Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Kristelig Folkeparti, 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken):Biskop Desmond Tutu har skrevet en bok med tittelen «Ingen fremtid uten tilgivelse». Både Nelson Mandela og Desmond Tutu har ved sine ord, sine handlinger og sitt lederskap vist beundringsverdig mot og holdning. Framtiden for Sør-Afrika ligger i disse personers tenkning, ikke i hevn og tilbakevending til det som var, bare at det nå skulle være de fargede som skulle undertrykke de hvite. Tvert imot bygges framtiden positivt ved å ha røtter i fortiden og blikket rettet framover.

Fortid skal ikke glemmes eller forties, men heller ikke gjøre oss handlingslammet. Også i Sør-Afrika har det stått fram personer som har bedt om tilgivelse for apartheidsystemets grusomheter, men det har vært langt mellom disse personene. Mest iøynefallende har vært den storhet og visdom som folk som Mandela og Tutu har uttrykt. De har proklamert tilgivelse som program for å bygge en annerledes og bedre framtid. Ingen framtid uten tilgivelse.

Noe av den samme tenkning bør gjøre seg gjeldende i den saken Stortinget skal gjøre vedtak i angående krigsbarna og den historie mange forteller om. Men her gjelder det som utgangspunkt at Stortinget på vegne av folket rekker ut sin hånd.

Justiskomiteen har gitt en enstemmig innstilling i saken om forberedelse av et nasjonalt krigsbarnoppgjør. Vi vet at mange barn med norsk mor og tysk eller østerriksk far, såkalte krigsbarn, uforskyldt har blitt utsatt for ord og handlinger som har preget oppveksten negativt – ja, for noens del også det voksne livet. Om det går an å be om unnskyldning på vegne av noen, ber justiskomiteen gjennom sin innstilling krigsbarna om unnskyldning for den urett og den smerte de er påført gjennom livet som følge av at de var krigsbarn.

Mange av krigsbarnas fortellinger om barndoms- og ungdomsopplevelser gjør sterkt inntrykk og minner oss på at vi mennesker kan være utrolig stygge mot hverandre. Justiskomiteen tar sterkt avstand fra den urett som er begått mot krigsbarna. Komiteen har også forstått intensjonen bak forslaget fra stortingsrepresentant Meltveit Kleppa om oppnevning av en krigsbarnkommisjon som må ta et moralsk, økonomisk og endelig oppgjør med den urett som mange krigsbarn har opplevd. Men komiteen går et skritt videre for å unngå at oppgjøret skyves unødvendig framover i tid. Derfor hopper vi over kommisjonen og ber Regjeringen direkte om å utrede alternative forslag til erstatningsordninger, som en kompensasjon til de krigsbarna som er påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn. Forslag skal legges fram for Stortinget så raskt som mulig og fortrinnsvis i løpet av 2003. Dette betyr at ingen beløp er klarlagt nå, heller ikke hvilke enkeltpersoner som skal kunne få erstatning i form av penger.

Komiteen understreker at det å være krigsbarn i seg selv ikke er negativt. Å ha en mor som er norsk og en far som er tysk, er ikke noe negativt. Men det er det at menneskeverdet har blitt nedverdiget, som gjør at man har kommet i en særlig situasjon. Menneskeverdet til et krigsbarn er lik enhver annens, ukrenkelig og uendelig.

Mange krigsbarn har også positive opplevelser. De kan ikke vise til at de har hatt en vanskelig oppvekst på grunn av sin bakgrunn. De ønsker ikke å ha noen oppmerksomhet omkring det som ligger bak, og de ønsker heller ikke at dette skal bli en sak i familien. Det må respekteres.

Vi i komiteen har også fått henvendelser fra andre personer som føler seg krenket over at krigsbarn skal få erstatning. Hva med oss, sier noen, som mistet våre fedre nettopp på grunn av krigsbarnas mor eller far – eller begge? Er det ikke slik at vi burde få erstatning?

Det er ikke det vi skal ta standpunkt til i denne saken. Stortinget og samfunnet vårt har andre ordninger som i stor grad skal fange opp disse enkelthetene. Jeg tenker på billighetserstatningsordningen og andre ordninger som skal kunne komme disse til hjelp i den konkrete situasjonen de måtte være i. Men det er viktig nå for Stortinget å understreke at den urett som er begått i vårt samfunn overfor denne gruppen mennesker som vi behandler gjennom denne innstillingen her i dag, må vi rette opp. Stortinget rekker ut en hånd, uten at vi definerer innholdet i det endelige resultatet.

