Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Aud Gaundal (A): Dette innlegget skal bli meget kort, da det er en samlet komite som tilrår at Dokument nr. 8:7 skal vedlegges protokollen.

Komiteen mener, slik det går fram av innstillinga, at det er naturlig å se denne saken i sammenheng med at Regjeringa vil komme til Stortinget med en egen sak om konsesjoner på landbruk og skogeiendommer.

I brev fra statsråd Sponheim av 12. november 2002, som er lagt ved innstillinga, vises det til at det meste av skogen i Norge ligger til landbrukseiendommer som består av både jordbruksareal og skog. Dette er bakgrunnen for at statsråden mener det er uheldig å ha to ulike forvaltningsregimer for erverv av skog.

Likeså inneholder Dokument nr. 8:7, fra Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, mange prinsipielle spørsmål som berører forvaltningsregimet, bl.a. i forhold til boplikt og priskontroll. En samlet komite mener derfor at det er mest hensiktsmessig å komme nærmere tilbake til de spørsmålene i en mer helhetlig sammenheng når Stortinget behandler en egen odelstingsproposisjon, som departementet vil fremme i vår.

Komiteens tilråding er at dokumentet vedlegges protokollen.

Michael Momyr (H): Som saksordføreren gav uttrykk for, er det en enstemmig komite som går inn for at denne saken skal vedlegges protokollen.

Jeg har imidlertid lyst til å gi uttrykk for at forslagsstillerne, Solholm og Hedstrøm, her fokuserer på viktige prinsipielle punkt som vi får til behandling i denne salen senere. Det som er et prinsipielt punkt, og som de reiser spørsmål ved, er om det skal være ulike regimer for å behandle konsesjonsspørsmål som gjelder jord- og skogeiendommer.

I Sem-erklæringen er det pekt på at vi skal ha en gjennomgang av konsesjonslovgivningen. Jeg ser frem til den diskusjonen her i salen og regner med at vi da får anledning til å diskutere dette prinsipielle spørsmålet om ulike behandlingsregimer for jord og skog.

Øystein Hedstrøm (FrP): De siste decennier har norsk næringsliv opplevd betydelige strukturelle endringer. Så langt har skognæringen gjennom konsesjonslovgivningen vært avskåret fra å gjøre helt nødvendige tilpasninger som andre deler av vårt næringsliv har vært igjennom. En av de største hindringene i dag er nettopp denne loven som gjelder konsesjon, fordi den ved omsetning gir myndighetene muligheten til å overprøve vurderinger som kjøper og selger har foretatt i en frivillig transaksjon, bl.a. basert på forretningsmessige vurderinger knyttet til et engasjement innenfor skogsektoren.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er uheldig at myndighetene har anledning til å gripe inn i frivillige transaksjoner av denne art. Den senere tid har staten ved Statens landbruksforvaltning grepet inn i flere frivillige transaksjoner fordi det hevdes at prisen har vært for høy. Dette gjelder Norske Skogs salg av større skogeiendommer på Østlandet. Opplysningsvesenets fond ønsket å kjøpe 27 000 dekar av Follum-skogene i Oppland for 23,5 mill. kr, mens Norges Skogeierforbund ville kjøpe de 155 000 dekar store Saugbrugs-skogene for 175 mill. kr. Intensjonen var å selge skogen tilbake i teiger til medlemmer, slik at de kunne få styrket sitt næringsgrunnlag. Og rundt 200 skogeiere meldte seg på og hadde interesse for å kjøpe.

Heldigvis ble Statens landbruksforvaltnings avgjørelse omgjort da den ble klaget inn for departementet. Ut fra vårt syn var det meget fornuftig av statsråden å senke kalkulasjonsrenten fra 5 til 4 pst., fordi det i praksis betyr at konsesjonsmyndighetene kan godta ca. 25 pst. høyere pris.

