Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes om å reise seg. –
Vi starter med første hovedspørsmål,
fra representanten Harald T. Nesvik.
Harald T. Nesvik (FrP): Jeg vil få lov å stille et
spørsmål til sosialministeren.
Vi har nå bak oss en lang og intensiv
debatt som går på økte strømpriser
og hvordan bl.a. våre eldre og uføre og
minstepensjonister skal ha mulighet til å dekke de ekstra høye
regningene som nå begynner å falle ned i postkassene.
I den forbindelse har også representanter fra regjeringspartiene
sagt at man må ta vare på sin helse, her
får man sørge for å fyre det som man
har behov for, for å få varme i huset, og man
vil få hjelp til regningen.
Den 10. januar kom Regjeringen med sitt svar
på de problemene som disse personene har fått.
Man øker bostøtten med en engangsutbetaling på 700 kr.
Staten håver jo inn milliardbeløp som følge
av de økte strømkostnadene som brukerne
får, og i den forbindelse vil jeg spørre statsråden:
Mener hun at disse 700 kr er tilstrekkelig for å hjelpe
de personene som har kommet i et økonomisk uføre
som følge av de økte strømprisene?
Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Nesvik er, slik jeg forstår
det, opptatt av de eldre, minstepensjonister, uføretrygdede,
de som særlig har behov for hjelp til å klare å betale
de høye strømprisene, og da er det viktig å si
at å ha nok strøm til oppvarming er et grunnleggende behov
for alle i Norge på lik linje med mat,
drikke, klær. Ingen skal behøve å fryse
som følge av at vi har høye strømpriser.
Regjeringen har iverksatt strakstiltak
nettopp for å avhjelpe denne situasjonen, og
kommer også til å følge utviklingen
nøye.
Representanten Nesvik påpeker at Regjeringen
som et strakstiltak har bevilget 76 mill. kr,
som i forhold til første termin vil være
ca. 700 kr. Dette går inn i bostøtten. Men
det er ikke det eneste tiltaket som Regjeringen har varslet.
Allerede før jul i budsjettet for 2003 ble tilskuddet til
lys og varme i bostøtteordningen økt med 450 kr. Så for
dem som kommer inn under bostøtteordningen, vil det være
700 kr pluss 450 kr. For dem som ytterligere trenger
hjelp, er sosialtjenesteloven det sikkerhetsnettet som hver og en
skal ha, og hvor man også har anledning til å få sin
konkrete situasjon vurdert. Det handler om å vurdere
både inntekter, utgifter og formuesforhold, og slik sett
er det det som skal være sikkerhetsnettet.
Dersom dette vil påvirke kommunenes økonomi,
vil det være naturlig å vurdere det
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, der både
kommunenes totale inntekter og utgifter vil være
en del av vurderingen. Men Regjeringen kommer til å følge
utviklingen nøye fremover, og den vil også vurdere
behovet for ytterligere tiltak.
Harald T. Nesvik (FrP): Hvis vi ser på selve saken om den økte
bostøtten, så står det at dette skal være
en engangsutbetaling, dvs. det står ingenting her om at
dette kun skal gjelde for strømmen i det første
kvartalet.
Det er med undring jeg merker meg
sosialministerens svar. Her viser man til at istedenfor at vi i
dag kan gi et økt tilskudd til de personene som virkelig
har det store behovet, og sørge for at de har økonomi
til å kunne klare seg, vil man heller ha dem inn på sosialkontorene
og gjøre disse personene til sosialklienter.
Dersom man kunne ha gått inn på Fremskrittspartiets forslag,
som bl.a. går på redusert moms og redusert elavgift,
ville de 700 kr langt på vei vært til
hjelp for disse personene. Det er ikke tilfellet med den økningen
det nå legges opp til.
Når det gjelder sosialkontorene og
de utbetalingene som vil måtte finne sted der, hvilke konkrete
planer har sosialministeren i den forbindelse for å sørge
for at kommunene får dekt opp de utgiftene som relaterer
seg til økte strømpriser?
Statsråd Ingjerd Schou: Det kommunale hjelpeapparatet skal yte både
praktisk bistand og gi økonomisk hjelp til dem som får
problemer på grunn av kulde og de høye
strømprisene. Representanten Nesvik hørte vel også at
jeg sa at når det gjelder kommunenes totale inntekter og
utgifter, vil det ha sin naturlige plass i revidert nasjonalbudsjett.
Regjeringen har iverksatt strakstiltak.
Vi kommer til å vurdere dette ytterligere, og vi kommer også til å følge utviklingen.
Det er ikke dermed sagt at det vi nå har bevilget,
er tilstrekkelig, men uansett vil det være en
konkret oppfølging. Jeg regner heller ikke
med at representanten Nesvik vil bevilge penger på bakgrunn
av prognoser. Vi må faktisk se hva det kommer til å koste.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Karin Andersen.
Karin Andersen (SV): Det løftet som nå er gitt
fra mange politikere til dem som ikke torde å skru
på varmen, er det nå viktig å følge
opp på en måte som blir forstått
og som er ærlig. Når man får beskjed
om å skru opp strømmen og at vi skal hjelpe dem
med regningen, så må det skje. Da er det to problemer
med det. Det ene er at kommunene slett ikke har penger
til å betale økte sosialhjelpsutgifter,
og det andre er regelverket
rundt sosialhjelpen. Hvis man kommer dit med regningen nå,
er pensjonist og f.eks. har en bil – det
kan være den bilen som gjør at man kan
fungere på en grei måte og klare seg
sjøl framover – er regelverket
faktisk slik at da må man selge bilen for å få hjelp.
Kan Regjeringen tenke seg å endre
noe på disse reglene i den ekstraordinære situasjonen
som har oppstått nå, slik at folk får
hjelp, og at det løftet som er gitt bl.a. av Regjeringen,
blir oppfylt?
Statsråd Ingjerd Schou: Regelverket i
sosialtjenesteloven er slik at det skal være
en individuell, konkret vurdering når det gjelder både
inntekter, utgifter og formuesforhold. Det er også presisert
i regelverket at de eiendeler og
den formue man har som er nødvendig for livsopphold, skal
sikres. Da betyr det i tillegg at sosialtjenesten kan vurdere å hjelpe
deg over kneika ved å gi lån og ved å hjelpe
deg med råd og veiledning i forhold til strømleverandører,
slik at man kan få en annen type nedbetaling
av regningen sin.
Representanten Andersen er opptatt av regelverket. Jeg
mener at regelverket så langt
inneholder de nødvendige regler som skulle tilsi en individuell
og god vurdering.
Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa – til
oppfølgingsspørsmål.
Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet har i lag
med SV fremja forslag om eit toprissystem på straum, noko
som vil innbera at eit vanleg hushald på ein annan måte
enn i dag kan ha ein føreseieleg pris, og at det forbruket
som går utover eit visst minimum, blir til ein høgare
pris. Eg reknar med at Regjeringa vurderer det forslaget nøye.
Så må eg seia at det blir
for lettvint av både energiministeren,
Jon Lilletun og sosialministeren å visa folk
til sosialkontoret, når no den eine sosialsjefen etter
den andre står fram og fortel at det ikkje
er samsvar mellom det sosialministeren seier
i dag, og regelverket slik som det blir
praktisert ute. Vil ho endra regelverket
slik at det blir samsvar? Vil ho òg syta for at kommunane
får kompensasjon, noko som er høgst
nødvendig?
Statsråd Ingjerd Schou: Når det gjelder spørsmålet fra
representanten Meltveit Kleppa, er det flere forhold som
tas opp, bl.a. toprissystem for strøm. Jeg har lyst til å si
at det nok hører mer under olje- og energiministerens ansvarsområde.
Men når det gjelder mitt område, vil jeg si at
det har vært foretatt undersøkelser i forhold
til dette som nettopp konkluderte med at det hadde uheldige
fordelingsvirkninger og sånn sett ikke nødvendigvis
ivaretok det som gikk på en sosial
profil.
Når det gjelder kommunenes økonomi,
vil det helt naturlige stedet for å vurdere kommunenes økonomi – både inntekter
og utgifter – være i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett. Jeg gjentar også at
Regjeringen kommer til å følge nøye
med på utviklingen, og vi vil eventuelt vurdere
behovet for ytterligere tiltak. Regelverket
i sosialtjenesteloven er tilstrekkelig i forhold til en individuell
vurdering, slik jeg ser det i dag.
Presidenten: Asmund Kristoffersen – til
oppfølgingsspørsmål.
Asmund Kristoffersen (A): Det er vel ingen tvil om at når den
første strømregningen nå kommer,
kommer veldig mange mennesker i en svært vanskelig økonomisk situasjon.
Og som det har vært nevnt her før, har både Regjeringens
medlemmer og representanter for Regjeringen stått fram
og sagt at de som kommer i en slik situasjon, skal få den
nødvendige hjelp. Det må en på en måte stole
på. Men når det første eksemplet dukker
opp, som vi så på en av TV-kanalene i går,
ser det ut som det motsatte skjer.
Er det virkelig slik, som ministeren nå sier,
at det ikke er behov for å endre regelverket
for å fange opp de tilfellene hvor det åpenbart
er behov for hjelp? Skal en legge så sterk vekt på formuesforhold,
f.eks. en bil, at en faktisk må selge bilen før
en kan få hjelp til å betale den ekstraordinære
strømregningen som kommer i februar/mars? Kan
vi ha det slik? Dette kan jo rive ned grunnlaget for å delta
i arbeidslivet for en person som kommer i slike økonomiske
vanskeligheter.
Statsråd Ingjerd Schou: Spørsmålet som Kristoffersen
reiser, er også et spørsmål
om regelverket, slik jeg forstår det. Og det som står
i regelverket, er nettopp at formuesforhold som er nødvendig
for nødvendig livsopphold, ikke skal være
en del av vurderingen. Det kan eksempelvis være bil
som man trenger for å delta i arbeidslivet.
Vi har økt satsene i bostøtteordningen.
Sosialhjelpen skal være slik at man i Norge
skal ha sikkerhet for klær, mat, lys og varme. Men det
er ikke slik at sosialkontoret gir deg frikort til å komme
med disse regningene, og det regner jeg heller ikke med
at representanten Kristoffersen mener. Det må foretas en
konkret, individuell vurdering som både har inntekter,
utgifter og formue med seg. Men det skal også være
slik at sosialkontoret gir deg hjelp til eventuelt å kontakte
strømleverandører for å få en type
avdrag i forbindelse med regningen.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Gunn Karin Gjul (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren.
Køene for å sone
i norske fengsler har de siste åra nærmest
eksplodert. Siden Dørum overtok som justisminister, har
køene økt fra 1 500 til over 2 500.
Det har resultert i at folk som har begått alvorlige forbrytelser,
må vente lenge på soning etter at dommen
deres har falt. For ofrene og samfunnet er det helt uforståelig,
og det er uakseptabelt. I tillegg bryter det ned det rettssystemet
vi har.
I tillegg vet vi at varetektssituasjonen er
kritisk. Vi får stadig vekk meldinger fra hele
landet om at notorisk vinningskriminelle blir løslatt fra
varetekt, stikk i strid med politiets og domstolenes ønske. Ofte
begår de også nye forbrytelser etter
at de er sluppet fri.
Justisministeren har nå hatt et og
et halvt år på å finne ut hva han vil
gjøre med soningskøene. Arbeiderpartiet mener
at det er klart at man nå må få et svar
på følgende: Når er det mulig å få avviklet
soningskøene, og når vil justisministeren presentere
en plan for å få avviklet dem?
Statsråd Odd Einar Dørum: De spørsmål som er tatt opp
her, ble grundig presentert og også drøftet
i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. Jeg skal gå inn
på noen av de helt konkrete forholdene.
Det ble pekt på at man kunne redusere
noe av presset på soningsplasser ved aktivt å bruke
samfunnsstraff. Det er det bred enighet om i Stortinget. Det ble
det i fjor tatt skritt for å gjøre noe med, og
det vil bli aktivt fulgt opp i år. I tillegg ble det gjennom
revidert nasjonalbudsjett i fjor og også gjennom
totalbudsjettet for inneværende år tatt skritt
for å øke soningskapasiteten med et betydelig antall
plasser, bl.a. i forbindelse med Vardåsen ved Kongsvinger,
og også ved nye celleplasser bl.a. i Skien og
Trondheim, og også ved at det blir frigjort celler
som har vært brukt til varetekt i Oslo fengsel,
og som Oslo politidistrikt har disponert.
Den andre delen av spørsmålet
som ble reist, gikk på en akuttsituasjon
ved årsskiftet, hvor det var mangel på varetektsplasser.
Det ble da umiddelbart tatt initiativ slik at
seks celler som var med i planene for inneværende år, ble
gjort disponible for politiet i den mest pressede
del av landet hvor dette var aktuelt, nemlig på Østlandet
før jul. Det er også under ferdigstillelse
elleve celler i Trondheim. Vi følger selvfølgelig
opp alt, slik at man ikke skal ende i den situasjonen
som representanten har tatt opp.
