Åslaug Haga (Sp): WTO-forhandlingene som nå pågår, kan få svært store konsekvenser for norsk landbruk. Dersom forhandlingsresultatet skulle bli liggende i nærheten av forslaget fra forhandlingsleder Harbinson, vil norsk landbruk slik vi kjenner det, forsvinne.

Hvorfor er det så alvorlig? Det er alvorlig fordi Norge i stor grad vil miste muligheten til å produsere trygg mat av høy kvalitet, som vi gjør i Norge. Allerede i dag importerer vi 50 pst. av kaloriinntaket vårt. Dersom norsk landbruk mer eller mindre forsvinner, mister vi også ryggraden i svært mange bygdesamfunn. Det ønsket de fleste nordmenn har om at vi skal ha levende bygder, vil få et alvorlig skudd for baugen.

Vi har et flott kulturlandskap i Norge, som mange er stolte av, og som bl.a. er avgjørende viktig for turistnæringa. Norske bønder har en stor del av æren for vårt varierte kulturlandskap. Gjengrodde jorder og falleferdige hus på gårdene vil ødelegge kulturlandskapet. Norsk landbruk handler om produksjon av mat, men det handler også om hvordan landet vårt skal se ut. Ønsker vi et velstelt land og levende bygder? Ønsker vi duften av nyslått gras og beitende dyr i enga? Ønsker vi å nyte Hedmarkens flatbygder en seinsommerdag og se ut over bølgende gule kornåkre? Mange av oss ønsker det, men det kommer ikke av seg sjøl. Mange norske bønder gjør også en stor innsats for å ta vare på vår bygningsmessige kulturarv. Historisk verdifulle gårdsbygninger i privat eie avhenger av fortsatt landbruksvirksomhet og levende bygder.

Norske forbrukere stiller store krav til matkvalitet. Disse kravene vil bli stadig sterkere i et kjøpesterkt norsk samfunn. Norske forbrukere krever at maten skal være trygg, at den er produsert på miljøvennlig måte, og at dyr håndteres etter etiske standarder. Norsk landbruk oppfyller disse kravene. Det er sørgelig om vi skulle ende opp med et internasjonalt avtaleverk som vil frata norske bønder muligheten til å produsere kvalitet for det norske folk.

Næringsmiddelindustrien i Norge er avhengig av norsk råvareproduksjon. Råstoffet til norske matforedlingsbedrifter kan ikke importeres og bearbeides i Norge med vårt høye kostnadsnivå. Næringsmiddelindustrien sysselsetter i dag ca. 35 000 mennesker. Svært mange av disse vil miste sine arbeidsplasser hvis norske bønder ikke lenger produserer råstoff. En dårlig WTO-avtale vil føre til at vi mister titusenvis av arbeidsplasser, sjølsagt i jordbruket, men også i næringsmiddelindustrien og i turistnæringen. I en tid med økende arbeidsledighet i Norge er dette minst av alt hva vi trenger.

Mange hevder at norsk landbruk er for dyrt. Vi bruker 11 milliarder kr på norsk landbruk, og jeg mener det er verdt hver eneste krone. Vi må etter hvert komme dit hen at vi også sier at trygg mat har en verdi, at miljømessig god produksjon og etisk dyrehold har en verdi, og at det har en høy pris å la norske bygder forvitre og kulturlandskapet forfalle.

Forslaget som nå ligger på bordet i WTO, er svært problematisk for langt flere land enn Norge. I land med høye kostnader og vanskelig klima og topografi vil man få problemer med å opprettholde egen matproduksjon. Forslaget tar ikke hensyn til land med lav sjølforsyningsgrad og allerede stor avhengighet av import. Norge har som nevnt en sjølforsyningsgrad på om lag 50 pst. Resten av maten importeres tollfritt eller til lave tollsatser. Land som Japan og Sør-Korea har en enda lavere sjølforsyningsgrad, kun 30–40 pst., og det er også verdt å merke seg at de langt fleste av verdens fattigste land nettopp er importører av mat.

Eksisterende WTO-forslag tjener ensidig de store landbrukseksporterende landene med industriproduksjon. Taperne er land som produserer i småskala, og som produserer miljøvennlig. WTO-forslaget er ikke et håndslag til verdens fattigste, som noen ønsker å framstille det. Mat er ikke en tradisjonell handelsvare. Mat er derimot en menneskerett, og alle land har et ansvar for å brødfø egen befolkning. Dette er ikke noe som norske bønder har funnet på, det er nedfelt i sluttdokumentene fra verdens matvaretoppmøte. Avhengighet av verdensmarkedet for mat er et problem i et solidarisk perspektiv så lenge norske griser og norsk oppdrettslaks har større kjøpekraft enn unger i Bangladesh. Så lenge land har som utgangspunkt at de i størst mulig grad skal brødfø egen befolkning, er sjølsagt handel utover det problematisk. Det er verdt å merke seg at ingen land har kommet ut av fattigdommen med ensidig fokus på eksport av mat. Land som spesialiserer seg på eksport av mat, vil snarere også spesialisere seg på å være fattige, og det kan vi ikke ønske.

Det er altså mye som står på spill i WTO-forhandlingene – for Norge, men også for en rekke andre land. Og det er sjølsagt bakgrunnen for denne interpellasjonen. WTO-avtalen vil legge avgjørende føringer på norsk landbrukspolitikk og norsk forbrukerpolitikk. Vi kan ende opp med en avtale som ligger langt utenfor den politikken som er vedtatt i Stortinget. Om dette trengs det debatt.

Senterpartiet har merket seg at landbruksministeren er oppriktig bekymret, og han har et stort engasjement i saken. Det er vi glade for, sjøl om vi også registrerer at han har en betydelig glede over billigere matvarer når han orienterer pressen. Det er også sånn at sterke krefter i norsk politikk ønsker den utviklinga som vi nå ser konturene av i WTO, og hilser utvikling i den retning velkommen. Det gjelder også landbruksministerens regjeringspartner Høyre, som i sitt program for inneværende stortingsperiode sier følgende:

«Landbrukspolitikken må utformes slik at den samlede støtten til landbruket kan reduseres. For å sikre forbrukerne lave matvarepriser mener Høyre at importvernet og markedsreguleringen bør nedtrappes.»

Vi kan dermed si at WTO-forhandlingene vil være med på å oppfylle Høyres stortingsvalgprogram. Når det da er utenriksministeren fra Høyre som har det overordnede ansvaret for WTO-forhandlingene, må vi kunne tillate oss å spørre om vi har grunn til å være urolige. Jeg vil allikevel understreke at vi er tilfreds med Regjeringas arbeid så langt. Vi forstår at embetsverket, som forhandler på våre vegne, gjør en god jobb. Men vår bekymring går på hvilke konsesjoner man vil gi fra norsk side når forhandlingene snører seg til.