Vi ber Regjeringen om at man i arbeidet med å utforme erstatningsordningen involverer krigsbarnas organisasjoner. Det mener vi er vesentlig, slik at det hele tiden kan være en dialog som gjør at Regjeringen ikke opererer på siden av, men i samspill med krigsbarnas organisasjoner. Vi ber også om at forskningen på krigsbarnas oppvekstforhold fortsetter. Det er mye vi kan lære og som vi kan ta avstand fra, slik at ikke en ny generasjon begår de samme urimeligheter, de samme handlinger av negativ karakter, som andre har begått før oss.

Knut Storberget (A): Ved arbeidet med denne saken har man – i hvert fall enkelte medlemmer av justiskomiteen – noen ganger kunnet stille seg spørsmålet: Gir det noen vekt å vedta en beklagelse eller en unnskyldning i dette rom og i andre rom? Hvis beklagelsen og unnskyldningen blir stående alene og det bare blir med dette, er det etter mitt skjønn et tomt vedtak. Derfor må det vedtaket som Stortinget i dag gjør, etter alle solemerker enstemmig, først og fremst innebære starten på en beklagelse og en unnskyldning overfor den gruppen av mennesker som vi har valgt å kalle krigsbarn.

Det er helt åpenbart – gjennom forskning, men også gjennom fortellinger fra enkeltpersoner både i rettslig sammenheng, i media og også overfor oss direkte – at en slik unnskyldning i aller høyeste grad er på sin plass. Den er såpass viktig at det er en glede at justiskomiteen, ved den jobben som saksordføreren har gjort, har klart å samle seg rundt noen premisser for det vedtaket som i dag gjøres. For det første ønsket man at dette vedtaket og denne beklagelsen og unnskyldningen skulle være enstemmig. Man skulle samles om et slikt vedtak.

Det andre er at det bør skje raskt. Det er derfor justiskomiteen på mange måter har forsert forslagsstillers forslag, ved å hoppe over spørsmålet om kommisjon og gå rett på en klar oppfordring til Regjeringa i spørsmålet om en erstatningsordning.

Det tredje elementet i vedtaket, og som jeg syns det er grunn til å presisere, er først og fremst – og det ligger på mange måter mellom linjene – at økonomien ved et slikt oppgjør aldri vil kunne imøtekomme det behovet som denne gruppen mennesker har. Mange har kontaktet oss, og med rette, i forhold til at et erstatningsoppgjør i seg sjøl ikke vil løse dette. Jeg sier dette fordi jeg tror vi ikke skal stirre oss blinde på at det er sjølve erstatningen og kronene som vil telle i et slikt oppgjør. Det vil kunne være viktig, og det er viktig sammen med det vedtaket som gjøres her i dag, og sammen med premissene for justiskomiteens vedtak. Men det er i aller høyeste grad kun viktig hvis vi får det til sammen med et signal ut til alle menneskene som beveger seg utenfor dette huset, og som på mange måter kanskje har vært delaktige, som har vært kjent med den urett som mange krigsbarn har lidd, slik at man får en slags bevissthet i opinionen også i forhold til at man ønsker å ta et slikt oppgjør som Stortinget i dag markerer. For det er ikke lett, og det skal heller ikke være lett, å be om unnskyldning for den urett som har skjedd og skjer, både overfor krigsbarna og overfor andre grupper. Det er saker vi må jobbe med.

Det vedtaket som vi gjør her i dag, er helt åpenbart et skritt i riktig retning. Derfor har dette vedtaket dimensjoner utover den rene økonomioppgaven som Regjeringa nå har fått. Det forhindrer ikke at oppgaven er påtrengende. Fra Arbeiderpartiets side har det vært vektlagt i denne prosessen at Regjeringa bør komme tilbake så raskt som mulig. Tida går, menneskene blir eldre, mennesker dør. Oppgjøret ville tape sin effekt om vi nå skulle vente særdeles lenge på et slikt oppgjør.

Når det helt konkret gjelder spørsmålet om økonomien i dette, syns i hvert fall jeg for min del at det er grunn til å peke på at ved siden av å få en rask og smidig ordning som lett kan praktiseres, bør vi klart se hen til, som en slags mal i forhold til disse oppgjørene, de oppgjørene som har vært, bl.a. overfor grupper som har falt inn under billighetserstatningsordninger tidligere. Det kan være en riktig måte å løse disse problemene på.

Til slutt vil det være naturlig å peke på at et slikt oppgjør som man nå søker å få i stand, aldri vil kunne få noen som helst verdi hvis vi ikke tar den lærdommen som ligger i dette, med oss inn i framtida, også overfor andre grupper. Det er på høy tid å merke seg det kollektive ansvaret som vi alle har om noen skulle ha gjort noe galt. Jo strengere reaksjonen og sanksjonen blir overfor den personen eller den gruppe mennesker som skulle ha gjort noe galt, og jo tøffere fordømmelsen blir, desto viktigere er det å ta vare på alle dem som rammes uberettiget, og alle dem som rammes hardest, de som ikke har gjort noe galt, kanskje særlig barna. Det er en lærdom å ta med seg for oss justispolitikere i en tid hvor vi bruker stadig hardere virkemidler.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg finn grunn til å gratulera justiskomiteen med eit svært godt arbeid i ei vanskeleg, men viktig sak. Det vil bety mykje for dei det gjeld, at komiteen la som premiss at ein ville koma med ei samrøystes tilråding, og at komiteen i si samrøystes tilråding er så klar i sine konklusjonar.