Det er en rekke interessante momenter knyttet til prisvurderingen. Forskjellen på hva markedet er villig til å betale, og Statens landbruksforvaltnings syn på hva som er riktig prisnivå, viser at det er stor avstand mellom de beregninger som kjøperne og Statens landbruksforvaltning foretar. Det er god grunn til å sette spørsmålstegn ved hvor riktige de beregninger som Statens landbruksforvaltning foretar, er, når kjøpere som lever av å få en avkastning på sine investeringer, kommer frem til et betydelig annet prisnivå.

Med fallende tømmerpriser har det også blitt mer vanlig at man satser på alternative inntektskilder fra arealet, som f.eks. kraftproduksjon, jakt, fiske og opplevelsesturisme. Her er det viktig å understreke at det kun er potensielle kjøpere som kan vurdere dette ut fra sine egne planer.

Landbruksdepartementet har bl.a. lagt vekt på i sin omgjøring av avslaget at omleggingen av skogpolitikken fører til at skogeierne i større grad enn før får ansvaret for å opprettholde de langsiktige investeringene i skogen. Dette tilsier etter departementets oppfatning at skogeieren også bør gis større handlefrihet ved avgjørelsen av til hvilken pris han eller hun skal kjøpe skog. Markedsprisen for skog på det nåværende tidspunkt må i det alt vesentlige forventes å ligge innenfor 4 pst. Når selger nå har anledning til å oppnå markedspris etter eiendommens reelle verdi ved salg, er det grunn til å håpe at det kommer flere eiendommer ut i markedet. Det vil i sin tur føre til at de som vil satse på næringen, får anledning til å utvikle sitt næringsgrunnlag og tilstrebe mer rasjonelle bruksenheter.

Det er, som tidligere talere har nevnt, en enstemmig komite som slutter opp om Fremskrittspartiets forslag, og at dette skal vedlegges protokollen, fordi man vil se saken i en større sammenheng. Det kommer da et forslag, en odelstingsproposisjon, om en ny konsesjonslov denne våren.

Jeg vil også gi honnør til statsråden for at han bidrog til å få senket kalkulasjonsrenten til 4 pst. De faktiske forhold er jo da at det er markedsrenten som bestemmer, i og med at man nå har gitt videre rammer. Så statsråden har altså gjort det optimale innenfor dagens regelverk. Man har fått en kraftig liberalisering av regelverket. Hvis man likevel innenfor rammen av dagens regelverk i praksis har et fritt marked for omsetning av skogeiendommer, hvorfor kan man ikke da like godt avskaffe hele denne konsesjonsloven for skogeiendommer når den ikke fungerer i praksis? Det er et spørsmål direkte til statsråd Sponheim.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har merket meg at næringskomiteen foreslår at Dokument nr. 8:7 vedlegges protokollen. Det vises til mine brev til Stortinget der det framgår at Regjeringen vil komme til Stortinget med en egen sak om konsesjoner på landbruk og skogeiendommer. Jeg vil gjerne få utdype dette.

Regjeringen tar sikte på å fremme forslag til ny konsesjonslov i løpet av vårsesjonen 2003 – jeg tror sågar det er varslet til april måned. De fleste forslagene gjelder konsesjonspliktens omfang, og forslagene vil ta sikte på å øke konsesjonsfriheten i ikke ubetydelig grad. Som kjent er arealgrensen for bebygd eiendom foreslått hevet fra 20 dekar til 100 dekar, forutsatt at ikke mer enn 20 dekar er fulldyrket areal. Begrunnelsen for å heve arealgrensen

Begrunnelsen for å heve arealgrensen er et ønske om hyppigere omsetning av landbrukseiendom i distriktene, bl.a. for å sikre bosettingen, og for å gi økte muligheter for dem som av ulike årsaker ønsker å bosette seg utenfor bykjernene.

Jeg mener at det er behov for en løpende vurdering av om lovverket i landbruket støtter opp om dagens landbrukspolitiske mål på en hensiktsmessig måte. Dette er hovedessensen i Odelslovutvalgets mandat, og det er også en sentral side ved forslaget til ny konsesjonslov.

