Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) (ordførar for saka):Kredittmeldinga 2001 gjev ei vurdering av kredittmarknaden og kreditt- og finansinstitusjonane si verksemd her i landet. Frå og med førre kredittmeldinga har ein også gjeve plass til ein rapport om arbeidet i IMF. Også verksemda til Norges Bank, Kredittilsynet, Statens Banksikringsfond, Statens Bankinvesteringsfond og Folketrygdfondet er omtala i meldinga.

Ikkje utan grunn vert noko av hovudfokuseringa i denne kredittmeldinga lagd på dei utfordringane me står overfor etter finansskandalane i USA. Oslo Børs peikar på at den norske næringsstrukturen er ein dempar for at slike saker skal få same omfanget her i landet. Likevel har me også i vårt land sett eksempel på liknande saker. Derfor må denne utingen takast på alvor. Tillit er nok det viktigaste stikkordet i denne samanhengen. Skal marknaden fungera godt, må informasjonen vera truverdig og uhilda. Dersom ikkje desse kvalitetane pregar informasjonen som vert gjeven om selskapa si finansielle stilling, kan dette på sikt m.a. føra til at viktig kapitaltilgang vert hindra.

Eg registrerer at det internasjonale arbeidet på dette området har vorte forsterka som følgje av finansskandalane. Vår regjering er aktiv i dette arbeidet, m.a. gjennom deltaking i komitear under EU-kommisjonen og i nordisk samarbeid. Her prøver Regjeringa å medverka til reglar og føresegner som kan fylla dei behova som har dukka opp gjennom finansskandalane i USA.

Eit interessant aspekt er at det no i større grad vert lagt vekt på etiske refleksjonar. Innføring av revisjonskomitear er eit døme på det. Det er kanskje ein litt ny, men etter mitt skjøn viktig måte å tenkja på i slike spørsmål. For uansett kor detaljerte slike reglar og standardar er, vil det alltid koma situasjonar der det til sjuande og sist må gjerast etiske og moralske vurderingar.

Ein hovudkonklusjon er at finansskandalane i USA har ført med seg at det no er ei klår forståing av at det er naudsynt å ha rammer som i størst mogleg grad kan sikra god og etterretteleg rekneskapsinformasjon. Det trengst klåre standardar, gode kontrollmekanismar og strenge reaksjonar i tilfelle der rekneskapar vert manipulerte. I Kredittmeldinga 2001 uttrykkjer Regjeringa at den er bestemt innstilt på å medverka til dette, særleg gjennom effektive tiltak for å hindra at uetisk praksis skal få utvikla seg, slik me har sett det i USA.

Den 29. november møtte finansministeren til høyring om IMF i finanskomiteen. Synet på IMF si rolle er delt, men det synest likevel å vera rimeleg semje om at den seinare tidas utvikling for IMF, både som institusjon og som aktør, har vore positiv.

IMF har m.a. lagt til rette for større innsyn i vurderingar, vedtak og organisasjonsmessige forhold. Dette medverkar til å redusera mistydingar og til å skapa større tillit. Det gjer òg at IMF sine åtgjerder i større grad kan etterprøvast og drøftast. Vidare er det viktig å sjå det arbeidet som IMF gjer, i samanheng med Verdsbankens funksjon. Samarbeidet mellom desse institusjonane har blitt betre og er under stadig utvikling, ikkje minst er dette arbeidet viktig i kampen mot fattigdom. Gjeldsletteinitiativet som kom i 1996, er eit døme på dette. Redusert gjeld fører til at større ressursar kan gå til m.a. helse og utdanning. Det er vidare viktig å huska på at både IMF og Verdsbanken har skrive under på FNs tusenårserklæring. Der har dei forplikta seg til å innretta sin politikk for å nå måla i denne erklæringa.

Ei anna viktig oppgåve for IMF er å hindra at økonomiske kriser i eitt land eller éin region spreier seg og blir eit trugsmål mot andre land og regionar. At ikkje krisa i Argentina og Brasil har spreidd seg i noko vidare omfang, syner, etter mange si oppfatning, at IMF har spelt ei viktig rolle.

Det bør også nemnast at i den seinare tida har IMF forsterka overvakinga av institusjonelle forhold, med vekt på styresettet i landa og på kampen mot kvitvasking av pengar og finansiering av terrorisme.