Det er gitt eit klart oppdrag til Regjeringa. Det er sett ein tidsfrist, for å understreka kor utolmodig komiteen er i forhold til ei avklaring. Det er òg sagt frå komiteen si side at uansett korleis Regjeringa no vel å organisera arbeidet sitt, skal krigsbarna sine organisasjonar involverast i arbeidet. Komiteen har òg avklart at forskingsoppdraget som er gitt, skal halda fram.

Med det vedtaket som blir gjort i dag, er det teke eit langt og viktig steg vidare mot ei verdig avslutning på noko som har vore eit mørkt kapittel i norsk etterkrigshistorie så langt.

I juni 1998 tok høgrerepresentanten Bjørn Hernæs opp spørsmålet om ein granskingskommisjon i ein interpellasjon i Stortinget. Eg hadde ansvaret for å svara på den interpellasjonen då, og kjende både mitt eige og Stortinget sitt utolmod i forhold til å få fram det historia gøymde på dette området. Difor fekk Forskingsrådet eit oppdrag med svært kort tidsfrist, og difor kom òg rapporten «Fiendens barn?» allereie i juni året etter. Når det viste seg at det oppdraget som då vidare vart avklart, ikkje kunne sluttførast så raskt som intensjonen frå sentrumsregjeringa var, og når det òg i mellomtida vart avklart frå rettsvesenet si side at det var føremålstenleg med ei historisk og politisk oppfølging, fann eg det nødvendig å fremja eit Dokument nr. 8-forslag.

Så må eg berre seia at eg i dag er nøgd med at komiteen finn grunn til å gå lenger enn det mitt forslag tilrår. Eg trur nok at det kan ha sine praktiske vanskar at Regjeringa no sjølv får dette oppdraget. Eg er einig med justiskomiteen i at sjølve oppgåva kan bli løyst raskare. Men her skal det gjerast viktige vurderingar, og ein skal gå gjennom mykje materiale. Eg er likevel sjølvsagt einig i den løysinga som no er vald.

Krigsbarna er ei mangfaldig gruppe. Lat meg difor òg understreka at det er somme som ikkje ynskjer ei oppripping i ein barndom som dei har lagt bak seg. Men så er det heilt klart andre som har eit behov for både ei moralsk oppreising og eit økonomisk oppgjer. Eg ser no fram til statsråd Dørum si orientering om korleis han har tenkt å leggja opp arbeidet, og kva slags tidsaspekt han ser for seg.

Statsråd Odd Einar Dørum: Krigsbarnas historie angår oss alle, ikke bare krigsbarna selv. Det er viktig å få fram hva som har preget krigsbarnas oppvekst i etterkrigstidens Norge. Jeg vil også si det slik: Det er et samfunnsmessig ansvar å få fram den kunnskapen.

Like viktig er det at samfunnet tar ansvar for lidelser og problemer noen av krigsbarna er påført av det norske samfunn.

Denne regjeringen har videreført det forskningsarbeid som ble satt i gang av foregående regjeringer. Forskningsprosjektet er bredt anlagt og bygger bl.a. på opplysninger og påstander som er kommet fra krigsbarna selv via deres organisasjoner.

Fra myndighetenes side har det vært viktig å fokusere på følgende:

• myndighetenes syn og praksis

• holdninger til krigsbarn i skole-, helse- og sosialvesen

• folkelige forestillinger om krigsbarna

Jeg vil mene at den kunnskap vi får fram via denne forskningen, er viktig, ikke minst for krigsbarna selv. Det er deres historie dette gjelder. Men samtidig er det vår felles historie. Vi må ta lærdom av det vi nå får vite. Jeg er derfor glad for at justiskomiteen i sin innstilling støtter Regjeringen i synet på at forskningen må fortsette, og jeg vil tilføye: Viktige deler av den kunnskapen som forskningen frambringer, er også vesentlig for å kunne finne fram til de avveininger som komiteen ber om at man skal gjøre i forbindelse med mulige alternative erstatningsordninger.

Men forskning tar tid. Det pågående forskningsoppdraget ventes sluttført i løpet av 2004, men det er åpning for delrapporter underveis. Det er et omfattende materiale som skal samles inn og bearbeides.

