Julie Christiansen (H) (ordfører for saken): Forslaget fra representantene Ursula Evje og Arne Sortevik tar opp et helt reelt problem og en stor ulempe for norske studenter i forhold til EU-landenes studenter. Til tross for at norske studenter har rett til å søke opptak ved EU-landenes høyskoler og universiteter, har EU-landene forbeholdt seg retten til å ta høyere studieavgifter fra studenter fra andre land enn EU-land. Dette får f.eks. den konsekvens som forslagsstillerne beskriver i dokumentet, at de rundt 4 300 norske studentene i Storbritannia hvert år bruker over 100 mill. kr fra egen lomme for å dekke utgifter til skolepenger. I tillegg kommer statens utgifter til ordningen med gebyrstipend.

Det er åpenbart en ulempe for Norge at EØS-avtalen ikke sikrer likeverdige vilkår for norske studenter. Det betyr at vi ikke har likeverdig adgang til noen av verdens mest prestisjefylte universiteter. Løsningen forslagsstillerne tar til orde for, kan imidlertid flertallet i komiteen, alle utenom Fremskrittspartiet, ikke anbefale. At Regjeringen nå skulle ta høyere utdanning inn i de pågående forhandlingene om EØS-utvidelsen, er verken en tilgjengelig eller en ansvarlig løsning. Forslagsstillerne hadde visst, hvis de hadde lest EØS-meldingen, at EU på et tidlig tidspunkt har avvist muligheten for noen reforhandling av EØS-avtalen, i hvert fall ikke før EU-utvidelsen er på plass. Regjeringen har også orientert Stortinget om at de pågående utvidelsesforhandlingene er begrenset til de justeringer som er nødvendige for at de nye EU-medlemmene også blir med i EØS.

At spørsmålet om studieavgifter for norske studenter i EU kan komme opp på et senere tidspunkt, kan kanskje ikke utelukkes. Jeg vil for min egen del påpeke at den sikreste måten å løse problemer med høye studieavgifter for norske studenter på, er gjennom medlemskap i EU.

Når det gjelder det andre forslaget Fremskrittspartiet tar opp i dokumentet, som gjelder å innlemme høyere utdanning i GATS-forhandlingene, har det for flertallet vært vanskelig å få tak i hva forslagsstillerne egentlig mener. Norge har i betydelig grad liberalisert høyere utdanning i forbindelse med Uruguay-runden i WTO, og som Stortinget har diskutert tidligere i dag og er kjent med, er også utdanningstjenester en del av de pågående tjenesteforhandlingene i WTO.

For Norges vedkommende er det faktisk ikke mye mer vi kan liberalisere uten gjennom å likestille offentlige med private høyere utdanningsinstitusjoner. Hvis det er dette forslagsstillerne egentlig ønsker, er det vanskelig å forstå ut fra teksten. Dessuten ville dette Dokument nr. 8-forslaget være lite egnet som grunnlag for noen god behandling av det spørsmålet.

Flertallet har også tillatt seg å påpeke at det er Regjeringen og ikke Stortinget som på vegne av Norge forhandler med andre land. Stortingets organer har på vanlig måte hatt anledning til å diskutere forhandlingsmandat både for EØS- og WTO-forhandlingene ved flere korsveier, og blir holdt orientert underveis om forhandlingene gjennom Stortingets organer.

Jeg vil kort kommentere mindretallsmerknaden fra SV og Senterpartiet. Det kan virke som om disse partiene mener at norske forhandlingskrav og forslag innenfor GATS-forhandlingene skulle gjelde offentlige utdanningstjenester. Som det har blitt påpekt i Stortinget både i dag og tidligere, gjør altså de norske forhandlingskravene ikke det. Kravene knytter seg kun til kommersielt baserte utdanningstjenester. Jeg vil også minne om det Regjeringen har redegjort for ved en rekke anledninger, at man legger en annen tilnærming til grunn i kravene eller anmodningene overfor utviklingslandene enn overfor industrilandene, i og med at man overfor utviklingsland fremsetter krav sammen med en invitasjon til kontakt og samarbeid innenfor de aktuelle forhandlingsområdene.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen.

