 162 milliarder kr. Det skal ikke komme til noe mer enn det som økonomene i sine kontorer, rom og kjellere har funnet ut er forsvarlig. Jeg står fast ved det.

Det vi kunne gjøre, var å velge om vi bare skulle ha vårt eget primære budsjett, eller om vi skulle gå inn i forhandlinger. Det har vært slik gjennom mange år at også Arbeiderpartiet har stemt subsidiært, som er nest best, fordi alternativet har vært verre. Og det var selvsagt den situasjonen vi kom i. Da Arbeiderpartiet presenterte sitt alternative budsjett, med ca. 4 milliarder kr mer i skatter enn det som nå blir vedtatt, og da de kom med innstramminger for små og mellomstore bedrifter gjennom delingsmodellen – og en rekke andre ting som gikk den gale veien, med økning i skatter og avgifter – var det vi så at hvis vi i hvert fall kunne få fjernet de verste ulempene gjennom Bondevik-regjeringens budsjett, kunne det kanskje bli spiselig og gis subsidiær tilslutning. Og det har det blitt. Vi har fått gjennomslag for det Jens Stoltenberg forhandlet om, men som han ikke greide. Permitteringsordningen blir ikke endret. Vi fikk økt avskrivningssatsene for næringslivet. Vi fikk økt pensjonene for gifte pensjonister, noe som har vært en mare i 20 år, og som vi har kjempet for i 20 år. Alle andre partier har alltid stemt mot, har alltid vært mot å gjøre noe konkret. Nå er plutselig nesten alle partier enig med oss. Vi synes at vi har valgt det fornuftige, men det er fremdeles masse i budsjettet som vi ikke liker, som er usosialt, og som vi svært gjerne skulle ha endret på. Men vi fikk i hvert fall gjort det noe bedre – og vi unngikk regjeringskaos, med Jens Stoltenberg tilbake i stolen.

Oddvard Nilsen (H): La meg først og fremst få takke Fremskrittspartiets leder for ryddighet under budsjettbehandlingen. Jeg vil gjerne gjøre det. Jeg vil også gjerne understreke at den første henvendelsen ikke var ment bare som et spill. Den var i aller høyeste grad ment å føre fram til et forlik. At det ikke gikk, er noe annet. Det var fordi det var for stor avstand mellom det Fremskrittspartiet ønsket, og det vi kunne tilby. Men jeg understreker igjen at det er grunn til å skryte av ryddigheten fra Fremskrittspartiets side, både i de første forhandlingene og i de andre forhandlingene.

Men så er det slik, som mitt hvite hår viser, at jeg begynner å nærmer meg pensjonsalder, og jeg har barnebarn – kanskje Carl I. Hagen også har det. Derfor er jeg opptatt av generasjonsregnskapet. Det er nemlig slik at vi skal sørge for at også de generasjoner som kommer etter oss, får det bra. I år er netto tilføring til petroleumsfondet 138 milliarder kr. Men ser man på pensjonsforpliktelsene i 2003, er de ca. 250 milliarder kr. Det betyr at vi ikke makter å sette av penger nok til å dekke våre fremtidige pensjonsforpliktelser. Totalt tror jeg at pensjonsforpliktelsene er på ca. 3 400 milliarder kr.

Mitt spørsmål til representanten Carl I. Hagen er: Bekymrer ikke dette ham? Bekymrer det ikke ham at vi nå kanskje lager et system ved at Fremskrittspartiet bruker så mye oljepenger som de gjør, som i neste omgang vil gå ut over våre barnebarn, som eventuelt skal betale våre pensjoner? Jeg er opptatt av dette. Det går på generasjonsperspektivet, det går på vårt politikeransvar, og det går på å forvalte ressursene også til kommende generasjoner. Så mitt spørsmål er: Bekymrer ikke dette Carl I. Hagen?

Carl I. Hagen (FrP): For å avslutte dette med forhandlingene vil jeg si at vi er enige om at vi skal ikke gå inn på detaljer og faser under forhandlingene. Men la meg gi et lite hint til Oddvard Nilsen: Det var stor avstand da vi gikk fra hverandre, men det var også stor avstand mellom det vi ble tilbudt i første runde, og det som ble sluttresultatet. Hadde Regjeringen ikke vært så forsiktig og trukket det ut og sørget for brudd for å få tid til å gå til Arbeiderpartiet, men vært litt mer imøtekommende med én gang i stedet for å kaste bort 14 dager, hadde vi kanskje greid å komme i havn i første runde. – Vær så snill og ta det med til neste år.

Så til pensjonsforpliktelsene – denne leksen som kommer fra Jens Stoltenberg og de andre. Det norske pensjonssystemet er bygd opp etter «pay as you go»-prinsippet. Det har aldri blitt vedtatt, og man har aldri ment at man skal bygge opp noen fond. Meningen har hele tiden vært at de løpende utgifter til pensjoner skal dekkes av de løpende trygdeinntekter fra arbeidsgiver og arbeidstakere. Det er det som har vært modellen. Det har ikke blitt vedtatt noen overgang til å bygge opp fond for pensjonsforpliktelsene.

Og når man snakker om forpliktelsene, skulle man liksom plutselig et eller annet år fjerne all arbeidsgiveravgift og alle trygdepremier fordi forpliktelsene ensidig skal dekkes av avkastningen av dette fondet? Det er jo helt meningsløst, og det er et gigantisk forsøk på å lure det norske folk til å tro at oljefondet har noe med pensjoner å gjøre – noe det ikke har.

Handlingsregelen styrer også hva man kan bruke av fondet. Det er altså ikke slik at dette har noe med pensjonsforpliktelser å gjøre i dag. Man ser at man kanskje skal sette noe av, men da går det også an å si at i stedet for bare å sette av til finansielle instrumenter, i aksjer og obligasjoner i utlandet, kan man kanskje bruke noe av denne kapitalen til å bygge opp realkapital i Norge og til å bygge infrastruktur, slik at vi faktisk har noe å leve av også etter at oljealderen er slutt, i stedet for bare å fôre våre konkurrenter med pengene.

Øystein Djupedal (SV): Det er klart at Fremskrittspartiet har et betydelig forklaringsproblem når de aksepterer et forlik som er så langt fra det de selv retorisk i hele høst har fortalt er dypt usosialt. Og det er riktig at dette statsbudsjettet som blir vedtatt, er dypt usosialt. Det er forbausende at Fremskrittspartiet vil akseptere det, ut fra den retorikk de selv har hatt. Ut fra SVs ståsted er det skammelig at man innfører egenandeler på blå resept for mange pensjonister, som akkurat har fått den fjernet.

Jeg tror at den slutning som det går an å trekke av dette, er at de som sannsynligvis er mest fornøyd i dag, er Regjeringen, for dette betyr at Hagen ikke på noe tidspunkt i denne stortingsperioden vil felle Regjeringen. Man kan lage masse spill og spetakkel, men dypest sett er det Hagen som er denne regjeringens garantist, og han vil for enhver pris ikke gi fra seg denne rollen som Stortingets spilloppmaker nr. 1. Jeg tror at Bondevik, Foss og det øvrige regjeringskollegiet nå vil kunne lene seg rolig tilbake og si at når Hagen ikke engang gjør det på dette budsjettet, så vil han aldri gjøre det i løpet av denne perioden. Det betyr at Regjeringen nå sannsynligvis enda sterkere enn før kan sitte og planlegge for hele perioden. Hagen vil bøye av før eller siden, nesten samme hva vi legger fram for Stortinget.

Hagen har også sagt hva han egentlig ønsker, for Hagen har ofte latt som om han befinner seg et sted mellom Arbeiderpartiet og Høyre i økonomisk politikk, altså at det finnes et snev av sosialt ferniss i dette. Realiteten er jo at det nå er en uttalt målsetting at dette skal være et rent høyreprosjekt, altså at Høyre og Fremskrittspartiet skal inn i en regjering, og at det ikke lenger skal være et sosialt ferniss i dette, men rett og slett et rent høyresidig prosjekt.

Jeg tror nok at mange av Hagens velgere vil være overrasket over dette, for man later igjen som om man er noe annet enn det man faktisk er. Når man aksepterer dette budsjettforliket som faktisk ligger her, er det klart at dette er realiteten. Dette er opptakten til et rent høyresidig prosjekt, som Hagen ikke på noe sett og vis kan tenke seg å felle.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at det kanskje ikke er så lurt å karakterisere hverandre fra denne talerstolen. Det kan fort slå tilbake.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg er så hjertens enig. Jeg visste ikke at Kristin Halvorsen hadde gitt meg den tittelen som representanten nå prøvde å klistre på meg.

Så til dette med at vi i Fremskrittspartiet skulle ha et forklaringsbehov. Jeg føler ikke at jeg har noe stort forklaringsbehov. Vi er i grunnen tilfredse i Fremskrittspartiet, både med den oppmerksomhet vi får, og faktisk også med den oppslutningen vi for øyeblikket har på meningsmålingene. Jeg tror det er helt andre som i tilfelle har et slags forklaringsbehov overfor det norske folk. Og de andre har i hvert fall – i motsetning til Djupedal – oppfattet at vi fikk redusert forslaget fra regjeringen Bondevik til en heving av egenandelstaket med 500 kr, til 1 350 kr. Det gjelder alle de svake grupper. Jeg tror mange har merket seg at vi har gitt skattelettelse til alle med mindre enn 190 000 kr i inntekt, som er en meget god sosial profil. Jeg regner med at Djupedal har merket seg at vi har fått fullfinansiert det barnehageforliket vi har inngått med SV og Arbeiderpartiet, og for øvrig at vi gjennom forliket har fått styrket kommuneøkonomien med 700 mill. kr mer enn det Kristelig Folkeparti la opp til i Regjeringens budsjettforslag, som de selvsagt har ansvaret for.

De aller fleste av de tingene vi har gjort, har en meget god sosial profil. Og jeg tror faktisk det er mange også av SVs velgere som syntes det var greit at vi fikk redusert litt på én av alkoholavgiftene for å få redusert grensehandelen, selv om det var altfor lite. Jeg tror mange også av SVs velgere synes det skyhøye avgiftsnivået vi har på alkohol, er meningsløst; det medfører at vi er det land hvor de som driver med organisert kriminalitet, kan tjene mest.

Det er flere ting vi ikke er fornøyd med, og i vårt alternative statsbudsjett har vi alle disse tingene på plass. Men vi fikk økt pensjonen til alle gifte og samboende pensjonister med det mangedobbelte beløpet som man mister når man – hvis man er storforbruker – må betale 1 350 kr i egenandel for medisin. For det er taket. Det er ikke mer enn det. Og alle de som har fått bedre pensjon, har kommet langt bedre ut av det, og det er ganske mange hundre tusen, selv om vi også beklager at vi ikke fikk regjeringspartiene med på også å fjerne økningen i egenandel på medisiner på blå resept for uføre og pensjonister.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Fyrst ein avstikkar til generasjonsrekneskapen. Framstegspartiet erkjenner vel at vi har eit problem med prinsippet «pay as you go» når personar i arbeid pr. pensjonist går ned frå fire i dag til under to når våre barnebarn får ansvaret?

Kristeleg Folkeparti er svært fornøgd med at Framstegspartiet tok ansvar då landet mangla eit budsjett. Folket skal vita at Framstegspartiet i denne budsjettfasen har vore løysingsorientert og ansvarleg. Og løysingane har vore gode. 600 mill. kr meir til helse i eit budsjett som frå før hadde eit lyft for psykiatri og sjukehus, er eit handslag til heile Noreg. At pensjonistane får meir, synest Kristeleg Folkeparti er supert.

Som kystkvinne må eg seia at eg gler meg over at maritim næring får gode vilkår. Og at Framstegspartiet også har akseptert at vi skjermar dei aller fattigaste i denne verda, synest eg er bra. Kanskje det aller beste, som kommunepolitikar: Kommunane får 1 milliard kr ekstra, og folket skal vita at Framstegspartiet har medverka til det. Og sett ut frå at Framstegspartiet i sitt primære budsjett har eit kutt på 3 milliardar kr til dei same kommunane, er dette rett og slett eit under. Og under tek vi imot i Kristeleg Folkeparti.

Derfor vil eg spørja Carl I. Hagen: Har Framstegspartiet skjønt at eldreomsorg og skule kan ein styra best på kommunalt nivå? Har Framstegspartiet akseptert at velferda vert skapt i Kommune-Noreg? Er det slik at Framstegspartiet i framtida vil leggja vekk øks og motorsag når dei skal kutta og forandra i kommunebudsjettet i framtida? Og til sist: Framstegspartiet har akseptert eit stramt budsjett, og det er flott. Føler Framstegspartiet kanskje ei aldri så lita uro for at deira primære budsjettforslag kunne bety høgare rente og auka arbeidsløyse, sidan våre økonomiske miljø så eintydig meiner det?

Carl I. Hagen (FrP): Svaret på det siste spørsmålet er et klart nei, for som Siv Jensen har redegjort for, har vi den laveste underliggende prisveksten, som er det helt sentrale begrepet for fastsettelse av renten fra sentralbanken. Så nei, vi er relativt sikre på at vi hadde fått nettopp en rentenedgang hvis vårt budsjett hadde vært ført igjennom.

Så var representanten Apelthun Sæle også inne på hvorvidt prinsippet om «pay as you go» er problematisk. Ja, selvsagt er det det. Og det har vi alltid hevdet. Vi har også vært for å opprette fond i forhold til det. Vi har til og med laget et grunnlovsforslag om det. Og hvis noen i forhold til dagens debatt hadde hatt interesse av å gå tilbake til debatten som åpnet valgkampen i 1989, ville man hatt en ganske selsom opplevelse. I den første NRK-debatten i 1989 var jeg i duell med Gro Harlem Brundtland, hvor hun skjelte ut vårt folketrygdopplegg fordi det var strammere, mer begrenset. Da slo hun om seg med fremtidige løfter som hun manglet 100 milliarder kr i året på å kunne finansiere, fordi den gangen og nå var prinsippet «pay as you go». Så får vi se hva det blir når vi skal behandle Pensjonskommisjonens innstilling. Der er det noen illevarslende tegn til at noen har tenkt å lage et pensjonssystem som øker toppensjonen og reduserer minstepensjonen. Og det tror jeg ikke vi er noe særlig velvillige til, slik som vi tenker.

Den maritime sektor skulle få gode betingelser. Ja, det er riktig, men det er begrenset. Det hjelper ikke den store maritime sektor. Der må vi foreta vesentlige endringer i beskatningssystemet og når det gjelder permanent nettolønn. Det er skuffende at Kristelig Folkeparti, Høyre og Arbeiderpartiet stemmer imot det.

Når det gjelder kommunene: Når vi reduserer skatter og avgifter med 28 milliarder kr, betyr det langt lavere prisstigning. Det betyr langt mindre behov for bruttolønnsjusteringer, slik at netto er totalvirkningen positiv, mener vi, for Kommune-Norge. Når vi da ikke får vårt helhetlige opplegg igjennom, var det selvsagt en fornøyelse å presse Regjeringen til å øke kommunebudsjettet med totalt den ene milliarden som ligger i avtalen.

Odd Roger Enoksen (Sp): Den 3. oktober i år – etter at finansministeren hadde lagt fram statsbudsjettet – opplevde jeg å bli passert av Carl I. Hagen på tur ut til sentralhallen her, for å legge ansiktet i alvorlige folder og erklære at på vegne av det norske folk var han skuffet.

Med tanke på at Fremskrittspartiet halvannen måned etterpå, og etter at Regjeringen nærmest har kommet krypende tilbake til Fremskrittspartiet etter å ha gått runden om Arbeiderpartiet og SV uten å oppnå et resultat, ikke har klart å flytte på mer enn i overkant av 4 milliarder kr, må jeg undres på hvem Carl I. Hagen er skuffet på vegne av – når man ikke er i stand til å oppnå bedre forhandlingsresultat enn som så, når man samtidig visste at man satt med Regjeringens liv i sine hender. Det er bemerkelsesverdig at Fremskrittspartiet i en slik situasjon ikke har vært i stand til å få gjennomslag for flere av sine egne krav. Det man stort sett har fått gjennomslag for, er krav som ville ha fått flertall i denne sal uavhengig av Fremskrittspartiets forhandlinger. Det var flertall for det aller meste av det Fremskrittspartiet har fått flertall for – reversering av refusjonsordningen for sjøfolk osv.

Er det slik at det er viktigere for Fremskrittspartiet å redusere motorsykkelavgiften, campingvognavgiften og alkoholavgiften enn å sørge for at pensjonister og uføretrygdede får beholde fritaket for egenandeler for medisin på blå resept? Er det viktigere å redusere motorsykkelavgiften, campingvognavgiften og alkoholavgiften enn å opprettholde gravferdsstøtten? Fjerningen av den var jo et personlig angrep på John I. Alvheim. Er det slik at Fremskrittspartiets forhandlinger har vært begrunnet med at Siv Jensens løfter til motorsykkelfolket og Øystein Hedstrøms løfter til campingvognfolket har vært mer verdt i Fremskrittspartiet enn John I. Alvheims indignasjon over at gravferdsstøtten blir fjernet?

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har fremdeles ikke noe problem med å gjenta det jeg sa da budsjettet ble lagt frem, at jeg på vegne av det norske folk fortsatt er skuffet over at de øvrige partier prioriterer å øke oljefondet med 162 milliarder kr fremfor alt annet, og at når de først sier det, må det gå ut over en del sosiale ytelser.

Vi mener fortsatt at de som lever i dag, og de som har problemer i dag, burde nyte godt av dette enorme overskuddet på vårt statsbudsjett. Når alle andre land sliter med underskudd på statsbudsjettet, strammer man altså til i Norge, også i en tid da det faktisk er tegn som tyder på en dramatisk vekst i arbeidsledigheten, og det sannsynligvis er et dumt tidspunkt å stramme til, fordi det betyr at man sender mange folk ut i arbeidsledighet før man begynner å snakke om å gjøre noe med det. Og det gjør flertallet med vitende og vilje fordi man holder på handlingsregelen, fordi man skal ha den og den stramheten.

Og så sier Odd Roger Enoksen at vi bare har fått flyttet på 4,4 milliarder kr. Det er altså 6,3 milliarder kr i årsvirkning. Jeg skulle gjerne se om Odd Roger Enoksen eller noen annen kan vise til en tidligere budsjettbehandling hvor det reelt sett har vært økte utgifter og reduserte inntekter av et slikt omfang. Min første budsjettavtale, hvor jeg også måtte redde regjeringen, var høsten 1985. Da ble Jan P. Syse og jeg enige om et forlik under salderingen opp mot jul, skrevet på en serviett. Rammen var 201 mill. kr. Det har i hvert fall blitt langt mer kostbart for dem som nå vil forhandle med Fremskrittspartiet, enn det var i det aller første forliket. Det er ingen andre som har oppnådd så store reelle endringer som det vi har fått til denne gang. Jeg utfordrer dem som måtte mene noe annet. Jeg snakker ikke om å erstatte én avgiftsøkning med en annen avgiftsøkning med 7 milliarder i proveny. Det er ikke flytting av penger – det er noe annet. Vi har fått til en reell flytting av 6,3 milliarder kr, og det er det ingen som har gjort tidligere.

Og når det gjelder om vi skal være så lydige overfor Regjeringen i fremtiden, må jeg bare si til Odd Roger Enoksen og alle andre: Det vil fremtiden vise.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Presidenten vil henstille til deltakerne i debatten å holde seg til den fastsatte taletid. Det blir sent nok likevel.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg synes nesten representanten Hagen begynner å kle rollen med å forklare hvorfor det ikke er mulig å flytte på all verdens milliarder, men at en kan nøye seg med noen små millioner her og der. Det er jo ikke til å komme unna at dette er et promilleforlik uansett, og at det er milevis mellom de milliardene Carl I. Hagen strør rundt seg med på TV-skjermen, og det han faktisk klarer å oppnå her i Stortinget. Og det er jo ikke slik at dette er ting det var flertall for på forhånd. Økte egenandeler for pensjonister og uføre som ikke er minstepensjonister, er det Fremskrittspartiet som har skaffet flertall for. Der er det et annet mulig flertall, Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet, hvis de hadde gått den veien. Det samme gjelder i forhold til arbeidsløse. Det gjelder gravferdshjelpen, det gjelder småbarnstillegget, og det gjelder SFO. Dette er nedskjæringer som Fremskrittspartiet har sikret flertall for. Det klarer de sikkert å forsvare på rimelig vis. Men det er et helt annet fremskrittsparti enn det mange velgere tror de stemmer på.

SV står fast på at det mest oppsiktsvekkende ved dette budsjettforliket ikke er det antall kroner som er flyttet på. Det er ikke mulig å si at det er en klar høyreprofil på de kronene som er flyttet på. Der er det mer snakk om å skyte med små hagl fra langt hold – litt her og litt der. Men det som ligger her av føringer for framtiden, for neste halvår og ut denne stortingsperioden, er for det første at det beslaglegger ganske mye penger, og for det andre at det er en klar høyrepolitikk. Det er et prosjekt for privatisering i meget stor grad som understøtter et hardere, kaldere, mer materialistisk konkurransesamfunn – det motsatte av det som var overskriften for Verdikommisjonen da den ble nedsatt i sin tid.

Det som er tilfellet etter SVs mening, er at denne regjeringens prosjekt er blitt et klarere Høyre-prosjekt enn det var i fjor på samme tid. Nå har jo også Fremskrittspartiet kommet dit at de har gitt opp noensinne å komme i regjering, altså virkelig inn på taburetten med Kjell Magne Bondeviks hjelp, og har innsett at hvis de skal klare å få til det, er det Høyre og Fremskrittspartiet alene som må danne regjering. Og Shippingklubben er jo ikke noen liten ramme rundt en slik erklæring.

I SV ser vi meget klart at vi har et ansvar for et alternativ til denne politikken og denne alliansen, og jeg vil gjerne bruke resten av tiden min til å presentere og snakke om hva vi selv har på hjertet.

I SV vet vi at vi kan gjøre gode valg, men vi kommer neppe over 50 pst. alene. Det betyr altså at vi må være villige til å samarbeide og til å forhandle med andre partier hvis vi skal få gjennom noe av vår egen politikk. Og det er vi beredt til. Det er en svær jobb vi står overfor, for det er mange velgere som skal mobiliseres hvis vi skal klare å få til et flertall som setter høyrepolitikken på sidelinjen.

SV ser ikke for seg at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kommer med noe felles program før stortingsvalget i 2005. Tvert imot, i SV ser vi for oss at her er det om å gjøre at tre selvstendige partier med hver sin selvstendige politikk mobiliserer velgere på eget politisk grunnlag, samtidig som vi er meget klare på at vi ønsker å samarbeide med andre partier for å få gjennom mest mulig av den politikken. SVs velgere har krav på resultater for den stemmen de gir, og de har krav på romslige og pragmatiske tillitsvalgte for å gjennomføre dette.

Jeg tror heller ikke noe på at det går an å mobilisere velgere på stolleken. Det kan nok hende at en og annen velger en gang iblant kan komme på at det kunne vært moro å se SV i regjering, men at det virkelig skulle få velgerne opp i håndstående og få hjertebanken til å strømme rundt i landet, det tror jeg ikke noe på. Jeg tror faktisk at velgerne gjerne vil ha politikere og et politisk parti som først og fremst slåss for det de ønsker å få gjennomført, og ikke for stolleken.

La meg ta noen overskrifter: Det som står i klarest kontrast til det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har blitt enige om, må være den enorme utfordringen vi har til å lage et arbeidsliv der det er plass til hele mennesker som ikke yter 110, 120, 130 eller 140 pst. hver eneste dag, men der det også er plass til dem som ikke kan yte 100 pst., et arbeidsliv der man skjønner at hvis dette landet skal komme seg framover, er det noen her i verden som må få noen barn, og mens de har småbarn, må de ha litt fri. Den type arbeidsliv må vi ha! Vi må også ha et arbeidsliv som er slik at man forstår at hvis man virkelig skal ha et inkluderende arbeidsliv, betyr det at det også skal være plass til dem som har en del sykefravær. Det henger ofte sammen med f.eks. en funksjonshemming. Det vi altså trenger, er et romslig arbeidsliv som gir plass for det gode liv, og som gjør at folk ikke tryner før de er 50. Vi vil gjerne vare til vi er både 67 og 70 år, og da blir jo utfordringen kanskje motsatt av det den var tidligere. For hva er det som skjer hvis en 30-åring møter veggen etter å ha deltatt i arbeidslivet i kanskje bare fem, seks, sju eller åtte år? Det er jo bl.a. fordi de jobber for mye overtid. De har ikke vett til å gå hjem. De har ikke vett til å ha et liv utenom jobben sin. Det er ingen som sier til dem: Nå er det nok, slukk lyset og kom deg ut! Ring moren din og finn på noe festlig! – Hvis man kan finne på noe festlig med moren sin? (Munterhet i salen) Jo, det kan man! Mødre er så mangt! – Men det er jo utfordringen, ikke det som Regjeringen går rundt og truer med, at hvis vi ikke får ned sykefraværet nå, så må vi kutte i sykelønnsordningen. Vi må jo skjønne det moderne arbeidslivet; det er ofte motsatt av det det var før. Vi må ha en klar overskrift om at folk skal kunne vare et helt arbeidsliv.

Punkt to: Det som roper etter en storstilt satsing, er å tenke kunnskap og kompetanse fra vugge til grav. Dette samfunnet må ruste opp barnehagesektoren. Det skal være barnehager av høy kvalitet. Der har vi fått til et flertall som både satser på plass til alle og på lav pris, slik at de barna som også trenger det mest, kommer dit. For eksempel er minoritetsbarn underrepresentert i barnehagene. Og det må ende med en skikkelig etter- og videreutdanningsreform som er slik at alle – også de som synes de kom til kort på skolen – kan få kompetanse, fagbrev og bevis for at de har kunnskaper. Det er å ruste opp et kunnskapssamfunn som sørger for at alle, uansett hva foreldrene deres tjener, har tilgang til det.

Og så en liten visitt til Høyre: Nå er jeg så lei av å høre at vi har verdens dyreste skole – med brask og bram og svære overskrifter – uten at noen sier hva som ligger i kostnadene ved norsk skole. For det første koster den omtrent det samme som skolene ellers i Norden. For det andre er 40 pst. av våre skoler fådelte skoler, dvs. skoler som ligger rundt i Distrikts-Norge. Hvis det er slik at Høyre ønsker å legge ned alle grendeskolene i hele landet og busse barn i timevis på kryss og tvers hver eneste dag, så kom fram og si det! Hvis ikke, må dere ta med det på regnskapssiden. Det tredje er at vi har mange barn inkludert i den vanlige skolen, barn med minoritetsbakgrunn, men også mange andre som ellers, i andre land, ville blitt puttet på spesialskoler. Og dette ønsker vi jo. De skal ha plass i en vanlig skole! For det fjerde har lærerne i Norge litt mindre leseplikt enn lærere i andre land. Når man tar bort dette, så bruker vi helt middels og under middels på skolen i Norge. Alle vet at kvalitet koster, og alle vet at kvaliteten i skolen er ren luft, fine lokaler og alt det der, men først og fremst at man har inspirerte lærere som har mulighet til å se hvert enkelt barn og finne koden, slik at de kan bruke alle sine sanser når de skal lære.

De neste punktene dreier seg om styring, eierskap. Hvorfor i all verden skal vi være et filialland i ytterkanten av Europa? Her har vi egentlig stolte tradisjoner fra arbeiderbevegelsen å stå på. Det var jo ikke slik at de bare drev med utdelingspolitikk; det var jo slik at de ønsket å forme framtiden. De bygde opp et system av konsesjoner, av hjemfallsrett, av Statoil og av SDØE – mange ordninger som gjorde at vi sørget for å beholde verdiene hos oss, og ikke bare la dem åpent slik at multinasjonale selskaper kunne stikke av med dem.

Neste punkt er at vi må sørge for at privat og offentlig sektor har en standard som matcher hverandre. Hvis ikke får man ikke vanlige folk til å slutte opp om å løse oppgaver i fellesskap – hvis det ropes hver eneste dag at dette er en sektor som skal ha mye mindre å rutte med enn ellers.

Jeg har mye mer på hjertet, f.eks. når det gjelder EU, utenrikspolitikken og at vi trenger noen som ikke bare oversetter det Bush sa i går, til norsk i dag, for å ha en egen og selvstendig stemme i verden. (Presidenten klubber) Det rekker jeg ikke å si noe om akkurat i denne sammenhengen, men jeg kan jo håpe på noen replikker så jeg kan komme tilbake til det.

Takk for det!

Presidenten: Det blir det nå gitt adgang til, så replikkene kommer i tur og orden.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Finansinnstillingen viser at det er bred enighet mellom SV og Arbeiderpartiet om retningen i samfunnsutviklingen. Jeg tror som Kristin Halvorsen at det er viktig å finne, som hun sa, «romslige og pragmatiske» løsninger som gjør at man kan gjøre hverdagen enklere og bedre for folk flest.

Det er to områder hvor SV det siste året har, skal vi si, flørtet litt med Regjeringen. De to områdene er miljøpolitikken og deler av distriktspolitikken. På et tidspunkt virket det som om SV luktet på innretningen av Regjeringens miljøpolitikk. Nå har vi sett en budsjettavtale hvor det er kutt i miljøvernforskningen, det er kutt i energiforskningen, ja, det er sågar kutt i atomsikkerhetstiltakene. Hvordan har Kristin Halvorsens vurdering av Regjeringens miljøpolitikk vært i løpet av dette året, etter hvert som man har sett en del praktiske sider ved den politikken som settes ut i livet?

En av de andre tingene som SV og Kristin Halvorsen har vært opptatt av når man ser mulighetene for et samspill sentrum–venstre i norsk politikk, er utjamning. Det kan være utjamning for sosiale grupper, men utjamning rommer jo også spørsmål om distrikt. På et tidspunkt virket det som SV var noe sjarmert av at statsministeren sa ja til en distriktskommisjon. Nå har Regjeringen fulgt opp den invitten med betydelige kutt i de distriktspolitiske tiltakene, og mens graset gror, dør kua. Samtidig gav regjeringspartiene inntrykk av at man skulle komme tilbake med et distriktsfond, som ikke lenger er et distriktsfond, men som plutselig, da budsjettet ble lagt fram, var omgjort til en låneordning.

Hvordan er Kristin Halvorsen og SVs vurdering av disse distriktstiltakene i dag når man har sett helheten i Regjeringens politikk?

Kristin Halvorsen (SV): La oss ta miljøpolitikken først: Vi synes faktisk at denne regjeringen viste lovende takter når det gjaldt miljøpolitikken, og vi har vært åpne, skikkelige og redelige i forhold til å diskutere det med dem. Det var også slik at vi inngikk forlik med regjeringspartiene i forbindelse med klimameldingen. Vi lå faktisk nærmere Regjeringen enn Arbeiderpartiet gjorde. Det er ikke til å legge skjul på at en del av miljøpolitikken, særlig det som dreier seg om olje og gass og klimautslipp, vil være en utfordring i samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og SV. Men hvis det finnes vilje til løsninger, er det klart at det finnes løsninger.

Men jo mer Regjeringen har med Fremskrittspartiet å gjøre, jo verre blir det, for å si det slik. Denne avtalen inneholder jo også diverse om «vern og bærekraftig bruk», som de kaller det. Det betyr vel mer snøscootere og biler i utmark, og mer bråk på vidda, som det ene. Det andre, det som er virkelig sørgelig i dette budsjettet, er kollektivtrafikken. Vi er et land som bruker mye mindre enn de fleste EU-land på kollektivtrafikk. Vi er i en situasjon hvor man har en kollektivtrafikk som driver og annonserer daglig for å få folk til å ta privatbilen. Og det er klart at hvis ikke vi får gjort noe med det, hjelper det ikke med all verdens gode målsettinger når det gjelder klima, for biltrafikken står for en betydelig del av klimautslippene.

Så når det gjelder distriktspolitikken: Ja, vi har vært åpne for å diskutere dette med regjeringspartiene. Men det er klart at skuffelsen hos oss når de driver og kutter i hytt og pine på distriktstiltak, er minst like stor som i Arbeiderpartiet. Men det viktigste som denne regjeringen gjør i forhold til distriktene, er kommuneøkonomien. Der er det jo fremdeles betydelig forskjell mellom Arbeiderpartiet og SV, selv om retningen er noe av den samme. Vi har altså en kjempediger jobb å gjøre i å sørge for at de viktigste tjenestene som folk mottar, skole og omsorg, matcher standarden i forhold til privat sektor.

Heidi Larssen (H): Representanten Halvorsen sa nå at det ikke var noe godt kollektivtrafikkbudsjett som var lagt frem, men det har aldri vært satset så mye på kollektivtrafikken som i dette budsjettet. Det bør også Kristin Halvorsen ta med seg.

SV har lenge anklaget Regjeringen for ikke å gjøre nok for å hindre nedleggelse av arbeidsplasser. Det var kanskje ikke så rart at SV og Kristin Halvorsen ikke snakket noe om det nå, for Regjeringen har jo gitt det beste bidraget for å trygge arbeidsplassene med et stramt budsjett og bedre rammebetingelser for næringslivet. Nye arbeidsplasser kan skapes gjennom fremtidsrettet satsing på forskning og utvikling, bl.a. ved økt direkte forskningsstøtte og skattefradrag for bedriftenes forskningsutgifter. Både næringsliv og fagforening er fornøyd med det.