De pågående forhandlingene er svært krevende. Dersom Norge skal greie å bevege posisjoner, må det gjøres et omfattende arbeid i forhold til alliansebygging. Svært mange land er enige om at det multifunksjonelle landbruket må ivaretas, men motkreftene er sterke. Skal man få til endringer, må det legges fullt trykk bak. Da er det ikke rom for noen nøling, og man må overfor enkelte land tørre å reise også upopulære problemstillinger.

Mange mener at Harbinsons forslag ikke er et grunnlag for forhandlinger. Hva mener egentlig Norge om det? Reiser man med tyngde spørsmålet om at land med lav sjølforsyningsgrad trenger særskilte ordninger? Reiser man med tyngde spørsmålet om å skille mellom produksjon på hjemmemarked og produksjon for eksport?

Noen mener at vi skal sette vår lit til EU i forhandlingene. Det er ikke klokt, heller ikke i denne sammenhengen. Også EUs forslag vil få meget store konsekvenser for norsk landbruk, med en halvering av støtten. Jeg er derfor forundret over at sentrale arbeiderpartirepresentanter mener at vi skal legge oss på EUs posisjoner.

Rapportene som kommer fra forhandlingene, tyder på at situasjonen er svært fastlåst, men ingenting tyder på at forhandlingene går Norges vei. Derfor er det avgjørende viktig at vi legger tyngde i arbeidet framover, og at man forhandler med stor frimodighet. Mitt spørsmål blir derfor til utenriksministeren: Hvilke grep tar Regjeringa internasjonalt for å sikre landbruket og dermed opprettholde de målsettingene Stortinget har satt for norsk landbruk?

Utenriksminister Jan Petersen: Norges handelssamkvem med andre land er en viktig del av grunnlaget for vår velstand. Verdien av det multilaterale handelssystemet, som sikrer en åpen og forutsigbar verdenshandel med like spilleregler for alle, kan derfor ikke undervurderes. WTO er en bærebjelke i dette systemet, og Regjeringen legger meget stor vekt på at Norge skal bidra til et vellykket resultat i den forhandlingsrunden som nå pågår. I en vanskelig tid for den globale økonomien vil det være svært uheldig om WTO-runden skulle mislykkes eller forsinkes kraftig. Norge har offensive forhandlingsinteresser på viktige områder som markedsadgang for industriprodukter, inkludert fisk, og mange tjenestesektorer, i første rekke skipsfartstjenester, energi og telekommunikasjoner. Vi er også pådrivere for forbedringer i antidumping-regelverket. Samtidig har vi viktige landbruksinteresser som skal ivaretas. Etter hvert vil dette kreve mer avveining mellom de ulike forhandlingsområdene. Forhandlingene skjer etter den såkalte «single undertaking», som innebærer at hele forhandlingsresultatet må aksepteres som en pakke, og at intet er endelig avklart før alt er omforent.

Landbruksforhandlingene pågår i dette øyeblikk i Genève. Det synes lite trolig at det blir noen løsning med hensyn til de såkalte forhandlingsmodalitetene, dvs. tallfesting av reduksjonsforpliktelser, innen fristen 31. mars. Dette vil kunne smitte over på fremdriften for de andre forhandlingsområdene i perioden frem mot neste ministerkonferanse i Cancun i Mexico i september i år.

Landbruk er kanskje det vanskeligste forhandlingsområdet i denne runden. Forhandlingene er en videreføring av den reformen som ble påbegynt under Uruguay-runden. Mandatet fra ministerkonferansen i Doha i 2001 sier, uten å forskuttere utfallet av forhandlingene, at det skal forhandles «med sikte på vesentlige forbedringer i markedsadgangen, vesentlige reduksjoner i handelsvridende intern støtte og reduksjoner med sikte på utfasing av alle former for eksportsubsidier». Doha-erklæringen sier også at særbehandling av utviklingsland skal være en integrert del av forhandlingene, og at det skal tas hensyn til ikke-handelsmessige forhold.

Mange land har offensive interesser og stiller krav til omfattende liberalisering av landbrukssektoren. Eksempelvis foreslår USA at ingen tollsatser skal overstige 25 pst., og at tollen på sikt skal avvikles. Videre mener USA at handelsvridende støtte ikke skal overstige 10 pst. av produksjonsverdien, og at eksportsubsidiene skal avvikles. Forslagene fra den såkalte Cairns-gruppen, med 14 landbrukseksporterende utviklingsland og tre industriland, ligner USAs forslag, men går lenger på enkelte områder. Nær sagt alle utviklingsland krever store reduksjoner i overføringene til landbruket og fjerning av eksportstøtte. For utviklingslandene er bildet mer sammensatt når det gjelder markedsadgang. Mange krever betydelig bedre adgang til markedene i industrilandene for sine eksportprodukter. Det er også mange utviklingsland som i tillegg ønsker at de selv skal ha helt eller delvis unntak fra tollreduksjoner. En stor gruppe utviklingsland er opptatt av å beholde ulike preferanseordninger som gir tollreduksjoner eller tollfritak i i-land og andre u-land via ulike preferanseordninger.

Norge, Japan, EU, Sveits og Korea med flere mener regelverket bør gjøre det mulig å opprettholde et landbruk som ivaretar de ikke-handelsmessige forholdene ved landbruket, som f.eks. distriktshensyn, matvaresikkerhet og miljø. Dette vil forutsette mindre omfattende kutt i tollsatsene og muligheter for fortsatt støtte til landbruket. Norge legger vekt på at det fortsatt må være anledning til bare å foreta begrensede tollreduksjoner for nøkkelprodukter. Tallene Norge har foreslått, er gjennomsnittlige tollreduksjoner på 36 pst., men med en minimumsreduksjon pr. tollinje på 10 pst. for nettopp å kunne skjerme nøkkelproduktene. Når det gjelder den mest handelsvridende interne landbruksstøtten, har vi foreslått at støtte til varer for eksport reduseres med 60 pst., mens støtten til varer for hjemmemarkedet reduseres med 20 pst. Vårt forslag på ren eksportstøtte er reduksjoner på 60 pst.

Forhandlingsformannens utkast til tallfestede forpliktelser, som representanten Haga viser til, er basert på medlemslandenes innspill og må ses på som forsøk på å få i stand mulige kompromisser mellom medlemmenes svært sprikende forhandlingsposisjoner. Formannen foreslår kutt i tollsatsene på minst 45 pst. for sentrale norske landbruksprodukter. Videre foreslås det at industrilandene reduserer handelsvridende landbruksstøtte på mellom 50 pst. og 60 pst., og faser ut sine eksportsubsidier i løpet av ni år.

