Gunnar Halvorsen (A): I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 45 for 2000-2001 og St.prp. nr. 55 for 2001-2002 vedtok Stortinget å legge ned en rekke garnisoner og forlegninger. Ingen landsdeler ble forskånet for nedleggelser. Omleggingen av Forsvaret skapte et engasjement, og flere steder i landet fryktet man konsekvensene ved at hjørnesteinsbedriften forsvant ut av lokalsamfunnet. Det var hovedgrunnen til at daværende forsvarsminister, Bjørn Tore Godal, la inn 250 mill. kr til omstillingskommunene.

Mulighetene for etterbruk av nedlagte anlegg er svært forskjellige. Enkelte garnisoner befinner seg i det som mange i sentrale strøk trolig vil kalle ingenmannsland, mens andre er perler langs kysten, som ved et eventuelt kommersielt salg vil kunne innebringe inntekter i hundremillionerkronersklassen. Det er med andre ord slik at forholdene i de enkelte kommuner varierer sterkt.

Stortinget vedtok ved behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 7 for 2002-2003 at Regjeringen kan overdra eiendommer, bygg og anlegg som Forsvaret ikke lenger har behov for, til kommuner eller til overtallig personell i Forsvaret i forbindelse med utnyttelse av etablissementer til næringsutvikling. Stortinget vedtok at denne overdragelsen kan skje vederlagsfritt eller ved redusert vederlag. Stortinget mente videre at dette vil gjelde noen få sterkt belastede lokalsamfunn.

Forsvarskomiteen ønsket ikke å gå inn og behandle de enkelte kommuner. Det er altså ikke noe ønske fra forsvarskomiteen. Arbeiderpartiet tror ikke det er ønskelig at dette hus skal drive saksbehandling av enkelte kommuner i denne type saker. Men når vi får tilbakemeldinger fra flere steder i landet om at Forsvarsbygg ikke anser at noen kommuner er «sterkt belastede lokalsamfunn», er det viktig å få belyst denne saken. Jeg opplever dette som underlig i en situasjon hvor Kommune-Norge sliter, ikke minst enkelte kommuner hvor Forsvarets tilstedeværelse har vært selve drivkraften i den lokale økonomien og har vært hovedarbeidsplassen. Kort sagt: At Forsvaret forsvant, har bidratt til å svekke enkelte lokalsamfunn.

Norsk industri befinner seg i dag i det mange kaller en krise. Flere kommuner føler også at de ikke møter forståelse for den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Da Stortinget gjorde sitt vedtak i desember i fjor, var det en forutsetning som lå til grunn, nemlig at det de facto finnes noen «sterkt belastede lokalsamfunn». Mener statsråden at det finnes noen lokalsamfunn i Norge som er hardt belastet?

Det er i dag flere debatter hvor Forsvarsbygg er tungt inne. Det er f.eks. i debatten omkring nasjonale anlegg som Oscarsborg – det kommer i et eget Dokument nr. 8-forslag, så det må vi komme tilbake til – og det er i debatter om overtakelse av mer sentrale anlegg som i Steinkjer, på Andøya og i kommuner som sliter med arbeidsledighet og derfor ønsker å utvikle nedlagte militærleire, som en finner f.eks. på Rissa. Det finnes nok av eksempler som sikkert vil komme fram senere i debatten.

Det er også andre typer eiendommer, nemlig rekreasjonsområder, utmark, øyer og kystperler som bør sikres for allmennheten. Etter at jeg leverte inn denne interpellasjonen den 20. februar, så jeg til min store glede landbruksminister Sponheims utspill i Aftenposten 3. mars i år, og jeg har tatt med denne gledelige overskriften. Her går altså statsråd Sponheim inn for å «sikre folket strandperler»:

«Landeiendommer bør selges til Statskog, mener landbruksminister Lars Sponheim. Unike og attraktive strandområder langs sjøen og store flotte fjellarealer skal på den måten sikres meningsmanns bruk langt inn i fremtiden.»

Statsråd Sponheim er jo medlem av den samme regjeringen som forsvarsministeren er, og jeg vil derfor spørre: Er dette noe Regjeringen står bak, så er dette svært gledelig, men kan vi få en bekreftelse eller avkreftelse på det? Han tok, slik jeg oppfattet det, til orde for at Statskog skal få kjøpe en vesentlig del av arealet som Forsvaret eier, for å sikre allmennhetens rett til å ferdes i disse områdene. På den annen side kommer altså denne økningen på 100 mill. kr på inntektssiden som Regjeringen og Fremskrittspartiet vedtok i budsjettet. Dette vedtaket innebærer et press for å finne en løsning som også er økonomisk fundert. Det berører med andre ord penger så vel som prinsipper. For Arbeiderpartiet er derfor dette en viktig debatt, på samme måte som den er viktig for flere kommuner i det ganske land. Jeg vil be om at statsråden redegjør for hva som er blitt gjort i forhold til Stortingets vedtak. Finnes det i hennes øyne noen «sterkt belastede lokalsamfunn»?

Hvordan ser statsråden for seg Forsvarsbyggs arbeid i forhold til overdragelser som skjer vederlagsfritt, eller til redusert pris? Har Forsvarsbygg fulgt Stortingets vedtak, eller eksisterer det ingen «sterkt belastede lokalsamfunn»?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil innlede med å trekke fram to mål for Forsvaret, nemlig bedre kvalitet på utdanning og opplæring for Forsvaret og behovet for å få mer igjen for pengene for å få dette til. Det er to mål som ligger i bunnen for all aktivitet Forsvaret har framover, også den aktiviteten som Forsvarsbygg har ansvaret for.

Vi er midt i en større omstilling. Det er det som gjør at Forsvaret skal legge ned virksomheten en rekke steder, og at en stor del av Forsvarets eiendommer skal selges.

Forsvaret er i dag Norges klart største eiendomsforvalter. Vi hadde i 2001 6 mill. m2 bygningsmasse, og vi hadde 1,4 mill. dekar grunnareal, spredt på over 400 kommuner. Av dette skal 2 mill. m2 bygningsmasse selges som følge av omstillingsprosessen. Og jeg vil legge til: Det skal også inngå som et finansieringsgrunnlag for den omstillingsprosessen vi står midt oppe i, knyttet til den 118-rammen som Regjeringen og Arbeiderpartiet har inngått en avtale om. Vi skal altså frigjøre midler fra ting vi ikke trenger, til ting vi trenger.