IMF har stor påverknadskraft, og det er difor viktig at det som blir gjort, til kvar tid kjem fram og kan vera til diskusjon. IMF er inne i ei viktig og spennande utvikling. Difor er kredittmeldinga sin rapport om IMF viktig, både som informasjon og som grunnlag for debatt om IMF si rolle og utvikling.

Per Erik Monsen (FrP): Det er visse trekk i dagens økonomiske situasjon som vi som husker slutten av 1980-årene, nikker gjenkjennende til. Jeg tenker da på den høye gjeldsveksten i husholdningene, en betydelig økning i misligholdte lån og økende arbeidsledighet. Summen av disse forholdene er tegn som burde mane banker og kredittinstitusjoner til en viss forsiktighet på utlånssiden.

Det at gjeldsbelastningen særlig viser en økning for husholdningene med lave inntekter, og det at det er langt flere husholdninger som har høy gjeldsbelastning i dag enn det var på slutten av 1980-tallet, er noe bekymringsfullt. Lån til husholdningene er stort sett gitt med pant i fast eiendom. Når det også er en økning i lån som er gitt med en belåningsgrad ut over 100 pst. av eiendomsverdien, viser det at kredittrisikoen er stor for en del av utlånene.

Vi har hatt en kraftig økning i boligprisene de siste årene. Et fall i boligprisene på linje med det vi så på slutten av 1980-tallet, vil kunne påføre bankene store tap. Selv om det ser ut til at bankene er i stand til å tåle betydelige tap før de kommer ned på det lovbestemte minstekravet til kjernekapital, mener Fremskrittspartiet at det er grunn til bekymring, om den kraftige økningen i gjeldsveksten fortsetter over lang tid. Svært mange husholdninger vil da bli sårbare for kraftige renteøkninger, fall i boligprisene og økt arbeidsledighet.

Det er neppe grunn til å slå alarm nå, men det er grunn til å følge utviklingen nøye fremover.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): I likhet med Fremskrittspartiet har SV i innstillingen uttrykt bekymring over tegnene til en for høy utlånsvekst i Norge. I Norges Banks siste inflasjonsrapport går det fram at husholdningene med de laveste inntektene i samfunnet vårt har hatt en sterk økning av den gjennomsnittlige gjeldsbelastningen. Dette er særlig alvorlig om mange husholdninger får et høyt låneopptak i en tid der arbeidsledigheten øker, der antallet konkurser er stigende, og der det er tegn til stagnasjon i boligmarkedet.

Vi synes det er grunn til å advare mot denne utviklingen og til å kreve varsomhet fra bankenes side. Bankene har et stort ansvar for at det ikke utvikler seg en ny gjeldskrise. Dessverre har vi den siste tiden sett mange eksempler på aggressiv markedsføring av forbrukslån, som kombinert med dårlige undersøkelser av mottakernes privatøkonomi skaper grunnlag for nye gjeldsofre.

En sentral del av kredittmeldingen er den som omhandler finansskandalen i USA. I løpet av høsten har vi også fått Finance Credit-saken her hjemme, som viser at ulovligheter og manipulasjon i toppen av store selskaper ikke er noe amerikansk fenomen alene. Skandalen i USA har avdekket at selskapenes ledelser og revisorer har begått klare lovbrudd, men det er også blitt avdekket at lovverket ikke i tilstrekkelig grad gir beskyttelse mot grådige ledere som ønsker å presse aksjekursene oppover.

Med dette i bakhodet er det all grunn til å sette spørsmålstegn ved de modeller for avlønning av toppledelsen, med f.eks. bonussystemer bygd på aksjeopsjoner, som de siste årene har blitt svært populære, men som på mange måter gir motivasjon for denne type manipulering.

Mange har framstilt finansskandalene som en moralsk krise, et slags nederlag for næringslivets moralske standard. I virkeligheten er det en systemkrise som har blitt avdekket. I den moderne kapitalismen har man flyttet fokus vekk fra verdiskaping, vekk fra arbeidsplasser og bidrag til samfunnet over til aksjekurser og spillet på børsene. Toppledernes innsats måles oftere og oftere ikke i den reelle verdi av det arbeid de og selskapene utfører, men etter hvor mye de greier å blåse opp aksjekursene. Det er et symptom på en økonomi der det spekulative elementet har blitt større og større.