Prioriteringen ved soning er følgende:
Jeg tror at summen av de tiltakene vi har med å sette inn
samfunnsstraffen rettidig for å unngå at folk ikke
ender til soning, at vi gjør mer i forhold til ungdom,
at vi i en beskjeden grad har brukt dublering – det var
29 dubleringer i november i fjor – at vi bygger ut den
kapasiteten som Stortinget er kjent med, og at Regjeringen også kommer
tilbake med de planer som bl.a. er skissert i statsbudsjettet for
2003, vil bringe samsvar mellom folks rettsfølelse
og det at folk kan sone rettidig, slik som representanten
er opptatt av.
Gunn Karin Gjul (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Men jeg vil fremdeles etterlyse en konkret plan, for det
som er problemet med hele framdrifta
for soningen, er at det finnes ingen plan og ingen systematikk,
at det hele tida kun blir klatting. I tillegg
vet vi både i forhold til Vardåsen og
de tiltakene som er satt i verk, at det blir litt sånn
brannslukking i etterkant, og vi vet at soningskøene
fremdeles øker. Vi vet også at soningskøene ikke bare øker
som følge av flere dommer og at politiet
har blitt mer effektivt; det paradoksale er at de også øker
på grunn av stengte avdelinger og mangel på penger. Like før
jul fikk vi vite at en hel avdeling er stengt på Ullersmo,
og at det også står tomme plasser ved
Skien fengsel. I tillegg vet vi at skoleavdelingen ved Ringerike
fengsel i perioder har vært stengt.
Mitt spørsmål til statsråden
er: Hvor mange plasser i eksisterende fengsler kan åpnes
ved at det bevilges ekstra penger til fengslene? Jeg vil
minne statsråden på at Arbeiderpartiet
står parat til å gi oppbakking dersom man endelig
er villig til å tildele mer penger til fengslene.
Statsråd Odd Einar Dørum: Det er informert om at avdelingen på Ullersmo
som er omtalt, stod ledig av andre grunner enn at den ikke
ble brukt, fordi det var en del av soningsregimet ved institusjonen.
Men jeg har tatt initiativ til at disse cellene
kan klargjøres i løpet av dette året
slik at de blir tatt i bruk for å øke soningskapasiteten.
Cellene i Skien, som ble nevnt, ble som nevnt
klargjort og var ferdig til bruk før jul. Den
planen som skisseres, er en serie tiltak som ligger i budsjettproposisjonen for
inneværende år. Her er det nok å minne
om at det har vært en tverrpolitisk vilje i Stortinget
til å bygge ned køer, fordi det også har
vært slik at noe av den synden jeg bestyrer, også delvis
er en arvesynd. Jeg skal ikke dvele ved arvesynden, men
jeg skal dvele ved den mulighet at man i fellesskap løfter
seg ut av en umulig situasjon. Det har det vært en bred
vilje i Stortinget til å gjøre, bl.a. ved et utmerket
samarbeid omkring Vardåsen-anlegget.
Jeg vil løpende følge situasjonen
og ved ulike tiltak sørge for at disse køene kan
bygges ned og reduseres, og vil komme tilbake til det i naturlige
sammenhenger, som kan være revidert nasjonalbudsjett
og budsjettet for 2004.
Presidenten: Presidenten vil minne om – i
dette tilfellet i egenskap av sakkyndig – at arvesynden
er uutryddelig.
Det blir oppfølgingsspørsmål – Knut
Storberget.
Knut Storberget (A): Én ting er det kvantitative – hvor
mange nye soningsplasser vi klarer å skape. Men det viser
seg jo at norske fengsler helt tilbake til 2001 aldri
har hatt så mange fanger innom dørene. Og da er spørsmålet:
Hva gjør vi med fangene når de har kommet innenfor
dørene?
Det var også bakgrunnen
for Arbeiderpartiets forslag ved siste statsbudsjettbehandling,
da vi ønsket å bevilge 50 mill. kr
ekstra til kriminalomsorg. Når man kommer innenfor,
skal man også ha en mulighet til å komme
ut av disse fengslene som rehabilitert. Vi vet at andelen av både
psykiatri- og rusproblemer og andre sosiale problemer
er økende, og jeg ønsker å spørre
justisministeren om det er slik at de rammene som nå foreligger
for kriminalomsorgen, bidrar til at ressursene pr. innsatt faktisk går
nedover og vil gjøre det vanskeligere å rehabilitere disse,
og hva han vil gjøre med dette.
Statsråd Odd Einar Dørum: Det er veldig fint at vi får en reprise
på den debatten som fant sted for, dessverre, en litt for
tom sal da vi behandlet budsjettet før jul. Derfor kan
jeg gjenta at kriminalomsorgsbudsjettet ble styrket med et betydelig
beløp, i underkant av 90 mill. kr, og
ble ytterligere styrket i budsjettforliket med Fremskrittspartiet
med 10 mill. kr, slik at rammen er økt
betydelig i forhold til det som har skjedd de senere år.
En del av dette har gått til kapasitet, men en del har også gått
til innhold.
En innholdsstyrking på 14 mill. kr
er gått til å fullføre et promilleprogram
i samtlige av landets fylker, det er gått til å innføre
på nytt muligheten til § 12-soning, altså at
de som har rusproblemer, kan sone i en institusjon framfor å sitte
inne, og det har gått til ulike former for sinnemestringsprogram,
1,5 mill. kr, noe som vil styrke kvaliteten på soningen.
I tillegg vil vi legge stor vekt på det som heter forvaltningssamarbeid,
at folk på vei ut fra fengsel kan komme i en situasjon
hvor det er et samarbeid mellom kriminalomsorgen,
sosialmyndighetene og arbeidskraftmyndighetene, slik at man ikke
ender i et sosialt tomrom.
Summen av disse tiltakene vil bidra til å bedre
kvaliteten ved soningen og unngå, så langt vi
kan gjøre det, at folk vender tilbake.
Presidenten: André Kvakkestad – til
oppfølgingsspørsmål.
André Kvakkestad (FrP): Jeg forstod at statsråden i sitt svar
mente at samfunnsstraff skulle brukes ikke bare der
det hadde best effekt, men for å spare penger innen fengselsvesenet.
Dette viser en klar kriminalpolitisk profil.
Men et av de store problemene, uansett, er
at straffedømte og varetektsfengslede slippes løs
fordi det mangler fengselsplasser. Nå tar det
lang tid før den kapasiteten økes av faste plasser
i Norge. Kan statsråden se alternative løsninger
som kan avhjelpe situasjonen raskt, f.eks. ved å se til
England?
Statsråd Odd Einar Dørum: Her var det to spørsmål.
Samfunnsstraff skal brukes der det etter
loven skal brukes. Men det er dessverre slik
at det er forskjellig praksis i fylkene. Østfold er et glitrende
eksempel på et fylke hvor det gjennom
lang tids samarbeid mellom kriminalomsorgen,
påtalemyndighetene, advokatene, politiet
og domstolene er utviklet et system slik at samfunnsstraffen brukes
mye. Så finnes det fylker hvor det praktisk talt ikke
skjer noe. Det vi da vil sørge for, er at samfunnsstraffen
blir tatt i bruk etter sin hensikt – etter sin hensikt - ikke for å spare
penger, men fordi det er fornuftig at folk skal gjøre opp
for seg på en egnet måte.