En av de største utfordringene knyttet til omstillingen er derfor å håndtere avhending av overflødig eiendom, bygg og anlegg på en rask og kostnadseffektiv måte. Denne eiendomsmassen som representerer en ressurs, skal først og fremst bidra til driftsreduksjoner og salgsinntekter.

I St.prp. nr. 55 for 2001-2002 som ble behandlet i juni i fjor, står det klart at salgsinntektene av eiendommer, bygg og anlegg har vært styrende for hvilke økonomiske konsekvenser man har kommet fram til når man har valgt ulike organiserings- og lokaliseringsalternativ. Stortinget har altså basert seg på inntektene når man har sydd sammen den totale omstillingen. Det er forutsatt at de inntektene vi får, skal reinvesteres for å kunne gjennomføre den planen Stortinget har vedtatt. Forsvarsbygg er den som forvalter eiendommene, og Forsvarsdepartementet har gitt dem i oppdrag å avhende utrangert bygningsmasse så raskt som mulig, men også med størst mulig gevinst for øye.

Forsvarsbygg er en profesjonell eiendomsforvalter og skal være selvfinansierende etter omleggingen. Vi kan ikke på den ene side forlange at Forsvarsbygg skal drive forretningsmessig og bli selvfinansierende, mens vi på den annen side fratar dem muligheten til å gjøre nettopp det.

Ved avhending av statens faste eiendommer er alle statsetater pålagt å følge avhendingsinstruksen vedtatt den 19. desember 1997. Avhendingsinstruksen forutsetter avhending til markedspris. Men det er riktig at Forsvarsdepartementet helt siden 1990-tallet har hatt en fullmakt som gjør at avhendingsinstruksens krav om salg til markedspris kan tilsidesettes. Dette ble også bekreftet i et vedtak i høst, der det står helt tydelig det som også har vært departementets fullmakt tidligere, at man kan overdra eiendommer, bygg og anlegg som organisasjonen ikke lenger har behov for, til kommuner eller til overtallig personell i Forsvaret knyttet til næringsutvikling. Det kan skje vederlagsfritt eller til redusert vederlag.

Fullmakten gir altså en åpning for unntak, men hovedregelen vil fortsatt være markedspris. Og i de tilfeller en berørt kommune ønsker å overta en eiendom, vil hovedregelen fortsatt være at det skal skje til takst. Avhending til underpris eller vederlagsfritt vil forekomme i helt spesielle tilfeller.

Jeg vil understreke at fullmakten gjelder i forbindelse med utnyttelse til næringsutvikling og ikke til boligutvikling.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at det i fullmakten er tatt med en klausul som gjør at kommunen ikke kan videreselge hele eller deler av eiendommen uten Forsvarsdepartementets samtykke før det har gått ti år. Kommunen kan altså ikke overdra eller videreselge til f.eks. et eiendomsselskap eller til andre interessenter i denne perioden.

Da St. prp. nr. 45 for 2000-2001 ble behandlet i juni 2001, la den sittende arbeiderpartiregjeringen en del føringer for håndtering av overflødige eiendommer, bygg og anlegg. Det ble sagt helt klart:

«Avvik fra avhendingsinstruksens bestemmelser bør imidlertid bare foretas etter en nærmere vurdering i særskilt sterkt berørte lokalsamfunn eller i spesielle tilfeller.»

Jeg er ikke overbevist om at kommunene i alle tilfeller er tjent med å overta de eiendommer, bygg og anlegg Forsvaret skal kvitte seg med. Jeg tror det viktigste for kommunene er å få etablert nye arbeidsplasser til erstatning for de arbeidsplasser som legges ned, ikke nødvendigvis at kommunen skal stå som eier av bygningsmassen som skal danne grunnlag for disse næringsaktivitetene.

Det er en stor utfordring, både faglig og økonomisk, å skulle forvalte eiendomsmasse. Det er nettopp det Forsvaret har erfart, og som gjør at vi nå selger ned. I mange tilfeller vil det antakelig være gunstigst for lokalsamfunnene å la private investorer ta de økonomiske kostnadene med å etablere næringsvirksomheten, mens kommunene kan høste gevinsten i form av sysselsetting og skatteinntekter. Jeg mener at et avvik fra avhendingsinstruksen derfor bør skje bare i de tilfeller der den ønskede effekt utelukkende kan oppnås hvis kommunen selv står som eier av overflødig bygningsmasse.

Sandtorgholmen, som i 1996 ble overdratt til Harstad kommune, er et eksempel på at fullmakten til å overdra eiendommer, bygg og anlegg til redusert pris eller vederlagsfritt, er benyttet. Det vil si at man har avveket fra avhendingsinstruksen.

Vi har flere eksempler på at eiendommer er solgt direkte til kommunene, men til takst, slik vi så med Heimevernsskolen på Torpo som ble solgt til Ål kommune i 2002, og Havarivernskolen i Borre som ble solgt til Vestfold fylkeskommune samme år.

Omleggingen av Forsvaret innebærer at en rekke kommuner og lokalsamfunn som tradisjonelt har vært forsvarsavhengige, berøres. Det vi legger vekt på i St. prp. nr. 45 for 2000-2001, er å hjelpe de lokalsamfunn som rammes hardest, ved å gi dem støtte til omstilling. Det skjer i regi av Kommunal- og regionaldepartementet som forvalter midler for omstillingsprogrammene. Det er Kommunal- og regionaldepartementet som tar stilling til om en kommune vil få status som omstillingskommune, og som også foretar tildelingen til de berørte fylkeskommuner. Dette gjelder kun kommuner som har mistet arbeidsplasser som en følge av Forsvarets omlegging.

Jeg mener det er helt klart at Forsvarsdepartementets ansvar er overfor de regioner og lokalsamfunn som berøres særlig sterkt av reduksjoner eller nedleggelser av militær virksomhet, altså ansvar overfor områder som har hatt stort innslag av forsvarsarbeidsplasser, og som er hardt rammet.

Vederlagsfri overføring er i realiteten en rammereduksjon for Forsvaret. Uten salgsinntekter fra eiendomsmassen vil det ikke være mulig å gjennomføre den nye forsvarsstrukturen, som Arbeiderpartiet og Regjeringen har stått sammen om.