I dag er den dominerende del av internasjonale finanstransaksjoner børs- og valutahandel, mens bare en mindre del er handel med varer og tjenester. Dette er et system som fører til spekulasjon, til ustabilitet og ikke overraskende også til en annen innstilling fra enkelte av lederne i de selskapene som skal operere i et sånt klima.

Det er imidlertid mye som kunne vært gjort også på kort sikt. Vi har i våre merknader nevnt en rekke mulige tiltak som ville gjort økonomisk kriminalitet vanskeligere – innstramminger i regnskapsreglene, regler som motvirker rolleblanding i styrer og administrasjon i selskapene, tiltak som kan sikre at selgere av analysetjenester ikke har økonomiske interesser i selskapene som analyseres. Vi må nok si oss litt skuffet over at flertallet ikke er offensive nok på disse spørsmålene til å støtte forslaget fra SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet om å legge fram en egen sak for Stortinget om egnede tiltak for å motvirke økonomisk kriminalitet.

Forrige uke ble IMFs årlige vurdering av norsk økonomi lagt fram. Rapporten inneholdt råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk IMF anbefaler. Rådene til Norge inneholdt bl.a. forslag om betydelig privatisering og innstramming i offentlige budsjetter, tiltak som samlet sett høyst tvilsomt noen gang vil samle noe politisk flertall i Norge. Dette er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at man har krav om kondisjonalitet som pålegger land som får støtte fra IMF, å gjennomføre denne type reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet ville vært flertall for i disse landene. Heldigvis er Norge et rikt land som ikke må følge IMFs råd, men mange andre steder i verden er IMFs politikk en trussel mot fattige lands rett til selvbestemmelse og utvikling.

Pengefondet har blitt møtt med sterkt økende kritikk de siste årene, både fra befolkningen i land som har blitt rammet av kriser, og fra sosiale bevegelser i u-landene, men også fra flere og flere vestlige økonomer som mener IMFs råd er dyre og dårlige. IMF er en institusjon som vi har sett fremmer internasjonal markedsliberalisme, og som har fått utviklingen mot seg, idet flere av IMFs beste elever er de som har blitt rammet hardest av ustabilitet og kriser de siste årene. Den gjennomførte deregulering og liberalisering og den kontraktive finanspolitikken som IMF har anbefalt, har fratatt flere av disse landene styringsredskaper som kunne hjulpet mot krisene.

Det er forunderlig at det i kredittmeldingen ikke finnes noen omtale av denne massive kritikken som IMF har blitt møtt med, og at det fortsatt bare er SV og Senterpartiet som har noe som helst kritisk å anmerke når IMF omtales i Stortinget.

Sakene som omhandles i kredittmeldingen, handler alle om hvordan man skal oppnå økonomisk stabilitet og vern mot kriser og legge til rette for utvikling. Noen mener at markedskreftenes frie spill er egnet til dette. SV mener at de siste års utvikling og det som omtales i meldingen med all ønskelig tydelighet viser at det vi i stedet trenger mer av for å oppnå dette, er økonomisk styring og rettferdig fordeling, både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg vil ta opp forslaget som SV sammen med andre har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Audun Bjørlo Lysbakken har tatt opp det forslaget han refererte til.

Morten Lund (Sp): Når det denne gangen ikke er en langt fyldigere innstilling til kredittmeldingen, skyldes det at behandlingen i komiteen har vært parallell med en hektisk budsjettbehandling. Temaene er viktige og burde ha vært viet større oppmerksomhet, spesielt i år.

Finance Credit-omtalen har vist manglende kontroll og sammenblanding av roller som kan koste mange uskyldige bedrifter dyrt – bedrifter som ikke har ant at det fantes en risiko for svindel i det systemet. Sider ved den såkalte Tønne-saken handler også om sammenblanding av roller og ressurskrevende dekkoperasjoner som brukes for å kamuflere kameraderi og det som kan være langt alvorligere. Det står store verdier på spill om ikke de nødvendige grensedragninger blir foretatt, og de verdiene dreier seg om langt mer enn penger.

Forslaget som fremmes av SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, har ikke flertall i komiteen. Dersom det ikke får flertall i salen, og dersom det ikke gis noen signaler fra Regjeringen om at det blir en oppfølging, slik som forslaget ber om, ser jeg ikke bort fra at det blir behov for å fremme private forslag for å få en drøfting i Stortinget om egnede tiltak for å motvirke økonomisk kriminalitet. Storting og regjering kan ikke være passive når det avdekkes slike forhold som vi har sett nå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 14.