Vi kan heller si at vi misbruker penger i dag
ved at folk som skulle vært utsatt for samfunnsstraff, ikke
blir utsatt for det, men i stedet blir satt i en soningskø,
og her er representanten Kvakkestad og jeg helt enige.
Til det andre spørsmålet.
Vi har en norsk straffegjennomføringslov. Den er basert
på straffegjennomføring i Norge, og basert på at
man skal rehabiliteres her i landet. Vi har likevel undersøkt
om det finnes ledige plasser i land som likner oss så mye
at vi kan si at vi ikke bryter med Stortingets hensikter
da loven ble behandlet. Vi har sjekket i nordiske land, og det finnes ikke
ledige plasser. Det blir nesten oppfattet som at vi eksporterer
et problem til andre. Vi må feie for egen dør
og løse dette i vårt eget land. Det
har vi delvis gjort i forslaget til inneværende års
budsjett, og vi vil komme tilbake med ytterligere tiltak.
Presidenten: Anne Helen Rui – til
oppfølgingsspørsmål.
Anne Helen Rui (A): Jeg er enig med justisministeren i at vi har
hatt debatten om soningskø før, men køen øker
altså betydelig.
I går fikk vi tall som viser at 2 115
av de dommene som ikke er sonet, har en strafftid på under
90 dager og en gjennomsnittslengde på 38 dager. Det er også 563 promilledommer
som ikke er sonet ennå.
Justisministeren var selv inne på dette
med at vi har innført samfunnsstraff. Men jeg skjønner ikke
hvorfor den ikke nå begynner å virke
skikkelig. Mange av disse menneskene som er blant de 2 100,
kunne etter min oppfatning hatt bruk for samfunnsstraffen.
Da er jeg ute etter å få vite
om justisministeren gjør noe spesielt for å få samfunnsstraffen
til å virke, og eventuelt om det finnes andre
alternativer som justisministeren også kan komme med
i tillegg til samfunnsstraff.
Så vet vi at vi skal ha promilleprogram
i hvert fylke. Når starter de ordentlig opp i hvert fylke?
Statsråd Odd Einar Dørum: Promilleprogrammene er vedtatt innført
for dette år, og jeg forutsetter at de starter så snart
som mulig dette året. De vil være et
alternativ til ubetinget fengsel, så de vil påvirke
hvor mange som eventuelt kommer i soningskøen.
Når det gjelder samfunnsstraffen,
har jeg, på tidligere prisverdige initiativ
bl.a. fra Arbeiderpartiets representanter, vist at vi jobber systematisk
i hele landet for å spre det glade budskap fra
Østfold. Look to Østfold! Det er bare å krysse
fjorden i ikke nevnte fylker – ingen nevnt, ingen
glemt – så kan man på den andre
siden av Oslofjorden se hvordan de gjør det i
Østfold.
Og det er klart at følger man Østfold-eksemplet
i hele landet, vil det slå inn på samfunnsstraff
for nye tilfeller. Men vi har ingen hjemmel for å gi amnesti
for dem som står der.
Når det gjelder statistikken, har
representanten Rui rett i den forstand at vi ikke har
fått nye tall, men innenfor tallene
finnes det den typen dommer. Det er derfor vi har tatt initiativ
for å finne ut: Hvor mange av disse kunne være
et potensial for samfunnsstraff? Det kommer
jeg aktivt til å følge opp.
Presidenten: Presidenten setter pris på at
bildet av Østfold fylke rettes opp. I forrige spontanspørretime
ble det hevdet at Fredrikstad ikke
kan sammenlignes med Hollywood! Etter justisministerens
innsats i dagens spørretime må Østfold sies å være
rehabilitert! (Munterhet i salen)
Statsråd Odd Einar Dørum: Må det være tillatt å si at
justisministeren er blitt meget inspirert av Østfold, både
den gangen han var samferdselsminister, over evnen til å løfte,
og også i denne sammenheng. Så Østfold skal
man hedre!
Presidenten: Det er hermed gjort!
Vi går til neste hovedspørsmål.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.
Norsk Forbund for Utviklingshemmede melder
om tvangsflytting av utviklingshemmede og at det er et utbredt problem.
Kommunene flytter mennesker mot deres vilje ensidig av økonomiske
hensyn.
SV hadde et spørsmål til
sosialministeren angående problemstillingen i desember
og fikk svar da. Sosialministeren påpekte den gangen at
Regjeringen til våren skal legge fram en stortingsmelding
om mål, strategier og tiltak i politikken for funksjonshemmede.
Likevel er det jo i øyeblikket dette skjer. En
rekke psykisk utviklingshemmede blir flyttet i norske
kommuner, og det virker som om det er to årsaker til det.
Den ene er naturligvis den økonomiske situasjonen norske
kommuner er i. Den andre er at det synes som om lovverket ikke
er klart med hensyn til hva slags hjemmel, eller mangel
på hjemmel, som eksisterer, knyttet til muligheter for
flytting.
Jeg vil spørre sosialministeren, spesielt
i forhold til lovverket: Vil sosialministeren se på lovverket
og eventuelt ta initiativ til lovendring
for å hindre at denne situasjonen kan fortsette?
Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Ballo reiser et viktig spørsmål,
og Regjeringen er også opptatt av dette. Jeg
har sett at det har vært flere enkeltsaker i det siste
som er bekymringsfulle, og vi er klar over problemstillingen. Vi
har allerede arbeid på gang, fordi det er bekymringsfullt
at kommuner endrer eller reduserer sitt tilbud til utviklingshemmede,
og at de må flytte. Det er viktig at kommunene viderefører
prinsippene i ansvarsreformen. Det er nærmere 12 år
siden ansvarsreformen ble gjennomført. Målene
ligger fast, og jeg kommer til å følge opp dette.
Regjeringen har varslet at den vil komme til
Stortinget med en stortingsmelding om funksjonshemmedes kår,
og også tiltak og strategier for det videre arbeidet.
I den meldingen vil vi også ha en gjennomgang
av hvordan ansvarsreformen har virket, om målsettingene
for den er videreført, og eventuelt også vurdering
av tiltak som er nødvendige for å sikre at dette
ligger fast. Det er kommunene som har ansvaret for at de nødvendige
tjenestene blir gitt til utviklingshemmede, herunder også det
som går på botilbud. Det handler om plikt til å yte
tjenester, og at det også skal være
en individuell vurdering – ikke noen
gruppevurdering.