I tillegg hadde vi ved høstens budsjettbehandling en enighet mellom både Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene om å øke salgsinntektene fra Forsvarsbygg med 100 mill. kr, altså en skjerping av kravene til å legge markedsøkonomiske betraktninger til grunn. Vi er med andre ord pålagt å realisere 220 mill. kr i inntekter på eiendomssalg i inneværende år. Jeg oppfatter derfor Stortingets beslutning som et helt klart signal om i første rekke å bruke markedspris.

Så er det fortsatt slik at Forsvarsdepartementet skal behandle henvendelser om overtakelse av Forsvarets eiendom i enkeltsaker. Vi skal forsøke å ta spesielle hensyn der det er grunnlag for det. Men i forhold til en del av de spørsmål som interpellanten tok opp, nemlig salg av fritidseiendommer til Landbruksdepartementet og til Statsskog, vil vi også selvfølgelig legge til grunn at det her skal betales en pris. Vi har en konstruktiv dialog med Landbruksdepartementet om hvordan dette kan skje, og hvilken pris som vil være den riktige.

Det er både mitt og Regjeringens syn at det er attraktivt for allmennheten å få tilgang til de viktige rekreasjonsområdene det her er snakk om, men det har aldri vært meningen at Statsskog skal få tomtene gratis, like lite som det har vært meningen at Justisdepartementet, når de overtar anlegg og bygningsmasse fra Forsvarsdepartementet, skal få det gratis. Justisdepartementet har betalt tilnærmet markedspris, og det samme vil bli lagt til grunn i de forhandlingene vi har med Statsskog. Alt annet vil være en overføring fra forsvarsbudsjettet til landbruksbudsjettet, eller fra forsvarsbudsjettet til kommunalbudsjettet. Det er prosesser som bør skje i denne sal, og ikke gjennom enkeltsaksbehandling i Forsvarsdepartementet.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg takker for svaret.

Jeg skjønner jo at det må være økonomi i dette skal omstillingen gå sin gang, som vi begge er enig i. Men jeg føler at det som er det gedigne i dette, er det som Sponheim her har kommet med. Det ligger jo en finansiering i dette. Så vidt jeg forstår – og jeg oppfattet at det statsråden har sagt her, er Regjeringens syn – vil han selge produktiv skog som gir noen millioner, eventuelt milliarder, i inntekter.

De pengene skal da overføres til Forsvarsdepartementet for å kjøpe disse «perlene». Jeg synes det er bra. Da holder vi orden i omstillingen og i økonomien, og vi får sikret disse «perlene» for allmennheten.

La meg si med en gang at jeg synes Forsvarsbygg gjør en god jobb, ja jeg vil nesten si en for god jobb, så det er ikke dem jeg kritiserer. Men det er kanskje statsråden som ikke bruker den fullmakten hun har til å avvike fra avhendingsinstruksen, som hun mener en kan gjøre overfor kommuner og enkeltpersoner som ønsker næringsetablering.

En av grunnene til at vi har denne interpellasjonen her i dag, er selvfølgelig at vi har fått veldig mange henvendelser fra enkeltkommuner i dette landet som føler seg provosert av Forsvarsbygg. Det vil selvfølgelig være slik når du er i en forhandlingssituasjon. I Trønder-Avisa kunne en lese i desember:

«Forhandlingene om pris har fra Forsvarsbyggs side vært lagt opp som et diktat, hevder Steinkjerordfører Per Sverre Rannem. Det har vært en høy grad av arroganse i forhold til å ta hensyn til Steinkjers stilling som omstillingskommune.»

Jeg siterer dette fordi det er slike henvendelser vi får inn på pulten fra disse kommunene. Om det er riktig eller ikke, skal ikke jeg legge meg opp i. Men det er iallfall en realitet som vi møter, og da er vi nødt til å få en klarhet i om statsråden har fått samme slags henvendelser, og om de enkelttilfeller som vi møter, vil bli behandlet av statsråden på en måte som gjør at en avviker fra avhendingsinstruksen.

La meg få lov til å si til slutt at det er store områder som vi må prøve å sikre for allmennheten, og hvis statsråden vil bekrefte at det ligger i Regjeringens opplegg, så er den saken grei fra min side.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg er helt sikker på at interpellanten og jeg har veldig mange felles målsettinger. Det beste er hvis vi kan sikre store arealer for allmennheten, ikke minst i strandsonen, uten at det går av forsvarsbudsjettet, men av et annet departements budsjett, som da bare omdisponerer sine arealer, hvilket jeg synes er en klok omdisponering. På samme måte synes jeg det er flott at Justisdepartementet når vi legger ned i Stavern, kan gjøre seg nytte av dette fantastiske anlegget og bruke det på en fornuftig måte, men selvfølgelig betale det samme som de ville betalt om de skulle lagt Justisdepartementets aktivitet til et annet sted. Da løser vi samfunnsoppgaver på en konstruktiv måte, uten at et annet departement enn det som har ansvaret for en oppgave, får regningen.

Jeg skjønner godt at mange ordførere synes det er fristende å gå til Stortinget for å prøve å få en bedre pris. Det er ikke nytt. Det vet Arbeiderpartiet som har vært i regjering mange ganger. Det skjer selvfølgelig ofte, og det vil alltid være slik at hvis man tror man får en bedre pris ved å komme hit og legge press på Forsvarsbygg, så prøver man det. Det gjelder ikke bare Forsvarsbygg heller, vi har akkurat det samme når det gjelder FLO, organisasjonen som skal gjøre innkjøp for Forsvaret, og som sitter og forhandler alt fra MTB-kontrakter til andre ting. Hvis man tror på den andre siden av forhandlingsbordet at man kan få en bedre pris ved å legge press overfor Stortinget, så gjør man det. Min jobb er å la dem som har ansvar for å forhandle, få forhandle i fred.

Men jeg vil gjerne få komme med en kommentar knyttet til Steinkjer, fordi Steinkjer kommune ble ikke tilgodesett med midler avsatt til omstillingskommuner under Kommunaldepartementet i 2002, dvs. at Kommunaldepartementet ikke definerte Steinkjer som innenfor disse kriteriene for tildeling av omstillingsmidler, som faktisk er tatt av forsvarsbudsjettet og gitt til kommunalbudsjettet for nettopp å ivareta disse kommunene. Her har altså Kommunaldepartementet foretatt en vurdering knyttet til Steinkjer.