Hva er så SVs svar på problemene i konkurranseutsatt sektor? Jo, satsing på rettferdig fordeling, på det gode liv, på barn og unge, og omstilling til et grønt kunnskapssamfunn hvor oljeinvesteringene kuttes og skatter og avgifter for næringslivet økes. SV sier i sitt alternative statsbudsjett at en viktig forutsetning for videre økonomisk vekst er å øke arbeidstilbudet.

Mitt spørsmål til Kristin Halvorsen blir da om hun tror at skatteskjerpelser på rundt 4 milliarder kr øker investeringsevnen, fremmer nyskaping og omstilling i næringslivet og økonomisk vekst, eller om SV tror at den økonomiske veksten kommer bare man øker utgiftene til offentlig skjermet sektor.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Kristin Halvorsen (SV): Ja, vi mener at dette er et budsjett som styrker næringslivet, som øker sysselsettingen, og som sørger for at det satses og investeres langsiktig, forsvarlig og – jeg holdt på å si – til beste for folk og land. Det er rett og slett fordi vi vet at det går ikke an å sikre arbeidsplasser, eller distrikt, eller næringsliv, eller forvaltning, ved å pøse ut til eiere i bøtter og spann. Punkt 1: For det er jo ikke sånn at norsk næringsliv går i underskudd. Nei, de gjør ganske gode penger. Punkt 2: Det er jo ikke sånn at de nedlegger bare bedrifter som har gått konk, eller som går med underskudd. Nei, de flytter ut bedrifter som går med pene overskudd. Men hvis ryktet går om at det er høyere overskudd å få andre steder, tar de med seg tannbørster eller hva det måtte være, og drar. Sånn går det ikke an å legge opp en næringspolitikk i Norge i 2002. Det krever en viss styring, men det krever også at en satser på at det vi skal slå gjennom med, er kunnskap og kompetanse. Vi kan ikke vinne noe på å være den flinkeste gutten eller jenta i klassen på lavest mulige skatter og avgifter, vi kan ikke vinne noe på å være de som skal konkurrere på lavest mulig kostnad på arbeidskraften. Men vi kan konkurrere på kompetanse, vi kan konkurrere på kunnskap, derfor er det den beste næringspolitikken framover. Når man er rundt omkring og snakker med mange bedriftsledere, ser man at nettopp dette mangler man mange steder også: Kompetent arbeidskraft, som kan gjøre en jobb i konkurranseutsatt sektor. Og det viktigste som Høyre – hvis de er opptatt av å høre på næringslivet – virkelig burde nyorientere seg på, er jo pengepolitikken. Det som eksportindustrien nå virkelig sliter med, er høy kronekurs, og det er fullt mulig også innenfor Norges Banks mandat pr. i dag å føre en annen pengepolitikk.

Per Erik Monsen (FrP): Vi har opptil mange ganger i dag hørt ordene «kunnskap og kompetanse», og ingen er vel i tvil om SVs engasjement for norsk skole. Det har vi hørt gjennom valgkamp og utallige stortingsdebatter, og vi tror på det.

Men det er faktisk slik at vi bruker mer penger på skole enn de fleste andre, selv om det går an å konstruere regnestykker hvor man trekker fra en god del av utgiftene, og sier at egentlig gjør vi ikke det. Det faktiske forhold er at vi gjør det, det er bare det at vi også har lagt inn en del kostnader som en del andre land ikke har. Et annet faktisk forhold, som mange undersøkelser viser, er at vi får svært lite ut av denne satsingen i form av kunnskap og kompetanse. Vi bruker 10 milliarder kr i året til spesialundervisning som ingen engang har tatt seg bryet med å evaluere, og som stort sett går ut på å plage elever med mer av det de er dårlige i, istedenfor å la dem jobbe med det de er gode til.

SV vil satse på skolen, men snakker stort sett bare om mer penger, om lokaler og ventilasjonsanlegg, svært sjelden om innholdet i skolen, mens forskere forteller oss at spesialundervisningen for de svakeste fungerer dårlig, og de flinkeste stort sett seiler sin egen sjø i norsk skole. Men heller ikke penger til skolen kan SV garantere. Når Stortinget bevilger penger til kommunene, har jo ikke Stortinget lenger styring over pengene. Kommunene står fritt til å bruke pengene til helt andre ting enn skole, om de ønsker det.

Jeg har to konkrete spørsmål til SV: Har SV et opplegg for å styre pengene direkte til skolene, slik at de oppnår det de ønsker? Mener SV at det er nødvendig å gjøre noe med innholdet i skolen for å nå SVs målsetning om kunnskap og kompetanse i norsk skole?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker representanten Monsen hjerteligst for å få to minutter til å snakke om det jeg virkelig brenner for mest av alt i politikken.

Det som dreier seg om kostnader til skolen, gidder jeg ikke lenger å diskutere med Høyre- og fremskrittspartifolk før jeg får listen over hvilke grendeskoler de skal legge ned, eller hvilke integrerte unger som skal ut, sånn at de kommer under snittet for resten av Norden. Da kan det være interessant å diskutere.

Monsen har ett poeng, og det dreier seg om de milliarder av kroner som brukes til spesialundervisning, ikke fordi dette er bortkastede kroner, men fordi det i veldig mange skoler funker sånn at for å få noen ekstra kroner, må en finne en diagnose på en unge, sette den med svære bokstaver midt i pannen på ungen og si: Vi trenger så og så mange ekstratimer for at lille Per skal kunne bli et gagns menneske her i verden. Og det er veldig, veldig feil. Hadde skolene hatt mulighet til å kunne få de kronene og bruke dem på en annen måte, kunne man nettopp lagt opp undervisningen på et sånt vis at unger fikk bruke mer av det de var gode på. Og det fins massevis av gode skoler som jobber nettopp sånn. Jeg glemmer aldri en liten kar som jeg traff på noe som heter naturskole, i nærheten av Stavanger. Det var en fyr med en lue på seg – det var langt ut på våren, han trengte ikke lue i det hele tatt – han stod nå der og hang. På denne skolen kunne de sette garn, de kunne mekke på båtmotorer, de kunne holde på. Så fortalte han meg følgende: Du skjønner det, sa han, jeg er egentlig fryktelig dårlig i norsk, i matte, i engelsk – og for alt han ramset opp som han var dårlig i, så jeg hele ungen krympe foran nesen på meg. Så sa han: Men sånne båtmotorer er jeg egentlig ganske god på. Å sette garn og å sette ut ruser er jeg ganske god på, og hvis jeg får gjøre litt av det, blir jeg på en måte bedre i det andre også! Og det er nettopp en sånn skole vi skal ha, en skole hvor unger som ikke bare har teoretisk, boklig intelligens, men praktisk intelligens, får vise at de kan noe, for da vokser de på det. Og det er hele målet ved vår skolepolitikk.

Odd Holten (KrF): Full sysselsetting bør være et klart mål for oss alle, også for SV. I dag opplever vi beklageligvis at flere norske bedrifter flagger ut, og de benytter de høye norske kostnadene som argumentasjon. Vi har hørt her tidligere, og vi har hørt fra mange andre steder at NHO, LO og en rekke bedrifter klager over at det er for store kostnader, og at det er behov for et stramt budsjett. Dette stramme budsjettet skal ha som mål at vi får en redusert rente og om mulig også en svekket norsk krone. Men skal dette lykkes, må det skje en prioritering, og det er også noe som SV er nødt for å ta innover seg.

Etter et rimelig godt stortingsvalg trodde jeg faktisk at SV ville innta en aktiv rolle her i Stortinget, men i sak etter sak, spesielt knyttet til budsjettarbeidet, har de satt seg utenfor på nytt. De har inntatt den såkalte kommentatorplassen igjen, slik som de har gjort svært mange år tidligere. Og det er bekvemt å ha forslagene uten å være villig til å ta de belastningene som det er å være med å fremforhandle flertall. Dette har vi vært vitne til også ved dette budsjettet. Det var ikke slik jeg trodde SV ville bruke sine muligheter denne høsten – sin nye styrke her i Stortinget. Nei, det resultatorienterte SV ble faktisk borte.

Hvorfor deltar ikke SV i større grad i å finne løsninger fremfor bare å komme med kommentarer overfor andre partier, når bl.a. de arbeidsledige har behov for å få nye arbeidsplasser? Og hvorfor må alt standardiseres på bekostning av valgfrihet, mangfoldet, overfor det enkelte mennesket?

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vet ikke helt hva Odd Holten refererer til når han mener at vi er lite samarbeidsvillige. Men det kan jo ha vært min lille visitt på rommet til Jon Lilletun, der det ble lagt fram et forslag som skulle være et forhandlingsutkast til SV, og det var jo ikke vanskelig å forstå at det ikke var alvorlig ment. Det er ikke mulig å tilby et parti å gå på alle de usosiale kutt som Regjeringen har foreslått, når SV slåss mot økende forskjeller, og samtidig tilby et meget beskjedent beløp i forhold til påplussing på skolen, som ikke ville blitt merket i noe klasserom. Men hadde Regjeringen kommet med noe som virkelig hadde syntes, mener faktisk vi i SV at vi har et stort ansvar for de forventningene som folk har til å få rustet opp skolen, bl.a. på grunn av Kristelig Folkepartis egen innsats i valgkampen, og den fortvilelsen mange føler når de ser at de går motsatt vei, og at det kuttes rundt omkring. Ja, det skulle jammen gjort at vi hadde strukket oss langt. For unger blir ett år eldre for hvert år, de. Det gjør mine unger, og det gjør alle andres unger. Og hvis ikke vi klarer å få rustet opp skolen, er jeg helt sikker på at mange foreldre vil slå i bordet og forlange en privat skoleplass, og heller bruke noen penger på det enn å sende ungene til noe de mener er dårlig. Så hvis Kristelig Folkeparti mener alvor en annen gang, så vær så god, men vi gidder ikke å spille skuespill. Det gidder vi ikke. Såpass voksne er vi blitt etter hvert.

Så når det gjelder hva næringslivet har bedt om: Næringslivet, LO og NHO har bedt om økt satsing på forskning. Hvem er best til å oppfylle det kravet? Det er SV. Næringslivet har bedt om bedre avskrivningssatser. Hvem er det som er nærmest til å oppfylle det skikkelig? Det er SV. Og næringslivet har bedt om at permitteringsreglene ikke skulle endres. Det har de også fått hos oss. Jeg mener faktisk at hvis vi skulle komme med i en flertallskonstellasjon, enten i løpet av denne stortingsperioden eller ved neste, skulle man sørge for at næringslivet visste hva de hadde å holde seg til i fire år. For dette med å måtte gå og sutre i korridorene her morgen, middag og kveld to ganger i året, er veldig lite verdiskapende arbeid.

Jorunn Ringstad (Sp): Kristin Halvorsen sa i innlegget sitt at kanskje det viktigaste i budsjettavtalen mellom dei fire partia ikkje er tala som står der, men føringane for framtida. Og eg trur faktisk at Kristin Halvorsen har heilt rett. Det viser seg jo ved berre å lese dei punkta som går på føringar for framtida. Då ser vi at det er ei heilt anna samfunnsutvikling enn det Senterpartiet vil, og eg trur òg ei heilt anna samfunnsutvikling enn det SV vil. Eg trur at både SV og Senterpartiet er opptekne av at vi skal leggje større vekt på fordeling, vi skal leggje større vekt på at kommunane blir i stand til å yte tenestetilbod på dei viktige områda som Kristin Halvorsen òg har vore inne på i replikksvar.

Eg vil gå til budsjettinnstillinga, der eg finn eit punkt der Senterpartiet og SV står saman om ein merknad, saman med Arbeidarpartiet òg, og det gjeld arbeidsløysesituasjonen. Vi veit at arbeidsløysa aukar. Vi må faktisk tilbake til begynnelsen av 1990-åra for å finne eit tilsvarande tal. Likevel kuttar Regjeringa på dagpengeytinga til arbeidsledige, noko som vil ramme hardt, og som vil gjere det vanskelegare å kome tilbake i arbeid. Dei tre partia som eg nemnde, som var felles om merknaden om stigande arbeidsløyse, seier òg at vi må bruke alle dei midla vi kan, for å få folk i arbeid. Og eit aktuelt tiltak for å setje ledige i hendig arbeid er f.eks. på samferdslesektoren. Der veit vi at det er ledig kapasitet, både hender og maskiner, og vi veit at oppgåvene er store og mange. Dessutan er eit av dei primære ynska frå næringslivet betre kommunikasjonar som kan redusere avstandskostnadene. Dersom næringslivet skal prioritere innanfor ulike delar av offentleg kommunikasjon, ynskjer dei fyrst og fremst betre vegar. Eg vil utfordre Kristin Halvorsen på akkurat det: Kvifor satsar ikkje SV meir på det som næringslivet ber om, betre vegar, for det er 80–90 pst. av næringslivet som seier at det er det viktigaste?

Kristin Halvorsen (SV): Hvis vi skulle prøve å få nesen litt opp og se litt langsiktig, er det største sløseriet et samfunn kan gjennomføre, arbeidsløshet. Når vi tar utgangspunkt i den største formuen vi har, den viktigste verdien vi har i vårt land, der to tredjedeler av vår formue er folk, er det minst lønnsomme en kan gjøre, å la folk gå ledige. Det er utgangspunktet. Det er utgangspunktet for all vår økonomiske politikk.

Så virker det som om Senterpartiet mener at det viktigste en da kan gjøre, er å sørge for at det blir bygd mer veier. Men der kan det nok hende at våre veier skilles litt. Vi er opptatt av veier i distriktene. Det er altfor mange strekninger som ikke er vinteråpne, som er truet av ras, som ikke er framkommelige, som hindrer næringsliv i distriktene, men som også gjør det utrygt for folk flest å ferdes. Det er styrken i vårt forslag til budsjett.

Punkt 2 er kollektivtrafikken. Vi mener at vi ikke ensidig kan satse på veiutbygging. Nå har de fleste store og virkelig kostnadsdrivende veiprosjektene i løpet av de siste årene kommet i de sentrale strøk, og i de sentrale strøk burde vi ha satset på kollektivtrafikk, både på persontrafikk og på godstrafikk. Der er vi meget klare på å prioritere økt innsats på kollektivtrafikken, fordi vi ligger langt, milelangt, etter det både vi selv og stortingsflertallet har som målsetting for investering.

For øvrig tror jeg den store utfordringen vi har – som Senterpartiet har, som SV har, og som Arbeiderpartiet har – nå er å invitere folk til å være med på noe som er litt større enn seg selv, til å være med på noe som er litt større enn hver natt å ligge og uroe seg for alkoholavgiftene. Noen kan ha det som hobby. Vi kan ikke ha det som hobby. Tvert imot må vi ha som den virkelig store overordnede overskriften at vi må satse på det som skal være fellesverdiene i dette samfunnet. Hvis ikke kommer de til å forvitre, og oppslutningen om dem kommer til å forvitre.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Olav Akselsen (A): Konkurranseutsett næringsliv slit. Dagleg kjem det meldingar om permitteringar, oppseiingar, utflagging og konkursar. Signala kjem frå heile landet og frå alle bransjar. Arbeidsløysa er på veg opp, og det er ein drastisk nedgang i bedriftsleiarane sin framtidsoptimisme.

NHO i Rogaland offentleggjorde tidlegare i haust ein rapport som viser at 60 pst. av eksportbedriftene i fylket har konkrete planar om eller vurderer å flagga ut heile eller delar av produksjonen.

Ei undersøking gjord av TBL viser at over 50 pst. av medlemsbedriftene vurderer utflagging, og endå fleire vurderer nedbemanning.

Store delar av industrien vår er lokalisert i Distrikts-Noreg, og dersom me ikkje greier å snu den trenden som me no er inne i, kan dette endra busetjingsmønsteret på ein måte som me aldri før har sett. Sentraliseringa vil auka, distrikta blir tappa, og presset på byane våre blir endå større. Sidan regjeringsskiftet er over 16 000 fleire registrerte som arbeidslause. Det er ein auke på 28 pst. Me har no den sterkaste veksten i arbeidsløysa på over ti år. Regjeringa spår ytterlegare vekst neste år.

Til tross for tapte arbeidsplassar og negative meldingar frå heile landet har Regjeringa sitt viktigaste motgrep vore å bagatellisera situasjonen og å skylda på alle andre.

Både næringsministeren og finansministeren avviser at industrien slit med noko anna enn vanleg omstilling, og påstår at det eigentleg ikkje står så ille til. Arbeids- og administrasjonsministeren, som no prøver å setja teoriane sine frå Handelshøgskulen ut i livet, går endå lenger. Han slår nemleg fast at det ikkje har noko for seg å kjempa for industriarbeidsplassane våre. Desse høyrer, så vidt eg skjønar, heime på historias skraphaug. Det må skapast nye arbeidsplassar, slår han fast. Det kan ein jo lett vera einig med ministeren i, men den regjeringa han sjølv sit i, har gjort det mykje vanskelegare å nå eit slikt mål. Gjennom dramatiske kutt i nærings- og distriktspolitikken er mange av dei verkemidla som skulle skapa dei nye arbeidsplassane, fjerna. Ved å vidareføra kutta i løyvingane til SND seier ein nei til 50 000 nye arbeidsplassar. Etter Arbeidarpartiet sitt syn har me ikkje råd til det.

For Arbeidarpartiet vil full sysselsetjing alltid vera eit mål. Gjennom historia har me vist at det går an å kombinera næringslivet sine behov med ønsket om gode offentlege tilbod.

Arbeidarpartiet er einig i at eit stramt budsjett er avgjerande viktig for å få ned renta og den høge kronekursen. Difor har me laga eit stramt budsjett, og me legg altså opp til å bruka 2,2 milliardar kr mindre enn det som vil bli vedteke av regjeringspartia og Framstegspartiet i kveld. Likevel har me funne rom for å betra kommunane sin situasjon, samtidig som me legg opp til ein langt meir offensiv næringspolitikk enn det Regjeringa har lagt opp til.

Arbeidarpartiet vil bruka 2,3 milliardar kr meir til konkrete tiltak for å betra næringslivet sin situasjon og for å få til nyskaping og innovasjon. Betre avskrivingsreglar er viktig for næringslivet, særleg i ein situasjon der mange vurderer utflagging for å spara lønskostnader. Gjennom ei offensiv satsing på SND og distriktsretta tiltak vil me kunna få sett dei gode ideane ut i livet. Nyskaping er viktig, særleg i ein periode der det tradisjonelle næringslivet slit. Sidan SND blei danna i 1992, har det blitt skapt og sikra 60 000 arbeidsplassar ved hjelp av dei midlane og verkemidla SND har hatt. Ved dei kutta som Regjeringa har fått gjennomført, er høvet til å driva ein offensiv politikk for nyskaping redusert tilsvarande. Dei gode ideane vil ikkje bli realiserte, og nødvendige arbeidsplassar vil ikkje sjå dagens lys.

I førre periode og i valkampen var det ikkje måte på kor gode ordningar dei maritime næringane skulle få, berre Høgre fekk innverknad på budsjettet. No veit me at dette var lovnader som forsvann som dogg for sola den dagen regjeringskontora blei inntekne. I tillegg til å vera det verste lovnadsbrotet så langt i perioden er dette også eit sterkt bidrag til å auka politikarforakten i Noreg.

Hagen har greidd det kunststykket å gjera seg til talsperson for alle grupper. No sist står han fram som industrien sin ven. Men gjennom budsjettet viser han at dette er ei omsorg som ikkje stikk særleg djupt. Framstegspartiet sitt budsjettopplegg forsterkar nemleg dei fleste av dei trendane som i dag rammar industrien. Mens norsk økonomi treng nedkjøling, er Framstegspartiet sitt opplegg som å hiva bensin på bålet. Framstegspartiet sitt opplegg vil auka etterspurnaden både i offentleg og i privat sektor. Dette er eit opplegg for auka lønsvekst, for auka rente, for auka kronekurs og for auka industriell nedlegging.

Odd Roger Enoksen (Sp): Daglig får vi høre om arbeidsplasser som går tapt i industrien, i viktige deler av tjenesteytende sektor, i skolen, i helsevesenet og i omsorgstjenestene.

Den viktigste jobben vi nå har å gjøre, er å snu denne utviklingen. Skal vi klare det, er det ikke nok bare med et stramt budsjett. Det er også nødvendig å satse målrettet for å bygge opp framtidas næringsliv, innenfor fiskeri, oppdrett, industri, skogbruk og innenfor kunnskapsbasert tjenesteytende sektor, for å nevne noe.

Det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke innser at det må til et sett av virkemidler for å kunne klare dette. Konkurransedyktige rammebetingelser er nødvendig og et viktig virkemiddel, men det er også nødvendig å sette inn målrettede tiltak f.eks. til forskning, til investeringer og til kompetansehevende tiltak.

På disse områdene svikter Regjeringen fullstendig med sin naive tro på at næringsnøytralitet og generelle rammebetingelser vil være godt nok for å snu den trenden vi nå er inne i.

I Senterpartiets alternative budsjett har vi lagt fram en verdiskapingspakke på til sammen 3,7 milliarder kr. Det er nødvendig å styrke satsingen på næringslivet på denne måten. Av tiltakene som ligger i denne pakken, kan jeg nevne forslag om å opprettholde refusjonsordningen og nettolønn for sjøfolk, vi avviser innskjerpingen i permitteringsreglene, vi forbedrer avskrivningssatsene, vi fjerner arveavgiften på næringsformue, vi styrker samferdselsbudsjettet med 1 milliard kr, vi øker bevilgningene til SND og til forskning. Dette er helt nødvendig tiltak for å snu den nedgangen i arbeidsplasser som vi nå ser.

I disse dager vedtas kommunebudsjettene for neste år rundt omkring i landets mange kommuner. Situasjonen er ille. Et stort flertall av kommunene må foreta drastiske kutt i f.eks. skolen. Klasser fylles opp, antall lærerstillinger reduseres, og skoler legges ned. Nøyaktig den samme situasjonen ser vi i helseforetakene, som nå må bruke øks for å få budsjettene til å gå i sammen.

Dette er en uverdig situasjon. Det nytter ikke å gjemme seg bak at budsjettet må være stramt, for det er til syvende og sist et spørsmål om hvem budsjettet skal være stramt for. Det er et spørsmål om hvilke prioriteringer vi foretar. Ønsker vi at budsjettet skal være stramt for dem som trenger pleie, for skoleelever og for dem som har behov for helsetjenester, eller er det de som betaler toppskatt, eller landets aksjeeiere, budsjettet skal være stramt for?

De fleste av oss som sitter i denne salen betaler toppskatt. Noen av oss eier også aksjer. Jeg tror faktisk at de fleste av oss med glede ville betale noen kroner mer i skatt både på lønna vår og på de aksjene vi måtte være eiere av, hvis det kunne sikre at foreldrene våre eller besteforeldrene våre får den omsorg og hjelp de har behov for når de trenger det, eller at ungene våre har en skikkelig skole å gå på.

For Senterpartiet er i alle fall dette valget enkelt. Vi vil gi litt mindre skattelette enn det Regjeringen legger opp til. Vi vil øke bevilgningene til helse og til kommunene. Vi vil reversere de usosiale kuttene som rammer dem som har minst. Dette kalles rettferdig fordeling. Og i lag med satsing på næringsliv gir dette budsjettet en helt annen profil enn det Regjeringen legger opp til.

Noen forsøker å skape et inntrykk av at Senterpartiets budsjettopplegg er uansvarlig, at det ikke er stramt nok, og at vi bruker for mye oljepenger. Det er riktig at Senterpartiet legger opp til å bruke noe mer oljepenger enn det Regjeringen gjør, men vi ber ikke kommunene om å lånefinansiere pensjonskostnader. Vi ser ingen forskjell på å bruke litt ekstra oljepenger og å be helseforetakene ta opp kassakreditt på 4 milliarder kr til neste år for å finansiere drift. Vi gjemmer heller ikke regningen til 2004, for på denne måten å unngå å bruke noen få oljekroner.

Når man korrigerer for den triksing som Regjeringen foretar seg med budsjettet i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet for å få budsjettet tilsynelatende til å se ut som man ikke bruker mer oljepenger enn i det opprinnelige budsjettet, er dette i sum et budsjett som er rimelig likt det Senterpartiet har lagt fram, og som er et mye mer redelig budsjett. Det er bedre å ha utgiftene på bordet enn å gi inntrykk av at man kan gjemme regningene til neste år og dermed late som om man ikke bruker oljepenger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bendiks H. Arnesen (A): I næringskomiteen har vi i arbeidet med budsjettet hatt en rekke høringer med organisasjoner i arbeidslivet, og her har det uten unntak vært signalisert en sterk bekymring for situasjonen for norske arbeidsplasser som følge av høy rente og sterk kronekurs, som Enoksen selv var inne på.

Vi ser nå en betydelig utflagging av arbeidsplasser og nedlegging av bedrifter her til lands. Ikke minst ser vi mange nedleggelser i fiskeriindustrien i distriktene langs kysten. Fra arbeidslivet får vi en entydig beskjed, og den går ut på: Vedta et stramt budsjett for å få bukt med dette og få ned renten!

Jeg er enig med Enoksen i at vi trenger virkemidler gjennom både SND og forskning. Men Senterpartiet har, som også Enoksen var inne på, i sitt budsjettalternativ lagt mindre vekt på stramhet enn både det Arbeiderpartiet har gjort, og det avtalepartene legger opp til. Tror ikke Senterpartiet at stramheten i budsjettet i denne situasjonen er aller viktigst? Og tror ikke Enoksen at dagens situasjon rammer distriktene aller verst, og at mer oljepenger i en sånn situasjon er som å helle bensin på bålet, og at virkemidler fra SND blir vanskeligere å få til å virke i en sånn situasjon?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er riktig, som representanten Bendiks Harald Arnesen sier, at det er nødvendig å gjøre det som er mulig både for å få ned renten og for å få en kronekurs som styrker konkurranseevnen til norsk næringsliv. Vi må gjøre det som er mulig for å unngå at arbeidsplasser flagges ut. Jeg har også møtt en rekke bedriftsledere rundt omkring i dette landet det siste halve året som sier at det er nødvendig å få vedtatt et stramt budsjett. Jeg har reist ganske mye og truffet mange av dem. Felles for alle er at de har den samme oppfatning som for så vidt alle har: stramt betyr stramt i forhold til offentlig sektor, mens privat forbruk ikke skal underlegges noen begrensninger. Når man diskuterer innretningen på budsjettet med de samme bedriftslederne, er de skjønt enige om at stramhet ikke nødvendigvis betyr at man skal kutte i offentlig sektor og la det være en veldig sterk vekst i privat sektor. Derfor har Senterpartiet prioritert på en annen måte. Vi har prioritert litt mindre skattelette, bl.a. til aksjeeiere. Det betyr selvsagt ikke å sette bom for investeringer i næringslivet. De investeringene som gjøres i bedrifter i forhold til konkurransefremmende tiltak, blir ikke underlagt skatt. Det er først i det øyeblikket midlene tas ut av bedriften, at det blir pålagt skatt på aksjeutbytte.

Etter min oppfatning er det riktig og fullt forsvarlig å bruke noe mer oljepenger hvis de blir brukt målrettet, bl.a. til investeringer på 1 milliard kr i samferdselssektoren, slik som Senterpartiet foreslår. Vi vet at det er ledig kapasitet, og vi vet at det vil være mulig å bruke de midlene uten at det virker kostnadsdrivende. Når vi ser på summen av de regninger man skyver på eller de inndekningsmetoder som man bruker i budsjettavtalen, bl.a. å åpne for kassakreditt til helseforetak og å la kommunene betale pensjonsforpliktelsene sine med lån osv., vet vi også at dette budsjettet ikke er mer stramt enn det Senterpartiet har lagt opp til. Når Arbeiderpartiet velger å bruke 2,2 milliarder kr i pensjonsavsetninger til Posten og NSB som må dekkes inn på et senere tidspunkt, har det akkurat samme virkning.

Ivar Kristiansen (H): Senterpartiet har ikledd seg en slags sørgekappe i norsk politikk for tiden. Det er mulig at det er preget av at man har havnet bort fra den vippeposisjon man har hatt i de fleste av de siste år i norsk politikk. Det er mulig man kan ha grunn til, muligens mest på egne vegne, å gå ikledd denne sørgekappen, men på den annen side kritiserer man faktisk i denne debatten svært mange av de premissene man selv har vært med og lagt som grunnlag for norsk politikk de siste år.

Når jeg ser at Senterpartiet nå har ikledd seg en slags SV-light i skatte- og avgiftspolitikken, må jeg si at jeg er forundret over å registrere at det politiske partiet som ønsker å ikle seg distriktsvignetten i norsk politikk, nå har fått klokkertro på at det er høyere skatter og avgifter som skal være en slags stimulans til konkurranseutsatt næringsliv, som vi først og fremst finner i Distrikts-Norge. I en tid hvor de internasjonale konjunkturene butter imot, i en tid hvor vi daglig ser industrinedleggelser, som Enoksen viser til i sitt innlegg, i en tid hvor vi ser at fiskeindustrien sliter, og i en tid hvor vi igjen ser at Senterpartiet vender ryggen til det markedet som skal kjøpe norsk fisk, har partiet faktisk prestert å ikle seg en slags Fremskrittspartiet light når det gjelder økt bruk av oljeinntekter i norsk økonomi. Kan Odd Roger Enoksen vise til en eneste norsk fagøkonom som sier at dette er en vitamininnsprøyting for konkurranseutsatt næringsliv, og spesielt for et næringsliv som har det utenlandske markedet som mottaker for sine varer og tjenester? Eller er det Siv Jensen som er blitt rådgiver for Senterpartiet i disse spørsmål?

Odd Roger Enoksen (Sp): Det er helt riktig at Senterpartiet går inn for litt mindre skattelettelser enn det Høyre og regjeringspartiene gjør. Mesteparten av de skattelettelsene som slår inn i 2002 og 2003, og som regjeringspartiene gjentatte ganger har besverget har redusert mulighetene for å sette i verk tiltak på andre områder, har faktisk Senterpartiet medvirket til å få på plass. Det var Senterpartiet og de øvrige sentrumspartiene som fikk gjennomført bortfall av investeringsavgiften for å gjøre situasjonen lettere for næringslivet. Det var Senterpartiet og de øvrige sentrumspartiene som gjorde at det ble fattet vedtak om at delingsmodellen skulle fjernes, for på den måten å stimulere til aktivt eierskap i næringslivet. Og det er faktisk ikke sånn at Senterpartiets alternative budsjett belaster næringslivet med økte utgifter. Tvert imot, vi går inn for de skattelettelsene som ligger i Regjeringens forslag, og vi øker lettelsene på andre områder gjennom de tiltak som jeg nevnte i mitt hovedinnlegg, samtidig som vi også målretter tiltak mot næringslivet. På ett område går vi inn for økt beskatning av næringslivet, og det er skatt på aksjeutbytte. Det er en mer rettferdig fordeling. Det betyr at når vi kompenserer det med å styrke bevilgningene til bl.a. SND, har dette også en god distriktsprofil. Mesteparten av aksjeutbyttet betales ut i tre kommuner, Oslo, Asker og Bærum, mens mesteparten av satsingen over SND og andre distriktstiltak brukes i langt andre kommuner. Så dette er også en geografisk omfordeling, og det er god fordelingspolitikk.

Gjermund Hagesæter (FrP): Representanten Enoksen og Senterpartiet ønskjer å framstille seg sjølve som næringslivets talsmenn. No er det likevel vanskeleg å finne spor av dette i Senterpartiets alternative budsjett. Der er det skatteskjerpingar og avgiftsskjerpingar på over 3,5 milliardar kr i forhold til Regjeringas forslag, og det er også kutt i viktige prosjekt som Snøhvit. Det er veldig vanskeleg å sjå at dette er eit bidrag til næringslivet, og det er også veldig vanskeleg å sjå at dette er eit bidrag som kan snu den nedgangstrenden som representanten Enoksen snakka om.

No er det nokre grupper som er meir utsette for auka arbeidsløyse og nedgang enn andre, og det er nokre det går raskare for. Norske sjøfolk er ei gruppe som er spesielt utsett for internasjonal konkurranse, der ting skjer veldig raskt. Vi får også stadig nye meldingar om reiarlag som planlegg utflagging. I tillegg til høge løningar må desse, bortsett frå utanriksferjene, slite med særnorske skattevilkår.

Mitt spørsmål er: Er Senterpartiet og representanten Enoksen einig i at nettolønsordning for alle sjøfolk som er utsette for internasjonal konkurranse, bør gjennomførast, eller trur representanten Enoksen at maritim næring kan overleve utan eit slikt tiltak?

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg har ikke registrert at Fremskrittspartiet i dette budsjettet har bidratt til større lettelser for norske sjøfolk enn det Senterpartiet har gjort i sitt alternative budsjett. Det Fremskrittspartiet har fått gjennomslag for i forhandlingene, er de samme krav som Arbeiderpartiet hadde, og som Senterpartiet har hatt: reversering av de innstramminger som lå i refusjonsordningen, og nettolønn for sjøfolk. Det er på plass. Det har også Senterpartiet gått inn for. Det finnes altså faktisk også andre næringer som har behov for å styrke konkurranseevnen sin i forhold til utlandet, på samme måte som de maritime næringene.

Når det er sagt, vil jeg si at de maritime næringene er særdeles viktige for nasjonen, ikke først og fremst bare på grunn av dem som er ansatt direkte som sjøfolk, men på grunn av den betydning de maritime næringene og norske sjøfolk har for hele den maritime cluster – for verkstedindustrien, for tjenesteytende næringer innenfor maritim sektor, osv. Derfor har Senterpartiet prioritert dette. Derfor var det faktisk Senterpartiet som i 1996 tok initiativ til å få på plass refusjonsordningen for sjøfolk, og som i den stortingsperioden kjempet gjennom denne refusjonsordningen og sørget for at den ble opprettholdt og videreført i alle de budsjettforlik som Senterpartiet har inngått, enten det har vært i posisjon eller i opposisjon. Det akter vi å fortsette med, på samme måte som Senterpartiet også har vært en pådriver for å få til rederibeskatningen, som har bidratt til at vi har beholdt rederiene på norsk jord.