Vi har nå ute på høring
forslag til tiltak for å ha en individuell plan for hver
enkelt, som nettopp avklarer de spesielle situasjonene
og tiltakene som man trenger for å kunne bo og være
i eget hjem.
Fylkesmannen er i dag klageinstans for vedtak
om sosiale tjenester, og avgjørelsene i de klagesakene
er endelige.
Olav Gunnar Ballo (SV): For en person som ikke har en funksjonshemming,
vil det nokså åpenbart være
et overgrep dersom man gjennomfører tvangstiltak, eksempelvis
tvangsinnleggelse på en psykiatrisk institusjon, eller
foretar andre typer tvangsmessige tiltak. Det vil bli oppfattet
som et overgrep.
En rekke psykisk utviklingshemmede kan være
relativt normalt fungerende dersom det stilles ressurser til rådighet,
eksempelvis i form av hjemmebasert omsorg, eller at pårørende
er innom, noen bor kanskje i tilslutning til pårørendes
hjem osv., og de er mentalt så velfungerende at dette oppleves
av den psykisk utviklingshemmede som et overgrep, akkurat på samme måte
som det oppleves av andre. Når kommune etter
kommune kan gjennomføre dette, kan det virke som om lovverket ikke
er klart, ikke er presist, med hensyn til å kunne
hindre at tiltak skjer. Derfor er det nærliggende å spørre
om statsråden helt presist i forhold til lov om psykisk
helsevern og lov om sosial omsorg eller
annet lovverk eksplisitt vil ta tak i dette for å hindre
at det skjer.
Statsråd Ingjerd Schou: Ja, vi kommer som sagt med en stortingsmelding
hvor vi vil se på kårene for funksjonshemmede
og også ha en gjennomgang av status og nødvendige
tiltak i forhold til psykisk utviklingshemmede.
I dag opplever jeg at de aller fleste kommuner
faktisk klarer å gi et godt tilbud. Det betyr også at
det handler om en politisk vilje til å ta de psykisk utviklingshemmedes
situasjon på alvor, og at det sånn sett
er unntak. Det betyr også at vi i gjennomgangen av ansvarsreformen
og i stortingsmeldingen jeg har nevnt, nettopp må ha
det for øye at det ikke skal være unntak,
men at individet skal ha rett til et hjem, og at det er tjenestene
som skal tilpasses den enkelte, ikke omvendt.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ola
D. Gløtvold.
Ola D. Gløtvold (Sp): I de tilfeller hvor denne flyttingen er å regne
som tvangsflytting, er det vel slik at sosialloven kapittel 6A og
det som gjelder begrensning i bruk av makt og tvang, skal godkjennes
av instans utenfor kommunen og utenfor sosialetaten. Jeg synes det
er veldig passivt av sosialministeren å si at dette vil
vi se på i en melding. Jeg synes at man her øyeblikkelig
bør gripe inn og se på om ikke lovverket
som nettopp skal ta hensyn til begrensninger i bruk av
makt og tvang, bør brukes her med en gang.
Så er spørsmålet:
Hva er Regjeringen og sosialministeren villig til å gjøre
ressursmessig for at kommunene ikke skal presse på for å flytte
sammen psykisk utviklingshemmede, noe som er helt i strid
med reformen, slik den er utformet og skal praktiseres? Vil Regjeringen
nå gå inn og legge mer penger inn i kommuneøkonomien, bl.a.
til ressurskrevende brukere?
Statsråd Ingjerd Schou: Representanten reiser flere spørsmål.
Jeg vil bekrefte at det er en instans utenfor kommunen som kan vurdere
hvorvidt tjenestene og tiltakene er gode nok. Det er fylkesmannen
som er klageinstans nettopp for vedtak om sosiale
tjenester.
På den annen side er det også viktig å understreke
at det ikke er adgang til å klage på hvordan
kommunene organiserer tjenestene.
Når det gjelder tiltakssiden, har
Regjeringen foreslått en forbedring
av tilskuddsordningen for ressurskrevende brukere.
Den er ute på høring. Det er flere alternativ.
Vi har sørget for bedre og enklere ordninger
i forhold til bilstønad. Vi foreslår også regler
som regulerer tvang overfor funksjonshemmede, som skal føre
til mindre tvangsbruk. Vi evaluerer ansvarsreformen, som
er nevnt tidligere, i forhold til stortingsmeldingen om mål
og strategier for funksjonshemmede, og vi jobber også i
forhold til å gjøre det enklere for funksjonshemmede
når det gjelder velferdstjenestene. Da tenker jeg på stortingsmeldingen om
SATS.
Presidenten: Harald T. Nesvik – til oppfølgingsspørsmål.
Harald T. Nesvik (FrP): I forbindelse med de sakene som vi har sett,
snakker vi nå om bruk av tvang overfor enkeltmennesker
og enkeltmennesker som har problemer med å ivareta
sin egen interesse. Da blir det til at kommuner faktisk tvangsflytter
mennesker sammen i institusjoner.
I noen tilfeller er det helt klart
at en del personer som i forbindelse med HVPU-reformen har blitt
skrevet ut til ensomhet, kanskje ville hatt behov for et tilbud.
Men det som vi ser nå, er faktisk at man bruker tvang for å kjøre disse
personer sammen av hensyn til økonomien. I den forbindelse
vil jeg spørre sosialministeren: Mener sosialministeren
at dette ikke er et overgrep overfor enkeltpersoner? Hvis
sosialministeren mener det, vil man ta initiativ
til å sørge for at rettighetene til disse personene
blir ivaretatt på en langt bedre måte?
Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen har tatt initiativ
til en gjennomgang av ansvarsreformen for å se hvordan
den har virket. Det gjør vi i stortingsmeldingen om funksjonshemmede,
som vi legger frem til våren.
Videre er det å si at det ikke
nødvendigvis er slik at det å tilby utviklingshemmede
plass i en institusjon er billigere enn å komme med et
tilbud om hjelp i eget hjem.
Ansvarsreformen påpeker at psykisk
utviklingshemmede har rett til eget hjem, og at det skal være
en individuell behandling. I flere av de enkeltsakene som har vært oppe,
må jeg nok si at jeg har undret meg noe over den måten
man har manglet å evne å kommunisere
med den enkeltes pårørende, verge osv. for å få til gode
løsninger. Men jeg understreker igjen: De aller, aller
fleste klarer å prioritere dem som trenger kommunen mest.
Slik sett er det unntakene som det er viktig å ta hensyn
til når vi også skal vurdere hvordan
ansvarsreformen har virket.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Ola T. Heggem (Sp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til
kultur- og kirkeministeren.
Styret i NRK har på nytt gjort vedtak
om å gjennomføre sammenslåing av en rekke
distriktskontor. Nedlegging av distriktskontor
kan ikke anses som mindre omorganisering
og omprioritering, men er tvert imot en disposisjon som vil kunne
påvirke lytternes tilbud og den redaksjonelle linje i distriktssendingene.