Utkastet har i stor grad tatt hensyn til utviklingslandenes krav, bl.a. med hensyn til reduksjoner av de aller høyeste tollsatsene, tollreduksjoner for bearbeidede produkter, utfasing av eksportsubsidier og mindre omfattende reduksjonsforpliktelser for utviklingslandene selv. Det er foreslått at de minst utviklede land fritas for reduksjonsforpliktelser.

Utkastet blir sterkt kritisert fra de fleste hold. USA, samt de aller fleste av de 17 landbrukseksporterende landene i Cairns-gruppen, mener utkastet er for lite ambisiøst. Enkelte av Cairns-landene er opptatt av å opprettholde beskyttelse av sensitive sektorer i sitt eget landbruk. Land som vektlegger landbrukets ikke-handelsmessige funksjoner, deriblant Norge, har påpekt at det vil bli meget vanskelig å videreføre en omfattende landbruksproduksjon dersom forslaget blir vedtatt. EU-landene utenfor Cairns-gruppen har reagert ulikt på forslaget. Kina ønsker mer liberalisering, i første rekke i industrilandene, mens India og mange afrikanske land ønsker at u-landene skal ha anledning til å beskytte sine hjemmemarkeder ved å opprettholde en del toll. Andre har påpekt at forslaget vil gjøre at u-landenes egne tollpreferansemarginer forvitrer, og at de foreslåtte overgangsordningene ikke er tilstrekkelige. De minst utviklede land ser på utkastet som et svært godt utgangspunkt for videre forhandlinger.

Disse posisjonene har blitt gjentatt i forhandlingene i inneværende uke. Fra norsk side er det påpekt at for at utkastet skal kunne danne grunnlag for de videre forhandlinger, er det nødvendig med omfattende endringer. Reelle forhandlinger har imidlertid ikke startet. Hittil har partene gjentatt kjente posisjoner. Det er derfor som sagt lite sannsynlig med en enighet innen 31. mars. Dermed risikerer man at dette vanskelige tema vil stå på ministrenes dagsorden under neste ministerkonferanse i september.

Hva gjør så Norge i denne situasjonen? For oss er det viktig å understreke at reformer på landbruksområdet ikke må frata oss muligheten til å opprettholde den landbruksproduksjon som er nødvendig for å ivareta bl.a. ikke-handelsmessige hensyn til miljø, matvaresikkerhet og distriktene. Det er en grunnleggende målsetting fra norsk side at WTO-regelverket fortsatt må gi oss et handlingsrom for å føre en nasjonal landbrukspolitikk.

Norge har lagt vekt på å ha en egen profil i forhandlingene. Vårt forslag angående markedsadgang og intern støtte er derfor mer restriktivt enn det forslaget EU har lagt frem, mens det når det gjelder reduksjon i eksportstøtte, går lenger enn EU. Vi har ment at dette har vært viktig for å bidra til å skape et mottrykk mot de posisjoner som ligger lengst fra Norges syn.

Norge har videre i hele perioden fra forhandlingene om mandatet for en ny WTO-runde startet i 1998, aktivt drevet alliansebygging for å samle støtte for vårt syn, og det vil vi også fortsette med. Våre viktigste samarbeidspartnere er EU, Japan, Sveits, Korea og Mauritius i gruppen «Friends of Multifunctionality». Navnet henspiller på landbrukets multifunksjonelle, eller flersidige, rolle.

Vi har hatt felles innspill i forhandlingene for å gjøre det klart at landbruket har andre funksjoner enn å produsere mat. Landbruket leverer også kollektive goder som distriktsbosetting, kulturlandskap og matvaresikkerhet. Målet har vært å skape et handlingsrom i regelverket som vil gjøre det mulig fortsatt å ivareta slike hensyn.

Videre arbeider vi aktivt for å samle mest mulig støtte for den metoden for tollreduksjoner som ble benyttet under Uruguay-runden, og som gir oss muligheten til kun å foreta begrensede tollreduksjoner for nøkkelprodukter. Så langt har 75 av WTOs 145 medlemsland signalisert at de ønsker en Uruguay-runde-formel. Dette må sies å være et sterkt signal til de andre forhandlingspartnerne. Dersom en slik beregningsmåte skulle bli lagt til grunn, vil det imidlertid være avgjørende at vi også vinner frem med vårt syn når det gjelder størrelsen på minimumsreduksjonene. Det er fremdeles en lang vei å gå fra formannens forslag om minimumsreduksjoner på 45 pst. for våre nøkkelprodukter til vårt forslag om 10 pst.

Norge samarbeider også med andre land som har foreslått omtrent samme reduksjonstall på de tre forhandlingsområdene som Norge. Det gjelder de øvrige EFTA-landene, samt Bulgaria, Sør-Korea, Israel og Mauritius.

Gjennom samarbeidet med EU, Japan og de andre landene i «Friends of Multifunctionality» samt de andre alliansebyggende initiativene søker vi å skape forståelse i forhandlingene for vår situasjon og dermed bidra til et best mulig sluttresultat sett med norske øyne.

For Norge og en rekke andre land vil det være vanskelig å legge formannens eksisterende utkast til grunn for videre forhandlinger uten omfattende endringer. Vi er derfor i en fortløpende dialog med likesinnede land for å vurdere hvordan vi best kan håndtere denne situasjonen. Det som vil være bestemmende for Norges posisjon, vil være hvordan man best mulig kan sikre norske forhandlingsmål.

Avslutningsvis vil jeg understreke at Regjeringen vil fortsette å arbeide målrettet sammen med likesinnede land med sikte på å samle støtte for norske posisjoner i landbruksforhandlingene. Jeg kan imidlertid ikke unnlate å si at våre posisjoner er under meget sterkt press i forhandlingene. Vi må derfor være forberedt på at sluttresultatet kan få betydelige konsekvenser for norsk landbrukspolitikk i årene som kommer.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få si at når to av Regjeringens medlemmer deltar i en interpellasjonsdebatt som denne, noe som er litt utradisjonelt, så er det for å understreke viktigheten av arbeidet i WTO for Regjeringen, og også for å understreke at det selvsagt er en samlet regjering og tre partier som står helt samlet på denne meget offensive posisjonen for Norge i WTO-forhandlingene.

I februar la Stuart Harbinson, leder for jordbruksforhandlingene i Verdens handelsorganisasjon, fram sitt forslag til forhandlingsløsning. Det er liten tvil om at dette forslaget, om det skulle bli vedtatt, ville få svært dramatiske konsekvenser for norsk jordbruk. Derfor understreket Norge på forhandlingsmøtet i februar, i likhet med en rekke likesinnede land, inkludert Sveits, Japan og EU, at grunnleggende endringer i dette forslaget ville være nødvendig for at reelle forhandlinger skulle kunne starte opp på basis av dette forslaget.