Så vil jeg også si: Jeg innser at jeg vil bli utsatt for kritikk i de tilfellene der noen ønsker å få en tomt billigere enn det vi er villige til å selge den for. Men jeg vil også minne om at det er en annen kritikk en statsråd kan bli utsatt for. Vi hadde en sak i fjor knyttet til en admiralbolig i Horten, der det var skapt et inntrykk av at denne skulle selges til underpris. I den forbindelse fikk denne statsråden brev fra kontrollkomiteen her i huset om hvorvidt dette var riktig, og i brevet lå det en klar føring av en kritisk røst. Så hvis man skal selge til underpris, må man i hvert fall være krystallklar og helt sikker på at dette er et tilfelle der det er riktig å gjøre det, og at det ikke er fordi det har vært medieoppslag, press, partikontakter eller andre ting som det kan stilles spørsmål ved. Det tryggeste for alle parter er å holde seg til markedsprinsippet og ha et tett samarbeid med Kommunaldepartementet for å definere hvilke kommuner som er spesielt berettiget til å være unntak fra regelen. Det tror jeg Kommunaldepartementet faktisk er bedre i stand til å vurdere enn Forsvarsdepartementet.

Leif Lund (A): Statsråden redegjorde for at Justisdepartementet hadde overtatt Stavern leir til markedspris. Det som jeg ikke helt har oversikt over, er hva leiren brukes til i forhold til dette med adgang for allmennheten. Jeg har i min tidligere karriere vært i Forsvaret, i førstegangstjenesten på Stavern, og det er et fantastisk flott anlegg. Når nå Justisdepartementet har overtatt dette anlegget til markedspris, er det ikke dermed sagt at allmennheten får benytte det. Det må jo være en sammenheng i det Forsvaret gjør, ikke bare å selge det til markedspris. Det som statsråden tydeligvis er opptatt av, er hele tiden å snakke om underpris og overpris og markedspris, slik at det blir en prisdiskusjon. Det var jo ikke det som var meningen med Halvorsens interpellasjon.

Forsvaret er en gigant innenfor eiendom. Som statsråden også redegjorde for i sitt innlegg, hadde Forsvaret før St.prp. nr. 45 for 2000-2001 ble behandlet, ansvar for omkring seks millioner kvadratmeter bygningsmasse og om lag 1,4 millioner dekar grunnareal, hvorav 2/3 var på leid grunn. Bygningsmassen var spredt på over 400 av landets kommuner. Det vil si at over 90 pst. av landets kommuner på en eller annen måte var involvert. I St.prp. nr. 45 var målet å avhende mellom en og to millioner kvadratmeter i forbindelse med omleggingen av Forsvaret. Selvsagt berører dette mange lokalsamfunn. Forsvaret er en stor institusjon, og omleggingen påvirker mange kommuner hardt.

Arbeiderpartiet la følgende prinsipp til grunn, som stod i den nevnte proposisjonen:

«Et hovedprinsipp for avhendingen er at Forsvarets økonomiske netto utbytte skal bli størst mulig. Dersom tungtveiende grunner tilsier det kan det i særskilte tilfeller bli aktuelt å vurdere vederlagsfri overdragelse av materiell.»

Arbeiderpartiet står selvsagt for den politikken som regjeringen Stoltenberg la fram under daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal. Det er selvsagt at vi vil Forsvarets beste. Når det er sagt, mener vi også at det trolig finnes «særskilte tilfeller». Det finnes trolig områder hvor overdragelsen bør finne sted vederlagsfritt.

Lokalsamfunn som er hardt rammet på flere måter, det være seg tap av industriarbeidsplasser, høy arbeidsledighet eller annet, bør få spesielle ordninger. Det er likevel et problem i dag, vi vet nemlig ikke hvilke kriterier som legges til grunn. Hvem er det som definerer «et belastet lokalsamfunn»? Det må vi som sitter i denne sal – men ikke minst de berørte kommuner – få klarhet i.

Alt henger sammen med alt, er det blitt hevdet av en klok kvinne. I dette tilfellet innebærer det bl.a. kommunenes situasjon, situasjonen i industrien, som rammer lokalsamfunn, osv.

Bjørn Hernæs (H): Representanten Lund sa nå nettopp at Arbeiderpartiet selvsagt står bak daværende regjering Stoltenberg og daværende forsvarsminister Bjørn Tore Godal. Det er vel ikke spesielt oppsiktsvekkende, men jeg håper at Arbeiderpartiet også står bak de vedtak de har vært med på i Stortinget etter at regjeringen Stoltenberg ble avløst av en annen regjering. Det er et faktum at i all hovedsak er det et enig storting som står bak de omleggingene som Forsvarsbygg og Forsvarsdepartementet nå gjennomfører.

Representanten Lund sa også at det ikke var en diskusjon om priser som var meningen med representanten Halvorsens interpellasjon. Jeg er enig i at det er grunn til å stille spørsmål om hva som var meningen med interpellasjonen. Vi har jo bred enighet om disse sakene. Arbeiderpartiet har heldigvis vært med på det aller meste. Målet for omstillingen er, som statsråden nevnte i sitt innlegg, bedre kvalitet og mer igjen for pengene. Og innenfor den overordnede målsettingen er salg av anlegg som Forsvaret ikke lenger har bruk for, en vesentlig del.

Jeg har lyst til å understreke at disse eiendommene selvfølgelig er en stor ressurs hvis de kan brukes, men de er også en stor økonomisk belastning hvis Forsvaret må ta vare på anlegg som de ikke har bruk for.

Jeg vil også understreke at avvik fra avhendingsinstruksen bare er en unntaksbestemmelse, og bare bør foretas etter nærmere vurdering i særskilt sterkt berørte lokalsamfunn eller i spesielle tilfeller.

Ellers er dette også blitt en debatt om kystens perler. Jeg skjønner ikke helt sammenhengen, for å være ærlig. Dette er en veldig bra målsetting. Hvis noen ville overdra disse perlene, slik at de kan tilbakeføres til enkeltmennesker og lokalsamfunn, kan jo ingen være uenig i det. Men representanten Halvorsen mener neppe at dette skal betales over Forsvarsdepartementets budsjett. Slik sett er det ikke noen motsetning mellom statsråd Sponheims ønske og den jobben som vi i forsvarskomiteen bør gjøre.

Siden statsråden var inne på Stavern, har jeg lyst til å nevne et lokalt eksempel på hvordan et godt samarbeid med Justisdepartementet kan foretas. Det gjelder Vardåsen i Kongsvinger, hvor vi er i ferd med å få dekket det store behovet for fengselsplasser i Norge ved at vi har kunnet gå inn i et forsvarsanlegg som ikke lenger fyller det opprinnelige formålet.