Heidi Grande Røys (SV): Fleire representantar frå Senterpartiet har i debatten i dag framheva at Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV er einige og har skrive seg i lag på fleire punkt i budsjettinnstillinga. Det er rett, og det er til og med viktige punkt. Vi skulle sjølvsagt gjerne hatt fleirtal for desse.

Retninga i desse punkta er, som òg Enoksen gjorde greie for i innlegget sitt, ei heilt anna enn det regjeringspartia, inkludert Kristeleg Folkeparti, står for. Men så vert det likevel litt uklårt for oss om Senterpartiet har bestemt seg for kva retning partiet skal gå i framover. I helga dukka det nemleg opp ei sak i avisa Vårt Land der Enoksen gjerne bytte ut SV med Kristeleg Folkeparti, eit Kristeleg Folkeparti som i dag altså har gitt oss klår melding om at dei er godt nøgde med Regjeringas politikk og den retninga som Regjeringa går i. Fredag tok altså Enoksen til orde for eit samarbeid med Arbeidarpartiet og SV. Laurdag var fyrstevalet Kristeleg Folkeparti og Arbeidarpartiet.

Representanten Ranveig Frøiland omtalte tidlegare i dag Kristeleg Folkeparti som eit parti som «hoppa frå seng til seng». Men på meg verkar det som om òg Senterpartiet driv denne øvinga. Eg skal likevel på ingen måte antyde at Enoksen er utru, for så langt har ikkje dette forholdet kome. Men kan han i det minste love å halde buksene på inntil han har bestemt seg for kva retning partiet skal gå i, kven dei vil samarbeide med, og kva politikk dei vil føre.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg trodde representanten var vel kjent med at Senterpartiet i mange år har pleid et nært samarbeid med Kristelig Folkeparti. Det hadde vi også til hensikt å gjøre i inneværende stortingsperiode. Jeg skulle gjerne ha sett at det hadde blitt slik at vi kunne ha videreført det gode samarbeidet i sentrum. Kristelig Folkeparti og Venstre valgte annerledes.

Jeg har god tro på at Kristelig Folkeparti en dag erkjenner at de har havnet i galt selskap og vil komme til å velge annerledes, for jeg kjenner Kristelig Folkeparti som et parti som står på stort sett de samme verdier som de gjorde i sentrumsregjeringens tid, verdier som best vil finne sine løsninger i et samarbeid sentrum-venstre. Jeg mener at et sentrum-venstre-samarbeid bør ha et sterkt tyngdepunkt i sentrum. Derfor vil jeg gjerne ha Kristelig Folkeparti med. Jeg har aldri lagt skjul på at Kristelig Folkeparti er mitt førstevalg i et slikt samarbeid. Så blir det opp til Kristelig Folkeparti å vise hva de vil gjøre. Det betyr selvsagt ikke at jeg har noen motforestillinger mot å ha med SV i et samarbeid heller. Men som sagt: Kristelig Folkeparti hører hjemme i et sentrum-venstre-samarbeid. Jeg vil svært gjerne ha dem med, og jeg ser gjerne at det skjer allerede i inneværende stortingsperiode.

Arne Lyngstad (KrF): «Hjerterått» var den tabloide overdrivelse i OJ-stil Senterpartiets leder brukte for å få oppmerksomhet da budsjettforslaget ble presentert. Dermed la han en retorisk bunnplanke for budsjettdebatten i media. I dagens debatt har jeg ikke hørt slike tabloide overdrivelser. Det er bra, og årsaken er at slike overdrivelser viste seg å være det de var: en overdrivelse.

I Kristelig Folkeparti er vi tilfreds med profilen i det vedtatte budsjett. Vi viser vilje til omsorg for de fattige i Norge og i u-landene gjennom en fattigdomsplan og økt u-hjelp. Vi ønsker å trygge arbeidsplassene gjennom et stramt budsjett, slik næringslivet ønsker det.

Vi ønsker også økt valgfrihet for barnefamiliene gjennom økt kontantstøtte, lavere foreldrebetaling i barnehagene og flere barnehageplasser. Senterpartiets retorikk blir desto merkeligere når vi ser på barnehageavtalen Senterpartiet er med på. Jeg opplever ingen ivrige senterpartiordførere som forsvarer barnehageavtalen. Den har derimot skapt usikkerhet i Kommune-Norge. Jeg og Kristelig Folkeparti forsvarer satsingen på barnehager fordi det gir økt valgfrihet, og det presser barnehagene oppover på prioriteringslisten i kommunene. Barnehagepartene kom også med et riktig tilbaketog til virkelighetens verden ved å nærme seg Regjeringens gjennomsnittspris framfor makspris fra 1. august. Det var bra og riktig. Senterpartiets retorikk kommer i et merkelig lys når Senterpartiet mener skattefri barnehageplass er god fordelingspolitikk. I Dagens Næringsliv sist fredag stod det at en sjeføkonom kan spare 25 000 kr. Og Skattebetalerforeningen sier dette er usosialt. Er dette uttrykk for den sosiale profilen i Senterpartiet?

Odd Roger Enoksen (Sp): Hvis Senterpartiets beskrivelse av budsjettet var en overdrivelse, må jeg jo undres over at Kristelig Folkepartis representanter i salen i dag først og fremst har vært opptatt av å beskrive det positive i at Fremskrittspartiet har lyktes i å reversere en god del av de usosiale kutt som Regjeringen hadde foreslått i sitt budsjett. Det er de endringene i budsjettopplegget som de fleste av Kristelig Folkepartis representanter har brukt taletid på å kommentere, slik som Anita Apelthun Sæle gjorde i en replikk til Carl I. Hagen, der hun nærmest takket Fremskrittspartiet for å ha bidratt til å rette opp iallfall de mest usosiale kuttene. Det virker som om Kristelig Folkepartis ordførere bruker nøyaktig den samme kritikken av budsjettet i forhold til at kommunene må kutte i skole, må kutte i eldreomsorg, må kutte på de fleste områder. De bruker nøyaktig den samme kritikken som Senterpartiets ordførere og som vi fra Senterpartiet her i Stortinget har brukt.

Så noen få ord om barnehageforliket. Barnehageforliket bidrar til at foreldrene får rimeligere barnehageplass. Det er et sosialt tiltak. Det gjør at folk flest får mulighet til å bruke barnehageplass. Så er det selvsagt ikke alle elementer i barnehageavtalen som Senterpartiet er like glad for, på samme måte som Kristelig Folkeparti hevder å ikke være like glad for alt som ligger i budsjettframlegget til Regjeringen. Men når det gjelder skattefordelen som nå bli gitt, blir den betydelig mindre verdt når maksimalpris på 1 500 kr blir innført. Da snakker vi om helt andre skattebesparelser for dem som har de høyeste lønningene, enn det man har med dagens barnehageutgifter. Dernest er det altså sånn at en gjennomsnittspris, slik som Arne Lyngstad nå tar til orde for og som Regjeringen har foreslått, ifølge Regjeringen selv er særdeles vanskelig å kontrollere. Barnehageavtalen sier at vi skal ha en maksimalpris. Den lar seg kontrollere, den er til fordel for foreldre og for barn, og den vil heller ikke være noe problem for kommunene når finansiering og ordningen kommer på plass.

Presidenten: Da er også dette replikkordskiftet omme.

Bjørg Tørresdal (KrF): Samarbeidsregjeringen bygger på en ideologi som setter valgfrihet, mangfold og det enkelte mennesket i sentrum. Vi ønsker å vise det enkelte mennesket tillit. Vi tror ikke på å træ ferdige A4-løsninger nedover hodene på folk. Vi ønsker å gi mest til dem som har størst behov.

Kristelig Folkeparti er et familie- og omsorgsparti. I regjeringsposisjon har vi mulighet til å få denne politikken ut i konkret handling. Kristelig Folkeparti er opptatt av et budsjett som har som formål å sikre og skape arbeidsplasser. Trygghet for økonomien og arbeidsplassene er selve grunnlaget for egen og andres velferd. Det er viktig å sette enkeltmennesket i sentrum og skape trygge arbeidsplasser og på den måten sikre grunnlaget for framtidig velferd.

For Kristelig Folkeparti er det viktig både å sikre velferd gjennom gode vilkår for arbeidsplasser og industri og å fordele velferd ved å lage gode ordninger for dem som trenger det mest.

Kristelig Folkeparti er et familie- og omsorgsparti. Vår familiepolitikk blir synliggjort både gjennom en kraftig satsing på flere og billigere barnehager, samtidig som bortfallet av småbarnstillegget kompenseres fullt ut for kontantstøttemottakerne. På den måten svekkes ikke valgfriheten for den enkelte familie.

Kristelig Folkeparti er et omsorgsparti. For oss er det viktig med målrettede tiltak for å forebygge fattigdom og hjelpe mennesker ut av fattigdom både i eget land og utenfor landets grenser. Fattigdomsutfordringen i verden er enorm. En fattig afrikaner har et forbruk på 4 kr dagen, mens vi nordmenn bruker nærmere 500 kr. 1,2 milliarder mennesker lever for under én dollar dagen i ekstrem fattigdom. Hvert sjuende menneske i verden lider av sult. Dessverre rapporterer FNs organisasjon for ernæring og landbruk nylig at kampen mot fattigdom er tyngre enn noen gang. Mens det fram til år 2000 var en årlig reduksjon på 2,5 millioner fattige hvert år, er det nå igjen en økning i svært mange områder. Nye anslag sier at seks millioner barn under fem år dør av sult hvert år.

For Kristelig Folkeparti må dette stå som vår globale utfordring nummer én – noe annet er intet mindre enn umoralsk og en politisk fallitterklæring. Bistand i form av pengeoverføringer fra rike til fattige land har vært selve virkemidlet i kampen mot internasjonal fattigdom de siste 30–40 årene. Bistanden er helt nødvendig og må økes.

Samarbeidsregjeringen lanserte våren 2002 en handlingsplan for bekjempelse av fattigdom i sør. Den legger grunnlaget for en helhetlig norsk utviklingspolitikk med kampen mot fattigdom i sentrum. Dette følges opp med en økning av bistanden på over 800 mill. kr i årets budsjett.

Solidaritet med verdens fattigste har alltid vært viktig for Kristelig Folkeparti. Som et av verdens rikeste land har vi en plikt til å hjelpe disse menneskene. Det handler om omsorg og nestekjærlighet.

Det budsjettet som vi nå skal vedta, innebærer en rekordsterk satsing på hjelp til de aller fattigste i verden. I et stramt budsjett er det utviklingshjelpen som har blitt vinneren. Kristelig Folkeparti ønsker en mer rettferdig verden, og viser det med handling – ikke bare med ord. Ingenting er mer solidarisk og sosialt enn å bidra til en mer rettferdig utvikling for de fattigste landene i verden.

Det har vært mye oppmerksomhet knyttet til Kristelig Folkeparti i forbindelse med dette statsbudsjettet. Også mange utenfor partiet har beskrevet hvor vondt og vanskelig vi må ha det. Kanskje det kan være lurt å høre hva vi sier selv.

Kristelig Folkeparti er godt fornøyd med den politikk som nå vedtas i forbindelse med statsbudsjettet,

• med fokus på tryggere arbeidsplasser

• med økt satsing på helse, og spesielt psykiatri

• med kraftig og rekordstor økning i bistanden og dermed i fattigdomsbekjempelse

• med fokus på kollektiv- og miljøsatsing

Dette handler om de verdiene Kristelig Folkeparti bygger sin politikk på!

Karita Bekkemellem Orheim (A): Kritikken fra opposisjonen er stilnet av, var budskapet fra statsministeren i kveld. Men da kan ikke statsministeren ha fulgt med i de innleggene som er holdt her i salen i dag. Budsjettet er like usolidarisk i dag som det var før forliket ble inngått. Og i den grad en skal prøve å utpeke en taper i dette budsjettet, har jeg lyst til å henvise til skolesektoren.

Regjeringspartiene har uttalt veldig klart at de ønsker å lage verdens beste skole, men det budsjettet som er lagt fram, inneholder svært få bidrag til å nå dette målet, og det beklager vi.

Skolens framtid er avhengig av felles løft og prioriteringer. Vi er vel alle enige om at en sterk offentlig skole er en forutsetning for utvikling av velferdsstaten.

Dagens kutt i skolefritidsordningen er direkte uansvarlig, det gir ikke trygghet for våre minste, det er ikke en investering i framtida, og det er en økt skattlegging av småbarnsfamiliene. Ser vi på argumentasjonen, vil jeg si at den er særdeles tynn: Kuttet foretas på grunn av det samlede budsjettopplegget.

Det er en kjensgjerning at Høyre og Fremskrittspartiet alltid har ment at skolefritidsordningen er uviktig og noe det offentlige ikke bør finansiere. Men at Venstre og Kristelig Folkeparti er med på at vi kan få nøkkelbarna tilbake, er for meg underlig og skuffende. Vi har hørt statsministeren gjentatte ganger si at Arbeiderpartiets alternativ ikke er en god familiepolitikk. Kanskje er nettopp dette for å få bort fokus på at Kristelig Folkeparti ikke lenger er barnehagepartiet. Men hvordan Bondevik kan forsvare det han selv har foreslått, er for meg ubegripelig.

For hva er konsekvensen av kuttet i skolefritidsordningen? Finansministeren mener at dette vil medføre en økning i egenandelen på 150 kr pr. barn. Flere kommuner melder om at de må kutte i SFO-tilbudet og heve egenandelen med flere hundre kroner i året. Vi vet at mange barn kan bli stengt ute eller får et dårligere tilbud, og at foreldre på sikt kan bli tvunget til å jobbe deltid.

Regjeringen og Fremskrittspartiet har i stedet valgt å satse penger på en massiv økning til privatskoler og skattelette for dem som har mest. Og dette kommer fra partier som gikk til valg på en bedre skole.

Fremskrittspartiet har ofte påpekt hvor ille det er i den offentlige skolen. Nå har partiet kommet i en maktposisjon hvor de virkelig har mulighet til å vise et ansvarlig ansikt og rette opp de verste usosiale kuttene. Fremskrittspartiet har tydelig satt sitt kjennemerke på budsjettet: Vi vet at det har blitt mer til privatskoler, det har blitt kutt i småbarnstillegget, og det har blitt mindre årsavgift på campingvogn og motorsykkel. Det er tydelig at en ny kurs ikke ble prioritert, snarere tvert imot.

Regjeringen har valgt. De har valgt Fremskrittspartiet. Dette får også konsekvenser når det gjelder privatskoler. Resultatet er færre godkjenningskriterier og en underlig sammenkobling av bedre kvalitet i den offentlige skolen med økning av antall privatskoler.

Voksenopplæringen står også for fall. Dette er en lovfestet rett, men hva hjelper det når det Regjeringen og Fremskrittspartiet gjennom sin avvikling sørger for at 30 000 studenter som er i gang med studier, kanskje må slutte fordi de ikke lenger får offentlig støtte? I en tid med stigende ledighet og behov for omskolering er ikke dette smart rent samfunnsøkonomisk – ja, jeg vil beskrive det med ett ord: korttenkt. Det er korttenkt det Regjeringen gjør innen voksenopplæringen. Vi vet at mange er avhengig av det støttetilbudet staten gir på dette feltet. Mange må nå slutte, fordi de ikke får råd til å fortsette, og fordi egenandelene kommer til å stige.

Jeg mener at dette forslaget også er diskriminering av kvinner, da den gjennomsnittlige fjernundervisningsstudenten er en kvinne mellom 30 og 50 år som kombinerer studier med arbeid eller familie, og som bor i utkantstrøk. Det er ikke alle som bor i nærheten av et universitet eller en høyskole.

Til slutt: Regjeringspartiene forsøker iherdig å overbevise om at dette budsjettet har en god sosial profil. Men det er ikke en god sosial profil å øke egenandelen til SFO, å la elevene i den videregående opplæringen få økte utgifter, å la personer som deltar i voksenopplæringen, få mindre og dyrere tilbud og å avspise studentene med mindre i stipend.

Helt til slutt: Dette er et budsjett som i realiteten betyr mindre til svake grupper og avgiftslette for campingvogn og motorsykkel.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jens Stoltenberg beskrev tidligere i dag ganske presist de problemene store inntekter fra utvinning av naturressurser kan føre med seg. I Norge har oljeinntektene ført til at lønnsveksten de siste seks–sju år har vært 2 pst. høyere enn hos våre handelspartnere. Det offentliges behov for arbeidskraft har presset lønningene opp. Frem til sommeren 2000 ble denne lønnsdrevne svekkelsen av konkurranseevnen skjult av fallende kronekurs. Siden den gang har kronekursen steget, og kronekursen er nå høyere enn noen gang siden 1986. Kombinasjonen av høy kronekurs og etterspørselssvikt i mange eksportmarkeder skaper problemer for konkurranseutsatt næringsliv.

Regjeringen har fått tilslutning til den best tilgjengelige medisin: et stramt statsbudsjett, som begrenser etterspørselen i økonomien og legger grunnlaget for lavere rente og svakere kronekurs. Takket være vår høye levestandard er og forblir Norge et høykostland. Samtidig utfordres vi mer og mer på en global arena. Den kunnskapen vi er alene om i dag, har andre i morgen. Utviklingen går stadig raskere, og med lavere kostnader kan andre overta de oppgavene vi utfører i dag. Høy innovasjonstakt er derfor viktig, ikke bare for å øke verdiskapingen og velstanden, men også for å opprettholde den. Utviklingen stiller store krav til omstilling, men byr også på store muligheter for land som greier å utvikle klima for nyskaping og entreprenørskap.

Skal vi lykkes i fremtiden, må vi utvikle og omsette vårt høye kompetansenivå i smarte høyteknologiske produkter og kunnskapsbasert tjenesteyting. Vi må skape et innovativt Norge, der ideer blir prøvd ut, der gründere får utfolde seg og finne nye løsninger. Ideene og ildsjelene må rett og slett få større spillerom. Innenfor et stramt budsjett satser Regjeringen derfor tungt på utdanning og forskning. Det bevilges mer midler til høyere utdanning og mer til grunnforskning. I tillegg til å utvide skattefradraget for bedriftenes utgifter til forskning og utvikling til nå å gjelde alle bedrifter foreslår vi å styrke Forskningsfondet med 3 milliarder kr og øke bevilgningene til næringsrettet forskning med 15 pst.

Fjerning av investeringsavgiften og dobbeltbeskatningen på utbytte øker tilgangen på kapital til nye prosjekter. Høyere avskrivningssatser på maskiner gjør det lettere for bedriftene å gjennomføre automatiseringsprosesser og foreta investeringer i ny teknologi. Innføring av skattefradrag for bedriftenes utgifter til forskning og utvikling stimulerer til forskning og forbedrer rammebetingelsene for kunnskapsbaserte bedrifter. Dette er viktige bidrag for å styrke omstillingsevnen i næringslivet og gjøre Norge til et attraktivt investeringsområde.

Jeg har merket meg at Arbeiderpartiet går motsatt vei og foreslår å gjeninnføre dobbel skatt på utbytte, foreslår å øke formuesskatten, skjerpe opsjonsbeskatningen og stramme inn i delingsmodellen. Skatteøkningene i forhold til Regjeringens budsjettforslag viser at partiet ikke mener alvor med sin stadig uttalte bekymring for utviklingen i næringslivet og i industrien. Det mest alvorlige er Arbeiderpartiets gjenkjennelige offensiv mot norsk privat eierskap, og at skatteøkningene reduserer investeringsevnen og hindrer nyskaping og nødvendig omstilling i næringslivet. Dette gjør norske industriarbeidsplasser enda mer sårbare for høy kronekurs og høye lønnskostnader enn de ellers ville ha vært. En politikk som så direkte rammer kapitaltilgangen og investeringene i næringslivet, representerer i virkeligheten et langsiktig avviklingsalternativ for konkurranseutsatt næringsliv. Det har vært en erklært politikk fra Arbeiderpartiet å redusere næringslivets evne til å bygge opp egenkapital. Resultatet kan vi se.

Utgangspunktet for å opprettholde og øke verdiskapingen og velstanden er godt. Vi har nyskapende og konkurransedyktige bedrifter og næringsmiljøer. Vi har rike naturressurser, nærhet til viktige markeder og erfaring med å konkurrere i et internasjonalt marked. Vi har et høyt utdanningsnivå, og vi har gode forskningsmiljøer. Statsbudsjettet legger etter mitt skjønn et godt grunnlag for å utnytte disse fortrinnene som vi har. På område etter område gjennomfører Regjeringen en næringspolitikk som styrker konkurranse og innovasjonsevnen i bedriftene. Reaksjonene fra næringsorganisasjonene både før og etter forliket har da også vært entydig positive. Ja, jeg har i hvert fall ikke sett noen som har ønsket å bytte ut det alternativet med det totale alternativet fra andre. Jeg kan ikke huske at en i noen toårsperiode har forbedret så mange av de politikerbestemte rammevilkår som en har opplevd å gjøre i denne toårsperioden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Eg vil først minna om at Arbeidarpartiet seinare i kveld faktisk vil stemma for eit opplegg som er 2,2 milliardar kr strammare enn det opplegget som regjeringspartia vil gå inn for.

Stort sett har næringsministeren bruka dette siste året til å prøva å bagatellisera den alvorlege situasjonen som er i norsk konkurranseutsett næringsliv. Det er mogleg, dersom ein legg godviljen til, at ein i dag høyrde ei litt større bekymring for situasjonen. Eg håpar det.

Den regjeringa som me har no, har hatt skattelette og såkalla næringsnøytralitet som sitt viktigaste, for ikkje å seia einaste verkemiddel. Så langt må me kunna slå fast at denne politikken ikkje har gjeve den varsla verknaden. Dei fleste pilene peikar dessverre i feil retning. Eg etterlyser ein meir offensiv næringspolitikk, og at me får klare mål for denne. Så vidt eg veit, er næringsministeren ein ihuga tilhengjar av EU. No tek det dessverre noko tid før me blir med der, men det hindrar oss sjølvsagt ikkje i å driva ei viss form for EU-tilpassing. For i motsetning til Regjeringa er det faktisk slik at EU har planar om å gjennomføra ein aktiv næringspolitikk. Gjennom den såkalla Lisboa-prosessen har EU ti heilt klare målsetjingar og fokusområde, som dei vil bruka aktive verkemiddel for å nå. Eg er veldig bekymra over kva som skal skje i Noreg dersom me ikkje føretek den same prosessen og prøver å ha nokolunde dei same måla som våre naboland, så eg kunne tenkja meg at næringsministeren sa eit par ord om kva som er Regjeringa sine svar på den utviklinga som me ser i EU no.

Så er det slik at Regjeringa inviterer til eit inntektspolitisk samarbeid, og det synest eg er veldig positivt. Men eit slikt samarbeid må byggja på tillit, og den tilliten må skapast. Eg har vanskeleg for å sjå at Regjeringa sine forslag om forverra permitteringsreglar, kutt i arbeidsløysetrygda, auka overtid og trussel om kutt i sjukelønnsordninga er eigna til å byggja ein slik tillit. Vil næringsministeren gå inn i ein dialog, òg med arbeidstakarsida, for å få den nødvendige tilliten?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Akselsen begynte sin replikk med å vise til at Arbeiderpartiet har et opplegg som er 2 milliarder kr strammere enn regjeringspartienes, noe som dermed skulle påvirke den underliggende utgiftsveksten i gunstig retning. Jeg tror det kommer an på hvilke revisorbriller man har på seg når man gir uttrykk for dette.

Når det gjelder næringsministerens gjentatte bagatellisering, som det blir sagt, er det ikke min jobb å styre overskriftene i norsk presse. Men det må gå an, selv når man er i en situasjon hvor det definitivt er negative utviklingstrekk, å ha visse nyanser.

Nå vet jeg jo av erfaring at i dette hus er det bare to posisjoner, det er av- og påknapp som gjelder. Enten er det ragnarok, eller så er man på vei inn i de evige saligheter. Jeg tror nok situasjonen er slik at svaret ligger et sted midt imellom. Det er betydelige negative utviklingstrekk som skal tas på alvor. Jeg tror imidlertid at analysene av hvorfor situasjonen er som den er, er atskillig bredere enn å peke på næringsnøytralitet eller ikke næringsnøytralitet.

Når det gjelder forholdet til EU, og at næringsministeren er en ihuga EU-tilhenger, må jeg si at i forhold til alt som har skjedd siden det norske folk med smal margin valgte å holde oss utenfor i 1994, er det mye som kan tyde på at det burde ha blitt et annet resultat, ikke minst i forhold til det som går på næringslivets muligheter. Et land som Norge, med 4,5 mill. mennesker, skal nå forholde seg til et marked med 450 mill. mennesker. At vi har behov for en markedsnærhet og -tilknytning som er noe annet enn det vi har i dag, synes jeg er relativt åpenbart.

Når det gjelder dialog med partene i arbeidslivet, er det godt beskrevet av statsministeren i sitt innlegg, og det vil bli fulgt opp på en relevant måte.

Presidenten: Presidenten vil gi uttrykk for at når det gjelder forsøket på kvalitetsvurdering av Stortingets arbeid, får det stå for statsrådens egen regning.

Øystein Hedstrøm (FrP): Det er gledelig at det ser ut som om industri- og næringspolitikken igjen skal bli satt på den politiske dagsordenen i Norge. På den ene siden står en del forskere, næringslivsorganisasjoner og fagforeninger som sier at norske bedrifter og norsk industri forvitrer, dels legger ned virksomheten og dels flytter ut av landet. På den andre siden har vi nærings- og handelsministeren og en del folk i departementet som forsøker å avdramatisere ved å si at vi i dag har 10 000 flere industriarbeidsplasser i landet enn vi hadde for ett år siden. Men det som er de faktiske forhold – det viser alle rapporter – er at vi i de siste 20 år har hatt den største avindustrialisering i Norge av alle vestlige industriland, til tross for at vi i perioder har hatt mye lavere rente og mye lavere kronekurs osv. Hadde det ikke da vært lurt å gå til bedriftene og bedriftseierne og spørre: Hva skal til for at dere er villige til å utvide virksomheten, ansette flere folk og forbli i Norge? Da ville vi få som svar at avgiftsnivået er skyhøyt, at vi har en skattemodell som dreper initiativ, at vi har kapitaltørke i dette landet, og at vi har Europas høyeste sykefravær – sammen med et par andre land, men der er man i ferd med å gjøre noe med det. Man har i tillegg et skjemavelde som slår veldig hardt ut, særlig for de mindre bedriftene, og som statsråden ønsker å redusere med 1,2 pst. i året.

Det som er logisk og klart er at man må gå bedriftene i møte på disse områdene, og ikke bare snakke om et stramt budsjett. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Hva har Regjeringen tenkt å gjøre, utenom det stramme budsjettet, for at gründere og industrialister igjen skal se det fornuftig og attraktivt å investere i Norge og skape arbeidsplasser i dette landet?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det var kanskje en betimelig påpeking av presidenten når det gjaldt beskrivelsen av Stortingets arbeidsformer, men jeg registrerer i hvert fall at en del av Stortingets medlemmer har en tendens til kun å bruke to nivå på knappen når det gjelder beskrivelse av situasjonen, det er enten av eller på. Det er man selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre.

Når det gjelder utflagging av bedriftene, er det helt åpenbart at det er én hovedårsak, uansett bransje, til at dette skjer. Det har selvfølgelig med kostnadsnivået å gjøre, og det skjer ikke bare i Norge, det skjer i hele den vestlige verden. Det skjer en utflagging av arbeidsintensiv produksjon til land som har et langt lavere kostnadsnivå. At det er slik, tror jeg vi bare må ta til etterretning.

Så er det helt riktig som representanten Hedstrøm sier, at det i de siste 30 år har vært en tilbakegang i sysselsettingen i industrien. Det er naturlig når man ser på de automasjonsprosessene som foregår. Man har også hatt en overgang til mer service-basert næring. Det er i seg selv ikke nødvendigvis en indikasjon på at noe er galt fatt. Det som blir vår spesielle utfordring i Norge nå, er hvis vi får en avgang i industrisysselsettingen som skiller seg vesentlig fra det som gjelder i det øvrige Vest-Europa.

Så var spørsmålet hva man har tenkt å gjøre for at gründerne skal få bedre forhold. Da er det helt grunnleggende å spørre seg hvorfor det er slik at folk som er i godt betalte jobber, som har 100 pst. sykelønnsordning, som har permisjonsordninger, som har mange velferdsgoder, ikke starter en bedrift for å realisere sine ideer. Det er ingen tvil om at det i et land som vårt er mange ordninger som motvirker og har omvendte incentiver for at man skal starte opp egne bedrifter. Jeg tror definitivt at det er for liten åpenbar gevinst ved det å starte for seg selv fremfor det å være ansatt.

Inge Ryan (SV): Jeg har lyst til å gi næringsministeren tre utfordringer. Den første går på dette med bredbånd. Når man reiser rundt i Norge, møter man etter hvert mange fortvilte både næringslivsfolk og andre som sier at bredbåndsteknologien ikke når fram til dem. Til tross for at man har både to, tre og fire nett som ligger parallelt, når det ikke fram til dem som har behov for det. Vi opplever at ulike departement jobber med sine planer, og vi har også egne selskaper som bygger ut. Min utfordring nr. én er: Hva gjør næringsministeren for å få samordnet bredbåndpolitikken i Norge, slik at vi når de målene som Stortinget har satt?

Min andre utfordring går på denne distriktsmilliarden. Vi i SV er veldig glade for at vi har fått til denne distriktsmilliarden i lag med Regjeringa. Vi syns samarbeidet på dette området ser lovende ut. Men jeg har en utfordring: Når vi nå på nyåret skal få til innretninga, vil næringsministeren da sørge for at vi får en innretning som er slik at vi virkelig når næringssvake områder på en målrettet måte, som gjør at de får den hjelpen de trenger? Vil næringsministeren bidra til at man lytter til folk som har erfaring fra næringssvake områder, slik at man faktisk får ordninger som treffer godt?

Min tredje utfordring går på det som representanten Hedstrøm var inne på, nemlig industrien. Vi lurer mange ganger på om man har en strategi på næringsministerens kontor eller i Regjeringa. Har man en strategi for å bygge ned norsk industri, slik som enkelte regjeringsmedlemmer har hevdet, at vi ikke skal ha så mye industri i Norge? Er det en strategi? Har man en strategi eventuelt for å bygge opp eller bevare norsk industri? Vi som vokste opp med Olsenbanden, visste at alltid når de slet som verst, hadde Egon Olsen en plan. Har statsråd Gabrielsen en plan?

Presidenten: Jeg tror ikke vi slutter oss til den sammenligningen med andre personer.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg synes det er naturlig å ta det siste først. Det som var typisk for planene til Olsen, er sammenlignbart med mange politiske planer. Det ble veldig annerledes enn det man hadde tenkt i planene. Det tror jeg også vil gjelde på dette området, for i det øyeblikket man er ferdig med å legge en slik plan, har virkeligheten endret seg, og planen er kanskje ikke verd papiret den er skrevet på.

Men tilbake til spørsmålene i rekkefølge – bredbånd først: Mange ute i distriktene og også mange steder i sentrale strøk påpeker dette med bredbånd og muligheten for tilkobling. Nå er det slik at ca. 60 pst. av det norske folk har adgang til å rekvirere bredbånd. Innen utgangen av 2003 vil ca. 80 pst. av det norske folk og bedriftene ha mulighet til å koble seg på bredbånd. Så må man stille spørsmålet: Hvorfor er det da slik at det er bare 11 pst. av dem som har anledning til å koble seg på, som har gjort det? Det tror jeg har noe med innholdet i dette å gjøre. Prisen, hva man må betale pr. måned for dette, er nemlig ikke avskrekkende. Men mye kan tyde på at man allikevel velger å avstå fordi gevinsten av det ikke forsvarer den prisen man legger på dette. Vi jobber langs to linjer, både for å forbedre innholdet og for fortsatt å øke muligheten for tilkobling.

Til distriktsmilliarden: Vi kommer i forbindelse med den gjennomgangen av alle virkemidlene vi nå har, også til å omtale denne og lage en innretning på den som skal fremstå som fornuftig, gitt det den er tenkt å skulle hjelpe.

Representanten Ryan spurte om vi ville lytte til folk. Vel, det gjør vi absolutt, og det gjør vi hele tiden. Vi reiser rundt nærmest hver dag for å høre hva som er behovet for de midlene vi skal bruke. Det er ingen tvil om at det viktigste vil alltid være de generelle rammebetingelsene, men også de spesielle gjelder det å innrette slik at vi får mest mulig sysselsetting ut av hver krone.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Gjermund Hagesæter (FrP): Framstegspartiet ønskjer eit lågare, enklare og meir føreseieleg skattesystem enn det vi har i dag. I vårt alternative statsbudsjett har vi teke på alvor og lagt vekt på dei utfordringane som Noreg står overfor. Tal frå USA, Asia og Europa trekkjer stort sett alle i same retning, nemleg at dei økonomiske utsiktene framover er svært usikre.

Det er openbert at ei slik svak internasjonal utvikling også kan påverke Noreg i langt større grad enn det vi har sett til no. Derfor er det fornuftig å gjere ein del forbetringar i rammevilkåra som gjer at vi vil stå betre rusta til å møte ei slik utvikling.