Forrige uke la Harbinson fram et noe revidert forslag, og denne uken er WTOs medlemsland på nytt samlet. Dessverre er det bare noen små og relativt ubetydelige endringer i dette reviderte forslaget, og reaksjonene fra Norge, så vel som fra våre allierte, er derfor de samme som i februar. Partene står derfor like langt fra hverandre som tidligere, og noe avgjørende gjennombrudd i forhandlingene synes ikke å være innen rekkevidde foreløpig.

I denne situasjonen har jeg lyst til å komme med noen utfyllende kommentarer om mulige konsekvenser for norsk jordbruk av Harbinsons forslag.

Slik jeg vurderer situasjonen, vil gjennomsnittlige tollreduksjoner på 60 pst., slik det er foreslått for de fleste varer av betydning for norsk jordbruk, simpelthen ikke være til å leve med for de aller fleste bruk i dette landet. Norsk jordbruk opererer under svært vanskelige driftsforhold. Vanskelige klimatiske og topografiske forhold, små bruk og et generelt høyt kostnadsnivå i landet vårt gjør det umulig å konkurrere med importerte billigvarer. Det burde også være unødvendig å si at en storstilt nedbygging av importvernet vil medføre forsterkede krav nasjonalt om betydelige økninger i overføringene over statsbudsjettet.

Videre er det foreslått en økning i importkvotene for å sikre import til lav eller ingen tollsats for et volum tilsvarende 10 pst. av det innenlandske forbruket. Avhengig av beregningsmetoden vil dette kunne representere en flerdobling av importkvotene i forhold til dagens nivå. Økt import i denne størrelsesorden vil etter all sannsynlighet føre til tilsvarende reduksjon i nasjonal produksjon. Ettersom norsk jordbruk i realiteten er avhengig av noen få varegrupper, er det ikke realistisk å forvente at redusert nasjonal produksjon som følge av disse økningene i importkvotene kan kompenseres gjennom f.eks. overgang til andre varer og eventuelt eksport, slik andre land med et bredere varespekter og et mer konkurransedyktig jordbruk har muligheten for.

Forslaget til internstøtte ville, om det skulle bli vedtatt, tvinge fram en stor omlegging av budsjettstøtten vår som kan få store følger for mulighetene til å sikre en levedyktig produksjon. Den foreslåtte reduksjonen i gul støtte, dvs. prisstøtte, på 60 pst. vil tvinge fram en tilsvarende avvikling av målprissystemet for mange viktige varer, med stor fare for større prissvingninger.

En halvering av areal- og dyrestøtte, såkalt blå støtte, vil gjøre det nødvendig med en tilsvarende overgang til produksjonsuavhengige virkemidler, såkalte grønne ordninger i WTO-sjargongen. Det er ikke foreslått noe øvre tak på grønne ordninger. Slike støtteformer har sin misjon innen rimelige grenser, men det er svært viktig å være klar over at ettersom WTO-regelverket krever at denne type støtte mottas uten at det offentlige skal kunne stille krav om produksjon, vil en storstilt overgang til slike støtteformer i betydelig grad begrense våre muligheter til å sikre et levende og aktivt landbruk, noe som er helt nødvendig for å ivareta de ulike samfunnsbehovene som ligger til grunn for landbrukspolitikken vår, slik som sysselsetting i distriktene, matvareberedskap og levende kulturlandskap. Med svært lave produksjonsinntekter vil trolig bonden på sikt avvikle produksjonen, ettersom de grønne overføringene mottas uansett. Økonomien vil være helt uavhengig av god agronomi – faktisk behøver ikke bonden å gå ut av døra engang. Jeg vil ikke underslå at skulle dramatiske kutt i blå og gul støtte bli en realitet, må vi selvsagt gjøre det som er mulig for å utnytte de grønne ordningene på en best mulig måte. Jeg vil likevel understreke at dette i beste fall er nest best-løsninger som vi får komme tilbake til om det måtte bli nødvendig.

Til slutt foreslås en avvikling av eksportsubsidiene. Selv om jeg er innforstått med at mye taler for at slike støtteformer forbys på litt lengre sikt, vil jeg understreke at dette forslaget særlig vil ramme norsk næringsmiddelindustri og en allerede hardt presset mjølkesektor, og komme på toppen av umulige krav om nedbygging av importvernet og store kutt i de viktigste formene for internstøtte.

Situasjonen er derfor alvorlig, og det er forståelig at sinnene settes i kok hos alle dem som er glad i og stolt over jordbruket vårt. Og de er mange, skal vi tro meningsmålingene og alle de støtteerklæringer som landbruket har fått de siste dagene.

I denne situasjonen er det etter min mening flere grøfter vi bør vokte oss vel for å falle i. Noen i det hjemlige miljøet synes å mene at Harbinsons utspill er uakseptabelt, men at det også er så til de grader urealistisk at vi ikke trenger å bekymre oss noe særlig om det. Ved å ta Harbinson på alvor skapes det bare unødvendige bekymringer i Bygde-Norge, på toppen av all pessimismen som råder grunnen fra før av, hevdes det av noen. Jeg skjønner i og for seg godt disse innvendingene. Det er viktig med optimisme og framtidstro. Det er likevel svært risikabelt å late som om Harbinsons utkast ikke finnes, eller at det ikke representerer en reell trussel. Sterke krefter kjemper for en full liberalisering av handelen med jordbruksvarer. Det er bare gjennom målbevisst og aktiv innsats at vi kan hindre denne trusselen i å bli virkelighet. Det er helt korrekt at det endelige resultatet i Uruguay-runden på jordbruk ble langt bedre enn det som opprinnelig var foreslått av daværende generaldirektør Arthur Dunkel i 1992. Men uten en folkelig mobilisering og et hektisk diplomati fra norsk side, i samarbeid med likesinnede land, er det grunn til å tro at resultatet ville blitt langt dårligere.

Andre synes å ha urealistiske forventninger om hva vi kan oppnå i disse forhandlingene. Norsk landbruk vil utvilsomt måtte gjennomgå store endringer i årene som kommer, for å møte de utfordringer vi står overfor, og, som utenriksministeren pekte på, har vi forpliktet oss til forhandlinger om reduksjoner i tollsatser og visse former for budsjettstøtte. Avhengig av utfallet vil en endelig forhandlingsløsning kunne få omfattende konsekvenser for norsk landbruk. Som jeg har understreket ved tidligere anledninger, må vi i en slik situasjon ta tyren ved hornene og utvikle en offensiv strategi for å sikre i størst mulig grad at vår samlede produksjon opprettholdes, hindre brakklegging og gjengroing og påse at bruk som går ut av ordinær jordbruksproduksjon, ikke blir ødegårder, men får nye funksjoner som ivaretar våre målsettinger om livskraftige bygdesamfunn.