Per Ove Width (FrP): Jeg vil først ta opp noe som jeg ikke hadde tenkt å si så mye om. Men siden representanten Lund nevnte Stavern, som jeg har forstått at han har og har hatt et veldig godt forhold til, så er ikke det solgt – det kan statsråden klare opp i etterpå. Men etter det jeg forstår, er det foreløpig leid ut til Justisdepartementet, og nå har allmennheten adgang til dette området mer enn noen gang – og det er bra.

Interpellanten bringer på bane et tema som interesserer svært mange mennesker rundt om i landet. Forsvarets tilstedeværelse har preget svært mange lokalsamfunn, og Forsvaret har disponert til dels store og interessante landområder. De er interessante fordi mange mennesker har sett muligheten for å disponere disse eiendommer, bygg og landområder på andre måter den dagen Forsvaret ikke lenger er til stede, som nå er blitt en realitet svært mange steder etter den kraftige nedbyggingen som har preget Forsvaret i mange år.

Etter flere vedtak i Stortinget er det nå vedtatt at overtallige og frigjorte bygg og anlegg skal selges i størst mulig utstrekning på det åpne marked, og i størst mulig grad til markedspris. Dette skal etter departementets beregninger kunne gi Forsvaret en inntekt på ca. 1 milliard kr. Riktignok – og som interpellanten peker på – skal denne overdragelsen kunne skje vederlagsfritt eller til sterkt reduserte priser. Men dette skal kun gjelde noen få sterkt belastede lokalsamfunn. Det kunne derfor være interessant å få en oversikt over Forsvarsbyggs arbeid i forhold til dette, få vite hva Forsvarsbygg har gjort i sakens anledning – jeg hadde nær sagt få en oversikt over hvilke eiendommer og bygninger som er solgt, hvilke som skal selges, og til hvilke priser. Fremskrittspartiet har for øvrig tidligere bedt om fortgang i avhendingen for å bli ferdig med saken, og for raskere å kunne bringe pengene tilbake til Forsvaret.

Enkelte har forfektet, og da spesielt kommuner, at de frigjorte eiendommer uten videre skal gis vederlagsfritt til f.eks. kommuner for at de skal kunne disponere eiendommene fritt. Begrunnelsen har stort sett vært at disse eiendommene en gang i tiden har vært gitt eller solgt billig til Forsvaret. Det kan nok i mange tilfeller være riktig. Men da må man også huske på at Forsvarets tilstedeværelse i et lokalsamfunn over mange år har gitt skatteinntekter, inntekter til næringsliv osv. Og en annen ting – ikke alle frigjorte eiendommer egner seg til friluftsområder, de kan i noen tilfeller være vel så egnet til boligområder og hytteområder. Det bør muligens noen tenke igjennom.

Så har jeg lyst til å komme inn på departementets samarbeid og kontakt med Forsvarsbygg. Hvordan fungerer det? Det vil jeg gjerne at statsråden skal si noe mer om. Jeg har en følelse av at departementet kanskje bør føre et litt bedre tilsyn – det har vært litt for mange tilfeller, spesielt i mitt hjemfylke, Vestfold. Og som statsråden var inne på, det avhendes og blir forsøkt avhendet eiendommer til en helt annen pris enn det som er forutsatt.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg har gleden av å være stand-in for representanten Kjetil Bjørklund i dag.

Stortinget har de siste årene vedtatt å legge ned et betydelig antall forsvarsinstallasjoner over hele landet. Mange arbeidsplasser har gått tapt eller blitt flyttet på grunn av omleggingen av Forsvaret, og dette har rammet enkelte lokalsamfunn hardt. For å avhjelpe dette har det tidligere blitt vedtatt at 250 mill. kr skulle gå til omstillingskommuner.

Mange av Forsvarets eiendommer skal nå selges. Verdien av og etterbruksmulighetene for de ulike eiendommene er selvsagt svært forskjellig, og det gjelder også etterspørselen.

Stortinget vedtok i fjor høst at kommuner eller overtallig personell i Forsvaret skulle få overta slike eiendommer vederlagsfritt eller rimeligere enn markedspris i forbindelse med næringsutvikling. Samtidig har stortingsflertallet lagt inn store inntekter fra salg av slike eiendommer i budsjettet. Det skaper selvsagt et press på Forsvaret for størst mulig avkastning i salgsprosessen.

For oss i SV er det svært viktig å presisere at vi er mer opptatt av å nytte disse eiendommene på måter som kommer kommuner, fylkeskommuner og allmennheten til gode, enn at de skal avhendes på de måter som gir størst mulig inntekt for statskassen.

Mange naturperler langs kysten og ellers i landet eies i dag av Forsvaret, og mange av disse ligger slik til at de egner seg svært godt som rekreasjons- og friluftsområder for lokalbefolkningen. Disse eiendommene som ikke lenger skal brukes til forsvarsformål, og som har stor verdi for allmennheten, bør avhendes på en slik måte at de kommer folk flest til gode. Dette kan skje på ulike måter, f.eks. ved at kommuner kan overta, og ikke minst gjennom at Statskog, som i dag allerede forvalter store utmarksarealer, tar over disse eiendommene, slik at de i framtiden forvaltes på en slik måte at hensynet til allmennhetens behov for rekreasjons- og friluftsarealer ivaretas.

Videre mener SV at en del av de eiendommene som kan egne seg til lokale kulturformål, boligformål osv., bør avhendes til kommuner eller organisasjoner til en lav pris.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Da Stortinget vedtok at Norge skulle vekk fra et tradisjonelt invasjonsforsvar og over til et moderne og fleksibelt forsvar, startet en omfattende omstillingsprosess der avhending av eiendommer er en av oppgavene.

Da Forsvarsbygg startet 1. januar 2002, tok de fatt på salg av bl.a. over to millioner kvadratmeter bygningsmasse, fordelt over hele landet. Det er den største avhending av eiendom i norsk historie. Forsvaret vil spare hundretalls millioner kroner i årlig drift og vedlikehold, pluss at det blir inntekter fra eiendomssalgene.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at vi får en vellykket strategi for avhending, kassasjon og innfasing av eiendommer for at omleggingen av Forsvaret skal kunne gjennomføres på en best mulig måte og slik Stortinget har vedtatt.

Hovedregelen i avhendingsinstruksen av 1997 sier at avhending skal skje på den måten som gir det beste økonomiske resultatet for staten dersom Stortinget ikke har bestemt noe annet, og det blir også gitt en åpning for unntak.