Den norske staten har i dag ein svært god økonomi. Samtidig har vi eit urimeleg høgt skattenivå, det er blant dei høgaste i verda. Eit høgt skattenivå og eit komplisert og lite føreseieleg skattesystem verkar på mange måtar som sand i den økonomiske velferdsutviklinga. Det reduserer produktivitetsveksten og dermed også den framtidige verdiskapinga, samtidig som det kostar unødvendig mykje å administrere både for skattytar og for det offentlege.

Eit unødvendig høgt skattenivå vil også medføre større kapitalflukt til utlandet og også at fleire blir avhengige av overføringar frå det offentlege, med dei negative konsekvensane det gir. Derfor ser Framstegspartiet på skattelette og eit enklare og meir føreseieleg skattesystem som ein av dei absolutt viktigaste føresetnadene for ei god og stabil velstandsutvikling.

I vårt alternative statsbudsjett har vi derfor føreslått skattelette for nesten 10 milliardar kr meir enn det som Regjeringa har gjort. Den største delen av vår skattepakke er at vi aukar personfrådraget med heile 8 400 kr i klasse 1 og 16 800 kr i klasse 2. Denne skatteletten vil isolert sett bety 2 352 kr i klasse 1 og 4 704 kr i klasse 2 og vil sjølvsagt bety mest for dei med dei lågaste inntektene. Etter vår oppfatning er det også dei som har størst behov for skattelette.

Vi synest også at det er direkte feil å bruke administrative ressursar på å skattleggje dei med dei absolutt lågaste inntektene. Derfor har vi i vårt budsjett føreslått at den såkalla frikortgrensa blir sett til 50 000 kr. Oppjustering av særfrådraget for eldre og uføre frå 17 640 til 25 000 kr har vi også føreslått for å styrkje den økonomiske situasjonen for desse gruppene.

Vi har også føreslått at innslagspunktet for toppskatt skal setjast til 360 000 kr i klasse 1 og 413 000 kr i klasse 2. Dette vil innebere ein skattelette på opp mot 2 605 i klasse 1 og 6 615 i klasse 2.

Skattelikskap bør også vere eit viktig prinsipp for fleire enn Framstegspartiet. Derfor går vi inn for at norske sjøfolk skal ha like rammevilkår som i dei landa det er naturleg å samanlikne oss med.

Den urimelege skatteskjerpinga som blei innført i 2002-budsjettet for firmabileigarane, er også fjerna i vårt alternative budsjett.

Etter vårt opplegg skal alle med formue under 850 000 kr i klasse 1 og 880 000 i klasse 2 bli fritekne for statleg formuesskatt. Dette forslaget vil også leggje til rette for ein reduksjon i skattemotiverte disposisjonar for å unngå formuesskatt.

Framstegspartiet sitt alternative statsbudsjett er eit gjennomtenkt, gjennomarbeidd og heilskapleg budsjett som vil kome folk flest til gode i form av betre kjøpekraft og i form av større verdiskaping for framtida.

Vi er også trygge på at vårt alternative statsbudsjett ville gitt eit betre grunnlag for lågare prisstiging, høgare produktivitetsvekst, betre arbeidstilbod og dermed også lågare rente enn Regjeringa sitt statsbudsjett vil gi.

No er vi likevel i den situasjonen at vårt alternative statsbudsjett, trass i sine gode kvalitetar, dessverre ikkje vil få fleirtal. Derfor vil vi subsidiært slutte oss til det forbetra budsjettet frå regjeringspartia.

Etter forhandlingsrundane med Framstegspartiet er dette eit budsjett som trass i alt går i riktig retning, sett frå Framstegspartiet sin ståstad. Og slik vi vurderer det denne gongen, er det betre med eit lite steg i riktig retning enn med eit sosialistisk styre med auka skattar og meir byråkrati og dermed eit langt steg i feil retning.

Asmund Kristoffersen (A): Regjeringens forslag til statsbudsjett var et dårlig budskap til dem som hadde håpet på en mer rettferdig fordeling av vårt lands rike ressurser.

Da vi gikk bak ordene i budsjettet for helse- og sosialområdet, avdekket det seg overraskende og usosiale kutt, selv om mange ville forstå at penger til fortsatt skattelette til dem med høye inntekter måtte finansieres.

Slik Regjeringens politikk framstod i budsjettforslaget, skulle de som hadde minst, de som var mest utsatt i et labilt arbeidsmarked, de syke og de funksjonshemmede, betale regningen for mer velstand for de velstående. Dette skulle skje ved å fjerne muligheten til gratis medisin for eldre og uføre, en historisk påplussing av egenandelene ved sykdom, skattlegging av tidsbegrenset uførestønad, lavere uførestønad, å fjerne de uføretrygdedes mulighet til å ha inntekt utover trygden på inntil ett grunnbeløp, det vil si ca. 54 000 kr, uten å få trekk i pensjonen sin, kutt i diverse hjelpeordninger for funksjonshemmede, som støtte til arbeids- og utdanningsreiser, kutt i gravferdshjelp osv. Noe av dette viser en verdiprofil som kan bidra til ytterligere isolering og tap av selvrespekt både hos uføre, pensjonister og andre som har rett til å få sin del av velferdskaka.

Jeg blir opprørt når Regjeringens fattigdomsprofil faktisk er å stramme inn på ytelsene til uføre og andre trygdede. Den samme type innstramming skjer i ordningen med dagpenger til arbeidsledige. Slike forslag forsterker fattigdommen blant uføre og arbeidsledige. Slike forslag baserer seg på en mistenksomhet overfor trygdemottakere om at de ikke vil arbeide, og man bruker lave ytelser for å få folk i arbeid. Regjeringen ser bort fra at vi har et arbeidsmarked som støter ut arbeidstakere, særlig de som ikke har full yteevne, og ser også bort fra at de fleste vil arbeide. Arbeiderpartiet har både i sitt alternative budsjett og i budsjettforhandlingene foreslått å fjerne mest mulig av slike usosiale forslag.

Den økonomiske situasjonen for sykehusene er bekymringsfull, og krever tiltak langt utover det som Regjeringen har lagt opp til. Nedlegging av tilbud og sykehusavdelinger kan bli resultatet, noe Regjeringen trolig har forutsatt i og med at det ikke er lagt inn penger i sykehusenes budsjetter til å fange opp et meget kostnadskrevende lønnsoppgjør og svære ekstraordinære pensjonskostnader. For meg er det helt ubegripelig at Regjeringen bare inntar en tilbakelent stilling i en situasjon som krever handling.

Arbeiderpartiet fremmer forslag om 530 mill. kr mer til helseforetakene, og kanskje enda viktigere er forslaget om en statlig låne- eller fondsordning som gjør at kommunene og helseforetakene kan dekke inn pensjonsforpliktelser. Hensikten med en slik ordning er at kommuner, fylkeskommuner og helseforetak kan låne midler av staten, dvs. trekke på fondet når pensjonsutgiftene er over gjennomsnittet, mens de skal betale tilbake når pensjonsutgiftene er under gjennomsnittet.

Dette betyr at bl.a. nivået på pasientbehandling ikke skal være påvirket av svingningene på børsen, noe som, om det skulle være tilfelle, er direkte uetisk. Arbeiderpartiet ønsker ikke at det skal bli dyrere å være syk. Derfor har vi foreslått å holde egenandelstaket på nåværende nivå, samtidig som vi mener at den nye tak 2-ordningen er positiv og må videreutvikles, slik at den fanger opp de svære egenandelene som mange kronikere og funksjonshemmede fortsatt vil ha.

Arbeiderpartiet har også i sitt budsjettforslag fulgt opp det vi vedtok på vårt landsmøte for kort tid siden, nemlig å minske avkortingen i pensjonen for gifte og samboende, slik at disse får en økning i grunnpensjonen fra 1,5 G til 1,6 G.

Så må vi nå få slutt på underreguleringen av grunnbeløpet. Derfor har vi klart sagt fra at grunnbeløpet og pensjonene skal reguleres minst på linje med lønnsutviklingen, og vi fremmer også forslag om at etterslepet fra oppgjøret 2002 må tas igjen før en fastlegger oppgjøret våren 2003.

Statsråd Lars Sponheim: Finansdebatten så langt har tidvis bidratt til å tegne nye samarbeidsmønster i norsk politikk, og da er det viktig for meg å understreke at Venstre er et sosial-liberalt parti og et borgerlig sentrumsparti. Det budsjettforslaget Samarbeidsregjeringen la fram 3. oktober, er nettopp et borgerlig sentrumsbudsjett, ikke et såkalt Høyre-dominert budsjett, slik som partiene på venstresiden til det kjedsommelige prøver å skape et inntrykk av. Regjeringens budsjett tar sosialt ansvar og prioriterer småbedrifter og miljøpolitikk – saker som er viktige for Venstre, og som er viktige for Regjeringen samlet.

Budsjettforslaget er tilpasset en vanskelig økonomisk situasjon, og det er et viktig bidrag til å dempe presset på rente og kronekurs for å sikre norske bedrifter og norske arbeidsplasser.

Arbeiderpartiets forslag om å innføre dobbeltbeskatning ved utbytteskatt og nye innstramminger i delingsmodellen medfører det motsatte av hva partiet hevder, nemlig å sikre næringsliv og arbeidsplasser. Disse forslagene er ikke «en politikk for å skape og dele», slik parlamentarisk leder, Jens Stoltenberg, påstod i sitt hovedinnlegg tidligere i dag. Arbeiderpartiets forslag motvirker etablering av, og investering i, nye bedrifter i Norge, og det bidrar til en massiv flytting av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. En slik utvikling ønsker ikke Venstre.

Politikk handler om å prioritere. Det er nettopp det Regjeringen gjør. Vi prioriterer de fattigste både i Norge og i et globalt perspektiv. På tross av et stramt budsjett der det er foretatt smertefulle kutt, er det en historisk satsing på kollektivtrafikk i og rundt storbyene – med 590 mill. kr i økning. Venstre sa før budsjettet ble lagt fram at vårt viktigste krav var en økt satsing på kollektivtrafikk. Det har vi fått til. Og det er avgjørende for at vi skal få til et godt livsmiljø i de største byene våre.

Det finnes ingen enkelt faktor som fordeler mer urettferdig mellom dem som har mye, og dem som har lite, enn høy rente. Derfor har det hele tiden vært avgjørende for Regjeringen å holde et stramt budsjett for å dempe presset mot rente og kronekurs. Orden i økonomien er prioritet nr. 1 for Venstre. Et stramt budsjett er også det viktigste tiltaket for å sikre et sterkt og konkurransedyktig næringsliv i hele Norge og for å trygge arbeidsplasser, ikke minst i Distrikts-Norge.

Regjeringens budsjett har en sterkt sosial profil. Fattigdomsbekjempelse hjemme og ute, tiltak mot rusmisbruk, mot vold i hjemmet, tiltak mot handel med kvinner og barn og en sterk vekst for psykiatrien er blant de viktigste tiltakene. For småbedriftene vil Venstres seier i kampen mot den kompliserte investeringsavgiften, som nå endelig er fjernet, og fjerning av en rekke hensiktsløse tollsatser gi store lettelser både i penger og skjemaarbeid. Her leverer vi en målrettet satsing til dem som vil noe, til nyskaping og framtidsoptimisme. Vi leverer et viktig bidrag til de bedrifter og arbeidsplasser vi skal leve av i framtiden.

Det er grunn til å anerkjenne Fremskrittspartiet for konstruktiv vilje til å finne fram til en budsjettavtale som partiet gir sin subsidiære støtte. I motsetning til andre partier har Fremskrittspartiet latt egne partiinteresser komme i annen rekke. Det står det respekt av.

Som i de fleste forhandlinger er det ikke alle elementer i en endelig avtale vi er like godt fornøyd med. Men som helhet vil Regjeringens justerte opplegg, som Fremskrittspartiet gir sin subsidiære støtte til, i mine og Venstres øyne skaffe landet et godt budsjett. Det er riktig og positivt at det gjennom avtalen har blitt et økt minstefradrag, fra 23 pst. til 24 pst. Det innebærer at ca. en million skattytere får redusert skatt, og det er et skritt i retning av en flatere beskatning, slik Venstre ønsker. Det er bra for næringslivet og for landbruket at avskrivningssatsene for maskiner øker fra 15 pst. til 20 pst. Og det er bra at kommuneøkonomien styrkes, og at Husbankens lånerammer økes som en del av avtalen med Fremskrittspartiet. Dersom dette er det som enkelte kaller den forskrekkelige «Høyre-dominerte politikken», er det OK for meg.

Aldri har klageropene fra opposisjonen vært høyere enn denne høsten. Men bak den kraftfulle ordbruken har det vært lite politisk substans. Aldri har vi brukt mer penger enn vi gjør nå, og sjelden har det vært mer målrettet bruk av de midlene vi som politikere har til vår disposisjon. Jeg tror norsk politikk og klimaet i samfunnsdebatten er tjent med en noe større nøkternhet ved neste korsvei, slik statsministeren også var inne på i dag. Det bør være et felles mål for oss alle å bidra til realistiske forventninger til hva det faktisk er mulig å få til innenfor rammene av et ansvarlig budsjett, og det bør være et felles mål å unngå unødvendig svartmaling av det samfunnet vi lever i. Det spillet vi har sett i høst, gjør at politiske partier taper troverdighet. Det er først og fremst et problem for det norske demokratiet.

På vegne av Venstre er jeg fornøyd med å ha vært med på å ta ansvar og være en del av et flertall for et budsjett som fører til en bedre og mer moderne miljøpolitikk, som gir bedre rammevilkår for gründere og småbedrifter, og som tar sosialt ansvar for dem som faller utenfor.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Eg registrerer at leiaren av Venstre på vegner av Venstre er særdeles fornøgd med det budsjettforslaget som ligg føre. Men Sponheim er jo òg landbruksminister, og i så måte er han kanskje ein av dei statsrådane som har det største ansvaret for regional busetjing, utvikling og levande bygder – det er jo gjennom landbrukspolitikken. Det er nettopp derfor vi bruker 12-13 milliardar kr i året på ein aktiv landbrukspolitikk – ikkje berre for å produsere trygg og nok mat, men òg for å ta vare på distrikta våre.

No blir det drive landbrukspolitikk som i stor grad fører til ei strukturrasjonalisering og færre arbeidsplassar, men i tillegg legg denne regjeringa fram eit budsjett som inneheld nokså store kutt på alt som har med regional utvikling å gjere. Det blei kutta mykje i inneverande år på SND og alt som har å gjere med regional utvikling. Det er ikkje reversert, og attpåtil blir det gjennom budsjettavtaler med Framstegspartiet kutta ytterlegare 100 mill. kr på det som skal gå til regional utvikling, nettopp innafor det ansvarsområdet som landbruksministeren har, nemleg å syte for at vi har levande bygder og busetjing og arbeidsplassar rundt omkring.

Nokre kutt vil eg nesten kalle smålege. Det gjeld f.eks. kuttet i omstillingsstøtta som skal bidra til å jamne ut kostnadene som slakteria har til kjøttkontroll. Kuttet var eigentleg på 3 mill. kr, men det vil likevel føre til store konsekvensar for dei små slakteria.

Det neste punktet som undrar meg, iallfall når det er ein landbruksminister frå Venstre, som hevdar å føre ein veldig god miljøpolitikk, er at ein kuttar i tilskotet til skogkultur, til pleie og planting av skog, når ein veit at skogen har ein enorm verdi i miljømessig samanheng og for langsiktig verdiskaping ute i Noreg.

Statsråd Lars Sponheim: Det var mange problemstillinger, og mange av dem vil vi nok komme tilbake til når fagbudsjettene skal diskuteres. La meg ta tak i hovedlinjene.

For det første: Det er klart at på mange av disse områdene som går på distriktspolitikk, som går på landbrukspolitikk, og som går på de næringsrettede delene i distriktspolitikken, står Regjeringen for en annen – og jeg vil si en mer moderne – linje. Det betyr brudd med en del av de trendene som har vært over lang tid, og som vi vet bare fører én vei, nemlig til en sterk reduksjon i mange av disse næringene. Jeg vil f.eks. minne om at hadde vi ikke levert et stramt budsjett, ville det for landbruket alene betydd noen hundre millioner. Og legger vi kommunene i distriktene oppå dette, snakker vi om mange hundre millioner hvis vi skulle få en renteøkning. Og det er viktige størrelser å ivareta også for distriktene. I tillegg har vi gjennom forliket klart å styrke kommuneøkonomien, som er en viktig del av den regionale utvikling.

Jeg skal stoppe opp ved den siste del av replikken. Det synes jeg det er viktig å svare grundig på, for det er også illustrerende for litt av denne omleggingen. Det har vært mye skrik rundt det kuttet i de direkte bevilgninger over statsbudsjettet, utenom jordbruksavtalen, som går til skogkultur – det er noen titalls millioner som nå er borte. Samtidig har vi gjort en dramatisk forbedring av den såkalte skogavgiftsordningen, som gjør at den skogeier som hogger skog, vil få en veldig sterk skattefordel ved å bruke deler av verdien en da tar ut av skogen, til å plante igjen. Det vil stimulere hogst, inntekt og verdiskaping for å få ut statsbidraget gjennom skattefordelene. Er det noe norsk skogbruk og distrikter trenger nå, så er det at det hogges, og at skogbruket igjen blir en lønnsom næring. Det er den ikke i dag. Avskrivningssatser og redusert investeringsavgift reduserer virkelig kostnadene i skogbruket, og skogkultur blir en konsekvens av at man hogger. Det er en moderne og ny måte å tenke skogpolitikk på, som jeg tror flere vil sette pris på når en forstår hva som nå skjer av omlegging.

Øystein Hedstrøm (FrP): Jeg vil også komme inn på statsrådens hovedansvarsområde, landbrukspolitikken. Det vi opplever i dag, er at det rom som den norske bonde har å bevege seg innenfor, blir stadig snevrere fordi matvareimporten øker, den tradisjonelle eksporten flater ut, reguleringseksporten blir redusert og grensehandelslekkasjen øker. Og midt oppi dette leser vi i avisen om dagen at Næringsmiddeltilsynet avdekker den ene matskandalen etter den andre, og at Tollvesenet beslaglegger store partier smuglervarer og ukontrollerte matvarer. Alt dette reduserer tilliten til det utbud av matvarer vi har i Norge.

Så har vi et gjennomregulert system med en omsetningslov. Det er tillatt å samarbeide om markeder og priser i Norge, og det bidrar til at prisene på norske landbruksprodukter blir langt høyere enn de ellers ville ha vært. Ikke nok med det: Man klarer ikke i disse førjulstider å garantere, til tross for alle reguleringene, norsk svineribbe til jul! Jeg leser i en østfoldavis i dag at Landbrukstilsynet nå må kakke hull på det skyhøye tollvernet og importere svineribbe til Norge. Så til tross for disse 12-14 milliarder kr vi bevilger hvert eneste år over statsbudsjettet: Hvorfor klarer man ikke å demme opp for denne negative utviklingen for norsk landbruk?

Statsråd Lars Sponheim: La meg starte med å dele den virkelighetsbeskrivelse som representanten Hedstrøm gir, av at handlingsrommet blir stadig mindre. Hvis ikke vi framover lykkes med å skape nye initiativ, nye suksesser, nye produksjonsområder og nye inntektsmuligheter for bøndene som næringsdrivende, kan det se ganske mørkt ut for mange bygder. Det er det det handler om, med frimodighet å få bøndene til å forstå at det å være næringsdrivende, det å eie en del ressurser, gir mange flere muligheter enn det mange har tenkt på. Det går an å gjøre noe mer enn det far og farfar gjorde. Det handler veldig mye av næringspolitikken i landbruket om. Det handler bl.a. om å finne produktområder som har en annen priselastisitet enn det mat og tradisjonell landbruksproduksjon har for å få en god økonomi i det en holder på med. Det er det vi langt på vei holder på med i landbrukspolitikken nå. Jeg tror også representanten Hedstrøm har sett at det er et taktskifte på noen av disse områdene.

Så deler jeg helt klart den oppfatning at det vi nå opplever av matskandaler, er noe vi gjerne skulle vært foruten, og som sier oss veldig tydelig at det å selge mat også handler om å selge tillit. Det er viktig å understreke at dette, så langt som det er avdekket nå, viser at det er feil og forsømmelser som er gjort i butikkleddet og ikke hos produsenten, som i sin tid har levert gode og riktige råvarer. Her tror jeg det er viktig å skille mellom disse tingene. Det fins ingen annen jobb å gjøre nå enn å gjenopprette tillit og sørge for at den type slendrian som vi har sett, ikke finner sted. Men jeg vil minne om at på lang sikt handler det om å bidra til å få et mangfold av norske matvarer som er basert på at vi får økt konkurranse. Økt konkurranse er det viktigste bidraget til økt mangfold.

Så registrerer også jeg at det synes å mangle både norsk svineribbe og egg til jul. Det klarer ikke landbruksministeren å gjøre noe med på svært kort sikt, men vi har iallfall sendt ut til høring økte konsesjonsgrenser på de produksjonsområdene, noe som gjør at vi neste jul kan være trygg på at vi har nok.

Presidenten: Til neste jul skal det bli bedre!

Karin Andersen (SV): Venstre har spilt en viktig rolle i norsk politikk ved å være et grønt parti. Jeg er bekymret for det som skjer nå, for med det abonnementet de nå har gitt Fremskrittspartiet på politikken framover, kan man lure på hva man skal få ut av det. For det er milevidt mellom Fremskrittspartiet og Venstre i miljøpolitikken.

Jeg vil ta utgangspunkt i noe av det Sponheim sa i forrige replikksvar. Vi må finne nye suksessfaktorer for landbruket, som er Sponheims ansvar. Da vil jeg utfordre på to ting. Det ene er miljøvennlig energi – bioenergi. Kan Sponheim forklare fornuften i det som skjedde i budsjettforliket nå, der man kuttet på Enova? Her kan det bli mange miljøvennlige arbeidsplasser i distriktene. Dette er nisjer som må tas i bruk av dem som har mulighet til det, slik at man kan produsere noe som er mer miljøvennlig enn det man bruker nå. Men med den linjen som Regjeringen legger seg på nå, kan vi skyte en hvit pinn etter dette.

Det andre gjelder økologisk landbruk. På dette området snegler det seg av sted mot det målet vi har satt, på 10 pst., som vi har holdt på med de fem årene som jeg har vært på Stortinget. Det er ingen satsing. Folk er i ferd med å gi opp å finne økologisk mat i butikkene. Sjøl finner jeg det snart ikke noe sted. Dette er en kjempeviktig nisje som norsk landbruk og norske bygder burde fått mulighet til å ta i bruk. Men når Regjeringen velger å samarbeide med Fremskrittspartiet, vil man overhodet ikke ha noen sjanse til å oppfylle noe av dette. Så på hvilken måte og på hvilke områder er det landbruksministeren ser at landbruket og bygdene skal kunne få lov til å utvikle noe som helst? Er det ved å dele opp eiendommene kun til hytte- og fritidstilbud, og på en måte få lov til å være feriekoloni for byfolk? Eller skal de få lov til å utnytte de ressursene de har?

Presidenten: Representantene bør bruke statsrådstittelen når de henvender seg til statsråden.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg tror representanten Karin Andersen har svært rett i at det er milevidt mellom Fremskrittspartiet og Venstre i miljøpolitikken. Det tror jeg både Fremskrittspartiet og Venstre erkjenner og kan stå ved. Men det betyr også at vi er i stand til å gjøre budsjettforlik, og begge partier kan leve med det. For Venstre er det aldri aktuelt å gå på akkord med det vi står for i miljøpolitikken.

Så reiser representanten et meget interessant tema – bioenergi. Nå sier representanten at det viktige når det gjelder bioenergi, er kuttet på Enova. Jeg forstår at det er usikkerhet om hvorvidt det skal være gjenopprettet eller ikke – det er nå så. Men hva er det viktige for å få til mer bioenergi? Det må jo være å gi rammebetingelser som gjør at det er lønnsomt å framdrive bioenergi. Hva er det vi har opplevd i vinter? Jo, der er rene klondyke for å få fram ved og annen bioenergi. Hva er årsaken til det? Det er faktisk prisen på annen energi. Det viktigste virkemiddelet for å få fram bioenergi og gjøre det lønnsomt, er at alternativene, nemlig strøm og olje og hva det måtte være, er dyrere alternativer. I dag er det faktisk slik at det å frambringe bioenergi for en skogeier, er noe av det mest lønnsomme man kan gjøre, med en høy timebetaling. Vi ser at markedet vokser. Da snakker jeg ikke bare om ved, men også om mer foredlede utgaver, som pellets og andre ting som vi nå ser utvikler seg – veldig interessante områder. Det gjorde også at vi fikk inn en rekordstor satsing i årets jordbruksavtale i vår når det gjelder bioenergi, med 15 nye millioner kr, og som gjør at vi i sum har et betydelig beløp til å satse på bioenergi og lage forretningskonsepter der skogeieren ikke bare skal selge råvarene ut av skogen, men levere ferdig varme helt fram til bolig, forretningsbygg, kommunale bygg eller hva det måtte være.

Så til økologisk mat, som er et viktig satsingsområde. Jeg tror at alle som arbeider med dette, innrømmer at de statlige ordningene er veldig gode. Det handler bare om å få mange nok til å tørre og ville gjøre dette. Og utviklingen er faktisk ganske positiv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Laila Dåvøy: I budsjettforslaget for 2003 har Regjeringen lagt opp til den største satsingen på barnehager noensinne. Vi har tre klare mål for sektoren: full behovsdekning, lavere foreldrebetaling og økonomisk likebehandling av alle barnehager. Disse målene er det bred politisk enighet om. Det er også bred politisk enighet om – og vilje til – å sikre at målene nås i løpet av inneværende stortingsperiode.

11. juni i år inngikk opposisjonspartiene på Stortinget en avtale om en betydelig satsing på barnehager. Regjeringspartiene har hele tiden vært enig i dette behovet. I budsjettforslaget for 2003 gir Regjeringen klare signaler om at vi ønsker å følge opp avtalen. Vi mener imidlertid at det ikke er forsvarlig allerede nå å binde seg til å innføre alle omfattende endringer som avtalen legger opp til, før vi vet noe mer om konsekvensene.

Jeg har merket meg at avtalepartiene også innser at tempo og ambisjonsnivå for viktige deler av barnehageavtalen er for høyt. Det er derfor gledelig at de på flere punkter nå foreslår justeringer i tråd med det Regjeringen har foreslått. Blant annet gjelder dette tidspunkt for innføringen av maksimalpris og skjønnspott for fylkesmannen. I tillegg noterer jeg meg at man ikke lenger snakker om ett offentlig tilskudd, men at det fortsatt skal være både kommunal og statlig finansiering. Dette vil gi oss en utfordring ved innføring av maksimalpris ved at man mister et vesentlig virkemiddel for å utjevne forskjeller mellom kommunene.

Det er selvfølgelig viktig at vi sikrer gode og likeverdige driftsvilkår for alle barnehagene. Dagens kommunale forskjellsbehandling mellom private og kommunale barnehager må – og skal – rettes opp. Det er også viktig med tiltak som sikrer foreldrene en vesentlig reduksjon i foreldrebetalingen i forhold til hva de betaler i dag. Men det må ikke være tvil om at Regjeringens mål nr. 1 er full behovsdekning.

Det står fortsatt tusenvis av barn i kø for å få barnehageplass i dag. Opposisjonspartiene forutsetter i sin avtale at det skal etableres 32 000 nye barnehageplasser i løpet av de neste tre årene. Det er en utbyggingstakt vi ikke har hatt siden tidlig på 1990-tallet. Dette betyr at de statlige virkemidlene må motivere kommunene og private utbyggere til å satse på barnehager i mye større grad enn det vi har klart i de seneste årene. Likevel er det med glede jeg konstaterer langt større byggeaktivitet i år enn i fjor.

Vi må få bedre kunnskap om konsekvensene for sektoren som helhet. Regjeringen har derfor satt i gang omfattende utredninger for å kartlegge de økonomiske forholdene i sektoren. Jeg ser med noe bekymring på at stortingsflertallet nå presser på for å forsere utredningsarbeidet for barnehagereformen. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget allerede medio mars med forslag til gjennomføring av barnehageavtalen. I forhold til framdriften i utredningene som nå pågår, er dette lite forsvarlig dersom Stortinget vil ha god nok kvalitet på beslutningsgrunnlaget. Det er viktig at de forslag som nå kommer ut av utredningene, er godt gjennomarbeidet og godt kvalitetssikret, slik at de forebygger nye problemer eller utsettelser av reformen. I tråd med stortingsavtalen er det lagt opp til at Regjeringen vil fremme sine forslag i revidert nasjonalbudsjett. Vi bør bruke den tiden som er nødvendig for å komme fram til de virkemidlene som er best for sektoren som helhet, samtidig må vi bygge tillit til foreldre som ønsker tydelige resultater. Jeg håper at det er mulig å drøfte dette nærmere med opposisjonen.

For å støtte opp under valgfriheten foreslår Regjeringen å øke kontantstøtten med 657 kr pr. måned fra 1. august 2003. Dette tilsvarer småbarnstillegget i barnetrygden. Fra samme tidspunkt foreslås småbarnstillegget avviklet. Småbarnstillegget, kontantstøtten og statstilskuddet til barnehager er alle overføringsordninger som når samme målgruppe – nemlig foreldre med barn i alderen 1–3 år.

De fleste 1- og 2-åringer vil med Regjeringens opplegg nyte godt av enten billigere barnehager eller økt kontantstøtte. Omleggingen vil føre til at noen i første omgang vil komme litt dårligere ut enn i dag. Men gradvis vil barnefamiliene se at de får et bedre tilbud som samtidig letter den økonomiske omsorgsbyrden. Jeg ønsker et målrettet samarbeid til barnas beste.

Til slutt vil jeg understreke ønsket om å få til gode og samlede løsninger for utbyggingen av barnehager, og Regjeringen vil på denne bakgrunn legge fram forslag som bidrar til dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Statsråd Dåvøy er på mange måter i den sittende regjeringen en statsråd i særklasse, hun er i en situasjon som kanskje svært mange statsråder skulle ønske de var i. Hun har nemlig et avklart flertall i Stortinget for sine viktigste satsingsområder. Det er ikke dårlig. Det betyr egentlig at de fleste store fighter mellom barne- og familieministeren og finansministeren langt på vei er avblåst. Statsråden har altså fått en mulighet som faktisk ingen barne- og familieminister har hatt før. Hun har fått muligheten til å komme til Stortinget med et statsbudsjett der det skal brukes 2 milliarder kr til å investere i barnehagesektoren, for å få nye plasser og for å få foreldrebetalingen ned.

Egentlig har ganske få av Regjeringens representanter i dag gjort noe nummer av denne gigantiske satsingen i statsbudsjettet for neste år. Det kan være forskjellige grunner til det. Jeg har lagt merke til at Høyre-statsråder og andre Høyre-representanter som er bekymret for at det ikke skal være skattelette nok, har problemer med å akseptere at bedrifter som tilbyr barnehageplass til sine ansatte, skal få en skattefordel av det. Men det er en annen skål.

Jeg oppfattet statsråd Dåvøy slik at hun legger barnehageavtalen til grunn. Det må da forstås slik at statsråden og Regjeringen tar innover seg at de partiene som har inngått denne avtalen, kommer til å gjennomføre den, også slik at makstakst skal bli resultatet, som det nå framgår av finansinnstillingen.

Så ber statsråden på sett og vis om å få mer tid. Fram til medio mars har departementet hatt tre kvart år på seg til å utrede saken, og det burde egentlig være god tid.

Jeg hadde ikke tenkt å stille noe spørsmål. Jeg tok rett og slett ordet for å ønske statsråden lykke til.

Presidenten: Statsråd Laila Dåvøy får allikevel anledning til å svare på lykkønskningen.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er enig med representanten i at jeg som statsråd kanskje er i en særklasse, og jeg er svært glad for at det er så bred enighet i Stortinget om en så viktig reform som barnehagereformen. Samtidig er jeg veldig opptatt av at vi skal gjøre dette på en god måte, og jeg er veldig glad for den invitasjonen som også Stortinget har gitt, at man ønsker å samarbeide med Regjeringen om gjennomføringen av reformen. Vi skal selvfølgelig legge til grunn det flertallet som er i Stortinget.

Jeg har likevel lyst til å påpeke at barnehagesektoren er komplisert. Vi skal faktisk stå til ansvar for ikke mindre enn 434 kommuner, 3 000 private barnehageeiere og 200 000 barn. Jeg ønsker å gjøre dette på en raskest mulig måte og en best mulig måte. Vi har allerede gjennomført fire utredninger. Vi har satt i gang tre nye utredninger. Det dreier seg om en undersøkelse om barnetilsyn, en fullstendig kartlegging av foreldrebetalingen i alle barnehager og en større kartlegging av kostnadene i kommunale og private barnehager. Disse utredningene vil medføre en del etterarbeid i departementet, ikke bare i Barne- og familiedepartementet, men også i Kommunal- og regionaldepartementet og i Finansdepartementet samlet. Samtidig skal man avklare en del forhold i Regjeringen og dernest også søke å innpasse dette i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg vil nok en gang oppfordre opposisjonen til å gi meg anledning til å komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett som planlagt, slik at det blir gjort på en best mulig og kvalitetssikret måte.

Per Sandberg (FrP): Jeg kan jo også henge meg på og ønske statsråden lykke til med å fullføre barnehageforliket.

Jeg finner det likevel litt underlig at statsråden nå føler et press for å fullføre det. Det kunne være interessant å høre hvor lang tid statsråden egentlig trenger for å få dette forliket på plass – om hun snakker om 2004 eller 2005 for å få fullført alle sine utredninger.