Jeg har registrert at krigsbarna begynner å bli utålmodige, og at de synes det er langt fram å skulle avvente forskningsresultater. Reaksjonen er forståelig. For krigsbarna ligger barndommen nå langt tilbake i tid, og de har gjennom lengre tid vært opptatt av spørsmålet om samfunnets reaksjon på den urett enkelte mener er begått.

Vi vet tilstrekkelig til å fastslå at mange har hatt det vanskelig, og at disse vansker kan skyldes at de har hatt tysk far. Det er beklagelig at det har vært slik i vårt samfunn. Statsminister Bondevik har da også på vegne av den norske stat gitt krigsbarna en beklagelse.

Mange krigsbarn retter nå krav mot myndighetene for å få oppreisning og erstatning. Våre domstoler har nylig hatt til behandling de første søksmål av denne karakter. I disse sakene har staten lagt ned påstand om at eventuelle krav er foreldet. Begrunnelsen er at disse forhold ligger så langt tilbake i tid at det er vanskelig – for ikke å si umulig – å føre de bevis som en rettslig behandling av slike krav forutsetter. Staten har fått rettens medhold i dette syn.

Jeg vil likevel mene at vi nå må kunne enes om at oppreisning av den karakter det her dreier seg om, er spørsmål mer av politisk enn av rettslig karakter. Dette er også i tråd med de konklusjoner rettsapparatet har trukket. Den utfordring norske myndigheter står overfor, er å finne konkrete og treffende kriterier som kan danne grunnlag for en rettferdig kompensasjonsordning. Det er denne regjerings syn at vi fortsatt trenger mer konkret viten, og at det mest hensiktsmessige ville vært å avvente den kunnskap som forskningen kan frambringe. Jeg viser her til den uttalelse til saken som er gitt av sosialministeren i hennes brev av 3. mai 2002 til Stortinget, og som er vedlagt saken.

Jeg har merket meg at komiteen ikke ser det som tjenlig å opprette en kommisjon for å vurdere et særskilt krigsbarnoppgjør, slik representanten Meltveit Kleppa har foreslått.

Jeg forstår Stortinget slik at det er forutsetningen at det skal utredes en ordning for krigsbarna som skal rettes inn mot de personer som har lidd særlig overlast, og at det må være en sammenheng mellom den påførte lidelse og det forhold at vedkommende er krigsbarn. Etter gjeldende ordning for billighetserstatning gis ikke erstatning alene på det grunnlag at vedkommende er krigsbarn. Disse personene vil likevel kunne få billighetserstatning dersom de har lidd overlast og det offentlige kan bebreides. Som komiteen er inne på, må vi derfor vurdere om billighetserstatningsordningen kan benyttes. Jeg tar det derfor for gitt at det fortsatt skal være slik at selv om vi her utarbeider en egen erstatningsordning for denne gruppen, skal vi altså holde fast på billighetserstatningen som en mulighet.

Jeg har videre merket meg komiteens forutsetning om at en eventuell kompensasjon må graderes etter den enkeltes lidelser. Jeg vil i den sammenheng peke på at utformingen av en slik erstatningsordning nødvendigvis vil måtte bli svært komplisert. Dette henger sammen med at sakene er svært gamle, at det vil være vanskelig å fastslå hvilken overlast den enkelte har lidd, og at sammenhengen mellom det å være krigsbarn og å ha lidd overlast kan være vanskelig å fastslå. Det er også det synspunkt som har framkommet i salen her fra flere, at det er enkeltpersoner som av ulike årsaker slett ikke ønsker å bli trukket inn i dette. Det har også sammenheng med at antallet krigsbarn foreløpig er antatt å være mellom 10 000 og 12 000 personer.

Når Stortinget nå ønsket at Regjeringen skal utrede alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon til krigsbarn som er påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn, vil Regjeringen selvfølgelig følge opp dette i tråd med de forslag som komiteen nå i dag står samlet bak.

Regjeringen vil også prøve å gjøre det så raskt som mulig og fortrinnsvis i løpet av 2003, men jeg kan ikke garantere at det blir resultatet. Men jeg forstår at komiteen har valgt den arbeidsformen som den har fremmet i sine forslag, fordi man har antatt at en kommisjon som skal gjøre en jobb og deretter bearbeide ting, vil ta lengre tid. Jeg er innforstått med at komiteen på denne måten pålegger Regjeringen et ansvar for at vi kommer tilbake til Stortinget så snart som mulig. Regjeringen vil selvfølgelig ta initiativ til å organisere arbeidet for å oppfylle dette – jeg har merket meg fortrinnsvis i løpet av 2003. Vi skal gjøre vårt ytterste for å klare det, men jeg kan ikke her i dag garantere at vi skal klare det. Men det ligger i sakens natur at dette ikke kan trekke langt ut i tid, slik som flere representanter har påpekt i sine innlegg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.