Ursula Evje (FrP): Jeg finner det underlig at Fremskrittspartiets forslag om likebehandling av tjenester – noe som inngår i både EØS-avtalen og GATS-avtalen, hvor for GATS’ vedkommende forhandlingene starter etter 31. mars i år – avvises, bl.a. med den begrunnelse at EØS-avtalen ikke kan reforhandles på det nåværende tidspunkt. Å akseptere en begrunnelse om at EU har meddelt Norge at enhver oppdatering/oppgradering av EØS-avtalen er uaktuell før EUs utvidelse er gjennomført, er merkverdig. Krav om endring av økonomiske forpliktelser fra den ene part må åpenbart være enten en oppgradering eller en oppdatering. Videre er det uforståelig for Fremskrittspartiet at de pågående forhandlingene med EU om utvidelse av EØS ikke innebærer en tilpasning eller reforhandling av den opprinnelige avtalen, så lenge alle de ti nye søkerland vil forhandle om de samme prinsipper.

At et flertall finner det nødvendig å understreke at det er Regjeringen og ikke Stortinget som forhandler, er tilnærmet impertinent, all den tid det i et demokratisk samfunn som Norge må være anledning til å påpeke forhold som ser ut til å være oversett. For øvrig er det jo, som representantene må være kjent med, Stortinget som til slutt skal ratifisere den endelige fremforhandlede avtalen.

Nå er det imidlertid slik at Norge bruker betydelige summer på utdanning også i de ti søkerlandene til EU. Særlig gjelder dette medisinerstudenter i Polen og Ungarn, men også Tsjekkia og Slovakia har et økende antall studenter funnet det nødvendig å søke til.

Siden forhandlingene dreier seg nettopp om hvordan disse landene skal integreres, er det imperativt at vi får satt en stopper for at prisdiskrimineringen også blir gjeldende for disse landene. Det betyr at Norge må sette prinsippet på forhandlingsdagsordenen. Island, en av våre EFTA-partnere, har satt utdanningsspørsmålet på dagsordenen i forhandlingene. Det er lite trolig at Island ikke har mottatt samme ordre fra EU om forhandlingenes innhold som Norge, og da er det ekstra merkelig at de har kommet til en helt annen konklusjon enn det Norge har. Jeg finner det også rart at våre strategimakere og forhandlere ikke følger opp slike innspill fra andre EFTA-land, når det utvetydig også vil være fordelaktig for oss. Det kan derfor være grunn til å stille spørsmål ved forhandlingsstrategien i dette tilfellet.

Når saksordføreren viser til i sitt innlegg at det er for sent å ta dette opp nå, vil jeg vise til at ANSA på forespørsel har fått bekreftet fra statssekretær Haugstad og ekspedisjonssjef Klingstedt i Utdannings- og forskningsdepartementet at dette departementet har meldt inn utdanning til Utenriksdepartementet som ønsket prioritert forhandlingstema. Dette departement har åpenbart også, slik Fremskrittspartiet har, en klar oppfatning av at utdanning er eller burde være en del av forhandlingene. Som én konklusjon kan vi si at Regjeringen, med hederlig unntak av Utdannings- og forskningsdepartementet, ikke synes å være interessert i den internasjonalisering av norsk utdanning som Stortinget har vedtatt, samt i å følge opp de avtaler vi måtte ha på det området. Dette er synd med tanke på utviklingen av næringslivet, som representanten Lilletun vektla i forrige sak.

Videre vil jeg vise til at det forhandles om en rekke punkter pr. i dag som ikke umiddelbart har noen relevans til integrering av nye søkerland. Fisk er det største eksemplet på det. Jeg kan ikke se at det er en prinsipiell forskjell på fisk og utdanning i denne sammenheng. Når et flertall heller ikke ønsker å betrakte forslagets punkt 2 i Dokument nr. 8:75 om GATS-avtalen som et konkret forslag som det er mulig å vurdere konsekvensene av, er jeg tilbøyelig til å tro at det hadde vært på sin plass å få dette vurdert av faglige instanser, som f.eks. fagdepartementet, Universitets- og høyskolerådet eller eventuelt ANSA.