Slike omfattende endringer bør legges fram for Stortinget,
slik Stortinget tidligere har gitt uttrykk for. Strategien til NRK
er tydeligvis å ta fylke for fylke, og på den
måten omgå Stortingets ønske
og hindre en helhetlig debatt om NRKs distriktsstruktur
her i nasjonalforsamlingen.
Med bakgrunn i de endringene som allerede er
gjennomført og de prioriteringene som både
administrasjonen
og styret i NRK har framvist, mener Senterpartiet
at Stortinget uansett bør diskutere distriktskontorstrukturen, nettopp
fordi dette har en så stor betydning for lyttere og seere
over hele landet.
Jeg har tidligere forstått statsråden
dit hen at spørsmålet om ytterligere sammenslåinger
av distriktskontor er en sak som statsråden
som NRKs generalforsamling ville bringe inn for Stortinget. Vil
nå statsråden sørge for at Stortinget
får seg forelagt denne saken, med bakgrunn i det strukturvedtaket
som nettopp er gjort i NRKs styre?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Den saka som representanten refererer
til, er til handsaming i departementet no om dagen, og det er ikkje
trekt nokon konklusjon om korleis ein skal handsama ho.
Eg vil leggja til at eg av signal frå Stortinget òg
har fått inntrykk av at det ikkje er noko
stort ynske om at saka skal opp i Stortinget. Eg meiner
vel òg sjølv at dei endringane som skjer i denne
omgangen, er av ei slik art at generalforsamlinga òg kan
la vera å handsama dei. Ein kan godta det vedtaket
styret har gjort. Dette er til vurdering i departementet, og eg
har ikkje trekt nokon konklusjon om om det blir ei ekstraordinær
generalforsamling, men eg ser ikkje for meg at dei endringane
som ligg i styrets vedtak, vil føra til at Stortinget
skal handsama styrevedtaka. Eg forstår òg at det
ikkje er eit fleirtalsynske frå Stortinget at
dette skal koma til Stortinget.
Ola T. Heggem (Sp): Jeg takker statsråden for svaret og
vil presisere at Senterpartiet er glad for de
vedtakene som er fattet i forhold til å opprettholde
Sogn og Fjordane. Jeg har lyst til å legge til det nå.
Men jeg har lyst til å spørre
statsråden om hvor statsråden egentlig ser for
seg at grensen går, om statsråden under noen
omstendighet har tenkt å etterkomme Stortingets ønske
om en helhetlig debatt om NRKs distriktspolitiske profil. Hvor går
egentlig grensen for når Stortinget skal ha en slik sak?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er litt vanskeleg å svara
på spørsmålet. Men eg har lyst til å minna om
at ein omorganiserte NRK ein del år tilbake. Stortingets
mogelegheit til å gripa inn skjer faktisk difor via budsjetthandsaminga eller
via den årlege utgreiinga som ein eventuelt har
i forhold til Stortinget når det gjeld NRKs situasjon
og mediepolitikken.
Ved gjentekne høve i fjoråret
var dette oppe til debatt i Stortinget. Budsjettdebatten
var den siste. Men i og med at ein har organisert NRK som eit AS,
ligg det meir makt hos kringkastingssjefen enn før. Det
ligg også meir makt hos styret enn før.
Eg vil understreka at det skal veldig mykje til før generalforsamlinga
grip inn når det gjeld styrets vedtak. Eg har gjort det
ved eitt høve. Eg er veldig glad for den endringa som òg
er skjedd i styrets vedtak frå i haust til no, og så får
ein ferdighandsama saka før eg trekkjer ein konklusjon.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ulf
Erik Knudsen.
Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg skal ikke be statsråden om å legge
frem distriktsstrukturen for Stortinget, men det er et faktum at
forskjellen i tilbudet som gis, er stor fra landsdel til landsdel, både
når det gjelder NRK2 og når det gjelder distriktskontorer.
Dette er et problem som Fremskrittspartiet
har tatt opp flere ganger. Vi hadde et Dokument nr. 8-forslag i
forrige periode. Vi tok det opp i mediemeldingen i fjor
vår og senest før jul. Kun Senterpartiet
har funnet å kunne støtte oss i dette. Likevel
er det stadig folk som tar opp dette, både i
form av brev, i form av leserbrev i media osv. Det går
spesielt på at det er urettferdighet at man ikke
får inn NRK2.
Vi er som kjent mot tvangsabonnementet på NRK,
lisensen. Vi forstår at det ikke er et flertall
for å gjøre noe med det. Imidlertid føler
vi at den forskjellen som er, burde danne grunnlag for en total
revisjon av lisenssystemet. Jeg vil spørre statsråden
om hun vil ta opp en slik sak for Stortinget.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har ingen planar om å leggja fram
for Stortinget sak når det gjeld ein totalrevisjon av måten
lisensen blir utforma på.
Presidenten: Magnar Lund Bergo – til
oppfølgingsspørsmål.
Magnar Lund Bergo (SV): Jeg har forståelse for at statsråden
midlertidig er fornøyd med de endringene som NRK
har gjort med tanke på eget hjemfylke.
Samtidig sier statsråden
at fordi NRK nå er omdannet til et AS, skal det mer til
for å gripe inn i forhold til det som er strukturelle endringer.
Samtidig er det helt klart at strukturelle endringer skal legges
fram for Stortinget.
Nå har det skjedd endringer i Hedmark,
Oppland, trøndelagsfylkene, det skjer i Nord-Norge, og
det skjer i Buskerud, Vestfold og Telemark. Mener statsråden
da at fordi strukturelle endringer skjer i små porsjoner,
skal de ikke legges fram for Stortinget? Mener
statsråden at hvis endringer av denne art legges fram i
fem porsjoner, skal de ikke legges fram for Stortinget,
men hvis de kommer i én porsjon, skal de legges fram for
Stortinget?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Innleiingsvis vil eg seia at eg er litt usikker
på kvar representanten trur eg kjem frå, og kva
som er mitt heimfylke. Eg er altså ikkje frå Sogn
og Fjordane, dersom representanten innbiller seg det, eg har heller
aldri budd der.
Når det gjeld desse sakene som representanten
tek opp, vil eg minna om at i den måten vi har organisert NRK
på, ligg det ein veldig stor fridom hos NRK sitt styre
og kringkastingssjefen når det gjeld organisering av tilbodet.
Eg har ikkje ferdighandsama avgjerda om det blir ei ekstraordinær
generalforsamling i forhold til det siste vedtaket som styret gjorde.