Det er viktig å være klar over at WTO som organisasjon er av stor betydning for Norge. Organisasjonen forvalter et multilateralt regelverk som legger grunnlaget for forutsigbare rammevilkår for både landbruk og ikke minst andre næringer av stor betydning for norsk økonomi. Men å understreke betydningen av det eksisterende regelverket betyr selvsagt ikke at man ikke skal kjempe for nasjonale interesser i en forhandlingssituasjon, slik alle andre land gjør. En ny landbruksavtale må være til å leve med for alle. Vi kan ikke akseptere så store kutt i støtte og vern at vi i realiteten fratas muligheten til å opprettholde et bærekraftig jordbruk i landet vårt. En konsensus i WTO kan derfor ikke bygges på urealistiske krav fra en relativt begrenset gruppe av konkurransedyktige eksportører, men må hovedsakelig baseres på hvor langt den tapende part faktisk er villig til å strekke seg.

Jeg kan forsikre representanten Haga om at det arbeides iherdig fra norsk side for å sikre et endelig resultat som er mest mulig i samsvar med våre interesser. Som utenriksministeren understreket, jobbes det systematisk med å bygge allianser med likesinnede land, og vi er særlig glad for at vi har lyktes med å samle 75 land bak kravet om at tollreduksjoner skal foretas på samme måte som i Uruguay-runden. Et liknende initiativ til støtte for det motsatte syn ville ikke på langt nær samlet like mange land. For Norge og en rekke andre land vil det være svært vanskelig å legge Harbinsons utkast til grunn for videre forhandlinger. Som utenriksministeren har understreket, er vi derfor i en fortløpende dialog med likesinnede land for å vurdere hvordan vi best kan håndtere denne situasjonen, samtidig som prosessen i Genève videreføres på en best mulig måte fram til neste ministermøte, i Mexico i september.

Åslaug Haga (Sp): Jeg takker utenriksministeren og landbruksministeren for svarene.

Jeg er spesielt glad for å høre det alvoret som landbruksministeren legger inn i den situasjonen vi er oppe i – for den er meget alvorlig. Periodevis snakker jeg med noen av dem som dette i størst grad vil angå, og det er faktisk mange som sier nettopp det som landbruksministeren var inne på, at dette er så dramatisk at det ikke kan være sant, vi kan ikke ta det på alvor.

Jeg ønsker med denne debatten å bevisstgjøre hvor alvorlig situasjonen er. Og jeg reiser debatten nå for at vi i Stortinget skal kunne bidra til at de som nå sitter og forhandler, kan rette ryggen og vite at de har bred støtte bak seg.

Vi fikk en relativt teknisk gjennomgang fra utenriksministerens side. Det hadde sjølsagt vært interessant å få høre hvordan han, som ikke bare er utenriksminister, men også Høyre-leder, vurderer konsekvensene av den omlegginga av norsk landbruk som vi nå kan stå foran. Det ville det vært interessant å få høre – jeg vet ikke hvem av statsrådene som skal svare på dette etterpå. Videre ville det vært interessant å få en utdyping på et par punkter.

Jeg mener at Norge har gjort en god jobb internasjonalt med å etablere multifunksjonalitet som et konsept, og Norge har vært god i de prosessene hvor vi har vært med på å utvikle det konseptet. Nå er det viktig, tror jeg, at vi kommer videre på et par sentrale områder. Jeg tror det er avgjørende viktig at vi greier å få på plass et skille mellom produksjon for hjemlig marked og produksjon for eksport, som man har vært opptatt av fra norsk side. Spørsmålet mitt går på realismen i å få det til. Altså: Hvordan ser prosessen ut – er det mulig å få den type tenkning på plass?

Det andre spørsmålet mitt går på om det er mulig å få aksept for at man trenger særskilte ordninger for de landene som har lav sjølforsyningsgrad, og som således er i en helt annen situasjon enn land som har høy sjølforsyningsgrad.

Det var de mest konkrete spørsmålene. Hvis man kan svare at det er håp i forhold til å få forståelse for de to nevnte problemstillingene, vil vi være et viktig skritt videre på veien.

Statsråd Lars Sponheim: Det er i og for seg ikke overraskende, men det er betryggende, at Senterpartiets nyvalgte leder også snakker med noen av dem som er mest berørt av landbruksforhandlingene. Slik må det jo være. Heldigvis er det også en del av oss andre som gjør det, og vi føler at vi har veldig god støtte for den linje som Regjeringen fører for å ivareta norske landbruksinteresser gjennom disse meget kompliserte forhandlingene.

Jeg skal forsøke å reflektere rundt de to problemstillingene som interpellanten her reiser, nemlig forsøket på å skille mellom produksjon for et hjemlig marked og for eksport.

I det norske forslaget har vi prøvd å legge til grunn et slikt skille, og vi har arbeidet for å få forståelse for det. Det har vært gledelig for Norge å kunne registrere at en gruppe land har sluttet seg til den norske posisjonen. Ikke minst kom det fram i det forhandlingsmøtet som var i februar, hvor viktige land som bl.a. Japan og Sør-Korea valgte å følge mye av den norske posisjonen her, selv om Japans formelle posisjon når det gjelder tollreduksjoner, tilsvarer EUs posisjon.

Det å kunne gjøre en kvalifisert gjetting om hvor langt vi kan få gjennomslag for dette i en så tidlig fase i forhandlingene, tror jeg er umulig, annet enn å si at vi har opplevd i samtaler med enkeltland innenfor EU at det er stor forståelse blant dem for et slikt skille. Et slikt skille er som kjent ikke reflektert i EUs framlegg i disse forhandlingene.

Når det gjelder refleksjonen angående selvforsyningsgrad, vil jeg nok gi uttrykk for at jeg synes det er en noe mer kompliserende måte å tenke på, og det illustrerer litt den vanskelige norske posisjonen. Jeg tror interpellanten også gav uttrykk for her at mat ikke er en tradisjonell handelsvare. Men det er det ikke lett å si når en reiser rundt i norske utkanter og bygder langs kysten – Røst og mange andre steder – som til de grader har basert hele sitt lokalsamfunn på at mat er en handelsvare. Det er klart at i en slik sammenheng vil det norske selvforsyningsbildet også være helt annerledes om en trakk inn norsk fiskeriproduksjon og den enorme eksporten vi har f.eks. av protein. Vi må i så fall tilbake til det som er den norske posisjonen, nemlig å slåss for at vi har ulike fysiske, klimatiske og biologiske forutsetninger for landbruksproduksjon i verden. At landbruk er veldig mye mer enn bare handel, det er jeg enig i. Det er på mange vis nasjonens sjel når vi sier at bosetting, miljø og kulturlandskap, som vi har fått gjennomslag for i forhandlingene, skal ligge til grunn. Nettopp det forhold at vi er avhengige av slike handelsmessige forhold for å kunne opprettholde et landbruk, reflekterer også at landene har en lav selvforsyningsgrad. Også på det viset vil dette indirekte ivareta et slikt hensyn.