Det er viktig at Forsvaret får solgt sine eiendommer, slik at omstillingen kan gå som planlagt. Jeg er enig med representanten Gunnar Halvorsen i at dette er et spørsmål som er viktig, og som berører mange kommuner. Forsvaret er i dag Norges klart største eiendomsforvalter med bygningsmasse spredt over 400 kommuner, og avhendingsproblematikken er derfor en utfordring for oss alle som politikere.

Kjøpere og de lokale kommuner ønsker gjerne å overta Forsvarets eiendommer på billigst mulig måte. Det viser alle henvendelsene vi får. Men som ansvarlige politikere plikter vi også å innse at vi har lagt veldig sterke føringer på Forsvarsbygg til å opptre markedsøkonomisk.

Stortinget påla under sluttbehandlingen av statsbudsjettet Forsvarsbygg Avhendingsprosjekt, nå Skifte Eiendom, å øke inntektene med mer enn 100 mill. kr i år og realisere inntekter på eiendomssalg på 220 mill. kr i 2003. Forsvaret er også pålagt å spare penger og redusere bygningsmasse de nærmeste årene og må følge opp det budsjettet Stortinget har vedtatt.

Kristelig Folkeparti er i denne saken veldig opptatt av at samarbeidet mellom kommunene, interesserte aktører og Forsvaret må bli best mulig, slik at de sammen kan finne fram til de beste løsningene. Det handler om en god dialog, om å være kreative og åpne sammen, og om å høre hverandres meninger og argumenter. Jeg har vært med på noen av disse møtene, og jeg tror kanskje det er den viktigste delen når det gjelder avhendingsprosjektene. I spesielle tilfeller kan det også bli vurdert avhending til redusert pris eller vederlagsfritt til bruk for ny næringsvirksomhet, for målsettingen er jo nye arbeidsplasser, og de skal helst være sikre.

Odd Roger Enoksen (Sp): Etter min oppfatning har Forsvarsbygg blitt tildelt en nærmest umulig oppgave. Det er ikke attraktive forretningslokaler i pressområder som skal bidra til finansieringen av Forsvarets drift, som nå skal selges. Derimot er det utrangerte forsvarsanlegg, delvis i kommuner med nedgang i folketall og sterk nedgang i sysselsetting som følge av at Forsvaret trekker seg ut.

Jeg tror man raskt kan komme til å ende opp i følgende situasjon: Inntektene fra salg vil utebli, kostnader til drift og vedlikehold av de anlegg som står der, vil fortsette å påløpe – til dels med ganske betydelige beløp. Over tid vil man se at man i kanskje litt for mange tilfeller også kommer til å få saneringskostnader som blir betydelige. Jeg vet om enkeltanlegg der saneringskostnadene er beregnet til 300-400 mill. kr. for ett enkelt forsvarsanlegg. Det er altså ikke små beløp vi snakker om.

Så er det selvsagt mulig å stikke hodet i sanden og håpe at verden er annerledes enn det den i virkeligheten er. Spesielt fornuftig er en slik strategi ikke. Jeg vil ikke anklage forsvarsministeren for å gjøre det, men jeg må si at jeg ble ikke spesielt oppløftet av forsvarsministerens svar. Statsråden er ikke bare leder for Forsvarsdepartementet. Hun er også medlem av et kollegium som har et ansvar langt utover det å sikre størst mulig inntekter ved salg av Forsvarets eiendommer.

Regjeringen, og forsvarsministeren inkludert, har et ansvar for også å se og ta det samfunnsmessige ansvaret som ligger i å bruke fellesskapets eiendommer på en mest mulig fornuftig måte, selv om det skulle innebære at Forsvarsdepartementets inntekter av salg skulle bli redusert. Det er en erkjennelse som også Stortinget må ta. For Stortinget – for så vidt et samlet storting, alle partiene – har inkludert dette ikke ubetydelige salgsbeløp i finansieringen av Forsvarets framtidige drift.

Jeg tror det bare er et spørsmål om tid før vi alle sammen må erkjenne at de inntektene kan komme til å bli langt annerledes. Vi opplever økende arbeidsledighet, vi opplever nedgang i sysselsettingen i svært mange kommuner rundt omkring, og ikke minst vet vi at det står hundre tusenvis av kvadratmeter ledige kontorlokaler selv i pressområdene. Og situasjonen er enda verre rundt i de mange lokalsamfunn som er berørt av at Forsvaret reduserer sin virksomhet.

Selvsagt er det enkelte anlegg som kan selges til en akseptabel pris, men dessverre tror jeg i sum vi snakker om å redusere fellesskapets utgifter til drift og sanering mest mulig. Det innebærer at strategien bør legges om. Man bør strekke seg så langt som overhodet mulig for å bidra til at kommuner som ser seg tjent med å overta anlegg, kan få gjøre det, og forhåpentligvis på den måten bidra til ny virksomhet i disse forsvarsanleggene.

Gunn Karin Gjul (A): Interpellanten reiser særdeles viktige problemstillinger – av stor betydning, ikke minst for hardt rammede lokalsamfunn.

Stortingets vedtak av 13. juni 2001 innebar nedleggelse av forsvarsanlegg som i en del kommuner og lokalsamfunn var hjørnesteinsbedrifter. Disse forsvarsavhengige kommunene gis nå støtte til omstilling via midler fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Samtidig har mange av disse kommunene erkjent at skal de lykkes i omstillingsprosessen, er de avhengige av å ta i bruk de nedlagte forsvarsanleggene til ny næringsaktivitet. Blant annet på det grunnlaget vedtok Stortingets flertall i forbindelse med forsvarsbudsjettet for 2003 at Regjeringen kan overdra eiendommer, bygg og anlegg til kommunene i forbindelse med utnyttelse til næringsutvikling. Denne overdragelsen skal skje vederlagsfritt eller til sterkt redusert vederlag. Stortinget la imidlertid som kriterium at dette kun skulle gjelde noen få sterkt belastede lokalsamfunn.

Problemet er at Forsvaret og Forsvarsbygg mener at det ikke finnes noen hardt belastede lokalsamfunn som kan få overdratt anleggene til en sterkt redusert pris. Mitt spørsmål blir da: Hva er det som skal til for at noen i det hele tatt kommer inn under den definisjonen?