Ved dei tidlegare høva har styret
ikkje lagt saka fram for generalforsamlinga,
og eg har ikkje følt at sakene har vore
så store at eg har kravd det. Så skjedde det i
sommar at eg bad dei tenkja seg om igjen. Det har dei gjort, og
eg synest det er ei positiv utvikling i forhold til det styrevedtaket
som er fatta. Men eg meiner at den saka som ligg på mitt
bord i dag, ikkje er av ei slik art at det er naturleg
at Stortinget skal handsama ho ut frå den måten
som NRK er organisert på.
Presidenten: Presidenten kan som vestlending bekrefte
at det er forskjell på fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane.
For øvrig representerer kultur- og kirkeministeren Akershus
fylke på Stortinget, hvis jeg ikke minnes feil.
Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Eva M. Nielsen (A): Jeg har et spørsmål til kirkestatsråden.
Den kvinnelige kapellanen i Målselv
vil i februar inngå partnerskap. Vedkommende
har hatt sin stilling i 13 år. Kirkemøtet vedtok
i 1997 at Kirken ikke ønsker prester
som lever i partnerskap, i vigslete stillinger. Biskopene
rundt om i landet har forholdt seg ulikt til vedtaket, og seks prester
som lever i homofilt partnerskap, er i dag godtatt i vigslete stillinger.
Selv om denne saken kan karakteriseres som Kirkens indre
anliggende, har den likevel stor betydning for framtida
i Den norske kirke, og ikke minst for vurderingen
av stat/kirke-saken. For meg handler det om likeverd. Hva
mener statsråden om homofiles situasjon
i Den norske kirke, både som kirkeledere
og som medlemmer?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Når det gjeld den saka som
representanten peiker på frå Målselv,
høyrer ho klart innafor Kyrkja sitt område,
og eg har på ingen måte tenkt å gripa
inn. Det har eg heller ikkje gjort i andre saker
når det gjeld denne problemstillinga. Eg kjenner til vedtaket
frå Kyrkjemøtet, eg kjenner til at ulike biskopar
praktiserer dette forskjellig, og eg har ikkje tenkt å gjera noko
med det.
Eva M. Nielsen (A): På bakgrunn av det svaret som statsråden
her gir, er det virkelig grunn til å spørre hvilket
syn Regjeringa har på homofiles arbeidsvilkår
i vår folkekirke. Jeg synes ikke Regjeringa kan
gjemme seg bak kirkelederne i denne saken.
Et ledende medlem av Regjeringa, vår
justisminister Odd Einar Dørum, uttalte tidligere til Aftenposten
følgende:
«Venstre
ser frem til en kirke hvor homofilt samboende prester har en naturlig
plass.»
Ifølge en meningsmåling i
avisen Vårt Land er dette også i tråd
med synet til flertallet i folkekirken. Er det da slik at statsråden
kan stille seg bak Venstres syn i denne saken?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg trur dette er ei av dei sakene som det er
delte meiningar om i Regjeringa. Eg har lyst til å understreka
at det er veldig viktig at homofile sjølvsagt òg
har eit vern i forhold til arbeidslivet, og at dei ikkje
skal diskriminerast. Samtidig synest eg det er viktig å understreka
at trussamfunn, som Den norske kyrkja er, skal få lov
til å operera ut frå den overtydinga som Kyrkja
har. Då er det for meg det einaste rette å understreka
at eg ikkje kjem til å blanda meg inn i den måten
Kyrkja handsamar desse sakene på.
Eg vil understreka at eg sjølvsagt
synest det er viktig å visa respekt òg
for homofile, men at ein ser dei teologiske ulikskapane som finst
i Den norske kyrkja, når det gjeld synet på dette.
Vi har ikkje handsama spørsmålet, slik
som representanten gjengir Venstre sitt vedtak, hos oss,
og eg vil visa til den debatten som foregår internt
i Kyrkja, og respektera den.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Torny Pedersen.
Torny Pedersen (A): Det er i dag en unntaksbestemmelse i arbeidsmiljølovens
antidiskrimineringsparagraf som gir Kirken adgang til ikke å ansette
homofile som lever i partnerskap.
Regjeringen Stoltenberg foreslo å ta
bort denne paragrafen, men fikk ikke flertall. Enkelte
har hevdet at bestemmelsen er en spesialtillatelse til å diskriminere
homofile og lesbiske ved spesielt
ansettelser.
I St.meld. nr. 25 for 2000-2001, om
homofiles og lesbiskes levevilkår, er hovedinntrykket at
mange tros- og livssynssamfunn har en negativ holdning til homofilt samliv.
Det viser seg også at mange homofile kjenner
seg dypt krenket av Kirkens syn på homofilispørsmål.
Da vil jeg spørre: Er det virkelig
sånn at statsråden ikke vil arbeide
for å fjerne denne paragrafen i arbeidsmiljøloven?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Då den saka var til handsaming,
gjekk, som representanten er kjend med, eit fleirtal i Stortinget
imot å fjerna paragrafen. Eg er einig i det vedtaket.
Her er det veldig viktig å ha respekt
for at det er ulike teologiske tolkingar – ulike kyrkjesamfunn
har forskjellig tolking av dette spørsmålet. Det
er for meg ein grunnleggjande rett for desse kyrkjesamfunna som
dei må få lov til å ha.
Utover det trur eg ikkje eg vil svara noko
meir.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Karin Andersen (SV): Jeg har et spørsmål til justisminister
Dørum.
Før i dag har justisministeren vært inne
på hvor viktig det er at vi har et innhold i soningen som
gjør at når folk kommer ut igjen, har de en rimelig
mulighet til å greie seg, slik at de ikke havner
i nye kriminelle forhold veldig raskt. Da er det veldig interessant å se
hva samfunnet stiller opp med når de kommer ut.
Det som dessverre skjer
med veldig mange, er at de kommer ut til ingenting. Særlig
kommer de ut til en situasjon der de ikke har
noe sted å bo. Da havner veldig mange av dem i det vi kaller
hospits. Det er steder som jeg har besøkt, og som er sånn
at ganske grovt kriminelle som jeg kjenner, rømmer
derfra. De sover heller ute enn å være
der. Man har ikke noen særlig sjanse
til å komme seg på beina igjen hvis man havner
i et sånt miljø.
Hva slags sikring mener
justisministeren det må være for at
vi skal komme ut av denne uheldige spiralen?
Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten reiste et spørsmål
som egentlig inneholder følgende kjerne: Hvis det ikke
skjer et fornuftig møte mellom sosialpolitikken
og justispolitikken, taper vi i justispolitikken.
Svaret på dette er at vi i altfor
lang tid har hatt et for tilfeldig og skrøpelig samarbeid mellom
dem som burde dra sammen. Jeg har lenge hatt følgende hovedtese
som politiker: I Norge ligger det mange frosne kroner
i frosne revirer. Jeg har selv opplevd det, for å være
positiv, de stedene hvor folk drar sammen.