Jeg mener også at det fortsatt er ønskelig med kontroll av pris ved erverv av landbrukseiendom over en viss størrelse. Det er rett, som representanten Hedstrøm gav uttrykk for, at de forskriftsendringer som departementet nå har gjort, bl.a. etter salget av Saugbrugs-skogene fra Norske Skog til skogeierorganisasjonene for senere videresalg, har ført til at for alle praktiske formål er det i dag fri prisdannelse. Kjøper og selger av skog kan regne med at den pris de avtaler, også vil bli godkjent av landbruksmyndighetene, fordi det fanges av et atskillig høyere tak basert på en kalkulasjonsrente på 4 pst. En kalkulasjonsrente på 4 pst. innebærer at inntekter som kommer veldig langt fram i tid, får en større verdi enn tidligere. Det gjør også at andre ikke-økonomiske verdier, som vi vet mange er villig til å betale f or ved å kjøpe tilbake skog – f.eks. skog som har vært lagt til eiendommene tidligere, som vi kjenner fra disse Saugbrugs-skogene – vil det være mulig å ta hensyn til i prisfastsettelsen. Men derfra til ikke å ha noe tak for å fange ekstreme utslag, som vi vet fortsatt kan dukke opp, er et skritt som Landbruksdepartementet og jeg ikke ønsker å ta. Dette betyr større frihet enn i dag, men fortsatt et tak som gjør at det ikke skal være mulig å få godkjent helt ekstreme prisutslag.

Også konsesjonslovens adgang til å sette vilkår om boplikt vil være et viktig virkemiddel for å sikre slike levedyktige lokalsamfunn som vi fortsatt ønsker. Uten priskontroll – selv om det er et atskillig høyere tak akkurat på skogeiendommer – og boplikt vil det fort bli en reell fare for en prisutvikling på landbrukseiendom, ikke minst i nærheten av store byer, som gjør at bare et fåtall har mulighet til å kjøpe slike eiendommer.

Det er riktig som forslagsstillerne påpeker, at det i høringsomgangen ikke er utarbeidet forslag om konsesjonsfrihet ved erverv av rene skogeiendommer. Forslaget vil imidlertid bli vurdert i tilknytning til det arbeidet som for øvrig er i gang i forbindelse med ny konsesjonslov. Etter min mening er det viktig at forslaget ikke vurderes isolert, men ses i sammenheng med de øvrige forslagene til lov, slik også flertallet i næringskomiteen legger til grunn i Innst. S. nr. 107.

Etter det jeg kan se, er begrunnelsen for forslaget knyttet til et ønske om å oppheve priskontrollen ved erverv av rene skogeiendommer. Det er i den forbindelse vist til priskontrollen som ble utøvd av Statens landbruksforvaltning ved salgene fra Norske Skog til Skogeierforbundet og Opplysningsvesenets fond.

Som jeg var innom, og som også representanten Hedstrøm var innom, har departementet gitt konsesjon på ervervet og dermed akseptert den kjøpesummen. Departementet legger til grunn at det vedtatte statsbudsjettet for 2003 representerer en omlegging av skogpolitikken slik at skogeiere i større grad enn tidligere må ta ansvar for å opprettholde de langsiktige avvirkningsmulighetene i skogen. Det forutsettes derfor at skogeierne må gis større handlefrihet ved avgjørelsen av til hvilken pris han eller hun skal kjøpe skog. Departementet utarbeidet på bakgrunn av disse forholdene et supplerende rundskriv om prisfastsettelse for skog, der kapitaliseringsrentefoten som kjent er satt til 4 pst. Rundskrivet gir også – og det er viktig – mulighet for at eventuelle rasjonaliseringseffekter ved kjøp av tilleggsskog skal kunne regnes med ved vurderingen av prisen i konsesjonssammenheng.

Selv om vi med disse justeringene ikke har etablert konsesjonsfrihet ved erverv av rene skogeiendommer, mener jeg at vi et stykke på vei har imøtekommet intensjonene i Dokument nr. 8:7 om en større handlefrihet. Jeg regner videre med å komme tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av forslag til ny konsesjonslov.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.