Rissa kommune – nedleggelsen av Hysnes fort – mener jeg er en kommune som er et godt eksempel på et hardt belastet lokalsamfunn. Forsvaret forlot Hysnes helt i 2002. 70 arbeidsplasser forsvant, mens det for få år tilbake var 130 sysselsatt på Hysnes.

I tillegg har kommunen mistet arbeidsplasser ved Fosen Mek Verksteder. Fosen Mek hadde i 2001/2002 en topp i sysselsettingen på 1 300 personer. Den faste arbeidsstokken på 400 personer er i dag enten oppsagt eller permittert. I tillegg har det vært mange underleverandører knyttet til bedriften.

Sysselsettingen i landbruket er redusert fra 20 pst. til 16 pst. fra 1999 til 2002. Og andre bedrifter, bl.a. Cylinderservice, har nå gått til permitteringsvarsel. Det samme har Bøndernes Salgslag, som planlegger å legge ned sitt slakteri med 40 ansatte.

I sum dreier det seg altså om en reduksjon i sysselsatte på 500 personer i denne kommunen. Det tilsvarer 20 pst. av de sysselsatte i Rissa kommune, og dette har skjedd i løpet av bare fire-fem år.

Befolkningsnedgangen som dette medfører, rammer en allerede hardt presset kommuneøkonomi. Kommunen venter nedgang i rammeoverføringene på 2 mill. kr.

Dette må vel være et eksempel på «et sterkt belastet lokalsamfunn». Jeg er ganske overbevist om at det var slike tilfeller forsvarskomiteen hadde i tankene da vedtaket ble fattet i forbindelse med budsjettet i fjor høst.

Per Roar Bredvold (FrP): Forsvaret står overfor den største – la oss kalle det – operasjonen i nyere tid. Man skal rasjonalisere, effektivisere, og man har nå et budsjett med langsiktighet ved at tallene er tilnærmet de samme i fire år framover.

I denne forbindelse skal Forsvaret bygge ca. 200 000 m2, hvor Forsvaret bl.a. omgjør tre leirer til én leir på Setermoen. Store utbygginger skal foretas på Rena ved Elverum, og man legger ned Haslemoen – nettopp for å effektivisere tjenesten.

Man skal leie ut ca 20 000 bygg både til seg selv og det åpne markedet – en stor utfordring som også kan få innvirkninger på det private utleiemarkedet. Her må Forsvaret være bevisst, slik at ikke dette markedet blir ødelagt ved at man ikke tar gjengs pris. Mange lokalsamfunn – med begrenset næringsliv og bosetting – vil være svært sårbare hvis en så stor aktør som Forsvaret kommer på banen og eventuelt tilbyr lokaler til underpris.

Dette er kanskje vel så viktig som hvem som får kjøpt hva, til hvilken pris, som denne interpellasjonen handler om. En nøye og langsiktig investering og planlegging fra private og kommunale aktører kan bli mer eller mindre ødelagt over natten. Men dette håper og tror jeg Forsvaret ser, slik at de er seg bevisst sin rolle. Samarbeid og åpenhet er nøkkelen til en god løsning for alle.

Og så til selve interpellasjonsspørsmålet om overdragelse, dvs. salg, av den eiendomsmassen Forsvaret skal kvitte seg med – til hvem og til hvilken pris, og om kommuner skal kunne få den gratis eller nesten gratis. 2 400 000 m2 bygg skal selges eller eventuelt gis bort. Dette gjelder alle typer bygg, fra hytter, næringsbygg og hus til noe så spesielt som kapeller. Det er altså en svært sammensatt bygningsmasse – en bygningsmasse som kan være enkeltbygg, men også bygg som av flere årsaker henger sammen og dermed må selges som en enhet, en bygningsmasse som er av ulik standard når det gjelder vedlikehold og derav forskjellig bruksområde, en bygningsmasse som avhengig av hvor den ligger, er avgjørende for hvor interessant den er på det åpne markedet. Dette kan også være en bygningsmasse som fellesskapet mener bør tilhøre fellesskapet, og som private aktører ikke skal kunne kjøpe og bruke kommersielt.

Stortinget har et budsjettforlik som forventer et godt overskudd. Spørsmålet blir da om Forsvaret har mulighet eller lov til å gi bort noe til kommuner som mener at de bør få forsvarseiendom nærmest gratis fordi de mister arbeidsplasser, og derav positive ringvirkninger.

Marit Nybakk (A): Dette har vært en veldig viktig debatt. La meg først understreke at det er enighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringsfraksjonen om at utgangspunktet for Forsvarsbyggs salg av tidligere militære anlegg skal være markedspris. Det er ikke det vi diskuterer.

Men da forsvarskomiteen behandlet budsjettet for inneværende år og gjentok vedtaket fra året før om at overdragelse av bygg og anlegg kan skje vederlagsfritt eller med redusert vederlag der dette anses hensiktsmessig, la altså komiteen inn denne merknaden om retningslinjene ved behandlingen av St. prp. nr. 45 for 2000-2001, og man presiserte at dette ville gjelde bare noen få sterkt belastede lokalsamfunn, med andre ord en unntaksbestemmelse. Da har komiteflertallet, som for øvrig inkluderer regjeringspartiene, også forutsatt at det faktisk finnes noen få sterkt belastede lokalsamfunn, og at unntaksbestemmelser er til for å brukes.

Jeg lyttet med interesse til representanten Gunn Karin Gjul. Det er nå noen lokalsamfunn som er mer belastet enn andre, og Rissa kommune er helt åpenbart en av disse kommunene. En slik kommune har ikke bare hatt bortfall av forsvarsarbeidsplasser, men der faller dette bortfallet sammen med nedleggelse av industriarbeidsplasser og resulterer i stor arbeidsledighet.

Jeg har lyst til å vise til det som Odd Roger Enoksen sa, at Regjeringen består av et kollegium, og at arbeidsplassutviklingen i Norge i dag er sterkt foruroligende.

Så er jeg enig med Per Ove Width i at det kan være greit å få en oversikt over hva det nå er Forsvarsbygg steller med. Jeg etterlyser også smidighet og fleksibilitet fra Forsvarsbyggs side i håndteringen av – og jeg skal innrømme – den vanskelige materien som de har å holde på med. Jeg skal heller ikke underslå at vi diskuterer av og til at det kunne vært behov for en sterkere politisk styring fra statsrådens side over Forsvarsbygg, iallfall en betydelig bedre kontakt.