La meg starte med det som faktisk fungerer
godt: Vi har et utdanningsopplegg inne i fengslet som
gir folk en sjanse. Men vi har et sporadisk og ikke godt
opplegg i forhold til sosialtjenesten, som bl.a. lå i representantens spørsmål.
Og vi har et opplegg som skal begynne å fungere i forhold
til arbeidsplasser. Noen av mine ambisjoner
er å sørge for at forvaltningssamarbeidet bringes
inn i gode og faste former, for jeg tror det er helt nødvendig for
at man ikke skal ende på utsiden med
en plastpose, slik representanten beskriver det, og for at vi ikke
nærmest skal produsere gjengangere helt unødvendig.
Det er ett av de områdene hvor jeg vil bruke
mye energi, selvfølgelig i samarbeid
med andre statsråder, og også prøve å finne
kontakt mellom forvaltningsnivåene, altså stat
og kommune.
Vi har et slikt eksempel
når det gjelder tiltak mot rus, som impliserer samarbeid mellom
kommuner og forskjellige departementer. Dette er min tenkemåte også i forhold
til kjernen i det spørsmålet som ble stilt. Jeg
er helt enig i at hvis man ender i et hospits, er sjansen slik som
representanten har beskrevet det. Her er man da oppe i
et samarbeid med kommuner om fornuftige botilbud,
kvalitetssikrede botilbud, som jeg f.eks. vet at byrådet
i Oslo har satset ganske mye på å få til.
Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret. Men jeg vil da utfordre
til dette samarbeidet i spontanspørretimen nå og
derfor stille et oppfølgingsspørsmål
til sosialminister Ingjerd Schou.
Vi vet at dette også dreier
seg om, slik som justisministeren nå sa, folk som kommer
ut fra rusbehandling. Veldig mange av dem havner også på hospits – inn
i en situasjon der veldig mange andre har det
samme problemet – og jeg tror jeg hadde
vært der nøyaktig ett døgn eller
to sjøl før jeg hadde vurdert det, hvis jeg hadde
måttet bo under sånne forhold. Alle
kan tenke seg at dette er en politikk som på en måte
mangler totalt hode.
Er sosialministeren enig i at vi bør
få på plass et lovverk som gir myndighetene en
plikt til å skaffe et varig og godt og trygt botilbud til
dem som kommer ut fra en slik situasjon, sånn at ikke alle
ressursene vi putter inn i dette, er bortkastet, og sånn
at vi sparer menneskene og greier å skaffe dem et verdig
liv?
Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Andersen tar opp et viktig spørsmål.
Jeg har lyst til å understreke det som justisministeren også sa,
at her handler det om at vi skal ha et samarbeid mellom
de ulike departement, men ikke minst med den enkeltes
hjemkommune, slik at vi får et tilbud som tar hånd
i hanke. Når man kommer ut fra rusbehandling, skal man også være
sikret et ettervern som gjør at man både
kan få seg nye og bedre venner, et botilbud som
gjør at man nødvendigvis må hjem til
egen hjemkommune eller annen kommune hvis det er ønskelig,
og også hjelp til å bo der det er nødvendig.
Det er dette «Rusreform 1» og «Rusreform
2» handler om: at de ulike aktørene skal spille
sammen.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Britt Hildeng (A): Jeg har et spørsmål til sosialministeren.
Sosialsjefen i flere kommuner sier
nå at de ikke lenger har økonomi til å stille
opp med den samme hjelp som tidligere til sterkt pleietrengende.
I media har vi f.eks. sett at sterkt pleietrengende
Olise Grønskag mister sin trygghetsbemanning om natten.
Som vi har hørt tidligere her i dag, flyttes psykisk utviklingshemmede
fra integrerte boliger til boliger der flere skal ivaretas
med den samme bemanning. Slik sett vokser institusjonene igjen fram,
stikk i strid med det som var intensjonen i reformen for psykisk
utviklingshemmede. Mener statsråden at dette
er en akseptabel måte å ivareta
hjelpebehovet på for dem som trenger det aller mest, og
vil sosialministeren gripe inn overfor kommunene for å sørge
for at de får den hjelpen de trenger?
Statsråd Ingjerd Schou: Representanten Hildeng tar opp et spørsmål
knyttet til en enkelt sak omtalt i media – funksjonshemmede
Olise. Jeg vil forsikre representanten om at jeg har i kontakt med
fylkesmannen forvisset meg om at denne saken får en rask
behandling hos fylkeslegen. Jeg kommer til å følge
enkeltsaker, og jeg kommer også til å vurdere
enkeltsakene og deres innhold i en mer generell sammenheng
i den stortingsmeldingen som er varslet i forhold til funksjonshemmedes
kår, hvilke strategier vi må legge, og eventuelt også tiltak
for å sikre nettopp at den enkelte funksjonshemmede
får det nødvendige tilbud, slik at det er tjenestene
som tilpasses den enkelte, og ikke omvendt. Jeg opplever
at det er mange kommuner som klarer det. Det handler også om
politisk vilje og faglig kompetanse.
Hovedprinsippet i disse sakene bør være
at man gjør det som det gis anledning til ifølge
loven, nemlig at det når det kommer til en klagebehandling,
gis oppsettende virkning, og at man slik sett ikke gjennomfører
tiltaket før klagen reelt sett har vært
behandlet.
Britt Hildeng (A): Det er greit og fint at man ser på enkeltsaker,
men dette representerer et generelt problem og handler
om kommunenes muligheter og kommunenes økonomi til å følge
opp ressurskrevende brukere.
Stortinget har gang på gang bedt om en ny finansieringsmåte
for ressurskrevende brukere.
Det ble lovet at man skulle få et forslag til dette i forbindelse
med revidert nasjonalbudsjett i fjor, og det ble lovet at vi skulle
få det i budsjettet for i år. Det har ennå ikke
kommet, og jeg vil spørre: Når kan vi vente å få en
sak om dette til Stortinget, en sak som gir en finansieringssikring
for de brukerne som trenger det aller, aller mest?
Statsråd Ingjerd Schou: Jeg trodde jeg hadde svart på dette
spørsmålet i tilknytning til tidligere spørsmål
i dag.
Ordningen med statlige tilskudd til kommuner
med ressurskrevende brukere
er helt sentral i forhold til spørsmålet
om statens ansvar for kommunenes muligheter til å finansiere
disse oppgavene, og Regjeringen legger også opp
til en ny og bedre ordning. Dette vil bli presentert i forbindelse
med kommuneproposisjonen til våren. I tillegg har jeg lyst
til å si at like viktig er det at vi har på høring
en lovfestet rett til en individuell plan, hvor nettopp den
enkeltes behov og nødvendige tiltak blir utgangspunktet.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.