Jeg har en utfordring til statsråden. Neste år skal det innføres nye regler for barnebidrag. Da saken ble behandlet, ble det på en måte en mellomløsning, fordi bidragspliktige nå mister fradragsretten i forhold til skatt. Staten vil altså ta inn 320 mill. kr mer på årsbasis i skatt fordi denne fradragsmuligheten faller bort. Det var jo det Fremskrittspartiet advarte mot da vi behandlet denne bidragsordningen – at så kom til å skje. Situasjonen er nå mer dokumentert, og jeg er fullstendig innforstått med at statsråden er klar over at dette vil få meget store utslag for enkelte bidragspliktige, enten gjennom at de saboteres i forhold til samvær med sine barn, eller de av andre årsaker rett og slett ikke har mulighet til å ta den delen av samværet med sine barn som er utgangspunktet for den nye bidragsordningen. Enkelte bidragspliktige kan oppleve å få tredoblet og firedoblet sitt bidrag fordi skattefordelen på en måte blir fjernet. Derfor har Fremskrittspartiet i denne anledning fremmet et forslag som ligger i innstillingen, om at Regjeringen i hvert fall må se på det utslaget dette vil få. Jeg vil gjerne utfordre statsråden på det. Er det mulig at statsråden nå kan se på den type ting med andre øyne, når vi får dokumentert hvilke utslag dette vil få for enkelte bidragspliktige, som først og fremst får meget høy skatt, større bidrag og rett og slett mister muligheten til å ha samvær med sine barn på grunn av det?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Laila Dåvøy: Takk for lykkønskninger også fra denne representanten.

Så spørsmålet om hvor lang tid jeg trenger. Det som er poenget, er ikke at jeg trenger mer tid enn det som ligger i barnehageavtalen fra opposisjonen. Men siden vi skal komme tilbake til Stortinget, har vi faktisk igangsatt en del utredninger som blir ferdig i slutten av februar/begynnelsen av mars neste år etter den planen vi har lagt. Og etter det skal vi ha en del etterarbeid for å sy dette sammen til en god ordning. Hvis vi skal legge fram en egen sak for Stortinget allerede medio mars, føles det noe knapt. Vi må gå tilbake og be om raskere utredninger, og i hvilken grad det kan gå ut over kvaliteten, tør jeg ikke svare for. Men jeg synes det er min plikt å opplyse Stortinget om at vi har lagt en plan. Denne vil måtte endres hvis stortingsflertallet ønsker en sak allerede medio mars. Men det betyr ikke at reformen som sådan blir utsatt i forhold til det flertallet ønsker.

Når det gjelder de nye reglene for barnebidrag, er jo dette en omfattende sak som har vært behandlet i Stortinget før min tid, hvor ulike regnestykker har vært gjort. Bakgrunnen for dette har vært å gjøre ordningen mer – skal vi si – rettferdig, kanskje nettopp overfor bidragsytere som i henhold til dagens regler betaler en viss andel av sin inntekt. Nå legger man til rette for at man har faste normer for barnebidrag. De vil i mange tilfeller faktisk være lavere enn det én prosentsats har vært til i dag. I tillegg er det riktig det som representanten sier om fradragsmulighetene. Men slik som jeg har sett det til nå, vil det faktisk være svært mange bidragspliktige som får det bedre. Det kommer litt an på inntekt og på hva man har betalt tidligere.

Men det jeg kan love representanten, er at vi kommer til å følge med. Jeg ser det slik at ordningen må gjennomføres slik som Stortinget har vedtatt den i detalj, med en svær odelstingsproposisjon med masse beregninger. Vi skal følge opp, og vi skal evaluere.

Øystein Djupedal (SV): Det beste med det budsjettet som senere i kveld kommer til å bli vedtatt, er satsingen på barnehager. Det er i utgangspunktet 1,7 milliarder kr som Regjeringen la inn, og i tillegg nesten 290 mill. kr som opposisjonen har forhandlet fram, og som naturlig nok lojalt er fulgt opp av det partiet som gjorde forlik med Regjeringen. Disse pengene hadde jo også kommet hvis Arbeiderpartiet eller SV hadde gjort forlik med Regjeringen. Det betyr at til neste år er det nesten 2 milliarder kr som opposisjonen har sørget for til å videreføre det som ligger i barnehageavtalen fra før sommeren, som gjør at vi nå står foran og nok en gang kan bekrefte at barnehageavtalen vil bli en realitet.

Jeg er glad for at statsråden denne gangen velger en litt mildere og mer forsonlig form i Stortinget. Det tolker jeg dit hen at Regjeringen nå innser at dette vil bli, og at de like gjerne kan samarbeide som å fortsette å kjempe imot. Og det er jeg glad for. Jeg er derimot urolig når statsråden sier at man ikke vil binde seg opp til makstakst og andre prinsipper man ikke er enig i i avtalen. Jeg tror Regjeringen nå snarest bare må innse at stortingsflertallet står fast ved det vi har tenkt å gjøre, det være seg om Regjeringen er for eller imot. Stortingsflertallets vilje skal i denne saken følges.

Så registrerer jeg at statsråden sier at hun har bruk for mer tid. Jeg forbauses over dette. Statsråden har hatt svært lang tid. At departementet har lagt en tempoplan som ikke er i tråd med det Stortinget ønsker, er departementets problem mer enn Stortingets. Det betyr at den eneste kloke og fornuftige måten statsråden kan komme ut av dette på, er å starte en dialog med de partiene på Stortinget som faktisk står bak avtalen. I tiden fram til på nyåret, når statsråden har fått mer oversikt over dette, er det eneste kloke hun kan gjøre, å gå i dialog med Stortinget for å sørge for at disse brikkene legges på plass. Dette er opposisjonens avtale, som Regjeringen har kjempet mot med nebb og klør hele tiden. Selv om man later som om man er enig, har man ved alle viktige korsveier stemt imot. Min veldig klare oppfordring til statsråden er at hun går i dialog med forlikspartiene på Stortinget, så vil man sikkert finne en fornuftig løsning.

Avslutningsvis – siden tiden er ute – vil jeg i likhet med foregående talere fra opposisjonen ønske statsråden lykke til. Men dette er altså det beste i det budsjettet som senere i kveld kommer til å bli vedtatt.

Statsråd Laila Dåvøy: Det er vel sjelden at en statsråd får tre lykkønskninger på rad, og jeg tar imot dem med stor glede.

Jeg er enig med representanten i at det er en svært stor satsing vi har på barnehagene. Jeg er også svært glad for det flertallet og det trykket som ligger bak, og jeg håper og tror at jeg skal klare å bli den statsråden som klarer å gjennomføre full behovsdekning med lavere foreldrebetaling og økonomisk likebehandling av private og offentlige barnehager. Det skal bli en stor fornøyelse.

Jeg er veldig glad for de siste kommentarene fra representanten Djupedal. Selv om representanten er forundret over at statsråden trenger mer tid, åpner representanten likevel for at vi kan ha en dialog. Det synes jeg er positivt, og det vil jeg ta imot. Og når jeg har oversikten over utregningene og ser hvordan veien skal bli til mens vi går, skal jeg selvsagt med glede komme tilbake til Stortinget og søke råd og samarbeide.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Heidi Larssen (H): Arbeiderpartiet og SV har i hele høst påstått at Regjeringen ikke gjør noe for konkurranseutsatt industri. Det blir ikke mer riktig selv om man gjentar det ofte nok. Det beste man kan gjøre, er å sørge for et stramt budsjett og stabile eller bedrede rammebetingelser. Det sørger Samarbeidsregjeringen for.

Vi får et stramt budsjett som begrenser etterspørselen i økonomien og legger grunnlaget for lavere rente og svakere kronekurs og derigjennom tryggere arbeidsplasser. Vi får et budsjett som bidrar til å skape nye arbeidsplasser gjennom fremtidsrettet satsing på utdannelse, forskning og nyskaping, og som samtidig gir rom for målrettet satsing på fattigdomsbekjempelse hjemme og ute.

For Høyre var det viktig at en budsjettavtale ikke forandret på dette. At Fremskrittspartiet opererer med andre økonomiske lover enn flertallet i denne sal, har heldigvis ikke holdt dem fra å inngå en avtale med regjeringspartiene. Det er vi tilfreds med. Kommentarene fra næringslivet har da også gjennomgående vært positive. NHO har til og med gått så langt som til å si at et bra budsjett er blitt bedre for næringslivet, og at hensynet til konkurranseutsatt sektor preger forliket.

Norsk næringsliv kan være fornøyd med regjeringen Bondevik. Næringslivet sparer skatter og avgifter for rundt 13 milliarder kr neste år, sammenlignet med for to år siden. Det merkes at flypassasjeravgiften, investeringsavgiften og dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte er fjernet, at opsjonsbeskatningen er bedret, at det er innført skattefradrag for bedriftenes forskningsutgifter, og at avskrivningssatsene har økt begge år.

Jeg leste i media at et av punktene for gjenreising av Arbeiderpartiet er å sikre bedriftene generelt og industrien spesielt gode vilkår. Selv om stramheten er på plass, er det imidlertid ingen grunn for næringslivet til å juble over Arbeiderpartiets alternative budsjett. Ord henger ikke alltid sammen med handling.

Arbeiderpartiet øker skattetrykket med rundt 4 milliarder kr, sammenlignet med forliket. Deres nye offensiv mot norsk privat eierskap reduserer investeringsevnen og hindrer nyskaping og nødvendig omstilling i næringslivet. Og de skaper forståelig uro i næringslivet ved stadig å skifte standpunkt om viktige rammebetingelser. Dobbeltbeskatning av aksjeutbytte er ett eksempel, hvor de i 1997 var imot, men ble for tre år senere. Et annet eksempel er at Arbeiderpartiet i innstillingen om adgang for sparebankene til å omdanne seg til aksjeselskap var enig i at grunnfondsbevisene burde styrkes, slik at formuesverdsettelsen ble redusert. Bare nå, et halvt år etter, går de bort fra det og ønsker å sette opp verdsettelsen. Det hender at jeg skjønner at næringslivet kan bli litt oppgitt over oss politikere.

Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg, har som ett av sine slagord – eller ting han sier ofte – at Arbeiderpartiet ønsker å skape og dele. Med Arbeiderpartiets alternative budsjett føler vel de fleste at det kanskje blir mer og mer deling og mindre og mindre skaping.

Sylvia Brustad (A): Statsministeren sa i sitt innlegg tidligere i dag at han var stolt av budsjettet og – jeg forstod det også slik – av forliket med Fremskrittspartiet. Han viste bl.a. til fattigdomsplanen, som flere har berørt.

Jeg føler behov for å si at det hjelper svært lite med en plan når en har en politikk og forslag som nettopp vil ramme dem som er aller dårligst stilt – og flere av talerne fra Arbeiderpartiet har vært inne på det. Det gjelder de arbeidsledige, barnetilsynsordningene for enslige forsørgere ble kuttet, SFO, som nettopp er viktig for å få noen av de utsatte barna til å være der, vil bli dyrere, kommunene er i store problemer, og det vil selvfølgelig også gå ut over noen av de aller svakeste blant oss, ikke minst barnevernsbarna. Det blir med andre ord mange usosiale kutt som blir vedtatt her i kveld, som rammer de dårligst stilte mest. Da må jeg si at det hjelper svært lite å vise til en fattigdomsplan.

Så til en sak som veldig få av regjeringspartienes talsmenn og -kvinner og Fremskrittspartiet har berørt i dag, nemlig miljøpolitikken. At Fremskrittspartiet ikke prater om det, er ikke noe nytt. Det nye er at regjeringspartienes talsmenn heller ikke snakker særlig om dette, særlig sett i lys av at Regjeringa har en miljøvernminister som taler i svært store bokstaver, spesielt når han skal kritisere andre lands miljøpolitikk, men også her hjemme. Da er det ganske interessant at Regjeringa har valgt å samarbeide med et parti som bl.a. stiller store spørsmål ved om vi virkelig har noen særlig store klimautfordringer i verden, noe som fører til mindre penger til miljøinnsats enn det hadde blitt hvis Regjeringa hadde valgt å samarbeide med oss. Det er faktisk en forskjell på om lag 80 mill. kr mellom budsjettene til Arbeiderpartiet og det som vil bli vedtatt her i kveld. På andre budsjetter er ikke det så mye penger, men på miljøbudsjettet og i miljøpolitikken er det mye penger.

Vi får igjen demonstrert manglende samsvar mellom ord og handling fra miljøvernministeren og Regjeringa. La meg ta to eksempler: Det er ikke lenge siden statsråd Børge Brende på vegne av den norske regjering var i Johannesburg og stilte tøffe krav til land rundt om i verden om å lage planer for fornybar energi og ny fornybar energi. Vi har ikke sett den samme planen her hjemme i Norge, til tross for at vi har etterlyst den mange ganger. Det som vil skje i budsjettet nå i kveld, er at det vil bli mindre penger til Enova og til fornybar energi enn det hadde blitt hvis Regjeringa hadde samarbeidet med oss.

Jeg hørte at statsråd Sponheim sa i stad:

«For Venstre er det aldri aktuelt å gå på akkord med det vi står for i miljøpolitikken.»

Nei vel, men da må vi konstatere at også Venstre befinner seg meget vel på parti med Fremskrittspartiet når det gjelder miljøpolitikken. Men det betyr mindre penger til bioenergi, som Lars Sponheim og andre taler så varmt for, enn de kunne fått ved å samarbeide med oss.

Et annet eksempel er det kuttet som nå blir på miljøforskning, f.eks. på gasskraftverk med CO2-håndtering. Med den forhistorien denne saken har, og med de lovnader som ligger i Sem-erklæringa, og som ikke blir fulgt opp, er dette særlig interessant.

Miljøet vårt krever mer enn vakre ord og festtaler. Miljøutfordringene krever at vi er villige til å gjøre noe aktivt og også bruke penger på det. Det som nå skjer også i forhold til miljøpolitikken her i kveld, er meget beklagelig. Vi må konstatere at når Regjeringa står overfor slike valg, velger den Fremskrittspartiet på bekostning av mer penger for å løse våre store miljøutfordringer, både her i landet og ikke minst ellers i verden. Det er faktisk det en gjør, som teller, og ikke det som blir sagt.

John I. Alvheim (FrP): Jeg vil ikke legge skjul på at det fremlagte forslag til statsbudsjett på helse- og sosialområdet hadde en særdeles usosial profil som jeg gjennom mine 14 år på Stortinget ikke har sett maken til: kutt i ulike tilskuddsordninger og økte egenandeler på over 2 milliarder kr, som ville ramme de svakeste gruppene blant oss, eksempelvis kronisk syke, uføretrygdede og funksjonshemmede. Dette budsjettforslaget var så absolutt ikke i tråd med den forsikring denne regjeringen med sitt verdisyn har gitt oss, om at den ville satse på å bekjempe fattigdom og særlig ta vare på de svakeste blant oss.

Det har imidlertid lyktes Fremskrittspartiet i forhandlinger med regjeringspartiene å endre den sosiale profil i budsjettet betydelig, i tråd med Fremskrittspartiets verdisyn og menneskesyn. Vi greide imidlertid dessverre ikke å få den sosiale profilen i budsjettet som vi ønsket, og slik det fremkommer i partiets alternative budsjettforslag. Jeg er særdeles misfornøyd med og egentlig også opprørt over at vi ikke greide å bringe tilbake den generelle gravferdsstøtten – for øvrig et smålig og umoralsk forslag som rammer de fattigste av de fattigste ved å stigmatisere dem, ved å tvinge dem til å søke hjelp på sosialkontoret, den tidligere fattigkassa, ved dødsfall i nær familie. Men vi har ikke gitt opp denne saken. Den kommer vi tilbake til ved en senere anledning.

Likeledes er jeg særdeles misfornøyd med at vi ikke greide å bringe tilbake blåreseptordningen fullt ut. Men vi måtte gjøre et valg mellom den fulle og hele blåreseptordningen eller å kutte den formidable økningen av egenandelstaket som det var lagt opp til. Fjerning av økningen av taket vil komme alle til gode, også de kronisk syke, minstepensjonister og uføretrygdede. Vi fikk imidlertid forhandlet oss frem til viktige helse- og sosialpolitiske saker, eksempelvis kutt i det offentlige tyveriet fra pensjonistektepar med 5 500 kr for 2003, 8 000 kr for 2004 og hele 11 000 kr i 2005. Vi fikk opprettholdt ordningen med fratrekk i skatten for store utgifter ved sykdom, og vi fikk fjernet økningen i egenandelstaket, en reduksjon fra 1 800 kr til 1 350 kr. Uførepensjonister kan fortsatt ha en inntekt på 1 G i grunnbeløpet, og flere pasienter kan få behandling i utlandet fordi vi klarte å øke beløpet til dette formålet med hele 25 mill. kr.

Jeg har registrert at særlig Arbeiderpartiet har kritisert Fremskrittspartiet for budsjettforliket. De mener at vi ikke har tatt nok hensyn til de svake gruppene innen helse og omsorg. Jeg innrømmer at vi ikke har kommet langt nok, men jeg må stille et motspørsmål. Hva har Arbeiderpartiet fått til i denne sammenheng? Absolutt ingenting! De hadde muligheten, men brukte den ikke. Det holder ikke å vifte med et alternativt statsbudsjett hvor man har lagt inn midler på helse- og sosialsektoren. Det har også Fremskrittspartiet gjort i sitt alternative forslag – langt mer enn det Arbeiderpartiet har gjort i forhold til dette samfunnsområdet. Men får man ikke flertall for noe, er det liten hjelp i å foreslå. De avgiftsøkningene og kutt i overføringene når det gjelder helse og sosial som fremkom i statsbudsjettet fra regjeringen Bondevik, utgjorde i overkant av 2 milliarder kr. I forhandlinger med regjeringspartiene greide Fremskrittspartiet å redusere dette kuttet med 1,6 milliarder kr på ramme 15 og 16. Jeg synes ikke dette er noe dårlig resultat når man først skal forhandle om budsjettet. Og selv om vi ikke er fornøyd, tror jeg at ganske mange der ute er fornøyd med det forliket som er inngått.

Utenriksminister Jan Petersen: Så har da også denne budsjetthøsten endt godt. Vi får et bra budsjett – et godt budsjett for arbeidsplasser og verdiskaping, et budsjett med god sosial profil, med mange nye satsinger, et budsjett som har 213 milliarder kr over folketrygden. Det forteller at det er store penger som brukes på det sosiale området.

Regjeringen vil fortsette sin reformpolitikk for å forandre Norge. På mitt eget område, på utenriksområdet, hvor det ikke først og fremst er pengene som uttrykker politikken, vil allikevel dette budsjettet gi en meget god støtte til de politiske målsettinger som vi prøver å gjennomføre. Jeg tror nettopp de fredsforhandlinger som i disse dager finner sted i Oslo når det gjelder Sri Lanka, er et godt eksempel. Vi bruker midler for å sørge for at det blir en fredsdividende til folket i Sri Lanka. Det støtter opp under en fredsprosess på en god måte, og dette budsjettet gir muligheter for å støtte opp på denne måten.

Vi har et meget høyt bistandsbudsjett. Vi fortsetter vår bistand på Balkan. Vi har en god bistand, ikke minst til miljøet i Øst-Europa. Dette er jo områder der man får god uttelling, også på grunn av den høye norske kronekursen.

Fremskrittspartiet skal ha sin del av blomstene for at dette endte godt, at det var mulig å bygge bro over forskjellig politisk-økonomisk tenkning, og også at det ble forhandlet på en slik måte at ingen ble ydmyket, men med forståelse for hverandres smertepunkter. Alle vet at Fremskrittspartiet ikke er spesielt begeistret for bistandspolitikken, men de lot allikevel være å trykke på dette punktet, nettopp for å kunne nå frem til enighet. Jeg tror dette viser en samarbeidsvilje som nok Arbeiderpartiet har atskillig å lære av.

Men det er også et stramt budsjett, slik kravet var fra næringslivet, og slik kravet var fra distriktene – nettopp for å bevare arbeidsplassene og gjøre det lettere med verdiskaping. Men det er ikke dette som er vårt eneste bidrag. Gjennom skattepolitikken får arbeidsplassene ytterligere håndslag, og gjennom forsknings- og kunnskapspolitikken setter man nettopp også nyskapingen i sentrum. På skatteområdet ser vi en del av de interessante konfliktlinjene mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet tror at de kan få til mer verdiskaping og trygge arbeidsplassene ved å legge en ytterligere skattebyrde på bedriftene. Det er prøvd før, med dårlig resultat.

Vi har nå endelig fått vite hva Arbeiderpartiet mener med de rike i samfunnet, de som skal betale mer skatt. Jo, de rike i samfunnet er lærerne og sykepleierne. Det er den kvarte millionen mennesker som har en inntekt tidlig i 300 000 kronersklassen. Vi mener det er riktig å skyve innslagspunktet for toppskatten oppover, mens Arbeiderpartiet ikke ønsker å følge oss på det området, med det resultat at 250 000 flere mennesker måtte betale toppskatt hvis Arbeiderpartiet hadde fått gjennomslag. Ja, det er det de mener med de rike. Dette er en av de viktigste skattepolitiske slagmarker i dette stortinget.

Men vi fører også en kunnskapspolitikk som tar innover seg det faktum at en god kunnskapspolitikk bare delvis kan måles over et bevilgningsnivå, fordi det er så mange andre ting som skal gjøres. På en del viktige områder får man mye fint for penger. En av Høyres kampsaker, nemlig lærerlønningene, er et eksempel på det. Forskningsbevilgningene er et annet eksempel. Kvalitetsreformen som også ligger inne i budsjettet, er et tredje eksempel på det. Men hvis man tror at dette først og fremst er et bevilgningsspørsmål, vil man ikke være i stand til å forbedre norsk skole. Det er ikke rart at en debatt mellom Kristin Halvorsen og meg i Standpunkt i NRK endte opp i en debatt om svømmehaller. Det er mye fint med svømmehaller, men det er ikke kjernen i det norske kunnskapssamfunnet. Derfor har det vært viktig for oss å sørge for kvalitetsreformer som bedrer læringsutbyttet. Derfor var ny lærerutdanning viktig for oss, derfor er det viktig med forsøk, derfor er det viktig med større lokal frihet, og derfor er det viktig med utfordringene fra de frie skolene, og eksempler fra Sverige viser at vi får en bedre skole av dette.

I forhold til de to viktige tingene Høyre la på bordet i valgkampen i fjor, bedre skole og lavere skatt, er vi nå godt i rute.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Haakon Blankenborg (A): Sjølvsagt er det rett som utanriksministeren seier, at i store drag er det brei semje om norsk utanrikspolitikk. Sannsynlegvis er det også rett at pengar ikkje seier alt i utanrikspolitikken, men nokre gonger er dei gode å ha.

Det er ikkje så ofte at Kristeleg Folkeparti og statsministeren blir gratulerte om dagen, så eg må gratulere både statsministeren og Kristeleg Folkeparti med at dei har fått Høgre til å prate som om dei gjennom år har gått inn for ein dramatisk auke i budsjettet for utviklingshjelp. I dag er det veldig vakre ord som blir sagt om dette, og det er jo ein stor gevinst at den store koalisjonen som har gått inn for denne raske auken i utviklingsbudsjettet, no har auka med eit parti til. Kva som skjer om Framstegspartiet skulle rote seg inn i Regjeringa, veit eg ikkje, men kanskje vil også dei slutte seg til denne store koalisjonen. Så også på det området ser vi berre at det også er stor semje no, større enn nokon gong.

Utanriksministeren sa at det er mange nye satsingar i dette budsjettet. Ei av dei satsingane er ikkje satsing på samarbeidet med Russland. Det har gjennom fleire år vore slik at Kristeleg Folkeparti, Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV har gått inn for å auke budsjettet for utviklingslanda – og så har Høgre normalt – bortsett frå eit år då dei forhandla med den førre Bondevik-regjeringa, då dei fekk ned løyvinga til Russland, men det var lite – gått inn for å auke budsjettet når det gjeld samarbeid med Russland og satsing på nærområda. Slik er det ikkje no.

Eg er samd i det Jan Petersen sa om Sri Lanka, men før prata Jan Petersen meir om samarbeidet med Russland enn om Sri Lanka. Kva er då grunnen til at først går ein i budsjettforslaget frå Regjeringa ned når det gjeld Russland-samarbeidet, så forhandlar dei med Framstegspartiet, og så går budsjettet ytterlegare ned? Er det berre dette at pengar ikkje er alt i utanrikspolitikken? Eller ser vi eit signal om at ein no legg mindre vekt på samarbeidet med Russland, slik Regjeringa no legg opp politikken sin?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg tror sant å si at min bemerkning om mange nye satsingsområder først og fremst falt i omtalen av den sosiale delen av budsjettet. Jeg må si at en av de aller mest håpløse innvendingene mot budsjettet nettopp har vært at man har gått til angrep på det for den sosiale profilen. Det er så mye i dette budsjettet som på dette området er bra og meget bra, at det absolutt lar seg gjøre å stå oppreist og forsvare det. Det er det ene.

Når det så gjelder utenrikspolitikken, er det også der viktige nye satsingsområder, f.eks. er bevilgningene knyttet til fredsmekling nå større en tidligere, noe som gir oss større handlefrihet på dette området. Det er også noe vi trenger, fordi det er en stor innsats på dette området.

Når det så gjelder bistandspenger, legger jeg ikke et øyeblikk skjul på at dette, som en del av Sem-erklæringen og enigheten med Kristelig Folkeparti, var en av Kristelig Folkepartis viktigste saker, og vi ble enige om at dette var en fornuftig måte å gjøre det på. Det er en åpen hemmelighet for enkelte og en åpen informasjon for andre at vi i våre alternative budsjetter i opposisjon ikke har ligget så høyt når det gjelder bistandsbudsjettet, men dette var altså ett av de kravene fra Kristelig Folkeparti vi aksepterte. Sant å si var heller ikke det et av de tyngste kravene å akseptere. Det er mange viktige formål som på denne måten blir dekket.

Vi skal være klar over at det på utenriksområdet er et meget skarpt skille på hvilke penger man har, om det er det såkalte 03-området, som går til bistand, eller om det er 02-området, som går til andre formål. Øst-Europa faller innenfor det siste området. Man kan diskutere fornuften i denne grensedragningen, men den er nå der som et viktig etablert politisk fenomen. Derfor har det ikke vært mulig å yte fullt så mye til Øst-Europa-arbeidet som man kanskje i og for seg kunne ønske å gjøre. Likevel står det igjen betydelige midler, viktige midler. Og vi er altså, som jeg nevnte, i den heldige situasjonen at kronekursen i år hjelper oss til et enda bedre resultat.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg har ikke så mange spørsmål til utenriksministeren som til partilederen. Slik innlegget ble presentert, åpnet det jo for at det var partilederen som snakket i en vesentlig del av tiden.

Jeg vil ta opp, jeg tror for fjerde gang, et spørsmål som har med skipsfarten å gjøre. Det har lenge vært hevdet fra Høyre at man er uenig i selektive tiltak overfor enkeltbransjer, og det er argumentert for det i innstillingene fra finanskomiteen, på tross av at parlamentarisk leder Oddvard Nilsen sa at det bare var på grunn av stramhetsønsket i budsjettet at man måtte foreslå å fjerne refusjonen for noen sjøfolk og nettolønnsordningen for fergerederiene.

Det er imidlertid ikke disse to tingene som opptar meg, men det forhold at EU, som vanligvis har regler som forbyr statsstøtte, her har åpnet opp for og faktisk har anbefalt sine land å innføre en mer offensiv skipsfartspolitikk basert på gunstige skatteregimer for rederiene og nettolønnsordning for sjøfolkene. Dette er ikke innført i alle land, men det er innført i Sverige, Danmark og Storbritannia, og i flere land er det under planlegging. Det betyr at vi etter hvert i Norge blir mindre konkurransedyktige. Det er allerede ca. 18 000 norske sjøfolk mot 50 000 utenlandske, og det er nedgang når det gjelder norske. Dette er en viktig sak for den maritime sektor, og jeg snakker om hele sektoren. Både sjøfolkenes organisasjoner, rederiene, meglervirksomheten, finansieringsvirksomheten og forsikringsvirksomheten snakker om behovet for denne clusteren. Kan vi forvente at Regjeringen på et tidspunkt tar det som er om utflagging og avvikling av rederier, mer alvorlig og vil være med på det Fremskrittspartiet foreslår i Innst. O. nr. 19 og Innst. O. nr. 27, om å innføre samme rammevilkår for skipsfarten i Norge som innen EU, slik at vi stopper utflagging? Det er ikke sikkert, hvis man angrer seg to–tre år senere, at de samme rederiene vil flagge hjem. Det er mangel på forutsigbarhet i norsk skipsfartspolitikk. Kan vi forvente at Høyre snart begynner å endre sin politikk på dette området i samsvar med denne viktige sektor?

Utenriksminister Jan Petersen: Hagen har helt rett i at det er fjerde gang dette spørsmålet blir stilt i dag. Jeg vet ikke om jeg vil kunne greie å tilfredsstille ham, siden han åpenbart ikke er helt fornøyd med de svarene som er kommet.

Dette er spørsmål som, hvis jeg oppfattet ham riktig, består av forskjellige komponenter. Norge har vært tidlig ute, bare så det er sagt, når det gjelder å innføre en ordning med tonnasjeskatt, hvor det nå også er 30 pst. ned. Det betyr at vi på dette området lenge har hatt en gunstig beskatning.

Så er det riktig som Hagen sier, at når det gjelder det øvrige problemkomplekset, har EU åpnet på den måten han nevnte. Det er også riktig som han sier, at det ikke er noen felles EU-politikk på dette området, men enkelte land har benyttet anledningen til å utnytte det rommet som her er skapt. Når ikke vi i budsjettforslaget vårt hadde inne de elementene som her er nevnt, er det riktig som Oddvard Nilsen sier, at det har vært et stramt budsjett. Det har vært svært viktig for oss å kunne levere i forhold til krav som næringslivet og norske distrikter rund baut har stilt om et stramt budsjett. Derfor har det ikke vært mulig å gå inn på det kravet som her er stilt. For øvrig vil det ikke være riktig av meg å gå inn på områder som ikke er mine i Regjeringen.

Kristin Halvorsen (SV): Utenriksministeren og SV er ofte i tottene på hverandre når det gjelder saker som ligger ganske langt unna. Jeg tenkte jeg skulle la det ligge i dag. Jeg oppfattet, i likhet med Carl I. Hagen, Jan Petersens innlegg som et lite, brennende ønske om å få lov til å diskutere litt innenrikspolitikk.

Det er blitt hevdet fra Høyres representanter og fra mange andre regjeringsrepresentanter igjen og igjen at i Norge har vi en uforholdsmessig dyr skole som vi bare får middelmådige resultater ut av, og det fremholdes at det ikke kan være mer penger som er oppskriften for å få til en god utdanning. Nå vil jeg gjerne vite hva Høyre mener det er rimelig å kutte på i denne dyre skolen. Det er ikke noe ekstremt dyr skole i Norge i forhold til andre nordiske land. Tvert imot, vi ligger omtrent på nivå med andre nordiske land. Hvis man går inn og prøver å finne noen forklaringer på hvorfor den kanskje ligger litt over, så skyldes det i veldig stor grad at vi har en skolestruktur der 40 pst. av skolene er grendeskoler eller fådelte skoler. En annen grunn er at vi har mange integrerte barn, f.eks. i forhold til Finland, som har veldig få minoritetsspråklige barn. Det siste er at norske lærere har mindre leseplikt enn andre lærere. Men det er jo som kjent et forhandlingsspørsmål. Kan jeg få vite hva av dette Høyre mener det skal gjøres mindre av, og hvor dødslisten til Høyre over norske grendeskoler fins, i hvilken skuff, for hvis ikke, må dere nesten slutte å snakke om det. Jeg tror nesten ingen av dem som nå henvender seg til oss i fortvilelse over kutt på rammetimer, over kutt på mange områder i skolen, deler Høyres syn om at en skole med god kvalitet ikke har noen ting med penger å gjøre.

Utenriksminister Jan Petersen: Kristin Halvorsen har helt rett i at det er godt å diskutere innenrikspolitikk også i Stortinget for meg, og jeg må bare gi Kristin Halvorsen den kompliment at denne gangen endte ikke vår skolediskusjon i en diskusjon om svømmebassenger, men om noe mer fundamentalt.

Jeg har aldri formulert meg slik at vi har en uforholdsmessig dyr skole. Jeg har påpekt det som er et faktisk forhold, nemlig at vi ligger blant verdens høyeste når det gjelder ressursinnsats i skolen, men vi ligger midt på treet i hva vi får ut av det. Det forteller en viktig ting, nemlig at bevilgninger ikke er det eneste målet for en god skole. Bevilgninger er viktig i mange sammenhenger, og jeg nevnte i mitt innlegg tre områder hvor det er viktig. Det kan sikkert forfleres, noe av dette. Men problemet med Kristin Halvorsens innfallsvinkel er at hun er så opptatt av dette bevilgningsspørsmålet at hun glemmer mange av de viktige faktorene som er av ikke-økonomisk art, og som kanskje er viktigere enn selve bevilgningene for å få frem en kvalitetsskole. De poengene nevnte jeg også i mitt innlegg i forhold til hva man i så fall skal gå inn i, og som vi nå setter lys på, og som denne regjeringens reformer er med på å forbedre. Og det gode med at vi nå passerer denne budsjettbehandlingen, er nettopp at denne Regjeringen får fortsette med sine nødvendige reformer innenfor skolesektoren for å bedre kvaliteten. Jeg er meget bevisst på hva jeg lovte før valget, jeg sa bedre skole. Dette budsjettet, ikke minst etter mellomkomst fra hr. Hagen, har også noe når det gjelder skolebygninger. Vi gjør det, men vi gjør det ikke fordi jeg lovte det, for det var ikke en del av mine løfter, jeg hadde fokus på andre områder enn dette. Skolestrukturen var heller ikke av de tingene som jeg var inne og lovte, jeg var altså inne og lovte på de delene som vi nå har fokus på, det som dreier seg om å forbedre selve undervisningen. Og det er så mange områder her at hvis Kristin Halvorsen nå kan komme seg ut av det ensidige fokuset på bevilgninger, så kan hun sikkert også her delta godt i debatten om disse multiutfordringene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Roald Hansen (A): Høyres hovedtalsmann, representanten Jan Tore Sanner, sa i debatten i formiddag at det budsjett regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er enige om, representerer viktige skritt i arbeidet med å forandre Norge.