Jeg vil kort redegjøre for forhold som åpenbart ikke helt har trengt inn for flertallet i utenrikskomiteen. Utdanning er ikke offentlig tjenesteyting i alle land. USA har f.eks. en meget stor andel private universiteter. Slik utdanning er der mye mer enn et supplement til offentlig tjenesteyting, slik som bl.a. Arbeiderpartiet ønsker å se det i Norge. Dermed er det naturlig at utdanning skal falle innunder handel med tjenester på lik linje med all annen handel, i det minste for de aktuelle landene. Etter mine informasjoner er det uklart hvorvidt GATS-avtalen vil ha rom for at stater prisdiskriminerer i forholdet mellom sine egne studenter og tilreisende studenter. Derfor kan det ha relevans til avtaler med EU. Dette burde være et spørsmål av prinsipiell interesse for Norge å avklare. En avklaring kan bety at Norge kan få tilgang til rimeligere, kanskje endog gratis utdanning, i andre land. Begrep som «rimeligere» eller «gratis» ville i første rekke avhjelpe meget anstrengte institusjonsbudsjetter, som gjennom universitets- og høgskoleloven er pålagt å sørge for en utstrakt internasjonalisering, gjennom å tilby studentene deler av studiet i utlandet. Dette lovpålagte tilbudet må institusjonene betale i dag. Når vi alle er klar over, eller burde være klar over, at vi ikke bevilger nok midler til gjennomføring av kvalitetsreformen i høyere utdanning, er det i seg selv betenkelig at ikke regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti aktivt går inn for å lette det økonomiske presset på denne sektoren gjennom seriøse internasjonale forhandlinger.

Videre vil GATS-avtalen regulere hvorvidt universiteter i andre land skal ha tilgang til å etablere filialer i Norge. Ønsker flertallet en utstrakt etablering av filialer av private universiteter og forskningsinstitusjoner i utlandet? Fremskrittspartiet anser det for å være bra, for da tvinges det igjennom helt nødvendige kvalitetsmessige vurderinger basert på en ny situasjon for institusjonene, en åpen og global konkurranse.

Jeg vil med dette ta opp Fremskrittspartiets forslag, slik det fremkom i Dokument nr. 8:75.

Presidenten: Representanten Ursula Evje har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Haakon Blankenborg (A): Det kan vere litt tilfeldig kvar ein tek ordet – i den førre saka eller i denne saka.

Først til det som er heilt spesielt for dette dokumentet, og som dreier seg om EØS/EU og ikkje om GATS/WTO. Eg trur at den enklaste og klaraste grunnen til at ein ikkje vil gå inn på det forslaget som er lagt på bordet, kort og godt er at ein no ikkje treng fleire krav frå Norge for å få sluttført EØS-forhandlingane. Ordføraren for saka gjekk inn på det. Det er ikkje ei reforhandling av EØS-avtala vi er i gang med, det er ei tilpassing til det utvida EU.

Når det gjeld GATS og WTO-systemet, vart det i den førre debatten streka under behovet for openheit. Ein kan seie at dette forslaget er eit eksempel på at ofte kan openheit ha noko for seg. Forslagsstillaren er heller ikkje her heilt klar over kva som er situasjonen, og tilsvarande kan det vere på den andre sida. Det kan såleis bli ganske mykje synsing og ulike teoriar som kjem fram når det blir spørsmål om GATS og WTO. Det er naturlegvis uheldig. Eg trur det er viktig at regjering og andre bidreg til å byggje ein kompetanse omkring og kunnskap om WTO- og GATS-spørsmål, slik at fleire kan engasjere seg på ein kvalifisert måte i debatten. Dét er noko anna enn å bringe enkeltsaker inn for Stortinget for diskusjon for å leggje føringar, for så å seie å stille krav i forhandlingane. Eg vil be om at det blir lagt til rette for større fokusering på WTO og handelsspørsmål i forskingsinstitusjonar og andre organisasjonar rundt omkring, fordi det er ein påfallande skilnad på evna til å kunne vurdere innspel, utspel og utviklingstrekk i andre internasjonale organisasjonar i forhold til det ein ser i WTO. Eg legg vekt på at dette er noko anna enn å bringe enkeltsaker inn for Stortinget om WTO-forhandlingane og om GATS-forhandlingane. Det ville gjere debatten mykje meir fruktbar, og det ville også vere mogleg på den måten å unngå ein del av dei til tider litt fiktive diskusjonane som kan foregå rundt effekten av og innhaldet i WTO- og GATS-regelverket.

Når det gjeld dei krava som vil bli stilte av Norge, vil vi heilt sikkert vere usamde i ein del av enkeltkrava. Eg kan til og med tenkje meg at det kan vere noko som Regjeringa kanskje ikkje er heilt samd i sjølv. Men dette er jo ein del av eit forhandlingsopplegg, det er ikkje ultimatum, men krav i samband med forhandlingar, som det skal svarast på, og som det skal forhandlast om. Det er den viktigaste grunnen til at Arbeidarpartiet har slutta seg til ramma for forhandlingane slik ho er presentert frå Regjeringa for Stortinget, utan å gå inn på enkeltområda.