Festningsverkene, med Oscarsborg som landets fremste forsvarshistoriske minnesmerke, vil bli behandlet senere i vår. Men i den forbindelse mener jeg virkelig at det er behov for større respekt og ærefrykt for den historien som disse festningsverkene representerer, ikke minst gjelder det Oscarsborg. Også på den bakgrunn er det nok min oppfatning at man bør se litt på den virksomheten som Forsvarsbygg driver med, og ikke la Forsvarsbygg få lov til å operere nærmest som en stat i staten, for til syvende og sist er det altså vi som har ansvaret, og statsråden, som har et direkte ansvar overfor Forsvarsbygg.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg tror Forsvarets omorganisering, som jeg selv har vært med på, så langt har vært fornuftig. Det er klart vi var skeptiske da vi skilte ut Forsvarsbygg og FLO, men jeg tror konklusjonen så langt er at dette har vært vellykket.

Jeg vil si at denne interpellasjonen har vært nødvendig og riktig, og jeg synes statsråden har grepet fatt i og svart på det som vi var opptatt av. Jeg oppfattet det slik at statsråden vil sikre perlene for allmennheten, og at hun støtter prinsippet i statsråd Sponheims innspill i Aftenposten den 3.mars, som sier at man kan avhende en del produktiv skog for å få inn penger for å sikre folket disse perlene.

Jeg vil benytte denne anledningen til å si at når det gjelder Kristiansand, som har Odderøya midt i byen, og Marvika, som heller ikke ligger så langt fra sentrum, ville det etter min vurdering være dramatisk hvis en bare skulle tenke økonomi i slike tilfeller. Det er klart at disse to anleggene midt i Kristiansand har en verdi i hundremillionersklassen, men på sikt har de en enorm verdi for allmennheten og for rekreasjon og miljø. Så hvis statsråden vil bruke den styringen hun her i dag har sagt hun vil bruke, bl.a. til å sikre slike perler for allmennheten, har jeg oppnådd svært mye med denne interpellasjonen.

Jeg synes at talsmennene for de forskjellige partiene har vært veldig positive, og til og med Fremskrittspartiets representant Per Ove Width er jo svært glad for at allmennheten nå har fått adgang til Forsvarets område i Stavern. Jeg oppfattet representanten Width slik at allmennhetens interesser også er i Fremskrittspartiets interesser. Denne debatten viser at alle, fra SV til Fremskrittspartiet, ønsker at allmennheten skal sikres disse anleggene.

Jeg er veldig enig med representanten Enoksen, som alltid har en del reflekterte innlegg. Jeg tror vi må få en statusoversikt over Forsvarsbyggs arbeid: Hvor langt har man nå kommet i forhandlingene, i hvilken situasjon er man, hvordan er økonomien? Jeg er enig med representanten Enoksen. Jeg tror vi kan oppleve en økonomisk baksmell her. Det er ikke så farlig hvis vi kan sikre dette gjennom salget til Statskog.

Totalt sett synes jeg det har vært en bra debatt. Jeg ber statsråden følge opp de spørsmålene som er reist av andre representanter.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Når det gjelder spørsmålet om å få en statusoversikt over Forsvarsbyggs arbeid med avhending av eiendommer, synes jeg det er naturlig at den kommer i tilknytning til statsbudsjettet til høsten. Når dette året, 2003, er omme, er de to første årene i omstillingsperioden ferdig. Da er det naturlig at vi gjør opp status i forbindelse med arbeidet. Det er også grunn til å understreke at arbeidet bare med å få oversikt over eiendommene, få gitt takst og markedsvurdering av dem og innledet samarbeid med kommunene, er veldig omfattende. Derfor er det naturlig at størstedelen av salget vil komme i siste halvdel av omstillingsperioden. Men kartleggingsarbeidet må gjøres først. Det vet jeg man er godt i gang med.

Jeg vil for øvrig bare bekrefte det som representanten Per Ove Width kort nevnte, at når det gjelder Stavern, er det ikke salg, men leie, og at allmennheten har akkurat den samme tilgangen til området som før. Det er godt ivaretatt.

Når det gjelder Steinkjer kommune, nevnte jeg i sted at det er Kommunaldepartementet som tildeler de 250 mill. kr som skal kunne gå til omstillingskommuner. Men de tildeles fylkeskommunene, som igjen tildeler dem videre, og fylkeskommunen i Nord-Trøndelag har altså ikke tilgodesett Steinkjer med midler i 2002.

Når det gjelder enkeltsaker for øvrig, viser denne debatten hvor vanskelig det er. Bare i løpet av denne debatten har det sikkert vært nevnt ti forskjellige prosjekter der det er sterke lokale interesser for å få en spesialordning, og det blir selvfølgelig umulig å gi en konkret respons på hvert enkelt tilfelle. Derfor velger jeg heller å vektlegge det som representanten Hernæs var inne på, de områdene der vi faktisk kommer til enighet om å få gode løsninger, slik som Vardåsen i Kongsvinger.

Man kommer veldig langt med dialog. Også i Kristiansand, rundt Marvika, har vi en god dialog med kommunen om å finne løsninger. Det er jo kommunen som er reguleringsmyndighet. Forsvarsbygg har alt å tjene på et tett samarbeid med kommunen for å realisere de markedsverdiene som ligger der. Men jeg kan også si, i forbindelse med det jeg nevnte i sted angående spørsmål fra kontrollkomiteen, at hvis jeg som Høyre-statsråd i kontakten med Kristiansand, som har en ordfører fra Høyre, skulle utsette meg for beskyldninger om at jeg her går lenger i velvilje enn overfor andre kommuner, ville ikke det være lett i forhold til det brevet vi altså fikk fra kontrollkomiteen, knyttet til et enkeltsalg i Vestfold, som representanten Width var inne på.

Når representanten Enoksen sier at Forsvarsbygg har fått en vanskelig oppgave fordi de skal selge til markedspris samtidig som de på mange måter har dårlige markeder, blir det i hvert fall en umulig oppgave hvis man får som hovedbeskjed å strekke seg så langt som mulig i alle de saker man er inne i. Det blir det i hvert fall lite penger ut av. Vi får rett og slett ha tillit til at Forsvarsbygg har et konstruktivt samarbeid med kommunene i hvert enkelt tilfelle. Hittil har man altså lyktes med å finne løsninger, og en oversikt over status er det naturlig å ta midtveis i denne perioden, dvs. i tilknytning til statsbudsjettet til høsten.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 1 avsluttet.