Aud Gaundal (A): Slik interpellanten påpeker, er dette en viktig sak for norsk landbruk. Men det gjelder ikke bare landbruk, det gjelder i høyeste grad hvordan våre bygder vil se ut i framtida, og hvem som vil bo der.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi så langt som mulig bevarer nåværende bosetting. I vårt program heter det:

«Jordbruk, skogbruk og fiske er i deler av landet avgjørende for arbeid, bosetting, næringsutvikling og forvaltning av kulturlandskapet. Arbeiderpartiet vil derfor legge grunnlag for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet.»

Ikke minst har vi i vårt program understreket at et likeverdig velferdstilbud er en forutsetning for bosetting i hele landet. Da må folk ha arbeid, og folk må ville bo i distriktene. Hvis ikke bøndene har næringsgrunnlag for å bo i distriktene, må vi erkjenne at det sannsynligvis heller ikke er noen andre som vil bo der.

Jeg tror de fleste partiene har noenlunde likelydende formuleringer i sine partiprogram, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet. Det er derfor en fellessak at vi nå får på plass et forhandlingsresultat som i størst mulig grad ivaretar et felles mål for landbruket og distriktene.

Det var regjeringa Harlem Brundtland og landbruksminister Gunhild Øyangen som ledet forhandlingene med WTO på 1990-tallet. Da var det et konstruktivt samarbeid med Norges Bondelag, og det lyktes den gang å få på plass et resultat som var til å leve med for norsk landbruk. Arbeiderpartiet mener derfor det er svært viktig at Regjeringa arbeider for å sikre gode løsninger. Det er da en forutsetning at de står på sitt framlegg, og Arbeiderpartiet stiller seg bak det. Jeg håper de i sitt arbeid holder god kontakt med landbrukets organisasjoner, slik vår regjering gjorde. Ikke minst må Regjeringa ha tro på at en skal lykkes. Når jeg sier det, er det fordi vi i Arbeiderpartiet synes at Regjeringa i spørsmålet om differensierte arbeidsgiveravgifter, som selvsagt er en helt annen side ved internasjonale forhandlinger, har stått på for lite for å sikre et viktig distriktspolitisk virkemiddel. Vi håper derfor at Regjeringa legger trykk bak sitt forhandlingsframlegg for at man skal oppnå et best mulig resultat i disse forhandlingene.

Arbeiderpartiet er sjølsagt klar over at det blir tøffe runder. Vi kunne heller ikke skyve under teppet det faktum at en friere handel med matvarer var satt høgt på den internasjonale dagsordenen da vår regjering forhandlet på 1990-tallet. Sjøl om det også den gang var mange som spådde at det ville bli dårlige tider, ble det et resultat som norsk landbruk og distriktene kunne leve med.

Utenrikskomiteen har enstemmig i sin innstilling til Dokument nr. 8:48, som ble behandlet tidligere i dag, uttrykt at en mener utenriksministeren bør holde en åpen redegjørelse om WTO-forhandlingene i løpet av vårsesjonen. I hvilken form er kanskje ikke avklart, men en sak av så stor betydning både for landbruket, for næringsmiddelindustrien og for distriktene er det viktig at vi har en vedvarende oppmerksomhet omkring.

Michael Momyr (H): Jeg er meget godt fornøyd med statsrådenes svar, og jeg er meget tilfreds med den innsatsen som Regjeringen gjør i forhandlingene med WTO.

Det er en relevant problemstilling interpellanten tar opp når hun peker på hvor avhengig vi er av samspillet mellom landbruk, reiseliv og næringsmiddelindustri for å opprettholde levende bygder.

Utkastet fra WTOs administrasjon er urealistisk, men det viser med all mulig tydelighet hva slags utfordringer vi står overfor.

Norge har i disse forhandlingene lagt seg på en høgst realistisk linje, og når det gjelder flere av våre posisjoner, har vi sammenfallende utgangspunkt som EU-landene. Det største slaget vil nok stå om tollvernet. Men det er også viktig at vi i disse forhandlingene får klare og entydige regler om definisjonene av de ulike boksene som det snakkes om. Og det er viktig at vi får en avtale som gir u-landene muligheter til vekst og utvikling.

For Høyre er det viktig at vi fortsatt skal ha et norsk landbruk, et robust norsk landbruk. Det betyr at vi må være opptatt av å beholde et tollvern som gir en reell konkurranse mellom norske og importerte varer. Vi har et krevende klima, og vi har en krevende topografi. Det betyr at vi også i fremtiden må ha overføringer over budsjettene. Men det betyr ikke at vi må ha et statisk forhold til utviklingen i landbruket.

Det er få næringer som har gjennomgått en slik effektivisering som landbruket. Norsk landbruk produserer like mye mat i dag som for 50 år siden, men bare med en sjuendedel av arbeidsinnsatsen.

Noen setter et absolutt likhetstegn mellom tollbeskyttelse og matvaresikkerhet. Det tror jeg er en litt villedende argumentasjon. Matvaresikkerhet ivaretas gjennom nasjonale regelverk og internasjonale avtaler, og det er viktig å ha et effektivt tilsyn. I så måte er jeg glad for at vi er i ferd med å etablere et enhetlig mattilsyn, og at vi forenkler og forbedrer lovverket.

Avslutningsvis vil jeg understreke hvor avhengig vi, som en liten nasjon, er av handel med andre land. Hele vår velferd er knyttet til at vi får markedsadgang for våre industriprodukter, våre tjenesteprodukter og vår fisk.

Øystein Hedstrøm (FrP): Senterpartiet leder an i å overdrive WTO-faren. Når man hele tiden trekker frem Stuart Harbinsons WTO-forslag, som er svært ytterliggående, minner det om skremselspropaganda, sannsynligvis langt fra virkelighetens verden. Det er mer realistisk at sluttresultatet av WTO-forhandlingene vil ligge i nærheten av EUs innspill, der kun et mindretall av norske landbruksprodukter vil bli konkurranseeksponert, og det har ingen nevnt i dag.

Senterpartiet burde også være opptatt av hvordan man skal føre en realistisk landbrukspolitikk, og dermed legge denne om i Norge. Starter vi nå, vil det være mulig å møte denne lille smule av konkurranse, som kan bli et resultat av WTO-forhandlingene, og utvikle et robust jordbruk som kan overleve lenger frem.

Flere har i dag brukt uttrykket «robust landbruk», men vi mister jo vitterlig 2 000–3 000 bønder hvert eneste år til tross for alle overføringer. Og da har vi ikke i dag et robust landbruk.