Det er riktig. Budsjettet innebærer viktige skritt bort fra en rettferdig fordeling, bort fra å beholde et høyt nivå på gode generelle sosiale ordninger for eldre, uføre, enslige forsørgere og småbarnsfamiliene. For det er disse som rammes av de usosiale kuttene budsjettet fortsatt har, selv om noen av disse kuttene er redusert gjennom budsjettavtalen.

Derfor viste det seg heller ikke mulig å få til en enighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene om neste års budsjett. Arbeiderpartiet verken kan eller vil ta medansvar for en slik utvikling. Det er et brudd med viktige verdier vi har stått for og fått gjennomslag for i denne salen – i samarbeid med sentrumspartiene – og som har preget utviklingen av det norske velferdssamfunnet.

Men når Høyres parlamentariske leder, Oddvard Nilsen, hevdet at forhandlingene med Arbeiderpartiet var et spill, må det være Høyres holdning han snakket om. Vi gikk inn i disse forhandlingene med alvor, og Oddvard Nilsen vet at vi beveget oss. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Jon Lilletun, gav da også i en replikk Arbeiderpartiet ros for disse forhandlingene. Forhandlinger er å gi og ta. Men Oddvard Nilsen kan da ikke ha forventet at det bare var vi som skulle gi, og bare han som skulle ta?

Finansministeren brukte deler av sitt innlegg til å påpeke de tingene som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er uenige om, og mente at det skulle være interessant å overvære det han kalte det «seminar» et tettere samarbeid mellom disse partiene ville bli.

Finansministeren burde kanskje bekymre seg mer over den avstand som er mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som Regjeringens eksistens er avhengig av. For det forholdet preges i den økonomiske politikken verken av nærhet når det gjelder innhold, eller særlig hjertelighet når det gjelder form.

For det første er det et gap i avstanden mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet i synet på bruken av oljepenger. I tilleggsinnstillingen fra finanskomiteen sier Fremskrittspartiet i sine merknader at «avtalepartene står grunnleggende langt fra hverandre i synet på etterspørselsstyring og tilbudssidestimulering».

Og partiet sier videre om det budsjettet de skal ta medansvar for senere i kveld, at det «på ingen måte er en optimal løsning for folk flest».

I sitt innlegg brukte Fremskrittspartiets Siv Jensen ganske sterke ord. Hun sa at Regjeringen «ikke har noen oppskrift» for de utfordringer landet står overfor; den har bare «besvergelser» å komme med. Og hun karakteriserte den økonomiske utviklingen i Norge som å ligge «i stabilt sideleie».

Det virker som om tone og innhold i samarbeidet mellom Regjeringen og støttepartiet burde være mer enn nok til å tilfredsstille finansministerens seminarbehov.

I en replikkveksling med representanten Hill-Marta Solberg sa finansministeren at offentlig sektor må dempe etterspørselen etter arbeidskraft for å dempe presset i arbeidslivet. Klarere kan det neppe sies at denne regjeringen tar innstrammingene gjennom kommunesektoren. Det betyr mindre til skole og mindre til eldreomsorg for å få plass til det ene løftet i Sem-erklæringen som er viktigere enn alle de andre: skattelettelsene på 31 milliarder kr. Folk vil merke at dette kommer til å ramme skolen og eldreomsorgen.

Høyres Jan Tore Sanner hevdet i sitt innlegg at Arbeiderpartiet «klasker til» med skatteøkninger. Arbeiderpartiets budsjett innebærer 7 milliarder kr lavere skatte- og avgiftsnivå neste år enn i år.

Og før Fremskrittspartiet fikk tvunget fram avgiftslettelser på et par hundre millioner kroner i budsjettavtalen, hadde Arbeiderpartiet faktisk nær 100 mill. kr lavere avgiftskapittel enn det Regjeringen foreslo og regjeringspartiene stod på i finanskomiteens første innstilling.

Nå ble det til slutt en ytterligere reduksjon i avgiften på de sterkeste drikkevarene. Det må være en fattig trøst for Kristelig Folkeparti at det også ble 11 mill. kr til tollerne, når de måtte godta 100 mill. kr til – jeg hadde nær sagt – synderne.

Det er nødvendig å se på mange av våre særavgifter, fordi de på noen områder innhentes av utviklingen rundt oss og dermed får utslag som er uheldige også for norske arbeidsplasser. Men det er ikke riktig at det samlede skatte- og avgiftsnivå i Norge er så høyt. Det er på linje med snittet i EU-landene og betydelig lavere enn i våre nærmeste naboland. Men det er annerledes sammensatt i forholdet mellom avgifter og skatt.

Heller ikke må vi glemme at det i framtiden som i fortiden er vårt arbeid vi må leve av og bygge vår velferd på. Olje- og gassinntektene kan aldri erstatte arbeid og verdiskaping som grunnlag for velferd, verken for den enkelte eller for samfunnet som helhet.

Jon Lilletun (KrF): Det kunne vere freistande å replisere til siste talar at dei hundre millionane nok ikkje gjekk til alle syndarane. For det er nokre av oss som ikkje tenkjer å bruke dei, og vi tilhøyrer nok den kategorien vi òg.

Kristeleg Folkeparti er eit tydeleg familie- og omsorgsparti. Vi skal kjennast att på desse områda. Det gjer vi gjennom budsjettet som no er vedteke.

Alle sa det same før budsjettet vart lagt fram. Det må vere eit stramt budsjett. Vi må sikre industri og arbeidsplassar. Vi må dempe presset på renta. Det har vi gjort, vi leverte. I ettertid hadde dei fleste opposisjonspartia gløymt at det var det dei sa på førehand.

Å vilje er ikkje å seie at ein vil, men det er å handle. Difor har vi òg lukkast i å ha eit stramt budsjett, men samstundes få rom for viktige prioriteringar for Kristeleg Folkeparti:

• Vi aukar støtta til dei svakaste i Noreg og på verdsbasis.

• Vi prioriterer familie, helse og omsorg.

• Vi satsar på valfridommen for barnefamiliane.

• Vi satsar på høgare utdanning og forsking.

Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti køyrer A4-format på familiane. Vi ser mangfaldet. Menneska har ikkje enkle, men eigne behov. Dei er ulike, ikkje like. Her er det ein stor ideologisk skilnad mellom dei nemnde partia. Mangfald og valfridom kan eg òg love vil verte både mål og middel i familiemeldinga som kjem til våren.

Som vår politikk på familieområdet er viktig, vil vi òg kjennast på omsorg. Frå vogge til grav skal omsynet gjelde. Vår tru på eit ukrenkeleg menneskeverd forpliktar oss. Difor trur vi på at vi treng livshjelp og ikkje dødshjelp.

Kristeleg Folkeparti sin politikk byggjer på følgjande omgrep: Den nasjon som ikkje tek omsyn til dei svakaste iblant oss og internasjonalt, er ein fattig nasjon. Noreg er ikkje fattig, men nokre menneske i Noreg er det. Dette tek vi på alvor:

• Difor har vi som fyrste regjering fremja ein kampplan mot fattigdom.

• Difor har vi laga eit tak 2 for dei med størst utgifter.

• Difor aukar vi innsatsen på psykisk helse og på rusområdet.

Alle kan sjå at generelle tiltak mot fattigdom ikkje har vore ein absolutt suksess. Då må vi våge å tenkje nytt. Vi treng å ta nye grep. Kvifor skal staten smørje ut 4 000 kr til alle som skal ha gravferd, når mange av oss ikkje treng støtta? Når Regjeringa gjer framlegg om å auke støtta til nesten tre gonger så mykje til dei som treng det, så vert vi nærast sparka på. For enkelte har det verka som sjølvaste livssaka. Er vi så livredde for at folk må gje slepp på nokre oppnådde rettar, at vi ikkje vågar å verte upopulære? Å vere i posisjon inneber nokre gonger blomar, men lukkekjensla over blomane stansar raskt når det er kaktusane som kjem, i både verbal og fysisk meining. Nei, det er ikkje alltid ein veg dekt med roser det å ta ansvar. Det er no heller ikkje difor vi sit der vi sit og gjer det vi gjer.

Kristeleg Folkeparti tek ansvar i ein krevjande situasjon. Vi vil forhåpentlegvis få fleirtal for eit godt budsjett som legg grunnlag for å dempe presset mot rente og kronekurs. Det vil tryggje arbeidsplassane og kome industrien, kommunane og familiane til gode.

Her burde ingen setje seg på tribunen og gje ansvaret til andre. Nei, når menneska fryktar for sitt eige levebrød, burde alle ansvarlege politikarar velje lagspelet. Her må vi i lag ta førarsetet og sikre arbeidsplassane og livsgrunnlaget for folk.

Eg sa vi må sikre arbeidsplassane. Det er viktig, men ikkje nok, vi må skape og sikre arbeidsplassar. Omlegginga av Forskingsrådet gjev meir rom for nyskaping. Grunnforskinga skal òg verte styrkt. Frådrag frå skatten for FoU i næringslivet – ein såkalla full Hervik – er her òg viktig. Forskingsfondet er auka med 3 milliardar kr til 30 milliardar kr. Vi gjennomgår verkemiddelapparatet. Vi treng fleire som gjev ut Reodor Felgen-prisar for kreativitet. Vi treng fleire som Thor Heyerdahl. Han ropte: Eg fann, eg fann! – og viste oss verdien og potensialet i sunn nysgjerrigheit.

Vi kan og bør heller ikkje vere eit skattepolitisk annleisland. Tvert om, vi må gjere oss etterspurde og attraktive for dei som vil satse på nyskaping og investering. Forholdet mellom velferd og skatt/avgift er heller ikkje eit anten-eller, slik nokre har hevda. Nei, for å tryggje grunnlaget for velferda treng vi ein sterk industri og eit vekstkraftig næringsliv. Ting heng ofte i hop.

Godt gjort er betre enn godt sagt. Eg tykkjer, president, at statsbudsjettet står til laud.

Presidenten: Presidenten deler ikke ut karakterer.

Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det heiter i ei utsegn: No står me på kanten av stupet, no er det om å gjere å ta eit langt steg. På mange måtar føler eg at Regjeringa og regjeringspartia er i ferd med å ta dette lange steget no, og det særleg når det gjeld områda kommuneøkonomi, distriktspolitikk og òg situasjonen for dei arbeidslause. Det er lett å forstå at Kristeleg Folkeparti sine eigne lokalpolitikarar føler seg skuffa og ikkje kjenner Kristeleg Folkeparti att i totalbildet.

Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti er einige på eitt viktig punkt, nemleg å halde eit stramt budsjett for å få ned renta og kronekursen. Men i tillegg er det viktig å satse offensivt på arbeids- og næringspolitikk, og her sviktar Kristeleg Folkeparti. Arbeidarpartiet vil satse offensivt på å styrkje kommuneøkonomien, på Aetat og på fleire tiltaksplassar i ei tid med ein kraftig auke i arbeidsløysa. Arbeidarpartiet vil heller ikkje vere med på store usosiale kutt i dagpengeordninga, som vil gjere livet vanskelegare for dei arbeidslause, slik som Kristeleg Folkeparti vil.

Mitt spørsmål til representanten Lilletun blir: Er skatte- og avgiftslette viktigare enn å styrkje desse områda? Eg vil berre minne representanten Lilletun om at dersom Kristeleg Folkeparti hadde fått til ei avtale med Arbeidarpartiet, ville hans eigen kommune, Kristiansand, ha fått styrkt økonomien sin med 15 mill. kr.

Til slutt: Er representanten glad for at Framstegspartiet dannar ein parlamentarisk basis for Regjeringa?

Jon Lilletun (KrF): Eg er i alle fall glad for at Framstegspartiet har vore med og teke ansvar for at landet får eit ansvarleg budsjett. Det skal dei ha ros for.

Så får vi igjen høyre leksa om skattelette kontra kommuneøkonomi og usosiale kutt. No seier Vårt Land i dag at Arbeidarpartiet og Framstegspartiet er einige om det meste i statsbudsjettet, og dei går igjennom dei krava som dei reknar med at dei alternative budsjetta hadde. Det er faktisk interessant lesing.

Når det gjeld usosiale tiltak, hadde Dagens Næringsliv på fredag eit ganske stort oppslag om barnehageforliket, og at Framstegspartiet her har gjort eit scoop, må eg gratulere med. Men Arbeidarpartiet og SV er med på å gje sjefsøkonomen i DnB 25 000 kr, som han har rekna ut at han sparer på barnehageforliket fordi han tener så mykje! Dei skattelettane som vi har gjeve, som stort sett er minstefrådrag og toppskatt frå ca. 350 000, er for småting å rekna i forhold til det som Arbeidarpartiet har vore med på her.

Eg skal likevel kome med ei innrømming til representanten Oppebøen Hansen. Det er mange kommunar som slit. Difor er dei òg styrkt med 1 milliard kr. Det hadde absolutt vore ynskjeleg med endå meir her. Men når ein ser på korleis Arbeidarpartiet har finansiert si styrking, med å skape endå meir uvisse for små og mellomstore bedrifter, er eg ikkje sikker på om vi samla sett hadde komme betre ut av det likevel.

Så Regjeringas budsjett står nok framleis til laud.

Gjermund Hagesæter (FrP): Det er veldig positivt at representanten Lilletun er oppteken av arbeidsplassar og næringsliv. I det politiske grunnlaget for Regjeringa, Sem-erklæringa, blei det lova ei sterk satsing på veginvesteringar, og dei har der slått fast at dei skulle satsa 600 mill. kr meir pr. år enn Arbeidarpartiregjeringa gjorde framlegg om i Nasjonal transportplan. Denne lovnaden er ikkje innfridd, og den grunngivinga ein brukar, så vidt eg forstår, er at dette ikkje går på grunn av at det vil skape eit for stort press i norsk økonomi. Heldigvis greidde Framstegspartiet å få til 150 mill. kr meir til vegsatsing enn det Regjeringa gjorde framlegg om, og det er vi veldig glade for. Vegsatsing gir ei rekkje positive resultat. Det gir kortare reisetid, det medfører lågare transportkostnader for næringslivet, og det medfører også færre trafikkulykker.

I dag har vi også 1 000 ledige innanfor anleggssektoren. Prognosane tilseier at talet vil auke til 2 500 innan kort tid. I tillegg til dette har vi mange ledige anleggsmaskinar som står uverksame. Når ein tek omsyn til at det er frykta for presset i norsk økonomi som råder her, hadde eg sett stor pris på om representanten Lilletun kunne forklare meg kva for press det skapar å flytte arbeidslause anleggsarbeidarar over i produktivt arbeid med å lage vegar slik at næringslivet får lågare transportkostnader. Viss han kunne forklare korleis dette skapar press i norsk økonomi, hadde eg sett stor pris på det.

Jon Lilletun (KrF): No kunne det i og for seg vore freistande å snakke om den smale veg, men eg skal ikkje gjere det. Eg skal svare på spørsmålet.

Det er heilt rett at på samferdselssektoren får vi ei storsatsing – den største i historia innan kollektivtransporten. Det er viktig for miljøet, og det er viktig for dei dette gjeld.

Når det gjeld veg, har eg måtta vege to ting mot kvarandre. Den eine er faktisk omsynet til eit stramt budsjett og å hindre at vi skal få ein kronekurs og ei rente ut av kontroll. Så kan ein sikkert finne sektor etter sektor der ein finn små nisjar der det er arbeidslause, men arbeidsmarknaden er jo eit heile. Samstundes som det kan sjå ut som om det er vegarbeidarar utan arbeid, har det vore mangel på folk i bygningsbransjen elles. Så om vi skal drive makroøkonomi og ta bransje for bransje og delar av bransjar, trur eg vi vil få store problem med å få det til å gå opp.

Vi må berre erkjenne at Framstegspartiet og Regjeringa – inklusiv Kristeleg Folkeparti – er ueinige om korleis det er å bruke meir av dei pengane vi har, og setje dei inn i økonomien. Eg minner om at vi har – mot råd – gjort det ein gong tidlegare, og det kom ein god del rentebrev! Eg vil tru at representanten Hagesæter var ein av dei som òg fekk det. Eg går ut frå at han ikkje var betre stilt enn mange på hans alder, og at han hadde noko gjeld. Vi synest at det er det verste vi kan gjere mot familiar.

Vi håpar at vi etter kvart skal kunne ta meir igjen av det vi har sagt i Sem-erklæringa, for vi har ikkje, som representanten Hagesæter heilt rett sa, nådd målet.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Lena Jensen (SV): For noen dager siden kom datteren min hjem fra skolen og hadde lært om de ti bud, deriblant budet «du skal ikke stjele». Hun er svært opptatt av dette budet. Og er det en ting barn er opptatt av, så er det rettferdighet, og det bør alle være.

Regjeringen har økt tilskuddet til private skoler med nesten 35 pst. i årets budsjett, en økning på 465 mill. kr. I realiteten betyr det en økning på om lag 20 000 kr pr. elev i de private skolene. Samtidig har Kristelig Folkeparti-regjeringen ikke funnet plass til å bedre den økonomiske situasjonen for de offentlige skolene, der over 98 pst. av barna våre går. 1,8 pst. av barna får mer penger, mens de resterende opplever kutt, kutt og atter kutt. Realitetene er nedskjæringer på om lag 10 pst. i kommunenes budsjetter, som går utover skoler. Skoler legges ned i fleng, bassenger stenges, bibliotek legges ned, lærere sies opp og halvparten av skolene våre har ikke et godt nok inneklima. Kristelig Folkeparti er med på å forandre hele den norske skolestrukturen.

Det som trengs, er en satsing på den offentlige skolen, der barn med ulik bakgrunn går sammen. Det er det som vil skape toleranse og fellesskap i et samfunn som stadig blir mer fragmentert og mangfoldig. Regjeringen kommer derimot med en halvering av midlene til SFO, et kutt i år på 217 mill. kr, som gir en økning i foreldrebetalingen på flere hundre kroner pr. måned pr. barn.

Virkemiddelordningen for Nord-Norge er fjernet med et pennestrøk, som er viktig for rekruttering av lærere der man har behov for dette. Dette er nødvendig for å sikre en lik rett til utdanning i hele Norge.

Ranet fra den offentlige skolen er en politisk prioritering. Dette budsjettet stjeler fra den offentlige skolen og gir til privatskolene. Dette er rett og slett urettferdig. Føler Lilletun seg bekvem med denne dreiningen, sammen med Fremskrittspartiet?

Mitt spørsmål til Lilletun er om følgende regnestykke er riktig: Hadde man bevilget like mye penger til økninger til den offentlige skolen pr. elev som man gjør til privatskolene, ville det ha betydd en økning til den offentlige skolen på 20 milliarder kr? Eller hvor mange milliarder i økning ville det betydd?

Jon Lilletun (KrF): Fyrst vil eg gjerne ta det eg er einig med Lena Jensen i, og det er at dei ti boda er svært viktige, og at vi alle saman absolutt skal leggje vinn på å leve etter dei. Så vil eg òg takke representanten Lena Jensen for at ho omtalte Regjeringa som Kristeleg Folkeparti-regjeringa! Vi høyrer litt for ofte om Høgre-regjeringa eller den Høgre-dominerte regjeringa. Eg ser òg grunn til å takke for at ho har sett realitetane, sjølv om eg kanskje ikkje skulle ha sagt det høgt!

Eg er ikkje komfortabel med at mange skular har lite pengar, at det ikkje er nok utstyr, osb. Kommuneøkonomien er stram. Eg har respekt for og eg aksepterer at representanten Lena Jensen kritiserer både Regjeringa og Kristeleg Folkeparti i forhold til akkurat dette. Men eg ber om at ein ikkje på denne måten feilkoplar private skular med det, for det som er skjedd i år, er at ein følgjer lova. Og kva er det lova seier? Jo, ho seier at dei private skulane skal ha 85 pst. av gjennomsnittsprisen i den offentlege skulen. Då er ikkje kostnadene til husleige, kapitalkostnadene, med, så i praksis vil det vere mellom 65 og 75 pst. Så når ein seier at denne auken til private skular går ut over den offentlege skulen, er det feil. Og når ein seier dei får meir, er det òg feil.

Det kan nok finnast nokre kommunar som faktisk har ein kostnad pr. elev som er så låg at det vert likt, eller at den private skulen til og med kjem litt betre ut. I den gjennomgangen vi skal ha no, synest eg det er ein av dei tinga vi absolutt må sjå på. Men gjennomsnittstala er det ikkje tvil om, det viser KOSTRA, som har gått gjennom dette no. Det som er løyvt, er eksakt ut frå lova.

Odd Roger Enoksen (Sp): De økte bevilgningene til private skoler er utvilsomt i henhold til loven. Problemet er bare at dette viser en bevisst satsing på private skoler, en oppbygging, en økning av antall elever i den private skolen og en økt finansiering av den private skolen som til syvende og sist vil gå på bekostning av den offentlige skolen.

Finnes det alternative tilbud, vil stadig flere foreldre søke til den private skolen i en tid da den offentlige skolen utsettes for reduksjon i antall lærerstillinger, klasser fylles opp maksimalt, og hvor utdanningsministeren på toppen av det hele foreslår å fjerne grensen for maksimalt elevtall, skoler legges ned, det blir lengre avstand mellom hjem og skole – i det hele tatt en nedbygging av den offentlige skolen som det burde være umulig å forsvare.

Mitt spørsmål til representanten Jon Lilletun blir derfor følgende: Hvilke konsekvenser ser Jon Lilletun at den situasjonen kommunene nå er i, med kutt i skoletilbud, vil komme til å få på lang sikt? Det påstås at det kan komme til å forsvinne 2 500 lærerstillinger, og at det vil bli kuttet så mye som 2 milliarder kr på skolesektoren i det kommende år. Hvilke konsekvenser ser den tidligere utdanningsministeren at dette vil komme til å få for den offentlige skolen?

Jon Lilletun (KrF): Eg er glad for at representanten Enoksen seier at dette sikkert er i samsvar med lova. Eg gjentek altså at lova skal sikre private skular 85 pst. av driftskostnadene minus kapitalkostnadene. Korleis det på ein måte kan verte til at ein forfordeler dei private skulane framfor den offentlege skulen, er heilt umogleg for meg å forstå. Eg høyrer til dei som er glad i den offentlege skulen. Eg har sendt mine eigne barn dit. Eg har rådd foreldra til mine barnebarn til å bruke den offentlege skulen, og det vil verte mine råd i framtida òg. Samtidig er det ein del foreldre som ynskjer noko anna, og då synest eg at vi skal vere stolte av at vi i Noreg faktisk har ei lovgjeving som seier at foreldre som ynskjer eit alternativt tilbod, faktisk skal kunne nytte det, også med ei vanleg inntekt – ikkje som i England, at ein må høyre til overklassa og betale det sjølv. Eg synest at det norske tankesettet her er grunnleggjande demokratisk, og eg synest det er å feile heilt på målet når ein skuldar desse 2 pst. av elevane som går i private skular, og deira foreldre, for å vere problemet for den offentlege skulen. Eg er heilt einig i at vi har ein jobb å gjere, og det er viktig å følgje utviklinga i den offentlege skulen framover, men eg meiner at vi aldri løyser utfordringane i den offentlege skulen ved å gå laus på desse inntil 2 pst. Det må vi løyse ved å gå på innhaldet og på korleis vi organiserer og finansierer den offentlege skulen.

Gunn Olsen (A): Vi er forundret over at representanten Lilletun kan være så kjempegodt fornøyd med budsjettet når det er så mange ulykkelige kommunepolitikere fra Kristelig Folkeparti.

Årets finansdebatt ble naturlig nok åpnet av representanten Siv Jensen, den fremste finanspolitiske talskvinne for Regjeringens støtteparti. Jeg vil tillate meg noen små sitater fra representanten Jensen. Hun sa «at Regjeringen ikke har noen oppskrift i det hele tatt», og at «da kan ikke Kristelig Folkepartis stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer løpe rundt og forsøke å innbille folk at de egentlig ville ting annerledes». Så var det noe med tungetale: «Det å tale i tunger er muligens velkjent for Kristelig Folkeparti, men å tale med to tunger er noe ganske annet.»

Det sier representanten Siv Jensen om Kristelig Folkeparti – de taler med to tunger.

Med stor tilfredshet framhever samme representant det positive med nedsatte avgifter på alkohol, campingvogner og motorsykler.

Mitt spørsmål er: Føler representanten Lilletun seg komfortabel med – og synes han – at verdisynet og hjertesakene til Kristelig Folkeparti forsvinner i de store bokstavene til Fremskrittspartiet, slik som mange lokale politikere fra Kristelig Folkeparti mener at de gjør?

Jon Lilletun (KrF): Eg trur at representanten Gunn Olsen har eit poeng. Det har vore ein god del ulukkelege kommunepolitikarar frå Kristeleg Folkeparti i forhold til Regjeringa sitt budsjett. Dei ynskjer å gje gode velferdstilbod, og budsjetta er stramme.

Men eg håpar at Gunn Olsen både som tidlegare kommunepolitikar og her på Stortinget har registrert i ein god del år at denne ulukkelege situasjonen ikkje er av ny dato for kommunepolitikarar. Eg skal kunne finne fram klipp i mitt slettes ikkje ordna arkiv, men i mine bunkar, der ganske mange ordførarar frå Arbeidarpartiet fortel noko om korleis Arbeidarpartiet steller med kommunane. Det er ikkje ein ny situasjon, men at den ulukkelege situasjonen er like reell, er heilt opplagt. Etter forliket vart det nok ikkje noko lukkeleg tilvere, men det hjelpte litt med denne milliarden som kom. Den var viktig for Kristeleg Folkeparti i dei forhandlingane som ein førte.

Så spør Gunn Olsen korleis eg har det med avgiftskutta. Det er klart at representanten Lilletun og Kristeleg Folkeparti ikkje er glade for billegare sprit, sjølv om det er om lag ein prosent av det som vert teke inn i slike avgifter, som ein har kutta, og det er stort sett i samsvar med dei råda som Avholdsfolkets Landsnemnd tidlegare har kome med.

Så nokre dimensjonar: 4,4 milliardar kr vart flytta på. 100 mill. kr galdt alkoholavgifter og 80 mill. kr andre avgiftslettar, altså 180 mill. kr av 4,4 milliardar kr. Såpass måtte nesten Framstegspartiet få.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Før vi går tilbake til den ordinære talerliste, får Jan Tore Sanner ordet for å framsette et forslag, slik at vi får alt i rette former her.

Jan Tore Sanner (H): På vegne av meg selv, Siv Jensen, Ingebrigt S. Sørfonn og May Britt Vihovde vil jeg fremsette forslag om en justering i forslaget om avgift på HFK- og PFK-gasser. Forslaget vil bli omdelt.

Presidenten: Jan Tore Sanner har tatt opp det forslaget han refererte til.

Svein Flåtten (H): Det har i lang tid vært sterk fokusering på norsk næringslivs rammebetingelser og på fremtidsutsiktene for tradisjonell norsk konkurranseutsatt industri.

Kravet fra næringslivet har i høst vært et stramt budsjett. Det har Regjeringen levert. Men også verdiskapingsbegrepet er brakt inn i den offentlige debatt med ny kraft. Verdiskaping som grunnlag for vårt velferdssamfunn synes å ha fått ny aktualitet, og heldigvis ny og økt oppmerksomhet.

Reduksjoner i skatter og avgifter er viktig for næringslivet. I debatten i dag har det som alltid fra venstresiden vært hevdet at reduksjoner i skattene gir mer til dem som har nok fra før. Særlig kommer dette frem i forbindelse med ønsket om å gjeninnføre dobbeltbeskatning. Det er derfor god grunn til å gjenta at et høyt skatte- og avgiftsnivå svekker bedriftenes konkurranseevne, reduserer effektiviteten i økonomien og bremser tilgangen på kapital til investering og nyskaping.

Regjeringens budsjettforslag og budsjettforliket med Fremskrittspartiet er et viktig veivalg for norsk næringslivs fremtid og har vist både eiere, ansatte og investorer at et klart politisk flertall på Stortinget har norsk næringsliv og konkurranseutsatt industri som førsteprioritet.

Det budsjettet som vil bli vedtatt for 2003, legger et godt grunnlag for fremtidig verdiskaping, og dermed fortsatt grunnlag for velferd. Det har vært hevdet, ikke minst fra venstresiden, at velferd koster, og at det derfor ikke er mulig å opprettholde det velferdssamfunnet vi ønsker, samtidig som man gir stimulanser gjennom lettelser i person- og næringsbeskatningen. Ikke minst hørte vi det under valgkampen i fjor. Det skulle således være en naturlov som tilsier at man ikke skal kunne endre på vårt rekordhøye skatte- og avgiftsnivå uten samtidig å angripe fundamentet for velferdssamfunnet.

Samarbeidsregjeringen og stortingsflertallet har gjennom sine to foreløpige budsjetter vist at det ikke forholder seg slik. Regjeringen har vist at det er mulig i økonomisk politikk, i totale økonomiske prioriteringer, å ha ikke bare to, men opptil flere tanker i hodet – faktisk også samtidig.

Vi har gjennomført skatte- og avgiftsreduksjoner på 19 milliarder kr frem til nå – godt på vei mot Sem-erklæringens mål på 31 milliarder kr, et mål som under valgkampen for ett år siden ble beskrevet som et anslag mot velferdssamfunnet. Samtidig legges det frem et stramt budsjett med en utgiftsvekst som gir mulighet til å dempe presset mot renten og dermed mot den norske kronen, som i øyeblikket er et av hovedproblemene for norsk konkurranseutsatt industri, kanskje sammen med den altfor romslige lønnsutviklingen vi har sett i de senere lønnsoppgjør.

Isolert er det norske rentenivået også en ekstrabelastning for norske bedrifter, privatpersoner og ikke minst kommuner. 1 pst. rentenedgang betyr en forbedring i kommuneøkonomien på 1,2 milliarder kr. Norske husholdninger vil spare 10 milliarder kr på en tilsvarende nedgang i lån til boliger, biler og andre nødvendighetsgoder. For norske bedrifter vil dette bety 6 milliarder kr, altså det samme som fjerningen av investeringsavgiften. Redusert rente og svekket valutakurs vil også hjelpe treffsikkert og presist hos de bedrifter, enkeltpersoner og kommuner som er i den mest anstrengte situasjon.

Uansett vil norsk næringsliv i årene fremover være i en omstillingsfase, og det er nødvendig med sterk satsing på forskning og utvikling som grunnlag for fremtidens industri og for fremtidens arbeidsplasser. Årets budsjett inneholder derfor en betydelig satsing på innhold og kvalitet i høyere utdannelse, store økte bevilgninger til forskning og skatte- og avgiftslettelser for forskning og utvikling på bedriftsnivå. Dette vil legge grunnlaget for fremtidens næringsliv i Norge, for et forandret Norge, der det beste fra vårt opprinnelige beholdes, og der nytt næringsliv basert på teknologi og utdannelse kan vokse frem.

Samtidig med budsjettiltakene for norsk næringsliv og verdiskaping har vi som den første regjering i moderne tid gjennom betydelige tiltak i budsjettet for dem som har det vanskeligst, greid å ta et løft for de aller fattigste i vårt samfunn. Regjeringens fattigdomsbekjempelse er først og fremst innrettet mot å hjelpe mennesker til en arbeidsmulighet. Den enkelte skal kunne komme i en situasjon der man kan hjelpe seg selv videre uten å inngå i noen livslang klientifisering.

Det er det offentliges ansvar å sørge for gode levevilkår, og Regjeringen har tatt ansvar for det. I grensesnittet mellom den enkeltes ansvar og velferdssamfunnets forpliktelse til å hjelpe må muligheten for hver enkelt til å skaffe seg økonomisk selvstendighet gjennom arbeid være prioritert. Det har da også Regjeringen gjort. Dette er en langsiktig investering i menneskelig kapital og menneskelige ressurser som vi ikke har lov til å la være å ta. Slik sett er dette saksområdet kanskje et av de viktigste i det budsjettet vi vedtar i kveld.

Torstein Rudihagen (A): Budsjett er politikk. Derfor er budsjettforhandlingar noko langt meir enn å flytte milliardar mellom ulike budsjettpostar. Om Arbeidarpartiet skulle ha vore med på ei budsjettavtale med regjeringspartia, måtte derfor avtala òg ha staka ut ein kurs som vi, iallfall langt på veg, kunne stå inne for. Det lét seg ikkje gjere, kanskje naturleg nok.

