Per Sandberg (FrP): «En mor fra Bergen har ikke sett
sitt barn på snart tre år. Dette skyldes at barnefaren bortførte
barnet til Mexico i 1999. Norske myndigheter har vært
godt informert og engasjert i denne saken uten at det har gitt moren
og hennes barn noen forhåpninger om gjenforening.
Hva gjør Regjeringen i denne aktuelle
saken og andre sammenlignbare saker, og hva mener
statsråden kan gjøres/endres for at norske
barn kan bli gjenforent med sine foreldre
i Norge, når bortføring av denne type
skjer?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Justisdepartementet er sentralmyndighet etter
Haag-konvensjonen om internasjonal barnebortføring. De
aller fleste sakene etter denne konvensjonen løses
raskt, ofte i løpet av noen uker. Fra 1995
og fram til 1. juli i fjor hadde Justisdepartementet behandlet
ca. 275 barnebortføringssaker, hvor kun tre fremdeles er
uløste.
Den omtalte barnebortføringen til
Mexico er dessverre en slik sak som har vist
seg vanskelig og tidkrevende. Det har i saken
vært to hovedproblemer. Det ene er at barnefaren har holdt
seg i skjul og derfor har unngått pågripelse,
tross flere aksjoner fra politiet i Mexico.
Det andre er at faren i strid med Haag-konvensjonen har
fått dom for foreldreansvaret i en meksikansk domstol.
Dette er en konvensjonsstridig avgjørelse, idet Barnekonvensjonens
artikkel 16 uttrykkelig bestemmer at slike avgjørelser ikke
skal treffes før selve barnebortføringssaken er avgjort.
Justisdepartementet har som sentralmyndighet vært meget
aktiv og pågående overfor
meksikanske myndigheter. I tillegg til det ordinære arbeidet
som gjøres i slike saker, har vi brukt den norske
ambassaden i Mexico aktivt, og vi har engasjert en egen advokat
i Mexico. Representanter for Justisdepartementet har reist til Mexico og
hatt møter med myndighetene der. Interpol er naturligvis
koblet inn. Vi har også sendt en offisiell klage
til meksikansk UD over bruddene på konvensjonen. Denne klagen
er nå til behandling i Mexico.
Saken er dessverre ikke
løst, og jeg forstår den fortvilelse og frustrasjon
som moren må føle. Jeg kan imidlertid forsikre
at departementet vil fortsette å følge opp denne
saken på en meget offensiv måte. Jeg vil også vurdere om
jeg skal ta saken opp personlig med min meksikanske kollega.
Som jeg sa innledningsvis, løses de
fleste saker etter Haag-konvensjonen raskt. Gjennom denne
konvensjonen er det etablert et internasjonalt regelverk
og samarbeid som har vist seg meget tjenlig
til å løse denne typen saker. Ca. 60 land har
hittil sluttet seg til konvensjonen, og nye kommer stadig til. Jevnlig
avholdes det internasjonale konferanser om konvensjonen, og regelverket
er i stadig utvikling for å gjøre konvensjonen enda
mer effektiv. Justisdepartementet er og vil fortsette å være
en aktiv pådriver i dette arbeidet.
Per Sandberg (FrP): Det er betryggende å høre
at norske myndigheter legger så mye ressurser
i denne typen saker. Bare i fjor var det vel 178 saker,
og pr. januar i år var det nesten 60 uløste saker
hos Kripos. Jeg skjønner at mange av disse sakene er problematiske.
Når det gjelder den aktuelle saken fra Hordaland og Bergen
som jeg viste til, vet jeg at norske myndigheter har vært inne
i bildet hele veien og prøvd å få til
en løsning. Det er ikke noe som tilsier at denne
problematikken blir mindre i framtiden.
Mitt første oppfølgingsspørsmål
blir: Hva gjør Regjeringen for å forebygge at
slike bortføringer kan skje fra Norge?
Statsråd Odd Einar Dørum: Forebygging er helt avhengig av at man rettidig
kan få vite om det og eventuelt gjøre
noe med det. Jeg antar at den viktigste forklaringen
på det antallet som representanten Sandberg tar opp, er
at sakene gjelder land som ikke kommer inn under Haag-konvensjonen.
Der har vi et betydelig problem. Det er ikke noen
tvil om det. I de sakene er vi avhengige av enten å komme
fram til en forhandlingsløsning med bortføreren eller å forfølge
saken i rettssystemet i vedkommende land. I praksis er det slik
at både utenriksstasjoner og UD yter meget stor
innsats. Men hovedutfordringen i forhold til disse sakene
som ligger utenfor Haag-konvensjonsområdet, er rett og
slett å få flere land til å slutte seg
til.
Den konkrete saken som representanten tok opp,
ligger innenfor Haag-konvensjonsområdet.
I de sakene lykkes vi ofte. Vi har ikke lyktes i denne
saken. Vi kommer til å fortsette å engasjere oss.
Vi har i saker innenfor Haag-konvensjonen f.eks.
gitt støtte til privatetterforskere for å bistå.
Vi er altså villige til å jobbe intenst for å finne
løsninger. Vi har heller ikke flere maktmidler
enn dem vi har, men dem vi har, har vi tenkt å bruke.
Per Sandberg (FrP): Nå er det jo slik at mange saker skjer
i forhold til land som også har undertegnet Haag-konvensjonen.
Det er siden 1995 faktisk 178 saker. I de sakene som gjelder land
som ikke har undertegnet Haag-konvensjonen, er jeg helt
på linje med justisministeren; formålet må være å få disse
landene til å undertegne denne avtalen.
Justisministeren er selv inne på dette
med kostnader, og det synes også jeg kanskje
kan være noen av virkemidlene. Jeg
kan i min oppfølging prøve å liste opp noen tiltak
som Fremskrittspartiet kunne vært
interessert i å diskutere
med Regjeringen. Det første gjelder det at foreldre
som kommer i en slik situasjon, får dekket alle sine kostnader, ikke bare
det som går på fri rettshjelp, men også kostnader
utover det. Kanskje Regjeringen kan få tak i egne
spesialister – dette er vanskelige saker. Kan pass brukes
i forhold til barna her? Kan det være at vi kan
bruke bistandsmidler opp mot de land som eventuelt ikke
har undertegnet Haag-konvensjonen, og kanskje også land
som har undertegnet Haag-konvensjonen, som et brekkmiddel for å få løst
slike saker?
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg oppfatter at representanten vil være
konstruktiv og søker etter virkemidler. Jeg har ikke
en generell fullmakt til å gå inn på det,
men jeg vil ta med meg alle ideer som kan være
til nytte for å komme videre.
Jeg har tidligere vist til at når
det gjelder det som er utenfor Haag-konvensjonens område,
er både Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene
meget aktive, og de gjør en utmerket jobb. Vi har også strukket
oss langt når det gjelder definisjonen av rettshjelp – og
Stortinget gav sin tilslutning til det – der man også kunne åpne
for at rettshjelpsmidlene bl.a. kunne brukes til privatetterforskere,
noe som er skjedd i noen tilfeller.
Jeg er personlig kjent med sakene, for jeg
har møtt mennesker som har vært utsatt for det
som engasjerer representanten i hans spørsmål.
Derfor har jeg også det engasjementet som ligger
i svaret. Vi skal se på de virkemidlene vi har, og er det
noe vi kan vurdere å komme tilbake til, skal vi gjøre
det. Men jeg deler ikke ut enkeltløfter før
jeg har hatt tid til å tenke og vurdere. Men jeg oppfatter
at representanten ber meg tenke og vurdere, og det skal jeg gjøre.
Presidenten: Vi går så til spørsmål
19.