Det er gledelig at i hvert fall næringsmiddelindustrien, som interpellanten også var inne på, har tatt virkelighetens verden innover seg. Man etterlyser en landbrukspolitikk som kan reformere landbruket, slik at det overordnede målet kan bli noe mer enn distriktspolitikk. Industrien sier det rett ut: Det går ikke lenger an å leve med det økte gapet i prisforskjell mellom norske og utenlandske matvarer. Derfor må vi nå komme bort fra statiske resonnementer om at bøndene skal fortsette å oppføre seg slik som de alltid har gjort. Det betyr at vi må innføre fri konkurranse i alle ledd av verdikjeden for matvarer, inkludert landbrukssamvirkets industri. Det må møtes med konkurranse innad, mens vi ennå har et tollbasert vern utad, som vi alle vet vil falle før eller siden. Slik er det dessverre ikke i dag. I stedet for å la jordbruket bli omfattet av konkurranselovgivning, begrenses konkurransen gjennom markedsregulering i omsetningsleddene, reguleringseksport og pris- og markedssamarbeid. Det betyr at norske konsumenter betaler langt mer for norske varer under våre vanskelige klimatiske og topografiske forhold enn det som er absolutt nødvendig – dessverre.

Vi må bedre driftige bønders overlevelsesevne ved å gi dem spillerom for egen utvikling, bl.a. ved å oppheve en del produksjonsbegrensninger, oppheve konsesjonsgrenser i lov om ervervsmessig husdyrhold, avvikle restriksjoner på omsetning av jordbrukseiendom og mye mer. Og vi må avvikle ordningen med en jordbruksavtale som er spesiell for Norge, som ingen andre land har. Her hever tusenvis av offentlig ansatte lønn for å holde orden på alle utbetalinger, søknader og kontroller, og dette fordyrer i stor grad.

Vi bør alt nå i vårens jordbruksoppgjør ta disse forholdene innover oss.

Anders Bjørlo Lysbakken (SV): Det er to posisjoner som man kan se hos dem som ønsker mest mulig frihandel når det gjelder mat. Den ene er den som representanten Hedstrøm representerer, som gjør nesten hva som helst for å få billigere flesk, og så er det en posisjon som ønsker en liberalisering ut fra solidaritetshensyn med u-landene.

Jeg tror at forestillingen om at frihandel med hensyn til mat skal være en form for solidaritetsprosjekt, ikke er riktig. Det er dansk bacon og ikke biff fra Botswana som vil fylle norske frysedisker hvis det nåværende forslaget blir satt ut i praksis. Det er industrilandbruket fra store, rike land som vil vinne markedsandeler i Norge og ikke u-land. Selvsagt kan noen u-land få økte kapitalinntekter, men millioner av småbønder i fattige land vil stå i fare for å bli utkonkurrert av billige produkter fra dette industrilandbruket. Det må også være et tankekors at dette skjer mens vi har en matvaresituasjon i verden som fører til at flere hundre millioner mennesker sulter. Mat egner seg særdeles dårlig som en uregulert handelsvare, noe vi fikk godt illustrert under sultkatastrofen i Sudan i 1997–1998, da det ble oppdaget at store mengder korn fra Sudan ble importert for å fôre norske griser. I et uregulert marked går varene dit det er kjøpekraft, og norske griser har dessverre større kjøpekraft enn sultne mennesker i Sudan.

Et annet tankekors i forhold til matvaresikkerhet og miljømessig og helsemessig risiko er den økning vi ser når det gjelder utslipp fra transport, fare for spredning av sykdommer og det miljøfiendtlige som ligger i et stadig mer intensivt industrilandbruk. Vi tror det bør tilstrebes å ha produksjonssted ikke for langt fra forbrukssted, og at det derfor er riktig å opprettholde et importvern for landbruksvarer, både for Norge og for u-land.

I likhet med interpellanten er vi også opptatt av at Regjeringen skal kjempe for retten til å beskytte eget landbruk. Også vi lar oss bekymre av Høyres programformuleringer, men jeg har også lyst til å si at vi fra SVs side ser det som positivt om man i Norge er offensiv og går i bresjen for å få redusert bruken av eksportsubsidier. Det er få ting som på en bedre måte illustrerer dobbeltmoralen i det internasjonale handelssystemet som det at land som i de fleste sammenhenger snakker om frihandel, i det lengste forsøker å holde på egen rett til å utkonkurrere lokale småbønder gjennom dumping av egen overproduksjon. Den foreløpige innretningen på landbruksforhandlingene er ikke gode nyheter, verken for distriktene i Norge, norske forbrukere eller verdens fattige. Norges posisjon bør være å søke å kjempe for retten til mest mulig lokal produksjon, vridning vekk fra industriproduksjon og en størst mulig avvikling av eksportsubsidier.

Lars Rise (KrF): Landbruk er det mest sentrale og også det vanskeligste forhandlingsområdet i WTO, fordi det berører viktige nasjonale interesser. Utfordringen blir å komme fram til et resultat som gir land med stor eksport av landbruksvarer bedre markedsadgang, samtidig som mindre konkurransedyktige land sikres mulighet til fortsatt landbruksproduksjon gjennom støtte og tollvern.

Forslaget fra formannen i WTOs landbruksforhandlinger er et stort avvik fra den norske posisjonen og vil kunne få dramatiske konsekvenser for dagens norske landbruk dersom det skulle bli vedtatt. Samtidig er det her elementer som er helt sentrale for de fattigste landene. Forslaget tar i stor grad hensyn til utviklingslandenes krav, fordi det er bestemt at denne forhandlingsrunden skal fokusere på nettopp dette. Dette er derfor en situasjon som utfordrer vårt ønske om å bidra til utvikling i de aller fattigste landene i verden, samtidig som vi vil bevare vårt norske landbruk og våre levende bygder.

Norge er med sin utviklingspolitikk med på å fremme utvikling i mange av de fattigste land, men om vi skal klare å nå FNs tusenårsmål, må også vår nasjonale politikk endres. Jeg er overbevist om at bøndene – som de fleste andre i Norge – er innstilt på å hjelpe de fattigste landene, men det er et spørsmål om det gjøres best ved å rasere dagens norske landbruk, eller om hensynene kan kombineres. Kristelig Folkeparti vil arbeide for det siste. Vi har et landbruk det er all grunn til å være stolt av, og Kristelig Folkeparti vil kjempe for å bevare denne næringen av hensyn til matvaresikkerheten, arbeidsplassene, bidraget til en spredt bosetting og et levende kulturlandskap.

Men, som landbruksministeren har sagt, må vi selv ta initiativ til å forandre noe for at ikke alt skal bli forandret. Vi må være så realistiske at vi kan si at det vil kunne komme store forandringer i landbruket. Landbruket vil møte en tøffere økonomi og tøffere krav gjennom internasjonale forhandlinger i framtiden. Da må vi føre en politikk som imøtekommer denne nye tiden. Kristelig Folkeparti ønsker en mer effektiv, strukturtilpasset landbrukspolitikk sammen med modernisering og fornyelse for det enkelte gårdsbruk.