Regjeringspartia og Framstegspartiet gjekk til val på å få ein annan politisk kurs for å skifte ut Stoltenberg-regjeringa. I det landet som FN kåra til det beste landet å bu i, var det altså maktpåliggjande å få ei anna samfunnsstyring. Den nye politiske retninga syner seg òg både i Regjeringa sitt budsjettframlegg og i budsjettavtala mellom regjeringspartia og Framstegspartiet. Skattelette som gir mest til dei rikaste, blir prioritert. Offentleg skule, helsetilbod, eldreomsorg, arbeidslause, sjuke og uføre blir taparane. Det er eit godt bilete på den politiske kursen når lågare årsavgift på campingvogn og motorsykkel blei viktigare enn satsing på skule og helse da regjeringspartia og Framstegspartiet prioriterte innanfor budsjettendringane på 4,4 milliardar kr.

Gjennom heile valkampen var slagorda til Høgre skatt og skule. Somme av oss prøvde å peike på at dette ikkje gjekk i hop. No ser vi resultatet. Skattelette blir prioritert, og den offentlege skulen saman med eldreomsorga, skulefritidsordninga og andre kommunale tenester må lide. No er påstanden frå Regjeringa – det har vi høyrt i dag – at kvaliteten i skulen må betrast på annan måte. Ja kvaliteten i skulen må ein alltid søkje å forbetre gjennom organisering og pedagogisk utvikling. Men da må vi vite kva slags skule vi vil ha. Ønskjer vi ein integrert skule for alle, der alle kan få kome med sine ulike føresetnader og få utnytte sitt individuelle faglege og sosiale potensial, da vil vi likevel ha ein ressurskrevjande skule med eit rammetimetal som gir moglegheit til fleksible løysingar. Eitt er iallfall visst: Ein aukar ikkje kvaliteten i skulen ved å strupe kommuneøkonomien. Ein aukar heller ikkje eldreomsorga ved å strupe kommuneøkonomien.

Målingar syner at mange eldre seier dei vil stemme på Framstegspartiet fordi eldreomsorga vil bli så mykje betre. Ja, det kan ein tru når John Alvheim med knytt neve og harmdirrande stemme rasar mot kommunar som ikkje greier å løyse alle oppgåvene godt nok. Men det sanne biletet er at Framstegspartiet i sitt eige budsjettforslag reduserer overføringane med 3 milliardar kr til kommunane, som visseleg har oppgåva med eldreomsorga. Den eine milliarden som kommunane får etter budsjettavtala, er ikkje meir enn svikten i skatteinngangen kommunane får dette året. Kommunesektoren er no i ein slik situasjon at velferdstilbodet må reduserast for at budsjett og rekneskap skal balansere. Det spreier seg ein frustrasjon hos ordførarar og lokalpolitikarar som er alvorleg nok for motivasjonen til å drive lokalpolitikk. Men det mest alvorlege er at det er eldre, sjuke, born og andre som er avhengige av desse tilboda, det går ut over. Det er derfor ille når regjeringspartia og stortingsfleirtalet ikkje syner vilje til å gjere noko med denne situasjonen.

Arbeidarpartiet foreslår å styrkje kommunesektoren med 3 milliardar kr utover Regjeringa sitt framlegg. Av dette er 1,9 milliardar kr frie inntekter. I tillegg vil vi auke dei øyremerkte tilskota til barnehage, til gratis leirskule, til utlånsordning for skulebøker i vidaregåande skule, til kulturbygg og til lokalt miljøarbeid.

I budsjettavtala mellom regjeringspartia og Framstegspartiet er det kome inn eit punkt om at tilskotet til leirskule skal øyremerkjast. Det er vi samde i. Det er skapt stor usikkerheit om leirskule. Arbeidarpartiet meiner at grunnskulen skal vere gratis, slik også med leirskule. Regjeringa sluttar seg da også til dette. Men når storting og regjering gir uttrykk for slik vilje, må ein også syte for å finansiere desse kostnadene, ikkje overlate delar av kostnadene til kommunar som frå før er pressa økonomisk. Det er det regjeringspartia og Framstegspartiet gjer. I Arbeidarpartiet sitt budsjettforslag har vi lagt inn 41 mill. kr ekstra for å fullfinansiere også gratis reise og opphald.

Kommuneøkonomien har blitt dramatisk forverra dette året på grunn av ekstraordinære pensjonskostnader. Her viser heller ikkje Regjeringa vilje til å gjere noko. For Arbeidarpartiet er dette ikkje akseptabelt. Vi gjentek derfor forslaget vårt frå behandlinga av kommuneproposisjonen og revidert nasjonalbudsjett om ei fondsordning til kommunesektoren.

Torbjørn Hansen (H): Statsbudsjettet for 2003 er det første budsjettet Samarbeidsregjeringen har utarbeidet og lagt fram på egen hånd. Jeg synes derfor det er meget gledelig at dette budsjettet i dag blir vedtatt, med de endringer som er avtalt med Fremskrittspartiet.

Sikring av konkurranseutsatte arbeidsplasser er viktig i dagens situasjon. Meldingene om nedleggelse eller utflytting av bedrifter er tatt på alvor. Trygghet for økonomi og arbeid er grunnleggende viktig for velferd. Derfor har Regjeringen tatt aktive grep som møter utfordringene, og disse grepene er faktisk forsterket i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet.

Flere har i debatten i dag antydet at det høye rentenivået og den sterke valutakursen nærmest er Norges Banks feil, og at man kan løse problemene ved kjappe endringer i sentralbankens instruks. Å tro at grunnleggende pressproblemer i norsk økonomi kan løses med pengepolitiske omformuleringer er etter mitt syn noe naivt, og jeg synes det er et svakhetstegn at slike standpunkter fremmes av sentrale aktører i arbeidslivet og her på Stortinget. Dette signaliserer tvert imot en manglende forståelse for og vilje til å ta ansvar for de grunnleggende utfordringer vi har i norsk økonomi.

Statsbudsjettet for 2003 er stramt, veksten i offentlig sektor er bare 0,5 pst. mot 2,5 pst. i 2002. Dermed er den underliggende utgiftsveksten i de to årene Samarbeidsregjeringen har styrt, lavere enn veksten i bruttonasjonalprodukt for Fastlands-Norge i samme periode.

Budsjettet innebærer en klar kursendring i forhold til vekst i offentlige utgifter, og det er et viktig bidrag til å sikre arbeidsplasser i privat sektor. Regjeringen legger med dette grunnlaget for lavere rente og mindre press på norsk valutakurs. Regjeringens målsetting er å bidra til nyskaping og til å danne grunnlag for framtidens arbeidsplasser. Derfor satses det sterkt på høyere utdanning, skatte- og avgiftslettelser og forskning både i offentlig og privat regi. Satsingen på offentlig forskning har aldri vært større. Forskningsfondet får tilført 3 milliarder kr og bevilgningene til kvalitetsreformen økes, og økningen i stipendandel for studentene til 40 pst. blir nå finansiert på helårsbasis. I tillegg stimuleres forskning i næringslivet ved at skattefradraget for egen og ekstern forskning nå skal omfatte alle bedrifter. I sum er budsjettet et krafttak for nyskaping og framtidens arbeidsplasser.

Samarbeidsregjeringen har varslet en kraftig omlegging av skatte- og avgiftspolitikken og lovte 31 milliarder i lettelser i løpet av perioden. Etter to år er vi 19 milliarder på vei. Dette gir bedre rammevilkår for næringslivet og gir velgerne god uttelling for deres tydelige signal i valget i 2001.

Jeg har registrert at Arbeiderpartiet omtaler dette statsbudsjettet som et dårlig budsjett for industrien. Det er med all respekt en drøy påstand fra et parti som vil øke skatten på arbeidskraft og på verdiskaping med over 4 milliarder kr i neste års budsjett. Tilbakemeldingene fra industrien har tvert imot vært oppsiktsvekkende positive. Budsjettavtalen med Fremskrittspartiet har fått en nærmest uforbeholden støtte fra NHO, Prosessindustriens Landsforening, Abelia, Byggenæringens Landsforening – man kan liste opp nesten hele listen over næringslivsorganisasjoner. Faktum er at Regjeringen har innfridd omtrent samtlige ønsker næringslivet la fram i forkant av budsjettframleggelsen.

Samarbeidsregjeringen er den første regjeringen etter krigen som setter i gang en målrettet innsats for fattigdomsbekjempelse i Norge. I tillegg økes bistanden til verdens aller fattigste med 856 mill. kr. Psykiatri kommer godt ut, med en økning på 670 mill. kr, den største økningen psykiatri noensinne har hatt. Psykiatri er et område hvor behovet er meget stort, men hvor den politiske oppmerksomheten har vært liten. Dette statsbudsjettet er et godt og sosialt budsjett, hvor Samarbeidsregjeringen demonstrerer at et sosialt budsjett kan kombineres med en god politikk for verdiskaping.

Fremskrittspartiet og regjeringspartiene har inngått avtale om budsjettet. Fremskrittspartiet har styrket profilen på skatt og avgift, på pensjoner, på veibudsjett og på utdanning. Økningen i overføringene til kommunene på 1 milliard kr som inngår i avtalen, er også et viktig bidrag for å øke velferden. Til tross for at avstanden mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er stor i økonomisk politikk, har partiet opptrådt ansvarlig og støttet et budsjett for 2003 som gjør at utviklingen fortsetter i riktig retning.

For øvrig vil jeg vise til innstillingen til Dokument nr. 8:4, om endring av Norges Banks mandat i pengepolitikken. Komiteen innstiller på at forslaget vedlegges protokollen. Dette er nok et eksempel på at fløypartiene ønsker å tilpasse pengepolitikken for å kunne bruke mer penger i norsk økonomi enn det som er forsvarlig.

Statsbudsjettet er framtidsrettet og setter verdiskaping og arbeidsplasser først og opprettholder den kursendringen som Samarbeidsregjeringen er basert på. Derfor er det meget gledelig at budsjettet med de endringer som ligger i avtalen med Fremskrittspartiet, blir vedtatt i dag.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Langt på kveld er det meste sagt. Eg sit att med eit inntrykk av at todelinga er gjenskapt i norsk politikk. Det likar tydelegvis ikkje statsministeren og Kristeleg Folkeparti. Han og partiet hans prøver å skjula at dei driv høgrepolitikk i ei regjering som er dominert av nettopp Høgre, med Framstegspartiet på slep. Han bør nok gå i sitt lønnkammer og ta stilling til om det er der han høyrer heime

• i eit parti som går inn for at aksjeeigarane skal få meir og dei arbeidslause mindre

• i eit parti som vil styrkja innsatsen til private skular for 2 pst. av elevane og samstundes gje den offentlege fellesskulen dårlegare kår

• i eit parti som vil byggja bustader til eldre i Syden, samstundes som dei gjer det vanskelegare for norske ungdomar å etablera seg her heime

• i eit parti som lettar på avgiftene på campingvogner og motorsyklar, samstundes som dei reduserer stønaden til barnetilsyn for einslege forsytarar

Lista er lang – ganske hjarteskjerande, spør du meg, og ingen dans på roser, for å replisera til representanten Lilletun, iallfall ikkje Arbeidarpartiet sine roser.

Arbeidarpartiet sin parlamentariske leiar har i fleire samanhengar i dag teke til orde for at landet treng ei regjering med eit fast fleirtal bak seg – anten i regjering eller med eit fleirtal her på Stortinget. Det er ei klok målsetjing, ei målsetjing som kan gjera det noko meir stabilt å bu i dette landet. Det kan vera at me treng Kristeleg Folkeparti på lag for å klara det. Politikken skulle tilseia det, sjølv om partiet kanskje ville få eit forklaringsproblem i ei overgangstid.

Eg skjønar at regjeringspartia argumenterer med at landet treng eit stramt budsjett, når dei skal forklara kvifor dei går imot gode tiltak. Arbeidarpartiet meiner òg at landet treng eit stramt budsjett, faktisk er vårt budsjett strammare enn det som vert vedteke i kveld. Behovet for eit stramt budsjett kan likevel ikkje forklara kvifor dei tek frå arbeidslause, småbarnsforeldre, skulefritidsordninga og einslege forsytarar for å gje meir til dei som har aller mest frå før.

Oddvard Nilsen argumenterte i ein svarreplikk til meg tidlegare i kveld med behovet for eit stramt budsjett for å forsvara at han og Høgre ikkje på nokon måte har følgt opp det dei har lova på samferdselssida generelt og til vegføremål spesielt. Det var ingen slike atterhald i fjor vår, då han slo på stortromma i samband med handsaminga av Nasjonal transportplan. Det var heller ingen slike atterhald i Sem-erklæringa. Eg trur representanten Nilsen veit utmerkt godt at presset i økonomien ikkje var mindre i fjor haust. Snarare er det vel slik at mykje tyder på at konjunkturane er i ferd med å snu.

Arbeidarpartiet har lagt inn 200 mill. kr ekstra til samferdsel i vårt alternative budsjett. Dei vil me bruke slik:

• 40 mill. kr til ei ordning som skal stimulera storbyane til å byggja ut kollektivtilboda. Her har regjeringspartia berre 2 mill. kr til planlegging av tiltaket

• 80 mill. kr til jernbaneføremål, herunder 5 mill. kr til å planleggja Jærbanen og godsterminalen på Ganddal som eit OPS-prosjekt. Ei slik løyving vil gjera det mogleg å koma i gang fort, det vil gjera det mogleg å byggja godsterminalen fyrst, noko som er det einaste fornuftige. Motsett rekkefølgje – Jærbanen fyrst, som Regjeringa føreslår – vil kosta 10-20 pst. meir, og det vil føra 40 000–60 000 nye trailerar ut på vegen mellom Stavanger og Kristiansand i opptil to år. Arbeidarpartiet vonar å få støtte til dette innafor samferdselsbudsjettet sine endelege rammer. Me vil bruka 10 mill. kr til vidare – og endeleg – planlegging av Eidangertunnelen og 65 mill. kr til bygging av nye kryssingsspor i Hedmark og i Nordland

• 80 mill. kr til ulike vegprosjekt

Grunngjevinga er:

• Me vil stimulera til auka kollektivinnsats for å få flest mogleg til å nytta kollektive transportmiddel. Det er eit gode i seg sjølv, og det vil gjera det meir framkomeleg på norske vegar. Det er viktig for næringslivet og for andre som er avhengige av å nytta vegen for å koma fram.

• Me vil auka investeringane i jernbanen, slik at meir gods kan flyttast frå veg til bane. Dette er òg eit gode i seg sjølv, då det er ein meir miljøvenleg transport. I tillegg vil det gjera det meir framkomeleg for dei som er att på vegane.

• Me vil auka investeringane i vegane, slik at ein tek mest mogleg omsyn til at dei vert meir framkomelege, ikkje minst for næringslivet.

Difor er dette ein del av Arbeidarpartiet si næringslivssatsing.

Eg nemnde tidlegare i kveld Jens Petter Ekornes, som har tala varmt for auka samferdselsinvesteringar. Mange bedriftseigarar og tilsette i heile landet ber om det same.

Jon Lilletun sa det var ei storstilt satsing på kollektivtransport. Tja, vil eg seia. Her er det samla i hop mykje lite og stort, og iallfall er det ei veldig «småstilt» satsing på resten av samferdselssektoren.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

May Hansen (SV): Barnefamiliene har gjennom flere år blitt frarøvet en årlig prisjustering av barnetrygden. I Tiltaksplan mot fattigdom viser Regjeringa til at barnetrygden er en viktig inntektskilde for lavinntektsgruppen. Det er urimelig, og det rammer de fattigste hardest, når Regjeringa i budsjettet for 2003 foreslår å fjerne småbarnstillegget. Foreldre som mottar kontantstøtte for sitt barn, får bortfall av småbarnstillegget fullt ut kompensert ved en tilsvarende økning av kontantstøtten. Det gjør derimot ikke småbarnsforeldre som bruker barnehageplass for sitt barn. Nei, de mister 675 kr pr. måned. Regjeringa lar småbarnsforeldre med barnehageplass finansiere redusert foreldrebetaling i barnehagen, selv om de ikke er sikret redusert barnehagepris fra 1. august. Hvordan kan Regjeringa forsvare en slik prioritering? Den lar noen småbarnsforeldre finansiere andre småbarnsforeldre og prioriterer de foreldrene som velger kontantstøtte. Dette gjør man på tross av at intensjonen med kontantstøtten ikke er oppnådd. Tall for første halvår i 2002 viser ingen store endringer i bruken av kontantstøtte sammenlignet med i de foregående år.

Kontantstøtten har ført til en negativ utvikling når det gjelder likestilling mellom småbarnsforeldre, småbarnsforeldres yrkesdeltakelse og benyttelse av barnehage. Kontantstøtten har videre ført til mer deltid for lavtlønte kvinner. Dette er en uønsket utvikling som sementerer kvinner som lavtlønte med en dårlig tilknytning til arbeidslivet og dårligere mulighet til å opptjene seg likeverdig pensjon med menn.

SV avvikler kontantstøtten i sitt alternative budsjett, prisjusterer barnetrygden, gjeninnfører småbarnstillegget og mener at makspris i barnehage, lovhjemlet rett til barnehageplass, bedring av småbarnsforeldres økonomi og forsøk med sekstimersdagen gir både mor og far større valgfrihet og mer tid sammen med barn. Dette er mer målrettet økonomisk hjelp til småbarnsfamiliene enn skattelette, som treffer helt vilkårlig.

Til slutt det mest alvorlige for meg i forhold til dette budsjettforslaget: Vi har en negativ utvikling i barne- og ungdomsmiljøene våre, som i økende grad er preget av rusmiddelbruk, gjengvold, jentevold, mobbing og overgrep utøvd av barn. Budsjettforslaget til Regjeringa for 2003 tar ikke dette på alvor. Den forebyggende innsatsen overfor barn og unge blir nedprioritert, og det på tross av at Regjeringa hevder det motsatte. SV legger i sitt alternative budsjett inn 100 mill. kr til styrking av ulike prosjekter og forebyggende arbeid for barn og unge.

Brit I. H. Andreassen (H): Jeg er glad for at Regjeringen innenfor et stramt budsjett har funnet rom for sterk satsing på kollektivtransport. Det er gledelig, men det er også nødvendig at det satses på dette i de største byområdene, og det er særlig positivt at det er satt av midler til T-banen i Oslo. I tillegg videreføres satsingen til øvrige kollektivtiltak som ligger i Oslopakke 2.

Å satse på kollektivtransport er en forutsetning for å få miljøvennlige byer og for å redusere utslipp av klimagasser og luftforurensning. Oslo kommune følger opp Regjeringens satsing og prioriterer dette høyt. Det borgerlige byrådet bruker nå dobbelt så mye penger på kollektivtransport som Arbeiderpartiet og SV gjorde da de hadde makten i Oslo.

Det er avstandene i Norge som skaper utkant. Derfor er god kommunikasjon viktig. Vi bør lytte til industriledere i distriktene som påpeker at en firefelts vei mellom Oslo og Gøteborg betyr like mye for bedrifter i Måløy som i Oslo. For den eksportrettede fiskerinæringen, som stadig får økte kostnader med å få varene frem til markedene, er det like viktig å fjerne flaskehalsene i Gudbrandsdalen og Østfold som i Sogn og Fjordane.

Mye av trafikken fra hele landet går gjennom Oslo og påfører hovedstaden store miljøbelastninger som koster næringslivet og helsevesenet store summer. Et av de største problemene knyttet til biltrafikk er luftforurensning. Helseeffekter knyttet til dette utgjør milliardbeløp bare for Oslo. Fremkommelighet og hastighet er to viktige elementer i denne problemstillingen.

I tillegg til et godt vei- og kollektivbudsjett fra Regjeringen innebærer budsjettforliket med Fremskrittspartiet 150 mill. kr ekstra til vei og 30 mill. kr til kollektivtransport. Det er bra.

Jeg er tilfreds med at Regjeringen har satt av midler til å starte planlegging av Bjørvikatunnelen, slik at prosjektet kan gå som planlagt. Bjørvika er i dag landets mest belastede kryssområde, med nesten 150 000 biler i døgnet. Området er sterkt støybelastet, med høye konsentrasjoner av luftforurensning. Veisystemet er komplisert og vanskelig lesbart.

Skulle operaen bli ferdig før senketunnelen, vil den ikke ha full funksjonalitet – med en beliggenhet midt i et veikryss. Det blir i tillegg en utfordring for de operabesøkende å forsere nåværende trafikkmaskin.

Til slutt: Budsjettet som Stortinget i dag skal vedta, er et godt budsjett for transportsektoren og transportbrukerne.

Ranveig Frøiland (A): Partia har sjølvsagt ulike politiske prioriteringar. For Arbeidarpartiet vil det vera tryggleik for arbeidsplassar, tryggleik for dei som vert arbeidsledige, og tryggleik for viktige velferdstilbod som er viktig. Derfor har Arbeidarpartiet vore sterkt kritisk til framlegget til statsbudsjett og avtalen mellom regjeringspartia og Framstegspartiet. Avtalen rettar ikkje opp dei usosiale kutta som Regjeringa la fram. Arbeidarpartiet er òg skuffa over at Regjeringa og spesielt Kristeleg Folkeparti ikkje vil gje fleire kroner til skulane. Høgre argumenterer til og med med at skulane ikkje treng fleire pengar. Det har eg ikkje høyrt at Kristeleg Folkeparti har sagt.

Alle må tola at partia seier frå om kva dei meiner. Eg vert difor veldig forundra når statsministeren seier at opposisjonen svartmålar, og lèt seg intervjua i Dagbladet om at han og kona har hatt ein tung haust. Skulle det hindra oss i å seia kva vi meiner, at det er småleg å kutta i stønaden til einslege forsytarar? Nei, sjølv om statsministeren har hatt det tungt, har eg større omsut for dei som ikkje får kvardagen sin til å gå i hop fordi Regjeringa t.d. kuttar i eigendelar på blå resept.

Høgre sin parlamentariske leiar sa at i forhandlingane i haust dreiv Arbeidarpartiet eit spel. Det var parlamentarisk leiar Nilsen som delte ut korta som vi hadde. Eg trudde faktisk at eg var med i seriøse forhandlingar. Om det var eit spel, så var det eit spel frå Høgre si side. Heldigvis har Kristeleg Folkeparti i dag sagt at dei såg det slik at Arbeidarpartiet gjorde ein seriøs jobb, så kva slags spel Høgre har drive, det må Høgre sjølv forklara.

Høgre sin leiar seier endåtil i kveld at ein i forhandlingar òg må tenkja på motparten, på motparten si smertegrense, og syna audmjukskap, og han viste til krava frå Arbeidarpartiet i forhandlingane. Eg var med i alle forhandlingane. Eg skulle gjerne likt å vita kva det var i kravet frå Arbeidarpartiet som var audmjukande for motparten, og spesielt for Høgre. Då nyttar det ikkje å visa til Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett. Vi gjekk inn i forhandlingane med seriøs tru på at vi skulle klara å få til noko. Det fekk vi ikkje til. Difor er det framleis viktig å stå på at dei sosiale kutta må rettast opp, at vi må ha meir pengar til kommunane, og at skulane må få det betre om dei skal klara å ta omsyn til alle dei elevane som treng ei betre undervisning.

Ingrid I. Opedal (SV): Det har vore mykje snakk om kommuneøkonomi her i dag. Som vararepresentant opplever kanskje eg den kommunale armoda nærmare på kroppen enn mange av dykk som har fast tilhald her i huset. Om to og ei halv veke skal eg vere med og vedta eit nytt kommunebudsjett som er prega av offentleg fattigdom. Endå ein gong må me forklare kvifor me ikkje har råd til å gje innbyggjarane våre dei tilboda dei har krav på. Me må forklare at fleirtalet på Stortinget heller ikkje denne gongen meinte det dei sa i valkampen. Me må forklare kvifor fem skular må leggjast ned berre i vår kommune, og kvifor seksåringane må sendast ut på rasfarlege vegar i skulebuss. Me må forklare foreldra kvifor lærarane ikkje har høve til å «sjå» nett deira gut eller jente, eller gje han eller ho det tilbodet dei treng for å utvikle sine evner og ressursar. Me må forklare dei pårørande kvifor ventelistene til sjukeheimsplass aukar, og kvifor dei må slite seg ut før kommunen greier å gje ei gammal mor eller ein gammal far eit tilbod. Me må forklare dei tilsette i kommunen kvifor det ikkje kan leigast inn vikar når nokon er sjuke, slik at arbeidet hopar seg opp, og kollegaer må gjere dobbel jobb. Skaper dette eit inkluderande arbeidsliv?

Me må forklare kvifor me ikkje har råd til å halde ved like kommunale bygg og vegar før krisa er der, husa forfell og vegane bryt saman. Og sist, men ikkje minst, må me forklare kvifor det er nesten uråd å finne pengar til dei viktige førebyggjande tiltaka innanfor kultur og oppvekst. Det er lita trøyst, som fleire har sagt i dag, at dette har bygt seg opp over tid. Realitetane er like håplause same kven som har skulda. Og til hovudargumentet mot å auke overføringane til kommunane: Det er forskjell på følgjene av å bruke friske midlar og å fordele eller omfordele når det gjeld oppheiting av økonomien.

Eg er glad for å representere eit parti som vil auke dei samla løyvingane til kommunane med 8,5 milliardar kr. Dersom det ikkje skjer eit under i kveld, ser det ikkje ut til at SV får fleirtal for dette i år heller. Eg trur likevel at stortingsfleirtalet gjer lurt i å merke seg det som no skjer rundt om i landet: dei ulike kommune- og distriktsopprøra, Høgre- og Kristeleg Folkeparti-politikarar i Ålesund som nektar å vedta eit budsjett i balanse fordi det rett og slett ikkje går an å kutte meir, foreldra i Tromsø som vil stille eiga liste ved neste val i protest mot kutta i skuletilbodet. Folk er ikkje dumme. Dei ser samanhengane eller mangelen på samanheng mellom ord og handling.

Afshan Rafiq (H): Representanten Jens Stoltenberg påstår at det går dårlig med industrien når Høyre sitter i regjering – på 1980-tallet og nå. Da er det verdt å minne representanten Stoltenberg om at det faktisk var Høyre som tok ansvar og sørget for å snu denne negative utviklingen etter at Arbeiderpartiets politikk på 1970-tallet hadde ført til rekordhøy prisstigning, økende ledighet og en industri i fritt fall. Det var faktisk regjeringen Willoch som greide å snu den negative utviklingen slik at industrien opplevde flere år med vekst midt på 1980-tallet. Da regjeringen måtte gå av, var industrien fortsatt på vei oppover. Så det finnes altså intet belegg for en slik påstand.

Arbeiderpartiet har i det siste brukt mye tid og krefter på å svartmale budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Men de vil ikke vise frem medaljens bakside når det gjelder sitt eget alternative budsjettforslag. Faktum er at Arbeiderpartiet med sitt alternative budsjettforslag ville ha skapt mer press i økonomien, noe som ville truet arbeidsplassene. Faktum er at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjettforslag har økt skattene med om lag 4,3 milliarder kr, noe som rammer privatpersoner ved at toppskatten økes kraftig, boligskatten øker og skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner reduseres markant. Dette harmonerer vel dårlig med Arbeiderpartiets påståtte sosiale profil.

Næringslivet får økt skattebyrden ved at dobbeltbeskatning på aksjer gjeninnføres, skatt på unoterte aksjer og aksjer på SMB-listen og grunnfondsbevis øker, delingsmodellen innstrammes, opsjoner i arbeidsforhold innstrammes og skattefradrag for sykebehandling og forsikring betalt av arbeidsgivere fjernes. Dette rammer privat eierskap i næringslivet hardt og bidrar til å redusere tilveksten av de nye arbeidsplassene. Man kan ikke akkurat si at Arbeiderpartiets alternative budsjett er en utstrakt hånd til et presset næringsliv. Jeg vil si det snarere er et svingslag mot næringslivet, arbeidsplassene og folk flest.

I motsetning til Arbeiderpartiets alternative budsjettforslag er budsjettforliket mellom samarbeidspartiene og Fremskrittspartiet godt tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Det legger grunnlag for et fortsatt sterkt og konkurransedyktig næringsliv, og ikke minst bidrar dette budsjettet til å sikre arbeidsplasser og dempe presset mot renten og kronekursen. Jeg er glad for at vi i dag får gjennom et budsjett som bidrar til å forandre Norge, og å sikre arbeidsplasser, og som gir mer velferd og valgfrihet til den enkelte.

Tor-Arne Strøm (A): Daglig kommer det alvorlige signaler fra norsk industri om at man sliter. Det er mange som har vært innom det her i dag. Bedrift etter bedrift legger ned eller sier opp ansatte. Arbeidsledigheten øker, og den kommer i alle typer bedrifter. Langtidsledigheten er igjen nær ved å feste grepet.

Hva skjedde så på 1980-tallet under Willoch-regjeringen? Akkurat det samme som holder på å skje i dag. Så kan man gjerne snakke både om 1970-tallet og mer til, men det er ikke tvil om at vi er inni akkurat samme spiralen som vi var inni på 1980-tallet. Arbeidsledigheten steg, og virkningen av Høyre-politikken så man også den gangen. Det samme gjentar seg. Man kan vel si at historien gjentar seg.

Hva er det så man gjør når arbeidsledigheten øker? Jo, man kutter i dagpengeordningen, slik at situasjonen for dem som blir arbeidsledige, blir forverret. Industriarbeidsplasser forsvinner uten at noe nytt bygges opp. På 1990-tallet ble det tross alt skapt 50 000 nye arbeidsplasser. I dag har det forsvunnet ca. 2 000 hver eneste måned, og det må i seg selv være et tankekors. Jeg frykter dessverre at vår største utfordring med denne regjeringen ikke blir å få redusert dagens antall arbeidsledige, men å forhindre at vi fordobler antallet. Jeg får håpe jeg tar feil. Tiden vil vise det.

Med det statsbudsjettet som blir vedtatt i kveld, kommer etter min oppfatning hverdagen til gjennomsnittsnordmannen til å bli forverret. Vi er nå avhengige av at vi får til et nytt solidaritetsalternativ. Det var det som skjedde på 1990-tallet, og det var det som ble redningen, både for norsk industri og for næringslivet for øvrig. Det var LO og Arbeiderpartiet som tok et stort ansvar, slik at det ble gjennomført. Nå må man komme tilbake med et nytt solidaritetsalternativ, slik at norsk industri og norsk økonomi blir reddet. Ellers tror jeg at det vil gå ganske galt. Det fungerte på 1990-tallet, og en slik medisin tror jeg også må til nå. Man styrker heller ikke distrikts- og næringsutviklingen med stadige kutt.

Så til slutt: Det virker for meg, etter å ha hørt debatten i dag, som om Fremskrittspartiet ikke har vært med på dette budsjettforliket. Det oppfattes slik at man har vært med på forliket, men man vil ikke vedkjenne seg at man har vært med og gardert Bondevik II-regjeringen. Man kan ikke unndra seg disse forhold. Til slutt får vi se virkningene av Bondevik II-regjeringens politikk med full støtte fra Fremskrittspartiet. Det bør det norske folk merke seg.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg ble ikke ferdig med mitt hovedinnlegg. Derfor har jeg bedt om et tre minutters innlegg.

Vi utnytter ikke arbeidskraften vi har. Likevel snakker Regjeringen om press i økonomien og stramt arbeidsmarked. Skal varig høy arbeidsledighet skape internasjonal konkurransedyktighet? På hvilke felt skal vi konkurrere når norske rammevilkår har presset industrien ut av Norge og ved hjelp av SND plassert den i Polen eller i Baltikum, når retten til bruk av kystsonen er solgt ut av landet, og overtallige spanske fiskere – eller fiskere fra Baltikum eller Kina – har overtatt for norske fiskere? Det er ikke noen selvfølge at vi får lov til å arbeide på norske fiskebåter når vi er ferdige her på Stortinget. Vi kan bli sittende på kaikanten og dingle med beina, for vi får ikke arbeid.

MAI-avtalen er ikke død. Den er inngått i WTO og heter i dag investeringsavtale, der de som har mest penger og investerer i Norge eller i andre land, f.eks. i u-land, skal ha unntak fra de nasjonale reglene og ha sikkerhet for sine investeringer.

Når et integrert kraftmarked har priset ut den norske konkurransefordelen ved ren industrikraft og fornuftige strømpriser til folk flest, sitter vi igjen med høy arbeidsledighet, blir prisgitt andre lands verdiskaping og er mer oljeavhengige enn noen gang før.

Norge har Europas beste utgangspunkt for økonomisk vekst, forutsatt at vi selv eier og kontrollerer ressursene og har kunnskap nok til miljøriktig utnyttelse. Da må vi definere stramheten i budsjettet ut fra kostnadene ved å modernisere og utvikle et stort land med spredt bosetting, behovet for økt forskning og likeverdighet i tjenestetilbudet over hele landet. Da må vi ta den nasjonale selvråderetten tilbake og basere vårt forhold til Europa på bilaterale avtaler, ikke underordning gjennom en EØS-avtale som eter seg inn på områder der vi i utgangspunktet var suverene. Regjeringens ettergivenhet i disse sakene kan bli fatal for våre muligheter for verdiskaping når oljeinntektene faller. Ny vekst for Norge basert på egne krefter og egne ressurser er den visjon som preger Kystpartiet og det budsjettforslaget vi legger fram i kveld.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Knut Storberget (A): Representantene fra Høyre – Flåtten og Hansen – sa i sine innlegg her i kveld at den regjering vi nå har, er den første etter krigen med en plan for målrettet innsats mot fattigdom. Jeg må si at etter en såpass lang debatt synes jeg det er viktig at ikke ordene går i hodet på oss. Jeg tror at både en Gerhardsen, en Hambro, en Lyng og en Leirfall ville vært uenig i en slik beskrivelse. Regjeringer etter krigen har nettopp vært opptatt av innsats mot fattigdom. Jeg tør ubeskjedent nok si at Arbeiderpartiet bør ha æren av en god del av det.