Ein detaljert diskusjon på enkeltområde vil naturlegvis vise at det er ulike syn mellom partia her på korleis ulike sektorar skal organiserast, men det bør ikkje føre til at Stortinget går inn i ei detaljert styring av enkeltkrav på enkeltområde. Dette er – ein kan seie dessverre – slik ein har organisert seg, når ein har valt å ha eit system der ei regjering får fullmakt til å forhandle. Og slik må det vere. Men utgangspunktet er da dette at det ikkje er ultimatum, det er forhandlingsinnspel. Og dei mange forhandlingsinnspela gjer dette til ein så pass komplisert prosess at det vil vere ganske kontraproduktivt å køyre den typen forhandlingsprosessar gjennom allmøteopplegg i Stortinget.

Det betyr ikkje at det er feil og utilrådeleg å spele inn krav frå organisasjonar eller ut frå eigeninteresser, men det er dette å gå over terskelen frå å stille krav og meine kva som burde vere med, til så å seie å instruere om kva som burde vere forhandlingsposisjonen på dei enkelte områda for Regjeringa. I neste sak, som gjeld landbruksforhandlingane, nærmar ein seg endå meir det konkrete, og der blir det stilt ytterlegare på spissen kor langt ein skal gå i å instruere på enkeltområde, og kor mykje rom Regjeringa og Regjeringas forhandlarar skal ha i høve til å sjå totaliteten i forhandlingane undervegs for å nå fram til det best moglege resultatet.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg får bare si det som det er, at jeg er mildt forbauset når jeg hører Ursula Evje, for når det gjelder EØS-forhandlingene, som kanskje er det som er det springende punktet her, er jo det en prosess som har pågått gjennom lengre tid, hvor Stortinget har vært konsultert ganske nøye. Vi må jo ta visse valg på visse tidspunkter, og inntrykket er at det man har sett som viktige spørsmål her, ikke minst har vært de økonomiske bidragene til utvikling av de nye søkerlandene. Det vil være ett hovedspørsmål. Et annet hovedspørsmål er fisk. Jeg har oppfattet at også Fremskrittspartiet tidligere har ment at det er et meget viktig spørsmål, og det regner jeg med at de for så vidt fortsatt mener, uavhengig av hva Ursula Evje måtte mene om det.

Dette har vært de to viktige spørsmålene i de forhandlingene som vi fører, innenfor den ramme at det er utvidelsen av EØS-området som er selve poenget med forhandlingene. De er meget vanskelige, det har jeg redegjort for tidligere. Vi er nå helt inne i sluttspurten av disse forhandlingene, og jeg tror det mildt sagt vil være litt kompliserende nå å bringe inn nye spørsmål på dette stadiet.

Når det gjelder WTO, skjønner jeg at det det dreier seg om, på mange måter er spørsmålet om de tilbudene som nå gis. Jeg vil bare minne om at høyere utdanning også er inne i det. Spørsmålet er om det er noe annet enn det man har lagt inn, som Fremskrittspartiet ønsker at skal være inne. Jeg tror Ursula Evje for så vidt kan ta det med ro i forhold til det, nemlig at vi har slike spørsmål inne. Det er jo det som har skapt gjentatte debatter med bl.a. representanten Lysbakken, som ser det fra en annen synsvinkel.

Ursula Evje (FrP): Veldig kort til statsråden om prioritering utdanning/fisk, hvor jeg åpenbart ble tillagt å nedprioritere fisken på vegne av Fremskrittspartiet. Men det jeg gjorde, var vel nærmest å sidestille fisk og utdanning. For fisk er en råvare vi har levd av i generasjoner, utdanning er det vi vil leve av i framtiden. Da blir det liksom litt galt med retorikken.

Så til representanten fra Arbeiderpartiet. Fremskrittspartiet har ikke stilt krav. Vi har bedt om at Regjeringen skal arbeide for at høyere utdanning innarbeides. Vi opplever det slik at dette er et felt man bevisst har lagt litt til side i påvente av andre ting. Som saksordføreren sa: Vi har en offentlig utdanning og kommer derved ikke inn på den delen av avtalen. Det blir litt feil. Vi har en offentlig utdanning, men vi har også en privat utdanning. Andre land har nøyaktig den samme strukturen som oss, men har vesentlig mer privat utdanning. Når vi da vet at vi kan få filialer inn til Norge, når vi vet at våre universiteter må kjøpe plasser ute, og når vi vet at kvalitetsreformen for 2003 ble underfinansiert med 140 mill. kr, blir dette veldig spesielt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.