Vi skal også være klar over at u-landene ikke er en ensartet gruppe. De ønsker bedre adgang til i-landenes markeder, men har ulikt syn på om dette skal skje via generelle tollreduksjoner eller via tollpreferanser. Det er et poeng at de aller fattigste landene faktisk tjener på at det er høye tollsatser i andre land. Da kan Norge gi preferanser til disse landene ved at de blir tilgodesett på bekostning av sine konkurrenter. Det gjør dem i stand til å eksportere varene sine. Det er faktisk slik at mange av de fattigste landene ikke vil være konkurransedyktige i forhold til andre store produsenter av landbruksvarer.

Det er ikke slik at Norge automatisk øker importen fra de fattigste landene bare tollsatsene forsvinner. Det vil antakelig heller bli importert mer fra EU, USA, Argentina og andre land. Man må også spørre seg hvem som tjener på eksporten fra en del av de fattige landene, om det er bøndene selv, eller om noen andre tar fortjenesten. Det er videre et tankekors at det bare er 0,5 pst. av en total jordbruksvareimport til Norge på 18 milliarder kr som kommer fra de fattigste u-landene. Hele 66 pst. kommer fra EU. Om vi virkelig mener alvor med vårt ønske om å fremme utvikling for de fattigste, må vår import fra disse øke der dette er praktisk mulig, kanskje da på bekostning av industrilandene.

Kristelig Folkeparti har tro på en bedre framtid, både for det norske landbruket og for de fattigste landene.

Åslaug Haga (Sp): Denne debatten viser at det – med unntak for Fremskrittspartiet – er brei støtte i Stortinget for å satse på et robust norsk landbruk. Vi vet jo likevel at det ligger ulikheter i syn under her, og vi vet sjølsagt at de ulikhetene i syn nok vil bli satt mer på spissen når vi kommer lenger ut i forhandlingsprosessen. Det er for så vidt da testen vil komme på hvor mye de ordene som er sagt her i dag, til sjuende og sist er verdt.

Når Hedstrøm snakker om «skremselspropaganda», og at det ikke er noe som tyder på at et endelig forhandlingsresultat vil ligge omtrent der Harbinson har lagt seg, er det jo til det å si at her er det posisjoner på begge sider av Harbinson. Det er også det å si at han i sitt andre framlegg valgte å gjøre minimale justeringer, og det tyder sjølsagt på at han mener at posisjonene til sjuende og sist bør ligge omtrent i det lendet de ligger nå. Så jeg tror nok det er viktig at også Fremskrittspartiet følger med i klassen hvis de er opptatt av å finne ut hva som er realistisk.

Til landbruksministeren må jeg bare få si at jeg er opptatt av at mat ikke er noen tradisjonell handelsvare, for det er ikke det. Sjølsagt skal vi handle med mat, men poenget er at vi skal handle med mat på toppen av det som innebærer at land skal ha et ansvar for å brødfø egen befolkning. Det er det viktige prinsippet som er avgjørende, også i forhold til hvordan man bør tilnærme seg de forhandlingene som foregår nå.

Jeg er glad for at det er uttrykt stort alvor i salen i dag. Det vi nå snakker om, er om vi internasjonalt skal kunne opprettholde et småskalalandbruk, et miljøvennlig landbruk, i de land man ønsker det, om man skal ha muligheten til det. I Norge står dette om hvorvidt vi skal evne å produsere trygg mat av høy kvalitet, om vi skal opprettholde levende bygder, om vi skal ta vare på kulturlandskapet vårt, og om vi skal bevare arbeidsplasser. Det er mange som er opptatt av disse problemstillingene, inkludert dem som har demonstrert foran Stortinget i dag.

Vi er, som sagt, så langt tilfreds med Regjeringas arbeid, men vi skal garantere at vi kommer til å følge nøye med. Og, som sagt, det er når ting blir satt på spissen utover i forhandlingsprosessen, at vi vil få se om man står ved de ord som er uttrykt i dag.

Utenriksminister Jan Petersen: Det er for så vidt ikke så mange ting å summere opp fra debatten, bortsett fra at det virker som om den håndteringen som Regjeringen har hatt av disse spørsmålene, har fått bred tilslutning i Stortinget. Det er jeg meget tilfreds med.

Det andre er at jeg bare må bekrefte det Aud Gaundal nevnte, nemlig at jeg tar sikte på å gi en bred WTO-redegjørelse i løpet av denne vårsesjonen, før ministermøtet i Cancun. Det betyr at da vil vi ha alle problemstillingene i én redegjørelse. Landbruk er én av mange problemstillinger vi må ta vare på. Landbruket er, som jeg nevnte, sannsynligvis noe av det aller vanskeligste vi står overfor, av de grunner som jeg har nevnt, men jeg tar altså sikte på å gi en bred redegjørelse som dreier seg om alle elementene, også de elementene som dreier seg om Norges offensive interesser.

Jeg vil igjen understreke det vi var innom i en tidligere debatt i dag, nemlig at det er svært viktig at denne WTO-runden lykkes. Det dreier seg rett og slett om hva dette landet skal leve av fremover. Vi er avhengige av å ha glede av en åpen verdenshandel, og alle aspektene er da inne i dette bildet.

Jeg har ikke behov for å gi så mange kommentarer til selve debatten. Jeg har bare lyst til å si at jeg har observert to ting. Når det gjelder den ene, vet jeg ikke om Lysbakken vil oppfatte det som et kompliment – jeg tror ikke det – men det er ment som det. Jeg oppfattet ham slik at han for så vidt var uenig i en del av de posisjonene som enkelte u-land har tatt når det gjelder åpen verdenshandel med mat. Jeg respekterer ham for det synspunktet. Det er absolutt mulig å ha det synspunktet, men når jeg understreker det, er det fordi jeg tror det er svært viktig at vi behandler spørsmål knyttet til WTO ut fra det perspektivet vi mener er en riktig politikk på det området. Jeg er for så vidt enig med Lysbakken i at man ikke uten videre behøver å kjøpe alle lands definisjon av sitt eget problem som den virkelig reelle løsningen på problemet. Når jeg nevner det, er det fordi jeg håper at det også vil huskes i andre sammenhenger.

Når det gjelder den andre, er det mindre utenriksministeren og mer partilederen som kommer inn i bildet, men jeg må si at jeg merket meg med stor interesse følgende formulering både fra SV og Senterpartiet, nemlig: Norske griser har større kjøpekraft enn fattige mennesker i u-land. Det er en meget interessant problemstilling, og jeg brenner av et ønske om å få vite hva oppfølgingen av den problemstillingen egentlig er.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 4 avsluttet.

Kari Lise Holmberg gjeninntok her presidentplassen.