Fellesskolen var en del av en slik plan mot fattigdom og er det fortsatt. Husbanken var og er en del av en slik plan. Trygdeordningene våre var og er en del av en slik plan. Kampen mot og forebyggingen av kriminalitet er også en del av en slik plan. Og Arbeiderpartiet har vært der hele tiden.

Mer velferd gir mindre kriminalitet, og mer kriminalitet gir mindre velferd. Hvordan folk har det, sosiale levevilkår og muligheten for egenutvikling henger derfor sammen med mengden og typen kriminalitet i et samfunn. Derfor er finansdebatten også stedet for å påpeke hva som er konsekvensen av det som nå er i ferd med å skje i norsk politikk, og peke på noen linjer. Det er viktig å reagere overfor kriminalitet. Reaksjonen skal komme raskt og må være følbar. Flere typer lovbrudd fordrer strenge reaksjoner. Noen er i dag åpenbart for milde. Vi kan likevel ikke stirre oss blinde på straffereaksjonen alene. En effektiv kriminalpolitikk innebærer å ha flere tanker i hodet på en gang.

Det er mens fritidsklubber legges ned på grunn av dårlig kommuneøkonomi, eksempelvis på Furuset i Oslo, at innsatsen for rusproblematikken i norske fengsler svekkes og tiltakene i kriminalomsorgen bare blir dårligere og dårligere for det sterkt økende antallet innsatte, og køen til fengslene våre øker. Dette er i sum en dyr og lite hensiktsmessig politikk som ikke bidrar til redusert kriminalitet. Vi vet at de samfunn som ensidig har tenkt mer politi, strengere straffer og flere fengsler, faktisk også er de land som i dag sliter med høyest kriminalitetsfrekvens. Det er de samme land som har satset på avregulering, skattelettelser og utstrakt privatisering, som sliter med økende sosial slitasje. Litt folkelig sagt: Markedet tar seg sjelden råd til en fritidsklubb. Det trengs et oppgjør med denne tenkingen. Det er den dårlige kommuneøkonomien, med kutt i skolefritidsordningen, kutt i kulturbudsjett og nedprioritering av den offentlige skolen som er alvorlige anslag i kampen mot den økte kriminaliteten.

Det hjelper derfor lite med strengere straffer og mer politi når fangene kun har med seg rusproblemene ut av fengselsporten og verken har bolig, skole eller arbeid. Det er derfor trist at regjeringspartiene ikke følger opp Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis forslag om betydelig økt satsing på bl.a. kriminalomsorgen, når de har såpass tro på å putte kriminelle i fengslene.

Ola T. Heggem (Sp): Jeg har med stor interesse i snart et halvt døgn fulgt min første finansdebatt fra min plass her i salen. Jeg har hørt mange kloke kvinner og menn framføre velvalgte ord i de beste hensikter. Jeg har også stor tiltro til at alle vil det aller beste for Norge som nasjon og for dem som bor her. Men så er det en gang slik at det er rimelig stor uenighet om hva som virkelig er best for landet og for innbyggerne.

Med min bakgrunn registerer jeg spesielt at stortingsflertallet sitter stille og ser på at tilbudet i skolen svekkes i de fleste kommuner, at tilbudet til dem som har behov for omsorg, svekkes, at kulturtilbudet bygges ned og at utviklingsarbeidet i de enkelte lokalsamfunn stopper opp. Jeg kunne selvfølgelig ramset opp en lang rekke flere viktige områder hvor tilbudet blir dårligere for folk flest. I tillegg økes gebyrer, brukerbetaling og husleie rundt omkring i kommunene – alt dette for å tilpasse seg nye rammebetingelser, og alt dette stikk i strid med råd fra lokalpolitikere fra alle parti.

Dette har bygd seg opp over flere år, sa statsministeren fra denne talerstol tidligere i kveld. Ja, det har nok det. Men gapet har aldri, definitivt aldri, iallfall ikke i mine 15 år som lokalpolitiker, vært større mellom det antall kroner som må til for å opprettholde velferden til folk flest rundt i landet, og det antall kroner kommunene får tilført gjennom skatt og ramme. Det faktum burde bekymre statsministeren. Kommunalministeren og arbeids- og administrasjonsministeren ville nok ha svart på en litt annen måte enn statsministeren. Budskapet fra Høyre-statsrådene er effektivisering, og en representant fra et av disse departementene forklarte oss på et møte i Molde tidligere i høst hva dette egentlig betyr. Jo, i sentrale strøk og i bysamfunn skal dette leses som konkurranseutsetting og privatisering, mens det i de mindre urbane strøk av landet skal leses som kommunesammenslåing.

Til slutt: Det er også med stor forundring jeg registrerer reduksjonen i de distriktspolitiske virkemidlene. Regjeringen har selv utnevnt fylkeskommunene til regionale utviklingsaktører, og ikke minst representantene fra de to minste regjeringspartiene har mer enn antydet påfyll av de kommunale næringsfondene gjennom dette budsjettet, om enn på en litt ny måte. Derfor er det verdt å merke seg at Regjeringen i sitt forlik med Fremskrittspartiet har redusert de distriktspolitiske virkemidlene med over 100 mill. kr.

Disse to forholdene, kommuneøkonomi og distriktspolitiske virkemidler, er eksempler på og gir uttrykk for prioriteringer som viser det jeg innledet med: Det er ulik oppfatning av hva som faktisk er best for landet, og hva som er best for oss som bor her. Andre eksempler som selvfølgelig også kunne ha vært brukt, er fordelingspolitikk og behovet for en målrettet industripolitikk.

Signe Øye (A): Kommuneøkonomien er elendig i mange kommuner, og enda verre blir det til neste år. Det kuttes i skolen, i eldreomsorgen, i skolefritidsordningen, i fritidsklubbene og i kulturtilbudet. Foreldre, unge og eldre reiser seg i protest over hele landet. Statsministeren kaller dette svartmaling.

Det var spesielt da representanter fra Kristelig Folkeparti på Stortinget – fra Østfold og andre fylker – drev aktiv lobbyvirksomhet for at Arbeiderpartiet skulle godta et Høyre-budsjett, et Høyre-budsjett med 3 milliarder kr til kommunene. Det kunne selvsagt ikke Arbeiderpartiet akseptere.

Askim kommune er en kommune i økonomisk krise. Kommunen må spare mange titalls millioner til neste år. Dette rammer de eldre spesielt. De flyttes rundt. Noen har allerede flyttet to ganger i år, og nå skal de flyttes igjen. De eldre raser og sier at dette rett og slett er råttent. De føler seg umyndiggjort. De ansatte har fått munnkurv. Pårørende sier at de eldre har ingen livskvalitet lenger. Tenk om Høyre-ordføreren kunne fått noen flere kroner, så hadde han ikke måttet gjøre dette mot de eldre. For han har jo planer om å velges igjen til neste år. Det er ikke det som bekymrer Arbeiderpartiet og meg; det er den dårlige behandlingen de eldre får, som er bekymringsfullt.

Fremskrittspartiledelsen hisset seg fryktelig opp da Bondevik og hans regjering la fram statsbudsjettet og foreslo å fjerne bl.a. gravferdshjelpen. Slikt usosialt tøv skulle Carl I. Hagen ha seg frabedt! Og aldri i verden skulle Fremskrittspartiet på vegne av det norske folk godta egenandeler på blåresept for pensjonister og uføre. Tenk å utsette eldre og fattige for slikt! Dette var jo et forslag som Fremskrittspartiet hadde kjempet for i mange år. Nei, dette skulle de aldri akseptere!

Men, som kjent, den slags innsigelser forsvinner lett i Fremskrittspartiet under påvirkning av lavere alkoholavgifter, lavere avgifter for campingvogner og mopeder. I dag er dette forslaget helt greit.

Til slutt: Jeg har hørt på debatten i dag, der veldig mange talere fra regjeringspartiene har skrytt av at dette er et budsjett for de fattige. Statsminister Kjell Magne Bondevik sa i trontaledebatten:

«Jeg er stolt av å lede en regjering som kjemper for dem som lider mest, for de fattige og for de forfulgte.»

Ja, da er det underlig at budsjettet som vedtas her i kveld, rammer de aller, aller svakeste flyktningene i verden, nemlig kvoteflyktningene. Fra neste år blir kvoten halvert. Det er skammelig for et så rikt land som Norge, og det er skammelig at vi tar disse 30 millionene for at vi skal finne penger til skattelettelser for dem som har mest fra før.

Jan Sahl (KrF): Flere har i debatten påpekt de sterke ordene som opposisjonspartiene brukte i forbindelse med framleggingen av budsjettet. Jeg skal ikke gjenta noen av dem i dag, men jeg konstaterer med glede at ordbruken er blitt langt mer dempet nå.

Men ordbruken den gang satte sine spor i den offentlige debatt, og opposisjonen lyktes i å skape en generell negativisme og sur stemning i folket. Kritikken fra opposisjonen rettet seg særlig mot Kristelig Folkeparti, og det er jo i seg selv et paradoks når de samme opposisjonspartiene på sine knær ber Kristelig Folkeparti om støtte. Det heter at den man elsker, tukter man, men jeg er ikke så sikker på at det er en elsk som ligger bak de siste ukers skyllebøtter. Etter erfaring fra de siste dager i samferdselskomiteen er nok dette langt mer et uttrykk for frustrasjon over tapt innflytelse for eget parti.

Nå har mediedebatten heldigvis tatt en ny vending i det siste, og flere stiller spørsmålet: Hvorfor har vi det ikke bedre når vi har det så godt? Kanskje er det slik at vi har mer enn nok å leve av i Norge, men vi mangler noe å leve for! Garborg har uttrykt seg på følgende måte:

«Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen …»

Vi er derfor i Kristelig Folkeparti stolte av at Regjeringen har prioritert de nære ting: familie, oppvekst og nærmiljø. Det er de nære relasjoner i en tidlig livsfase som danner grunnlaget for et meningsfylt ungdoms- og voksenliv. Det skal sterk rygg til å bære gode tider, heter det, og ryggøvelsene må læres i tidlig oppvekst.

Kristelig Folkeparti vil derfor verne om familien. Vi tror at foreldrene har de beste forutsetninger for å oppdra sine barn. Derfor er kontantstøtte til småbarnsfamiliene økt i budsjettet, og foreldrene får økt frihet til å velge det de selv mener er barnas beste.

Det er også lagt inn økt støtte til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, og det skattefrie beløpet for frivillige gaver er økt til 6 000 kr. I tillegg er det en rekordstor satsing på flere og billigere barnehageplasser.

Det frivillige barne- og ungdomsarbeidet har en tredobbel funksjon i nærmiljøet. Det gir meningsfylt innhold til livet til voksenlederne, gode fritidsaktiviteter for barn og unge og – ikke minst viktig – støtte til foreldrene i oppdragergjerningen.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å gi støtte til foreldre i utsatte posisjoner. Derfor går Regjeringen inn for å øke støtten til familievernet og styrke ekteskapet og det varige, forpliktende samliv. Kristelig Folkeparti vil bygge et varmere samfunn med kristne verdier. Derfor har Regjeringen tatt konsekvensen av dette. Den ønsker å sikre trosopplæringen gjennom Kirken og legger allerede i år inn 5 mill. kr til tiltaket. På sikt vil en bruke 250 mill. kr på slikt verdifullt kultur- og trosopplæringsarbeid. Dette er god Kristelig Folkeparti-politikk!

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Ein skal ikkje vere stor spåmann for å sjå at situasjonen på arbeidsmarknaden neste år blir vanskeleg. Allereie i inneverande år har me sett at arbeidsløysa har auka kraftig. Prognosar frå Aetat spår i 2003 heile 87 000 ledige i snitt. Med andre ord nærmar ein seg raskt 100 000 ledige.

Når det gjeld langtidsledige, var talet 22 200 ved utgangen av oktober i år. Dette er 43 pst. fleire enn for eit år sidan. Årsaka er mindre etterspurnad etter arbeidskraft og reduserte høve til å delta i ordinære arbeidsmarknadstiltak. På denne bakgrunnen meiner Arbeidarpartiet at det er rett å ha eit stramt budsjett for lågare rente og ein svakare kronekurs. I tillegg er det viktig å satse offensivt på arbeids- og næringspolitikk, slik Arbeidarpartiet gjer i sitt alternative budsjett, ved å satse 2,3 milliardar kr for å sikre og skape arbeidsplassar. Arbeidarpartiet gjer framlegg om 1 700 nye tiltaksplassar og ei styrking av Aetat, slik at dei ledige kan bli raskare formidla og ventetida redusert.

Eksportretta industri og andre konkurranseutsette verksemder er i ein alvorleg krise. Berre det siste halve året har 2 000 industriarbeidsplassar gått tapt kvar einaste månad. Dette merkar ein godt i mange delar av landet, og ikkje minst i min eigen region, Grenland, der store industrigigantar reduserer sin aktivitet. Regjeringa sit her passivt og ser på, sjølv om dette fører til aukande arbeidsløyse og samtidig svekkjer vårt grunnlag for verdiskaping og velferd.

I tillegg svekkjer regjeringspartia og Framstegspartiet dagpengeordninga kraftig, og dette er både usosialt og usolidarisk. Ei innstramming på dette området vil tyne dei som er arbeidsledige, og velte rekninga over på sosialbudsjettet til kommunane, utan at dei arbeidsledige dermed kjem raskare ut i jobb. Og med den økonomiske ramma til kommunesektoren som fleirtalet legg opp til, vil det ikkje vere slik at kommunane tek på seg denne utgifta med glede. Det er nemleg ikkje slik at berre ein pressar og tyner dei ledige hardt nok, vil dei finne seg ny jobb. Det er feilslått. Tvert om viser det seg at dårlege ytingar fører med seg at dei ledige blir dårlegare arbeidssøkjarar. Resultatet av denne innstramminga kan fort bli at eldre arbeidsledige blir tvinga til å søkje uføretrygd eller førtidspensjon.

Eg har stor forståing for at Kristeleg Folkeparti sine lokalpolitikarar rundt om i landet ser mørkt på framtida. Enkelte smular til Kristeleg Folkeparti her og der veg ikkje opp for det partiet må tole av høgrepolitikk. Eg kan forstå dei Kristeleg Folkeparti-ordførarane som no sår tvil om fattigdomsprofilen til Regjeringa.

Magnar Lund Bergo (SV): Det er sørgelig å se hvor dårlig kulturfeltet har kommet ut på neste års statsbudsjett. Men det skal de ha, Regjeringen skriver det klart og tydelig:

«Budsjettet reflekterer ikke regjeringens ambisjonsnivå på kultur- og kirkeområdet.»

Og konsekvensen av dette beskriver den også:

«Som følge av dette innebærer den moderate nominelle økningen i budsjettrammen i praksis et lavere aktivitetsnivå ved de fleste kulturinstitusjonene.»

Den sier også like klart at Kultur- og kirkedepartementet ikke har

«funnet det mulig å følge opp Stortingets forutsetning om at de nye spillemidlene til frifond og lokale og regionale kulturbygg ikke skal gå på bekostning av tilsvarende bevilgninger på statsbudsjettet».

Dette er prioriteringer som ikke har hatt flertall i Stortinget, og vi hadde regnet med at ved en avtale med et av de partiene som stod bak avtalen om endring i tippenøkkelen, ville disse pengene komme tilbake på sin riktige plass i budsjettet. Litt forundret ser vi at avtalen med Fremskrittspartiet ikke inneholder noen slike grep.

«Flere kultur-seire for FrP», er en av headingene på Fremskrittspartiets hjemmeside i dag. De henviser til noen poster de har fått gjennomslag for, bl.a. 3 mill. kr i økte bevilgninger til Frifond. Ifølge avtalen Fremskrittspartiet gjorde med Arbeiderpartiet og SV, skulle det vært tilført 12,2 mill. kr. De får på plass mindre enn en fjerdedel av det de var med på for noen måneder siden bare på denne posten.

En annen del av avtalen er posten «Lokale og regionale kulturbygg». Her mangler det i overkant av 40 mill. kr – ifølge departementet penger nok til å sette i gang etablering av 8 regionale og 124 lokale kulturbygg. «Seier» kaller Fremskrittspartiet det når de får igjen vekslepenger i forlik med Regjeringen.

Fremskrittspartiet viser med det forliket som nå ligger på bordet, at avtaler med dem må behandles som ferskvare. Neste gang jeg skal forhandle med Fremskrittspartiet, skal jeg være nøyere med å se på datomerkingen. Avtalen med Fremskrittspartiet i forbindelse med endring av tippenøkkelen har tydeligvis hatt merking: begrenset holdbarhet, best før 1. desember 2002.

Inge Ryan (SV): Som gammel lokalpolitiker er det en ting som gjør meg ilt, eller vondt, for å snakke riksmål. Det er den måten vi nå behandler kommunesektoren på. Kommunesektoren er den viktigste produsenten av velferdstjenester i Norge. Her har vi eldreomsorgen, her har vi kulturtilbudene, her har vi skolen, her har vi barnehagene. Og det er på denne sektoren vi som storting nå faktisk strammer til slik at de får problemer med å utføre den jobben som vi alle syns er så viktig. Vi leser om at gamle folk blir badet bare en gang i uken, at de ikke får kake til kaffen, osv. Jeg syns ikke det er det norske samfunn verdig at vi skal holde på sånn.

Hadde det derimot vært nød i landet, eller om vi hadde hatt et eller annet problem av betydelig karakter slik at vi måtte stramme inn over alt, ja, da hadde jeg hatt forståelse for at også kommunesektoren måtte tatt sin del. Men det er ikke det som er situasjonen.

Nå når jula nærmer seg, er det mange av oss som lurer på hva vi skal finne på å kjøpe av julegaver i år. Hva skal vi kjøpe til ungene? Hva skal vi kjøpe til slektningene – for de har da alt fra før? Men likevel bevilger vi oss stadig mer i privat rikdom. Mer og mer skal brukes til privat forbruk når vi har mer enn nok materielle ting fra før – mens svømmebassengene skal stå tomme og gamle folk må stå over badet. En rekke andre ting tar vi oss heller ikke råd til i offentlig sektor, eller i kommunesektoren, for å være mer presis.

Jeg tror at vi gjør en feil – ikke i løpet av et år, men hvis vi fortsetter å strupe kommunene så kraftig som vi har gjort de siste årene, og dermed bygger ned den viktigste velferdsprodusenten. Da tror jeg Norge gjør en feil. Vi kan ikke fortsette sånn. Jeg tror vi i årene som kommer, har et kollektivt ansvar for å jobbe for at kommunesektoren igjen får rammer og vilkår slik at den virkelig kan yte tjenester til befolkningen – tjenester som alle sammen, uansett bakgrunn, uansett inntekt, drar nytte av. Det må vi ta innover oss. Vi kan ikke fortsette å bevilge oss svære økninger i privat rikdom mens offentlig sektor, eller kommunesektoren, må blø som den gjør i dag.

Per Sandberg (FrP): Maken til jamring og svartmaling! Det er det som gjennomgående har preget debatten i hele dag. Er det så mørkt og svart, er det kanskje på tide at noen slår på lyset.

Jeg har merket meg at alle representantene fra SV og Arbeiderpartiet har brukt mesteparten av sin tid på å svartmale situasjonen i Norge. Å spre slik pessimisme rundt omkring i landet vil i hvert fall ikke gjøre det lettere å få til en utvikling. Det er min påstand. Representanten Schjøtt-Pedersen fra Arbeiderpartiet brukte 50 pst. av sitt innlegg på Fremskrittspartiet. Kristin Halvorsen brukte to tredjedeler av sitt innlegg på Fremskrittspartiet. I tillegg presterte Schjøtt-Pedersen i en replikk til Kristin Halvorsen å be henne om å vurdere budsjettforliket. Er det ikke på tide at disse partiene snakker om sin egen politikk? Så får vi se hva som skjer neste år i forhold til denne svartmalingen som har kommet fram i dag.

Jeg skal ikke snakke så mye om kommuneøkonomien nå, for den debatten skal vi ta i fagkomiteen senere. Det er interessant å merke seg at forskjellene mellom kommunene øker, men det er fordi overføringene og inntektssystemet til kommunene er lagt opp slik av de partiene som har vært mest kritiske i dag. Det er utrolig mange kommuner som har gitt tilbakemelding om at det går bra. Det er 100 kommuner som har gått med underskudd i 2001, resterende kommuner har gått i balanse eller overskudd. Så det generelle bildet på Kommune-Norge er ikke så dramatisk som det her sies. I forhold til Fremskrittspartiets budsjett vil kommunene ha 203 milliarder kr i inntekter. Fremskrittspartiet kutter 3 milliarder kr, 1,48 pst., og det er altså døden for kommunene. Men det sies ingenting om hva Fremskrittspartiet gjør på den andre siden i forhold til kommunene. Vi overfører faktisk noen milliarder kroner også, samtidig som vi ser at det finnes et effektivseringspotensial. Det er ikke Fremskrittspartiet som sier det, men enkelte utredninger – bl.a. også fra Jens Stoltenbergs tid – viser at det finnes effektiviseringspotensial. Og bare for å ta et eksempel på det: Hellerud bydel i Oslo, med 16 000 innbyggere, har faktisk funnet 10 millioner kr mer, som de tilbakefører til omsorg, skole, osv. Det er fordi de har effektivisert og funnet muligheter til å gjøre det. Kommuner kan selvfølgelig også finne slike muligheter.

Så til slutt noen ord om arbeidsledighet. Ja, det er foretatt endringer her. Men se f.eks. til Sverige og Danmark, som har gjort disse grepene og fått folk ut i arbeid. I Sverige kan man ikke gå mer enn 14 måneder på arbeidsledighetstrygd før man blir tvunget over på et annet system. Jeg er litt forundret når representanten Oppebøen Hansen og andre fra Arbeiderpartiet sier at vi må ha raskere formidling – raskere formidling til hva? Vi må først ha på plass noen arbeidsplasser som vi kan formidle disse arbeidsledige til. Når Arbeiderpartiet kvitter seg med arbeidsplasser og så skal formidle folk til de samme arbeidsplassene som de har lagt ned, blir jeg som et stort spørsmålstegn.

Karin Andersen (SV): Statsministeren la i innlegget sitt i dag vekt på at Regjeringen hadde lagt fram en fattigdomsplan, og at det var viktig. Som om det skulle bety noe i seg sjøl, når innholdet i fattigdomsplanen kun er smuler i forhold til den enorme omfordelingen som skjer ellers i samfunnet mellom fattig og rik, til fordel for de rike.

For et år siden var vi alle sammen enige om at det var en skam at det var fattigdom i et rikt land, og særlig at det var barn som levde under slike forhold – og at de fortsetter å leve slik i mange år. Nå har Regjeringen brukt et helt år på å forsøke å definere seg bort fra hvem det er som er fattige. Og når Regjeringen nå har funnet noen som den synes er fattige, gjør den dem enda fattigere. Høyre har vunnet fram med hele sin ideologi i fordelingsdebatten. De fattige vil bare arbeide hvis de blir fattige nok, mens de rike vil bare arbeide hvis de blir rikere. Det er en forståelse i Regjeringen som går ut på at det er viktig at de fattige får lite nok, for da tar de seg sammen og begynner å jobbe. Det er en forståelse som går ut på at fattige og rike må behandles totalt forskjellig. Det er helt annerledes enn det som var utgangspunktet i utjamningsmeldingen, som Bondevik I-regjeringen la fram for Stortinget.

Jeg vil særlig ta for meg hvordan dette er for barn. Barn i fattige familier rammes dobbelt, for de er helt avhengige av at kommuneøkonomien er god. De taper når SFO blir lagt ned eller blir for dyr, for da kan de ikke få lov til å være med på den arenaen som andre barn er med på. De taper når skolen ikke blir god nok til å bryte den sosiale arven – som gjør at skolen har råd til å dra på teater, har råd til å besøke gamlehjemmet, har råd til å besøke bedrifter, har råd til å tilby tilpasset opplæring, og at man ikke må være aldeles umulig for å få spesialundervisning og et tilbud som er godt nok.

Det som nesten er det verste – og det synes jeg statsministeren skal merke seg – er det som skjer i boligpolitikken. For denne Regjeringen skal være familiens regjering, og verne om familien. Men hva er det som er utgangspunktet da? Jo, det er at man har et sted å bo. Det finnes fremdeles barnefamilier i Norge som ikke har et sted å bo. Er det noen som greier å sette seg inn i hvordan det føles for et lite barn når det skjønner at foreldrene ikke aner hvor man skal bo om en måned? Du vet at mor og far ikke har penger. Du vet også, for det har du sett mange ganger når foreldrene dine har vært på sosialkontoret og spurt om å få hjelp, at det ikke er noen hjelp å få. Jeg kunne tenke meg å spørre statsministeren: Hvor lenge synes han det er rimelig at noen barn skal leve i så stor utrygghet, når vi er så rike?

Presidenten: Representanten Per Sandberg har bedt om ordet for å framsette et forslag.

Per Sandberg (FrP): Det ble knapt med tid i sted, men på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer jeg forslag nr. 31, som er omdelt i salen.

Presidenten: Det var vel ikke tiden som var knapp, det var representanten som hadde for mye han skulle ha sagt!

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Noreg er eitt av verdas beste land å bu i. Slik er det for dei aller fleste av oss. Dess lettare skulle det vera å føreta opprettingar slik at alle innbyggjarane i dette landet kunne kjenna seg igjen i ei slik skildring.

Då Senterpartiet brukte sterke ord om Regjeringa sitt budsjettforslag, var det fordi nokre merkelege og uakseptable prioriteringar tydeleg slo imot oss. Senterpartiet prioriterer for 2003 m.a.:

• tiltak for konkurranseutsett næringsliv og dessutan ei kopling av ledige hender med ugjort arbeid i samferdselssektoren

• ein styrkt kommuneøkonomi for å sikra fellesskapen og gje lokalsamfunna moglegheit til ei meir verdig omsorg og ein god offentleg skule, og ei meir rettferdig fordeling

• vi kjenner oss forplikta når det gjeld utjamningsmeldinga som Kristeleg Folkeparti, Venstre og Senterpartiet saman la fram, og vi vil arbeida for betre offentlege tenester, eit meir finmaska sosialt tryggleiksnett, ein meir sosial bustadpolitikk, ei mjukare arbeidslinje og eit meir rettferdig skattesystem

Statsministeren omtala med undring, ja nærast med ein snev av forakt, reaksjonane på statsbudsjettet. Det må vera legitimt å reagera på Regjeringa si framheving av næringsnøytralitet i staden for sikring av dagens utsette arbeidsplassar. Statsministeren kan ikkje undrast over at vi reagerer på manglande midlar til kommunesektoren.

Kristeleg Folkeparti hadde statsministeren då konsultasjonsordninga med KS vart etablert. Målet var ei felles forståing av talgrunnlaget for kommunane. Då mangla det ikkje på felles forståing. Likevel vil ikkje Regjeringa følgja opp med nødvendige midlar.

Ingen kan skulda Høgre for manglande oppfølging. Det er Høgre-politikk å redusera overføringane til kommunane. Men av Kristeleg Folkeparti hadde både Senterpartiet og mange av Kristeleg Folkeparti sine eigne venta betre.

Sterkast var reaksjonane i Senterpartiet likevel på manglande utjamningsprofil i budsjettet, ein profil som dessverre heller ikkje har vorte retta opp i budsjettavtalen med Framstegspartiet. Kutt i frå før knappe midlar til distrikta og stygge og usosiale kutt overfor sjuke og arbeidsledige vart ståande. Honnør til Kristeleg Folkeparti for at dei stod fast når det gjeld bistandsbudsjettet. Dess større var overraskinga over ein fattigdomspakke der inndekkinga skal takast av dei fattige sjølve, og skattelette til oss som har over 320 000 kr i inntekt, skal omtalast som skattelette for folk med vanlege inntekter.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg vil gjerne berøre noen av de sosial- og helsepolitiske spørsmålene i forbindelse med statsbudsjettet. Det er det viktigste når det gjelder velferdsområdet vårt. Regjeringens budsjett gav ingen særlig gode signaler i så henseende. Det var basert på egenandelsøkning, på en reversering av blåreseptordningen som trådte i kraft tre dager før statsbudsjettet ble lagt fram nå i oktober, og i det hele tatt en samling av ting som gikk den gale veien.

I fjor høst, før denne regjeringen tiltrådte, gjorde regjeringen Stoltenberg en avtale med NHO og LO vedrørende sjukefraværet, og denne avtalen hadde som intensjon å senke sjukefraværet og skape et mer inkluderende arbeidsliv. Vi vet at vi fortsatt har veldig mange i helsekø. Vel 250 000 står i denne køen. Hver nordmann er borte fra jobb gjennomsnittlig en måned i året på grunn av sjukdom. Dette utgjør over 220 000 årsverk. Det er en veldig stor kostnadsfaktor for landet og for statsbudsjettet. Over 7 000 årsverk gikk tapt i fjor på grunn av venting i sjukehuskø. Sjukepengene i denne sammenhengen utgjør ca. 2 milliarder kr, og produksjonstapet i bedriftene og for produksjonslivet vårt er beregnet å komme opp i omtrent det samme beløpet. Dette betyr at vi har en jobb å gjøre her. Et mer inkluderende arbeidsliv er også en sak for det offentlige. Men ikke minst er det en sak for staten, ved Regjeringen og Stortinget, å få til et helsevesen som kan behandle folk for deres sjukdommer og rehabilitere dem, slik at de kommer i jobb igjen. Det ser vi lite spor av vilje til i dette statsbudsjettet.

Vi mener at helseforetakene og spesialisthelsetjenesten vår må ha mer ressurser, og også rehabiliteringssektoren. Ikke minst våre opptreningsinstitusjoner må få en bedre økonomi for å kunne sette folk inn i arbeid igjen.

Denne regjeringen snakker om frivillighet. Frivillighetssentralene er et spennende prosjekt, som viser seg å bære gode frukter i et samarbeid mellom stat, kommune og de private. Dette er det heller ingen vilje til å satse på for å få det til å gå videre og for å få flere frivillighetssentraler inn.

Bondevik har sagt at det er blitt fremmet ydmykende krav i budsjettforhandlingene. Et slikt krav må vel i tilfelle være dette med alkoholavgiftskuttet. Imidlertid synes det som om det er gode bortforklaringer på dette. Blant annet gjorde Kristelig Folkepartis parlamentariske leder Jon Lilletun i en replikkrunde her i kveld dette avgiftskuttet på alkohol i budsjettforliket med Fremskrittspartiet til et promillespørsmål om flytting av penger på statsbudsjettet. Det gjelder noe helt annet det som er konsekvensen av et slikt forslag som Kristelig Folkeparti nå er med på i dette statsbudsjettet.

Inge Lønning (H): Skolen er en viktig sak, og jeg har stor forståelse for både opposisjonspartienes og regjeringspartienes opptatthet av og omsorg for den norske skolen.

Det er en ting ved de tre opposisjonspartiene, som omtaler seg selv som begynnelsen til en fremtidig flertallsregjering, som forbauser meg i den sammenheng.

Senterpartiet vil i sitt alternative budsjettforslag kutte 100 mill. kr i bevilgningene til private skoler. Arbeiderpartiet vil kutte 400, og SV flesker like godt til med 1 milliard. De klarer sikkert å bli enige om hvor mye de skal samle seg om å kutte hvis den tid skulle komme. Men ingen av dem sier et kløyva ord om hva de akter å gjøre med lov om private skoler, som gjør det til en rettighet for disse skolene å motta tilskudd etter fastsatte satser. Det er forbausende lettsindig.

Det andre som forbauser meg, er at man fremstiller det som om ressursproblemer i den offentlige skole skulle kunne løses på den måten. Det blir jo verken flere eller færre elever i den norske grunnskolen totalt ved at man eventuelt kjeppjager elever som i dag går på private skoler, tilbake til den offentlige skolen. Tvert imot, hver av de elevene vil koste ca. 30 pst. mer pr. år enn det samfunnet i dag betaler i tilskudd til disse elevene når de går ved private skoler. Det vil i virkeligheten altså øke ressursknappheten i den offentlige skolen.

Det som imidlertid er aller mest forbausende fra et politisk synspunkt, er at de samme tre partiene betrakter dette som en invitasjon til Kristelig Folkeparti til å slutte seg til en fremtidig regjeringskonstellasjon. Det er en mildt sagt selsom invitasjon. For om det er noe parti som har vært opptatt av – sammen med Høyre – å forfekte foreldrenes grunnleggende demokratiske rett til å velge et skolealternativ dersom de har grunner for det, ja så er det Kristelig Folkeparti.

De tre partiene som akter å rasere privatskoletilbudet i dette landet – for det er jo i virkeligheten det man går inn for – ønsker enten at Norge skal si opp de internasjonale konvensjonene vi er bundet av når det gjelder å respektere foreldreretten, eller så vil de innføre et virkelig fullstendig økonomisk klasseskille i norsk skole. For hvis man tar bort tilskuddet til private skoler, er man garantert ett resultat, nemlig at det bare er de foreldrene som har usedvanlig god råd, som vil kunne gjøre bruk av valgfriheten.

Siv Jensen (FrP): Under debatten er det omdelt to forslag i salen, nr. 31 og nr. 32.

Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at disse forslagene kommer til erstatning for de tilsvarende forslag i innstillingen. Det skyldes at man i løpet av dagen er kommet til enighet både i kommunalkomiteen og i energi- og miljøkomiteen, noe som får konsekvenser for de vedtak som skal fattes i salen i dag. Derfor er forslagene nå omdelt og vil komme til erstatning for dem som allerede står i innstillingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet.

(Votering, se nedenfor)